7 Panlegging i bosettingene
7.1 Arealplanlegging
7.1.1 Innledning
Bosettingene er i stadig endring, og dette får konsekvenser for arealbruken. Nye funksjoner integreres i samfunnet og kommunikasjonen med fastlandet er en helt annen enn tidligere med åpningen av Longyear Lufthavn i 1975 som vendepunktet. Dette fører med seg nye bygninger og infrastruktur.
Utviklingen har ført til økende etterspørsel etter nye arealer, spesielt i Longyearbyen. Arealplanlegging skal legge til rette for samordning av de ulike interessene som knytter seg til arealdisponering og utfoming av bebyggelse i bosettingene. Planene skal også sikre at bygninger og anlegg utformes på en estetisk måte. Formålet med arealplanleggingen er å avveie ulike interesser knyttet til arealbruken og medvirke til høy miljøkvalitet både i forhold til natur- og kulturmiljø.
7.1.2 Gjeldende rett
7.1.2.1 Utgangspunkter
I bosettingene på Svalbard reguleres arealplanlegging ved forskrift 24 januar 1997, som trådte i kraft 1 februar 1997. Forskriften har regler om at det skal være arealplaner for planområdene, planprosess, planens innhold (kart og bestemmelser), melding om tiltak, statlig plan mv.
Andre miljøvernbestemmelser for Svalbard, f eks viltforskriften, røyeforskriften og naturvernforskriften, gjelder også innenfor planområdet. Arealplanforskriften bygger på prinsippene i plan- og bygningsloven. Den skal være et verktøy for å foreta godt underbygde avveininger mellom vern og utbygging, sette krav til miljøkvalitet, samordne ulike interesser og skape en arena for aktiv medvirkning fra lokalsamfunnene.
Forskriften gjelder for Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund, Barentsburg og Pyramiden, jf § 2. Planområdenes avgrensing er fastsatt på kart som er del av forskriften. Det geografiske virkeområdet kan endres av Miljøverndepartementet i samråd med andre departementer.
Forskriften fastsetter at grunneieren i bosettingene er ansvarlig for å utarbeide planer, se oversikt over grunneiere i kap 4.4.1. Kings Bay AS er planansvarlig i Ny-Ålesund og det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol er planansvarlig i Barentsburg og Pyramiden. Grunneieren kan delegere sitt ansvar til andre. I Longyearbyen er Svalbard Samfunnsdrift AS planansvarlig på vegne av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS.
Den planansvarlige skal se til at planprosessen skjer i samsvar med forskriften (se nedenfor) og vurdere minst hvert fjerde år om revisjon bør foretas, jf § 4.
7.1.2.2 Planenes innhold
Arealplanforskriftens krav til innhold og utforming av planene kan delvis sammenlignes med kommuneplanens arealdel og delvis med reguleringsplaner og bebyggelsesplaner i plan- og bygningsloven på fastlandet.
Plandokumentet vil vanligvis bestå av følgende deler, jf forskr § 5:
beskrivelse av planen
arealbruksformål og plankart
bindende bestemmelser
veiledende retningslinjer
kvalitetskrav til planen.
Beskrivelsen av planen
I den generelle beskrivelsen av planen redegjøres det for bakgrunnen for planen, planprosessen og f eks om den bygger på en mindre detaljert plan.
Arealbruksformål og plankart
Arealene innenfor planområdet kan deles inn i 7 ulike kategorier som er angitt i forskriften:
byggeområder
kulturminne-, natur- og friluftslområder hver for seg eller i kombinasjon
områder for råstoffutvinning
spesialområder, herunder fareområder
områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag
viktige ledd i kommunikasjonssystemet
områder som er vernet etter lov eller annen forskrift.
De ulike arealbruksformålene tegnes inn på plankartet. Der man ønsker å disponere et areal til nye formål, vil arealbruksformålet på plankartet avvike fra eksisterende arealbruk. Avhengig av behovet i den enkelte bosetting kan planer utformes i den målestokk som anses hensiktsmessig. Valg av målestokk vil være avgjørende for graden av detaljering og planleggingens omfang.
