4 Rettslige forutsetninger for regelverket

4.1 Folkerettslige rammer

Forslaget til miljøvernlov skal ifølge utvalgets mandat tilpasses Svalbardtraktaten. Det må tas i betraktning at Svalbard er unntatt fra Norges deltakelse i EØS. Utvalget må i sitt forslag også ta hensyn til at alle internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til, er gyldige for Svalbard hvis øygruppen ikke er unntatt i ratifikasjonsdokumentene (f eks EØS).

Folkeretten er ikke umiddelbart bindende internt i det enkelte land, men norske myndigheter er forpliktet til å respektere folkeretten og sikre at dens forpliktelser blir gjennomført i den nasjonale lovgivning. Lovforslaget må derfor sikre at Norges folkerettslige forpliktelser blir overholdt når det gjelder Svalbard. Med bakgrunn i mandatet gjøres det i kap 4.1.1 – 4.1.2 rede for hvilke folkerettslige regler som har betydning for miljøvernloven.

4.1.1 Svalbardtraktaten

Norsk suverenitet over Svalbard ble anerkjent i svalbardtraktaten av 9 februar 1920. Traktaten trådte i kraft 14 august 1925, og er tiltrådt av 42 stater – med Island som den sist tiltredende i 1994. Traktaten setter visse vilkår for norsk myndighetsutøvelse, bl a krav om ikke-diskriminering av traktatpartenes borgere på enkelte områder, hovedsakelig av økonomisk eller næringsmessig art. Anerkjennelsen av Norges suverenitet over øygruppa fulgte av Norges interesser og aktiviteter på Svalbard, områdets geografiske nærhet til Norge og behovet for en endelig løsning på Svalbard-spørsmålet i lys av motstridende stormaktsinteresser.

Ifølge traktatens artikkel 1 omfatter Svalbard:

«Spitsbergenøgruppen, som foruten Bjørnøya omfatter alle øyer mellom 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellom 74° og 81° nordlig bredde; særlig: Vest-Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Kong Karls Land, Hopen og Prins Karls forland, tillikemed alle de øyer, holmer og skjær som hører dertil.»

Området innenfor de nevnte lengde- og breddegrader utgjør den såkalte svalbardkassen. Den har ingen selvstendig rettslig betydning utover å angi at svalbardtraktaten omfatter alt landområde innenfor disse linjene. I tillegg til landområdene gjelder traktaten også i landområdenes territoriale farvann, jf artikkel 2.

Territorialfarvannet er ca 4 nautiske mil regnet fra grunnlinjene. I de områder grunnlinjer ikke er trukket, regnes territorialfarvannet fra kysten ved lavvann.

Norske myndigheter legger til grunn at det som er beskrevet ovenfor, er svalbardtraktatens virkeområde, og at kontinentalsokkelen og havområdene utenfor territorialfarvannet ikke omfattes. Denne forståelsen av traktaten styrkes av prinsippet om at folkerettslige avtaler som begrenser statenes suverenitet skal tolkes innskrenkende, og at Norge følgelig ikke er bundet av svalbardtraktatens begrensninger for andre områder enn dem som uttrykkelig er omfattet i traktaten. I St meld nr 40 (1985-86) vises det til at

«under forhandlingene om Svalbard-traktaten var man fullt oppmerksom på prinsippet om at suverenitetsinnskrenkende traktatbestemmelser skal fortolkes restriktivt og at norsk suverenitet over Svalbard ville bli almen og ha full rekkevidde der traktaten ikke oppstilte spesifikke begrensninger . For så vidt gjelder andre traktatparters syn på dette, står det i samme stortingsmelding atnoen av partene i Svalbard-traktaten har imidlertid gjort gjeldende at vilkårene i traktaten også må gjelde for sokkelen utenfor sjøterritoriet. Sovjetunionen anførte dette synspunktet i 1970. Senere har andre stater gitt uttrykk for at de reserverer sin holdning med hensyn til dette spørsmål. Fra norsk side er det fastholdt at traktatens anvendelsesområde må være bestemt av traktatens ordlyd» (side 9).

Uansett om man legger det norske syn til grunn, dvs at svalbardtraktaten ikke gjelder utenfor territorialfarvannet, eller det motsatte, at traktaten gjelder, så kan området undergis norsk jurisdiksjon så langt det folkerettslig er adgang for kyststatene til dette etter havrettskonvensjonenhavrettskonvensjonen 10 desember 1982 eller alminnelig folkerett. Det mest vanlige i denne sammenheng er opprettelse av økonomiske soner, jf havrettskonvensjonen artikkel 55. Norge har ikke opprettet økonomisk sone i havområdene rundt Svalbard, men en fiskevernsone, jf kap 4.2.1. Kontinentalsokkelen kan undergis kyststatsjurisdiksjon uavhengig av formell erklæring om opprettelse. Nedenfor omhandles de forhold vedrørende svalbardtraktaten som anses særlig relevant for arbeidet med ny miljøvernlov for Svalbard.

Traktaten fastslår Norges uinnskrenkede høyhetsrett over Svalbard, og myndighetsutøving på Svalbard er norske myndigheters eksklusive rett. Norge har således ubegrenset kompetanse til å fastsette reguleringer og kontrolltiltak som måtte finnes formålstjenlige. Artikkel 2 annet ledd forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningskompetanse idet det fastslås at det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen av dyre- og plantelivet.

Traktaten setter imidlertid visse vilkår for norsk myndighetsutøving, bl a krav om ikke-diskriminering av traktatpartenes borgere på enkelte områder. Bestemmelser om ikke-diskriminering oppstilles i artikkel 2 første ledd om lik rett til fiske og jakt på Svalbard og annet ledd som forutsetter ikke-diskriminering ved anvendelse av forholdsregler truffet for å verne miljøet; artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive allslags maritim, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøving av eiendomsrett og bergverksrettigheter. Artikkel 2 første og annet ledd lyder (i norsk oversettelse):

«Alle de høye kontraherende parters skib og undersåtter skal ha like rett til fiske og jakt innen de områder som er nevnt i artikkel 1 og deres territoriale farvann.

Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann, dog så, at disse forholdsregler alltid skal anvendes likt overfor alle de høie kontraherende parters undersåtter uten nogen som helst undtagelser, forrettigheter og begunstigelser, direkte eller indirekte, til fordel for nogen av dem.»

