4 Forsikring i Norge i dag

• I dette kapittelet forklares det hvordan forsikring virker, og hvorfor det er nødvendig for selskapene å innhente helseopplysninger. Gjorde en ikke det, ville forsikringen blitt for dyr for dem med bedre helserisiko enn gjennomsnittet, og de måtte sikre seg ved å gå til utlandet eller for eksempel ved investering i aksjer. Avsnittet gir videre noe tallmateriale og gir bakgrunnsinformasjon om forskjellige former for forsikring, det offentlige tilsynet med forsikring og Forsikringsskadenemnda.

4.1 Grunnleggende om forsikring

4.1.1 Forsikringsideen

Forsikring vil si å spre risiko for tap. Forutsetningen for at en risiko skal anses å være forsikringsbar er at et stort antall personer kan være utsatt for samme risiko, og at bare et mindretall av dem rammes av skader som følge av denne risikoen på samme tid eller i en viss tidsperiode. I stedet for at den enkelte skal ta sjansen på å lide et tap, for eksempel ved plutselig uførhet, betaler vedkommende inn en premie til et forsikringsselskap eller en annen felleskasse. Har 10 personer 10 % sjanse for å lide et tap på 200, betaler altså hver av dem inn en premie på 10 % av 200 = 20 (pluss administrasjonskostnader) til felleskassen. Felleskassen vil da bli på 10x20 = 200. Siden det er 10 % sjanse for at en av de 10 personene skal lide et tap på 200, kan en regne med at det er en, og bare en, av de 10 personene som lider et tap på 200. Dette er det penger i felleskassen til å dekke.

Effekten av dette er at ingen av de 10 personene behøver å holde 200 i kontanter klare til å dekke mulige tap. Dessuten vet alle de ti at om ulykken rammer dem, vil de få tapet dekket av felleskassen, og det oppfattes naturligvis som et gode. Begge deler er altså fordeler som kan motivere dem til å tegne forsikring.

Ingen av de ti i eksempelet vil strengt tatt tjene på forsikring. De betaler hver 20 i premie. Dersom de ikke hadde forsikret seg, ville sjansen for at de skulle lide tap være 10 % (sjansen for tap) av 200 (tapets størrelse), noe som nøyaktig tilsvarer forsikringspremien. Velger de forsikringsalternativet, må de i tillegg betale noe inn for å dekke forsikringsordningens administrasjonskostnader. Forsikring i denne formen er i beste fall et nullsumspill.

Tenker en seg at én av de ti personene i eksempelet har høyere risiko for tap enn andre, og fastsetter dette til 15 % i stedet for 10 %, vil regnestykket se annerledes ut. Med 15 % sjanse vil hans tap være 30 (15 % av 200). Hvis denne høyere risikoen ikke vektlegges når han tegner forsikring, vil han bare betale forsikringspremie på 20 for å få dekket tapet. For ham eller henne vil forsikring på disse vilkårene teoretisk sett klart lønne seg.

Det som er billig for denne ene, er imidlertid tilsvarende dyrt for de andre. Og dersom det er én slik person med forhøyet risiko blant de ti, vil forsikringsordningens premier ikke dekke tapene forsikringsordningen kunne regne med. Kassen vil bli tom før alle krav er dekket. Men det kan være at det er andre i gruppen som har litt lavere risiko enn resten. Da vil risikovariasjonene kanhende gå opp i opp. Det er imidlertid snevre grenser for hvilke risikovariasjoner som kan utjevnes på denne måten, se nedenfor i 6.1.1.

For den som har mindre risiko enn de andre, vil forsikring strengt tatt ikke lønne seg. Han eller hun vil betale inn mer i premie enn det tapet ville vært uten forsikring. Men vedkommende kan ønske å tegne forsikring likevel, fordi han eller hun overvurderer sin risiko, eller fordi han eller hun har et meget sterkt ønske om å unngå uforsikret tap (har «risikoaversjon»).

I denne sammenhengen skal det nevnes at forsikringskunden ikke nødvendigvis vet på forhånd om en forsikring med gitt premie vil lønne seg eller ikke for ham eller henne personlig. En høy risiko vil ikke nødvendigvis bety at nettopp han eller hun vil bli skadet. En ulykke eller skade kan ramme en person med lav risiko før én med høy risiko, selv om teorien kanskje tilsier noe annet. Dette medfører at selv forsikringskunder med lav risiko vil ha behov for å forsikre seg mot tap han eller hun ikke vil kunne bære dersom tapet skulle oppstå.

