9 Opplysninger om risiko for fremtidig sykdom

• Dette er hovedkapittelet om hva slags helseopplysninger forsikringssøkere skal måtte gi fra seg ved tegning av for eksempel livsforsikringer. Utvalget går inn for regler om kvalitetssikring og begrunnelse, og et flertall går også inn for at en ikke skal kunne spørre om for eksempel særlig gamle opplysninger om sykdom (eldre enn 10 år). I nær sammenheng med dette går flertallet inn for en regel om plikt til å tegne forsikring. Utvalget er delt i synet på om informasjon om arvelige sykdommer bør kunne innhentes.

9.1 Innledning

9.1.1 Opplysningsplikt

Når forsikring skal tegnes, fastsettes premie og vilkår under hensyntagen til den risikoen forsikringsselskapet regner med. Dersom det dreier seg om forsikring der utbetalingene avhenger av en bestemt persons liv eller helse, vil helseopplysninger være relevante i denne risikovurderingen. Utvalgets mandat omfatter forsikringsselskapers bruk av helseopplysninger i denne sammenhengen.

Grunnen til at selskapene ber om helseopplysninger ved tegning, har sammenheng med den lovbestemte plikten til å påse at premiene står i forhold til risikoen (ovenfor i 4.2). En ønsker

• balanse mellom pris (premie) og risiko i den enkelte kontrakt

• å bevare selskapets solvens og soliditet over tid

• at det ikke skal bli mer attraktivt for personer med høy helserisiko å tegne forsikring enn det er for andre og

• at personer med normal eller ekstra god helserisiko skal få tegnet forsikring uten å belastes med ekstra premie for høye helserisikoer

Grunnen til at en kan ønske å begrense selskapenes adgang til å be om slike opplysninger, kan blant annet være personvernhensyn og en rett til å holde seg uvitende om egne risikoforhold (se nærmere ovenfor i 5 og 6). Opplysningsplikt om genetisk informasjon reiser særlige problemer, som er drøftet for seg nedenfor i 9.9.

Når helseopplysninger er innhentet, kan selskapet konkludere med at risikoen ved forsikringssøkeren er normal eller bedre. I så fall tilbys forsikring på vanlige vilkår. Er risikoen større enn normalt, kan forsikringen avslås helt, eller det kan kreves en tilleggspremie. I noen bransjer tilbyr en også forsikring med unntak (reservasjon) for forhold som gjør at risikoen anses høyere enn normalt – for eksempel reservasjon for ryggrelaterte plager i uføreforsikring

9.1.2 Prinsipielle syn på opplysningsplikten

Reglene om opplysningsplikt bør være en rimelig avveining av slike hensyn. Utvalget ser det prinsipielt slik at det er av verdi å begrense informasjonsflyten i samfunnet når det gjelder personlige opplysninger, både fordi det alltid er en viss fare for at opplysninger skal komme på avveier og for å verne det private. Det må imidlertid i større eller mindre grad aksepteres at forsikringsselskaper spør om personlige opplysninger dersom det er nødvendig for å få forsikringsmarkedet til å fungere, da et velfungerende forsikringsmarked er et gode. Slik innsamling av opplysninger forutsetter imidlertid at det er gode systemer for sikring og behandling av de innsamlede dataene.

Utvalget er også av den oppfatning at en kodifikasjon av gjeldende praksis på enkelte områder kan bidra til å skape tillit til forsikringsselskapene hos kundene.

Utvalget ser at begrensinger i opplysningsplikten vil medføre at de som kan påberope seg en begrensning kommer heldigere ut enn de som ikke kan påberope seg noen slik begrensning. Fordelingsvirkningen av de enkelte begrensninger i opplysningsplikten må derfor vurderes nøye. Noen ganger kan fordelingsvirkningene være uønskede, som når en svak gruppe subsidierer en annen. Utvalgets flertall mener imidlertid at fordelingsvirkningene av begrensningene i opplysningsplikten i noen tilfeller kan være uttrykk for en sunn og akseptabel solidaritet forsikringstakere imellom.

Et mindretall i utvalget, Øyvind Flatner og Marit Krohg,deler ikke dette synspunktet. De fremholder at privat forsikring ikke er sosial trygd, men en frivillig ordning i et markedsbasert system. Den grunnleggende solidaritetstanken bak forsikring er at de som forsikrer seg, er villige til å ta ansvar for hverandres økonomi dersom forsikringstilfellet skulle inntreffe. I et frivillig system kan man imidlertid ikke legge til grunn at solidariteten strekker seg særlig utover gruppen forsikringstakere med noenlunde samme risiko som en selv (se ovenfor i 4.1.3). Når prisen for forsikring vurderes å være høyere enn det egen risiko skulle tilsi, vil mange søke alternative måter å sikre egen økonomisk trygghet. Utviklingen gir stadig større mulighet for hver enkelt til å gjøre seg kjent med egen helserisiko. Dette vil øke bevisstheten om hvilken premie som er rimelig i forhold til egen risiko. En «tvungen» solidaritet gjennom begrensninger i opplysningsplikten vil kunne resultere i at utvalget av forsikringskunder blir så skjevt at prisøkningen blir markant. I verste fall vil en del av dagens forsikringsordninger falle bort. Mindretallet mener derfor at begrensninger i opplysningsplikten for frivillige, individuelle forsikringer ikke kan brukes som et middel for å subsidiere svake grupper. Dette er en oppgave som hører inn under det offentliges ansvarsområde.

9.1.3 Plassering i lovverket

Bruk av helseopplysninger i forsikring er regulert flere steder, blant annet i personvernlovgivningen, forbrukerlovgivningen og i helsepersonelloven. Opplysningsplikten og bruken av opplysningene er regulert i forsikringsavtaleloven kapittel 13. Dette kapitlet gjelder livsforsikring og annen personforsikring. Den enkeltes helse er i denne bransjen den helt dominerende risikofaktoren, som det innhentes opplysninger om fra den enkelte søkeren. Utvalgets forslag vil knytte seg til dette kapitlet.

I skadeforsikring (såsom bilansvarsforsikring) kjenner en ofte ikke til hvis skade som skal dekkes under forsikringsavtalen, og innhenting av helseopplysninger ved tegning blir meningsløst. Ved yrkesskadeforsikring er imidlertid skadeforsikringen knyttet til en enkelt arbeidstakers helse, og en kunne tenke seg at det ble foretatt risikovurderinger på forhånd med innhenting av helseopplysninger. Da det for tiden ikke innhentes helseopplysninger i denne typen forsikring, og et annet utvalg for tiden utreder bruk av helseopplysninger i arbeidsforhold, tar dette utvalget ikke stilling til hvorvidt utvalgets forslag til endringer i kapittel 13 også bør gjøres gjeldende for denne typen forsikring. Utvalget peker imidlertid på at det er de samme hensyn som gjør seg gjeldende enten forsikringen er av typen personforsikring eller skadeforsikring.

9.1.4 Opplysningsplikten i tid

Opplysningsplikten som omtales her, gjelder forsikringssøkerens helsetilstand ved tegning av forsikring. Det er helsetilstanden når fullstendig forsikringssøknad avgis som er avgjørende, og opplysningene må være riktige på dette tidspunktet. Dersom selskapets undersøkelser i forbindelse med tegning avdekker risikomomenter i forhold til fremtiden som har sammenheng med det som det er gitt opplysninger om, kan imidlertid selskapet også ta dette i betraktning (forsikringsavtaleloven § 12–1).

Frem til endelig forsikringsavtale inngås, kan det løpe en midlertidig dødsfallsdekning (forsikringsavtaleloven § 12–9). Ved slik midlertidig dekning svarer selskapet ikke for dødsfall som har sammenheng med den forsikredes helsetilstand på tegningstidspunktet.

Når forsikringsavtale er inngått, kan avtalen ikke sies opp fordi den forsikredes helsetilstand forverres (forsikringsavtaleloven § 12–4, § 13–3 og § 18–1). Livsforsikring som har opphørt å løpe på grunn av manglende premiebetaling, kan også settes i kraft igjen uten nye helseopplysninger innen visse frister (forsikringsavtaleloven § 14–3). Er avtalen tidsbegrenset, vil det imidlertid ikke nødvendigvis være en rett til fornyelse etter noen av disse reglene. Ved ulykkes- og sykeforsikring kan fornyelse bare nektes om «særlige grunner» foreligger (forsikringsavtaleloven § 12–7). Selskapet kan således ikke si opp avtalen ved en gradvis forverring av helsetilstanden.

Dersom en forsikret har fått reservasjon eller premietillegg, kan vedkommende be om å få avtalen revurdert dersom risikoen bedres.

9.1.5 Oversikt over drøftelsen

Kapitlet her hører nært sammen med en rekke andre kapitler i utredningen. For oversiktens skyld er det her gjort rede for noen forbindelseslinjer.

De grunnleggende forsikringstekniske hensyn er det redegjort for i kapittel 4, og i kapittel 5 de grunnleggende personvernhensyn. Kapittel 6 viser samspillet mellom de ulike hensynene.

Kapittel 7 tar opp det internasjonale rammeverket. Kapitlet konkluderer med at det er få folkerettslige skranker for norsk lovgivning på dette området, men at det er mulighet for en viss lekkasje av forsikringskunder til utlandet dersom det innføres begrensninger på opplysningsplikten Norge.

Når helseopplysninger er innhentet, er det selvsagt av stor viktighet at de blir oppbevart betryggende. Reglene om dette er drøftet ovenfor i kapittel 8.

I risikovurderingen kan det være nødvendig å innhente nærmere opplysninger fra tredjemann, for eksempel forsikringssøkerens lege (se tallmaterialet ovenfor i 4.4). Dette krever forsikringssøkerens samtykke. Reglene om slikt samtykke er behandlet i kapittel 12. Utvalget har valgt å behandle vilkår for og begrensninger i samtykket som spørsmål om opplysningsplikt, slik at dette drøftes her i kapittel 9.

Når opplysningsplikten er brutt, kan det være spørsmål om forsikringen skal falle bort, eller eventuelt om andre sanksjoner skal gjøres gjeldende. Hvilke regler som skal gjelde ved brutt opplysningsplikt kan hevdes å ha en sammenheng med omfanget av opplysningsplikten. Dette er drøftet i kapittel 11.

Livsstilsopplysninger, for eksempel mosjons- og tobakksvaner, har den likheten med helseopplysninger at de kan angå selskapets risikovurdering. Men de reiser en rekke særskilte spørsmål, for eksempel fordi livsstilen kan endres over tid. Dette drøftes særskilt i kapittel 10.

Til slutt nevnes det at de hensynene som gjør seg gjeldende ved bruk av helseopplysninger i risikovurdering ikke er helt sammenfallende med dem som gjør seg gjeldende ved oppgjør av forsikring, for eksempel når krav gjøres gjeldende etter en bilulykke. Situasjonene er forskjellige. Oppgjørsproblematikken gjelder færre tilfeller, og i den sammenhengen er det ikke risikoen som skal belyses, men for eksempel mulige årsaksforhold mellom ulykke og skade. Grunnleggende verdier, som personvern og rettssikkerhet, står likevel sterkt i begge sammenhenger. Helseopplysninger ved oppgjør av forsikring er drøftet nedenfor i kapittel 13, og de verdier som gjør seg gjeldende ved tegning og oppgjør er det redegjort for ovenfor i 6.

9.1.6 Prinsipielle innvendinger til utvalgets arbeid

9.1.6.1 Synspunkter fra ett mindretall

Utvalgets medlemmer Lise Ljungmann, Marit Krohg og Øyvind Flatner, er av den oppfatning at innskjerpende lovregulering må ta utgangspunkt i dokumenterte problemer av en viss type og et visst omfang. De mener utvalget forsømmer sin oppgave i forhold til mandatet ved ikke å utrede og beskrive hvor omfattende eventuelle problemer faktisk er. De vil fremholde at utvalget har fått statistikk fra forsikringsnæringens interne klageorganer. Denne viser et svært beskjedent antall klager og rettstvister i forhold til det totale antall forsikringsavtaler og oppgjør.

De vil fremholde at de flere ganger i løpet av utvalgets arbeid har gjort det klart at de mener utvalget ikke i tilstrekkelig grad har utredet behovet for grunnleggende endringer i forutsetningene for privat forsikringsvirksomhet. Krohg og Flatner er innforstått med at det reises kritikk mot forsikringsnæringens innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger fra flere hold. De mener imidlertid at denne kritikken bygger på inntrykk som er dannet gjennom et utvalg enkeltstående eksempler som har fått stor oppmerksomhet, blant annet gjennom media.

De vil også peke på at begrunnelser for og konsekvenser av avvik i forhold til fremmed rett og praksis i andre land, i liten grad har vært diskutert i utvalget. De mener at utvalget har vært lite fremtidsrettet i sin vurdering av faren for lekkasje til utlandet av forsikringskunder med gunstig risiko.

Disse medlemmene vil videre påpeke at utvalget i liten grad har drøftet de prinsipielle problemstillinger som reises dersom individuelle, frivillige forsikringsordninger skal brukes til en bevisst omfordeling av goder utover den risikoutjevning som normalt finner sted i forsikring mellom medlemmer i tilnærmet samme risikogruppe. Slik utvidet omfordeling hører etter deres mening naturlig hjemme i en offentlig ordning med obligatorisk deltagelse.

Disse medlemmene legger til grunn at forsikringsnæringens virksomhet må være basert på tillit i markedet. For det første må det økonomiske fundamentet i selskapene være tilstrekkelig til å dekke fremtidige utbetalinger. Kredittilsynet har ansvar for kontroll med dette, herunder at risikoen beregnes og prises forsvarlig for de ulike produktene. For det andre kommer den enkelte forbrukers tillit til respektfull og korrekt behandling. Disse medlemmene mener at åpenhet, god informasjon og saklige begrunnelser til kunden, samt visshet om gode kontrollrutiner, er det viktigste for å sikre den enkelte forbrukers tillit.

Disse medlemmenes syn på utvalgets ulike forslag bygger på følgende prinsipielle holdning: I et marked med fri konkurranse er det en forutsetning for forsvarlig forretningsdrift at det er balanse i partenes informasjon med hensyn til forhold som er relevant for omfanget av deres forpliktelser. For frivillige, individuelle forsikringer er det kjøper som i utgangspunktet har den fulle informasjonen. Følgelig må den andre parten som skal bære den økonomiske risikoen, kunne få tilgang til den informasjonen som anses av betydning for å vurdere forutsetningene for kontraktsinngåelse.

Forslag som begrenser hvilke opplysninger selskapene kan be om, vil ikke få disse medlemmenes støtte. De vil derimot støtte forslag som sikrer forbrukeren innsikt og kontroll over hvordan opplysningene om en selv innhentes, brukes og lagres, samt tilsynsmyndighetene mulighet til å føre kontroll med disse forholdene. Etter deres syn vil en slik regulering best balansere kontraktpartenes legitime interesser når det gjelder den enkeltes personvern og forsvarlig forretningsvirksomhet.