Bestemmelsen må ses på som en særlig henstilling fra traktatpartene om vern av naturen på Svalbard og forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningsmyndighet.

Vilkåret om ikke-diskriminering i traktaten er ikke til hinder for forbud og omfattende regulering av aktiviteter iverksatt med sikte på å verne naturen. Miljøvern inngår som et vesentlig element i norsk polarpolitikk, både nasjonalt og internasjonalt. Det ville være en meget uheldig og utilsiktet konsekvens om traktaten skulle anses for å stå i veien for nasjonale så vel som internasjonale politiske målsettinger og miljørettslige prinsipper om styrket vern av en sårbar og unik arktisk natur.

Den økende grad av regulering av aktiviteter på Svalbard ut fra miljøhensyn har utløst reaksjoner fra en traktatpart – Russland (tidligere Sovjetunionen), som har fremført innsigelser mot miljøforvaltningstiltak og norsk myndighetsutøving på Svalbard. Sovjetiske og senere russiske negative holdninger til norsk myndighetsutøving har imidlertid blitt betydelig moderert på 80- og 90-tallet, og det er i dag en sterkere vilje til å rette seg etter norsk regelverk i de russiske bosettingene.

Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet innebærer ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet. Høyesterett avsa i 1996 to dommer hvor et av spørsmålene var om to islandsk-eide fiskefartøyer hadde drevet ulovlig fiske innenfor fiskevernsonen (Rt 1996 s 624 og 645). Høyesterett tok ikke stilling til spørsmålet om svalbardtraktatens anvendelsesområde, da retten kom til at Norges forpliktelser etter traktaten ikke under noen omstendighet kunne anses tilsidesatt gjennom den iverksatte regulering av torskefiske i fiskevernsonen. Retten uttalte (side 635):

«Det tilsiktede formål – og også den faktiske effekt – er å verne etablert næring, derimot ikke å diskriminere næringsutøvere begrunnet i at de har – eller ikke har – sin tilhørighet i bestemte land. Jeg kan ikke se annet enn at en regulering med et slikt formål og en slik effekt er noe annet enn diskriminering grunnet i nasjonal tilhørighet, og at reguleringen ikke kan være i strid med artikkel 2 og artikkel 3.»

Det vises i premissene til at regulering på dette grunnlag er allment akseptert i både internasjonal praksis og teori.

I traktatens artikkel 5 annet ledd fastslås at en ved overenskomst skal treffe bestemmelser om vilkårene for vitenskapelig forskning på Svalbard. Slik overenskomst foreligger ikke. Så lenge dette er situasjonen, er det norske myndigheter som i kraft av sin suverenitetsutøvelse treffer bestemmelser om forskning. Innkreving av skatter og avgifter må komme Svalbard til gode, jf artikkel 8 annet og tredje ledd. Også eventuelle miljøavgifter innkrevd på Svalbard må derfor benyttes på Svalbard, se nærmere kap 9.8.

I St meld nr 39 (1974-75) og St meld nr 40 (1985-86) om Svalbard er det redegjort nærmere for svalbardtraktatens virkeområde og innhold.

4.1.2 Forpliktelser etter andre internasjonale avtaler

De folkerettslige forpliktelsene Norge er underlagt ved forvaltningen av miljøet på Svalbard, følger dels av sedvanerett og dels av internasjonale avtaler. De sedvanerettslige reglene tar først og fremst sikte på å beskytte andre stater og områder utenfor nasjonal jurisdiksjon fra virksomhet som foregår innenfor en stats territorium, mens det er mer tvilsomt i hvilken grad det etter sedvaneretten også pålegges en forpliktelse til å ta vare på miljøet innad i en stat. I prinsipp 2 i den ikke-bindende Rio-erklæringen vedtatt på Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992, uttrykkes utgangspunktet om statenes frihet ved utformingen av sin miljøpolitikk så lenge ikke skader oppstår utenfor vedkommende stat.

4.1.2.1 Miljøvernavtaler

4.1.2.2 Havretten

Folkeretten setter grenser for kyststatenes adgang til å regulere og håndheve virksomhet i havområdene. Havrettskonvensjonen 10 desember 1982 trådte i kraft 16 november 1994 og ble ratifisert av Norge i 1996, jf St prp 37 (1995-96) og Innst S nr 227 (1995-96). Disse reglene gjelder også for norsk myndighetsutøving i havområdene rundt Svalbard, uavhengig av spørsmålet om Svalbardtraktatens anvendelse i disse områdene.

4.1.3 Soft law

Erklæringer og anbefalinger som vedtas på internasjonale konferanser, men som ikke er formelt juridisk bindende, omtales i folkeretten gjerne som soft law.

De viktigste politiske felleserklæringene vedrørende miljøvern, er Stockholmsdeklarasjonen fra 1972 og Verdens naturcharter fra 1982, se kap 4.1.2.1, Verdenskommisjonens rapport om miljø og utvikling fra 1987 og Rioerklæringen fra FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio de Janeiro 1992.

4.1.3.1 Verdenskommisjonen for miljø og utvikling

Etter oppdrag fra FNs Generalforsamling la Verdenskommisjonen for miljø og utvikling frem sin rapport i 1987. Rapporten representerer en milepel for det globale miljøvernsamarbeidet og har hatt stor innflytelse på hvordan det globale samfunn skal hanskes med klodens miljø- og utviklingsproblemer. Kommisjonen fremhevet bærekraftig utvikling som et mål for verdenssamfunnet, med andre ord skulle man hige etter en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov. Et av hovedpoengene i rapporten er å se arbeidet med miljøspørsmål og økonomisk utvikling i sammenheng. Mange former for utvikling utarmer naturgrunnlaget, og en forringelse av miljøet kan derfor undergrave den økonomiske utviklingen. Ressursgrunnlaget må bevares slik at økonomisk og sosial utvikling blir mulig også i fremtiden.

