5 En drøfting av spørsmålet om det skal være «rett og plikt» til norskopplæring for voksne innvandrere fra språklige minoriteter.
Utvalget viser til «Rapporten fra arbeidsgruppe til oppfølging av protokoll mellom staten og kommunenes sentralforbund for 1989, hvor spørsmålet om det skal være rett og plikt til norskopplæring for voksne innvandrere til Norge er tatt opp. Spørsmålet ble inngående drøftet der og utvalget mener at den argumentasjonen som der ble gjennomført, fremdeles har gyldighet. Utvalget slutter seg til deres konklusjoner om «at det må gis lovfestet rett til opplæring til et fastsatt nivå for fremmedspråklige over 16 år» (side 38), men at «det ikke innføres generell opplæringsplikt for fremmedspråklige.» Derimot må det «fastsettes retningslinjer for plikt til frammøte på de tilbud en har meldt seg på »(side 43).
Da rapporten ikke er allmennt tilgjengelig, tar vi inn kapittel 7 hvor rett og plikt drøftes, som vedlegg.
«Rapport fra arbeidsgruppe til oppfølging av protokoll mellom staten og Kommunenes sentralforbund for 1989, kapittel 7: Rett og plikt til opplæring for fremmedspråklige voksne»
Rett til opplæring
Fremmedspråklige voksnes «rett» til opplæring er «hjemlet» i de årlige budsjettvedtak og Kirke- og undervisningsdepartementets rundskriv om undervisning i norsk og samfunnskunnskap.
Selv om det systemet vi har i dag, kan sies å fungere som en rett, vil en lovhjemmel bidra til større anerkjennelse av de fremmedspråkliges likeverdighet med norske og at språkopplæring er viktig. Gjennom en lovfestet rett vil alle fremmedspråklige over 16 år, som ikke deltar i andre opplæringstilbud, bli sikret grunnleggende opplæring i norsk og samfunnskunnskap, uavhengig av om staten også for framtida skal fullfinansiere tilbudet.
De svenske og danske lovene
Både Sverige og Danmark fikk i 1986 egne lover for undervisning av voksne innvandrere.
I Sverige skal kommunene sette i verk undervisning som skal gi voksne innvandrere allmenne kunnskaper om svensk språk og samfunnssystem. Loven gjelder innvandrere over 16 år som er kirkebokført, eller som har søkt om oppholdstillatelse for bosette seg i landet. Videre gjelder loven svenske statsborgere som er kirkebokført i kommunen, men som har vært bosatt i utlandet og derfor mangler grunnleggende svenskkunnskaper.Også finske statsborgere som arbeider i kommunen, men er bosatt i Finland nær grensen, kan få undervisning etter loven. Grunnleggende svenskundervisning kan iverksettes av en kommune, eller oppdraget kan gis til en godkjent studieorganisasjon eller en statsstøttet folkehøgskole. Undervisningen skal tilbys så snart som mulig etter ankomst til Sverige.
Kommunen skal
informere dem som har rett til undervisning
redegjøre for vilkårene
drøfte undervisningen med deltakernes arbeidsgivere og den lokale årbeidstakerorganisasjon for å tilrettelegge undervisningen slik at den imøtekommer både arbeidstakers og arbeidsgivers interesser.
Undervisningen skal avsluttes når deltakerne har de kunnskaper og ferdigheter som angis i forskrifter, eller når deltakerne ikke gjør tilfredsstillende framgang. De som av en eller annen grunn ikke får undervisning, og de som får beskjed om å måtte avslutte undervisningen, kan klage til Skolöverstyrelsen. De som må slutte i ordinær SFI (Svensk for innvandrere), kan få tilbud om kombinert oppplæring (arbeid/ undervisning) for å se om dette kan bedre utbytte.
I Danmark gjelder loven for innvandrere over 18 år som er lovlig bosatt i landet.
Undervisningsministeren fastsetter regler om undervisningens innhold og omfang, bl.a. hvor mye undervisning den enkelte innvandrer skal tilbys, og om når undervisningen må anses som unødvendig.
Amtskommunen skal sørge for at undervisningen settes i verk ved å inngå overenskomst med private skole, institusjon, annen privat initiativtaker eller evnt. med annen amtskommune eller kommune. Amtskommunen kan også selv sette i gang undervisningen, og den skal dekke undervisningsutgiftene.
