10 Aktiviteter som ikke er innregnet i balansen

10.1 Gjeldende rett

Flere bestemmelser i regnskapsloven oppstiller krav om noteopplysninger om aktiviteter som ikke er innregnet i balansen. For andre enn små foretak skal det etter § 7-13 opplyses om årlig leie for leie av varige driftsmidler som ikke er balanseført. I henhold til § 7-28, jf. § 7-40 tredje ledd for små foretak, skal det opplyses om garantiforpliktelser som ikke er balanseført. Etter § 7-29 skal det opplyses om andre forpliktelser enn garantiforpliktelser som ikke er balanseført, og etter § 7-33 skal det opplyses om forhold ved regnskapsårets slutt med betinget utfall. Det gjelder ikke tilsvarende opplysningskrav som etter de to sistnevnte bestemmelsene for små foretak.

Etter regnskapsloven § 7-22 annet ledd, jf. § 7-36 siste ledd for små foretak, er det krav om at det skal opplyses om et foretaks samlede forpliktelser i form av pantstillelse, annen sikkerhetsstillelse og garantier til fordel for foretak i samme konsern.

I noen tilfeller vil finansielle derivater ikke være oppført i balansen (i praksis fordi de er innregnet i balansen til kostpris lik null). Av regnskapsloven § 7-5 følger imidlertid at det skal gis nærmere opplysninger om egenskaper ved og omfang av finansielle derivater fordelt på klasser av derivater. Opplysningene skal omfatte vesentlige betingelser og forhold som kan påvirke beløpsstørrelse, tidfesting og usikkerhet ved fremtidige kontantstrømmer. Opplysningskravet gjelder både balanseførte og ikke-balanseførte derivater.

Plikten til å gi noteopplysninger om aktiviteter som ikke er oppført i balansen, vil også kunne følge av faneparagrafen i regnskapslovens kapittel om noteopplysninger. Av § 7-1 annet ledd følger at det skal «gis opplysninger som er nødvendige for å bedømme den regnskapspliktiges eller konsernets stilling og resultat og som ikke fremgår av årsregnskapet for øvrig». I § 7-1 fjerde ledd fremgår at hvis anvendelse av de øvrige bestemmelsene i loven ikke er tilstrekkelig til at årsregnskapet gir et rettvisende bilde av den regnskapspliktiges og konsernets eiendeler og gjeld, finansielle stilling og resultat, skal det gis tilleggsopplysninger.

Dessuten inkluderer regnskapsloven § 3-3 a krav om at årsberetningen blant annet skal inneholde en beskrivelse av de mest sentrale risikoer og usikkerhetsfaktorer den regnskapspliktige står overfor. Bestemmelsen gjennomfører krav i regnskapsdirektivet artikkel 46 nr. 1 a.

10.2 EØS-rett

Av nytt pkt. 7 a i regnskapsdirektivet artikkel 43(1) første avsnitt følger at det, i den utstrekning det er nødvendig for å bedømme foretakets stilling, skal opplyses om karakteren av og det forretningsmessige formålet med foretakets aktiviteter («arrangements») som ikke er oppført i balansen, samt deres virkning på foretakets finansielle stilling, dersom risikoelementer og fordeler som aktivitetene medfører er vesentlige.

I henhold til bestemmelsens annet avsnitt, kan medlemsstatene tillate at mellomstore foretak (som definert i regnskapsdirektivet artikkel 27) ikke gir opplysninger om virkningen av aktiviteter som nevnt på foretakets finansielle stilling, Slike foretak vil således bare måtte gi opplysninger om karakteren av og det forretningsmessige formålet med disse aktivitetene. Små foretak (som definert i regnskapsdirektivet artikkel 11) kan unntas fra hele opplysningskravet.

Etter nytt pkt. 7 a i konsernregnskapsdirektivet artikkel 34 skal det tilsvarende gis opplysninger om karakteren av og det forretningsmessige formålet med konsernets aktiviteter som ikke er oppført i konsernets balanse, og disse aktivitetenes finansielle virkning. Tilsvarende som etter kravet i regnskapsdirektivet, gjelder opplysningene kun når de risikoelementer og fordeler som oppstår i forbindelse med slike arrangementer er vesentlige, og bare i den utstrekning informasjon om aktivitetene er nødvendig for å bedømme den finansielle stillingen til konsernet som helhet.

