11 Jan Mayen

11.1 Jan Mayen – beliggenhet og status

Jan Mayen er en 373 km² stor øy som stikker opp av Grønlandshavet, 600 km nordøst for Island og 500 km øst for Grønland. Øya ligger omtrent 1000 km fra både norskekysten og Svalbard. Den strekker seg 53 km i retning sørvest til nordøst mellom 70° og 72°N og mellom 8° og 9°V. Øya faller i tre deler, de berglendte Nord-Jan og Sør-Jan, med et smalere, lavere midtparti.

Siden 1929 1 er Jan Mayen en del av Kongeriket Norge, jf lov 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen § 1. Det rettslige utgangspunkt er altså det samme for Jan Mayen og Svalbard, til forskjell fra de antarktiske besittelser som er gjort til biland ved lov 27 februar 1930 nr 3. Svalbardtraktaten gjelder ikke for Jan Mayen, slik at norsk myndighet kan utøves over Jan Mayen uten hensyn til begrensninger som traktaten setter. At Jan Mayen er en del av riket, gjør at konvensjoner som Norge er forpliktet av, også gjelder i forhold til Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjonen.

11.2 Miljøforhold og aktivitet 2

11.2.1 Miljøforhold på Jan Mayen

Jan Mayen er preget av vulkansk opprinnelse, og berggrunnen ligner mye på store deler av Island. Den snødekte vulkanen Beerenberg (2277 m) på Nord-Jan er fremdeles aktiv og hadde sitt seneste utbrudd i 1985. Fremdeles stiger det damp både av hovedkrateret og enkelte andre steder på øya.

Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med en månedlig middeltemperatur på Midt-Jan som varierer mellom +5°C og -6°C. Øya ligger i en lavtrykksbane som ofte fører mild luft sørfra. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan.

Bortsett fra mindre områder midt på øya må Jan Mayen karakteriseres som nesten upåvirket villmark der de intakte økosystemene på land er nært koblet med de marine økosystemene. Landskapsformene er meget særpregete etter norsk målestokk, takket være øyas vulkanske bakgrunn, med hundrevis av kratre, størknede lavastrømmer og store hauger med aske. Store deler av øya er helt uten vegetasjon.

Øyas størrelse og avstand fra andre landområder gjør at artsrikdommen er begrenset. Plante- og dyreliv er preget av overgangen mellom arktisk og mildere klima. Sammenlignet med Svalbard kan Jan Mayen mangle høyarktiske arter, men til gjengjeld ha arter som krever et mildere klima.

Vegetasjonen domineres av småvokste urter, lav og moser. Det vokser ikke busker og trær på Jan Mayen. Enkelte arter er endemiske.

Pattedyrfaunaen er meget liten. Reinsdyr forekommer ikke. Det fantes en relativt stor bestand av fjellrev. Arten er nå på det nærmeste utryddet av jakt og fangst. Isbjørn opptrer streifmessig når iskanten ligger opp mot Jan Mayen vinterstid. Fuglefaunaen omfatter 27 hekkende arter og skiller seg ikke vesentlig fra Svalbard. Øya kan dessuten være raste- og hvileplass for flere arter under trekket. Rype finnes ikke.

Nordlaguna på Midt-Jan er det eneste ferskvannsøkosystemet som ikke tørker inn i tørre perioder. Det særkjennes ved en bestand av ferskvannsrøye som man antar har vært isolert fra omverdenen mellom 1500 og 4000 år.

Havfaunaen er rikere. Jan Mayen-området er en viktig kasteplass for flere selarter, og en rekke hval finnes i farvannet. Det har vært – og er – et betydelig fiske på flere fiskeslag i havområdene omkring Jan Mayen. Nær Jan Mayen er det også viktige forekomster av reke og haneskjell.

Gjennom beskatning er det særlig bestandene av fjellrev og haneskjell som er blitt sterkt påvirket. Røyebestanden har også vært beskattet. For øvrig er det skjedd en omfattende fangst på sel, hval og flere fiskeslag. Beskatningen av vandrende bestander må her ses i sammenheng med den beskatning som skjer utenfor Jan Mayen-området. Det er påvist langtransportert forurensning – trolig fra amerikanske kilder, men usikkert om dette kan ha påvirket bestandene av levende organismer merkbart.