Undervisningen skal gjennomføres i egnede lokaler med nødvendig utstyr. Det er gitt regler for hvilke lokaler som kan benyttes dersom ikke amtskommunen selv har lokaler.
En leder med de nødvendige pedagogiske og administrative forutsetninger skal ha ansvaret for undervisningen, og det forutsettes at lærerne gjennom utdanning eller på annen måte har tilegnet seg den nødvendige kompetanse for å undervise voksne innvandrere.
Lovhjemmel
En rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for fremmedspråklige over 16 år kan hjemles i egen lov, der alle forhold som faller inn under loven omtales. En slik rett kan også tas inn som en utvidelse av lov om voksenopplæring.
Når det gjelder opplæring for voksne, er retten til og tilbudene om opplæring hjemlet i lov om voksenopplæring. De eneste som ifølge loven i dag har rett til opplæring, er personer som etter sakkyndig vurdering har særlig behov for spesialundervisning på grunnskolens område. Opplæringen for øvrige grupper er ikke en rett, men er et tilbud skal ivaretas av kommunene og fylkeskommunene, og som kan utøves av andre som er godkjente for å drive voksenopplæring, bl.a. private skoler og opplysningsorganisasjoner.
Personer som etter sakkyndig vurdering har rett til opplæring etter §§ 4 og 5 i lov om voksenopplæring, kan – hvis de ikke får tilbudene de har krav på – klage til departementet. Fra 01.01.90 er skoledirektørene klageinstans. Etter de opplysninger departementet har, har klagene alltid blitt tatt til følge, og det er derfor ikke utarbeidet retningslinjer for hvilke sanksjoner som skal settes inn, dersom avgjørelsene ikke blir oppfylt.
Drøfting av lovfestet rett
Fordeler og ulemper
Gruppa mener at tilbudet om opplæring for fremmedspråklige stort sett har fungert som en rett, men i økonomisk trange tider har kommunene blitt bedt om at de svakeste skal prioriteres til opplæring. Dette kan ramme tilfeldig, avhengig av hva de enkelte kommuner/kursarrangører vurderer som svake grupper/personer. En lovhjemmel vil også bidra til at undervisningen tas mer alvorlig, bl.a. at ingen må vente i lange tider pga manglende opplæringskapasitet eller -lokaler.
Gruppa er også klar over at en lovhjemlet rett kan bidra til å forsterke opposisjonen mot fremmedspråklige ved at den kan bli tolket som «enda en særfordel». Men en mener at uansett hvilke tilbud som gis eller ikke gis til fremmedspråklige, vil det bli kritikk. Videre kan en lovhjemlet rett føre til at kommunene/ andre som blir tillagt ansvaret for å ivareta opplæringen, får problemer med å ivareta sine opplæringsplikter pga. mangel på lærerkrefter, lokaler osv. Dette vil avhenge av hvordan en eventuell lovhjemmel blir utformet.
Omfang
Ved innføring av en lovhjemlet rett til opplæring må det tas stilling til om retten skal knyttes til en fastsatt timeramme, eller om den skal gis til et fastsatt nivå.
Gruppa mener at en rett innenfor en timeramme kan være det enkleste å forholde seg til, men den vil kunne ramme de svakeste, og vil dermed ikke sikre at de får den nødvendige opplæringen. For at en lov skal få den virkningen en mener den bør ha, må retten til opplæringen gis opp til et fåstsatt nivå. Dette vil gi alle reell mulighet til å få opplæring som kan sette dem i stand til å delta i de tilbud og aktiviteter som er åpne for alle grupper i samfunnet.
Begrensning av tilbudet/Klageadgang
Selv om gruppa enstemmig går inn for lovhjemlet rett til opplæring til et fastsatt nivå, er en klar av dette kan skape en del problemer, fordi enkelte deltakere aldri vil nå dette nivået. En lov må derfor gi begrensinger for hvor lenge en deltaker kan fortsette i opplæringstilbudet, fastsatt på grunnlag av deltakernes progresjon. En finner det ikke rimelig at en deltaker fortsetter i et opplæringstilbud i årevis, dersom vedkommende ikke gjør framgang.
I Sverige er det lovfestet rett opp til et fastsatt nivå, og deltakere som etter en viss tid ikke har gjort framsteg i opplæringen, blir anmodet om å slutte, og i enkelte tilfeller får de tilbud om andre opplæringsformer, f.eks. tilknyttet praktiske aktiviteter. Gruppa mener at dette også bør kunne bli en løsning her i landet, men det må da fastsettes hvem som skal vurdere når nivået er nådd. Videre må det i en lov tas stilling til klageadgang, og hvilken myndighet som skal være klageinstans.
