3 FoU og økonomisk vekst

I dette kapitelet diskuteres FoU og økonomisk vekst med utgangspunkt i økonomisk teori . Både innen den tradisjonelle vekstteorien og i nyere vekstteori er teknologisk utvikling og ny kunnskap viktige kilder for økonomisk vekst. Nyere vekstteori skiller seg likevel fra tradisjonell vekstteori ved at det fokuseres på at investeringer i ny kunnskap og ny teknologi blir foretatt av personer og bedrifter som ønsker å oppnå økt lønnsomhet, og at markedssvikt kan lede til at det blir foretatt mindre investeringer i FoU enn samfunnsøkonomisk optimalt. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 3.1. Avsnittet avsluttes med en omtale av nyere innovasjonsforskning. I avsnitt 3.2 diskuteres ulike former for markedssvikt som i sum kan gi for lave investeringer i FoU, og derved lavere økonomisk vekst enn ønskelig, ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering.

3.1 FoU i et makroøkonomisk perspektiv

3.1.1 Innledning

Den økonomiske veksten har i det siste århundret vært formidabel i mange land. Samtidig ser en at det er mange land og regioner som ikke oppnår tilsvarende utvikling i økonomisk vekst og velferd. For økonomer og andre har det vært en utfordring å finne drivkreftene bak den økonomiske veksten, og å forklare hvorfor utviklingen har vært og er såpass forskjellig mellom ulike land og regioner.

Selv om spesialisering og utnyttelse av stordriftsfordeler og naturgitte fortrinn gjennom varebytte og internasjonal handel har vært viktige faktorer for å forklare økt produksjon og høyere velferd, spesielt i mer tradisjonell økonomisk teori, har økonomer de siste 40–50 årene fokusert på tilgang på arbeidskraft og kapital og teknologisk utvikling for å forklare økonomisk vekst.

I følge tradisjonell vekstteori vil den økonomiske veksten, etter at kapitalbeholdningen pr. arbeider har nådd et visst nivå, i stor grad være bestemt av den teknologiske utviklingen. Nye ideer, ny kunnskap og nye forskningsfelt dukker opp uten at disse er styrt av økonomiske mekanismer, i den betydning at det ikke er økonomiske motiver som driver den teknologiske utviklingen. Myndighetene har derfor innen denne stiliserte rammen begrensede muligheter til å påvirke den økonomiske veksten på lang sikt.

Nyere forskning om økonomisk vekst fokuserer på de økonomiske drivkreftene bak den teknologisk utviklingen. Investeringer i forskning og utvikling blir foretatt av personer og bedrifter som ønsker å kunne oppnå økt fortjeneste ved utvikling av ny teknologi og nye prosesser. Summen av en rekke nye produkter og prosesser øker produktiviteten og produksjonen i økonomien og kan gi vedvarende økonomisk vekst. Ved at ny teknologi og ny kunnskap kommer andre aktører til gode, uten at de som utvikler teknologien fullt ut blir kompensert for dette, kan resultatet bli mindre forskning og utvikling enn det som samfunnsøkonomisk er mest gunstig. I den grad den samfunnsøkonomiske avkastningen av forskning og utvikling er høyere enn den bedriftsøkonomiske, kan myndighetene med fordel stimulere til økt forskning og utvikling og økt kunnskapsakkumulasjon i samfunnet, og på den måten direkte bidra til høyere økonomisk vekst.

I denne delen av kapittelet vil vi først kort se på hvordan den økonomiske veksten har vært i Norge sammenlignet med enkelte andre land, og peke på enkelte utfordringer i årene framover. I det påfølgende avsnittet diskuteres FoU i lys av ulike retninger innen vekstteori. I avsnitt 3.1.4 pekes det på enkelte forhold som er av spesiell betydning for FoU og økonomisk vekst i en liten åpen økonomi som den norske, mens FoU og nyere innovasjonsforskning blir diskutert i avsnitt 3.1.5. Avsnitt 3.1.6 oppsummerer denne delen.