Lokale forurensningskilder har liten betydning. Transport og lagring av olje skaper en viss risiko for oljeforurensning. Det er flere søppelfyllinger, hvorav en har PCB-holdig avfall.

11.2.2 Aktivitet i historisk tid

De første mulige belegg for kunnskap om Jan Mayen skriver seg fra 500-tallet, og det er grunn til å regne med at Jan Mayen var kjent i vikingtiden. Øya ble (gjen)oppdaget i 1614 av engelskmenn og nederlendere som ledd i hvalfangsten i ishavet. Øya har sitt navn etter den nederlandske oppdageren, og nederlenderne hadde flere hvalfangststasjoner på Jan Mayen på 1600-tallet. Det er fremdeles enkelte rester av spekk-kokeriene og noen hvalfangergraver.

Etter dette lå øya utenfor all aktivitet inntil en østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon tilbragte mer enn et år der i 1882-83. Tidlig på 1900-tallet begynte overvintringsekspedisjoner for fangst, først og fremst på fjellrev. Avtakende utbytte gjorde at denne fangsten tok slutt i 1930-årene. Det finnes bygningsrester etter den vitenskapelige ekspedisjonen og flere hytter fra overvintringsfangsten, foruten noen graver.

Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921. Av denne finnes det bare tuftene og løse rester igjen. Med unntak av vinteren 1940-41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. I denne perioden var mannskapet på Jan Mayen evakuert til England, men overveielser om den strategiske betydning av værobservasjonene – bl a for konvoitransporten til Murmansk – gjorde at virksomheten ble tatt opp igjen. Under krigen var således Jan Mayen den eneste del av Norge som fullt ut var under den lovlige norske regjerings kontroll.

Etter krigen ble det bygd en ny meteorologisk stasjon. Den ble benyttet inntil 1960 og utgjør fortsatt et stående bygningskompleks. I tillegg til sine tjenesteplikter har personalet også hatt adgang til og faktisk drevet en viss fangst og røyefiske.

11.2.3 Aktiviteten i dag

Aktiviteten på Jan Mayen i dag er av blandet sivil og militær art. Den knytter seg til meteorologiske observasjoner og siden 1959 til navigasjonssystemet LORAN-kjeden. All regulær aktivitet på Jan Mayen skjer i statlig regi, og administreres nå av Fiskeridepartementet. For tiden er det normalt 18 personer som overvintrer på Jan Mayen.

Bebyggelsen i bruk ligger på sørsiden av øya, og her er også avfallsfyllingen. Energiforsyningen er oljebasert. Oljen tas inn på nordsiden og lagres dels der, dels på sørsiden, og transporteres over land i en overjordisk rørledning.

Atkomstmulighetene til Jan Mayen er meget begrenset. Siden 1960 finnes en flystripe som den nåværende bebyggelsen er bygd i nærheten av. Den er værutsatt og disponeres av Forsvaret som trafikkerer den fra Bodø hver annen eller tredje måned for å føre frem forsyninger og nytt personell. Øya har ingen naturlig havn. Ilandstigning fra båt kan være farlig, men er mulig både på nord- og sørsiden.

Det er veiforbindelse mellom den nåværende bebyggelsen og nordsiden av Midt-Jan, medregnet til den gamle meteorologiske stasjonen. Det er også enkelte kjørespor langs traseer i terrenget.

Virksomheten på Jan Mayen er altså i alt vesentlig begrenset til den meteorologiske/ LORAN-stasjonen. I havområdene foregår det et betydelig fiske. For enkelte bestander – særlig haneskjell – har fangstingen vært så omfattende at det har vært nødvendig å stanse den for å unngå at bestanden skulle bli utryddet.

Det finnes ingen regulære atkomstmuligheter for turister eller andre interesserte, og det er ikke lagt opp til noen fasiliteter for overnatting og forpleining. Sommerstid kan imidlertid enkelte turister ta seg i land fra båter når værforholdene tillater det.