9.1.6.2 Synspunkter fra et annet mindretall

Utvalgets medlemmer Sigmund Eliassen, Britt Jøsok, Bente Ohnstad, Ola Didrik Saugstad og Helga Skofteland har følgende særmerknad om utvalgets arbeid om opplysningsplikt ved tegning: Utvalget har bestått av medlemmer med svært ulike faglige ståsteder. Ulikhetene har blant annet medført at utvalget i for liten grad har evnet å drøfte gjennom de prinsipielle problemstillingene utredningen reiser. I stedet har diskusjonene dreiet seg om å presisere egne standpunkter og posisjoner. Dette har spesielt kommet til uttrykk når det gjelder spørsmål knyttet til opplysningsplikten og selskapenes risikovurdering. Hvilke opplysninger som er nødvendige i en risikovurdering vil være avhengig av hvilket ståsted man har, og derved av hvilket utgangspunkt man velger.

Disse utvalgsmedlemmene mener at utvalgets arbeid har tatt utgangspunkt i at risikoen, på grunn av økonomiske hensyn, må vurderes så individuelt som mulig. Dette innebærer at de aller fleste opplysninger om enkeltpersoner kan få betydning i risikovurderingen. Det har derfor vært vanskelig å få en reell diskusjon om hvilke opplysninger som faktisk er nødvendige. Med et slikt utgangspunkt er det umulig å innføre tilstrekkelige begrensninger i bruk av helseopplysninger i forsikringsbransjen.

Utvalgsmedlemmene mener at man må kunne legge til grunn en større grad av solidaritet. Bransjen må organisere seg, og sine produkter, på en slik måte at det blir mulig også å ivareta personvernet og forbrukerinteressene på en adekvat måte.

De nevnte utvalgsmedlemmene stiller seg bak de få begrensningene som her er foreslått, men mener at begrensningene burde ha vært mer omfattende.

9.1.7 Opplysningsplikten i fremmed rett

I fremmed rett er regler og diskusjon om opplysningsplikt vanligvis knyttet til forsikringskundenes plikter, og ikke til begrensninger i hva forsikringsselskapet kan kreve av helseopplysninger eller andre opplysninger. Problemet dreier seg da ikke om opplysningspliktens omfang, som drøftes her i 9. Det dreier seg snarere om når opplysningsplikten som foreligger kan sies å være brutt, og hvilke konsekvenser dette eventuelt skal ha; en problemstilling utvalget drøfter nedenfor i 11.

Personvern er drøftet ovenfor i 5, også med visse internasjonale perspektiver.

Av opplysninger står ofte genetiske opplysninger i en særstilling. Det vises til drøftelsen nedenfor i 9.9.

I 1979 ble det fremmet et forslag om et EU-direktiv om forsikringsavtaler. Forslaget begrenset ikke adgangen til å innhente helseopplysninger. Da forslaget ikke synes å ville lede frem til et vedtatt direktiv, kommenteres det ikke nærmere her.

Etter den danske forsikringsavtaleloven § 4 er en forsikringsavtale ikke bindende for selskapet dersom forsikringstakeren ved tegning har gitt en uriktig opplysning eller fortiet en omstendighet som må antas å være av betydning for selskapet – om det ville stride mot redelighet og god tro å gjøre avtalen gjeldende. Det gjelder visse skyldkrav, men poenget i denne sammenhengen er at opplysningsplikten i utgangspunktet gjelder uten hensyn til opplysningenes art. Forsikringsavtaleloven § 3a begrenser imidlertid opplysningsplikten slik at det ikke kan kreves opplysninger om fremtidig sykdomsrisiko, med unntak av opplysninger om den nåværende eller tidligere helbredstilstanden til forsikringssøkeren eller andre.

I Sverige gjelder tilsvarende bestemmelser etter forsikringsavtaleloven § 4, men uten begrensningene i opplysningsplikten som gjelder fremtidig sykdom. Det finnes en særlig forbrukerforsikringsavtalelov, men den gjelder ikke for forsikringsformer der det er aktuelt å kreve helseopplysninger ved tegning. Et forslag til ny personforsikringslov drøfter ikke begrensninger i adgangen til å kreve helseopplysninger ved tegning.

I Finland er opplysningsplikten begrenset til å gi korrekte og fullstendige svar på selskapets spørsmål, for så vidt de kan ha betydning for risikobedømmingen (forsikringsavtaleloven § 22). Det kan spørres om alle slags helseopplysninger.

I Tyskland følger opplysningsplikten av forsikringsavtaleloven §§ 16 og følgende og § 161. Alle helseopplysninger kan kreves. Legeundersøkelser av forsikringsselskapets lege utføres ved forsikringer over visse beløp, men det er uttrykkelig fastsatt i § 160 at slike legeundersøkelser ikke kan tvangsgjennomføres. Opplysningsplikten anses som prekontraktuell.

I Frankrike følger opplysningsplikten av code des assurances artikkel L. 113-2. Forsikringstakerens plikt er å svare nøyaktig på selskapets spørsmål stilt i et egenerklæringsskjema eller på annen måte, forutsatt at spørsmålene etter sin art kan være relevante for selskapet i risikobedømmingen.

Også i Englandhar forsikringssøkere en vidtgående opplysningsplikt når det gjelder helse. Dette er bemerkelsesverdig, for reglene om opplysningsplikt i kontraktsretten for øvrig er lite utviklet. Tidligere var det vanlig at kontraktene ble skrevet slik at brudd på opplysningsplikten også kunne gjøres gjeldende mot forsikringstakere i god tro, og også når opplysningene ikke var relevante i risikobedømmingen. Forsikringspraksis er nå endret. Det foreligger også et lovutkast i samme retning.

I Nederland begrenser en egen lov medisinske undersøkelser som foretas i forbindelse med forsikring i arbeidsforhold. Dette har vært ansett nødvendig fordi trygden delvis er privatisert, slik at visse forsikringsavtaler kan være nødvendig for å delta i arbeidslivet. Loven bestemmer at opplysningsplikten ikke skal gå så langt at den krenker privatlivet på en urimelig måte (§ 3). De medisinske undersøkelsene skal begrenses til det som er nødvendig, og resultatene skal ikke brukes til annet enn det opprinnelige formålet (§ 2 og § 10). (De kan blant annet ikke brukes ved vurderingen om arbeidsavtale skal inngås (§ 4)). Medisinske prøver kan overhodet ikke foretas om de er urimelig ubehagelige eller er uforholdsmessig risikofylte for pasienten, for eksempel fordi en har til formål å avdekke sykdom som det ikke gis behandlingstilbud for (§ 3). En hiv-test kan likevel tas ved særskilt høye forsikringssummer (§ 6), og det er gitt forskriftshjemmel for tilsvarende ordninger for andre undersøkelser (§ 7).

9.2 Skjemaer som hjelpemiddel for oppfyllelse av opplysningsplikt

9.2.1 Bruken av skjemaer

Den vanlige prosedyren nå for å undersøke den helserisikoen som er forbundet ved en enkelt forsikringssøker, er bruk av egenerklæringsskjemaer. Skjemaene kan være ganske detaljerte, men varierer med forsikringstype og forsikringssum. Spørsmålene konsentrerer seg om tidligere sykehusinnleggelser, legebesøk og liknende objektivt konstaterbare fakta.

Det er i dag intet krav om at skjemaene skal inneholde, eller suppleres med forklarende tekst. Selskapenes praksis varierer.

Utvalget har fått opplyst fra selskapene at det ikke ofte forekommer at forsikringskunder protesterer på spørsmålsstillingen i skjemaene. Det hender tvert imot at forsikringssøkere uoppfordret gir mer opplysninger enn det som kreves. Sosial- og helsedepartementet, Forbrukerrådet og Datatilsynet opplyser imidlertid om at det har vært mottatt en del klager i forbindelse med opplysningsplikten.

I mange tilfeller bygger selskapet sin risikovurdering på egenerklæringen alene. Dersom noen av svarene gir grunn til det, kan ytterligere opplysninger innhentes fra lege eller annen behandler på grunnlag av samtykke. Særskilt legeundersøkelse i forbindelse med tegning av forsikring kreves bare ved særlig høye forsikringssummer. Hvor hyppig dette forekommer, er beskrevet ovenfor i 4.4. Systemet med hvilke samtykkeerklæringer (fullmakter) som brukes, er beskrevet i kapittel 12.

Bruken av spørreskjemaer har sammenheng med at forsikringsavtaleloven ikke tillater at det tas generelle forbehold ved tegning av forsikring, så som at forsikringssøkeren ikke kan kreve dekning for tap som følge av sykdom eller skade som forelå på tegningstidspunktet. Forbeholdene må (med få unntak) være foranlediget av forsikringssøkerens egne opplysninger (§ 13–5). Poenget er at dersom en har fylt ut egenerklæringsskjemaet korrekt, skal forsikringskunden senere kunne stole på at forsikringsavtalen kan gjøres gjeldende. Bruken av egenerklæringer er slik sett et resultat av systemet i forsikringsavtaleloven, som utvalget ikke går nærmere inn på.

Forsikringsavtaleloven krever ikke at egenerklæringsskjemaene er særlig detaljerte. På midten av 1990-tallet tok imidlertid Forbrukerombudet et initiativ overfor de norske forsikringsselskapene for å sikre at skjemaene ble mer spesifikke. 1 Hensikten var å unngå tvister og tvil om generelle spørsmål – såsom et spørsmål om forsikringssøkeren er ved god helse – var korrekt besvart. Dette har senere blitt lagt til grunn av de norske selskapene, og praksis på dette feltet synes akseptert i Stortinget. 2

Også sanksjonssystemet er bygget opp for å sikre forsikringskunden mot senere overraskende innsigelser når forsikringsavtalen gjøres gjeldende. Således kan det at skjemaet er uriktig utfylt i livsforsikring bare gjøres gjeldende ved direkte svik når det har gått to år (forsikringsavtaleloven § 13–4). For å kunne påvise svik, er man igjen avhengig av å kunne stille tilstrekkelig mange og tilstrekkelig klare spørsmål. Et enkelt galt svar eller et svar som er galt på grunn av en unnskyldelig misforståelse utgjør ikke nødvendigvis svik. Slik sett legger også sanksjonssystemet opp til detaljerte egenerklæringsskjemaer. Sanksjonssystemet er ellers nærmere omtalt nedenfor i 11.

Etter markedsføringsloven § 9a har forbrukerombudet myndighet til å gripe inn overfor urimelige eller uklare avtalevilkår. Også egenerklæringsskjemaene som brukes ved tegning av forsikring omfattes av denne bestemmelsen. Ressursene til Forbrukerombudet tillater imidlertid ikke en systematisk gjennomgang av alle slags kontraktsvilkår, verken i forsikring eller generelt. Et krav om generell forhåndskontroll av egenerklæringsskjemaene ville for øvrig trolig være i strid med EØS-retten (se ovenfor i 7.4.2.2).

Det er gjerne to problemområder med egenerklæringene som har vært anført fra praksis (når en ser bort fra sanksjonsproblematikken, som er omtalt ovenfor). For det første kan det være at forsikringsagenter og liknende, som har en kommersiell interesse av å selge forsikring, men som ikke selv eksponeres for risikoen, bistår med å fylle ut skjemaene. Dels kan dette føre til at forsikringskunden ikke tar seg den tid som trengs for å fylle ut skjemaet nøyaktig. Dels kan det bli gitt veiledning som selskapet ikke vil gå god for, noe som igjen kan gi grunnlag for en sak om brudd på opplysningsplikten.

For det andre kan det være tvilsomt i hvilken grad spørsmålene i egenerklæringsskjemaene er uttømmende. Etter forsikringsavtaleloven § 13–1 skal forsikringstakeren og den forsikrede av eget tiltak gi opplysninger om «særlige forhold» som de må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen. Om egenerklæringsskjemaet spør om sykehusinnleggelser de siste 10 årene, kan det ikke være tvilsomt at forsikringssøkeren ikke behøver å oppgi et opphold for 11 år siden. Det følger både av at dette ikke er et «særlig forhold» (det er tvert i mot typisk i forhold til det selskaper spør om) og at selskapets spørsmål gir all grunn til å tro at det ikke legger vekt på sykehusopphold for mer enn 10 år siden. Mer tvilsomt kan det være om en har en spesiell forventning om å dø tidlig som ikke fanges opp av et skjema for livsforsikring, for eksempel at man vet at noen strever en etter livet eller at en har fått vite at en har en spesiell disposisjon for en dødelig sykdom som ikke kan behandles, og derfor ikke er behandlet og fanget opp av spørsmålene i egenerklæringen. Selv om egenerklæringene nok i regelen angir rammen for opplysningsplikten, er det etter lovens ordlyd umulig å komme utenom at de ikke alltid gjør det, slik at vanskelige grensedragninger kan oppstå i enkelttilfeller.

9.2.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets syn bør ordningen med egenerklæringsskjemaer legges til grunn, omtrent som i dag. Det er viktig at spørsmålene blir stilt slik at man får svar som er minst mulig skjønnsmessige (spørsmål om en har vært sykmeldt heller en spørsmål om en føler seg frisk). Blir spørsmålsstillingen så klar som mulig, blir skjemaene enklere å bruke, og en unngår senere tvist om hvorvidt opplysningsplikten ble oppfylt. Noen spesielle regler om dette er imidlertid vanskelige å formulere.

Slik utvalget ser det, bør skjemaene suppleres med forklarende tekst. Forklaringene bør ikke være altfor detaljerte, men bør utformes slik at en vanlig forsikringssøker skjønner formålet med skjemaet og spørsmålene.

På samme måte som skjemaet bør forklare spørsmålsstillingene, bør det opplyses om begrensningene i opplysningsplikt, rett til begrunnelse og liknende. Det vises til teksten nedenfor om denne typen rettigheter.

Den klarhet som tilstrebes med tiltakene som er nevnt ovenfor, blir spesielt viktige dersom opplysningsplikten begrenses, slik utvalget drøfter nedenfor. Av denne grunn vil utvalget anbefale at begrensninger i opplysningsplikten så langt det er mulig gjennomføres som begrensninger i hva det kan stilles spørsmål om i egenerklæringsskjemaer fremfor en adgang for forsikringssøkere til å unnlate å besvare spørsmål eller besvare dem galt.

Også utvalgets medlemmer Marit Krohg og Øyvind Flatner, som er prinsipielt uenig i at det skal legges begrensninger på opplysningsplikten, slutter seg til at dersom det først skal innføres begrensninger må disse reguleres gjennom hva selskapene kan spørre om. Dersom det skal overlates til forsikringssøkeren selv å vurdere de enkelte reglene om begrensninger i opplysningsplikten, øker risikoen for konflikter og for situasjoner der forsikringen viser seg ikke å være gyldig når forsikringstilfellet har inntruffet.

9.3 Opplysningsplikt og datasikkerhet

9.3.1 Personvernproblemet

Selv om helseopplysninger som et forsikringsselskap får alltid gis etter samtykke, er personvernhensyn viktige. Utvalget har redegjort nærmere for dette ovenfor i 5.

Når det spesielt gjelder datasikkerhet, har utvalget ovenfor i 8 ikke funnet grunnlag for å trekke i tvil de ordningene som i dag eksisterer for datasikkerhet i selskapene. Datasikring gir derfor ikke i seg selv grunn til å begrense selskapenes tilgang til helseopplysninger. Enhver informasjonsspredning innebærer likevel en viss risiko. Dette kan være en grunn for å begrense utvekslingen av helseopplysninger mellom kunde og selskap.

9.3.2 Utvalgets syn

Utvalget legger til grunn at personvernlovgivningen er tilstrekkelig hva angår helseopplysninger forsikringsselskapene får i forbindelse med tegning og senere oppbevarer. En må regne med at feil skjer, men faren for uønsket spredning og liknende øker neppe vesentlig ved at selskapene får slike opplysninger. En viser til at det er få eller ingen kjente saker om manglende datasikkerhet i forsikring.

