3 Beslutning om bekjempelse av menneskehandel

Ministerrådet,

som stadfester de forpliktelser deltakerstatene har fulgt i kampen mot menneskehandel, særlig Ministerrådets beslutning nr. 1 vedtatt i Wien i 2000, Ministerrådets beslutning nr. 6 vedtatt i Bucuresti i 2001 og erklæringen fra ministermøtet i Porto i 2002,

som videre minner om Det faste råds beslutning nr. 557 av 24. juli 2003 om vedtakelse av OSSEs handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel, som gir deltakerstatene et bredt sett med virkemidler som kan benyttes til å bekjempe handel med mennesker gjennom en flerdimensjonal tilnærming, og som omfatter beskyttelse av ofre, forebyggende tiltak mot menneskehandel og rettslig forfølgning av personer som tilrettelegger for eller begår forbrytelsen,

som har som mål å styrke OSSEs innsats i kampen mot menneskehandel,

1. beslutter å gi sin tilslutning til OSSEs handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel, som er vedlagt denne beslutning, og

2. oppretter en OSSE-mekanisme, under Det faste råds ledelse, til å bistå deltakerstatene i kampen mot menneskehandel. Mekanismen består av to deler, som utfyller hverandres virksomhet: en spesialutsending oppnevnt av Formannskapet samt en spesialenhet i OSSEs sekretariat.

Mekanismen opprettes med sikte på å:

1. bistå OSSEs deltakerstater med å gjennomføre de forpliktelser og nyttiggjøre seg fullt ut de anbefalinger som legges fram i OSSEs handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel,

2. samordne OSSEs innsats i kampen mot menneskehandel på tvers av OSSEs tre dimensjoner,

3. styrke samordningen mellom de berørte myndighetene i deltakerstatene og mellom OSSE og andre berørte organisasjoner,

4. styrke profileringen av kampen mot menneskehandel i offentligheten og i politikken,

5. virke i hele OSSE-området og etter behov bistå deltakerstatene, ut fra et ønske om samarbeid og etter samråd med de respektive myndighetene i de berørte deltakerstatene, i deres bestrebelser på å gjennomføre sine forpliktelser i kampen mot menneskehandel,

6. gi og tilrettelegge for råd og faglig bistand med hensyn til utforming av lovgivning og politikk, om nødvendig sammen med andre OSSE-strukturer som er aktive på området,

7. være beredt til å gi overordnede myndigheter som representerer den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt i deltakerstatene, råd, og å drøfte gjennomføringen av OSSEs handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel med disse myndighetene og av deres forpliktelser i kampen mot menneskehandel. I tilfeller som krever særlig oppmerksomhet, å ta direkte og behørig kontakt med vedkommende deltakerstat og drøfte behovet for råd og konkret bistand, om nødvendig,

8. samarbeide med nasjonale rapportører eller andre nasjonale mekanismer som deltakerstatene har opprettet med sikte på å samordne og overvåke statlige institusjoners virksomhet til bekjempelse av menneskehandel. Mekanismen skal også samarbeide med aktuelle frivillige organisasjoner i deltakerstatene. Innenfor OSSE skal den videre ha ansvar for å være vertskap og tilrettelegge for møter der nasjonale koordinatorer, representanter utpekt av deltakerstatene eller eksperter på bekjempelse av menneskehandel kan utveksle erfaring og informasjon,

9. samarbeide nært, og samordne virksomheten, med Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR) samt andre OSSE-institusjoner, Generalsekretæren, aktuelle strukturer i OSSE-sekretariatet, herunder Kontoret til koordinatoren for økonomiske og miljømessige aktiviteter i OSSE (OCEEA), Strategisk enhet for politisaker (SPMU), Likestillingsrådgiveren og eventuelt OSSEs feltoperasjoner. Mekanismen skal benytte seg av den ekspertisen som finnes i disse OSSE-strukturene, og skal sørge for at dobbeltarbeid unngås. Den skal, når det er hensiktsmessig, ta del i arbeidet i den uformelle arbeidsgruppen for likestillingsspørsmål og bekjempelse av menneskehandel,

10. samarbeide, og samordne virksomheten, med aktuelle internasjonale aktører, for eksempel FNs kontor for kontroll med narkotika og forebygging av kriminalitet, FNs høykommissær for flyktninger, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs barnefond, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen samt Den internasjonale organisasjon for migrasjon, Det internasjonale senter for utforming av migrasjonspolitikk, Den europeiske union, Europarådet, Stabilitetspaktens spesialgruppe for menneskehandel, Østersjørådet, Det sørøsteuropeiske samarbeidsinitiativ, Interpol og Europol,

3. bekrefter at spesialutsendingen skal stå politisk ansvarlig overfor, og med jevne mellomrom og når det er hensiktsmessig avlegge rapport for, Det faste råd. Spesialutsendingen skal utføre sine oppgaver i samsvar med beslutning nr. 8 vedtatt på Ministerrådets tiende møte i Porto,

4. oppfordrer Formannskapet til i samsvar med OSSEs prosedyrer å utnevne en framtredende person med relevant ekspertise til spesialutsending, etter først å ha rådført seg med deltakerstatene om vedkommendes mandat gjennom Den forberedende komité. For å sikre kontinuiteten slik at spesialutsendingen i utgangspunktet kan utføre sine oppgaver i minst to påfølgende formannskapsperioder, skal det sittende Formannskapet rådføre seg med det påtroppende Formannskapet om utnevnelsen, og det påtroppende Formannskapet skal, etter eget valg, sørge for å forlenge spesialutsendingens plikter til å gjelde også for neste formannskapsperiode, i samsvar med beslutning nr. 8 vedtatt på Ministerrådets tiende møte i Porto,

5. pålegger Det faste råd å opprette spesialenheten nevnt ovenfor, som del av OSSEs sekretariat og med kontraktansatt eller utplassert personale. Spesialutsendingen skal ha full rådighet over spesialenhetens ressurser for å kunne gjennomføre oppgavene ovenfor på en effektiv måte,

6. er enige om at de to delene i mekanismen skal finansieres av deltakerstatene over OSSEs samlede budsjett, i samsvar med gjeldende prosedyrer. Den rådgivende komité for administrative og finansielle spørsmål (ACMF) skal i samråd med Formannskapet og Generalsekretæren utarbeide administrative regler og finansieringsregler for mekanismen, og legge fram sine forslag til godkjenning av Det faste råd tidsnok til at forslagene kan innlemmes i OSSEs samlede budsjett for 2004.

D3.1 OSSEs handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel

I. Handlingsplanens formål og målsetting

1. Hensikten med handlingsplanen er å gi deltakerstatene et bredt sett med virkemidler som kan hjelpe dem med å gjennomføre deres forpliktelser i kampen mot menneskehandel. Handlingsplanen har som siktemål å gi deltakerstatene en oppfølgingsmekanisme, noe som vil bidra også til å fremme samordningen mellom enkeltstående deltakerstater, både innenfor OSSEs strukturer og med andre internasjonale organisasjoner. Planen benytter en flerdimensjonal tilnærming til bekjempelse av menneskehandel. Den drøfter problemet inngående og tar for seg beskyttelse av ofre, forebyggende tiltak mot menneskehandel og rettslig forfølgning av personer som tilrettelegger for eller begår forbrytelsen. I planen legges det fram forslag til hvordan deltakerstatene og de berørte institusjonene, organene og feltoperasjonene i OSSE best kan håndtere de politiske, økonomiske, juridiske og andre sidene ved problemet samt rettshåndheving og opplysningsarbeid i denne forbindelse.

2. Handlingsplanen er videre ment å skulle bistå deltakerstatene med å ta i bruk disse virkemidlene ved å dra nytte av eksisterende regional erfaring fra gjennomføring av slike konkrete initiativ og tiltak som Stabilitetspaktens spesialgruppe for menneskehandel i Sørøst-Europa har igangsatt.

3. En bred tilnærming til handel med mennesker forutsetter at oppmerksomheten rettes mot å bringe de ansvarlige for slike forbrytelser inn for retten og å iverksette effektive forebyggende tiltak, samtidig som det ved bistand til ofrene tas tilbørlig hensyn til humanitære og medmenneskelige forhold.

II. Definisjon av menneskehandel

Handlingsplanen tar utgangspunkt i følgende definisjon i artikkel 3 i FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet:

Med «handel med mennesker» menes: rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller bruk av vold eller andre former for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller av sårbar stilling eller av å gi eller å motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer.»

I sin beslutning nr. 6 av 2001 oppfordrer OSSEs ministerråd deltakerstatene til å undertegne og ratifisere FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet og den supplerende protokollen for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn.