Plankartet er juridisk bindende. Det innebærer at nye tiltak må være i samsvar med arealbruksformålet på plankartet, jf § 7.
Forskriften åpner for å fastsette flere formål innenfor samme område. F eks kan det visse steder være aktuelt å kombinere områder for gruvedrift og kulturminner.
Bindende bestemmelser
Det kan settes vilkår for bruk og utforming av arealene innenfor de ulike arealbrukskategoriene for å sikre formålet med planen. Også bestemmelsene er rettslig bindende for både grunneieren og tiltakshaveren.
Arealplanforskriftene omfatter ikke byggeforskrifter med tekniske krav til bygningene. Bestemmelsene i arealplanen kan imidlertid sette krav til bebyggelsens plassering, hvilke hovedretninger og overordnete strukturer som skal følges, maksimum høyde og volum, materialer og fargebruk. I veilederen til forskriften heter det at det er viktig at byggetradisjonene i de ulike bosettingene opprettholdes og videreutvikles. Kart, bestemmelser, retningslinjer og kvalitetskravene må ivareta dette på en tydelig måte.
De rettslig bindende bestemmelsene kan blant annet inneholde:
krav om detaljplan innen nærmere spesifiserte områder
krav til bebyggelsens og anleggenes lokalisering, størrelse og utforming
krav om utomhusanlegg og ferdigstillelse av disse samtidig med bebyggelsen
rekkefølge for etablering av ulike tiltak, samfunnstjenester og infrastruktur
byggeforbud, f eks mot hytter eller mot bygg i 100- metersbelte langs vassdrag
krav om landskapsmessig tilpassing.
Veiledende retningslinjer
Det kan knyttes retningslinjer til planene. De skal være av veiledende karakter og kan f eks gi forklaring på hvordan kart og bestemmelser skal forstås og praktiseres, og hvordan planen skal følges opp og gjennomføres. Hensikten er å bidra til at praktiseringen skjer i overenstemmelse med planenes innhold og forutsetninger. Retningslinjer kan brukes til å tydeliggjøre hvordan bestemmelsene kan påregnes praktisert, og hvordan planen bør følges opp. Slike retningslinjer er ikke jurididsk bindende og kan ikke gå på tvers av plankart eller utfyllende bestemmelser. Retningslinjene gir heller ikke hjemmelsgrunnlag for vedtak etter planen.
Kvalitetskrav til planen
Arealplanforskriften fastsetter at det skal dokumenteres hvordan hensynet til miljø, herunder natur- og kulturminneressurser og samfunn, herunder estetikk og barns behov er ivaretatt, jf § 5 siste ledd. Hensynene skal integreres, dokumenteres og synliggjøres i planarbeidet fra starten av, slik at det ikke blir nødvendig å kreve etterdokumentasjon. I planutkast som legges fram til behandling skal det klargjøres hvilke hensyn som er ivaretatt eller nedprioritert, og hvordan disse skal følges opp.
Det er ikke krav om konsekvensutredninger i arealplanforskriften. I foredraget til kgl res om forskriften er det forutsatt at spørsmålet om konsekvensutredninger skal vurderes i miljølovutvalgets utredning.
7.1.2.3 Saksbehandlingen
Saksbehandlingen er regulert i arealplanforskriften § 6-1 til § 6-7. Den planansvarlige har ansvaret for å gjennomføre planprosessen og sørge for aktiv medvirkning fra berørte parter. Det kan opprettes et fast rådgivende planutvalg i hver bosetting som skal bidra i planarbeidet. Til nå er det opprettet rådgivende planutvalg i Longyearbyen og i Ny-Ålesund.
Saksbehandlingen er lagt opp slik at planene skal behandles ferdig lokalt, og godkjennes av sysselmannen. Da forskriften ble forberedt, overveide man å legge godkjenningsmyndighet til den planansvarlige eller planutvalgene. Man fant imidlertid at manglende administrative forutsetningene gjorde at sysselmannen var den eneste instansen som kunne inneha denne funksjonen.
