Kapittel I. Innledende bestemmelser

§ 1 (lovens formål)

Denne lov har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner.

Innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

Formålsbestemmelsen og dens betydning er behandlet i de alminnelige motiver i kap 5, særlig 5.2 og 5.3.

Bestemmelsen avløser formålsbestemmelser i naturvernforskr § 1, viltforskr § 1, forskr 11 august 1978 § 1 (nå bare med betydning for sjøpattedyr), røyeforskr § 1 og kulturminneforskr § 1. Disse formålsbestemmelsene er til dels mer begrenset og spesifisert, i tråd med virkeområdet for vedkommende forskrift. I fastlandslovgivningen er det lignende formålsbestemmelser i naturvernloven § 1, forurensningsloven § 1, viltloven § 1, innlandsfiskeloven § 1, motorferdselloven § 1 og plan- og bygningsloven § 1. Mer spesifikke elementer i disse formålsbestemmelsene gjenfinnes til dels i overordnete prinsipper innledningsvis i de enkelte kapitler i svalbardmiljøloven.

Formålsbestemmelsen har dels pedagogisk betydning ved å klargjøre lovens overordnete siktemål. Rettslig sett vil formålet ha betydning for tolkingen av lovens bestemmelser og for forvaltningens skjønnsutøving i medhold av de fullmakter som loven gir. Formålsbestemmelsen er imidlertid ikke uttømmende i den forstand at f eks fullmaktene skal brukes så langt råd og rettslig adgang til å fremme formålet. Det kan godt tenkes kryssende hensyn som i et gitt tilfelle får en til å avstå fra vedtak eller treffe et annet vedtak enn formålet isolert sett skulle tilsi. Men totalt sett skal myndighetsutøvingen med hjemmel i loven bidra efefktivt til å virkeliggjøre formålet.

Formålsbestemmelsen må ses i lys av at det gjennom behandlingen av St meld nr 22 (1994-95) jf Innst S nr 11 (1996-97) er fastlagt høye miljømål for Svalbard.

Hovedformålet i første ledd er knyttet til den tilnærmet uberørte natur som finnes utenfor bosettingene og utgjør størstedelen av Svalbard. Formålet omfatter både biologisk mangfold, landskap og kulturminner, og legger dermed opp til en integrert miljøforvaltning som en samlet miljøvernlov for Svalbard.

Annet ledd markerer at loven skal praktiseres på en måte som er forenlig med og underbygger de andre hovedmålene for svalbardpolitikken, nemlig utøving av norsk suverenitet og opprettholdelse av norsk bosetting på øygruppen. Forskning og næringsdrift utgjør i denne sammenheng ikke hovedmål, men er midler til å realisere disse hovedmålene. Ved å opprettholde et tilnærmet uberørt naturmiljø, jf første ledd, legger loven dessuten viktige forutsetninger til rette for naturvitenskapelig forskning, bl a studiet av upåvirkede naturlige prosesser og bruk av Svalbard som naturvitenskapelig referanseområde.

Annet ledd understreker også at et formål med loven er å sikre at bosetting, forskning og næringsdrift legges opp på en måte som ivaretar miljøhensyn. Den vil derfor gi rom for forskning og bosetting med tilhørende friluftsliv og næringsvirksomhet, innenfor miljøforsvarlige rammer. Loven skal også gi det rettslige grunnlaget for å løse miljøproblemer i bosettingen og et middel til å unngå at forurensning virker inn på menneskers helse. Begrepet miljøforsvarlig er det samme som er brukt i jordloven 12 mai 1995 nr 23 § 1 tredje ledd, jf om begrepet også NOU 1994:12 Lov om vassdrag og grunnvann s 402-03.

§ 2 (virkeområde)

Loven gjelder for Svalbards landområder med sjøområdet ut til territorialgrensen.

Paragrafen er drøftet i kap 5.4.2. Den svarer til naturvernforskr § 2, turistforskr § 2 første ledd, viltforskr § 2, forskr 11 august 1978 § 3 første ledd, røyeforskr § 2 og kulturminneforskr § 3.

Svalbards landområder omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde, jf svalbardloven § 1 annet ledd. Dette inkluderer bl a Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Prins Karls Forland, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya.

Territorialgrensen – yttergrensen for sjøterritoriet – går 4 nautiske mil fra grunnlinjene der det er fastsatt grunnlinjer, og for øvrig 4 nautiske mil fra land. For Svalbard er det fastsatt grunnlinjer ved kgl res 25 september 1970.

Utenfor territorialgrensen gjelder loven ikke. Her må eventuelle regler om miljøspørsmål bygge på lov 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone eller direkte på ordinær norsk lovgivning i den grad Norge har lovgivningskompetanse etter folkeretten.

Lovens bestemmelser knytter seg dels til menneskelig aktivitet, dels til miljøvirkninger. På grunn av hav- og luftstrømmer og trekkende bestander kan tiltak som treffes langt utenfor lovens geografiske virkeområde få virkninger på Svalbard. Det beror på utformingen av den enkelte bestemmelse om den kan anvendes på tiltak med grenseoverskridende virkninger. Retter bestemmelsen seg mot et bestemt tiltak eller objekt (f eks krav om tillatelse etter utk §§ 56-57 eller vernet for kulturminner etter kapittel V), kan den bare anvendes på tiltak som utføres og kulturminner som finnes på Svalbard, men det spiller ingen rolle om den ansvarlige holder til et annet sted. Loven kan følgelig ikke medføre konsesjonsplikt for forurensende virksomhet i utlandet selv om forurensningene vil nå Svalbard, og den gjelder heller ikke for kulturminner som skriver seg fra Svalbard, men som nå finnes hos museer eller samlere på fastlandet eller i utlandet. Fredningsprinsippet for faunaen, jf utk § 24, er heller ikke til hinder for felling eller fangst i utlandet. Men her kan internasjonale konvensjoner som ligger under fredningen på Svalbard også være bindende for andre land, slik at de har et tilsvarende fredningsprinsipp i sin lovgivning (jf f eks isbjørnavtalen av 1973 og Bern-konvensjonen av 1979).

På den annen side kan miljøvirkninger som inntrer på Svalbard, avbøtes med hjemmel i bestemmelser som retter seg mot slike miljøvirkninger, jf f eks utk §§ 91 og 93. Dette betyr at krav som oppstår på grunnlag av disse bestemmelsene, kan gjøres gjeldende også mot ansvarlige på fastlandet eller i utlandet. Det mest praktiske eksempel er antakelig forurensning fra skip utenfor territorialgrensen. Hvorvidt krav mot en ansvarlig i utlandet lar seg gjennomføre der, vil bero på vedkommende stats interlegale regler.

§ 3 (definisjoner)

I denne lov forstås med

1. forurensning: tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen, støy og rystelser, samt lys og annen stråling når det blir bestemt av sysselmannen, dersom dette kan være til skade eller ulempe for miljøet;

2. høsting: jakt, fangst og fiske;

3. flora: fotosyntetiserende encellede organismer, alger, lav, sopp, moser, bregner og karplanter som er naturlig viltlevende på Svalbard;

4. fauna: encellede dyr, virvelløse dyr og virveldyr som er naturlig viltlevende på Svalbard;

5. marine arter: saltvannsfisk, sjøpattedyr og andre arter som lever i havet;

6. kulturminne: spor etter menneskelig virksomhet i fortiden i eller over jorden, i sjøen, i sjøbunnen og ivassdrag, herunder byggverk og anlegg av enhver art;

7. fast kulturminne: kulturminne som er fysisk knyttet til grunnen eller til den bestemte lokaliteten;

8. løst kulturminne: kulturminne som ikke er fast kulturminne;

9. fastboende: person som er gyldig innført i registeret over befolkningen på Svalbard;

10. tilreisende: andre personer enn fastboende;

11. motorkjøretøy: fremkomstmiddel til bruk i terreng eller på vei med motor som drivkraft;

12. motorisert fartøy: luftfartøy, luftputefartøy, skip, båt og annen farkost med motor som drivkraft;

13. avfall: løsøregjenstander eller stoffer som er kassert eller overflødig fra tjenesteyting, produksjon ogrenseanlegg m v, men ikke avløpsvann og avgasser;

14. virksomhet: enkeltstående, gjentatte eller vedvarende tiltak i eller utenfor næring;

15. tiltakshaver: den som bestemmer over en virksomhet, eller i hvis regning eller interesse den drives.

Paragrafen inneholder definisjoner av begreper som nyttes i flere bestemmelser senere i loven.

Bokstav a definerer begrepet forurensning. Definisjonen svarer i det vesentlige til forurensningsloven § 6 første ledd. Alternativet påvirkning av temperaturen er likevel ikke tatt med, dels fordi det antas å ha liten praktisk betydning på Svalbard, dels fordi temperaturpåvirkning vil skje gjennom utslipp av væske eller gass med høyere temperatur enn omgivelsene, og bli fanget opp allerede av det første alternativet i definisjonen.

Heller ikke samvirketilfellene i forurensningsloven § 6 annet ledd er tatt med. Samvirket vil som oftest skyldes terrenginngrep som i seg selv må ha tillatelse etter utk §§ 56 eller 57. Et kontinuerlig utslipp som opprinnelig ikke voldte skade eller ulempe for miljøet, men som begynner å gjøre det når et annet tiltak kommer til, faller fra dette tidspunkt inn under forurensningsdefinisjonen.

Myndigheten til å avgjøre om lys eller stråling skal kunne regnes som forurensning, er lagt til sysselmannen. Sysselmannen kan utøve denne myndigheten ved enkeltvedtak eller forskrift. På denne måten kan reglene om forurensning brukes som middel til å løse problemer som lys eller annen stråling kan føre med seg, f eks når det kan forstyrre sårbare vitenskapelige instrumenter eller eksperimenter.

Bokstav b definerer høsting som artsnøytralt overbegrep for jakt, fangst og fiske. I lovutkastet er det bare brukt om fauna, selv om det også kan brukes om flora.

Bokstav c og d definerer henholdsvis flora og fauna. Begrepene brukes både kollektivt og om det enkelte eksemplar eller individ. Ut fra sammenhengen i økosystemet er begge gitt en vid betydning, slik at de også omfatter encellede organismer. At det på dette nivået kan være vanskelig å skille mellom planter og dyr, får neppe noen betydning i praksis. Også bortsett fra dette er faunabegrepet vesentlig videre enn begrepet vilt etter viltforskr § 2, forskr 11 august 1978 § 2 eller viltloven § 2, idet ingen av dem omfatter f eks insekter eller fisk og annen marin fauna (likevel slik at sjøpattedyr omfattes av viltbegrepet i 1978-forskriften).

Både flora og fauna omfatter bare arter som lever naturlig i vill tilstand på Svalbard. De dekker imidlertid en innført art som kan sies å ha etablert seg, uansett om det er tale om en levedyktig bestand på sikt (f eks smågnagere i bosettingene). Hunder og andre husdyr og stueplanter faller utenfor begrepene slik de er brukt her.

Bokstav e definerer marine arter, som omfatter både flora og fauna, herunder sjøpattedyr, fisk, krepsdyr og bløtdyr. Sjøfugl og vannfugl faller utenfor begrepet.

Bokstav f definerer kulturminne i samsvar med definisjonen i kulturminneforskr § 2 første ledd. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å ta med noen slik eksemplifiserende definisjon som i kulturminneloven § 4, men det som er nevnt der, kan også være eksempler på kulturminner på Svalbard så langt de finnes der.

Bokstav g og h definerer henholdsvis faste og løse kulturminner, jf kulturminneforskr § 2 annet og tredje ledd. I forhold til kulturminneforskriften er begrepet fast kulturminne utvidet noe, ved at det er tilstrekkelig at kulturminnet er knyttet til en bestemt lokalitet selv om det ikke er fysisk knyttet til grunnen. På denne måten omfattes f eks skjelettrester på slakteplasser og gjenstander som ligger løst på overflaten etter frostsprenging eller sammenrasing.

Hvem som er fastboende, bestemmes etter bokstav i av registrering i folkeregisteret for Svalbard, jf forskr 4 februar 1994 nr 111 om register over befolkningen på Svalbard. Svalbardmiljøloven setter således ikke noe selvstendig krav om botid eller hensikt om et opphold av en viss lengde. Andre enn fastboende er tilreisende etter bokstav j.

Motorkjøretøy omfatter etter bokstav k kjøretøyer på hjul, belter eller meier hvis de drives av motor, men ikke skinnegående kjøretøyer. En tilhenger uten eget fremdriftsmaskineri regnes ikke som et selvstendig motorkjøretøy.

Også bokstav l omfatter bare fartøy og farkoster med motor som fremdriftsmiddel, men innen denne rammen uavhengig av størrelser. Mikrofly, vannscootere og jetski går derfor inn under definisjonen.

Bokstav m definerer avfall i samsvar med definisjonen i forurl § 27 første ledd. Utvalget ser ikke behov for å innføre og definere i svalbardmiljøloven underbegreper som forbruksavfall og produksjonsavfall (eller husholdningsavfall og næringsavfall, som nylig foreslått i høringsbrev fra Miljøverndepartementet) eller spesialavfall.

Bokstav n klargjør at begrepet virksomhet skal tas i en meget vid betydning, som både omfatter rent enkelstående tiltak, tiltak som pågår over lengre tid, tiltak som gjentas, og uavhengig av om det er naturlig å karakterisere handlingen som et fysisk tiltak. Begrepet virksomhet omfatter forhold både i og utenfor næring

Bokstav o definerer tiltakshaveren, som er betegnelsen på den som er ansvarlig for en virksomhet. Definisjonen bygger på tre kriterier – hvem som har bestemmelsesretten over virksomheten, hvem som betaler kostnadene ved den, og hvem som har umiddelbar interesse av den. Når de tre kriteriene utpeker samme person, vil tiltakshaveren være entydig definert. I andre tilfelle beror det på en samlet vurdering hvem som skal anses som tiltakshaver, og omstendighetene kan ligge slik an at det er naturlig å regne flere personer som tiltakshaver. I slike tilfelle kan miljøvernmyndigheten bestemme hvem som skal regnes som tiltakshaver i henhold til særskilte bestemmelser i lovutkastet. Når en virksomhet (handling) utføres av en ansatt i tjenesten, må arbeidsgiveren regnes som tiltakshaver.

§ 4 (miljøvernmyndighetene for Svalbard)

Miljøvernmyndighetene for Svalbard er

1. Kongen,

2. departementet,

3. direktoratet etter Kongens nærmere bestemmelse,

4. sysselmannen.

Myndighet som i loven er lagt til et underordnet organ, kan utøves av en overordnet miljøvernmyndighet når det anses påkrevd.

Paragrafen avløser viltforskr § 4, røyeforskr § 5 og kulturminneforskr § 4. Lignende organisatoriske bestemmelser finnes i forurensningsloven § 81, viltloven § 4 og innlandsfiskeloven § 6.

I første ledd er Kongen nevnt særskilt, siden samordning mellom de forskjellige overordnete mål for Svalbard kan tilsi at Kongen treffer avgjørelse. I tråd med vanlig konstitusjonell praksis sier ikke loven hvilket departement det er tale om, selv om Miljøverndepartementet vil falle naturlig. Det hører nemlig eksklusivt under Kongen å avgjøre hvilket departement et sakområde hører under, jf Grunnloven § 12 tredje ledd. På direktoratsnivå vil det være aktuelt å legge myndighet til forskjellige direktorater, særlig Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren og Statens forurensningstilsyn, avhengig av hvilke bestemmelser og oppgaver det gjelder.

Annet ledd må ses i sammenheng med at lovutkastet legger myndighet direkte til enkelte underordnete organer – direktoratet eller sysselmannen – hvor det er hensiktsmessig. Det gjør loven mer opplysende at det på denne måten blir klart hvor vedkommende oppgave normalt skal ivaretas. Til gjengjeld klargjør annet ledd at et overordnet organ fritt kan treffe en avgjørelse som i loven er lagt til et underordnet organ.

Når loven legger myndighet til direktoratet, følger det av alminnelige forvaltningsrettslige regler at direktoratet er avskåret fra å delegere videre på egen hånd. Delegasjon fra direktoratet til sysselmannen må besluttes av Kongen eller departementet. Det vil ikke være adgang til å delegere til et lokalt folkevalgt organ på Svalbard uten særskilt hjemmel, og utvalget har derfor tatt inn en slik hjemmel i enkelte bestemmelser hvor det kan være aktuelt.

Klageinstans over sysselmannens vedtak vil være det direktorat som har fått myndighet på området, jf forvaltningsloven § 28, hvis ikke departementet bestemmer noe annet.

Kapittel II. Aktsomhets- og informasjonsplikt og prinsipper for myndighetsutøving

Kapitlet inneholder en direkte bindende rettsregel (aktsomhets-og informasjonsplikten i utk § 5) og for øvrig prinsipper i form av retningslinjer for forvaltningens bruk av fullmakter etter loven. Mer konkrete retningslinjer for bruk av fullmaktene etter miljøvernlovgivningen finnes i enkelte lover, f eks genteknologiloven 2 juni 1993 nr 38 § 10 annet ledd. De miljørettslige prinsippene som foreslås lovfestet i §§ 7 – 10, er rotfestet i internasjonale konvensjoner og deklarasjoner. Om bakgrunnen for og utvalget av miljørettslige prinsipper vises til kap 5.6 foran.

§ 5 (aktsomhetsplikt og informasjonsplikt)

Enhver som oppholder seg eller forestår virksomhet på Svalbard, skal vise hensyn og opptre varsomt så naturmiljø og kulturminner ikke påføres unødig skade eller forstyrrelse.

En tiltakshaver skal sørge for at alle som utfører arbeid i virksomheten eller deltar i aktiviteten som virksomheten er ansvarlig for, er kjent med reglene i eller i medhold av denne lov om beskyttelse av Svalbards flora, fauna, kulturminner og naturmiljøet for øvrig.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 3 første ledd første punktum og annet ledd og viltforskr § 3 tredje ledd. I fastlandslovgivningen finnes lignende bestemmelser i naturvernloven § 1, motorferdselloven § 8, viltloven § 3 tredje ledd og produktkontrolloven § 3 første ledd, jf også friluftsloven § 11 og i forslaget til ny vannressurslov § 5, jf Ot.prp. nr 39 (1998-99).

Første ledd fastslår en alminnelig aktsomhets- og varsomhetsplikt og understreker at opphold og virksomhet på Svalbard skal skje på naturens premisser. Den har både en reell og pedagogisk betydning. Størst praktisk betydning vil den få for virksomhet som ikke trenger tillatelse etter loven.

Regelen er likevel begrenset til å ramme unødig skade og forstyrrelse. Hva som regnes som unødig, må avgjøres konkret i lys av den oppofrelse som må til for å unngå skaden eller forstyrrelsen, og hvor stor skade eller forstyrrelse det er tale om. Gjelder det virksomhet med gyldig tillatelse etter utk §§ 56 -57 eller andre bestemmelser i loven, vil tildelingen av tillatelse gjøre at virksomheten i seg selv er forenlig med § 5. Aktsomhetsplikten i § 5 kan likevel stille visse krav til måten virksomheten drives eller utføres på, så langt det ikke gjelder forhold som er regulert gjennom vilkår i tillatelsen. Jo større miljøskade en virksomhet kan føre til, desto strengere vil aktsomhetsplikten være.

I forhold til lignende bestemmelser er det nytt i § 5 at kulturminner er tatt med. Dette må ses i sammenheng med at loven skal fremme en integrert miljøforvaltning. Slik paragrafen er utformet, tar den ikke sikte på skader og forstyrrelser i bosettingene som ikke rammer naturmiljø eller kulturminner.

Paragrafen retter seg mot både den som oppholder seg og den som forestår virksomhet på Svalbard. Den forplikter altså enhver som leder eller styrer virksomhet på Svalbard, selv om vedkommende oppholder seg utenfor øygruppen.

Aktsomhetsplikten blir presisert gjennom andre bestemmelser, jf særlig den mer spesifikke aktsomhetsplikt for ferdsel i utk § 71. Aktsomhetsplikten etter § 5 vil også dekke prinsippet om human jakt, som i dag er knesatt i viltforskr § 15 og foreslås videreført i utk § 28 tredje ledd.

Annet ledd avløser bestemmelsen i naturvernforskriften § 15 om informasjonsplikt ved virksomhet og § 22 om informasjonsplikt ved turisme m.v. Forøvrig finnes lignende bestemmelse i § 5 i forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard. Bestemmelsen fastsetter en informasjonsplikt som skal bidra til at den som forestår virksomhet på Svalbard og de som er ansatt der eller deltar i aktiviteter som virksomheten driver, oppfyller aktsomhetsplikten etter første ledd.

Tiltakshaveren, jf utk § 4 o), vil ha informasjonsplikt overfor alle som arbeider i virksomheten, eller som deltar i aktiviteter som virksomheten er ansvarlig for, f.eks. deltakere i turopplegg i regi av reisearrangør eller turopratør, eller i vitenskapelige ekspedisjoner i regi av en forskningsinstitusjon. Ansvaret er begrenset til informasjon om regler i eller i medhold av loven som beskytter Svalbards flora, fauna, kulturminner og naturmiljøet forøvrig. Eksempler på slike regler er ferdselsreguleringer, verneforskrifter og kulturminnebestemmelser. Tiltakshaveren må selv sørge for å ha egnet materiale og virkemidler for å kunne gjøre reglene kjent på en hensiktsmessig måte, og må også vurdere hvilke bestemmelser som de som arbeider i virksomheten eller deltakere på aktiviteter må gjøres kjent med.

Overtredelse av aktsomhetsplikten kan etter omstendighetene medføre krav på gjenoppretting eller erstatning og eventuelt straffansvar.

§ 6 (prinsipper for myndighetsutøving etter loven)

Ved myndighetsutøving etter loven her skal retningslinjene i §§ 7-10 legges til grunn. Staten skal særlig påse at myndighetsutøvingen etter loven og etter den enkelte bestemmelse samlet sett er i samsvar med disse retningslinjene.

Paragrafen fungerer som innledende bestemmelse til de miljørettslige prinsipper som foreslås lovfestet i §§ 7-10. Den angir hvilken rettslig betydning disse prinsippene skal ha etter loven. Paragrafen har ingen direkte parallell i gjeldende regelverk for Svalbard eller fastlandet. Men så langt retningslinjene følger av folkerettslige forpliktelser som binder Norge, vil de trolig også etter gjeldende rett ha betydning for forvaltningens skjønnsutøving. Enkelte retningslinjer har også et motstykke i bestemmelser i fastlandslovgivningen, jf særlig forurl § 2.

Som retningslinjer vil prinsippene i §§ 7-10 ikke være bindende for borgerne umiddelbart, men først når og på den måten de blir konkretisert gjennom forvaltningsvedtak. Utformingen som retningslinje gjør det også mulig med en gradvis styrking og innskjerping av prinsippene.

Første punktum viser at de miljørettslige prinsippene i utk §§ 7-10 har sin rettslige betydning ved offentlig myndighetsutøving etter loven. De skal altså legges til grunn ved forvaltningens skjønnsutøving, og det bør gå frem av begrunnelsen for enkeltvedtak etter fvl § 25 hvordan dette er gjort. Til forskjell fra aktsomhetsplikten i utk § 5 utgjør de miljørettslige prinsippene i utk §§ 7-10 ikke noen selvstendige rettsplikter. En bindende virkning for borgerne får de først når de blir lagt til grunn og konkretisert ved miljøvernmyndighetenes utøving av myndighet etter loven, særlig når det treffes enkeltvedtak, men også ved forskrifter. Virkningen av § 6 jf utk §§ 7-10 er begrenset til miljøvernloven, og omfatter ikke annet regelverk på Svalbard. Men disse bestemmelsene stadfester reelle hensyn som kan få betydning ved tolkingen av andre rettsregler.

Annet punktum presiserer innholdet av første punktum. Forutsetningsvis viser annet punktum at retningslinjene i §§ 7-10 ikke trenger bli utslaggivende for utfallet av hver enkelt sak. I en aktuell enkeltsak kan det godt være at andre hensyn veier tyngre. Men annet punktum skal sikre mot at dette blir et dominerende mønster. Bestemmelsen gjør at man må se til at myndighetsutøvingen samlet sett og over tid er i samsvar med prinsippene i utk §§ 7-10. Dette gjelder både for loven totalt sett, og for bruken av den enkelte fullmakt som loven gir til forvaltningen.

Uttrykket påse har både betydning når det gjelder selve avgjørelsen av saker hvor prinsippene kommer inn, og stiller krav til dokumentasjonen av hvordan prinsippene blir anvendt, jf ovenfor om kravet til begrunnelse. Uttrykket har også betydning i forhold til kontroll med avgjørelsene. Det angir et viktig vurderingstema for en klageinstans, og et tema for eventuell etterkontroll med lovens funksjon.

§ 7 (føre vàr-prinsippet)

Når et forvaltningsorgan mangler tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger et tiltak kan ha på naturmiljø eller kulturminner, skal myndighet etter loven her utøves med sikte på å unngå mulige skadevirkninger på miljøet.

Føre vàr-prinsippet er – i noe forskjellige utforminger – kommet til uttrykk i flere internasjonale konvensjoner og deklarasjoner. Det vises til Rio-erklæringen prinsipp 15 og ministererklæringen fra Bergenkonferansen 1990 om bærekraftig utvikling i ECE-området avsnitt 7. Det er med i OSPAR-konvensjonen (konvensjonen om vern av havmiljøet i Nordøstatlanteren) fra 1992 artikkel 2 (2) a og i klimakonvensjonen artikkel 3 nr 3, og i fortalen til konvensjonen om biologisk mangfold og EØS-avtalen.

Føre vàr-prinsippet vil ha en særlig betydning for Svalbard i lys av de miljømål som er satt og den nær upåvirkede villmark som store deler av øygruppen er.

Det innebærer at det ved avgjørelser om tiltak som kan påvirke miljøet, bør legges inn en sikkerhetsmargin for å unngå utilsiktet miljøpåvirkning som følge av begrenset kunnskap om tiltakets miljøvirkninger. Som det gjerne går frem av internasjonale formuleringer, har dette mest å si når det kan være fare for alvorlig eller uomstøtelig skade på miljøet, jf også St meld nr 58 (1996-97) s 13 sp 1. Men på bakgrunn av miljømålene og villmarkskarakteren på Svalbard er utformingen av føre vàr-prinsippet i § 7 gjort mer generell enn det er utpenslet i internasjonale konvensjoner.

Prinsippet har for det første betydning for forvaltningens bevisvurdering. For at forvaltningen skal kunne legge til grunn at et tiltak ikke vil ha skadevirkninger på miljøet, må dette være bekreftet av relevant erfaring og faglig dokumentasjon. Dette knyttes ofte til prinsippet om omvendt bevisbyrde, og er tidligere kommet til uttrykk i St meld nr 64 (1991-92) om Norges oppfølging av Nordsjødeklarasjonene.

Føre vàr-prinsippet vil dernest ha betydning for den skjønnsmessige avveining av kryssende hensyn når forvaltningsorganet treffer sin avgjørelse. Når prinsippet får anvendelse, kan en søknad avslås med den begrunnelse at det ikke er tilstrekkelig klarlagt at tiltaket vil være uskadelig for miljøet. Det kan imidlertid være at det på annen måte kan sikres god trygghet for miljøet. I mange tilfelle kan det skje ved egnete vilkår i en tillatelse, f eks skjerpede rensekrav.

Et utslag av føre vàr-prinsippet er at man fastsetter lavere utslippsgrenser fordi det ikke er sikker dokumentasjon for at større utslipp kan skje uten skade for miljøet. Anvendt på avgjørelsens innhold innebærer altså føre vàr-prinsippet at det legges inn en sikkerhetsmargin av hensyn til miljøet.

§ 8 (samlet belastning)

Enhver virksomhet som iverksettes på Svalbard, skal vurderes ut fra den samlede belastning som naturmiljøet og kulturminner da vil bli utsatt for.

Paragrafen legger opp til å sikre at nye virksomheter (jf den vide definisjonen av dette i utk § 3 bokstav n) blir vurdert i et bredt perspektiv. Det innebærer for det første at virksomheten ikke skal vurderes helt isolert, men på bakgrunn av den miljøbelastning som allerede er skjedd gjennom annen virksomhet. Det har betydning dersom miljøbelastningen er ved en kritisk grense hvor selv en liten øking i belastning vil utløse et stort sprang i effekter på miljøet. Det vil videre bidra til å motvirke at naturverdiene blir redusert bit for bit ved en utvikling hvor hver enkelt bit blir ansett som et for lite inngrep isolert sett til å bli stanset.

Prinsippet om å vurdere samlet belastning sett i sammenheng med føre vàr-prinsippet gjør også at en aktuell virksomhet skal vurderes i lys av muligheten for flere virksomheter av samme art senere, eller for andre virksomheter som kan være vel så ønskelige som det aktuelle.

Prinsippet har betydning for all slags virksomhet i og utenfor næring som blir nærmere regulert etter loven her, og for tiltak som settes i verk av hensyn til miljøet. Som eksempel på det siste kan nevnes bruk av kjemiske dispergeringsmidler mot oljesøl.

§ 9 (miljøpåvirkeren skal betale)

Kostnadene ved å hindre eller begrense skade på natur eller kulturminner skal dekkes av den som ellers ville være årsak til skaden. På samme måte skal kostnadene ved å hindre eller begrense forurensning og avfallsproblemer dekkes av den som ellers ville være årsak.

Prinsippet bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale (Polluter Pays Principle), som har solid internasjonal bakgrunn, bl a i OECDs rekommandasjoner C(72) 128 (1972) og C(74) 223 (1974) samt C(89) 88 (1989) og Rio-erklæringen prinsipp 16, og i OSPAR-konvensjonen artikkel 2 nr 2 (b) og EØS-avtalen artikkel 73 nr 2. I norsk rett er det lovfestet i forurensningsloven § 2 nr 5. Utenfor forurensningssektoren er et tilsvarende prinsipp konkretisert i kulturminneloven § 10, jf for Svalbard kulturminneforskr § 12.

Første punktum inneholder prinsippet i generell form, som vil medføre en internalisering av miljøkostnader, slik at de blir tatt med som en utgiftspost i interne bedriftskalkulasjoner. En slik internalisering vil gjøre at kostnadene til forebyggende eller gjenopprettende tiltak får utslag i prisene for varer og tjenester som kunne påvirke miljøet om tiltakene ikke var truffet. I videre forstand vil prinsippet også tale for at miljøpåvirkeren blir erstatningsansvarlig for eventuelle restskader.

Annet punktum er hentet fra forurensningsloven § 2 nr 5, men ansvarssubjektet er formulert noe annerledes. Når denne bestemmelsen er plassert til sist i paragrafen, henger det også sammen med at prinsippet i generell utforming har større betydning for naturforvaltningen på Svalbard enn det mer spesifikke prinsippet om at forurenseren skal betale.

Prinsippet i § 9 er konkretisert gjennom flere andre bestemmelser i utkastet, jf således §§ 44, 58, 61, 62, 63, 70, 91 og 93.

Prinsippet vil som utgangspunkt være til hinder for at det offentlige skal dekke miljøkostnader gjennom tilskudd og subsidier. Dette bør likevel ikke utelukkes, fordi man uten en form for økonomisk støtte i enkelte situasjoner kan risikere at nødvendige eller sterkt ønskelige miljøtiltak ikke blir satt i verk. I spesielle tilfeller kan det være aktuelt med tilskudd fra Svalbards miljøvernfond, jf utk § 96.

§ 10 (miljømessig teknologi og innsatsfaktorer)

I virksomhet på Svalbard skal anvendes en teknologi som gir minst mulig belastning på miljøet, om ikke vesentlige økonomiske hensyn til igangværende virksomhet tilsier at en annen teknologi blir brukt, og dette er forsvarlig etter en samlet miljømessig vurdering.

I virksomhet på Svalbard skal kjemiske og bioteknologiske produkter som kan volde skade eller ulempe for miljøet, erstattes med produkter som etter en samlet miljømessig vurdering gir mindre risiko for miljøet, dersom ikke vesentlige økonomiske hensyn til igangværende virksomhet tilsier noe annet.