III. Etterforskning, rettshåndheving og rettsforfølgning

I ministererklæringen om menneskehandel, vedtatt i Porto i 2002; handlingsplanen for bekjempelse av terrorisme fra Bucuresti i 2001; Ministerrådets beslutning nr. 6, vedtatt i Bucuresti i 2001; samt Ministerrådets beslutning om styrking av OSSEs innsats for å bekjempe menneskehandel, vedtatt i Wien i 2000, har deltakerstatene påtatt seg forpliktelser med hensyn til etterforskning, rettshåndheving og rettsforfølgning. I disse dokumentene er deltakerstatene også blitt enige om hvilken rolle OSSE skal spille på dette området.

Tiltak som anbefales gjennomført på nasjonalt plan

1. Kriminalisering

1.1 Å vedta de lovgivningsmessige og øvrige tiltak som er nødvendige for å fastsette at handlingene anført i artikkel 3 i FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, er straffbare.

1.2 Å vedta de lovgivningsmessige og øvrige tiltak som er nødvendige for å fastsette at følgende handlinger er straffbare:

• å forsøke å begå denne straffbare handlingen,

• å delta som medvirker i denne straffbare handlingen,

• å organisere eller å instruere andre personer til å begå denne straffbare handlingen.

1.3 Å vedta de tiltak som er nødvendige for å fastsette juridiske samt fysiske personers ansvar ved handel med mennesker. Med forbehold for deltakerstatens rettsprinsipper kan juridiske personers ansvar være av strafferettslig, sivilrettslig og/eller forvaltningsrettslig art.

1.4 Å utarbeide lovbestemmelser om effektive og forholdsmessige straffereaksjoner, herunder fengsling, som tar hensyn til forbrytelsens alvorlige art. Når det er nødvendig, skal det i lovgivningen fastsettes ytterligere straffereaksjoner som kan anvendes på personer som kjennes skyldige i menneskehandel under skjerpende omstendigheter, for eksempel i forbindelse med straffbare handlinger som omfatter handel med barn, eller straffbare handlinger som begås av offentlige tjenestemenn eller med deres medvirkning.

1.5 Å vurdere å vedta lovbestemmelser om inndragning av midler benyttet til og utbytte av menneskehandel og straffbare handlinger knyttet til slik handel, som fastsetter at det inndratte utbyttet av handel med mennesker skal benyttes til beste for personer som har vært offer for slik handel, så framt det ikke strider mot den nasjonale lovgivning. Overveie å opprette et fond for erstatning til personer som har vært gjenstand for menneskehandel, og å bruke de inndratte eiendelene til å delfinansiere et slikt fond.

1.6 Å påse at handel med mennesker, samt handlinger som inngår i og straffbare handlinger knyttet til slik handel, anses som straffbare handlinger som kan medføre utlevering i henhold til intern rett og utleveringsavtaler.

1.7 Å vedta de lovgivningsmessige og øvrige tiltak som er nødvendige for å fastsette at aktive eller passive handlinger for å bestikke offentlige tjenestemenn, som nevnt i artikkel 8 og 9 i FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, er straffbare.

1.8 Å påse at personer som har vært offer for menneskehandel, ikke gjøres til gjenstand for straffeforfølgning utelukkende fordi, og som en direkte følge av at, de har vært gjenstand for menneskehandel.

2. Tiltak fra politiets og rettsvesenets side

2.1 Å gjennomføre fullt ut de tiltak mot menneskehandel og tilknyttede tiltak som er fastsatt i lovgivningen.

2.2 Å opprette egne enheter til bekjempelse av menneskehandel som består av både kvinner og menn, og som har særlig god trening i å etterforske sedelighetsforbrytelser eller straffbare handlinger rettet mot barn, for å fremme kompetanse, profesjonalitet og integritet.

2.3 Å bygge opp kapasitet innenfor korrupsjonsbekjempelse.

2.4 Å utarbeide programmer for politiarbeid i lokalsamfunnet: bedre tilliten mellom politi og publikum, blant annet for å gjøre det lettere å framskaffe opplysninger om handel med mennesker og for ofrene å politianmelde straffbare forhold.

2.5 Å styrke samarbeidet mellom politiets etterforskningsorganer for å fastsette om suspekte midler kan stamme fra straffbare handlinger knyttet til menneskehandel.

2.6 Å sørge ikke bare for nødvendige ressurser og nødvendig opplæring med sikte på å utvikle etterretningsbasert politivirksomhet for derigjennom å kunne håndtere og analysere forbrytelser og opplysninger om straffbare forhold, men også for andre avanserte metoder og utstyr som kreves for at politiets organer skal kunne utføre sine oppgaver i kampen mot menneskehandel.

2.7 Å oppmuntre etterforskere og aktorer til ikke å sette sin lit utelukkende til vitneforklaringer i sin etterforskning og rettslige forfølgning. Å finne fram til alternative etterforskningsstrategier for at ofrene ikke skal behøve å måtte forklare seg for retten.

2.8 Å treffe praktisk gjennomførbare tiltak for å påse at medlemmer av OSSEs sendelag som opptrer i strid med OSSEs atferdskodeks for sendelagsmedlemmer eller andre bestemmelser, får den foreskrevne straff, blant annet disiplinær- og straffeforfølgning der det er aktuelt.

2.9 Å prioritere korrupsjon i lokalt politi og rettsvesen, og påse at det iverksettes behørig disiplinær- og straffeforfølgning mot rettshåndhevende myndigheter som viser seg å ha deltatt i korrupsjon i forbindelse med menneskehandel.

3. Politisamarbeid og utveksling av informasjon mellom deltakerstatene

3.1 Å samarbeide nært med hverandre og i samsvar med sin interne rettsorden og forvaltningsordning for å forsterke virkningen av rettshåndhevingstiltak til bekjempelse av straffbare handlinger som omfattes av denne handlingsplan. Å fremme tilsvarende samarbeid og samordning mellom politiorganer innenfor den enkelte stat.

3.2 Å særlig vedta effektive tiltak for

• å styrke og om nødvendig opprette kommunikasjonskanaler mellom deltakerstatene,

• å samarbeide ved etterforskning av straffbare handlinger som omfattes av denne handlingsplan,

• når det er aktuelt, å bidra med gjenstander eller bevismateriale som er nødvendig for å kunne foreta analyser eller drive etterforskning,

• å legge forholdene til rette for effektiv samordning mellom sine ansvarlige myndigheter, organer og tjenester samt å fremme utveksling av personell og andre sakkyndige, herunder utstasjonering av kontaktpersoner i henhold til bilaterale avtaler eller ordninger mellom de berørte deltakerstatene,

• å utveksle opplysninger om konkrete midler og metoder som benyttes av organiserte kriminelle grupper, blant annet ruter og transportmidler samt bruk av falsk identitet, endrede eller forfalskede dokumenter eller andre måter å skjule virksomheten på,

• å samordne forvaltningsmessige og andre tiltak som anses hensiktsmessige med sikte på tidlig avdekking av de straffbare handlingene som omfattes av denne handlingsplan.

3.3 Å inngå avtaler om bilateralt og multilateralt politisamarbeid for å lette utveksling av informasjon.

3.4 Å bidra til å utarbeide felles standarder for innsamling av statistiske data.

4. Bistand til og beskyttelse av vitner og ofre i strafferettssystemet

4.1 Så langt deltakerstatene evner, å treffe hensiktsmessige tiltak, herunder lovgivningsmessige tiltak, for å sikre at personer som i straffesaker avgir vitneprov om straffbare handlinger som omfattes av denne handlingsplan, og eventuelt deres slektninger og andre personer som står dem nær, effektivt beskyttes mot eventuelle represalier eller skremsler.

4.2 Å bevisstgjøre rettshåndhevende myndigheter og tjenestemenn om det ansvar som påhviler dem for å ivareta sikkerheten rundt og den umiddelbare velferden til personer som har vært offer for menneskehandel.

4.3 Å sørge for datavern og sikre personvern for offeret, også under innsamling og analyse av data.

4.4 Å legge forholdene til rette for at offeret kan medvirke som vitne under etterforskning og rettsforhandlinger, eventuelt annen straffeforfølgning, ved å gi vedkommende anledning til gjenbosetting som en form for vitnebeskyttelse.

4.5 Å gi ofre juridisk bistand når de skal avgjøre om de skal vitne i retten eller ikke.

4.6 Å gi frivillige organisasjoner adgang til å støtte ofre under rettsforhandlinger, så framt det ikke er i strid med nasjonal lovgivning.

5. Opplæring

5.1 Å sørge for eller styrke eksisterende opplæring av grensekontroll- og polititjenestemenn, dommere og aktorer samt tjenestemenn fra innvandringsmyndigheter og andre aktuelle instanser om ulike former for menneskehandel.

5.2 I slike opplæringsprogrammer å ta opp menneskerettighetsspørsmål og spørsmål som angår barn og kjønn, og oppmuntre til samarbeid med frivillige og andre aktuelle organisasjoner samt øvrige deler av det sivile samfunn.

