20 Andre lovspørsmål

20.1 Navnebruk og enerett til navn

I trossamfunnsloven § 12 er det gitt særskilte regler om trossamfunns navn, blant annet om enerett til navn og navnendringer. Bestemmelsen lyder:

Eit trudomssamfunn må ikkje nytta namn som kan valda forbyting med andre trudomssamfunn.Når eit trudomssamfunn melder namnet sitt til det departement Kongen fastset, kan samfunnet få einerett til namnet. Departementet ser til at namnet ikkje alt er i bruk, at det ikkje krenkjer nokon, og at det ikkje er skikka til å valda forbyting. Er slikt ikkje til hinder for godkjenning, skal departementet gjeva vitnemål om at namnet er meldt og godkjent.

Gjer trudomssamfunnet brigde i namnet sitt eller vert samfunnet oppløyst, skal styret senda departementet melding om det utan drygjing.

Reglene i § 12 gjelder for både registrerte og uregistrerte trossamfunn. Det er ikke gitt tilsvarende regler for livssynssamfunn.

For offentlig forvaltning er det i dag først og fremst organisasjonsnumrene som skiller det ene trossamfunnet fra det andre. Hjemmelen til å fastsette rett til bruk av navn er av liten praktisk betydning og sjelden i bruk. I NOU 2013:1 ble bestemmelsen i § 12 om enerett til navn foreslått opphevet (s. 414).

Departementet mener at det ikke er et samfunnsmessig behov for en særskilt, lovregulert ordning om trossamfunns navn. Trossamfunnsloven § 12 foreslås ikke videreført i ny lov.

20.2 Tilskudd til religionsopplæring

Etter trossamfunnsloven § 20 kan registrerte trossamfunn kreve kommunale tilskudd til religionsopplæring for barn som tilhører samfunnet og som er fritatt fra kristendomsopplæringa i grunnskolen.

Det tidligere faget Kristendomskunnskap er erstattet av faget Kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE). Faget skal ifølge opplæringsloven § 2–4 være et ordinært skolefag som normalt samler alle elever, og det skal ikke være forkynnende. Grunnlaget for tilskudd etter trossamfunnsloven § 20 er etter dette falt bort. Bestemmelsen kan oppheves.

Trossamfunnsloven § 20 foreslås ikke videreført i ny lov. Dette er i samsvar med forslaget i NOU 2013: 1 (s. 414).

20.3 Arkivering og avlevering

20.3.1 Innledning

Etter kirkeloven § 38 gjelder arkivlovens regler om offentlige organer for den virksomhet som drives av lovbestemte kirkelige organer. Tilsvarende er ikke tilfelle for andre tros- og livssynssamfunn. Som nevnt fastslår imidlertid trossamfunnsloven § 25 at forstander i registrert trossamfunn skal føre de «bøker» som Kulturdepartementet bestemmer. I henhold til § 11 i lovens tilhørende forskrift skal forstander føre et medlemsregister med nærmere angitte opplysninger. Etter lovens § 22 skal trossamfunnets «offentlege bøker» straks overføres til Fylkesmannen når et registrert trossamfunn oppløses eller av andre grunner mister sin status som registrert. Bøkene skal etter lovens § 23 avleveres til de offentlige arkiver i samsvar med reglene som gjelder for embetsbøkene i Den norske kirke, det vil si når siste innføring er 80 år gammel.

Med unntak for vigselsbok i tråd med § 1 i forskrift om registrering og melding av vigsel, fører ikke tros- og livssynssamfunnene lenger «offentlege bøker».

Stålsett-utvalget mente det ikke var grunn til å ha særlige regler for arkiv i tros- og livssynssamfunn. Ovennevnte bestemmelser ble derfor ikke foreslått videreført i utvalgets forslag til tilskuddslov for tros- og livssynssamfunn. Utvalget framholdt arkivlovas særlige regler om verneverdige privatarkiv som et alternativt grunnlag for å sikre bevaring av arkivmateriale i tros- og livssynssamfunnene.