Første ledd har en parallell i forurl § 2 nr 3, men er i tråd med de høyere miljømål for Svalbard gjort noe strengere. Det gir uttrykk for prinsippet om miljømessig teknologi og forutsetter at den minst miljøbelastende teknologi som kan brukes til å oppnå formålet, blir tatt i bruk. Prinsippet tar særlig sikte på ny virksomhet. For igangværende virksomhet gjøres det en modifikasjon dersom vesentlige økonomiske hensyn gjør seg gjeldende, forutsatt at en samlet miljømessig vurdering gjør det forsvarlig. I en slik samlet vurdering skal det vurderes både hva som oppnås miljømessig ved å skifte teknologi, og i hvilken grad det er tale om et alvorlig miljøproblem. Prinsippet er en retningslinje, jf utk § 6. Konkrete forpliktelser som følge av prinsippet må her som for de andre prinsippene i §§ 7-10 fastlegges når forvaltningen treffer vedtak i medhold av loven.

Annet ledd lovfester det såkalte substitusjonsprinsippet. I fastlandslovgivningen er dette nå foreslått lovfestet som ny § 3 a i produktkontrolloven, jf Ot.prp. nr 40 (1998-99). Der er prinsippet utformet som en bindende rettsregel, men slik at substitusjonsplikten bare gjelder hvis den ikke fører til urimelig kostnad eller ulempe. I annet ledd er det tatt inn en modifikasjon for igangværende virksomhet og prinsippet er formulert som en retningslinje og ikke som en umiddelbar rettsplikt.

Prinsippet retter seg mot bruk av kjemiske og bioteknologiske produkter. Erstatningsproduktene kan være av hvilke som helst slag, også kjemiske og bioteknologiske. Det avgjørende er at de er mindre miljøskadelige enn de produktene som de skal erstatte. I den samlede miljømessige vurdering skal det først og fremst tas hensyn til miljøvirkningene på Svalbard, men også til miljøvirkningene ved frembringelse av produktet og ved eventuell disponering etter bruk på Svalbard. Denne vurderingen gir derfor også rom for et fra vuggen til graven-synspunkt, dvs at alle miljøvirkninger i hele produktets livsløp trekkes inn i vurderingen, så langt det praktisk lar seg gjøre. Det forutsettes at produktene i hovedsak er likeverdige for det formål de skal brukes til, og det må derfor tas hensyn til erstatningsproduktets funksjon . Er den miljømessige forskjellen mellom produktene liten, kan det også legges vekt på mulig prisforskjell mellom produktene.

Kapittel III. Verneområder

§ 11 (overordnet prinsipp)

Det skal være verneområder på Svalbard som

1. omfatter variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer,

2. bidrar til å sikre områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier,

3. beskytter økosystemene på land og i havet,

4. bidrar til å opprettholde villmark og uberørt natur.

Bestemmelsen angir et overordnet prinsipp eller mål for opprettelsen av verneområder på Svalbard og skal sikre at spennvidden i Svalbards natur blir bevart.

Bokstav a sikrer variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer. Bokstav b skal sikre særskilte verdier av geologisk og paleontologisk art, som viser den geologiske og

biologiske utvikling. Bokstav b skal også sikre kulturhistoriske verdier fra forskjellige epoker, jf særlig oversikten inntatt i kap 6.4.1.

Bokstav c viser at områdevernet ikke bare er landbasert, men at det også kan omfatte sjøområder sammen med landområder eller alene. Bokstav c understreker videre at områdevernet skal bidra til å sikre samspillet mellom økosystemer på land og i havet.

Bokstav d reflekterer den ganske opprinnelige naturtilstand som fremdeles hersker over store deler av øygruppen, i samsvar med de mål som er satt i St meld nr 22 (1994-95).

§ 12 (forskrifter om verneområder)

Kongen fastsetter det enkelte verneområde, jf §§ 16-19, ved forskrift.

I forskriften angis verneområdets grenser, formål og bestemmelser om bruk av området. Kongen kan i forskriften forby eller regulere enhver virksomhet og ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan være egnet til å motvirke formålet med vernet.

Tilsvarende bestemmelser i fastlandslovgivningen finnes i naturvernloven §§ 4, 6, 8, 10 og 12 for de forskjellige former for områdevern, jf kulturminneloven § 20 annet ledd og for Svalbard kulturminneforskr § 20 tredje ledd. Områdevern for naturvernformål er på Svalbard hittil skjedd med hjemmel i svalbardloven § 4.

Første ledd fastslår at verneområder etter utk §§ 16-19 opprettes ved forskrift. Selv om opprettelsen av verneområdet har betydning for bestemte privatpersoners (grunneiere eller rettighetshaveres) rettsstilling, regnes ikke vedtaket som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Av forvaltningslovens regler er det derfor kap II-III og VII som gjelder for saksbehandlingen. For tydelighets skyld er det sagt uttrykkelig i utk §§ 13 og 15 at hørings- og kunngjøringsreglene i fvl §§ 37-38 gjelder. Av hensyn til berørte grunneiere og rettighetshavere er det fastsatt uttrykkelig at de skal forhåndsvarsles og få underretning om vedtaket etter reglene i fvl §§ 16 og 27.

Myndigheten til å gi forskrift etter første ledd er lagt til Kongen i tråd med naturvernlovens regler. Den bør ikke delegeres når det gjelder opprettelse av nye verneområder. Lovutkastet utelukker likevel ikke delegasjon i tilfelle det anses hensiktsmessig å delegere til departementet å foreta mindre grensejusteringer eller andre lite vesentlige endringer i vernebestemmelsene.

Annet ledd første punktum gir regler om hva en forskrift om verneområdet skal inneholde, jf kap 6.5.4.8 foran. Verneområdets grenser angis ved en beskrivelse av hvordan de trekkes mellom angitte punkter i terrenget eller ved henvisning til avmerking på kart. I siste fall bør kartet følge vernebestemmelsene som vedlegg ved den offisielle kunngjøring. Forskriften skal for det annet angi formålet med vernet, som vil ha betydning både for adgangen til skjøtsel etter utk § 21, for dispensasjonsmyndigheten etter utk § 22, og for forståelsen av de enkelte vernebestemmelser. Formålet må ligge innenfor de rammer som loven angir for den valgte verneform, og bør være konkretisert og spesifisert ut fra verneverdiene i området. For det tredje skal forskriften inneholde bestemmelser om bruken av området. Dette er de egentlige vernebestemmelser, som innebærer rådighetsinnskrenkninger overfor grunneieren og allmennheten. Innskrenkningene kan bare gjelde den faktiske rådighet, ikke den juridiske rådighet (f eks adgang til salg eller fradeling). Bestemmelsen gir ikke adgang til å pålegge noen å treffe bestemte tiltak i verneområdet, annet enn eventuelt som vilkår for å kunne utøve en rådighet som ellers er forbudt.

I tillegg til dette vil vernevedtaket bl a inneholde navn på verneområdet med angivelse av verneformen. Det kan også ha med nærmere regler om kriterier for dispensasjon og om forvaltning og skjøtsel.

Annet ledd annet punktum gir hjemmel for at forskriften kan forby eller på annen måte regulere all slags virksomhet og tiltak, medregnet ferdsel og opphold, i verneområdet. Også miljøvirkninger i verneområdet som skyldes virksomhet utenfor, kan reguleres i forskriften. Disse rådighetsinnskrenkningene må henge sammen med formålet med vernet. Men det vil i utgangspunktet være opp til Kongen å vurdere hvilke tiltak som (alene eller ved sum- eller synergieffekter med andre tiltak) kan være egnet til å motvirke verneformålet og som derfor bør reguleres i forskriften. I denne

vurderingen er det riktig å legge stor vekt på føre vàr-prinsippet, jf utk § 7, for å gi tilstrekkelig sikkerhet for beskyttelse av verneverdiene.

Lovens øvrige regler gjelder for verneområdene side om side med vernebestemmelsene, og vil altså utfylle vernebestemmelsene om spørsmål som de ikke regulerer. Rettslig sett er vernebestemmelsene bare nødvendige for å sikre et strengere vern enn lovens øvrige regler gir. Men ut fra informasjonshensyn kan det være aktuelt å ta med i vernebestemmelsene regler som er enslydende med lovens. Når det gjelder tiltak som etter loven krever tillatelse f eks etter utk §§ 56 eller 57 og også må ha dispensasjon fra vernebestemmelsene, vil en slik dispensasjon også innebære tillatelse etter utk §§ 56 eller 57 m v.

§ 13 (saksbehandling)

På et tidlig tidspunkt i forberedelsen av forskrift etter § 12 om å opprette, utvide eller oppheve et verneområde, eller om vesentlig endring i vernebestemmelsene for et verneområde, skal sysselmannen sikre samarbeid med offentlige myndigheter og organisasjoner m v som har særlig interesse i vedtaket. Sysselmannen skal kunngjøre en melding i minst én avis som er alminnelig lest på Svalbard, der det gjøres rede for det påtenkte vernetiltak. Grunneiere og rettighetshavere skal såvidt mulig underrettes ved brev, og gis en rimelig frist for å komme med synspunkter før verneforslag blir utformet. Under forberedelsen av verneforslag skal følgene for aktuell virksomhet i området klarlegges.

Forslaget til forskrift sendes på høring etter reglene i forvaltningsloven § 37. Om varsling av grunneiere og rettighetshavere gjelder reglene i forvaltningsloven § 16. Forslaget skal kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i minst én avis som er alminnelig lest på Svalbard, og legges ut til offentlig ettersyn på minst ett lett tilgjengelig sted. Fristen for uttalelse skal være minst to måneder.

Bestemmelsen bygger på reglene i naturvernloven § 18 nr 1 og 2 og kulturminneloven § 22 nr 1 og 2. Noen tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende regelverk for Svalbard.

Bestemmelsen tar særlig sikte på forberedelsen av nye verneområder og vesentlige utvidelser av eksisterende verneområder. Reglene i første ledd gjelder bare for vedtak om å oppheve, utvide eller oppheve et verneområde, eller for vesentlige endringer i vernebestemmelsene, jf første ledd første punktum. Annet ledd gjelder for alle forskrifter etter utk § 12, også mindre grensejusteringer og mindre vesentlige endringer i vernebestemmel-sene.

Første ledd gjelder planleggingsfasen, før det foreligger noe ferdig verneforslag med tilhørende utkast til forskrift etter utk § 12. Planleggingsarbeidet vil i hovedsak bli utført av miljøvernmyndighetene (sysselmannen og Direktoratet for naturforvaltning), eventuelt med faglig bistand. Men første ledd medfører at ulike interessenter skal trekkes inn allerede i denne fasen, dels for en foreløpig klarlegging av deres interesser og oppfatninger, dels for å bringe på det rene miljøtilstanden samt pågående og mulig fremtidig utnytting av området.

Første punktum svarer til naturvernloven § 18 nr 1 tredje ledd. Med offentlige myndigheter siktes det på lokalt nivå særlig til Svalbardrådet og fremtidige lokale folkevalgte organer, men også til en lokal faginstans som Bergmesteren på Svalbard. På sentralt hold kan det etter omstendighetene være nødvendig med kontakt med de departementer eller direktorater med fagområder som kan bli berørt. Lovutkastet forutsetter ikke at sysselmannens oppstarting av planleggingsarbeidet må ha samtykke fra overordnet miljøvernmyndighet (Miljøverndepartementet eller Direktoratet for naturforvaltning), men det kan eventuelt bestemmes ved intern instruks. Uttrykket organisasjoner mv vil etter omstendighetene omfatte organisasjoner både på lokalt og nasjonalt nivå, og da både på nærings- og miljøvernsiden. Begrepet organisasjon har ikke noe klart rettslig innhold. Det sikter primært til foreninger basert på frivillig medlemskap, men kan også omfatte andre organisasjonsformer som f eks en stiftelse.

Annet og tredje punktum bygger på naturvernloven § 18 nr 1 annet ledd. Etter disse reglene skal sysselmannen bekjentgjøre arbeidet med planlegging av verneforslag. Det skal skje både ved offentlig kunngjøring i en vanlig lest avis på Svalbard, og ved skriftlig varsling av hver enkelt grunneier eller rettighetshaver så vidt mulig. Den sist nevnte reservasjonen tar sikte på tilfelle hvor vedkommende eier eller rettighetshaver ikke har tinglyst sin rett og heller ikke er kjent for sysselmannen på annen måte, eller har ukjent adresse. Overfor utlendinger er det tilstrekkelig å varsle den som er fullmektig etter svalbardloven § 24.

Om utredningsplikt gjelder forvaltningslovens alminnelige regel i § 37 første ledd, jf utk § 12. I tillegg bestemmer fjerde punktum at følgene for aktuell virksomhet i området skal klarlegges. Dette vil i stor grad kunne skje ved hjelp av innspill fra dem som skal kontaktes etter reglene i første til tredje punktum, men etter omstendighetene kan særskilt faglig bistand være påkrevd. I mange tilfelle vil følgene fremgå umiddelbart av de verne-bestemmelser som foreslås. Men dersom det er tale om begrensninger uten direkte forbud, kan det kreve en nærmere analyse å klarlegge de reelle følgene. Med aktuell virksomhet siktes det til pågående virksomhet i området samt ny virksomhet som det er en rimelig nærliggende mulighet for. Ny virksomhet kan lettere bli ansett som aktuell dersom den fremtrer som en utvidelse av eksisterende virksomhet enn som en ren nyetablering.

Annet ledd har regler om høring av verneforslaget. Det bygger – med visse endringer – på reglene i naturvernloven § 18 nr 2, men er supplert med fvl § 37 for å klargjøre forholdet til forvaltningsloven.

§ 14 (midlertidig vern)

For å hindre skade på verneverdiene kan departementet treffe vedtak om midlertidig vern inntil saken er avgjort. For slike vedtak gjelder ikke reglene i § 13. Vedtaket kan påklages etter reglene i forvaltningsloven av den som har rettslig klageinteresse.

Bestemmelsen bygger på regelen i naturvernloven § 18 nr 4 og kulturminneloven § 22 nr 4.

Første punktum gir adgang til å beslutte midlertidig vern for å hindre skade på verneverdiene. Det vil være opp til departementet å vurdere dette kriteriet, og her må føre vàr-prinsippet i utk § 7 ha stor vekt. Departementet kan beslutte midlertidig vern selv om det ennå ikke er startet opp noe planleggingsarbeid i samsvar med utk § 13 første ledd. Departementet kan delegere sin myndighet, f eks til Direktoratet for naturforvaltning.

Annet punktum klargjør at saksbehandlingsreglene i utk § 13 ikke gjelder ved midlertidig vern. Når midlertidig vern er påkrevd, vil det i praksis ofte være for å stanse en overhengende fare for at verneverdiene blir skadet. Det sier da seg selv at vedtak etter første punktum må kunne treffes så å si uten noen saksforberedelse.

Vedtak om midlertidig vern må regnes som en forskrift etter forvaltningsloven dersom det er utformet stort sett i tråd med ordinære forskrifter etter utk § 12. Men et vedtak om midlertidig vern kan også tenkes utformet som et forbud rettet mot et bestemt tiltak som er umiddelbart forestående. I så fall vil det være mer naturlig å klassifisere det som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Uansett vil det være adgang til å unnlate forhåndsvarsling, jf fvl §§ 37 tredje ledd og 16 tredje ledd. Men for et midlertidig vernevedtak som anses som enkeltvedtak, vil reglene om dokumentinnsyn og grunngiing i fvl kap IV og V få anvendelse. Det samme gjelder for reglene om underretning i fvl § 27 og om klage i fvl kap VI, men her fastsetter henholdsvis utk § 15 annet punktum og § 14 tredje punktum at forvaltningslovens regler skal gjelde uansett. Et vedtak om midlertidig vern kan derfor alltid påklages etter forvaltningslovens regler. Rett til å klage forutsetter rettslig klageinteresse. I praksis vil både grunneieren, berørte rettighetshavere og aktuelle tiltakshavere som det midlertidige vern får konsekvenser for, ha klagerett. Også en miljøvernorganisasjon med formål eller faktiske interesser som dekker området, vil ha klagerett, men ikke dersom det ikke er truffet noe vedtak om midlertidig vern overhodet.

Et vedtak om midlertidig vern gjelder inntil det blir opphevet eller avløst av et ordinært vedtak etter utk § 12.

§ 15 (kunngjøring av vernevedtak)

Vedtak etter §§ 12 og 14 skal kunngjøres etter reglene i forvaltningsloven § 38, og dessuten i minst én avis som er alminnelig lest på Svalbard. Det skal meddeles grunneiere og rettighetshavere som inngår i verneområdet, etter reglene i forvaltningsloven § 27.

Bestemmelsen bygger på naturvernloven § 19, jf for kulturminner på Svalbard kulturminneforskr § 24.

Første punktum innebærer at kunngjøring alltid skal skje etter forvaltningslovens regler for forskrifter (fvl § 38). I tillegg skal det skje i minst én avis som leses av mange på Svalbard. Dessuten gjør annet punktum at grunneiere og rettighetshavere normalt har krav på individuell underretning, jf fvl § 27. Som rettighetshaver regnes utmålshavere og bruksberettigede med tinglyste rettigheter.

Til forskjell fra naturvernloven § 19 tredje ledd, kulturminneloven § 22 nr 5 og for Svalbard kulturminneforskr § 24 har lovforslaget ikke med noen regel om at vernevedtaket skal tinglyses på de aktuelle eiendommer. Ut fra forholdene på Svalbard er det neppe noe reelt behov for tinglysing, og det kan være problematisk å få tinglyst et vernevedtak på statseiendom, som ikke generelt inngår i tinglysingsregisteret, jf svalbardloven § 13.

§ 16 (nasjonalparker)

Som nasjonalpark kan fredes større uberørte eller i det vesentlige uberørte naturområder, når de kan ha verdi for forskning eller for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv.

I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted. Landskapet og i tilfelle havbunnen med planter, dyreliv og geologiske forekomster skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensning og annen virksomhet, herunder ferdsel, som kan påvirke eller forstyrre naturmiljøet.

Bestemmelsen bygger på naturvernloven § 3. Det vises til kap 6.5.4.3 i de alminnelige motiver.

Første ledd angir vilkårene for å opprette nasjonalpark, som alle er oppfylt når det gjelder de eksisterende nasjonalparkene. Det er ikke noe krav om at arealene må være statsgrunn, selv det i praksis stort sett vil være tilfellet.

Kravet om størrelse er til hinder f eks for at den enkelte biotop (f eks et fuglefjell eller Moffen som hvalrossens habitat) kan gjøres til nasjonalpark alene. (At Moffen inngår som en del av Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, er en annen sak.) Til sammenligning nevnes at den minste nasjonalparken på fastlandet er 9 km² , og iallfall bør ikke en nasjonalpark på Svalbard være mindre.

Kravet om uberørthet (iallfall i det vesentlige uberørt) vil være oppfylt for størstedelen av Svalbard. Mindre bebyggelse på begrensete områder kan inngå i en nasjonalpark, men drives det virksomhet i tilknytning til bebyggelsen, må den være forenlig med nasjonalparkens formål. Som eksempel kan nevnes forskningsstasjonen i Hornsund i Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Bosettinger av noen størrelse – særlig Longyearbyen, Ny-Ålesund og Barentsburg – kan ikke være del av en nasjonalpark. Det samme ville gjelde et sted som Grumantbyen så lenge det ble drevet gruvedrift der. Men dersom et tidligere samfunn er nedlagt og må regnes som et kulturminne, vil det etter omstendighetene kunne inngå i en nasjonalpark.

For det tredje må et område ha verdi for forskning eller for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv for å bli gjort til nasjonalpark. Det er ikke nødvendig at området har verdi i begge disse henseender.

Kravene om uberørthet og verdi behøver ikke gjelde for hver enkelt arealenhet av det område som legges ut som nasjonalpark. Men de må være oppfylt når man ser på hele eller større deler av det område som legges ut som nasjonalpark. I nasjonalparken kan det tas med mindre områder som det ikke knytter seg noen spesiell opplevelsesverdi til, eller områder som har verdi som en ren biotop, når dette innebærer en hensiktsmessig arrondering av nasjonalparken.

Annet ledd trekker opp en ramme for rettsvirkningene av å etablere nasjonalpark. De vernebestemmelser som fastsettes i vernevedtaket, jf § 12, må oppfylle de krav som annet ledd innebærer. I praksis vil all vedvarende næringsvirksomhet være forbudt i en nasjonalpark, unntatt miljøforsvarlig tilrettelegging for turisme med sikte på å oppleve natur- og kulturarven i nasjonalparken. Utgangspunktet etter første punktum er at det ikke skal skje noen varig påvirkning, mens en forbigående påvirkning av naturmiljø eller kulturminner ikke trenger å bli forbudt.

I annet punktum er vernet spesifisert nærmere i forhold til visse typer tiltak, og det er klargjort at havbunnen skal ha vern på linje med landområder dersom det inngår sjøområder i nasjonalparken. Vernet mot utbygging, anlegg og forurensning medfører et forbud mot industriell virksomhet, medregnet uttak av mineralske ressurser. Det gjelder også undersøkelser etter og utvinning av petroleum på gitte utmål, hvis de ikke er helt unntatt fra nasjonalparken. Slike unntak ble gjort for utmål i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, med den tilleggsbestemmelse at områdene automatisk blir innlemmet i nasjonalparken når utmålene bortfaller i henhold til bergverksordningen kap III (jf forskr 1 juni 1973 avsnitt II og V, punkt I 1).

Annen virksomhet forutsettes forbudt bare dersom den kan påvirke eller forstyrre naturmiljøet. Men det er ikke noe i veien for å fastsette et strengere vern. Hvorvidt uttak av biologiske ressurser skal være forbudt, eller om det skal åpnes for en begrenset jakt, må avgjøres i vernebestemmelsene for den enkelte nasjonalpark i lys av formålet med vernet, slik det også er tilfellet på fastlandet. Det samme gjelder for innlandsfiske og for havfiske. Ferdsel til lands i en nasjonalpark må som hovedregel skje til fots. Men det er samtidig i tråd med formålet med nasjonalparker at de skal være åpne for skånsom ferdsel for å kunne gi allmennheten del i natur- og kulturarven der.

§ 17 (naturreservater)

Som naturreservat kan fredes områder som er uberørt eller tilnærmet uberørt, og

1. som inneholder særegne eller sårbare økosystemer,

2. som utgjør en spesiell naturtype eller spesielle geologiske forekomster,

3. som for øvrig har særlig betydning for flora eller fauna,

4. som har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Et naturreservat kan totalfredes. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet.

Bestemmelsen bygger på naturvernloven § 8. Det vises til kap 6.5.4.4 foran.

Første ledd angir vilkårene for å opprette naturreservat. Det stilles ikke noe krav til størrelsen av området. Kravet til uberørthet ( tilnærmet uberørt) er strengere enn for nasjonalparker etter utk § 16. Kravet i første ledd medfører at områder med kjørespor eller bebyggelse av noe omfang ikke kan fredes som naturreservat.

Områder som skal fredes som naturreservat, må oppfylle ett av minstekravene i bokstav a til d.

Bokstav a fokuserer på det særegne eller sårbare. Reservatfredning av typiske eller representative områder kan

skje etter bokstav b. Det kan lett forekomme tilfelle hvor et område oppfyller flere av minstekravene. Hvilke områder som skal fredes av flere som oppfyller minstekravene, beror dels på kriterier som er utviklet for vernearbeidet i miljøvernforvaltningen, dels på aktuelle motstående interesser.

Annet ledd gjelder vernebestemmelsene for naturreservater. Første punktum viser – i tråd med naturvernloven § 8 annet punktum – at et naturreservat kan totalfredes, slik at fredningen omfatter alle deler av naturmiljøet i reservatet. På denne måten indikeres det også at naturreservater er en streng verneform. Alternativt kan reservatet være begrenset til fredning av visse arter med deres livsmiljø (f eks fuglereservat). Ved en totalfredning kan det etableres forbud mot alle slags tiltak, inklusive all ferdsel, dersom formålet med vernet tilsier det. Dispensasjonshjemmelen i utk § 22 vil likevel gjelde for en totalfredning og vil være særlig aktuell for å tillate vitenskapelige undersøkelser.

Annet ledd annet punktum klargjør at vernebestemmelsene for naturreservater også kan gjelde beskyttelse av kulturminner. Bestemmelsen trengs til å klargjøre en slik adgang, siden kulturminnehensyn ikke er angitt blant vilkårene for reservatfredning i første ledd.

§ 18 (verneområder for biotoper og geotoper)

Som verneområde for biotoper eller geotoper kan fredes områder som har særlig betydning for flora eller fauna eller som inneholder viktige eller særpregete geologiske forekomster.

I slike verneområder skal virksomhet unngås dersom den kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen eller skade geologiske forekomster i strid med vernevedtakets formål. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i verneområdet.

Bestemmelsen gir hjemmel for biotopvernområder og geotopvernområder. Når det gjelder biotopvernområder, avløser den viltforskr § 5 og har i fastlandslovgivningen sin parallell i naturvernloven § 9, viltloven § 7 og innlandsfiskeloven § 7. Det vises til drøftelsen i kap 6.5.4.5. Begrepet geotop er av ny dato og drøftes i en rapport om geologisk vern under utgivelse av Nordisk ministerråd. Det defineres som et avgrenset område med angitte geologiske og/eller geomorfologiske (om dannelsen av jordoverflaten) fenomener og prosesser.

Hjemmelen i utk § 18 overlapper delvis hjemmel for naturreservater etter utk § 17 første ledd, særlig bokstav b og c. Selvstendig betydning har § 18 for områder som ikke oppfyller reservatbestemmelsens krav til uberørthet. § 18 vil derfor være en aktuell hjemmel for å verne biotoper ved bebyggelse.

Det kan også være aktuelt å opprette biotopvernområde (geotopvernområde) dersom man vil gå for et lavere vernenivå (mindre strenge vernebestemmelser) enn man finner naturlig i et reservat. Men også for verneområder etter § 18 kan vernebestemmelsene har med regler om beskyttelse av kulturminner.

§ 19 (kulturmiljøområder)

Som kulturmiljøområde kan fredes et område som har særskilt kulturhistorisk verdi. I kulturmiljøområder skal virksomhet som kan forringe den kulturhistoriske verdi unngås.

Bestemmelsen avløser kulturminneforskr § 20 annet ledd, jf for fastlandet kulturminneloven § 20. Det vises til kap 6.5.4.6.

Opprettelse av kulturmiljøområde kan være aktuelt når vernehensynene ikke tilgodeses godt nok gjennom en utvidelse av sikringssonen med hjemmel i utk § 39 første ledd bokstav e, og særlig når det er en rekke kulturminner i området.

I vernebestemmelsene for kulturmiljøområder kan det ikke gis bestemmelser om vern av naturmiljøet ut over det som trengs for å unngå at den kulturhistoriske verdi av området blir forringet på noen måte. De alminnelige regler i kap IV om flora og fauna vil for øvrig gi tilstrekkelig vern.

§ 20 (internasjonal status for verneområder)

Kongen kan ved forskrift gi et verneområde en særskilt status etter en internasjonal konvensjon om vern av natur- eller kulturmiljø. Den virkning som vedkommende konvensjon tillegger en slik status, gjelder også som norsk rett.

Bestemmelsen gir en særskilt hjemmel for internrettslig gjennomføring av en folkerettslig forpliktelse som Norge har påtatt seg til å bevare et område. Det vises til kap 6.5.4.7.

Selve vernet forutsettes etablert ved vanlig vedtak om områdevern etter reglene her i kap III. Men den folkerettslige forpliktelsen kan f eks innebære en plikt til å opprettholde vernet eller visse vernebestemmelser, eller til å gjennomføre en særskilt saksbehandling før eventuell endring. Denne særskilte forpliktelsen er det utk § 20 gir hjemmel til å gjennomføre.

Bruk av § 20 kan komme på tale hvis områder på Svalbard blir utpekt i henhold til f eks Ramsarkonvensjonen eller verdensarvskonvensjonen.

For selve vedtaket etter § 20 gjelder ikke saksbehandlingsreglene i utk §§ 13-15. Men det verneområdet som § 20 anvendes på, må være opprettet i tråd med reglene i utk §§ 13-15.

§ 21 (skjøtsel av verneområder)

I verneområder opprettet med hjemmel i dette kapittel kan sysselmannen foreta skjøtsel som anses nødvendig av hensyn til formålet med fredningen, og tilrettelegge for opplevelse av natur- og kulturmiljø innenfor rammen av formålet med fredningen.

Berører tiltak for skjøtsel eller tilrettelegging privat eiendom eller rettigheter i verneområdet, skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd.

Bestemmelsen bygger på naturvernloven §§ 4 og 10 og kulturminneloven § 21.

Første ledd gir sysselmannen adgang til å iverksette skjøtsels- og tilretteleggingstiltak innenfor rammen av det formål som vernevedtaket har, og som for de nyeste verneområdene er fastsatt i verneforskriften. For eldre verneområder – særlig verneområdene opprettet ved kgl res 1 juni 1973 – bør det fastsettes et uttrykkelig verneformål ved første revisjon av vernebestemmelsene.

Bestemmelsen i første ledd har først og fremst betydning for privat grunn som inngår i verneområdet, men medfører også at sysselmannen uten videre kan iverksette slike tiltak på statsgrunn uavhengig av instruks eller samtykke fra det statsorgan som forvalter statens eierrådighet.

Normalt vil det være et karakteristisk trekk ved verneområdene på Svalbard at de naturlige prosesser skal få virke fritt. Det vil derfor være lite behov for skjøtselstiltak i tradisjonell forstand, og visse skjøtselstiltak – f eks opprydding av avfall – kan finne sted overalt uten noen særskilt lovhjemmel. Men skulle en art bli truet av utryddelse, vil bestemmelsen kunne gi adgang f eks til å tilrettelegge en bedre egnet biotop. Hjemmelen kan være nødvendig dersom det blir aktuelt med tilretteleggingstiltak for å begrense ferdselsskader eller øke opplevelsen av besøk på stedet, f eks ved inngjerding eller andre tiltak for å kanalisere ferdselen eller ved informasjonstiltak. Bestemmelsen vil videre gi hjemmel for vedlikehold av kulturminner i verneområdet, jf ellers utk § 45.

Berører tiltakene privat eiendom eller rettigheter, stiller annet ledd krav om at eieren og/eller rettighetshaveren så vidt mulig skal være varslet på forhånd. Kravet om varsel må også ses i lys av skjøtselstiltaket, slik at det f eks ikke trengs noe varsel for å gjennomføre opprydding av avfall. Reservasjonen så vidt mulig må ellers forstås på samme måte som i utk § 13. Beslutninger om skjøtselstiltak etter utk § 21 regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Skjøtselstiltak kan ikke medføre noen nye rådighetsinnskrenkninger for grunneieren, og utk § 21 gir heller ikke sysselmannen adgang til å gi pålegg til andre. Skjøtselstiltakene må respektere den virksomhet som er tillatt gjennom vernebestemmelsene med eventuelle dispensasjoner. (Tilsier behovet for skjøtsel at virksomhet i henhold til en dispensasjon må vike, må det skje ved omgjøring av dispensasjonen.) Hvis det inngår bebyggelse i bruk i verneområdet, bør det også av den grunn påses at vernebestemmelsene klargjør hva som er tillatt virksomhet i tilknytning til bebyggelsen.

§ 22 (dispensasjon fra vernevedtak)

Når vitenskapelige eller særlige grunner for øvrig taler for det, kan miljøvernmyndigheten gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål eller ikke vil påvirke verneverdiene vesentlig.

I en dispensasjon etter første ledd skal begrunnelsen for vedtaket vise hvordan miljøvernmyndigheten har vurdert virkningene som dispensasjonen kan få for miljøet, og hvilken vekt det er lagt på dette.

Bestemmelsen fanger opp kulturminneforskr § 23 fjerde ledd og har i fastlandslovgivningen sin parallell i naturvernloven § 23 og kulturminneloven § 20 tredje ledd.

Det følger av forvaltningsloven § 40 at det kreves særskilt hjemmel for å dispensere fra en forskrift etter §§ 12 eller 14. I dag er dispensasjonshjemlene inntatt i de enkelte verneforskrifter. Utk § 22 setter en ramme for hvilken adgang det vil være til å gjøre unntak i enkelttilfelle fra et vernevedtak. De enkelte vernevedtak kan imidlertid angi en mer begrenset dispensasjonsadgang. Tas det med dispensasjonshjemler i vernevedtakene, bør de utformes slik at det fremgår at de ikke suppleres av utk § 22 første ledd.