Gruppa ser det ikke som sin oppgave å komme med konkrete forslag til løsninger av disse spørsmålene, da dette ligger utenfor gruppas mandat og vil kreve omfattende drøftinger. Slike spørsmål vil naturlig inngå i arbeidet med å utforme en lov.
Hvem skal få lovfestet rett til opplæring?
Gruppa finner det naturlig at en lovhjemmel i hovedsak omfatter de grupper som i dag faller inn under retningslinjene for tilbudene.
Retten bør derfor omfatte arbeidsinnvandrere, flyktninger og personer med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og de voksne familiemedlemmene til disse gruppene. Videre bør den omfatte elever som kommer til Norge sent i grunnskolealder, og elever som slutter etter kort tid i videregående skole. Personer med norsk statsborgerskap som på grunn av langvarig opphold i utlandet, ikke snakker norsk, og utlendinger som har tatt norsk statsborgerskap etter ankomst til Norge, men har mangelfulle norskkunnskaper, bør få samme rett til norskopplæring som andre fremmedspråklige. (En regner med at sistnevnte gruppe i stor grad vil ha forholdsvise gode norskkunnskaper, men at det fortsatt kan være en del innvandrere som kom hit på 1960- og -70-tallet, som ikke har fått den nødvendige opplæringen. Det er trolig forholdsvis få i denne katagorien, og en ser det derfor ikke som problematisk å inkludere disse i ordningen.)
En ser det imidlertid som mer problematisk å gi asylsøkere rett til opplæring. Mange asylsøkere er lite motiverte til norskopplæring i venteperioden på grunn av usikkerhet med hensyn til om de får bli eller ikke, og en finner liten grunn til å bruke unødige ressurser til norskopplæring for personer som ikke får bli i landet.
Gruppa forventer at behandlingstida for søknader kortes, og at den gjennomsnittlig ikke skal overstige 3 måneder. Under denne forutsetning går gruppa inn for et begrenset opplæringstilbud mens asylsøkerne venter på avgjørelsen. Til sammenlikning har en vurdert den svenske ordningen. I Sverige får asylsøkere ikke svenskundervisning under SFI, men får «forlegningssvensk», som ikke er kompetansegivende.
Slik forholdene hittil har vært, ved at mange sitter 1-2 år uten å ha fått avgjort sin søknad, er det imidlertid påkrevet å gi opplæring i norsk med samfunnskunnskap. Når en asylsøker blir værende her så lenge, vil han/ hun trenge visse norskkunnskaper for å kunne ta seg fram i samfunnet. Gruppa har også merket seg forslaget i rapporten fra embetsmannsgruppa under Kommunal- og arbeidsdepartementet om at asylsøkere ikke skal få norskopplæring mens de sitter i primærmottak. Det tas i rapporten sikte på at dette oppholdet kan vare opp til 6 måneder, og at søknaden er avgjort innenfor denne tidsrammen.
En finner det ikke rimelig at personer med svensk, dansk eller samisk som morsmål, får rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter samme regler som fremmedspråklige. Samene får i dag andre tilbud, og en mener at personer med svensk og dansk som morsmål uten større vansker bør kunne nytte de tilbud som nyttes av norske.
Videre bør det holdes fast ved at personale ved ambassader og konsulat ikke kan forvente å få gratis norskopplæring, og man mener det samme bør gjelde annet personale som er utsendt av utenlandsk arbeidsgiver for tidsbegrenset oppdrag i Norge. En har heller ikke funnet det naturlig at personell tilknyttet NATO skal få slik opplæring.
Konklusjon:
Gruppa mener at
det må gis lovfestet rett til opplæring opp til et fastsatt nivå for fremmedspråklige over 16 år.
opplæringsretten bør hjemles i §§ 4 og/eller 5 i lov om voksenopplæring.
retten må gjelde dem som i dag omfattes av tilbudet, men at spørsmålet om asylsøkere skal ha rett til opplæring, må vurderes nærmere.
Opplæringsplikt
Juridiske aspekter ved plikt til opplæring
Skal det fastsettes at voksne fremmedspråklige har plikt til å lære seg norsk, vil det innebære noe helt nytt i vår lovgivning.