6. Grensetiltak

6.1 Å vurdere å treffe tiltak som etter den interne lovgivning gir adgang til å nekte innreise for personer som er innblandet i straffbare handlinger fastsatt i gjeldende lovgivning, til å tilbakekalle deres visum eller eventuelt til å fengsle slike personer midlertidig.

6.2 Å vurdere å styrke samarbeidet mellom grensekontrollorganer, blant annet ved å opprette og videreføre direkte kommunikasjonskanaler.

7. Dokumentsikkerhet og dokumentkontroll

7.1 Innenfor rammen av de tilgjengelige midler å treffe nødvendige tiltak for å påse at reise- eller legitimasjonsdokumenter som utstedes av eller på vegne av deltakerstatene, er av en slik kvalitet at de ikke lett kan misbrukes, ikke lett lar seg forfalske og heller ikke kan endres, kopieres eller utstedes ulovlig.

8. Dokumenters legitimitet og gyldighet

8.1 På anmodning fra en annen deltakerstat og i samsvar med den interne lovgivning, innen en rimelig tidsfrist å bekrefte om reise- eller legitimasjonsdokumenter som er, eller angivelig skal være, utstedt i dens navn, er lovlige og gyldige, når det er rimelig grunn til å anta at dokumentene er benyttet i forbindelse med menneskehandel.

Tiltak som skal gjennomføres av OSSEs institusjoner og organer

9. Lovgjennomgang og lovreformer

9.1 Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR), eventuelt også OSSEs feltoperasjoner, skal fortsatt fremme og støtte arbeidet med gjennomgang av lover og lovreform i samsvar med internasjonale normer.

9.2 OSSE skal videreutvikle samarbeidet med andre aktuelle partnere og organisasjoner.

10. Tiltak fra politiets og rettsvesenets side

10.1 OSSEs strategiske enhet for politisaker skal videreføre arbeidet med samfunnsorientert politivirksomhet.

10.2 OSSEs strategiske enhet for politisaker og Kontoret til koordinatoren for økonomiske og miljømessige aktiviteter i OSSE (OCEEA) skal legge til rette for at deltakerstatene kan utveksle opplysninger om hvilke metoder som anbefales brukt når de berørte etterforskningsenhetene skal kontrollere om suspekte midler kan stamme fra straffbare handlinger knyttet til handel med mennesker.

10.3 OCEEA skal fortsette samarbeidet med FNs kontor for kontroll med narkotika og forebygging av kriminalitet om dette organets globale program mot hvitvasking av penger, og skal bidra til å fremme seminarer om bekjempelse av hvitvasking av penger i interesserte deltakerstater.

10.4 ODIHR skal som ledd i sin støtte til arbeidet med å utforme nasjonale veiledningsordninger fortsatt fremme og oppmuntre til samarbeid mellom politi og rettsvesen, og det sivile samfunn.

11. Disiplinærtiltak

11.1 Kontoret for internkontroll anmodes om å oppbevare opplysninger i forbindelse med etterforskning av straffbare handlinger begått av sendelagsmedlemmer i tilknytning til menneskehandel, samt om alle tiltak som treffes i den anledning. Generalsekretæren anmodes om å avlegge jevnlig rapport for Det faste råd om de tiltak som treffes for å håndheve bestemmelsene ved brudd på atferdskodeksen, samtidig som det tas hensyn til den påståtte gjerningspersonens personvern.

12. Opplæring

12.1 ODIHR og OSSEs strategiske enhet for politisaker skal fortsatt utarbeide opplæringsmateriell om etterforskning av menneskehandel og sedelighetsforbrytelser beregnet på rettshåndhevende myndigheter, og skal rådføre seg med Det internasjonale akademi for rettshåndheving (ILEA) i Budapest om muligheten for å innlemme slik opplæring i ILEAs kursvirksomhet, finne fram til lærere med kompetanse innenfor rettshåndheving som kan forestå opplæringen, samt bidra til å finansiere kurs for rettshåndhevende myndigheter i OSSEs deltakerstater.

12.2 Ettersom OSSEs internasjonale samarbeidspartnere, som Det internasjonale senter for utforming av migrasjonspolitikk og Den internasjonale organisasjon for migrasjon, gir grunnleggende opplæring i hvordan politiet kan håndtere beskyldninger om menneskehandel, mens andre igjen, som FNs utviklingsprogram, sørger for videregående opplæring, må ytterligere opplæring rettes mot å håndtere bestemte former for sedelighetsforbrytelser, f.eks. seksuelle overgrep mot barn. OSSEs strategiske enhet for politisaker skal gi slik opplæring i samarbeid med FNs barnefond og andre aktuelle organisasjoner.

13. Dokumentsikkerhet og dokumentkontroll

13.1 De berørte OSSE-organene, særlig Antiterrorenheten, skal fortsatt legge til rette for seminarer som fokuserer på å avsløre dokumenter som benyttes i ulovlig øyemed i forbindelse med menneskehandel, på å avsløre falske reisedokumenter som benyttes ved innreise for personer som er gjenstand for menneskehandel, og på å forbedre andre metoder enn de rent tekniske for å avsløre slike dokumenter, eksempelvis forhørsteknikker. Seminarene skal også fokusere på metoder for vern av personers rett til fritt å bevege seg over landegrensene, med de begrensninger som følger av aktuelle OSSE-forpliktelser.

IV. Forebyggende tiltak mot menneskehandel

I ministererklæringen om menneskehandel, vedtatt i Porto i 2002; beslutning nr. 426, vedtatt av OSSEs faste råd i 2001; Ministerrådets beslutning om styrking av OSSEs innsats for å bekjempe menneskehandel, vedtatt i Wien i 2000; OSSEs handlingsplan for likestillingsspørsmål, godkjent av Det faste råd i 2000; Sikkerhetspakten for Europa, vedtatt i Istanbul i 1999; dokumentet fra Moskva-møtet i Konferansen om den menneskelige dimensjon i KSSE, vedtatt i Moskva i 1991; samt Sluttakten fra Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, vedtatt i Helsingfors i 1975, har deltakerstatene påtatt seg forpliktelser med hensyn til forebygging av menneskehandel. I nevnte dokumenter er deltakerstatene også blitt enige om hvilken rolle OSSE skal spille på dette området.

Tiltak som anbefales gjennomført på nasjonalt plan

1. Datainnsamling og forskning

1.1 Å innhente egne data om kvinner, menn og barn som har vært offer for menneskehandel, samt styrke forskningen på og forbedre analysemetodene innenfor ulike områder, som menneskehandelens art og omfang samt mekanismer benyttet av organiserte kriminelle grupper ved handel med og utnytting av mennesker, med sikte på å utarbeide effektive og målrettede tiltak til forebygging av menneskehandel. Å fremme ytterligere forskning på og utveksling av informasjon om handel med barn.

1.2 Å kartlegge hvilke deler av befolkningen som er mest utsatt, og utforme bevisstgjøringskampanjer spesielt beregnet på disse.

1.3 Å foreta en mer vidtrekkende analyse av de underliggende årsakene til menneskehandel, av tilbuds- og etterspørselsfaktorer, forgreninger og de økonomiske følgene av handelen samt forbindelsene til organisert ulovlig innvandring.

2. Grensetiltak

2.1 Med forbehold for internasjonale forpliktelser om fri bevegelighet for personer, å styrke grensekontrollen i den utstrekning det er mulig og nødvendig for å forebygge og avdekke menneskehandel.

2.2 Å vedta lovgivningsmessige eller andre hensiktsmessige tiltak for, så langt det er mulig, å hindre at transportmidler som drives av kommersielle transportører, benyttes i forbindelse med straffbare handlinger fastsatt i bestemmelsene om handel med mennesker.

2.3 Der det er hensiktsmessig, og med forbehold for gjeldende internasjonale konvensjoner, å pålegge kommersielle transportører, herunder transportselskaper og eiere eller operatører av transportmidler, å forvisse seg om at alle passasjerer har gyldige reisedokumenter. I samsvar med den interne lovgivning å treffe nødvendige tiltak for å fastsette straffereaksjoner ved brudd på denne plikten.

3. Økonomiske og sosialpolitiske virkemidler med sikte på å bekjempe de underliggende årsakene til menneskehandel

3.1 I opprinnelseslandet:

• å vurdere å ha som prioritert mål: å fremme samfunnsmessig, økonomisk og politisk stabilitet, å bekjempe migrasjon som skyldes ekstrem fattigdom, samt å eliminere etterspørselsfaktorene knyttet til menneskehandel. Den politikk som føres for å nå disse mål, bør også bidra til å fremme økonomisk utvikling og sosial samhørighet,

• å bedre barns muligheter til utdanning og yrkesopplæring samt hindre skolefrafall, særlig for jenters og minoritetsgruppers vedkommende,

• å styrke sysselsettingsmulighetene for kvinner ved å legge forholdene til rette for små og mellomstore bedrifter. Å arrangere kurs om små og mellomstore bedrifter beregnet særlig på høyrisikogrupper.

