11 Konsekvensene av brudd på opplysningsplikten ved tegning

• I dette kapittelet beskrives hva som skjer når det er gitt gale eller utilstrekkelige opplysninger ved tegning av en forsikring. Svært ofte vil selskapet ikke kunne påberope seg dette når en tid har gått. Denne regelen kan være problematisk, men etter flertallets syn foranlediger ikke utvalgets forslag i seg selv noen revurdering av den.

11.1 Innledning

Når opplysningsplikten er brutt, kan dette ikke bli uten konsekvenser i forsikringsforholdet. Måtte selskapet betale ut forsikringssummen uavhengig av hvilken premie som var innbetalt og hvilken risiko det hadde påtatt seg, ville det ikke kunne drives med overskudd (se ovenfor i 4.1). At strafferettslige reaksjoner undertiden kan gjøres gjeldende, bedrer ikke på dette.

Hovedreglene om sanksjonene ved forsømt opplysningsplikt finnes i forsikringsavtaleloven § 13–2, § 13–3 og § 13–4. § 13–2 gjelder nedsettelse av selskapets ansvar, § 13–3 gjelder oppsigelse av avtalen og § 13–4 gjelder en tidsbegrensning i selskapets rett til å påberope seg brudd på opplysningsplikten etter de foregående bestemmelsene. Det er særlig den siste bestemmelsen som har vært diskutert i praksis.

Ingen av bestemmelsene sanksjonerer brudd på opplysningsplikten som har skjedd i vanvare. Som regel skal det adskillig mer til. Flere av bestemmelsene gjelder de tilfellene der forsikringstakeren har vært svikaktig, dvs. har forsøkt å lure selskapet.

Etter § 13–2 faller selskapets ansvar bort ved svik. Der hvor forsikringskundene bare er lite å legge til last, eller slett ikke kan lastes, kan det ikke reageres overhodet. I mellomgruppetilfellene kan ansvaret settes ned eller falle bort etter en konkret vurdering av blant annet risiko, skyld og skadeforløp. Forsikringsskadenemnda har satt ned ansvaret i en rekke saker på grunn av slike brudd på opplysningsplikten når det gjelder helseforhold.

§ 13–3 gjelder retten til fortsatt å være forsikret i et selskap etter at brudd på opplysningsplikten er oppdaget. Det kan være flere grunner til at forsikringstakeren ønsker dette. En av dem kan være at det på grunn av alder er vanskelig å få tegnet ny forsikring i et annet selskap.

Hovedregelen er her at selskapet kan si opp avtalen dersom forsikringstakeren er mer enn lite å legge til last, i svikstilfeller sogar uten varsel. Det er visse formkrav til oppsigelsen. Er det ikke utvist svik, kan imidlertid forsikringstakeren kreve avtalen revidert så den blir slik den ville vært om opplysningsplikten var overholdt i første omgang. Dette kan medføre en premiejustering, men også avslag på videre forsikring.

Brudd på opplysningsplikt kan etter dette få store konsekvenser. De etterlatte får for eksempel ikke den livsforsikringssummen de hadde innrettet seg etter at de skulle få. Jo lengre tid det går, jo sterkere kan det hevdes at innretningshensynene er. Også for den som selv har vært uaktsom med hensyn til opplysningsplikten, kan innretningshensynene være sterke. Har man bare vært uaktsom, behøver man ikke selv å ha vært klar over det.

Det er her forsikringsavtaleloven § 13–4 andre ledd skal komme til hjelp: Går det mer enn to år fra forsikringen begynner å løpe til forsikringstilfellet, kan brudd på opplysningsplikten ved livsforsikring (både uføredekning og ved død) ikke påberopes annet enn i svikstilfeller. Dette gjør at forsikringstakere og de begunstigede i god tro kan innrette seg på at innsigelser iallfall ikke vil reises mot forsikringsutbetalinger på grunn av brudd på opplysningsplikt.