3.1.2 Økonomisk vekst i Norge

Norge har i løpet av det siste århundret gått fra å være et av de fattigste landene i Europa til å bli et av de rikeste, jf. figur 3.1. Mens verdien av produksjonen målt pr. innbygger bare var på 60   pst. av snittet av landene Sverige, Finland, Danmark, England, Frankrike og Tyskland ved inngangen til dette århundret, er verdien av produksjonen pr. innbygger nå på nivå med, og til dels over, gjennomsnittet til de nevnte landene. Gapet i forhold til disse landene kan se ut til å ha blitt redusert i to runder: Først ble avstanden redusert betydelig de første 20 årene i dette århundret, deretter har forskjellen blitt visket ut i løpet at de siste 20–30 årene. Denne utviklingen er vanskelig å forklare uten å komme inn på viktige næringer som sjøfart, fiskeri, vannkraft og utvinning og foredling av mineraler, og spesielt har utviklingen de siste 20–30 årene vært preget av framveksten av petroleumssektoren. Alt på midten av 70-tallet oversteg bruttoinvesteringene i denne sektoren 15   pst. av de samlede bruttoinvesteringene i Norge, og i de fleste av årene på 80- og 90-tallet utgjorde investeringene mellom 20 og 30 pst. av samlede investeringer, jf. figur 3.2.

Kilde: OECD (1995): Monitoring the World Economy. Paris: OECD.

Kilde: Finansdepartementet, OED, og SSB

Investeringene i petroleumssektoren har gitt betydelige inntekter for Norge. Eksport av petroleumsprodukter har utgjort mellom 10 og 15   pst. av BNP de fleste av årene siden begynnelsen av 1970-tallet, og den høye lønnsomheten i sektoren har ført til betydelige inntekter for staten. Hvordan den økonomiske utviklingen hadde blitt i Norge uten petroleumsvirksomheten, og hva slags næringsliv vi da ville hatt, er det ikke mulig å si noe om. Foretatte analyser indikerer likevel at oljeaktivitetene har gitt oss en levestandard som er adskillig høyere enn den ellers ville ha vært.

Utviklingen i petroleumssektoren fram i tid er svært usikker, men som anslagene i figur 3.2 viser kan denne sektoren få mindre betydning for norsk økonomi i årene som kommer. Oljeinvesteringene som andel av samlede investeringer viser en fallende trend, og gitt en noenlunde stabil oljepris vil først eksportinntektene og deretter statens inntekter fra petroleumsvirksomheten falle kraftig i løpet av de neste 10–20 årene, i tråd med fallende produksjon. Dette er en utvikling som vil ta lang tid, og både eksportinntekter og statens inntekter fra petroleumsvirksomheten vil i alle fall delvis bli erstattet av avkastningen fra petroleumsfondet etter hvert som dette øker i størrelse.

Erfaringer fra andre land viser likevel at bortfallet av store inntekter fra ressursbasert virksomhet kan gi omstillingsproblemer. Den framtidige reduksjonen i inntektene fra petroleumssektoren gir derfor et behov for ny eksportrettet eller importkonkurrerende virksomhet dersom Norge fortsatt skal ha en økonomisk vekst på linje med andre land. Utfordringene Norge står overfor er trolig større enn i mange andre land, både på grunn av at en stor og viktig næring ikke bare vil slutte å vokse, men faktisk vil avta i størrelse, og på grunn av at den høye lønnsomheten i petroleumssektoren kan ha ført til at avkastningen av arbeidskraften og kapitalen som benyttes i sektoren er høyere enn hva som kan forventes i andre næringer.

Det er derfor verdt å spørre seg om myndighetene gjennom tiltak for økt privatfinansiert FoU kan foreta seg noe for å stimulere til økt økonomisk vekst, og derved bidra til bl.a. økt aktivitet i konkurranseutsatt sektor. Selv om myndighetene kan bidra til økt økonomisk vekst, er dette ikke ensbetydende med at myndighetene faktisk bør foreta seg noe. Dette blir nærmere diskutert nedenfor.

3.1.3 Teorier for økonomisk vekst

Tradisjonell vekstteori

I den tradisjonelle vekstteorien er nivået på produksjonen avhengig av innsatsen av arbeidskraft og kapital, og det teknologiske nivået. Bakgrunnen for denne retningen var bl.a. å vise at en økonomi kunne nå stabil økonomisk vekst uten inngripen fra myndighetenes side. Retningen kan ses på som en reaksjon på den økonomiske tenkningen som hadde rådet siden 30-tallet, der myndighetene hadde en viktig rolle å spille for økonomisk utvikling og vekst gjennom det økonomiske virkemiddelapperatet.