Konflikter forutsettes løst gjennom planprosessen. Statlige instanser og sysselmannen har myndighet til å legge inn innsigelse til arealplanene. Innsigelser avgjøres av Miljøverndepartementet, likeledes hvilke instanser som kan reise innsigelse.
Sysselmannen vil også være meklingsinstans i konfliktsaker. Dette svarer til systemet på fastlandet der fylkesmennene har tilsvarende roller i innsigelsessaker etter plan- og bygningsloven.
7.1.2.4 Bygging og andre tiltak innenfor planområdene
Den som skal gjennomføre et tiltak innenfor planområdet, f eks bygging av bolighus, må melde fra til sysselmannen og planansvarlig senest tre uker før tiltaket skal settes i gang, jf arealplanforskriften § 8. Hensikten med å innføre en enkel meldeplikt var at sysselmannen må ha mulighet for å følge med i at nye tiltak er i tråd med de vedtatte planene.
Tiltakshaveren skal i meldingen vise at tiltaket er i samsvar med godkjent plan. Dersom sysselmannen ikke reagerer innen to uker, kan tiltaket settes i gang, forutsatt at det er i samsvar med godkjent plan. At et tiltak er i samsvar med planen gir tiltakshaveren rett til å bygge, så langt det gjelder arealplanforskriften. Andre juridiske rettigheter som er uavhengig av arealplanforskriften må i tillegg være til stede, f eks en festeavtale med grunneieren som gir rett til å bruke arealet.
Tiltak eller bygging som er igangsatt uten at tiltaket er i samsvar med godkjent plan eller i strid med arealplanforskriften på annen måte, kan sysselmannen kreve at arbeidet stanses. I tillegg kan sysselmannen kreve at ulovlig utført arbeid eller tiltak blir rettet eller fjernet, jf § 11.
7.1.2.5 Forholdet til naturvernforskriften
Inntil det er godkjent en arealplan etter reglene i arealplanforskriften, blir bygging i bosettingene regulert av naturvernforskriften kap III. I medhold av naturvernforskriften § 7 ble det 20 april 1972 gitt dispensasjon fra meldeplikten for Trust Arktikugol og Store Norske Kulkompani AS, og 24 april 1986 for Kings Bay Kull Company AS. Men etter arealplanforskriften § 13 opphørte dispensasjonene fra meldeplikten etter naturvernforskriftens kap III 31 desember 1997, slik at det nå – inntil godkjent plan foreligger – synes nødvendig med melding etter naturvernforskriften kap III for tiltak både i og utenfor planområdene.
Når det foreligger en arealplan, skal tiltak være i samsvar med godkjent plan, jf ovenfor. Dersom tiltaket ikke er i samsvar med godkjent plan, gjelder fortsatt meldeplikten etter naturvernforskriften kap III.
7.1.2.6 Planarbeidets status i de ulike planområdene
Barentsburg – utkast til arealplan er oversendt sysselmannen for merknader før høringen. Ny-Ålesund – arealplan ble godkjent av sysselmannen i september 1998. Longyearbyen – arealplan vil våren 1999 være klar for oversendelse fra planansvarlig ved Svalbard
Samfunnsdrift AS til sysselmannen for megling. Svea – arealplanen er per 1 5 99 klar for alminnelig høring. Pyramiden – arealplanen er stilt i bero på grunn av fraflytting.
7.1.2.7 Statlig plan
Departementet kan utarbeide og vedta en plan dersom viktige utbyggings-, anleggs eller vernetiltak, eller andre samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig, jf § 9. Det vil ikke være vanlig praksis at departementet går inn og utarbeider en statlig arealplan. På fastlandet er dette gjort i noen få tilfeller. Paragrafen ble imidlertid også fastsatt for Svalbard fordi det på Svalbard kan være aktuelt å lage en statlig plan i helt spesielle situasjoner. Så langt har det ikke vært aktuelt å bruke hjemmelen.