10.3 Dansk og svensk rett

10.3.1 Danmark

Regnskapsdirektivet artikkel 43(1) pkt. 7 a er i Danmark gjennomført i § 94 a i årsregnskabsloven. Bestemmelsens ordlyd svarer i det vesentlige til ordlyden i direktivbestemmelsen. Av bestemmelsens stk. 1 følger at foretak skal opplyse om arrangementer som ikke er innregnet i balansen, herunder anvendelse av virksomhet eller aktiviteter med spesielt økonomisk, juridisk, skatte- eller regnskapsmessig formål i den grad opplysninger er nødvendig for å bedømme foretakets finansielle stilling. I henhold til bestemmelsens stk. 2 skal opplysningene omfatte karakteren av og det forretningsmessige formålet med aktivitetene. Store foretak skal dessuten opplyse om risiko og fordeler med aktivitetene samt deres finansielle virkning.

Av LF 100 07/08 fremgår at bestemmelsen er prinsippbasert, og at den har som formål å sikre at foretak ikke kan unnlate å opplyse om risiko og fordeler ved å konstruere arrangementer med vesentlige aktiviteter og forpliktelser som ikke innregnes i balansen. I begrunnelsen for bestemmelsen i LF 100 07/08 vises videre til drøftelsen av enheter med særskilt formål, og til at enheter hvor foretaket har bestemmende innflytelse men ingen eierandel, ikke vil defineres som datterforetak etter årsregnskabslovens regler. Det pekes på at det er behov for at regnskapsbrukerne har kjennskap til foretakets bruk også av slike enheter samt de risikoelementer og fordeler dette innebærer. Det er lagt til grunn at et utgangspunkt for bestemmelsens anvendelsesområde vil være definisjonen av enheter med særskilt formål i SIC (Standing Interpretation Committees 1 ) 12. Opplysningsplikten vil imidlertid også kunne omfatte andre typer arrangementer. Det pekes på at flere av betraktningene i direktivets fortale ikke vil være relevante i Danmark, fordi arrangementene som der drøftes i vesentlig utstrekning kreves innregnet i balansen eller vil være omfattet av andre opplysningskrav i årsregnskabsloven. Det presiseres særskilt at det er klart at en rekke sedvanlige forretningsmessige avtaler som hovedregel ikke vil berøres av opplysningskravet, selv om arrangementene ikke er innregnet i balansen. Kriteriet vil være hvorvidt slike opplysninger om slike avtaler er nødvendig for å vurdere foretakets finansielle stilling.

I spesialmerknaden til bestemmelsen i LF 100 07/08 vises det til at bestemmelsen er en oppsamlingsbestemmelse som skal supplere årsregnskabslovens øvrige regler, og det pekes på at de eksempler på opplysninger som må gis, antagelig kreves etter andre bestemmelser i årsregnskabsloven, slik at det nye opplysningskravet ikke bør medføre vesentlig nye opplysninger i årsrapportene. Videre heter det i spesialmerknaden blant annet følgende:

«Betydningen af dette direktivbetingede ændringsforslag er ikke ganske klar, og det synes også at have været en udfordring for Erhvervs- og Selskabsstyrelsen at forklare omfanget tydeligt i lovbemærkningerne. Her var det ønskeligt, om man bad EU-Kommissionen om yderligere vejledning til direktivteksten. Selvom vi umiddelbart tilslutter os vurderingen i bemærkningerne om, at den praktiske konsekvens må formodes at være beskeden, havde det efter vores opfattelse været ønskeligt, at EU-Kommissionen i stedet for et uklart formuleret oplysningskrav havde tilpasset direktivernes koncerndefinition til IFRS, hvorved SPE'er ville blive omfattet af konsolideringspligten.»