4.1.3.2 FN-konferansen om miljø og utvikling

FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 drøftet arbeidet med å fremme bærekraftig utvikling og å sette nye mål for den fremtidige innsatsen. Under konferansen ble det vedtatt en rammekonvensjon for klimaendringer, en konvensjon om biologisk mangfold og prinsipper for bærekraftig bruk av skog. Videre vedtok konferansen Agenda 21 som dekker de fleste sektorer av betydning for miljø og utvikling. FN henvendte seg for første gang direkte til verdens kommuner og lokalsamfunn med en anmodning om å gå sammen for å vedta en lokal Agenda 21. Utgangspunktet er at de globale miljøutfordringene kan ses på som summen av de handlinger som gjøres lokalt.

4.1.3.3 Regionale samarbeidsprosesser i Arktis

For nordområdene har norske myndigheter, både på ministernivå og embetsmannsnivå, medvirket til en rekke erklæringer og anbefalinger om natur- og kulturmiljøet. Den viktigste prosessen i denne sammenheng er samarbeidet i Arktisk Råd, hvor alle de 8 arktiske statene Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige, Russland og USA er med. Det er opprettet ekspertgrupper for å gjennomføre programmer innen overvåkning (AMAP – Arctic Monitoring and Assessment Program), ulykkesberedskap og vern av det marine miljø (PAME – Protection of the Arctic Marine Environment), vern av flora og fauna (CAFF – Conservation of Arctic Flora and Fauna) og beredskapsplaner (EPPR – Emergency, Prevention, Preparedness and Response). Alle programmene har utarbeidet rapporter til ministerkonferanser som holdes med regelmessige mellomrom.

Også under Nordisk Ministerråd er det nordiske miljøvernsamarbeidet et prioritert område. Samarbeidet tar utgangspunkt i Den nordiske miljøstrategi 1996 – 2000 som ble vedtatt av de nordiske miljøvernministre i 1996. Strategien legger mest vekt på miljøvernspørsmål av felles nordisk interessse, samarbeidet med andre sektorer, miljøproblemene i Nordens nærområder og Arktis, EUs miljøarbeid og samordning av posisjoner i internasjonale prosesser.

4.2 Norsk lovgivnings anvendelse på Svalbard – særlig om miljøvernlovgivningen.

4.2.1 Hovedlinjer

Lov 17 juli 1925 nr 11 om Svalbard (svalbardloven) fastslår at Svalbard er en del av kongeriket Norge. Det følge videre av lovens § 1 at til Svalbard hører alle øyer holmer og skjær mellom 10° og 35° østlig lengde og mellom 74° og 81° nordlig bredde . For havområdene omkring gjelder loven ut til grensen for sjøterritoriet (4 nm, jf kap 4.1.1).

Svalbardloven § 2 har en generell bestemmelse om anvendelsen av norsk lovgivning på Svalbard. Norsk privatrett, strafferett og lovgivningen om rettspleien gjelder for Svalbard når annet ikke er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke, med mindre det er særskilt fastsatt. Dette betyr likevel ikke nødvendigvis at det må gå uttrykkelig frem av vedkommende lov at den skal gjelde for Svalbard, jf Rt 1996 s 624 (634). Men utgangspunktet er at offentligrettslig lovgivning særskilt må gjøres gjeldende for Svalbard. Dette omfatter blant annet det meste av miljøvernlovgivningen.

Svalbardloven legger opp til en annen administrasjonsordning for Svalbard enn den som gjelder på fastlandet. Svalbard er ikke organisert som egen kommune, og ligger heller ikke under noe fylke. I stedet administreres Svalbard i stor grad av staten ved sentralforvaltningen. Siden mye av den offentligrettslige lovgivning i stor grad bygger på kommunal og fylkeskommunal administrasjon, vil denne lovgivningen måtte tilpasses Svalbards spesielle administrasjonsordning før den kan gjøres gjeldende der.

En annen grunn til at store deler av fastlandslovgivningen ikke er gjort gjeldende, er at den av praktiske grunner ikke er anvendelig på Svalbard. Det har dessuten vært lagt vekt på ikke å innføre regler som i praksis ikke lar seg håndheve for hele øygruppen. I St meld nr 39 (1974-75) heter det blant annet (side 51):

«Når en skal vurdere lovers anvendelse på Svalbard er det et moment at håndhevingsmulighetene begrenses av områdets størrelse, bosettingsstruktur og kommunikasjonsforhold. Det er derfor i særlig grad de lover og bestemmelser som har betydning for styringen av Svalbards utvikling det er naturlig å gi anvendelse for området.»

Det er formelt ikke noe til hinder for at det vedtas regler for Svalbard som bare gis anvendelse for de norske bosettingene, eller for norske borgere, så lenge norske borgere ikke dermed får særfordeler som kommer i strid med svalbardtraktatens regler om ikke-diskriminering. Ut fra politiske hensyn har dette imidlertid ikke vært ansett som ønskelig.

Selv om det meste av miljøvernlovgivningen er av offentligrettslig karakter, og følgelig ikke automatisk gjelder for Svalbard, finnes det miljørelevante bestemmelser i straffelovgivningen og den privatrettslige lovgivning, som dermed gjelder uten videre. Fra strafferetten kan særlig nevnes straffeloven § 152 b, som er en generalklausul om straff for alvorlig miljøkriminalitet. Bestemmelsen ble vedtatt i 1993, men har hittil ikke vært anvendt av domstolene, verken på Svalbard eller på fastlandet. § 152 b må anses som et tillegg til strafferegler i den særskilte miljøvernlovgivning. På Svalbard er dette først og fremst svalbardloven og forskrifter gitt i medhold av denne (som for eksempel naturvernforskriften og kulturminneforskriften).

Erstatningsrettslige regler regnes som en del av privatretten, og gjelder derfor på Svalbard. Det gjelder for det første den lovfestede erstatningsrett, som for eksempel skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr 26, men også mer generelle erstatningsregler i spesiallovgivningen, som for eksempel i sjøloven. Også de ulovfestede deler av norsk erstatningsrett gjelder for Svalbard, se nærmere kap 9.5. De grunnleggende forvaltningsrettslige regelverk om saksbehandling og administrasjon av den offentlige forvaltning, så som forvaltningsloven og offentlighetsloven, er uttrykkelig gjort gjeldende for Svalbard (forvaltningsloven § 4 tredje ledd og offentlighetsloven § 1 annet ledd).