Første ledd angir minimumskrav som må være oppfylt for å kunne gi dispensasjon. For det første stilles det krav til dispensasjonsgrunnen. Dispensasjonen må enten gjelde vitenskapelige formål, eller det må foreligge en annen særlig grunn til å dispensere. Med vitenskapelige formål siktes det også til andre vitenskaper enn naturfagene, selv om naturvitenskapelige formål er mest praktisk. For det annet må ikke dispensasjonen stride mot vernevedtakets formål; likevel slik at dispensasjon kan gis hvis det ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

I kriteriet særlig grunn ligger både at det må dreie seg om et behov for dispensasjon som oppstår forholdsvis sjelden, og at behovet er tungtveiende. Hvis formålet med vernet krever at det gis dispensasjon (jf det avsluttende kriterium i naturvernloven § 23), vil vilkåret om særlig grunn alltid være oppfylt.

Selv om minstekravene er oppfylt, følger det ikke av det at dispensasjon nødvendigvis skal gis. Ingen har krav på dispensasjon. Vurderingen er opp til miljøvernmyndighetens frie skjønn innenfor rammen av alminnelige forvaltningsrettslige regler, særlig om myndighetsmisbruk. Bl a vil omfanget, miljøvirkningen og nødvendigheten av de tiltak som det søkes dispensasjon for, ha betydning. Det kan føres forskjellig praksis i forskjellige verneområder, avhengig av både verneform og verneformål. F eks kan praksis være strengere i naturreservater enn i nasjonalparker, og praksis vil også kunne bero på miljøtilstanden.

Vitenskapelige grunner er nevnt særskilt blant dispensasjonskriteriene, fordi dette vil trolig være en av de mest aktuelle dispensasjonsgrunnene, og fordi vitenskapelige hensyn som oftest er et av motivene for områdevern. Når verneforskriftene likevel ikke åpner generelt for tiltak for vitenskapelige formål, er det fordi også slike tiltak kan bety en belastning for det miljø som skal beskyttes og som den vitenskapelige forskning selv er avhengig av. Det vitenskapelige motivet bak vern vil imidlertid begrunne en mer lempelig eller kurant dispensasjonspraksis til vitenskapelige formål så lenge det ikke er tale om etablering av faste anlegg (ny infrastruktur) eller terrenginngrep i verneområdene. For øvrig bør det legges vekt på om forskningsprosjektet uten særlig ulempe kan utføres utenfor verneområdet og om det utføres på en måte som ikke medfører unødig belastning for naturmiljøet i verneområdet.

Utførelse av politi-, oppsyns-, ambulanse- og redningstjeneste skal være tillatt i verneområdene. Dette bør gå frem av de enkelte forskrifter, men vil også være en særlig grunn som kvalifiserer for dispensasjon. Derimot vil det ikke være grunnlag for øvingskjøring i verneområdene for disse formål uten at det er åpnet for det i vernebestemmelsene.

Annet ledd er nytt i forhold til eksisterende regelverk. Det skal sikre at miljøhensyn blir vurdert og dokumentert i dispensasjonssakene, og forhindrer at det utvikler seg en praksis med standardiserte dispensasjoner. Bestemmelsen innebærer en supplering av de alminnelige krav til innholdet av begrunnelsen for et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 25.

Kapittel IV. Flora og fauna

i. Generelle prinsipper

§ 23 (overordnet prinsipp)

Flora og fauna på land og i sjøen skal forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares, og Svalbards villmarksnatur sikres for fremtidige generasjoner.

Innenfor denne rammen kan det finne sted en kontrollert og begrenset høsting.

Paragrafen bygger viltforskr § 1 og røyeforskr § 1, jf i fastlandslovgivningen viltloven § 1 og innlandsfiskeloven § 1, men omfatter all fauna og flora både på land og i vassdrag, og i havet med havbunnen. Dessuten fastslås målet om å sikre villmarksnaturen for fremtidige generasjoner gjennom forvaltning av flora og fauna.

Målene i utk § 23 er grunnleggende hensyn ved fortolkningen av de øvrige bestemmelser i kapitlet og særlig for praktiseringen av det forvaltningsskjønn (fullmakter) som de andre paragrafene i kapitlet inneholder.

Reglene i og i medhold av kapittel IV vil gjelde for hele Svalbard, også i verneområder opprettet etter kapittel III, om ikke annet følger av den enkelte verneforskrift. Det fremgår uttrykkelig av utk § 52 annet ledd at reglene i kapittel IV gjelder i planområdene og ikke kan settes til side av en arealplan.

§ 24 (fredningsprinsippet)

All flora og fauna med egg, reir og hi er fredet om ikke annet er fastsatt med hjemmel i denne lov.

Paragrafen avløser viltforskr § 3 første ledd og røyeforskr § 3, jf for fastlandet viltloven § 3 og innlandsfiskeloven § 4 (for anadrome laksefisk). Til forskjell fra disse bestemmelsene gjelder utk § 24 for all fauna og flora. Paragrafen utgjør det rettslige utgangspunkt for de øvrige regler i kapitlet, og oppstiller et særlig krav om lovhjemmel for å avvike fra fredningen. Det vises til kap 6.3.4.1.

Bestemmelsen fastslår det utgangspunktet at all flora og fauna både på land og i sjøen er fredet. Begrepene flora og fauna er definert i utk § 3 bokstav c og d. De omfatter både den samlede flora resp

fauna, og hvert enkelt individ. Egg omfatter også forlatte egg, jf Bernkonvensjonen artikkel 6 bokstav d, som fastslår at det skal være forbudt å ødelegge eller plukke egg i vill tilstand eller beholde disse eggene selv om de er tomme, dersom det gjelder arter som er oppført på konvensjonens vedlegg II. Etter konvensjonens artikkel 6 bokstav d skal det være forbudt forsettlig å skade eller ødelegge ynglesteder og hvilesteder. Alternativene reir og hi gjennomfører denne forpliktelsen når det gjelder ynglesteder og hvileplasser som dyrene har innrettet særskilt. Begrepene reir og hi omfatter ikke et rent areal som dyrene oppholder seg på for yngling eller hvile, f eks kasteplasser for sel. Disse områdene vil være beskyttet av aktsomhetsplikten i utk §§ 5 og 71, som gjør at forsettlig skade eller ødeleggelse vil være forbudt.

Hva fredningen innebærer, er fastsatt nærmere for flora i utk § 25 og for fauna i utk § 27. For enkelte individer kan fredningsprinsippet fravikes med hjemmel i svalbardmiljøloven. Fredningsprinsippet – forstått i lys av det overordnete prinsipp i utk § 23 – vil imidlertid ikke gi adgang til å utrydde en art på Svalbard uten lovendring.

ii. Flora

§ 25 (hva florafredningen innebærer)

Ingen må skade eller fjerne flora.

Unntatt fra bestemmelsen i første ledd er skade som følge av lovlig ferdsel eller godkjent virksomhet.

Det vises særlig til kap 6.3.4.3. Sml også Antarktisforskr § 14.

Første ledd angir hovedregelen om hva florafredningen innebærer. Den omfatter alle organismer som dekkes av definisjonen i utk § 3 bokstav c, og både terrestrisk og marin flora. Fredningen gjør enhver ødeleggelse eller fjerning forbudt. For karplanter er det forbudt ikke bare å fjerne hele planten, men også dens enkelte deler – røtter, stengler, bladverk, blomster eller frukter. Fredningen gjelder ikke for dødt plantemateriale.

Annet ledd gjør unntak for skade på floraen som følge av lovlig ferdsel i medhold av utk §§ 71 flg eller godkjent virksomhet. Godkjent virksomhet omfatter tiltak med tillatelse etter utk §§ 56, 57 eller annen særlig bestemmelse i loven her, tiltak som skjer på grunnlag av en arealplan etter kapittel VI eller direkte i kraft av loven, og tiltak med tillatelse etter annen lovgivning (f eks fiskerilovgivningen for marin flora). Med skade i annet ledd siktes det også til fjerning.

§ 26 (innsamling til vitenskapelig eller privat bruk)

Innsamling av sopp, og av tang og tare til privat bruk, er tillatt. Innsamling av flora til forskning eller undervisning er tillatt dersom det ikke gjør vesentlig inngrep i bestanden på stedet.

Det vises til kap 6.3.4.3.

Første punktum om sopp gjelder uten hensyn til formålet med innsamlingen. Det samme gjelder for tang og tare, så lenge det ikke er tale om kommersiell bruk. Etter annet punktum kan flora samles inn til forsknings- eller undervisningsformål, om innsamlingen ikke påvirker bestanden på stedet vesentlig. Om begrunnelsen for å sette forskning og undervisning i en særstilling vises også til kap 7.2.

III. Fauna

§ 27 (hva faunafredningen innebærer)

Ingen må jage, fange, skade eller avlive fauna eller skade egg, reir eller hi, uten hjemmel i reglene i dette kapittel.

Unntatt er skade på eller avliving av encellede og virvelløse dyr som følge av lovlig ferdsel eller godkjent virksomhet og bifangst som følge av lovlig fiske.

Ingen må bruke skipsfløyte, løsne skudd eller volde annen kraftig støy nærmere et fuglefjell enn en nautisk mil i tiden 1 april til 31 august.

Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.

Ingen må utsette fauna for bedøvende eller muskellammende preparater uten tillatelse fra sysselmannen.

Paragrafens første ledd avløser viltforskr § 3 annet ledd, jf på fastlandet viltloven § 3 annet ledd. Tredje ledd svarer til viltforskr § 23 nr 1, fjerde ledd avløser viltforskr § 3 fjerde ledd, og femte ledd avløser viltforskr § 14. Det vises til kap 6.3.4.5 og 6.3.4.9.

Begrepet fauna i første ledd er definert i utk § 3 bokstav d. Om begrepene egg, reir og hi vises til merknadene til utk § 24.

Om hva som er lovlig ferdsel og godkjent virksomhet, jf annet ledd, vises til merknadene til utk § 25. Bifangst kan skje som følge av lovlig fiske, dvs fiske som foregår i samsvar med bestemmelser gitt av fiskerimyndighetene med hjemmel i utk § 29.

Tredje til femte ledd inneholder enkelte regler om konkrete utslag av faunafredningen.

Tredje ledd kan også ses som en konkretisering av aktsomhetsplikten etter utk §§ 5 og 71 i forhold til fuglefjell.

Fjerde ledd vil ikke ramme den som uforvarende kommer i nærheten av isbjørn. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for å reise til områder der det er sannsynlig å påtreffe isbjørn dersom man holder seg på behørig avstand slik at isbjørnen ikke blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.

Femte ledd er en presisering av fredningsprinsippet i første ledd og gir hjemmel for sysselmannen til å tillate bruk av preparater som virker midlertidig bedøvende eller muskellammende. Dette er mest aktuelt i samband med vitenskapelige undersøkelser eller for dyrevernformål.

§ 28 (alminnelige regler om høsting)

Høsting – og sanking av egg og dun – kan bare skje på de arter som departementet har bestemt i forskrift.

Høsting av den enkelte art kan bare skje i det tidsrom og omfang som direktoratet fastsetter i forskrift. Det skal ikke fastsettes høstingstid innenfor artens yngle- og hekketid. Sysselmannen kan likevel gi tillatelse til egg- og dunsanking.

Høsting skal skje uten unødig lidelse for viltet og uten at det oppstår fare for mennesker eller for skade på eiendom. Direktoratet gir forskrift om utøvelse av jakt, fangst og innlandsfiske, herunder om høstingsmåter og høstingsredskaper.

Ved vedtak etter paragrafen her skal det legges vekt på at høstingen ikke skal påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig.

Paragrafen avløser viltforskr §§ 6-10, 15 og 19 og røyeforskr §§ 12 og 14-16, jf for fastlandet viltloven §§ 9-10, kapittel VI og § 44, og innlandsfiskeloven kap VIII. Det vises til kap 6.3.4.6.

Første ledd fastslår at en art kan høstes (er høstbar) bare når departementet har gitt forskrift om det, jf jaktbarhetsforskriften etter viltloven § 9. Begrepet høsting er definert i utk § 3 bokstav b.

Forutsetningen for høsting er videre at det skjer innenfor fastsatt høstingstid. Høstingstiden bestemmes i forskrift av direktoratet (Direktoratet for naturforvaltning) etter annet ledd. Med omfang siktes det her til totalkvoten for høsting. Fordeling av kvoter på den enkelte må skje med hjemmel i utk § 30 tredje ledd. Det kan ikke fastsettes høstingstid innenfor yngle- eller hekketiden, jf annet punktum. For egg- og dunsanking gjelder det samme, med tillegg av at sysselmannen etter tredje punktum kan gi individuelle tillatelser utenfor høstingstiden, også om det er i yngle- eller hekketiden.

Tredje ledd fastslår prinsippet om human jakt og fangst uten fare for mennesker og eiendom, og bestemmer at nærmere regler om hvordan høstingen skal utøves, herunder om høstingsredskaper, fastsettes av direktoratet i forskrift. Motorferdsel i forbindelse med høsting, jf viltforskriften § 19 kan reguleres i forskrift etter annet punktum. Til forskjell fra fastlandet er det ikke grunn til nærmere forskrifter om oppbevaring av våpen og ammunisjon ut over det som følger av våpenloven, siden våpenet av sikkerhetsmessige grunner må være fremme og ladet under jakt på Svalbard.

Fjerde ledd inneholder en generell retningslinje for fastsetting av forskrifter og enkeltvedtak etter første til tredje ledd. Retningslinjen er i tråd med det overordnete prinsipp i utk § 23.

§ 29 (høsting av marin fauna)

For høsting av annen marin fauna enn de sjøpattedyr som i all hovedsak er hjemmehørende i Svalbardområdet, og utgjør viktige elementer i økosystemet der, gjelder særskilte forskrifter gitt av myndigheter som saltvannsfiskeloven hører under. Sjøfiske til privat eller vitenskapelig bruk kan skje uten hinder av § 27.

Når det fastsettes særskilte forskifter etter første ledd, skal det legges vekt på å sikre bærekraftig forvaltning av de levende ressurser i tråd med formålet om å bevare artens naturlige produktivitet, mangfold og leveområder på Svalbard.

Det vises til kap 6.3.4.4. Reglene om fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann er i dag fastsatt i medhold av svalbardloven § 4, jf forskrift 28 april 1978 om regulering av fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann. I medhold av denne forskriften blir det gitt nærmere forskrifter, jf f eks forskr 21 september 1994 nr 882 om maskevidde, bifangst og minstemål ved fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann, og forskr 23 november 1998 nr 1085 om forbud mot å fiske lodde i Svalbards territorialfarvann og indre farvann.

Første ledd fastslår at forvaltning av marin fauna med unntak av de sjøpattedyr som i all hovedsak er hjemmehørende i Svalbardområdet, og utgjør viktige elementer i økosystemet der, skal skje i medhold av særskilte forskrifter. Bestemmelsen omfatter bløtdyr, krepsdyr, fisk og sporadisk gjestende sjøpattedyr. Dette innebærer at bestemmelsen ikke omfatter hvithval, hvalross, svalbardsteinkobbe, ringsel og storkobbe. Disse arter skal forvaltes etter lovens øvrige bestemmelser.

Annet ledd fastsetter at det ved forskrifter etter første ledd skal legges vekt på å sikre bærekraftig forvaltning av marin fauna. Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning av levende marine ressurser og innebærer at høstingen av en bestand skal være begrenset til tilveksten. Dette prinsippet tillater en mer omfattende høsting enn prinsippet i utk § 23 om kontrollert og begrenset høsting.

På grunn av lovforslagets oppbygging må det fastsettes uttrykkelig i forskrifter hva slags fiske og fangst som er tillatt, i motsetning til gjeldende ordning for fiske, som i utgangspunktet er tillatt med de begrensninger og forbud som er fastsatt.. For at fisket og fangsten skal kunne foregå på lik linje innenfor og utenfor territorialgrensen, kan fiskerimyndighetene harmonisere regelverket slik at det ikke medfører praktiske konsekvenser for utøvelse av fiske og fangst på begge sider av territorialgrensen.

Andre tiltak som kan berøre den marine fauna innenfor territorialgrensen, blir regulert av svalbardmiljølovens øvrige bestemmelser. Det kan f eks være seismiske undersøkelser eller petroleumsutvinning til havs innenfor territorialgrensen eller mineralleting på havbunnen. Videre kan verneområder etter kap III omfatte havområder ut til territorialgrensen, slik f eks de eksisterende nasjonalparker gjør. I verneområdene kan det med hjemmel i utk § 12 fastsettes vernebestemmelser som begrenser adgangen til å høste marin fauna helt eller delvis.

§ 30 (retten til høsting)

Enhver har rett til å høste fauna og til å sanke egg og dun i samsvar med reglene i og i medhold av § 28, om ikke annet følger av paragrafen her eller lov om Svalbard § 26.

Høsting kan bare foretas av den som har løst kort (jaktkort, fiskekort). Ingen kan ha jaktkort før fylte 16 år. Departementet kan gi nærmere forskrift om kort og gebyr for kort og felling, om opplæring og prøve som vilkår for jaktkort, om adgang til å delta i jakt og fangst i opplæringsøyemed, og om andre vilkår for høsting.

Departementet kan for bestemte arter gi forskrift om at bare fastboende ha rett til høsting, eller at høsting bare kan skje med sysselmannens tillatelse. Innenfor rammen av forskrifter etter §§ 28 og 30 kan sysselmannen gi nærmere lokale reguleringer ved forskrift. I en tillatelse kan det settes vilkår, herunder om hvilke områder eller tidsrom tillatelsen skal gjelde for, hvilken mengde som kan høstes, og hva slags høstingsmåter eller redskaper som kan brukes.

Sysselmannen kan gi overvintrende fangstfolk med tilhold i fangsthytte enerett til høsting innenfor et avgrenset område og tidsrom. Før slik enerett blir gitt, skal sysselmannen kunngjøre adgangen til å søke om enerett innen en angitt frist. I vedtak om enerett angis hvilke arter eneretten omfatter. Det kan settes vilkår, herunder om utføring av oppgaver med tilsyn, jf kapittel VIII, og opplæring. Sysselmannen kan gi forskrift om tildeling av fangstområder med enerett til høsting.

Paragrafen avløser viltforskr §§ 16, 18, 21 og 27, jf også § 8, for sjøpattedyr 1978-forskriften § 12 nr 3, og for fiske røyeforskr §§ 12 og 13. Det vises til kap 6.3.4.6 og 6.3.4.7.

Første ledd angir at høsting av faunaen i utgangspunktet er en allemannsrett – til forskjell fra fastlandet. Allemannsretten gjelder bare med de begrensninger som følger av utk § 28 og må utøves på den måte som følger av utk §§ 28 og 30 med tilhørende forskrifter og eventuelt enkeltvedtak. Ved vedtak etter paragrafens tredje ledd kan høstingsretten bli forbeholdt enkelte grupper eller individer. Endelig gjelder ikke allemannsretten hvor noen har enerett til høsting i medhold av fjerde ledd eller svalbardloven § 26, jf nedenfor.

Annet ledd stiller i første punktum krav om kort for å kunne utøve allemannsretten, uansett om det gjelder jakt, fangst eller fiske. Jaktkort vil også dekke fangst av vilt. Den alminnelige aldersgrense for å

drive jakt og fangst følger av annet punktum, og er satt til 16 år. Ved forskrift etter tredje punktum kan det imidlertid gis adgang for yngre til å delta i jakt og fangst i opplæringsøyemed. Ved siden av disse aldersgrensene gjelder aldersgrenser for adgangen til å bære våpen i henhold til våpenloven 9 juni 1961 nr 1.

Annet ledd tredje punktum gir hjemmel for nærmere forskrifter om de forhold som regnes opp. I slike forskrifter kan det fastsettes gebyr for kort og gebyr for felt vilt (fellingsgebyr). Både kortgebyr og fellingsgebyr går inn i Svalbards miljøvernfond etter utk § 96. Det kan videre innføres jegerprøve med tilhørende opplæringskrav og i den sammenheng fastsettes gebyrer for opplæring og prøve, men da slik at det ut fra en gjennomsnittsbetraktning ikke overstiger utgiftene til formålet. Det kan også gis forskrift om andre vilkår for høsting, som avlevering av informasjon eller deler av utbyttet, men bare til vitenskapelige eller forvaltningsmessige formål. En slik bestemmelse vil dels ha betydning for å fremme forskningen på de aktuelle arter, dels styrke grunnlaget for en god forvaltning av Svalbards naturmiljø, jf miljøvernmyndighetenes tilsynsoppgaver etter utk § 85. En plikt til å gi informasjon kan ses som en konkretisering og videreføring av opplysningsplikten i utk § 87. Det vil også være adgang til å gi forskrift om forsikringsplikt.

Tredje ledd gir hjemmel for forskrifter for å begrense høstingstrykket, jf det overordnete prinsipp i utk § 23. En slik forskrift kan innføre krav om tillatelse fra sysselmannen som forutsetning for høsting. Et slikt krav om tillatelse behøver ikke gjelde generelt, men kan begrenses til å gjelde for tilreisende, jf definisjonen i utk § 3 bokstav j. I en tillatelse kan det settes nærmere vilkår, bl a med begrensninger i tid, område, høstingsmengde, og krav til høstingsmåte eller redskapsbruk. I annet punktum får sysselmannen en adgang til å fastsette nærmere lokale reguleringer i forskrift særlig om områdebegrensning, eventuell regulering av jeger- og fiskerantallet og nærmere variasjoner i høstingstiden.

Fjerde ledd gir adgang til å tildele enerett til høsting til overvintrende fangstfolk. Bestemmelsen gir ikke noen hjemmel eller rett til å bygge fangsthytter, jf om dette svalbardloven § 27 første ledd og utk §§ 56-57. Også fangstfolk med enerett etter fjerde ledd må følge de alminnelige regler om høsting fastsatt etter utk § 28.

Svalbardloven § 26 gir grunneieren en viss enerett til høsting i samsvar med Svalbardtraktaten artikkel 2 tredje ledd. Etter § 26 første ledd har grunneieren enerett til jakt og fangst på sin eiendom i nærheten av bebyggelse som har til formål å utnytte eiendommen, og i en avstand av 10 km fra hovedsetet for virksomheten eller utnyttingen av eiendommen. Bestemmelsen gjennomfører Svalbardtraktaten artikkel 2 tredje ledd, og allemannsretten til høsting etter utk § 30 første ledd må forstås med denne begrensning. Det kan heller ikke tildeles noen enerett til fangstfolk etter fjerde ledd i strid med svalbardloven § 26 første ledd.

Etter svalbardloven § 26 annet ledd har grunneieren også enerett til jakt, fangst, egg- og dunsanking på egg- og dunvær som er fredlyst med tillatelse av Kongen. Det finnes visstnok ingen sikker oversikt over slike fredlyste egg- og dunvær, men utvalget legger til grunn at de nå er av liten eller ingen praktisk betydning. All den stund denne eneretten er etablert ved tillatelse i medhold av lov, og den heller ikke har særlig reell betydning lenger, antar utvalget at den uten videre kan oppheves ved lov med den konsekvens at allemannsretten utvides. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at svalbardloven § 26 annet ledd oppheves, jf utk § 101 nr 3.

§ 31 (rett til avliving for å beskytte person eller eiendom)

Fauna kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en akutt fare for en persons liv eller helse eller for betydelig materiell skade. Avliving eller forsøk på avliving skal snarest meldes til sysselmannen.

Virvelløse dyr og encellede dyr som er til skade eller plage, samt smågnagere, kan avlives.

Paragrafen avløser viltforskr §§ 11 og 13, jf 1978-forskriften § 6. I fastlandslovgivningen finnes tilsvarende bestemmelser i viltloven §§ 11 og 3 annet ledd annet punktum. Det vises til kap 6.3.4.9.

Paragrafen gir rett til å avlive fauna på nærmere vilkår uten hensyn til reglene om høsting. Første leddomfatter fugl og pattedyr.. I praksis vil den først og fremst få betydning når det gjelder isbjørn. Ellers kan den tenkes å ha betydning når det gjelder rabiessmittet polarrev. Bestemmelsen gjelder bare for nødsituasjoner, og gir ikke adgang til avliving ved bruk av feller, selvskudd eller giftig åte.

Annet ledd gjelder faunaen for øvrig. For annen fauna enn pattedyr og fugler gjelder generelt at de kan avlives hvis de er til skade eller plage, f eks insekter. Smågnagere kan avlives når som helst, slik at det for dem i realiteten er gjort unntak fra fredningsprinsippet.

§ 32 (avliving etter særskilt tillatelse)

Sysselmannen kan gi tillatelse til å avlive dyr som tar opphold ved faste eller midlertidige bosettinger, og som medfører fare for skade på person eller betydelig materiell skade. Avliving i medhold av slik tillatelse kan bare skje dersom det i rimelig utstrekning er forsøkt andre tiltak for å avverge skade.

Paragrafen svarer til viltforskr § 12 første og annet ledd, jf for fastlandet viltloven §§ 12-14.

Bestemmelsen er praktisk når det gjelder isbjørn som slår seg til ved bosettinger. Både en tillatelse etter første punktum og avslag på en søknad om tillatelse er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Midlertidige bosettinger omfatter også teltleire.

Etter annet punktum kan en tillatelse bare benyttes dersom andre tiltak er prøvd først, f eks tiltak for å skremme vekk isbjørn. I vilkår for tillatelsen kan det angis hva slags tiltak som skal forsøkes før avliving kan skje, men regelen i annet punktum gjelder uansett om den er konkretisert i fellingstillatelsen. Det er ikke nødvendig at alternative tiltak er prøvd før sysselmannen treffer vedtak om å gi fellingstillatelse, men sysselmannen kan på den annen side avslå en søknad med henvisning til at andre tiltak bør prøves først.

Krav til avlivingsmåten – jf i dag viltforskr § 12 tredje ledd – kan fastsettes i den enkelte tillatelse etter utk § 32.

§ 33 (hunder)

I områder åpne for alminnelig ferdsel må hunder følges på forsvarlig måte når de løper løs. Sysselmannen, eller den departementet bemyndiger, kan gi forskrift om båndtvang for hund.

Paragrafen avløser viltforskr § 26, jf for fastlandet viltloven §§ 52 flg, men er forenklet. En hjemmel for avliving, som i dag finnes i viltforskr § 26 tredje ledd, hører mer naturlig hjemme i utk kap IX, også fordi en slik hjemmel kan være aktuell ved overtredelse av utk §§ 34 og 35.

Plikten etter første punktum påhviler som utgangspunkt hundeeieren. Har hundeeieren overlatt ansvaret for hunden til en annen person, kan også denne bli ansvarlig.

Adgangen til å la hund løpe løs (selv om den blir fulgt på forsvarlig måte) kan begrenses ved at sysselmannen fastsetter båndtvang etter annet punktum. Dette kan gjøres generelt eller mer begrenset, f eks for visse områder eller tider eller for visse hunderaser. Departementet kan delegere adgangen til å fastsette båndtvang som ledd i utviklingen av lokaldemokrati på Svalbard.

§ 34 (innførsel av flora og fauna m v)

Innførsel av viltlevende flora og fauna kan bare skje i samsvar med tillatelse eller forskrift som departementet gir. Bestemmelsen gjelder også for rogn og egg av viltlevende arter.

Kongen kan gi forskrift om innførsel etter første ledd og om utførsel, herunder om produkter av planter og dyr.

Paragrafen avløser røyeforskr § 7 og delvis viltforskr § 25; sml Antarktisforskr § 15. Det vises til kap 6.3.4.10. Første ledd setter i utgangspunktet forbud mot innførsel av viltlevende planter og dyr for å beskytte

naturmiljøet mot påvirkning av nye arter. Som dyr regnes også alle slags ferskvannsorganismer, jf røyeforskr § 7. Rogn av fisk er derimot nevnt uttrykkelig, jf annet punktum. Viltlevende planter og dyr omfatter ikke husdyr (medregnet hunder og katter) eller stueplanter og veksthusplanter. Om innførsel av husdyr gjelder forskrift 31 august 1988 nr 744 om forbud mot innførsel av dyr til Svalbard (gitt med hjemmel i lov 8 juni 1962 nr 4 om tiltak mot dyresykdommer (husdyrloven)).

Annet ledd gir hjemmel for å gi enkelttillatelser og for nærmere forskrift om innførsel. Forskrifter kan trenges for å gjennomføre Washington-konvensjonen av 1973 om internasjonal handel med truete arter (CITES) og isbjørnavtalen artikkel V. Av den grunn gjelder hjemmelen til å gi forskrift også for produkter av planter og dyr, og for utførsel fra Svalbard. Forskriftshjemmelen er imidlertid ikke begrenset til å gjelde gjennomføring av internasjonale avtaler, fordi det også ellers kan bli behov for å presisere innførselsforbudet i første ledd. Dette kan f eks være aktuelt for frø som skal deponeres i genbanken.

Ved ulovlig innførsel gir utk § 91 hjemmel til å kreve avliving.

§ 35 (utsetting og flytting av organismer m v)

Uten tillatelse fra miljøvernmyndigheten må ingen

1. sette ut planter og dyr som ikke finnes naturlig på Svalbard fra før, eller

2. flytte stedegne plante- og dyrearter til andre områder på Svalbard.

Paragrafen avløser røyeforskr § 8 og (sammen med utk § 35) viltforskr § 25. Det vises til kap 6.3.4.10.

Bestemmelsen setter forbud mot utsetting av nye arter eller flytting av stedegne arter fra ett område på Svalbard til et annet. Innfanging rammes av den alminnelige bestemmelsen i utk § 27. Er det nødvendig å fange inn viltlevende dyr for et vitenskapelig prosjekt, må dette bare skje med hjemmel i unntak etter utk § 37.

Ved overtredelse av forbudet kan sysselmannen kreve avliving eller tilbakeføring til opprinnelsesstedet med hjemmel i utk § 91.

Regler om adgangen til å holde viltlevende dyr i fangenskap og om forsøk på dyr forutsettes gitt i medhold av dyrevernloven 20 desember 1974 nr 73, som etter sin § 33 gjelder på Svalbard.

§ 36 (preparering av vilt m v)

Departementet kan gi forskrift om preparering av fauna og om preparanter og deres virksomhet.

Paragrafen er ny. Det er etter hvert anerkjent at regler om preparering og preparantvirksomhet kan være viktige for å gjøre faunafredningen effektiv, særlig når de gjelder de mest sårbare artene. Bestemmelsen har sin parallell i fastlandslovgivningen i viltl § 49, jf også viltl §§ 48 a og 49 a.

En forskrift etter utk § 36 kan stille kvalifikasjonskrav til preparanter og innføre krav om autorisasjon. I forskriften kan det bl a også bestemmes at preparanter skal merke de eksemplarer som de arbeider med på en nærmere bestemt måte og avgi opplysninger til et offentlig register for preparantvirksomhet.

En forskrift etter § 36 vil være mest aktuell for pattedyr og fugl. Den nærmere rekkevidden må fastsettes i forskriften selv.

§ 37 (unntak)

Selv om det ikke kan gis tillatelse til et tiltak etter dette kapittel, kan sysselmannen gjøre unntak fra bestemmelsene i kapitlet for vitenskapelige formål eller når andre helt særlige grunner foreligger.

Paragrafen inneholder en generell unntakshjemmel som en sikkerhetsventil. Den vil særlig tjene til å gjøre unntak for vitenskapelige formål. For øvrig skal den bare anvendes i rene unntakstilfelle. Bestemmelsen kan for eksempel ikke brukes til å gi grunnlag for lisensjakt.

Kapittel V. Kulturminner

§ 38 (overordnet prinsipp)

Svalbards kulturminner skal vernes og ivaretas som en del av Svalbards kulturarv og identitet og som et ledd i en helhetlig miljøforvaltning.

Paragrafen bygger på kultuminneforskriften § 1 og kulturminneloven § 1. Den er tilpasset oppbyggingen i loven her og fungerer som et overordnet prinspipp på linje med utk § 11 og § 23. Hensynet til vern av kulturmiljøer er ivaretatt i utk § 11.

Målene i § 38 er grunnleggende hensyn ved fortolkningen av de øvrige bestemmelser i kapitlet og særlig for praktiseringen av det forvaltningsskjønn som de andre paragrafene i kapitlet inneholder.