11.3 Rettstilstanden på Jan Mayen

11.3.1 Alminnelige utgangspunkter

Etter Jan Mayen-loven § 2 gjelder norsk privatrett og strafferett samt norsk rettspleie på Jan Mayen. Annen lovgivning gjelder for Jan Mayen bare i den utstrekning det er bestemt. Dette følger generelt av Jan Mayen-loven selv (§ 2 første ledd annet punktum), og er dessuten sagt i enkelte lover. 3

En betydelig del av Midt-Jan var i sin tid privat eiendom gjennom okkupasjon (Birger Jacobsen), jf Høyesteretts dom i Rt 1933 s 511. Etterat arvingene overdro sine rettigheter til staten i 1952, er all grunn, bygninger, anlegg og levninger statseiendom, jf også Jan Mayen-loven § 3. Denne bestemmelsen utelukker også at det kan vinnes hevd på statsgrunn.

Jan Mayen har sitt eget sjøterritorium. For utstrekningen av sjøterritoriet gjelder den vanlige firemilsgrensen, som strekker seg fra grunnlinjer fastsatt ved kgl res 30 juni 1955. Ut over dette gir lov 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone hjemmel for å opprette en økonomisk sone på inntil 200 nautiske mil rundt øya. Ved forskrift fastsatt ved kgl res 23 mai 1980 er denne hjemmelen brukt til å opprette en 200 mils fiskerisone, dvs en økonomisk sone begrenset til fiskeriformål. 4 I forhold til Island er denne sonen avgrenset av den islandske 200 mils sonen (avtaler mellom Norge og Island 28 mai 1980 og 22 oktober 1981). Mot Grønland er sonegrensen trukket opp ved Den internasjonale domstols dom i Jan Mayen-saken mellom Danmark og Norge i 1993 (ICJ Reports 1993 s 38 flg). Jan Mayen har sin egen kontinentalsokkel, som er avgrenset på samme måte som fiskerisonen.

Jan Mayen-lovens regler gjelder for øyas land- og sjøterritorium. For sjøterritoriet omkring øya kan derfor både Jan Mayen-loven og lov om økonomisk sone gi hjemmel for bestemmelser, men soneloven § 1 tredje ledd legger opp til at den ikke vil bli brukt som hjemmel. Utenfor sjøterritoriet må den rettslige regulering bygge på soneloven eller på at norsk rett får anvendelse i henhold til interlegale regler (jf straffeloven § 12 for strafferettslige regler). Gjelder det kontinentalsokkelen, er hjemmelen for regulerende bestemmelser lov 21 juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, eller – med sikte på petroleumsvirksomhet – lov 29 november 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet, jf lovens § 1-4.

Jan Mayen lå inntil 1995 under ansvarsområdet for Sysselmannen for Svalbard. Ved kgl res 25 august 1994 ble det administrative ansvar for øya, herunder for den lokale miljøvernforvaltning, overført til fylkesmannen i Nordland. Rettspleien hører under Salten herredsrett og politimyndighet under politimesteren i Bodø. Stasjonssjefen er øverste representant for sivile og militære myndigheter på øya med oppgave å håndheve lover og forskrifter og ivareta norske interesser. Stasjonssjefen har begrenset politimyndighet. Eventuell bergverksdrift hører under Bergmesteren på Svalbard, jf forskrift 23 april 1976.

11.3.2 Grunnlaget for miljøvernreglene for Jan Mayen

De fleste reglene om miljøvern for Jan Mayen er fastsatt i forskrifter. Den alminnelige forskriftshjemmelen er Jan Mayen-loven § 2 annet ledd, som har samme innhold som Svalbardloven § 4. Den gir følgelig hjemmel for bestemmelser bl a om fredning, jakt, fangst og fiske, turisme og ymse næringsvirksomhet. Når det gjelder fiskerisonen og kontinentalsokkelen, er det henholdsvis soneloven og kontinentalsokkelloven som vil være hjemmelen for forskrifter, jf 11.3.1 ovenfor.