3.2 I mottakerlandet:

• å iverksette tiltak for å bekjempe «den usynlige utnyttingen». Et program der flere organer samarbeider om å overvåke, regulere og innhente informasjon om arbeidsmarkedet, eventuelt også om sexindustrien, vil i høy grad bidra til å nå dette målet,

• fra myndighetenes side å overveie tiltak for å liberalisere arbeidsmarkedet med sikte på å styrke sysselsettingsmulighetene for arbeidstakere med ulik kompetanse,

• å ta opp problemet med svart og ofte ulovlig arbeidskraft som mangler rettsvern, med sikte på å finne en balanse mellom etterspørselen etter billig arbeidskraft og muligheten for ordinær migrasjon,

• å få kontroll med illegal økonomisk virksomhet som undergraver økonomien og fremmer menneskehandel.

3.3 I opprinnelseslandet og mottakerlandet:

• å treffe tiltak for å styrke det sosiale vernet og gi alle mulighet til arbeid,

• å treffe hensiktsmessige tiltak for å hindre diskriminering av kvinner på arbeidsmarkedet og derigjennom sikre retten til lik lønn for likt arbeid samt like muligheter på arbeidsmarkedet med sikte på likestilling mellom kjønnene,

• å bekjempe enhver form for diskriminering av minoriteter,

• å utarbeide programmer som gir folk inntektsmuligheter, som omfatter grunnutdanning, lese- og skriveferdigheter, kommunikasjonsferdigheter og andre ferdigheter, og som gjør det lettere å sette i gang ny virksomhet,

• å oppmuntre til bevisstgjøring om likestilling og til opplysningsarbeid om likeverdige forhold mellom kvinner og menn preget av respekt for det motsatte kjønn, med sikte på å forebygge vold mot kvinner,

• å utarbeide retningslinjer som gir kvinner lik tilgang til og kontroll over økonomiske og finansielle ressurser,

• å arbeide for fleksible finansieringsordninger og bedre tilgang til kreditt, blant annet mikrokredittlån til lav rente,

• å bidra til å fremme godt styresett og innsyn i økonomiske transaksjoner,

• å vedta eller styrke lovgivningsmessige tiltak, utdanningstiltak, sosiale, kulturelle eller andre tiltak, eventuelt også straffelovgivningen, blant annet gjennom bilateralt og multilateralt samarbeid, for å motvirke den type etterspørsel som fremmer utnytting av enhver art av personer, særlig kvinner og barn, og som fører til handel med mennesker.

4. Bevisstgjøring

4.1 I samarbeid med det sivile samfunn og frivillige organisasjoner å gjennomføre opplysningskampanjer for å gjøre publikum oppmerksom på menneskehandelens mange former, blant annet om de metoder menneskesmuglere benytter, og risikoen for dem som utsettes for menneskehandel.

4.2 Å gi innvandringsmyndigheter og konsulært og diplomatisk personell økt bevissthet om menneskehandel, slik at de kan bruke denne kunnskapen i den daglige kontakten med potensielle ofre.

4.3 Å oppmuntre nasjonale ambassader til å spre informasjon, også gjennom frivillige organisasjoner, om aktuell nasjonal lovgivning, for eksempel familierett, arbeidsrett og innvandringsrett som er av interesse for potensielle innvandrere.

4.4 Å øke bevisstheten om menneskehandel blant andre aktuelle målgrupper, blant annet politiske beslutningstakere, polititjenestemenn og andre relevante fagpersoner, som tjenestemenn i helsevesen, sosialvesen og arbeidsformidling samt i privat sektor, for å gjøre dem bedre i stand til å håndtere problemet på en forsvarlig måte, og for å styrke den institusjonelle kapasiteten til å bekjempe menneskehandel.

4.5 Å oppmuntre konsulær- og visumavdelingen ved diplomatiske stasjoner til å benytte trykt og annet materiell vis-à-vis utsatte personer.

4.6 Å bevisstgjøre mediene. Menneskehandel som problem slik det framstilles i mediene, må innbefatte en presis forklaring av fenomenet og en realistisk framstilling av ofrene. For at publikum skal få best mulig innsikt i og forståelse av problemet, bør kampanjer mot menneskehandel gjennomføres ved hjelp av medieeksperter.

4.7 Å målrette bevisstgjøringskampanjer også mot de grupper som er mest utsatt, herunder personer som tilhører nasjonale minoriteter, barn, innvandrere og internt fordrevne.

4.8 Å utvide bevisstgjøringskampanjer til å omfatte småbyer og tettsteder der befolkningen kan være særlig utsatt.

4.9 Å arbeide i skoler og på universiteter samt direkte med familier for å nå fram til og bevisstgjøre ungdom om menneskehandel.

4.10 Å drøfte, også gjennom mediene, nødvendigheten av å minske etterspørselen etter den type tjenester som besørges av personer som er gjort til gjenstand for menneskehandel med sikte på seksuell utnyttelse, tvangsarbeid, slaveri eller andre forhold og framgangsmåter beslektet med slaveri, og i den forbindelse arbeide for å innføre nulltoleranse overfor all form for menneskehandel.

4.11 Å opprette og spre informasjon om direktelinjer (»hotlines») i opprinnelseslandet, transittlandet og mottakerlandet som skal ha følgende tre formål: å fungere som en uavhengig instans der potensielle ofre kan få råd og veiledning når de overveier å søke jobb i eller vurderer andre tilbud i utlandet; å være et første kontaktpunkt der personer som har vært utsatt for menneskehandel, kan få tilgang til et veiledningssystem; og dernest å legge forholdene til rette for at tilfeller, eller antatte tilfeller, av menneskehandel kan politianmeldes anonymt.

5. Lovgivningsmessige tiltak

5.1 Å vedta eller revidere lover, forskrifter og prosedyrer i forbindelse med godkjenning av og virksomheten i bransjer som i henhold til etterretning kan være innblandet i menneskehandel, for eksempel arbeidsformidlingskontorer, turistkontorer, au pair-byråer, adopsjonskontorer eller ekteskapsformidlingsbyråer, i tillegg til hoteller og eskortetjenester.

5.2 Å påse at tiltak innført i den hensikt å forebygge og bekjempe handel med mennesker ikke får negative konsekvenser for enkeltpersoners rettigheter og verdighet, blant annet for deres bevegelsesfrihet.

Tiltak som skal gjennomføres av OSSEs institusjoner og organer

6. Datainnsamling og forskning

6.1 Å styrke innsatsen med hensyn til innsamling av data om og forskning på handel med mennesker, særlig med barn, ved å dra nytte av tidligere forskningsresultater og opprettholde kontakt med FNs barnefond og andre aktuelle aktører.

6.2 Å pålegge ODIHRs kontaktpunkt for rom- og sintispørsmål å fortsette innsamlingen av data om menneskehandel, især med barn, og hvilke konsekvenser dette har for roma og sintis lokalsamfunn.

7. Bekjempe de underliggende årsakene til menneskehandel

7.1 Kontoret til OSSEs koordinator for økonomiske og miljømessige aktiviteter (OCEEA) vil støtte tiltak for å fremme og utvikle nasjonale ressurssentre for informasjon, slik at enkeltpersoner kan kontrollere lovmessigheten ved et foretak, særlig foretak som formidler arbeid i utlandet, samtidig som overlapping med eksisterende handelskamre og andre foretaksregistre unngås. OCEEA kan fungere som formidlingsinstans ved å innhente opplysninger om metoder som anbefales brukt for enkelt å kontrollere lovmessigheten ved et foretak, og distribuere denne informasjonen til interesserte deltakerstater og/eller til OSSEs feltoperasjoner.

7.2 OCEEA vil fortsatt arbeide for at det gis opplæring om små og mellomstore bedrifter, og for at opplæringen rettes særlig mot høyrisikogrupper, blant annet ved å medvirke til at det utformes lovgivning som gjør det lettere å etablere små og mellomstore bedrifter.

7.3 OCEEA bør utarbeide programmer for å bekjempe økonomiske forhold som medfører at kvinner og minoriteter lettere utsettes for menneskehandel, herunder diskriminering på arbeidsplassen og manglende tilgang til kreditt.

8. Bevisstgjøring

8.1 Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR), eventuelt også OSSEs feltoperasjoner, skal fortsatt gi sitt bidrag til forskningsarbeid samt fremme og gjennomføre bevisstgjøringstiltak i samarbeid med aktuelle partnere i hele OSSE-området.