10.3.2 Sverige

I Sverige er regnskapsdirektivet artikkel 43(1) pkt. 7 a gjennomført ved ny 5 kap. 11 a § i årsredovisningslagen (1995:1554) og likelydende bestemmelser i lag om årsredovisning i kreditinstitut och värdepappersbolag (1995:1559) og lag om årsredovisning i försäkringsföretag (1995:1560). Bestemmelsens ordlyd svarer i det vesentlige til ordlyden i direktivbestemmelsen. Etter bestemmelsen skal foretak gi opplysninger om økonomiske arrangementer med vesentlig risiko eller fordeler som ikke innregnes i balansen, og gi opplysninger om det kommersielle formålet med arrangementet og den økonomiske virkningen arrangementet har på foretaket dersom dette er nødvendig for å bedømme foretakets stilling.

Av drøftelsen i spesialmerknaden til bestemmelsen i Regeringens proposition 2008/09:71 fremgår at vesentlighetskriteriet skal bygge på aktivitetenes økonomiske verdi sett i forhold til verdien av foretakets aktiviteter for øvrig, sett hen til at opplysninger som gis skal ha betydning for regnskapsbrukernes beslutningsgrunnlag. Videre pekes det på at bestemmelsen primært tar sikte på andre aktiviteter («förhållanden») enn dem det kreves opplysninger om i årsberetningen («förvaltningsberättelsen»), men at det uansett ikke vil være krav om ytterligere opplysninger i årsberetninger for opplysninger som allerede er gitt i henhold til 11 a §.

Virkeområdet for hvilke aktiviteter som omfattes av opplysningskravet er i prop. 2008/09:71 eksemplifisert ved lån som foretak tar opp i en nærstående juridisk person for å finansiere sin virksomhet, som kan gjennomføres ved at fordringer overdras til såkalte «enheter med særskilt formål» («special purpose entities») som utsteder fordringer og yter lån til foretaket av provenyet fra emisjonen. I proposisjonen pekes det på at slike lån i henhold til svenske regnskapsregler bare vil fremkomme i konsernets balanse dersom enheten med særskilt formål oppfyller regnskapsdirektivets definisjon av datterforetak eller interesseforetak. Det legges imidlertid til grunn at det kan oppnås kontroll i enheter med særskilt formål også på andre måter enn gjennom eierskap, og at de da ikke vil være omfattet av de aktuelle definisjoner. I spesialmerknadene til 11 a § i proposisjonen er det ellers vist til at pkt. 8 og 9 i direktivets fortale kan tjene som ytterligere veiledning til hva slags aktiviteter det siktes til i opplysningskravet.

I prop. 2008/09:71 drøftes det også om direktivkravet allerede kunne sies å være helt eller delvis gjennomført i svensk lovgivning gjennom kravet til årsberetning i 6 kap. 1 § første ledd i årsredovisningslagen. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

«Förvaltningsberättelsen skall innehålla en rättvisande översikt över utvecklingen av företagets verksamhet, ställning och resultat. När det behövs för förståelsen av årsredovisningen skall översikten innehålla hänvisningar till och ytterligare upplysningar om de belopp som tas upp i andra delar av årsredovisningen.»

I proposisjonen s. 48 gis det blant annet følgende vurdering av dette spørsmålet:

«Enligt regeringens mening bör det uppmärksammas att 6 kap. 1 § första stycket sedan tidigare har sin motsvarighet i det fjärde bolagsrättsliga direktivet (artikel 46.1 a och c). Det är därför rimligt att anta att avsikten med det nya upplysningskravet har varit att tillföra något ytterligare. Det kan därvid noteras att det nya upplysningskravet är mer precist utformat. Ett uttalat syfte har, som redan nämnts, varit att fånga upp s.k. «off balance sheet financing», något som i vart fall inte uppenbart omfattas av hittillsvarande bestämmelser.

(...)

Sammantaget gör regeringen bedömningen att det krävs lagändringar för att Sverige ska leva upp till denna del av ändringsdirektivet.»