Noen miljørelevante regler i norsk lov vil gjelde for Jan Mayen uten videre som følge av Jan Mayen-loven § 2 første ledd. Dette har betydning for erstatningsrettslige og strafferettslige regler, og Svalbard og Jan Mayen vil her stå i samme stilling. Generalklausulen mot miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b gjelder altså for Jan Mayen, og det fremgår til overmål av at bestemmelsen gjennom sitt tredje ledd (2) uttrykkelig rammer betydelig skade på eventuelle verneområder på Jan Mayen.

Produktkontrolloven er den eneste av miljøvernlovene for fastlandet som selv bestemmer at den gjelder også på Jan Mayen (pkl § 14). Jan Mayen står her i samme stilling som Svalbard, jf kap 8.3.3.5.

Ut over dette kan miljørelevante regler være fastsatt i instruks for virksomheten til Forsvaret og Vervarslinga for Nord-Norge.

11.3.3 Oversikt over miljøvernreglene for Jan Mayen

Det er ikke opprettet særskilte verneområder på Jan Mayen.

Alminnelige regler om naturinngrep på Jan Mayen er fastsatt i midlertidig forskrift 28 mai 1971 for regulering av naturinngrep på Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard er forskriften avløst av naturvernforskriften av 1983, men på Jan Mayen gjelder den fortsatt. Opprinnelig skulle den bare gjelde frem til 1974, men den er nå forlenget inntil videre (uten at tittelen er endret).

Naturinngrepsforskriften gjelder også for sjøterritoriet ut til firemilsgrensen. Den omfatter all virksomhet eller andre tiltak som kan medføre en endring i landskapet eller naturmiljøet for øvrig (§ 1 første ledd). Som eksempler angir forskriften bergverksdrift, oljevirksomhet, industriell virksomhet generelt, hotell- og herbergevirksomhet og arealdisponering til transportanlegg, tankanlegg og større brennstofflagre. Det må antas at forskriften omfatter all bebyggelse og anlegg uansett formål, også som ledd i Forsvarets arbeid og meteorologiske observasjoner. Derimot må beskatning og introduksjon av levende organismer falle utenfor. Departementet har for øvrig adgang til å unnta bestemte virksomhetstyper eller områder fra forskriften (§ 7 annet ledd). Etter det utvalget kjenner til, har denne hjemmelen ikke vært brukt.

Virksomhet som faller inn under forskriften § 1, må ha godkjenning av fylkesmannen. Regulært skal planene forelegges fylkesmannen minst ett år før iverksetting. Det er hjemmel for å kreve konsekvensutredning (§ 2 fjerde og femte punktum, jf også § 3 tredje ledd). Det kan nedlegges forbud mot virksomhet som kan volde omfattende forurensning eller skade større områder eller særpregete naturforekomster eller kulturminner (§ 3 fjerde ledd), og planene kan påbys endret (§ 3 første ledd). Men det er tvilsomt om fylkesmannen ut over dette har en alminnelig adgang til å nekte godkjenning. Det kan settes som vilkår at det treffes tiltak for å motvirke skader på naturmiljø og landskap som følge av virksomheten, og slike pålegg kan også gis på et senere tidspunkt (§ 3 første ledd).

Når en virksomhet opphører, skal det skje en full opprydding og tilbakeføring av landskapet (§ 5). Det kan imidlertid dispenseres fra dette kravet (§ 7 første ledd).

Forskriften oppstiller en generell hensynsregel for omgang med naturen, med krav om at ferdsel og virksomhet ikke må føre til endring eller vesentlig forurensning av grunnen, luften, innsjøer og elver og sjøområder som støter opp mot Jan Mayen, og heller ikke vesentlig eller unødig skade på plante- eller dyrelivet (§ 4 første ledd). Miljøverndepartementet kan gi forskrifter om motorferdsel (for kjøretøyer og landing med luftfartøy), jf § 4 annet ledd.