Regelens bakside er at selv den beskyttes, som grovt uaktsomt har tilsidesatt opplysningsplikten. Dette er verken selskapet eller forsikringskollektivet tjent med. Stiller selskapet gode og presise spørsmål ved tegning, øker imidlertid sjansen for at det som ellers kunne se ut som uaktsomhet kan avdekkes som svik, slik at toårsregelen ikke gjelder. I Stortinget har dette vært anført som begrunnelse for å avvise et forslag om å innskrenke virkeområdet til § 13–4:

«Komiteen viser til Forbrukernes Forsikringskontors høringsuttalelse der de bl.a. anfører: ‘For den forsikredes nærmeste familie vil nok behovet for forsikringsytelser – økonomisk sett – være like stor ved ervervsuførhet som ved død. Dette tilsier at uangripelighetsregelen i FAL § 13–4 annet ledd bør gjelde mest mulig ubeskåret og at regelen bør være lik for dødsrisiko og uføredekning.’ Komiteen er enig i dette. Komiteen mener de problemer forsikringsselskapene opplever ved at folk tar opplysningsplikten mindre alvorlig, langt på vei oppveies ved at selskapene forbedrer sine helseerklæringsskjemaer. Komiteen vil videre påpeke at det er langt enklere for forsikringstaker å forholde seg til den tegnede forsikring når det kreves lik informasjonsplikt og når uføredekningen og dekningen ved død er likestilt. Komiteen avviser på denne bakgrunn den foreslåtte endring av § 13–4» (Innst. O. nr. 40 (1996-97).

I Høyesteretts dom Rt. 2000 s. 59 ble det fastsatt at «forsikringstilfellet» etter § 13–4 andre ledd først er når krav kan gjøres gjeldende. Når forsikringsvilkårene fastsatte at forsikringstakeren ikke kunne gjøre krav gjeldende før han hadde vært sammenhengende ervervsufør i to år, så var det for sent å gjøre uaktsomme brudd på opplysningsplikten gjeldende når krav tidligst kunne vært fremmet. Da ville jo toårsfristen i § 13–4 andre ledd være utløpt. 1 Dette har av noen vært fremholdt som uheldig. Andre har påpekt at det også i en rekke andre tilfeller er vanlig at brudd på opplysningsplikten først oppdages etter at toårsfristen er utløpt.

11.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets syn er det viktig å ha et velfungerende sanksjonssystem ved brudd på opplysningsplikten. Det er imidlertid også viktig å beskytte den som har innrettet seg i tillit til at det forelå en gyldig forsikringsavtale, slik at vedkommende ikke på utbetalingstidspunktet kan bli møtt med innsigelser om brudd på opplysningsplikten. Hensynet til andre forsikringstakere – som må finansiere all velvilje – taler imidlertid for en viss tilbakeholdenhet med altfor liberale benådningsregler ved brudd på opplysningsplikten.

Etter den Høyesterettsdommen som er omtalt ovenfor, står det ikke som opplagt for utvalget at den nåværende § 13–4 i forsikringsavtaleloven representerer den optimale løsning i forhold til alle personforsikringsprodukter, både de som gir ytelser ved død og de som gir ytelser ved uførhet. En vil anbefale at lovgivningen på dette punktet etterses.

En gjennomgang av sanksjonssystemet ved brudd på opplysningsplikt om helseforhold eller i alminnelighet ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat. Den innskrenking i opplysningsplikten utvalget foreslår, medfører etter flertallets syn heller ikke et behov for å revurdere sanksjonssystemet. Reglene om sanksjoner ved brudd på opplysningsplikt kan være de samme enten opplysningsplikten er vid eller snever.

De innsnevringer i opplysningsplikten som er foreslått ovenfor i 9, innskrenker samtidig selskapets adgang til å stille spørsmål til forsikringssøkeren ved tegning. Denne innskrenkningen i spørreadgangen innskrenker imidlertid ikke muligheten for å avdekke svik. For på de områdene det ikke er opplysningsplikt (og spørreadgangen derfor er innskrenket), kan det heller ikke være svikaktige brudd på opplysningsplikten.

Et mindretall, Marit Krohg og Øyvind Flatnertiltrer ikke denne vurderingen fullt ut. Forsikringskunder som opptrer illojalt i forhold til resten av forsikringskollektivet, vil få større spillerom med de foreslåtte innskrenkningene i opplysningsplikten fordi disse ikke fremtrer entydig og med klare grenser.

Selv om utvalgets forslag ikke foranlediger en revisjon av sanksjonssystemet, har et samlet utvalg foretatt en tekstjustering i § 13–2. Formålet med dette er å sikre at sanksjoner ikke gjøres gjeldende når brudd på opplysningsplikten var unnskyldelig fordi det dreier seg om opplysninger av særlig personlig art. Forslaget har nær sammenheng med utvalgets flertallsforslag om at det ikke uttrykkelig skal kunne spørres etter slike opplysninger, se ovenfor i 9.5.3.