I proposisjonen drøftes det videre om 5 kap. 11 a § vil medføre krav til tilleggsopplysninger for foretak som rapporterer i henhold til IFRS. Om dette uttales blant annet følgende på s. 50-51:

«Den nuvarande svenska regleringen bygger på tanken att företag som är skyldiga att lämna viss information enligt IAS/IFRS inte bör omfattas av bestämmelser i årsredovisningslagen som innefattar samma upplysningskrav (se prop. 2004/05:24 s. 69). Vid sådana sammanfallande upplysningskrav har det ansetts att ett företag som omfattas av IASförordningen bör vara skyldigt att tillämpa kraven såsom de kommer till uttryck i IAS/IFRS (se a. prop. s. 74). Endast sådana nationella krav på tilläggsupplysningar som ligger utanför de ämnesområden som IASB reglerar har således gjorts tillämpliga på företag som omfattas av IAS-förordningen (a. prop. s. 74 f.)

Det kan då konstateras att de nya bestämmelser som här föreslås ska tas in i årsredovisningslagen hänför sig till ett område som också behandlas i de redovisningsstandarder som de företag som omfattas av IAS-förordningen är skyldiga att tillämpa (se främst IAS 27 Koncernredovisning och separata finansiella rapporter jämförd med SIC 12 När skall ett företag för särskilt ändamål, ett SPE, omfattas av koncernredovisningen?), låt vara att dessa standarder inte innehåller några exakta motsvarigheter till de bestämmelser som nu föreslås. I enlighet med de principiella utgångspunkter som ligger bakom den svenska regleringen anser regeringen därför inte att dessa nya bestämmelser i årsredovisningslagen bör göras tillämpliga på företag som upprättar koncernredovisningen enligt IAS/IFRS.»

10.4 Utvalgets forslag

Utvalget viser til at begrepet «arrangementer» ikke ble definert eller operasjonalisert ved innføring av det nye direktivkravet. Utvalget gir uttrykk for at kravet har en så vidt uklar rekkevidde at det er vanskelig å se hva det konkret tilfører ut over de eksisterende regler, herunder fanebestemmelsene i regnskapsloven § 7-1 og de spesifikke opplysningskravene i regnskapsloven kapittel 7. I NOU 2008: 16 heter det videre blant annet følgende:

«Som nevnt inneholder direktivet ingen klar avgrensning av begrepet arrangementer. Selv om fortalen til direktivet nevner eksempler på ikke-balanseførte arrangementer, bidrar eksemplene i liten grad til klargjøring. Som nevnt antar utvalget at opplysningskravet ikke er ment å dekke ordinære forretningsavtaler. Likevel er operasjonelle leieavtaler og avtaler om utkontraktering (outsourcing) nevnt som eksempler i fortalen uten nærmere forklaring. Dette skaper tvil om bestemmelsens rekkevidde. Dessuten er flere av eksemplene mindre relevante for norske forhold. Det finnes ingen operasjonalisering av kravet som klargjør innholdet i kravet ut over de nevnte eksemplene i fortalen til direktivet. Utvalgets gjennomgang av tilgjengelige dokumenter knyttet til utviklingen av direktivet og dokumenter knyttet til innføringen av direktivet i andre land, har heller ikke bidratt til en klargjøring.»

Utvalget finner det videre uheldig at det overlates til den enkelte medlemsstat å vurdere om kravet er ment å inneholde opplysningsplikter ut over det som følger av IFRS. I NOU 2008: 16 heter det om dette blant annet følgende:

«I spørsmål og svar-dokumentet utgitt 28. april 2004, gir EU-kommisjonen uttrykk for at det nye direktivkravet om arrangementer også kan tenkes å være aktuelt for foretak som avlegger IFRS-regnskap: «Listed EU companies applying IAS would have to comply with these additional disclosure requirements, to the extent that they go beyond what is currently required under international accounting standards.» Utvalget er usikker på betydningen av EU-kommisjonens konklusjon på dette punktet ut fra EU-kommisjonens tidligere konklusjoner på hvilke typer tilleggskrav IFRS-foretakene kan pålegges ut over det som fremgår av IFRS. Det er etter det utvalget kjenner til ulike oppfatninger blant medlemsstatene om dette spørsmålet. Uttalelsen kan gi inntrykk av at opplysningskravet kan tenkes å gå lenger enn opplysningskravene etter IFRS. Utvalget finner det uheldig at det overlates til den enkelte medlemsstat og/eller regnskapspliktige å vurdere om kravet er ment å inneholde opplysningsplikter ut over det som følger av IFRS.»

