15 Lov- og forskriftsutkast med kommentarer

• Dette kapittelet innehoder lov- og forskriftstekster som gjennomfører de av utvalgets forslag som skal gjennomføres på denne måten.

15.1 Kommentarer til de enkelte forslag

15.1.1 Endringene i tvistemålsloven

15.1.1.1 Til § 241

Formålet med endringene her er å lage klarere og mer detaljerte saksbehandlingsregler om sakkyndigoppnevning. Det er lagt større vekt på beskrivelsen av oppdraget enn på hvem som skal oppnevnes. Reglene i den nåværende bestemmelsen om at retten er bundet ved enighet mellom partene om hvem som skal oppnevnes antas unødvendig, og er tatt ut for å oppnå en bedre redaksjon av teksten. Det vises til drøftelsen av kravene til mandatet ovenfor i 13.10.2.1.

Reglene gjelder alle typer sakkyndige. Utvalget har imidlertid utfra sitt mandat særlig hatt medisinske sakkyndige for øye.

Første ledd nr. 1 krever at partene tar stilling til hvilken type sakkyndighet som trengs. Det kan for eksempel være spørsmål om en nevrolog eller en psykolog skal forespørres.

Nr. 2 krever at partene utarbeider et utkast til mandat (oppdrag) for den sakkyndige. Det vises til det vedlagte utkastet til standardmandat.

Punktet om arbeidsmetode (nr. 3) vil blant annet kunne inneholde bestemmelser om hvorvidt den som gjør krav gjeldende mot selskapet skal undersøkes, eller om konklusjonene skal bygges på foreliggende journaler.

Nr. 4 og 5 trenger ingen ytterligere kommentar.

Nr. 6 krever spesifikasjon av grunnlagsmaterialet som den sakkyndige skal bygge på. For medisinsk sakkyndige innebærer dette at det for eksempel skal klargjøres om det skal innhentes legejournaler. Etter denne bestemmelsen må det også klargjøres om en ny sakkyndig skal få tilgang til rapportene fra en tidligere sakkyndig.

For punktene 1 og 4 i første ledd gjelder det at de kan inneholde en anbefaling om at det søkes hjelp hos et slikt organ det er henvist til i § 242a.

Andre ledd gir en regel om uttalerett etter vanlige prinsipper om kontradiksjon. I noen tilfeller kan det være naturlig også å la en person en vurderer å oppnevne som sakkyndig uttale seg, for eksempel for å klargjøre mandatet og for å avklare hva som er realistiske tidsrammer.

Tredje ledd fastsetter at partene skal få innsyn i en del forhold omkring den sakkyndige, slik at personvalget fattes på best mulig grunnlag (se ovenfor i 13.10.1.2). Dette vil ha betydning for eksempel om en lege har en slik befatning med et forsikringsselskap at retten kanhende ikke vil oppnevne ham eller henne i en sak der et annet forsikringsselskap er part. Blir et kollegium oppnevnt som sakkyndig (jfr. § 244 tredje ledd), gjelder bestemmelsen både for kollegiet som sådant og for de enkelte medlemmer. Dette er upraktisk om større kollegier oppnevnes (for eksempel et femtimannsutvalg for handelsstanden), men slike oppnevninger foregår visstnok ikke lenger i praksis.

Siste ledd pålegger retten å spesifisere mandatet, la partene uttale seg og eventuelt innhente opplysninger fra den sakkyndige også i de tilfellene oppnevning skjer av rettens eget tiltak.

15.1.1.2 Til § 242

Bestemmelsen skjerper habilitetskravene til rettsoppnevnte sakkyndige, jfr. drøftelsen ovenfor i 13.10.1.1. Dersom det ikke er mulig å finne sakkyndige som er habile etter den nye bestemmelsen, må partene henvises til å bruke sakkyndige vitner. Etter utvalgets oppfatning er dette en bedre løsning enn å gi en inhabil sakkyndig den ekstra autoritet en rettsoppnevning gir.

De foreslåtte habilitetsreglene vil oftest utelukke at behandlende lege blir oppnevnt som sakkyndig. De vil også utelukke at en typisk forsikringslege blir oppnevnt, uavhengig av om han eller hun er arbeidstaker eller oppdragstaker, og uavhengig av om vedkommende arbeider for forsikringsselskapet som er part i saken eller for andre selskap. En viser imidlertid til det som er sagt ovenfor i 13.10.1.1 om at det ikke alltid er enkelt å identifisere en lege med den ene eller den andre siden i forsikringsoppgjør på en objektiv måte.

15.1.1.3 Til § 242a

Bestemmelsen gir, ved siden av tilsvarende hjemler i forsikringsavtaleloven og folketrygdloven, hjemmel for forskrifter om ett eller flere nøytrale organer som kan bistå ved oppgjør av forsikring. Det vises til utvalgets forslag ovenfor i 13.10.1.9 om en nøytral oppnevningsinstans og ovenfor i 13.10.2.4 om et kvalitetssikringsorgan som kan vurdere kvaliteten på sakkyndigrapporter. Skal retten benytte seg av det nøytrale oppnevningsorganet, kan den enten spørre det om et forslag eller overlate personvalget til dette. Skal den benytte seg av tjenestene til kvalitetssikringsorganet, kan dette oppnevnes som sakkyndig. At et kollegialt organ kan oppnevnes som sakkyndig, er forutsatt i § 244 tredje ledd.

Utvalget har utarbeidet et forskriftsutkast (nedenfor).

Et mindretall i utvalget har gått inn for at forskriften og forskriftshjemmelen ikke skal gjelde for saker som står for retten, se ovenfor i 13.10.1.9 og 13.10.2.4.

15.1.1.4 Til § 244

Tilføyelsen i første ledd skal sikre at den sakkyndige er eksplisitt i sin redegjørelse. Det vises til drøftelsen ovenfor i 13.10.2.1. At partene, eller eventuelt en ny sakkyndig, kan få innsyn i grunnlagsmaterialet og etterprøve bruken av det følger av Rt. 1998 s. 1297.

15.1.2 Endringene i forsikringsavtaleloven

15.1.2.1 Til § 8–1. (opplysningsplikten ved skadeoppgjøret)

Første ledd er endret i samsvar med § 18–1, for å klargjøre at også den som gjør direktekrav (etter § 7–6 med videre) gjeldende mot selskapet uten å være sikret (etter § 1–2) har en opplysningsplikt. Dette er i samsvar med Høyesteretts syn i Rt. 1998 s. 1297. Utvalget har lagt vekt på å lovfeste dette for at det skal være balanse i opplysningspliktene ved forsikringsoppgjør.

Andre ledd er tilføyd for å stadfeste nåværende praksis om at selskapet normalt ikke innhenter alle relevante opplysninger fra alle legejournaler til eget bruk før en sakkyndigrapport foreligger, jfr. drøftelsen ovenfor i 12. At det uansett kreves samtykke til innhenting av slike opplysninger, er for ordens skyld sagt innledningsvis i bestemmelsen. Etter at sakkyndigrapport foreligger, kan innhenting av uredigerte journaler være nødvendig om en vil etterprøve den sakkyndiges arbeid.

Utvalgets mindretall, Lise Ljungmann, Øyvind Flatner og Marit Krohg, mener at det alt i alt er lite vunnet ved å lovfeste en slik regel som er beskrevet ovenfor.

Andre ledd siste punktum klargjør prosedyrene når selskapet bistår eksterne sakkyndige med å samle inn uredigert legejournaler, for eksempel for å få fortgang i saken. Slik formidling av journaler utløser ikke plikt til å sortere ut irrelevant materiale eller andre plikter etter personvernlovgivningen. Det kan imidlertid være hensiktsmessig å overlate denne oppgaven til et veiledende tredjepartsorgan, jfr. § 8–1a nedenfor.

Vurderer selskapet saken ved hjelp av interne sakkyndige, får andre ledd siste punktum ikke anvendelse. Skal den sakkyndige få utføre sin oppgave i slike tilfeller, må informasjonen tilflyte selskapet ved selskapets lege. Personvernlovgivningen setter imidlertid grenser for hvordan informasjonen kan spres videre i selskapet (se ovenfor i 5).

