3 Redegjørelse for foretaksstyring

3.1 Virkeområde mv.

3.1.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett oppstilles ikke et direkte krav i lovgivningen om at det må gis en redegjørelse for foretaksstyring. Det følger imidlertid av Oslo Børs' «Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper» kapittel 7, og «Løpende forpliktelser for selskaper notert på Oslo Axess» kapittel 7, gitt med hjemmel i børsloven § 24, at selskaper med noterte aksjer eller egenkapitalbevis skal innrette seg etter NUES Anbefalingen Eierstying og Selskapsledelse (etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp). I anbefalingens innledning er det angitt at den også kan være hensiktsmessig for «ikke-børsnoterte selskaper med spredt eierskap, og hvor aksjene er gjenstand for regelmessig omsetning.»

Enkelte krav i regnskapsloven, verdipapirhandelloven mv., medfører dessuten at enkelte rapporteringspliktige må gi opplysninger knyttet til foretaksstyring i årsberetningen eller på annen måte, jf. nærmere omtale av enkelte slike krav nedenfor.

3.1.2 EØS-rett

Direktiv 2006/46/EF artikkel 1 nr. 7 gjelder endringer i regnskapsdirektivet (78/660/EØF). Etter direktivet, artikkel 1 nr. 7 (som tilføyer ny artikkel 46 a i regnskapsdirektivet, heretter omtalt som artikkel 46 a), stilles det krav om at selskaper som har utstedt verdipapirer som omsettes på regulert marked, i årsberetningen må gi en redegjørelse for visse forhold knyttet til selskapets foretaksstyring.

3.1.3 Dansk og svensk rett

3.1.3.1 Dansk rett

I den danske direktivteksten er begrepet «virksomhedsledelse» benyttet om det som på engelsk kalles «corporate governance». Samme begrep er benyttet i lov nr. 448 af 7. juni 2001 om erhvervsdrivende virksomheders aflæggelse af årsregnskab m.v. (årsregnskabsloven) når det ved gjennomføringen av artikkel 46 a oppstilles krav til en «redegjørelse for virksomhedsledelse» i ledelsesberetningen i nye §§ 107 b og c.

Kravet er i Danmark gjort gjeldende for virksomheter som har verdipapirer opptatt til handel på et regulert marked i et EU-/EØS-land samt for unoterte statlige aksjeselskaper. Etter § 107 b stk. 2 oppstilles det unntak fra enkelte av de innholdsmessige krav til redegjørelsen for virksomhetsledelse for virksomheter som ikke er statlige og som kun har andre verdipapirer enn aksjer opptatt til handel på et regulert marked dersom virksomhetens aksjer heller ikke er opptatt til handel på en multilateral handelsfasilitet.

3.1.3.2 Svensk rett

I den svenske direktivteksten er begrepet «corporate governance» oversatt med «företagsstyrning». Direktivbestemmelsen er i Sverige gjennomført ved krav til bolagstyrningsrapport i ny 6 kap. 6-9 §§ i årsredovisningslagen (1995:1554) og henvisninger til disse bestemmelsene i lagen om årsedovisning i kreditinstitut och värdepappersbolag (1995:1559) 6 kap. 1 § nytt tredje ledd og i lagen om årsredovisning i försäkringsföretag (1995:1560) 6 kap. 1 § nytt fjerde ledd. I Regeringens proposition 2008/09:71 er det vist til at man valgte å benytte begrepet «bolagsstyrning» istedenfor «företagsstyrning» med den begrunnelse at bestemmelsen bare omfatter «aktiebolag» og «motsvarande finansiella företag».

Kravet til en bolagsstyrningsrapport i förvaltningsberättelsen er i Sverige gjort gjeldende for aksjeselskaper (aktiebolag) som har aksjer, tegningsopsjoner eller gjeldsbrev opptatt til handel på et regulert marked, samt for finans- og forsikringsinstitusjoner med tilsvarende noterte verdipapirer. Det gis i 6 kap. 7 § visse lettelser i de innholdsmessige krav til bolagsstyrningsrapporten for aksjeselskaper som bare har tegningsopsjoner eller gjeldsbrev opptatt til handel på regulert marked. Lettelsene gjelder imidlertid ikke for aksjeselskaper som bare har tegningsbrev eller gjeldsbrev notert på regulert marked dersom selskapets aksjer samtidig er opptatt til handel på en multilateral handelsfasilitet. Det er vist til at regnskapsbrukernes informasjonsbehov vil være det samme om aksjene omsettes på en multilateral handelsfasilitet som om de omsettes på et regulert marked.

3.1.4 Utvalgets forslag

Utvalget har foreslått at det i ny § 3-3 b i regnskapsloven oppstilles krav om at regnskapspliktige som er utstedere med Norge som hjemstat i henhold til verdipapirhandelloven § 5-4, skal gi en redegjørelse for foretaksstyring i årsberetningen eller i dokument det er henvist til i årsberetningen. Angivelsen av virkeområdet går etter utvalgets forslag derfor i hovedsak ikke lengre enn EØS-forpliktelsene som følger av direktiv 2006/46/EF. Utvalget har imidlertid også foreslått at plikten til å avgi en redegjørelse skal gjelde tilsvarende for allmennaksjeselskaper hvis aksjer bare er notert på børs utenfor EØS, og for utenlandske selskaper som er notert på norsk regulert marked. For sistnevnte gruppe er det foreslått at norske regulerte markeder gis en adgang til å dispensere fra kravet om redegjørelse for foretaksstyring dersom utstederen, etter det regulerte markedets skjønnsmessige vurdering, er underlagt et likeverdig krav i henhold til hjemstatens lovgivning eller i henhold til noteringsvilkårene til en utenlandsk børs hvor de også er notert.

3.1.5 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Kredittilsynet, Norges Bank, COOP NKL, Finansieringsselskapenes forening, FNH, Folketrygdfondet, LO, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF), NHO, NorSox, ISACA og NIRF og Sparebankforeningen har uttrykt generell støtte til utvalgets forslag om at det skal gis en redegjørelse for foretaksstyring i årsberetningen eller i et dokument det er henvist til der.

Enkelte høringsinstanser har kommentert at utvalget har valgt å benytte begrepet foretaksstyring for det som i direktivet betegnes som «corporate governance».

Den norske Revisorforening (DnR) mener begrepet «foretaksstyring» er et godt og dekkende begrep.

NHO mener loven bør bruke «eierstyring og selskapsledelse» i stedet for «foretaksstyring». NHO viser til at utvalget ikke synes å ha begrunnet hvorfor begrepet «foretaksstyring» bør brukes i stedet for «eierstyring og selskapsledelse». Det vises til at det ved etableringen av NUES ble vektlagt at temaet ikke bare dreier seg om hvordan selskapet ledes, men også om en del av de forventningene aksjemarkedet bør ha til eierne. Det vises videre til at det i NUES ble lagt til grunn at «eierstyring og selskapsledelse» var mer dekkende for innholdet i begrepet corporate governance enn en direkte oversettelse, som kunne tilsagt «foretaksstyring».

Norsk Utvalg for Eierstyring og Selskapsledelse (NUES) har følgende kommentar til utvalgets bruk av begrepet «foretaksstyring»:

«Da NUES etter nøye overveielse valgte å bruke betegnelsen «eierstyring og selskapsledelse» var det mer med utgangspunkt i de temaer anbefalinger [sic] omhandler enn en direkte oversettelse av det engelske begrepet. Tematisk omhandler dette relasjoner i trekanten mellom aksjeeiere, styre og daglig ledelse. Forholdet mellom aksjeeiere og styre betegnes da gjerne som eierstyring, mens forholdet mellom styre og daglig ledelse betegnes som selskapsledelse. Den internasjonale corporate governance-aktivismen sprang ut av institusjonelle aksjeeieres reaksjoner mot administrasjonsstyrte selskaper. Også i Norge, hvor dette arbeidet er bragt videre av interesseorganisasjoner som representerer aksjeeiere, utstedere og andre interessenter, ønsket NUES derfor å vise denne relasjonen tydelig i anbefalingens navn. Dette videreførte også noen av de betegnelsene som var brukt før NUES ble etablert (Aksjonærpolitikk (Næringslivets aksjemarkedsutvalg 1997), godt eierskap (St meld nr 22 (2001-2002) mv.

NUES har som sådant ikke noen oppfatning av hvilket begrep man bør bruke i loven. Vi viser i denne sammenheng fra eventuelle høringsuttalelser fra de organisasjonene som deltar i NUES.»

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, støtter utvalgets vurdering av hvilke regnskapspliktige som bør omfattes av kravet til en redegjørelse for foretaksstyring.

Folketrygdfondet anser det som positivt at selskaper som har aksjer/egenkapitalbevis opptatt til handel på et regulert marked får en lovmessig plikt til å avgi en redegjørelse for sin foretaksstyring. Folketrygdfondet uttaler i den forbindelse blant annet til følgende:

«I lys av den utvikling som har funnet sted over de siste årene siden de første anbefalinger om prinsipper for god «corporate governance» for selskaper notert på Oslo Børs ble utarbeidet, vil en slik lovmessig plikt neppe innebære noen stor administrativ tilleggsbelastning for selskapene.»

NHO er enig i utvalgets forslag til virkeområde for opplysningskravet i regnskapsloven § 3-3 b. I høringsuttalelsen heter det i den forbindelse blant annet:

«Allmennaksjeselskaper som ikke er noterte, har langt fra alltid en slikt spredt eierskap som etter vårt syn bør være et minstekrav for å pålegge utarbeidelse av en redegjørelse for eierstyring og selskapsledelse.»

Oslo Børs viser til at utvalget har foreslått at plikten til å avgi en årlig redegjørelse for foretaksstyring skal gjelde tilsvarende for allmennaksjeselskaper hvis aksjer bare er notert på en børs utenfor EØS. Oslo Børs bemerker at utvalgets forslag på dette punktet går lengre enn direktivets minstekrav.

Oslo Børs viser videre til utvalgets forslag om at et regulert marked skal kunne gi dispensasjon fra kravet til utstedere som er omfattet av et likeverdig krav etter hjemlandets lovgivning eller i henhold til noteringsvilkårene til en børs utenfor EØS hvor utsteders verdipapirer også er notert. Oslo Børs kan ikke uten videre se hvilke hensyn som skulle tilsi at plikten for utstedere registrert utenfor EØS til å redegjøre for sin foretaksstyring må reguleres i lov eller forskrift fremfor det regulerte markedets utstederregler. Oslo Børs mener derfor det vil være mer hensiktsmessig å overlate reguleringen av dette i sin helhet til det regulerte marked.

Oslo Børs har også enkelte merknader av mer teknisk karakter. Oslo Børs viser til at forslaget til dispensasjonshjemmel etter ordlyden ikke skiller mellom utstedere som har sine verdipapirer primær- eller sekundærnotert på regulert marked i Norge. Oslo Børs peker i den forbindelse på at det i merknadene til bestemmelsen synes forutsatt at hjemmelen kommer til anvendelse kun på utstedere med primærnotering på annen børs, samt utstedere som er underlagt likeverdige krav til redegjørelse i lovgivning. Oslo Børs viser til at mange børser ikke skiller mellom primær- og sekundærnotering, og at det dermed vil kunne virke tilfeldig at dispensasjonshjemmelen skal være avhengig av om de aktuelle verdipapirer er primær- eller sekundærnotert på Oslo Børs/Oslo Axess. Oslo Børs legger derfor til grunn at ordlyden i bestemmelsen må være avgjørende.