8.2 Seksjon for presse og informasjon skal medvirke til å gi mediene økt bevissthet om OSSEs arbeid i kampen mot menneskehandel. ODIHR skal styrke opplæringsvirksomheten når det gjelder medienes ansvar for å behandle temaet menneskehandel på en taktfull måte som ikke forsterker negative stereotypier. I opplæringen vil det bli lagt vekt på at menneskehandel er et sammensatt fenomen, og på behovet for en helhetlig innsats.

8.3 For å sikre at personalet ved OSSEs feltoperasjoner ikke innlater seg på eller på noe vis bevisst tilrettelegger for menneskehandel, og for å oppfylle normene omhandlet i del 4 i OSSEs atferdskodeks, som er en integrert del av OSSEs personalreglement, vil Generalsekretæren utarbeide utkast til en omfattende personalinstruks, som skal legges fram for Det faste råd til behandling senest 15. november 2003.

8.4 OSSEs opplæringskoordinator, Likestillingsrådgiveren og Sikkerhetskoordinatoren skal fortsatt bruke innføringskurset som utgangspunkt for å utarbeide programmer med sikte på å gi personalet opplæring i likestillingsspørsmål, menneskehandel og aktuelle bestemmelser og retningslinjer, i samarbeid med ODIHR, og skal fortsatt arrangere egne seminarer om disse emnene. Lederne for feltoperasjonene skal påse at det blir obligatorisk frammøte for alt personale på slike opplæringskurs.

8.5 OCEEA vil bistå i arbeidet med å mobilisere og styrke privat sektors innsats i kampen mot menneskehandel ved å gjennomføre bevisstgjøringskampanjer og ved å kartlegge og spre informasjon om beste praksis, eksempelvis selvregulering, politiske retningslinjer og atferdskodekser.

V. Beskyttelse og bistand

I ministererklæringen om menneskehandel, vedtatt i Porto i 2002; Ministerrådets beslutning nr. 6, vedtatt i Bucuresti i 2001; Ministerrådets beslutning nr. 1, vedtatt i Wien i 2000; samt Sikkerhetspakten for Europa, vedtatt i Istanbul i 1999, har OSSE påtatt seg forpliktelser med hensyn til beskyttelse av og bistand til personer som har vært offer for menneskehandel.

Tiltak som anbefales gjennomført på nasjonalt plan

1. Datainnsamling og forskning

1.1 Å innhente data gjennom utveksling av informasjon om og analyse av beste praksis samt andre opplysninger om effektive metoder for beskyttelse av og bistand til personer som har vært gjenstand for menneskehandel i OSSEs deltakerstater.

2. Lovgivningsmessige tiltak

2.1 Å overveie om det er behov for å vedta lovgivning som gir rettslig hjemmel for å yte bistand til og beskytte personer som har vært offer for menneskehandel, særlig i etterforskningsfasen forut for og under selve rettsforhandlingene.

2.2 Å ratifisere, eventuelt tiltre, og gjennomføre fullt ut FNs protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.

3. Nasjonale veiledningsordninger (NRM)*

3.1 Å etablere nasjonale veiledningsordninger ved å opprette en ramme for samarbeid som deltakerstatene må forholde seg til når de skal gjennomføre sine forpliktelser om å verne om og fremme menneskerettighetene til personer som har vært utsatt for menneskehandel, i samarbeid og strategisk partnerskap med det sivile samfunn og andre aktører på området. (*ODIHRs håndbok med retningslinjer og prinsipper for utforming og gjennomføring av nasjonale veiledningsordninger kan gi nyttige råd og opplysninger om veiledningsordningenes rolle i forbindelse med bistand til og beskyttelse av personer som har vært offer for menneskehandel).

3.2 Å bistå med veiledning for å lette arbeidet med nøyaktig identifisering og hensiktsmessig behandling av personer som har vært utsatt for menneskehandel, på en måte som tar hensyn til vedkommendes meninger og verdighet.

3.3 Å samordne innsatsen til politiets organer, herunder spesialenheter til bekjempelse av menneskehandel og stedlig politi, tjenestemenn fra innvandrings- og grensemyndigheter, enheter for sosialt vern, medisinske institusjoner samt frivillige organisasjoner og andre institusjoner i det sivile samfunn, som er de mest aktuelle aktørene som bør inngå i NRM-virksomhet.

3.4 Å opprette egnede ordninger med sikte på å samordne bistanden til ofrene med arbeidet med etterforskning og påtale.

3.5 Å rette særlig oppmerksomhet mot behovet for å styrke samordningen mellom politiet ogfrivillige organisasjoner i arbeidet med å identifisere, informere og beskytte personer som har vært utsatt for menneskehandel.

3.6 Å knytte virksomheten i forbindelse med nasjonale veiledningsordninger opp mot virksomheten til interdepartementale organer, nasjonale koordinatorer, frivillige organisasjoner og andre relevante nasjonale institusjoner, slik at det dannes en sektorovergripende og tverrfaglig gruppe som kan utforme, og overvåke gjennomføringen av, strategier til bekjempelse av menneskehandel.

4. Mottak

4.1 Å opprette mottak, som skal drives av et statlig organ eller en frivillig organisasjon eller annen institusjon i det sivile samfunn for å ivareta behovene til personer som har vært gjenstand for handel; disse mottakene skal ivareta sikkerheten og sørge for at offeret får tilgang til uavhengig råd og veiledning på et språk vedkommende kjenner, får medisinsk førstehåndshjelp samt tilbud om en refleksjonsperiode i etterkant av de traumatiske hendelsene vedkommende har vært utsatt for. Ved opprettelse av mottak kan man eventuelt ta utgangspunkt i eksisterende tilbud, som krisesentre for kvinner.

4.2 Å sørge for at alle som har vært gjenstand for menneskehandel, får adgang til mottakene, selv om de ikke er villig til å samarbeide med myndighetene under etterforskningen.

4.3 Å legge særlig vekt på å ivareta sikkerheten til personalet ved slike mottak, å påse at innhentede opplysninger behandles fortrolig, samt å ivareta sikkerheten til og personvernet for personer som har vært utsatt for menneskehandel.

4.4 Å benytte mottakene til å gi personer som har vært gjenstand for menneskehandel, tilbud om opplæring som vil gjøre det lettere for dem å reintegreres i samfunnet, få arbeid og bli selvhjulpne, og som vil styrke deres konkurranseevne etter de traumatiske hendelsene de har vært utsatt for.

5. Framskaffe dokumenter

5.1 Om nødvendig, å sørge for å framskaffe dokumenter som et første skritt for å få fastslått offerets identitet og status i mottakerlandet, slik at det kan settes inn bistand der det er aktuelt, for eksempel i form av hjemsending, fortrinnsvis frivillig, midlertidig eller fast oppholdstillatelse og/eller arbeidstillatelse.

5.2 Å styrke samarbeidet mellom politiorganer i opprinnelseslandet, transittlandet og mottakerlandet og ansvarshavende tjenestemenn ved alle institusjoner som er engasjert i arbeidet med å gjenopprette rettighetene til personer som har vært utsatt for menneskehandel, herunder personalet ved deltakerstatenes ambassader og konsulater, slik at det blir lettere raskt å få bekreftet personopplysninger og å unngå unødig eller ugrunnet forsinkelse.

5.3 Å underrette identifiserte ofre for menneskehandel om deres rett til kontakt med diplomatiske og konsulære representanter for hjemlandet.

6. Yte sosialhjelp

6.1 Å utarbeide programmer for sosialhjelp og integrering, herunder juridisk bistand på et språk offeret kjenner, lege- og psykologhjelp samt tilgang til helsetjenester, som skal være tilgjengelig enten i mottak eller andre aktuelle institusjoner.

6.2 Så framt det ikke strider mot den nasjonale lovgivning, å vurdere rettslige tiltak med sikte på å anvende inndratte eiendeler til å delfinansiere statlige programmer utformet for å ivareta behovene til dem som har vært offer for menneskehandel, og til å yte ofrene erstatning som står i forhold til alvorlighetsgraden av den forbrytelsen de har vært utsatt for.

7. Hjemsending, rehabilitering og reintegrering

7.1 Å medvirke til at personer som har vært gjenstand for menneskehandel, kan tilbakeføres - fortrinnsvis frivilling - til opprinnelseslandet, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til offerets og vedkommendes families sikkerhet, og uten unødig eller ugrunnet opphold.

7.2 Å påse at rettssikkerheten blir ivaretatt i alle tilbakeførings- og bortvisningssaker, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til humanitære og medmenneskelige forhold.

7.3 Å vurdere å bidra til at ofre for menneskehandel kan rehabiliteres og reintegreres i samfunnet ved å tilstå dem sosiale og økonomiske ytelser.

7.4 Å bevisstgjøre mediene om nødvendigheten av å ivareta personvernet ved å hindre at identiteten til personer som har vært offer for menneskehandel, gjøres offentlig kjent, eller at fortrolige opplysninger som kan true offerets sikkerhet eller rettssikkerheten i straffesaker, offentliggjøres.