Virkningen av bestemmelsen andre ledd er å hindre at for mye informasjon tilflyter selskapet. Selskapet må vurdere både om det overhodet trenger informasjonen, og om det trenger informasjonen med en gang. Det kan således være aktuelt å utsette informasjonsinnhenting som bare gjelder erstatningsutmålingen til det er klart om det foreligger ansvarsgrunnlag, Det kan også være aktuelt å avgrense forespørsler om tidligere sykehistorie til for eksempel de siste fem årene.

Den informasjonen selskapet trenger, skal kunne tilflyte det til slutt om nødvendig samtykke foreligger. Virkningen av regelen i andre ledd blir da at informasjonen forsinkes noe. Ofte vil det imidlertid også for selskapet være tilstrekkelig at for eksempel en medisinsk sakkyndig har vurdert opplysningene, slik at informasjonen aldri vil havne i selskapets arkiver.

Tredje ledd fastsetter videre at selskapet skal holde den som gjør krav gjeldende informert om opplysninger som innhentes, selv om dette skjer i henhold fullmakt (samtykke). Dette tilsvarer i noen grad forvaltningens informasjonsplikt etter forvaltningsloven, og må ses som et tillitsskapende tiltak. Når slik melding gis, kan eventuelt samtykke til innhenting av opplysninger trekkes tilbake. Det vises til drøftelsene ovenfor i 12.4.1.

Selskapet må gi opplysninger om informasjonsinnhenting også etter personopplysningsloven, og bestemmelsen her er noen grad overlappende med denne loven. Men når informasjon innhentes etter uttrykkelig samtykke, trengs trolig ikke varsel etter personopplysningsloven § 20. Etter bestemmelsen her er det imidlertid et poeng at forsikringskunden får informasjon om når og på hvilken måte selskapet utnytter hans eller hennes samtykke (fullmakt) til informasjonsinnhenting.

Fjerde ledd første punktum likestiller selskapet og den som gjør krav gjeldende når det gjelder opplysningsplikt, jfr. ovenfor i 13.10.1.8. Opplysningsplikten for den andre parten følger av første ledd. Utvalgets formulering forutsetter at også opplysningsplikten etter første ledd omfatter medisinske vurderinger.

For ikke- interne dokumenter følger selskapets opplysningsplikt for en del allerede av personopplysningsloven. Bestemmelsen her gjelder imidlertid også for eksempel interne medisinske notater. Bestemmelsen likestiller slik sett selskaper som bruker ekstern ekspertise og de som har ekspertisen i huset.

Selskapets opplysningsplikt er formulert slik at den omfatter mer enn helseopplysninger. Dette har ikke vært vurdert i detalj av utvalget, men synes naturlig ettersom den andre partens opplysningsplikt ikke er begrenset til helseopplysninger.

For begge parters opplysningsplikt gjelder visse grenser som ikke kommer klart frem av lovteksten, men som såvidt vites heller ikke har voldt problemer ved praktiseringen av nåværende første ledd. Prosedyreinnlegg som er skrevet ut på forhånd og uferdige notater omfattes således ikke av opplysningsplikten.

Det er ikke meningen at bestemmelsen skal hindre avdekking av forsikringssvik. Det er derfor gjort et unntak for tilfeller der selskapets vurderinger må hemmeligholdes for å kunne avdekke slike straffbare handlinger. Unntaket er laget etter mønster av personopplysningsloven § 23 første ledd b).

Undertiden kan det være spørsmål om forsikringskunden kan ta skade av opplysningene selskapet har fått. Opplysningene kan i slike sjeldne tilfeller holdes tilbake til de kan gis til kundens representant. Ordningen tilsvarer den i helsepersonelloven § 41 og pasientrettighetsloven § 5–1.

Endringene i nest siste ledd er konsekvensendringer til endringene i første ledd.

15.1.2.2 Til § 8–1a. (undersøkelser av medisinsk sakkyndige

Bestemmelsen samler en del bestemmelser om medisinsk sakkyndige, som brukes for eksempel i personskadesaker.

Første punktum gir en retningslinje om samordning mellom utredning av trygde- og erstatningssaker. Tilsvarende bestemmelse foreslås i folketrygdloven, Det vises til drøftelsen ovenfor i 15.1.1.3.

Annet punktum gir en del bestemmelser i tvistemålsloven anvendelse på medisinsk sakkyndige i forsikringsrelaterte saker. Poenget er dels at det skal stilles de samme krav til habilitet med videre som i rettergang, og dels at sakkyndigoppdraget skal legges opp slik at den sakkyndige som tidligere har utredet saken også kan brukes som rettsoppnevnt sakkyndig. Kravene kan imidlertid fravikes før rettergang, jfr. ordene «så langt det er mulig.» En sakkyndig som ikke kan være rettsoppnevnt sakkyndig, men som er brukt før rettergang, kan eventuelt brukes som sakkyndig vitne (privat sakkyndig) i rettergangen.

Andre ledd gir, ved siden av tilsvarende hjemler i tvistemålsloven og folketrygdloven, hjemmel for forskrifter om ett eller flere nøytrale organ som kan bistå ved oppgjør av forsikring. Det vises til utvalgets forslag ovenfor i 13.10.1.9 om en nøytral oppnevningsinstans og ovenfor i 13.10.2.4 om et kvalitetssikringsorgan som kan vurdere kvaliteten på sakkyndigrapporter.

15.1.2.3 Til §13–1. (forsikringstakerens og den forsikredes plikt til å gi opplysninger om risikoen

Dette er hovedregelen om opplysningsplikt ved tegning av personforsikring (jfr. ovenfor i 9), som så presiseres og utfylles i de følgende bestemmelsene. I oppbyggingen av bestemmelsene er det skilt klarere enn i dagens lovtekst mellom hva selskapene kan spørre om, og hva opplysningsplikten omfatter. Denne bestemmelsen går nå på opplysningspliktens omfang.

Opplysningsplikten er først og fremst en plikt til å svare på selskapets spørsmål. Siden selskapets spørreadgang begrenses i bestemmelsene nedenfor, er dette en begrenset opplysningsplikt.

Som i dagens lovtekst går opplysningsplikten noe videre enn å svare på spørsmålene som blir stilt. Nytt er imidlertid at selskapet må gjøre spesielt oppmerksom på dette.

Normalt må forsikringskundene kunne forutsette at selskapet spør etter det som er relevant, men unntak kan tenkes. Er grunnen til at selskapet ikke spør at det ikke har adgang til det – for eksempel fordi det dreier seg om gamle opplysninger – er imidlertid forsikringskundens opplysningsplikt begrenset tilsvarende. I så fall behøver selskapet ikke informeres, selv om det dreier seg om forhold forsikringskundene skjønner er høyst relevante for risikobedømmingen.

Utvalgets mindretall, Øyvind Flatner og Marit Krohg, ser siste del av bestemmelsen som en naturlig konsekvens av flertallets begrensningsforslag, men kan ikke støtte dette.

15.1.2.4 Til §13–1a. (forsikringstakerens og den forsikredes svar)

Bestemmelsen viderefører nåværende § 13–1 annet punktum.

Regelen gjennomfører det synspunktet at de begrensningene i opplysningsplikten utvalget foreslår nedenfor bare gjelder selskapets spørsmål. De spørsmål som er stilt, må besvares fullt ut. Om det synes som om spørsmålene går for langt, må dette tas opp med for eksempel Forbrukerombudet etter markedsføringsloven § 9a.

Det kan hende at et spørsmål – på tross av at det er nøytralt stilt – berører forhold som der så personlige at det er særdeles vanskelig å besvare det. I så fall kan undertiden eventuelle brudd på opplysningsplikten anses som unnskyldelige. Bruddene vil i så fall ikke få konsekvenser; se om dette ovenfor i 11.2.

15.1.2.5 Til § 13–1b. (hvilke helseopplysninger selskapet kan be om)

Denne bestemmelsen gjelder direkte selskapets spørsmål om helseforhold; i praksis særlig deres utforming av egenerklæringsskjemaer (jfr. ovenfor i 9.2). Indirekte avgrenser den også opplysningsplikten, (§ 13–1) og kontraheringsplikten (§ 13–1j).

Spørreskjemaer i strid med disse reglene kan forbys med hjemmel i markedsføringsloven § 9a. Skjemaene kan ikke kreves forhåndsgodkjent på grunn av EØS-rettslige regler (se ovenfor i 7.4).

Første punktum angir rammen for hva det kan spørres om. Spørsmålene må være relevante for risikovurderingen. Relevanskriteret er nærmere drøftet ovenfor i 9.4.