Lov om voksenopplæring skal sikre voksne muligheter for opplæring, men verken loven eller forskriftene har ordlyd som kan tolkes som plikt til opplæring. Loven gir i dag ingen åpning for å innføre generell opplæringsplikt. En plikt til opplæring for en spesiell gruppe mennesker vil også komme i konflikt med våre humanistiske tradisjoner og likestillingsaspekter. Det er ingen skoleplikt for norske ut over grunnskolen, og selv om mye av kunnskapene som da ble ervervet, har gått tapt (funksjonelle analfabeter bl.a.), har de ingen plikt til å ta opp igjen undervisningen i dag.
Ved innføring av opplæringsplikt må det i så fall fastsettes hvilke grupper som skal ha opplæringsplikt, både med hensyn til oppholdsstatus her i landet og eventuell aldersbegrensning. Det må videre slås fast om plikten skal omfatte nivå/ eller timeramme. I førstnevnte tilfellet må det også gis regler for hvilke tiltak som skal settes inn om en deltaker ikke når nivået.
Videre må det tas stilling til om plikten skal gjelde alle dem som er bosatt i landet, om den skal omfatte dem som kom etter en viss dato, eller om den skal få tilbakevirkende kraft fra enn bestemt dato. Det må da også gis retningslinjer for hvem som skal informere om og sørge for at plikten overholdes.
Ved innføring av plikt til opplæring må det settes inn sanksjonsmidler overfor dem som ikke oppfyller plikten. Det må da bestemmes hvilke sanksjonsmidler en kan nytte, og hvilken myndighet som skal ha ansvar for å iverksette sanksjonene.
Praktiske problemer ved innføring av plikt
Iverksetting og håndheving av opplæringsplikt vil by på store praktiske problemer.
Det virker lite rimelig at det skal være opplæringsplikt for alle aldersgrupper. På den annen side kan det by på problemer å fastsette plikt for personer opp til en viss alder. En slik ordning må nok i så fall innføres med grunnlag i pedagogiske, praktiske og ikke minst menneskelige hensyn.
Uavhengig av om plikten fastsettes på grunnlag av nivå eller timeramme, vil innføring av plikt ikke sikre at alle lærer det som er forutsatt. Selv om deltakerne møter til undervisningen, kan de være helt passive i opplæringssituasjonen, og de vil ha minimalt utbytte av undervisningen. Dersom det skal være opplæringsplikt til et fastsatt nivå, kan dette måtte innebære at deltakere som ikke når nivået, alltid skal fortsette med undervisning.
Innføring av generell opplæringsplikt for alle bosatt her i landet kan føre til at deltakerne må oppsøkes og hentes til undervisningen, dersom informasjon om plikten ikke når ut. Innføring av plikt for dem som kommer etter en viss dato, kan innebære at de ikke får bosetting før de har gjennomført opplæringen/ nådd nivået.
Når det gjelder innføring av sanksjonsmidler for dem som ikke vil møte til undervisning, vil det i første rekke være snakk om hva sanksjonsmidlene skal omfatte, og det må antakelig settes inn tiltak som fører til at de kan hentes. Det vil by på store praktiske problemer å oppsøke hver enkelt for at de skal få undervisning. Det vil også bli spørsmål om hvilken myndighet som skal ha ansvaret for at deltakerne tar den opplæringen de skal få. Dette kan bli temmelig omfattende oppgaver, som vil kreve store ressurser både med hensyn til å finne fram til hvem som ikke oppfyller plikten, og med hensyn til økonomi.
Betydningen av norskkunnskaper
Når det er vanskelig med arbeid, er det de med svakest bakgrunn som først blir arbeidsledige. Dette rammer i stor grad fremmedspråklige, ikke nødvendigvis fordi de har svak utdannings- og/ eller yrkesbakgrunn, men fordi de har svake norskkunnskaper. Endringer på arbeidsmarkedet fører til omplasseringer, og det stilles stadig større krav om kunnskaper; også økte kunnskaper i norsk.
Ikke bare personer som har kommet i den senere tid, men også de som kom som arbeidsinnvandrere tidligere, kan i mange tilfeller lite norsk. For begge gruppene skyldes dette at bl.a. de ikke har tatt ut den opplæringen de kan få; de førstnevnte fordi de ikke har vært her så lenge, og de sistnevnte fordi de ikke trengte å kunne særlig mye norsk for å utføre de oppgavene de har hatt. Videre har mange fremmedspråklige liten kontakt med norske, og de snakker derfor ikke norsk annet enn i opplæringssituasjoner. I tillegg trenger en del opplæring utover de timerammene som nå er tilbudet. Det å beherske språket er av avgjørende betydning i integrasjonsprosessen. Personer med mangelfulle norskkunnskåper har begrensede muligheter for å orientere seg i vårt samfunn, der både muntlige og skriftlige ferdigheter er helt avgjørende for hvorvidt en kan skape en selvstendig tilværelse.
