9 Opplysninger om transaksjoner med nærstående parter

9.1 Gjeldende rett

9.1.1 Krav til opplysninger om transaksjoner med nærstående parter etter gjeldende bestemmelser i regnskapsloven

I regnskapsloven er det oppstilt visse noteopplysningskrav knyttet til transaksjoner med enkelte typer av nærstående parter. Etter § 7-15 skal det opplyses om datterselskap, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet, herunder regnskapstall for virksomhet som ikke er konsolidert eller regnskapsført etter egenkapitalmetoden. Regnskapspliktige som er datterselskap, skal opplyse om morselskap. Små foretak skal gi tilsvarende opplysninger etter § 7-36. Små foretak som er morselskap og benytter seg av unntaket fra å utarbeide konsernregnskap skal i tillegg opplyse om transaksjoner med og mellom datterselskaper og interngevinst på disse, jf. § 7-36 syvende ledd.

Etter § 7-22 første ledd skal det for hver post under fordringer, annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld angis det samlede beløp som gjelder foretak i samme konsern, tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. For foretak i samme konsern skal det opplyses om samlet forpliktelse i form av pantstillelse, annen sikkerhetsstillelse og garantier. Små foretak har tilsvarende krav i § 7-36, bortsett fra at opplysningene om fordringer, annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld kan gis samlet.

Regnskapsloven § 7-26 inneholder opplysningskrav om eiere i aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Etter annet ledd skal det opplyses om selskapets 20 største aksjeeiere. Det skal opplyses om aksjer og aksjeretter som eies av henholdsvis daglig leder og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. For store foretak gjelder sistnevnte opplysningsplikt de enkelte medlemmer av styret og deres personlig nærstående samt de enkelte ledende ansatte og deres personlig nærstående. Små foretak skal gi tilsvarende opplysninger etter § 7-42, men begrenset til selskapets 10 største aksjeeiere. Som personlig nærstående regnes i denne sammenheng ektefelle m.v., egne og ektefelles mindreårige barn og foretak som vedkommende eller noen av de forutnevnte kontrollerer (jf. regnskapsloven § 1-3 annet ledd).

Regnskapsloven § 7-31 gjelder ytelser til ledende personer m.v. Det skal opplyses om de samlede utgifter til henholdsvis lønn, pensjonsforpliktelser og annen godtgjørelse til daglig leder og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. Videre skal det opplyses om avtale om særskilt vederlag ved opphør eller endring av ansettelsesforhold eller verv for daglig leder eller leder av styret. Tilsvarende gjelder avtaler om bonuser, overskuddsdelinger, opsjoner og lignende til fordel for daglig leder eller leder av styret. Når en eller flere av de nevnte opplysningene ikke gis fordi den regnskapspliktige ikke har hatt utgifter til lønn, pensjonsforpliktelser eller annen godtgjørelse til de nevnte personer, skal det opplyses særskilt om dette, ved at det gis en såkalt «negativ bekreftelse». Det skal også gis opplysninger om den regnskapspliktiges forpliktelser knyttet til tegningsretter, opsjoner og tilsvarende rettigheter som gir ansatte eller tillitsvalgte rett til tegning, kjøp eller salg av aksjer eller egenkapitalbevis. Store foretak har ytterligere krav til opplysninger om ytelser til ledende personer i regnskapsloven § 7-31 b.

Regnskapsloven § 7-32 omhandler lån og sikkerhetsstillelse til ledende personer, aksjeeiere m.v. Lån til eller sikkerhetsstillelse til fordel for daglig leder og leder av styret skal spesifiseres, med angivelse av vilkår. Store foretak skal gi slike opplysninger spesifisert på de enkelte medlemmer av styret og de enkelte ledende ansatte. Det skal videre opplyses om samlede lån og sikkerhetsstillelse for ansatte, aksjeeiere og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. I aksjeselskap og allmennaksjeselskap skal opplysningene også omfatte lån og sikkerhetsstillelse for nærstående til aksjeeiere og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. Hvem som er nærstående i denne sammenheng, er nærmere presisert i bestemmelsen.

Små foretak har opplysningskrav om ytelser til ledende personer m.v. og lån og sikkerhetsstillelse til ledende personer, aksjeeiere m.v. i §§ 7-44 og 7-45. For de små foretakene gjelder enkelte forenklinger sammenlignet med kravene i §§ 7-31 og 7-32.

Norsk RegnskapsStiftelse har utgitt en regnskapsstandard om nærstående parter, NRS(F) Opplysninger om nærstående parter. Tilleggskravene i standarden ut over det som følger av loven, er angitt å skulle gjelde for foretak som er store, jf. regnskapsloven § 1-5.

9.1.2 Ligningslovens regler om oppgave- og dokumentasjonsplikt for kontrollerte transaksjoner

I henhold til ligningsloven § 4-12 første ledd plikter selskap eller innretning som har plikt til å levere selvangivelse eller selskapsoppgave, jf. ligningsloven §§ 4-2 nr. 1 og 4-9 nr. 1, å levere oppgave over art og omfang av transaksjoner og mellomværender med nærstående selskaper eller innretninger. Med mellomværender forstås alle typer fordringer og gjeld samt garantier, jf. forskrift 7. desember 2007 nr. 1368 om oppgaveplikt for kontrollerte transaksjoner og mellomværender § 1 tredje ledd. I oppgaven skal det blant annet gis opplysninger om graden av kontroll, hvem som er foretaksgruppens ultimate morselskap og i hvilket land dette er hjemmehørende. Det skal også opplyses om i hvilke geografiske områder transaksjonsmotparten er hjemmehørende. Videre skal det ved å sette kryss i beløpsintervall, angis typer av transaksjoner foretaket har med nærstående og hvor vesentlig disse er for foretaket. Det skal angis særskilt dersom det har vært gjennomført transaksjoner uten vederlag. Det skal også opplyses om hva slags virksomhet som drives og om det er skjedd endringer i juridisk struktur eller den operasjonelle struktur i løpet av inntektsåret

I forskrift om oppgaveplikt for kontrollerte transaksjoner og mellomværender § 1, er det fastsatt unntak fra oppgaveplikten etter ligningsloven § 4-12 nr. 1 for selskap som i inntektsåret har hatt kontrollerte transaksjoner med en samlet virkelig verdi i løpet av inntektsåret på mindre enn 10 millioner kroner og som ved utgangen av inntektsåret heller ikke har mindre enn 25 millioner kroner i mellomværender med nærstående selskaper eller innretninger. Kravet til virkelig verdi gjenspeiler armlengdeprinsippet og skal forhindre at man ikke anser seg oppgavepliktig ved å avtale en lavere pris.