Forbrukerombudet har i brev av 30. august 1999 til det daværende Norges Forsikringsforbund (nå Finansnæringens Hovedorganisasjon) gitt uttrykk for at en foretrekker at fullmaktene til innhenting av opplysninger fra lege skal begrenses til opplysninger som er nødvendige og relevante snarere enn opplysninger som for selskapet anses nødvendige og relevante. Etter det foreliggende utkastet stilles det krav om dokumentasjon for at de opplysninger som etterspørres har vesentlig betydning for risikovurderingen. Det vises til en nærmere drøftelse ovenfor i 9.4.

Spørsmålene må ta sikte på å avdekke forhold som kan ha vesentlig betydning i risikovurderingen. Spørsmål som skal danne grunnlag for premiefastsettelse på individuell eller nesten individuell basis vil således ikke være tillatt. Men hver enkelt opplysning det spørres om kan være ubetydelig, dersom den sammen med andre opplysninger kan gi et endret risikobilde.

Det kreves ikke at spørsmålene er konkrete nok til at det entydig kan fastslås om de er besvart riktig eller galt. Dette ville klart nok vært ønskelig for å unngå tvist, og etter markedsføringsloven § 9a er klarhet et viktig vurderingstema. Men også lite konkrete spørsmål kan ha en viss verdi når det gjelder å forutsi fremtidige helseforhold. Et eksempel er spørsmålet om forsikringssøkeren føler seg i god form. Slike spørsmål vil derfor fortsatt bli tillatt.

Annet punktum fastsetter at opplysningsplikten ikke går lenger enn forsikringskundens kunnskap (jfr. ovenfor i 9.5.1). En vil unngå at kunden skal bli kjent med nye helserisikoer ved en forsikringssøknad. Dels innebærer dette – etter flertallets syn – at selskapet ikke kan be om prøver eller utredninger. Dels innebærer det at forsikringskundene ikke behøver å samtykke i at medisinske opplysninger sendes selskapet om de ikke selv allerede er fullt informert om dem (slik de skal være etter helserettslige regler).

I en senere tvist om hvorvidt opplysningsplikten er overholdt kan det oppstå spørsmål om når pasienten er informert. Dette fremgår ofte ikke uttrykkelig av journalen. Spørsmålet må da løses etter vanlige bevisregler.

Det kan hende at journalen inneholder opplysninger som legen ikke har meddelt pasienten eller forsikringssøkeren, fordi de bare er hypoteser eller liknende. I så fall har pasienten ikke opplysningsplikt, og legen skal ikke bringe opplysningene videre til forsikringsselskapet (om ikke samtykket unntaksvis er videre enn opplysningsplikten).

En forespørsel om samtlige relevante opplysninger fra et forsikringsselskap i et slikt tilfelle bør foranledige at legen på nytt vurderer om forsikringssøkeren etter helserettslige regler bør informeres om det som tidligere ikke er meddelt ham eller henne. Får pasienten deretter informasjon, skal selskapet også ha det. Men fastholder legen at journalnotatet ikke håndfast nok til å meddeles forsikringssøkeren, skal det heller ikke sendes selskapet.

Ovenfor i 12.4.1 er det hevdet at det følger av kravet om informert samtykke til utlevering av opplysninger at legen også må sørge for at pasienten forstår at opplysningene som sendes forsikringsselskapet kan ha konsekvenser for selskapets risikobedømming.

Opplysningsplikten omfatter opplysninger som er gjort tilgjengelige for forsikringssøkeren. Om forsikringssøkeren ikke vil bli informert, ikke kan motta informasjon eller ikke kan forstå informasjonen, spiller ingen rolle. På tilsvarende måte spiller det ingen rolle om informasjonen er meddelt pasientens verge eller annen representant i stedet for pasienten. Det praktiske i et slikt tilfelle vil være at informasjonen sendes direkte fra forsikringssøkerens lege til selskapet, selvsagt under forutsetning av at det foreligger et tilstrekkelig samtykke.

Et mindretall i utvalget, Marit Krohg og Øyvind Flatner, mener at lovforslaget i 13–1b er uheldig av flere grunner.

Når det gjelder hensynet til «retten til ikke å vite» vil forslaget ikke motvirke den situasjonen at forsikringssøker risikerer å bli kjent med mistanke om alvorlig sykdom fra forsikringsselskapet, uten allerede å være informert om slik mistanke av egen lege. Situasjonen vil nemlig fortsatt være slik at søker må oppfylle sin opplysningsplikt ved å informere om legebesøk i egenerklæringen. På bakgrunn av opplysningen om legebesøk vil selskapet henvende seg til legen for nærmere opplysninger om hvilke symptomer som lå til grunn for konsultasjonen, og hvilke undersøkelser som ble foretatt med hvilket resultat. Legen behøver riktignok ikke å formidle sine foreløpige vurderinger om mulig risiko for alvorlig sykdom dersom han ikke har funnet det hensiktsmessig å formidle dette til pasienten. Dersom opplysningene er av en slik karakter at alvorlig sykdom ikke kan utelukkes på aktuelle tidspunkt, vil imidlertid forsikringsselskapets medisinske sakkyndige måtte informere selskapets saksbehandler om slik risiko. Dersom forsikringssøker ber om nærmere begrunnelse for de forbehold selskapet tar på bakgrunn av dette, vil selskapet uansett måtte informere om at de tilgjengelige opplysningene kan være uttrykk for alvorlig sykdom.

Disse medlemmene mener at «retten til ikke å vite» derfor er et hensyn som vanskelig kan ivaretaes i en slik situasjon hvor vedkommende har besluttet å søke forsikring. De mener imidlertid at hensynet til forsikringssøker langt på vei ivaretas dersom man sikrer at informasjonen om mulig alvorlig sykdom formidles fra pasientens egen lege, og ikke fra forsikringsselskapet. De vil derfor foreslå et tillegg (forslag til nytt annet punktum i nytt andre ledd) i helsepersonelloven § 15: «Videre skal pasienten informeres dersom det er sannsynlig at mottaker av opplysningene vil kunne tolke dem som uttrykk for mulig alvorlig sykdom».

I samtykket vil det da ligge implisitt at legen eller helsepersonellet ikke kan sende opplysninger som kan ha stor betydning for vedkommende til forsikringsselskapet, uten først å informere den som har gitt samtykke.

Disse medlemmene mener videre at flertallets forslag vil øke mulighetene for at søkere kan opptre illojalt overfor resten av forsikringskollektivet. Forslaget medfører et forbud mot at forsikringsselskapene kan kreve at den som vil tegne forsikring underkaster seg nye prøver eller undersøkelser hos lege. Mindretallet vil peke på de situasjonene hvor den som søker forsikring er motivert ut fra en berettiget frykt for sykdom, selv om vedkommende ennå ikke har kontaktet lege eller andre for å få bekreftet eller avkreftet dette. Dette er en situasjon hvor selskapene kan ha legitim grunn til å verne seg mot at det foreligger ubalanse i informasjonen mellom selskap og søker. Selskapenes behov for å verne seg mot slik ubalanse vil være størst ved søknad om særlig høye dekninger. Eksempelvis ber selskapene i dag søker om å foreta hiv-testing ved søknad om særlig høye forsikringer.

Disse medlemmene er innforstått med at utvalgsflertallets forslag om å forskriftsregulere unntaksbestemmelser for «særlig høye summer» (se ovenfor i 9.5.6), er et forsøk på å imøtekomme dette behovet. Forskriftsregulering vil imidlertid kunne bli svært omfattende (ulike grenser for ulike produkter) og kreve hyppige endringer i takt med utviklingen av nye forsikringsprodukter. Omfang og kompleksitet vil ytterligere økes av behovet for regulering som hindrer at grensene omgås ved tegning av flere forsikringer med lavere summer.

Erfaringene med praksis både i Norge og andre land gir etter disse medlemmenes mening, liten grunn til å frykte at den vanlige forsikringssøkeres «rett til ikke å vite» blir krenket ved manglende lovforbud. Selv om det i fremtiden vil utvikles nye og bedre teknikker for å avdekke risiko, vil det ikke være i selskapenes interesse å be om andre prøver og undersøkelser enn dem som avdekker risiko som forekommer relativt hyppig i befolkningen, og som kan gjennomføres ved vanlige prøver og undersøkelser uten for store kostnader for selskapet eller ulemper for kunden.

