11 Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i nord- og polarområdene

Resultatområdet omfatter ivaretakelse av norske interesser innenfor det globale miljøvernsamarbeidet, EU/EØS-området, miljøvern i Nord- og polarområdene og radioaktiv forurensning. Internasjonalt arbeid rettet mot de enkelte miljøutfordringene, dekkes mer detaljert under de øvrige resultatområdene.

Internasjonalt samarbeid er en viktig del av miljøvernarbeidet, fordi hovedkildene til miljøskader i Norge i mange tilfeller finnes i andre land. Dette gjelder blant annet klimaendringer, reduksjon av ozonlaget, sur nedbør, miljøgifter og tap av biologisk mangfold. Spesielt har miljøutviklingen i våre nærområder ofte en direkte og umiddelbar betydning for miljøtilstanden i Norge. Globaliseringen av verdensøkonomien og Norges tilknytning til EU-systemet gjennom EØS, og til Verdens handelsorganisasjon (WTO), fører også til at nasjonal miljøvernpolitikk i økende grad påvirkes av konkurransehensyn og økonomiske og politiske forhold og beslutninger i andre land og innenfor internasjonale organisasjoner. Ny miljølovgivning på forurensningsområdet i Norge kommer i hovedsak gjennom EØS-avtalen.

Uavhengig av effektene på norsk miljøtilstand, skal det internasjonale engasjementet også bidra til bærekraftig utvikling og bedring av miljøtilstanden i våre nærområder og i utviklingslandene.

I nord- og polarområdene forvalter Norge noen av jordens siste store områder med tilnærmet uberørt natur. Disse områdene skal fortsatt stå fram som de reneste og best forvaltede villmarksområder i verden. Her står vi overfor miljøutfordringer som må løses gjennom både nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid. Samarbeidet under Arktisk Råd og det bilaterale samarbeidet med Russland er av sentral betydning for miljøvernarbeidet i nord- og polarområdene.

11.1 Globalt og regionalt miljøvernsamarbeid

11.1.1 Mål

Mål på området globalt miljøvernsamarbeid framgår av boks 11.1.

11.1.2 Status for arbeidet med globalt og regionalt miljøvernsamarbeid

FNs miljøprogram UNEP står sentralt i det globale miljøarbeidet. Dets oppgave er å overvåke den globale miljøtilstanden og videreutvikle den internasjonale miljøvernpolitikken, følge opp UNEP-konvensjonene og initiere forhandlinger om nye miljøvernavtaler.

Norge støtter opp under UNEPs arbeid på ulike områder, blant annet i forhold til Global Environmental Outlook, renere produksjon, globale regler for miljørapportering og kriterier for miljømerking. Norge inngikk i 2001 en treårig rammeavtale med UNEP. Gjennom denne støttes konkrete prosjekter med fokus på utviklingslandenes behov, spesielt innenfor områdene miljøinformasjon, miljøovervåking og miljøanalyse, støtte til implementering av miljøkonvensjonene, miljørelatert politikk og lovutvikling og samarbeid mellom UNEP og det sivile samfunn.

Norge er en aktiv pådriver i bestrebelsene for å oppgradere UNEP, blant annet gjennom deltakelse i en ministergruppe som kom med anbefalinger om hvordan den internasjonale miljøforvaltningen kunne bedres til toppmøtet i Johannesburg. Norge har fått gjennomslag for en mellomstatlig handlingsplan for kapasitetsbygging og teknologioverføring i utviklingsland ift. implementeringen av miljøkonvensjonene, og vil fortsette sin innsats for etablering av et vitenskapspanel for globale miljøspørsmål tilknyttet UNEP (FNs miljøprogram). Dette vil bidra til å styrke den internasjonale vitenskapskapasitet på miljøområdet. Videre har Norge vært en av pådriverne for å sikre støtte for en finansieringsmodell for UNEP som er basert på en frivillig skala for hvor mye det enkelte land skal bidra med.

Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) ble etablert for å sikre oppfølging, overvåking og rapportering i forbindelse med de avtaler og prinsipper man vedtok under toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992. CSD fikk i tillegg rollen som forberedende organ til Toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002.

Fokus i CSD har etter hvert dreid seg mot fattigdomsproblematikken og de andre dimensjonene av bærekraftig utvikling. Miljø betraktes likevel fortsatt som et viktig element i fattigdomsbekjempelse (helse, matsikkerhet, trygghet fra naturkatastrofer, etc.) og det antas at CSD i de nærmeste årene vil fortsette å være en viktig arena for globale miljøspørsmål.

GEF (Global Environmental Facility) ble opprettet i 1991 for å medvirke til å finansiere de globale miljøkonvensjonene. GEF dekker de omforente tilleggskostnadene ved å gjennomføre tiltak som gir globale miljøfordeler. ODA-berettigede (Official Development Assistance – defineres av OECD) land mottar noe over 90 prosent av alle prosjektmidlene, men det brukes også midler på land i Øst-Europa som ikke kan motta midler under konvensjonene. Totalt sett har rundt 40 prosent av GEF-midlene til nå vært brukt til klima og 40 prosent til biodiversitet. Betydelige midler brukes til kapasitetsbygging i tilknytning til konvensjonene. Høsten 2002 ble det gjennomført en ny kapitalpåfylling i GEF. Kapitalen som vil stå til disposisjon de neste fire år er om lag 23 mrd. kroner. Noe over 15 prosent av disse midlene ventes å bli avsatt til kapasitetsbygging (mellom 300 og 400 mill USD), i hovedsak gjennom UNDP, men også via UNEP. GEF har også fått det administrative ansvaret for de nye klimafondene som ble vedtatt opprettet på Klimakonvensjonens 8. partsmøte i 2001.

Miljøbistanden

Vårt bilaterale miljøsamarbeid med utviklingsland skal generelt støtte opp om norsk utenriks- og miljøpolitikk. Det brukes ca. 1,25 mrd. kroner årlig over UD/NORADs budsjett til miljøbistand, og det er en uttrykt målsetting at miljø skal integreres i all norsk bistand.

Norge har inngått Memorandum of Understanding (MoU) med miljømyndighetene i Kina, Indonesia og Sør-Afrika. Den fem-årige programavtalen med Sør-Afrika går ut i 2004, og det er nylig undertegnet en fire-årig programavtale med Indonesia. Samarbeidet med Kina ble forlenget i 2000 fram til 2004. Finansiering av avtalene går over bistandsbudsjettet.