I henhold til ligningsloven § 4-12 annet ledd skal selskaper som nevnt i bestemmelsens første ledd utarbeide skriftlig dokumentasjon som gir grunnlag for å vurdere om priser og vilkår i transaksjonene og mellomværendene med nærstående parter er i samsvar med priser og vilkår som ville vært fastsatt i tilsvarende transaksjoner inngått mellom uavhengige parter. Dokumentasjonen skal utleveres innen 45 dager etter krav fra ligningsmyndighetene. Selskap og nærstående som til sammen hadde færre enn 250 ansatte i regnskapsåret, og som enten har en salgsinntekt som ikke overstiger 400 millioner kroner eller har en balansesum som ikke overstiger 350 millioner kroner er unntatt fra dokumentasjonsplikten, jf. ligningsloven § 4-12 tredje ledd første punktum. Det er fastsatt visse unntak fra unntaket i annet punktum.

I forskrift 7. desember 2007 nr. 1369 om dokumentasjon av prisfastsettelsen ved kontrollerte transaksjoner og overføringer, er det fastsatt visse generelle prinsipper for utarbeidelse av dokumentasjon etter ligningsloven § 4-12 annet ledd, samt enkelte nærmere krav til dokumentasjonens innhold, herunder:

• opplysninger om foretaket, konsernet og virksomheten, jf. § 4,

• opplysninger om finansielle forhold, jf. § 5,

• opplysninger om art og omfang av kontrollerte transaksjoner, jf. § 6,

• funksjonsanalyse, jf. § 7,

• særlige opplysninger om sentralisert tjenesteyting, jf. § 8,

• særlige opplysninger om immaterielle verdier, jf. § 9,

• opplysninger om valgt prissettingsmetode, jf. § 10,

• opplysninger om avtaler mv., jf. § 12,

• opptegning over uvesentlige transaksjoner, jf. § 13.

I tillegg er det forutsatt at dokumentasjonen bør inneholde en sammenlignbarhetsanalyse, jf. § 11

Skattedirektoratet har i forbindelse med innføringen av dette regelverket utarbeidet retningslinjer for dokumentasjon av prisfastsettelsen ved kontrollerte transaksjoner og overføringer. Disse retningslinjene er ment å veilede skattyterne i hvilket materiale som skal fremlegges og hvilken informasjon som bør fremgå av dette. Det er vist til at OECDs retningslinjer om internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter fra 1995, den nyere anbefaling i EUs adferdskodeks for internprisingsdokumentasjon og andre lands regler om dokumentasjon av internpriser bygger på de samme hovedelementene.

9.2 EØS-rett

Etter nytt punkt 7 b i artikkel 43(1) i regnskapsdirektivet, jf. direktiv 2006/46/EF artikkel 1(6), skal det opplyses om vesentlige transaksjoner med nærstående parter som ikke er inngått på normale markedsvilkår. Opplysningene skal inkludere transaksjonenes beløp, karakteren av forholdet til den nærstående parten og andre opplysninger om transaksjonene som er nødvendige for å forstå foretakets økonomiske stilling. Opplysningene kan gis på aggregert nivå, gruppert etter transaksjonenes karakter, med mindre særskilte opplysninger er nødvendige for å forstå virkningene av transaksjoner med nærstående parter for foretakets økonomiske stilling.

Begrepet «nærstående part» er forutsatt å skulle ha samme innhold som i de internasjonale regnskapsstandardene som er vedtatt i overensstemmelse med forordning (EF) nr. 1606/2002.

Medlemsstatene kan gi unntak fra opplysningskravet for mellomstore foretak (som definert i regnskapsdirektivet artikkel 27) som ikke er aksjeselskaper/allmennaksjeselskaper (foretak som definert i artikkel 1(1) i direktiv 77/81/EF). For mellomstore foretak som er aksjeselskaper/allmennaksjeselskaper kan medlemsstatene begrense opplysningskravet til transaksjoner som, direkte eller indirekte, er inngått:

• mellom foretaket og foretakets hovedaksjeeier

• mellom foretaket og medlemmene av foretakets ledelses-, styre- og kontrollorganer

Små foretak (som definert i regnskapsdirektivet artikkel 11 1 , herunder også aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, kan gis unntak fra hele opplysningskravet.

Medlemsstatene kan gi unntak fra opplysningskravet for transaksjoner mellom heleide datterselskaper og for transaksjoner mellom morselskap og heleide datterselskaper.

Etter nytt punkt 7 b i artikkel 34 i konsernregnskapsdirektivet skal det i konsernregnskapet tilsvarende opplyses om vesentlige transaksjoner med nærstående parter, som ikke er inngått på normale markedsvilkår. Det er transaksjoner inngått av morselskapet eller andre konsoliderte foretak (datterselskaper) som omfattes av kravet til opplysninger i konsernregnskapet. Hvilke opplysninger som skal gis om transaksjonene med nærstående er de samme etter kravet i konsernregnskapsdirektivet som etter kravet i regnskapsdirektivet. Konserninterne transaksjoner (transaksjoner mellom de konsoliderte foretakene) er unntatt fra kravet. Forskjellen fra unntaket for konserninterne transaksjoner i regnskapsdirektivet er at unntaket som gjelder for konsernregnskapet også omfatter transaksjoner som deleide datterselskaper er part i.

Medlemsstatene kan unnta små og mellomstore foretak (henholdsvis som definert i regnskapsdirektivet artikkel 11 og artikkel 27) fra kravet til konsernregnskap i sin helhet. I Norge er bare små foretak gitt unntak fra konsernregnskapsplikten.

I fortalen til direktiv 2006/46/EF fremgår det at foretak som avlegger et IFRS-regnskap i henhold til IFRS-forordningen, ikke skal omfattes av det nye direktivkravet vedrørende nærstående parter.