Oslo Børs peker dessuten på at dispensasjonshjemmelen ikke kommer til anvendelse for utstedere som verken ved lov eller noteringsvilkår er pålagt å gi en likeverdig redegjørelse for sin foretaksstyring. Oslo Børs anfører at det ikke vil spille noen rolle for investormarkedet om en redegjørelse er utarbeidet på pliktig eller frivillig basis, så lenge den oppfyller kravet til likeverdighet. Oslo Børs foreslår derfor at dispensasjonshjemmelen etter verdipapirforskriften § 5-7 nytt tredje ledd utvides til også å gjelde der utsteder på frivillig basis velger å følge sin hjemlands/registreringsstats anbefaling for foretaksstyring, forutsatt at denne anses som likeverdig etter bestemmelsens ordlyd.

Simonsen advokatfirma viser til at utvalgets forslag er basert på relevante selskapskategorier i eksisterende lovgivning, herunder aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, store foretak, små foreta og øvrige foretak etter regnskapslovgivningen, samt børsnoterte foretak. Simonsen advokatfirma bemerker imidlertid at denne kategoriseringen ikke alltid vil være helt treffende når det gjelder å utforme et «corporate governance» regelverk best tilpasset situasjoner hvor prinsipal-agent problematikken (herunder særlig forholdet mellom eiere og selskapsledelsen) kan være spesielt fremtredende, og dermed kunne begrunne regulering. I høringsuttalelsen til Simonsen advokatfirma heter det videre blant annet følgende:

«Vi er enig i at det må gjøres en hensiktsmessighetsvurdering ift hvilke foretak som bør omfattes. Utvalgte [sic] har valgt å ta utgangpunkt i direktivets minimumskrav ift hvilke foretak som skal omfattes, nemlig foretak hjemmehørende i Norge med verdipapirer notert på et regulert market innen EØS-området, men utvidet til også å omfatte selskaper med Norge som vertsstat (med dispensasjonsmulighet) og selskaper med verdipapirer notert på regulert marked utenfor EØS.

Det kan spørres om informasjonspliktene er spesielt byrdefulle. I lys av at bestemmelsen kan ha en oppdragende effekt ved å tvinge foretak til å vurdere å forholde seg til corporate governance prinsipper. Derfor kan det spørres om ikke flere selskaper burde vært omfatte av reglene, eksempelvis allmennaksjeselskaper. En slik plikt bidrar også til å minke aksjonærenes overvåkingskostnader. Utvalget kan ha rett i at det for slike selskaper ofte vil være kortere avstand mellom ledelse og eiere, men det motsatte vil også kunne være tilfellet. I den grad det foreligger en bred eierkrets synes det å være gode grunner for at disse skal omfattes av de aktuelle lovkrav. Lovteknisk er det en utfordring å finne et egnet avgresningskriterium for dette. En kunne naturligvis tenke seg en regel avgrenset ift antall aksjonærer, men et slikt kriterium er kanskje fremmed, og dermed uheldig, lovsystematisk.»

Simonsen advokatfirma peker særskilt på at utvalget ikke har underlagt det såkalte «OTC-markedet» noen spesiell vurdering. Simonsen advokatfirma mener en type selskaper som kanskje burde vært omfattet er selskaper som er såkalt OTC-listet. Simonsen advokatfirma viser til at selskapene som er OTC-listet vil kunne være både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, men at de vel har det til felles at de klarligvis synes å rette seg mot en bredere krets aksjonærer, selv om likviditeten kan være liten. Simonsen advokatfirma viser dessuten til at det for mange av dem også kan være en forpost til børsnotering. Simonsen advokatfirma peker imidlertid på at det kan være en utfordring å finne et relevant avgrensningskriterium for slike selskaper da en OTC-liste ikke vil kunne knyttes opp mot en eksisterende legaldefinisjon.

NorSox, ISACA og NIRF stiller i sin felles høringsuttalelse spørsmål ved om utvalget er for snever i sin bruk av begrepet «foretak av allmenn interesse» i forhold til den tolkningen som er gitt i artikkel 2 pkt. 13 i direktiv 2006/43/EF. I høringsuttalelse heter det videre blant annet følgende:

«Det er her 3 forhold vi vil peke på.

• Vi ser at flere (store og mindre) foretak som er store markedsaktører og/eller aksjeselskaper ikke vil bli omfattet fordi de ikke er børsnoterte; for eksempel Landbrukssamvirket, Nortura/Prior mfl.

• Videre er det siste avsnittet interessant fordi det åpner for at det enkelte land (i vårt tilfelle Norge og norske lovgivere) kan inkludere foretak i offentlig sektor som for eksempel etater, direktorater, tilsyn, NSB, helseforetak og statlige/kommunale foretak etc dersom man ønsker det. Dette overlater EU til det enkelte land å tolke inn.

• Som man kan lese ut av denne engelske beskrivelsen kan «Public Interest entities» også tolkes til å omfatte selskaper registrert i Brønnøysundsregisteret.

Ut fra dette kan lovutreder velge å legge til grunn en bredere tolkning om at alle virksomheter basert på aksjer eller omsettelige verdipapirer som kan selges/kjøpes, er omfattet. Dette vil også gjelde små, mellomstore og store virksomheter som ikke er notert på Oslo Børs, men som allikevel er aksjeselskap eller har tilsvarende eierstruktur hvor man ønsker å ansvarliggjøring av revisor og styret og beskytte eierne/investorene uansett børsnotering eller ikke.

NorSox, ISACA og NIRF har forståelse for at lovutreder velger å gjøre begrensninger ut fra dagens situasjon med hensyn til at det er et begrenset antall statsautoriserte revisorer som kan utføre kontroll i det omfang som er nødvendig. Imidlertid synes vi det er viktig å påpeke at direktivets tekst med vilje er utformet på en slik måte at det gir et potensiale for å omfatte mange flere områder av norsk næringsliv enn bank/finans og børsnoterte selskaper hvor man allerede i dag har relativt gode reguleringer og forskrifter på plass.

Vi håper at lovutreder med basis i andre avsnitt i den engelske teksten kan kommunisere offentlig at man ved senere behov kan utvide omfanget og vi mener lovutreder burde uttrykke dette eksplisitt i lov og/eller forskrift i form av en veiledning om at de 3 EU direktivene også skal/bør/kan gjelde for offentlige forvaltningsvirksomheter som har betydelig interesse hos landets innbyggere og/eller andre unoterte markedsaktører. En slik utvidelse bør inn i de kommende lovtekstene og forskriftene.»

3.1.6 Departementets vurdering

Departementet er i hovedsak enig i utvalgets forslag til gjennomføring av artikkel 46 a i regnskapsdirektivet.

Departementet har merket seg bakgrunnen for at NUES valgte å oversette det engelske begrepet «corporate governance» med «eierstyring og selskapsledelse». Departementet er for så vidt også enig i med NHO at det er viktig å tydeliggjøre at aksjemarkedet bør ha forventninger til eierne. Departementet er imidlertid enig med DnR i at «foretaksstyring» er et godt og dekkende begrep. Departementet viser i den forbindelse til at det både nasjonalt og internasjonalt er en økende erkjennelse av at «corporate governance» er noe som vedrører en videre interessentkrets enn bare eiere og ledelse. Det engelske «corporate governance» begrepet er sånn sett nøytralt, og kan undertiden omfatte rollen til en slik utvidet interessentkrets, mens begrepet «eierstyring og selskapsledelse» i større grad enn «foretaksstyring» er egnet til å skape et inntrykk av at dette er noe som kun vedrører rollen til eiere og til selskapets styre/administrasjon. Etter departementets oppfatning har den svenske begrepsbruken heller ikke overføringsverdi til norske forhold. Selv om bestemmelsen også i Norge primært vil omfatte (allmenn-) aksjeselskaper, er begrepet innholdsmessig ment å dekke styring av alle virksomhetstyper uansett organisasjonsform. Således er ordet «foretak» foretrukket som generell betegnelse i regnskapslovgivningen fremfor «selskap». Hensynet til ensartet begrepsbruk i regnskapsloven taler også for at begrepet «foretaksstyring benyttes. Departementet viser også til at begrepet foretaksstyring er benyttet i den uoffisielle direktivoversettelsen i St.prp. nr. 32 (2007-2008). Departementet slutter seg derfor etter en samlet vurdering til utvalgets forslag.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at plikten til å avgi en redegjørelse for foretaksstyring ikke generelt bør omfatte aksjeselskaper. Departementet kan også i det vesentlige slutte seg til begrunnelsen utvalget har gitt.

Når det gjelder de unoterte allmennaksjeselskapene og finansinstitusjonene har departementet vært mer i tvil. På den ene siden er det departementets oppfatning at når foretak velger å organisere seg med en selskapsform som særlig er utformet med henblikk på å henvende seg til allmennheten for å innhente egenkapital, bør disse være forberedt på at aktuelle interessenter må gis innsyn i hvordan foretaket innretter sin foretaksstyring. Departementet viser i den forbindelse også til høringsuttalelsene til Simonsen advokatfirma og Folketrygdfondet (heter nå Statens pensjonsfond Norge), hvor det reises spørsmål om hvor byrdefullt et krav om å måtte gi en redegjørelse for foretaksstyring faktisk vil være. Etter departementets syn er det dessuten et selvstendig poeng at man ved å omfatte allmennaksjeselskaper, kan bygge på inndelingen av regnskapspliktige etter regnskapslovens system, og sånn sett gjøre regelverket noe enklere å forholde seg til.

På den annen side er det etter departementets vurdering liten grunn til å pålegge regnskapspliktige nye opplysningskrav dersom det ikke kan påvises et klart behov, og det sånn sett kan forsvares ut fra en kost/nytte-betraktning. Departementet viser i den forbindelse til at det vil være mindre praktisk behov for at det avgis denne typen redegjørelse dersom det er færre eiere og mindre avstand mellom eierne og de som leder selskapet. På grunnlag av utvalgets utredning, og NHOs samt Simonsen advokatfirmas høringsuttalelse, finner departementet å kunne legge til grunn at det blant de unoterte allmennaksjeselskapene vil være selskaper hvor eierskapet er såpass lite spredt at et krav til en redegjørelse for foretaksstyring ikke vil oppfylle tilstrekkelig praktisk nytte, og at kravet for disse selskapene sånn sett kan fremstå som en uforholdsmessig tilleggsbyrde. I den forbindelse legger departementet særlig vekt på at det generelt sett er mindre likviditet i OTC-markedet for egenkapitalinstrumenter. Departementet er uansett enig med Simonsen advokatfirma i at det vil være vanskelig å oppstille et egnet avgrensningskriterium som treffer den gruppen foretak det eventuelt kunne være hensiktsmessig å la bli omfattet av et krav til en redegjørelse for foretaksstyring. Når det ses hen til at kravet for den aktuelle gruppen foretak fremstår som relativt nytt i norsk sammenheng, mener departementet at det vil være riktig at man i første omgang følger opp utvalgets forslag og unntar de aktuelle selskaper fra kravet i den utstrekning de heller ikke har verdipapirer notert på en multilateral handelsfasilitet, og for øvrig benytter de unntaksmuligheter direktivet åpner for, jf. også utvalgets forslag til tredje ledd i regnskapsloven § 3-3 b. Det vises i den forbindelse også til at direktivbestemmelsen er gitt et tilsvarende virkeområde i Danmark og Sverige. Dersom det skulle vise seg å være et behov, vil departementet på et senere tidspunkt kunne vurdere om gruppen av regnskapspliktige som skal utarbeide en redegjørelse for foretaksstyring bør utvides.