20.3.2 Departementets vurderinger

For om nødvendig å kunne sikre registrering blant annet av utførte vigsler, og å kunne videreføre plikten til å avlevere offentlige bøker, både for Den norske kirke og de øvrige samfunnene, foreslås en forskriftshjemmel i § 18 som gir Kongen myndighet til å gi regler om dette.

20.4 Rett til fri (permisjon) ved religiøse høytider

20.4.1 Gjeldende rett

Trossamfunnsloven § 27 a lyder:

Den som ikkje høyrer til Den norske kyrkja har rett til fri frå arbeid, skulegang, tenesteplikt og liknande i opp til to dagar kvart år i samband med religiøse høgtider etter vedkomande sin religion.

Arbeidsgjevar har rett til å krevja at desse fridagane vert arbeidd inn att av arbeidstakar. Etter førehandstingingar med arbeidstakaren fastset arbeidsgjevaren når innarbeidinga skal skje.

Arbeidstakar som ynskjer å nytte denne retten til fridagar, skal gje arbeidsgjevaren varsel seinast 14 dagar på førehand.

Dersom vedkomande religion høgtidar meir enn to religiøse høgtidsdagar kvart år, og desse fell utanom dei fridagane som elles gjeld her i riket, kan vedkomande sjølv velje dei to fridagane han har rett til, som religiøse høgtidsdagar.

Innarbeiding av fri som er gitt i medhald av paragrafen her, vert ikkje rekna som overtid jamvel om arbeidstida overstig dei timetal som er fastsett i arbeidsmiljøloven §§ 10-4 og 10-5.

Bestemmelsen ble føyd til loven i forbindelse med endringer i arbeidsmiljøloven i 1980, og har som formål å sikre dem som ikke tilhører Den norske kirke, og som har andre helligdager, en minsterett til fri i forbindelse med sine religiøse høytider.

Arbeidstakere skal ikke trekkes i lønn for fridagene, men arbeidsgiver kan kreve at arbeidstakeren innarbeider fraværet. Ettersom arbeidsgiver kan kreve at arbeidstakeren innarbeider fridagene, gir ikke bestemmelsen en ubetinget rett til lønnet arbeidsfri. Hvis fraværet må innarbeides, vil det i realiteten ikke være lønnet. Ytterligere rettigheter kan nedfelles i tariffavtaler eller gis ensidig av arbeidsgiver.

Opplæringsloven § 2-11 annet ledd gir grunnskoleelever som tilhører andre trossamfunn enn Den norske kirke, rett til permisjon på samtlige helligdager innen elevens religion (det må søkes om permisjon, og foreldrene skal sørge for nødvendig undervisning i permisjonstiden). Elever i videregående skole har derimot kun rett til to dager fri etter § 27 a i trossamfunnsloven.

Etter bestemmelsens ordlyd er det ikke klart at den gjelder for universitets- og høyskolestudenter. Forarbeidene kan imidlertid tyde på at også studenter skal anses omfattet, noe også formålet med bestemmelsen tilsier. I Ot.prp. nr. 41 (1979–1980) framkom følgende om hvilke grupper som gis rett til fri (s. 26):

Når det gjelder grunnskolen, er rett til fri ved religiøse høytider hjemlet i grunnskolelovens § 13, nr. 8, mens tilsvarende lovhjemmel ikke eksisterer for elever i videregående skoler og studenter.

Det vil ikke bli fremmet noe forslag om å oppheve nevnte bestemmelse i grunnskoleloven eller andre tilsvarende bestemmelser idet hensikten med det nye lovforslaget er å sikre alle en minsterett til fri, uten å frata grupper den rett de alt måtte ha utover denne minsterett.

I proposisjonen bemerket dessuten Kommunal- og arbeidsdepartementet at ordlyden «i tillegg til arbeidstakere også omfatter skoleelever og andre som ikke selv er herre over sin arbeids- og fritid.» Studenter kan generelt ikke sies å være herre over sin arbeids- og fritid.