9.3 Dansk og svensk rett

9.3.1 Danmark

I Danmark er artikkel 43(1) i regnskapsdirektivet gjennomført i § 98 c i årsregnskabsloven. Bestemmelsen gjelder foretak i regnskapsklasse C og D (mellomstore og store foretak). Av bestemmelsens stk. 1 første pkt. følger at foretaket skal opplyse om vesentlige transaksjoner med nærstående parter dersom transaksjonene ikke er inngått på normale markedsvilkår. I de alminnelige merknadene til bestemmelsen 2 er det forutsatt at man ved vurderingen av om en transaksjon er inngått på normale markedsvilkår kan se hen til SKATs (de danske skattemyndighetenes) retningslinjer for internprising («transfer pricing») 3 . Disse retningslinjene har mye til felles med den norske skatteetatens retningslinjer til ligningsloven § 4-12 mv., som er omtalt ovenfor.

Av bestemmelsens stk. 2 annet pkt. følger at opplysningene skal omfatte beløp, en beskrivelse av forholdet til den nærstående parten og andre opplysninger om transaksjonene som er nødvendig for å forstå foretakets finansielle stilling. I bestemmelsens stk. 2 er det henvist til IAS 24 for en nærmere definisjon av innholdet i begrepet «nærtstående parter». I stk. 3 er det gitt unntak fra opplysningskravet etter stk. 1 for transaksjoner som er inngått mellom foretaket og heleide datterforetak. I spesialmerknaden til bestemmelsen i LF 100 07/08 er det vist til at dette innebærer at det er transaksjoner nedover i konsernet som er unntatt fra opplysningskravet. I henhold til stk. 4 kan opplysninger om individuelle transaksjoner grupperes etter art med mindre særskilte opplysninger er nødvendig for å forstå virkningene av transaksjonene for foretakets finansielle stilling.

Gjennomføringen av direktivkravet representerer med visse endringer en videreføring av det som tidligere var dansk gjeldende rett. Da någjeldende årsregnskabslov ble vedtatt i 2001 ble det i § 70 innført krav om at foretak i regnskapsklasse B, C og D skulle opplyse om transaksjoner med nærstående parter. Det var forutsatt at opplysningskravet normalt ville være oppfylt dersom det ble gitt opplysninger om omfanget av den aktuelle transaksjonstypen, enten i beløp eller som prosentdel av poster i årsregnskapet for øvrig (for eksempel som andel av balansen eller resultatet).

Begrepet «nærtstående parter» ble i bilag 1 A nr. 4 til dagjeldende bestemmelse i årsregnskabsloven definert som:

«1) Personer eller virksomheder, hvoraf den ene direkte eller indirekte har bestemmende eller betydelig indflydelse på den andens eller de andres driftsmæssige og finansielle ledelse, eller

2) flere personer eller virksomheder, hvis driftsmæssige og finansielle ledelse er underlagt bestemmende indflydelse af den samme person eller virksomhed.»

I forarbeidene 4 er det vist til at nevnte definisjon bygger på en tidligere utgave av IAS 24. Det ble også stilt visse krav til hvilke opplysninger som skulle gis om nærstående relasjonen og om den nærstående parten, herunder grunnlaget for partens bestemmende innflytelse samt vedkommendes navn og bopæl (dersom det er tale om en person).

Dagjeldende § 70 gjaldt som nevnt også små foretak (foretak i regnskapsklasse B). Ved lov nr. 245 af 27/03/2006 ble det bestemt at små foretak skulle unntas fra kravet, og bestemmelsen ble i den forbindelse flyttet til § 98 c. I forarbeidene 5 til lovendringen ble det vist til at regnskapsbrukerne til små foretak vanligvis kjenner virksomheten, og at årsrapporten for mange av disse regnskapsbrukerne ikke utgjør eneste kilde til kunnskap om virksomheten. Informasjonsverdien av opplysninger om nærstående parter ble vurdert til å være svært beskjeden for de regnskapsbrukerne som leser små foretaks regnskaper sammenlignet med den byrden opplysningskravet medfører for foretakene. Det ble anslått at endringen vil medføre en samfunnsmessig besparelse i administrative byrder på ca. DKK 10 millioner pr. år.

Endringene i § 98 c som følge av direktivgjennomføringen ved lov nr. 516 af 17/06/2008 var ment å skulle medføre en ytterligere lettelse i forhold til kravet om opplysninger om transaksjoner med nærstående parter som tidligere var i kraft. I forarbeidene 6 til endringen er det særlig vist til at kravet til opplysninger om transaksjoner med nærstående parter ikke lenger vil omfatte transaksjoner som er inngått på normale markedsvilkår.

9.3.2 Sverige

I Sverige er artikkel 43(1) pkt. 7 b i regnskapsdirektivet gjennomført ved nye 5. kap 12 a og b §§ i årsredovisningslagen (1995:1554), og ved henvisninger til at nevnte bestemmelser gjelder tilsvarende i lag om årsredovisning i kreditinstitut och värdepappersbolag (1995:1559) 5 kap. 1 § og lag om årsredovisning i försäkringsföretag (1995:1560) 5 kap. 1 §.

I 5. kap 12 a § første avsnitt i årsredovisningslagen oppstilles plikt til å gi opplysninger om vesentlige transaksjoner som er inngått på ikke-markedsmessige vilkår når de er inngått med parter som nevnt i bestemmelsens nr. 1 til 12. Partsangivelsen svarer til definisjonen av nærstående parter etter IAS 24. Ved vurderingen av hva som skal anses som ikke-markedsmessige vilkår angis i spesialmerknaden til bestemmelsen at de prinsipper som gjelder ved vurderingen av om det har skjedd en skjult (ulovlig) utdeling («förtäckt vinstutdelning») etter 17 kap. 1 § i aksjebolagslagen, vil kunne gi en viss veiledning. I spesialmerknaden til 17 kap. 1 § i aktiebolagslagen i Regeringens proposition 2004/05:85 vises det til at skjult utdeling blant annet omfatter selskapshendelser («affärshändelser») som medfører at selskapets verdi reduseres, når hendelsene ikke har rent forretningsmessig karakter for selskapet. I henhold til proposisjonen innebærer dette at transaksjoner som ikke medfører verdireduksjon for selskapet, faller utenfor bestemmelsen. Det presiseres at det er den reelle verdien som vil være avgjørende, og at den regnskapsmessige verdivurderingen ikke vil ha selvstendig betydning for om transaksjonen kan sies å ha medført en verdireduksjon. Ved vurderingen av om en hendelse kan sies å være av rent forretningsmessig karakter, skal det i henhold til proposisjonen legges vekt på en objektiv vurdering av verdien av partenes respektive ytelser, og på om transaksjonen fremstår som forenlig med den virksomheten selskapet vanligvis driver. Det presiseres i proposisjonen at en dårlig forretning ikke i seg selv rammes av bestemmelsen, og at normen for hvilke transaksjoner som kan anses for å være av rent forretningsmessig karakter kan være strengere dersom de er inngått med nærstående parter (selskapets eier).