Departementet er enig med utvalget i at hensynet til like rammebetingelser for foretak som driver virksomhet i Norge, tilsier at allmennaksjeselskaper som bare har verdipapirer som er notert på en børs utenfor EØS-området bør avgi en redegjørelse for foretaksstyring.

Etter departementets oppfatning er det ikke på det nåværende tidspunkt grunnlag for å følge opp forslaget fra NorSox, ISACA og NIRF om at offentlige forvaltningsvirksomheter bør omfattes av EUs regnskaps- og revisjonsdirektiver i større utstrekning enn det som utvalgets forslag vil innebære. Departementet er kjent med at slike krav i noe større utstrekning er pålagt danske offentlige virksomheter. Departementet mener imidlertid at den statlige eierstyringen i Norge så langt har vært velfungerende, og at man har erfaring i Norge med andre virkemidler som Staten kan ta i bruk for å ivareta sine eierinteresser enn de som følger av de nevnte direktiver.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til dispensasjonshjemmel for utenlandske foretak med verdipapirer notert i Norge. Det er departementets vurdering at plikten bør følge av lov eller forskrift når det ikke er funnet grunnlag for å unnta et foretak fra kravet. Etter departementets vurdering vil et lovhjemlet krav gi bedre oppfølgningsmuligheter for myndighetene dersom det i fremtiden skulle vise seg å oppstå et behov for endringer i praksis på området. Departementet legger også vekt på at offentlige myndigheter bør kunne føre en overordnet kontroll med praktiseringen av kravet som klageinstans ved eventuelle avslag på dispensasjonssøknader. Departementet mener av denne grunn at det vil være mer hensiktsmessig at det regulerte markeds dispensasjonsadgang gis i børsforskriften i medhold av børsloven § 34, istedenfor i verdipapirforskriften i medhold av verdipapirhandelloven, som utvalget foreslo.

Oslo Børs har anført at det ikke bør skilles mellom primær- og sekundærnotering ved praktiseringen av dispensasjonshjemmelen. Departementet kan vanskelig se at dette vil utgjøre noen problem i praksis. Dersom foretaket ikke er børsnotert på tidspunktet hvor det noterer seg i Norge vil det uansett være omfattet av norsk hjemstatsregulering. Dersom det først noterer seg i en annen EØS-stat vil det være omfattet av denne statens hjemstatsregulering, som forutsetningsvis omfatter et likeverdig krav. Problemstillingen vil dermed først være aktuell dersom foretaket primærnoterer seg i en stat utenfor EØS hvor det ikke gjelder noe likeverdig krav, deretter sekundærnoterer seg i en annen stat utenfor EØS hvor det gjelder et likeverdig krav, og etter dette blir notert på et norsk regulert marked.

På den annen side ser departementet ingen prinsipielle grunner til å skille mellom primær- og sekundærnotering i dette henseende dersom spørsmålet faktisk skulle komme på spissen. Departementet mener dessuten at det er uproblematisk å bygge på ordlyden i utvalgets forslag til bestemmelse, og ser det derfor som hensiktsmessig at utvalgets forslag til bestemmelse på dette punktet følges opp, og slik at det i spesialmerknadene til bestemmelsen presiseres at det ikke er grunnlag for å skille mellom primær- og sekundærnotering.

Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag for å følge opp Oslo Børs forslag om at dispensasjonshjemmelen etter verdipapirforskriften § 5-7 nytt tredje ledd utvides til også å gjelde der utsteder på frivillig basis velger å følge sin hjemlands/registreringsstats anbefaling for foretaksstyring. Departementet viser til at kravet som utvalget har foreslått primært gjelder opplysninger om foretaksstyringsregulering som foretaket er underlagt eller frivillig velger å følge. Dispensasjonsvurderingen er ment å gjelde spørsmålet om et gitt regelverk pålegger foretaket en plikt til å utarbeide en likeverdig redegjørelse som ville medføre en dobbeltbyrde dersom også det norske kravet ble gjort gjeldende. Imidlertid vil dette, for foretak som frivillig velger å følge et regelverk, i hovedsak bare være aktuelt dersom den aktuelle reguleringen ikke inneholder konkrete opplysningskrav om internkontroll og risikostyring mv. hvor det ikke gjelder et «oppfyll eller forklar»-prinsipp. Departementet mener det ikke er grunnlag for å vurdere et utenlandsk krav som likeverdig dersom det ikke omfatter ubetingede opplysningskrav om slike forhold. Dersom foretaket ikke er underlagt slike krav, og frivillig ønsker å utarbeide en likeverdig redegjørelse for foretaksstyring, mener departementet at man uansett må kunne forvente at foretaket forholder seg til det norske regelverket, og at det ikke vil være urimelig byrdefullt for foretaket å sørge for at den frivillige redegjørelsen oppfyller det norske kravet i henhold til ordlyden utvalget har foreslått. Det er ingenting i veien for at slike foretak overoppfyller det norske opplysningskravet, og sånn sett sørger for at opplysningene også oppfyller forutsetningene etter den frivillig anbefalingen de ønsker å følge.

3.2 Redegjørelsens innhold

3.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det ikke noe direkte krav i lovgivningen om at det må utarbeides en redegjørelse for foretaksstyring. Imidlertid er det enkelte opplysningskrav i regnskapsloven, verdipapirhandelloven mv. som omhandler forhold knyttet til spørsmål om foretaksstyring. Av regnskapsloven § 3-3 a om årsberetningens innhold for foretak som ikke er små, følger blant annet at det skal gis opplysninger om virksomhetens art, utvikling og resultat samt vesentlige risiko- og usikkerhetsfaktorer. Opplysningskravene er særlig knyttet til forhold av finansiell og regnskapsmessig karakter, men bestemmelsen omfatter også opplysningskrav knyttet til miljø- og personalforhold. Videre er det etter verdipapirhandelloven § 5-9 krav til at aksjeutstedere skal sørge for at fasiliteter og opplysninger som er nødvendig for at aksjeeierne skal kunne utøve sine rettigheter, er tilgjengelig i Norge.

Videre vil som nevnt selskaper med verdipapirer notert på Oslo Børs eller Oslo Axess være forpliktet til å innrette seg etter NUES-anbefalingen «Eierstyring og Selskapsledelse» (etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp») i henhold til opptakskrav fastsatt i medhold av børsloven § 24, jf. nærmere omtale nedenfor.

3.2.2 NUES' Anbefaling

I NUES-anbefalingen kapittel 1 oppstilles krav til at det må utarbeides en årlig redegjørelse for eierstyring og selskapsledelse i årsrapporten som tar for seg hvert enkelt punkt i anbefalingen. I kommentarene til anbefalingen vises det til at en samlet fremstilling vil gjøre det enkelt for aksjeeiere og omverdenen for øvrig å fastslå hvordan selskapet har innrettet sin eierstyring og selskapsledelse. Den samlede framstillingen kan imidlertid gi henvisninger til mer utførlige opplysninger andre steder i årsrapporten eller på selskapets internettsider. Ulike forhold knyttet til det enkelte selskap kan tilsi at enkelte elementer i anbefalingen ikke passer. I så fall åpnes det for at styret kan se bort fra anbefalingen for disse elementers del, men avvikene skal i tilfelle forklares.

Det følger av Anbefalingen Kapittel 10 «Risikostyring og intern kontroll» at årsrapporten (etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp) skal omfatte en beskrivelse av hovedelementene i selskapets interne kontroll og risikostyringssystemer knyttet til dets finansielle rapportering. Det fremgår av kommentarene til anbefalingen at ledelsen forutsettes å gi styret en balansert fremstilling av alle risikofaktorer av betydning. Det fremgår videre at styrets omtale av internkontrollen i årsberetningen bør inneholde tilstrekkelig informasjon til at aksjeeierne kan forstå hvordan internkontrollsystemet er organisert. Det angis at beskrivelsen bør relateres til hovedområdene for den interne kontrollen knyttet til finansiell rapportering. Dette omfatter i henhold til anbefalingen kontrollmiljøet, risikovurderingen, kontrollaktiviteter, informasjon og kommunikasjon og oppfølgning. Dersom selskapet anvender et etablert rammeverk for intern kontroll, bør dette i henhold til anbefalingen angis. Som eksempel er det vist til Committee of Sponsoring Organizations of the Treadway Commissions (COSO) rammeverk for risikostyring og intern kontroll 1 .

3.2.3 EØS-rett

Det følger av regnskapsdirektivet artikkel 46 a at redegjørelsen skal inneholde opplysninger om den eventuelle foretaksstyringskodeksen (anbefalinger og regelverk) selskapet er omfattet av eller frivillig velger å følge, eller alternativt, en begrunnelse for hvorfor kodeksen ikke følges, i henhold til et «oppfyll eller forklar»-prinsipp. «Oppfyll eller forklar»-prinsippet skal etter direktivet gjelde tilsvarende for de enkelte bestemmelser i kodeksen.

Redegjørelsen skal videre inneholde en beskrivelse av selskapets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, og den skal etter artikkel 46 a(1) bokstav d, også omfatte enkelte opplysninger som kreves etter artikkel 10 i overtakelsesdirektivet (2004/25/EF) - herunder blant annet opplysninger om betydelige aksjeinnehav i selskapet, opplysninger om aksjonærer med spesielle kontrollrettigheter i selskapet, stemmerettsbegrensninger, selskapets regler for valg og utnevnelse av ledende ansatte, og ledelsens rett til å beslutte gjenkjøp og/eller emisjoner.

Direktiv 2006/46/EF omfatter også endringer i direktiv 83/349/EØF (konsernregnskapsdirektivet). Etter direktivets artikkel 2(2) skal konsernregnskapsdirektivets artikkel 36 endres slik at redegjørelsen for foretaksstyring i morselskapets årsberetning må omfatte en beskrivelse av konsernets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til prosessen med utarbeidelse av konsernregnskap.

3.2.4 Dansk og svensk rett

3.2.4.1 Danmark

Etter årsregnskabsloven § 107 b stk. 1 nr. 1 skal redegjørelsen for virksomhedsledelse omfatte opplysninger om hvorvidt virksomheten er omfattet av en kodeks for virksomhetsledelse, og i tilfelle en henvisning til den aktuelle kodeks. Virksomheten anses å være omfattet av en kodeks for virksomhetsledelse dersom det følger av lovkrav i et EU-/EØS-land hvor virksomheten har verdipapirer opptatt til handel, eller dersom anvendelse av kodeksen følger av regler fastsett av et aktuelt regulert marked. I spesialmerknaden til bestemmelsen i LF 100 07/08 angis at dersom et regulert marked ikke har fastsatt krav om en redegjørelse for virksomhedsledelse, vil det være tilstrekkelig å opplyse om dette.