Mindretallet mener derfor at et lovforbud, slik utvalgsflertallet foreslår i 13–1b annet punktum, kan motvirke opplysningspliktens intensjon om likeverdighet i informasjonsgrunnlaget hos kontraktspartene.

Tredje punktum fastsetter at spørreskjemaene ikke kan utformes slik at de spør etter særlig sensitiv informasjon. Selskapenes frykt for å støte kundene, og alminnelige menneskelighet, fører nok uansett til tilbakeholdenhet med slike spørsmål.

Bestemmelsen skal tolkes ganske snevert. Eksempler på forhold som neppe kan være av helt spesiell personlig karakter etter denne bestemmelsen er utførte aborter, sterilitet, inkontinens, psykologbesøk, operasjon for penisforlengelse, narkomani, silikonbehandling av bryster og venerisk sykdom. Eksempler på forhold som vil kunne omfattes av unntaksbestemmelsen er intelligensmålinger, voldtekter, overgrep mot forsikringssøkeren i barndommen, seksualvaner, seksuell legning, voldelig ektefelle eller voldelig forhenværende ektefelle.

Mindretallet i utvalget, Øyvind Flatner, Marit Krohg og Lise Ljungmann, går imot denne bestemmelsen under henvisning til særmerknad ovenfor i 9.5.3.

15.1.2.6 Til § 13–1c. (selskapets spørsmål om fortidige forhold)

Bestemmelsen innebærer en avgrensning av opplysningsplikten i tid (jfr. ovenfor i 9.5.2). Forhold som går noe tilbake i tid er vanskelige å bringe på det rene, og kan også ha mindre relevans i risikovurderingen enn nyere forhold.

Forhold som ikke går under hverken første eller andre ledd kan det fritt spørres om. Dette gjelder således andre helseforhold enn sykdommer og livsstil, for eksempel arvelige disposisjoner eller hiv-smitte som ikke har ført til sykdom.

Utgangspunktet etter første ledd er at en ikke kan spørres om sykdommer som en har hatt, men som har vært symptomfrie og uten sykdomstegn (for eksempel høyt blodtrykk) de siste ti år. Men går en fremdeles til legekontroll, vil en ha opplysningsplikt om legeundersøkelsene. Likeledes har en opplysningsplikt om sykefravær de siste tre årene. Ofte vil grunnen til disse sykefraværene være sykdomssymptomer, men selskapet kan uansett kreve en detaljert redegjørelse.

Andre ledd innebærer at en slipper å redegjøre for eksempel for røykevaner gjennom hele livet. Ofte vil det at en har endret livsstil redusere risikoen for sykdom, men tidsbegrensningen foreslås å gjelde i alle tilfeller.

«Livsstil» er vanskelig å avgrense (jfr. nedenfor i 10.1), men det er trolig presist nok. Har man vært sprøytenarkoman er nok dette på sett og vis en livsstil, men det er også en sykdom, og reguleres derfor av første ledd.

Kan selskapet etter disse reglene stille spørsmål, kan det om ønskelig gå detaljert til verks. Har en hatt symptomer de siste ti årene, kan det således spørres om legekonsultasjoner i den forbindelse uansett om de fant sted for mer enn ett år siden. En kan også spørre om sykdomsforløpet før tiårsperiodens begynnelse.

I dag spør selskapene ofte ikke etter sykehistorien lenger tilbake i tid enn fem år, og har få eller ingen livsstilsspørsmål. Rammen her er imidlertid satt noe videre, fordi den ikke bare gjelder selskapets direkte spørsmål, men også forsikringskundenes plikt til å gi opplysninger av eget tiltak etter § 13–1.

Mindretallet i utvalget, Øyvind Flatner, Marit Krohg og Lise Ljungmann, finner dette forslaget unødvendig under henvisning til særmerknad ovenfor i 9.5.2.

15.1.2.7 Til § 13–1d. (selskapets spørsmål om biologiske arveforhold)

Bestemmelsen er en ren henvisningsbestemmelse til flertallets og mindretallets utkast til reformulering av forbudet mot bruk av medisinsk bioteknologi. Flertallets syn er at genetisk informasjon skal behandles som annen medisinsk informasjon, mens mindretallets syn er at ingen biologiske arveegenskaper skal omfattes av opplysningsplikten. Det vises til drøftelsen ovenfor i 9.9.

Foruten at det kan være klargjørende med en henvising, presiserer også henvisningen at regnlene om innhenting av genetisk informasjon er en del av forsikringsavtalen og forsikringslovgivningen, og følger det internasjonale lovvalget for forsikringsavtalen. Lovvalg er nærmere drøftet ovenfor i 7.4.2.3.

15.1.2.8 Til § 13–1x. (mengdebegrensning av selskapets spørsmål)

Dette er et mindretallsforslag, se ovenfor i 9.5.4.

Bestemmelsen setter en kvantitativ begrensing på innhentingen av helseopplysninger. En kvantitativ begrensning er trolig minst like viktig som en kvalitativ (en som går på arten av de opplysningene det spørres om), både utfra et personvernhensyn og forbrukervernhensyn. Blant annet reduseres faren for krysskoplinger av opplysninger ved at det er færre tilsynelatende uskyldige opplysninger å krysskople.

Da slike skjemaer allerede prøves ut på noen forsøkspersoner før de tas i bruk, er det enkelt å dokumentere at gjennomsnittlig utfyllingstid tilfredsstiller kravene i bestemmelsen.

15.1.2.9 Til § 13–1e. (selskapets informasjonsplikt)

Bestemmelsen her gir forsikringssøkere nyttig informasjon, og annet punktum tvinger også selskapet til å gjennomtenke hvorfor og hvordan opplysninger det spørres etter er relevant. Det forutsettes at informasjonen på egenerklæringsskjemaene er kort og enkel.

Det vises til drøftelsen ovenfor i 9.2.

15.1.2.10 Til § 13–1f. (forholdet til lovgivning om innsamling og makulering av opplysninger)

Poenget med bestemmelsen her er at reglene i for eksempel personopplysningsloven og helsepersonelloven (om samtykke) får direkte virkning i forsikringsforholdet (jfr. ovenfor i 9.3). Uten denne regelen kunne nok selskapet ha påberopt seg ulovlig innhentede eller oppbevarte opplysninger (jfr. ovenfor i 12.1). Selskapet kan både ha interesse av å påberope seg opplysningene i et forsikringsoppgjør og i en sak om plikt til å yte forsikring etter bestemmelsen om kontraheringsplikt (§ 13–1j).

Henvisningen til «lov» gjelder materiell lov, dvs. både lov og forskrift. Om det mangler hjemmel og hjemmel trengs for innhenting av opplysninger, vil også innhenting være i strid med lov.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at opplysninger som er oppbevart på feil måte påberopes. Dette gjelder for eksempel om det avdekkes at et selskap helt har unnlatt å sette i verk nødvendige tiltak for datasikkerhet.

15.1.2.11 Til § 13–1g. (grunnleggende og lovpliktig forsikring)

Bestemmelsen her om lovpliktige forsikringer bygger på at selskapet ved lovpliktig forsikring ikke har de samme behov for risikoinformasjon og opplysningsplikt som ellers (jfr. ovenfor i 9.5.5). En unngår nemlig problemet med at bare de som har stor risiko tegner forsikring, da også de med liten risiko må tegne forsikring. (se om dette ovenfor i 4 og 6). Personvernprinsipper om at minst mulig sensitiv informasjon bør lagres og spres (se ovenfor i 5), fører derfor til at det ikke bør være opplysningsplikt ved slike forsikringer.

Uttrykket lovpliktig forsikring er hentet fra loven om lovvalg i forsikring § 6.

Når det gjelder grunnleggende forsikring, er tankegangen en annen. Men også her foreslås det et unntak fra opplysningsplikten.

Poenget her er at alle bør kunne få dekket visse grunnleggende behov, uansett om de er kommet uheldig ut og har en stor helserisiko. Siden dette grunnleggende behovet i bestemmelsen er definert til folketrygdens nivå, vil dette ikke være aktuelt for mange mennesker i Norge. Men noen få personer, for eksempel visse flyktninger, bor i Norge uten å være dekket av norsk trygd, og kan være interessert i slik forsikring. Utlendinger kan også være interessert i å tegne slik forsikring i Norge. Bestemmelsen pålegger imidlertid ikke selskapene å tilby slik forsikring.

