1 Sammendrag

• Dette kapittelet er et sammendrag av utvalgets rapport og dens viktigste konklusjoner. I tillegg er det et avsnitt som dette foran hvert hovedkapittel, der hovedpunktene fremheves.

Den foreliggende innstillingen handler om helseopplysninger i forsikring. Forsikringsselskapene bruker helseopplysninger i to sammenhenger. På den ene siden brukes de ved tegning av noen typer forsikring, for eksempel livsforsikring, for å beregne størrelsen av den risikoen det tegnes forsikring mot. Én med lav forventet levealder vil således få dyrere livsforsikring enn én med lang forventet levetid. På den andre siden brukes helseopplysninger ved oppgjør av forsikring. Skal det utbetales erstatning etter en ulykke, må det således bringes på det rene hvor store skadene etter ulykken er.

1.1 Helseopplysninger ved tegning av forsikring

Helseopplysninger til bruk i risikovurderinger er hovedsakelig diskutert i kapittel 9. Her foreslås en rekke tilføyelser til forsikringsavtaleloven kapittel 13, med flere dissenser. Utvalget mener at det fortsatt bør være samsvar mellom premie og risiko, men har vurdert visse unntak.

Utvalget foreslår, i tråd med dette, ikke å redusere mengden helserelaterte spørsmål ved tegning, men vil pålegge selskapene å forklare spørsmålene bedre. Det foreslås også en regel om at den som vil tegne forsikring, kan nøye seg med å besvare selskapets spørsmål dersom han eller hun ikke uttrykkelig blir bedt om å gi ytterligere opplysninger. Et mindretall i utvalget ønsker også en grense for hvor omfattende spørreskjemaene kan bli.

Utvalget støtter en praksis med at det innhentes få opplysninger i første omgang, og at det bare innhentes ytterligere opplysninger dersom de første svarene foranlediger det. Det gjelder i særdeleshet innhenting av opplysninger fra legejournaler og ved nye legeundersøkelser. Utvalget har anbefalt å lovfeste dette prinsippet, og en rekke liknende prinsipper, dersom selskapene ikke gjennomfører dem frivillig. De norske selskapene har lenge vært i ferd med å gjøre dette.

Det er enighet i utvalget om at spørsmål om helseopplysninger ved tegning må være relevante, og at det må stilles dokumentasjonskrav i så måte. Det er videre enighet om at selskapene må ha et system for å kvalitetssikre bruken av opplysninger, og gi forsikringssøkeren en begrunnelse om vedkommende får forhøyet premie, for eksempel på grunn av helseforhold. Et flertall i utvalget vil gi domstolene adgang til å pålegge selskapet å tegne forsikring på vanlige vilkår dersom begrunnelsen ikke holder mål når det gjelder helserisiko (kontraheringsplikt).

Et flertall i utvalget går også inn for å begrense selskapenes mulighet til å innhente selv relevante opplysninger av visse slag. For det første gjelder dette opplysninger forsikringssøkeren ikke selv har, enten fordi de ikke er håndfaste nok til at legen har informert ham eller henne, eller fordi det må tas en ny prøve (for eksempel en hiv-test). Retten til ikke å vite beskyttes ved dette. For det andre gjelder dette opplysninger om gamle sykemeldinger og liknende. Her har det vært avgjørende at gamle opplysninger kan være vanskelige å finne frem til og kvalitetssikre, og at det kan ha en verdi i seg selv ikke å rippe opp i gamle forhold.

Mindretallet foreslår i denne sammenhengen at en lege skal informere pasienten spesielt dersom det er sannsynlig at mottakeren av opplysningene vil kunne tolke dem som uttrykk for mulig alvorlig sykdom.

På tross av at det settes visse nye grenser for hvilke helseopplysninger som kan kreves, går flertallet i utvalget inn for å oppheve det nåværende forbudet mot å bruke genetiske opplysninger i risikovurderingen. Flertallet kan i denne sammenhengen ikke se noen prinsipiell forskjell på genetiske opplysninger og andre helseopplysninger, men er på det rene med at dets syn strider mot flere Europaråds-anbefalinger. Et mindretall i utvalget vil klargjøre at dagens forbud mot bruk av genetiske opplysninger ikke bare gjelder resultatet av DNA-prøver, men også informasjon om arvelige sykdommer og sykdomsdisposisjoner en har funnet frem til ved å undersøke sykdom og dødelighet i familien.