Reglene i og i medhold av kapittel V vil gjelde for hele Svalbard, også i verneområder opprettet etter kapittel III, om ikke annet følger av den enkelte verneforskrift. Det fremgår uttrykkelig av utk § 52 annet ledd at reglene i kapittel V gjelder i planområdene og ikke kan settes til side av en arealplan.

Som en del av Svalbards kulturarv og identitet vil kulturminnene ha betydning som vitenskapelig kildemateriale og for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse av Svalbard.

§ 39 (fredete kulturminner)

Fredet er:

• faste kulturminner fra 1945 eller tidligere;

• løse kulturminner fra 1945 eller tidligere, når de kommer for dagen tilfeldig, ved undersøkelse, utgraving eller på annen måte;

• spor etter menneskegraver av alle slag fra 1945 eller tidligere, herunder kors og andre gravmarkeringer, samt bein og beinrester i og på markoverflaten;

• skjelettrester på slakteplasser for hvalross og hval, og i forbindelse med selvskudd for isbjørn – uavhengig av alder;

• en sikringssone rundt den synlige eller kjente ytterkant på et fast kulturminne som nevnt i bokstav a, c eller d, i utstrekning 100 meter i alle retninger om ikke sysselmannen fastsetter en annen avgrensning;

• kulturminner yngre enn 1945 med særskilt kulturhistorisk verdi, fredet ved vedtak av direktoratet.

Direktoratet avgjør i tvilstilfelle hva som er et fredet fast eller løst kulturminne og kan oppheve fredning av bestemte kulturminner.

Paragrafen avløser kulturminneforskr §§ 5-7, 16 første ledd og 17-18, jf for fastlandet kulturminneloven §§ 3, 4, 6 og 15. Det vises til kap 6.4.6.2 og 6.4.6.3.

Første ledd fastslår hvilke objekter som er fredet. Objekter som nevnt i bokstav a til d er fredet direkte i kraft av loven (legalfredning eller automatisk fredning). I tillegg gir bokstav f adgang til å frede bestemte objekter ved individuelle vedtak. En sikringssone rundt objektet er etter bokstav e fredet på samme måte som kulturminnet selv.

Begrepene faste og løse kulturminner er definert i utk § 3 bokstav f til h. Er det tvil om et objekt dekkes av definisjonen, kan direktoratet avgjøre dette i medhold av utk § 39 annet ledd.

Bokstav c omfatter graver fra 1945 og tidligere. Lov lov 7 juni 1996 nr 32 om kirkegårder, kremasjon og gravferd gjelder ikke på Svalbard, jf lovens § 27. Stiftsdireksjonen for Svalbard (biskopen i Nord-Hålogaland og sysselmannen) har i kirkegårdsvedtekter 20 oktober 1994 gitt nærmere regler om kirkegårdforvaltning i Longyearbyen. Vedtektene er underlagt Svalbards kirkeråds administrasjon og myndighetsområde.

Bokstav d svarer helt ut til kulturminneforskr § 17 første punktum. Det kan undertiden være vanskelig å avgjøre om et sted hvor det finnes skjelettrester, er en slik slakteplass som nevnt i bestemmelsen. Hvis det gjør at noen som har overtrådt fredningsbestemmelsen, er i aktsom faktisk villfarelse, vil vedkommende være ansvarsfri.

Bokstav e freder en sikringssone rundt et kulturminne som er fredet i kraft av loven. For sikringssonen gjelder i utgangspunktet de samme regler som for selve kulturminnet. Bestemmelsen opprettholder sikringssonens normalutstrekning på 100 meter fra kulturminnet, i samsvar med kulturminneforskr § 6. Utvalget har her lagt vekt på at selv en slik lovfestet utstrekning ikke synes å komme i særlig konflikt med andre interesser på Svalbard. Sysselmannen kan utvide eller innskrenke sikringssonen ved enkeltvedtak Sysselmannens myndighet til å utvide sikringssonen er ny i forhold til kulturminneforskr § 6. Det er en årsak til at utvalget foreslår å sløyfe adgangen til å frede området rundt et kulturminne etter kulturminneforskr § 20 første ledd som overflødig ved siden av utvidet sikringssone og kulturmiljøområde etter utk § 19.

Bokstav f gir adgang til å frede kulturminner som er fra tiden etter annen verdenskrig, i samsvar med kulturminneforskr § 7. Ødeleggelsene under krigen gjorde at eldre objekter er vesentlig sjeldnere og derfor bør ha lovfestet vern. Objekter fra tiden etter 1945 befinner seg i stor grad i bosettingene og kan være i stadig bruk, samtidig som fredning kan ha konsekvenser for omgivelsene. Fredning av slike kulturminner bør derfor avhenge av en vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Annet ledd gir direktoratet myndighet til å avgjøre i tvilstilfelle om et objekt utgjør et kulturminne og om det faller inn under noen av fredningskategoriene i første ledd. Dette innebærer også myndighet til å avgjøre rekkevidden av definisjonene i utk § 3 bokstav f til h. Avgjørelsen er et enkeltvedtak, jf utk § 41, som kan påklages. Det kan også bringes inn for domstolene etter vanlige regler om domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Annet ledd gir videre direktoratet myndighet til å oppheve bestemte fredninger. Bestemmelsen gjelder både for legalfredete og vedtaksfredete kulturminner.

§ 40 (midlertidig fredningsvedtak)

Når særlige grunner foreligger, kan sysselmannen treffe vedtak om midlertidig fredning av faste eller løse kulturminner som nevnt i § 39 første ledd bokstav f, inntil spørsmålet om fredning er endelig avgjort.

Paragrafen avløser kulturminneforskr § 8, men vil også gjelde i forhold til løse kulturminner.

Midlertidig fredning er bare aktuelt når det gjelder kulturminner fra etter 1945.

Vilkåret for midlertidig fredning er at det foreligger særlige grunner. Dette vilkåret skal forhindre at midlertidig fredning blir rutine i fredningssaker. Sysselmannen må ha grunn til å anta at det verneverdige objektet kan bli utsatt for tiltak som vil forringe verneverdien.

Det er ikke fastsatt noen bestemt tidsgrense for hvor lenge et midlertidig vedtak kan stå ved lag (men det kan gjøres i vedtaket). Det midlertidige vedtaket vil bortfalle når fredningssaken er avgjort. Hvis avgjørelsen går ut på at objektet ikke skal fredes, bør det treffes uttrykkelig vedtak om å oppheve den midlertidige fredningen. Hvis objektet blir fredet, vil den midlertidige fredningen bortfalle uten videre når fredningsvedtaket er endelig (eventuelt etter klagebehandling) og trådt i kraft. I forhold til kulturminneforskr § 8 er bestemmelsen endret for å sikre at det midlertidige fredningen står ved lag under behandlingen av en eventuell klagesak over fredningsvedtaket.

Om innholdet av midlertidige fredningsvedtak, se merknadene til utk § 42.

§ 41 (saksbehandling ved fredningsvedtak)

Vedtak etter §§ 39 og 40 er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtaket skal tinglyses og kunngjøres slik sysselmannen finner passende.

Paragrafens annet punktum avløser kulturminneforskr § 24.

Paragrafen klargjør hvilke regler som skal gjelde for saksbehandlingen ved vedtak etter utk §§ 39 og 40. Det gjelder sysselmannens avgjørelser om utstrekningen av sikringssonen etter utk § 39 første ledd bokstav e, direktoratets fredningsvedtak etter utk § 39 første ledd bokstav f, direktoratets vedtak i tvilstilfelle om hva som er fredet og vedtak om å oppheve fredninger etter utk § 39 annet ledd, og midlertidige fredningsvedtak etter utk § 40.

Felles for alle disse vedtakene er at saksforberedelsen fullt ut reguleres av forvaltningsloven. Forvalrningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak gjelder fullt ut. Er det tale om midlertidige fredningsvedtak, vil forhåndsvarsling etter omstendighetene være unødvendig, jf fvl § 16 tredje ledd. Om bekjentgjøring av vedtaket har annet punktum tilleggsregler i samsvar med kulturminneforskr § 24. Vedtaket skal tinglyses hvis dette er mulig, og sysselmannen skal sørge for passende kunngjøring. F eks vil en utvidelse av sikringssonen som regel måtte kunngjøres eller markeres på stedet.

§ 42 (innholdet av fredningen)

Ingen må skade, grave ut, flytte, fjerne, forandre, tildekke, skjule eller skjemme et fredet kulturminne med sikringssone, eller sette i gang tiltak som kan medføre fare for at slikt skjer.

I sikringssonen er det på vegetasjonsdekket mark ikke tillatt å sette opp telt, brenne bål eller lignende.

Paragrafen avløser kulturminneforskr §§ 9 og 19 første ledd. Det vises til kap 6.4.6.4.

Første ledd angir virkningen av fredningen. Bestemmelsen gjelder for både faste og løse kulturminner, selv om alternativet sikringssone bare er aktuelt ved faste kulturminner. Regelen gjelder uansett om fredningen følger direkte av loven eller av vedtak. Ved fredningsvedtak etter utk §§ 39-40 vil det altså ikke bli fastsatt nærmere vernebestemmelser. Dersom det er tilstrekkelig med en lempeligere fredning, må dette komme i stand ved å gjøre unntak fra fredningen i medhold av utk §§ 56 eller 57.

Annet ledd gir en særlig regel for sikringssonen og bygger på kulturminneforskr § 9 annet ledd. Det er neppe grunn til å ha med et generelt forbud mot leirslagning uten bruk av telt. Regelen er ikke til hinder for annet opphold og rasting i samsvar med friluftslovens regler. Utenfor vegetasjonsdekket – f eks på sand eller grus – gjelder bestemmelsen ikke.

§ 43 (eiendomsrett for fredete løse kulturminner)

Fredete løse kulturminner er statens eiendom når det synes klart at det ikke er rimelig mulighet til å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier. Direktoratet kan overlate kulturminnet helt eller delvis til finneren.

Paragrafen svarer til kulturminneforskr §§ 16 annet ledd og 19 fjerde ledd. Det vises til kap 6.4.6.4.

Den gir regler om eiendomsretten til løse kulturminner. Annet punktum gir formell hjemmel til å la finneren få beholde kulturminnet, uten hensyn til de regler som ellers gjelder om avhending av statseiendom, jf Grunnloven § 19.

§ 44 (tiltakshaverens særlige plikter for å beskytte kulturminner)

Når en virksomhet planlegges, skal tiltakshaveren på egen kostnad undersøke om virksomheten vil virke inn på faste kulturminner på en måte som nevnt i § 42. Funn som kommer frem ved undersøkelser og utgraving eller under virksomheten, skal dokumenteres og konserveres på tiltakshaverens regning, om ikke annet blir bestemt etter § 96. Funnet skal avleveres innen ett år, om ikke sysselmannen forlenger fristen.

Paragrafen avløser kulturminneforskr §§ 10 og 12.

Første punktum er en konkretisering av den alminnelige aktsomhetsplikt etter utk § 5 med sikte på planlegging av virksomhet. Som tiltakshaver regnes den som dekker utgiftene til virksomheten, eller som har hovedinteressen i at det utføres, eller har bestemmelsesretten over virksomheten, jf definisjonen i utk § 3 bokstav o. Er disse funksjonene på forskjellige hender, må det foretas en helhetsvurdering, som etter omstendighetene også kan konkludere med at virksomheten har flere tiltakshavere.

Gjøres det funn, enten under forhåndsundersøkelser etter første punktum eller under utførelsen av selve virksomheten, bestemmer annet punktum at de skal dokumenteres og konserveres på tiltakshaverens kostnad. Tiltakshaveren har også ansvaret for at det nødvendige arbeid med dokumentasjon og konservering blir foretatt, eventuelt ved å engasjere kompetente fagfolk. Disse forpliktelsene – med kostnadsansvaret – gjelder for virksomhet som utføres i tiden frem til avlevering etter tredje punktum. Tiltakshaveren må også bekoste særtiltak som blir pålagt gjennom vilkår i en tillatelse etter utk §§ 56 eller 57 av kulturminnehensyn. Andre granskingstiltak kan eventuelt bekostes av Svalbards miljøvernfond, og tiltakshaveren vil unntaksvis også ha muligheten til å få sine utgifter – bortsett fra konsesjonsvilkårene – dekket av miljøvernfondet, jf utk § 96.

Tredje punktum setter en normalfrist for tiltakshaveren til å avlevere funn. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utk § 43 om statens eiendomsrett. På bakgrunn av utførselsforbudet i utk § 46 skal avlevering skje til sysselmannen om ikke annet blir bestemt. Det er da naturlig at det er sysselmannen som eventuelt forlenger ettårsfristen for avlevering. Eventuell klage over nektet forlengelse vil da gå til direktoratet.

§ 45 (undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold)

Direktoratet har rett til å søke etter, grave frem, granske og dokumentere fredete kulturminner. Etter slike tiltak skal et fast kulturminne bringes tilbake til den stand det var før tiltaket, om ikke direktoratet fastsetter annet. Sysselmannen kan ta opp løse kulturminner og treffe nødvendige tiltak for å ta vare på dem.

Sysselmannen kan sette i stand, restaurere, bygge opp igjen, flytte og gjerde inn faste fredete kulturminner og treffe tiltak for å vedlikeholde og anskueliggjøre den, herunder rydde området omkring, og for å unngå at kulturminnet volder skade på mennesker og dyr. Slike tiltak kan også treffes i sikringssonen.

Før det treffes tiltak om et fast kulturminne, skal eieren eller rettighetshaveren varsles og få anledning til å uttale seg etter reglene i forvaltningsloven § 16. Gjelder tiltaket et fast kulturminne som er i bruk, kan det bare settes i verk med samtykke fra eieren eller brukeren, om ikke tiltaket er nødvendig for å hindre forfall.

Er det fare for forfall, kan direktoratet pålegge eieren eller brukeren å gjennomføre tiltak for å motvirke dette.

Paragrafen avløser kulturminneforskr §§ 14 og 15. Det vises til kap 6.4.6.5 og 6.4.6.6.

Paragrafen bygger på det syn at kulturminner er en form for samfunnets felles arv, slik at representanter for samfunnet kan utøve en nærmere bestemt rådighet over kulturminnet uansett om det – eller stedet hvor det befinner seg – er i privat eie. Når det gjelder statens eiendomsrett til løse kulturminner, vises til utk § 43.

Første ledd gir rett for direktoratet resp. sysselmannen til å treffe tiltak for å klarlegge og granske kulturminner. Denne regelen går foran både forbudet i utk § 42 og eventuell privat eiendomsrett, men av hensyn til en privat eier gjelder det visse saksbehandlingsregler etter tredje ledd. Det kan ikke overlates til institusjoner som er særskilte rettssubjekter å utnytte denne retten, med mindre direktoratet dekker utgiftene og kan bestemme over undersøkelsene. Skal vitenskapelige institusjoner for øvrig i Norge eller i utlandet foreta undersøkelser som nevnt i første ledd, må de ha tillatelse etter utk §§ 56-57.

Annet ledd gir sysselmannen hjemmel for skjøtselstiltak, som også kan omfatte informasjonstiltak og tiltak ut fra dyrevernhensyn. Skjøtselstiltak kan utføres både på kulturminnet selv og i sikringssonen. Om sikring av gruveåpninger gjelder også krav etter bergverksordningen for Svalbard 7 august 1925 § 25.

Tredje ledd inneholder nærmere regler om forholdet til eieren og rettighetshaveren eller brukeren. Ved tiltak som gjelder faste kulturminner, skal det på forhånd gis varsel til eieren eller rettighetshaveren i samsvar med fvl § 16. Dreier det seg om et kulturminne (typisk en bygning) som er i bruk, kan undersøkelser og skjøtselstiltak etter første og annet ledd bare skje med eierens eller brukerens samtykke, hvis ikke tiltaket er nødvendig for å hindre forfall. I så fall bestemmer fjerde ledd at direktoratet også kan gi eieren eller brukeren pålegg om å treffe tiltak for å motvirke forfallet. Når det overveies å treffe vedtak etter fjerde ledd, bør det også legges vekt på de økonomiske konsekvensene for eieren eller brukeren. Dette kan eventuelt finansieres av Svalbards miljøvernfond, jf utk § 96.

§ 46 (utførsel av kulturminner)

Ingen må utføre fra Svalbard fredete kulturminner som er funnet eller har sin opprinnelse på Svalbard.

Forbudet i første ledd gjelder ikke når det i eller i medhold av forskrift er bestemt at funnmaterialet permanent eller midlertidig skal oppbevares utenfor Svalbard.

I særlige tilfeller kan direktoratet gi tillatelse til utførsel.

Paragrafen avløser kulturminneforskr § 21. Det vises til kap 6.4.6.7. Bestemmelsen vil ha sin hovedsaklige betydning for løse kulturminner.

Første ledd fastslår hovedregelen om at kulturminner som er funnet eller har sin opprinnelse på Svalbard, skal forbli der – forutsatt at de er på Svalbard når loven trer i kraft.

Annet ledd åpner for unntak fra hovedregelen ved forskrift, som igjen kan gi adgang til unntak i enkelttilfelle. Dette vil f eks være aktuelt når man ikke disponerer egnete fasiliteter på Svalbard for varig oppbevaring, eller det gjelder kulturminner som allerede er godt dekket på Svalbard, eller kulturminner som har en særlig tilknytning til andre steder enn Svalbard. Midlertidig utførsel kan være aktuelt som utlån til vitenskapelig gransking eller til temporære utstillinger.

Tredje ledd inneholder en generell adgang for direktoratet til å gi tillatelse til utførsel i særlige tilfeller.

Kapittel VI. Arealplanlegging i planområdene

§ 47 (kapitlets virkeområde og formål)

Reglene i dette kapittel gjelder for de områdene som Kongen fastsetter i forskrift (planområdene). Planlegging etter dette kapittel skal legge til rette for samordning av de ulike interessene som knytter seg til

arealdisponering og utforming av bebyggelsen i planområdene. Det skal gi grunnlag for beslutninger om bruk og vern av ressurser og om utbygging, og bidra til å fremme estetiske hensyn.

Paragrafen avløser planforskr (forskrift 24 januar 1997 nr 37 om arealplanlegging på Svalbard) §§ 1 og 2, jf for fastlandet formålsbestemmelsen i pbl § 2.

Første ledd angir rammen for kapitlets virkeområde, dvs hvilke områder hvor arealplaner etter dette kapittel kan brukes til å styre fremtidig arealbruk. Den konkrete angivelse av planområdene må skje ved forskrift. Det vil være naturlig å videreføre ordningen etter planforskr § 2, der det er fastsatt planområder for bosettingene Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund, Barentsburg og Pyramiden.

Annet ledd angir formålet med reglene om arealplanlegging, og svarer til planforskr § 1 første og annet punktum. Formålsangivelsen legger vekt på det overordnete formål å opprettholde bosettingene på Svalbard på en miljøforsvarlig måte, jf utk § 1 annet ledd.

§ 48 (ansvaret for utarbeiding av arealplan)

Grunneieren eller den departementet bemyndiger, er planansvarlig i det enkelte planområde og skal sørge for å gjennomføre en løpende planlegging for bruk og vern av arealene i planområdet.

Hvert planområde skal ha en arealplan med utfyllende bestemmeløser som viser eksisterende og fremtidig arealbruk for hele planområdet. Detaljeringsgraden kan variere etter konkrete behov for å styre arealbruken. Planen skal være tilstrekkelig detaljert til å sikre formålet med reglene i dette kapittel.

Arealplanen tas opp til revisjon ettersom forholdene gjør det påkrevd. Den planansvarlige bør minst hvert fjerde år vurdere om revisjon bør foretas.

Paragrafen avløser planforskr §§ 3 og 4. Den fastlegger hvem som er ansvarlig for arealplanlegging innenfor planområdene, og hva denne oppgaven i hovedtrekk går ut på.

Første ledd fastsetter som utgangspunkt at det er grunneieren som er ansvarlig for utarbeiding og revisjon av arealplan ( planansvarlig). I tillegg til dette utgangspunktet gir bestemmelsen departementet en fullmakt til å fastsette hvem som er planansvarlig. Dersom det er flere grunneiere, kan departementet bestemme hvem av dem som er planansvarlig. Departementet kan også legge planleggingsansvaret til et annet organ istedenfor grunneieren, og bestemmelsen vil derfor kunne være hjemmel for å legge det til et lokalt folkevalgt organ.

Annet ledd knesetter plikten til å ha arealplan for planområdene og angir retningslinjer for hvilken detaljeringsgrad arealplanen skal ha. Bestemmelsen gir stor fleksibilitet når det gjelder detaljeringsgraden, avhengig av konkrete behov for styring av arealbruken i lys av det formål som er gitt for arealplanleggingen i utk § 47. Dette betyr at detaljeringsgraden vil variere med ønsket eller forventet aktivitetsnivå og utbyggingspress og med hvilke arealbrukskonflikter som foreligger. Denne fleksibiliteten gjør at lovforslaget – som arealplanforskriften – bare inneholder en plantype, i stedet for todelingen mellom oversiktsplan og detaljplan med plantypene kommuneplanens arealdel, reguleringsplan og bebyggelsesplan, som plan- og bygningsloven har for fastlandet.

Den nærmere vurdering av hvilken detaljeringsgrad som er tjenlig, må skje som ledd i planprosessen. Det kan herunder tenkes innsigelse etter utk § 51 med den begrunnelse at planen bør være mer detaljert for å dekke de reelle behov. Det kan også vise seg at erfaring med arealbruks konflikter eller stigende aktivitetsnivå tilsier at planen revideres med sikte på høyere detaljeringsgrad.

Tredje ledd lovfester at løpende arealplanlegging innebærer at planen skal tas opp til revisjon når forholdene tilsier det. Det er ikke fastsatt nærmere hvor ofte en revisjon skal skje, men annet punktum bestemmer at det bør vurderes minst hvert fjerde år – dvs at det iallfall med høyst fire års mellomrom vurderes som særskilt sak om det er grunn til å foreta en revisjon av planen. En slik vurdering kan munne ut i at det bare er grunn til å ta opp revisjon for enkelte deler av planen eller planområdet, men det er da viktig at en slik delrevisjon ikke går ut over den helhetsvurdering for planområdet som skal ligge til grunn for planen.

Nye behov eller innsikter kan også gjøre det ønskelig å foreta mer begrensete endringer i planen, uten at det tas opp noen samlet revisjon hvor den planansvarlige innhenter innspill over en bred front. Den planansvarlige har adgang til å foreslå slike endringer i planen til enhver tid etter de saksbehandlingsregler som kapittel VI inneholder.

§ 49 (arealplanens innhold)

Planen skal i nødvendig utstrekning kartfeste:

1. Byggeområder, om nødvendig med nærmere angivelse av hva slags bebyggelse

2. Hytteområder

3. Kulturminne-, natur- og friluftsområder, hver for seg eller i kombinasjon

4. Områder for råstoffutvinning

5. Forskningsområder

6. Veier, flyplasser, havner, taubaner, høyspentledninger og andre viktige ledd i kommunikasjonssystemet

7. Spesialområder, herunder fareområder

8. Områder for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag, herunder ferdsel-, fiske-, natur- og friluftsområder, hver for seg eller i kombinasjon

9. Områder som er vernet i medhold av lovens kapittel III.

Det kan fastsettes flere formål innenfor samme område.

Til planen kan det gis

1. utfyllende bestemmelser, som setter rettslig bindende vilkår for bruk og ferdsel og for utforming av arealer og bebyggelse for å sikre formålet med planen;

2. utfyllende retningslinjer, som angir føringer for praktiseringen av planen, og som det skal tas hensyn til ved vedtak etter dette kapittel og §§ 56-57.

I planen skal det redegjøres for hvordan hensynet til miljø (herunder naturmiljø, kulturminner og estetikk) og lokalsamfunn (herunder sikkerhet og barns behov) blir ivaretatt.

Paragrafen avløser planforskr § 5. Den fastlegger at planen består av to hovedelementer: kartfesting av arealbruksformål og utfyllende bestemmelser og retningslinjer.

Første ledd lister opp ni grupper av arealbruksformål som kan kartfestes. Opplistingen er uttømmende. I forhold til gjeldende arealplanforskrift er det to nye alternativer, hytteområder og forskningsområder, jf foran kap 7.1.3.

Kartfestingen skal skje ut fra hvilken bruk som ønskes for fremtiden, ikke nødvendigvis ut fra den bruk som i dag gjøres av arealet. Men ofte vil dagens bruk også være den som anses ønskelig eller akseptabel også for fremtiden. Der planen gjennom kartfestingen legger opp til en endret arealbruk, bør det skje med en realistisk tidshorisont. Det bør iallfall ikke avmerkes et arealbruksformål som man ikke anser det realistisk å gjennomføre i løpet av ti år, jf til sammenligning fra fastlandet pbl § 31 nr 2 (som setter en frist på ti år for adgangen til å ekspropriere på grunnlag av reguleringsplan). Normalt bør nye arealbruksformål begrenses til det som kan ventes gjennomført i løpet av fire-fem år. Selv om det kartfestes et arealbruksformål som avviker fra eksisterende bruk, kan nåværende bruk fortsette uhindret, jf utk § 52, som medfører at planen bare har virkning i forhold til bruksendringer. Men det gjør at bruksendringer bare kan foretas til det formål som er angitt i planen.

Kartfesting av ett av de arealbruksformål som første ledd angir, medfører at arealet ikke ved en bruksendring kan tas i bruk til noen av de andre formålene, jf bestemmelsen i utk § 52 om rettsvirkningen av arealplanen.

Nr 1 byggeområder tar særlig sikte på bolig- og næringsbygg. Alternativet omfatter all bebyggelse uansett formål, bortsett fra hyttebebyggelse, som er uttømmende dekket av nr 2. Men bebyggelse til visse formål kan også være dekket av noen av de andre alternativene, f eks bebyggelse for gruvedrift under nr 4, en forskningsstasjon under nr 5 og lufthavnterminal og hangarer under nr 6.

Særlig i byggeområder kan det være aktuelt å spesifisere nærmere hvilket formål bebyggelsen skal tjene, f eks hotell, butikk, offentlig administrasjon, bolig osv. Innenfor rammen av arealbruksformålet kan dette skje ved angivelse på plankartet. En slik spesifikasjon kan være nødvendig for å at

arealplanen skal få den ønskelige detaljeringsgrad, jf utk § 48 annet ledd. Siden det kan være særlig aktuelt for byggeområder, er det her gitt klart uttrykk for det i nr 1.

Nr 2 hytteområder tar først og fremst sikte på fritidshytter for privat bruk, men også foreningshytter og hytter for andre formål.

Nr 3 tar sikte på verneverdige forekomster og arealer innenfor planområdet og på arealer for friluftsformål der inngrep og miljøbelastning bør unngås. Også her kan formålet spesifiseres, og for å unngå tvil om dette (jf den motsatte regel for landbruks-, natur- og friluftsområder etter pbl § 20-4 første ledd nr 2) er det sagt uttrykkelig.

Nr 4 gjelder områder for råstoffutvinning, i praksis først og fremst kulldrift, men også andre mineralske ressurser, sand og grus.

Nr 5 gjelder forskningsområder. Dette kan omfatte både områder for forskningsinstallasjoner, områder der arealet skal bearbeides eller påvirkes i forskningsøyemed, eller områder der det skal utføres vitenskapelig forskning som kan bli uheldig påvirket av annen aktivitet innen området.

Nr 6 omfatter kommunikasjonsanlegg, medregnet viktige telekommunikasjonsanlegg og høyspentledninger (over 132 kV) for transport av elektrisk energi.

Nr 7 spesialområder kan også ses som en sekkebestemmelse, der ytterligere spesifikasjon i praksis vil være nødvendig. Eksempel på fareområder er områder med sterkt forurenset grunn.

Nr 8 er en generell kategori med sikte på disponering av sjøområder og vassdrag.

Nr 9 vil fange opp områdevern etter utk kapittel III. Denne kategorien vil i realiteten bare ha informasjonsmessig betydning på plankartet, siden nærmere bestemmelser vil følge av vernevedtaket. I planområdene vil det nok helst bli tale om biotopvernområder og geologivernområder etter utk § 18 eller kulturmiljøområder etter utk § 19.

Annet ledd gir uttrykkelig hjemmel for å kombinere flere av arealbrukskategoriene i første ledd nr 1-9. Med en slik kombinasjon vil planen tillate bruksendringer innenfor alle de formålene som er kombinert. En slik kombinasjon vil gjøre planen mindre retningsgivende når det gjelder fremtidig arealbruk, men samtidig øke planens fleksibilitet til å fange opp nye arealbehov. For noen arealbrukskategorier kan det imidlertid være lite aktuelt eller nærmest selvmotsigende med en slik kombinasjon. Når det gjelder nr 9, må en kombinasjon med andre arealbruksformål være utelukket.

Tredje ledd gir hjemmel for supplerende bestemmelser og retningslinjer til arealplanen, og bygger i utgangspunktet på den tilsvarende bestemmelse for reguleringsplaner på fastlandet i pbl § 26.

Tredje ledd skiller mellom utfyllende bestemmelser ( bokstav a) som er rettslig bindende også i forhold til private, og utfyllende retningslinjer ( bokstav b) som ikke har slik rettsvirkning, men betydning for det forvaltningsskjønn som i tilfelle skal utøves. Særlig ved kommuneplanens arealdel har det utviklet seg en praksis med å angi supplerende retningslinjer i tillegg til de utfyllende bestemmelser som plan- og bygningsloven gir adgang til å sette.

Bokstav a gir hjemmel for utfyllende bestemmelser som svarer til pbl § 26 første ledd. De utfyllende bestemmelser kan således sette forbud mot visse former for ny bruk innenfor rammen av arealbruksformålet eller fastlegge vilkår for bruken. Slike vilkår kan gå ut på at bruk eller anlegg må skje på en bestemt måte, eller at visse forutsetninger må være oppfylt før bruken kan ta til, eventuelt at vedkommende må treffe visse tiltak på forhånd før bruk eller anlegg tar til. Dette medfører f eks at det ikke vil trenges tillatelse etter utk §§ 56 eller 57 til forurensende utslipp fra boliger, fritidshus, forretninger e l dersom utslippene skjer i henhold til bestemmelser fastsatt i arealplanen. En slik regulering av forurensende utslipp bryter med praksis på fastlandet, men de oversiktlige forholdene i planområdene gjør det hensiktsmessig å tillate virksomhet dersom nærmere bestemmelser i arealplanen er oppfylt. Hvis virksomheten har mer enn betydelig eller langvarig virkning på miljøet, må det søkes tillatelse etter utk § 57.

Her som ellers gjelder det at bestemmelsene ikke får virkning for igangværende bruk, jf utk § 52. Med formålet med planen siktes det ikke det til det arealbruksformål som er angitt i medhold av første ledd, men til det underliggende formål med planen, som vil være avledet (og gjerne mer spesifikt enn) formålet i utk § 47 annet ledd.

Bokstav b gir hjemmel for retningslinjer for skjønnsutøving ved anvendelse av planen, eventuell dispensasjon fra utfyllende bestemmelser og behandling av søknader etter utk §§ 56-57.

Fjerde ledd innebærer et visst krav til vurdering av følgene av arealplanen. For å sikre at mykere interesser får nødvendig oppmerksomhet under planarbeidet, krever bestemmelsen at det redegjøres i planen (i praksis som vedlegg til plankartet og de utfyllende bestemmelser og retningslinjer) for hvordan hensyn til miljø og lokalsamfunn er ivaretatt. Estetiske hensyn, sikker

hetshensyn og barns behov nevnes særskilt. Kravene til redegjørelsen bør sees i lys av om det skal foretas en konsekvensutredning etter utk § 58 flg på et senere tidspunkt. Dersom planen kan få virkninger for miljøet utenom planområdet, skal redegjørelsen også omfatte dette.