WTO har startet en ny forhandlingsrunde om videre utvikling av handelen og om endringer i regelverket, ikke minst for å ivareta frihandel som en viktig forutsetning for videre velstandsutvikling særlig i utviklingslandene. For disse landene er forutsigbar markedsadgang avgjørende. Miljø har blitt et eget forhandlingstema og et horisontalt hensyn som skal vurderes på alle relevante forhandlingsområder.

Norge har arbeidet aktivt for at miljøhensyn må integreres som et grunnleggende hensyn i alle relevante forhandlingsområder, noe som også er nedfelt i mandatet for forhandlingene.

Sentral- og Øst-Europa

Det er mange uløste miljøproblemer i Sentral-Europa. Søkerlandene til EU har derfor mange utfordringer med å tilpasse seg EUs regelverk på miljø. Gjennom Regjeringens handlingsplan bidrar Norge til å støtte landene i denne prosessen. På Balkan og i de tidligere sovjetrepublikkene er imidlertid miljøproblemene fortsatt store og uløste, særlig i forhold til forurensning av jord, luft og vann. Regionalt samarbeid på tvers av landegrensene samt oppbygging av demokratiske institusjoner og organisasjoner er en utfordring for disse landene. Fordi Norge har et internasjonalt ansvar for å bidra til stabilitet, demokrati og miljø i Sentral- og Øst-Europa, deltar vi ativt i FNs «Miljø for Europa»-prosess, jf. kapittel 11.1.3.

11.1.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• følge opp den politiske erklæringen og handlingsplanen fra Toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg nasjonalt og i det internasjonale arbeidet

• aktivt følge opp UNEPs videreføring av arbeidet med en FN-reform på miljøområdet

• arbeide for å oppgradere UNEP, blant annet gjennom universelt medlemsskap i UNEPs styre og bedret finansiering

• følge opp et norsk initiativ om å knytte et mellomstatlig vitenskapspanel for globale miljøendringer til UNEP

• støtte UNEPs arbeid med å utvikle en mellomstatlig handlingsplan for kapasitetsbygging og teknologioverføring til utviklingsland

• videreføre en aktiv rolle internasjonalt for gjennomføring og videreutvikling av konvensjonen om biologisk mangfold

• videreføre miljøvernsamarbeidet med Kina, Indonesia og Sør-Afrika

• arbeide for at miljøhensyn blir integrert i WTO-forhandlingene og i handelsregelverket og fortsatt likeverdighet mellom WTO-regelverket og miljøvernavtalene

• delta aktivt i «Miljø for Europa»-prosessen og ha økt fokus på miljøvernsamarbeid med de tidligere sovjetrepublikkene

• videreføre arbeidet med å integrere hensynet til klima, biodiversitet og miljøgifter i den ordinære virksomheten i FNs organer og i de multilaterale organisasjonene.

Regjeringen vil bidra til å oppgradere FNs miljøprogram UNEP. Sentralt i dette arbeidet vil være å styrke organisasjonens arbeid med å følge opp målsettingene fra Toppmøtet i Johannesburg i 2002, inkludert hovedmålsettingen om fattigdomsbekjempelse og miljø. UNEPs videreføring av arbeidet med en FN-reform på miljøområdet vil bli fulgt aktivt opp. Det er bred politisk enighet internasjonalt om at UNEP skal styrkes som FNs primære organ på miljøområdet, politisk og finansielt. På sikt ønsker Regjeringen at UNEP bør omdannes til en særorganisasjon under FN. Regjeringen mener videre at UNEPs styre må ha universelt medlemskap.

Regjeringen mener at UNEPs ministerforum (GMEF) bør gi råd til andre FN-organer, finansieringsinstitusjoner og WTO i viktige miljøspørsmål. Videre må forholdet mellom UNEP og konvensjonssekretariatene videreutvikles og UNEPs innsats for å bedre koordineringen mellom miljøkonvensjonene må styrkes. Dette bør blant annet gjøres gjennom Environment Management Group (EMG) som er opprettet for å koordinere virksomheten på miljøområdet mellom FN og de internasjonale miljøavtalene. Dette arbeidet bidrar til bedre informasjon om landenes vilje og evne til å etterleve de miljøforpliktelsene de har påtatt seg.

Videre mener Regjeringen at det sivile samfunn i større grad må involveres i UNEPs arbeid.

Regjeringen ønsker å oppgradere UNEPs rolle og autoritet slik at oppgaven som FNs viktigste organ på miljøområdet kan ivaretas. Dette fordrer også at UNEP må sikres en adekvat, forutsigbar og stabil finansiering. Dette kan gjøres både gjennom økte finansielle forpliktelser fra medlemslandenes side og ved en utvidelse av UNEPs donorbase slik at flere land bidrar.

Global Environment Facility (GEF)

En viktig utfordring for Global Environment Facility (GEF) er å få midlene til å fungere som katalysator for å utløse midler fra andre kilder, for eksempel fra privat sektor og mottakerlandene selv. I tillegg har Norge sterk interesse av at GEF-midler benyttes i Nordvest-Russland.

Styrets viktigste oppgave framover er å videreutvikle retningslinjene for bruk av midler til områdene skogvern, forørkning, miljøgifter og agrobiodiversitet. GEF skal også ha ansvaret for forvaltning av de nye klimafondene. Oppbyggingen av et system for dette vil foregå i løpet av de to neste årene.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet med Kina, Indonesia og Sør-Afrika videreføres i tråd med generelle utenrikspolitiske føringer og i samsvar med anbefalingene fra gjennomgangen av samarbeidsavtalene med disse landene. Økende vekt vil bli lagt på institusjonelt samarbeid mellom forvaltningsinstitusjoner i Norge og i våre samarbeidsland, og på å gi miljøbistanden en profil som støtter samarbeidslandenes implementering av internasjonale miljøkonvensjoner. De tre landene vi i dag har samarbeidsavtaler med, er alle sentrale aktører i det globale miljøsamarbeidet.

Finans- og miljøvernministrene behandlet på et fellesmøte i 2001 OECDs rapport om bærekraftig utvikling. Miljøvernministrene vedtok videre i 2001 en miljøvernstrategi for de neste ti år. Oppfølging av de to programmene vil være viktige tema for OECDs miljøkomité (EPOC) framover. Frakobling (decoupling) av miljøpåvirkninger fra økonomisk vekst vil være et prioritert område i OECD og et sentralt punkt ved OECDs neste miljøvernministermøte våren 2004. Møtet vil også ta opp OECDs rolle i oppfølgingen av Toppmøtet i Johannesburg og Kievkonferansen i mai 2003, jf. boks 11.2.