Når det gjelder livsstilsopplysninger, finner utvalget ikke tilstrekkelig grunn til å begrense opplysningsplikten overfor selskapet utover det som ellers gjelder.

For grunnleggende og lovpliktige forsikringer foreslår et flertall helt å fjerne adgangen til å innhente helseopplysninger. For særlig høye forsikringer foreslår et flertall at adgangen til å innhente helseopplysninger skal være noe større enn ellers. Selskapene kan i så fall kreve at forsikringssøkere tar visse prøver, såsom hiv-test.

1.2 Helseopplysninger ved oppgjør av forsikring

Helseopplysninger ved oppgjør av forsikring – når krav fremsettes – er hovedsakelig diskutert i kapittel 13. Problemet er her hvilken helseinformasjon som skal tilflyte selskapet for å kunne ta stilling til kravet, og på hvilken måte. Utvalgets utgangspunkt er at det er nødvendig at det oppgis tilstrekkelig med helseopplysninger til at selskapet kan ta stilling til om et krav er rettmessig, men at dette krever samtykke fra den det gjelder i hvert enkelt tilfelle. Prosessen kan imidlertid strømlinjeformes både når det gjelder innhenting av nødvendig bakgrunnsdokumentasjon og oppnevning av medisinske sakkyndige, slik at en unngår unødvendige konflikter og tidsspille.

Når det gjelder oppnevning av sakkyndige, er utvalgets utgangspunkt at det fortsatt skal være slik at den sakkyndige utredningen foretas av en lege oppnevnt for anledningen ut fra relevant spesialistutdanning og klinisk erfaring.

Utvalget foreslår for det første en rekke tiltak for å forbedre sakkyndigrapportenes kvalitet. Mye ville etter utvalgets syn være vunnet om den redegjorde klart for faktum, premisser og vurderinger. Utvalget mener videre at kvaliteten på sakkyndigerklæringer ville kunne forbedres om en følger utvalgets forslag om blant annet bedre opplæring av sakkyndige og hvordan forespørsler om sakkyndigerklæringer bør utformes. Videre går utvalget inn for bedre kvalitetssikring ved at sakkyndigerklæringer kan kreves vurdert av et særskilt veiledende kvalitetssikringsorgan. Kvalitetssikringsorganet vil også kunne forkorte saksbehandlingstiden ved at en velger å bringe saken inn for dette organet i stedet for å kreve flere sakkyndigerklæringer.

Utvalget foreslår videre en rekke tiltak for å styrke tilliten til de sakkyndige. En sakkyndigrapport skal allerede etter gjeldende rett være objektiv. For å styrke tilliten til rapportene ønsker utvalget likevel strengere habilitetsregler og bedre prosedyrer for avdekking av bindingsforhold til partene. Utvalgets syn er at om partene er enige om oppnevningen av en sakkyndig, vil det faktum at selskapet kontakter vedkommende og dekker utgiftene ikke nødvendigvis innebære en binding mellom denne sakkyndige og selskapet.

Et videre tillitsskapende tiltak som utvalget foreslår, er at det opprettes en nøytral instans som kan bistå ved oppnevning av sakkyndige i det enkelte tilfellet. Ingen av partene behøver da å bli anklaget for å bruke sakkyndige som har særskilt syn for deres interesser.

I praksis vil ordningen med en nøytral oppnevningsinstans være avhengig av at de skadelidte ikke setter seg i mot å bruke den. Setter den skadelidte seg i mot at ordningen brukes, vil man oppnå lite i forhold til dagens situasjon når det gjelder problemene med bruk av spesialistressurser, saksbehandlingstid og konflikter på bakgrunn av sprikende sakkyndigvurderinger. Utvalgets håp er at partene normalt skal kunne komme til enighet i erstatningssaken på grunnlag av erklæring fra én nøytralt oppnevnt sakkyndig, med mulighet til å få erklæringen kvalitetsvurdert av et veiledende tredjepartsorgan med bredt sammensatt medisinsk kompetanse. Flertallet i utvalget mener derfor at selskapene bør kunne være tilbakeholdne med å dekke utgifter til sakkyndigerklæringer inntil det foreligger en erklæring fra nøytralt oppnevnt sakkyndig, med mindre partene ikke raskt blir reelt enige om å bruke behandlende spesialist eller annen lege som sakkyndig.