På samme måte som når personer med for høy risiko er med i forsikringsordningen, vil det selvsagt gå utover de andre medlemmene i forsikringskollektivet om det betales ut for tap som ikke har noe med den forsikrede risiko å gjøre. Også i et slikt tilfelle vil det som er igjen i kassen, ikke kunne dekke de kravene som rettmessig kan fremmes av de som har betalt inn premie. Snillhet i tapsdekningen overfor én forsikringskunde vil således gå ut over tapsdekningen til de øvrige, om man ikke tilfører penger annetsteds fra, eller regner et premietillegg for å kunne være mer liberal i utbetalingene.

Den grunnleggende forsikringsidéen er altså at hver person betaler inn et beløp tilsvarende den beregnede risiko, og at hver av disse om nødvendig får dekket tapet voldt av denne risikoen. Hans eller hennes tap blir derved spredd på de andre som er med i forsikringsordningen. Som det vil fremgå nedenfor, vil forsikring være solidarisk risikoutjevning på like premisser, selv om prisene undertiden kan varieres på grunn av forskjellig risiko.

4.1.2 Fra risiko til forsikringsprodukt

I praksis vurderes ikke hver forsikringssøkers risiko helt slik eksemplene ovenfor kunne gi inntrykk av. I tillegg til en risikobedømming på individuell basis foretar forsikringsselskapene en risikovurdering i forbindelse med fastsettelsen av premietariffen for det enkelte forsikringsprodukt. Risikovurderingen som er beskrevet ovenfor blir altså delt i to. Først lages det en premietariff basert på statistikk om død, uførhet og liknende i vedkommende marked. Dernest vurderes den enkelte forsikringssøker med hensyn til om hans eller hennes risiko avviker vesentlig fra premietariffens bestemmelser.

I premietariffen inngår forutsetninger om sannsynligheten for død og uførhet hentet fra statistikk og generell erfaring i det markedet forsikringen skal tegnes. Disse forutsetningene vil avhenge av kundenes helsetilstand, bosted, alder med videre. I disse tallene legges det inn sikkerhetsmarginer, idet de forsikringstakerne som velger å kjøpe et bestemt forsikringsprodukt sjelden vil være lik den gruppe av befolkningen som statistikken er basert på. Normalgruppen i premietariffen vil som regel være relativt stor innenfor den målgruppen som forsikringsproduktet har. Dette er for å sikre forsikringsproduktet tilstrekkelig salgbarhet.

Når en forsikring skal tegnes, fastsettes premie og vilkår for den enkelte kontrakt med utgangspunkt i premietariffen. Forsikringsselskapet foretar en vurdering av om den enkelte kunde faller innenfor de forutsetninger som er gjort i premietarifferingen for forsikringsproduktet, eller om forsikringsselskapet antar at vedkommende har en høyere risiko enn normalgruppens. Dersom det dreier seg om forsikring der utbetalingene avhenger av en bestemt persons liv eller helse, vil helseopplysninger være relevante i denne risikovurderingen. Utvalgets mandat omfatter forsikringsselskapers bruk av helseopplysninger i denne sammenhengen.

Prosessen med premieberegningen kan illustreres med utgangspunkt i en figur:

Normalgruppen som premietarifferingen er basert på, befinner seg i det skraverte risikoområdet. Personer som har en risiko mellom nivå b og d i figuren får altså forsikring til normal premie.

For dem som har risiko større enn normalgruppen, markert ved bokstaven e i figuren, kunne en beregne tilleggspremie.

For å definere når en skal ta tilleggspremie, og for å gruppere forskjellige nivåer på tilleggspremie, tar en gjerne utgangspunkt i gjennomsnittet for normalgruppen, markert ved bokstav c i illustrasjonen. En beregner da overrisiko i prosent av denne risikoen, for eksempel overdødelighet ved livsforsikring. I punktet d kan for eksempel overdødeligheten være 50 %, noe som betyr at sjansen for å dø er én og en halv gang så stor som gjennomsnittet. I punktet e er kanskje overdødeligheten 100 %, noe som innebærer at sannsynligheten for at forsikringstakeren skal dø er dobbelt så stor som for gjennomsnittet.