Etter bestemmelsens nr. 2 skal det opplyses om hvor den aktuelle kodeks finnes offentlig tilgjengelig.

I henhold til bestemmelsens nr. 3 skal det angis hvilke deler av den nevnte kodeks virksomheten måtte fravike samt en begrunnelse for fravikelsen.

Etter bestemmelsens nr. 4 skal det også begrunnes dersom virksomheten har besluttet å ikke anvende en kodeks den er omfattet av.

Etter bestemmelsens nr. 5 skal det gis en henvisning til eventuelle andre kodekser for virksomhetsledelse som virksomheden har besluttet å anvende i tillegg til eller i stedet for en kodeks som nevnt i nr. 1, herunder eventuelt kodekser virksomheten anvender frivillig. Bestemmelsens nr 2 og 3 er angitt å skulle gjelde tilsvarende.

Bestemmelsens nr. 6 angir at virksomheten skal gi opplysninger om interne kontroll og risikostyringssystemer i forbindelse med regnskapsavleggelsesprosessen. I spesialmerknaden til bestemmelsen er det presisert at dette innebærer at virksomheten ikke plikter å gi opplysninger om intern kontroll og risikostyring som ikke er knyttet til regnskapsavleggelsesprosessen. Det vises samtidig til at lovbestemmelsen angir et overordnet krav til en beskrivelse, og at det ikke anses hensiktsmessig å fastsette mer detaljerte krav, da det innen kort tid forventes at det etableres en «beste praksis» på området. Det presiseres at beskrivelsen skal avspeile de faktiske forhold og være tilpasset den enkelte virksomhets karakteristika. Beskrivelsen bør i henhold til spesialmerknaden omfatte prosedyrer eller systemer som virksomheten har innført i forbindelse med risikostyringen, herunder hvordan ledelsen løpende identifiserer og styrer risiko for vesentlige feil, og interne kontrollsystemer som er innført i virksomheten for å sikre at vesentlige feil i regnskapsavleggelsen blir imøtegått, oppdaget og korrigert.

I henhold til bestemmelsens nr. 7 skal det gis en beskrivelse av sammensetningen og funksjonene til virksomhetens ledelsesorganer og eventuelle utvalg under disse.

De opplysningskrav som følger av oppkjøpsdirektivet, og som i henhold til artikkel 46 a(1) bokstav d skal inngå i redegjørelsen for foretaksstyring, er ikke inntatt i årsregnskabsloven § 107 b. Det er vist til at disse ble inntatt i dansk lovgivning i forbindelse med gjennomføringen av oppkjøpsdirektivet, og at det anses hensiktsmessig å avvente den kommende revisjonen av dette direktivet før det foreslås endringer i disse bestemmelsene.

Tilsvarende krav gjelder for unoterte statlige aksjeselskaper som er omfattet av årsregnskabsloven § 107 c.

3.2.4.2 Sverige

Etter 6 kap. 6 § stk. 2 nr. 1 i årsredovisningslagen skal bolagsstyrningsrapporten inneholde opplysninger om hvilke prinsipper for bolagsstyrning foretaket følger utover det som følger av lov eller annet regelverk samt opplysninger om hvor disse prinsippene er offentlig tilgjengelige. I spesialmerknaden til bestemmelsen i prop. 2008/09:71 vises det til at det er forutsatt at selskapet skal opplyse om prinsippene for foretaksstyring som følges også der disse ikke følger en særskilt kodeks. Det angis at det i så fall kan være hensiktsmessig at selskapet fremlegger et særskilt dokument hvor disse prinsippene redegjøres for og forklares.

Etter bestemmelsens nr. 2 skal bolagsstyrningsrapporten inneholde opplysninger om de viktigste elementene i selskapets systemer for intern kontroll og risikostyring knyttet til den finansielle rapporteringen. Dette innebærer at selskapet skal beskrive prosesser som er utviklet og fastsatt innen selskapet for å sikre pålitelig ekstern finansiell rapportering. I spesialmerknaden til bestemmelsen er det vist til at beskrivelsen kan ta sikte på eksempelvis kontrollaktiviteter som bidrar til å forebygge, oppdage og korrigere feil og avvik, samt til å oppnå rimelig sikkerhet for at den finansielle rapporteringen er i overensstemmelse med god regnskapsskikk, lovkrav og andre krav som gjelder for noterte selskaper.

I bestemmelsens nr. 3 til 6 angis de opplysningsplikter i oppkjøpsdirektivet artikkel 10 som etter artikkel 46 a(1) bokstav d skal inngå i redegjørelsen. Etter bestemmelsens nr. 3 skal det opplyses om direkte eller indirekte aksjeinnehav i selskapet som representerer minst 10 % av samtlige stemmeretter. I spesialmerknaden til bestemmelsen er det angitt at dette representerer en innstramning sammenlignet med det som anses for betydelig innflytelse etter 1 kap. 5 § i årsredovisningslagen og etter internasjonal regnskapsstandard IAS 28. I henhold til nr. 4 skal det opplyses om eventuelle begrensninger i hvor mange stemmer den enkelte aksjeeier kan avgi på selskapets generalforsamling. Etter nr. 5 skal det opplyses om bestemmelser i selskapets vedtekter (bolagsordning) om tilsetting og avskjedigelse av styremedlemmer og om vedtektsendringer. Av nr. 6 følger at det skal opplyses om eventuell generalforsamlingsfullmakt for styret til å beslutte at det skal utstedes nye eller kjøpes tilbake egne aksjer.

I henhold til bestemmelsens nr. 7 skal det opplyses om hvordan generalforsamlingen fungerer, herunder en oversikt over generalforsamlingens beslutningsmyndighet samt aksjeeierrettigheter og hvordan disse rettighetene kan utøves dersom dette ikke fremgår av lov eller annet regelverk. I spesialmerknaden til bestemmelsen er det angitt at opplysningskravet kan omfatte særskilte vedtektsbestemmelser og aksjeeieravtaler i den grad selskapet har kjennskap til slike, eksempelvis bestemmelser om når og hvordan generalforsamling skal sammenkalles samt eventuelle særlige beslutningsregler.

Etter bestemmelsens nr. 8 skal det opplyses om hvordan styret, herunder eventuelt styrekomiteer som måtte være etablert, er sammensatt og fungerer i den grad dette ikke fremgår av lov eller annet regelverk.

3.2.5 Utvalgets forslag

Etter utvalgets forslag til § 3-3 b første ledd første punktum skal det i årsberetningen eller i dokument det er henvist til i årsberetningen gis en samlet redegjørelse for foretakets prinsipper og praksis for foretaksstyring. Etter bestemmelsens annet ledd er det fastsatt krav til visse opplysninger som redegjørelsen etter første ledd skal omfatte. Bestemmelsen som utvalget har foreslått lyder:

«Redegjørelsen for foretaksstyring skal inneholde følgende opplysninger:

1. en angivelse av anbefalinger og regelverk om foretaksstyring som foretaket er omfattet av eller som selskapet for øvrig velger å følge,

2. opplysninger om hvor anbefalinger og regelverk som nevnt i nr. 1, er offentlig tilgjengelige,

3. en begrunnelse for eventuelle avvik fra anbefalinger og regelverk som nevnt i nr. 1,

4. en beskrivelse av hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen,

5. vedtektsbestemmelser som helt eller delvis utvider eller fraviker bestemmelser i allmennaksjeloven kapittel 5,

6. sammensetningen til styre, bedriftsforsamling, representantskap og kontrollkomite; eventuelle arbeidsutvalg for disse organene, og gjeldende instrukser og retningslinjer for organenes og eventuelle utvalgs arbeid,

7. vedtektsbestemmelser som regulerer utskifting av styremedlemmer, og oppnevning av nye,

8. vedtektsbestemmelser og styrefullmakter som gir styret adgang til å beslutte at foretaket skal kjøpe tilbake eller utstede egne aksjer eller grunnfondsbevis.»

Det er dessuten foreslått at enkelte opplysningskrav etter oppkjøpsdirektivet artikkel 10(1) gjennomføres i tilknytning til eksisterende bestemmelser i regnskapsloven. Dette gjelder forslaget til nytt femte ledd i regnskapsloven § 7-26 om at regnskapspliktige som er utstedere med Norge som hjemstat skal opplyse om vesentlige indirekte aksjebesittelser i selskapet. Det gjelder videre forslaget til nytt syvende ledd i regnskapsloven § 7-31 b om opplysningskrav knyttet til arten og omfanget av forpliktelser til å gi ledende ansatte, styremedlemmer mv. særskilt vederlag ved fratredelse, opphør eller endring av ansettelsesforholdet eller vervet.

Til gjennomføring av de resterende bestemmelser i artikkel 10(1) i oppkjøpsdirektivet er det foreslått ny § 5-3 b i verdipapirforskriften med følgende ordlyd:

«(1) Utstedere skal i årsberetningen gi følgende opplysninger om selskapets finansielle instrumenter og egenkapitalforhold:

1. en beskrivelse av vedtektsbestemmelser som begrenser retten til å omsette selskapets aksjer;

2. en beskrivelse av hvem som utøver rettighetene til aksjer i eventuelle ansatteaksjeordninger når myndigheten ikke utøves direkte av de ansatte som er omfattet av ordningen;

3. avtaler mellom aksjeeiere selskapet er kjent med som begrenser mulighetene til å omsette eller utøve stemmerett for aksjer

4. vesentlige avtaler selskapet er part i hvis vilkår trer i kraft, endres eller opphører som følge av et overtakelsestilbud, samt en redegjørelse for vilkårene. I den grad det vil medføre urimelig forretningsmessig ulempe at en avtale blir kjent kan foretaket la være å opplyse om avtalen. Unntaket kommer ikke til anvendelse dersom selskapet er forpliktet til å offentliggjøre opplysninger om avtalen i henhold til annen lovgivning»

3.2.6 Høringsinstansenes merknader

I Folketrygdfondets høringsuttalelse er det gitt følgende merknader til utvalgets forslag til redegjørelsens innhold:

«Det forhold at det i denne redegjørelsen også skal gis opplysninger om hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, vil formodentlig bli noe mer krevende å forholde seg til enn «beste praksis-retningslinjene» i gjeldende Norsk anbefaling for Eierstyring og Selskapsledelse. Forslaget er imidlertid lite konkret, noe som kan medføre at praksis på dette området vil kunne variere mye, og tildels fremstå som lite informativt. Folktrygdfondet hadde derfor sett det som formålstjenelig om kravene hadde vært mer utdypende, for eksempel i form av en forskrift etter mal av «internkontrollforskriften».»

Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) anfører at begrepet «regnskapsrapporteringsprosessen» av mange vil kunne oppfattes som kun de prosesser som er iverksatt for å produsere resultatregnskap og balanse for foretakene. Dette kan etter NFFs syn oppfattes som en utilsiktet innsnevring av de krav som finnes i direktiv 2006/46/EF. NFF anmoder derfor om at det benyttes en annen betegnelse enn «regnskapsrapporteringsprosessen», for eksempel «prosesser for å utarbeide finansiell informasjon» eller lignende. I høringsuttalelsen heter det i den forbindelse blant annet følgende:

«Det er ikke klarlagt hva som ligger i dette begrepet, som er en oversettelse fra engelsk av «financial reporting process». Gjennom innføring av IFRS som regnskapsstandard for børsnoterte foretak, var det et bevisst valg at nye regnskapsstandarder ble benevnt «International Financial Reporting Standards» - IFRS - sammenlignet med tidligere standarder som ble benevnt International Accounting Standards - IAS. Hensikten var å vise at finansiell rapportering er mer omfattende enn det som tradisjonelt ble oppfattet som foretakenes årsrapporter. Det er også ment å dekke at det ikke bare er ved publisering av foretakenes årsrapporter at finansiell informasjon blir presentert. Det omfatter derfor også eksempelvis kvartalsrapporter og annen finansiell informasjon som foretakene publiserer. Jamfør også punkt 1.»

