3 Bakgrunnen for utvalget
I dette kapittelet beskrives hvordan Stortinget foranlediget oppnevningen av utvalget, og det sies noe om hvordan problemene med helseopplysninger i forsikring har vært fremme i den offentlige debatten ellers.
3.1 Diskusjonene i Stortinget
Den direkte foranledningen til at utvalget ble oppnevnt er et forslag fra stortingsrepresentantene Tor Nymo, Magnhild Meltveit Kleppa og Tove Kari Viken, som ble fremsatt i januar 1997 (Dok. nr. 8:32 (1996-97)). Forslaget lød:
«
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til lov som regulerer forsikringsselskapenes adgang til innhenting av helseopplysning før forsikring tegnes.
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag i lov eller forskrift om hvilke helseopplysninger det er tillatt å innhente, slik at innhenting av alle opplysninger utover disse må betraktes som forbudt.»
En tilsvarende problemstilling synes ikke å ha vært ansett som aktuell da forsikringsavtaleloven ble vedtatt i 1989.
Mens forslaget var under vurdering i Stortinget, ble problemstillingen tatt opp av Magnhild Meltveit Kleppa i et spørsmål til helseministeren i den muntlige spørretimen 19. februar 1997.
I Stortinget fant forslaget støtte, og i Innst. S. nr. 161 (1996-97) ble perspektivet utvidet:
«Komiteen mener at i tillegg til at reguleringer om innhenting av helseopplysninger blir vurdert i forbindelse med ny lov om helsepersonell og ny lov om pasientrettigheter som er under utarbeidelse, er det etter komiteens mening behov for en gjennomgang av øvrige lover som regulerer forsikringsselskapenes adgang til innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger.»
Stortinget fattet deretter følgende vedtak 15. mai 1997:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere endringer i gjeldende lovverk som regulerer forsikringsselskapenes adgang til innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger og å fremme forslag i henhold til dette.»
I spørretimen 28. januar 1998 stilte stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen følgende spørsmål:
«Mange mennesker som utsettes for nakkeslengskader først og fremst i forbindelse med trafikkuhell, har ofte svært store problemer med å få sin rettmessige erstatning fra forsikringsselskapene, angivelig fordi forsikringsselskapets lege ikke kan eller vil stille en sikker diagnose. Vil statsråden fremme forslag om et regelverk som svekker en tilsynelatende altfor tett og meget uheldig kobling mellom lege og forsikringsselskap?»
Helseministeren svarte til dette at han ville nedsette en arbeidsgruppe. Om tidsplanen ble det sagt:
«Jeg tar sikte på at arbeidsgruppen skal være i gang med utredningsarbeidet før påske. Selv om det er omfattende og vanskelige spørsmål som reises av juridisk, økonomisk, administrativ og etisk art, vil arbeidsgruppen forhåpentligvis kunne avgi en rapport med gruppens vurderinger i løpet av første halvår 1999. Etter dette vil Regjeringen måtte vurdere de tilrådinger som kommer fram.»
6. mars 1998 interpellerte stortingsrepresentanten Jan Petter Rasmussen til justisministeren:
«I den senere tid er det kommet flere oppslag og påstander om manglende rettssikkerhet for forsikringskunder. Særlig er det blitt pekt på problemer for forsikringstakerne i forbindelse med personskadeerstatningssaker og i skadeoppgjør etter brann. Hva vil justisministeren gjøre for å sikre forsikringskundenes rettssikkerhet?»
I interpellasjonsdebatten viste justisministeren blant annet til en idé fremsatt i NOU 1994:20 om et rådgivende organ i medisinske spørsmål i personskadeerstatning. Hun bemerket om dette:
«Skal en slik ordning etableres, kreves det grundige forberedelser for å sikre både kvalitet, uavhengighet og troverdighet når det gjelder de rådgivende uttalelsene. Det er derfor viktig at videre arbeid og vurderinger her ikke skjer som hastearbeid.»
Etter debatten vedtok Stortinget følgende:
«Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag til hvordan en kan unngå økonomiske interessekoblinger mellom forsikringsselskapene og sakkyndige leger i forbindelse med personskader og forsikring.»
Utvalget ble så oppnevnt i oktober 1998, med det mandatet som er bekrevet ovenfor i 2.
I forbindelse med behandlingen av helsepersonelloven ble saken på nytt etterlyst, og Stortinget fattet følgende vedtak 10. mai 1999 på bakgrunn av Innst. O. nr. 58 (1998-99):
«Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stortinget der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.»
Stortingsrepresentanten Jan Petter Rasmussen etterlyste deretter saken i spørretimen 2. juni 1999. Helseministeren viste da til det pågående utvalgsarbeidet, og viste til at han ventet å motta utvalgets innstilling på nyåret 2000. Samtidig ble justisministeren stilt spørsmål om fremdriften med arbeidet med et «nøytralt tvisteløsningsorgan.»
Spørsmål som berører utvalgets mandat har ellers vært reist i en rekke sammenhenger i forbindelse med vedtakelsen av loven om medisinsk bruk av bioteknologi (dens § 6–7 om forbud mot å innhente genetiske opplysninger; se om dette nedenfor i 9.9). Spørsmål som berører utvalgets mandat har også vært berørt ved behandlingen av Datatilsynets årsmeldinger for 1991, 1993 og 1997.
3.2 Den alminnelige debatten
Spørsmål som angår utvalgets mandat har også tiltrukket seg en del medieoppmerksomhet. Vinklingen har ofte vært at opplysninger misbrukes, eller at publikum trenger beskyttelse mot de sterke forsikringsselskapene eller deres «forsikringsleger». Det inntrykket som lett fester seg, er at selskapene har et visst tillitsproblem. En del medieoppslag har imidlertid også tatt opp svindel i forsikring, herunder i personskadesaker.
Utvalget har merket seg en del presseklipp, og har også mottatt eller fått oversendt en rekke henvendelser fra enkeltpersoner. Utvalget har oftest ikke funnet grunn til å gå inn i enkeltsaker, men har innhentet nærmere dokumentasjon i noen tilfeller. En har i den sammenhengen fått tillatelse av Justisdepartementet til å innhente saksdokumenter ved domstolene etter forvaltningsloven § 13d og domstolsloven § 63a.
I den offentlige debatten trekkes det naturligvis ofte inn forhold som berører forsikringsselskaper, leger eller forsikringskunder, men som ikke knytter seg direkte til utvalgets mandat. Slike forhold kan eksempelvis være:
Erstatningsregler og beviskrav vedrørende personskader uten objektive medisinske funn, for eksempel nakkeslengskader
Legers rett til vederlag for arbeid med å fremskaffe utdrag av journalopplysninger til bruk i forsikring
Forsikringsselskapers bruk av reglene om foreldelse etter at en har vært i forhandlinger om et minnelig oppgjør av et krav.
Faren for at en forsikring en har betalt på i mange år viser seg å være ugyldig på grunn av at det er gitt gale eller ufullstendige opplysninger ved tegning.
På de tre første områdene som er nevnt her, har det for øvrig skjedd en rettsutvikling på 1990-tallet ved rettspraksis, avtale mellom de norske forsikringsselskapene og legeforeningen, samt lovgivning. Det siste spørsmålet er det redegjort for nedenfor i 11.