7.1.3 Utvalgets vurderinger
Arealplanforskriften ble vedtatt etter at utvalget startet sitt arbeid. Utvalget mener at forskriften i hovedsak er godt tilpasset forholdene i bosettingene på Svalbard. Det er likevel enkelte spørsmål som det har vært naturlig for utvalget å vurdere på ny.
Den pågående debatten om lokaldemokrati gir grunn til å overveie om loven bør ha hjemmel til å gjøre et lokalt folkevalgt organ til planansvarlig og godkjennelsesmyndighet. Før vedtagelsen av arealplanforskriften ble det som nevnt i kap 7.1.2.3 diskutert om godkjenning av planene skulle legges til andre enn sysselmannen. På fastlandet godkjenner kommunestyret kommuneplanens arealdel dersom det ikke foreligger innsigelser (såkalt egengodkjenning). Det er ikke folkevalgte organer på Svalbard med tilsvarende myndighet som på fastlandet. Svalbardrådet er et folkevalgt organ, men har i dag svært begrenset myndighet, se kap 3.4.4. Instruksen for rådet åpner imidlertid for at myndighet kan delegeres til rådet. I den kommende stortingsmelding om Svalbard vil spørsmålet om lokaldemokrati bli drøftet. Utformingen av bosettingene har hittil vært en sak for grunneieren – i utgangspunktet et gruveselskap. I Longyearbyen er oppgaven nå overlatt til Svalbard Samfunnsdrift AS.
Prosessen om innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen er nå kommet så langt at utvalget mener miljøvernloven bør utformes med sikte på å kunne overføre noen oppgaver til et lokalt folkevalgt organ. En oppgave som ofte er blitt nevnt som eksempel i lokaldemokratiseringsprosessen, er planansvaret og godkjenning av arealplaner. Utviklingen i de ulike bosettingene er imidlertid så forskjellig at lovforslaget bør inneholde både bestemmelser for å videreføre dagens system med grunneieren som planansvarlig og sysselmannen som godkjenningsmyndighet, og et system hvor et lokalt folkevalgt organ kan bli planansvarlig og få godkjenningsmyndighet. Lovforslaget forutsetter at forvaltningsloven, offentlighetsloven og annen alminnelig forvaltningsrett vil gjelde for slike organer og deres administrasjon.
Sysselmannen vil være klageinstans for vedtak truffet av et folkevalgt organ.
Utvalget ser at det kan stilles spørsmål ved kombinasjonen av oppgaver og roller som sysselmannen kan ha i arealplansaker: innsigelse, godkjenning, megling og eventuelt klageinstans. Et tilsvarende spørsmål reiser seg for fylkesmannens rolle etter plan- og bygningsloven. Utvalget regner med at det vil bli vurdert av planlovutvalget, og mener sysselmannens rolle bør vurderes på den bakgrunn.
Utvalget foreslår at melding om tiltak som er i samsvar med godkjent plan, sendes til sysselmannen, også dersom et folkevalgt organ for lokalbefolkningen blir planansvarlig og får godkjenningsmyndighet. Sysselmannen bør blant annet ha mulighet til å vurdere om tiltaket trenger tillatelse etter utk § 57, jf kap 8.2.4.5. Dersom tiltak som meldes sysselmannen ikke er i samsvar med godkjent plan, eller er planlagt i et område hvor det ikke foreligger en godkjent plan, kan det ikke igangsettes under henvisning til meldesystemet etter arealplanbestemmelsene. Sysselmannen vil ikke ha plikt til å realitetsbehandle slike saker, men må innen en frist gi tilbakemelding om at tiltaket ikke kan iverksettes.
Plankartet deles inn i ulike arealbruksformål, og utvalget foreslår å innføre to nye kategorier; hytteområder og forskningsområder. Hyttebygging innenfor planområdet skal foretas i områder avsatt til hytteformål.
Forskning er et av regjeringens satsingsområder på Svalbard, og det er vesentlig for mye av forskningen at det ikke foregår aktivitet som kan forstyrre de vitenskapelige undersøkelsene. Utvalget har funnet at planprosessen vil være en hensiktsmessig arena for interesseavveiningene som må ligge til grunn for å avsette områder til forskningen innenfor planområdene.