Utvalget skriver videre:

«I andre land, blant annet i Danmark og England, er det innført en lovbestemmelse som i hovedsak er i tråd med ordlyden i direktivet, uten særskilt klargjøring av innholdet i kravet. Etter utvalgets syn er en slik fremgangsmåte uheldig. Lovkrav med et så uklart innhold bør ikke innføres uten en operasjonalisering. Det er på den annen side problematisk å utforme mer konkrete lovbestemmelser som vil virke etter sin hensikt. Opplysningskravet er blant annet ment å ramme fremtidige, hittil ukjente, konstruksjoner. Konkrete lovkrav vil antakelig bli for statiske til at formålet med opplysningskravet oppnås.

I Norge har vi et prinsippbasert regnskapsregelverk. Regnskapsloven har blant annet krav om at utarbeidelsen av årsregnskapet skal foretas i samsvar med god regnskapsskikk, jf. regnskapsloven § 4-6, og at årsregnskapet skal gi et rettvisende bilde av den regnskapspliktiges og konsernets eiendeler og gjeld, finansielle stilling og resultat. Kravene tolkes til blant annet å innebære at økonomisk realitet skal være avgjørende fremfor formell form. Juridiske definisjoner av eiendeler og forpliktelser avgjør ikke om eiendelene og forpliktelsene føres opp i balansen eller ikke, men de økonomiske realitetene. Etter den norske regnskapsloven er det dermed vanskeligere å skjule forpliktelser og risikoer ved å overføre dem til en SPE, både på grunnlag av den spesifikke bestemmelsen som regulerer konserndefinisjonen og regnskapslovens grunnleggende prinsipper og faneparagrafer om opplysningsplikter.

Den norske regnskapsstandarden NRS(F) Konsernregnskap nevner eksempler på faktisk kontroll, herunder foretak med et avgrenset formål (Special Purpose Entities). SPE-er som oppfyller definisjonen av et datterforetak gjennom faktisk kontroll, omfattes således også av konsolideringsplikten, og foretakets eiendeler og forpliktelser skal konsolideres inn i konsernets balanse.

Faneparagrafene i regnskapsloven § 7-1 annet ledd om opplysninger som er nødvendige for å bedømme stilling og resultat og fjerde ledd om opplysninger som er nødvendig for å gi et rettvisende bilde er oppsamlingsbestemmelser som ivaretar behovet for opplysninger som ikke er ivaretatt i de spesifikke bestemmelsene. På grunn av at innholdet i det nye direktivkravet har en så vidt uklar rekkevidde, er det etter utvalgets oppfatning vanskelig å se hva direktivkravet konkret tilfører ut over de eksisterende regler.»

Utvalget konkluderer at opplysningskravet er forsvarlig dekket innenfor gjeldende regler, og foreslår derfor at det ikke inntas et nytt opplysningskrav på dette punktet. Utvalget gir uttrykk for at det vil være mer naturlig at opplysningskravene eventuelt utvikles gjennom innholdet i de internasjonale og norske regnskapsstandardene.

10.5 Høringsinstansenes merknader

Det har ikke kommet inn høringsmerknader til denne delen av utvalgets forslag.

10.6 Departementets vurdering

Utvalget har ikke foreslått at det inntas krav i regnskapsloven som svarer til artikkel 43(1) pkt. 7 a i regnskapsdirektivet og artikkel 34 pkt. 7 a i konsernregnskapsdirektivet. Utvalget konkluderte med at direktivkravet er forsvarlig dekket gjennom andre bestemmelser i regnskapsloven, selv om det fra utvalgets side også ble konstatert at deler av direktivkravet ikke synes å være dekket av gjeldende bestemmelser. Blant annet ble det pekt på at gjeldende bestemmelser begrenser seg til forpliktelser som ikke er oppført i balansen, mens det etter ordlyden i direktivet også skal opplyses om eiendeler som ikke er oppført i balansen. Det ble dessuten pekt på at det ikke er noe krav etter gjeldende bestemmelser om at det skal opplyses om forretningsmessig formål og vesentlig risiko og fordeler med ikke-balanseførte forpliktelser.