For bergverk er bergverksloven 30 juni 1972 nr 70 gjort gjeldende for Jan Mayen med enkelte tilpasninger (forskrift 23 april 1976 om bergverksordningen for Jan Mayen), og gjelder i tillegg til naturinngrepsforskriften. For petroleumsvirksomhet gjelder petroleumsloven på samme måte.

For vilt og ferskvannsfisk gjelder forskrift 11 august 1978 om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen, som nå bare har betydning for Jan Mayen. Forskriften gjelder også for sjøterritoriet rundt Jan Mayen (§ 3 første ledd). Som vilt regnes viltlevende fugler, landpattedyr og sjøpattedyr, men smågnagere omfattes ikke av forskriften (§ 2). Dette betyr at forskriften også gjelder for sel og hval, men for sjøpattedyr blir forskriften forvaltet av Fiskeridepartementet (§ 20 første ledd). Som ferskvannsfisk regner forskriften laks, pukkellaks og røye (både sjørøye og stasjonær røye).

Forskriften har til formål å opprettholde den naturlige artsrikdom, bevare balansen mellom artene og deres naturgrunnlag og mellom artene innbyrdes (den økologiske balanse på artsnivå), og å regulere en økologisk forsvarlig høsting av vilt og ferskvannsfisk (§ 1). For vilt bygger den på et fredningsprinsipp, og jakt og fangst er bare lovlig innen de jakttider som fremgår av vedlegget til forskriften (§ 4). Isbjørn, polarrev, lomvi, kortnebbgås og rype (om den forekommer) er totalfredet. Uansett fredning kan felling skje ved nødstilstand eller med særskilt tillatelse for å unngå skade på folk eller annen vesentlig skade (§ 5). Det er nærmere bestemmelser om jakt- og fangstmetoder (§§ 7-8). Ferskvannsfiske – dvs røyefisket i Nordlaguna – er forbudt i tiden 26 juli-10 august, og det er nærmere regler om fiskemetoder mv (§§ 9-10). Departementet har omfattende hjemler til å utvide eller innskrenke adgangen til jakt og fiske (§§ 11-13). Egg- og dunsanking må ha tillatelse fra fylkesmannen (§ 4 fjerde ledd). Forskriften har for øvrig bl a regler for å beskytte fuglefjell mot støy, om at ulovlig ervervet vilt og fisk blir statens eiendom og hjemmel for å innføre båndtvang. Det er også en bestemmelse om at departementet kan gi erstatning for skader som fredet vilt har voldt på Jan Mayen (§ 16 annet ledd). Dette er trolig bare aktuelt for skader som isbjørn måtte volde under besøk i vinter- og vårmånedene, men utvalget kjenner ikke til at det noen gang har vært gitt slik erstatning.

Utsetting av fisk og vilt krever samtykke av departementet (§ 17). Bestemmelsen har vært aktuell med tanke på reintroduksjon av polarrev. Det er for tiden knapt noen rev å utføre, men utførselsforbudet for levende rev står ved makt (forskrift 27 juli 1939, som gir lov 3 juni 1938 nr 4 om utførselsforbud for levende rev, skogmår m.v. med tilhørende forskrift 10 februar 1939 anvendelse også på Jan Mayen).

For kulturminner gjelder forskrift 21 juni 1974 om fredning av kulturminner på Jan Mayen, som tidligere også gjaldt for Svalbard. Forskriften skiller mellom faste og løse kulturminner. Generelt er faste kulturminner fra før 1900 fredet (§ 2 jf § 1). Det samme gjelder skilter og annet som er anbragt for å okkupere grunn før 1926. Nyere tekniske kulturminner og steder som historiske hendelser knytter seg til, kan fredes av Riksantikvaren med hjemmel i § 3. For ny virksomhet gjelder en undersøkelses- og tiltaksplikt for å hindre at fredet fast kulturminne blir skadet (§ 6), og hvis et kulturminne kan bli berørt, kreves det vedtak av fylkesmannen for at arbeidet kan fortsette (§ 5). Funn av løse kulturminner fra før 1900 skal meldes til fylkesmannen og er statens eiendom hvis det ikke er rimelig håp om å finne eieren (§ 9), og Riksantikvaren kan i medfør av § 10 frede også yngre kulturminner.