Mindretallet i utvalget, Øyvind Flatner, Marit Krohg og Lise Ljungmann, finner dette forslaget unødvendig under henvisning til særmerknad ovenfor i 9.5.5.

15.1.2.12 Til § 13–1h. (særlig høye forsikringer)

Bestemmelsen gir en særregel for særlig høye forsikringer. De sosiale vernehensynene blir etter flertallets oppfatning mindre jo høyere forsikringssummen er, og faren for skjeve utvalg av forsikringssøkere (se om dette ovenfor 4.1.3 og 6.1.2) større. Derfor bør opplysningsplikten utvides for slike forsikringer. Om mindretallets begrunnelse vises det til 9.5.6 ovenfor.

Bestemmelsen gir selskapet anledning til å be om informasjon forsikringssøkeren ikke selv kjenner. I praksis innebærer dette at selskapet kan be om at det blir tatt visse medisinske prøver. Det er bare denne begrensningen i opplysningsplikten etter § 13–1 som fravikes.

Det forutsettes at det dreier seg om vanlige prøver eller vanlige undersøkelser.

Flertallet forutsetter at forskrifter etableres før loven trer i kraft, og at man unngår en periode med tegningsstopp på forsikringer med særlig høye dekninger.

Mindretallsformuleringene søker å hindre at forsikringssøknaden foranlediger at personer ble gjort kjent med uhelbredelige sykdommer eller sykdomsdisposisjoner, som for eksempel hiv. Dette kan være en såvidt stor belastning for dem det gjelder at forsikringshensyn ikke kan forsvare at det foretas slike undersøkelser. Én mindretallsformulering knytter unntaket til om sykdommen er livstruende, og unngår da det uklare begrepet «effektiv behandling.» Denne formuleringen støttes av utvalgets medlem Erik Røsæg. En annen mindretallsformulering knytter unntaket til om det kan gis effektiv behandling, da unntaket etter dette mindretallets syn ikke bare bør gjelde ved livstruende sykdommer. Denne formuleringen støttes av utvalgets medlem Christian Borchgrevink.

Utvalgets medlemmer Kirsti Haakens, Helga Skofteland, Sigmund Eliassen, Britt Jøsok og Bente Ohnstadstøtter subsidiært Borchgrevinks formulering.

Utvalgets medlemmer Øyvind Flatner og Marit Krohg, som hører til flertallet, mener denne bestemmelsen med tilhørende forskriftsregulering er unødvendig. Det vises til særmerknad ovenfor i 15.1.2.5 om ukjent informasjon.

15.1.2.13 Til § 13–1i. (kvalitetssikring)

Bestemmelsen bygger på at selskapene selv lager et opplegg for å sikre kvaliteten i risikovurderingen, og at tilsynsmyndighetene bare kontrollerer at det blir gjort på en forsvarlig måte (jfr. ovenfor i 9.6). Filosofien er vel kjent fra en rekke bestemmelser om internkontroll som er vedtatt de senere år.

15.1.2.14 Til § 13–1j. (begrunnelse. Plikt til å tilby forsikring)

Det vises til drøftelsen ovenfor i 9.7.

Første ledd gir forsikringssøkeren en rett til en begrunnelse for avslag på forsikring. Det er vanlig at selskapene gir en slik begrunnelse i dag, selv om de strengt tatt ikke har plikt til det. Begrunnelsesplikten er noe enklere enn etter forvaltningsloven.

Andre ledd innfører en viss kontraheringsplikt: Dersom selskapet ikke kan gi en tilfredsstillende begrunnelse for et avslag på forsikring, må det gi forsikringssøkeren et tilbud. Uten en slik plikt ville begrunnelsesplikten ha liten eller ingen verdi for forsikringssøkeren.

Det tilbudet som gis, behøver verken med hensyn til pris eller vilkår være slik forsikringssøkeren ønsker. Det er tilstrekkelig st selskapet gir et tilbud på sine vanlige vilkår.

Etter gjeldende rett er det en rekke forhold som kan gi en tilfredsstillende begrunnelse for avslag på forsikring. For det første kan avslag stort sett fritt begrunnes med forhold som ikke angår helseopplysninger, for eksempel med tidligere forsikringssvik, tilknytning til utlandet som vanskeliggjør kontroll og at forsikringen faller utenfor selskapets målgruppe. (Disse forholdene faller utenfor utvalgets mandat, og er ikke vurdert av utvalget). For det andre kan avslag begrunnes med at de helseopplysningene som er innhentet, indikerer at risikoen med vedkommende forsikringssøker er for høy for selskapet.

Det begrunnelsen ikke kan bygge på, er forhold som er unntatt fra opplysningsplikt. Selskapet kan således ikke bygge på opplysninger om helserisikoer som etter en forsvarlig vurdering ikke kan ha betydning for risikoen, eller opplysninger om sykdommer som ikke har gitt symptomer de siste ti årene. Det spiller ingen rolle om forsikringssøkeren selv har gitt disse opplysningene; den velvillige søker skal ikke bli stillet dårligere enn den som allerede på forhånd har brakt på det rene hvor grensene går.

Mindretallet i utvalget, Øyvind Flatner, Marit Krohg og Lise Ljungmann, mener kontraheringsplikt er unødvendig og uheldig. Det vises til særmerknad ovenfor i 9.8.2.

15.1.2.15 Til § 13–2. (nedsettelse av selskapets ansvar når opplysningsplikten er forsømt

Det vises til drøftelsene ovenfor i 9.5.3 og 11.

Ordlyden i nåværende § 13-2 andre ledd er endret for å markere at det ikke skal inntre sanksjoner ved brudd på opplysningsplikten etter denne bestemmelsen om et spørsmål fra selskapet ikke kan besvares uten å komme inn på svært personlige forhold. Det er da mer naturlig å vurdere hvorvidt bruddet på opplysningsplikten etter omstendighetene var unnskyldelig enn vurderingstemaet i gjeldende rett: Om en som har forsømt opplysningsplikten bare var lite å legge til last. At opplysningsplikten berører svært personlige forhold kan jo forsikringssøkeren uansett ikke lastes for.

Endringen i ordlyden markerer ingen liberalisering. Hva selskapet kan spørre om etter § 13–1b tredje punktum kan gi en viss veiledning om det er tvil om en opplysning er så personlig at det er unnskyldelig å holde den for seg selv. Men vurderingen etter bestemmelsen her er uansett knyttet til omstendighetene i det enkelte tilfellet.

15.1.2.16 Til § 18–1. (opplysningsplikten ved erstatningsoppgjøret)

Det vises til kommentarene til den tilsvarende bestemmelsen i § 8–1.

15.1.2.17 Til § 18–1a. (undersøkelser av medisinsk sakkyndige

Det vises til kommentarene til den tilsvarende bestemmelsen i § 8–1a.

15.1.3 Endringen i loven om medisinsk bruk av bioteknologi

15.1.3.1 Til § 6–1. Definisjon

Forslaget presiserer forbudet i loven om medisinsk bruk av bioteknologi mot bruk av genetiske opplysninger i den retning flertallet i utvalget mener det bør forstås, nemlig slik at det bare gjelder genetiske undersøkelser i snever forstand, og ikke rene familieundersøkelser. Det vises til drøftelsen ovenfor i 9.9.

Presiseringen av loven knytter seg til definisjonen av genetiske undersøkelser i § 6–1. Denne definisjonen har mer preg av å være eksemplifisering enn egentlig definisjon, men det spiller ingen rolle i denne sammenhengen. Bestemmelsen sier formelt sett heller intet om hvordan begrepet genetisk undersøkelse skal forstås når det gjelder undersøkelser før fødselsen. Antakelig må loven i dag forstås slik at § 6–7 gjelder også på samme måte enten undersøkelsene er foretatt før eller etter fødselen, og noen opprydning i lovteksten i så måte foreslås ikke.

Den presiseringen som foreslås, har ingen spesiell betydning i forsikringsforhold fordi en uansett foreslår særregulering her.