I Regeringens proposition 2008/09:71 drøftes det om allmennaksjeselskaper («publika aktiebolag») som er små, bør unntas fullstendig fra kravet til opplysninger om transaksjoner med nærstående parter. I proposisjonen gis det imidlertid uttrykk for at direktivet etter regjeringens vurdering ikke åpner for et så vidtgående unntak. På den bakgrunn er det i 5. kap 12 a § annet avsnitt gjennomført unntak fra opplysningskravet i bestemmelsens første avsnitt for allmennaksjeselskaper som er små kun når transaksjonen ikke er inngått med aksjeeiere med betydelig aksjeinnhav eller med styremedlem i selskapet. I 5. kap 12 a § tredje avsnitt oppstilles dessuten unntak for transaksjoner mellom morselskaper og heleide døtre i konsernet samt for transaksjoner mellom 2 eller flere datterselskaper når de fullt ut eies av andre konsernselskaper.

I prop. 2008/09:71 drøftes det om opplysningskravet er ment å skulle gjelde løpende eller om det kun omfatter transaksjoner i det året de ble gjennomført. I den forbindelse vises det til at det etter den svenske regjeringens oppfatning er nærliggende å tolke endringsdirektivet slik at opplysninger om transaksjonen skal gis også når den har blitt gjennomført i et tidligere regnskapsår, forutsatt at informasjonen er nødvendig for å bedømme foretakets finansielle stilling. En grunnleggende forutsetning for at opplysningsplikten skal inntreffe, er imidlertid at avtalen ikke var å betrakte som markedsmessig på tidspunktet da den ble inngått.

I 5. kap 12 b § første avsnitt angis at opplysninger etter 5. kap 12 a § skal omfatte informasjon om transaksjonenes art og transaksjonenes totale beløp, informasjon om nærståenderelasjonen samt annen informasjon som er nødvendig for å bedømme foretakets stilling. I bestemmelsens annet avsnitt angis at opplysninger om flere transaksjoner av samme type kan gis i samlet (aggregert) form, dersom opplysninger om den enkelte transaksjon ikke er nødvendig for å bedømme hvilken innvirkning den har hatt på foretakets stilling.

9.4 Utvalgets forslag

Utvalget har foreslått et krav om at det skal opplyses om vesentlige transaksjoner med nærstående parter. Opplysningene skal omfatte transaksjonenes beløp og karakteren av forholdet til den nærstående parten. Utvalget viser til at formålet med opplysningskravet er at det skal skapes åpenhet om at det foreligger transaksjoner med nærstående, hvor omfattende de er, hva de består i, hvem de er inngått med mv., slik at omverdenen selv kan vurdere om det er forhold som kan påvirke deres beslutninger. Utvalget har foreslått at opplysninger om individuelle transaksjoner kan grupperes etter sin karakter med mindre opplysninger om enkelte transaksjoner er nødvendig for å forstå virkningen av transaksjonen for den regnskapspliktiges og konsernets stilling.

Utvalget foreslår at det nye opplysningskravet innføres uten noen avgrensning til med hensyn til hvorvidt transaksjonen er inngått på normale markedsvilkår eller ikke. Utvalget viser til at reglene i ligningsloven og veiledningen som gis i retningslinjene fra OECD bare i begrenset grad synes å kunne benyttes i vurderingen av om en transaksjon er inngått på normale markedsvilkår. Utvalget viser videre til at bestemmelser i aksje- og skattelovgivningen medfører at foretakene vil ha klare insentiver for å konkludere med at en avtale med en nærstående part er inngått på normale markedsvilkår. Utvalget peker på at begrensningen til «transaksjoner som ikke er inngått på normale markedsvilkår» derfor i praksis kan medføre at få transaksjoner vil bli opplyst, og at den åpenhet om nærstående transaksjoner som er forutsatt dermed ikke vil bli oppnådd. I utvalgets vurdering heter det videre:

«I mange tilfeller vil det ikke finnes observerbare markedspriser for sammenlignbare transaksjoner. Hvor det ikke finnes slike observerbare markedspriser, må vurderingen ofte bygge på skjønn. Vurderingen kan derfor være krevende å gjennomføre, og utfallet er i større grad avhengig av hvilke forutsetninger fastsettelsen av transaksjonens virkelige verdi bygger på. For skjønnsmessige vurderinger vil det være vanskeligere for en kontrollør å overprøve virksomhetens konklusjon om at transaksjonen er inngått på normale markedsvilkår og derfor ikke trenger å opplyses om. Eventuelt kan det oppstilles krav om at en uavhengig part vurderer hva som er virkelig verdi av transaksjonen. Et slikt krav kan imidlertid medføre betydelige merkostnader for foretakene, og i praksis kan det være vanskelig å finne uavhengige rådgivere. Normalt er det involvert skjønn ved verdifastsettelsen. Selv om uavhengige og kompetente rådgivere benyttes, kan utfallet derfor bli at disse konkluderer med ulike verdifastsettelser, for eksempel ved taksering av fast eiendom.

Formålet med opplysningskravet er åpenhet om forekomsten av og innholdet i nærstående transaksjoner, og da i særdeleshet transaksjoner som det kan reises tvil om uavhengige parter ville inngått på de samme vilkårene og transaksjoner som er gjennomført som ledd i illojale og/eller lovstridige tilpasninger. Utvalget er ut fra argumentene ovenfor skeptisk til at dette formålet vil oppnås ved en avgrensning av opplysningskravet til transaksjoner som ikke er inngått på normale markedsvilkår. Avgrensningen synes heller ikke å innebære en forenkling for foretakene som skal anvende reglene, eller for de kontrollører (revisorer mv.) som skal etterprøve anvendelsen av reglene, snarere det motsatte.»