Miljøsamarbeid med Sentral- og Øst-Europa – Kiev-konferansen

Regjeringen samarbeider med flere land i Sentral- og Øst-Europa for å løse landenes store miljøproblemer, særlig innen områdene vann og luft. Rammen for samarbeidet er den såkalte «Miljø for Europa»-prosessen , som er et øst-vest-samarbeid for hele UNECE-regionen (dvs medlemmer av FNs økonomiske kommisjon for Europa). Neste milepæl i prosessen er miljøvernministerkonferansen i Kiev i mai 2003.

Formålet med samarbeidet er blant annet å styrke sentral- og øst-europeiske lands miljøvern-forvaltning, slik at de kan bli i stand til å oppfylle sine internasjonale forpliktelser i viktige konvensjoner og protokoller. De tidligere sovjetrepublikkene har høy prioritet i «Miljø for Europa»-prosessen. Regjeringen støtter derfor prosjekter i både Kaukasus og Sentral-Asia som har som formål å forbedre avløpssystemer og tilgangen til drikkevann. Regjeringen bistår også i arbeidet med å løse konflikter om vannressurser mellom enkelte land, særlig i Sentral-Asia. Videre støtter Regjeringen miljøprosjekter i Sørøst-Europa (Balkan) og EUs søkerland som bidrar til økonomisk utvikling, politisk demokratisering og forbedring av miljøet.

11.2 Nordisk samarbeid og samarbeidet i EU/EØS-området

Formålet med det nordiske miljøvernsamarbeidet er å bidra til forbedret miljø og forebyggelse av miljøproblemer i Norden, nærområdene og internasjonalt for øvrig, samt å få internasjonal gjennomslagskraft for nordisk miljøpolitikk, både i forhold til EU og i andre internasjonale prosesser.

Det nordiske samarbeidet på miljøområdet dekker et bredt spekter. Aktivitetene er orientert mot så vel tradisjonelt nordisk samarbeid som samarbeid i forhold til utviklingen i EU og Nordens nærområder. På sentrale områder som hav, vann og kjemikalier har Norge gjennom ekspertsamarbeidet i nordisk regi fått muligheten til å påvirke EUs regelverk i en grad som ville vært vanskelig for Norge alene.

Formålet med det nordiske engasjement i nærområdene er i hovedsak å sikre en ansvarsfull utnyttelse av naturressurser og å ta vare på det unike miljøet. Dette vil bli gjort gjennom støtte til forebygging av akutte miljøproblemer, støtte til oppbygging av miljøadministrasjon lokalt og sentralt, samt å arbeide for at miljøaspekter tillegges vekt i beslutningsfasen innenfor de øvrige sektorer.

Utviklingen av EUs miljøvernpolitikk må følges nøye og deltakelse er en forutsetning for å kunne påvirke på de områdene som er viktige for Norge og der Norge har noe å bidra med. Samtidig vil Regjeringen sørge for effektiv implementering av EØS-regelverket innen EØS-avtalens frister.

11.2.1 Mål

Mål på området miljøvernsamarbeidet i Norden og i EU/EØS-området framgår av boks 11.3.

11.2.2 Tilstand og måloppnåelse

Norge har ved EØS-avtalen påtatt seg en forpliktelse av spesiell karakter. Den er spesiell fordi den er omfangsrik og dekker mange samfunnsområder. Andre særtrekk er krav til homogenitet i EØS-området og ikke minst gjennomføringen av avtaleforpliktelsene i nasjonal rett. Avtalen er dynamisk i den forstand at ny EU-lovgivning som er relevant for EØS så raskt som mulig skal tas opp i EØS-avtalen. Derfor gjennomfører myndighetene fortløpende et omfattende EØS-regelverk. Det er i motsetning til i andre internasjonale avtaler opprettet et eget overvåkingsorgan (ESA) og en egen domstol for å håndheve avtalens bestemmelser.

Tilpasningen til EUs miljøvernpolitikk har i store trekk vært uproblematisk. På enkelte områder har imidlertid Norge hatt et høyere beskyttelsesnivå enn EU. På kjemikalieområdet har Norge derfor forhandlet fram overgangsordninger. EU har i de senere år utviklet stadig mer ambisiøs miljøpolitikk, og det er i dag grunnlag for å si at EUs miljøpolitikk på flere områder har ført til høyere beskyttelsesnivå i Norge og i landene rundt oss.

Miljøvernministeren har vært invitert til å delta på EUs uformelle ministermøter og dermed fått mulighet for å fremme norske synspunkter her. Regjeringen bruker også det nordiske samarbeidet til å fremme norske synspunkter via de nordiske EU-landene. Miljøvernministeren deltar på de nordiske EU-ministrenes frokostmøter forut for Rådsmøtene i EU. Europaparlamentet er også en stadig viktigere og mye brukt kanal for innflytelse.

Det nordiske samarbeidet er svært omfattende og foregår i dag på alle nivåer fra miljøvernminister- til ekspertnivå. Prioriteringene for samarbeidet følger av det nordiske miljøhandlingsprogrammet for 2001–2004. I miljøhandlingsprogrammet er det lagt vekt på å følge opp den nordiske strategien for bærekraftig utvikling. Det nordiske samarbeidet er bygget rundt tre søyler: Norden, nærområdene, EU/EØS og øvrige internasjonale prosesser .

11.2.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• bidra til økt medvirkning og påvirkning tidlig i beslutningsprosessen i EU, samt tidlig medvirkning i nasjonale EU/EØS-prosesser.

• følge opp Det nordiske miljøhandlingsprogrammet 2001–2004 og strategien Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden

• bidra til at NEFCO får rammebetingelser som kan medvirke til å redusere miljøbelastningen fra Nordvest-Russland

Det nordiske samarbeidet anses som viktig for Norge å delta i. Ved å samordne oss med de øvrige nordiske land vil vi kunne få økt innflytelse i forhold til EU og andre internasjonale prosesser.

Prioriteringene i tiden fremover vil være å iverksette tiltakene i det nordiske miljøhandlingsprogrammet 2001–2004, som trådte i kraft 1. januar 2001. Programmet peker på en rekke innsatsområder på prioriterte miljøvernområder, tverrsektorielle samarbeidsområder og andre sektorovergripende områder. Et viktig element er å ivareta koblingen til den sektorovergripende strategien Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden, som trådte i kraft 1. januar 2001.