Samtaler med folk i kommunene viser at den opplæringen som gis i mottak, i mange tilfeller gir dårlige resultater. Enkelte mener at dette kommer av at tilbudet er for lite – ofte 2 timer pr.dag – og at mange ikke møter til undervisningen – og det fins ingen sanksjoner. Andre mener at asylsøkerne i liten grad klarer å konsenterere seg om undervisningen før de har fått avgjort søknaden og vet om de får bli. De sistnevnte mener at tilbudet i mottakene derfor bør reduseres, slik at flyktningene/personer med opphold på humanitært grunnlag, får det meste av sin undervisning etter bosetting i kommunene.
En del som har fått avgjort status, kan også være lite motiverte for å lære norsk, da de ser fram til å vende tilbake til hjemlandet. De ønsker derfor å beholde sin egen kultur og sitt eget språk så langt det er mulig, også her i landet. Enkelte med manglende eller mangelfull skolegang har liten lyst til eller ser liten hensikt i å sette seg på skolebenken i voksen alder.
Drøfting av opplæringsplikt
Gruppa ser det som viktig at fremmedspråklige lærer norsk og får kjennskap til det norske samfunnet. For å kunne fungere og delta i samfunnet må en kunne kommunisere og ha et visst kjennskap til samfunnsystemet. Dersom de ikke får dette, vil det lett kunne oppstå en rekke misforståelser og mytedannelser som er uheldig.
Enkelte gruppemedlemmer ser visse fordeler med en opplæringsplikt og hevder at plikten til grunnskoleopplæring ikke er gitt pga alder, men fordi opplæringen skal gi grunnlag for aktiv samfunnsdeltakelse. Det er derfor en fordel at fremmedspråklige skal kunne et minimum av norsk når de skal bo her. Det vil gjøre livet enklere både for dem selv og for de instanser/ personer de kommer i kontakt med.
Gruppa mener imidlertid at en generell opplæringsplikt vil bryte med våre prinsipper om individuell frihet og med de innvandringspolitiske mål om at fremmedspråklige selv skal få velge sin tilknytning til samfunnet. Videre vil en opplæringsplikt frata den enkelte det ansvar han/hun har for egen situasjon. Når det er snakk om voksne mennesker, må den enkelte selv overlates ansvar for en del av de oppgaver som setter dem i stand til å fungere i samfunnet.
En ser også store problemer forbundet med det å iverksette sanksjoner og få sjekket at fremmedspråklige virkelig har de norskkunnskapene samfunnet krever.
Det virker lite rimelig at fremmedspråklige skal ha plikt til å lære norsk opp til et visst nivå for å kunne få arbeid/ komme inn i utdanningstilbud, da det fra myndighetenes side verken vil være mulig eller riktig å nekte noen opplæring/ arbeid hvis de ikke har nådd nivået eller deltatt et visst antall timer på kurs. Ingen kan tvinge en arbeidsgiver til å ansette en bestemt person på grunnlag av vedkommendes norskkunnskaper framfor en som har andre kvalifikasjoner.
De fleste yrker krever imidlertid visse kunnskaper, bl.a. norskkunnskaper. Det er dermed fastsatte krav til dem som skal utføre oppgavene, om å skaffe seg de nødvendige kunnskaper. Slike krav må imidlertid settes av de enkelte fag/ yrker, og kravene vil for fremmedspråklige, som for norske, variere ut fra hvilke oppgaver som skal ivaretas. Dette er kunnskaper som fremmedspråklige, så vel som norske, må tilegne seg for å utøve yrkene, og dette vil i de fleste tilfeller også innebære en plikt til å lære norsk. Gruppa ser ikke dette som en generell plikt til norskopplæring, men som kompetansekrav som gjelder alle, uansett tidligere språklig og utdanningsmessig bakgrunn.
