0 Meldingens sentrale budskap

Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk bestemmes av norske politiske myndigheter, basert på nasjonale premisser, og i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser og avtaler. For Norge, som for alle land, legger imidlertid hendelser og utviklingen i land rundt oss viktige føringer for handlingsrommet vi har for den nasjonale politikkutviklingen. Innvandringen til Norge betinges i stor grad av ytre omstendigheter: krig og konflikt, verdensøkonomien og etterspørsel etter internasjonal arbeidskraft, og ikke minst politikken som våre naboland fører.

Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er grunnleggende for retten til å søke beskyttelse, for vern mot utsendelse der det er fare for forfølgelse, og et uttrykk for det beste i europeisk humanitær tradisjon. Disse konvensjonene er, og vil fortsatt være, hjørnesteiner for våre beskyttelsesvurderinger. Hvis mange mennesker som ikke har et beskyttelsesbehov søker asyl, fordi det kan være den letteste måten å få opphold i et europeisk land på, vil det over tid undergrave tilliten til systemet, og til myndighetenes evne til å utforme en langsiktig og konsekvent flyktning- og migrasjonspolitikk.

De siste 10 årene har nærmere 4 millioner asylsøkere kommet til Europa. Noen har flyktet fra forfølgelse, noen fra ufred og usikkerhet, og andre igjen har et forståelig ønske om en fremtid i et land som gir andre muligheter enn det landet de kommer fra. En stor andel av dem som kommer er ikke flyktninger i flyktningkonvensjonens forstand. Samtidig finner det også sted en betydelig ulovlig innvandring av personer som ikke søker asyl eller en annen tillatelse.

Bildene av overfylte båter med mennesker som med livet som innsats forsøker å krysse Middelhavet, visualiserer utfordringene både EU-landene og Norge står overfor. Her er det migranter i alle kategorier og alle aldre: barn, kvinner og menn. Noen er forfulgt, mens mange ønsker bedre materielle kår for seg og sin familie. Hvordan Europa skal møte disse menneskene er en stor utfordring. Norges samarbeid med Den europeiske union (EU) på dette feltet er hovedsakelig nedfelt i Dublin II-forordningen og Schengenkonvensjonen, og våre tilslutningsavtaler til disse rettsaktene. Samarbeidet bygger på en solidaritets- og samarbeidstankegang som blir utfordret i dagens situasjon. Landene i Sør-Europa mener at de får en uforholdsmessig stor utfordring og at landene i Nord-Europa må ta et større ansvar. Bare gjennom større grad av samarbeid, harmonisering og koordinering kan Europa møte de utfordringene vi står overfor.

De som trenger beskyttelse skal få det. De som ikke har grunnlag for opphold i Norge, vil ikke få oppholdstillatelse. At saksbehandlingen skjer effek­tivt og raskt er det mest humane både for dem som får opphold og for dem som må forlate landet. Regjeringen vil redusere ankomsten av asylsøkere som ikke har krav på beskyttelse. Det er lite fornuftig at personer med ubegrunnete asylsøknader bruker mye ressurser på å søke asyl i Norge og at det norske samfunnet bruker ressurser på å behandle søknader som likevel vil bli avslått.

Det er viktig at utlendinger som ikke får asyl eller annen oppholdstillatelse, forholder seg til dette og returnerer til hjemlandet eller til et annet land der de har rett til opphold. Regjeringen legger stor vekt på at vedtak som er truffet skal gjennomføres. Regjeringen har som mål at flest mulig uten lovlig opphold reiser hjem frivillig, og ønsker også å øke antall tvangsmessige returer der frivillig hjemreise ikke kan gjennomføres.

I de fleste europeiske land er identitetsproblematikken viktig. Mindre enn fem prosent av asylsøkerne i Norge har de siste årene dokumentert sin identitet med gyldige reisedokumenter ved fremsettelse av søknaden. Vi kjenner ikke navn, alder, nasjonalitet eller hvor vedkommende har vært før han eller hun søkte asyl i Norge. Det stiller myndighetene overfor en rekke utfordringer. Norske myndigheter anser det som meget viktig at man så tidlig som mulig får klarlagt identiteten til utlendinger som ønsker opphold i Norge. At identiteten er klarlagt er viktig for å sikre at det er riktig person som får rettighetene som gis, og for å returnere dem som ikke får oppholdstillatelse i Norge. Klarlegging av identitet er også viktig av hensyn til samfunnssikkerheten og for å forebygge og bekjempe kriminalitet.