Nordisk miljøfinansieringsselskap, NEFCO, er det viktigste virkemiddelet i det nordiske samarbeidet for å bidra til demokratibygging, utvikling av samarbeidsrelasjoner og gjennomføring av miljøprosjekter i nærområdene. Etterhvert som de fleste nærområdelandene blir EU-medlemmer, blir samarbeid i forhold til Nordvest-Russland mer sentralt. Det blir særlig viktig å gi NEFCO rammebetingelser som kan medvirke til å redusere miljøbelastningen fra denne delen av Russland.

Regjeringen vil utnytte og videreutvikle alle muligheter for innflytelse på EU/EØS-regelverk. Regjeringen vil bidra konstruktivt i utviklingen av EUs miljøvernpolitikk ved å komme med innspill, spesielt der Norge er en særlig tung aktør og der hvor vi har spesielle norske interesser. Deltakelse i utvikling av nytt regelverk i kommisjonsfasen vil bidra til å lette innlemmelsen av de aktuelle rettsaktene i norsk rett når de på et senere stadium vil bli en del av EØS-avtalen.

Regjeringen vil skape åpenhet og bedre informasjonsflyten til det sivile samfunn herunder til norske miljøorganisasjoner om det som skjer innenfor rammen av EØS-avtalen. Det skal være mulig for organisasjoner og den brede offentlighet å få innsyn i forvaltningens EØS-arbeid for eventuelt å kunne påvirke dette. Det arrangeres halvårlige møter med norske miljøorganisasjoner og arbeidslivets parter og det gis støtte til kompetanseprosjekt på EU/EØS-området for miljø-NGOer. Dette arbeidet skal videreutvikles ved for eksempel å opprette referansegrupper og etablere nettverk som løpende utveksler informasjon og synspunkter om saker under forberedelse i EU. Internettsider med informasjon om EU/EØS-arbeidet vil videreutvikles i tråd med Regjeringens kommunikasjonsstrategi.

11.3 Miljøvern i nord- og polarområdene

I nordområdene og i Antarktis forvalter Norge noen av jordens siste store områder med tilnærmet uberørt natur. Slike områder har stor egenverdi, samtidig som de er viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet. Områdene får også økende betydning som mål for turisme og opplevelser og som referanseområder for miljøovervåking og økologisk forskning.

Miljøvernsamarbeidet i nord- og polarområdene omfatter miljøvernsarbeidet på Svalbard, bilateralt miljøvernsamarbeid med Russland og miljøvernsamarbeidet under Barentsrådet og Arktisk Råd.

Hovedutfordringen i nord- og polarområdene er å sørge for at lokale aktiviteter, blant annet ressursutnyttelse, turisme og forskning, foregår innenfor rammer som sikrer at det biologiske mangfoldet opprettholdes og at uberørte naturområder og kulturminner ikke utsettes for vesentlige inngrep og påvirkninger. Forurensende utslipp fra kilder utenfor polarområdene, som for eksempel klimagasser, ozonreduserende stoffer, miljøgifter og faren for utslipp av radioaktive stoffer, er også en trussel mot miljøet og livsgrunnlaget for menneskene i disse områdene. Strategiske mål og nasjonale resultatmål for disse problemområdene er presentert i kapitlene 7 og 9. Disse målene gjelder også for nord- og polarområdene.

11.3.1 Mål

Mål på området miljøvernarbeidet i nord- og polarområdene framgår av boks 11.4.

11.3.2 Tilstand og måloppnåelse

Miljøproblemene i Nordvest-Russland har et omfang, en karakter og en nærhet som gjør at Norge har betydelig egeninteresse i å bidra til å redusere dem.

Moderniseringsprosjektet for nikkelverkene er nå igangsatt med betydelig norsk støtte. Prosjektet er tredelt og går ut på ombygging av anlegget i Zapoljarnij, samt bygging av ny smelteovn og ny svovelsyrefabrikk i Nikel. Prosjektet forventes å gi en reduksjon av utslipp av svoveldioksid, støv og tungmetaller med minst 90 prosent i løpet av 2006 i forhold til utslippene i 1999.

Samarbeidet innenfor områdene naturforvaltning og biologisk mangfold dekker både bevaring og vern av biologisk mangfold og bærekraftig bruk av biologiske ressurser. Det er blant annet utviklet et nært samarbeid med russiske myndigheter og miljøer om områdevern og om forvaltning av isbjørn, anadrome laksefisk og sjøfugl.

Videre er det igangsatt kulturminneprosjekter i Kenozero nasjonalpark og på Solovki-øyene i Kvitsjøen. Det er også satt i gang samarbeidsprosjekter i de grensenære områdene, herunder om forvaltning av øst-samiske kulturminner. I Pasvik naturreservat blir naturtilstanden i den russiske delen av reservatet overvåket, og det er etablert en miljøskole i Rajakoski. I tillegg samarbeides det om vern og forvaltning av naturminner og biologisk mangfold, samt prosjekter innenfor vann og avløp for å bedre befolkningens levekår.

Basert på risikoanalyse har norsk-russisk oljevernberedskapsgruppe vurdert behovet for framtidig beredskap knyttet til kommende petroleumsaktiviteter og petroleumstransport på norsk og russisk sokkel. Perspektivet som nå trekkes opp med transport av olje med oljetankere i både 100–300 000 tonns klassen, stiller større krav både til norsk og russisk oljevernberedskap og et tett samarbeid. For å imøtekomme noen av utfordringene vil et samarbeid om bedre varsling av oljetransport, konsekvensvurderinger og utvikling av oljevernberedskapen ha høy prioritet i begge land. Videre er et samarbeid om harmonisering av russisk regelverk til OSPARs krav igangsatt.

Siden 1994 har det pågått et program for renere produksjon, der over 1400 russiske ingeniører til nå har deltatt. Det er bygget opp et regionalt nettverk og programmet utvikles videre langs tre akser: i) miljøsertifisering av industribedrifter, ii) opplæring i renere produksjon på tekniske høyskoler og iii) investeringer i miljøteknologi der bedriftene får økonomisk støtte fra fond for renere produksjon i Nordisk miljøfinansieringsselskap (NEFCO).

NEFCO spiller en viktig rolle for å drive frem miljøinvesteringer i små- og mellomstore bedrifter i Nordvest-Russland. NEFCOs strategi er for øvrig å samle små prosjekter i større programmer innen reduksjon av avrenning fra landbruket, ren teknologi, energieffektivisering og forbedringer i vann- og avløpssektoren.

