4 Oversikt over gjeldende lovgivning
4.1 Innledning
I dette kapitlet gis en kortfattet oversikt over aktuell lovgivning og finansieringsordninger for Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene.
Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene er som annen virksomhet underlagt den alminnelige lovgivningen. I noen tilfeller er det der også gitt særlige bestemmelser som uttrykkelig retter seg mot tros- og livssynssamfunn eller deres prester, forstandere eller tilsvarende. Framstillingen i det følgende er likevel begrenset til å gi en framstilling av lovgivningen som vil være direkte berørt av forslaget om en felles lov for tros- og livssynssamfunn. I de senere, tematiske kapitlene utdypes regelverket ytterligere.
4.2 Overordnet rammeverk
Lovgivningen om tros- og livssynssamfunn har en felles forankring i Grunnloven § 16. Paragrafen inneholder for det første bestemmelsen om religionsfrihet, den gir for det andre særlige bestemmelser om Den norske kirke og den uttaler for det tredje at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.
Bestemmelsen om religionsfrihet følger allerede av internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av. De sentrale bestemmelsene i denne sammenheng er gitt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (SP). Ved lov 9. mai 2014 nr. 14 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) er disse konvensjonene gjort gjeldende som norsk lov, og går ved motstrid foran bestemmelser i annen lovgivning.
Grunnloven § 16 og relevante internasjonale konvensjonsbestemmelser er nærmere behandlet nedenfor i kapittel 6.
4.3 Kirkeloven
Særlige bestemmelser om Den norske kirke er gitt i lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven).
Loven inneholder forholdsvis omfattende bestemmelser om Den norske kirkes organisering og organer. På flere områder er det overlatt til kirkelige organer, hovedsakelig Kirkemøtet, å gi nærmere regler i medhold av loven. Dette gjelder blant annet bestemmelser om myndighetsforholdene mellom de ulike kirkelige organene, om organenes sammensetning, oppgaver og virkemåte, om stemmerett og valg, fremgangsmåten ved inn- og utmelding m.m. Bestemmelser og avgjørelser som gjelder kirkelig inndeling og kirkebygg, og som har direkte følger for kommunens finansieringsansvar, gis imidlertid av departementet.
Soknet (menigheten) er etter loven den grunnleggende enheten i Den norske kirke og et selvstendig rettssubjekt. Det er menighetsrådet, og på nærmere angitte områder det kirkelige fellesrådet (fellesorgan for soknene i en kommune) som opptrer på vegne av soknet. Soknet kan ikke løses fra Den norske kirke.
Den norske kirke, som representeres av kirkens nasjonale og regionale organer, er også et selvstendig rettssubjekt.
Den norske kirke nasjonalt og regionalt er etter kirkeloven § 2 a finansiert ved tilskudd fra staten. For 2017 er tilskuddet om lag 2 mrd. kroner. Det omfatter i første rekke tilskudd til prestetjenesten og til bispedømmerådenes, biskopenes, Kirkerådets og Kirkemøtets virksomhet, men staten gir også tilskudd til andre kirkelige formål, særlig til kirkens trosopplæring. Kirkemøtet bestemmer fordelingen av statens rammetilskudd på formål og oppgaver. Ansvaret for den videre budsjett- og økonomioppfølgingen ligger til Kirkerådet.
Virksomheten i soknene er i hovedsak finansiert av kommunen. Finansieringsansvaret er regulert i kirkeloven § 15 og omfatter utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker, lokalkirkelige stillinger, og administrative kostnader knyttet til soknets organer og deres virksomhet. Også gravplassvirksomheten er finansiert av kommunen, se punkt 4.7.
De samlede overføringene fra kommunene til Den norske kirke utgjorde i 2016 om lag 3,7 mrd. kroner.
4.4 Lov om Opplysningsvesenets fond
Eiendommer som fra gammelt av har tilhørt det enkelte presteembete – prestegårdene – ble etter reformasjonen og helt fram til nyere tid beholdt som inntektsgrunnlag for prestene. I 1814 fikk denne eiendomsmassen et særskilt vern i Grunnloven. Bestemmelser om dette er gitt i Grunnloven § 116 første punktum:
Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.
Den eiendomsmassen som er omtalt i grunnlovsbestemmelsen, ble ved lovregulering i 1821 organisert som Opplysningsvesenets fond. Fondet er nå nærmere regulert i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond. Loven skal sikre at fondet kommer Den norske kirke til gode, og at verdiene blir bevart og gir avkastning i samsvar med Grunnlovens bestemmelse. Fondet er et selvstendig rettssubjekt og blir etter loven forvaltet av Kongen, som fastsetter hvordan det skal organiseres og avgjør rettslige disposisjoner av fondets eiendommer.