Etter utvalgets syn vil det imidlertid være problematisk om helseopplysninger skulle kunne påberopes av et selskap om de er samlet inn eller unnlatt makulert i strid med personvernlovgivningen. En kan tenke seg at en uredigert legejournal unntaksvis er innhentet, og materiale som ikke har betydning for saken i strid med personvernlovgivningen ikke er sortert ut. I så fall synes det ikke riktig om selskapet skulle kunne påberope seg opplysninger i et senere forsikringsoppgjør, som skulle vært slettet, uansett om opplysningene i seg selv er relevante nok. Kunne de det, ville jo selskapene få en gevinst av sin ulovlige handling.

I dagens lovgivning er det ikke et bindeledd mellom forsikringslovgivningen og personvernlovgivningen som hindrer at slik ulovlig oppbevart informasjon senere blir brukt. Utvalget vil derfor foreslå en uttrykkelig regel om dette.

Etter utvalgets syn bør en slik regel i alle fall gjelde informasjon som ikke ville vært tilgjengelig for selskapet dersom reglene i personvernlovgivningen var fulgt. Det kunne også vært spørsmål om selskapet bør kunne påberope seg informasjon som kunne vært oppbevart, men som er oppbevart på ulovlig måte. Dette kunne for eksempel gjelde følsomme opplysninger som er lagret elektronisk i strid med konsesjonsvilkår etter personvernlovgivningen. En har imidlertid funnet at en slik regel kunne medføre at kanskje små feil kunne få konsekvenser en ikke har oversikt over. Utvalget foreslår derfor ikke en slik regel.

9.4 Den ytre ramme for opplysningsplikten

9.4.1 Gjeldende rett

Avgjørende for hva et forsikringsselskap kan kreve opplysninger om ved tegning av personforsikring, er i dag om opplysningene «kan ha betydning for dets vurdering av risikoen» (forsikringsavtaleloven § 13–1). Dette angir den ytre ramme for opplysningsplikten etter forsikringsavtaleloven. Opplysningsplikten kan imidlertid være ytterligere begrenset av personvernlovgivningen (ovenfor i 5), diskrimineringsforbud (ovenfor i 7) og forbud i særlovgivningen (nedenfor i 9.9).

Hvilke opplysninger som kan ha betydning for selskapets vurdering av risikoen varierer med hvilken type forsikring det dreier seg om. Har man symptomer som tyder på at man vil få et kort liv, vil selskapet anse en for en stor risiko i livsforsikringssammenheng (ved forsikring av dødsrisiko), men liten i forbindelse med pensjonsforsikring.

Bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 13–1 er en opsjon for selskapet. Dersom det er forsvarlig utfra de offentligrettslige kravene som gjelder (se ovenfor i 4.2), kan selskapet unnlate å spørre etter helseopplysninger i det hele tatt. I praksis spørres det uansett ikke etter alle risikofaktorer. Selskapene bruker et lite utvalg i forhold til den totale mengden risikorelevant informasjon. Utvalget er gjerne basert på forhold som

• hvilken betydning opplysningen det spørres etter kan ha for risikovurderingen (opplysninger om kosthold kan nok si noe om forventet levealder, men det er så mange andre faktorer som kommer inn at det kanskje ikke er mulig å bruke det i risikovurderingen)

• hvor hyppig vedkommende risikofaktor forekommer i befolkningen (det er kanskje ikke bryet verd å spørre spesielt etter svært sjeldne sykdommer)

• om det er mulig å forme spørsmålene slik at det kan konstateres om svaret er riktig eller galt (spørsmålet «er du frisk» unngås vel helst på grunn av dette)

• om det som det spørres etter endrer seg over tid (spørsmål om bosted brukes vel helst ikke i risikovurderingen på grunn av dette)

• hva det er akseptert å spørre om

  Dette kan gjøre området egnet til kodifisering, eller det kan hevdes at det gjør lovregulering unødvendig.

9.4.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets syn bør den ytre ramme for opplysningsplikten ikke være videre enn den er i dag. Nedenfor i 9.5 drøftes det om opplysningsplikten bør innskrenkes innenfor denne ytre rammen.

Det kan tenkes at selskapene ønsker å ha spørsmål i egenerklæringsskjemaet hvor svarene skal brukes til andre formål enn risikovurdering av den aktuelle søkeren. Slike formål kan for eksempel være statistikk. Etter utvalgets syn bør slike spørsmål ikke tillates. En reduserer da risikoen for å krenke enkeltes integritet, unngår unødig informasjonsspredning og hindrer at irrelevante opplysninger brukes feilaktig.

Slik rammene er utformet i dag, kan selskapene i prinsippet spørre om forhold som har svært liten betydning i deres risikovurdering. 3 I praksis gjøres ikke dette, dels fordi kostnadene ved å håndtere slik informasjon oppveier fordelene, og dels fordi en uansett beregner samme premie for en ganske stor normalgruppe av befolkningen (se ovenfor i 4.1.2). Det er derfor i regelen bare forhold som kan ha vesentlig betydning for risikobedømmingen det spørres etter, typisk forhold som kan være avgjørende for hvilket premietillegg forsikringssøkeren får. Etter utvalgets syn bør denne praksis lovfestes. Med dette vil man unngå at risikogruppene blir altfor finmaskede, og at premiefastsettelsen skjer på individuell eller nesten individuell basis.

Selv om opplysningsplikten begrenses til opplysninger som kan ha vesentlig betydning i selskapets risikovurdering, innebærer ikke dette at hver enkelt opplysning det spørres etter i seg selv må ha vesentlig betydning. En rekke opplysninger som hver for seg har mindre betydning, kan således til sammen gi et risikobilde som er vesentlig. Således kan ryggsmerter, hyppige korte sykefravær og regelmessig bruk av lette smertestillende medikamenter til sammen gi et varsko om at forsikringssøkeren kan ha en høyere risiko enn normalt ved forsikring mot arbeidsuførhet, selv om ingen enkelt av opplysningene i seg selv er av vesentlig betydning i risikovurderingen. Det må derfor være anledning til å spørre etter slike opplysninger som «kan» få vesentlig betydning i risikovurderingen. Vesentlighetskriteriet vil likevel forhindre at premiefastsettingen skjer på individuell eller nesten individuell basis.

Risikovurdering vil i noen grad være skjønnsmessig, og basert på generell erfaring. Men selskapet bør bare kunne benytte opplysninger som etter et forsvarlig medisinsk eller statistisk skjønn er relevante i risikovurderingen. Dokumentasjonskravene blir stadig sterkere i medisinen (krav om best tilgjengelig kunnskap), og om mulig bør en da stille tilsvarende strenge statistiske eller medisinske vitenskapelige dokumentasjonskrav til at opplysningene det spørres etter har vesentlig betydning i selskapets risikovurdering. Uansett bør det stilles krav til at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for at de opplysningene som etterspørres har vesentlig betydning for risikovurderingen.

Utvalgets medlemmer Sigmund Eliassen, Kirsti Haakens, Helga Skofteland og Britt Jøsok presiserer at domstolene fullt ut må kunne overprøve selskapenes risikovurderinger.

9.5 Begrensninger innen rammen av relevante opplysninger

Innenfor den ytre rammen som er beskrevet ovenfor i 9.4.1, står selskapene i dag stort sett fritt til å spørre etter de opplysninger de finner formålstjenlig. Det er imidlertid forbudt å spørre etter resultatet av prediktive genetiske prøver (se nedenfor 9.9), og det kan også ligge visse begrensninger i de diskrimineringsforbudene som er omtalt ovenfor i 7.2.3. I dette avsnittet skal mulige ytterligere begrensninger i opplysningsplikten innenfor denne ytre rammen drøftes.

Det er her tale om begrensninger i adgangen til å utnytte relevante opplysninger. Forslagene bygger på at hensynet til en korrekt risikovurdering av den enkelte kunde undertiden må vike for andre hensyn, typisk personvernhensyn.

For selskapene er uansett den største begrensende faktor når det gjelder bruk av relevant helseinformasjon at det i dagens marked ikke lønner seg å undersøke alle forhold det er lovlig adgang til å be om opplysninger om. Men for allmennheten kan det ha en viss betydning at det finnes noen grenser. Det kan derfor være viktig å lovfeste de begrensningene i opplysningsplikten som gjelder, og de som bør gjelde.

Utvalgets medlemmer Marit Krohg og Øyvind Flatner støtter ikke dette synet. De viser her innledningsvis til særmerknaden i 9.1.6. De henviser også til 9.1.7, og peker på at opplysningsplikten etter forsikringsavtaleloven ikke har begrensninger verken i Sverige, Finland, Tyskland eller England. Begrensningene i Nederland gjelder bare for ordninger som er tilnærmet sammenlignbare med norsk folketrygd. Begrensningene i Danmark gjelder bare «opplysninger om fremtidig sykdomsrisiko». Danmark har ingen begrensninger når det gjelder nåværende eller tidligere helbredstilstand hos forsikringssøkeren eller andre. Så lenge utvalget gjennom sitt arbeid ikke har påvist at norske forsikringsselskapers praksis på dette området gir spesiell grunn til reaksjoner, mener disse medlemmene at det ikke er grunnlag for å lovfeste strengere begrensninger i Norge enn i EU/ EØS- området.

Disse medlemmene vil også peke på at selv om lovforslagene i hovedsak er ment å være en kodifisering av dagens praksis, skjer utviklingen, særlig når det gjelder informasjonsteknologi, medisinsk teknologi, samt offentlige og private helsetjenestetilbud, så raskt at det er vanskelig å overskue konsekvensene selv i nær fremtid. Endringer i samfunnet avspeiles ofte i nye forsikringsbehov. En lovfesting av dagens praksis kan derfor også representere en hemsko i utvikling av nye, tidsriktige produkter. Dette vil ikke bare svekke norske selskapers konkurranseevne, men også utvalget av forsikringsprodukter for norske forbrukere.

9.5.1 Begrensning til opplysninger som er kjent for forsikringssøkeren

Etter flertallets syn bør opplysningsplikten begrenses slik at selskapet bare kan spørre om det forsikringssøkeren kjenner til.

Det selvsagte utgangspunktet er at forsikringssøkeren skal opplyse om det han eller hun kjenner til. Om selskapet skal få flere opplysninger enn forsikringssøkeren selv kjenner til, vil det i praksis være forsikringssøkerens lege som gir disse opplysningene til selskapet etter samtykke. Opplysninger forsikringssøkeren ikke kjenner, kan han eller hun jo ikke gi selv. Betydningen av regelen her blir da at selskapet ikke kan be om samtykke til å innhente opplysninger fra forsikringssøkerens lege som vedkommende ikke selv er gjort kjent med.

Det ville kunne oppleves som støtende om en pasient gjennom forsikringsselskapet fikk kjennskap til helseopplysninger av stor betydning for vedkommende, om forsikringsselskapet visste mer om kundens helse enn vedkommende selv kunne få vite, eller om helseundersøkelser foranlediget av en forsikringsavtale skulle avdekke helserisikoer, som kanskje var store og uten behandlingstilbud. Helserisikoer som forsikringskunden ikke kjenner, kan på den andre siden ikke motivere vedkommende til å tegne forsikring, og er slik sett ikke en trussel mot forsikringssystemet (se ovenfor i 6.1.2).

Avveiningen av disse hensynene kan være annerledes ved særlig høye eller særlig lave forsikringssummer. Se om dette nedenfor i 9.5.5 og 9.5.6.

En viktig konsekvens av regelen om at opplysningsplikten bare gjelder opplysninger forsikringssøkeren er kjent med, er at selskapet ikke kan foranledige at det tas nye prøver eller at forsikringskunden undergis nye medisinske undersøkelser. (Opplysningsplikt betyr i denne sammenheng en plikt til å la saken opplyses.) Prøver og undersøkelser for å klarlegge forhold forsikringssøkeren har nevnt i sin egenerklæring, er det imidlertid intet i veien for dersom forsikringssøkeren samtykker til dette. Grensedragningen kan nok undertiden bli vanskelig i praksis.

Et mindretall i utvalget, Marit Krohg og Øyvind Flatner, deler ikke denne oppfatningen. Det vises til særmerknadene nedenfor i 15.1.2.5.

Flertallet vil mer detaljert kommentere sitt forslag slik:

Det at opplysningsplikten begrenses til å gjelde opplysninger forsikringssøkeren kjenner til, innebærer ikke at diffuse helseplager og pågående utredninger faller utenom opplysningsplikten. «Opplysninger» omfatter langt mer enn sikre diagnoser.

I regelen skal en pasient være fullstendig informert etter helserettslige regler. 4 Men skulle legen ha tanker og hypoteser som ikke er videreformidlet til pasienten / forsikringskunden, kan ikke disse bringes videre til forsikringsselskapet (om ikke samtykket unntaksvis går videre enn opplysningsplikten). Stort sett bør vel uansett opplysninger som er så vage eller uvesentlige at legen ikke har informert eller ikke informerer forsikringskunden ikke legges til grunn ved risikobedømmingen.

Når legen informerer selskapet på oppdrag av og etter samtykke fra pasienten, har han eller hun et selvstendig ansvar for at den informasjonen han eller hun gir til selskapet, er nøyaktig og objektiv (helsepersonelloven § 15). Dette, og regelen om at pasienten i utgangspunktet bør vært fullt informert, kan foranledige at legen gir forsikringssøkeren / pasienten ytterligere informasjon når det skal sendes opplysninger til et forsikringsselskapet, slik at begge får et riktig og fullstendig bilde av helsetilstanden til pasienten / forsikringssøkeren.

Opplysninger som er forsøkt formidlet til pasienten / forsikringskunden eller en representant for denne, omfattes av opplysningsplikten. De er da «gjort tilgjengelige» for pasienten (lovutkastet § 13–1b). Det bør ikke i denne sammenheng være avgjørende om pasienten / forsikringskunden har forstått eller tatt til seg informasjonen eller rekkevidden av den, for også informasjon som bare er delvis forstått kan motivere personer med høy helserisiko til å tegne forsikring (se ovenfor 6.1.2 om betydningen av dette). En annen sak er at brudd på opplysningsplikten i slike tilfeller ofte vil være unnskyldelig, og derfor ikke medføre sanksjoner (se nedenfor i 11). Den praktiske konsekvensen av regelen blir da at en lege etter samtykke innenfor opplysningspliktens ramme kan formidle til forsikringsselskapet det han eller hun forgjeves har forsøkt å formidle til pasienten / forsikringskunden.

Dersom forsikring tegnes mens forsikringskunden er under medisinsk utredning, kan det oppstå vanskelige bevissituasjoner om hvilken informasjon som ble gitt av legen, og når den ble gitt. Det er lite praktisk at slikt føres inn i journalen med den nøyaktighet som trengs om en forsikringstvist oppstår. En må i tilfelle basere seg på vitneførsel fra vedkommende lege om hvilken informasjon som ble gitt, og eventuelt om legen ga signaler til pasienten / forsikringskunden om at han eller hun kanskje hadde et alvorlig helseproblem.