8. Refleksjonsperiode og midlertid eller fast oppholdstillatelse

8.1 Å vurdere å innføre en refleksjonsperiode, slik at offeret får den tiden vedkommende trenger til å avgjøre om han eller hun skal stille som vitne.

8.2 I hvert enkelt tilfelle å vurdere, der det er aktuelt, å gi midlertid eller fast oppholdstillatelse, samtidig som det tas hensyn blant annet til offerets sikkerhet.

8.3 Å vurdere, der det er aktuelt, å gi arbeidstillatelse til ofre mens de oppholder seg i mottakerlandet.

9. Sikre retten til å søke om asyl

9.1 Å påse at lovverk, politikk, programmer og intervenering til bekjempelse av menneskehandel ikke rammer den rett enhver har, også personer som har vært offer for menneskehandel, til å søke og få asyl dersom de blir forfulgt, i tråd med folkerettens regler om flyktninger, særlig ved en effektiv anvendelse av prinsippet om «non-refoulement».

10. Beskyttelse av barn

10.1 Å påse at det tas fullt ut hensyn til barns særlige behov og barnets beste når det skal treffes beslutning om egnet husvære, utdanning og omsorg. I aktuelle tilfeller, og dersom barnets sikkerhet ikke er direkte truet, å sørge for at barn får adgang til det offentlige utdanningssystemet.

10.2 Å treffe beslutning om å hjemsende et barn som har vært gjenstand for menneskehandel, først når alle omstendigheter i den konkrete sak er vurdert, og bare dersom det finnes en familie eller spesialinstitusjon i hjemlandet som kan ivareta barnets sikkerhet, beskyttelsesbehov, rehabilitering og reintegrering.

10.3 Å ta hensyn til bestemmelsene nevnt i FNs høykommissær for flyktningers retningslinjer til beskyttelse av enslige mindreårige når det skal utformes strategier beregnet på denne risikogruppen, og særlig på enslige mindreårige som ikke har legitimasjonsdokumenter.

10.4 Å anvende bilaterale og/eller regionale overenskomster om grunnleggende prinsipper for mottak av enslige barn i den hensikt å samordne tiltak som har som mål å beskytte barn.

10.5 Å ratifisere, eventuelt tiltre, og gjennomføre fullt ut den valgfrie tilleggsprotokollen til FNs konvensjon om barnets rettigheter, om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi.

Tiltak som skal gjennomføres av OSSEs institusjoner og organer

11. Nasjonal veiledningsordning

11.1 Å styrke OSSEs, og særlig ODIHRs, arbeid med å bistå deltakerstatene med å opprette en nasjonal veiledningsordning når de ber om det.

11.2 Å gi OSSEs strategiske enhet for politisaker, sammen med ODIHR, i oppgave å utarbeide nye retningslinjer eller en håndbok til bruk for å identifisere antatte ofre for og avdekke bevis på menneskehandel, for å bistå deltakerstatene etter behov.

12. Reintegrering

12.1 Kontoret til OSSEs koordinator for økonomiske og miljømessige aktiviteter (OCEEA) skal formidle kontakt mellom offentlig og privat sektor for å oppmuntre næringslivsaktører til å gi ofre for menneskehandel mulighet til å finne arbeid.

13. Beskyttelse av barn

13.1 OSSE skal som helhet legge særlig vekt på spørsmål som gjelder handel med barn, og på å oppnå forståelse for at enslige barn er særlig utsatt. Samarbeid med internasjonale særorganisasjoner, særlig med FNs barnefond og relevante frivillige organisasjoner, bør etterstrebes når det gjelder ekspertmøter, forskning og utarbeiding av retningslinjer til fremme av barnets beste.

14. Opplæring

14.1 Å gi OSSEs opplæringskoordinator, Likestillingsrådgiveren og Sikkerhetskoordinatoren i oppgave i samarbeid med OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR) å utarbeide informasjonsmateriell om hvordan man kan bistå personer som har vært offer for menneskehandel, særlig barn, ved henvendelser fra enkeltpersoner eller fra statlige og ikke-statlige organer, og å sørge for at medlemmer av OSSEs sendelag får relevant opplæring. Materiellet kan eventuelt formidles også til militært personell, personer som deltar i fredsbevarende operasjoner, samt annet internasjonalt personale på området.

14.2 Å gi ODIHR i oppgave å innhente og videreformidle opplysninger om tiltak, opplæringsprogrammer og opplæringsmateriell som allerede forefinnes i OSSEs deltakerstater.

15. Lovgivningsmessige tiltak

15.1 ODIHR skal på anmodning fra deltakerstatene og i samarbeid med FNs kontor for kontroll med narkotika og forebygging av kriminalitet, Europarådet og andre aktuelle aktører fortsatt bistå deltakerstatene i arbeidet med å bringe den nasjonale lovgivning i samsvar med internasjonale normer og standarder, særlig ved å fremme en humanitær og medmenneskelig holdning til personer som har vært offer for menneskehandel.

VI. Mekanismer for oppfølging og samordning

I tillegg til å overvåke deltakerstatenes gjennomføring av OSSEs forpliktelser gjennom eksisterende mekanismer innenfor OSSE, herunder det årlige gjennomføringsmøtet innenfor den menneskelige dimensjon, tilsynskonferansene og aktuelle møter innenfor den menneskelige dimensjon,

anbefaler Det faste råd at følgende tiltak gjennomføres på nasjonalt plan:

1. å vurdere å oppnevne nasjonale rapportører eller andre mekanismer som skal ha til oppgave å overvåke statlige institusjoners virksomhet i kampen mot menneskehandel samt gjennomføringen av krav nedfelt i nasjonal lovgivning,

2. å vurdere å oppnevne kommisjoner (spesialgrupper) til bekjempelse av menneskehandel eller tilsvarende organer som skal ha ansvar for å samordne virksomheten til statlige organer og frivillige organisasjoner innenfor ett og samme land, og for å utarbeide detaljerte tiltak med sikte på å forebygge menneskehandel, straffe bakmennene og beskytte ofrene,

3. å bedre samarbeidet mellom statlige institusjoner og nasjonale frivillige organisasjoner som arbeider aktivt for å beskytte og yte bistand til ofre for menneskehandel, bekjempe vold mot kvinner og barn, fremme likestilling mellom kjønnene og bevisstgjøre publikum i spørsmål om menneskerettigheter. Det faste råd

4. pålegger videre Formannskapet å drøfte oppfølgingen av denne handlingsplan, herunder om eksisterende strukturer skal utvides, og om det er behov for en ny mekanisme, med sikte på å styrke OSSEs innsats i kampen mot menneskehandel ved at OSSE profileres sterkere politisk og gis en framtredende rolle på området; pålegger også Formannskapet å samordne arbeidet bedre på tvers av de tre dimensjonene i OSSE,

5. pålegger også de aktuelle strukturene i OSSE å være vertskap og tilrettelegge for årlige møter i Wien mellom nasjonale koordinatorer for, representanter med ansvar for eller eksperter på bekjempelse av menneskehandel for å overvåke den praktiske gjennomføringen av OSSEs handlingplan. Slike møter vil gi dem anledning til å etablere nettverk, utveksle informasjon og angi hvilke oppgaver som skal prioriteres i samarbeidet dem imellom,

6. oppfordrer også innstendig OSSEs sekretariat, institusjoner og feltoperasjoner til å samarbeide nært med sikte på å bistå deltakerstatene, der det er aktuelt, med å gjennomføre den foreliggende handlingsplanen,

7. pålegger videre ODIHR, når det er hensiktsmessig, å gi deltakerstatene nødvendig faglig bistand til å utarbeide nasjonale handlingsplaner til bekjempelse av menneskehandel, herunder lovgivningsmessige tiltak og andre støttetiltak med sikte på effektivt å forebygge og bekjempe menneskehandel og beskytte ofrene,

8. pålegger også OSSEs institusjoner og organer i større utstrekning å delta sammen med aktuelle internasjonale organisasjoner i regelmessig utveksling av informasjon, innsamling av data og forskning,

9. gir ODIHR i oppgave å videreutvikle sin funksjon som sentral for utveksling av informasjon, kontakter, materiell og beste praksis, og å styrke sin prosjektvirksomhet.

D3.2 OSSEs forpliktelser om:

Etterforskning, rettshåndheving og rettsforfølgning

(Erklæring om menneskehandel, vedtatt i Porto i 2002)

«Vi erkjenner at menneskehandel er et alvorlig og raskt voksende fenomen innen grenseoverskridende organisert kriminalitet som gir betydelige inntekter til de kriminelle nettverkene. Disse nettverkene kan også være innblandet i andre kriminelle handlinger, som narkotikahandel og våpenhandel samt smugling av innvandrere.