Noen asylsøkere mangler dokumenter fordi de kommer fra land der det ikke har blitt utstedt reisedokumenter eller andre identitetsdokumenter på mange år. Mennesker som har blitt forfulgt av sitt hjemlands myndigheter kan ha blitt nektet dokumenter av disse myndighetene. Mange kan ha en god forklaring på hvorfor de ikke kan dokumentere sin identitet, og de klarer på andre måter å sannsynliggjøre identiteten, slik at det er liten grunn til å tvile på deres historie. Men det er også klart at mange av dem som søker asyl i Norge må ha hatt dokumenter for å kunne gjennomføre den lange reisen, dokumenter de har kvittet seg med. Noen gjør også det de kan for å skjule sin identitet, bl.a. ved å slipe av seg huden på fingertuppene. Ved å gjøre det vanskelig for myndighetene å identifisere dem, vet de at de også gjør det vanskelig for myndighetene å returnere dem til landet de har reist fra.

Tiltroen til et individ- og rettighetsorientert system undergraves når rettsnormene utnyttes av mennesker uten reelt beskyttelsesbehov, som for å få et bedre liv i Europa kamuflerer seg som flyktning. Når noen gjør det de kan for å skjule sin identitet, er det også et sikkerhetsproblem. Enhver stat har en grunnleggende interesse i å vite hvem det er man tillater å reise inn i og ta opphold på territoriet. Menneskesmugling og menneskehandel er i dag en av de mest innbringende virksomhetene for organisert kriminalitet. Kriminelle grupper fremmer og forsterker ulovlig innvandring og skaper sine egne markeder ved å oppfordre personer som ellers ikke ville ha forlatt sine hjemland, til å reise. Resultatet er at mange utsettes for farer og havner i umulige gjeldssituasjoner der de utnyttes som billig eller gratis arbeidskraft. Menneskesmugling, menneskehandel og internasjonal kriminalitet må bekjempes både nasjonalt og internasjonalt. Norge vil fortsette å arbeide aktivt for å styrke det internasjonale samarbeidet på dette området.

Utfordringene på flyktning- og migrasjonsområdet er de samme for mange land i Europa. Men ikke bare utfordringene er felles, løsningene må bygge på samarbeid og felles handling. Hvis hvert enkelt land skal møte disse problemene alene, vil løsningen ofte være å skyve ansvaret over på nabolandene. Å sikre en forutsigbar, bærekraftig og robust flyktning- og migrasjonspolitikk er betinget av samarbeid, internasjonal solidaritet, harmonisering av regelverk og praksis, og felles løsninger både i de store innvandringslandene, men også felles løsninger og støtte til transitt- og opprinnelsesland. En global og koordinert migrasjonspolitikk kan bidra til utvikling i fattige land. Det motsatte, at hvert enkelt land kun tenker på sin egen situasjon, kan føre til at fattige land blir enda fattigere. Som et lite land, er Norge tjent med en koordinert og harmonisert global migrasjonspolitikk. Skal en slik ambisjon realiseres, må EU spille en nøkkelrolle, som en brobygger mellom øst og vest, nord og sør. Regjeringen legger derfor stor vekt på å styrke samarbeidet med EU på flyktning- og migrasjonsfeltet. Schengensamarbeidet og Dublinsamarbeidet er de naturlige utgangspunkt for dette.

Avslutningsvis i denne meldingen (kapittel 10) oppsummeres Regjeringens hovedprioriteringer på flyktning- og migrasjonsområdet i tiden fremover. Fremdriften i oppfølgingen av disse vil måtte tilpasses til det økonomiske handlingsrommet for det enkelte år. Regjeringen vil komme tilbake til eventuelle forslag om bevilgningsendringer i forbindelse med de årlige forslagene til statsbudsjett.