3 Særskilte trekk ved Svalbard

3.1 Naturmiljø

3.1.1 Generelt

Det polare klimaet er den viktigste årsaken til at naturen på Svalbard i utgangspunktet skiller seg klart fra det norske fastlandet. De grunnleggende faktorene er lave temperaturer og lysforhold som spenner fra mørketid til midnattssol. Permafrost, havis og et landskap som fortsatt blir formet av aktive breer, preger øygruppen som helhet. Lave temperaturer, lite nedbør og kort vekstsesong gjør at den biologiske produksjonen på land er beskjeden, og begrenset til de isfrie lavlandsområdene.

Det fysiske miljøet i Arktis representerer en yttergrense for hva biologiske organismer kan tåle, og det er forholdsvis få arter som har klart å tilpasse seg dette miljøet. Næringskjedene er som i andre arktiske områder relativt korte og artsmangfoldet er lavt sammenliknet med tempererte områder. Til gjengjeld er det ofte store bestander av de enkelte artene.

Det biologiske mangfoldet på og rundt Svalbard er sterkt knyttet til det produktive marine økosystemet i Barentshavet. Tilførselen sørfra av varmt atlanterhavsvann langs Svalbards vestkyst bidrar til et mildere klima og en større biologisk rikdom på Svalbard enn på tilsvarende breddegrader andre steder i Arktis. Både de store sjøfuglbestandene og pattedyr som isbjørn og polarrev henter i hovedsak sin næring fra de marine næringskjedene. Av høyere dyrearter er det bare rein og rype som gjennomlever svalbardvinteren med vegetasjonen på land som eneste næringsgrunnlag. Noen trekkende fuglearter utnytter også sommerproduksjonen på land. Dette gjelder de tre gåseartene, snøspurv og noen andre småfugl som årlig trekker oppover fra Nord-Europa.

Svalbard har gjennom det meste av sin geologiske historie ligget under havet. Nesten uten opphold har det vært avsetning av sand, grus, leire, kalk osv som senere har blitt til lagdelte bergarter. Den bortimot sammenhengende lagrekken viser at det på Svalbard finnes bergarter fra alle deler av jordens historie, og mange inneholder godt bevarte fossiler av fortidens dyr og planter.

Sammenliknet med det norske fastlandet er Svalbards natur lite påvirket av menneskelig aktivitet. Utenom en håndfull bosettinger er øygruppen stort sett fri for tyngre tekniske naturinngrep, det naturlige biologiske mangfoldet er stort sett intakt, og de økologiske prosessene får virke uten vesentlig menneskelig inngripen og styring.

3.1.2 Verdier

Svalbard-området er uten sammenlikning Norges største og mest urørte villmarksområde.

Det biologiske mangfoldet på Svalbard er ikke spesielt stort sammenliknet med det øvrige Norge. Flere av artene som finnes der, er unike for arktiske områder, og forekommer ikke lengre sør. Flere av bestandene på Svalbard tilhører dessuten egne underarter, som skiller seg fra bestander av samme art ellers i Arktis. For eksempel er svalbardreinen en egen underart som ikke finnes andre steder. Arktiske områder har også levedyktige bestander av arter som er forsvunnet fra eller er truet i sydligere områder. Et eksempel fra Svalbard er fjellrev (polarrev), som har livskraftige bestander på Svalbard, men som er en truet art i Skandinavia.

Kombinasjonen av et tilnærmet urørt naturmiljø og naturlige økosystemer som samtidig er godt kartlagt, samt moderne infrastruktur, lett adgang og nærhet til sentrale deler av Europa gjør Svalbard spesielt godt egnet som referanseområde for forskning og miljøovervåking. Større områder der det naturlige biologiske mangfoldet på gen-, arts-, og økosystemnivå er intakt og utvikler seg relativt upåvirket av lokal beskatning, arealbruk og forurensning, er viktige både for studier av naturlige økologiske prosesser, og fordi slike områder gir unike muligheter til å studere virkningene av globale og regionale miljøendringer. Verdien for økologiske studier økes ytterligere av at arktiske økosystemer er relativt enkle og derfor godt egnet som modellsystemer for studier av økologiske sammenhenger. Villmarksområdene byr også på store opplevelsesmuligheter og har betydning som naturdokument og naturarv for ettertiden. Det er rimelig å anta at verdien av villmarksområder og naturlige økosystemer vil øke i framtiden fordi omfanget av slike områder reduseres i raskt tempo, nasjonalt såvel som globalt. Sporene fra tidligere tiders virksomhet bidrar til å øke Svalbards opplevelsesverdi ytterligere. De ligger for det meste som spredte punkter langs Svalbard strandsletter, jf kap 3.2. De verken preger eller forandrer den opprinnelige naturen og landskapet, men fremstår som en integrert del av villmarksnaturen.