NFF bemerker videre at det er bemerkelsesverdig lite konkret som foreslås for å dekke opp kravet om at det skal gis en beskrivelse av hovedelementene i selskapets interne kontroll og risikostyringssystemer knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen. I tilknytning til dette savner NFF blant annet en drøftelse av rollen til foretakets økonomi-/finansdirektør.

NFF uttrykker tvil med hensyn til om forslaget til lovtekst, sammenstilt med utvalgets drøftelse, vil medføre forbedringer på dette området. På den annen side erkjenner NFF at det kan være vanskelig å foreslå detaljerte regler på dette området som skal dekke et mangfold av foretak med ulike virksomheter og størrelse. NFF viser imidlertid til at området for internkontroll gjennom flere år har blitt regulert av Kredittilsynet gjennom den såkalte «internkontrollforskriften». NFF mener denne forskriften bør kunne få en bredere anvendelse. NFF viser i den forbindelse særlig til internkontrollforskriften § 2, hvor det heter at foretakene er pålagt å tilpasse risikostyringen og internkontrollen etter arten, omfanget av og kompleksiteten i foretakets virksomhet. NFF ber derfor om at det utredes om Finansdepartementet bør gis anledning til å gi en tilsvarende utdypende forskrift til § 3-3 b annet ledd pkt. 4 i regnskapsloven.

NHO bemerker til innholdet i utvalgets forslag til krav til redegjørelse for foretaksstyring at det bør klargjøres at opplysningskravet om foretakets prinsipper og praksis for foretaksstyring etter første ledd ikke stiller mer omfattende krav til redegjørelsen enn de enkelte krav som følger av oppregningen i forslaget til annet ledd. NHO bemerker i den forbindelse at en del investorer uttrykker forventninger til hvordan selskapene skal styres. I den forbindelse peker NHO blant annet på at Regjeringen i St.meld. nr. 13 (2006-2007) pkt. 7.2.3 informerte Stortinget om noen hovedprinsipper «som retter seg mot alle statlige selskaper enten de er heleide eller deleide». NHO mener at det i forbindelse med implementeringen av artikkel 46 a er behov for at departementet klargjør hvordan et foretak skal forholde seg til denne type prinsipper i relasjon til den foreslåtte § 3-3 b annet ledd nr. 1 i regnskapsloven.

Når det gjelder forutsetningen om at opplysninger skal gis etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp, jf. forslag til bestemmelsens nr. 3, viser NHO til at NUES-anbefaling pkt. 1 pålegger en forklaringsplikt også for de punktene der anbefalingen faktisk er fulgt/oppfylt. NHO legger til grunn at sistnevnte forklaringsplikt i henhold til utvalgets forslag kan fravikes, så lenge fraviket er begrunnet i henhold til regnskapsloven § 3-3 b annet ledd nr. 3. Videre legger NHO til grunn at det ikke er nødvendig med fraviksbegrunnelse der anbefalingene er overoppfylt.

NHO uttrykker generelt støtte til utvalgets forslag til konkrete opplysninger som redegjørelsen skal omfatte. NHO mener imidlertid at enkelte av utvalgets forslag går lenger enn det som kreves etter direktivet. NHO har dessuten enkelte merknader av mer teknisk karakter.

NHO mener valgkomiteen bør være inkludert i opplysningskravet i regnskapsloven § 3-3 b annet ledd nr. 6. NHO i viser i den forbindelse til at selv om valgkomiteen ikke er et selskapsorgan etter allmennaksjeloven, er det i NUES anbefaling pkt. 7 anbefalt at foretaket etablerer en slik komité. Generelt mener NHO at instrukser og retningslinjer for arbeidet til styrekomiteer vil være svært omfattende, og derfor uegnet til å ta inn i redegjørelsen for foretaksstyring.

NHO antar at opplysningskravet om vedtektsbestemmelser i § 3-3 b annet ledd nr. 8 er upraktisk siden det etter allmennaksjeloven er tale om fullmakter som gis av generalforsamlingen, og dessuten at bestemmelsen må gjelde styret og ikke ledelsen.

NHO støtter også generelt sett utvalgets forslag til gjennomføring av artikkel 10 i overtakelsesdirektivet. NHO mener imidlertid at enkelte av utvalgets forslag går lenger enn det som er nødvendig ut fra direktivets krav. NHO har også enkelte merknader av mer teknisk karakter.

NHO mener forslaget til ordlyd i nytt syvende ledd i regnskapsloven § 7-31 b går lengre enn det som er meningen med overtakelsesdirektivet, og som til dels fremgår i punkt 3.4.1, nemlig at en tilbyder kan gjøre seg kjent med ekstraordinære utbetalinger som følge av en overtakelse. NHO anfører derfor at regelen bør være begrenset til de tilfellene som fremgår av overtakelsesdirektivet, hvilket vil si hvor en overtakelse gir styremedlemmer eller ansatte rett til kompensasjon dersom de selv fratrer eller (for ansatte) blir sagt opp uten saklig grunn som følge av overtakelsen.

Når det gjelder opplysninger om aksjonæravtaler, er NHO enig med utvalget i at direktivet ikke krever at foretaket fremskaffer opplysninger om slike avtaler. NHO mener imidlertid at det er behov for en klargjøring av hvor omfattende opplysningsplikten er, blant annet hvor foretaket er kjent med at det foreligger en avtale men uten å kjenne avtalens fulle innhold eller hvor det foreligger opplysningskrav etter andre regler. NHO uttaler i den forbindelse blant annet følgende:

«Gjennom flaggeregler for noterte foretak vil markedet være kjent med større aksjeeiere som samarbeider, jf. vphl. § 4-2, jf. § 2-5. Loven legger altså til grunn at nærstående aksjeeiere samarbeider, og denne forutsetningen legger antagelig også markedet til grunn. Det er da ikke gitt at utstederen selv bør ha en ytterligere informasjonsplikt.

Videre kan det tenkes at styremedlemmer som representerer aksjeeiere, er kjent med aksjeeieravtaler, uten at foretaket som sådant kjenner dem. Det bør derfor klargjøres i proposisjonen hva man sikter til med at selskapet «er kjent med» en avtale, jf. utkastet til verdipapirforskriften § 5-3b første ledd nr. 3.»

Når det gjelder utvalgets forslag til bestemmelser i overtakelsesdirektivet som skal gjennomføres i ny § 5-3 b i verdipapirforskriften, bemerker NHO at opplysningene hører bedre sammen med øvrige opplysninger om eierstyring og selskapsledelse. NHO mener at det separate dokumentet som det åpnes for at opplysninger om foretaksstyring kan gis i etter direktiv 2006/46/EF, tilfredsstiller kravet til at opplysningene skal inntas i «the annual report» i henhold til overtakelsesdirektivet artikkel 10(2). NHO viser til at det separate dokumentet i praksis vil være en del av årsberetningen som følge av forslaget til nytt tredje ledd i regnskapsloven § 3-5. NHO mener dette kan tilsi at artikkel 10(1) istedenfor bør gjennomføres i regnskapsloven § 3-3 b.

NorSox, ISACA og NIRF er enig i at redegjørelsen for foretaksstyring bør omfatte opplysninger om risiko knyttet til regnskapsprosessen, men anbefaler at lovutreder eksplisitt definerer at redegjørelsen skal omfatte styring av både finansiell og operasjonell risiko knyttet til selskapets virksomhet (daglige drift) og ikke bare selve regnskapsprosessen. Redegjørelsen bør heller ikke være begrenset til risiko forbundet med finansiell manipulasjon alene, men bør omfatte alle forhold som er egnet til å påvirke regnskapet. Organisasjonene mener således at begrepet «daglig drift» bør med i bestemmelsens ordlyd da det er i denne sammenheng at ledelsen i foretaket kan ha behov for «styringsverktøy» som også omfatter «operasjonell risiko».

Organisasjonene viser til at en slik utvidelse i risikovurdering er bygget opp rundt de direktivene som allerede gjelder for virksomheter underlagt Kredittilsynet, herunder krav til risikoprofilering som nevnt i Basel II. Organisasjonene anfører at børsnoterte virksomheter i dag ikke har tradisjon for å vurdere sin operasjonelle risiko og presentere dette i sine årsberetninger, mens et krav til styrene om at operasjonell risiko er under kontroll vil bidra til at virksomhetene drives forsvarlig. Organisasjonene argumenterer således for at opplysningskravet i redegjørelsen for foretaksstyring bør lyde:

«[...] en helhetlig beskrivelse av hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsprosessen, inkludert operasjonell risiko knyttet til IKT-anvendelse og daglig drift [utheving i høringsuttalelsen]»

Simonsen advokatfirma har følgende merknader til utvalgets forslag til bestemmelsens innhold:

«Direktivimplementeringen medfører at omfattede foretak pålegges å gi opplysninger om de faktiske prinsipper for foretaksstyring, hvor informasjon om disse finnes, en forklaringsplikt der prinsippene ikke følges, samt en beskrivelse av hovedelementene i foretakets eventuelle systemer for internkontroll. Bestemmelsene vil medføre at det gis informasjon til aksjonærene og således setter disse i stand til å overvåke og kontrollere selskapet i større utstrekning. Dette er positivt i et corporate governance perspektiv.

De omfattede selskapene har i prinsippet ikke en plikt til å gi informasjon dersom det foreligger brudd på bestemmelser i den kodeks de følger - det er kun en plikt til å forklare i den grad det er bestemmelser som man ikke har valgt å følge. Brudd på de bestemmelser man følger kan man være taus om. Det kan spørres om det ikke burde være en plikt til selvransakelse. Dette ville være med på å senke aksjonærenes overvåkingskostnader.»

3.2.7 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag til innholdet i redegjørelsen for foretaksstyring. Departementet mener imidlertid at utvalgets forslag til gjennomføring av oppkjøpsdirektivet artikkel 10(1) i ny § 5-3 b i verdipapirforskriften istedenfor bør inntas som ny § 5-8 a i verdipapirhandelloven. I den forbindelse ser departementet det som hensiktsmessig at det innarbeides en henvisning til utstederes rapporteringsplikter etter verdipapirhandelloven § 5-8 a i nytt fjortende ledd i regnskapsloven § 3-3 a.