Det er opp til selskapet å vurdere hvor stor overdødeligheten skal være for at det skal forlanges tilleggspremie, og på hvilke trinn høyere tilleggspremie kan kreves, eller forsikring avslås. I Norge skal det en del til for at det beregnes tilleggspremie i livsforsikring, sjelden under 50 %, men undertiden over.

På tilsvarende måte som en behandler overdødelighet i livsforsikring, kan en behandle forhøyet sannsynlighet for sykdom, uførhet eller andre forhold det tegnes forsikring mot. I alle tilfeller må det fastsettes hvor stor risikoen skal være før det skal forlanges tilleggspremie. Grensene for når det tas tilleggspremie kan variere.

På samme måte som forhøyet risiko kan gi forhøyet premie, kunne en forsikringstaker få lavere premie om risikoen var spesielt liten (punkt a i illustrasjonen). Dette tilbys imidlertid sjelden, noe som kan ha sammenheng med at de fleste medisinske undersøkelser er laget for å avdekke helseproblemer snarere enn det motsatte. Gis avholdsfolk rabatt på livsforsikring, er imidlertid det et eksempel på premierabatt på grunn av (antatt) lav helserisiko.

4.1.3 Hvorfor er rett informasjon viktig?

Siden den grunnleggende forsikringsidéen er å spre risiko, ikke å eliminere den, må premiene i gjennomsnitt reflektere den risikoen som selskapet påtar seg. Dette innebærer at selskapene må ha informasjon om risiko for å kunne tilpasse premienivået til fremtidige krav på utbetalinger etter forsikringsavtalene. Er helserisiko relevant for vedkommende forsikringstype, må selskapet da også ha informasjon om dette. Denne informasjonen skal avdekke om det hos den enkelte forsikringssøker foreligger risikofaktorer som statistikk og erfaring har vist at (alene eller sammen med andre faktorer) innebærer en forhøyet sannsynlighet for at forsikringstilfellet skal inntreffe; utover det som er forutsatt.

Helseinformasjon som erverves i forbindelse med tegning kan brukes til flere formål. For det første kan den bekrefte at vedkommende forsikringssøker har en helserisiko som tilsvarer «normalgruppens». Dernest kan en konstatere at forsikringssøkeren har høyere helserisiko enn normalt, noe som kan gjøre at selskapet ønsker å avslå forsikringen eller bare å inngå avtale med forhøyet premie eller med forbehold om at forsikringen ikke dekker visse forhold. 1 Endelig kunne en – i alle fall teoretisk – tenke seg at forsikringssøkeren ble tilbudt rabatt fordi hans eller hennes helserisiko var mindre enn normalgruppens. I alle disse tilfellene brukes helseinformasjonen til å sikre samsvar mellom premie og risiko. Dette gjøres for å oppnå deltakelse i risikofellesskapet på mest mulig like premisser.

En kunne tro at høye og lave risikoer uten videre ville utjevne hverandre, og at helseinformasjon derfor ikke ville være nødvendig ved tegning av forsikring. Befolkningen blir jo ikke sykere selv om forsikringsselskapene ikke sitter på helseinformasjon. En slik løsning vil være mulig i et tilfelle med tvunget (lovpålagt) medlemsskap, som for eksempel folketrygden, der alle må være med. Men det ville ikke være riktig å satse på at høye og lave risikoer utjevnet hverandre så lenge den gruppen som risikoen er spredd på, ikke reflekterer hele befolkningen, men kun de som frivillig tegner forsikring i et marked i konkurranse. Et selskap som tilfeldigvis fikk én eller to høye risikoer, ville da kanskje ikke ha penger til å betale de øvrige forsikringskundene. Dette er både et problem for dette selskapets kunder og for konkurransen selskapene imellom.

Hvor følsomt systemet er når det gjelder forhøyet risiko, kan illustreres med et talleksempel.

Vi forutsetter at et selskap tilbyr livsforsikring på kr. 500.000,– og at gjennomsnittlig dødelighet er 2 promille pr. år. Tegner 1000 personer slik forsikring, ville en forvente at en måtte utbetale to erstatninger à kr. 500.000,– årlig, dvs. kr. 1 mill. For å dekke inn denne risikoen – uten hensyn til administrasjon, avkastning, sikkerhetsmarginer og liknende – må hver av de 1000 betale kr 1 mill / 1000 = kr. 1000,– i premie.