Fastlandslovgivningen om miljøvern er i hovedsak ikke gjort gjeldende for Svalbard, hvor man i stedet har valgt regulering i forskrifter med hjemmel i svalbardloven § 4. I St meld nr 22 (1994-95) er anført at [d]en viktigste grunnen til det er at Svalbard er såpass spesielt at det vil skape mer arbeid å tilpasse fastlandslovgivningen til de særlige forhold på Svalbard enn det vil være å fastsette egne forskrifter der det er behov for dette (side 79). Et unntak fra hovedregelen om at miljøvernlovgivningen ikke gjelder for Svalbard, er lov 11 juni 1976 nr 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven), som uttrykkelig er gjort gjeldende også for Svalbard, jf lovens § 13. Også forskriftene gitt i medhold av denne loven vil dermed også gjelde for Svalbard, med mindre det er uttrykkelig gjort unntak.

Sjødyktighetsloven (lov 9 juni 1903 nr 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed) er et regelverk av preventiv karakter, og får i utgangspunktet anvendelse på bl a norske skip over 50 tonn, utenlandske skip over 50 tonn i norsk sjøterritorium samt mindre utenlandsk tonnasje i indre farvann. Loven er ikke gjort gjeldende for Svalbard, men det følger loven selv og av flaggstatsprinsippet at regelverket må få anvendelse på norske skip uansett i hvilket farvann de går. Sjødyktighetsloven med forskrifter får, etter Sjøfartsdirektoratets syn, imidlertid ikke anvendelse på utenlandske skip i Svalbards territorialfarvann.

Bergverksordningen, fastsatt ved kgl res 7 august 1925, gjelder retten til å søke etter, erverve og utnytte naturlige forekomster av kull, jordoljer og andre mineraler og bergarter som utvinnes gjennom bergverksdrift, jf § 2. Retten til dette tilkommer alle undersåtter av stater som har ratifisert eller sluttet seg til svalbardtraktaten, samt selskaper som er hjemmehørende og lovlig stiftet i disse. Rettighetene etter bergverksordningen gir en fortrinnsrett foran andre til å søke, erverve og utnytte mv, men er ikke til hinder for offentligrettslig regulering som bestemmelser om miljøvern. Det kan illustreres ved at det i dagens verneområder ikke er tillatt å drive bergverk, med unntak av de utmålene i Sør-Spitsbergen nasjonalpark som er unntatt fra vernebestemmelsene. Bergverksordningen er heller ikke til hinder for at drift på eksisterende utmål forbys med hjemmel i naturvernforskriften (av 16 desember 1983) kap III. Hvorvidt et slikt forbud vil kunne utløse krav om erstatning fra utmålshaveren, må i tilfelle vurderes nærmere dersom det skulle bli aktuelt.

Rettigheter etter bergverksordningen til f eks å kreve utvist nødvendig grunn til gangstier, veier, jernbane, sporveier, taubaner mv (jf § 20) vil i praksis ikke ha betydning dersom et slikt terrenginngrep blir forbudt etter naturvernforskriften. Reglene i naturvernforskriften vil med andre ord gå foran bergverksordningen.

Norge har ikke opprettet noen økonomisk sone rundt Svalbard, men en særskilt fiskevernsone fastsatt ved kgl res 23 mai 1980. Hjemmel for denne er lov 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone.

4.2.2 Oversikt over miljøregelverket for Svalbard

Som nevnt i kap 4.2.1 har man valgt å fastsette særskilte regler om miljøvern på Svalbard i den grad det har vært behov for det, i stedet for å gjøre fastlandslovgivningen gjeldende. Slike forskrifter gis med hjemmel i svalbardloven § 4. Bestemmelsen gir hjemmel for Kongen til å vedta forskrifter på en rekke områder:

«Kongen kan utferdige alminnelige forskrifter om kirke-, skole- og forsorgsvesenet, om den offentlige orden, om utvisning, lege- og sunnhetsvesenet, om bygnings- og brannvesenet, om ildsfarlige gjenstander, om skipsfart, luftfart og annen samferdsel, om turisme, om industrielt rettsvern, om bergverksdrift, jakt, fangst, fiske og annen næringsdrift, om fredning av dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger og om oppgaver til den offisielle statistikk.»

Forskriftene som er gitt om miljøvern, gjenspeiler utviklingen av menneskelig aktivitet på Svalbard. Forskriftene som gjelder i dag, omfatter i tillegg til nyvinninger som det vil bli gjort rede for senere i utredningen, også tidligere vedtatt fredning av enkelte arter og områder. Gjeldende regelverk er angitt med uthevet skrift i oppregningen nedenfor.

I tillegg til forskriftene som er listet opp er det to av fastlandslovene om miljøvern som gjelder på Svalbard: Lov 11 juni 1976 nr 79 om kontroll med produkter og forbrukstjenester og lov 2 april 1993 nr 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer.

4.3 Grønland og Antarktis

4.3.1 Innledning

I mandatet blir utvalget bedt om å forholde seg til andre lands lovverk som det er naturlig å sammenligne seg med. Utvalget har valgt å se nærmere på miljøvernlovgivningen på Grønland, og på regelverket for Antarktis.

4.3.2 Grønland

Grønland er over 2 millioner kvadratkilometer og har ca 55 000 innbyggere. Danmark overfører 3 milliarder danske kroner (2,4 milliarder direkte og 0,6 milliarder til å drive den danske stats ansvarsområder som er domstolene, politi, kriminalomsorg, utenrikspolitikk, fiskerikontroll mv) hvert år til driften av Grønland. Dersom Grønland skal bli økonomisk uavhengig av Danmark er det ut fra dagens forhold avhengig av inntektene fra eventuell utvinning av mineraler. I dag er det ingen utvinning av mineraler.

4.3.2.1 Generelt om organisering av forvaltningen og lovverket

Den danske grunnloven gjelder for Grønland. Grønlandske myndigheter kan fastsette forordninger med hjemmel i danske fullmaktslover, eller egne lover i henhold til hjemmestyreloven. Lover og forordninger gitt av Grønlandske myndigheter har derfor samme rang. Minerallovgivningen er et unntak da den står over Grønlandsk miljøvernlovgivning. Med hjemmel i Grønlandske lover eller forordninger gis det bekentgørelser som tilsvarer norske forskrifter. Grønlandske myndigheter har adgang til å vedta regler ut til 3 nautiske mil. I havsonene utenfor gjelder dansk lovgivning.