3.1.3 Sårbarhet

Livet i Arktis er tilpasset det harde klimaet og de ekstreme svigningene i temperatur, lys og næringstilgang som kjennetegner polarområdene. Det enkelte individ er derfor robust og tåler store belastninger i form av kulde, energimangel og feilslått reproduksjon.

Enkelte særtrekk ved de arktiske miljøforholdene og artenes tilpasninger til dette miljøet gjør imidlertid den arktiske naturen sårbar for menneskelig påvirkning.

Lave temperaturer og kort vekstsesong gjør at nedbrytnings- og vekstprosesser går langsomt. Både avfall og organiske forurensende stoffer brytes derfor svært sakte ned på Svalbard.

Vegetasjonen på Svalbard er sårbar fordi lav produksjon fører til langsom revegetering der det har skjedd skade på vegetasjonsdekket. Permafrosten fører dessuten til at områder med sammenhengende vegetasjonsdekke er spesielt sårbare. Brudd i vegetasjonsdekket ødelegger den isolerende virkningen, underlaget tiner, og eroderes. Dette gjør at eventuelle skader forverres ytterligere.

Sammenhengende vegetasjon finnes bare i lavlandsområdene langs kysten og i isfrie dalfører, og mindre enn 10% av landarealet har biologisk produksjon av betydning. Siden menneskelig virksomhet også er konsentrert i de isfrie lavlandsområdene berører inngrep og ferdsel en relativt stor del av de biologisk mest produktive landområdene. En stor andel av planteartene på Svalbard har dessuten begrenset utbredelse, og mange er bare kjent fra noen få lokaliteter. Inngrep eller slitasje på slike lokaliteter kan derfor redusere utbredelsen av disse artene på Svalbard, og i verste fall føre til at de arter forsvinner fra øygruppa.

Både på land og i havet er en stor del av dyrelivet konsentrert i relativt begrensede områder, avhengig av årstid og variasjoner i den geografiske fordelingen av hav- og fjordis. Eksempler på dette er fuglekolonier, liggeplasser for sel og hiområder for isbjørn. Den geografiske konsentrasjonen av biologisk mangfold gjør at inngrep, gjentatte forstyrrelser eller forurensningsepisoder som berører begrensede geografiske områder kan ramme store deler av lokale fugle- og pattedyrbestander.

Noen få arter i de enkle arktiske næringskjedene er nøkkelledd i energioverføringen til dyr høyere i næringskjeden. Dersom bestandene av disse nøkkelartene blir sterkt redusert, kan det få store konsekvenser for andre arter høyere opp i næringskjeden.

De fleste arktiske artene av sjøfugl og sjøpattedyr lever lenge og har lavt reproduksjonspotensiale. Bestandene tåler derfor dårlig høy beskatning eller annen form for voksendødelighet. Til gjengjeld er de lite sårbare for mislykkede hekkesesonger som følge av f eks svikt i næringstilgangen eller ugunstig klima. Siden mesteparten av det høyere dyrelivet på Svalbard er avhengig av det marine økosystemet i Barentshavet, er sårbarheten for endringer og inngrep i dette systemet stor. Dette gjelder også til en viss grad også landlevende planteetere som rein og rype, fordi de store sjøfuglbestandene bidrar til å gjødsle vegetasjonen omkring de mange sjøfuglkoloniene langs kysten av Svalbard.

Det store innslaget av trekkende arter gjør Svalbards fauna sårbar for negativ påvirkning av artenes overvintringsområder og langs trekkrutene. Et eksempel er den sterke reduksjonen i hekkebestanden av ringgås, som har sammenheng med ødeleggelse av gjessenes leveområder og næringsgrunnlag i Danmark og Nordøst-England.

