10 Livsstilsopplysninger ved tegning

• I dette kapittelet drøftes om det bør gjelde særregler for opplysningsplikten ved tegning av forsikring når det gjelder livsstilsopplysninger. Utvalget anbefaler ikke noen forsikringsrettslig særbehandling av slike opplysninger, men har foreslått en regel ovenfor i 9 om at særlig gamle livsstilsopplysninger ikke bør kunne innhentes.

10.1 Innledning

I utvalgets mandat inngår en vurdering av forsikringsselskapenes bruk av livsstilsopplysninger i risikobedømmingen ved tegning. Har selskapet slike livsstilsopplysninger, kan det vurdere risikoen for en del forsikringstilfeller bedre.

Hva livsstilsforhold er, er ikke helt klart. Men typiske eksempler er nok

• bruk av tobakk og alkohol

• stor reisevirksomhet, gjerne til fjerne eller utilgjengelige reisemål

• besøk på sexklubb

• ekstremsport

En del forhold kan ses på som utslag av bestemte livsstiler, og av den grunn være av interesse for selskapet. Vekt kan ses på som et uttrykk for spisevaner, og bosted om uttrykk for en viss sosio-demografisk tilhørighet. Begge deler har sammenheng med helserisiko. På samme måte kan visse spørsmål avdekke om forsikringssøkeren er en typisk risikotaker, eller en mer forsiktig person. (Spørres det om slike forhold, foreslår utvalget at selskapet skal ha plikt til å forklare disse sammenhengene; se ovenfor i 9.2.)

I utgangspunktet er livsstilsopplysninger ikke forskjellige fra andre helseopplysninger, og det vises til det som er sagt ovenfor i 9. Det er imidlertid en del særtrekk som gjør det nødvendig med en særskilt drøftelse:

• Livsstilsforhold endrer seg over tid.

• Kontroll av livsstilsforhold er vanskelig, og rapporteringen kan være preget av at forsikringssøkerne oppgir for eksempel sitt tobakksforbruk slik de mener det burde vært mer enn slik det er.

• Ikke bare livsstilsforhold i fortiden er interessant for selskapene, men også hvilken livsstil den hvis helse er forsikret har etter tegning, i forsikringsperioden.

• Livsstil kan, iallfall vanligvis, kontrolleres av den det gjelder. Risikofølgene er slik sett selvforskyldte. I alle fall gjelder dette om eksempelvis ekstremsport er en del av livsstilen.

• Mange vil kvie seg minst like mye for å la selskapene få innsyn i og påvirke daglige (u)vaner som de kvier seg for å la selskapet få innsyn i sykdommer og sykdomsdisposisjoner.

• Livsstilsforhold kan, i motsetning til de fleste medisinske prøver, lett oppfattes som risikoreduserende faktorer. Slik er det for eksempel med gode mosjonsvaner og stort innslag av frukt og grønnsaker i kostholdet.

• Livsstilsforhold kan ha uklar relevans, fordi de virker sammen med andre forhold, spesielt fordi det ikke er tilfeldig hvilke personer som velger hvilken livsstil. (De som mosjonerer mest er kanskje de som i utgangspunktet er sterkest fysisk eller har mest overskudd.)

Kredittilsynet har i en sak (6306/89) har hatt prinsipielle betenkeligheter med å godkjenne en konsesjon for et livsforsikringsselskap for avholdsfolk, blant annet fordi en primært ønsket at forsikringsselskaper generelt skulle ta sikte på å dekke hele markedet. Det ville da være lite i samsvar med dette synet å godta at (fravær av) slike risikofaktorer skulle få vesentlige utslag i premien. Men særlig langt kan en uansett ikke gå i denne retningen etter de regler som gjelder om fri markedsadgang (se ovenfor i 7).

Markedsrådet har i sak 15/1983 ikke ansett et vilkår om avhold fra alkohol som et vilkår som i alminnelighet er urimelig overfor forbrukere i motorvognforsikring. I forbindelse med gjennomgangen av egenerklæringsskjemaene ved tegning av personforsikring i 1995 (se ovenfor i 9.2) grep Forbrukerombudet heller ikke inn mot spørsmål om tobakks- og alkoholforbruk.