Hensynet til miljø og lokalsamfunn kan sees på som kvalitetsaspekter ved planleggingen, og utvalget foreslår at det skal være krav til redegjørelse av hvordan disse hensyn blir ivaretatt i planen.
Tiltak innenfor et planområde kan få konsekvenser for natur- og kulturmiljøet utenfor planområdene. For å sikre styring av den samlede miljøbelastning utenfor planområdene foreslår utvalget at det skal være krav om tillatelse for tiltak som kan få slike konsekvenser, og tiltakshaveren vil ha plikt til å konsekvensutrede større tiltak innenfor planområdet, se kap 8.2.4.5 om forholdet mellom tillatelsesystemet og arealplaner.
Kravet til dokumentasjon av miljø og andre samfunnsmessige hensyn i planen er på et overordnet nivå. I planene vil det for eksempel for næringsområder vanligvis ikke bli angitt hvilken type næringsvirksomhet som kan etableres i området, men størrelsen på området vil kunne si noe om omfanget av virksomheten og betydningen av dette for miljø og lokalsamfunn skal dokumenteres.
Vanlig forurensning fra boliger, fritidshus, hoteller mv er tillatt innenfor planområdet når det er i samsvar med rensekrav i planen, jf utk § 57 annet ledd bokstav b. Den som planlegger å starte opp med virksomheter hvor det er fare for forurensning utover dette, må gjennomføre konsekvensutredning og ha tillatelse fra sysselmannen i tillegg til at tiltaket må være i samsvar med godkjent arealplan, jf utk § 57. Ved en eventuell innføring av lokaldemokrati, vil det fortsatt være sysselmannen/SFT som er forurensningmyndighet.
De fleste boligene i Longyearbyen har liten lagerkapasitet. Det har blant annet medført at endel gjenstander blir stående ute i boligområdene kan være til sjenanse for beboerne. I arealplanen kan det lages bindende bestemmelser om at man skal sørge for å holde det ryddig innenfor de ulike arealplankategoriene. Slike bestemmelser bør etter utvalgets mening følges opp av praktiske tilretteleggingstiltak. Det er knyttet sanksjonsmidler til bestemmelsene. Sysselmannen kan, f eks kreve fjernet gjenstander som ikke oppbevares i samsvar med planen, jf utk § 95.
Figur 7.1 Behandling av plan – Skjematisk fremstilling
7.2 Tilrettelegging for forskning
7.2.1 Svalbard som forskningsplattform
Svalbards kvalifikasjoner og egnethet som internasjonal forskningsplattform skyldes en kombinasjon av særegne naturgitte forhold, godt utviklet logistikk og infrastruktur samt spesielle folkerettslige forhold.
Øygruppens beliggenhet og de særegne geografiske, økologiske, geomagnetiske og klimatiske forhold gir interessante innfallsvinkler for mange forskningsgrener. Svalbards store, sammenhengende og lite påvirkede natursystemer har høy verdi både innenfor studier av naturlige økologiske og evolusjonære prosesser, og som referanse for overvåking og studier av prosesser knyttet til globale miljøendringer. Dette gjelder spesielt overvåking og forskning knyttet til globale klimaendringer og langtransporterte forurensninger. Svalbard har få lokale forurensningskilder og har ut fra et forskningssynspunkt en interessant beliggenhet i forhold til havstrømmer og atmosfæriske vinder som bringer med seg forurensning fra tungt industrialiserte områder. Et annet interessant trekk ved Svalbard er kulturminnene som representerer mange nasjoners kulturarv gjennom 400 års virksomhet.