Utvalget har foreslått et unntak slik at opplysninger om transaksjoner mellom konsoliderte foretak ikke må gis i konsernregnskapet. Utvalget viser til at formålet med konsernregnskapet er å vise konsoliderte selskaper som en økonomisk enhet, og at transaksjoner mellom konsoliderte selskaper uansett vil bli eliminert. Utvalget har vist til at tilsvarende er lagt til grunn i de internasjonale regnskapsstandardene (IAS 24) og i den norske regnskapsstandarden NRS(F) Opplysninger om nærstående parter.

Utvalgets flertall har i tillegg foreslått et unntak for transaksjoner mellom heleide konsoliderte foretak i de konsoliderte foretakenes selskapsregnskaper. Utvalget viser til at det ofte vil være en rekke ordinære forretningstransaksjoner innenfor et konsern som det i liten grad er behov for opplysninger om. Videre inneholder allerede eksisterende regelverk dokumentasjons-/opplysningsplikter for denne typen transaksjoner. Blant annet viser utvalget til de nye reglene i ligningslovgivningen om oppgave- og dokumentasjonsplikt for transaksjoner med nærstående til ligningsmyndighetene. Utvalget peker på at det som følge av de nye kravene i ligningsloven og de eksisterende (nylig endrede) kravene i aksjelovene §§ 3-8 og 3-9 allerede er etablert tiltak som kan bidra til å hindre økonomisk kriminalitet og tapping av foretak, både til skade for minoritetseiere og kreditorer. Behovet for ytterligere tiltak for denne typen nærstående transaksjoner er dermed etter utvalgets syn redusert.

Utvalgets mindretall mener at det ikke bør gis unntak for transaksjoner mellom heleide konsoliderte foretak i de konsoliderte foretakenes selskapsregnskaper. Mindretallet viser til at de nye reglene i ligningslovgivningen om oppgave- og dokumentasjonsplikt for transaksjoner med nærstående, inneholder omfattende unntak og begrensninger. Mindretallet viser dessuten til at de opplysningene som gis, kun er tilgjengelig for ligningsmyndighetene og til at de således ikke ivaretar informasjonsbehovet til andre eksterne brukere av regnskapet på samme måte som opplysninger i noter til årsregnskapet gjør.

Utvalgets flertall har foreslått at regnskapspliktige som er små unntas fra kravet. Utvalgets flertall mener at forenklingshensynet veier tyngst for de små foretakene. Flertallet peker på at selv om kostnadene forbundet med å fremskaffe og utarbeide noteinformasjonen ikke nødvendigvis vil være så store for det enkelte selskap, kan beløpet samlet sett bli betydelig. Flertallet viser dessuten til at selv om forholdene i små foretak normalt vil være mer oversiktlige enn i store foretak, vil også ressursene til utarbeidelse av regnskaper normalt være mindre.

Utvalgets mindretall mener at opplysningskravet om nærståendetransaksjoner bør gjelde alle foretak uavhengig av størrelse. Mindretallet anfører at nærståendeproblematikk er minst like sentralt i mindre virksomheter, og er en risikofaktor som brukerne av regnskapet bør få informasjon om. Mindretallet anfører videre at virksomheter av mindre omfang normalt vil ha relativt små og oversiktlige forhold, og at det derfor ikke kan anses som særlig byrdefullt med et slikt krav.

Utvalget har foreslått at nærmere regler om hvilke parter som skal anses som nærstående gis i forskrift i samsvar med IAS 24. På grunnlag av forslaget har utvalget drøftet om den nye definisjonen av nærstående også burde omfatte nærstående etter regnskapsloven §§ 7-32 og 7-45. Utvalget viser imidlertid til at regnskapsloven §§ 7-32 og 7-45 definerer aksjeeiers nærstående (lån eller sikkerhetsstillelse til aksjeeiers nærstående), i motsetning til i IAS 24 som definerer selskapets nærstående. Bestemmelsenes ulike formål tilsier derfor etter utvalgets oppfatning at definisjonen i §§ 7-32 og 7-45 ikke endres for å samsvare med definisjonen av nærstående i det nye noteopplysningskravet.

9.5 Høringsinstansenes merknader

Datatilsynet savner en vurdering av de personvernmessige konsekvensene av krav til opplysninger om transaksjoner med nærstående parter. Datatilsynet ser den foreslåtte utvidelsen av personkretsen som omfattes av nærståendebegrepet som noe problematisk i henhold til personopplysningslovens bestemmelser, og mener det i den forbindelse må avklares i hvilke transaksjonstilfeller det vil være aktuelt å registrere personopplysninger.

Økokrim gir uttrykk for at opplysninger om nærstående parter er et av de viktigste temaene i utredningen. I henhold til Økokrim er nærståendetransaksjoner erfaringsmessig svært ofte kilde til feilinformasjon i regnskapet og inngår som ledd i misbruk av selskapets midler, skattesvik mv. - både når det gjelder små og større foretak.

Økokrim ser positivt på at utvalget foreslår å innføre opplysningskrav om transaksjoner med nærstående parter, men mener det ikke bør gjøres slike unntak som flertallet har foreslått, blant annet når det gjelder små foretak og for transaksjoner mellom heleide konsoliderte foretak. I Økokrims høringsuttalelse heter det videre:

«En svært stor del av verdenshandelen forgår innenfor konsern og det er et kjent problem at internprising benyttes til å plassere inntekter og kostnader der det måtte passe. Internprisingen er viktig for bedriftene og er derfor undergitt betydelig oppmerksomhet. Det er avgjørende for regnskapsbrukerne at internprisingen er troverdig. Etter vår oppfatning er spørsmålene som knytter seg til nærståendetransaksjoner så viktige at det bør vurderes utarbeidet forskriftsbestemmelser om hvordan det skal informeres i regnskapet. Dette vil gi større fleksibilitet til å tilpasse informasjonsplikten til raske endringer i tiden. Hovedpliktene og grunnprinsippene bør fremgå av loven selv. Som eksempler på forhold det bør kreves informasjon om nevnes usikkerhet om skjønnsmessige vurderinger og hvor stor andel av inntektene som skriver seg fra interninntekter - i forhold til ordinære inntekter.