Svalbardnaturen er gjennomgående lite forurenset sammenlignet med fastlandet. Nivåene av PCB og enkelte andre organiske miljøgifter er imidlertid høyere i dyr som befinner seg på toppen av den marine næringskjeden ved Svalbard, enn i de fleste andre deler av Arktis. Dette skyldes langt på vei langtransport av forurensninger gjennom luft og vann fra sør, men bidrag fra lokale kilder kan heller ikke utelukkes. Mange av de organiske miljøgiftene er fettløselige og lite nedbrytbare, og mange arktiske arter har stor evne til lagring av fett i perioder med god tilgang på mat. Organiske miljøgifter løses i dette fettet og overføres gjennom næringskjeden sammen med fettet. På denne måten oppkonsentreres organiske miljøgifter gjennom næringskjedene slik at artene på toppen får høye konsentrater av disse stoffene. Persistente organiske miljøgifter kan blant annet påvirke forplantningsevnen og immunforsvaret.

3.2 Historie og kulturminner

Frem til den norske suverenitetsovertakelsen i 1925 var Svalbard internasjonal allmenning. Gjennom tidene har derfor mennesker fra mange land etterlatt spor etter sin virksomhet på øygruppen. Dette kan betraktes som en internasjonal kulturarv.

Menneskenes bruk av Svalbard strekker seg over en 400 års periode. Det finnes ingen urbefolkning. Virksomheten har alltid vært knyttet til spesialiserte produkter som først har fått verdi gjennom omsetning i det europeiske stormarkedet. Svalbard har stort sett vært et midlertidig oppholdssted for dem som har oppholdt seg der. Bosettinger er blitt etablert i forbindelse med norsk og russisk gruvedrift. Mens de ansatte i gruvevirksomheten tidligere ble innkvartert i brakker, og hadde felles bespisning i messe, er Longyearbyen i løpet av de siste 25 år utviklet til et familiesamfunn med enebolig, rekkehus og hybelbebyggelse. I Barentsburg skjer innkvarteringen i store boligblokker, og med felles bespisning i messe. Mens Barentsburg tidligere var et familiesamfunn med skole og barnehage, er det nå så godt som ingen barn igjen der.

Fra nederlenderne kom til Svalbard i 1596 og fram til ca 1900, var det utnytting av de biologiske ressursene som var grunnlaget for virksomheten. Ressursene ble ofte overbeskattet, og enkelte arter ble nær utryddet fra farvannene omkring Svalbard. Fra omkring 1900 startet utnyttelsen av mineraler, først og fremst kull.

I de første årene deltok aktører fra flere land. De norske interessene økte i perioden 1916-1925. Anerkjennelsen av Norges suverenitet over øygruppen fulgte av Norges interesser og aktiviteter på Svalbard, øygruppens geografiske nærhet til Norge og behovet for en endelig løsning på Svalbard-spørsmålet i lys av motstridende stormaktsinteresser. Fra begynnelsen av 1930-årene var det bare Norge og Sovjetunionen, nå Russland som opprettholdt sin kulldrift på Svalbard. Fra midten av 60-tallet til midten av 90-tallet var Svalbard gjenstand for oljeleting, der både Norge, Sovjetunionen og flere andre nasjoner var involvert. En rekke vernetiltak ble iverksatt for å beskytte dyrelivet, og i 1973 ble over halvparten av Svalbard vernet som nasjonalparker og naturreservater. Fra 1974 fikk en rekke kulturminner et rettslig vern gjennom en særskilt forskrift.

Den menneskelige virksomheten på Svalbard har preget landskapet på andre måter enn på fastlandet. På fastlandet har bruk gjennom flere tusen år gradvis ført til gjennomgripende endringer av omgivelsene, mens på Svalbard har arealbruken vært punktvis og begrenset. Bare de anleggene som var nødvendig for å høste av naturressursene har vært reist. Det var store svingninger i lønnsomheten, og mange av de tidligste etableringene ble raskt forlatt. Verdien av bygg, anlegg og utstyr var gjerne mindre enn omkostningene med demontering og frakt, og mye ble etterlatt eller brukt om igjen andre steder. Spredt over store deler av øygruppen finnes kulturminner som daterer seg fra 1600-tallet og fremover.