Formålet med de to alternativene i den forslåtte § 6–1 andre ledd er å presisere at vanlig familiehistorikk opptatt av en allmennpraktiker skal behandles som annen sykdomsinformasjon. Imidlertid er det vanskelig å skille dette nøyaktig fra de mer spesialiserte genetiske undersøkelsene, der familiens sykehistorie også undersøkes. Utkastet peker derfor på to hovedkriterier: En undersøkelse skal regnes som genetisk når den enten er foretatt på en spesialisert institusjon (a), eller at den bruker metoder som direkte tar sikte på å avdekke DNA-strukturer (b). Vanlige blodprøver, som for eksempel den for Føllings sykdom, regnes etter dette ikke som genetiske undersøkelser. Dette er i tråd med dagens praksis.

15.1.4 Endringene i folketrygdloven

15.1.4.1 Til § 21–3. Medlemmets opplysningsplikt

Tilføyelsen i første ledd gir en retningslinje om samordning mellom utredning av trygde- og erstatningssaker. Tilsvarende bestemmelse foreslås i forsikringsavtaleloven. Det vises til drøftelsen ovenfor i 15.1.1.3. For folketrygdens vedkommende forutsetter bestemmelsen at folketrygden ikke trenger å gå bort fra dagens system med vederlag til sakkyndige etter takst, og at det finnes en nøytral oppnevningsinstans for sakkyndige.

Andre ledd gir, ved siden av tilsvarende hjemler i tvistemålsloven og forsikringsavtaleloven, hjemmel for forskrifter om ett eller flere nøytrale organ som kan bistå ved oppgjør av forsikring. Det vises til utvalgets forslag ovenfor i 13.10.1.9 om en nøytral oppnevningsinstans og ovenfor i 13.10.2.4 om et kvalitetssikringsorgan som kan vurdere kvaliteten på sakkyndigrapporter. Benytter trygden tjenestene til et slikt tredjepartsorgan, gjelder blant annet folketrygdloven § 21–9 om taushetsplikt.

15.1.5 Endringene i helsepersonelloven

15.1.5.1 Til § 15. Krav til attester, legeerklæringer o.l.

I første ledd siste punktum er det klargjort at habilitetsreglene i tvistemålsloven og forsikringsavtaleloven går foran helsepersonelloven. Dette vil blant annet tillate inhabile sakkyndige brukt som private sakkyndige i rettergang,

Andre ledd er en påminnelse om at helsepersonell bør ta opp med pasienten hvordan spesielt følsomme opplysninger beskrives. Dette er et utslag av varsomhetsplikten etter første ledd. Bestemmelsen her gjør ingen innskrenkning i kravet til objektivitet og fullstendighet, men kan foranledige mer hensynsfulle formuleringer. Det vises til drøftelsen ovenfor i 12.4.3.

Et mindretall i utvalget, Marit Krohg og Øyvind Flatner, foreslår en uttrykkelig bestemmelse i andre ledd om at pasienten skal informeres dersom det er sannsynlig at mottakeren av opplysningene vil kunne tolke dem som uttrykk for mulig alvorlig sykdom. Det vises til særmerknaden ovenfor i 15.1.2.5.

Bestemmelsen i tredje ledd sikrer at pasienten blir holdt orientert for eksempel om hva en lege sender til et forsikringsselskap etter samtykke fra pasienten. Pasienten skal være orientert om legens medisinske vurderinger etter blant annet pasientrettighetsloven § 3–2, men det kan likevel være av betydning å se hvilket uttrykk informasjonen har fått. Dreier det seg om en enkel attest, kan pasienten underrettes ved brevkopi. Dreier det seg om større journalutdrag, kan det være mer hensiktsmessig at pasienten informeres om oversendelsen og gis anledning til å kontakte legen for nærmere informasjon. Gjelder samtykket bare en spesiell opplysning, for eksempel oversendelse av et prøveresultat, kan det være at ytterligere informasjon ikke er nødvendig. Hva som er hensiktsmessig, beror i stor grad på vedkommende helsepersonells skjønn. Det vises ellers til drøftelsen ovenfor i 12.4

Bestemmelsen gir ikke pasienten en rett til å få seg forelagt det helsepersonellet sender fra seg på forhånd, eller til å forhåndsgodkjenne det helsepersonellet sender fra seg.

15.1.6 Forskriften til folketrygdloven, forsikringsavtaleloven og tvistemålsloven

15.1.6.1 Til § 1

Bestemmelsen gir hjemmel for å godkjenne ett eller flere organer som kan bistå i oppgjør av forsikring (jfr. ovenfor i 13.10.1.9 og 13.10.2.4). Initiativet er overlatt til interesserte parter. Slik sett likner bestemmelsen forsikringsavtaleloven § 20–1, som er grunnlaget for Forsikringsskadenemndas virksomhet. I dette tilfellet vil det imidlertid være naturlig at Sosial- og helsedepartementet tar et initiativ for å få etablert organet.

Hjemmelsbestemmelsene for forskriften er tenkt å være tvistemålsloven § 242a, forsikringsavtaleloven § 8–1a og § 18–1a samt folketrygdloven § 21–3, alle som foreslått av utvalget. Det vises til merknadene til disse hjemmelsbestemmelsene.

Denne bestemmelsen – og hele forskriften – har tatt utgangspunkt i lovforslaget i Justisdepartementets høringsbrev (se ovenfor i 13.10.2.4). Etter forslaget her kan imidlertid langt flere bistandsfunksjoner enn i departementets forslag få godkjente vedtekter.

Både domstolene, forsikringsselskapene, trygdeetaten og ikke minst den som fremmer krav mot trygd eller forsikring kan bruke organets tjenester. Slike tjenester kan være

• formidling av sakkyndige fra en poolordning

• medisinskfaglig hjelp ved valg av medisinsk spesialitet

• sekretariatsfunksjoner, såsom innsamling av journaler, arkivering og skrivehjelp

• nøytral oppnevning av sakkyndige blant de leger med relevant spesialitet på aktuelt sted som er med i ordningen, gjerne etter en avtalt metode som sikrer tilfeldighet i valget

• kvalitetsvurdering av en avgitt sakkyndigrapport, typisk av en nemnd valgt blant de legene som deltar i ordningen innenfor vedkommende spesialitet.

Et mindretall i utvalget har gått inn for at forskriften ikke skal gjelde for saker som står for retten, se ovenfor i 13.10.1.9 og 13.10.2.4.

15.1.6.2 Til § 2

Bestemmelsen nevner en del krav til vedtektene. Det viktigste er at for eksempel finansieringsformen må sikre at organet oppfattes som helt nøytralt. Vedtektene kan fastsette kriterier for å være med i ordningen, men det forutsettes at det er tale om åpne og vidtfavnende ordninger. Det kan være nødvendig at vedtektene inneholder bestemmelser om utelukkelse av leger etter en kvalitetsvurdering.

15.1.6.3 Til § 3

Bestemmelsen gir Kongen en viss mulighet til å føre tilsyn med godkjente bistandsorganer. I praksis vil det være langt viktigere at organet opptrer slik at partene ser seg tjent med å bruke det.

15.2 Lov- og forskriftstekster

15.2.1 Endringer i tvistemålsloven (lov 13. august 1915 nr. 6)

15.2.1.1 § 241

Begjæring om oppnevning av sakkyndige skal inneholde:

1. angivelse av hvilken type sakkyndighet som kreves;

2. forslag til utforming av den sakkyndiges oppdrag;

3. forslag til eventuell spesifisering av arbeidsmetode;

4. forslag til hvem som skal oppnevnes eller hvordan oppnevning skal skje;

5. eventuell tidsramme for arbeidet;

6. angivelse av hvilken dokumentasjon den sakkyndige skal bygge på eller få overlevert.

Den andre parten skal gis anledning til å uttale seg om oppnevningen dersom det lar seg gjøre uten uforholdsmessig opphold.

Den sakkyndige skal redegjøre for sin habilitet og sin tidligere befatning med liknende saker.

Bestemmelsene i første til annet ledd gjelder tilsvarende når retten oppnevner sakkyndige uten begjæring.

15.2.1.2 § 242

Den som etter domstolsloven § 106 eller § 108 ville være ugild som dommer, skal ikke oppnevnes som sakkyndig. Som regel bør det heller ikke oppnevnes sakkyndige som står i avhengighetsforhold til hverandre.

Har en part begjært en sakkyndig utelukket, treffes avgjørelsen ved kjennelse. En kjennelse som går ut på utelukkelse, kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

15.2.1.3 § 242a

Kongen kan gi forskrifter om godkjenning av vedtekter for organ som skal bistå ved utredningen av medisinske spørsmål i forbindelse med personskader eller sykdom det kreves erstatning, trygd eller forsikringsytelser for. Retten kan gi et slikt godkjent organ i oppdrag å oppnevne sakkyndig eller selv opptre som sakkyndig.