Fredete kulturminner må ikke tas med ut av riket (§ 11), men det er ikke noe forbud mot å ta kulturminner fra Jan Mayen med til Svalbard eller fastlandet. For drivtømmer (rekved) gjelder en strengere regel med forbud mot utførsel fra Jan Mayen (forskrift 25 september 1931). 5

Saltvannsfiskeloven (lov 3 juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v.) gjelder i fiskerisonen ved Jan Mayen (jf lovens § 1 første ledd bokstav a). Loven tar særlig sikte på fiske og fangst, men kan også gjøres gjeldende for annen virksomhet som påvirker fisken. Reguleringer – herunder fredning og kvotebegrensninger – kan vedtas med hjemmel i § 4 med virkning for både norske og utenlandske fartøyer (jf § 1 fjerde ledd). Utlendinger har bare adgang til å fiske i fiskerisonen når det er fastsatt etter lov om Norges økonomiske sone § 6 som følge av avtale med vedkommende stat (jf forskrift 23 desember 1980 om utlendingers fiske og fangst i fiskerisonen ved Jan Mayen).

Saltvannsfiskeloven tar primært sikte på saltvannsfisk (unntatt anadrome laksefisk). Den gjelder også for skalldyr og bløtdyr, og har vært brukt til å stanse tråling etter haneskjell sør for Jan Mayen. Lovens reguleringsfullmakter og flere andre bestemmelser gjelder også for sel- og hvalfangst, slik at det her synes å foreligge en overlapping med viltforskriften. Enkelte av reguleringsfullmaktene synes å gjelde for bentisk fauna og marin vegetasjon generelt, men dette er ikke reflektert i bestemmelsen om lovens saklige virkeområde (se § 2, jf særlig § 4 første ledd bokstav n og o). Utsetting av levende organismer eller rogn kan bare skje med tillatelse fra Fiskeridepartementet ved forskrift eller enkeltvedtak (§ 4 fjerde ledd).

I tillegg til de bestemmelser som er fastsatt i lov og forskrift, har Forsvaret gitt regler i form av instruks som stasjonssjefen på Jan Mayen legger til grunn for virksomheten der.

11.4 Utvalgets vurderinger

11.4.1 Behovet for regler

Fra miljøsynspunkt har Jan Mayen betydelig interesse. Mesteparten av øya må sies å være upåvirket av mennesker på annen måte enn gjennom langtransport av stoffer, og også denne påvirkningen er begrenset. Den geologiske bakgrunnen er unik for Norge, og beliggenheten gir spesielle miljøbetingelser og muligheter for å studere klimatiske og økologiske forhold.

Jan Mayen er stadig et ganske utilgjengelig sted. Den mest praktiske transportmåten – med fly – er i praksis meget begrenset, med ca åtte flyvninger i året, i hovedsak beregnet på personell og forsyninger til Forsvarets virksomhet og værtjenesten. Ilandstigning fra båt må skje ved hjelp av småbåter og kan ofte være meget farefull (jf saksforholdet i høyesterettsdommen i Rt 1989 side 715 (Botten-saken)). Det er ingen overnattingssteder eller andre fasiliteter som retter seg mot allmennheten eller overhodet andre enn dem som har sitt arbeid på Jan Mayen. På denne bakgrunn står Jan Mayen i en helt annen stilling enn Svalbard når det gjelder tilgjengelighet.

Også når det gjelder aktivitetsnivå, er det store forskjeller mellom Svalbard og Jan Mayen. På Svalbard drives det aktiv næringsvirksomhet i familiesamfunn, og den løpende faste bosetting er opptil flere hundre ganger så stor som på Jan Mayen. På Jan Mayen kan norske myndigheter holde full kontroll med oppstarting av ny aktivitet, mens dette stiller seg annerledes etter Svalbardtraktaten. De topografiske og klimatiske forhold, og begrenset tilgang til ferskvann, gjør også at Jan Mayen er klart mindre egnet for fast bosetting enn Svalbard.