Kulturminnene ligger i nær tilknytning til sjøen, ettersom mye virksomhet og ferdsel foregikk til sjøs. Fangstmennene var avhengig av tilgang på ferskvann og rekved til brensel i tillegg til et rikt dyreliv ved sine fangststasjoner. Dette var grunnleggende for valg av lokalitet til alle tider. Fangststasjoner fra forskjellige perioder er derfor ofte å finne på samme sted. Fangstfeltene var utbygd med en hovedstasjon og flere bistasjoner, som gjorde det mulig for fangstmennene å utnytte store områder.

Tettheten av kulturminner er størst i de områdene som har de beste klimatiske forholdene, dvs langs Spitsbergens vestkyst og særlig i de store fjordene Hornsund, Bellsund, Isfjorden, Kongsfjorden og på Nordvest-Spitsbergen. Det er også gode fangstforhold og mange kulturminner langs vestkysten av Edgeøya.

De eldste kulturminnene på Svalbard er knyttet til den vesteuropeiske fangsten av hval og hvalross. Senere overtok mer variert fangst (hvalross, pelsdyr, rein, fugl) med russiske og norske aktører, og fra vårt århundre stammer en rekke gruveanlegg. Fra 1800- og 1900-tallet finnes det kulturminner med tilknytning til polarforskning og mer eventyrlige ekspedisjoner. Det har blitt reist en del anlegg med tilknytning til offentlig service og myndighetsutøvelse, og det finnes spor etter krigshandlingene under annen verdenskrig. Ettersom mye av virksomheten på Svalbard foregikk til sjøs, er det grunn til å tro at det finnes kulturminner i farvannet omkring øygruppen, både senkete fartøy (skip, fly mm), rester av fangstede dyr og etterlatenskaper i gamle havner. Det er imidlertid liten kunnskap om marine kulturminner.

Virksomheten på øygruppen har vært begrenset, og både antallet kulturminner og kulturminnetyper er begrenset i forhold til fastlandet.

3.3 Bosettingene på Svalbard

Det er fire bosettinger av en viss størrelse på Svalbard, og disse beskrives nedenfor. I tillegg er det overvintringer på spredte steder rundt om på øygruppen, blant annet i Hornsund, på Hopen og på Bjørnøya.

3.3.1 Longyearbyen

Longyearbyen er Svalbards største bosetting, og ligger i Adventfjorden. Longyearbyen er administrasjonssenter på Svalbard, og sysselmannen og øvrige statsetater har sine kontorer her. Bosettingen vokste frem i takt med gruvedriften i begynnelsen av det 20 århundre. I 1916 overtok Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS gruverettighetene i Longyearbyen fra det amerikanske selskapet Artic Coal Company. Etter at gruve 3 ble nedlagt i 1996, er det nå bare i Gruve 7 innerst i Adventdalen selskapet driver kullutvinning i nærheten av Longyearbyen . I tillegg driver selskapet utvinning i Sveagruva. Samlet uttak fra de norske kullgruvene på Svalbard (Gruve 7 og Svea) er på ca 350 000 tonn pr år. De siste 10 – 15 årene har det vokst frem et variert næringsliv med hovedvekt på reiseliv, forskning og utdanning, men også med et bredt spekter av andre tjenesteytende næringer. Det utføres i dag ca 950 årsverk i Longyearbyen, hvorav ca 200 er tilknyttet kulldriften. Det økende antall arbeidsplasser i øvrige næringer har dermed kompensert nedgangen i arbeidsplasser tilknyttet gruvedriften. Det er også en betydelig aktivitet innen forskning og undervisning. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) har årlig ca 100 studenter innen naturvitenskapelige fag. Det nøyaktige folketallet i Longyearbyen til enhver tid er noe usikkert på grunn av stor mobilitet i befolkningen, men det kan legges til grunn at bosettingen har ca 1400 innbyggere. Longyearbyen fremstår i dag som et variert familiesamfunn med godt utbygd infrastruktur. I de senere år har det foregått aktivitet som har medført betydelige endringer i landskapsbildet, særlig kan nevnes veien til toppen av Platåfjellet i forbindelse med driften av Svalbard Satellittstasjon og det nye høydebassenget ved drikkevannskilden Isdammen.