15.2.1.4 § 244

De sakkyndige avgir i regelen skriftlig erklæring enten i forening eller hver for sig. Erklæringen skal redegjøre for materiale som er lagt til grunn, opplysninger som er innhentet og observasjoner som er gjort, og den sakkyndiges vurdering av dette.

De sakkyndige kan ogsaa indkaldes til at gi mundtlig forklaring for den dømmende ret enten istedenfor at avgi skriftlig erklæring eller for at utrede den nærmere. De er pligtige til at møte, naar de er fast opnævnt, eller veilængden ikke er større end den, som er nævnt i § 199.

Naar skriftlig erklæring er avgit av et fast kollegium, kan det ikke kræves, at flere av dets medlemmer skal møte end en for hver av de meninger, det maatte ha delt sig i. Kollegiet vælger selv de medlemmer, som skal møte.

15.2.2 Endringer i forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69)

15.2.2.1 § 8–1. (opplysningsplikten ved skadeoppgjøret)

Den som vil fremme krav mot selskapet, skal gi selskapet de opplysninger og dokumenter som er tilgjengelige for ham eller henne, og som selskapet trenger for å beregne sitt ansvar og utbetale erstatningen.

Dersom selskapet ber om samtykke til innhenting av taushetsbelagte opplysninger fra tredjemann, skal samtykket begrenses til det som trengs på hvert trinn i saken. Opplysninger som skal vurderes av en medisinsk sakkyndig utenfor selskapet, skal videresendes til denne uten å gjennomgås eller arkiveres i selskapet, med mindre selskapet selv trenger opplysningene til annet enn det den sakkyndiges skal vurdere.

Selskapet skal gi melding til den som har gitt samtykket når det tas skritt for å innhente slike opplysninger fra tredjemann i henhold til samtykke.

Selskapet skal på forespørsel gi den som fremmer krav eller dennes representant innsyn i opplysninger om saken og medisinske vurderinger det måtte utarbeide eller innhente i saken, med mindre det er påkrevd å hemmeligholde opplysningene eller vurderingene av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og rettslig forfølgelse av straffbare handlinger.

Den somved skadeoppgjøret bevisst gir uriktige eller ufullstendige opplysninger som han eller hun vet eller må forstå kan føre til at det blir utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på, mister ethvert erstatningskrav mot selskapet etter denne og andre forsikringsavtaler i anledning samme hendelse. Dersom forholdet bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller hvis det ellers foreligger særlige grunner, kan han eller hun likevel få delvis erstatning. § 4–14 gjelder tilsvarende.

I tilfeller som nevnt i annet ledd kan selskapet si opp enhver forsikringsavtale det har med sikrede med en ukes varsel. § 3–3 annet ledd første, annet og fjerde punktum gjelder tilsvarende.

15.2.2.2 §8–1a (undersøkelser av medisinsk sakkyndige)

Skal en lege eller en annen sakkyndig undersøke eller intervjue en person om helseforhold i forbindelse med kravet mot selskapet, skal dette i størst mulig grad samordnes med tilsvarende undersøkelser og intervjuer i forbindelse med krav om utbetaling av trygd. Tvistemålslovens regler om utformingen av den sakkyndiges oppdrag (§241 første og annet ledd), om den sakkyndiges opplysningsplikt (§ 241 tredje ledd), om den sakkyndiges habilitet (§ 242) og om erklæringens innhold (§ 244 første ledd) skal følges så langt det er mulig.

Kongen kan gi forskrift om godkjenning av organ som kan bistå i forbindelse med slike undersøkelser og intervjuer som er nevnt i første ledd.

15.2.2.3 §13–1. (forsikringstakerens og den forsikredes plikt til å gi opplysninger om risikoen)

Så lenge selskapet ikke har påtatt seg å dekke forsikringen , skal forsikringstakeren og den sikrede svare på de spørsmålene selskapet stiller for å kunne vurdere risikoen. På oppfordring av selskapet skal forsikringstakeren og den forsikrede gi opplysninger om særlige forhold som de må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen selv om det ikke er uttrykkelig spurt etter disse opplysningene, men bare dersom opplysningene er av en slik art at selskapet kunne ha spurt om dem etter bestemmelsene nedenfor.

15.2.2.4 §13–1a. (forsikringstakerens og den forsikredes svar)

Forsikringstakeren og den forsikrede skal gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål.

15.2.2.5 § 13–1b. (hvilke helseopplysninger selskapet kan be om)

Selskapet kan be om helseopplysninger og vurderinger som, alene eller sammen med andre opplysninger, kan ha vesentlig betydning for dets forsvarlige vurdering av risikoen. Selskapet kan likevel ikke be om opplysninger som ikke allerede er gjort tilgjengelige eller gjøres tilgjengelige for forsikringstakeren eller den forsikrede. Selskapet kan heller ikke be om opplysninger som ikke kan gis uten å røpe forhold som etter allmenn oppfatning er av helt spesiell personlig karakter, såsom seksualvaner, seksuell legning, overgrep fra nærstående og resultatet av prøver av mentale evner.

15.2.2.6 § 13–1c. (selskapets spørsmål om fortidige forhold)

Selskapet kan ikke be om opplysninger om sykdom som ikke har gitt symptomer eller sykdomstegn de siste ti år. Det kan likevel be om opplysninger om de tre siste års

1. legekonsultasjoner og

2. sykefravær fra arbeidsplass og liknende på mer enn én uke.

Selskapet kan ikke be om opplysninger om helserelaterte livsstilsforhold lenger tilbake i tid enn fem år.

15.2.2.7 § 13–1d. (selskapets spørsmål om biologiske arveforhold)

Forbudet mot bruk av genetiske opplysninger i lov om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–7 gjelder ikke selskapets spørsmål etter dette kapitlet.

[Alternativt mindretallsforslag:]

Selskapet må ikke spørre om, innhente, anmode om, motta eller besitte opplysninger som kan belyse en persons arveanlegg og derved personens risiko for å utvikle eller pådra seg sykdommer. Som opplysninger om arveanlegg regnes genetiske undersøkelser i henhold til loven om medisinsk bruk av bioteknologi § 6–1 og spørsmål om sykdomshistorie i søkerens familie. Denne bestemmelsen gjelder også ved særlig høye forsikringer (§13– h).

15.2.2.8 § 13–1x. (mengdebegrensning av selskapets spørsmål)

[Mindretallsforslag]

Selskapets spørsmål skal begrenses til et spørreskjema som det vanligvis tar mindre enn [én time] å fylle ut, med mindre svarene på spørsmålene i skjemaet gir grunnlag for videre spørsmål og undersøkelser.

15.2.2.9 § 13–1e. (selskapets informasjonsplikt)

Selskapet skal informere om begrensningene i opplysningsplikten som følger av reglene i dette kapitlet. Selskapets skriftlige spørsmål skal vedlegges en kort og lettfattelig forklaring av hvorfor selskapet mener spørsmålene er relevante ved risikovurderingen, og hvilken betydning svarene kan ha.

15.2.2.10 § 13–1f. (forholdet til lovgivning om innsamling og oppbevaring av opplysninger)

Helseopplysninger som er innsamlet eller unnlatt makulert i strid med lov kan ikke påberopes av selskapet.

15.2.2.11 § 13–1g. (grunnleggende og lovpliktig forsikring)

Uten hensyn til bestemmelsene ovenfor kan selskapet ikke kreve helseopplysninger i forbindelse medlovpliktig personforsikring og personforsikring som bare kan gi tilsvarende ytelser som grunnytelsene etter norsk folketrygd utenom yrkesforhold.

15.2.2.12 § 13–1h. (særlig høye forsikringer)

Kongen kan gi forskrift om at selskapet kan kreve opplysninger uten hensyn til om forsikringstakeren eller den forsikrede allerede er kjent med dem dersom forsikringssummen eller den årlige premien overstiger et visst beløp. Dette gjelder likevel bare når opplysningene kan fremskaffes ved blodprøver, urinprøver og liknende prøver og undersøkelser som er vanlig brukt i Norge, og som medfører lite ubehag, lite tidsspille og liten risiko.