Med «tenesteplikt og liknande» omfattes ifølge forarbeidene vernepliktige samt «sivile tjenestepliktige, praktikanter og pasienter som gjennomgår et behandlingsopplegg». Straffedømte faller utenfor bestemmelsen.

Forarbeidene drøftet hvilken lov hjemmelen burde innpasses i (Ot.prp. nr. 41 (1979–1980) s. 25 flg.) Trossamfunnsloven ble funnet å være det best egnede alternativet fordi «den naturlig vil dekke alle berørte grupper, dvs. arbeidstakere, skoleelever, vernepliktige osv.».

20.4.2 NOU 2013: 1

Stålsett-utvalget vurderte hvorvidt retten til fri burde utvides til mer enn to dager per år, men kom til at retten til to dager selvvalgt fri er «en rimelig balanse mellom hensynet til den enkeltes behov for fri til egne helligdager og hensynet til arbeidslivets og utdanningsinstitusjonenes krav» (NOU 2013: 1 s. 190–192).

Utvalget foreslo at reguleringen ble flyttet til lovene for hvert saksfelt, som arbeidsmiljøloven og opplæringsloven. Forslaget om flytting hang sammen med utvalgets forslag om å erstatte trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven med en ren tilskuddslov.

Utvalget anbefalte at det ble uttrykt eksplisitt i universitets- og høyskoleloven at retten til to dager fri per kalenderår også gjelder for studenter. Om den praktiske gjennomføringen ved universitetene og høyskolene bemerket utvalget følgende:

Slik som for arbeidstakere må det gjelde en viss varslingsplikt. Av hensyn til planlegging av eksamen og obligatorisk undervisning og for å motvirke misbruk av ordningen vil utvalget foreslå en varslingsfrist på 45 dager for helligdager som kolliderer med eksamen. For obligatorisk undervisning vil det være rimelig med en varslingsfrist på 14 dager, men utvalget vil foreslå at det enkelte lærested regulerer fristene for dette selv. Hensikten med en slik ordning er å legge til rette for at også studenter skal kunne ha mulighet til å ivareta sine religiøse plikter på bestemte dager. Denne retten skal ikke gå på bekostning av hvilke studiekrav som stilles. Lærestedet må utarbeide retningslinjer for hvordan obligatorisk undervisning eller eksamen kan gjennomføres også ved en slik tilrettelegging.

Når det gjelder elever i videregående skole, mente utvalget at det måtte presiseres i forskrifter om vurdering i videregående opplæring at fridagene ikke skal føres som fravær på vitnemålet eller for øvrig få noen konsekvenser for retten til vurdering.

Utvalget foreslo dessuten at retten ikke lenger skulle være koblet til ikke å tilhøre Den norske kirke, men til å ha andre høytidsdager enn de offisielt fastsatte helligdagene.

Blant de få høringsinstansene som uttalte seg om ovennevnte anbefalinger og forslag, var det et flertall som støttet at retten til fri ikke burde utvides til flere dager per år. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Kirkerådet og Det Mosaiske Trossamfund var blant dem som tok til orde for å utvide retten.

Et klart flertall av instansene som uttalte seg om forslaget om lovfesting av rett til fri for studenter, støttet dette, deriblant UNIO og Utdanningsforbundet. Syvendedags Adventistsamfunnet uttalte følgende om dette:

Det vesentlige punktet for Adventistsamfunnets medlemmer, som helligholder sabbaten hver lørdag, er at det enkelte studiested må ha en forpliktelse til å tilrettelegge eksamenskalenderen slik at studentene får tatt sine eksamener ved semesterslutt og at deres eksamener ikke blir lagt til en lørdag.