En rekke tiltak er iverksatt for å oppfylle et av hovedmålene for norsk Svalbardpolitikk, som er å bevare Svalbards særegne villmarksnatur. Naturmiljøet er i dag godt bevart, og en rekke dyrebestander som tidligere var truet som følge av overbeskatning, er restituert eller i vekst. Med unntak av noen få bosettings- og gruveområder framstår øygruppen i dag stort sett som et sammenhengende villmarksområde uten vesentlige inngrep, der plante- og dyrelivet får utvikle seg relativt upåvirket av lokal virksomhet. En ny miljøvernlov for Svalbard trådte i kraft 1. juli 2002. Loven er i stor grad en rammelov som trekker opp hovedprinsipper for miljøforsvarlig forvaltning av øygruppa. Det er derfor gitt forskrifter som utfyller loven og som trådte i kraft samtidig med loven. Samtidig som den nye loven og forskriftene trådte i kraft, ble flere forskrifter opphevet.

Vernet ble ytterligere styrket ved at Bjørnøya fikk status som naturreservat i 2002.

Naturreservatet omfatter Bjørnøya (med unntak av et mindre landareal omkring stasjonen i nord) inklusivt marine områder ut til fire nautiske mil.

På Svalbard er det ikke noe veisystem utenfor bosetningene. Ferdsel og transport i forbindelse med næringsvirksomhet, forvaltning, forskning og fritidsaktivitet må derfor foregå med båt, luftfartøy eller terrenggående kjøretøy.

Økende ferdsel på Svalbard kan føre til negativ miljøpåvirkning. Motorisert ferdsel skaper også konflikter for andre som ferdes med et ønske om å oppleve ro og stillhet.

Antall gjestedøgn i Longyearbyen i månedene mars, april og mai gir også en indikasjon på hvilken påvirkning som kan forventes på naturmiljø og kulturminner i Longyearbyen og nærmest tilstøtende områder (dagsutfartsområder) i snøscootersesongen.

Kilde: Svalbard Reiseliv

Statistikk for perioden 1995–2000 viser kraftig sprangvis økning i 1995–96 og i 1999–2001. Antall gjestedøgn i scootersesongen har økt med 68 prosent de siste to år og 155 prosent siden 1995, jf. figur 11.1. Det antas at den viktigste enkeltfaktoren er hotellkapasiteten i Longyearbyen, men at også flykapasitet, markedsføring og tilbudet på turoperatørsiden har påvirket utviklingen.

De store dyreartene på Svalbard synes å reagere ulikt på forstyrrelse fra motorisert ferdsel. Artene synes mest sårbare om våren før, under og etter yngletiden. De totale effektene av at motorisert ferdsel har gjort avsidesliggende områder tilgjengelige, er fortsatt lite kjent.

Også cruisetrafikken har vist en markert økning fra 1999 til 2001. Cruiseturismen foregår dels med store cruiseskip, som anløper ett til tre steder på Svalbard, dels med små og middelsstore skip som har Longyearbyen som utgangspunkt og besøker en rekke steder. For Svalbard utenom bosetningene og Isfjordområdet viser statistikken for 1996–2001 en økning i antall landstigningsplasser og i antall personer som har gått i land, jf. figur 11.2.

Kilde: Sysselmannen på Svalbard

Cruisetrafikken har i tillegg spredt seg til stadig nye områder på Svalbard. Tidligere var cruisetrafikken i stor grad konsentrert til Nordvest-Spitsbergen. Kartet over landstigningsplasser viser at den nå er i ferd med å spre seg østover og sørover på øygruppen, jf. figur 11.3.

Kilde: Opplysninger fra rederier/operatører i perioden 1996–2001, samlet av Sysselmannen på Svalbard. Det mest besøkte stedet utenom bosetningene var i 2001 Gravneset i Magdalenafjorden (17 627 personer)

Gravneset er et gravsted fra hvalfangstperioden. Området er i ferd med å påvirkes på en uakseptabel måte av ferdselen, og myndighetene fant det i 2002 nødvendig å stenge deler av området for besøkende for å beskytte og bevare dette kulturminnet. Gravfeltet vil foreløpig være stengt i 10 år.

Det har vært alvorlige uhell med cruiseskip ved Svalbard de siste 20 årene, men ingen totalhavari med tilhørende oljesøl.

Forurensningssituasjonen i de norske polarområdene er preget av langtransportert forurensning, men det finnes kilder med lokal betydning både på Svalbard og Jan Mayen. Innholdet av forurensningskomponente i fisk og bunnsedimenter i våre nære arktiske havområder er ikke spesielt høyt. Tilførslene av organiske miljøgifter som PCB og plantevernmidler gir likevel grunn til bekymring, fordi de akkumuleres i artene på toppen av næringspyramiden i Arktis. PCB-nivåene i arter som isbjørn og sel ved Svalbard er blant de høyeste i Arktis. På Bjørnøya er det funnet høye nivåer av organiske miljøgifter, særlig PCB og DDT, hos polarmåker. Det gir også grunn til bekymring at det nå er påvist flere nye miljøgifter i det marine miljø i norske polarområder som blant annet bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere er funnet i zooplankton og isfauna i Barentshavet, og en ny undersøkelse av ringsel fra Canada viser en tredobling av bromerte forbindelser de 10 siste år.

De fleste klimamodeller antyder at global oppvarming vil føre til en oppvarming i Arktis som er større enn det globale gjennomsnittet. Dette kan endre de fysiske naturforholdene vesentlig, og få store konsekvenser for økosystemene og det biologiske mangfoldet. For nærmere beskrivelse av klimaendringer og effekter på økosystemene, se kapittel 10.

Uttynningen av ozonlaget over Antarktis er velkjent, men også over nordområdene har nedbrytingen av ozonlaget langt større omfang enn tidligere antatt. Effektene av den økte UV-strålingen vet vi lite om.