Uten helseopplysninger kunne en tenke seg at tre personer som vet de er inne i sitt siste leveår tegner slik forsikring. (Med korrekte helseopplysninger hadde disse blitt avvist som kunder.) En kan da forvente ikke to, men omtrent fem dødsfall dette året blant de tusen som har tegnet slik forsikring som i eksempelet ovenfor. En vil da kunne regne med årlige utbetalinger på ca. kr. 2,5 mill (= kr. 500.000,– x 5). Riktig premie skulle da bli kr. 2,5 mill / 1000 = kr. 2500,–. De tre personene med særskilt høy helserisiko gir således store utslag på hvilken premie som er nødvendig for å oppnå balanse. En kan ikke regne med at dette utjevnes av seg selv uten kontroll med helseopplysningene.

Det finnes et illustrerende eksempel fra virkeligheten på hvordan dette arter seg. På 1980-tallet skulle forsikringsselskapene lansere gjeldsforsikring. De forsøkte å gjøre det uten noen form for helsevurdering og risikokartlegging. Bakgrunnen var at de trodde at tilnærmet alle med lån ville forsikre seg, og at det var så mange med lån at de representerte en så stor del av befolkningen at premien kunne baseres ene og alene på statistisk grunnlag. Man trodde med andre ord at ordningen ville bli så attraktiv at den ville fungere tilnærmet som en obligatorisk ordning. Dette viste seg å slå feil. Det ble en overvekt av lånekunder med dårligere helse enn gjennomsnittet som valgte å tegne gjeldsforsikring. Dette ga et såkalt skjevt utvalg («adverse selection»), og tapene for forsikringsselskapene ble så store at man måtte innføre helsevurdering.

Et annet eksempel var et bilforsikringsselskap som tilbød samme pris uavhengig av kjørelengde. Det tiltrakk seg en overvekt av kunder med høy kjørelengde (forhøyet risiko). Dette ga store tap på grunn av manglende hensyntagen til forhøyet risiko.

Noe tilsvarende som det som gjelder ved tegning, gjelder også ved oppgjør. Dersom selskapet utbetaler forsikringssummen til personer som egentlig ikke oppfyller kriteriene i premietariffen, vil det samme misforholdet mellom premie og risiko kunne oppstå som det som ble beskrevet i eksemplene ovenfor. Det samme gjelder dersom selskapet svindles til å tro at noen er døde uten at de er det.

Bilansvarsforsikring kan brukes som en illustrasjon på dette. Her skal helseopplysningene ved oppgjøret sikre at den skade som dekkes, virkelig er en følge av bilansvar, og ikke for eksempel av annen sykdom. De skal også hindre at falske skader meldes for å oppnå erstatning. For om premien bare dekker den skaden en forventer biler vil volde, ville det bli for lite til å dekke alle forsikrede skader dersom en ikke var nøye med å sortere ut andre skader og falske skader.

Når det gjelder forsikringstyper som bilansvar, er nok kalkylene noe mindre stramme enn i for eksempel livsforsikring. Dette skyldes at dødsfallsrisiko og forsikringssum i livsforsikring er mer stabile enn ulykkesfrekvens og erstatningsbeløp i bilansvarsforsikring.

4.1.4 Lekkasjeproblemet

Etter det som er sagt ovenfor, kan helseopplysninger være nødvendige både ved tegning og oppgjør av forsikring for å sikre at risikoforutsetningene holder. Spørsmålet som da naturlig reiser seg, er om risikoforutsetningene i Norge kunne endres slik at en unngikk helseopplysninger. En kunne for eksempel tenke seg at en i livsforsikring ga alle som ønsket det forsikring, og ved oppgjør av personskade kompenserte alle skader hos skadelidte, uansett hvordan de var forårsaket.

Det er ikke helt umulig at en kunne finne et marked i balanse på denne måten – til og med slik at en finansierte en del svindeltilfeller. Det ville imidlertid knapt kunne være en varig situasjon. Det kan uansett ikke være tvil om at forsikring etter en slik ordning ville bli veldig dyr. Større utbetalinger betyr høyere premier.