3.3.2 Ny-Ålesund

Ny-Ålesund er verdens nordligste permanente bosetting, lokalisert i Kongsfjorden. Etter Kings Bay-ulykken i 1962 har det ikke vært drevet gruvedrift på stedet. Stortinget har bestemt at Ny-Ålesund skal være hovedsenter for norsk og internasjonal forskning på Svalbard. For tiden foregår ca 100 prosjekter innen naturvitenskap og miljøovervåking i regi av om lag 20 nasjoner. Kings Bay AS er grunneier og eier de fleste av bygningene på stedet. Selskapet tilrettelegger den nødvendige infrastruktur for forskningsstasjonene og organiserer kommunikasjon, overnatting og forpleining. Om lag 35 personer bor i Ny-Ålesund året rundt. I høysesongen om sommeren er over 120 personer på stedet, de fleste knyttet til forskningsvirksomheten. Stedet er populært som turistmål – særlig i cruisesesongen – noe som kan medføre interessekonflikter mellom reiselivsvirksomheten og forskningens behov for minst mulig påvirkning av miljøet i området.

3.3.3 Barentsburg

Barentsburg, som ligger i Grønfjorden, er i dag den eneste befolkede russiske bosettingen på Svalbard. For tiden utvinnes det kull i en gruve på utmål med innslag midt i bosettingen. Barentsburg har ca 800 innbyggere, betydelig mindre enn for bare 5 år siden, da folketallet var ca 1500. Gruvearbeiderne er fra Ukraina og Russland og har 2 års kontrakter med det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol. En norsk fabrikk, Barents Tekstil, sysselsetter et 40-talls kvinner i produksjon av folkloristiske barneklær for salg på det norske fastlandet. Inntil 1994 var Barentsburg et familiesamfunn, men grunnet økonomiske innstramninger ble barna sendt til fastlandet. Samfunnet i Barentsburg har de siste to årene vært utsatt for to alvorlige ulykker. I august 1996 omkom 141 mennesker på vei til Barentsburg under flyulykken på Operafjellet utenfor Longyearbyen, og i september 1997 ble 23 gruvearbeidere drept ved en eksplosjon i gruva.

3.3.4 Pyramiden

Pyramiden ligger i Billefjorden, og var inntil 1998 det andre hovedsetet for russisk gruvedrift på Svalbard. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. På det meste bodde ca 1000 russere og ukrainere i Pyramiden, og bosettingen hadde skole, barnehage og et aktivt samfunnsliv. Vinteren 1998/99 har Pyramiden vært avfolket, og det er usikkert hvilke planer Trust Arktikugol har for stedets fremtid. Planer om utbygging av turismen har vært nevnt. Bygninger og installasjoner i Pyramiden er viktige kulturhistoriske dokumenter, og sysselmannen har konkludert med at stedet bør bevares best mulig for ettertiden. Sysselmannen har samtidig gitt pålegg om at det blir ryddet opp for skjemmende etterlatenskaper og forurensing etter gruvedriften. Avviklingen av Pyramiden har vært ressurskrevende for sysselmannen, men det har vært et meget godt samarbeid med Trust Arktikugol i sakens anledning.

3.3.5 Svea

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) har drevet kullgruvedrift i Svea i Van Mijenfjorden fra 1933, da anlegget ble kjøpt av selskapet Nya Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Store Norske drev kullgruvedrift noen få år etter krigen. Først i 1970 begynte selskapet å undersøke forekomsten mer systematisk, og tidlig i 1997 begynte Store Norske ordinær kullproduksjon igjen. Virksomheten i Svea drives med personell fast bosatt i Longyearbyen som arbeider i Svea etter en turnusordning. Det befinner seg til enhver tid mellom 50 og 100 personer i Svea.

Store Norske har lagt frem planer om åpning av et nytt kullfelt nord for Svea, Svea-Nord. Hvis det gis klarsignal til utvinning i dette feltet, regner selskapet med å kunne produsere mellom 700.000 og 1 mill tonn pr år i 30 år fremover. Dersom Svea-Nord ikke blir åpnet, vil selskapet gå inn for avvikling av kullgruvedriften så snart som mulig.