11.3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• arbeide for å integrere miljøhensyn i all norsk virksomhet i polarområdene

• sikre polarområdenes verdi som globale referanseområder for miljøforskning og miljøovervåking

• sikre et langsiktig, stabilt, bilateralt miljøvernsamarbeidet med Russland med vekt på av vern og forvaltning av Barentshavet og av miljøet i nordområdene, herunder:

  • fortsette samarbeidet om å skape kontroll over grenseoverskridende forurensning, vern og forvaltning av kulturminner og naturområder samt bærekraftig utnyttelse av økonomiske ressurser

  • styrke samarbeidet om utvikling av kompetanse i miljøvernforvaltning og industri,

  • arbeide for russisk tilslutning til internasjonale miljøvernavtaler

• arbeide for bredere internasjonalt engasjement i arbeidet for å bygge opp miljøvernet og bedre miljøtilstanden på russisk side med særlig vekt på nordisk samarbeid, samarbeidet i Barentsregionen, Arktisk Råd og EU

• stimulere og styrke det regionale og lokale folk-til-folk-samarbeidet som et fundament for samarbeidet i Barentsregionen

• sikre at en forvaltningsplan for norsk del av Barentshavet blir et redskap for samarbeid om bedre miljø- og ressursforvaltning i Barentshavet

• i forbindelse med utvidelse av territorialgrensen på Svalbard til 12 nautiske mil foreta en tilsvarende utvidelse av de verneområdene som har territorialgrensen som avgrensning

• iverksette nødvendige tiltak for å hindre at de villmarkspregete naturområdene på Svalbard reduseres i omfang eller stykkes opp som følge av nye naturinngrep,

• begrense og styre ferdselen på Svalbard i samsvar med målet om bevaring av Svalbards villmarksnatur,

Virksomhet og miljøvernforvaltning i Norges nærområder i nord påvirker miljøtilstanden i Norge gjennom grenseoverskridende forurensning, og gjennom forvaltning av felles dyrebestander og naturområder i grensestrøkene. Både bevaring av det biologiske mangfoldet på regional skala og den felles kulturminnearven i våre nærområder krever i mange tilfeller samarbeid på tvers av landegrensene. Et langsiktig, stabilt, bilateralt miljøvernsamarbeid med Russland med vekt på vern og forvaltning av Barentshavet og av miljøet i nordområdene er viktig for å nå disse målene.

I Arktis utgjør økosystemene på land sammen med omkringliggende hav- og drivisområder en tett integrert økologisk enhet. Dersom målet med de store verneområdene på Svalbard som intakte uberørte økosystemer skal oppnås, må de omkringliggende marine områder sikres mot aktiviteter som ikke er forenlig med verneformålet.

Ved en utvidelse av sjøterritoriet bør det på denne bakgrunn foretas en tilsvarende utvidelse av de verneområdene som i dag avgrenses av territorialgrensen. Uten en slik utvidelse vil hele sjøområdet mellom 4 og 12 nautiske mil fra grunnlinjen åpnes for søknader om tillatelse til petroleumsvirksomhet. Det meste av dette sjøområdet grenser direkte opp til dagens verneområder og er meget sårbart for virkningene av slik virksomhet. En eventuell petroleumsaktivitet i disse områdene vil være i strid med viktige miljøhensyn og innebære en betydelig svekkelse av miljøvernet på Svalbard. Det bør legges opp til at utvidelsen av verneområdenes virkeområde ikke får betydning for fiskeriene.

I nord- og polarområdene står vi overfor miljøutfordringer som må løses gjennom både nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid. De sentrale internasjonale virkemidlene er samarbeidet under Antarktistraktaten, Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, og det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet samt forskningssamarbeidet under Isbjørnavtalen. Arbeidet under internasjonale avtaler og konvensjoner som regulerer utslipp av klimagasser, ozonnedbrytende stoffer og miljøgifter har også stor betydning for det følsomme miljøet i nord- og polarområdene. I tillegg spiller Nordisk finansieringsselskap (NEFCO) en viktig rolle som virkemiddel for å fremme miljøinvesteringer i nærområdene. Selskapet er virksomt i områder der andre finansieringsselskap foreløpig er lite aktive, som i russisk del av Barentsregionen.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet med Russland/Sovjetunionen har pågått siden 1988 og er basert på en regjeringsavtale. Den politiske kontakten foregår i Den norsk-russiske miljøvernkommisjonen. Under miljøvernkommisjonen er det etablert samarbeid på fagområdene biologisk mangfold, forurensning av landmiljøet, beskyttelse av havmiljøet, radioaktiv forurensning, kulturminnevern og lokalt miljøvernsamarbeid.

Norge inngikk i 1994 en oljevernavtale med Russland. Fra 1. januar 2003 er ansvaret for den statlige oljevernberedskapen flyttet over fra Miljøverndepartementet/Statens forurensningstilsyn til Fiskeridepartementet/Kystdirektoratet. Dette omfatter også ansvaret for oljevernavtalen med Russland. Miljøverndepartementet har fortsatt ansvaret for å stille krav til og føre kontroll med den private og den kommunale beredskapen.

Moderniseringsprosjektet for nikkelverkene i Zapoljarnij og Nikel vil bidra til å redusere utslippene av svoveldioksid og støv med tungmetaller med over 90 prosent innen utgangen av 2006. Dette vil bedre helse og miljø i nærområdene på russisk side og miljøet i Øst-Finnmark.

Det er generelt lav investeringsvilje i russisk industri til denne typen formål. Slike miljøtiltak blir ikke pålagt av russiske myndigheter, og blir derfor ikke prioritert i bedriftene. Moderniseringsprosjektet ville derfor ikke blitt gjennomført uten den norske støtten, som utgjør ca. 1/3 av investeringskostnadene. Norilsk Nikel selv investerer 60 mill. USD gjennom egenkapital og låneopptak fra NIB. I tillegg kommer et gavebidrag på tre mill. USD fra Sverige. Selv om Norilsk Nikel- konsernet de siste årene har gått med store overskudd, er det ikke i tråd med inngåtte avtaler å revurdere den norske støtten. Departementet legger imidlertid vekt på at russisk industri også av egeninteresse i større grad bruker sitt overskudd til investeringer i moderniserings- og miljøtiltak i fremtiden, og antar at moderniseringsprosjektet i Petsjenga vil være et positivt demonstrasjonsprosjekt for metallurgisk industri i Russland. Det er viktig å vise at industri kan drives miljøvennlig og uten de skadevirkninger vi i dag ser omkring alle store russiske industristeder.

Regjeringen tar sikte på å vedta en ny verneplan for Svalbard i 2003. Denne planen vil styrke og utvide områdevernet på Svalbard, særlig når det gjelder biologisk rike landområder. Det vises til St.prp. nr. 1 (2002–2003) for Miljøverndepartementet for nærmere beskrivelse av forslaget til verneplan. Opprinnelig tok Regjeringen sikte på at verneplanen for Svalbard skulle vedtas i 2002. I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (2002–2003) ble Stortinget orientert om at prosessen ville ta lenger tid enn forutsatt, og at et vernevedtak kunne fattes i løpet av 2003.