Fondsforvaltningen er i dag lagt til et statlig forvaltningsorgan under Kulturdepartementet. Forvaltningsorganet har egne ansatte og et eget styre oppnevnt av departementet. Driftsutgiftene dekkes av fondet. Departementet har fastsatt bestemmelser om forvaltningen i en egen instruks. Det vises ellers til nærmere omtale i kapittel 12 nedenfor.
4.5 Trossamfunnsloven og lov om tilskott til livssynssamfunn
Lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn (i dette høringsnotatet omtalt som livssynssamfunnsloven) er en kortfattet lov som i all hovedsak gir regler om utmåling av støtte fra stat og kommune og hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne få offentlig støtte som livssynssamfunn.
Lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna (i dette høringsnotatet omtalt som trossamfunnloven) er også en tilskuddslov, men gir i tillegg mer omfattende bestemmelser om det å tilhøre et trossamfunn og hvilke rettigheter og plikter som følger av dette.
Lovens første kapittel gir bestemmelser som skal sikre trosfriheten. Her gis også regler om medlemskap og tilhørighet til trossamfunn. Formålet med tilhørighetsbestemmelsene er først og fremst å legge grunnlag for beregning av tilskudd til trossamfunn utenom Den norske kirke. Bestemmelsen i lovens første kapittel gjelder også for Den norske kirke, når ikke annet er sagt i trossamfunnsloven eller i kirkeloven.
Lovens annet kapittel retter seg utelukkende mot trossamfunn utenom Den norske kirke. Her fastsettes en ordning for registrering av trossamfunn og hvilke rettigheter og plikter som er knyttet til statusen som registrert trossamfunn, blant annet retten til å kreve tilskudd.
Det er videre tatt inn en bestemmelse om at retten til tilskudd også omfatter "andre organiserte trudomssamfunn", dvs såkalte uregistrerte trossamfunn.
Trossamfunnsloven inneholder også bestemmelser om rett til fri fra arbeid, skolegang mv. ved religiøse høytider.
Trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven gir tros- og livssynssamfunn en lovbestemt rett til å kreve tilskudd fra både stat og kommune. Tilskuddet skal være så stort at det "etter måten svarar om lag" til det som henholdsvis staten og kommunen har budsjettert til Den norske kirke. Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke får etter dette et tilskudd per medlem som svarer til de bevilgninger Den norske kirke mottar fra stat og kommune per kirkemedlem, med enkelte unntak. Blant annet skal utgifter til Den norske kirke som gjelder alle innbyggere, ikke medregnes i tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn.
I medhold av trossamfunnsloven er det i forskrift 19. april 2005 nr. 345 om registrerte og uregistrerte trossamfunn gitt nærmere regler blant annet om tildeling av tilskudd. Det er overlatt til Fylkesmannen å utbetale statstilskudd etter loven. Det er med hjemmel i lov fastsatt en ordning som innebærer at Brønnøysundregistrene kontrollerer innsendte medlemslister fra tros- og livssynssamfunn, blant annet for dobbeltmedlemskap. Når den årlige kontrollen er gjennomført, skal Brønnøysundregistrene og Fylkesmannen fysisk slette alle oversikter som inneholder fødselsnummer, og stadfeste dette skriftlig overfor Kulturdepartementet. Tilsvarende bestemmelser er gitt for livssynssamfunn i forskrift 19. april 2005 nr. 346 om tilskot til livssynssamfunn.
Kulturdepartementet meddeler hvert år i rundskriv til fylkesmennene hvilken sats som skal brukes ved utregningen av statstilskuddet til tros- og livssynssamfunn. Samtidig gis en redegjørelse for beregningen av den fastsatte tilskuddssatsen.
4.6 Ekteskapsloven
Bestemmelser om ekteskap er gitt i lov 7. april 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven). Nærmere regulering av vigselsordningene for Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene er i tillegg til ekteskapsloven plassert i kirkeloven, trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven. Ansvaret for regelverket er dermed fordelt på Kulturdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.
Etter ekteskapsloven § 6 er det folkeregistermyndigheten som har ansvar for å prøve om ekteskapsvilkårene etter loven er oppfylt. Vilkårene, og hvilke bevis som skal legges fram om at de er oppfylt, er nærmere beskrevet i lovens kapittel 2.
Det framgår av ekteskapsloven § 12 a at, i tillegg til notarius publicus og norske utenriksstasjoner, kan følgende utføre vigsler: "prest i Den norske kirke, og prest eller forstander i et registrert trossamfunn, eller seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn som mottar tilskudd etter lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn når Kongen har godkjent formen for inngåelse av ekteskap".