3.4 Hovedtrekk ved organisering av Svalbard, med særlig vekt på miljøforvaltningen

3.4.1 Regjeringen og departementene

Regjeringen samordner forvaltningen av Svalbard gjennom det interdepartementale polarutvalg (Polarutvalget), jf kgl res 6 januar1965 og 6 august 1971. Polarutvalgets sekretariat er lagt til Justisdepartementet. Følgende er medlemmer av Polarutvalget:

• Justisdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Finansdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Norsk Polarinstitutt

Representanter for andre departementer møter når utvalget behandler en sak som hører under et departement som ikke er representert i utvalget. I tillegg har Justisdepartementet fattet vedtak om at en representant for Norges Forskningsråd kan være til stede på møtene i Polarutvalget.

Hvert departement har ansvaret for at saksbehandlingen følger instruksen for saker angående polarområdene, jf rundskriv fra Justisdepartementet av 7 mai 1979 nr 3385 og utredningsinstruksen fastsatt ved kgl res 16 desember 1994. Forøvrig koordineres forvaltningen av Svalbard på vanlig måte mellom departementene.

Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for miljøforvaltningen på Svalbard med Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Norsk Polarinstitutt, Riksantikvaren, Statens kartverk som ytre etater og Sysselmannen på Svalbard som regionalt apparat.

Flere andre departementer har på sine fagområder et administrativt ansvar for spørsmål som har betydning for miljøet på Svalbard. Det gjelder særlig Justisdepartementet som koordinerer forvaltningen av Svalbard og har ansvaret for politiet, Kirke, undervisnings- og forskningsdepartementet som har et ansvar i saker om forskning og utdanning, Nærings- og handelsdepartementet som forvalter statens ansvar som grunneier og eierinteressene i statlige selskaper, medregnet enkelte næringsdrivende selskaper, og Fiskeridepartementet som har ansvaret for forvaltningen av sjøpattedyrene og fiskeriene rundt Svalbard. Utenriksdepartementet har ansvaret for de utenrikspolitiske sidene vedrørende forvaltningen av Svalbard.

De overordnede strategiske målene, nærmere konkretiserte resultatmål og forventede resultater står i St prp nr 1 hvert år. Gjennom budsjettrammer og tildelingsbrev videreformidles oppgaver til ytre etater og sysselmannen.

3.4.2 Direktorater

3.4.2.1 Innledning

Inntil 1995 var myndigheten etter de gjeldende miljøvernforskriftene for Svalbard lagt til Miljøverndepartementet, Riksantikvaren og sysselmannen. Statens forurensningstilsyn (SFT) hadde tilsynsmyndighet etter produktkontrolloven, mens Direktoratet for naturforvaltning (DN)ikke var tillagt myndighet.

Organiseringen innebar at Miljøverndepartementet hadde funksjoner som på fastlandet var tillagt direktoratene. For å bedre den faglige kompetansen og kapasiteten og samtidig øke den faglige kontinuiteten i miljøvernforvaltningen på Svalbard gikk Regjeringen i St meld nr 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard inn for å tillegge direktoratene mer ansvar. Dette ble fulgt opp i mai 1996, da Miljøverndepartementet overførte ansvar og oppgaver til DN og SFT.

I tillegg til ytre etater under Miljøverndepartementet har ytre etater underlagt andre departe menter også ansvar for visse spørsmål som har betydning for natur- og kulturmiljøet. Dette gjelder særlig

Fiskeridirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, Oljedirektoratet, Luftfartsverket og Bergmesteren for Svalbard.

I dag omfatter de ytre etaters ansvar instruksjonsmyndighet ovenfor sysselmannen innenfor de respektive fagområdene (se nedenfor under hver etat), faglig veiledning, forskriftsarbeid, behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen og forberedelse av saker for departementet. Direktoratene er tillagt myndighet til å fatte vedtak i enkelte saker innen sitt fagfelt.

Etatenes roller i andre sammenhenger enn miljøforvaltningen for Svalbard omtales ikke.

3.4.2.2 Direktoratet for naturforvaltning

Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for all artsforvaltning på Svalbard, bl a vilt- og innlandsfiskeforvaltning, herunder forskriftsarbeid og behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen.