Etter departementets syn kan det ikke legges til grunn at gjeldende regelverk oppfyller EØS-forpliktelsene som følger av direktivet på dette området. Departementet mener det har formodningen for seg at EU, med forslaget fra kommisjonen og vedtakelsen i Rådet og Europaparlamentet, har ment å innføre en utvidet opplysningsplikt ved fastsettelsen av et nytt direktivkrav. De bestemmelser utvalget har pekt på som anses å oppfylle direktivkravet, svarer i all hovedsak til andre direktivkrav. Departementet viser i den forbindelse også til vurderingen som er gjort i Sverige, og til at bestemmelsen er forutsatt å skulle sikre at regnskapspliktige ikke kan unnlate å opplyse om risiko og fordeler ved å etablere ordninger som ikke omfattes av andre opplysningskrav, men med vesentlige aktiviteter eller forpliktelser som ikke innregnes i balansen.

Utvalget har vurdert om de delene av direktivkravet som ikke synes dekket i gjeldende bestemmelser, burde gjennomføres ved at det inntas krav om at det skal gis opplysninger om forretningsmessig formål og vesentlig risiko og fordeler i regnskapsloven § 7-29. Utvalget viser imidlertid til at bestemmelsen i så fall ville ramme videre enn det som er meningen med direktivbestemmelsen, og konkluderer derfor med at bestemmelsen ikke bør endres. Departementet er enig med utvalget i at det ikke vil være hensiktsmessig å endre bestemmelsen på en slik måte at det kreves opplysninger på dette området som vesentlig går utover direktivets krav. Det vises i den forbindelse til at det ikke har blitt reist innsigelser mot utvalgets vurderinger på dette punktet i høringen.

Samtidig mener departementet at de EØS-forpliktelsene som følger av direktivet krever gjennomføringstiltak i Norge. Departementet mener etter en samlet vurdering at det vil være hensiktsmessig med visse tilpasninger i den prinsippbaserte regelen i regnskapsloven § 7-1, slik at det gjøres klart at det vil være plikt til å gi opplysninger om eventuelle aktiviteter som foretaket måtte være involvert i når disse medfører vesentlig risiko eller vesentlige fordeler, også når disse ikke direkte faller inn under ordlyden til andre opplysningskrav i regnskapsloven, og når de ikke innregnes i balansen. Departementet ser det i den forbindelse som hensiktmessig at det presiseres krav til hvilke opplysninger som skal gis om slike aktiviteter som svarer til direktivets krav.

Departementet finner i denne forbindelse grunn til å bemerke at det i Norge, som i Danmark og i Sverige, vil kunne tenkes enkelte typer selskapslignende konstruksjoner som ikke nødvendigvis vil være dekket av gjeldende bestemmelser om konsern og tilknyttet selskap, jf. regnskapsloven §§ 1-3 og 1-4. Selv om det fra utvalgets side er pekt på at den foreløpige norske regnskapsstandarden NRS(F) Konsernregnskap etablerer faktisk kontroll som kriterium for når det foreligger konsolideringsplikt, er det departementets oppfatning at EØS-forpliktelser som følger av direktivkrav krever gjennomføring i lovgivning, og at det derfor må etableres en opplysningsplikt som svarer til direktivets krav som sikrer at det må gis opplysninger også i tilfeller hvor det ellers ville foreligge grunnlag for å fravike krav etter den foreløpige standarden.

Departementet er enig med utvalget i at det er mindre heldig at EU synes å ha overlatt til den enkelte medlemsstat og/eller regnskapspliktige å vurdere om kravet er ment å inneholde opplysningsplikter ut over det som følger av IFRS. Departementet viser imidlertid til at kravet som foreslås ikke vil berøre foretak som rapporterer i henhold til internasjonale regnskapsstandarder i medhold av regnskapsloven § 3-9, jf. § 3-1 tredje ledd. Departementet viser til omtalen ovenfor av vurderingen i Sverige i prop. 2008/09:71, som må antas å ha tilsvarende relevans i Norge.