Reglene for konsekvensutredninger i utk §§ 58 flg gjelder ikke for redegjørelsen etter fjerde ledd, og redegjørelsen hverken tilsvarer eller overflødiggjør en konsekvensutredning etter utk § 58 flg. Men en slik konsekvensutredning er i tilfelle en plikt som retter seg mot tiltakshaveren, ikke mot den planansvarlige. Når det foretas en konsekvensutredning av tiltaket etter planprosessen, kan det imidlertid tenkes at resultatene av konsekvensutredningen tilsier at planen blir revidert. Spørsmålet om den planansvarlige skal foreta en konsekvensutredning etter reglene i utk §§ 58 flg, bør etter utvalgets mening vurderes nærmere i lys av Planlovutvalgets utredning og behandlingen av EU-kommisjones forslag til rådsdirektiv, jf (85/ 337/EØF)

§ 50 (utarbeiding av arealplanen)

Den planansvarlige skal sørge for å tilpasse planarbeidet til forholdene i det enkelte planområde. I hvert planområde kan det være et fast rådgivende utvalg for plansaker som gir uttalelser til foreslåtte planer.

Organer med oppgaver som gjelder ressursutnytting, vernetiltak, utbygging eller sosial og kulturell utvikling innen planområdet, har rett til å delta i planarbeidet. Slike organer skal etter anmodning fra den planansvarlige delta i det rådgivende utvalg for plansaker.

Den planansvarlige skal kunngjøre at planarbeidet blir satt i gang og for øvrig gjøre planarbeidet kjent på en hensiktsmessig måte, slik at planen kan bli gjenstand for offentlig debatt.

Utkast til plan skal legges ut til offentlig ettersyn og sendes til uttalelse hos berørte organer og organisasjoner m v som har særlige interesser i planarbeidet. Det kan settes en frist for uttalelse som må være minst 30 dager. Statlige myndigheter kan reise innsigelse mot planutkastet når det gjelder forhold innenfor deres ansvarsområde. Departementet kan fastsette hvilke organer som kan reise innsigelse.

Paragrafen svarer – med visse omredigeringer – til planforskr §§ 6-1 til 6-4 med tillegg av § 6-6 siste punktum.

Første ledd innebærer at den planansvarlige, jf utk § 48 første ledd, har ansvaret for å organisere planarbeidet, og at dette skal skje i lys av forholdene i det enkelte planområde og hvordan lokalsamfunnet der er organisert. Planarbeidet kan dermed legges opp forskjellig i lys av lokalsamfunnets størrelse og karakter og nasjonale bakgrunn. Annet punktum legger opp til at det for hvert planområde skal være et rådgivende utvalg for plansaker, men gjør ikke et slikt utvalg obligatorisk. I mangel av andre bestemmelser vi det være den planansvarlige som kan nedsette et slikt utvalg.

Annet ledd sikrer rett og plikt til medvirkning i planarbeidet for berørte offentlige organer. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde lokale organer på Svalbard.

Tredje ledd pålegger den planansvarlige å sørge for kunngjøring og informasjon om planarbeidet med sikte på offentlig debatt mens arbeidet pågår.

Fjerde ledd har regler om høring av planutkastet og om hvem som kan reise innsigelse mot det. Avgiveren avgjør selv hva som skal reises som innsigelse og hva som bare er en faglig merknad i høringsrunden. Dette bør gå klart frem av uttalelsen. Reises det innsigelse, skal sysselmannen megle mellom den planansvarlige og den som reiser innsigelse med sikte på en omforent løsning. Lykkes ikke det, er det departementet som treffer vedtak om å godkjenne planen, jf utk § 51 tredje ledd.

Bare statlige myndigheter kan reise innsigelse, og bare innenfor deres ansvarsområde. Begrepet myndighet omfatter ikke særskilte eller private rettssubjekter, herunder statlige eller statseide selskaper. Disse må gjøre sine synspunkter gjeldende senest som ledd i den ordinære høring. Departementet kan ellers fastsette hvilke statlige organer som kan reise innsigelse.

§ 51 (vedtakelse av planen)

Den planansvarlige legger etter høringen i samsvar med § 50 et ferdigbehandlet forslag til plan frem for sysselmannen eller den departementet bestemmer.

Sysselmannen eller den departementet bestemmer, kan treffe vedtak om å godkjenne planen når det ikke foreligger innsigelser, eller det er tatt hensyn til innsigelsene. Vedtak om godkjenning skal treffes senest en måned etter at et fullstendig plandokument er mottatt, om ikke særlige forhold foreligger. I så fall skal den planansvarlige underrettes skriftlig innen utløpet av fristen med opplysning om når vedtak vil være truffet. Godkjent plan sendes departementet til orientering.

Foreligger det innsigelser som det ikke er tatt hensyn til i planen, kan sysselmannen megle i saken. Dersom megling ikke fører til en løsning, sendes saken til departementet. Departementet kan gjøre de endringer i planen som finnes påkrevd.

Vedtak etter denne paragraf skal begrunnes etter forvaltningsloven §§ 24-25. Det kan påklages etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI.

Den planansvarlige skal sørge for å kunngjøre endelig godkjent plan på hensiktsmessig måte i lokalsamfunnet.

Paragrafen sammenfatter planforskr §§ 6-5 til 6-7, unntatt § 6-6 siste punktum. Den gjelder avgjørelsesstadiet i planprosessen.

Første ledd angir at den planansvarlige skal utarbeide et ferdig utkast til plan som oversendes sysselmannen. Sysselmannens myndighet og oppgaver er fastsatt i annet og tredje ledd. Departementet kan bestemme at et annet organ skal ha den myndighet og de oppgaver som ellers vil ligge til sysselmannen etter annet, jf første ledd. På den måten åpnes det for at et lokalt folkevalgt organ kan få myndighet til egengodkjenning i tråd med det som gjelder for kommunestyret i reguleringssaker etter pbl § 27-1 nr 1.

Annet ledd gjelder vedtakelse av planen når det ikke foreligger innsigelser, eller det er tatt hensyn til innsigelsene. I så fall kan sysselmannen (eventuelt et annet organ etter departementets bestemmelse) treffe vedtak om å godkjenne planen. Det normale vil her være at godkjenning uten videre blir gitt, og den skal etter annet punktum gis senest en måned etter at godkjenningsinstansen har mottatt plandokumentet i sin helhet, medregnet dokumentasjon etter utk § 49 fjerde ledd. Godkjenningsinstansen kan imidlertid utsette fristen i medhold av tredje punktum. Dette kan være aktuelt f eks dersom det er uklart om det er tatt hensyn til alle innsigelser eller om planutkastet ligger innenfor de rammer som loven setter. Når planen er godkjent, skal departementet få den til orientering etter fjerde punktum, men i disse tilfelle har departementet ikke noen myndighet til å gjøre endringer i planen ut over det som kan følge av alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsregler.

Det kan foreligge tvil om den planansvarlige har tatt hensyn til en innsigelse. Det avgjørende vil i så fall være om den myndighet som har reist innsigelsen, opprettholder sin innsigelse helt eller delvis trass i de justeringer som den planansvarlige har gjort.

Tredje ledd gjelder situasjonen når det foreligger innsigelser som det ikke er tatt hensyn til. Da kan sysselmannen megle mellom den planansvarlige og den myndighet som har reist innsigelse. Regelen gjelder også hvor innsigelsen er reist av en av sysselmannens fagavdelinger. Hvis meglingen fører til en omforent løsning slik at innsigelsen ikke lenger opprettholdes, kan sysselmannen – eventuelt et annet organ som departementet har bestemt – godkjenne planen i medhold av annet ledd. Fører meglingen ikke frem, er det departementet som etter annet og tredje punktum treffer vedtak om å godkjenne planen. Departementet kan da godkjenne planutkastet trass i innsigelsen, avslå godkjenning fullstendig, eller endre planen i samsvar med innsigelsen eller på annen måte.

Fjerde ledd er nytt og bestemmer at vedtak om godkjenning skal grunngis etter forvaltningsloven §§ 24-25, hva enten godkjenning gis eller nektes. Vedtaket kan påklages etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Denne klageretten har betydning for private enkeltindivider eller sammenslutninger med rettslig klageinteresse.

Femte ledd pålegger den planansvarlige å kunngjøre planen i lokalsamfunnet. Kunngjøring skal skje når planen er endelig godkjent, dvs når klagefristen på tre uker er ute. Planen vil likevel ha rettslig betydning fra godkjenningstidspunktet, om det ikke blir besluttet utsatt iverksetting i medhold av forvaltningsloven § 42.

§ 52 (arealplanens virkninger)

Ny virksomhet, herunder konstruksjoner, bygg, anlegg, riving, graving, fylling, masseuttak og annen ressursutnytting, samt fradeling av eiendom til slike formål, skal være i samsvar med arealbruk og bestemmelser fastlagt i godkjent plan.

Fredning i medhold av kapittel III-V går foran planen.

Ved tillatelse etter § 57 kan det gjøres unntak fra utfyllende bestemmelser til planen.

Paragrafen avløser planforskr § 7, jf for fastlandet pbl §§ 20-6 og 31. Den regulerer de rettsvirkningene av en arealplan som innebærer rådighetsinnskrenkninger.

Hovedbestemmelsen i første ledd svarer med noen justeringer til planforskr § 7. Regelen medfører at virksomhet som har mer enn helt kortvarig virkning, må være i samsvar med planen. Det samme gjelder fradeling av eiendom med sikte på slike virksomheter, et alternativ som nok har større praktisk betydning på fastlandet enn på Svalbard. Bestemmelsen i første ledd må ses i sammenheng med meldeplikten etter utk § 57 og adgangen til å nedlegge midlertidig forbud etter utk § 53.

Justeringen – tilføyelsen av ordet ny i innledningen – gjør det klarere at en arealplan ikke legger bånd på igangværende bruk, men bare har betydning for bruksendringer. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Hva slags endringer i arealbruken planen er til hinder for, beror på planens innhold. Det vanlige vil være at den bare rammer ny virksomhet av annen karakter enn den igangværende. Men det kan også være at en plan er til hinder for mer intensiv eller omfattende bruk av samme art som igangværende. I så fall bør det gå klart frem av planen hvilket omfang nåværende bruk har.

Annet ledd bestemmer at arealplanen aldri kan gjøre noen endring i det som følger av fredning etter kap III-V. Ved områdevern innenfor planområdene vil det derfor være bestemmelsene i vernevedtaket som regulerer arealbruken. Flora- og faunafredningen etter kap IV er imidlertid ikke til hinder for arbeid og virksomhet som finner sted i henhold til en godkjent plan, jf utk §§ 25 annet ledd og 27 annet ledd. Kulturminner som er fredet etter utk §§ 39 og 40 jf § 42, må imidlertid respekteres så lenge det ikke er gitt særskilt tillatelse etter utk § 56 eller 57.

Tredje ledd inneholder en dispensasjonshjemmel, jf for fastlandet pbl § 7. En slik dispensasjonshjemmel finnes ikke i planforskriften. Dispensasjonsadgangen gjelder bare i forhold til utfyllende bestemmelser etter utk § 49 tredje ledd bokstav a. Strider virksomheten mot det kartfestede arealbruksformål, jf utk § 49 første ledd, må arealplanen endres før virksomheten kan iverksettes. Utfyllende retningslinjer etter utk § 49 tredje ledd bokstav b er ikke rettslig bindende, slik at det her ikke er behov for noen lovhjemmel for å gjøre unntak.

Tredje ledd er utformet slik at det ikke trengs noe særskilt vedtak om unntak fra utfyllende bestemmelser i planen. Unntaket kan gis under ett med tillatelse etter utk §§ 56 eller 57, men det bør gå uttrykkelig frem av tillatelsen at det er gjort unntak fra en utfyllende bestemmelse i planen.

§ 53 (midlertidig forbud mot virksomhet og fradeling)

Finner sysselmannen eller den departementet bestemmer, at det innenfor et delområde må utarbeides en endret eller mer detaljert plan, kan vedkommende bestemme at virksomhet og fradeling som nevnt i § 52 ikke kan settes i gang før planen er godkjent. Forbudet kan ikke vare lenger enn et år. Departementet kan i særlige tilfelle forlenge fristen.

Paragrafen avløser planforskr § 10, jf for fastlandet pbl § 33. Den gir hjemmel for et midlertidig forbud mot tiltak og fradeling som ellers ville være tillatt i henhold til eksisterende arealplan.

Et forbud etter utk § 53 skal gi tid for en effektiv revurdering av planen for et delområde. Av hensyn til tiltakshaveren som har basert seg på en foreliggende arealplan, er utgangspunktet at en slik revurdering må skje i løpet av et år, men denne fristen kan forlenges av departementet. Midlertidig forbud etter utk § 53 vil være mest praktisk som reaksjon på en melding etter utk § 57, men kan nedlegges uten hensyn til om det foreligger noen slik melding.

§ 54 (statlig arealplan)

Når gjennomføring av viktige utbyggings-, anleggs- eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan departementet selv utarbeide og vedta en arealplan etter reglene i dette kapittel.

Paragrafen avløser planforskr § 9, jf for fastlandet pbl § 18.

Paragrafen gir departementet hjemmel til å utarbeide og vedta eller endre en arealplan etter kap VI. Paragrafen har selvstendig betydning i forhold til utk § 53 annet ledd ved å klargjøre at statlig arealplan bare kan besluttes av departementet, ikke av andre statlige organer.

Reglene i kapittel VI gjelder i utgangspunktet for en statlig arealplan. Det gjelder fullt ut for kapitlets formål og de materielle bestemmelser i kapitlet (utk §§ 47, 49, 52 og 53). Av de øvrige bestemmelsene vil utk § 48 annet og tredje ledd stadig ha betydning i forhold til en statlig arealplan, men en lokalt initiert endring i en vedtatt statlig arealplan kan neppe ventes godkjent uten at det er skjedd vesentlige endringer i de forhold som begrunnet den statlige arealplanen. Revisjonsarbeid etter utk § 48 tredje ledd bør derfor ikke omfatte en statlig arealplan uten at det på forhånd er avklart med departementet. For utarbeiding av en statlig arealplan gjelder utk § 50 slik at departementet trer i stedet for den ordinært planansvarlige. Innsigelsesadgangen har ingen reell betydning når det gjelder statlig arealplan; innvendinger som ellers ville begrunne innsigelse, kan i stedet avklares ved at det aktuelle departementet besørger at saken tas opp i regjeringen. Av reglene i utk § 51 er det derfor bare fjerde og femte ledd som gjelder tilsvarende for departementet ved en statlig arealplan. Når en tiltakshaver vil gi melding etter utk § 57 om virksomhet i henhold til en statlig arealplan, skjer det på vanlig måte overfor den ordinært planansvarlige og sysselmannen.

Kapittel VII. Virksomhet med konsekvenser for miljøet

i. Generelle regler

§ 55 (lokalisering av næringsvirksomhet)

Næringsvirksomhet skal som hovedregel foregå i planområdene, jf § 47, og skal lokaliseres slik at miljøulempene blir minst mulig.

Paragrafen inneholder et lokaliseringsdirektiv med sikte på næringsvirksomhet. Rettslig sett har det samme status som prinsippene for myndighetsutøving i utk § 7-10 og det overordnete prinsipp for flora- og faunaforvaltning i utk § 23.

Hovedregelen etter utk § 55 skal være at næringsvirksomhet lokaliseres til planområdene. Dette må tillegges vekt ved avgjørelse av søknader etter utk § 56 til næringsvirksomhet utenfor planområdene. Bestemmelsen er også ment som et direktiv til den enkelte næringsutøver uten karakter av rettsplikt, bl a med sikte på planlegging av ny virksomhet. Det er imidlertid former for næringsvirksomhet som den ikke kan anvendes på, jf modifikasjonen som hovedregel. Eksempler på dette er cruiseturisme, fangstanlegg og fiske. Også for annen stedbundet næring, som bergverksdrift, kan ikke prinsippet i utk § 55 anvendes uavkortet, men her kan det i stedet bli aktuelt å innføre eller utvide et planområde i medhold av utk § 47 første ledd.

Uansett om næringsvirksomhet blir lokalisert innenfor eller utenfor planområdene, gjelder det generelle direktivet om lokalisering slik at miljøulempene blir minst mulig. Dette direktivet har samme rettslige status som direktivet om lokalisering i planområdene. Det må derfor oppfylles gjennom behandlingen av arealplaner og søknader om tillatelse etter utk §§ 56-57. Ved forberedelsen av arealplaner vil dokumentasjon etter utk § 49 fjerde ledd av hvordan miljøhensyn blir ivaretatt gjennom planen, være et viktig virkemiddel. Ved behandling av søknader etter utk § 56 vil konsekvensutredninger etter utk §§ 58-59 være et sentralt hjelpemiddel.

Når man vurderer lokalisering for å gjøre miljøulempene minst mulig, må det legges vekt på både virkninger for naturmiljøet og i forhold til kulturminner, og ulemper for fastboende og eventuelt tilreisende samt for annen næringsvirksomhet.

Paragrafen gjelder direkte bare for næringsvirksomhet. Bosettingen vil i hovedsak være en konsekvens av næringsvirksomheten, og også fast bosetting skal som utgangspunkt skje i planområdene og på en slik måte at miljøulempene blir minst mulig. Forskning kan som utgangspunkt ikke regnes som næringsvirksomhet (selv om det må tas forbehold for forskning som er en integrert del av næringsvirksomhet). Tvert om vil forskningstemaet - naturlige prosesser i og påvirkning av uberørt natur – ofte tilsi at forskningsvirksomheten legges utenfor planområdene. Tyngre forskningsinstallasjoner bør imidlertid lokaliseres til planområdene, og all forskningsvirksomhet bør innrettes med sikte på å volde så små ulemper for miljøet som mulig.

§ 56 (krav om tillatelse utenfor planområder og i planområder uten godkjent plan)

Det trengs tillatelse fra miljøvernmyndigheten for Svalbard til

1. terrenginngrep;

2. virksomhet som kan volde forurensning;

3. hoteller, pensjonater og andre overnattingssteder for allmennheten;

4. virksomhet som kan virke inn på et fredet kulturminne i strid med § 42;

5. annen virksomhet som kan belaste miljøet på Svalbard når departementet har gitt forskrift om det;

6. endring i eksisterende anlegg eller bruken av det dersom den forandrer anleggets karakter eller virkninger for naturmiljøet.

Tillatelse etter denne paragraf må foreligge før virksomheten påbegynnes. Søknaden skal redegjøre for hvilken betydning virksomheten kan få for miljøet. Departementet kan gi forskrift om at søknader skal sendes på høring eller legges ut til offentlig ettersyn.

Den som legger frem nærmere opplysninger om en planlagt virksomhet, kan kreve at sysselmannen avgjør om virksomheten vil kreve tillatelse etter denne paragraf. Sysselmannen tar stilling til hvilke opplysninger som må legges frem for å kunne treffe en slik avgjørelse.

Paragrafen avløser naturvernforskr §§ 6-8, kulturminneforskr § 11 første ledd og røyeforskr § 6. Den har ingen direkte parallell i fastlandslovgivningen, men første ledd bokstav b tilsvarer forurensningsloven § 7 jf § 11 og bokstav d kulturminnel § 8. Det vises ellers til kap 8.2 i de alminnelige motiver.

Paragrafen regulerer i hvilken utstrekning en ny virksomhet utenfor planområder må ha særskilt tillatelse. Den gjelder også for ny virksomhet i et planområde der det ikke foreligger noen godkjent arealplan etter kap VI.

Første ledd angir hvilke virksomheter som må ha tillatelse. Bestemmelsen omfatter de tiltak som er nevnt i naturvernforskr § 6 første og annet ledd, men er mindre kasuistisk utformet.

Bokstav a omfatter alle slags terrenginngrep. Som terrenginngrep regnes alle tiltak på land og i havet, som medfører graving, sprengning eller utfylling i terrenget, og konstruksjoner og anlegg – herunder byggverk – som er fast forbundet med grunnen. Påbygg i høyden på en etablert sokkel, konstruksjon eller bygning må vurderes etter bokstav f. Plassering av løse gjenstander – f eks campingvogner og meiehytter – kan derimot ikke regnes som terrenginngrep, men kan reguleres med forskrift etter bokstav e eller etter utk § 72. Inngrep i vassdrag, som endring av vassdragets løp, oppmudring, utdyping, utvidelse og utfylling, regnes som terrenginngrep etter bokstav a. I grensetilfelle bør det legges vekt på hvilke miljøvirkninger virksomheten kan føre med seg.

Bokstav b setter krav om tillatelse for virksomhet som kan volde forurensning. Hva som regnes som forurensning, følger av definisjonen i utk § 3 bokstav a. En virksomhet må ha tillatelse selv om det bare skyldes et samvirke med andre påvirkningsfaktorer at det kan volde forurensning som omfattes av definisjonen. Det kreves ikke etter bokstav b at virksomheten med sikkerhet vil volde forurensning; det er tilstrekkelig at det er en risiko for det, jf kan. At tiltakshaveren treffer foranstaltninger for å unngå utslipp til miljøet er uten betydning for om tillatelse er nødvendig etter bokstav b, men kan ha stor betydning for vurderingen av om tillatelse bør gis.

Bokstav c stiller krav om tillatelse for overnattingstilbud som retter seg mot allmennheten, jf i dag naturvernforskriften § 6 første ledd nr 2. Bokstav c retter seg mot driften uavhengig av om det iverksettes fysiske arbeider, og omfatter også etablering av teltplass. Den samlede kapasitet av de forskjellige overnattingstilbud vil ha stor betydning for hvilken belastning som svalbardnaturen vil bli utsatt for fra ferdsel og turisme.

Bokstav d gjelder også virksomhet i sikringssonen rundt et fredet kulturminne. Bokstav e har karakter av en sekkebestemmelse, som gir departementet adgang til å fastsette ved forskrift at

miljøbelastende virksomhet som ikke fanges opp av de øvrige alternativer, må ha tillatelse. Bokstav f omfatter endringer i eksisterende anlegg eller bruken av det, forutsatt at endringen gir anlegget en

annen karakter eller gir nye virkninger for naturmiljøet. Under bokstav f går påbygg og vesentlige forandringer i et anlegg eller en konstruksjon, for eksempel av en oppført hytte og vesentlige endringer i bruken av en hytte. Typiske eksempler på det siste vil være at en hytte oppført til fangst eller forskningsformål tas i bruk som fritidshytte, eller at en fritidshytte tas i bruk i reiselivsnæringen. Tiltakshaveren kan kreve at sysselmannen avgjør om det er nødvendig med tillatelse i et slikt tilfelle, jf tredje ledd.

Annet ledd første punktum innebærer at det ikke kan foretas noen form for inngrep i terrenget – f eks som forberedende arbeider – uten at det er gitt tillatelse. Annet punktum stiller krav om at søknaden skal redegjøre for hvilken betydning virksomheten kan få for miljøet. Medfører utk § 58 at det skal utarbeides en konsekvensutredning, skal den følge med. Ellers behøver ikke redegjørelsen etter annet punktum å hvile på konkrete undersøkelser, eller bygges på reglene om særskilt konsekvensutredning etter utk § 58. Kravet til redegjørelse må da avpasses etter virksomhetens omfang og formodentlige miljørisiko.

Tredje punktum åpner adgang for departementet til å gi forskrift om at en søknad skal sendes på høring eller legges ut til offentlig ettersyn før den avgjøres. Bestemmelsen har særlig til formål å sikre at lokalsamfunnets synspunkter kan komme frem, og er særlig tenkt utnyttet med sikte på lokale folkevalgte organer og organisasjoner i lokalsamfunnet. I forhold til berørte private parter vil forvaltningsloven regulere spørsmålet om forhåndsvarsling, jf fvl § 16.

Utvalget anser det ikke nødvendig med noen frist for når en søknad skal sendes inn. I realiteten gjelder dette et spørsmål om hvor lang tid søknadsbehandlingen ventelig vil ta, noe som heller bør løses f eks ved serviceerklæringer fra sysselmannens side. Når virksomheten må konsekvensutredes, er det imidlertid grunn til å angi en viss frist, jf utk § 58 tredje ledd.

Bestemmelsene i første ledd om når det kreves tillatelse, kan by på grensetilfelle og avgrensningsproblemer. For en tiltakshaver kan det være av betydning å få avklart om en virksomhet er av en slik art eller størrelse at det må søkes om tillatelse. Tredje ledd bestemmer derfor at tiltakshaveren kan kreve at sysselmannen avgjør dette særskilt dersom han eller hun legger frem de opplysninger om virksomheten som sysselmannen finner tilstrekkelige til å avgjøre om det trengs tillatelse. Også en slik avgjørelse må regnes som et enkeltvedtak som kan påklages.

§ 57 (virksomhet i planområder med godkjent plan

Før det settes i gang virksomhet eller fradeling, skal tiltakshaveren gi melding til den planansvarlige og sysselmannen eller den departementet bestemmer. Meldingen skal gi tilstrekkelige opplysninger til å vise om virksomheten eller fradelingen er i samsvar med planen.

Igangsetting kan skje tre uker etter at meldingen er mottatt, hvis ikke

1. virksomheten er i strid med planen,

2. sysselmannen har fastsatt midlertidig forbud etter § 53, eller

3. det kreves tillatelse etter tredje ledd.

Før igangsetting kreves det likevel tillatelse av sysselmannen, selv om virksomheten er i samsvar med godkjent arealplan, hvis

1. planen ikke har utfyllende bestemmelser om størrelse eller utførelse som virksomheten holder seg innenfor,

2. virksomheten kan volde forurensning ut over planens utfyllende bestemmelser om forurensning fra bolig, fritidshus eller forretning,

3. virksomheten kan få virkning for naturmiljøet utenom planområdet, eller

4. virksomheten kan ha betydelig og langvarig virkning for miljøet.

Er virksomheten i strid med planen, kan den ikke igangsettes uten at planen blir endret. Sysselmannen kan likevel gi tillatelse til virksomhet som er i strid med utfyllende bestemmelser til planen. Paragrafen regulerer behandlingen av ny virksomhet i planområder med godkjent plan. Den avløser planforskr § 8 og naturvernforskr § 7.

Etter første leddførste punktum skal tiltakshaveren gi melding om planlagt ny virksomhet i planområdet. Meldepliktig er virksomhet som nevnt i § 56 første ledd, riving og fradeling. Når paragrafen senere bruker uttrykket virksomhet, omfatter dette alle de tre kategoriene og bare disse. Meldingen kan gis av tiltakshaveren selv eller av noen på hans eller hennes vegne, f eks en entreprenør. Ved fradeling gis meldingen naturlig av grunneieren. Meldingen gis til den planansvarlige og til sysselmannen. Med tanke på utviklingen i lokalforvaltning på Svalbard kan departementet bestemme at meldingen skal gis til et annet organ enn sysselmannen. Annet punktum bestemmer at meldingen må inneholde tilatrekkelige opplysninger til å vise at virksomheten vil være i samsvar med planen. Andre krav til hva meldingen skal inneholde, kan fastsettes med hjemmel i utk § 98.

Annet ledd bestemmer at tiltakshaveren kan påbegynne virksomheten tre uker etter at meldingen er mottatt av adressatene etter første ledd, hvis det ikke foreligger forhold som nevnt i bokstav a til c. Før denne fristen er ute, kan det ikke gjøres noe inngrep i terrenget. Etter bokstav a gir ikke meldingen grunnlag for å påbegynne virksomheten dersom den vil være i strid med planen, enten det er det kartfestede arealbruksformålet eller utfyllende bestemmelser til planen. Før virksomheten kan påbegynnes,må da enten planen endres, eller det må foreligge tillatelse dersom det bare er de utfyllende bestemmelser til planen som virksomheten støter an mot. Etter bokstav b kan virksomheten heller ikke påbegynnes dersom sysselmannen har nedlagt midlertid bygge- og deleforbud etter utk § 53. Endelig er det etter bokstav c nødvendig med tillatelse i visse situasjoner, jf tredje ledd.

Tredje ledd bestemmer når det kreves tillatelse til en virksomhet som det er gitt melding for. Dette gjelder i fire situasjoner. Etter bokstav a vil tillatelse være nødvendig dersom ikke planen er tilstrekkelig detaljert nok når det gjelder størrelse og utførelse av virksomheten, eller dersom den meldte virksomheten går ut over det som de utfyllende bestemmelser fastsetter om størrelse eller utførelse. Etter bokstav b vil hovedregelen være at virksomheten må ha tillatelse dersom den kan volde forurensning, men det gjelder ikke hvis det er tale om bolig, fritidshus eller forretning der de forurensende utslipp holder seg innenfor de rammer som er fastsatt i planens utfyllende bestemmelser. Er det ikke satt noen utfyllende bestemmelser om forurensning, vil det også her være nødvendig med tillatelse. Bokstav c gjør det nødvendig med tillatelse hvis virksomheten kan få virkninger for miljøet utenfor planområdet (f eks et større overnattingssted). Bokstav d skal sikre at virksomhet som kan ha betydelige og langvarige miljøvirkninger, får en konkret vurdering basert på en slik konsekvensutredning som skal utarbeides etter utk § 58.

For vurderingen av om tillatelse skal gis, vil det være nødvendig med flere opplysninger fra tiltakshaveren enn meldingen etter første ledd normalt gir. I forskrift etter utk § 98 kan det gis næremre regler om hvordan opplysningene skal fremskaffes og om overgangen fra meldingsbehandling til vurdering av spørsmålet om tillatelse.

Fjerde ledd fastslår at en virksomhet i strid med planen som utgangspunkt ikke kan settes i gang uten planendring, men at det er tilstrekkelig med tillatelse fra sysselmannen dersom det bare

er de utfyllende bestemmelser til planen som virksomheten støter an mot.

§ 58 (særskilt konsekvensutredning)

Tiltakshaveren skal få utarbeidet konsekvensutredning for virksomhet som trenger tillatelse etter loven her og som

1. kan få mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet utenfor planområdene, eller

2. kan få betydelig og langvarig virkning for miljøet i et planområde.

Departementet kan gi forskrift om hvilke virksomheter som må konsekvensutredes. Sysselmannen avgjør om en virksomhet går innunder første ledd og kan treffe vedtak om at det for en bestemt virksomhet er unødvendig å utarbeide konsekvensutredning.

Konsekvensutredningen skal belyse tiltakets virkninger på miljøet som grunnlag for vurdering og avgjørelse av søknaden. Sysselmannen kan bestemme at konsekvensutredningen også skal omfatte virkningene for lokal bosetting og for annen lovlig virksomhet. Konsekvensutredningen skal utarbeides på grunnlag av et utredningsprogram godkjent av sysselmannen.

Den som planlegger tiltak som nevnt i første ledd, skal sende sysselmannen forhåndsmelding med forslag til utredningsprogram senest ett år før søknad tenkes innsendt. Er det sendt inn søknad etter §§ 56 – 57 uten forhåndsmelding, kan sysselmannen avvise søknaden.

Departementet gir forskrift om konsekvensutredning.

Paragrafen er ny og avløser naturvernforskr § 9, jf for fastlandet pbl kap VII-a. Reglene om konsekvensutredning bidrar til å realisere prinsippet i Grunnloven § 110 b annet punktum.

Paragrafen regulerer når det skal utarbeides en særskilt utredning av hvilke konsekvenser en planlagt virksomhet vil ha for miljøet og eventuelt konsekvenser for øvrig. Men også i andre saker skal det opplyses hvilken betydning den omsøkte virksomheten kan få for miljøet, jf utk § 56 annet ledd annet punktum og forvaltningsloven § 17 første ledd.

Første ledd angir hvilke virksomheter som må konsekvensutredes. Grunnvilkåret er at det ver tale om virksomhet som krever tillatelse etter utk § 56 eller andre bestemmelser i loven. For øvrig skilles det ettersom virksomheten kan få virkninger for naturmiljøet utenom planområdene, eller bare for miljøet i planområdene. I første tilfelle skal det etter bokstav a utarbeides konsekvensutredning dersom virksomheten kan få mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet. Er det bare tale om virkninger i planområdet, er terskelen etter bokstav b høyere for at det skal være nødvendig å utarbeide konsekvensutredning – da må virksomheten kunne få betydelig og langvarig virkning for miljøet i planområdet (jf kravet om tillatelse etter utk § 57 tredje ledd bokstav d). Ved vurderingen skal det legges vekt på om virkningene kan tenkes å bli omfattende og berøre sjeldne miljøverdier, og om de er irreversible eller av lang varighet. For enkeltstående handlinger vil det sjelden være nødvendig med konsekvensutredning, men det kan ikke utelukkes. Hva som nærmere ligger i kriteriene, kan avklares av sysselmannen i det enkelte tilfelle i medhold av annet ledd. Sysselmannen kan da også frita for konsekvensutredning, noe som kan være aktuelt for virksomhet som går inn under bokstav a og bare vil ha begrensete, oversiktlige og velkjente virkninger. En presisering av hva slags virksomhet som det skal – eller ikke skal – foretas konsekvensutredning for, kan også skje ved forskrift etter femte ledd.