Hvem som er «prest i Den norske kirke», følger av kirkeloven og bestemmelser gitt i medhold av denne. Hvilke samfunn som er «registrert trossamfunn» eller «livssynssamfunn som mottar tilskudd», og hvem som er «prest eller forstander» eller «seremonileder eller tilsvarende» i disse, avgjøres etter henholdsvis trossamfunnsloven, lov om tilskott til livssynssamfunn og ekteskapsloven.
Regler om forstandere og deres oppgaver er gitt i trossamfunnsloven. Regler om vigselsrett for seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn er gitt i forskrift med hjemmel i ekteskapsloven § 12 annet ledd.
Etter ekteskapsloven § 12 er det et vilkår for vigsel at «Kongen har godkjent formen for inngåelse av ekteskap». Kongens myndighet er delegert til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Den norske kirkes vigselsritual har vært fastsatt av Kongen, i senere år og fram til 2012 av Kirkemøtet etter delegasjon fra Kongen.
4.7 Gravferdsloven
Gravplassforvaltningen er regulert i lov 7. juni 1996 nr. 32 om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven), og i tilhørende forskrift 22. januar 2014 nr. 41.
I lovgivningen er det blant annet gitt bestemmelser om gravplasser og krematorier, om gravlegging og kremasjon, gravminner, feste av grav og spredning av aske.
Den grunnleggende bestemmelsen er at ansvaret for forvaltningen og driften av de offentlige gravplassene er tillagt kirkelig fellesråd. Gravlegging skal som hovedregel skje på en slik offentlig gravplass. Den skal gjennomføres med respekt for avdødes religion eller livssyn. Utformingen av religiøse eller livssynsbaserte seremonier ved gravferd er ikke lovregulerte spørsmål.
Avdøde personer har etter § 6 første ledd rett til fri grav på gravplass i bostedskommunen.
Gravplassene er etter gravferdsloven § 1 fjerde ledd soknets eiendom, med mindre annet følger av særskilt rettsgrunnlag.
Kommunen har etter gravferdsloven § 3 annet ledd og kirkeloven § 15 første ledd bokstav b ansvar for å utrede utgiftene til drift og forvaltning av gravplassene. Det er kommunen som fastsetter avgifter for bruk av gravkapell, kremasjon og feste av grav etter forslag fra fellesrådet. Kommunen avgjør også ved uenighet hvem det er som sørger for, og beslutter om, gravferden. Dersom ingen sørger for gravferden, skal den besørges av avdødes bostedskommune.
Etter kirkeloven § 15 fjerde ledd kan kommunal tjenesteyting tre i stedet for særskilt bevilgning etter avtale med kirkelig fellesråd. Det innebærer at kommunen i stedet for å overføre budsjettmidler til fellesrådet, selv kan ivareta deler av drifts- og vedlikeholdsarbeidet gjennom kommunens egne ansatte.
Fellesrådets ansvar og myndighet etter gravferdsloven kan i medhold av gravferdsloven § 23 etter avtale mellom fellesrådet og kommunen, og med departementets godkjenning, overføres til kommunen. Slik avtale er inngått i fem av landets kommuner.
Enkeltvedtak som kirkelig fellesråd har truffet etter gravferdsloven, kan påklages til bispedømmerådet, som også gir tillatelse til anlegg av ny gravplass, godkjenner plan for gravplassen mv. Denne myndigheten ligger til Fylkesmannen når lokal gravplassmyndighet etter avtale utøves av kommunen. Saker om askespredning og privat gravsted avgjøres i alle tilfeller av Fylkesmannen, jf. gravferdsloven § 20. I den praktiske forvaltningen er den særskilte, nasjonale fagstillingen på gravplassområdet (gravplassrådgiveren), som departementet har opprettet og som er tilknyttet ett av bispedømmerådene, en vesentlig faglig ressurs i enkeltsaker.
Etter trossamfunnsloven § 18 første ledd kan "Kongen eller den han gjer fullmakt, (-) samtykkja i at registerført trudomssamfunn får ha eigen gravplass og setja vilkår for dette", jf. gravferdsloven § 1 annet ledd. Det er svært få slike gravplasser i dag.
Gravferdsloven ble sist endret i 2011 for bedre å ivareta minoritetenes behov ved gravferd, i samsvar med kirkeforlikets forutsetninger (St.meld. nr. 17 (2007–2008) side 108f). De endringene som da ble foreslått i Prop. 81 L (2010–2011), jf. Innst. 393 L (2010–2011), innebar i hovedsak at det ble tydeliggjort at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn og at muligheten for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav ble styrket. Tros- og livssynssamfunnene ble likestilt når det gjelder å gjennomføre seremonier ved åpning av gravfelt eller ny gravplass, og det ble etablert et kontaktforum vedrørende gravferd for de ulike tros- og livssynssamfunnene i den enkelte kommune.