...

Vi vil arbeide for tilfredsstillende forebyggende tiltak mot menneskehandel i våre land ... og vil forsøke å ... arrangere opplæring av det berørte personell og offentlige tjenestemenn innen politi, grensekontroll, rettsvesen og sosiale tjenester, og anbefaler fullt samarbeid med ikke-statlige organisasjoner på dette området.

...

Vi oppfordrer alle deltakerstater til å styrke det internasjonale samarbeidet for å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet, herunder kriminelle handlinger som narkotikahandel og våpenhandel, samt smugling av innvandrere. Et slikt samarbeid bør omfatte internasjonale politiorganisasjoner, som Europol og Interpol, samt Det sørøsteuropeiske samarbeidsinitiativ (SECI), med sikte på å etterforske og straffeforfølge de ansvarlige bak menneskehandel i samsvar med nasjonal rett og eventuelt internasjonale forpliktelser. I denne sammenheng ber vi den overordnede politirådgiveren om å vie større oppmerksomhet til bekjempelse av menneskehandel.»

(Handlingsplan for bekjempelse av terrorisme, vedtatt i Bucuresti i 2001)

«Sekretariatet: Vil på oppmoding hjelpe deltakarstatane gjennom tiltak for å få bukt med handelen med menneske, narkotika og handvåpen og lette våpen, i samsvar med aktuelle vedtak frå Det faste rådet, og vil hjelpe til med å leggje til rette for betre grenseovervaking, der dette trengst. Vil òg, på oppmoding frå og etter avtale med dei, gje deltakarstatane rådgjeving og hjelp til omstrukturering og/eller atterreising av politiet, kontroll med og opplæring av eksisterande politikorps, mellom anna opplæring når det gjeld menneskerettar, og styrking av kapasiteten, mellom anna i form av støtte til integrerte eller fleiretniske politikorps. Vil for dette føremålet styrkje dei eksisterande politirelaterte aktivitetane i samband med konfliktførebygging, krisehandtering og atterreising etter konfliktar.»

(Ministerrådets beslutning nr. 6, vedtatt i Bucuresti i 2001)

«oppmodar deltakarstatane til å underskrive og ratifisere FN-konvensjonen mot grenseoverskridande organisert kriminalitet og den supplerande Protokollen for å førebyggje, nedkjempe og straffe handel med menneske, særleg kvinner og born,

...

oppmodar til informasjonsutveksling med sikte på å styrkje etterforsking, handheving av lova og kriminalitetsførebygging».

(Ministerrådets beslutning nr. 1, vedtatt i Wien i 2000)

«bekrefter på nytt at handel med mennesker er en avskyelig krenkelse av menneskerettighetene og en alvorlig forbrytelse som krever en mer omfattende og samordnet reaksjon fra deltakerstatene og det internasjonale samfunn, og et mer konsekvent samarbeid mellom landene, særlig mellom opprinnelsesland, transittland og mottakerland;

hilser velkommen vedtakelsen i FNs generalforsamling av Protokoll for forebygging og bekjempelse av og straff for handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som et supplement til FNs konvensjon mot organisert kriminalitet på tvers av landegrensene, og til den definisjonen av menneskehandel som er å finne i denne, og oppfordrer alle deltakerstatene til å undertegne og ratifisere både FN-protokollen og Fakultativ protokoll til konvensjonen om barns rettigheter, om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi;

...

understreker de nasjonale parlamentenes rolle, blant annet når det gjelder å vedta de lover som er nødvendige for å bekjempe menneskehandel, og hilser velkommen artikkel 106 og 107 i Parlamentarikerforsamlingens Bucuresti-erklæring om menneskehandel;

...

forplikter seg til å treffe nødvendige tiltak, blant annet ved å vedta og gjennomføre lovgivning for å kriminalisere handel med mennesker, herunder fastsettelse av egnede straffer, for å sikre en effektiv reaksjon og forfølging fra politiets og rettsvesenets side. Slik lovgivning må se problemet med menneskehandel i et menneskerettighetsperspektiv og inneholde bestemmelser som verner om ofrenes menneskerettigheter og sikrer at handelens ofre ikke rettsforfølges utelukkende fordi de har vært gjenstand for slik handel».

Forebyggende tiltak mot menneskehandel

(Erklæring om menneskehandel, vedtatt i Porto i 2002)

For å forebygge handel med mennesker erkjente medlemmene av OSSEs ministerråd «behovet for å gripe fatt i de underliggende årsakene til menneskehandel og for å minske de økonomiske og sosiale ulikheter og problemer som også fører til ulovlig innvandring, og som kan utnyttes av organiserte kriminelle nettverk til egen fordel». De innså også «behovet for å bekjempe korrupsjon, som gjør det lettere for slike nettverk å drive sin virksomhet». De anbefalte «at OSSEs samordningskontor for økonomisk og miljømessig virksomhet får en mer fremtredende rolle i arbeidet med alle de økonomiske sidene ved menneskehandel».

De erkjente «at etterspørselen i destinasjonslandene etter personer som har vært offer for menneskehandel med sikte på seksuell utnyttelse, tvangsarbeid, slaveri eller andre forhold og fremgangsmåter beslektet med slaveri, inngår som en integrert del av menneskehandel». De henstilte til «destinasjonslandene å innføre tiltak for å bekjempe effektivt slik etterspørsel og gjøre dem til hovedelementer i sin strategi for effektiv forebygging og bekjempelse av menneskehandel, og til å vise null toleranse for seksuell utnyttelse, slaveri og alle former for utnyttelse av tvangsarbeid, uansett type».

De besluttet å «arbeide for tilfredsstillende forebyggende tiltak mot menneskehandel i våre land, f.eks. i form av målrettede bevisstgjørings- og opplysningskampanjer i hjemlandene og transittlandene, spesielt rettet mot ungdom og andre sårbare grupper» og å «forsøke å utvikle egnede kampanjer i destinasjonslandene ...».

(Ministerrådets beslutning nr. 1, vedtatt i Wien i 2000)

Ministerrådet «forplikter seg til å øke bevisstgjøringen om alle sider ved menneskehandelen, blant annet med bistand fra ODIHR, ikke-statlige organisasjoner og andre relevante institusjoner, om nødvendig ved å etablere opplæringsprogrammer for offentlige tjenestemenn, herunder tjenestemenn fra politi og rettsvesen, konsulatvesen og innvandringsmyndigheter».

(Sikkerhetspakt for Europa, vedtatt i Istanbul i november 1999)

Stats- og regjeringssjefene bifalte «den enestående økonomiske omstillingsprosessen som pågår i mange deltakerstater». De oppfordret dem til «å fortsette reformprosessen, som vil bidra til sikkerhet og velferd i hele OSSE-området». De besluttet å intensivere sin «innsats innen alle OSSEs dimensjoner for å bekjempe korrupsjon og for å fremme rettsstatens normer».

(KSSE, Helsingfors-dokumentet 1992 - Forandringsprosessens utfordringer)

«Deltakerstatene understreker behovet for kontinuerlig å samarbeide om og investere i utviklingen av de menneskelige ressurser for å kunne møte problemene knyttet til overgangen til markedsøkonomi, de raske teknologiske endringer og samfunnsutviklingen. De erkjenner at utdanning og opplæring er viktig, herunder lederopplæring og yrkesrettet opplæring på alle plan, og de vil derfor få til en bedre dialog om utdannings- og opplæringssystemer og fremme videre samarbeid på dette området.

Deltakerstatene vil gi bedre muligheter for industrielt samarbeid ved å sørge for et juridisk og økonomisk klima tilpasset forretningslivet, særlig med sikte på å styrke privat sektor og utvikle de små og mellomstore bedrifter.»

(Dokumentet fra Moskva-møtet i Konferansen om den menneskelige dimensjon i KSSE, vedtatt 3. oktober 1991 i Moskva)

Deltakerstatene vil «oppmuntre til effektive tiltak for fullt ut å sikre kvinnens økonomiske muligheter, herunder ikke-diskriminerende ansettelsespolitikk og -praksis, lik adgang til utdanning og opplæring, og tiltak for å gjøre det lettere å kombinere arbeid og familieansvar for mannlige og kvinnelige arbeidstakere; de vil også bestrebe seg på å sikre at politikk og programmer for strukturell tilpasning ikke får en diskriminerende virkning i kvinnens disfavør,

...

bestrebe seg på å fjerne alle former for vold mot kvinner og alle former for handel med kvinner og utnyttelse av kvinneprostitusjon, også ved å sørge for tilstrekkelige lovforbud mot slike handlinger og treffe andre egnede tiltak,

...

utarbeide en utdanningspolitikk som er i samsvar med deres forfatningsordning for å støtte kvinners deltakelse på alle studie- og arbeidsområder, også områder som ikke er tradisjonelle, og støtte og fremme en større forståelse for spørsmål knyttet til mannens og kvinnens likestilling».