Regelen her hindrer ikke at forsikringssøkeren bevisst holder seg uvitende inntil forsikring er tegnet. En kan for eksempel tenke seg at en person har vært utsatt for et sprøyteran på en måte som gjør at det er stor fare for hiv-smitte. Vedkommende tegner så en større livsforsikring før han eller hun skal ta en hiv-test. Det er da uproblematisk i risikosammenheng at det ikke opplyses om hiv-testen en har tenkt å ta. Men vedkommende kan ha opplysningsplikt om ranet (etter utkastet § 13–1 annet punktum). Selskapet kan da beregne premie utfra den risiko som foreligger, inklusive risikoen for en ufordelaktig blodprøve i fremtiden.

Eksempelet ovenfor kan utbygges slik at forsikringssøkeren sier opp forsikringen straks det er på det rene at han eller hun ikke har forhøyet sykdomsrisiko. Om alle gjorde dette, ville selskapet bare blir sittende igjen med dem med høy helserisiko. Vil selskapene sikre seg mot dette, måtte de ha inngått mer langsiktige kontrakter. Reglene i forsikringsavtaleloven § 12–3 og § 12–5 vil imidlertid være til hinder for slik langsiktighet.

Det vises ellers til utkastet til endring i helsepersonelloven § 15 om informasjon til pasienten når helsepersonell sender informasjon direkte til forsikringsselskap.

9.5.2 Tidsbegrensninger

I tråd med norsk forsikringspraksis har utvalgets flertall foreslått tidsgrenser for hvor langt tilbake i tid en forsikringssøker behøver å gjøre rede for legebesøk, sykdom med videre. Når det gjelder sykdom, opererer utvalget i sitt forslag for eksempel med en tiårsramme. Det avgjørende er ikke når sykdommen oppsto, men når den sist ga symptomer eller andre konstaterte sykdomstegn. Det vises til spesialmotivene.

Tankegangen er at når helseopplysningene blir gamle, vil det dels være uforholdsmessig mye arbeid å finne frem til dem og verifisere at de er korrekte (slik at innsigelser mot forsikringen senere unngås), og dels vil opplysningene ha mindre verdi for risikovurderingen. Noe tilsvarende gjelder helseopplysningenes art: Sykdom som ikke har ført til legebesøk er både vanskeligere å huske, og antakelig av mindre viktighet enn en som har ført til at forsikringssøkeren oppsøkte lege. Den foreslåtte bestemmelsen knytter opplysningene dels til hvor gammel helseopplysningen er, og dels til hvilken art den har.

Tidsrammene er til dels noe videre enn det selskapene i dag spør etter, men reguleringen dekker på den andre siden også helseopplysninger av en art som i dag ikke berøres i egenerklæringsskjemaene. Dette er naturlig, da de foreslåtte bestemmelsene ikke bare setter rammer for hva selskapene uttrykkelig kan spørre om, men også for hva forsikringssøkeren av eget tiltak må opplyse om.

Et mindretall i utvalget, Øyvind Flatner, Marit Krohg og Lise Ljungmann,har vanskelig for å se at en slik regulering vil bedre publikums allmenne tillit til forsikringsnæringen. De mener dette er forhold som naturlig vil reguleres i bransjen ut fra markedshensyn og hensynene til kostnadseffektiv drift. Det vil neppe være kundevennlig, og dertil sjelden rasjonelt, å spørre om opplysninger som ligger lenger tilbake i tid enn det er rimelig, ut fra opplysningens art, å forvente at søkeren husker når de får direkte spørsmål.

En slik begrensning vil i tillegg gjøre norsk forsikringsavtalelov mer restriktiv på dette området enn de øvrige EU / EØS- landenes lovverk.

Disse medlemmene mener derfor at flertallets forslag til ny § 13–1c bør utgå.

9.5.3 Begrensninger mht særlig personlige forhold

Når det dreier seg om særlig personlige forhold, kommer avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon og personvernhensyn i en annen stilling enn helseopplysninger generelt. Viktigheten av opplysningen i risikovurderingen må være større for å oppveie de personvernhensyn som taler mot at opplysningene skal gis videre til forsikringsselskapet. Om det overhodet er mulig, bør det således unngås at en for å få en gyldig forsikring må redegjøre for seksuelle overgrep fra nærstående, overgrep som forsikringssøkeren kanskje aldri har vært åpen om, verken overfor seg selv eller andre.

Mellom vanlige helseopplysninger og særlig personlige forhold er det naturligvis en glidende overgang. Jo mer følsomme opplysningene er, jo større betydning må de ha i risikovurderingen for at de skal omfattes av opplysningsplikten. De helseopplysningsskjemaene som brukes i dag, er sannsynligvis basert på en viss tilbakeholdenhet med å spørre etter særlig personlige forhold, i tråd med det som hevdes her.

Utvalgets flertall mener en regel om begrensninger i selskapets adgang til å be om opplysninger når det gjelder særlig personlige forhold bør lovfestes. Kommer en over en viss grense når det gjelder det private, må forsikringsselskapets i og for seg legitime behov i samband med risikovurdering vike for personvernhensyn.

En tenker seg dette som en snever unntaksregel. Betenkelighetene med regelen vil da først og fremst være av rettsteknisk art: Hvordan skulle en nærmere definere hva som er særlig følsomme opplysninger?

Dersom regelen begrenses til å gjelde utformingen av spørsmålene på spørreskjemaene, synes de rettstekniske problemene å være relativt små. Hvis en, rent teoretisk, tenkte seg at et forsikringsselskap spurte om resultatet av en type mental prøve som var relevant for risikobedømmingen, kunne det reageres mot dette. Forbrukerombudet ville kunne gripe inn mot skjemaet som et urimelig standardkontraktsformularer etter markedsføringsloven § 9a, og forsikringssøkeren kunne nekte å svare på spørsmålet. Slike reaksjoner ville kunne fremtvinge en avklaring om hvorvidt opplysningene det ble spurt etter virkelig er av særlig personlig art, enten ved at Forbrukerombudet brakte saken inn for markedsrådet eller forsikringssøkeren brakte saken inn for Forsikringsskadenemnda eller domstolene.

Det kan imidlertid hende at en regel om utforming av spørreskjemaene ikke alltid er tilstrekkelig. Selv nøytrale spørsmål, for eksempel om sykefravær, kan jo kreve et svar som røper særdeles personlige og følsomme forhold, for eksempel vedrørende årsaken til sykefraværet. I slike tilfeller vil det kunne være unnskyldelig at forsikringssøkeren unnlater å gi alle opplysninger, og forsømmelsen av opplysningsplikten er i så fall usanksjonert (se nedenfor om utvalgets forslag til endringer i forsikringsavtaleloven § 13–2).

Et mindretall i utvalget, Øyvind Flatner, Marit Krohg og Lise Ljungmann, stiller også her spørsmålstegn ved om flertallets lovforslag vil bidra til å bedre publikums allmenne tillit til forsikringsnæringen. Medlemmene mener markedsmessige hensyn naturlig holder selskapene fra å stille direkte spørsmål blant annet om slike forhold som eksemplifiseres. Selskapenes praksis synliggjør at markedet fungerer slik. I en tilspisset konkurransesituasjon i fremtiden, vil kundehensyn tilsi en fortsatt generell tilbakeholdenhet med å etterspørre opplysninger om særlig personlige forhold.

Markedsføringsloven § 9a burde etter disse medlemmenes syn gi tilstrekkelige sanksjonsmuligheter dersom overtramp skulle forekomme.

Det som Datatilsynet og Forbrukerombudet har rapportert som eksempler på reaksjoner fra publikum, gjelder særlig spørsmål om tidligere psykiske plager. Dagens uføremønster tilsier imidlertid at begrensninger i denne type spørsmål vil være umulig å forsvare ut fra hensynet til forsvarlig forsikringsvirksomhet når det gjelder den store gruppen av uføreprodukter. Reaksjoner som nevnt foran, kan imidlertid til en viss grad forebygges gjennom utvalgets forslag om å stille tydeligere krav til selskapets informasjonsplikt (§ 13–1e) og presiseringen i helsepersonelloven § 15, både når det gjelder plikten til å ta opp med forsikringssøker hvordan sensitive opplysninger kan formuleres og plikten til å informere når det etter samtykke sendes opplysninger direkte til tredjeperson.

Dersom en slik begrensning skulle lovfestes, burde i såfall forarbeidene gi en klar rettesnor for hvilke opplysninger som er tenkt omfattet. Mindretallet finner det vanskelig å se en god nok rettesnor i de eksemplene utvalgsflertallet har funnet frem til. De ser dette som uttrykk for at de rettstekniske betenkelighetene knyttet til en enhetlig praktisering av flertallets forslag, lett kan bli større enn det en eventuell personverngevinst kan forsvare.

Mindretallet mener derfor at utvalgsflertallets forslag til begrensninger i opplysningsplikten (forsikringsavtaleloven §13–1b tredje ledd) ikke bare er overflødig, men også vanskelig å praktisere ensartet. Dessuten vil det bidra til å sette norsk regelverk i en særstilling i forhold til de øvrige EU / EØS- landene.

9.5.4 Kvantitative begrensninger?

Personvernproblemet med lagring av helseopplysninger i forsikringsselskaper er ikke så mye faren for at enkeltopplysninger kommer på avveier, som mengden av opplysninger som er lagret. En lovgiverstrategi som går på å begrense spredning av de mest sensitive opplysningene berører bare problemet med enkeltopplysninger. Den løser ikke problemet med at den samlede personvernrisiko for en samling av helseopplysninger – et utfylt helseskjema – er større enn summen av personvernrisikoen knyttet til hver enkelt opplysning.

Utvalget har som en konsekvens av dette vurdert en viss begrensning i mengden av helseopplysninger som kan kreves i første omgang ved tegning av forsikring, for eksempel slik at egenerklæringsskjemaene ikke kan være for omfattende.

Teknisk kunne en regel om dette utformes slik at det – på bakgrunn av forsøk – skulle vises at det vanligvis tar mindre enn en viss tid å fylle ut egenerklæringsskjemaet. Denne rammen måtte inkludere tid for nødvendige undersøkelser av tidligere sykehistorie og liknende. Det må da forutsettes at det er en forsvarlig utfylling, som ikke blir påskyndet av ivrige forsikringsagenter, og der forsikringssøkerens risiko ved uteglemte opplysninger tas i betraktning.

Selv om den kvantitative begrensningen ville vært formulert som en tidsramme for utfylling, ville hensikten med forslaget ikke være at forsikringssøkerne skal spare tid. En antar imidlertid at det er en sammenheng mellom mengden av informasjon et utfylt skjema kan bære og den tid det vanligvis tar å fylle det ut.

Utvalgets flertall foreslår imidlertid ikke en slik regel. En peker dels på at konkurransesituasjonen uansett fører til at skjemaene utformes slik at de ikke tar for lang tid å fylle ut, og dels på at opplysningsplikten uansett er så omfattende at en mengdebegrensning av spørsmålene har liten betydning. En antar det også ville være vanskelig å finne en passende tidsramme for de forskjellige typer forsikring.

Et mindretall i utvalget, Erik Røsæg,mener en slik regel ville være hensiktsmessig, både fordi den ville vise overfor allmennheten at forsikringsselskapene ikke står fritt, og fordi den kunne hindre en fremtidig utglidning.

9.5.5 Færre opplysninger ved grunnleggende og lovpliktige forsikringer

Den relative vekten av de hensyn som må avveies når omfanget av opplysningsplikten skal fastsettes, er ikke alltid den samme. I dette avsnittet skal to særtilfeller drøftes, som kan lede til en innsnevring av opplysningsplikten.

For det første er behovet for helseopplysninger mindre i forsikringsordninger som omfatter alle, enn i ordninger der det er den enkeltes valg om han eller hun vil tegne forsikring eller ikke. Dersom alle tegner forsikring, trengs ikke helseopplysninger for å unngå at de med høyest risiko tegner forsikring i større grad enn andre (se ovenfor i 4.1 og 6.1.2). Ved lovpliktige forsikringsordninger kan derfor opplysningsplikten om helseforhold falle helt bort uten at vesentlige interesser settes til side. Personvernhensyn taler da for at dette gjøres.

De lovpliktige forsikringsordninger en har i dag, er ansvarsforsikringer, der det uansett ikke kreves helseopplysninger. (Det ses da bort fra en del lovbestemte pensjonsordninger.) Skulle norsk rett innføre lovpliktige personforsikringsordninger, måtte også utenlandske selskaper få konkurrere på dette markedet (ovenfor i 7.1). Norsk rett ville likevel måtte gjelde i stor utstrekning (ovenfor i 7.2). Ordningenes altomfattende karakter vil derfor neppe undergraves ved at de med best helse søker billigere forsikring i utlandet. En viser til at en ikke har sett noen slik tendens ved yrkesskadeforsikring.

Dersom en ikke- lovpliktig forsikring er svært utbredt, faller avveininger om hvorvidt det skal kreves helseopplysninger ut på omtrent samme måte som ved lovpliktige forsikringer. En regel som knyttet seg til et kriterium om hvor utbredt det var å tegne en bestemt type forsikring ville imidlertid være vanskelig å praktisere. Utvalget foreslår derfor ikke noen regel om dette. Regelen utvalget foreslår skal derfor bare gjelde når forsikring er pålagt ved lov. Er forsikringen først lovpålagt, spiller det imidlertid ingen rolle om den gjelder bare en bestemt gruppe eller hele befolkningen; premien kan uansett avpasses etter risikoen.

Den andre situasjonen der det kan være tale om å innskrenke opplysningsplikten, er ved særlig grunnleggende forsikringer. For forsikringstakeren er det noe helt annet å bli nektet forsikring som skal dekke grunnleggende behov i fremtiden, enn å bli nektet forsikring som skal sikre en høyere standard. Dette kan gjøre det rimelig å innskrenke opplysningsplikten når det gjelder helseopplysninger for slik grunnleggende forsikring, slik at alle, uansett helse, skal kunne sikre seg et eksistensminimum.

I Norge er dette et ganske lite problem, idet folketrygden og kollektive ordninger uten krav om helseopplysninger vil dekke de fleste grunnleggende behov. For dem det gjelder, er dette likevel viktig. Det synes derfor rimelig å sette forsikringskollektivets interesser i at det skal være mulig å føre kontroll med helserisiko til side i disse tilfellene.

Et forslag om en slik regel må selvsagt sikre at reglene om opplysningsplikt ikke omgås ved at det tegnes flere, mindre forsikringer. Dette kan best gjøres ved at det avtales at det til sammen under alle forsikringsavtaler bare skal betales ut et visst beløp. Helt vanntett blir dette likevel ikke, fordi det ikke er sikkert at alle avtaler er kjent for alle forsikringsgiverne på utbetalingstidspunktet.

Med den vekt utvalget med dette legger på å sikre grunnleggende forsikringsbehov, ville det kanskje være naturlig å foreslå en lovfestet rett til slik forsikring. Dette ville imidlertid falle utenfor utvalgets mandat, og ville uansett måtte vurderes i samband med folketrygdens dekningsområde.

Skal det gjelde en særregel om opplysningsplikt for grunnleggende forsikring, må dette defineres nærmere. Utvalget foreslår folketrygdens nivå som referanseramme. Dette innebærer for eksempel at det ikke kan kreves helseopplysninger for en forsikring for ervervsuførhet som, sammen med det andre forsikringer yter, ikke gir større ytelser enn det folketrygden ville ytt i en liknende situasjon. Tilsvarende gjelder for eksempel ved tegning av livsforsikring til sikring av etterlatte, selv om det her ikke er full parallellitet i ytelsenes art. For de som omfattes av norsk folketrygd vil unntaksbestemmelsen etter dette ha liten betydning.