For øvrig bemerkes at selv om det er innført bestemmelser om at det skal gis opplysninger til ligningsmyndighetene om transaksjoner med nærstående, vil disse opplysningene ikke være tilgjengelig for andre regnskapsbrukere. Det er av denne grunn viktig at det innføres krav om slike opplysninger i regnskapet; offentliggjøring bidrar til mindre risiko for regnskapsmanipulasjon. Videre omfatter opplysningsreglene overfor ligningsmyndighetene kun enkelte typer transaksjoner.»

Folketrygdfondet ser positivt på at utvalget har gått noe lenger enn direktivets minstekrav når det gjelder kravet til opplysninger om transaksjoner med nærstående parter. Folketrygdfondet reiser imidlertid spørsmål om det burde vært vurdert om man bør innføre et krav til verdivurdering av en uavhengig part ved slike transaksjoner, og uttaler i den forbindelse blant annet følgende:

«Folketrygdfondet har merket seg særmerknaden fra utvalgets medlem fra Økokrim (Mona Berget) vedrørende forbehold knyttet til utvalgets avgrensninger og tilnærming til de problemstillinger som behandles i utredningen. I særmerknaden (kapitel 2.2.2) uttales at «det er i liten grad tatt høyde for at misligheter kan være begått av personer som også er eiere i selskapet. Det er flere eksempler fra praksis på at eiere, som samtidig har vært styremedlemmer og/eller i ledende stillinger, har begått de straffbare forholdene knyttet til regnskapsmanipulasjon, hvor formålet har vært å presentere et uriktig bilde av virksomheten overfor långivere, investorer og andre utenforstående aktører.»

Folketrygdfondet er i denne sammenheng enig med utvalget når det uttaler at «eiernes muligheter til å begå finansielle misligheter forutsetter at selskapets ledende ansatte og tillitsvalgte enten forholder seg passive eller medvirker mer aktivt». Samtidig må imidlertid bemerkes at Økokrims representant i sin særmerknad tar opp et vesentlig problem.

I selskaper der en enkelt eller noen få eiere spiller en toneangivende rolle som medlem av styret og/eller ved utvelgelse av styremedlemmer (og evt ansettelse av adm direktør) vil en kunne få styrer som vil kunne ha lettere for å være lydhøre for vedkommende eiers/eieres interesser/forslag enn selskapets og aksjonærfellesskapets interesser. I praksis vil problemet kunne bli særlig aktuelt i forbindelse med fusjoner/fisjoner som innebærer nærstående transaksjoner og verdifastsettelser hvor påberopt skjønnsutøvelse kan gi grunnlag for de facto finansiell manipulasjon.»

LO mener at alle foretak skal opplyse om vesentlige transaksjoner med nærstående parter i note til selskapsregnskapet, jfr. forslag til endring av § 7-30 b og ny § 7-42 a, samt endring i forskrift til regnskapsloven § 7-30 b. LO uttaler i den forbindelse blant annet følgende:

«Begrunnelsen er risikoen for at nærståendetransaksjoner brukes for å flytte midler mellom konsernselskaper. Slike opplysninger er i dag tilgjengelig for ligningsmyndighetene, men bør være tilgjengelig for alle regnskapsbrukere.»

Norsk Øko-forum er enig med utvalgets mindretall i at også konserninterne transaksjoner bør omfattes av kravet til opplysninger om transaksjoner mellom nærstående parter. I den forbindelse skriver Norsk Øko-forum blant annet følgende:

«Erfaringsmessig er transaksjoner mellom nærstående et av de mest problematiske og risikable områdene i mindre foretak, der det ofte er nære forbindelser mellom eiere og ledelse. I bl.a. skattesaker er slike transaksjoner regelmessig en stor feilkilde og et problematisk område for skattemyndighetene. I tillegg til rene skatteunndragelser er slike transaksjoner ofte også ulovlige uttak av selskaper som kan medføre tap for både skattekreditorer og andre kreditorer. Reglene i ligningslovgivningen om oppgave- og dokumentasjonsplikt for transaksjoner med nærstående inneholder omfattende unntak og begrensninger, og er kun tilgjengelige for ligningsmyndighetene og ivaretar ikke informasjonsbehovet til andre eksterne brukere av regnskapet. Vi er derfor enig i at det innføres et nytt krav til noteopplysninger om transaksjoner med nærstående parter i alle foretak uavhengig av størrelse, og at også konserninterne transaksjoner bør omfattes av opplysningskravet når det gjelder selskapsregnskapet.»

Videre mener Norsk Øko-forum at det er behov for at det oppstilles generelle krav til dokumentasjon av transaksjoner mellom nærstående. Norsk Øko-forum viser i den forbindelse til sine høringsuttalelser til NOU 2002:20 Ny bokføringslov og til ligningsloven. Norsk Økoforum mener det er minst like stort behov for slike dokumentasjonsregler idag som i 2002, og trolig større etter innføringen av «uttaksmodellen/aksjonærmodellen» for personlige aksjonærer. I høringsuttalelsen heter det videre blant annet følgende:

«Underprising av transaksjoner fra selskap til aksjonær og overprising av transaksjoner fra aksjonær til selskap vil være metoder for å unngå utbyttebeskatning ved overføringer mellom selskaper og aksjonærer, samtidig som dette kan medføre ulovlig tapping av foretak med den konsekvens at kreditorene lider tap.»

Til utvalgets forslag om opplysningskrav om transaksjoner mellom nærstående parter bemerker Norske Finansanalytikeres Forening ( NFF) blant annet følgende:

«Historien har vist et det er mange eksempler på dominerende aksjonærer som har inngått, for dem, svært gunstige avtaler. NFF ber derfor utvalget vurdere om det bør innføres særskilte krav om at det skal utarbeides «fairness opinions» ved transaksjoner med dominerende aksjonærer, eksempelvis med mer enn 10 % aksjeie [sic], og over ett visst beløp. Dette kravet bør vurderes innført for alle foretak som ikke er "små", og i det minste for "store" foretak - eventuelt begrenset til foretak av allmenn interesse slik det er definert av Kredittilsynet i deres høringsnotat av 1. juni 2007 om gjennomføring av revisjonsdirektivet 2006/43/EF.»