[Tilføyelse fra ett mindretall:]

... og opplysningene ikke er egnet til å avdekke alvorlig sykdom eller disposisjon for alvorlig sykdom som det ikke tilbys effektiv behandling for i Norge.

[Alternativ tilføyelse fra et annet mindretall:]

... og opplysningene ikke er egnet til å avdekke sykdom eller disposisjon for sykdom som på tross av det eksisterende behandlingstilbudet i Norge er livstruende.

15.2.2.13 § 13–1i. (kvalitetssikring)

Departementet kan bestemme at selskapet skal etablere og dokumentere rutiner som sikrer at opplysninger om helseforhold håndteres og vurderes på en betryggende og faglig forsvarlig måte.

15.2.2.14 § 13–1j. (begrunnelse. Plikt til å tilby forsikring)

Avslag på søknad om personforsikring skal begrunnes.

Bygger avslaget i det vesentlige på opplysninger om helseforhold som selskapet ikke kan kreve etter bestemmelsene ovenfor, har selskapet på forlangende likevel plikt til å tilby forsikring.

15.2.2.15 § 13–2. (nedsettelse av selskapets ansvar når opplysningsplikten er forsømt)

Har forsikringstakeren eller den forsikrede svikaktig forsømt opplysningsplikten etter § 13–1, og er det inntruffet et forsikringstilfelle, er selskapet uten ansvar.

Har forsikringstakeren eller den forsikrede ellers forsømt sin opplysningsplikt, og dette ikke er unnskyldelig, kan selskapets ansvar settes ned eller falle bort.

Ved avgjørelsen etter annet ledd skal det tas hensyn til hvilken betydning feilen har hatt for selskapets vurdering av risikoen, og til skyldgraden, skadeforløpet og forholdene ellers.

15.2.2.16 § 18–1. (opplysningsplikten ved erstatningsoppgjøret)

Den som vil fremme krav mot selskapet, skal gi selskapet de opplysninger og dokumenter som er tilgjengelige for ham eller henne, og som selskapet trenger for å kunne ta stilling til kravet og utbetale forsikringsbeløpet.

Dersom selskapet ber om samtykke til innhenting av taushetsbelagte opplysninger fra tredjemann, skal samtykket begrenses til det som trengs på hvert trinn i saken. Opplysninger som skal vurderes av en medisinsk sakkyndig utenfor selskapet, skal sendes til denne uten å gjennomgås eller arkiveres i selskapet med mindre selskapet selv trenger opplysningene til annet enn det den sakkyndiges skal vurdere.

Selskapet skal gi melding når det tas skritt for å innhente opplysninger fra tredjemann i henhold til samtykke.

Selskapet skal på forespørsel gi den som fremmer krav eller dennes representant innsyn i opplysninger om saken og medisinske vurderinger det måtte utarbeide eller innhente i saken, med mindre det er påkrevd å hemmeligholde opplysningene eller vurderingene av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og rettslig forfølgelse av straffbare handlinger.

Den som ved skadeoppgjøret gir uriktige eller ufullstendige opplysninger som han eller hun vet eller må forstå kan føre til at det blir utbetalt erstatning han eller hun ikke har krav på, mister ethvert erstatningskrav mot selskapet etter denne og andre forsikringsavtaler i anledning samme hending. Dersom forholdet bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet eller dersom det ellers foreligger særlige grunner, kan han eller hun likevel få delvis erstatning. § 13–13 gjelder tilsvarende. I tilfeller som nevnt i annet ledd kan selskapet si opp enhver forsikringsavtale det har med vedkommende med en ukes varsel. § 12–4 tredje ledd første, annet og fjerde punktum gjelder tilsvarende.

15.2.2.17 §18–1a (undersøkelser av medisinsk sakkyndige)

Skal en lege eller en annen sakkyndig undersøke eller intervjue en person om helseforhold i forbindelse med kravet mot selskapet, skal dette i størst mulig grad samordnes med tilsvarende undersøkelser og intervjuer i forbindelse med krav om utbetaling av trygd. Tvistemålslovens regler om utformingen av den sakkyndiges oppdrag (§241 første og annet ledd), om den sakkyndiges opplysningsplikt (§ 241 tredje ledd), om den sakkyndiges habilitet (§ 242) og om erklæringens innhold (§ 244 første ledd) skal følges så langt det er mulig.

Kongen kan gi forskrift om godkjenning av organ som kan bistå i forbindelse med slike undersøkelser og intervjuer som er nevnt i første ledd

15.2.3 Endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (lov 5. august 1994 nr. 56)

15.2.3.1 § 6–1. Definisjon

Med genetiske undersøkelser etter fødselen forstås i denne lov:

1. genetiske undersøkelser for å stille sykdomsdiagnose

2. genetiske presymptomatiske undersøkelser

3. genetiske prediktive undersøkelser

4. genetiske undersøkelser for å påvise eller utelukke bærertilstand for arvelige sykdommer som først viser seg i senere generasjoner

5. genetiske laboratorieundersøkelser for å bestemme kjønnstilhørighet, unntatt genetiske laboratorieundersøkelser for identifikasjonsformål.

I § 6–7 skal slike undersøkelser likevel bare regnes som genetiske når

1. undersøkelsene foretas av en spesialist i genetikk eller ved institusjon godkjent etter § 8–1, eller

2. undersøkelsene har som direkte siktemål å kartlegge sekvenser av informasjonsbærere i arvestoffet.

15.2.4 Endringer i folketrygdloven (lov 28. februar 1997 nr. 19)

15.2.4.1 § 21–3. Medlemmets opplysningsplikt

En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger og levere de erklæringer og attester som er nødvendige for at trygdeetaten skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen. Trygdeetaten kan kreve at vedkommende lar seg undersøke eller intervjue av lege eller annen sakkyndig dersom trygdeetaten finner at det er nødvendig. Slike undersøkelser og intervjuer skal i størst mulig grad samordnes med tilsvarende undersøkelser og intervjuer i forbindelse med krav om utbetaling av forsikring.

Kongen kan gi forskrift om godkjenning av organ som kan bistå i oppgavene etter første ledd.

15.2.5 Endringer i helsepersonelloven (lov 2. juni 1999 nr. 64)

15.2.5.1 § 15. Krav til attester, legeerklæringer o.l.

Den som utsteder attest, legeerklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Dersom ikke særlige habilitetsregler gjelder, skal helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6 ikke utstede attest, legeerklæring o.l.

Når helsepersonell forstår at det kan ha særlig betydning hvordan spesielt sensitive faktiske forhold beskrives i en attest, legeerklæring o.l., skal han eller hun ta dette opp med pasienten.

Når det etter samtykke utstedes attest, legeerklæring o.l direkte til tredjeperson, skal pasienten informeres på passende måte.

[Mindretallsforslag om tilføyelse til annet ledd:

Videre skal pasienten informeres dersom det er sannsynlig at mottakeren av opplysningene vil kunne tolke dem som uttrykk for mulig alvorlig sykdom.

15.2.6 Ny forskrift til folketrygdloven, forsikringsavtaleloven og tvistemålsloven

15.2.6.1 § 1

Kongen kan godkjenne vedtekter for organ som skal bistå ved utredningen av medisinske spørsmål i forbindelse med personskader det kreves erstatning, trygd eller forsikringsytelser for. Bistanden kan bestå i:

• formidling av kompetente sakkyndige

• medisinskfaglig assistanse ved valg av sakkyndige

• sekretariatsfunksjoner i forbindelse med sakkyndigoppdrag

• partsuavhengige valg av sakkyndige

• uttalelser om hvorvidt en fremlagt sakkyndigerklæring holder en formell og faglig forsvarlig standard

15.2.6.2 § 2

Godkjente vedtekter skal inneholde regler om hvilken type bistand organet skal yte, om hvem som kan be om slik bistand, om organets sammensetning og om saksbehandlingen. Vedtektene skal også angi hvordan organet skal bli organisert og finansiert. Ved vurderingen av om vedtekten skal bli godkjent, skal det særlig bli lagt vekt på hvordan vedtektene sikrer organet partsuavhengighet og relevant faglig bredde og kompetanse.

15.2.6.3 § 3

Organ som er godkjent etter § 1 skal årlig avgi rapport om sin virksomhet. Dersom forholdene gir grunn til det, kan Kongen trekke tilbake godkjenning, eller kreve endringer i vedtekter som vilkår for at tilbaketrekking ikke skal skje.