Når folketrygden brukes som referanseramme, forutsettes det at referanserammen endres om folketrygdens ytelser senere reduseres.

Utvalget har diskutert om en til grunnleggende forsikringer bør regne gjeldsforsikring for huslån. Alle ville da kunne sikre seg og familien mot å måtte gå fra huset på grunn av død eller helseproblemer. Men både boligstandard, lånebehov og muligheter for alternativ sikring kan nok variere mye. Fordeler en norske finansinstitusjoners utlån på arbeidsstokken, er gjennomsnittet, etter det utvalget har fått opplyst i Den norske Bankforening, omtrent kr. 260 000,– pr. person.

I Norge i dag er det langtfra alle som tegner slik forsikring, og det er ikke nødvendig å tegne slik forsikring for å få pantelån. Situasjonen skiller seg her fra situasjonen i en rekke europeiske land. En har også erfaring med at dersom det ikke kreves helseopplysninger i slik forsikring, vil de med dårligst helse bli overrepresentert blant forsikringssøkerne (se ovenfor i 4.1.3). Dessuten finnes det flere sosiale støtteordninger utenom folketrygden som kan avhjelpe situasjonen om boligen er truet. Utvalget går derfor ikke inn for å unnta gjeldsforsikringer fra opplysningsplikten om helseforhold.

Utvalgets flertall mener etter dette at opplysningsplikten når det gjelder helseopplysninger bør falle bort ved grunnleggende og lovpliktig forsikring.

Et mindretall i utvalget, Øyvind Flatner, Marit Krohg og Lise Ljungmann, mener at flertallets forslag om begrensninger i opplysningsplikten når det gjelder grunnleggende forsikring til personer som ikke omfattes av norsk folketrygd, innebærer regulering av et felt som i dag ikke er særlig aktuelt, og som med flertallets forslag neppe heller vil komme til å bli det.

Når det gjelder tilsvarende begrensninger for lovpliktige forsikringer, legger mindretallet til grunn at flertallets forslag gjelder forsikringsordninger som ligger innenfor utvalgets mandat. Slike individuelle forsikringsavtaler eksisterer ikke i dag. Dersom lovpliktige individuelle forsikringsavtaler skulle bli aktuelt i fremtiden, mener disse medlemmene at problemstillingen i såfall må underkastes en bredere utredning basert på omfanget av den nye lovplikten.

Utvalgets mindretall mener derfor at forslaget til endring av forsikringsavtaleloven § 13–1g er uaktuelt og derfor bør utgå.

9.5.6 Flere opplysninger ved særlig høye forsikringer

Utvalgets flertall mener at særhensyn også gjør seg gjeldende ved særlig høye forsikringer. Når forsikringssummene blir særlig høye, forrykkes den relative vekten av de hensynene som er drøftet ovenfor. I slike tilfeller skal forsikringssummen ikke sikre grunnleggende behov, slik at sosiale hensyn ikke taler mot at noen nektes forsikring fordi de har dårlig helse. Forsikringen, og derved også avgivelsen av helseopplysninger, blir av samme grunn et frivillig valg. Og endelig blir det spesielt viktig for selskapene å unngå en opphopning av høye risikoer, fordi hver av dem kan føre til så store utbetalinger. Alt i alt taler dette for å utvide opplysningsplikten ved særlig høye forsikringer.

Det største problemet ved høye forsikringer er, etter flertallets syn, at forsikringssøkeren tar en medisinsk prøve som avdekker sykdom eller sykdomsrisiko, og deretter tegner forsikring uten å opplyse om prøven. Dette er naturligvis et brudd på opplysningsplikten, men bruddet kan meget vel forbli uoppdaget.

Denne situasjonen kunne en, etter flertallets syn, unngå for de vanligste prøvene om selskapet kunne forlange at forsikringssøkeren lot seg teste før forsikringsavtalen ble inngått. Ved forsikring på vanlige nivåer bør forsikringstakerens rett til å forbli uvitende om sin helserisiko veie tyngre enn selskapets behov i risikovurderingen. Men ved særlig høye forsikringer bør det gjelde et unntak fra dette for å hindre forsikringssvindel.

Det synes lite rimelig at selskapet kan forlange hvilke som helst prøver utført. Det bør dreie seg om vanlige prøver, og prøver som ikke medfører stort ubehag.

Noe tilsvarende som gjelder for medisinske prøver, bør etter flertallets syn også gjelde for kliniske undersøkelser. De samme hensynene gjør seg gjeldende.

Å fastsette hvor høy forsikringssummen skal være for at opplysningsplikten utvides, må i stor grad bero på skjønn og hvilken type forsikring det dreier seg om. I dødsrisikoforsikring utvides gjerne de medisinske undersøkelsene i dag om forsikringssummen overstiger 1,4 – 2,3 millioner kroner, avhengig blant annet av hva slags undersøkelser det dreier seg om og forsikringssøkerens alder. Etter utvalgets syn er dette et naturlig nivå for å utvide opplysningsplikten. Det vises til spesialmotivene.

Regelen som foreslås her, bør ikke kunne omgås ved at det tegnes en rekke mindre forsikringer. Egenerklæringene ved høye forsikringer bør derfor inneholde spørsmål om hvilke andre forsikringer som er tegnet. Når grensebeløpet overstiges av forsikringene samlet, utvides da opplysningsplikten. Underslås det opplysninger om andre forsikringer, sanksjoneres dette som andre brudd på opplysningsplikten (se nedenfor i 11).

Et mindretall i utvalget, Kirsti Haakens, Sigmund Eliassen, Britt Jøsok, Bente Ohnstad, Ola Didrik Saugstad og Helga Skofteland, kan ikke prinsipielt sett støtte en regel om utvidet opplysningsplikt ved særlig høye forsikringer. Det vil uansett være umulig å bli enige om en rimelig beløpsgrense. Forslaget om 1,4 – 2,3 millioner er etter medlemmenes oppfatning altfor lavt i forhold til å fravike grunnleggende personvernprinsipper. Når det gjelder genetiske opplysninger, er disse utvalgsmedlemmene opptatt av et absolutt forbud, uavhengig av beløpsgrense.

Selskapene må dekke inn en eventuell økt risiko på annen måte. De få prinsipielle og etiske begrensningene som utvalget foreslår må gjelde likt for alle, uavhengig av inntekt eller dekningsbehov.

Utvalgets medlemmer Christian Borchgrevink og Erik Røsæg mener at dersom det skal være en utvidet opplysningsplikt ved særlig høye forsikringer, bør denne plikten ikke gjelde undersøkelser som tar sikte på å avdekke sykdommer eller sykdomsdisposisjoner som ikke kan behandles. Det ville være svært uheldig om en skulle få avdekket slike forhold i forbindelse med forsikring. Retten til ikke å vite må i disse tilfellene slå gjennom overfor opplysningsplikten.

Utvalgets medlemmer Kirsti Haakens, Sigmund Eliassen, Britt Jøsok, Helga Skofteland, Ola Didrik Saugstad og Bente Ohnstadslutter seg subsidiært til dette synspunktet.

9.6 Kvalitetssikring

9.6.1 Innledning

I drøftelsene ovenfor er drøftet arten og omfanget av de helseopplysninger forsikringsselskaper kan kreve ved tegning av forsikring. Like viktig som hvilke helseopplysninger som kan kreves, er imidlertid hvordan de behandles. Det vil således være liten hjelp i om selskapet bare kan kreve helseopplysninger som det har et saklig behov for til sin risikovurdering, dersom disse opplysningene brukes på en feilaktig eller usaklig måte i denne risikovurderingen. Foruten at dette ville bryte sterkt med reglenes indre sammenheng, vil det også kunne krenke grunnleggende likhetsprinsipper, og kanskje også oppfattes som respektløst overfor dem som har gitt innsyn i sine private forhold.

Feil i behandlingen av helseopplysninger kan for det første tenkes i forbindelse med statistiske vurderinger. En risikofaktor skal ikke tillegges for stor eller for liten vekt på grunn av feiltolkinger av statistisk materiale.

For det andre kan feil tenkes i medisinske vurderinger. Dels kan det gjøres feil i tolkingen av funn eller de konklusjoner som trekkes på grunnlag av disse. Særlig kan nok dette være et problem i sosialmedisinske vurderinger når det gjelder hvilken risiko en forsikringssøker representerer når det gjelder fremtidig uførhet, der det undertiden hevdes at forsikringssøkerens holdninger til (arbeids)livet og evnen til å takle egne plager er den største risikofaktoren. Dels kan nok de som markedsfører prøver og prøvetakingsutstyr overdrive hvilke konklusjoner en kan trekke ved hjelp av produktet.

En tredje risikofaktor har sammenheng med delegasjon internt i selskapene. De fleste saksbehandlere som vurderer helseopplysninger, er ikke leger. Det blir da nødvendig å sikre at de søker kvalifisert hjelp i de tilfellene det er nødvendig.

I dag finnes det få lovregler om hvordan kvalitetssikringen skal skje, bortsett fra generelle regler om forsvarlighetskrav til driften av selskapet i alminnelighet og i risikoberegningene i særdeleshet. En del selskaper har imidlertid interne klagenemnder, som virker kvalitetssikrende. Dessuten har de norske livsforsikringsselskapene gått sammen om en nemnd for helsebedømmelse, som uttaler seg om medisinsk risiko i enkeltsaker, og også utgir en generell håndbok til bruk internt i de deltakende selskapene. Det ligger en betydelig kvalitetssikringsgevinst i dette.

Det er ingen ting i veien for at selskaper kan konkurrere på det norske markedet uten at de deltar i slike kvalitetssikringsordninger som er nevnt her (se ovenfor i 7.4). Tilsvarende ordninger er ikke vanlige andre steder, kanskje fordi felles ordninger lett kan skape problemer i forholdet til konkurranseretten. I England er det nylig, i et samarbeide mellom selskaper som representerer nesten hele personforsikringsmarkedet, opprettet en spesiell nemnd for vurdering av genetiske prøver. Denne nemnda likner på Nevnden for helsebedømmelse, men har et langt snevrere virkeområde.

9.6.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets syn er kvalitetssikring en viktig forutsetning for at en skal tillate innsamling og bruk av helseopplysninger i forsikring. Dette synes ikke å være et spesielt problem for de norske selskapene i dag, men det er vanskelig å etterprøve dette. Det er imidlertid grunn til å frykte at dette kan bli et større problem, for eksempel i forbindelse med tolkning av genetiske prøveresultater.

Utvalget foreslår på denne bakgrunnen at hvert selskap som trenger konsesjon som forsikringsselskap i Norge, også pålegges å utarbeide et kvalitetssikringssystem.

Kvalitetssikring etter denne bestemmelsen erstatter ikke nåværende kontroll- og tilsynsordninger, for eksempel etter personopplysningsloven. 5 Kvalitetssikringen etter denne bestemmelsen omfatter mer enn personvern, typisk at risikofaktorer blir vurdert på en forsvarlig og rettferdig måte. Dette krever både medisinsk kompetanse og aktuarkompetanse.

Hvordan kvalitetssikringen foregår, blir da opp til hvert enkelt selskap. Det er grunn til å tro at Nevnden for helsebedømmelse fortsatt vil være en vesentlig, men begrenset, del av de norske selskapenes kvalitetssikringssystem.

Det kan synes naturlig å knytte tilsynet med et kvalitetssikringssystem til det generelle tilsynet med forsikringsselskaper etter forsikringsvirksomhetsloven, fordi det i denne sammenhengen foretas visse risikovurderinger (se ovenfor i 4.2). Tilsynsmyndighetene har derfor for eksempel aktuarkompetanse. En forsvarlig behandling av selskapenes kvalitetssikringsopplegg krever imidlertid også tilgang på medisinsk og organisasjonsteoretisk ekspertise som dagens tilsynsmyndighet, Kredittilsynet, mangler. Dette organet må derfor enten styrkes på disse feltene, eller samarbeide med andre statsetater, såsom Statens helsetilsyn, om det blir tilsynsmyndighet for kvalitetssikringen.

Også Datatilsynet er aktuelt som tilsynsorgan for selskapenes kvalitetssikringsopplegg etter denne bestemmelsen. Datatilsynet vil allerede ha tilsyn med kvalitetssikringsopplegg etter personopplysningsloven. Kvalitetssikringen etter personopplysningsloven omfatter imidlertid ikke for eksempel aktuarmessige beregninger.

Alternativt kan det opprettes et helt eget organ for å føre tilsyn med at selskapene driver kvalitetssikringsarbeid. Denne oppgaven er imidlertid for liten som eneoppgave for et organ.

Medlemmet Lise Ljungmann vil bemerke at Kredittilsynet blant annet fører tilsyn med at forsikringsselskapene har tilstrekkelig internkontroll på finansielle og forsikringsfaglige områder. Tilsynet med selskapenes kvalitetssikring av bruken av helseopplysninger vil i noen grad kreve aktuarkompetanse, men den medisinske ekspertise vil være langt mer sentral i et slikt tilsyn. Et slikt tilsyn vil derfor avvike i betydelig grad fra Kredittilsynets øvrige arbeidsoppgaver, og vil derfor passe dårlig innenfor Kredittilsynets organisasjon og struktur.

9.7 Begrunnelse for avslag på forsikring

9.7.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det fritt for det enkelte forsikringsselskap hvordan det vil behandle kundene sine. Det er således ikke, som i den offentlige forvaltningen, lovfestede krav om rett til at avslag på søknad om forsikring begrunnes. De fleste selskaper ser seg imidlertid tjent med å begrunne avslag.

9.7.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets syn bør retten til begrunnelse for avslag lovfestes. Dette vil skape åpenhet og tillit, som er viktig i samband med et ikke uviktig gode som forsikring.

Begrunnelsen bør være skriftlig av klarhets- og ordenshensyn.

Begrunnelsesplikten gjelder ikke ved innvilgede søknader. En nedtegning om begrunnelsen i innvilgelsestilfeller kan imidlertid inngå i selskapets kvalitetssikringssystem.

9.8 Kontraheringsplikt

9.8.1 Innledning

Et forsikringsselskap står i dag fritt til å avslå å inngå en forsikring. En sier at de ikke har «kontraheringsplikt».

Avtaleloven § 36 sier at forsikringsavtaler som inngås må være rimelige, men gir ikke noen plikt til å inngå avtaler om dette er rimelig. Den tidligere prisloven 1953 § 23 hadde regler som forbød urimelig nektelse av forretningsforbindelse, men denne regelen ble adskillig snevret inn ved vedtakelsen av pristiltaksloven 1993 § 2, som bare gjelder nektelse av forretningsforbindelse som er urimelig av konkurransehensyn. Det er imidlertid ikke umulig at kontraheringsplikt kan etableres på fritt grunnlag i enkelte tilfeller. 6 Et mindretall i Forsikringsskadenemnda har i noen saker om skadeforsikring lagt til grunn at det foreligger kontraheringsplikt. 7

Når selskapet ikke har kontraheringsplikt, innebærer dette at det kan avslå å tegne forsikring på grunnlag av opplysninger utover det som kan kreves etter reglene utvalget foreslår ovenfor. Slik sett er det en sammenheng mellom regler som innskrenker opplysningsplikten, og regler om kontraheringsplikt. Kontraheringsplikt kan være nødvendig for å gjøre regler om innskrenking av opplysningsplikt effektive.