Departementet er ikke enig med NFF i at begrepet «regnskapsrapporteringsprosessen» representerer en utilsiktet innsnevring av direktivets krav. Departementet viser til at det i den danske loven og direktivteksten er benyttet begrepet «regnskabsaflæggelsesprocessen», som departementet antar har et sammenlignbart innhold. Departementet viser videre til at begrepet knytter seg til foretakets regnskapsrapportering generelt, og at det ikke spesifikt er knyttet til avleggelsen av årsregnskapet. Prosessene i forbindelse med kvartals- og halvårsrapportering mv. vil følgelig være omfattet. På den annen side vil et mer generelt begrep, som «finansiell rapportering» eller tilsvarende, etter departementets vurdering ikke være hensiktsmessig, og dessuten gå utover det som kreves etter direktivet. Opplysninger om prosessen med utarbeidelse av børsmeldinger, prospekter mv. er således etter departementets vurdering ikke ment omfattet av kravet, med mindre det etter en konkret vurdering kan legges til grunn at prosessen vedrører regnskapsrapportering, og da særlig fordi foretakets rapportering formodes å ha særlig betydning for regnskapsbrukernes mulighet til å vurdere foretakets stilling og resultat fra et finansielt perspektiv. Departementet ser det etter dette ikke som hensiktsmessig å følge opp NFFs anmodning om å benytte et annet begrep enn «regnskapsrapporteringsprosessen» i kravet til opplysninger om internkontroll og risikostyring, men mener at det vil være hensiktsmessig å presisere at kravet ikke utelukkende knytter seg til prosessen med å avlegge årsregnskap, og foreslår derfor at den ubestemte flertallsformen «regnskapsrapporteringsprosesser» benyttes i bestemmelsen.

Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag for å følge opp forslaget fra NorSox, ISACA og NIRF om at opplysningskravet spesifikt bør omfatte operasjonell risiko knyttet til IKT-anvendelse og daglig drift. I den grad IKT-anvendelse og daglig drift utgjør hovedelementer i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosesser, vil det uansett være omfattet av bestemmelsen utvalget har foreslått. Hvorvidt det også må gis opplysninger knyttet til styring av operasjonell risiko, vil etter departementets forslag være avhengig av hvorvidt slik risiko omfattes av internkontrollen og risikostyringen knyttet til regnskapsrapporteringsprosesser. Det er etter departementets oppfatning ikke grunnlag for å presisere at slike opplysninger alltid skal gis. Departementets oppfatning er at det ikke kan utelukkes at operasjonell risiko på grunnlag av en konkret vurdering av virksomhetens art, omfang og kompleksitet, er tilstrekkelig lav til at det ikke nødvendigvis vil være uforsvarlig at systemene for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosesser ikke er innrettet særskilt med hovedelementer knyttet til operasjonell risiko. I den grad det foreligger vesentlig operasjonell risiko knyttet til andre forhold enn regnskapsrapporteringsprosesser viser departementet for øvrig til gjeldende opplysningskrav i regnskapsloven, herunder særlig § 3-3 a annet og sjette ledd.

Flere høringsinstanser har tatt til ordet for at omtalen av enkelte krav, herunder særlig kravet til opplysninger om internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, burde vært mer utdypende. Det er i den forbindelse reist spørsmål om internkontrollforskriften burde gjøres gjeldende for foretak som er omfattet av opplysningskravet.

Departementet viser til at fastsettelsen av forsvarlige prinsipper og rutiner for god foretaksstyring etter norsk selskapsrettslig tradisjon, i stor utstrekning er overlatt til næringslivets, eventuelt regulerte markeders, selvregulering. Reguleringen av foretaksstyring gjennom selskaps- og regnskapsrettslige krav har i denne tradisjonen hovedsaklig hatt som siktemål å angi hvem som har ansvaret for at det er etablert slike prinsipper og rutiner, og for at de fungerer på en tilfredsstillende måte. Departementet vil særlig peke på at regnskapsreglene er ment å skulle ivareta informasjonsbehovet til brukerne av finansiell informasjon. Materielle krav til foretaksstyringen er i dette henseendet hovedsaklig bare fastsatt hvor det har vært ansett å foreligge et særlig behov for kontrollmekanismer som kan bidra til å sikre at opplysningene som gis, gir et korrekt og fullstendig bilde av foretakets stilling og resultat. Etter departementets syn er det sånn sett ikke naturlig å fastsette materielle virksomhetsregler generelt i medhold av bestemmelser i regnskapsloven. Hvorvidt internkontrollforskriften bør gjøres gjeldende for en større gruppe foretak, vil således etter departementets syn måtte vurderes i forbindelse med eventuelle endringer i selskapslovgivningen, og er ikke naturlig å ta opp i forbindelse med gjennomføringen av artikkel 46 a i regnskapsdirektivet.

I forlengelsen av dette viser departementet videre til at det i tilknytning til et slikt overordnet opplysningskrav ikke vil være hensiktsmessig å fastsette detaljerte innholdsmessige krav. De konkrete behovene for internkontroll og risikostyring vil variere fra foretak til foretak, avhengig av virksomhetens art, kompleksitet og omfang. Opplysningskravet skal gi brukerne grunnlag for å vurdere om gitte prinsipper og rutiner kan anses for å være forsvarlige og hensiktsmessige, og grunnlag for eventuelt å følge opp sine interesser gjennom de kanaler som ellers er etablert gjennom avtaler, lovgivning mv. Det er ikke meningen med slike regler å innskrenke foretakenes muligheter til å etablere systemer som ut fra virksomhetens art, kompleksitet og omfang ellers kan anses for forsvarlige og hensiktsmessige. Departementet legger således til grunn at nærmere krav til det materielle innholdet i systemer for internkontroll og risikostyring mest hensiktsmessig følges opp gjennom «beste-praksis»-normer, eksempelvis gjennom oppdateringer i NUES' anbefaling, men at det eventuelt på et senere tidspunkt kan vurderes utfyllende regler i medhold av selskapsrettslige bestemmelser eller i bokføringsreglene dersom det generelt eller på avgrensede områder viser seg å være et konkret behov. Det vises for øvrig til de tilsvarende vurderingene som er gjort i Danmark og Sverige.

Departementet legger ut fra utvalgets drøftelse til grunn at det ikke har vært hensikten med formuleringen i bestemmelsens første ledd å utvide omfanget av kravet til redegjørelsen utover det som følger av direktivet. Departementet ser det, i tråd med NHOs høringsuttalelse, som hensiktsmessig at bestemmelsens ordlyd presiseres slik at dette fremgår klarere.

Når det gjelder merknadene til NHO og Simonsen advokatfirma med hensyn til anvendelsen av «oppfyll eller forklar»-prinsippet, viser departementet til at det vil følge en forklaringsplikt på de punktene anbefalingen er fulgt/oppfylt dersom dette følger av anbefalingen selv. I motsatt fall må det i henhold til kravet i forslaget til nr. 3 i regnskapsloven § 3-3 b annet ledd, opplyses om at anbefalingen ikke er fulgt for dette punktets del og forklares hvorfor. Departementet ser det ikke som praktisk å oppstille en forklaringsplikt knyttet til punkter i anbefalingen som man følger. Departementet viser til at det gjennom direktivet er oppstilt visse ubetingede minstekrav om opplysninger hvor det ikke skal gjelde et «oppfyll eller forklar»-prinsipp, og at det utover dette bør overlates til næringslivets selvregulering å ta stilling til i hvilken grad det bør gis ytterligere opplysninger. Departementet antar at plikten etter gjeldende NUES-anbefaling til å gi en forklaring også hvor anbefalingen er fulgt vil oppfylle det behovet som Simonsen advokatfirma peker på. For øvrig finner departementet grunn til å bemerke at foretakene selvfølgelig må vurdere konkret om det enkelte opplysningskrav kan anses oppfylt, og at det naturligvis vil foreligge en forklaringsplikt knyttet til eventuelle uoppfylte deler dersom et opplysningskrav bare skulle være delvis oppfylt.

Departementet antar at det fra utvalgets side ikke har vært meningen å innføre en opplysningsplikt for selskapene om slike offentlig uttalte forventninger som NHO tar opp i sin høringsuttalelse. Departementet legger således til grunn at forventninger fra eiere til hvordan selskapet skal styres neppe vil kunne anses for anbefaling eller regelverk i bestemmelsens forstand. Det vil imidlertid etter gjeldende bestemmelser være krav til at det opplyses om aksjeinnehavet til slike eiere. Det vil også i henhold til de aktuelle bestemmelser i utvalgets forslag til § 3-3 b eller i verdipapirforskriften § 5-3 b (som departementet foreslår lovfestet i ny § 5-8 a i verdipapirhandelloven), være krav til at det gis opplysninger dersom det, herunder som følge av slike eieres innflytelse, er vedtatt særskilte vedtektsbestemmelser eller er inngått aksjonæravtaler som foretaket er kjent med, hvor foretakets intensjoner om oppfølgning av slike forventninger, formaliseres. Utvalget antar at ytterligere krav til opplysninger om prinsipper og praksis for foretaksstyring som følge av slike forventninger eventuelt også kan følge av «beste praksis»-anbefalinger. Departementet ser det ikke på det nåværende tidspunkt som hensiktsmessig å lovfeste ytterligere krav på dette området, men vil presisere at bestemmelsen åpner for at foretak på eget initiativ, frivillig kan gi opplysninger om slike forventninger som det har kjennskap til, og herunder eventuelle opplysninger om hvordan foretaket forholder seg til slike forventninger.

Departementet er enig med NHO i at det kunne være naturlig å vurdere om det burde åpnes for at de særskilte opplysningene som kreves etter oppkjøpsdirektivet artikkel 10(1), og som ikke er nevnt i direktiv 2006/46/EF, kan inntas i redegjørelsen for foretaksstyring. Departementet mener imidlertid at det har formodningen for seg at det i direktiv 2006/46/EF hadde blitt henvist til alle opplysningskravene etter oppkjøpsdirektivet artikkel 10 dersom det var meningen at disse skulle inngå i redegjørelsen for foretaksstyring. Siden det i direktiv 2006/46/EF særskilt er vist til bare enkelte av opplysningskravene etter overtakelsesdirektivet, er det departementets vurdering at de resterende opplysningene som hovedregel bør inntas i årsberetningen for øvrig, og at de uansett ikke kan gis i en separat redegjørelse for foretaksstyring som det måtte være vist til i årsberetningen.

Til NHOs merknader til de konkrete opplysningskrav, mener departementet at det ikke er hensiktsmessig å presisere i loven at det skal opplyses om en eventuell valgkomité. Etter departementets oppfatning er det mest hensiktsmessig at det angis i en «beste praksis»-anbefaling om det skal gis opplysninger om slike organer, når det ikke er et selskapsorgan og det heller ikke følger av direktivet at det skal gis slike opplysninger. Det presiseres at bestemmelsen ikke er til hinder for at foretaket på frivillig basis gir opplysninger om eventuelle valgkomiteer som inngår som element i foretakets prinsipper og praksis vedrørende foretaksstyring. Når det gjelder forslaget til nr. 8, er departementet enig med NHO i at overtakelsesdirektivet gjelder fullmakter gitt av generalforsamlingen til styret og ikke styrefullmakter. Departementet foreslår at dette presiseres.