NFF bemerker til utvalgets drøftelse av om det bør oppstilles krav om uavhengig verdivurdering av transaksjoner mellom nærstående parter, at det ikke kan medføre riktighet at det er vanskelig å finne kompetente, uavhengige aktører i Norge som er i stand til å gjennomføre verdivurdering av eiendeler.

NFF ser at det kan være behov for en klargjøring av begrepet nærstående part, og mener det er viktig at det utarbeides utfyllende forskrift som siste ledd i forslaget til ny § 7-30 b åpner for.

NTL Skatt støtter mindretallets oppfatning når det gjelder opplysninger om konserninterne transaksjoner. NTL Skatt viser til utvalgets omtale av risiko for at det gjennom nærståendetransaksjoner flyttes midler mellom konsernselskaper, og til at siden de nye reglene i ligningsloven bare gir opplysninger til ligningsmyndighetene, ikke vil ivareta behovet til eksterne brukere av regnskapet på samme måte som noter til årsregnskapet vil. Etter NTL Skatts oppfatning vil årsregnskapet med noter dessuten gi en kontrollverdi i forhold til selvangivelsen med vedlegg.

Når det gjelder unntaket for små foretak, støtter NTL Skatt mindretallet i at nærståendeproblematikk er minst like sentralt i mindre foretak. NTL Skatt uttaler i den forbindelse blant annet følgende:

«Erfaring fra kontrollarbeid i Skatteetaten viser at det ofte er de små foretakene som har størst mangler ved nærstående transaksjoner, som lån til aksjonær, mellomregningskonto, overdragelse av aksjer, uttak av utbytte og lignende. Noe som igjen gir små foretak ekstra byrder pga tillegg i inntekt, tilleggskatt osv. Noe av dette kunne vært unngått dersom opplysningsplikten hadde vært bedre.»

NHO viser til at både aksjelovene og ligningsloven har bestemmelser om behandling på generalforsamling og oppgaveplikt for avtaler som vurderes å være inngått på ikke-markedsmessige vilkår. NHO mener det fra et etterlevelsessynspunkt vil være hensiktsmessig at det er størst mulig sammenfall mellom bestemmelser som omhandler samme forhold med mindre det foreligger andre tungtveiende hensyn. NHO viser i den forbindelse til at utvalget ikke har anført slike tungtveiende hensyn, og går derfor imot at direktivets krav implementeres utvidende.

9.6 Utredningen til Næringslivets Aksjemarkedsutvalg

I utredningen til Næringslivets Aksjemarkedsutvalg er det vist til den økte risiko for at avtaler mellom selskapet og nærstående parter ikke inngås på markedsvilkår sammenlignet med avtaler som inngås mellom helt uavhengige parter. I utredningen vises det videre til at man har søkt å motvirke at transaksjoner med nærstående gjennomføres på selskapets eller aksjeeiernes bekostning blant annet gjennom regler i allmennaksjeloven om habilitet samt gjennom særlige krav til saksbehandlingen ved inngåelse av enkelte typer av avtale med nærstående. I utredningen vurderes disse reglene slik:

«Disse reglene har i praksis ofte liten betydning for noterte selskaper, men kan i enkelte tilfeller tenkes å ha betydning, se til illustrasjon Aker ASA - Aker Solutions AS transaksjonene nevnt i punkt 7.1 i Vedlegg 1. Noterte selskaper plikter imidlertid iht Løpende forpliktelser punkt 3.3 å straks offentliggjøre «ikke uvesentlige transaksjoner mellom selskapet og aksjeeier, styremedlem, ledende ansatt eller nærstående av disse eller med annet selskap i samme konsern». NUES-anbefalingen anbefaler i tillegg at styret bør sørge for at det foreligger en verdivurdering fra en uavhengig tredjepart ved ikke uvesentlige transaksjoner mellom selskapet og aksjeeier, styremedlem, ledende ansatte eller nærstående av disse. Selskapet har også en opplysningsplikt knyttet til transaksjoner med nærstående i forbindelse med avleggelse av regnskap.

Transaksjoner med nærstående kan innebære en betydelig forfordeling på selskapets, aksjeeieres og kreditorenes bekostning. At det foreligger betryggende regler for behandling av slike transaksjoner er derfor viktig i et minoritetsvern, især hva gjelder transaksjoner på aksjeeiernes bekostning. Samtidig vil avtaler med nærstående kunne være viktige og til det beste for selskapet. Transparens skapt gjennom informasjonsplikt til markedet er med på å sikre at noterte selskaper opptrer ryddig når det inngås avtaler med nærstående. Ytterligere krav til saksbehandlingen eller verdivurderinger kan være tidkrevende og økonomisk krevende og således sette selskapets interesse til side. Vi har derfor ikke foreslått endringer i disse. Vi har imidlertid vurdert endringer i habilitetsreglene. Dersom disse gjennomføres vil de kunne få betydning også for saksbehandlingen av avtaler med nærstående.»

9.7 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om et krav om at det skal gis opplysninger om vesentlige transaksjoner med nærstående parter. Departementet viser til at slike opplysninger vil kunne bidra til å ivareta informasjonsbehovet til eksterne regnskapsbrukere. Herunder legger departementet til grunn at eiere særlig vil kunne ha behov for opplysninger om konserninterne transaksjoner når det er ulik eiersammensetning i forskjellige konsernselskaper som deltar i transaksjonene, for eksempel hvor det er minoritetsinteresser i konserndøtre, eller hvor eierstrukturen i forskjellige datterselskaper er ulik. Det vises for øvrig til at forslaget har fått bred støtte fra høringsinstansene.

Departementet er enig med utvalget i at transaksjoner med nærstående parter som er inngått på normale markedsvilkår ikke bør unntas fra opplysningskravet. Departementet kan i det vesentlige slutte seg til utvalgets begrunnelse for ikke å oppstille et slikt kriterium for unntak, og viser i den forbindelse særlig til at foretakene vil ha sterke insentiver til å fortolke et slikt kriterium på en slik måte at det ikke fremstår som om det kan ha vært gjennomført transaksjoner i strid med bestemmelser i selskaps- eller skattelovgivningen. Kriteriet vil dessuten kunne være gjenstand for tolkning og skjønnsutøvelse. Som påpekt av utvalget, viser departementet dessuten til at det uansett kan reises spørsmål om en avgrensning til ikke-markedsmessige transaksjoner i praksis vil medføre noen forenkling for foretakene. Departementet viser i den forbindelse også til Deloittes høringsuttalelse 9. januar 2008 til Erhvervs- og Selskabsstyrelsens høringsutkast 19. september 2007 til det danske lovforslaget, hvor det blant annet heter:

«På overfladen fremstår ændringsforslaget som en lempelse, men vores vurdering er, at virksomhederne risikerer at skulle anvende flere ressourcer fremover. De skal fx fremover vurdere og dokumentere, i) om transaktionen er indgået på normale markedsvilkår, og ii) hvis den ikke er indgået på normale markedsvilkår, om den så er væsentlig.»