Det vanlige i utlandet er at det ikke er kontraheringsplikt, men en slik regel finnes for eksempel i Sverige. 8

9.8.2 Utvalgets syn

Etter flertallets syn er det nødvendig å gjeninnføre regler om kontraheringsplikt for å sikre at forbrukeren virkelig får forsikring uten å måtte gi flere opplysninger enn de forsikringsselskapet etter reglene ovenfor kan kreve. Siden utvalget går inn for at avslag på forsikring skal begrunnes (ovenfor i 9.7), kan dette formuleres som et krav til begrunnelsen: Avslaget skal begrunnes utfra det som lovlig kan kreves av opplysninger.

Forslaget innebærer ikke at et avslag bare kan begrunnes i helseopplysninger. For eksempel er reglene her ikke til hinder for at avslag begrunnes med tidligere svikshistorie, eller med at forsikringssøkeren har en tilknytning til utlandet som gjør fremtidig kontroll vanskelig. Men dersom selskapet av en eller annen grunn har flere helseopplysninger enn det de har krav på, kan disse ikke legges til grunn for avslaget. Avslaget må begrunnes med opplysninger forsikringssøkeren er pliktig til å gi.

Reglene om kontraheringsplikt innebærer at det å få forsikring blir en rettighet for forsikringssøkeren. Forsikringssøkeren har imidlertid ikke krav på andre forsikringer enn de som selskapet vanligvis tilbyr til forsikringssøkere i hans eller hennes kategori. Regelen blir slik sett et krav om likebehandling mellom forsikringskunder.

Et mindretall i utvalget, Lise Ljungmann, Marit Krohg og Øyvind Flatner, kan ikke støtte en bestemmelse om kontraheringsplikt for forsikringsselskapene. Selv om den kontraheringsplikten som flertallet ønsker innført kun begrenser seg til tilfeller hvor forsikringsselskapet i det vesentlige begrunner sitt avslag i helseopplysninger som ikke omfattes at forsikringssøkerens opplysningsplikt, finner mindretallet en slik lovfesting prinsipielt feilaktig.

I forbindelse med arbeidet med forsikringsavtaleloven av 1989 ble det vurdert om det var behov for å ta inn en generell kontraheringsplikt i loven. I NOU 1983:56 (s. 33) konkluderte imidlertid utvalget med at usaklig nektelse av forsikring ikke hadde vært noe reelt problem i Norge, og utvalget fant derfor ikke grunnlag for å lovfeste en slik generell kontraheringsplikt. Det ble samtidig henvist til bestemmelsen i tidligere prislov 1953 § 23. I Ot. prp. nr. 41 (1992-93) s. 82 la departementet til grunn at Prisrådets praksis synes å vise at inngrep utfra urimelig forretningsnektelse bare hadde vært aktuelt i et fåtall tilfeller.

Mindretallet kan ikke se at utvalgets forslag til presisering av forsikringssøkers opplysningsplikt gjør dette mer nødvendig enn det som tidligere har vært tilfelle. Det vises videre til at det grunnleggende forsikringsbehov i Norge er dekket av folketrygden og andre lovfestede ordninger. Det er således opp til den enkelte om vedkommende ønsker å sikre seg ytterligere gjennom individuelle forsikringsavtaler. Etter mindretallets oppfatning bør denne frivilligheten også reflekteres i en frivillighet fra forsikringsselskapenes side. De hensyn som flertallet vektlegger kan ivaretas gjennom et krav om at begrunnelsen for et avslag skal være saklig.

Som det fremgår ovenfor i 9.2.2, anbefaler utvalget at begrensninger i opplysningsplikten så langt det er mulig gjennomføres som begrensninger i hva det kan stilles spørsmål om i egenerklæringsskjemaer. Det synes derfor uhensiktsmessig å knytte en kontraheringsplikt i forhold til den enkelte forsikringssøker til disse bestemmelsene.

Videre er de foreslåtte begrensninger i opplysningsplikten basert på kriterier som er skjønnsmessige og uklare. Det vises særlig til begrensningen «særlige personlige forhold». Dette gjør at det er vanskelig å forutse hvilke konsekvenser flertallets forslag om kontraheringsplikt vil få. Dette må ses i sammenheng med de konklusjoner som tidligere er trukket om at forbrukernes behov for en slik kontraheringsplikt er begrenset.

9.9 Særlig om genetiske opplysninger

9.9.1 Problemet

For et forsikringsselskap er poenget med å få informasjon om sykdomssymptomer at de kan si noe om forholdet mellom den premie det krever og den risiko det tar, slik at dette forholdet holdes innenfor normale rammer. Det kan være spørsmål om å belaste en person som allerede har sykdomssymptomer med ekstra premie for at premien skal stå i forsvarlig forhold til risikoen. Likeledes kan det være aktuelt å øke premien for en person som har økt risiko for sykdom, selv om det ennå ikke har oppstått symptomer på sykdom. Slike personer vil naturlig nok ha en spesiell motivasjon for å søke forsikring, og kan derfor bli overrepresentert blant forsikringskundene. Det vises til drøftelsene ovenfor i 4.1.3 og 6.1.2.

Spørsmålet i dette avsnittet er om de samme hensyn som gjør seg gjeldende for sykdomssymptomer, også gjør seg gjeldende med hensyn til genetiske opplysninger (opplysninger om arvematerialet) vedrørende sykdomsdisposisjoner. Har genetiske disposisjoner først gitt symptomer, synes det å være bred enighet om at disse symptomene skal behandles på samme måte som andre symptomer i forsikringssammenheng. Men skal det samme gjelde genetiske disposisjoner som ennå ikke har gitt seg utslag i sykdom eller sykdomssymptomer?

Eksempler på genetiske disposisjoner er:

• Huntingtons sykdom: Om sykdommen rammer, avhenger antakelig utelukkende av genetiske disposisjoner. Den er symptomfri inntil voksen alder, men medfører tidlig død etter en periode med store lidelser og personlighetsforandringer.

• Hjerteinfarkt:Visse personer kan være arvelig disponert for hjerteinfarkt. Men hjerteinfarkt kan ramme personer uten disse genetiske disposisjonene, og ikke alle personer som har den arvelige disposisjonen utvikler sykdommen. Om sykdommen rammer, avhenger av en rekke faktorer, som til dels kan reguleres, såsom kosthold.

Det er i dag ganske få kjente eksempler på sykdommer som Huntingtons sykdom, der arveegenskapene er helt avgjørende for om sykdommen rammer. De fleste er som hjerteinfarkteksempelet, der flere faktorer spiller inn («multifaktorielle sykdommer»). Slike andre faktorer kan være livsstil, men også forhold som den enkelte ikke lett kan påvirke, selv om han eller hun kjenner til dem. (Betydningen i forsikringssammenheng av forhold som den enkelte kan gjøre noe med («livsstilsforhold»), er drøftet nedenfor i 10.)

Det er grunn til å tro at etterhvert som det menneskelige arvemateriale (det menneskelige «genomet») blir kartlagt, vil det vise seg at en rekke sykdommer har en genetisk risikofaktor. Men siden risikoen avhenger av en rekke andre faktorer enn arv, og siden ikke alle årsaksforhold vil være helt kartlagt, vil det fremdeles eksistere en slik usikkerhet om fremtidig sykdom at forsikringsmarkedet kan fungere omtrent som i dag. Spørsmålet om bruk av genetisk informasjon i forsikringssammenheng vil derfor være særdeles viktig i praksis.

Likheten mellom genetisk informasjon om fremtidig sykdomsrisiko på den ene siden, og sykdomssymptomer og forhøyet blodtrykk eller kolesterol på den andre siden, er klar: På samme måte som sykdomssymptomer avdekker det genetiske materialet en risiko som kan være relevant i forsikringssammenheng. Men mens symptomer er utrykk for en øket risiko for forsikringsutbetalinger, kan genetiske opplysninger også vise at en forsikringssøker har mindre risiko enn normalt, og derfor blir særlig attraktiv for selskapet. Og mens sykdomssymptomer oftest er kjent av den som søker forsikring, behøver genetiske opplysninger ikke å være det.

Før en genetisk disposisjon har gitt symptomer, er det flere måter å avdekke den på. De viktigste er:

• Undersøkelse av selve arvematerialet, enten ved at en ser etter bestemt arveinformasjon (et bestemt gen) eller en bestemt serie av gener som har en påvist sammenheng med en sykdomsdisposisjon

• Undersøkelse av proteiner i kroppen, som (på grunn av måten proteiner dannes på) reflekterer arvematerialet

• Ytre kjennetegn som ofte ledsager et visst genetisk materiale

• Sykdomshistorien i familien, analysert på basis av mer eller mindre kjente arvegangsregler

Undersøkelsesmetodene brukes ofte i kombinasjon.

Ved genetiske undersøkelser kan det knytte seg spesielt stor usikkerhet til undersøkelsesmetodene og til betydningen av de funnene man gjør. Dette er en risiko for feil som er prinsipielt forskjellig fra den risiko for fremtidig sykdom som undersøkelsene avdekker. Men begge risikoer kan være relevante når bruken av genetiske opplysninger i forsikringssammenheng skal vurderes. Et usikkert prøveresultat kan ikke begrunne en sikker konklusjon om fremtidig sykdomsrisiko.

9.9.2 Gjeldende rett

Loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7 lyder:

«§ 6–7. Forbud mot bruk av genetiske opplysninger

Det er forbudt å be om, motta, besitte, eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet ved genetiske undersøkelser.

Det er forbudt å spørre om genetiske undersøkelser har vært utført. Forbudene i første og annet ledd omfatter ikke helseinstitusjoner som er godkjent etter § 8–1 til å utføre genetiske undersøkelser omtalt i § 6–1 eller til forskningsformål. Dersom genetiske opplysninger skal benyttes til forskningsformål må den opplysningene gjelder ha gitt samtykke til dette.

Unntatt fra forbudet i første ledd er opplysninger om diagnose stilt ved genetisk undersøkelse som omfattes av § 6–1 bokstav a og opplysninger om kjønnstilhørighet stilt ved genetiske laboratorieundersøkelser som omfattes av § 6–1 bokstav e.

Unntatt fra forbudet i første og annet ledd er leger som trenger opplysningene i diagnostisk og behandlingsmessig øyemed.»

Bestemmelsen fastsetter at iallfall noen genetiske opplysninger om fremtidig sykdom overhodet ikke kan brukes i forsikringssammenheng. Forbudet omfatter både det å kreve genetiske undersøkelser utført i forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale, og å bruke opplysninger fra undersøkelser som er foretatt i annen sammenheng. Forbudet er straffesanksjonert (§ 8–5), og kan ikke fravikes ved avtale. Selv om forsikringsselskapet skulle kjenne til opplysningene, kan det ikke bruke dem. Regelen om forsikringssøkeres opplysningsplikt overfor forsikringsselskapet i forsikringsavtaleloven § 13–1 må tolkes innskrenkende, slik at den ikke omfatter opplysninger som omfattes av loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–1.

Forbudet gjelder bare opplysninger som er «fremkommet ved genetiske undersøkelser.» Det er noe uklart hva dette innebærer. Noen mener forbudet gjelder alle slags genetiske opplysninger, selv om de for eksempel er fremkommet ved et spørsmål om hva far eller mor døde av. Andre mener bestemmelsen bare gjelder genetiske opplysninger fremkommet ved biokjemiske undersøkelser. Om en forsikringskunde ikke har fått undersøkt sitt eget genmateriale, men oppgir at moren døde av Huntingtons sykdom, vil denne tolkningsforskjellen være helt avgjørende i livsforsikringssammenheng. Opplysningen i eksempelet innebærer nemlig at vedkommende har 50 % sjanse for å utvikle sykdommen, noe som kan gi grunnlag for å nekte livsforsikring om det kan legges til grunn.

Etter forarbeidene er det klart at de genetiske undersøkelser som bestemmelsen viser til, iallfall omfatter undersøkelser av selve genmaterialet og proteiner i kroppen. 9 Utover dette er det liten direkte veiledning å hente i forarbeidene. Heller ikke definisjonen av genetiske undersøkelser i § 6–1 gir veiledning i dette spørsmålet.

Det foreligger en rekke tolkningsuttalelser om bestemmelsen, blant annet fra Statens Helsetilsyn, Bioteknologinemnda og Norges Forsikringsforbund (nå Finansnæringens Hovedorganisasjon). Uttalelsene går i forskjellig retning. Utvalget har vanskelig for å se at noen av dem kan være avgjørende i seg selv.

Utvalget har festet seg ved at loven om medisinsk bruk av bioteknologi har en rekke bestemmelser om «genetiske undersøkelser» i tillegg til bestemmelsen i § 6–7. Bestemmelsene går blant annet ut på at «genetiske undersøkelser» krever særskilt godkjenning etter en spesiell prosedyre (§ 6–2) og spesielt, skriftlig samtykke med omfattende genetisk veiledning (§ 6–3). Det er vanskelig å tro at disse reglene, uten noen antydning i forarbeidene, skal gjelde en allmennpraktiserende leges spørsmål om sykdommer i familien. Slik har bestemmelsene heller ikke blitt forstått i praksis. Når «genetiske undersøkelser» tolkes snevert i disse bestemmelsene, er det naturlig at det tolkes like snevert i § 6–7. Dette trekker i retning av at forbudet mot bruk av opplysninger fremkommet ved genetiske undersøkelser ikke gjelder opplysninger om fars og mors dødsårsak innhentet av en allmennpraktiserende lege.

I samme retning trekker det at loven om medisinsk bruk av bioteknologi bare gjelder «medisinsk bruk av bioteknologi på mennesker» (§ 1–2). Spørsmål om foreldrenes dødsårsak kan neppe sies å innebære noe element av bioteknologi.

Det er imidlertid også momenter som trekker i retning av en videre forståelse av loven. Det kan således synes irrelevant hvordan de genetiske opplysningene er fremkommet, og dette trekker i retning av å tolke begrepet «genetiske undersøkelser» videst mulig. Likeledes trekker det i retning av en videst mulig forståelse av begrepet at det kan være tilfeldig om opplysninger om arveanlegg er fremkommet ved bioteknologiske undersøkelser eller på annen måte. Ofte brukes en kombinasjon av undersøkelsesmetoder.

Utvalget kan etter dette ikke annet enn konstatere at gjeldende rett ikke er klar. Skulle en presses til å ta et standpunkt, ville utvalget vært delt. Men særlig på bakgrunn av at overtredelser av loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7 er straffesanksjonert, finner utvalget det best å trå varsomt.

I tillegg til dette sentrale tolkningsspørsmålet, er bestemmelsen i loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7 også uklar ned hensyn til det geografiske virkeområde. Det er således uklart om bestemmelsen, enn si straffebestemmelsen, omfatter forsikring i utlandet. Spørsmålet synes oversett i lovforarbeidene, og utvalget går heller ikke på dette punktet inn på en drøftelse av gjeldende rett.