Mindretallet i utvalget støtter opprettelsen av en nøytral oppnevningsinstans og et kvalitetssikringsorgan, men mener verken selskapene eller domstolene bør kunne benytte seg av disse organene. Organene skal bare være til disposisjon for skadelidte.

Endelig foreslår utvalget en viss styring av informasjonsstrømmen mellom helsevesen, sakkyndig lege, selskap og skadelidte. Innsynsretten overfor selskapet når et krav gjøres gjeldende foreslås styrket, slik at en som gjør krav gjeldende skal kunne få innsyn i alle medisinske vurderinger om seg selv, også vurderinger foretatt av selskapenes interne leger. Videre foreslår et flertall at det skal lovfestes en regel om at selskapet på sin side ikke skal kunne be om innsyn i mer enn det som selskapet trenger til enhver tid, og spesielt at det ikke uten nødvendighet skal få innsyn i uredigerte legejournaler før relevansen av opplysningene er vurdert av en eventuell ekstern sakkyndig. Får selskapet uredigerte journaler, skal irrelevant stoff allerede etter gjeldende rett uansett lukes ut av selskapets lege umiddelbart. Effekten av den nye regelen vil da være at det i mange tilfeller vil bli den eksterne sakkyndige som vurderer om visse opplysninger skal følge saken, og i tilfelle hvordan det skal refereres til dem. Det foreslås en lovpålagt plikt for den sakkyndige legen til å ta opp med den som undersøkes hvordan følsomme opplysninger bør presenteres.

Utvalget foreslår også en bedre koordinering mellom trygdeetatens og forsikringsselskapenes bruk av sakkyndige til å utrede de samme forholdene.

1.3 Rammeverket

De forslag utvalget fremmer, beror i noen grad på en analyse av en rekke rammebetingelser. Disse skal kort refereres her.

I kapittel 4 drøftes hvordan forskjellige former for forsikring, slik en kjenner dem i dag, er avhengig av helseopplysninger. Forsikring står her i en annen stilling enn for eksempel folketrygden.

I kapittel 5 drøftes personvernlovgivningen. Utvalget er samstemmig i at personvern må tillegges særdeles stor vekt, men har med få unntak ikke funnet grunn til å foreslå forandringer. Selskapenes praksis med lagring av personopplysninger drøftes i kapittel 8. Her drøftes også de forskjellige felles registre med personopplysninger som finnes i forsikring. Utvalget foreslår her ingen forandringer, men en mindretallsuttalelse peker på at bransjens fellesregistre synes unødvendige.

I kapittel 6 er det redegjort for forskjellige grunnleggende hensyn. Disse er veid mot hverandre i forbindelse med utvalgets forskjellige forslag.

Kapittel 7 tar opp det internasjonale rammeverket for utvalgets arbeid. Dels har det betydning at regler om opplysningsplikt kan tenkes å krenke menneskerettigheter om diskriminering og rett til privatliv. Dels har det betydning at forsikringsmarkedet er internasjonalt, slik at restriktiv norsk regulering kanhende bare vil føre til at norske selskaper får en forverret internasjonal konkurransesituasjon. Etter flertallets analyse er begge disse forholdene praktisk sett av begrenset betydning som skranke for lovgivningen.

Kapittel 12 tar opp samtykke som vilkår for utlevering av helseopplysninger. En del tiltak i så måte er presentert ovenfor i 1.1 og 1.2.

1.4 Dissenser og særmerknader

Innstillingen inneholder en rekke dissenser og særmerknader. Tabellen nedenfor er en oversikt over hvor disse finnes. Utvalgsmedlemmenes navn finnes i venstre kolonne og kapittelhenvisninger i nest øverste rad. Dissensene er sortert ettersom de knytter seg til problemstillinger om helseopplysninger ved oppgjør eller tegning av forsikring.

Tabellen viser at enigheten i utvalget er markert større hva angår helseopplysninger ved oppgjør av forsikring enn når det gjelder helseopplysninger ved tegning.