Etter gjeldende NUES' anbefaling, gjelder det et krav om at det bør innhentes en uavhengig verdivurdering av visse transaksjoner med nærstående parter. Departementet er i prinsippet enig med utvalget og de høringsinstansene som har bemerket at det kan være grunn til å lovfeste kravet til at en uavhengig part vurderer transaksjonens virkelige verdi. Departementet viser imidlertid til at utvalget ikke har foreslått noe slikt krav. Departementet har merket seg at utvalget i sin begrunnelse for ikke å foreslå et slikt krav har lagt vekt på at det i praksis kan medføre betydelige merkostnader for foretakene, og departementet viser dessuten til at Næringslivets Aksjemarkedsutvalg har pekt på at ytterligere krav til saksbehandlingen eller verdivurderinger kan være tidkrevende og økonomisk krevende og således sette selskapets interesse til side. Departementet mener derfor etter en samlet vurdering at gjeldende «beste praksis «-anbefaling foreløpig ikke bør erstattes med et lovkrav.

Dersom det skulle oppstå behov for å fremtvinge innhenting av en uavhengig verdivurdering i et konkret tilfelle, mener departementet at det vil være mest hensiktsmessig at dette skjer som ledd i at det er konstatert et grunnlag for å gjøre nærmere undersøkelser, for eksempel som ledd i at det gjennomføres en gransking etter allmennaksjelovens regler. Departementet peker i den forbindelse på utvalgets forslag til styrking av granskingsinstituttet som departementet i det vesentlige foreslår fulgt opp, jf. kapittel 7. Departementet bemerker at opplysningskravet som her foreslås, ved å sikre åpenhet om denne typen transaksjoner, kan gi minoritetseiere et bedre grunnlag for å vurdere om det i konkrete tilfeller er behov for å fremsette begjæring om gransking.

Departementet er enig med utvalget i at opplysninger om transaksjoner mellom konsoliderte foretak ikke bør kreves i konsernregnskapet. Departementet viser til at formålet med konsernregnskapet er å vise konsoliderte selskaper som en enhet, og at transaksjoner mellom konsernselskaper i prinsippet forutsetningsvis ikke vil berøre den finansielle stillingen til konsernet samlet sett.

Når det gjelder spørsmålet om et unntak fra opplysningskravet for transaksjoner mellom heleide konsoliderte foretak i de konsoliderte foretakenes selskapsregnskaper har departementet vært mer i tvil. Utgangspunktet for et krav til opplysninger om transaksjoner mellom konsernforetak er at det vil gi regnskapsbrukerne bedre grunnlag for å vurdere om transaksjoner er gjennomført på armlengdes avstand. For aksjeeiere i konsern hvor det inngås transaksjoner med heleide døtre, vil det i utgangspunktet være konsernets stilling som har størst betydning som beslutningsgrunnlag, og dette vil i hovedsak fremkomme av konsernregnskapet. Imidlertid vil transaksjoner også mellom heleide konsoliderte foretak eksempelvis kunne ha betydning for skattemyndigheter og for sikkerheten til selskapskreditorer når det ikke er stilt garantier eller pant fra andre konsernselskapers side.

Departementet legger til grunn at skattemyndighetenes interesser i utgangspunktet best ivaretas gjennom bestemmelser i bokførings- og ligningslovgivningen, herunder eksempelvis de særlige opplysnings- og dokumentasjonskravene i ligningsloven § 4-12. Opplysninger og dokumentasjon som kan kreves etter ligningslovens regler vil imidlertid ikke være tilgjengelige for andre regnskapsbrukere. Departementet legger vekt på at nærståendetransaksjoner, ut fra Økokrims erfaring, svært ofte inngår der det registreres feilinformasjon i regnskapene. Departementet viser samtidig til at det innad i konsern typisk vil være en rekke legitime forretningstransaksjoner som det i liten grad er behov for opplysninger om. Betydningen av at det gis denne typen opplysninger må veies mot de administrative byrdene det vil påføre foretakene å fremskaffe disse opplysningene. Departementet mener etter en samlet vurdering at det ikke vil være uforholdsmessig byrdefullt for foretakene å opplyse om slike transaksjoner i selskapsregnskapet dersom foretaket uansett vil ha dokumentasjonsplikt knyttet til de samme transaksjonene overfor ligningsmyndighetene. Departementet foreslår derfor at det skal gis opplysninger også om transaksjoner mellom heleide konsoliderte foretak i selskapsregnskapet, men at det gis et unntak fra kravet til slike opplysninger når den regnskapspliktige ikke har gjennomført kontrollerte transaksjoner eller har mellomværender med nærstående parter som overstiger terskelverdiene (jf. omtalen av gjeldende rett i pkt. 9.1.2 ovenfor) etter § 1 annet ledd i forskrift 12. juli 2007 nr. 1369 om dokumentasjon av prisfastsettelsen ved kontrollerte transaksjoner og overføringer. Kravet vil etter departementets forslag i utgangspunktet heller ikke omfatte foretak som ikke overstiger terskelverdiene som nevnt i ligningsloven § 4-12 tredje ledd første punktum, med mindre de omfattes av bestemmelsens annet eller tredje punktum.

Departementet er enig med utvalgets flertall i at regnskapspliktige som er små foretak bør unntas fra opplysningskravet. Som utvalgsflertallet mener departementet at forenklingshensynet bør veie tyngst for disse foretakene.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det oppstilles hjemmel til å definere begrepet «nærstående part» i forskrift. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig å harmonisere nærståendebegrepet i regnskapsloven §§ 7-32 og 7-45 med den nye definisjonen.