Adventister som studerer ved NTNU, har tatt opp det de mente var diskriminering fra NTNUs side, i en sak med Likestillings- og diskrimineringsombudet (ref.: 12/144) og deretter Likestillings- og diskrimineringsnemnda (ref.: 36/2012). Konklusjonen i begge instanser var at NTNU ikke bryter diskrimineringsloven fordi studentene får gyldig forfall til eksamen som legges til sabbaten (lørdag) og gis anledning til å ta utsatt prøve (kont). Studentene må nå innrette seg etter dette, men det er en svært ugunstig ordning. Vi ber derfor om at dette hensynet blir tatt med ved utarbeiding av ny § 4-5a i universitets-og høyskoleloven.

Høgskolen i Oslo og Akershus uttrykte forståelse for forslaget, men bemerket at

…retten til egne fridager ikke må innføres på bekostning av studiekrav og eksamensavvikling. Det må være opp til institusjonen selv å innvilge eller avslå søknader om individuelle fridager ut fra retningslinjer institusjonen praktiserer. Den enkelte student må vurdere om studiekrav og religiøse plikter kolliderer.

20.4.3 Departementets vurderinger

Departementet er i det vesentlige enig med utvalget, men finner at reglene bør plasseres i loven om tros- og livssynssamfunn.

Departementet foreslår at ordlyden endres for å gjøre det klart at også studenter har rett til fri, men bare fra obligatorisk undervisning – ikke fra eksamen. Det er opp til lærestedene å utarbeide retningslinjer for gjennomføring av obliatorisk undervisning ved studenters bruk av retten til fri.

Etter departementets syn er det praktisk vanskelig å etterkomme Adventistsamfunnets ønske om at eksamener på universiteter og høyskoler ikke skal kunne legges til lørdager.

Departementet foreslår følgende bestemmelse i loven om tros- og livssynssamfunn:

Den som har andre religiøse høytidsdager enn de offentlige helligdagene, har rett til fri fra arbeid, skolegang, obligatorisk undervisning ved universitet og høyskole, tjenesteplikt og lignende i opp til to selvvalgte dager hvert år i forbindelse med høytider etter vedkommendes religion.

Arbeidstaker som ønsker å benytte retten til fri, skal varsle arbeidsgiver senest 14 dager på forhånd.

Arbeidsgiver kan kreve at arbeidstaker innarbeider fridagene. Etter drøfting med arbeidstaker fastsetter arbeidsgiver når innarbeidingen skal skje. Innarbeidingen regnes ikke som overtid selv om arbeidstiden overstiger alminnelig arbeidstid i henhold til arbeidsmiljøloven.

Student som ønsker å benytte retten til fri fra obligatorisk undervisning, skal varsle lærestedet senest 4 uker på forhånd.

20.5 Politiattest

Ved Prop. 81 L (2010–2011), jf. Innst. 393 L (2010–2011), ble det tatt inn en bestemmelse i kirkeloven som ga lovbestemte organer i Den norske kirke adgang til å kreve framlagt barneomsorgsattest av personer som skal utføre oppgaver som innebærer omsorg for mindreårige.

For frivillige organisasjoner er slik hjemmel gitt i forskrift til politiregisterloven. Denne hjemmelen omfatter tros- og livssynssamfunn, men, i det minste tidligere, ikke Den norske kirke.

Departementet mener det for klarhetens og enkelthetens skyld bør inntas en bestemmelse i den nye loven som omfatter både Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene. Forslag til bestemmelse er tatt inn i lovutkastet § 19.

20.6 Endring i annen lovgivning

En rekke andre lover og forskrifter refererer til stillingskategorien prest eller forstander i registrert trossamfunn, som i trossamfunnsloven § 14 siste ledd er definert som «den eller dei som har lovsette gjeremål i trudomssamfunnet». Videre finnes det annen lovgivning som refererer til prester i Den norske kirke som «prester i statskirken».

Departementet mener at det materielle innholdet i disse bestemmelsene i all hovedsak bør videreføres, og vil komme tilbake til de nødvendige lovtekniske endringene i lovproposisjonen om ny lov om tros- og livssynssamfunn.