Direktoratet for naturforvaltning har i tillegg myndighet til å utstede særskilte import- og eksporttillatelser for truede dyr og planter i henhold til konvensjonen om handel med truede dyr og planter (CITES).

Direktoratet for naturforvaltning har også ansvaret for verneområdeforvaltningen, herunder å utarbeide forslag til eventuelle nye verneområder med forskrifter, og forestå høringer, å godkjenne forvaltningsplaner for eksisterende verneområder som sysselmannen utarbeider og å behandle klager på vedtak fattet av sysselmannen.

Direktoratet har videre ansvaret for:

• Ferdsel i miljøsammenheng, herunder forskriftsarbeid og behandling av klager på vedtak fattet av sysselmannen.

• Oppfølgning av forvaltningsplanen for turisme og friluftsliv.

• Forberedelse av forskrifter og eventuelt andre miljøforvaltningsoppgaver knyttet til fritidshytter på Svalbard.

3.4.2.3 Statens forurensningstilsyn

SFTs ansvar og oppgaver er særlig knyttet til utslipp fra industriell virksomhet, avfallshåndteringen i bosettingene, opprydding etter tidligere miljøødeleggelser og beredskapen mot akutt forurensning.

SFT veileder og bistår sysselmannen innen disse områdene. Normalt vil det være sysselmannen som fatter vedtak, og SFT er da ankeinstans. I saker av mer omfattende karakter vil det være SFT som treffer vedtak.

SFT har også ansvaret for produktkontrolloven med tilhørende forskrifter.

3.4.2.4 Riksantikvaren

Riksantikvaren har ansvaret for myndighetsutøvelse vedrørende kulturminnevern. Riksantikvaren er videre rådgiver for de andre ytre etater i saker som angår kulturminneinteresser på Svalbard.

Vedtak om fredning eller dispensasjon fra forskriften for alle typer inngrep inkludert arkeologiske utgravninger blir fattet av Riksantikvaren.

3.4.2.5 Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er en sentral faglig og strategisk rådgiver i miljøvernsaker på Svalbard.

Instituttet har ansvar for økologisk og fysisk kartlegging, gjennomføring av miljøovervåking og forvaltningsrettet forskning om biologiske og fysiske forhold.

En viktig oppgave for instituttet er også å bistå myndighetsutøvende organer som feltoperatør og støtteapparat.

3.4.2.6 Fiskeridirektoratet

Forvaltning av fiskerier og sjøpattedyr rundt Svalbard ligger under Fiskeridepartementets ansvarsområde. Fiskeridirektoratet utarbeider forskrifter om tillatelse til fiske i Svalbards territorialfarvann og i fiskerivernsonen, med hjemmel i forskrift opprettet ved kgl res 28 april 1978 i medhold av svalbardloven. Videre bistår direktoratet Fiskeridepartementet ved utarbeiding av forskrifter for forvaltning av sjøpattedyr innenfor territorialgrensen.

3.4.2.7 Sjøfartsdirektoratet

Sjøfartsdirektoratet har kontrollansvar med at skip som seiler i svalbardfarvann oppfyller krav som er fastsatt for å forebygge forurensning av det marine miljø i den utstrekning lov 9 juni 1903 nr 7 1903 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed kap 11 gjelder på Svalbard.

Det er ingen sjøfartsinspektør med myndighet på Svalbard, men sjøfartsinspektøren i Troms bistår sysselmannen i etterforskning av utslipp fra skip.

3.4.2.8 Luftfartsverket

Regelverket om ferdsel med luftfartøy som bygger på lov 11 juni 1993 nr 101 om luftfart (luftfartsloven) og svalbardloven, forvaltes av Luftfartsverket, med unntak av bestemmelsene i naturvernforskriften og verneforskriftene.

Bestemmelser som har betydning for miljøet, er særlig regler om flyving i korridorer, minstehøyder mv.