Slik som teorien opprinnelig var formulert, jf. f. eks. Solow (1956), er produksjonen avhengig av innsatsen av arbeidskraft og kapital. Tar en utgangspunkt i en gitt teknologi, og ser på produksjonen pr. arbeider (eller pr. capita dersom arbeidsstyrken som andel av befolkningen er konstant), kan produksjonen og den økonomiske veksten økes gjennom investeringer i realkapital. Lønnsomheten av investeringer i realkapital avtar imidlertid etter hvert som kapitalbeholdningen øker, slik at veksten i kapitalbeholdning og produksjon etter hvert vil flate ut. Introduseres teknologiske framskritt og produktivitetsforbedringer i modellen, vil den økonomiske veksten likevel fortsette. Dette skjer både ved at produktivitetsforbedringer i seg selv gir økt økonomisk vekst, og ved at økt produktivitet øker lønnsomheten av investeringer og derved gir grunnlag for ytterligere økninger i kapitalbeholdningen.

Denne modellen har i ulike versjoner blitt gjenstand for omfattende empirisk testing. Med utgangspunkt i utviklingen i produksjon i forhold til tilgangen på arbeidskraft, undersøkes gjerne hvor stor del av økningen i produksjonen som kan tilskrives økt kapitaltilgang. Den delen av økningen i produksjonen som ikke kan tilskrives økt tilgang på innsatsfaktorer, i dette tilfellet arbeidskraft eller kapital, omtales gjerne som bedring i total faktorproduktivitet. Total faktorproduktivitet omfatter en rekke produktivitetsforbedrende forhold som bl.a. teknologiske fremskritt, bedre kvalitet på arbeidskraft, bedre organisering av produksjonen og forbedringer i kapitalutstyret. Resultatet av de empiriske undersøkelsene varierer, men hovedtyngden av undersøkelsene viser at om lag halvparten av veksten i produksjonen kan tilskrives økt tilgang på arbeidskraft og kapital, mens resten må tilskrives vekst i total faktorproduktivitet.

Utvides modellen til også å ta hensyn til effekten av investeringer i utdanning, finner en gjerne at utdanningsnivået bidrar til å gi modellen større forklaringskraft, på en slik måte at modellen forklarer en større del av forskjellene i produktivitet og økonomisk vekst mellom land, jf. bl.a. Mankiw, Romer og Weil (1992). Det er likevel mulig at sammenhengen mellom utdanning og økonomisk vekst skyldes at rike land investerer mer i utdanning, snarere enn at økt satsing på utdanning gjør land rikere. Dette synet blir understøttet av at det er utdanningsnivåene som bidrar til å forklare forskjeller mellom land, mens veksten i andelen høyt utdannet arbeidskraft i mindre grad bidrar til å forklare økonomisk vekst.

Myndighetenes muligheter til å øke den økonomiske veksten på lang sikt er i denne analyserammen er begrenset. Økonomien vil selv bevege seg mot den likevekten og kapitalbeholdningen hvor den økonomiske veksten (i hovedsak) er bestemt av den teknologiske utviklingen, en likevekt som ikke lar seg forbedre av inngripen fra myndighetenes side så lenge sparebeslutninger er tatt av framadskuende aktører som i sine sparebeslutninger også tar hensyn til sine etterkommere. På kort sikt kan en likevel se for seg at myndighetene kan påvirke spareraten og veksttakten, og derved den tiden det tar å nå en likevekt. På lang sikt vil den økonomiske veksten i første rekke være bestemt av den teknologiske utviklingen, og selv om myndighetene kan påvirke økonomien på kort sikt, er ikke dette ensbetydende med at en slik inngripen vil være velferdsforbedrende. Teoriretningen bygger på strenge forutsetninger som perfekt konkurranse og perfekt informasjon. I praksis vil en i en økonomi ha både skattekiler og ulike andre imperfeksjoner. Det er likevel uklart om, og i så fall hvordan, myndighetene bør intervenere for å øke den økonomiske veksten innen denne rammen for økonomisk analyse.