Legger en opp risikoforutsetningene og premiene på denne måten, er det sannsynlig at noen forsikringskunder vil foretrekke å sikre seg på annen måte. Blir for eksempel premien for livsforsikring for dyr på grunn av manglende helseopplysninger, vil noen velge å sikre seg ved sparing eller ved forsikring med helseopplysninger i utlandet i stedet. En kan tale om en «lekkasje» av kunder fra norsk forsikring.

Hvis slik lekkasje får stort omfang, vil det til slutt være de med høyest risiko som er medlemmer av gruppen. Forsikringsproduktet vil da gå med tap, og premien vil måtte heves i betydelig grad. Den aktuelle dekningen er dermed i praksis ikke lenger forsikringsbar.

4.1.5 Oppsummering

På bakgrunn av det som er sagt ovenfor vil det trolig, med den risikospredning og det markedet en har i dag, på lang sikt virke ødeleggende for forsikringsmarkedet om det overhodet ikke skulle være adgang til å innhente helseopplysninger. Jo færre helseopplysninger som kan innhentes, jo vanskeligere vil markedet slik vi kjenner det i dag ha for å fungere.

4.2 Privat forsikring, offentlig tilsyn

I Norge kan folketrygden ses på som en stor, tvungen sosialforsikringsordning. Utenom dette er forsikring stort sett privat og frivillig. Det er den enkelte som selv vurderer om han eller hun har behov for tilleggsbeskyttelse utover folketrygdens ytelser og eventuelle kollektive pensjonsforsikringsytelser vedkommende har krav på. Dette innebærer at forsikringsselskapene i all hovedsak er private, og at forsikringskunde og forsikringsselskap formelt sett er likestilte kontraktsparter.

Rolleforventningen til en kontraktspart er at han eller hun skal søke å ivareta sin egne interesser best mulig innenfor kontraktens ramme. Et forvaltningsorgan som trygdeetaten, derimot, skal være nøytral i den forstand at det ivaretar både medlemmenes og trygdens interesser.

De interessene forsikringskunden kan forventes å ville ivareta, er sine egne. På forsikringsselskapenes side er det normalt eiernes interesser som ivaretas. For forsikringsselskaper organisert som aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper, vil dette si å gjøre investeringen mest mulig verdifull for aksjonærene. Når det gjelder de såkalte gjensidige selskapene, eies disse av kundene. Disse selskapenes interesse blir da å ivareta interessene til kundene som helhet, ved best mulige produkter og billigst mulig forsikring. Det er imidlertid ikke umiddelbart lett å se noen forskjell i adferd for gjensidige selskaper og andre, kanskje fordi konkurransen selskapene imellom uansett setter rammebetingelsene.

Selv om forsikringskunde og forsikringsselskap formelt sett er likestilt som kontraktsparter, er det åpenbart at forsikringsselskapet oftest vil være forsikringskunden langt overlegen når det gjelder kunnskap, erfaring og ressurser for øvrig i en forhandlingssituasjon. Forsikringskunden har derfor fått en viss beskyttelse i forsikringsavtaleloven og av regler om urimelige kontrakter og urimelig praktisering av kontraktsvilkår, for eksempel avtaleloven § 36. Har forsikringsselskapets overlegne styrke vært avgjørende, vil domstolene kunne nekte å håndheve en kontrakt, eller revidere en avtale eller et oppgjør for å oppnå et rimelig resultat. Forsikringskunden må imidlertid påberope seg urimeligheten, for eksempel for domstolene, for å vinne frem. Slik sett er kunden henvist til å ivareta sine egne interesser som kontraktspart.

Det private forsikringsmarkedet er underlagt et omfattende offentlig tilsyn. Til dels vil en styrke forsikringskundenes posisjon, og til dels vil en ivareta offentlige hensyn i retning av å sikre et vel fungerende forsikringsmarked og hindre at finansinstitusjoner som forsikringsselskaper går konkurs.

Den viktigste tilsynsmyndigheten er Kredittilsynet. Forsikringsvirksomhet i Norge krever i regelen konsesjon fra tilsynet. Tilsynet skal blant annet påse at premiene er tilstrekkelige til å oppfylle inngåtte forsikringsavtaler, og at de står i et rimelig forhold til den risiko som overtas og selskapets økonomi (forsikringsvirksomhetsloven § 7–6). Det skal videre påse at det benyttes forsikringsvilkår som er rimelige og betryggende (forsikringsvirksomhetsloven § 7–7). Dette innebærer at det er en lovpålagt plikt for selskapene til å vurdere risikoen som forsikringssøkere representerer før de inngår en individuell avtale om for eksempel livsforsikring, slik at forsikringen kan fungere i samsvar med den grunnleggende ideen som er skissert ovenfor i 4.1.