EU-direktivet om konsekvensutredninger (85/337/EØF) med senere endringer er innlemmet i EØS-avtalen, men er ikke bindende for Svalbard. Det er gjennomført i norsk rett ved endringer i pbl kap VII-a og forskrift 13 desember 1996 nr 1145, som ikke gjelder for Svalbard. Mange av de virksomheter som skal konsekvensutredes etter forskriften, er i praksis ikke aktuelle på Svalbard. Men dersom det på Svalbard planlegges virksomheter som ville trenge konsekvensutredning på fastlandet, må man uten videre legge til grunn at de skal konsekvensutredes etter loven her. Plikten til å foreta konsekvensutredninger for nye virksomheter på Svalbard etter første ledd vil imidlertid rekke lenger enn forskr 13 desember 1996 gjør på fastlandet. Dette er en konsekvens av at miljømålene settes høyere på Svalbard.

Ved at første ledd legger plikten til å få utarbeidet konsekvensutredning på tiltakshaveren, følger det også at tiltakshaveren selv må bekoste konsekvensutredningen.

Tredje ledd presiserer i første punktum at konsekvensutredningen skal tjene som grunnlag for vurdering og avgjørelse av søknaden. Som vurderingsgrunnlag vil det ha betydning både for høringsinstanser og avgjørsinstanser. Hensikten med en konsekvensutredning er altså ikke generell kunnskapsinnsamling, og dette vil ha betydning for opplegg, innhold og utforming av konsekvensutredningen. Avhengig av kunnskapsstatus for miljøet vil det være nødvendig med feltobservasjoner for å klarlegge den aktuelle miljøtilstanden

før det kan sies noe nærmere om virkninger som den omsøkte virksomheten kan få, og med sann-synlighetsanslag for at virkningene inntreffer. Som regel bør det ikke kreves generelle virkningsstudier som har sterkere karakter av grunnforskning som del av utredningsarbeidet, men det kan tenkes tilfelle – særlig ved planer om omfattende naturinngrep – hvor en forsvarlig konsekvensutredning forutsetter en høyning av den alminnelige kunnskap om miljøvirkninger av naturinngrep.

Konsekvensutredningen skal belyse virksomhetens virkninger for miljøet (både naturmiljøet, kulturminner og – hvis aktuelt – miljøet i bosettingene), og kan etter annet punktum også omfatte andre virkninger for lokal

bosetting og for annen lovlig virksomhet. Dette bør normalt fastsettes når det gjelder konsekvensutredning av virksomhet i planområdene. Utredningen skal etter tredje punktum foretas på grunnlag av et utredningsprogram som sysselmannen har godkjent. Utredningsprogrammet vil angi nærmere hva som skal utredes, hvem som skal stå for det, og frister for utredningsarbeidet.

Fjerde ledd kobler konsekvensutredningen til søknadsbehandlingen. Etter første punktum må tiltakshaveren sende forhåndsmelding med forslag til utredningsprogram til sysselmannen senest ett år før søknad tenkes innsendt. Bestemmelsen har karakter av en ordensregel. Selv om meldingen er sendt kortere tid enn ett år før den påtenkte søknad, bør sysselmannen ta meldingen under behandling. Arbeidet med konsekvensutredningen vil da vise om det blir mulig å sende inn søknaden før et år etter forhåndsmeldingen, jf utk § 59 første ledd. Hvis en konsekvensutredning for virksomheten forutsetter flerårige inventeringer for å fange opp mulige sesongmessige variasjoner, eller andre feltundersøkelser som er avhengige av bestemte klimatiske forhold, må det påregnes at utredningsarbeidet vil pågå i flere år før en søknad kan sendes inn. Konsekvensutredningen skal foreligge før søknaden sendes inn, slik at tiltakshaveren blir oppfordret til å vurdere og utforme søknaden på bakgrunn av resultatene i konsekvensutredningen, jf forutsetningen i utk § 59 første ledd første punktum. Blir det sendt inn søknad etter utk § 56 for en virksomhet som trenger konsekvensutredning, uten at det er sendt forhåndsmelding etter utk § 58 tredje ledd, kan sysselmannen etter annet punktum avvise søknaden uten realitetsbehandling, og skal gjøre det dersom det ikke treffes avgjørelse etter første ledd annet punktum om at konsekvensutredning er unødvendig.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrift om konsekvensutredning. Utvalget legger til grunn at en slik forskrift vil bli gitt. I en slik forskrift kan det bl a fastsettes krav til forhåndsmelding og forslag til utredningsprogram, krav til innhold og utforming av konsekvensutredningen, og regler om behandlingen av forslag til utredningsprogram og godkjenning av konsekvensutredning.

Sysselmannens avgjørelse etter annet ledd om plikten til å foreta konsekvensutredning må regnes som selvstendige enkeltvedtak etter forvaltningsloven som kan påklages av tiltakshaveren eller andre med rettslig klageinteresse. Også en avvisning etter fjerde ledd annet punktum er et enkeltvedtak, jf fvl § 2 tredje ledd. Avgjørelser om utredningsprogram etter tredje ledd bør derimot regnes som prosessledende avgjørelser.

§ 59 (bruk av særskilt konsekvensutredning)

Tiltakshaverens søknad skal utarbeides sammen med konsekvensutredningen og vise hvordan konsekvensutredningen er lagt til grunn. Sysselmannen sender søknad og konsekvensutredning på høring.

Dersom det i utredningen eller på annen måte avdekkes nye forhold som kan ha vesentlig betydning for virksomhetens virkninger for miljøet, kan sysselmannen kreve tilleggsutredninger. Det kan ikke gis tillatelse før sysselmannen har godkjent at plikten til å utarbeide konsekvensutredning er oppfylt. Hvis virksomheten ikke er påbegynt før fem år etter at tillatelsen ble gitt, må det utarbeides ny konsekvensutredning etter § 58 om ikke sysselmannen fritar for dette.

Paragrafen er ny. I fastlandslovgivningen har bestemmelsen sin parallell i pbl §§ 33-6, 33-7 og 33-10.

Første ledd første punktum har et særskilt krav til søknadens innhold når det utarbeides konsekvensutredning, idet søknaden skal vise hvordan det er tatt hensyn til konsekvensutredningen. Bestemmelsen tar sikte på å oppfordre tiltakshaveren til å utforme søknaden slik at virksomheten vil få minst mulig miljømessige og andre skadevirkninger. Annet punktum bestemmer at søknad og konsekvensutredning skal sendes på høring under ett. Dette skjer etter de regler for høring og utlegging til offentlig ettersyn som er fastsatt i forskrift etter utk § 56 annet ledd tredje punktum.

Annet ledd første punktum gir sysselmannen hjemmel til å kreve tilleggsutredninger ut over det som utredningsprogrammet har fastsatt, dersom de foretatte utredninger eller høringen – eller andre kilder – avdekker forhold som hittil ikke har vært utredet, og som kan ha vesentlig betydning for virksomhetens virkninger for miljøet. Bestemmelsen har karakter av en sikkerhetsventil, idet utgangspunktet er at utredningsprogrammet skal være bestemmende for hva som skal utredes.

Annet punktum medfører at det ikke kan gis noen tillatelse etter utk § 56 før sysselmannen har godkjent at plikten til å utarbeide konsekvensutredning er oppfylt. En slik godkjenning skal gis når utredningsprogrammet er fullført på forsvarlig måte og det ikke er grunn til å kreve tilleggsutredninger etter første punktum. Sysselmannens godkjenning bør regnes som en prosessledende avgjørelse i forhold til forvaltningsloven. Bestemmelsen skal sikre at konsekvensutredningen blir tatt i betraktning ved avgjørelsen av søknaden. Normalt vil det heller ikke være grunn til å ta stilling til søknaden før det foreligger en fullført konsekvensutredning.

Tredje punktum gjør at det som hovedregel må kreves ny konsekvensutredning dersom virksomheten ikke er påbegynt før det er gått fem år etter at tillatelsen ble gitt. Bakgrunnen for bestemmelsen er at både miljøtilstanden og miljøbelastningen kan ha endret seg i løpet av den tiden som er gått, slik at den tidligere konsekvensutredningen ikke lenger er noe dekkende grunnlag for å vurdere virksomheten. Men utredningsprogrammet for en ny konsekvensutredning kan ofte bli betydelig enklere enn det opprinnelige. Tillatelsen selv vil bortfalle når det er gått fem år, jf utk § 62 tredje ledd.

§ 60 (avgjørelse av søknaden)

I begrunnelsen for vedtaket skal det angis hvordan en særskilt konsekvensutredning etter § 58 med innkomne uttalelser er vurdert, og hvilken betydning de har hatt for avgjørelsen.

I en tillatelse bør det settes vilkår som er tjenlige til å oppfylle formålet med reglene i denne lov. Er det utarbeidet en konsekvensutredning etter § 58, skal det normalt settes vilkår etter § 61.

Det gis underretning etter reglene i forvaltningsloven § 27 til alle som har uttalt seg til søknaden eller konsekvensutredningen.

Avgjørelsen av en søknad etter utk § 58 skal skje på det faktiske grunnlag som bl a en særskilt konsekvensutredning i tilfelle gir, jf utk § 59 annet ledd, og i lys av lovens formål og de overordnete retningslinjer og prinsipper i utk §§ 7-10, 23 og 55.

Paragrafen gir regler om vilkår og om begrunnelse og underretning ved avgjørelse av søknader etter utk § 56 eller 57 tredje ledd. Den kan sies å avløse naturvernforskr § 10, men innebærer at miljøvernmyndigheten stilles vesentlig friere i avgjørelsen.

Første ledd stiller særskilte krav til begrunnelse om vedtaket, som kommer i tillegg til de alminnelige regler i forvaltningsloven kapittel V. Begrunnelsen skal vise hvordan en særskilt konsekvensutredning i saken med innkomne uttalelser er vurdert og den betydning de har hatt for avgjørelsen. Dette skal sikre at konsekvensutredningen får reell betydning for miljøvernmyndighetens behandling.

Annet ledd gir regler om vilkår i tillatelsen. Som utgangspunkt vil adgangen til å sette vilkår bero på den ulovfestede, alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslære. Etter denne beror adgangen til å sette vilkår på en samlet vurdering av hvilken saklig sammenheng det er mellom vilkåret og vedtaket for øvrig, og hvor inngripende vilkåret er. Første punktum vil gjøre at det som utgangspunkt kan settes de vilkår som er tjenlige til å fremme formålet med loven, jf utk § 1. Det ligger også i denne bestemmelsen at det bør gjøres for å unngå at virksomheten – så langt råd er – påvirker miljøtilstanden. Etter annet punktum skal det vanligvis settes vilkår om at tiltakshaveren foretar en løpende overvåking av miljøtilstanden i samsvar med utk § 61, dersom den tillatte virksomheten er slik at det har vært utarbeidet konsekvensutredning etter utk § 58. Det må likevel vurderes i det enkelte tilfelle om det er grunn til å sette et slikt vilkår, og hvilket omfang en slik overvåking bør ha. Har konsekvensutredningen vist klart at det ikke er noen fare for miljøpåvirkning av betydning, vil det neppe være noen grunn til å sette vilkår om overvåking etter § 61.

Tredje ledd gir enhver som har engasjert seg i saken ved å avgi høringsuttalelse, krav på å bli underrettet om vedtaket, selv om vedkommende ikke har partsstilling etter forvaltningsloven.

§ 61 (overvåking og tiltak mot uforutsette virkninger)

Tiltakshaveren skal i samsvar med vilkår i tillatelsen gjennomføre en regelmessig og effektiv overvåking av miljøet for å

1. vurdere virkninger av pågående virksomhet, herunder verifisering av forutsette virkninger, og

2. legge forholdene til rette for at uforutsette virkninger kan bli oppdaget på et tidlig tidspunkt.

Dersom det under virksomheten avdekkes uforutsette virkninger, skal sysselmannen varsles uten opphold.

Paragrafen er ny. Den har en parallell i Antarktisforskr § 13. Den skal sikre at tiltakshaveren tar et løpende ansvar for de virkninger virksomheten får for miljøet.

Overvåking etter utk § 61 skal bare finne sted når det er fastsatt i vilkår i tillatelsen, jf utk § 60. Normalt vil det bare være aktuelt for virksomhet der det er utført en konsekvensutredning som viser at det er fare for påvirkning av miljøet. I tillatelsen kan det fastsettes nærmere hvem som skal utføre overvåkingen eller hvem som i egenskap av tiltakshaver (jf utk § 3) er ansvarlig for at den blir utført. Er det flere virksomheter som påvirker miljøtilstanden kan de gis pålegg om å samarbeide om et felles overvåkingsprogram for å reduserer kostnadene til det.

Overvåkingen skal fange opp både virkninger som er forutsett ( første ledd bokstav a) og uforutsette virkninger ( bokstav b).

Sysselmannen kan kreve tilgang til de opplysninger overvåkingen gir, jf utk § 87. Annet ledd bestemmer dessuten at tiltakshaveren av eget tiltak skal varsle sysselmannen dersom det avdekkes uforutsette virkninger for miljøet. Er det tale om en overtredelse av regelverket må den ansvarlige treffe nødvendige tiltak for å stanse eller begrense virkningene i samsvar med utk § 91.

§ 62 (endring, omgjøring og bortfall av tillatelse)

Sysselmannen kan endre eller trekke tilbake en tillatelse etter denne lov eller vilkårene for den, dersom

1. det er nødvendig for å hindre uforutsette skadevirkninger for miljøet;

2. de skadevirkninger som virksomheten har for miljøet, kan minskes uten uforholdsmessig kostnad for tiltakshaveren;

3. det trengs for å oppfylle internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg med hensyn til Svalbard;

4. ny teknologi gjør det mulig å minske miljøulempene vesentlig;

5. tiltakshaveren overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og overtredelsen er betydelig, gjentar seg eller vedvarer;

6. tjenestemenn med tilsynsmyndighet blir nektet adgang til virksomhetsområdet;

7. det ikke blir stilt sikkerhet for opprydding når det er krevd etter § 63.

Omgjøring kan i alle tilfelle skje når det er gått ti år siden vedtaket. Sysselmannen kan lempe på begrensninger og vilkår i en tillatelse dersom erfaring viser at det kan skje uten skadevirkninger av noen betydning for miljøet.

En tillatelse som ikke er benyttet, bortfaller fem år etter at den ble gitt.

Paragrafen avløser naturvernforskr §§ 11 og 16, jf for fastlandet forurl § 18.

Første ledd gir adgang til omgjøring når det foreligger en særskilt omgjøringsgrunn som nevnt i bokstav a-g. Bestemmelsen gjelder både for tillatelser etter utk §§ 56 og 57 og for andre tillatelser og dispensasjoner (unntak) gitt etter loven her, jf likevel den særskilte omgjøringshjemmelen for enkelttillatelser til motorferdsel i utk § 82. Omgjøringen kan bestå i helt eller delvis tilbakekall av tillatelsen, i supplerende tilleggsvilkår av større eller mindre omfang, og i at vilkår frafalles. Omfanget av omgjøringen må bero på omgjøringsgrunnen i det enkelte tilfelle.

Bokstav a gir adgang til omgjøring for å unngå skadevirkninger på miljøet som ikke ble forutsett da tillatelsen ble gitt. Bestemmelsen medfører altså at risikoen for uforutsette miljøskader ligger på tiltakshaveren.

Bokstav b gir adgang til omgjøring når miljøulempene kan reduseres uten uforholdsmessig kostnad. I realiteten betyr dette at det må ha skjedd endringer på kostnadssiden etter at tillatelsen ble gitt. Ved vurderingen av hva som skal anses for uforholdsmessig, må det legges vekt på både hvilken reduksjon i miljøulemper som kan oppnås og kostnadenes størrelse, både absolutt og i forhold til de tidligere kostnader og de totale investeringer i tiltaket. Hensynet til tiltakshaverens økonomi kan bare spille inn ved den skjønnsmessige vurdering av om omgjøringsadgangen bør brukes.

Bokstav c er en nyskaping på bakgrunn av utviklingen i internasjonal miljørett. Den gir hjemmel for å gjennomføre internasjonale forpliktelser med miljøkrav også i forhold til eksisterende virksomhet med tillatelse. Bestemmelsen kan ikke brukes til å gjennomføre internasjonale forpliktelser som bare er bindende for fastlandet og ikke er gjort gjeldende for Svalbard.

Bokstav d må ses i sammenheng med prinsippet om miljømessig teknologi i utk § 10, og gir adgang til å pålegge bruk av ny teknologi, eller stille krav som forutsetter introduksjon av ny teknologi, dersom dette kan minske miljøulempene vesentlig.

Bokstav e svarer til naturvernforskr § 16 bokstav a og er dels et forebyggende tiltak, dels en sanksjon ved mer graverende overtredelser av regelverket.

Bokstav f svarer til naturvernforskr § 16 bokstav c og kan fungere både som en sanksjon bak utk § 88 og som et middel til å sette vilkår m v som er enklere å dokumentere etterlevelsen av.

Bokstav g svarer til naturvernforskr § 16 bokstav b og medfører at det blir adgang til å tilbakekalle en tillatelse eller – mer praktisk – stille skjerpede krav til opprydding og forebyggende tiltak dersom tiltakshaveren ikke stiller pålagt sikkerhet etter utk § 63 annet ledd.

Annet ledd første punktum gir en generell omgjøringsadgang når det er gått ti år siden vedtaket. Ved beregning av tiårsfristen er det uten betydning hvor lang tid som er gått siden virksomheten ble operativ. Men i vurderingen av om omgjøringsadgangen skal brukes, vil det etter omstendighetene være grunn til å legge vekt på inntjeningstiden. Tiårsfristen er for øvrig vesentlig lenger enn den femårsfrist fra mottakelse av meldingen som naturvernforskr § 11 annet ledd hadde. Forlengelsen må ses i sammenheng dels med at tillatelsessystemet og konsekvensutredninger vil gi en grundigere saksbehandling og mindre behov for omgjøring etter kort tid enn tilfellet var ved meldingssystemet etter naturvernforskriften, og med at antallet spesifiserte omgjøringsgrunner i første ledd er betydelig utvidet.

Annet ledd annet punktum gir en generell adgang til å lempe på begrensninger og vilkår i en tillatelse innenfor rammen av tillatelsen. Dette må skje i lys av føre vàr-prinsippet i utk § 7. Men det kan forekomme at man på grunn av dette prinsippet har satt begrensninger eller vilkår i tillatelsen som erfaringen så viser ikke er nødvendige for å unngå miljøskader. I så fall gir annet punktum grunnlag for omgjøring.

Tredje ledd skal sikre at virksomheten ved igangsetting er tilpasset forholdene som søknaden og tillatelsen er bygget på. Dersom det har gått lengre tid uten at tillatelsen er benyttet, kan ulike faktorer ha endret seg, og virksomheten må vurderes på nytt. Tidsgrensen er satt til fem år.

§ 63 (opprydding)

Hvis en virksomhet blir nedlagt eller stanser, skal tiltakshaveren gjøre det som er nødvendig for å motvirke skade på miljøet. Kan virksomheten medføre skade på miljøet etter nedleggingen eller driftsstansen, skal det i rimelig tid på forhånd gis melding til sysselmannen.

Når en virksomhet eller deler av den opphører, skal tiltakshaveren på egen kostnad fjerne fra området alle installasjoner på overflaten, alt avfall og andre etterlatenskaper som ikke er fredete kulturminner etter kapittel V. Området skal så vidt mulig føres tilbake til sitt opprinnelige utseende. Sysselmannen kan gi pålegg om hvilke tiltak som skal utføres, herunder om behandling av forurenset grunn. Sysselmannen kan kreve at det stilles sikkerhet for kostnadene ved opprydding.

Når et lokalsamfunn i et planområde skal avvikles eller fraflyttes i det vesentlige, skal den planansvarlige gi sysselmannen melding så tidlig som mulig. Det skal utarbeides en plan for opprydding og eventuelt bevaring etter nærmere bestemmelse av sysselmannen.

Den som vil starte opp virksomhet med tillatelse etter §§ 56 eller 57 etter at den har vært stanset i mer enn to år, må gi melding om dette til sysselmannen. Sysselmannen avgjør om det må søkes om ny tillatelse før virksomheten igangsettes.

Etterlatte kjøretøy, skip, fly, annet fartøy og lignende skal fjernes av eieren.

Sysselmannen kan frita for plikten til opprydding etter denne paragraf.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 14 (unntatt annet ledd annet punktum, som avløses av utk § 97), jf for fastlandet forurl § 20. Den knesetter et prinsipp om tilbakeføring til naturlig tilstand etter endt virksomhet. Dette krysses av hensynet til å bevare kulturminner om menneskers virksomhet og forhold til naturen på Svalbard, jf kap 6.4.6.8 i de alminnelige motiver. Bestemmelsen gjelder i prinsippet uavhengig av om tiltaket har tillatelse etter utk § 56 eller § 57 tredje ledd, eller ikke.

Første ledd fastslår en alminnelig tiltaksplikt for å unngå at et tiltak etter nedlegging eller driftsstans vil volde skade på miljøet, og i rimelig tid på forhånd varsle sysselmannen om nedlegging eller driftsstans der dette kan forårsake nye miljøulemper. Hva som er rimelig tid, må ses i lys av den konkrete situasjon – det kan ikke ventes at tiltakshaveren gir melding før nedlegging eller driftsstans må påregnes eller er besluttet. Meldingen til sysselmannen kan etter omstendighetene gi grunnlag for å stille supplerende krav i medhold av utk § 62, jf særlig første ledd bokstav a, og § 64 annet ledd, som gjelder i tillegg til sysselmannens adgang til å gi pålegg etter utk § 63 annet ledd.

Hvis det er uvisst hvem som er ansvarlig eller den ansvarlige ikke har midler, kan opprydding finansieres av Svalbards miljøvernfond (jf utk § 96) eller over sysselmannens budsjett.

Annet ledd første og annet punktum fastslår en generell oppryddingsplikt, slik at alt som er tilført området, skal fjernes og området føres tilbake til sin opprinnelige tilstand. Ved terrenginngrep – f eks utfylling – kan det imidlertid gjøre ny skade å foreta en tilbakeføring. Om oppryddingsplikten skal gjelde her, bør vurderes av sysselmannen i det enkelte tilfelle, jf fritakshjemmelen i sjette ledd. Omfanget av oppryddingen og tilbakeføringen og anvisning på miljøvennlige fremgangsmåter kan ellers gis ved pålegg etter annet ledd tredje punktum.

Arbeidet med opprydding og tilbakeføring skal skje på tiltakshaverens kostnad. Etter annet ledd fjerde punktum kan sysselmannen kreve sikkerhet stilt for dette.

Tredje ledd bestemmer at den planansvarlige skal gi sysselmannen melding så tidlig som mulig om avvikling og fraflytting av et lokalsamfunn i et planområde. Omfanget av opprydding og bevaring bør da klarlegges i en plan. Det vil bero på omstendighetene hvem som bør stå for arbeidet med en slik plan – fortrinnsvis den planansvarlige eller sysselmannen – og sysselmannen avgjør dette I disse tilfelle vil en fullstendig opprydding - dvs rasering av samtlige anlegg i lokalsamfunnet – ikke komme på tale, noe som bør fastslås ved vedtak etter sjette ledd.

Fjerde ledd gir regler for gjenoppstarting av virksomhet med tillatelse etter utk §§ 56 eller 57 som har vært nedlagt (stanset) i minst to år. Tiltakshaveren må da gi melding til sysselmannen, som avgjør om det må søkes om ny tillatelse. Før denne avgjørelsen er truffet, kan ikke virksomheten startes opp igjen. Sysselmannens avgjørelse bør her ikke regnes som et selvstendig enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Femte ledd fastslår at eieren har oppryddingsplikt for etterlatte kjøretøy, fly, skip, annet fartøy og lignende, jf til sammenligning forurl § 28 første ledd annet punktum jf § 37 annet ledd. Med og lignende siktes det for eksempel til sleder.

Fritaksadgangen etter sjette ledd har betydning i forhold til oppryddingsplikten etter annet og tredje ledd.

ii. Forurensning og avfall

Dette avsnittet inneholder særlige regler om forurensning og avfall, som gjelder i tillegg til de alminnelige reglene i avsnitt i.

§ 64 (alminnelige regler om forurensning)

Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at dette er lovlig etter loven her.

Når det kan oppstå fare for ulovlig forurensning, skal den ansvarlige for virksomheten som faren skriver seg fra, sørge for tiltak for å hindre at den inntrer. Miljøvernmyndigheten kan gi pålegg om slike tiltak. Er det inntrådt forurensning, skal den ansvarlige treffe tiltak etter reglene i § 91.

Paragrafen avløser (sammen med utk § 91) naturvernforskr § 12 første ledd og annet ledd første punktum. For fastlandslovgivningen se forurl § 7 første, annet og fjerde ledd.

Første ledd fastsetter et alminnelig forbud mot å forurense eller volde fare for forurensning uten tillatelse etter utk §§ 56 eller 57. I stedet for forurensningslovens ordning med tillatelse i kraft av loven (forurl § 8) kommer regelen i utk § 57 om at boliger, fritidshus, forretninger o l kan etableres uten særskilt tillatelse hvis de er i samsvar med en arealplan som angir forurensningsmessige krav som tiltaket holder seg innenfor.

Annet ledd oppstiller en handleplikt når det er fare for ulovlig forurensning. Handleplikten kan konkretiseres gjennom pålegg fra en miljøvernmyndighet, i praksis sysselmannen eller Statens forurensningstilsyn.

§ 65 (absolutte utslippsforbud)

Ingen må slippe ut miljøgifter i miljøet.

Forbudet omfatter ikke spor av miljøgifter som slippes ut ved vanlig husholdning. Departementet kan gi forskrift om hva som regnes som miljøgift etter første ledd og om at et slikt stoff eller stoffblandinger som inneholder miljøgifter, ikke må innføres eller brukes på Svalbard.

Paragrafen er ny. Det vises til kap 8.3.5.1.

Første ledd setter et ufravikelig forbud mot utslipp av miljøgifter (med den modifikasjon som følger av annet ledd første punktum). Forbudet må dels ses i sammenheng med sentrale prioriteringer i forurensningspolitikken, dels med miljømålene for Svalbard og det forhold at deler av arktiske økosystemer kan være særlig sårbare for miljøgifter.

Som miljøgifter regnes stoffer som er tungt nedbrytbare eller akkumuleres i levende organismer og som kan skade deres naturlige funksjoner. Begrepet miljøgift og dermed rekkevidden av forbudet i første ledd kan presiseres ved forskrift etter annet ledd annet punktum. Annet ledd første punktum modifiserer utslippsforbudet slik at det ikke rammer spor av miljøgifter som slippes ut ved avløp fra vanlig husholdning. Bestemmelsen må anvendes tilsvarende for utslipp av tilsvarende omfang fra næring og annen virksomhet.

Annet ledd annet punktum gir hjemmel for forskrift som gjør utslippsforbudet mer effektivt ved å forby innførsel eller bruk av bestemte miljøgifter på Svalbard. En tilsvarende hjemmel finnes i dag i produktkontrolloven § 4 første ledd bokstav e jf § 14.

§ 66 (dumping og utslipp fra skip)

Ingen må dumpe eller slippe ut avfall i sjøen fra skip eller annet fartøy, eller forbrenne avfall på skip eller annet fartøy. Utslipp av rent matavfall fra småbåter eller av sanitært avløpsvann i åpen sjø, er likevel tillatt.

Sysselmannen kan gjøre unntak fra første ledd første punktum når det gjelder å dumpe gjenstander som ikke flyter og som ikke vil skade liv i sjøen. Sysselmannen fastsetter i tilfelle hvor dumping skal finne sted.

Paragrafen svarer i hovedsak til naturvernforskr § 5 fjerde ledd.

Paragrafen regulerer dumping og utslipp av avfall fra skip. For norske skip vil også sjødyktighetsloven 9 juni 1903 nr 7 med forskrift 16 juni 1983 nr 1122 om hindring av forurensning fra skip m m og forskrifter 4 desember 1997 nr 1442 og 1443 om henholdsvis forbud mot forbrenning til sjøs og om regulering av mudring og dumping i sjøen og vassdrag gjelde. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid ikke for utenlandsk skip i territorialfarvannet rundt Svalbard, jf svalbardloven § 2. Paragrafen har derfor den funksjon å etablere standardkrav for alle skip og andre maritime innretninger i sjøterritoriet og indre farvann ved Svalbard. For norske skip kan det gjelde mer omfattende krav etter de nevnte forskrifter, og dessuten etter andre forskrifter som skal forebygge havforurensning fra skip.

Første leddførste punktum fastsetter et forbud mot å dumpe eller slippe ut avfall i sjøen fra skip eller å forbrenne avfall om bord på skip. Skip eller annet fartøy må forstås i lys av definisjonen av motorisert fartøy i utk § 3 og omfatter alle fartøyer, medregnet småbåter, borefartøyer og andre maritime innretninger. Også begrepet avfall er definert i utk § 3.

Annet punktum gjør noen mindre modifikasjoner i forbudet etter første punktum ved å tillate utslipp av matavfall fra småbåter. Utslipp av matavfall vil likevel i stor grad være forbudt for norske båter i henhold til forskrift 16 juni 1983 nr 1122 om forurensning fra skip m m § 5-3 punkt 1.2.2 og 1.3, jf § 1-2 nr 1. For tydelighets skyld sies det også at utslipp av sanitært avløpsvann er tillatt, selv om det følger av definisjonen av avfall at dette ikke rammes av forbudet i første ledd første punktum. Om utkast av fisk gjelder forskrift 21 september 1994 nr 881 om maskevidde, bifangst og minstemål m.m.

Det forbud som følger av første ledd, er absolutt i den forstand at det ikke kan fravikes ved tillatelse etter utk §§ 56 eller 57. Men annet ledd gir sysselmannen en begrenset adgang til å tillate dumping av gjenstander som ikke flyter og som ikke vil skade liv i sjøen. I en slik tillatelse må sysselmannen fastsette hvor dumping skal finne sted, jf annet punktum. En tillatelse etter annet ledd kan omgjøres når vilkårene i utk § 62 er oppfylt.

§ 67 (tilknytningsplikt til renseanlegg og driftsansvar)

Sysselmannen eller den departementet bemyndiger, kan gi pålegg om at bygninger i et planområde skal knyttes til renseanlegg. Departementet kan fastsette hvem som skal ha plikt til å drive renseanlegg med tilknyttede ledninger.

Paragrafen er ny. Den har paralleller i forurl §§ 23 og 24.

Første punktum gir hjemmel for å pålegge at bygninger innen et planområde knyttes til renseanlegg. Bestemmelsen er generell, men den praktiske betydning gjelder sanitært avløpsvann. Pålegg kan gis ved forskrift eller i det enkelte tilfelle for en eller et begrenset antall bygninger. En forskrift kan gjelde ett eller flere planområder innen forskriftsgiverens ansvarsområde eller deler av planområdet. Utgiftene til tilknytningen må dekkes av bygningens eier.

Annet punktum gir hjemmel til å fastsette hvem som skal drive renseanlegg med tilknyttede ledninger. I dette ligger også krav om etablering av felles renseanlegg for et lokalsamfunn eller deler av det. Investerings- og driftsutgiftene kan den driftsansvarlige kreve dekket av bygningseierne gjennom avløpsgebyr i henhold til forskrift etter utk § 70.

§ 68 (akutt forurensning – beredskap og varsling)

Den som driver virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal ha nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av slik forurensning. Departementet kan pålegge den ansvarlige for virksomheten å legge frem beredskapsplan for godkjenning. Det kan fastsettes nærmere vilkår for godkjenning av beredskapsplanen.

Departementet kan gi forskrift om beredskapspliktens omfang og om avgift for offentlig beredskap.

Inntrer det akutt forurensning eller fare for akutt forurensning, skal den ansvarlige straks varsle sysselmannen. Også andre har plikt til å varsle, om det ikke åpenbart er unødevendig.