Med de nye verneområdene vil ca. 64 prosent av Svalbards landareal være sikret som naturreservater, nasjonalparker, geotop- eller biotopvernområder. Egne verneforskrifter for de nye verneområdene vil bli gitt i medhold av Lov om miljøvern på Svalbard av 1. juli 2002.

Hensynet til miljøet i polarområdene vil bli innarbeidet i de ulike departementenes sektorvise miljøhandlingsplaner, med særlig vekt på fiskeriaktivitet, industriell virksomhet, turisme og forskning.

I tillegg til arbeidet med å styrke vernet og miljøregelverket har det blitt arbeidet med kartlegging og opprydning av lokaliteter med forurenset grunn og gamle deponier, forbedring av avfallshåndteringen i bosettingene, forvaltningsplaner for nasjonalparkene, handlingsplaner for friluftsliv og turisme, verneplaner for teknisk-industrielle kulturminner, slitasjeforebyggende tiltak for utsatte kulturmiljøer og økt satsing på formidling og informasjon. Videre arbeides det med å videreutvikle og styrke miljøovervåkingen av Svalbard og de nordlige havområdene.

11.4 Radioaktiv forurensning

11.4.1 Mål

Mål på området redusert radioaktiv forurensning framgår av boks 11.5.

11.4.2 Tilstand og måloppnåelse

De viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge har til nå vært nedfallet etter atomprøvesprengninger på 1950- og 60-tallet, og fra Tsjernobyl-ulykken i 1986.

De vesteuropeiske reprosesseringsanleggene for brukt kjernebrensel, særlig Sellafield- anlegget i England, er i dag den viktigste kilden til utslipp av radioaktivitet til det marine miljøet. Utslipp fra andre nukleære anlegg og fra ikke-nukleær industri som for eksempel petroleumssektoren har imidlertid økende betydning.

I Nordvest-Russland finnes store mengder radioaktivt avfall uten tilfredstillende lagringsforhold og utrangerte atomubåter som venter på opphugging. Også andre steder, særlig ved reprosesseringsanleggene i Sellafield og La Hague i Frankrike, er det lagret store mengder radioaktivt avfall som utgjør en risiko for utslipp i forbindelse med mulige ulykker eller terrorhandlinger. Mulig transport av atombrensel og atomavfall langs norskekysten til Russland eller mellom Japan og reprosesseringsanlegg i Vest-Europa kan også bli en framtidig trussel.

De samlede utslippene av radioaktive stoffer til havet er nå redusert i forhold til tidligere, men Sellafield-anlegget økte sine utslipp av det radioaktive stoffet technetium-99 (Tc-99) kraftig i tidsrommet fra 1994. Utslippene er redusert noe siden 1995, men ligger fortsatt langt over nivåene for perioden 1981–94, jf. figur 11.4. Tc-99 transporteres effektivt med havstrømmene til norske farvann. Transporttiden er fra to til fire år. Dette har ført til at nivåene av technetium-99 i tang langs norskekysten er mangedoblet siden utslippene første gang nådde norske farvann i 1996.

Det er nå indikasjoner på at denne økningen har stanset opp og at nivåene har flatet ut (figur 11.4). Opptaket av Tc-99 er høyest i tang, tare og enkelte skalldyr, mens opptaket i fisk generelt ser ut til å være svært lite. I tang er det målt opptil 600 Bq/kg (tørrvekt) av dette radioaktive stoffet, mens EUs tiltaksgrense for matvarer etter en atomulykke er på 1250 Bq/kg. Tørket tang benyttes i dag blant annet som kosttilskudd for mennesker og husdyr.

Gjennom Handlingsplanen for atomsaker har Norge sammen med andre land iverksatt flere tiltak for å redusere risikoen for ulykker ved atominstallasjoner, samt redusere faren for radioaktiv forurensning fra avfallslagere. Dette gjelder blant annet for atomkraftverket på Kola og for enkelte deler av det russiske behandlingssystemet for brukt atombrensel og radioaktivt avfall. På dette siste området er det imidlertid en rekke omfattende, kompliserte og kostnadskrevende tiltak som gjenstår.

Transport av større mengder radioaktivt materiale langs norskekysten kan bli aktuelt i forbindelse med mulig import av brukt atombrensel til Russland, eller dersom planene om å skipe kjernebrensel mellom Japan og de vesteuropeiske reprosesseringsanleggene i Sellafield og La Hague gjennom Nordøstpassasjen blir satt i verk.

Denne typen sjøtransporter av kjernebrensel og høyaktivt avfall inneholder meget store radioaktivitetsmengder. Det er imidlertid strenge sikkerhetsregler for slike transporter, og faren for større utslipp ved en ulykke er i følge det internasjonale atomenergibyrået IAEA liten. Uansett vil atomtransporter langs norskekysten kunne skape frykt for forurensning av havet og usikkerhet blant kystbefolkningen og konsumenter av sjømat.

Når det gjelder nasjonale utslipp, har landbaserte kilder liten betydning. Det slippes ut små mengder radioaktive stoffer blant annet fra IFEs anlegg i Halden og på Kjeller, samt fra bruk av radioaktive kilder ved sykehus, industri og til forskningsformål. Utslippene fra offshore-aktiviteter er langt større og økende. Dette dreier seg om naturlig forekommende radioaktive stoffer (radium mv.) som slippes ut via produsert vann fra plattformene. Utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer oppløst i produsert vann og slam er ikke godt nok kartlagt på norsk kontinentalsokkel.

Selv om det i følge Statens strålevern ikke er grunn til å anta at radioaktivitet i produsert vann representerer noen vesentlig fare for helse eller miljø, vil denne type virksomhet få økt oppmerksomhet internasjonalt i tiden som kommer. Status og tiltak når det gjelder utslipp av produsert vann er nærmere omtalt i kapittel 7.

Utvinning av olje og gass fører også til at det dannes lavradioaktivt avfall (LRA) i form av avleiringer i rør og annet produksjonsutstyr. LRA som blir ilandført i forbindelse med rensing av utstyr og opphogging av utrangerte plattformer lagres i dag forsvarlig i midlertidige lagre på oljebasene langs kysten. Det ventes økende mengder av denne typen avfall i framtiden, og det er behov for å etablere et permanent nasjonalt deponi.