9.9.3 Teori og utenlandsk rett

Hele det menneskelige genom – de genetiske kodene for arveegenskaper – er nylig kartlagt. Parallelt med den medisinsk-biologiske forskningsinnsatsen som har ledet frem til dette, har de etiske spørsmålene vært tatt opp i en rekke sammenhenger. En grunnleggende rapport når det gjelder genetisk informasjon og forsikring er rapporten fra Task Force on Genetic Information and Insurance fra 1993. 10 Denne komiteen var direkte knyttet til kartleggingsprosjektet for det menneskelige genomet. Flere av de etiske avveiningene som senere har gått igjen i litteratur, lovforarbeider og lovgivning har sitt utspring i denne rapporten. I Norge er disse spørsmålene diskutert blant annet av Per Sandberg i en doktoravhandling fra 1996. 11

I USA foreligger det flere lovforslag på føderalt og statlig nivå, og lovgivning i noen stater. 27. januar 2000 uttalte presidenten i USA i sin beretning om rikets tilstand at han ville ta skritt for å forhindre enhver genetisk diskriminering begått av arbeidsgivere og forsikringsselskaper.

I Europa har EU- parlamentet har uttalt seg mot genetisk diskriminering på liknende måte som USAs president. 12 Som det har gått frem ovenfor i 7, er det også en rekke Europarådsuttalelser og -konvensjoner som tar avstand fra diskriminering på genetisk grunnlag i forsikringssammenheng. Utvalget har hatt kontakt med Comité Européen des Assurances og utredningsprosjektet EUROGAPP, 13 som begge har bidratt med informasjon om debatten og rettstilstanden i de forskjellige europeiske landene. Oversiktsvis kan det sies at Belgia, Danmark, Frankrike, Nederland og Østerrike har innført restriktiv lovgivning, mens det er mer eller mindre restriktiv bransjeregulering i Finland, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Sverige, Sveits og Tyskland. I flere land vurderes lovgivning, blant annet i Island og Sverige.

I Norden har Danmark i 1997 innført et forbud mot bruk av genetiske opplysninger i forsikringssammenheng til å belyse fremtidig helsetilstand (forsikringsavtaleloven § 3a med flere). I Sverige har selskapene inngått en avtale om ikke å kreve genetiske opplysninger ved mindre forsikringsbeløp (under SEK 549.000; beløpet er indeksregulert) mens lovgivningsinitiativ vurderes. Etter den svenske ordningen er genetiske opplysninger fremkommet ved familiens sykehistorie og ved undersøkelser av mer teknisk art sidestilt.

Generelt kan det sies at noen land har situasjonen under observasjon (eksempelvis Storbritannia, Tyskland), noen har foretatt utredninger (eksempelvis Tyskland) og noen har tatt lovgivningsinitiativ (eksempelvis Østerrike, Belgia, Danmark, Norge). De landene som har satt i gang lovgivningsarbeid, har naturlig nok gjort dette med et restriktivt siktemål; uten lovgivning er jo utgangspunktet at det ikke er noen restriksjoner. Blant de landene som har situasjonen under observasjon, har dette gjerne vært kombinert med en avtale med forsikringsbransjen i vedkommende land om at genetiske prøver ikke skal brukes (eksempelvis Storbritannia, Nederland, Sveits, Finland, Sverige).

Gjennomgående synes det å være bred enighet i den internasjonale debatt om at en i forsikring skal respektere en persons rett til ikke å vite om ens genetiske anlegg. Genetiske undersøkelser skal være frivillige. Men det er langtfra alltid at frivilligheten går så langt at en får frihet til å velge både å ta ut forsikring og la være å ta en genetisk prøve.

Ved høye forsikringsbeløp kan genetiske prøver ofte kreves selv om det ellers er et forbud (eksempelvis Nederland, Sverige). Dels kan tankegangen være at faren for forsikringssvik eller at kunden vil tegne forsikring nettopp fordi en har en har høy risiko er særlig uttalt ved høye forsikringer. Dels kan tankegangen være at forsikringsselskapenes frihet til å kreve prøver kan være større når de grunnleggende behov for forsikring er dekket.

Det synes å være en ganske bred enighet om at alle om nødvendig må være sikret grunnleggende sosial trygghet ved forsikring, uansett om de har genetiske anlegg som gir forhøyet risiko for sykdom. Dette betyr at de ikke bør kunne nektes individuell forsikring på grunnlag av forhøyet sykdomsrisiko dersom verken trygdeordninger eller kollektive forsikringsordninger gir den nødvendige sikkerheten. Med grunnleggende sosial sikkerhet menes ikke bare minimumsdekning, men en rimelig god dekning. Dette kan for eksempel innebære at om livsforsikringer er nødvendig for å kunne ta opp pantelån til hus, så kan ikke genetiske prøver settes som vilkår for å få slik livsforsikring (eksempelvis Nederland).

Der lovgiveren har tatt initiativ, er det en tendens til at genetisk informasjon særbehandles i forhold til annen helseinformasjon (eksempelvis Sverige, motsatt Belgia). Til dels behandles genetisk informasjon ervervet ved familiehistorikk og bioteknologiske prøver likt (eksempelvis Sverige, Østerrike), men til dels gjelder særlovgivningen bare genetisk informasjon ervervet ved bioteknologiske prøver (eksempelvis flere delstater i USA).

I særlovgivningen utenlands er det få spor av sondringer mellom usaklig og saklig forskjellsbehandling på grunnlag av genetiske anlegg. Når det først gis særlovgivning, synes denne å være bygget på at enhver forskjellsbehandling basert på genetiske opplysninger er usaklig eller uønsket.

9.9.4 Flertallets anbefalinger

Utvalgets flertall anbefaler at loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7 klargjøres, slik at det fremgår klart om den forbyr bruk av genetiske opplysninger som er fremkommet ved bioteknologiske prøver eller alle opplysninger om arveegenskaper. Flertallet tar med sine forslag til klargjøring ikke stilling til om forbudet generelt er berettiget, da bestemmelsen uansett har et mye videre virkefelt enn utvalgets mandat.

Utvalgets flertall anbefaler at forbudet presiseres i retning av at det bare gjelder nærmere bestemte bioteknologiske prøver. Det er disse prøvene som i sin tid foranlediget loven om medisinsk bruk av bioteknologi, og det er liten grunn til å sondre mellom opplysninger om biologisk arv generelt og andre opplysninger av personlig karakter. Det vises til det utarbeidede lovforslaget med spesialmotiver.

En anbefaler videre at forbudets geografiske virkeområde presiseres. Et eventuelt forbud i forsikringssammenheng bør gjelde der norsk rett gjelder for forsikringsavtalen, fordi dette sikrer at norsk rett på området får videst mulig anvendelse (se ovenfor i 7.4.2.3). Den regelen som skal gjelde i forsikringssammenheng, bør derfor tas inn i forsikringsavtaleloven. Utvalget har ikke utarbeidet forslag til en generell presisering av det geografiske virkeområdet for forbudet mot bruk av genetiske opplysninger.

Videre foreslår flertallet at forholdet mellom opplysningsplikten ved tegning av forsikring etter forsikringsavtaleloven § 13–1 klargjøres i forhold til forbudet mot bruk av genetiske opplysninger. Det bør gå klart frem av forsikringsavtaleloven i hvilken grad opplysningsplikten viker for forbudet mot bruk av genetiske opplysninger.

Flertallet forslår i denne sammenhengen at den alminnelige regelen om bruk av genetisk informasjon ikke skal gjelde i forsikringssammenheng. En forutsetter at flertallets øvrige forslag blir tatt til følge, og spesielt at retten til ikke å vite blir ivaretatt ved at det bare kan spørres etter genetisk informasjon forsikringssøkeren ikke kjenner under visse forutsetninger og ved særdeles høye forsikringssummer, slik det er gjort rede for nedenfor.

Slik flertallet ser det, er det i regelen ikke grunnlag for å behandle genetiske opplysninger forskjellig fra andre helseopplysninger. Om en sykdom eller en sykdomsdisposisjon er nedarvet eller ervervet på annen måte, er ikke relevant i en risikosammenheng. Risikoen for å utvikle kreft kan således være den samme enten en har et uheldig arveanlegg eller er blitt utsatt for stråling. Noen grunn til forskjellsbehandling i de to tilfellene er det da ikke. Særlig gjelder dette når det avdekkes at et stigende antall sykdommer forårsakes av såvel genetiske som ikke- genetiske faktorer.

Det er hevdet at genetisk informasjon er særlig sensitiv fordi den angår også den undersøktes familie, og at den av den grunn bør behandles på en særlig måte. Men også ikke- genetiske opplysninger kan på tilsvarende måte si noe om andres helsesituasjon. Dette gjelder for eksempel risikofaktorer knyttet til bosteds- eller arbeidsmiljø.

Det har også vært hevdet at genetiske opplysninger er spesielle fordi de sier noe om fremtiden på et tidspunkt der sykdom ennå ikke har vist symptomer. Det er imidlertid vanskelig å se hvorfor symptomer skal være avgjørende når risikoen kan vurderes på annet grunnlag. Andre faktorer enn sykdomsfaktorer – for eksempel kjønn – har således vært i bruk i lang tid når det gjelder beregning av livslengde, og derved risiko, ved livsforsikring.

Slik flertallet ser det, står heller ikke genetisk informasjon i noen særstilling når det gjelder tilbøyeligheten til å søke helsehjelp. Ethvert legebesøk kan avdekke helserisikoer, som igjen kan ha forsikringsmessige konsekvenser. Det er vanskelig å tro at det vil bli et større problem at folk unngår medisinsk motiverte genetiske undersøkelser enn andre medisinsk motiverte undersøkelser av hensyn til forsikringsmulighetene.

Selv om utgangspunktet til flertallet er at genetiske opplysninger skal behandles på samme måte som andre helseopplysninger, bør ikke dette føre til at forsikringsselskapene kan benytte verken genetiske eller andre helseopplysninger fritt. Ovenfor i 9.5.5 er det således foreslått at alle skal ha rett til grunnleggende forsikringer uten å gi helseopplysninger av noe slag. Videre er retten til ikke å vite ivaretatt ved at opplysningsplikten om helseforhold ved forsikringer utover det grunnleggende i regelen begrenses til det forsikringstakeren allerede vet eller er blitt informert om. Dette gir en mer helhetlig regulering enn dagens ensidige forbud mot bruk av genetiske opplysninger.

Flertallet vil videre vise til at det er alltid en fare for at helseopplysninger som er kjent for forsikringssøkeren underslås, noe som lett vil kunne ødelegge det norske forsikringsmarkedet og premienivået til friske forsikringssøkere (ovenfor i 4.1.3 og 6.1.2). Dette hensynet gjør seg særlig gjeldende ved høye forsikringssummer, samtidig som forsikring på slike nivåer er et gode som ofte lett kan unnværes. Dette har ført til et forslag ovenfor i 9.5.6 om at forsikringsselskapet skal kunne be forsikringssøkeren underkaste seg visse helseundersøkelser i forbindelse med tegning av særskilt høye forsikringer.

Denne regelen bør også gjelde genetiske undersøkelser. En viser til at slike undersøkelser allerede i dag med letthet kan foretas i utlandet på basis av hårprøver eller liknende. Om undersøkelsen avdekker stor risiko, vil forsikringssøkeren da, uten å bli oppdaget, kunne tegne forsikring uten å gjøre rede for den informasjonen han eller hun kjenner. Dette vil være uheldig for det norske forsikringsmarkedet og for de forsikringskundene som ikke har særskilt stor risiko.

9.9.5 Mindretallets anbefalinger

Et mindretall i utvalget, Helga Skofteland, Britt Jøsok, Sigmund Eliassen, Bente Ohnstad, Kirsti Haakens og Ola Didrik Saugstadforeslår et forbud mot innhenting og bruk av opplysninger om arveanlegg ved tegning av forsikringsavtaler, uavhengig av måten de genetiske opplysninger er fremkommet på. Mindretallet foreslår at det presiseres at regelen også skal gjelde slike opplysninger om en persons arveanlegg som fremkommer ved kartlegging av sykdom i familien, såkalte familieopplysninger eller familieanamnese. I det videre omtaler vi slik informasjon som «familieopplysninger». Utvalgets medlem Kirsti Haakens presiserer sitt syn på bruk av familieopplysninger i 9.9.5.7

Mindretallet mener det er uheldig at loven om medisinsk bruk av bioteknologi ikke er klar når det gjelder hva som er omfattet av «genetiske undersøkelser», slik det regnes opp i lovens § 6–1 bokstav a til e, og at det dermed kan være tilsvarende tvil om hvor langt forbudet i § 6–7 strekker seg. Mindretallet tolker ikke mandatet slik at det rommer en mulighet til å foreslå endringer i det foreliggende forbud i denne loven. Medlemmene mener at dette forbudet bør opprettholdes, men at lovgiver bør vurdere å klargjøre det.

9.9.5.1 Generelt

Mindretallet mener at prinsipper om menneskeverd og om diskriminering ikke er forenlig med bruk av opplysninger om arveanlegg, uansett hvilken metode som brukes for å fremskaffe opplysningene. Mindretallet mener den beste måten for å unngå forskjellsbehandling og mulig diskriminering på grunnlag av arveanlegg, derfor er å forby selskapene å legge vekt på utsikter til fremtidig sykdom basert på viten om en persons arveanlegg.

Mindretallet mener at den nåværende grense for opplysningsplikten om resultat av gentester, nemlig diagnostisert sykdom, fortsatt bør gjelde for opplysninger om arveanlegg. Grensen for når en person karakteriseres som syk er ikke alltid klar. Heller ikke grensen for hva som skal regnes som symptomer er klar. Mindretallet mener at sykdomsdiagnose er det beste og klareste skillet for hva som bør omfattes av opplysningsplikten om genetiske undersøkelser ved tegning av forsikring.

Politiske og medisinske, etiske og juridiske miljøer rundt i verden har ennå ikke tatt et entydig standpunkt til hvor langt man skal føre forskning og bruk av viten om det humane genom. Mindretallet ser at den bioteknologiske og medisinske utvikling går fort. Mindretallet mener at utviklingen innen genetisk medisin ennå ikke har vist hvilke muligheter som kan oppnås i fremtiden. Det bør utvises varsomhet med å legge til rette for bruk av opplysninger om arvematerialet på et tidspunkt hvor det fulle potensialet av utviklingen ikke foreligger.

Mindretallet mener det er viktig å opprettholde grove risikogrupperinger, fordi dette skaper en sunn solidaritet mellom forsikringstakerne og mellom gruppene. Mindretallet vil generelt påpeke at å oppheve forbudet mot å bruke opplysninger fremkommet gjennom genetiske prøver øker sjansen for en fininndeling av risikogrupper, og med tiden en individuell risikovurdering som i stor grad avdekker personens fremtidige sykdomsbilde. Mindretallet stiller seg tvilende til om dette er ønskelig både fra søkerens synspunkt og selskapenes synspunkt. Dersom all risiko er kartlagt og kjent, vil det ikke være rom for forsikring; produktet vil bortfalle som ikke forsikringsbart, jfr. den grunnleggende tanken bak forsikring. En slik fremtidig utvikling vil endre forsikringsproduktene slik vi kjenner dem i dag. Mindretallet ser ingen grunn til å fremskynde denne prosessen.

9.9.5.2 Internasjonale rettskilder som omhandler spørsmålet

Mindretallet merker seg at Nordisk Råd i anbefaling nr. 9/91 oppfordrer til enhetlig utforming av regler om bruk av genopplysninger. Der anbefales et nordisk samarbeid for å oppnå en så ensartet lovgivning som mulig, både i de nordiske land og internasjonalt. Mindretallet mener det er verdifullt at nordiske land kan stå sammen og gi signal til resten av Europa og andre land.