På denne bakgrunn kan det hevdes at Jan Mayen langt på vei freder seg selv, og at nødvendig styring med den eksisterende statlig virksomhet kan skje gjennom instrukser uten bruk av lov eller forskrift.

Utvalget mener imidlertid at det er behov for å ivareta miljøverdiene på Jan Mayen gjennom regler i lov eller forskrift. Slik har man sett på det hittil, og både naturinngrepsforskriften, viltforskriften og kulturminneforskriften bærer bud om det. Regulering gjennom instruks vil innebære en intern regelgivning innenfor en forvaltningsgren. Det vil holde andre interesser og interesserte utenfor både når det gjelder regelgivningsprosessen og innsyn i regelbruken. Dersom noe av virksomheten på Jan Mayen skulle bli drevet av en institusjon utskilt fra staten i form av et selvstendig rettssubjekt – noe som i og for seg kan tenkes når det gjelder værtjenesten – vil en statlig instruks ikke være bindende for dem. En instruks kan også være et utilstrekkelig rettsgrunnlag i forhold til handlinger som personalet foretar utenfor tjenesten, og den gir mer begrensete muligheter for å gripe inn med sanksjoner i tilfelle av overtredelse enn det som kan skje med hjemmel i lov og forskrift.

Utvalget viser også til at miljøverdienes stilling blir vesentlig bedre markert ved lov eller forskrift enn gjennom en intern instruks. Vi vil samtidig understreke betydningen av å ha et regelverk som effektivt er føre vàr dersom utviklingen skulle ta en annen retning – mot sterkere miljøbelastninger – enn det ser ut til i dag. Det kan f eks ikke utelukkes at Jan Mayen kan fremtre som et mer fristende mål for fritidsekspedisjoner. At organisert turisme knapt er tenkelig, behøver ikke å hindre at Jan Mayen kan bli oppsøkt av eventyrere.

I tråd med mandatet legger utvalget til grunn av de forhold hvor miljøpåvirkningen er sterkest i Jan Mayen-området, nemlig ved fisket, skal holdes utenfor fremtidig miljølovgivning for Jan Mayen, og fortsatt reguleres i medhold av saltvannsfiskeloven.

11.4.2 Svakheter ved gjeldende miljøregelverk

Utvalget ser visse svakheter ved gjeldende miljøregelverk for Jan Mayen, både av innholdsmessig og formell art. Utvalget mener derfor at det bør innføres et nytt regelverk.

Formelt bærer reglene preg av at det opprinnelig var tale om felles regler for Svalbard og Jan Mayen, som nå bare gjelder for Jan Mayen. Endel av bestemmelsene henviser stadig til Svalbard, og det er en rekke av dem som knytter seg til eller reelt bare har betydning for forholdene på Svalbard. Et eget regelverk for Jan Mayen kan av den grunn gjøres enklere.

Innholdsmessig vil utvalget bl a påpeke at det er uklart hvilken adgang fylkesmannen har til å avslå godkjenning etter naturinngrepsforskriften. Føre vàr-prinsippet tilsier at det – særlig når det gjelder et så uberørt og sårbart område som Jan Mayen – må være adgang til å avslå godkjenning uten å dokumentere at et planlagt tiltak vil volde omfattende forurensninger eller skade større områder eller særpregete forekomster. Det er også uklart om dagens forskrift gir mulighet for å forhindre en gradvis miljøpåvirkning og endring av naturmiljøet som ikke er ønsket.

Det er en svakhet ved kulturminneforskriften at den automatiske fredningen bare omfatter faste kulturminner fra før 1900. Gode grunner taler nå for at grensen bør settes til 1945, ikke minst i lys av den rolle Jan Mayen hadde under den annen verdenskrig. Kulturminneforskriften bør også gi hjemmel til – om ønskelig – å frede et anlegg som den gamle meteorologiske stasjonen ( Gamle Metten), som gikk ut av bruk i 1962. Her kan det for så vidt trekkes en parallell til forskningsstasjonen i Kinnvika på Nordaustlandet, som ble bygd for det internasjonale geofysiske år i 1957.