Kilde: Statens strålevern

11.4.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil

• opprettholde presset på britiske myndigheter inntil utslippene av technetium -99 er stanset

• videreføre arbeidet med å hindre radioaktiv forurensning fra Nordvest-Russland

• arbeide for å styrke internasjonale avtaler og regelverk knyttet til transport av radioaktivt materiale

• styrke overvåkingen av radioaktiv forurensning i norske farvann

• hindre radioaktiv forurensning fra nasjonale kilder, og begrense utslippene av naturlige radioaktive stoffer fra oljevirksomheten

• bidra til at det raskt etableres en tilfredstillende permanent disponeringsløsning for lavradioaktivt avfall fra oljeindustrien.

Regjeringen har krevd at utslippene av technetium må reduseres til under 10 TBq/år med øyeblikkelig virkning. I desember 2002 besluttet den britiske regjering likevel at nåværende utslippsgrense på 90 TBq/år i utgangspunktet skal opprettholdes fram til og med 2006. Deretter vil utslippene etter planen bli redusert til under 10 TBq/år, fordi det oppsamlede avfallet som gir technetiumutslipp da vil være ferdigbehandlet. Den britiske Regjeringen understreket imidlertid også at den vil vurdere å instruere sitt miljødirektorat til å utrede hvorvidt det er mulig å innføre en midlertidig stans i technetiumutslippene mens man prøver ut en metode for rensing. Regjeringen vil følge opp saken nøye overfor britiske myndigheter for å bidra til at et slikt moratorium blir innført.

Overvåkingsdata indikerer at technetiumnivåene i norske farvann som følge av utslippene fra Sellafield nå har stabilisert seg etter flere år med økning, jf. figur 11.4. Dersom utslippene fortsetter på dagens nivå fram til 2006, slik den britiske regjering i utgangspunktet har besluttet, forventes det at nivåene av technetium i norske farvann vil ligge omtrent på dagens nivåer fram til ca. 2009, for deretter å synke gradvis. Hvis det derimot innføres et moratorium på utslippene fra 2003, vil man trolig få en gradvis nedgang i nivåene langs norskekysten fra ca. 2006. Hvis britene ikke lykkes i å utvikle en tilfredstillende rensemetode, risikerer man imidlertid at utslippene kan starte opp igjen på et senere tidspunkt.

Særlig av hensyn til mulige konsekvenser for utnyttelsen av marine ressurser, ser Regjeringen det som svært viktig at utslippene reduseres umiddelbart og ikke først i 2006. Regjeringen vil opprettholde presset på britiske myndigheter til utslippene av technetium-99 er redusert i tråd med det norske kravet.

Arbeidet for å redusere faren for utslipp fra kilder i Norges nærområder er i hovedsak organisert gjennom det generelle atomsikkerhetsarbeidet i blant annet IAEA, samt Handlingsplanen for atomsaker som retter seg hovedsakelig mot mulige utslippskilder i Nordvest-Russland og andre Østeuropeiske land. I forbindelse med arbeidet under Handlingsplanen er det blitt påpekt at det bør gjennomføres miljøkonsekvensutredninger før tiltak iverksettes, og det foreligger nå en felles utredning om systemet for slike KU i begge land.

I St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav er det foreslått en rekke tiltak for sikrere transport langs kysten, som vil kunne få betydning dersom planene om større transporter av radioaktivt materiale sjøveien til Nordvest-Russland eller gjennom Nordøstpassasjen blir realisert. Blant disse tiltakene er etablering av en varslingsavtale med russisk part når det gjelder risikotransporter.

Regjeringen vil også foreslå å utvide det norske territorialfarvannet fra 4 til 12 nautiske mil som et ledd i arbeidet med å styrke sikkerheten og beredskapen langs kysten. Dette vil gi norske myndigheter økt mulighet for kontroll av utenlandske skip, blant annet ved etablering av påbudte seilingsleder for sjøtransport som representerer en risiko for miljøet, jf. kapittel 7.

Transporter av større mengder radioaktivt materiale i internasjonalt farvann langs norskekysten kan ikke forbys. Politisk og diplomatisk arbeid er derfor viktig for å unngå denne typen transporter nær norske farvann. Regjeringen la derfor stor vekt på denne saken under Nordsjøkonferansen i mars 2002. Muligheten for atomtransporter langs Norskekysten har de siste to årene også vært et viktig tema i forbindelsene med Russland. Regjeringen holder planene om atomtransporter langs norskekysten under løpende observasjon, og dersom utviklingen tilsier det vil Regjeringen ta opp saken direkte med de involverte stater.

Regjeringen arbeider også for å styrke internasjonale avtaler og regelverk av betydning for sikkerheten ved slike transporter. Norge har tatt opp spørsmålet om internasjonale krav til forhåndsvarsling og erstatningsansvar ved atomtransporter i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling og på IAEAs generalkonferanse.

Norge har en pådriverrolle i det internasjonale arbeidet med å redusere utslipp av radioaktive stoffer til det marine miljø. Norske myndigheter og fagmiljøer vil fortsatt engasjere seg når det gjelder internasjonal utvikling av kriterier som sikrer at utslipp av radioaktive stoffer til miljøet ikke medfører skade. Fra norsk side arbeides det også for at Russland lever opp til internasjonale konvensjoner de deltar i, blant annet Londonkonvensjonen, og at de slutter seg til konvensjoner som har som formål å beskytte havet mot radioaktiv forurensning slik som OSPAR.

Nasjonale radioaktive kilder og utslipp må håndteres på en effektiv og trygg måte for å ivareta hensynet til helse og miljø. Håndteringen av nasjonale utslipp har også stor betydning for Norges troverdighet som pådriver i forurensningsarbeidet, og for våre krav om at andre land skal redusere sine utslipp. I denne sammenhengen er håndteringen av de økende radioaktive utslippene og avfallsmengdene fra oljevirksomheten av særlig stor betydning.

Det er en etablert målsetning for norsk petroleumsvirksomhet at vi ikke skal tillate miljøfarlige utslipp av olje og kjemikalier til sjø, dvs. at kravet om nullutslipp skal gjelde. Målet omfatter både olje og tilsatte og naturlig forekommende kjemiske stoffer i det produserte vannet. Videre oppfølging av dette er nærmere omtalt under kapittel 7 om oljeforurensning.

Regjeringen ser det derfor som viktig at det blir etablert et tilfredstillende permanent deponi for lavradioaktivt avfall fra olje- og gassvirksomheten på land.