I de tilfellene danske lover gir hjemmel for å gi forordninger følger det også som hovedregel med spesielle bevilgninger fra Danmark. Forøvrig må Grønland finansiere sine egne tiltak. Embedsverket som kalles Hjemmestyret for Grønland, er underlagt Landsstyret og tilsvarer de norske departementene. Den viktigste rådgiveren til miljøforvaltningen er Grønlands Naturinstitutt, som tilsvarer Norsk Polarinstitutt og er 100 % finansiert av Hjemmestyret. Hovedoppgaven er å drive forskning for å øke kunnskapen i forvaltningen på bestemte områder. Instituttet driver ikke med grunnforskning. I de fleste lover og forordninger er det gjort unntak for å gi dispensasjoner til vitenskapelig undersøkelser.

Miljølovgivningen er regulert av ulike lover, forordninger og bekentgørelser.

4.3.2.2 Minerallovgivningen

Minerallovgivningen styres av Fellesrådet for Mineralske råstoffer som består av like mange danske og grønlandske politikere. Formannen utpekes av Dronningen. Dersom man finner drivverdige forekomster settes miljølovgivningen til side, og vilkår for utvinningen gis med hjemmel i minerallovene. Det er ingen hindring at området er lagt ut som verneområde, eller at det er satt andre begrensninger etter lovverket som beskrives nedenfor. Minerallovgivningen åpner imidlertid for å stille miljøkrav i forhold til ferdsel og andre forhold ved virksomheten som kan påvirke miljøet dersom det gis tillatelse til mineralutvinning.

4.3.2.3 Arealplanlegging og områdevern

For hele Grønland lages det en landsplan. I hver kommune lages det kommuneplaner, og så kan det lages mer detaljerte områdeplaner innenfor kommunene. Alle planene skal samordnes, og det skjer med hjemmel i en forordning og bekentgørelse om arealanvendelse og planlegging som har følgende punkter i sin formålsbestemmelse:

• at naturen skal beskyttes

• at det gjennomføres en for samfunnets hensiktsmessig fordeling mellom det åpne land og menneskeskapte anlegg

• at landets arealer utnyttes i henhold til planlegging, der fremmer en erhvervsmessig, sosial og miljømessig gunstig utvikling

• lokal medvirkning

• og de ovenfornevnte punkter skal samordnes innenfor de fysisk og økonomiske rammer.

Kommunene har ikke kompetanse til arealplanlegging utover en bysone (eller bygdesoner) som omfatter de nære områdene. Kommuneplanene godkjennes av Økonomidirektoratet i Hjemmestyret.

Grønland har 17 byer og 60 småbygder. All grunn er statseiendom, også i boligområder. Et økende problem er hyttebygging. Bare i første halvdel av 1997 kom det inn 40 søknader om bygging av fritidsboliger. De har ikke regelverk for slike problemstillinger.

Grønland har tre fredede områder, hvorav to kalles nasjonalpark og et naturreservat. Vernebestemmelsene er imidlertid like, og ordbruken derav upresis. Nasjonalparken i Nord- og østgrønland er verdens største. Parken er delt inn i ulike vernesoner:

De vernede områdene er i stor grad is og snø. Biologiske produktive områder er sterkt underrepresentert. 11 områder på Grønland er utpekt som Ramsarområder (jf kap 6.5.4.7), men de er ikke fulgt opp av nasjonal lovgivning. Som nevnt foran står minerallovgivningen over Grønlandsk miljølovgivning, og det er etter minerallovgivningen anledning til mineralutvinning i verneområdene. Det kan imidlertid stilles strenge miljøkrav til slik utvinning, jf avsnittet om minerallovgivning og forøvrig innledningen om Grønlands økonomiske situasjon.

4.3.2.4 Artsforvaltning

Grønlands største miljøutfordring er knyttet til opprettholdelse av det biologiske mangfoldet, som er truet av urbefolkningens tradisjonelle jakt og fangst. I første rekke er det pelsdyr og fugl som utsettes for sterk beskatning – regelverket etterleves ikke. Habitatvern som ellers i Arktis er et stort problem, eksisterer etter Hjemmestyrets oppfatning ikke på Grønland. De ulike artene har tilstrekkelig med arealer, men beskattes utover det som anses bærekraftig. Det er relativt liten kunnskap om Grønlands flora og fauna. Dette skyldes blant annet at urbefolkningen ikke utnytter mer enn ca 50 arter, og at de andre artene ikke engang har navn. En konsekvens av dårlig kunnskap er at det er vanskelig å lage og vurdere kvaliteten på konsekvensanalyser. Regelverket for pattedyr har som utgangspunkt at alt som ikke er fredet er jaktbart. Fredningsprinsippet gjelder derimot for fugler, men det er bare de fuglene som sannsynligvis ikke ville blitt beskattet som ikke er jaktbare. På Grønland er det trofejakt på moskus i Søndre Strømfjord (Vestkysten). En bestand på 27 dyr ble satt ut i 1962, som nå har økt til ca 3000 dyr. Det ble startet jakt på disse i 1987.

For å jakte må man ha tillatelse, og det får man hvis man er dansk statsborger, har folkeregistreringsadresse på Grønland og er skattepliktig til Grønland. Det er unntak for trofejakten. Hvilke arter og antall dyr man kan jakte på, bestemmes ut fra årlige kvoter som gis av Landsstyret gjennom bekentgjørelser. Det skilles mellom fritidsjegere og profesjonelle jegere.

Av spesiell interesse for arbeidet med Svalbard er at det er isbjørn på østkysten av Grønland som kommer fra Svalbard. Tilsammen skytes det årlig 160-170 dyr på Grønland, hvorav ca 100 tas på østkysten. Det skytes både hannbjørner og binner samt også noen unger. Det gjelder forbud mot bruk av selvskudd som overholdes.

4.3.2.5 Forurensning og avfall

Avfall fra husholdninger, jakt og fangst er et miljøproblem på Grønland. Inntil for få år siden ble avfallet deponert på åpne avfallsplasser, eller brent i friluft. I dag sikter de mot at alt avfall fra husstander og virksomhet på land skal bli brent i store anlegg, eller i små bygdeforbrenningsanlegg. Deponert eldre avfall, såkalte gamle synder, er også et problem, men problemets omfang er ikke kartlagt og derfor uklart.