Innen Europarådet merker mindretallet seg først og fremst en rekke konvensjoner. Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin ble vedtatt i 1997. Norge signerte konvensjonen 4. april 1997, men har ennå ikke ratifisert den. Mindretallet viser til artikkel 1 om formålet med konvensjonen, som er å respektere det enkelte individs integritet og andre grunnleggende rettigheter ved bruk av biomedisin og å beskytte mot diskriminering på grunn av arveanlegg, artikkel 10 om privatliv og rett til informasjon, artikkel 11 om ikke- diskriminering og artikkel 12 om at prediktive prøver bare skal brukes i behandlingsøyemed. Norge har fra før ratifisert konvensjonen om menneskerettigheter (EMK) og konvensjonen om beskyttelse av personvern i forbindelse med elektronisk behandling av personopplysninger.

Mindretallet finner dessuten grunn til å henlede oppmerksomheten på Europarådets ministerkomites anbefaling R(92) 3 om genetisk prøving og kartlegging til bruk for medisinsk behandling. Det fastslås her et prinsipp om at genetisk informasjon bare skal brukes i behandlingsmessig øyemed. Videre presiseres det at det ikke anbefales noe unntak for forsikringsselskaper. Heller ikke anbefales det at forsikringsselskaper skal kunne kreve foretatt en genetisk prøve eller be om resultater fra foreliggende prøver.

Europarådets ministerkomites anbefaling om beskyttelse av medisinske data R(97) 5 (som knytter seg til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin), fastslår blant annet at innhenting av genetiske prøver for å forutsi mulig sykdomsforløp kun skal brukes i behandlingsmessig øyemed.

Utover dette vil mindretallet vise til flere internasjonale initiativ som har som formål å oppnå en bedre samordnet politikk på området for biomedisin, og som skal ivareta prinsipper om menneskeverd som FN er satt til å ivareta. Verdens helseorganisasjon har utarbeidet etiske retningslinjer innenfor medisinsk genetikk. Retningslinjene fastsetter blant annet at det menneskelige mangfold må respekteres, at urettferdig diskriminering på grunn av genetisk informasjon i arbeidsliv og forsikringsvesen må forhindres, og at genetisk prøvetaking og behandling bare må forekomme der det er medisinsk motivert. Forsikringsselskaper bør heller ikke ha tilgang til resultatet av prediktive prøver. UNESCO har utarbeidet en erklæring om menneskerettigheter og forskning på arvematerialet, vedtatt på generalforsamlingen i 1997. Et av de generelle prinsippene i erklæringen fastsetter at individet skal få forbeholde seg retten til å ikke vite om resultater av gentester, at ingen skal diskrimineres på bakgrunn av genetisk informasjon, og at slik informasjon skal være konfidensiell.

Også innen EU har det vært tatt flere initiativ vedrørende medisinsk genetikk og biomedisin. EU-kommisjonen har således nedsatt flere arbeidsgrupper som arbeider med biomedisin. EU-kommisjonen nedsatte i 1998 en rådgivningsgruppe innen bioteknologi og etikk, The European Group on Ethics in Science and New Technologies (EGE). EU-parlamentet har likeledes nedsatt en rådgivningsgruppe som skal bistå enkeltrepresentanter eller komitéer med ekspertråd i saker som angår vitenskap og teknologi, Science and Technology Options Assessment Group (STOA). Gruppen har blant annet bistått i saker om økonomiske, etiske og sosiale aspekter ved kartlegging av menneskets arvemasse.

9.9.5.3 Vekten av slike rettskilder

Vekten av de ovennevnte kildene er usikker. Selv om de ulike kildene ikke er formelt bindende for Norge, vil det ligge politiske bindinger knyttet til foreløpige godkjenninger, som for eksempel signering av konvensjoner. Mindretallet mener at det vil være uheldig å foreslå ny lovgivning som går på tvers av, eller uthuler, de internasjonale signalene som foreligger.

Norge har ennå ikke ratifisert konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin, og den er således ikke formelt rettslig bindende. Mindretallet peker imidlertid på at Norge har en forpliktelse til ikke å motarbeide konvensjonen, men til å bidra til å oppfylle formålet med konvensjonen.

Ministerrådets anbefalinger er heller ikke rettslig bindende for Norge, men det antas at det skal mye til for at Norge ikke vil medvirke til å oppfylle intensjonene i anbefalingene knyttet til konvensjoner som Norge har signert. I NOU 1997:19 Et bedre personvern, er det antatt at disse anbefalingene knyttet til signerte konvensjoner best kan ivaretas i særlovgivning. Når det gjelder andre anbefalinger, har mindretallet den forståelse at de bare er politisk bindende for Norge, men at anbefalingene likevel kan ha påvirkning på Norges folkerettslige forpliktelser i den grad anbefalingene utfyller de konvensjoner som Norge enten har signert eller ratifisert.

Mindretallet mener at de nordiske land bør tilstrebe en så ensartet lovgivning som mulig på området for bruk av genetisk informasjon, og viser til både Sveriges og Danmarks reguleringer. Dansk rett har innført forbud mot å stille spørsmål for å avdekke fremtidig risiko når dette gjøres ved å fastlegge arveanleggene til en person. 14 Den danske loven tillater imidlertid spørsmål om søkeren og hans families tidligere og nåværende sykdomshistorie, men er ellers uavhengig av hvilken undersøkelsestype som er brukt for å avdekke arveanlegg hos en person. I Sverige har forsikringsbransjen inngått en avtale med staten om bruk av genetisk informasjon. Avtalen gjelder frem til og med 2002. Selskapene skal i denne perioden ikke innhente eller bruke genetisk informasjon som foreligger på tegningstidspunktet, med mindre forsikringsbeløpet overstiger en viss sum. Dette gjelder således resultater fra genetiske tester og opplysninger om familiehistorikk. Selskapene skal ikke under noen omstendighet kreve en genetisk test foretatt som vilkår for å få tegne forsikring.

9.9.5.4 Særlig om genetiske tester

For genetiske tester er den individuelle risikoen vanskelig å fastslå ekstakt. Resultatene av slike tester er usikre, og det er i de aller fleste tilfeller umulig å få sikre holdepunkter for om sykdom faktisk vil oppstå eller ei.

En genetisk test kan vise at en person har forhøyet risiko for å utvikle sykdom som delvis skyldes forandringer i ett eller flere gener. Både ytre miljøpåvirkninger og livsstil vil også i forhold til mange sykdommer påvirke risikoen. Usikkerheten går både på om sykdom vil utvikles, når dette eventuelt vil inntre og hvor alvorlig eventuelle konsekvenser vil bli.

En genetisk test som viser at en person har anlegg for en dominant nedarvet sykdom, vil innebære stor sannsynlighet for at sykdommen bryter ut. Det er imidlertid usikkert på hvilket tidspunkt sykdommen vil bryte ut, og som regel hvor alvorlige konsekvensene vil bli. Huntingtons sykdom er i dag en av få sykdommer hvor testen nesten med sikkerhet kan si om sykdommen vil bryte ut. Det er også i slike tilfeller meget vanskelig å forutse på hvilket tidspunkt eventuell sykdom vil bryte ut, og hvor alvorlig sykdommen vil bli.

Mindretallet mener at det er fare for at folk vil vegre seg mot å søke genetisk rettet helsehjelp dersom svarene på prøvene og familieopplysninger faller innenfor opplysningsplikten ved tegning av forsikring. I alle fall antar mindretallet at enkelte kan utsette å søke slik helsehjelp til etter at de har tegnet forsikring, noe som vil være uheldig ut fra et medisinsk synspunkt.

Mindretallet vil fremheve formålsparagrafen i loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 1–1. Bioteknologi skal brukes til det beste for mennesker, og skje i samsvar med prinsipper om menneskeverd, menneskerettigheter, personlig integritet, og uten diskriminering. Dette er i tråd med Europarådskonvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin artikkel 11.

Loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7 setter i dag et generelt forbud mot bruk av «genetiske undersøkelser.» Uansett hvordan dette uttrykket tolkes, vil det omfatte genetiske tester. Å åpne for at forsikringsselskaper i sin risikovurdering av forsikringssøkere skal ha anledning til å hente inn resultater fra genetiske tester, vil etter mindretallets syn være et dårlig begrunnet unntak ut fra hensikten med forbudet. Mindretallet finner at det ikke er i overensstemmelse med de idealer og prinsipper som er nedfelt i internasjonale konvensjoner, anbefalinger og uttalelser.

Medlemmene mener at den store usikkerhet som knytter seg til resultatene av genetiske undersøkelser tilsier at denne informasjonen ikke bør legges til grunn for risikovurderingen ved tegning av forsikring.

Konsekvensen av å tillate forsikringsselskapers bruk av resultater av slike gentester kan også gi uønsket forskjellsbehandling av personer som har gjennomgått genetiske tester når disse er bærere av anlegg for sykdom der forskningen har kommet langt.

Mindretallet finner etter dette ikke å kunne anbefale at forsikringsselskapene gis tillatelse til å innhente og bruke opplysninger om en persons arveanlegg.

9.9.5.5 Særlig om familieopplysninger

Mindretallet tar ikke stilling til rekkevidden av forbudet i loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7, og spørsmålet om familieopplysninger faller innenfor dette forbudet. Medlemmene forstår utvalgets mandat slik at det faller utenfor mandatet å fremme forslag om en generell utvidelse av forbudet i loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7. Men utvalget skal vurdere bruk av helseopplysninger i forsikring, og inn under dette faller genetisk informasjon, også familieopplysninger.

Mindretallet vil foreslå at lovforslaget om forbud mot forsikringsselskapers bruk av genetisk informasjon også skal omfatte familieopplysninger.

Medlemmene mener at det knytter seg en særlig fare for diskriminering og uthuling av prinsipper om menneskets integritet og verdighet ved bruk av genetiske undersøkelser. En kartlegging av sykdom i søkerens familie vil alltid være en prediktiv undersøkelse, og vil ikke alene gi grunnlag for å stille sykdomsdiagnose hos søkeren eller avdekke symptomer hos ham eller henne. Familieopplysninger vil bare gi ufullstendig informasjon om søkerens mulighet for å utvikle en viss sykdom; en indikasjon basert på arvegangsregler.

Mindretallet mener som nevnt ovenfor at grensen for opplysningsplikten bør gå ved sykdom som har vist symptomer eller mistanke om sykdom. Mindretallet mener at selv om andre familiemedlemmer har hatt utbrudd av sykdom, er ikke dette nok grunnlag til å kreve at en frisk person skal ha opplysningsplikt om forholdet.

Ved spørsmål om sykdom hos familiemedlemmer langt tilbake i tid hvor vedkommende er avgått ved døden, kan det være stor usikkerhet knyttet til dødsårsak og sykdomsforløp. De søkere som av en eller annen grunn ikke har kunnskap om sykdom i sin familie, vil få en fordel. Mindretallet vil videre peke på den personverninteressen som gjelder retten til å ikke vite.

Det danske lovforarbeidet fremholder at slike familieopplysninger har gitt selskapene mulighet til å tilby forsikring til søkere som tidligere fikk avslag, mot at de betaler høyere premie. Mindretallet mener at dette er en for ensidig oppfatning av betydningen av familieopplysninger i risikovurderingen, og antar at søkere som gir opplysninger om familieforhold fremdeles kan få avslag av denne grunn, og at resultatene av en familiehistorikk tillegges større vekt enn det kan være medisinsk belegg for.

I Sverige er familieopplysninger tatt med i det forbudet som er avtalefestet mellom staten og den svenske forsikringsbransjen.

Hvis det ikke oppstilles et forbud mot at forsikringsselskapene kan innhente familieopplysninger, vil det etter mindretallets syn være nødvendig å regulere innhenting av slike opplysninger spesielt. Dette vil blant annet gjelde krav til samtykke fra de personer opplysningene gjelder. Familieopplysninger kan tilflyte forsikringsselskapet på to måter, enten ved at søker gir opplysningene eksplisitt, eller ved at opplysninger om familiemedlemmer inngår i søkers pasientjournal, som oversendes selskapet fra lege, sykehus eller liknende. Personopplysningsloven § 11 første ledd (b) og (c) hindrer at selskapet kan bruke denne informasjonen ved en søknad om forsikring fra denne tredjepersonen. Mindretallet ser at det er en fare for at slike opplysninger likevel vil bli brukt.

9.9.5.6 Særlig om krav om gentest for å få tegne forsikring

Mindretallet mener at det ikke vil gagne individet eller samfunnet dersom man tillater forsikringsselskaper å kreve foretatt gentester ved tegning av forsikring. Dette vil for det første undergrave mindretallets utgangspunkt om at det skal være en viss grad av solidaritet i forsikringskollektivet, og at det derfor bør opereres med grove risikogrupperinger.

Grunntanken bak det private forsikringssystemet er at forsikringen skal dekke risikoen for visse fremtidige begivenheter, slik at premien utgjør prisen for denne beskyttelsen. Dersom det foreligger en visshet om at de fremtidige begivenheter vil inntreffe, er det etter denne grunntanken ikke et forsikringsspørsmål; den kjente risiko er ikke forsikringsbar. Mindretallet ser at dagens forsikringsprodukter vil måtte endres i fremtiden som følge av utviklingen innen genetikken, og dermed økt viten om sykdom og sykdomsforløp hos enkeltindividet. Denne utviklingen har ennå ikke vist seg. Mindretallet mener derfor at det er uforsvarlig å åpne opp for bruk av gentester på det nåværende tidspunkt.

Mindretallet mener videre at det ikke kan være etisk forsvarlig å utføre en gentest som ikke har behandlingsmessig øyemed. Det vil være en fare for at søkeren føler seg presset til å få utført en gentest. Mindretallet mener at den enkelte, uten ytre press fra for eksempel et forsikringsselskap , selv må kunne foreta et så alvorlige etiske valg som avgjørelsen av om hun eller han skal få utført en gentest. Likeledes må vedkommende forholde seg til resultatet av gentesten. Også her vil han eller hun bli stillet overfor alvorlige etiske valg. Mindretallet ser det derfor slik at det er fare for at han eller hun ikke avgir et samtykke som er tilstrekkelig frivillig og informert når motivet for å få utført prøven er å oppnå en forsikringsavtale.

Det er i dag i Norge strenge krav til de institusjoner som utfører genetiske undersøkelser. Kravene til informasjon og veiledning til den som lar seg teste er omfattende. Mindretallet ser disse reglene som helt avgjørende for å beskytte den som lar seg teste og hans eller hennes familie. Mindretallet mener det er feil bruk av ressurser i helsevesenet å tillate at forsikringsselskaper legger beslag på leger og genetikeres tid for å utføre, veilede og følge opp genetiske prøver utført i forbindelse med tegning av forsikring.

Mindretallet mener at loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–2 om at genetiske undersøkelser bare skal anvendes til medisinske formål, bør opprettholdes. Regelen samsvarer med konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin artikkel 12.

9.9.5.7 Særmerknad

Utvalgets medlem Kirsti Haakens slutter seg til mindretallets anbefalinger når det gjelder genetiske opplysninger fremkommet ved genetiske tester tolket som biokjemiske undersøkelser. Når det gjelder sykdom i familien, finner hun imidlertid ikke like tungtveiende grunner for at disse skal være unntatt fra opplysningsplikten.