I dag er det ingen begrensninger i adgangen for selskapene til å spørre etter livsstilsforhold, men spørreadgangen utnyttes lite. Det tas imidlertid gjerne forbehold for visse farlige aktiviteter i forbindelse med ulykkesforsikring.

I fremtiden er det mulig å tenke seg at for eksempel genetiske prøver kan påvise at noen livsstilsforhold eller leveregler er av vital betydning for enkelte, men helt uten betydning for andre. Dette vil nok kunne øke interessen for livsstilsforhold, og sette problemene mer på spissen også i forsikringssammenheng. Og tas slik kunnskap i bruk, vil det kunne medføre at personer som i dag anses å ha høy dødsrisiko, får overslaget over risikoen redusert under forutsetning av en viss livsstil. Men det vil også kunne medføre at personer som i dag anses å ha normal risiko, i fremtiden bare vil kunne få livsforsikring med forbehold om for eksempel gode mosjonsvaner; et forbehold som andre som betaler samme premie for samme forsikringssum ikke får.

I dag er det ikke kjente eksempler på at livsstilsforhold har dannet grunnlag for innsigelser mot utbetaling av forsikring på grunn av forsikredes forsettlige eller uaktsomme fremkalling av forsikringstilfellet (forsikringsavtaleloven § 13–7 og § 13–9), og en slik innsigelse ville neppe føre frem.

Ellers slår dagens lov § 13–6 fast at forbehold om farlig virksomhet og liknende – for eksempel farlig yrke eller ekstremsport – ikke kan påberopes av selskapet med mindre forsikringstilfellet virkelig skyldes det forholdet som det var tatt forbehold for. En ulykkesforsikring med forbehold mot hanggliding gjelder altså om en treffes av et vådeskudd i luften.

Videre krever § 13–7 at dersom premien avhenger av «forsikredes livsforhold», så må forsikringstakeren minnes om dette ved hvert premieforfall. Regelen skal hindre at slike forhold, som hyppig endrer seg, overses, slik at forsikringstakeren uforvarende misligholder opplysningsplikten.

10.2 Utvalgets syn

Etter utvalgets syn er det vanskelig å finne gode grunner for å behandle livsstilsopplysninger vesentlig forskjellig fra andre opplysninger med betydning for bedømming av helserisiko. Utvalget har derfor heller ikke lagt mye arbeid i å definere hva som karakteriseres som livsstilsopplysninger.

En rekke av de forholdene som er omtalt ovenfor, såsom kontrollproblemene, at livsstil endrer seg over tid og at den kan angå fremtidige forhold, gjør at selskapene ofte finner det lite formålstjenlig å bruke denne typen informasjon. Forholdet blir slik sett for tiden ikke av de mest problematiske. Problemet ligger heller i det at det kan synes urettferdig og sogar diskriminerende for de øvrige forsikringskunder om livsstilsforhold ikke blir tatt i betraktning. Hvis en for eksempelets skyld tenker seg at levealderen varierer like mye med røykevaner som med kjønn, kan det synes kjønnsdiskriminerende å se bort fra det ene forholdet (røyking) i risikovurderingen, men ta hensyn til det andre (kjønn).

Selv om dette er uheldig, synes det ikke å være noen god løsning å kreve at selskapene må kreve opplysninger om kjønn, røyking og absolutt alle andre risikofaktorer. Dette vil både være for arbeidskrevende og være uheldig sett fra et personvernsynspunkt. Det må derfor være adgang til å bruke bare et utvalg av risikofaktorer. Utvalget mener derfor at dagens ordning, der selskapene selv vurderer hvilke risikovurderinger de vil gjøre innenfor en viss ramme, bør videreføres.

Når det gjelder problemet med at livsstilsforhold kan ha uklar relevans i risikosammenheng, vises det til det som er sagt ovenfor i 9.6 om kvalitetssikring av risikobedømmingen.