Med akutt forurensning forstås forurensning av betydning som inntrer plutselig, og som ikke er tillatt etter loven her.

Paragrafens første ledd avløser naturvernforskr § 13, jf for fastlandet særlig forurl §§ 38-40. Det vises til kap 8.3.5.3 i de alminnelige motiver. Utvalget anser det unødvendig å lovfeste nærmere regler om statlig beredskap og om organisering av aksjoner mot akutt forurensning, som i første hånd vil høre under sysselmannens ansvarsområde.

Første ledd pålegger den som driver virksomhet som kan volde akutt forurensning av betydning, skal treffe nødvendige beredskapstiltak, bl a holde beredskapsutstyr og utarbeide beredskapsplan. I samsvar med forurl § 40 vil plikten følge direkte av loven og ikke være avhengig av pålegg fra departementet som etter naturvernforskr § 13. Krav om løpende overvåking kan fastsettes også i vilkår etter utk § 61 for virksomhet med tillatelse etter utk §§ 56 eller 57. Bestemmelsen i utk § 68 er imidlertid generell og får dermed også betydning for motorisert ferdsel til sjøs som er tillatt etter utk § 80, jf § 65. Pålegg om beredskap kan f eks bli fastsatt som følge av melding om turopplegg fra turistfartøy, jf forskrift 18 oktober 1991 nr 671 om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard § 7 annet ledd. Pålegg kan gis både ved forskrift og ved enkeltvedtak.

Annet ledd gir hjemmel for forskrift om beredskapspliktens omfang og om plikt til å betale en avgift for offentlig beredskap. Det siste vil særlig være aktuelt som alternativ til ordinært beredskapspålegg.

Tredje ledd pålegger plikt til å varsle om akutt forurensning eller fare for det. Plikten påhviler som utgangspunkt den ansvarlige (tiltakshaveren).

Fjerde ledd definerer begrepet akutt forurensning på samme måte som i forurensningsloven § 38.

§ 69 (avfall)

Ingen må etterlate avfall utenfor planområdene. I planområdene må avfall bare tømmes eller etterlates på sted som er særskilt innrettet for det. Oppbevaring av avfall må skje slik at det ikke kan bli spredd.

Ingen må innføre avfall til Svalbard.

Departementet kan gi forskrift om

1. tiltak for å minske avfallsmengden,

2. innlevering, innsamling, mottak, transport, sortering og behandling av avfall,

3. at visse slag avfall skal gjenvinnes eller fraktes bort med sikte på gjenvinning,

4. at avfall skal fraktes bort for behandling andre steder.

Kostnadene ved tiltak etter tredje ledd skal bæres av den som eier eller har gitt opphav til avfallet.

Sysselmannen kan gi pålegg om å utarbeide en plan for reduksjon av avfall i de planområder som departementet fastsetter. Departementet kan fastsette hvem som skal være ansvarlig for felles innsamling og disponering av avfall i planområdet.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 5 første til tredje ledd, jf for fastlandet forurensningsloven kap 5. Det vises til kap 8.3.5.6 i de alminnelige motiver.

Som avfall regnes løsøregjenstander og stoffer som er kassert eller overflødig fra husholdning, tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m v, men ikke avløpsvann og avløpsgasser, jf definisjonen i utk § 3 bokstav m.

Første ledd medfører et forbud mot forsøpling, men er mer generelt formet enn forurl § 28. Første punktum

gjør at fra all ferdsel og virksomhet utenfor planområdene må avfall tas med tilbake igjen. Det vil likevel være adgang til å bruke avfall til brensel på stedet. I planområdene følger det av annet punktum at avfall bare kan etterlates på særskilt innrettede steder, dvs avfallsplasser eller avfallsbeholdere. Om oppbevaring gjelder tredje punktum for å forebygge at avfallet blir spredd.

Annet ledd forbyr import av avfall til Svalbard. Dette berører ikke mottaksordninger som eventuelt blir etablert ved forskrift etter tredje ledd bokstav b for lokal skipstrafikk uten destinasjon på fastlandet eller i utlandet. Avfall som kommer med havstrømmene må selvsagt håndteres på annen måte.

Tredje ledd gir hjemmel for nærmere forskrifter om avfallshåndtering. Forskriftene kan gjelde generelt for avfall eller skille mellom forskjellige typer avfall, herunder husholdningsavfall, næringsavfall og spesialavfall. Om nødvendig kan disse begrepene defineres i forskrift. Hjemlene i tredje ledd gir tilstrekkelig grunnlag for tiltak for å redusere avfallsmengden, motvirke forsøpling og forurensning fra avfall og bidra til gjenvinning og ombruk.

Fjerde ledd innebærer en konkret anvendelse av prinsippet i utk § 9 om at miljøpåvirkeren skal betale.

Femte ledd gir hjemmel for å kreve utarbeidet avfallsplan (sml forurl § 33 a) og fastlegge hvem som skal stå for felles avfallshåndtering i et planområde.

§ 70 (avløps- og avfallsgebyr m v)

Departementet kan gi forskrift om gebyr for tilknytning til avløpsrenseanlegg og for innsamling og disponering av avfall. Gebyrene settes slik at de samlet ikke overstiger kostnadene ved investering og drift av henholdsvis renseanlegg med tilknyttede ledninger, og avfallsdisponeringen.

Departementet kan gi forskrift om avfallsavgift på varer som omsettes på Svalbard og om hel eller delvis tilbakebetaling av avgiften ved retur av emballasje.

Paragrafen er ny, jf for fastlandet lov 31 mai 1974 nr 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter og forurl § 34. Paragrafen bidrar til å realisere prinsippet i utk § 9 om at miljøpåvirkeren skal betale. Første ledd gir hjemmel for forskrift om avløpsgebyr for tilknytning til felles renseanlegg, jf utk § 67, og

for tvungen avfallshåndtering, jf utk § 69 tredje og femte ledd. Vederlag for frivillig mottak og behandling av avfall kan fastsettes kontraktsmessig innenfor rammen av avtaleloven § 36 uten særskilt lovhjemmel, men ved forskrift etter første ledd kan det settes standardsatser eller maksimalsatser også for slike tjenester. Annet punktum gir en totalramme for gebyrenes størrelse. Om rammen er overtrådt, må vurderes over noen år, bl a for å ta høyde for tilfeldige variasjoner og for at investeringer ikke skjer årvisst.

Annet ledd gir hjemmel for en særskilt avfallsavgift på varer som omsettes på Svalbard, og knytter seg ikke direkte til avfallet. Bestemmelsen gir hjemmel for å innføre panteordninger for å redusere avfallsmengden. Plikt til motta retur kan pålegges en forhandler med hjemmel i utk § 69 tredje ledd bokstav b.

iii. Ferdsel

Generelt

§ 71 (alminnelige regler om ferdsel i naturen)

All ferdsel på Svalbard skal foregå på en måte som ikke skader, forsøpler eller på annen måte forringer naturmiljøet eller kulturminner eller fører til unødig forstyrrelse av mennesker eller dyreliv.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 3 første og annet ledd, men er mer generelt formet og fanger også opp hensynet til kulturminner. For fastlandet finnes lignende bestemmelser om god ferdselskultur i friluftsloven § 11 og motorferdselloven § 8.

Paragrafen fastsetter en plikt til miljøforsvarlig, skånsom ferdsel. I likhet med de bestemmelser den avløser eller svarer til i fastlandslovgivningen, er det tale om en selvstendig rettsplikt, ikke bare et overordnet prinsipp eller en retningslinje. Samtidig underbygger den mer konkrete bestemmelser i ferdselsavsnittet.

Friluftslovens regler om allemannsrett til ferdsel til fots og annen umotorisert ferdsel m v gjelder på Svalbard, jf svalbardloven § 2 første ledd.

§ 72 (forbud mot særlig belastende ferdselsformer)

Sysselmannen kan forby ferdselsformer eller fremkomstmidler som volder særlig belastning på naturmiljøet. For motorisert ferdsel gjelder §§ 77 flg.

Paragrafen er ny og må ses i sammenheng med føre vàr-prinsippet i utk § 7.

Paragrafen gir hjemmel for å forby ferdselsformer og fremkomstmidler som kan belaste naturmiljøet ut over det vanlige. Etter omstendighetene kan den brukes når det gjelder terrengsykling eller ridning. Forbud kan fastsettes generelt ved forskrift eller ved enkeltvedtak. Motoriserte ferdselsformer og fremkomstmidler må i tilfelle reguleres med hjemmel i utk §§ 77 flg.

§ 73 (ferdselsrestriksjoner i særlige områder)

Sysselmannen kan utenom verneområdene forby eller regulere ferdsel i avgrensete områder i hele eller deler av året når dette anses nødvendig for å beskytte naturmiljø, kulturminner, drikkevannsforsyning eller vitenskapelige undersøkelser.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 3 tredje ledd, men er mer generell ved at den også gir hjemmel for ferdselsrestriksjoner av hensyn til kulturminner, drikkevannsforsyning eller vitenskapelige undersøkelser i området.

Bestemmelsen gir bare hjemmel for ferdselsrestriksjoner utenom verneområdene. I verneområdene må tilsvarende restriksjoner fastsettes i vernebestemmelsene etter utk § 12.

Restriksjoner etter utk § 73 vil normalt bli fastsatt ved forskrift. Paragrafen gir imidlertid også adgang til å fastsette restriksjoner ved enkeltvedtak, eventuelt for det enkelte tilfelle.

§ 74 (leiropphold)

Sysselmannen kan gi forskrift for leiropphold. I forskriften kan det fastsettes at det kreves tillatelse fra sysselmannen til leir over en viss varighet.

Paragrafen er ny.

Paragrafen gir hjemmel for å fastsette forskrifter for telting og leiropphold, f eks om tiltak for å unngå unødige inngrep i terrenget eller belastning av naturmiljøet, og tiltak av hensyn til sikkerheten (f eks om plassering av matlagre og bruk av snublebluss). Forskriften kan også stille krav om tillatelse til leir, men ikke for teltturer av bare et døgns varighet.

For leiropphold i verneområder kan det gjelde særlige regler i vernebestemmelsene. I sikringssonen rundt et fredet fast kulturminne er det ikke adgang til å slå opp telt, jf utk § 42 annet ledd.

§ 75 (utrykning og oppsyn)

Utrykning for brann-, politi- eller redningstjeneste og oppsyn etter denne lov kan om nødvendig skje uten hinder av reglene i loven her.

Paragrafen svarer til naturvernforskr § 4 femte ledd, jf for fastlandet motorferdselloven § 4 første ledd bokstav a.

Paragrafen vil i hovedsak ha betydning når det gjelder motorisert ferdsel, men gjelder for ferdsel generelt. Den gjelder bare for utrykning, ikke for øvingskjøring. Paragrafen gir ikke noen generell adgang til å fravike regler fastsatt i eller i medhold av loven, bare når det er nødvendig for å oppnå formålet med ferdselen.

Med redningstjeneste forstås også ettersøkings- og ambulansetjeneste. Selv om lovens regler for motorisert ferdsel kan fravikes når det gjelder oppsynsoppgaver som miljøvernmyndigheten har, følger det av utk § 85 at tilsynet skal utføres så skånsomt for miljøet som råd.

§ 76 (gebyr for tilreisende)

Kongen kan gi forskrift om at den som besøker Svalbard, skal betale et gebyr. Gebyr kan ikke pålegges fastboende. Gebyret går inn i Svalbards miljøvernfond.

Paragrafen er ny. Det vises til drøftelsen i kap 8.4.6.6.

Første punktum gir hjemmel for forskrift om gebyr for tilreisende, både om plikten til å betale gebyr og om oppkreving av gebyret (f eks gjennom turarrangør). Gebyrplikt kan pålegges uten hensyn til om vedkommende ferdes rundt på Svalbard utenfor lokalsamfunnene, og unnlatelse av å betale gebyr vil være uten følger for vedkommendes bruk av allemannsretten til ferdsel. Et eventuelt gebyr kan pålegges alle tilreisende eller nærmere avgrensede grupper avhengig av hva som blir bestemt i forskriften. Hvorvidt en slik gebyrordning bør innføres, må vurderes på et senere tidspunkt.

Etter annet punktum kan ikke fastboende pålegges å betale gebyr. Hvem som er fastboende, følger av forskrift 4 februar 1994 nr 111 om register over befolkningen på Svalbard § 2.

Etter tredje punktum går gebyret inn i Svalbards miljøvernfond og kan således bare brukes til miljøvernformål på Svalbard, jf utk § 96.

Motorferdsel

§ 77 (alminnelige regler om motorferdsel)

Motorferdsel skal reguleres ut fra et samfunnsmessig helhetssyn med sikte på å verne om Svalbards naturmiljø. Motorferdsel utenom opparbeidet vei eller plass er forbudt om ikke annet er fastsatt i loven her eller i medhold av loven.

Paragrafen er ny og har karakter av en innledende bestemmelse.

Første ledd gir en generell retningslinje for bruken av fullmaktene i utk §§ 78-82, sml motorferdselloven § 1.

Annet ledd lovfester det rettslige utgangspunkt som medfører at motorferdsel i naturen må ha særskilt hjemmel i lov.

I verneområdene opprettet etter kap III vil det som regel være strengere regler for motorferdsel, særlig for terrengkjøring og luftfart.

§ 78 (motorisert terrengkjøring på barmark)

Motorisert terrengkjøring på bar eller tint mark kan bare finne sted

1. i særskilte traseer eller til bestemte formål fastsatt av sysselmannen i forskrift;

2. når særlige hensyn foreligger og sysselmannen har gitt tillatelse.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 4 annet og tredje ledd. Det vises til kap 8.4.6 i de alminnelige motiver.

Hovedregelen i utk § 77 annet ledd skal ha sterk gjennomslagskraft når det gjelder terreng kjøring på bar eller tint mark. Utenom kjøring på industri- eller gruveområde vil det derfor bare være helt unntaksvis at det gis tillatelse ved forskrift eller enkeltvedtak til terrengkjøring på bar eller tint mark. Dette gjelder også innenfor planområdene.

For tildeling av enkelttillatelser etter bokstav b gjelder utk § 82.

§ 79 (motorisert terrengkjøring på snødekt og frossen mark)

Motorisert terrengkjøring på snødekt og frossen mark samt på islagte vassdrag og sjøområder kan tillates

1. i områder og/eller traseer fastsatt av departementet i forskrift;

2. for bestemte formål fastsatt av sysselmannen i forskrift;

3. når særlige grunner foreligger og sysselmannen etter søknad har gitt tillatelse.

Det skal fastsettes forskrift etter første ledd bokstav a der fastboende sikres en mer omfattende adgang til motorisert ferdsel enn tilreisende. Begrensninger i fastboendes ferdsel må være begrunnet i miljøvernbehov knyttet til Svalbard, eller i behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel.

Paragrafen er ny. Det vises til kap 8.4.6.2.

Bestemmelsen gjelder bare for terrengkjøring på snødekt og frossen mark, samt islagte vassdrag og sjøområder. Er marken frossen, men bar, eller snødekt men tint, gjelder utk § 78 i stedet.

Adgangen til motorisert terrengkjøring på vinterføre (snødekt og frossen mark) vil være større enn på bar mark etter utk § 78. Dette gjelder særlig i forhold til fastboende. Med særlig sikte på fastboende skal det fastsettes forskrift etter første ledd bokstav a som gir adgang til terrengkjøring i angitte områder og eventuelt traseer, jf annet ledd første punktum. Det forutsettes at en slik forskrift kan tre i kraft samtidig med loven. Hvem som regnes som fastboende, går frem av forskrift 4 februar 1994 nr 111 om register over befolkningen på Svalbard § 2.

Begrensninger i fastboendes ferdsel som en forskrift eter første ledd bokstav a kan medføre sammenholdt med lovens regler må være begrunnet i miljøvernbehov knyttet til Svalbard eller behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel, jf annet ledd annet punktum. Miljøvernbehov knyttet til Svalbard kan f eks å unngå forstyrrelse av dyreliv eller skade på vegetasjon. Behovet for å skille motorisert og ikke-motorisert ferdsel tar særlig sikte på å gi grunnlag for scooterfrie områder for skiløping eller hundekjøring.

For enkelttillatelser etter første ledd bokstav c gjelder utk § 82.

§ 80 (motorferdsel i vassdrag og sjø)

Motorferdsel i vassdrag er bare lovlig med tillatelse fra sysselmannen.

Motorferdsel til sjøs kan skje i samsvar med § 71 når ikke annet er fastsatt i medhold av § 73 eller paragrafen her.

Motorferdsel med vannscooter er ikke tillatt. Departementet kan gi forskrift om forbud mot bruk av bestemte typer farkoster.

Sysselmannen kan gi forskrifter om motorferdsel til sjøs, blant annet for å fastsette seilingsleder eller områder hvor det ikke kan seiles, hastighetsbegrensninger og bestemmelser om oppankring og ilandstigning. Forskriften kan skille mellom ferdsel til forskjellige formål.

Paragrafen er ny, men naturvernforskr § 4 fjerde ledd ga en viss adgang til å regulere bruken av fritidsbåter.

Første ledd innebærer at motorferdsel i åpent vassdrag er forbudt uten tillatelse fra sysselmannen. For slike tillatelser gjelder utk § 82.

Annet ledd knesetter som utgangspunkt fri ferdsel til sjøs i samsvar med god ferdselskultur, jf utk § 71. Restriksjoner kan følge av bestemmelsene for det enkelte verneområde, av vedtak i medhold av utk § 73, eller av vedtak i medhold av tredje ledd.

I tredje ledd er det tatt inn forbud mot bruk av vannscooter, jf for fastlandet Ot prp nr 38 (19998-99) med forslag om endringer i fritids- og småbåtloven. Etter annet punktum har departementet adgang til å forby også bruk av andre typer farkoster, og på den måten stanse en uønsket utvikling i motorferdsel til vanns.

Fjerde ledd gir sysselmannen adgang til å gi regulerende forskrifter for trafikken til sjøs, med sikte på å unngå særlige miljørisiki eller miljøbelastninger. Det kan f eks gis regler om seilingsleder, hastighetsbegrensninger, og om oppankring og ilandstigning. Forskriften kan eventuelt stille krav om særskilt tillatelse.

§ 81 (bruk av luftfartøyer)

Motorisert luftfart kan skje i samsvar med § 71 når ikke annet er fastsatt i medhold av § 73 eller i paragrafen her.

Luftfartøy må ikke lande på skip eller på land eller vann utenom landingsplass godkjent etter luftfartsloven.

Sysselmannen kan etter søknad gjøre unntak fra første punktum.

Ingen må fly nærmere enn en nautisk mil fra større, kjente konsentrasjoner av pattedyr og fugl.

Sysselmannen kan gi forskrift om bestemte traseer og minstehøyder for luftfartøy og om forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål.

Paragrafen er delvis ny, men naturvernforskr § 4 fjerde ledd ga en viss adgang til å regulere bruk av luftfartøy. Tredje ledd avløser viltforskr § 23 nr 2.

Første ledd angir – som utk § 80 første ledd for sitt område – når motorisert luftfart er tillatt. Over verneområdene kan det gjelde særskilte restriksjoner i tillegg.

Etter annet ledd er det forbudt for luftfartøy å lande andre steder enn på landingsplass som er godkjent etter luftfartsloven 11 juni 1993 nr 101 § 7-11. Sysselmannen kan gjøre unntak fra dette, og for en slik tillatelse gjelder utk § 82. Bestemmelsen gir hjemmel for å tillate bruk av helikopter til undersøkelser i næringsvirksomhet og forskning.

Tredje ledd svarer til viltforskr § 23 nr 2.

Fjerde ledd gir sysselmannen hjemmel til å gi forskrift om traseer og minstehøyder for luftfartøy. Bestemmelsene i slike forskrifter må ikke stride mot flysikkerheten. Slike hensyn forutsettes klarlagt ved at luftfartsmyndighetene og aktuelle flyselskaper får forslag til forskrifter på høring. Sysselmannen kan også gi forskrift om helt eller delvis forbud mot bruk av luftfartøy til turistformål, herunder helikopterturisme.

§ 82 (enkelttillatelser til motorferdsel)

Når sysselmannen avgjør søknader om tillatelse til motorisert ferdsel, skal det legges vekt på formålet med søknaden, hvilken risiko for miljøulemper som den omsøkte ferdsel kan ha, og målet om en begrenset motorferdsel på Svalbard. Blir tillatelse gitt, skal det gis begrunnelse som viser hvordan disse forhold er vurdert.

Tillatelsen skal begrenses i tid og sted og kan begrenses til å gjelde bestemte tilfeller. Det kan settes vilkår for tillatelsen. Tillatelsen kan omgjøres dersom hensynet til miljøet tilsier det.

Paragrafen er ny.

Første ledd skal sikre at avgjørelser av enkeltsøknader om tillatelse til motorferdsel blir truffet etter en bred avveining hvor miljøhensyn trekkes inn, og i lys av overordnete miljømål. Myndigheten for å gi enkelttillatelser gjør det mulig å dekke konkrete behov på en smidig måte, samtidig som det må unngås at summen av enkelttillatelser fører til en merkbar økning i motorferdselen. Fordi vurderingen av søknader i utgangspunktet skjer etter fritt skjønn, peker utk § 82 på hovedhensyn som skal vurderes ved skjønnsutøvingen og reflekteres i begrunnelsen for vedtaket. Vurderingen må her skje på bakgrunn av de alminnelige regler i utk § 77.

Annet ledd første punktum gjør at det ikke kan gis ubegrensete tillatelser. Tillatelsen må begrenses til tid og sted. Stedsbegrensningen kan knyttes til et avgrenset område eller bestemte traseer eller landingsplasser, eller til ferdsel mellom bestemte steder langs mest mulig direkte og naturlige ruter. Normalt vil en enkelttillatelse bli gitt til fordel for en bestemt angitt person som søker, men den kan også gjelde til fordel for flere bestemt angitte personer. Tillatelsen kan begrenses til å gjelde ett enkelt tilfelle av motorferdsel, men kan – når formålet tilsier det – også gis for et begrenset eller ubegrenset antall turer innenfor et visst område og tidsrom. Jo mer omfattende tillatelsen er, desto større grunn er det til å foreta en nøye vurdering av miljømessige ulemper.

Etter annet ledd annet punktum kan det settes vilkår i tillatelsen. Tredje punktum gir en alminnelig adgang til å omgjøre tillatelsen ved å begrense den eller trekke den tilbake dersom miljøhensyn tilsier det. Det kan f eks være hvis tillatelsen gjelder et område hvor det senere er dukket opp vilt som ikke bør forstyrres. Dersom formålet med tillatelsen bortfaller etter at den er gitt, er det fri adgang til å trekke tillatelsen tilbake.

iv. Hytter

§ 83 (rett til å eie eller leie hytter)

Fritidshytter kan bare eies eller leies av

1. den som er eller har vært fastboende på Svalbard,

2. sammenslutninger som har sitt hovedsete på Svalbard, og som har ansatte eller medlemmer som i hovedsak er fastboende.

Ingen kan eie eller leie mer enn to fritidshytter.

Sysselmannen kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra reglene i denne paragraf.

Paragrafen er ny, men kommer sammen med utk § 84 delvis i stedet for naturvernforskr § 21.

Bestemmelsen bygger på forslag i utkast til hytteforskrift. Den tar sikte på stort sett å forbeholde fritidshytter på Svalbard for dem som er eller har vært fastboende, og på den måten forhindre at det blir noe sterkere press for nye hytter.

Bestemmelsen gjelder bare for fritidshytter. For fangsthytter og vitenskapelige stasjoner gjelder den ikke. Bruksendring fra fangsthytte eller vitenskapelig hytte til fritidshytte krever imidlertid tillatelse etter utk § 56 eller § 57.

Første ledd angir hvem som kan eie eller leie fritidshytter på Svalbard. Fastboende etter bokstav a er de som går inn under forskrift 4 februar 1994 om register over befolkningen på Svalbard § 2, dvs de som har tatt opphold på øygruppen og har til hensikt å bo der minst seks måneder. Bokstav b tar sikte på bedriftshytter (for private eller statlige foretak eller myndigheter) og foreningshytter.

En arving vil ikke kunne overta hytta uten at vedkommende selv oppfyller kravet om å være eller ha vært fastboende. Hytta må ellers selges som ledd i arveoppgjøret og salgssummen fordeles blant arvingene. Også etter vanlige arve- og skifterettslige regler er det rettslige utgangspunkt at en arving bare har krav på sin arvelodd i penger og ikke kan kreve å få utlagt bestemte eiendeler, jf skifteloven 21 februar 1930 § 61 første ledd.

Lån – dvs leie uten vederlag – omfattes ikke av bestemmelsen i første ledd. Annet ledd setter en grense for hvor mange hytter den enkelte kan disponere, og bidrar således til en bedre

fordeling av eksisterende hytter.

Tredje ledd gir sysselmannen adgang til å gjøre unntak fra paragrafens regler i særlig tilfelle. Bestemmelsen tar blant annet sikte på bedrifter og foreninger som allerede disponerer mer enn to hytter og forskere som vil leie en fritidshytte som base for en sesong. Den skal ikke kunne gi grunnlag for å fravike kravet om å være eller ha vært fastboende for å eie fritidshytter.

§ 84 (vedlikehold av hytter)

Fritidshytter og deres nærområder skal holdes ved like, slik at de ikke skjemmer landskapet eller volder fare for mennesker eller dyr.

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen pålegger eiere av fritidshytter en vedlikeholds- og ryddeplikt for å unngå at hytta og området nær ved blir skjemmende eller volder fare for mennesker eller dyr.

Kapittel VIII. Tilsyn med miljøet

§ 85 (miljøvernmyndighetenes tilsyn)

Miljøvernmyndighetene fører tilsyn med miljøtilstanden og med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt tilsyn som forholdene tilsier og med minst mulig belastning for miljøet. Sysselmannen skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å fremme formålet med loven her.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 17 første ledd og røyeforskr § 17, jf for fastlandet i forurensningsspørsmål forurl § 48. Det vises til kap 9.2.1 og 9.2.4 foran.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med andre bestemmelser som gir miljøvernmyndigheten (sysselmannen) kompetanse til aktivt å treffe tiltak for å vedlikeholde eller forebygge forringelse av miljøverdier. Det vises særlig til utk § 21 om skjøtsel av verneområder og § 45 om undersøkelser, skjøtsel og vedlikehold av kulturminner. Utk § 85 pålegger miljøvernmyndighetene å skaffe seg informasjon om miljøtilstanden og om miljøbelastninger. Opplysninger som sysselmannen har om dette skal i utgangspunktet være tilgjengelige for enhver, jf Grunnloven § 110 b annet punktum. Unntak fra denne retten til informasjon kan forekomme f eks hvis spredning av opplysninger kan innebære en fare for f eks truete bestander.

Første punktum angir den alminnelige regel om at miljøvernmyndigheten skal føre tilsyn med miljøtilstanden og slik at det forebygger og eventuelt avdekker overtredelser av miljøvernloven med forskrifter. I hovedsak vil tilsynet bli utført av sysselmannen, men f eks i mer kompliserte forurensningssaker vil direktoratet (Statens forurensningstilsyn) komme inn. Hvorvidt tilsynet skal utføres av Statens naturoppsyn, vil avhenge av om det tas sikte på det gjennom en endring av lov 21 juni 1996 nr 38 om statlig naturoppsyn, jf kap 9.2.5 foran.

Annet punktum gir anvisning på hvordan tilsynet skal utføres. Omfanget av tilsyn må bero på en vurdering av det reelle behov, de ressurser som står til rådighet, og om det er andre oppgaver som miljøvernmyndigheten bør prioritere høyere. Det tilsyn som faktisk utføres, skal gjøres så effektivt som mulig med vekt på at det skal belaste miljøet så lite som mulig.

Tredje punktum understreker at sysselmannen som en del av tilsynet har en viktig oppgave ved å bruke informasjon og rådgiving som middel til å fremme lovens formål om en høy miljøstandard på Svalbard.

§ 86 (internkontroll m v)

For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven her blir overholdt, eller for å fremme en høyere miljøstandard ellers, kan departementet gi forskrift om

1. internkontroll og internkontrollsystemer,

2. deltakelse i internasjonale ordninger for sertifisering, miljøstyring og miljørevisjon.

Paragrafen er ny. Den svarer til forurensningsloven §§ 52 b og 52 c. Det vises til kap 9.2.2.

Bestemmelsen tar særlig sikte på foretakenes interne eller frivillige kontroll for å unngå miljøovertredelser. De ordninger som hjemles gjennom bokstav a og b, kan også ha til formål å fremme en høyere miljøstandard hos foretaket enn det som loven og vedtak etter den krever direkte.

Bokstav a tilsvarer forurl § 52 b og tar sikte på interkontroll, jf forskr 6 desember 1996 nr 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontrollforskriften). Bokstav b vil gi hjemmel for å innføre den ordning for miljøstyring og miljørevisjon som gjelder i EØS-området (EMAS-ordningen), og dekker for så vidt forurl § 52 c. I tillegg gir bokstav b hjemmel for å innføre eventuelle andre internasjonale ordninger for sertifisering, miljøstyring og miljørevisjon, herunder regler om ISO-sertifisering i henhold til Det internasjonale standardiseringsforbund.

§ 87 (opplysningsplikt)

Den som har eller foretar seg noe som kan påvirke miljøet på Svalbard, plikter etter pålegg fra sysselmannen og uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som sysselmannen trenger for å utføre sine gjøremål etter denne lov. Når særlige grunner tilsier det, kan sysselmannen kreve at opplysninger gis av enhver som utfører arbeid for den som har opplysningsplikt etter første punktum.

Paragrafen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 49 på fastlandet. Det vises til kap 9.2.4.

Første punktum gir sysselmannen eller andre miljøvernmyndigheter (jf utk § 4) adgang til etter pålegg å

kreve all informasjon fra den som har eller foretar seg noe som kan påvirke miljøet på Svalbard. Opplysningsplikten gjelder bare for informasjon som kan være at betydning for miljøvernmyndighetenes gjøremål etter loven. Uttrykket den som har eller foretar seg noe tjener til å avgrense hvem som kan pålegges å gi opplysninger etter bestemmelsen. Pålegg kan derfor ikke gis til enhver. Avgrensningen skal imidlertid ikke forstås slik at den er til hinder for å kreve opplysninger i planleggingsfasen kort før iverksetting eller i rimelig tid etter at vedkommende har opphørt med å ha eller foreta seg noe på Svalbard.

Annet punktum bygger på den forutsetning at pålegg normalt skal rettes mot den ansvarlige tiltakshaveren. Unntaksvis kan midlertid pålegg gis til tiltakshaverens arbeidstakere eller oppdragsmottakere.

Pålegg etter utk § 87 kan gis ved forskrift eller i det enkelte tilfelle. I siste fall gjelder forvaltningsloven § 14 om saksforberedelse og klage.

§ 88 (gransking)

Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven, skal sysselmannen ha uhindret adgang til eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke miljøet, eller der miljøet kan antas å være påvirket. Sysselmannen kan også kreve å få lagt frem og granske dokumenter og elektronisk lagret materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven.

Ved inspeksjon av virksomhet skal sysselmannen først ta kontakt med representanter for virksomhetens ledelse, om ikke formålet med inspeksjonen dermed blir forhindret eller vesentlig vanskeliggjort.

Paragrafen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 50. Det vises til kap 9.2.4.

Første ledd første punktum gjelder tilgang til privat eiendom.

Annet punktum gir rett til innsyn i dokumenter og elektronisk lagret materiale. Med dokumenter forstås her også film, billedmateriale, prøver m v.

Annet ledd bestemmer at det ved inspeksjon av virksomhet normalt skal tas kontakt med foretakets ledelse ved ankomst.

§ 89 (pålegg om undersøkelse)

Sysselmannen kan ved enkeltvedtak pålegge en tiltakshaver som påvirker eller som det er grunn til å tro kan påvirke miljøet, å sørge for eller bekoste undersøkelser eller andre tiltak for å

1. fastslå om og i hvilken grad virksomheten har påvirket eller kan påvirke miljøet,

2. klarlegge årsaken til eller virkningene av inntrådte miljøendringer som virksomheten har forårsaket,

3. klarlegge hvordan gjenoppretting av miljøet kan skje.