Forurensning fra virksomhet på land er regulert i Landstingsforordning nr 12 av 22 desember 1988 om beskyttelse av miljøet med senere endringer. Forordningens formål er å

• forebygge og bekjempe forurensning av luft, vann is og jord, støyforurensning

• forebygge og bekjempe støyforurensning

• lage helsebringende begrunnede regler som også verner om miljøet

• sikre nødvendig administrativt grunnlag for å kunne forebygge forurensning.

I medhold av denne forordningen er det gitt forskrifter som regulerer ulike typer utslipp og vern av f eks drikkevannskilder. Reglene om avfall er også gitt med hjemmel i denne forordningen.

Særlig forurensende virksomheter må ha tillatelse vedrørende utslipp m v gitt av Landsstyret etter forordningen som er nevnt ovenfor. Mindre virksomheter får tillatelse av kommunene.

I sjøen ut til 3 nautiske mil har de en egen havmiljølov som i stor grad tilsvarer forpliktelsene i MARPOL (og derav kapittel om miljø i den norske sjødyktighetsloven). Innenfor 3 nm er det liten eller ingen kontroll med håndhevelsen. De har ikke spesielle mottaksanlegg for avfall fra skip, men avfallet kastes i oppsatte containere som behandles på lik linje med annet avfall. Spesialavfall samles i deponier og sendes til Danmark.

4.3.2.6 Ferdsel

Lufttrafikken reguleres av dansk lovgivning.

All motorisert ferdsel utenfor by- og bygdesoner er i utgangspunktet forbudt. Kommunene er gitt adgang til å gjøre unntak i form av traseer innenfor bysonen. Utenfor bysonene er det Hjemmestyret som skal utarbeide regler i nært samarbeid med kommunene. Terrengsykling anses som et økende problem, og dette er et av de områdene de planlegger å regulere strengere.

Turisme er foreløpig ingen stor næring på Grønland. For tiden besøker 15000 – 20000 turister Grønland årlig, hvorav en stor andel er skoleelever på leirskole i Søndre Strømfjord eller besøkende til fastboende. I tillegg er det 5-6 cruiseskip i året, hvor turister går i land i byene på vestkysten. I de siste årene har det også vært to russiske isbrytere som har fraktet turister til nasjonalparken på østkysten.

Den som skal på ekspedisjon til Grønland, enten det er forskere eller eventyrlystne må søke Dansk Polarcenter om tillatelse minst 4 uker før avreise, jf reisebekendtgjøelse av 22.2.67. Tillatelsen til ekspedisjoner i vernede områder utstedes av Dansk Polarcenter. Det er adgang til å forby den planlagte ekspedisjonen, men det er i første rekke ut fra en sikkerhetsmessig vurdering.

4.3.3 Antarktis

Antarktis er 12 millioner kvadratkilometer, og er omtrent 40 ganger større enn Norge. Tilsvarende grad av upåvirket natur finnes ikke andre steder, og det bortimot intakte naturmiljøet representerer store globale verdier. Antarktis er velegnet for overvåking av forhold som forandringer i klima, ozonlaget og miljøgifter i næringskjeden. Kontinentet fungerer som et uberørt referanseområde for overvåking av, og forskning omkring, globale miljøproblemer.

Antarktistraktaten av 1 desember 1959, som foruten de viktigste stormaktene også er tiltrådt av Norge, innebærer en dypfrysing av suvernitetskravene i Antarktis. Så lenge traktaten er i kraft, skal ingen handling eller virksomhet utgjøre noe grunnlag for å hevde, understøtte eller benekte krav på territorial overhøyhet i Antarktis, jf art 4. Hvert år møtes partene til traktaten blant annet for å drøfte forvaltningen av Antarktis. Protokoll om miljøvern til Antarktistratktaen ble åpnet for undertegning i Madrid 4 oktober 1991. Norge har signert og ratifisert protokollen og protokollen trådte i kraft i 14 januar 1998.

Protokoll om miljøvern har følgende vedlegg:

Vedlegg I Miljøkonsekvensvurdering

Vedlegg II Bevaring av flora og fauna

Vedlegg III Disponering og håndtering av avfall

Vedlegg IV Bekjempelse av marin forurensing

Vedlegg V Verneområder i Antarktis

I samsvar med protokollen, vedtok Norge ved kgl res 5 mai 1996 forskrift om vern av miljøet i Antarktis. Formålet i forskriften er å verne miljøet og bevare Antarktis? villmarkskarakter og estetiske verdier, og å opprettholde områdets verdi for vitenskapelig forskning.

Forskriften gjelder for alle norske borgere, norske juridiske personer, norske skip og luftfartøy mv og for alle som oppholder seg i Dronning Maud Land eller på Peter Is øy, jf § 2. Bakgrunnen for at forskriften gjelder for alle, er det norske suverenitetskravet i dette området. Flere andre kravshaverland har valgt samme modell for virkeområde for sitt regelverk.

Forskningen har en spesiell status i Antarktis. Det gjenspeiles blant annet i protokollens artikkel 3 som omfatter en detaljert gjennomgang av de prinsipper for vern av miljøet som skal legges til grunn for all aktivitet i de områder som omfattes av antarktistratktaten. Det slås fast at virksomhet i området skal være planlagt og gjennomført på en slik måte at den prioriterer vitenskapelig forskning og bevarer Antarktis? verdi som et område viet for forskning. Men det understrekes at forskningen, som annen virksomhet, skal være planlagt, og gjennomført, på grunnlag av tilstrekkelig informasjon til at man kan foreta en forhåndsvurdering, og en informert bedømmelse av mulige virkninger på miljøet. Prinsippet om at forskning er en viktig virksomhet i Antarktis følges opp i de norske forskriftene, se særlig §§ 1, 4, 10, 11, 25 og 26.

Flora og fauna i Antarktis er svært sårbar og er fredet, i den forstand at det er forbudt å samle inn, jf § 14 eller på annen måte gjøre skade på planter og dyr. Forskriften åpner for innsamling og fangst til forskningsformål.