Disse bestemmelsene må ses i sammenheng med forsikringsvirksomhetsloven § 7–5, som krever at forsikringsselskapene skal fordele kostnader og inntekter på riktig måte mellom forsikringsbransjer, forsikringskontrakter og forsikringstakere. Formålet med denne bestemmelsen er å motvirke urimelig kryssubsidiering mellom bransjer og forsikringskontrakter. Forsikringspremien innenfor for eksempel individuell livrenteforsikring kan ikke brukes til å dekke utbetalinger innenfor andre typer avtaler.

Kredittilsynet avgjør ikke, og tar ikke stilling til enkeltpersoners klager på forsikringsselskaper.

Foruten konsesjon fra Kredittilsynet, krever forsikringsvirksomhet i praksis konsesjon fra Datatilsynet. Konsesjonene, som skal ivareta personvernhensyn, er omtalt nedenfor i 5. Datatilsynet behandler klager fra enkeltpersoner.

Endelig har Forbrukerombudet adgang til å gripe inn overfor urimelige eller uklare kontraktsvilkår i forbrukerforhold (markedsføringsloven § 9a). Bestemmelsen praktiseres slik at ombudet tar opp forhandlinger med bransjeorganisasjoner etter behov og kapasitet. I sammenheng med utvalgets arbeid er det av særlig interesse at Forbrukerombudet har hatt synspunkter på forsikringsbransjens samtykkeerklæringer for innhenting av helseopplysninger ved tegning, 2 og Finansnæringens Hovedorganisasjon har også ellers involvert Forbrukerombudet ved utarbeidelse av søknadsskjemaer. Forbrukerombudet har imidlertid ikke vært representert i utvalget.

Forbrukerombudet tar også opp saker etter henvendelse fra enkeltpersoner.

4.3 Forskjellige typer forsikring

I Norge dekkes, som nevnt ovenfor i 4.2, et vesentlig forsikringsbehov av folketrygden og andre lovfestede ordninger. Utvalget forstår mandatet slik at det er begrenset til privat forsikring.

Et grunnleggende skille i privat forsikring går mellom individuelle og kollektive avtaler. I kollektive forsikringsavtaler er det en gruppe eller en sammenslutning som er part i avtalen med forsikringsselskapet, og forsikringen kommer medlemmene til gode ved at gruppen eller sammenslutningen inngår avtalen på vegne av eller til fordel for medlemmene. Kollektive forsikringsordninger er ofte uten helsevurderinger av det enkelte medlem, fordi de har store obligatoriske medlemsgrupper. I individuelle forsikringsavtaler er den enkelte derimot avtalepart like overfor forsikringsselskapet. Utvalgets mandat er avgrenset til individuelle forsikringsavtaler.

Når utvalgets mandat således dreier seg om privat, individuell forsikring, er man på et område der det betyr mye at selskapene får rett helseinformasjon (se ovenfor i 4.1.3). Det at forsikringen er privat, tilsier at det må være et samsvar mellom premie og risiko. Og det at det dreier seg om individuelle avtaler, der hver enkelt vurderer om han eller hun skal kjøpe forsikring, gjør at en ikke kan regne med at de som tegner forsikring, ikke har en høyere risiko enn gjennomsnittet (ikke utgjør et skjevt utvalg). Avgrensingen betyr også at en del grunnleggende forsikringsbehov for mange vil kunne være dekket av folketrygdens ytelser eller kollektive ordninger, slik at dekningen av grunnleggende forsikringsbehov ikke nødvendigvis faller innenfor utvalgets mandat.

En annen vesentlig sondring er mellom skadeforsikring og personforsikring.

Personforsikring omfatter livsforsikring (som forsikring mot død og uførhet uansett årsak), ulykkesforsikring og sykeforsikring, altså typisk forsikringer som en tegner for å beskytte seg mot tap om en selv eller bestemte andre mister liv eller helse. Begrepet innbefatter også forsikringer som kommer til utbetaling om en ikke dør (forsikring av overlevelsesrisikoen), for eksempel pensjonsforsikring eller forsikring som gir utbetaling ved en bestemt alder.