Svalbard betraktes gjerne som det lettest tilgjengelige høyarktiske området i verden på grunn av gode flyforbindelser og isfrie kyster store deler av året. Velutviklet infrastruktur og logistikk bidrar dessuten til at forskningsoppholdet på øygruppen kan bli mer effektivt. Svalbardtraktaten angir hvilke virksomheter som traktatpartenes borgere kan utøve under forutsetning av at de stedlige lover og forskrifter følges. Selv om forskning ikke nevnes spesifikt blant disse virksomheter har det, i tråd med forutsetningen i dens artikkel 5, vært norsk politikk å gi forskere fra alle nasjoner arbeidsbetingelser på like vilkår.
Vitenskapens betydning for Svalbard
Mye av forskningsinnsatsen på Svalbard skaffer til veie kunnskap om naturmiljøet som i neste omgang bidrar til en bedre forvaltning av naturen. Norge har også et ansvar for å frembringe mer kunnskap om kulturminnene fra internasjonalt preget virksomhet. Norsk forskningsvirksomhet og norske forskningsbaser er også viktige virkemidler for å oppfylle Norges overordnede svalbardpolitikk.
I St meld nr 50 (1990-91) Næringstiltak for Svalbard ble det lagt opp til en videre utbygging av forskningen på Svalbard. Her heter det bl a (side 49):
«Økt forståelse for polarområdenes sentrale plass i forhold til grunnleggende naturvitenskapelig forskning og viktige globale klima- og miljøspørsmål har bidratt til økt interesse for slik forskning. Norge bør delta aktivt i dette arbeidet, både ved egen forskning og gjennom samarbeid med andre miljøer. Betydelige land- og havområder i Arktis er dessuten underlagt norsk jurisdiksjon. Det er på denne bakgrunn viktig at en på norsk side har en høy faglig profil og et bredt forskningsengasjement i nordområdene generelt, i nærliggende hav- og sokkelområder og på Svalbard spesielt.»
I St meld nr 42 (1992-93) Norsk polarforskning heter det videre:
«Regjeringen har som målsetting å styrke norsk polarforskning. Dette må ses i sammenheng med de mange interesser polarforskningen ivaretar, både med hensyn til å fremskaffe ny kunnskap, og som virkemiddel for å oppfylle politiske målsettinger i polarområdene. I en tid med økende internasjonal satsing i polare strøk, er det viktig at Norge med sine spesielle fortrinn videreutvikler og styrker sin forskningsinnsats. Det er naturlig at hovedtyngden av den norske polarforskningsinnsatsen fremdeles utøves i arktiske strøk, og at økningen i forskningsinnsats er størst her.»
Gjennom en bevisst satsing er forholdene i løpet av de senere år lagt til rette for økt forskning og høyere utdanning på Svalbard. Denne virksomheten er nå et hovedsatsingsområde for norske myndigheter, og veksten i både nasjonal og internasjonal forskningsrelatert virksomhet har vært betydelig. Denne veksten har dessuten tilført svalbardsamfunnet positive ringvirkninger i form av kjøp av varer og tjenester, betydelig effekt for handels- og hotellnæringen i tillegg til en generell styrking av lokalsamfunnets funksjoner (barnehage, skole, foreninger).
7.2.2 Forskningsvirksomheten i dag
I 1997 drev institusjoner fra 15 land i tillegg til Norge forskningsvirksomhet på Svalbard. Det ble på frivillig basis registrert drøyt 130 forskningsprosjekter. 30 av disse ble gjennomført i nasjonalparkene og 16 i naturreservatene. Prosjektenes størrelse varierer i stor grad. Ifølge en rapport fra Svalbard Næringsutvikling var 185 årsverk i 1997 utført av norske forskere og personell tilknyttet service for forskning og utdanning. I tillegg kommer den utenlandske virksomheten som Norges forskningsråd i 1996 anslo til 50-60 årsverk. De totale investeringene i forskningsinfrastrukturen har i løpet av 1990-årene vært betydelige. Samlet sett dreier det seg om investeringer i størrelsesorden 500 millioner kroner i denne perioden.
7.2.3 Utvalgets vurderinger
Utvalget anser forskningsvirksomheten som viktig for Svalbard på flere måter, både gjennom den samfunnsnyttige kunnskapen som frembringes, og som virkemiddel i den norske svalbardpolitikken.