Avfall som ekspedisjonene produserer, må bringes ut av Antarktis ved hjemreise, jf § 17. Dette er nødvendig for å bevare Antarktis som verdens største urørte villmarksområde med unike miljøkvaliteter. Tidligere og nåværende avfallsplasser og forlatte byggeplasser skal renskes opp av den som produserte avfallet og brukeren av plassen, jf § 20.

De som vil dra til Antarktis, skal sende en melding til Norsk Polarinstitutt innen ett år før planlagt avreise, jf § 9. Meldingen skal blant annet inneholde opplysninger om hvem som skal reise, ekspedisjonens formål og omfang, planer for opprydding og hvilke virkninger ekspedisjonen kan ha på miljøet i Antarktis. Polarinstituttet kan gi pålegg om endringer i virksomhet, utsette virksomheten eller helt forby den dersom iverksettelse av virksomheten vil eller kan føre til virkninger på miljøet i Antarktis, eller avhengige eller tilknyttede økosystemer som er i strid med forskriftens formål, forskriften for øvrig, eller internasjonale vedtak, anbefalinger og rekommandasjoner som er besluttet av partene i antarktistraktatsystemet, jf § 12. Det samme gjelder ved melding om endring i virksomhet.

Konsevkensvurdering i forhold til virkninger på miljøet kreves for all virksomhet som kan ha enn ubetydelig eller kortvarig virkning på miljøet, jf §§ 10 og 11. Konsevkensvurderingene, også de som kreves etter de norske forskiftene, skal blant annet vurderes av det internasjonale organet Miljøkomiteen som forvalter miljøprotokollen.

Det kan opprettes spesielle verneområder og forvaltningsområder i Antarktis, jf §§ 25 og 26. De spesielle verneområdene kan opprettes for å verne særegne miljømessige, vitenskapelige, historiske, estetiske verdier eller dets villmarkskarakter, enhver kombinasjon av slike verdier, eller pågående eller planlagt vitenskapelig forskning. For å gå inn i eller engasjere seg i virksomhet innenfor de spesielle verneområdene kreves det tillatelse. Tillatelsen angir vilkårene for oppholdet.

Forvaltningsområdene kan opprettes for å bistå med planlegging og koordinering av virksomhet, unngå potensielle konflikter, styrke samarbeid med utenlandsk virksomhet eller begrense de miljømessige konflikter mest mulig. Det kreves ikke særskilt tillatelse for å gå inn i disse områdene, men det blir laget egne regler for hvert område som må overholdes under oppholdet.

Den som er ansvarlig for virksomhet i Antarktis må før avreise stille garantier for utgifter knyttet til redningsoperasjoner og opprydding, jf § 31 og 20.

4.4 Eiendomsrett og overføring av penger som virkemiddel

4.4.1 Grunneiendomsrett

All grunn som ikke var underlagt privat eiendomsrett ved ikrafttredelsen av svalbardtraktaten, anses som statseiendom i medhold av svalbardloven § 22. Konsekvensen er at det meste av grunnen på Svalbard er eid av staten; 95,2 % er statseiendom, 4,0 % eies av norske statsselskaper, Trust Arktikugol eier 0,4 % og 0,4 % eies av andre private, se tabell 4.1.

Eiendomsretten gir i utgangspunktet grunneieren rett til å styre arealbruken på sin eiendom innenfor de offentligrettslige rammer som gjelder. Eiendomsretten blir derfor et alternativ til lovregulering når det gjelder å hindre uønsket arealbruk. F eks er bygging av nytt hotell avhengig av at grunneieren stiller tomt til rådighet. Å henvise til eiendomsretten trenger likevel ikke gi den samme beskyttelse for miljøet som lovregulering kan gjøre, siden en grunneier i prinsippet står fritt til å velge om arealbruken skal endres eller ikke. Forvaltningsrettslige regler – f eks forvaltningsloven og offentlighetsloven – gjelder som utgangspunkt ikke for utøving av eierrådighet.

Statsgrunnen på Svalbard forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet. Visse oppgaver er overlatt til statsselskaper, herunder Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) og Svalbard Samfunnsdrift (SSD). På fastlandet har man eksempler på at forvaltningen av statseiendom er delegert eller overlatt til særskilte rettssubjekter. Det gjelder f eks for forvaltningen av statsgrunn gjennom statsforetaket Statskog SF.

Grunneierretten kan være begrenset dersom det allerede er gitt festeretter eller andre bruksretter til noen. Blant annet gir bergverksordningen rett til å søke etter og utvinne alle typer mineralske forekomster som måtte finnes så vel på egen som annen manns eiendom, jf dens §§ 7, 14 og 20.

Videre gjelder allemannsretten for fast eiendom og gir allmennheten visse rettigheter, særlig til å ferdes fritt i utmark, jf friluftsloven 28 juni 1957 nr 16. Det synes naturlig å legge til grunn at friluftslovens regler om allmennhetens rettigheter er en del av privatretten og derfor gjelder på Svalbard, jf svalbardloven § 2 første ledd. Grunneieren har derfor ikke adgang til å forby allmennhetens ferdsel uten særskilt lovhjemmel, selv om eierrådigheten gir adgang til å sette i verk fysiske tiltak som gjør grunnen til innmark og avskjærer ferdselsretten. Når det er tale om offentlig eide arealer som er lagt ut til allmenn bruk, f eks veier og andre trafikkarealer, må det også antas at ferdselsbegrensninger neppe kan fastsettes i kraft av eierrådigheten, men krever særskilt lovhjemmel.