Departementet er enig med NHO i at det kan reises spørsmål om utvalgets forslag til gjennomføring av artikkel 10(1) bokstav j i overtakelsesdirektivet hvis ansettelsesforholdet opphører som følge av et overtakelsestilbud, går lengre enn det som ut fra ordlyden kan antas å være formålet med bestemmelsen. Departementet viser imidlertid til at bestemmelsen utvalget har foreslått, er ment å skulle videreføre gjeldende § 7-31 annet ledd første punktum. Departementet ser det ikke som aktuelt med noen innsnevring i forhold til gjeldende bestemmelse når det gjelder kravet om at det skal opplyses om forpliktelser knyttet til såkalte «fallskjermer». Når det gjelder utvidelsen til å omfatte spesifiserte opplysninger for alle styremedlemmer og alle ledende ansatte, viser departementet til at det er et krav etter direktivet at disse personene skal være omfattet på individnivå. Departementet viser videre til at det vil kunne undergrave formålet med et slikt opplysningskrav dersom det avgrenses til å gjelde avtaler som bare utløses i tilfelle av overtakelsestilbud, fordi det i så fall vil være svært enkelt å ikke innta et slikt vilkår, for eksempel ved å gjøre sluttpakken ubetinget. De avtalene som er ment omfattet vil i tilfelle falle fullstendig utenfor opplysningskravet, noe som etter departementets syn vil være uheldig. Departementet er for øvrig enig med utvalget i at det ikke er nødvendig å oppstille krav om at det skal gis opplysninger om forpliktelser til sluttvederlag for ansatte som ikke er «ledende».

Når det gjelder kravet om at det må opplyses om aksjonæravtaler som selskapet er kjent med, antar departementet at det som utgangspunktet må legges til grunn at disse er kjent av selskapet dersom daglig leder eller ett eller flere medlemmer av styret er kjent med avtalen. Departementet antar at det vil være lite praktisk å holde selskapet som sådant ansvarlig dersom en slik avtale er kjent av et enkelt styremedlem, og dette styremedlemmet holder tilbake opplysningene, men vil ikke utelukke at slikt ansvar etter omstendighetene i det konkrete tilfellet kan være aktuelt. Uansett vil slikt tilbakehold etter departementets vurdering kunne føre til individuelt ansvar for styremedlemmet i medhold av regnskapsloven § 3-5 når vedkommende underskriver på årsregnskapet med kunnskap om at lovbestemte opplysningskrav ikke er oppfylt. Departementet vil heller ikke utelukke at et slikt styremedlem etter omstendighetene også kan bli ansvarlig etter de generelle bestemmelser om styret i allmennaksjeloven, herunder § 6-28 første ledd, dersom tilbakehold av opplysninger om en aksjonæravtale er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning.

3.3 Avgivelse og ansvar

3.3.1 Gjeldende rett

Etter allmennaksjeloven § 6-12 plikter styret å sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, jf. første ledd. Styret plikter etter annet ledd å holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling og plikter å påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll. Styret har plikt til å påse at selskapet har tilfredsstillende systemer for regnskapsrapportering. Styrets plikt til å være oppdatert om selskapets økonomiske situasjon, er en av styrets viktigste oppgaver. Styret har som hovedregel et overordnet ansvar; et overvåkingsansvar. Når det gjelder plikten til å påse at selskapet har etablert forsvarlige regnskapssystemer og økonomistyring, går plikten noe lenger enn et slikt overvåkningsansvar.

Daglig leder skal i henhold til allmennaksjeloven § 6-14 fjerde ledd sørge for at selskapets regnskap er i samsvar med lov og forskrifter, og at formuesforvaltningen er ordnet på betryggende måte. Daglig leder skal minst hver 4. måned i aksjeselskaper og minst hver måned i allmennaksjeselskaper, i møte eller skriftlig, gi styret underretning om selskapets virksomhet, stilling og resultatutvikling, jf. allmennaksjeloven § 6-15.

Styret avlegger årsregnskapet og årsberetning til selskapets generalforsamling som skal godkjenne dette, jf. allmennaksjeloven § 5-6.

Straff for overtredelse av bestemmelser i allmennaksjeloven er fastsatt i allmennaksjeloven kapittel 19. Etter § 19-1 kan stifter, medlem av styret eller bedriftsforsamling, daglig leder, firmategner, uavhengig sakkyndig og revisor straffes med bøter eller fengsel ved forsettlige eller uaktsomme overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av allmennaksjeloven. Medlem av styret, daglig leder, revisor og uavhengig sakkyndig kan dessuten straffes med bøter eller fengsel dersom det under utførelsen av verv for selskapet utvises grov uforstand.

Ved siden av de ovennevnte bestemmelser vil aktuelle personer i selskapet, herunder styremedlemmer og daglig leder etter omstendighetene kunne bli idømt bøter eller fengsel som straff for uaktsomme eller forsettlige brudd på bestemmelser i regnskapsloven i medhold av regnskapsloven § 8-5 første ledd. Medvirkning straffes på samme måte, jf. regnskapsloven § 8-5 annet ledd.

Ved siden av straff vil eventuelle skadelidte også kunne kreve at daglig leder, styremedlem mv. erstatter skade som de forsettlig eller uaktsomt har voldt eller medvirket til i egenskap av stillingen/vervet, jf. allmennaksjeloven § 17-1. Erstatningsansvar kan dessuten følge av de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven.

Styret er et kollegialt organ. Dette medfører at beslutninger i utgangspunktet fattes av et samlet styre. Selv om det ikke gjelder noe ubetinget krav om at samtlige styremedlemmer må ha tatt del i behandlingen av en bestemt sak, er det et krav etter regnskapsloven § 3-5 første ledd, at årsregnskapet og årsberetningen skal underskrives av samtlige styremedlemmer og daglig leder. Har en som skal underskrive regnskapet innvendinger mot årsregnskapet eller årsberetningen, skal vedkommende undertegne med påtegnet forbehold og gi nærmere redegjørelse i årsberetningen, jf. regnskapsloven § 3-5 annet ledd. Bestemmelsen understreker at hvert enkelt styremedlem har et selvstendig ansvar for at informasjonen i årsregnskapet og årsberetningen er korrekt. Eventuelt ansvar prøves på grunnlag av en individuell vurdering av om det er utvist subjektiv skyld og om krav til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng (eventuelt straffbarhetsvilkår) er oppfylt for det enkelte styremedlem. I vurderingen vil det kunne ha betydning om et styremedlem har inntatt et forbehold som nevnt.

Revisors plikter ved revisjon av årsregnskap fremgår av revisorloven kapittel 5. Revisorloven § 5-1 omhandler revisjonens innhold. Revisor skal blant annet vurdere om årsregnskapet er utarbeidet i samsvar med lov og forskrift.

3.3.2 EØS-rett

Av artikkel 46 a(1) følger at redegjørelsen for foretaksstyring i utgangspunktet skal inntas som et eget kapittel i årsberetningen. I henhold til artikkel 46 a(2) kan Medlemsstatene imidlertid tillate at redegjørelsen gis i et eget dokument som skal offentliggjøres sammen med årsberetningen, eventuelt ved at det henvises til i dette dokumentet i årsberetningen dersom det publiseres på selskapets hjemmeside på internett. Dersom opplysningene som kreves etter artikkel 10(1) i overtakelsesdirektivet gis i årsberetningen, er det tilstrekkelig at det i redegjørelsen inntas en henvisning til årsberetningen for de opplysningene som kreves etter artikkel 46 a(1) bokstav d. Det fastslås i artikkel 46 a(2) at kravet til revisjon av årsberetningen etter artikkel 51(1) gjelder for opplysningene som kreves etter artikkel 46 a(1) bokstav c og d. For de øvrige opplysningskravene etter artikkel 46 a skal revisor bekrefte at opplysningene er gitt.

Artiklene 1(8) og 1(10) i direktiv 2006/46/EF (som gjelder nye artikler 50 b, 50 c og 60 a) i regnskapsdirektivet, og artiklene 2(3) og 2(5) (som gjelder nye artikler 36 a, 36 b og 48 i konsernregnskapsdirektivet) fastsetter ansvaret til selskapets administrasjon, styre og tilsynsorganer for avleggelse av årsregnskap, årsberetning, konsernregnskap samt redegjørelse for foretaksstyring dersom denne foreligger som separat dokument.

Etter direktivets ordlyd skal de nevnte organer være kollektivt forpliktet til å sikre at de nevnte dokumenter utarbeides og offentliggjøres i samsvar med kravene etter regnskapsdirektivet og konsernregnskapsdirektivet. Medlemsstatene er forpliktet til å sikre at lover og administrative bestemmelser om ansvar som nevnt, som minimum kan gjøres gjeldende overfor foretaket. Av artikkel 60 a, hhv. artikkel 48, følger videre at medlemsstatene skal fastsette sanksjoner for overtredelse av de nasjonale bestemmelser som er effektive, som står i et rimelig forhold til overtredelsen og som har en avskrekkende virkning.

3.3.3 Dansk og svensk rett

3.3.3.1 Danmark

Av årsregnskabsloven § 107 c stk. 3 følger at redegjørelsen for virksomhedsledelse som hovedregel skal gis i ledelsesberetningen. Etter bestemmelsens stk. 4 gis imidlertid Erhvervs- og Selskabsstyrelsen hjemmel til å bestemme at redegjørelsen ikke skal inntas i ledelsesberetningen dersom redegjørelsen er offentliggjort på virksomhetens internettside og ledelsesberetningen inneholder en henvisning til denne siden. Erhvervs- og Selskabsstyrelsen er gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler om offentliggjøring på virksomhetens hjemmeside, herunder om når oppdatering av opplysningene der skal skje og om revisors plikter knyttet til opplysninger som er offentliggjort på internett.

Før lovendringene ved lov nr. 516 av 17. juni 2008 om endring av årsregnskabsloven var ledelsesberetningen en del av årsrapporten, og skulle dermed revideres på lik linje med årsregnskapet. Blant annet som ledd i arbeidet med å lette byrdene for næringslivet ble årsregnskabsloven § 135 endret slik at revisor skal avgi en uttalelse om hvorvidt ledelsesberetningen er i overensstemmelse med årsregnskapet, henholdsvis konsernregnskapet, for det aktuelle regnskapsår. Av forarbeidene 2 til lovendringen fremgår at det er forutsatt at revisor skal kontrollere om opplysninger i ledelsesberetningen er konsistente med opplysninger i årsregnskapet, men at det ikke er tale om full revisjonsplikt på linje med det tidligere kravet. I drøftelsen presiseres det at dette innebærer at revisor ikke kan se bort fra den kunnskap revisor har tilegnet seg om virksomheten i forbindelse med sin revisjon av årsregnskapet, henholdsvis konsernregnskapet, og at det skal tas hensyn til denne kunnskap når revisor avgir sin uttalelse.

Det er i forarbeidene 3 presisert at det fortsatt vil være ledelsens ansvar å påse at hele årsrapporten oppfyller lovens krav, og at dette fortsatt skal fremgå ved ledelsespåtegningen. Det bemerkes i den forbindelse at endringene ikke medfører noen reell endring i ledelsens ansvar for ledelsesberetningen. Det er således fortsatt ledelsens ansvar at ledelsesberetningen gir et rettvisende bilde. Dette innebærer i henhold til forarbeidene 4 blant annet krav om at alle relevante forhold skal beskrives, og at de avgitte opplysninger skal være relevante, pålitelige og nøytrale. Dersom kvalitetskravene ikke er oppfylt, vil det potensielt kunne medføre straff- såvel som erstatningsansvar.