Etter utvalgets mening vil miljøvernloven være et viktig virkemiddel for å opprettholde villmarksnaturen og de spesielle naturgitte kvaliteter som gjør Svalbard attraktiv som forskningsplattform.
Det er imidlertid et paradoks at forskningen kan komme i konflikt med de overordnede miljømålene ved at forskningen påvirker naturmiljøet. Enkelte forskningsaktiviteter kan forårsake en miljøbelastning som er uforenlig med målet om å bevare øygruppens villmarksnatur. Forskningen kan påvirke naturmiljøet på flere måter, blant annet ved bygging av permanent infrastruktur, ulike former for ferdsel, innsamling av og forsøk med planter og dyr, og ved bruk av miljøfarlige stoffer i forsøk og eksperimenter.
Etter utvalgets mening skal forskning i utgangspunktet vurderes på samme måte som annen virksomhet når de miljømessige rammene skal settes. Forskning må behandles på lik linje med annen miljøbelastning som kan medføre varige miljøskader. På den annen side spiller forskningen en sentral rolle på Svalbard, både som virkemiddel for å fremskaffe samfunnsnyttig kunnskap, og for å stimulere til en større nasjonal og internasjonal aktivitet på øygruppen. I den grad det er forenlig med lovens formål skal det være rom for dispensasjon for vitenskapelige formål. Utvalget tar sikte på at lovforslaget skal gi en rimelig balanse mellom de ulike hensynene og legge til rette for en videre utvikling av forskningen på øygruppen innen miljøforsvarlige rammer.
Utvalget vil peke på at lovverket ikke vil være et egnet virkemiddel for å hindre interessekonflikter mellom ulike forskningsprosjekter. Slike konflikter kan til en viss grad løses gjennom arealplanprosessen i bosettingene. Det er viktig å unngå overlapping av forskningsprosjekter. Svalbard Science Forum (SSF) og Ny-Ålesund Science Managers Committee (NySMAC) vil her kunne spille en viktig rolle ved en mer aktiv rådgivning overfor forskningsmiljøer og for å utvikle bedre koordinering og samarbeid forskningsmiljøene imellom. Forøvrig vil det være en fordel om sysselmannen ved behandling av dispensasjonssøknader søker råd hos vitenskapelig kompetente organer for å få en forskningsfaglig vurdering av søknadens kvalitet. Dette gjelder særlig ved søknader om dispensasjon fra bestemmelser i verneområdene.
Det kan også oppstå interessekonflikter mellom forskning og andre virksomheter. For eksempel kan et forskningsprosjekt ute i felt som er avhengig av helikoptertrafikk, ødelegge for en turistleirs opplevelse av uberørt villmark. Utvalget ser det imiderltid slik at lovgivningen ikke er et egnet virkemiddel for å løse denne typen konflikter. Under planlegging av årets feltsesong bør en så langt det er mulig søke å tilpasse ulike virksomheter innenfor samme geografiske område. Det bør vurderes om dette lar seg gjøre i forbindelse med turoperatørenes meldeplikt til sysselmannen og behandlingen av forskernes dispensasjonssøknader.
Forskningsprosjekter som krever minimal menneskelig påvirkning kan på den annen side også forstyrres av for eksempel turister. Slike problemstillinger har spesielt vært aktuelle i Ny-Ålesund. For eksempel er luftmålingene som foretas i Ny-Ålesund så sensible at utslipp fra et cruiseskip i Kongsfjorden kan forstyrre målingene. Utvalget vil peke på at lovforslaget åpner for at det kan innføres ferdselsrestriksjoner i særlige områder når det anses nødvendig blant annet for å beskytte vitenskapelige undersøkelser. Det kan også stilles skjerpede vilkår for virksomheter som krever tillatelse for å unngå forstyrrelse av forskningen, jf utk § 60. Forøvrig vil arealplanprosessen kunne løse potensielle interessekonflikter mellom ulike virksomheter innenfor planområdet.
Når det gjelder nærmere om lovutkastets betydning for forskningen vises det til kap 10.3.