11.4.3 Utformingen av nytt miljøregelverk for Jan Mayen Et nytt miljøregelverk for Jan Mayen kan utformes på forskjellige måter:

• som revisjon av eksisterende forskrifter

• ved felles miljølov for Svalbard og Jan Mayen

• ved egen miljølov for Jan Mayen

• ved å innføre fastlandslovgivningen på Jan Mayen

• ved en samlet miljøforskrift i medhold av Jan Mayen-loven.

En revisjon av de eksisterende miljøforskrifter for Jan Mayen kan være mer eller mindre omfattende. I alle tilfelle vil denne fremgangsmåten innebære at strukturen i regelverket blir forskjellig fra den som utvalget foreslår for Svalbard, og som baserer seg på en felles miljølov. Et mer samlet miljøregelverk også for Jan Mayen vil etter utvalgets syn lette arbeidet med en helhetlig miljøforvaltning også her.

Naturtilstanden og miljøproblemene på Jan Mayen har mer til felles med Svalbard enn med fastlandet. Innfører man fastlandslovgivningen for Jan Mayen, vil det bety at man ikke får noe samlet regelsett for øya, og mange bestemmelser i fastlandslovgivningen vil være irrelevante for forholdene på Jan Mayen. Det vil gi et enda mindre oversiktlig regelverk å bøte på dette ved å gi forskrifter om hvilke bestemmelser i fastlandslovgivningen som ikke skal eller skal gjelde, eventuelt i modifisert form.

Det er også viktige forskjeller mellom Svalbard og Jan Mayen når det gjelder folkerettslig status, administrativ ordning, aktivitet og miljøbelastninger. Endel av bestemmelsene i en miljølov for Svalbard vil derfor være uten betydning for Jan Mayen, og for noen bestemmelser vil det være nødvendig med særregler for Jan Mayen sammenlignet med Svalbard. Av disse grunner virker det unaturlig med en felles miljølov for Svalbard og Jan Mayen. En egen lov om miljøvern på Jan Mayen virker på den annen side noe overdrevet i lys av øyas størrelse og betydning.

På denne bakgrunn vil utvalget i stedet foreslå at miljøreglene for Jan Mayen så langt som råd samles i en felles miljøforskrift og at Jan Mayen-loven får en uttrykkelig hjemmel for å gi en slik forskrift.

11.4.4 Innholdet i miljøforskriften for Jan Mayen

Utvalget mener at en ny, samlet miljøforskrift for Jan Mayen først og fremst bør avløse naturinngrepsforskriften, kulturminneforskriften og viltforskriften, som i dag er de tre mest sentrale miljøforskriftene for Jan Mayen. I tillegg kan det være grunn til å ta med forbudene mot utførsel av drivtømmer og rev mv, dersom disse reglene skal opprettholdes.

Når utvalget foreslår en særskilt miljølov for Svalbard rettet mot arktiske forhold, anser vi det også naturlig at oppbyggingen av og bestemmelsene i denne loven tjener som utgangspunkt for innholdet av miljøforskriften for Jan Mayen. På mange punkter vil det imidlertid være mulig å forenkle reglene med sikte på Jan Mayen og sløyfe bestemmelser som utvalget foreslår med sikte på Svalbard.

Det er da klart at lovutkastets kapittel om arealplanlegging ikke bør tas med i en miljøforskrift for Jan Mayen. Det samme gjelder for bestemmelsene om Svalbards miljøvernfond. Utvalget antar også at det er liten grunn til å ha med et særskilt kapittel om verneområder i en forskrift for Jan Mayen. Det kan nok være grunn til å vurdere om det bør opprettes særskilte verneområder for Jan Mayen, for store deler av øya eller for å sikre særskilte habitater (særlig de områder hvor vegetasjonen er rikest). Men slike verneområder kan opprettes med hjemmel direkte i den nye bestemmelsen som utvalget foreslår i Jan Mayen-loven § 2 tredje ledd, uten at det trenges noen særskilt regulering i miljøforskriften.