Bestemmelsen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 51, men gjelder også utenfor forurensningssakene. Pålegg etter utk § 89 kan bare gis ved enkeltvedtak, dvs overfor den enkelte tiltakshaver. Omfanget av pålegg må tilpasses virksomhetens karakter og omfang.

Hvis påvirkningen skyldes flere tiltakshavere uten at noen av dem peker seg ut som hovedårsak, bør pålegg fortrinnsvis gis til dem under ett med nødvendige bestemmelser om samarbeid og kostnadsfordeling.

§ 90 (gebyr for kontroll)

Departementet kan gi forskrift om gebyr for kontrolltiltak som miljøvernmyndighetene utfører i medhold av dette kapittel. Gebyrene settes slik at de samlet ikke antas å overstige kostnadene ved kontrollordningen. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

Paragrafen svarer i hovedsak til forurensningsloven § 52 a når det gjelder gebyr for kontrolltiltak, men gir ikke adgang til å fastsette gebyr for behandling av søknad om tillatelser eller dispensasjoner etter loven her. Gebyr for dette må i tilfelle fastsettes med hjemmel i forvaltningsloven § 27 a.

Første punktum gir hjemmel for forskrift om gebyr for kontrolltiltak. Annet punktum skal sikre at gebyr etter denne paragraf ikke blir noen netto inntektskilde for staten.

Gebyrinntektene går inn i svalbardregnskapet på vanlig måte.

Tredje punktum fastsetter at gebyret kan inndrives direkte ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Kapittel IX. Håndheving og sanksjoner

§ 91 (gjenoppretting)

Den som har påvirket miljøet på Svalbard ved å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her, skal foreta nødvendige utbedringstiltak for å motvirke ytterligere påvirkning av miljøet, og – om mulig – gjenopprette den tidligere miljøtilstand ved oppsamling, rydding, fjerning, utsetting, planering eller andre egnete tiltak. Tiltak som i seg selv kan volde miljøpåvirkning av noen betydning, skal bare iverksettes etter samtykke eller pålegg fra sysselmannen.

Plikten til utbedring og gjenoppretting gjelder ikke i den utstrekning det i lys av kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningen av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling ville være særlig urimelig.

Innenfor rammen av denne paragraf kan sysselmannen gi pålegg om hvilke utbedrings- og gjenopprettingstiltak som skal gjennomføres, også om avliving av levende organismer som overtredelsen gjelder, eller om tilbakeføring av levende organismer eller kulturminner til opprinnelsesstedet.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 12 første ledd annet og tredje punktum og annet ledd, og viltforskr §§ 25 tredje ledd og 26 tredje ledd. For fastlandslovgivningen vises til forurl § 7 annet ledd annet til fjerde punktum og fjerde ledd og § 37.

Første ledd første punktum fastslår en generell regel om at den som ulovlig har voldt miljøforstyrrelser, skal treffe nødvendige tiltak for å unngå ytterligere miljøforringelse og gjenopprette miljøtilstanden. Det vises til kap 9.3 foran. Bestemmelsen vil gjelde i forhold til alle former for miljøforstyrrelser, men formen for utbedring eller gjenoppretting vil variere etter hva slags miljøforstyrrelse som det er tale om. Bestemmelsen vil etter forholdene medføre en plikt til å stanse virksomheten som volder miljøskade.

Annet punktum gjelder utbedrings- og gjenopprettingstiltak som selv kan påvirke miljøet nevneverdig. Slike tiltak kan bare iverksettes med samtykke eller etter pålegg fra sysselmannen, om ikke det er tale om en nødrettssituasjon. Når tiltak som selv volder en viss miljøskade, bidrar til å avverge desto større skader, bør man ikke stille for strenge krav for å anse tiltaket berettiget ut fra nødrettssynspunkter. Reglene i kap VII i vil ikke gjelde for et slikt samtykke, men etter vanlige forvaltningsrettslige regler kan det settes vilkår om bl a overvåking (jf utk § 61), og det vil være en alminnelig adgang til å endre vedtaket eller gi supplerende pålegg når miljøhensyn krever det (sml utk § 62).

Annet ledd medfører en viss begrensning av utbedrings- og gjenopprettingsplikten etter første ledd. Begrensningen beror på en samlet vurdering, der særlig miljøvirkningen av overtredelsen, den effekt som de aktuelle tiltak kan antas å ha, kostnadene ved dem og overtrederens skyld er det viktigste momenter. Det kan også ta et visst hensyn til overtrederens økonomiske stilling. En begrensning vil lettere bli aktuell for den som har gjort et enkeltstående miljøforstyrrende tiltak enn den som driver løpende virksomhet, typisk næringsvirksomhet. Det kan også bli tatt hensyn til tiltakshaverens forutsetninger for å treffe utbedrings- og gjenopprettingstiltak, og den som driver en løpende virksomhet (som bærer en viss miljørisiko i seg) kan forventes å ha bedre forutsetninger for det enn andre. Begrensningsregelen i annet ledd vil ha noe større slagvidde i forhold til selve den lovfestede plikten etter første ledd første punktum enn når det er gitt konkret pålegg etter tredje ledd.

Tredje ledd gir sysselmannen adgang til å gi konkrete pålegg om hvor omfattende og hvilke utbedrings- og gjenopprettingstiltak som skal gjennomføres, og hvordan de skal utføres. Etter omstendighetene kan det være nødvendig å gi slike pålegg etter en meget enkel saksforberedelse og i muntlig form (jf særlig forvaltningsloven §§ 16 annet ledd, 23 og 27 første ledd tredje punktum). Også pålegg etter tredje ledd må respektere begrensningene etter annet ledd, men som nevnt ovenfor vil de ha mindre betydning her enn i forhold til den direkte lovfestede plikten.

§ 92 (eiendomsrett til flora og fauna håndtert i strid med loven m v)

Flora og fauna som er innsamlet, fanget eller avlivet i strid med loven her, eller avlivet med hjemmel i §§ 31 og 32, tilhører Svalbards miljøvernfond. Det samme gjelder fallvilt og dyr som er avlivet av dyrevernhensyn. Fondets eiendomsrett kan gjøres gjeldende ved forelegg eller dom etter straffeprosesslovens regler for inndragning.

Fondet avgjør hvordan slik flora og fauna skal disponeres. Sysselmannen kan kreve erstatning til fondet for verdien dersom fondet ikke får tilgang til flora og fauna etter dette ledd.

Paragrafen avløser viltforskr § 24, men er gjort mer generell, så den skal gjelde for både flora og fauna. I fastlandslovgivningen se viltloven § 48 og innlandsfiskeloven § 47.

Viltlevende organismer er etter alminnelige tingsrettslige regler som utgangspunkt ikke i noens eie, men eiendomsrett kan erverves ved lovlig okkupasjon. Første ledd første punktum avskjærer muligheten for okkupasjon når det gjelder organismer som innsamles, fanges eller avlives ulovlig eller med hjemmel i nødrettsregelen i § 31 eller tillatelse etter § 32. Det samme gjelder for fallvilt (dyr som har dødd av naturlige årsaker) og dyr som avlives av dyrevernhensyn med hjemmel i dyrevernloven, jf annet punktum. Lovovertredelsen eller avlivingen gjør at Svalbards miljøvernfond uten videre får eiendomsretten til organismen. Det gjør ingen forskjell om den har vært utsatt for bearbeiding, f eks preparering, eller den er partert.

Etter bestemmelsen trengs det altså ikke vedtak om eller dom for inndragning for at miljøvernfondet får eiendomsretten. Ved tvil om bestemmelsens vilkår er oppfylt, gjelder bare krav om vanlig sannsynlighetsovervekt, ikke strafferettens skjerpede beviskrav, og det kreves heller ikke bevis for straffeskyld hos vedkommende. Men i tråd med praksis etter viltloven § 48 bør eiendomsretten kunne gjøres gjeldende ved forelegg eller dom etter reglene for inndragning. Dette bør gå uttrykkelig frem av loven, jf tredje punktum. Den som beholder flora og fauna som etter bestemmelsen tilhører Svalbards miljøvernfond kan ha gjort seg skyldig i overtredelse av straffelovens §§ 255 og 256 (underslag), eventuelt straffelovens § 393 (urettmessig bruk eller forføyning). Senere befatning med beholdt flora og fauna kan innebære overtredelse av straffelovens § 317 (heleri).

Annet ledd første punktum gir miljøvernfondet adgang til å bestemme hvordan et mottatt eksemplar skal disponeres. Det kan f eks prepareres eller destrueres, og det kan utstilles, selges, lånes eller gis bort. Annet punktum sikrer fondet et krav på erstatning for verdien dersom det ikke får tilgang til selve eksemplaret. Dette erstatningskravet kan tas med i en strafferettslig forfølgning etter straffeprosesslovens regler for borgerlige rettskrav. Dersom forholdet ikke gir grunnlag for strafferettslig forfølgning, kan erstatningskravet inndrives ved sivilt søksmål.

§ 93 (erstatning)

Den som volder miljøskade ved å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, plikter å betale erstatning uten hensyn til skyld for økonomisk tap som følge av miljøskaden. Den som indirekte har medvirket til miljøskade (ved å levere varer eller tjenester, foreta kontroll eller tilsyn eller på annen måte), er likevel bare ansvarlig så langt det er utvist forsett eller uaktsomhet.

Ansvaret etter første ledd omfatter også

1. økonomisk tap fordi miljøskaden hindrer eller vanskeliggjør utøving av allemannsrett i næring,

2. kostnader til eller tap ved rimelige tiltak for å hindre eller avbøte miljøskade eller gjenopprette miljøtilstanden,

3. kostnader som noen har hatt ved å rydde opp avfall som ble etterlatt i strid med § 69.

Sysselmannen kan pålegge den som ved å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov har voldt ikke ubetydelig miljøskade, å betale miljøerstatning til Svalbards miljøvernfond. Miljøerstatningens størrelse fastsettes ut fra de påvirkede miljøverdiers betydning, miljøskadens omfang og varighet, overtrederens skyld, øvrige sanksjoner pålagt overtrederen og omstendighetene for øvrig.

Sysselmannens vedtak om miljøerstatning etter tredje ledd er tvangsgrunnlag for utlegg. Erstatningskravet kan også tas opp i straffesak. Blir erstatningskravet bragt inn for retten i straffesak, i sivilt søksmål eller ved klage over utleggsforretning, kan retten prøve erstatningskravet fullt ut. Vedtaket kan ikke påklages etter forvaltningslovens regler. Underretning om vedtaket skal gi opplysning om reglene i leddet her.

Paragrafen her gjelder så langt ikke annet følger av internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet med virkning for Svalbard.

Paragrafen er ny og gir regler om erstatning for miljøskader. Første og annet ledd bygger på reglene i forurensningsloven kap 8, særlig §§ 55 og 57, men skal gjelde generelt for alle slags miljøskader, ikke bare forurensningsskader. Sammenlignet med forurensningslovens regler er bestemmelsene her forenklet redaksjonelt og innholdsmessig. Tredje og fjerde ledd åpner adgang til å pålegge erstatning for skader på miljøet som ikke fører til dokumenterbare økonomiske tap. Det vises til kap 9.5.

Første ledd medfører at en tiltakshaver som volder miljøskade ved å overtre bestemmelsene i eller i medhold av loven, skal betale erstatning for økonomisk tap som miljøskaden forårsaker. Både overtredelser av loven, av forskrifter og av begrensninger og vilkår i enkelttillatelser kan utløse erstatningsplikt, forutsatt at det er årsakssammenheng mellom overtredelsen og den inntrådte miljøskaden. Som miljøskade regnes alle slags forringelser av naturmiljøet og kulturminner, og også det ytre miljø i tettsteder. Bestemmelsen gir bare hjemmel for erstatning for økonomisk tap. Et økonomisk tap kan skyldes både fysisk skade, ulemper som virker fordyrende eller bringer tap, og utgifter til å tilpasse seg til situasjonen etter miljøskaden. Utvalget anser det unødvendig å gi uttrykk for dette gjennom en mer omstendelig uttrykksmåte som f eks skade, tap eller ulempe.

Annet punktum gjør – i tråd med forurl § 55 annet ledd – unntak fra det objektive ansvaret for den som indirekte, så å si i annen rekke, har medvirket til miljøskaden. Etter denne regelen kan også offentlige kontrollmyndigheter bli ansvarlige, slik det er tilfellet etter forurensningsloven, jf NOU 1982:19 Generelle lovregler om erstatning for forurensningsskade s 57 og Ot prp nr 33 (1988-89) s 34 sp 1. Dette kan også bli resultatet etter alminnelige erstatningsrettslige regler, jf Rt 1992 s 453 (furunkulosedommen)

Annet ledd klargjør at erstatningsansvaret omfatter visse tapsposter hvor det etter alminnelige erstatningsrettslige synspunkter kunne reises tvil om det gjelder en interesse med erstatningsrettslig vern. Oppregningen er naturligvis ikke uttømmende, men bygger på reglene i forurl § 57. Bokstav a og b svarer til henholdsvis bokstav c og b i forurl § 57. Den begrensning som forurl § 57 (b) annet punktum har, er tatt bort for å styrke beskyttelsen for miljøet og den lovlige miljømessige bruk. Bokstav a i lovforslaget vil bl a omfatte tap i fiske eller fangstnæring som følge av et oljesøl, eller tap som en turistoperatør lider pga avbestillinger eller merutgifter ved nødvendig omlegging av programmet etter en miljøskade. Forurl § 57 (d) jf § 58 – om erstatning for utgifter til gjenoppretting av hensyn til utøving av allemannsrett utenom næring – dekkes av bokstav b i forslaget. Bestemmelsen i forurensningsloven § 57 bokstav e synes lite praktisk på Svalbard og er utelatt.

Hvis det er flere mulige skadeårsaker, forutsettes spørsmål om årsakssammenheng og solidaransvar løst etter de retningslinjer som forurl § 59 trekker opp. Da slikt samvirke vil være mindre praktisk på Svalbard enn på fastlandet, anser utvalget det unødvendig å bebyrde lovteksten med en uttrykkelig bestemmelse om dette.

Tredje ledd innebærer et styrket vern for miljøverdier der skaden ikke gir seg utslag i økonomisk tap for noen, eller der dette kommer i tillegg til økonomisk tap for konkrete skadelidte, som kan kreves erstattet etter første og annet ledd. Reduksjonen i miljøverdier kan etter omstendighetene likevel være betydelig; utryddelse av en art eller destruksjon av et enestående kulturminne kan være et eksempel. Erstatning vil her tjene som en kompensasjon for å bedre sikringen m v av øvrige miljøverdier på Svalbard ved at den kanaliseres gjennom Svalbards miljøvernfond. En erstatningsregel kan dessuten bidra til å dempe bruken av straff.

Erstatningsplikt etter tredje ledd kan bare pålegges hvis miljøskaden ikke er ubetydelig. Er dette kravet oppfylt, beror erstatningsspørsmålet på en helhetsvurdering. Tredje ledd annet punktum angir momenter som både har betydning for om erstatningsansvar overhodet skal pålegges, og for ansvarets størrelse.

Fjerde ledd gir nærmere regler om fastsetting av erstatning etter tredje ledd. I første omgang kan erstatningen fastsettes av sysselmannen. Det vil særlig være aktuelt hvis sysselmannen ikke finner grunn til å reagere med straff. På grunnlag av sysselmannens vedtak kan erstatningsbeløpet inndrives ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 7, jf tvfl § 7-2 (e). Sysselmannens vedtak kan ikke påklages, men kan bringes inn for domstolene. Den erstatningspliktige kan gjøre det ved å anlegge sivilt søksmål eller klage over utleggsforretningen til namsretten, med eventuell påfølgende overføring til behandling som søksmål, jf tvfl § 5-16 og § 6-6. Reises det straffesak, følger det av annet punktum at sysselmannen kan ta erstatningskravet med i forelegg, begjæring om pådømmelse i forhørsrett eller tiltalebeslutning etter de regler som straffeprosessloven kap 29 gir. Eventuelt kan det reises sivilt søksmål. I alle tilfelle vil retten ha full kompetanse til å prøve om erstatningsansvar skal ilegges og med hvilket beløp. Dersom den erstatningspliktige er utlending eller tvangsinndriving av andre grunner kan være aktuelt i utlandet, vil det som regel være nødvendig med en dom som tvangsgrunnlag.

Femte ledd bestemmer at reglene i paragrafen står tilbake for internasjonale konvensjoner som Norge er tilsluttet med virkning for Svalbard. Dette ta særlig sikte på sjørettslige konvensjoner, som bl a har regler om ansvarskanalisering (avgrensning av hvem som kan gjøres erstatningsansvarlig) og begrensning av ansvarets omfang.

Paragrafen er ikke til hinder for at erstatning kan kreves på annet grunnlag. Det følger av svalbardloven § 2 første ledd at norske erstatningsrettslige regler i utgangspunktet gjelder på Svalbard, siden de må karakteriseres som privatrett. Det gjelder f eks både reglene i skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr 26 (som også vil supplere bestemmelsene i utk § 93, særlig når det gjelder regler om arbeidsgiveransvar, skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningsansvar) og sjølovens erstatningsregler.

§ 94 (tvangsmulkt)

For å sikre at bestemmelsene i denne lov eller vedtak i medhold av loven blir gjennomført, kan sysselmannen fastsette tvangsmulkt til Svalbards miljøvernfond.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner da å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting som sysselmannen har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at det forfaller for hver overtredelse.

Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller annen sammenslutning, en stiftelse eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten vanligvis pålegges dette. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap. Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Paragrafen er ny, jf i fastlandslovgivningen forurl § 73. produktkontrolloven § 12 og plan- og bygningsloven § 116 a. Det vises til kap 9.6.

Første ledd gir hjemmel for å pålegge tvangsmulkt. Tvangsmulkten vil gå inn i Svalbards miljøvernfond, jf utk § 96.

Annet ledd gir regler om når tvangsmulkten i tilfelle tar til å løpe, og angir som utgangspunkt at tvangsmulkt først fastsettes når en overtredelse har funnet sted. Er det viktig å sikre en den fastsatte frist ikke blir overtrådt, kan det være grunn til å fastsette tvangsmulkt i selve tillatelsen. Men dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige, løper ikke tvangsmulkten.

Tredje ledd første punktum bestemmer at tvangsmulkt i selskapsforhold m v fortrinnsvis skal rettes mot den juridiske person, ikke mot den enkeltperson som har stått for overtredelsen. Annet punktum fastsetter at en tvangsmulkt i konsernforhold kan inndrives ikke bare hos det selskap tvangsmulkten er rettet mot, men også hos et morselskap. Dette øker sikkerheten for at tvangsmulkten kan virke som et effektivt pressmiddel ved at manglende midler i datterselskapet ikke behøver å hindre inndriving. Tredje punktum gir departementet hjemmel til å frafalle påløpt tvangsmulkt, jf Grunnloven § 75 d.

Et vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (d), og påløpt tvangsmulkt kan derfor inndrives uten søksmål og dom.

§ 95 (direkte gjennomføring)

Blir plikter som følger av loven eller vedtak i medhold av loven ikke etterlevd, kan sysselmannen selv sørge for nødvendige tiltak for å få plikten overholdt. Før dette skjer, skal sysselmannen gi den ansvarlige varsel med kort frist for selv å gjennomføre tiltakene. Varsel kan unnlates dersom tiltakene haster av hensyn til miljøet, eller det er uvisst hvem som er ansvarlig.

Ved iverksetting av tiltak etter første ledd kan sysselmannen gjøre bruk av og om nødvendig volde skade på den ansvarliges eiendom. Sysselmannen kan om nødvendig bestemme at det mot vederlag kan gjøres bruk av eller voldes skade også på andres eiendom. Staten innestår for vederlaget.

Sysselmannens utgifter til tiltakene kan kreves dekket av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Paragrafen avløser naturvernforskr §§ 12 annet ledd annet punktum og 14 annet ledd annet punktum, kulturminneforskr § 11 fjerde ledd annet punktum og 15 første ledd tredje punktum og røyeforskr § 10. Den skal gjelde generelt, jf på fastlandet forurl §§ 74-77, kulturminnel § 16 og innlandsfiskel § 7. Det vises til kap 9.4 foran.

Første ledd gir sysselmannen adgang til direkte gjennomføringstiltak for å sikre at de krav som er satt i eller i medhold av loven, blir overholdt. Etter annet og tredje punktum skal den ansvarlige som hovedregel få et forhåndsvarsel så vedkommende selv kan sørge for etterlevelsen. Unntak fra dette gjelder hvis tiltakene haster av hensyn til miljøet, eller det er uvisst hvem som er ansvarlig. Dessuten tilsier praktiske hensyn at sysselmannen kan treffe gjennomføringstiltak uten varsel dersom det ikke er spørsmål om å bruke eller skade den ansvarliges eiendom eller kreve utgiftene dekket etter annet og tredje ledd. Dette vil særlig være aktuelt når sysselmannen oppdager forholdet på et avsides sted, og den ansvarlige ikke kan ventes dit umiddelbart.

Annet ledd gir adgang til å gjøre bruk av og om nødvendig volde skade på den ansvarliges eiendom ( første punktum) og eventuelt, og mot vederlag, tredjepersoners eiendom ( annet punktum). Det er den ansvarlige som skal dekke vederlaget, men staten innestår for kravet ( tredje punktum).

Tredje ledd bestemmer at sysselmannens utgifter til gjennomføringstiltak i medhold av utk § 95 kan kreves dekket av den ansvarlige. Dette gjelder også utbetaling av vederlag til tredjepersoner etter annet ledd annet jf tredje punktum. Krav om utgiftsdekning kan ikke regnes som enkeltvedtak, men er tvangsgrunnlag for utlegg etter tredje ledd annet punktum.

§ 96 (Svalbards miljøvernfond)

Svalbards miljøvernfond består av midler innkrevd i medhold av §§ 30 annet ledd, 76, 92, 92 tredje ledd og 94. Fondets midler kan bare brukes til tiltak på Svalbard som har til formål å beskytte miljøet. Det kan brukes til

1. a) undersøkelser og tiltak for å kartlegge og overvåke miljøtilstanden, årsaker til miljøpåvirkning og miljøvirkninger av virksomhet,

2. gjenoppretting av miljøtilstanden,

3. tilskudd til skjøtsel, vedlikehold og gransking etter §§ 21 og 44 annet punktum og 45 så langt dette ikke kan ventes dekket av den ansvarlige,

4. informasjons-, opplærings- og tilretteleggingstiltak.

Departementet oppnevner styre for fondet og kan gi regler om hvordan det skal disponeres. Avgjørelser om tildeling fra fondet regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Paragrafen er ny, men avløser kulturminneforskr §§ 12 første ledd annet punktum og 15 annet ledd. Det vises til kap 9.8 i de alminnelige motiver. Lignende fond finnes i Konsesjonsavgiftsfondet, Viltfondet og Statens fiskefond.

Første ledd angir hvilke midler fondet består av.

Annet ledd trekker opp rammen for bruk av fondets midler. I realiteten tjener fondet til å sikre at midler som fremgår av første ledd bare blir brukt på Svalbard – i tråd med Svalbardtraktaten – og bare til miljøformål. Annet ledd første punktum angir den overordnete ramme for bruken av midler: miljøtiltalk med det formål å beskytte naturmiljø og kulturminner. Oppregningen i annet punktum angir nærmere hva slags tiltak midlene kan brukes til innenfor den overordnete rammen i første punktum. Det vil således ikke være adgang til å bruke fondet til å dekke utgifter til sysselmannens administrasjon og ordinære oppgaver. Sysselmannen kan imidlertid søke fondet om midler til særskilte tiltak.

Tredje ledd gir regler om administering og disponering av fondet. Departementet skal oppnevne styre for fondet, og styret treffer avgjørelser om tildeling fra fondet i samsvar med de retningslinjer som departementet har gitt. Slike retningslinjer vil ikke være å regne som forskrift. Etter tredje punktum vil heller ikke de avgjørelser som fondet treffer om tildeling, bli å regne som enkelvedtak etter forvaltningsloven.

§ 97 (straff)

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser fastsatt i denne lov eller i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 3 år anvendes.

Medvirkning straffes på samme måte.

Paragrafen avløser naturvernforskr § 23, viltforskr § 32, forskr 11 august 1978 § 21, røyeforskr § 21 og kulturminneforskr § 21. Det vises til kap 9.7 foran.

Straffebestemmelsen tar sikte på overtredelse av utk § 5, forskrifter etter § 12, vedtak etter § 14, §§ 25 og 27, forskrifter etter §§ 28, 30 og 33, §§ 34-35 og forskrift etter § 36 , § 42 jf §§ 39 og 40, §§ 52, 53, 56 og 57, §§ 63-66, § 68 annet ledd, § 69 første og tredje ledd og forskrift etter § 69 fjerde ledd, §§ 71-74, § 77 jf §§ 78-82, § 84, §§ 86-87 og § 91 første ledd.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år. Er det voldt betydelig miljøskade eller fare for det, øker den øver strafferamme til fengsel i tre år. For øvrig gjelder generalklausulen for miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b for de alvorligste tilfellene. Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskaper, sammenslutninger, stiftelser, enkeltpersonsforetak, boer eller offentlig virksomhet) kan foretaket alltid straffes med bøter etter straffeloven §§ 48 a-48 b.

Kapittel X. Avsluttende bestemmelser

§ 98 (utfyllende forskrifter)

Kongen kan gi utfyllende forskrifter til gjennomføring av loven.

Paragrafen gir adgang til å gi forskrfiter til utfylling og gjennomføring av loven. Det kan blant annet være aktuelt å gi forskrift om innholdet av en melding etter utk § 57 og nærmere om hvordan man kommer inn i tillatelsessytem etter melding.

Bestemmelsen gir ikke adgang til å fravike bestemmelser som er fastsatt i annen lov eller forskrift, for eksempel forvaltningslovens regler.

§ 99 (ikrafttreden)

Denne lov trer i kraft når Kongen bestemmer. Kongen kan fastsette at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til ulik tid.

Etter første punktum fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft. Før ikraftsetting vil det være behov for å utarbeide forskrifter til loven og oppheve (deler av) eksisterende forskrifter. Annet punktum gir hjemmel for delt ikraftsetting.

§ 100 (overgangsbestemmelser)

Forskrifter gitt i medhold av lov 17 juli 1925 nr 11 om Svalbard som vil ha hjemmel i loven her, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet.

Som det fremgår i tilknytning til utk § 99, bør de generelle forskriftene innenfor miljøområdet gjennomgås og endres eller oppheves før loven trer i kraft. Også forskriftene om verneområder bør gjennomgås, men det kan være aktuelt å sette loven i kraft før det er gjort. Også ellers kan det være behov for å sikre at forskrifter som er gitt med hjemmel i svalbardloven § 4, vil fortsette å gjelde inntil de blir opphevet.

§ 101 (endringer i andre lover)

1. straffeloven 22 mai 1902 nr 10 skal § 152 b annet ledd (2) lyde:

   (2) påfører betydelig skade på et område som er fredet ved vedtak med hjemmel i naturvernloven kapittel III, viltloven § 7, svalbardmiljøloven kapittel III, lov om Jan Mayen § 2 eller lov om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. § 2, eller

2. I lov 9 juni 1903 nr 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. skal § 1 nytt femte ledd lyde:

Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard med de endringer som anses nødvendig.

1. I lov 17 juli 1925 nr 11 om Svalbard gjøres følgende endringer:

§ 4 første ledd skal lyde:

Kongen kan utferdige alminnelige forskrifter om kirke-, skole- og forsorgsvesenet, om den offentlige orden, om utvisning, lege- og sunnhetsvesenet, om bygnings- og brannvesenet, om ildsfarlige gjenstander, om skipsfart, luftfart og annen samferdsel, om turisme, om industrielt rettsvern, om bergverksdrift, saltvannsfiske og annen næringsdrift og om oppgaver til den offisielle statistikk.

§ 26 annet ledd oppheves. Tillatelser gitt med hjemmel i bestemmelsen bortfaller når loven trer i kraft.

4. I lov 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen skal § 2 nytt tredje ledd lyde:

Kongen kan gi forskrifter om miljøvern på Jan Mayen.5. Lov 22 mars 1957 nr 4 om fangst av isbjørn endres slik:

Lovens tittel skal lyde: Lov om fredning og fangst av isbjørn.

§ 1 skal lyde:

Denne lov gjelder for fangst og ilandbringelse av isbjørn på norsk land- og sjøterritorium og for fangst av isbjørn som drives av norske statsborgere, innvånere av riket eller av norske selskaper og andre sammenslutninger eller stiftelser utenfor norsk territorium, eller som medvirker til slik fangst.

For Svalbard gjelder svalbardmiljøloven i stedet for loven her.

§ 2 skal lyde:

Isbjørn er fredet mot all fangst som nevnt i § 1.

Kongen kan ved forskrift eller for det enkelte tilfelle gjøre unntak fra fredningen etter første ledd hvis ikke dette strider mot en internasjonal konvensjon som Norge er tilsluttet, og kan da også fastsette bestemmelser om fangstmåten.

Levende isbjørn kan bare bringes i land i Norge med tillatelse fra Kongen.

§ 3 skal lyde:

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser fastsatt i eller i medhold av § 2 eller medvirker til det, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, om ikke straffeloven § 152 b annet ledd (1) får anvendelse.

6. Forurensningsloven 13 mars 1981 nr 6 § 3 tredje ledd skal lyde:

Loven gjelder ikke for Svalbard. For Jan Mayen og bilandene gjelder loven i den utstrekning Kongen bestemmer.

Forurensningsmyndigheten kan for disse områder fastsette de endringer i loven som de stedlige forhold tilsier.

Paragrafen gjelder endringer i andre lover.

Til nr 1: Endringen i straffeloven § 152 b annet ledd (2) er en konsekvens av vedtakelsen av svalbardmiljøloven og innebærer bare en lovteknisk tilpasning.

Til nr 2: Forslaget innebærer at sjødyktighetsloven kan gjøres gjeldende for Svalbard, helt eller delvis. Dette er den mest praktiske måte å gi hjemmel for gjennomføring av aktuelle internasjonale konvensjoner. Vi viser nærmere til kap 8.3.2 foran.

Til nr 3: Endringen i svalbardloven § 4 første ledd er en konsekvens av at forskrifter innenfor svalbardmiljølovens område heretter bør gis med hjemmel i svalbardmiljøloven, og det bør ikke kunne oppstå uklarhet om en forskrift med hjemmel i svalbardloven kan avvike fra svalbardmiljøloven. Av den grunn foreslår utvalget at hjemmelen for miljøvernforskrifter i svalbardloven oppheves. Dette innebærer at alternativene jakt, fangst og fredning av dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger tas ut, og at alternativet fiske endres til saltvannsfiske.

Fredlysinger av egg- og dunvær i medhold av § 26 annet ledd har nå liten betydning, og ingen grunneier er avhengig av slike fredlysinger. Med utk §§ 28 og 30 legges det opp til en annen form for forvaltning av disse ressursene, der det tas utgangspunkt i fredningsprinsippet og åpnes mulighet for å gi enerett til overvintrende fangstfolk. Grunneierens rett har berodd på tillatelse gitt av Kongen med hjemmel i lov. Grunnloven §§ 97 og 105 er da ikke til hinder for at lovhjemmelen for slike fredlysinger tas bort med den virkning at meddelte tillatelser og fredlysinger bortfaller uten erstatning.

Til nr 4: Tilføyelsen er en følge av at svalbardloven § 4 etter endringene i nr 3 ovenfor ikke vil gi hjemmel for forskrifter om miljøvern. Som det går frem av kapittel 11 i utredningen, mener utvalget at reglene om miljøvern på Jan Mayen bør gis ved forskrift, og forslaget her tar sikte på å sikre hjemmel for det.

Til nr 5: Isbjørnloven av 1957 gjelder for Svalbard, og skriver seg fra tiden før konvensjoner som freder isbjørn ble vedtatt. Loven bør nå endres så det er klart at rettsstillingen for isbjørn på Svalbard beror på svalbardmiljøloven. For øvrig bør lovens tittel og innhold bringes i pakt med det forhold at isbjørn er en truet dyreart som er fredet både etter internasjonale konvensjoner og etter norske regler.

Til nr 6: Endringen i forurensningsloven er en naturlig konsekvens av at svalbardmiljøloven skal regulere forurensningsspørsmål på Svalbard.