Bestemmelsene om personforsikring finnes i forsikringsavtaleloven del B. Siden risikoen her angår helse, er det naturlig at det kreves helseopplysninger ved tegning av individuelle forsikringer for å beregne risikoen. En persons helsetilstand kan således være avgjørende for hvor lenge han eller hun vil leve, og derved for risikoen ved å tegne livs- eller pensjonsforsikring for vedkommende. Helseopplysninger er derimot lite relevante ved tegning av ulykkesforsikring.

Tilsvarende kan det i personforsikring være aktuelt å innhente helseopplysninger når krav gjøres gjeldende. En trenger for eksempel legeuttalelser for å bringe på det rene hvor stor skade en ulykke som er dekket av en ulykkesforsikring har voldt, og om skaden virkelig skyldes ulykken.

Personforsikringer markedsføres under en rekke ulike navn, og kan være kombinert med forskjellige karakteristika som har med innbetalingstakt, sparing og kapitalforvaltning å gjøre. Erstatningsplikt kan inntre ved sykdom, uførhet, død eller andre forhold, og utbetalingen kan være begrenset til visse typer tap. Noen eksempler er:

• Dødsrisikoforsikring er forsikring for en persons død, uavhengig av årsaken.

• Uførekapitalforsikring kommer til utbetaling hvis forsikrede blir minst 50 % varig ervervsmessig ufør. Den kan også inneholde en ulykkesdekning. Det er mulig å tegne forsikring som gir fritak for innbetaling av forsikringspremien i sykdomsperioder.

• Gjeldsforsikring kan for eksempel bestå av både en dødsrisikoforsikring og en uførekapitalforsikring. Det spesielle med en gjeldsforsikring er at den er knyttet opp til et lån, slik at forsikringssummen varierer med gjenstående lånesaldo.

• Helseforsikring dekker utgifter til medisiner og medisinsk behandling.

• Forsikring mot kritisk sykdom gir dekning ved visse, spesifiserte sykdommer, som kreft og hjerteinfarkt. Det er diagnosen av en av de sykdommene som er dekket av avtalen som utløser erstatningsutbetaling, og ikke dødsfall eller uførhet som følge av slik sykdom.

Skadeforsikring i avtalemessig forstand omfatter forsikring som ikke er personforsikring. Typisk skadeforsikring er tingsskadeforsikring, der helseopplysninger overhodet ikke er aktuelt. Men skadeforsikring omfatter også ansvarsforsikringer av forskjellige slag, inklusive forsikringer for personskadeansvar.

Ved personskadeansvar vil helseopplysninger være aktuelt ved oppgjør for å fastsette den relevante skadens størrelse. Ved tegning er imidlertid helseopplysninger uaktuelt, fordi det er den mulige skadevolderen, og ikke den som lider personskade, som tegner forsikring.

De to store ansvarsforsikringstypene hva personskade angår er:

• Bilansvarsforsikring, dvs. forsikring for personskade med videre, voldt av biler i trafikken.

• Yrkesskadeforsikring, dvs. forsikring for skader arbeidstakere påføres i tjenesten.

Begge disse forsikringstypene er påbudte. I en rekke tilfeller tegner imidlertid personer og bedrifter ansvarsforsikringer uten at de har plikt til det. For oppgjøret gjelder i prinsippet de samme reglene.

4.4 Noen tall

Selskapene i Finansnæringens Hovedorganisasjon, som dekker en vesentlig del av det norske markedet, gir i tabell 4.1 tall for innhenting av helseopplysninger ved tegning av individuelle forsikringer (1998).

Tallene er delvis basert på anslag. Det er levert flere egenerklæringer enn det er tegnet nye forsikringer av typen kritisk sykdom, fordi noen har fått avslag. Tallene i kolonnene kan ikke summeres opp, da de samme forsikringssøkerne kan gå igjen i flere rader under hverandre.

Tallene viser at innhenting av pasientjournal ved tegning av forsikring ikke er praksis. Ved oppgjør av erstatningskrav er imidlertid dette vanligere.