4.4.2 Tomtefeste og andre bruksrettigheter

Om tomtefeste gjelder det egne lover på fastlandet, for tiden lov 30 mai 1975 nr 20, som vil bli avløst av lov 20 desember 1996 nr 106 når denne settes i kraft. Disse lovene gjelder ikke for Svalbard uten at det blir bestemt i forskrift (1975-loven § 1a, 1996-loven § 3), og det er ikke skjedd. Det er imidlertid naturlig å ta utgangspunkt i sentrale prinsipper i denne lovgivningen når festeforholdene på Svalbard skal vurderes. 1996-loven § 1 definerer tomtefeste som avtale om leige av grunn til hus som festaren (leigaren) har eller får på tomta. Det typiske er at grunneieren (bortfesteren) fester (leier) bort et areal hvor festeren (leieren) skal bygge – umiddelbart eller på et senere tidspunkt. Festeren kan være en naturlig eller juridisk person (f eks et aksjeselskap) eller flere personer i fellesskap. Det er utvilsomt at festeforhold også kan gjelde leie av tomt til oppføring av fritidshytter. Fra slutten av 1970-årene har grunneieren (SNSK AS, senere Svalbard Samfunnsdrift AS) inngått ca 300 festeavtaler i området Adventdalen/ Longyeardalen, fra Svalsat og til Eiscat (hhv en satelittnedleserstasjon og en radarstasjon). Festeavgiften er for tiden ca kr 6 pr kvadratmeter pr år i Longyearbyen og kr 3 utenfor tettbebyggelsen. Det er inngått festeavtaler for næringstomter, naust i sjøområdet og private bolighus.

Det er i dag ca 200 fritidshytter på Svalbard. De fleste er lokalisert i området rundt Longyearbyen og Svea på henholdsvis SNSK AS og Horns grunn. I tillegg er det rundt 25 fritidshytter på området til Kings Bay AS og på statens grunn. Tildeling og forvaltning av hyttetomtene hviler på avtaler mellom grunneieren og den enkelte hytteeier. Avtalene har sin bakgrunn i regler som SNSK og Horn i samarbeid med Svalbardrådet har gitt for hyttebygging på sin grunn. Etter at SSD AS overtok forvaltningsansvaret av SNSKs grunneierinteresser på matrikkel 22 Longyeardal, har selskapet forvaltet fritidshytter på SNSK AS og Horns grunn etter de samme regler. Det er ikke utarbeidet noe offentlig regelverk om forvaltningen av fritidshytter på Svalbard

Det bør også nevnes at staten har enkelte bruksrettigheter på SNSKs grunn. Etter avtale inngått i 1933 mellom SNSK og staten betaler ikke staten festeavgift til SNSK.

4.4.3 Overføring av statlige midler

4.4.3.1 Oversikt

Innkreving av skatter og avgifter må komme Svalbard til gode, se kap 4.1.1 om svalbardtraktaten. På denne bakgrunn fremmer Regjeringen en egen budsjettproposisjon for Svalbard sammen med statsbudsjettet.

Følgende oversikt viser hovedtallene i vedtatt svalbardbudsjett for 1998 og forslag til bevilgning for 1999 i 1 000 kr.

Regjeringen har i St meld nr 50 (1990-91) Om næringstiltak for Svalbard gjort rede for sine mål med overføring av statlige midler til Svalbard. Hovedprinsippet for overføringene er at de skal være mest mulig næringsnøytrale og at det i utgangspunktet ikke bør gis løpende driftsstøtte til næringsvirksomhet, med unntak av kulldriften. I stortingsmeldingen ble det også gitt uttrykk for at overføring av midler til infrastruktur og fellestjenester skal legge til rette for næringsvirksomhet på Svalbard. I St prp nr 1 (1998-99) fra Nærings- og handelsdepartementet heter det at departementet forutsetter at Svalbard Samfunnsdrift til enhver tid søker å oppnå en mest mulig kostnadseffektiv drift. Videre bør prisingen av selskapets tjenester i størst mulig grad gi inndekning for selskapets kostnader. Det forutsettes at Svalbard Samfunnsdrift prioriterer arbeidet med kostnadsrettet prising.

Det er i flere stortingsmeldinger uttalt som mål at de statlige overføringene til Svalbard skal reduseres.

4.4.3.2 Næringsvirksomhet

Svalbard Næringsutvikling AS (SNU) ble opprettet 14 oktober 1988 for på bred basis å arbeide for etablering av ny og lønnsom privat næringsvirksomhet på Svalbard. Det har funnet sted en rekke nyetableringer de senere år, og det er i dag ikke samme behov for at SNU skal prioritere etablering av ny virksomhet som før. Det vil være en prioritert oppgave for selskapet å legge til rette for et miljøtilpasset reiseliv, statistikkproduksjon og å følge utviklingen i næringslivet. SNU ivaretar de offentlige oppgavene for reiselivet/næringen gjennom INFO-Svalbard.

Bedrifter på Svalbard kan få lån og tilskudd fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). De fleste SND-midlene gis i form av tilskudd. Søknad om støtte til tiltak på Svalbard sendes til SND, som behandler den og forelegger saken for Svalbardrådet, sysselmannen og vedkommende fagdepartement til uttalelse.

4.4.3.3 Beskatning

Lov 29 november 1996 nr 68 om skatt til Svalbard trådte ikraft 1 januar 1998. Loven avløste tidligere skattelov for Svalbard 15 juli 1925.

Hovedhensikten med ny svalbardskattelov var å få tidsmessige regler som tar hensyn til de særlige behovene på Svalbard. Det legges imidlertid fortsatt opp til at skattenivået på Svalbard skal være vesentlig lavere enn på fastlandet. Hovedprinsippet er at personer som er bosatt på Svalbard og selskaper som er hjemmehørende der på visse vilkår, skal ha alminnelig skatteplikt til Svalbard. Skatteplikten omfatter inntekt vunnet ved arbeid eller virksomhet under opphold på Svalbard, og for formue og inntekt av fast eiendom der.

Som illustrasjon på skattenivået gjengis hovedsatsene for skatt og trygdeavgift for innteksåret 1998:

For næringsinntekt over 12 G betales trygdeavgift med 7,8 pst.

Ved kgl res 12 desember 1997 ble det besluttet at Svalbard skal ha et eget ligningskontor med kontorsted på Svalbard. Ligningskontoret ble åpnet i Longyearbyen i september 1998. Bevilgningene til Ligningskontoret går over svalbardbudsjettet.

4.4.3.4 Boligmarkedet

De fleste boligene på Svalbard eies av arbeidsgiver. Disponering av boliger er knyttet opp mot et arbeidsforhold. I Longyearbyen eies boligene hovedsakelig av Statsbygg og SSD, mens SNSK har solgt samtlige av selskapets boliger til en egen stiftelse, Store Norskes Boligstiftelse. I tillegg finnes det et begrenset privat boligmarked. Den nåværende organisering av boligmarkedet gir små muligheter til å kunne bosette seg på Svalbard når arbeidsforholdet er opphørt.