(Sluttakten fra Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, vedtatt 1. august 1975 i Helsingfors)

Deltakerstatene «vil under utviklingen av samarbeidet likeledes søke å forbedre folkenes velferd og bidra til å virkeliggjøre deres forhåpninger gjennom blant annet de fordeler som skyldes øket kunnskap om hverandre og fremskritt og landevinninger på de økonomiske, vitenskapelige, teknologiske, sosiale, kulturelle og humanitære områder. De vil ta skritt til å fremme gunstige betingelser for å gjøre disse fordeler tilgjengelige for alle; de vil også ta i betraktning alles interesse av å redusere ulikheter i økonomisk utviklingsnivå, og særlig interessene til utviklingsland over hele verden».

Deltakerstatene «er av den mening at de problemer som oppstår bilateralt på grunn av vandring av arbeidskraft i Europa såvel som mellom De deltakende stater bør behandles av de parter som er direkte berørt, for å løse disse problemer i deres gjensidige interesse, under hensyntaken til den interesse som hver berørt stat har i å ta tilbørlig hensyn til de krav den sosio-økonomiske situasjon stiller under hensyntaken til den forpliktelse hver stat har til å oppfylle de bilaterale og multilaterale avtaler som den er part i, og med følgende målsettinger for øye:

Å oppmuntre de anstrengelser opprinnelseslandene gjør i retning av å øke mulighetene for sysselsetting for sine borgere på sitt eget territorium, særlig ved å utvikle økonomisk samarbeid som er egnet for dette formål og som passer for de berørte mottakerland og opprinnelsesland;

sikre, ved samarbeid mellom mottakerlandet og opprinnelseslandet, vilkårene for flytting av arbeidskraft i ordnede former, mens de samtidig ivaretar deres personlige og sosiale velferd og, hvis det er hensiktsmessig, å organisere rekrutteringen av fremmedarbeidere og tiltak for elementær språkundervisning og yrkesopplæring;

Å sikre like rettigheter mellom fremmedarbeidere og borgere av mottakerlandene med hensyn til sysselsettings- og arbeidsbetingelser og sosial trygghet, og søke å sikre at fremmedarbeidere kan nyte godt av tilfredsstillende leveforhold, særlig boligforhold;

Å søke å sikre, så langt som mulig, at fremmedarbeidere får de samme muligheter som borgere av mottakerlandene til å finne annen passende sysselsetting i tilfelle av arbeidsløshet;

Å se med velvilje på at det gis yrkesopplæring og, så langt som mulig, fri undervisning i mottakerlandets språk til fremmedarbeidere, innen rammen av deres arbeid;

Å bekrefte fremmedarbeideres rett til å få, så langt som mulig, regelmessig informasjon både om deres opprinnelsesland og mottakerlandene på sitt eget språk;

Å sikre at barn av fremmedarbeidere, som har bosatt seg i mottakerlandet, får adgang til den utdannelse som vanligvis gis der, på de samme betingelser som barn i vedkommende land og, videre, å la dem få ekstraundervisning i sitt eget språk, sin nasjonale kultur, historie og geografi;

Som er oppmerksom på at fremmedarbeidere, særlig de som har tilegnet seg kvalifikasjoner, kan ved tilbakekomst til sine land etter en viss tid bidra til å avhjelpe den mangel på kvalifisert arbeidskraft som måtte finnes i deres opprinnelsesland;

Å lette, så langt som mulig, fremmedarbeideres gjenforening med sine familier;

Å betrakte med velvilje opprinnelseslandenes anstrengelser for hjemføring av fremmedarbeidernes oppsparte midler med henblikk på å øke, innen rammen av deres økonomiske utvikling, passende muligheter for sysselsetting, og derved lette disse arbeideres reintegrasjon når de vender hjem».

Beskyttelse av og bistand til personer som har vært offer for menneskehandel

(Erklæring om menneskehandel, vedtatt i Porto i 2002)

Deltakerstatene påtok seg «å gi bistand og beskyttelse til personer som har vært offer for menneskehandel, særlig kvinner og barn, og for dette formål, når det er hensiktsmessig, etablere et effektivt nasjonalt veiledningssystem som alle har tilgang til, og som sikrer at personer som har vært offer for menneskehandel, ikke utsettes for forfølgning utelukkende fordi de har vært gjenstand for handel. Ofrenes verdighet og menneskerettigheter må til enhver tid respekteres. Vi vil vurdere å innføre egnede tiltak, som f.eks. tilby husly og utarbeide egnede repatrieringsprosedyrer for personer som har vært utsatt for menneskehandel, der det tas tilbørlig hensyn til deres sikkerhet, bl.a. ved å skaffe dem dokumenter, samt utarbeide retningslinjer for å skaffe slike personer økonomiske og sosiale ytelser, så vel som rehabilitering og reintegrering i samfunnet».

Deltakerstatene uttrykte sin «bekymring over den stigende handel med mindreårige». Idet de erkjente barns spesielle behov, gikk de inn for «økt forskning og informasjonsutveksling om handel med barn, og idet vi tar behørig hensyn til barnets beste, som alltid bør være det overordnede hensyn ved alle tiltak som gjelder barn», ba de om «at det utarbeides særlige tiltak for å påse at barn som har vært gjenstand for handel, ikke utnyttes ytterligere, av hensyn til deres psykiske og fysiske helse».

Deltakerstatene erkjente at «et mer intensivt samarbeid mellom de berørte aktørene i hjemlandene, transittlandene og destinasjonslandene er av avgjørende betydning for hjemsendingsprogrammene for personer som har vært offer for menneskehandel, og bidrar til en lettere reintegrering». Deltakerstatene oppfordret derfor «alle organisasjoner som yter bistand til ofre, også ikke-statlige organisasjoner, til å videreutvikle et slikt samarbeid».

Deltakerstatene gjentok på nytt «behovet for nasjonale strategier for å forene våre krefter i kampen mot menneskehandel og for å styrke koordineringen mellom nasjonale, internasjonale og regionale organisasjoner på dette området. Tiltak som utnevning av interdepartementale organer og nasjonale koordinatorer eller, eventuelt, andre relevante organer eller mekanismer, vil kunne dekke dette behovet».

Deltakerstatene ba «den overordnede politirådgiveren om å vie større oppmerksomhet til bekjempelse av menneskehandel».

(Ministerrådets beslutning nr. 6, vedtatt i Bucuresti i 2001)

Ministerrådet oppfordret deltakerstatene «til å underskrive og ratifisere FN-konvensjonen mot grenseoverskridande organisert kriminalitet og den supplerande Protokollen for å førebyggje, nedkjempe og straffe handel med menneske, særleg kvinner og born».

(Ministerrådets beslutning nr. 1, vedtatt i Wien i 2000)

Ministerrådet oppfordret deltakerstatene «til å undertegne og ratifisere både FN-protokollen og Fakultativ protokoll til konvensjonen om barns rettigheter, om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi».

Ministerrådet oppfordret «OSSEs institusjoner, særlig ODIHR, og OSSEs feltoperasjoner til å utarbeide og iverksette programmer mot menneskehandel og fremme en samordnet innsats for forebygging, rettsforfølging og beskyttelse, i samarbeid med ikke-statlige og internasjonale organisasjoner og andre relevante institusjoner».

Ministerrådet besluttet at relevant «lovgivning», som kriminaliserer handel med mennesker, ... «må se problemet med menneskehandel i et menneskerettighetsperspektiv og inneholde bestemmelser som verner om ofrenes menneskerettigheter og sikrer at handelens ofre ikke rettsforfølges utelukkende fordi de har vært gjenstand for slik handel».

Ministerrådet bekreftet behovet for å «vurdere å vedta lovgivning eller andre egnede tiltak, som for eksempel opprette mottak, slik at ofre for menneskehandel kan forbli innenfor deres territorier, midlertidig eller på permanent basis, når dette er hensiktsmessig, og å etablere hensiktsmessige repatrieringsprosedyrer for ofre for menneskehandel, samtidig som det tas hensyn til deres sikkerhet, herunder ved å forsyne dem med dokumenter, samt å utarbeide retningslinjer for tilståelse av økonomiske og sosiale ytelser til ofrene og for rehabilitering og reintegrering i samfunnet».

(Sikkerhetspakt for Europa, vedtatt i Istanbul i november 1999)

Deltakerstatene besluttet å «treffe tiltak for å eliminere alle former for diskriminering av kvinner og avskaffe vold mot kvinner og barn, samt seksuell utnyttelse og alle former for menneskehandel. For å hindre slike forbrytelser» besluttet deltakerstatene å «blant annet arbeide for innføring av lover eller styrking av lovverket slik at personer som begår slike handlinger stilles til ansvar og ofrene får bedre vern».