Resultatet av helsebedømmelsen for individuelle kapitalforsikringer der det er avgitt egenerklæring sammenfattes for samme år i tabell 4.2.

Tallene er basert på avrundede anslag fra de ulike selskapene.

Nedenfor i 13.1 er det gjengitt noen tall vedrørende bruken av legeerklæringer ved oppgjør av erstatningskrav.

4.5 Konfliktløsning i forsikring

Krav mot forsikringsselskaper er rettskrav som kan fremmes for domstolene. Det vanligste er imidlertid at kravene gjøres opp i minnelighet. Dersom det er vanskelig å komme frem til minnelige ordninger, og en vil unngå enn lang og kostbar domstolsbehandling, finnes det et tilbud om enklere konfliktløsningsordninger.

Flere forsikringsselskap har interne klagenemnder som kundene uten omkostning kan benytte. Disse har også eksterne representanter (for eksempel frittstående advokater). Selskapene er i regelen bundet av deres avgjørelser, mens kunden ikke er det og fritt kan gå videre med saken.

I tillegg til dette finnes det en ekstern klageordning, som består av Forsikringsklagekontoret med Forsikringsskadenemnda. Ordningen finansieres dels ved gebyrer fra selskapene, og dels ved årsavgifter fra forsikringsselskapene, Forbrukerrådet og Næringslivets Hovedorganisasjon. For kundene er saksbehandlingen gratis.

Det første skrittet om en ønsker å benytte seg av dette tilbudet, er en klage til Forsikringsklagekontoret. I 1999 mottok kontoret 11.075 henvendelser, hvorav 3.694 ble behandlet som skriftlige saker.

Når saken bringes inn for klagekontoret, kan selskapet gjøre om sin beslutning.

Forsikringsklagekontoret vurderer sakene, og gir partene kommentarer og råd. Sakene kan bringes inn for Forsikringsskadenemnda til avgjørelse.

Forsikringsskadenemnda har et lovgrunnlag i forsikringsavtaleloven § 20–1, som uttrykkelig fastslår at nemndbehandling ikke hindrer at saker senere bringes inn for domstolene. Saker som ikke egner seg for skriftlig behandling kan avvises. Dette kan for eksempel skje dersom det ikke er tilstrekkelig med skriftlig bevisførsel.

Forsikringsskadenemnda behandler saker vedrørende forståelsen av forsikringsvilkår eller lovgivning som har betydning for konkrete klagesaker. Den er delt i en avdeling for skadeforsikring og en for personforsikring. Formann i avdelingene er gjerne en dommer, og ved siden av formannen sitter to representanter fra forsikringsbransjen og to fra brukerorganisasjonene (Forbrukerrådet og Forbrukerombudet).

Den totale saksmengden til Forsikringsskadenemnda var lav i de første femten årene (til sammen 729 saker fra opprettelsen i 1971 til 1986). I de siste femten årene har saksmengden økt kraftig; pr. 13. juni 2000 hadde nemnda avgitt totalt 3.533 uttalelser. I 1999 behandlet Forsikringsskadenemnda 233 saker. Et tilsvarende antall saker var også for nemnda i perioden 1995 til 1998.

De siste tre årene har mange av sakene for Forsikringsskadenemnda vært saker innenfor livsforsikring (vel 27 %). Ulykkesskadene har i samme periode omfattet omtrent 10 % av alle sakene. I 1999 fikk forsikringstaker medhold i omtrent en tredjedel av livsforsikringssakene som ble ført for nemnda (31,7 %). Det er imidlertid få av disse sakene som har relevans for utvalgets arbeid.

Selskapene må melde fra dersom de ikke godtar Forsikringsskadenemndas avgjørelser. For 1999 er det opplyst at nemndas uttalelser ikke har blitt godkjent av selskapene i 13 av de 233 behandlede sakene. For to av disse er det likevel gitt erstatning. 11 uttalelser står igjen som ikke fulgt opp av selskapene.

Utvalget har undersøkt en del andre nemnder med sikte på å finne modellregler som spesielt angår sakkyndige og helseopplysninger, men har ikke funnet spesielle forbilder. I Norge har en festet seg ved Pasientskadenemnda, som behandler erstatningskrav mot visse deler av helsevesenet. I utlandet, og spesielt de nordiske landene, har en festet seg ved at det flere steder finnes klagenemnder for oppgjør av forsikring.