3.3.3.2 Sverige

I Sverige er det etter årsredovisningslagen 6 kap. 8 § åpnet for at bolagsstyringsrapporten kan avgis enten som et eget dokument eller som del av förvaltningsberättelsen. Årsregnskapet offentliggjøres ved innsending til Bolagsverket. Mislighold av plikten til å sende inn årsregnskapet sanksjoneres eventuelt ved forsinkelsesavgift, i tilfelle med personlig betalingsansvar for det enkelte styremedlem. Det er i bestemmelsen presisert at en bolagsstyrningsrapport avgitt som eget dokument ikke skal anses som opprettet ved en handling adskilt fra opprettelsen av årsregnskapet. De særlige krav som gjelder til revisjon av årsregnskapet vil ikke omfatte en slik rapport som er opprettet som en adskilt handling. Imidlertid er det i årsredovisningslagen 6 kap. 9 § særskilt bestemt at de krav som etter direktivet gjelder for revisjon av förvaltningsberättelsen uansett skal omfatte enkelte av de opplysningene som rapporten skal inneholde, og for øvrig at rapporten finnes. Revisors uttalelse skal avgis til Bolagsstyringsverket innen samme frist som den ordinære revisjonsberetningen, og skal følge som vedlegg til bolagsstyrningsrapporten.

Det er i prop. 2008/09:71 forutsatt at direktivets bestemmelser om ansvar og sanksjoner ikke krever ytterligere gjennomføringstiltak. I den forbindelse vises det blant annet til styrets forvaltningsansvar etter aktiebolagslagen 8 kap. 1 §, daglig leders plikt etter aktiebolagslagen 8 kap. 29 § til å sørge for at selskapet har en betryggende finansforvaltning og at selskapets bokføring oppfyller lovens krav og til det alminnelige erstatningsansvaret som gjelder for styremedlemmer, ansatte, revisor m.v. som ved utøvelsen av sine oppgaver uaktsomt påfører selskapet skade. De aktuelle sanksjoner er vurdert som formålstjenlige og effektive. I begrunnelsen i prop. 2008/09:71 er det videre vist til at styret er et kollegialt organ, og at beslutninger i utgangspunktet fattes av et samlet styre. Selv om det i og for seg ikke er krav om at samtlige styremedlemmer må ha tatt del i behandlingen av en bestemt sak, krever beslutninger om opprettelse av årsregnskap underskrift fra samtlige styremedlemmer og daglig leder. Dersom noen av disse har forbehold til årsregnskapet slik det fastsettes skal det gis en uttalelse om dette i årsregnskapet. Eventuelt ansvar vil bli vurdert individuelt for det enkelte styremedlem, og i så fall vil det kunne ha betydning om et slikt forbehold er inntatt. Det pekes på at både erstatningsansvar og straffansvar prøves individuelt for det enkelte styremedlem. Det er lagt til grunn at direktivets krav til styrets kollektive ansvar for den finansielle rapporteringen bare innebærer at medlemsstatene skal sikre at samtlige styremedlemmer har et ansvar for den finansielle rapporteringen, og at de skal sikre at dette ansvaret ikke kan delegeres eller overlates til andre.

3.3.4 Utvalgets forslag

Utvalget har lagt til grunn at de fleste av direktivets krav vedrørende avgivelse og ansvar er oppfylt gjennom eksisterende bestemmelser i regnskapsloven mv. Utvalget har imidlertid foreslått at adgangen til å gi redegjørelsen for foretaksstyring i et eget dokument benyttes. Når det gjelder kravet til revisjon, har utvalget lagt til grunn at bestemmelsen i revisorloven § 5-1 første ledd annet punktum, blant annet om at revisor skal vurdere om opplysningene i årsberetningen er konsistente med årsregnskapet, videreføres uendret. Dette medfører at dersom redegjørelsen for foretaksstyring gis som et kapittel i årsberetningen, vil revisor også måtte vurdere om opplysningene er konsistente med årsregnskapet. Utvalget har vist til at foretakets valg av avgivelsesform ikke bør være avgjørende for i hvilken grad redegjørelsen må underlegges revisors konsistenssjekk. Utvalget har på den bakgrunn foreslått en presisering av kravet i revisorloven § 5-1 slik at en redegjørelse for foretaksstyring avgitt som separat dokument vil være underlagt et tilsvarende revisjonskrav.

Når det gjelder direktivets krav til at administrasjon, styre og tilsynsorganer «kollektivt» skal stå ansvarlige for regnskap, redegjørelse for foretaksstyring mv., har utvalget lagt til grunn at gjeldende ansvarsbestemmelser etter regnskaps- og selskapslovgivningen er tilstrekkelige. Utvalget viser til at selv om det enkelte styremedlem etter forslaget om et krav til en redegjørelse for foretaksstyring vil ha en plikt til å påse at det gis opplysninger i samsvar med kravet, og ansvaret for at det er overensstemmelse mellom det som beskrives i redegjørelsen og prinsippene for foretaksstyring som er etablert i foretaket, innebærer utvalgets forslag ikke et utvidet ansvar i forhold til styremedlemmenes ansvar etter gjeldende rett, for at foretaksstyringen som beskrives oppfyller visse minstekrav. Utvalget har dessuten presisert at det ikke er foreslått noe krav om at foretaket må innrette internkontrollen på en bestemt måte (eventuelt innføre nye kontrolltiltak), eller til at internkontrollen må dokumenteres mer inngående enn det som følger av dagens regelverk.

3.3.5 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet mener det er behov for noen nærmere avklaringer knyttet til forslaget om at redegjørelsen for foretaksstyring skal underlegges revisors konsistenssjekk.

For at styrets ansvar ikke skal svekkes bør det etter LOs syn kreves at redegjørelsen skal nevnes i årsberetningen.

NHO støtter forslaget om at underskrift på årsberetningen anses som underskrift også på redegjørelsen. NHO er imidlertid ikke enig i utvalgets forståelse av artikkel 46 a nr. 2. I NHOs høringsuttalelse heter det om dette blant annet:

«Etter vår vurdering angir artikkel 46 a nr. 2 tredje og fjerde punktum omfanget av konsistenssjekken, uavhengig av om redegjørelsen gis som en del av årsberetningen eller i et eget dokument. Denne forståelsen er også lagt til grunn i det svenske lovforslaget om gjennomføring av artikkel 46a.

Forslaget fra Utvalget om konsistenssjekk av alle opplysninger om foretaksstyring går altså etter vår oppfatning lenger enn det direktivene krever. Revisorloven § 5-1 bør utformes etter mønster av artikkel 46 a nr. 2 tredje og fjerde punktum.»

Oslo Børs mener at kontroll med revisors konsistenssjekk, også når det er tale om revisors konsistenssjekk av redegjørelsen til utenlandske selskaper etter forslaget til § 5-7 tredje ledd annet punktum i verdipapirforskriften, burde være omfattet av Kredittilsynets tilsyn i medhold av verdipapirhandelloven § 15-1 tredje ledd. Oslo Børs uttaler i den forbindelse blant annet:

«Kontrollen med at konsistenssjekken er foretatt fremstår etter det børsen kan se som en forlengelse av tilsynet med utarbeidelsen av årsregnskapet og revisors arbeid, og hører således mest naturlig under Kredittilsynet. Regulert marked kan heller ikke sees å ha de nødvendige hjemler overfor revisor i forbindelse med utførelse av en kontrolloppgave som nevnt.»

3.3.6 Departementets vurdering

Departementet oppfatter utvalget dit hen at kravet til at revisor skal sjekke om opplysninger i redegjørelsen er konsistente med opplysninger gitt i årsregnskapet både gjelder når redegjørelsen for foretaksstyring er gitt som kapittel i årsberetningen og når den er gitt som eget dokument. Dette svarer til kravet etter artikkel 51(1) bokstav b i direktiv 78/660/EØF. Ut fra ordlyden i gjeldende § 5-1 første ledd i revisorloven, sammenholdt med spesialmerknadene til utvalgets forslag, ser departementet at det kan fremstå som uklart om det har vært utvalgets hensikt å utvide revisjonens innhold. Ut fra de alminnelige merknadene legger departementet imidlertid til grunn at det har vært utvalgets mening å videreføre gjeldende rett, men slik at opplysningene i redegjørelsen for foretaksstyring skal sjekkes på lik linje med opplysninger i årsberetningen, også når redegjørelsen er gitt som et eget dokument. Departementet foreslår etter dette at utvalgets forslag følges opp, og legger til grunn at bestemmelsen må forstås slik det er redegjort for ovenfor.

Departementet er enig med NHO i at utvalgets forslag til nytt tredje punktum i revisorloven § 5-1 første ledd går lengre enn direktivets minstekrav. Imidlertid viser departementet til at forslaget bare innebærer at det skal vurderes om det er opplysninger i redegjørelsen som ikke er konsistente med årsregnskapet. Siden de fleste opplysningene som kreves gitt i redegjørelsen for foretaksstyring i praksis bare i liten grad vil vedrøre enkeltposter i årsregnskapet, vil dette kravet etter departementets vurdering være lite byrdefullt å oppfylle. Samtidig vil det etter departementets oppfatning være lite hensiktsmessig om revisor ikke skulle bruke den kunnskapen han innehar fra årsregnskapsrevisjonen for øvrig dersom han ser at det faktisk er gitt opplysninger i redegjørelsen for foretaksstyring som ikke er konsistente med opplysninger gitt i årsregnskapet. Det vises for øvrig til vurderingen i de danske lovforarbeidene. Departementet har etter dette kommet til at utvalgets forslag på dette punktet bør følges opp.

Departementet er enig med Oslo Børs i at det ikke fremstår som hensiktsmessig at det regulerte marked skal kontrollere om det er gjennomført konsistenssjekk med redegjørelser for foretaksstyring som er avgitt i henhold til utenlandske krav når det er gitt dispensasjon fra de norske kravene. Departementet mener i likhet med Oslo Børs at dette er noe som eventuelt vil være omfattet av Finanstilsynets kontroll med utstederes finansielle rapportering etter verdipapirhandelloven § 15-1 tredje ledd. Samtidig fremstår det for departementet som klart at et utenlandsk krav ved dispensasjonsvurderingen neppe kan anses for likverdig med det norske kravet dersom det ikke gjelder et revisjonskrav etter det utenlandske regelverket som utstederen forutsetningsvis er underlagt som minst svarer til direktivets minstekrav. Dette vil det regulerte marked måtte kontrollere når det vurderes om dispensasjon skal gis.

Departementet legger som utvalget til grunn at de norske reglene om ansvar og sanksjoner for avleggelse av årsregnskap mv., i hovedsak allerede oppfyller direktivets krav. Det vises i den forbindelse også til vurderingen i den svenske proposisjonen, og til at de norske reglene om styrets ansvar for regnskapsavleggelsen i det vesentlige svarer til de svenske i dette henseendet. Departementet har merket seg at utvalget har lagt til grunn at de nye reglene ikke i seg selv innebærer at foretaket må innrette internkontrollen på en bestemt måte (eventuelt innføre nye kontrolltiltak), eller til at internkontrollen må dokumenteres mer inngående enn det som følger av dagens regelverk. Departementet mener imidlertid at utvalgets forslag om å klargjøre at underskriften etter regnskapsloven § 3-5 også skal anses å omfatte redegjørelsen for foretaksstyring, bør følges opp. Forslaget har blitt støttet i høringen av blant andre LO og NHO.