Gruppa mener likevel at fremmedspråklige som har meldt seg til norskopplæring, må ha plikt til å møte til undervisningen. Dette er et gratis tilbud, som det må kunne kreves visse gjenytelser for. Det må innføres ordninger som praktiseres slik at de som har ugyldig fravær enten fra norskundervisning eller fra praksis, mister sin kursstønad og ikke får denne dekket gjennom sosialkontoret.
Som svar på henvendelse fra Kirke- og undervisningsdepartementet har Sosialdepartementet bl.a. sagt at lov om sosial omsorg § 3 bygger «på den forutsetning en at en arbeidsfør person skal skaffe seg, eventuelt familien, midler til livsopphold ved eget arbeid. Norskundervisning vil normalt styrke utlendingers sjanser på arbeidsmarkedet. Et krav om deltagelse i norskundervisning må derfor kunne sies å ha en slik sammenheng med utbetaling av sosialhjelp som loven krever. Ved utbetaling av sosialhjelp kan det derfor i utgangspunktet stilles vilkår om at vedkommende deltar i norskundervisningen. Dette bør imidlertid ikke praktiseres for strengt. Det kan tenkes at det fra tid til annen av spesielle grunner er vanskelig for vedkommende å møte til undervisningen. Da kan det være åpenbart urimelig å stoppe eller redusere sosialhjelpen... Uansett vil vedkommende ha krav på nødhjelp.»
Selv om denne tolkningen av lov om sosial omsorg praktiseres overfor dem som faller inn under loven, vil det til enhver tid være andre med behov for norskopplæring, som er i arbeid eller er forsørget. Også disse bør forpliktes til frammøte ved kurs de har sagt seg interesserte i å delta i.
For å unngå for store ulikheter med hensyn til hvilke krav kursarrangørene setter til frammøte, bør det gis veiledning eller retningslinjer fra sentralt hold. Gruppa ser det som viktig at deltakerne i utgangspunktet må gjøres oppmerksomme på at de tilbud de får, også medfører visse forpliktelser.
Konklusjoner:
Gruppa går inn for at
det ikke innføres generell opplæringsplikt for fremmedspråklige da dette vil by på store juridiske og praktiske problemer.
de utdanningsmessige krav som fastsettes av de enkelte fag/yrker, skal gjelde både norske og fremmedspråklige.
det fastsettes sentrale retningslinjer for plikt til frammøte på de tilbud/tiltak en har meldt seg på, og at det sies klart fra hva som blir konsekvensene dersom en ikke møter til opplæringen.
Evaluering/nivå
Kirke- og undervisningsdepartementet har begynt å arbeide med evaluering for fremmedspråklige som følger 240/500-timers ordningen, og har drøftet dette i et møte som skolerådene, Arbeidsdirektoratet og Folkeuniversitetet var innkalt til. En evaluering må være frivillig for deltakerne. Alle vil ikke ha behov for eller ønske om papirer på sine kunnskaper, mens andre trenger det overfor skoler/ arbeidsgivere.
Både arbeidsgruppa og evalueringsgruppa mente at en evaluering i voksenopplæringen må sees i sammenheng med de evalueringene som brukes i grunnskolen og videregående skole – slik at det er et visst samsvar mellom de ulike evalueringsformer og nivå. Men evaluering innenfor voksenopplæring innebærer ikke at deltakerne i voksenopplæringen og elever i grunnskole og videregående skole forventes å ha de samme kunnskapene. For deltakerne i voksenopplæringen vil bl.a. kunnskaper om arbeidslivet være av stor betydning. Nivået i norsk og samfunnskunnskap i voksenopplæringen ikke bør knyttes til de nivå en bruker for ulike klassetrinn i skoleverket, men må bestemmes ut fra voksenopplæringens innhold og deltakernes behov.
Arbeidsgruppa drøftet nivåspørsmålet i tilknytning til innføring av rett til opplæring. Det må i denne sammenheng tas stilling til hvilket nivå en mener at deltakerne bør ha for å kunne ta seg fram i samfunnet.
Konklusjon:
Gruppa så det ikke som sin oppgave i definere nivået på de fremmedspråklige deltakeres norskkunnskaper. En slik oppgave må knyttes til evalueringsgruppa, og det forutsettes at evalueringen blir utarbeidet og nivået fastsatt av personer med de nødvendige kunnskaper om slike spørsmål. Retten til norskopplæring må gis opp til det nivå evalueringsgruppa kommer fram til at deltakerne må ha for å kunne fungere tilfredsstillende i samfunnet med hensyn til videre utdanning og arbeid.»