3.4.3 Regionalt apparat

3.4.3.1 Sysselmannen på Svalbard

Sysselmannen er regjeringens øverste representant på Svalbard og skal ivareta den norske stats interesser på øygruppen. En rekke statsoppgaver som på fastlandet er lagt til forskjellige myndigheter, er samlet hos sysselmannen. Han har samme myndighet som en fylkesmann, og er også politimester, herunder leder av den lokale redningstjeneste. Sysselmannen har ansvaret for det stedlige løpende miljøforvaltningsarbeidet på Svalbard med myndighet etter de forskjellige miljøvernforskriftene, herunder behandling av enkeltsaker og saksforberedelse av saker som går videre til direktoratene eller Miljøverndepartementet.

Sysselmannen har det operative ansvaret for den statlige beredskapen for akutt forurensning på Svalbard, innenfor territorialfarvannet (4 nautiske mil fra grunnlinjene). Utenfor firemilsgrensen har SFT primæransvaret, men sysselmannen har aksjonsplikt inntil SFT overtar ledelsen for aksjonen.

I St meld nr 22 (1994-95) gikk Regjeringen inn for å opprette en egen miljøvernavdeling hos sysselmannen, slik det er hos fylkesmennene på fastlandet. Sysselmannsbestillingen ble omorganisert 1 januar 1997, og har nå en særskilt miljøvernavdeling med syv faste stillinger – en miljøvernleder, tre naturvernkonsulenter og tre kulturminnekonsulenter. Innenfor rammen av de rettsregler som gjelder, styres miljøvernarbeidet gjennom tildelingsbrev, virksomhetsplaner og resultatrapportering.

I forhold til fastlandet er det et særtrekk at forvaltning av natur- og kulturmiljø er organisert sammen. På fastlandet ligger myndigheten hos henholdsvis fylkesmannen og fylkeskommunen.

Om sommeren har sysselmannen feltinspektører som overvåker turisme og ferdsel og samtidig utfører endel naturregistreringer langs kysten nord og vest av Spitsbergen. Feltinspektørene opererer i feltlag bestående av en utmarkstekniker og en polititjenestemann.

Sysselmannen prioriterer tverrfaglig samarbeid mellom miljøvern- og politiavdelingen, spesielt i hensikt å forebygge og etterforske miljøkriminalitet.

3.4.3.2 Bergmesteren for Svalbard

Bergmesteren for Svalbard forvalter de geologiske ressursene på øygruppen gjennom bergverksordningen for Svalbard fastsatt ved kgl res 7 august 1925. Bergmesteren tildeler områder (utmål), som gir enerett til utnytting av alle de mineralske råstoffene som ligger innenfor utmålets grenser. Ved undersøkelser av større omfang og igangsetting av olje- og bergverksdrift tildeler bergmesteren nødvendig grunn for virksomheten. Dette gjøres i nært samarbeid med sysselmannens miljøvernavdeling. Bergmesteren for Svalbard fører oppsyn med all pågående og forventet virksomhet når det gjelder utnytting av de geologiske ressursene. I den forbindelse rapporterer bergmesteren til sysselmannen om forhold som kan ha betydning for miljøet.

Bergmesteren skal videre virke for at Svalbards geologiske ressurser forvaltes og utnyttes best mulig til nytte for samfunnet. I dette arbeidet skal bergmesteren søke å fremme olje- og bergverksnæringen på øygruppen blant annet gjennom informasjon og markedsføring av Svalbard som et prospekteringsområde.

3.4.4 Svalbard Samfunnsdrift AS og Svalbardrådet

Svalbard er ikke organisert som fylke eller kommune. En rekke oppgaver som ivaretas av kommunen på fastlandet er i Longyearbyen tillagt Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD), som er et heleiet statlig aksjeselskap underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Dette gjelder blant annet oppgaver som vei, vann, kloakk og energiforsyning samt en del sosiale tjenster som drift av barnehage og ungdomsklubb og kulturelle oppgaver som bibliotek og kinodrift.

Det folkevalgte organet Svalbardrådet (15 medlemmer) har per i dag først og fremst rådgivende myndighet, men er tildelt begrenset forvaltningsmyndighet (tildeling av løyver for drosje- og rutebil). Det foreligger også konkrete planer for at Svalbardrådet skal gis myndighet til å tildele skjenkebevillinger i Longyearbyen. En mer omfattende omlegging av Svalbardrådet fra et rådgivende organ til et lokaldemokratisk myndighetsorgan vil bli drøftet i den kommende stortingsmelding om Svalbard.