Den tradisjonelle vekstteorien er blitt kritisert av flere grunner. Den viktigste i denne sammenheng er kanskje at den teknologiske utviklingen inngår i modellene med en forhåndsbestemt vekstrate, slik at selve drivkreftene bak den økonomiske veksten ikke blir forklart. Den teknologiske utviklingen avhenger i de tradisjonelle vekstmodellene ikke av lønnsomheten ved å utvikle ny teknologi, og så lenge teknologiutviklingen ikke er modellert, vil en heller ikke ut fra denne teorien kunne vurdere hvorvidt det fra myndighetenes side er behov for markedskorrigerende tiltak for å øke den økonomiske veksten og velferden i økonomien. Kritikere av den tradisjonelle vekstteorien peker på at i mange tilfeller er ikke antagelsen om perfekt frikonkurranse en god beskrivelse av hvordan markedet i praksis fungerer, og de peker på at kunnskap og ideer ofte kan gi grunnlag for monopolistisk konkurranse og monopolprofitt. Tilhengere av den tradisjonelle vekstteorien argumenterer for at en stor del av den teknologiske utviklingen skjer uten at det ligger økonomiske motiver bak utviklingen av teknologien. Forskning og nye oppdagelser er etter deres oppfatning ikke bare et spørsmål om å sette tilstrekkelig store ressurser inn i en produksjonsprosess. Nye forskningsområder dukker opp mer eller mindre tilfeldig, og forskning på ett område kan resultere i at en gjør oppdagelser i helt andre retninger enn det som i utgangspunktet var planen. Tilhengerne av tradisjonell vekstteori avviser med andre ord ikke at ny kunnskap og teknologisk utvikling er av stor betydning for økonomisk vekst, men er noe tvilende til om det er meningsfullt å forsøke å gjenskape de prosessene som driver den teknologiske utviklingen i en formell makroøkonomisk modell. For et lite land som Norge vil uansett mye av den teknologiske utviklingen komme utenfra siden den forskning og utvikling som skjer i Norge vil være svært liten sammenlignet med den som skjer i andre land, jf. avsnitt 3.1.4.

Empiriske undersøkelser basert på denne teorien viser, som nevnt ovenfor, at en stor del av den økonomiske veksten ikke kan forklares ved økt tilgang av arbeidskraft og kapital. Dette har blitt tolket slik at teknologisk utvikling og kunnskapsakkumulasjon er svært viktig for den økonomiske veksten. Denne konklusjonen, som i dette tilfellet har et svakt empirisk grunnlag i og med at en tolker det som er uforklart i modellen til å ha sammenheng med bl.a. utdanning og kunnskap, har ledet myndighetene i en rekke land til å trappet opp innsatsen knyttet til bl.a. utdanning, teknologiutvikling og kunnskapsakkumulasjon. Dette har også vært tilfellet i Norge, der tilsvarende undersøkelser utført på 1950- og -60-tallet førte til en betydelig opptrapping av innsatsen innenfor bl.a. skole- og utdanningssektoren.

Nyere vekstteori

Svakhetene ved den tradisjonelle vekstmodellen har ledet en rekke økonomer til å arbeide videre med å utvikle makroøkonomiske modeller hvor teknologiutvikling og kunnskapsakkumulasjon ikke inngår ved en forhåndsbestemt rate, men blir forklart i modellene. Formålet med dette arbeidet har vært å utvikle makroøkonomiske modeller hvor teknologisk utvikling og kunnskapsutvikling blir modellert på en slik måte at de øker vår forståelse for disse faktorenes betydning for økonomisk vekst, og for myndighetenes muligheter for å påvirke utviklingen av disse teknologiene og den økonomiske veksten. Sentralt i denne retningen er at investeringer i teknologi- og produktutvikling blir foretatt av økonomiske aktører som ønsker å oppnå økt lønnsomhet.

I disse modellene gir ny kunnskap og nye ideer opphav til eksternaliteter og koordineringsproblemer som kan gi grunnlag for velferdsforbedrende intervensjoner fra myndighetenes side. Introduksjonen av kunnskapsbaserte eksternaliteter blir ofte gjort samtidig som en løsner på antagelsen om perfekt konkurranse. Dette skyldes at selv om kunnskap er ikke-rivaliserende, vil det i praksis være en viss grad av ekskluderbarhet knyttet til ny kunnskap, i alle fall i en viss periode. Dette gir bedrifter og økonomiske aktører insentiver til å investere i FoU og ny kunnskap, samtidig som bedrifter og personer kan oppnå meravkastning gjennom vellykket nyutvikling siden det tar tid, eller er kostbart, for konkurrenter å kopiere ideen eller produktet. Eksternaliteter knyttet til utviklingen og ervervelsen av FoU og ny kunnskap fører likevel til at det blir generert for lite FoU og kunnskap, slik at den økonomiske veksten kan bli lavere enn det som kunne vært ønskelig fra et samfunnsøkonomisk eller velferdsmessig synspunkt. Dette kan skyldes at en del av fordelene ved utvikling av ny teknologi og ny kunnskap tilfaller andre aktører enn de som står for nyutviklingen. Eksternalitetsproblemene kan også ta form som et koordineringsproblem, hvor de involverte partene kunne forbedret sin situasjon gjenom samarbeid, men hvor hver part på egenhånd ikke er tjent med å endre sin tilpasning. Eksternaliteter og andre former for markedssvikt i sammenheng med innovasjoner og FoU er nærmere omtalt i avsnitt 3.2.

Kunnskapsoverføringer og problemene knyttet til at en del av fordelene ved utvikling av ny teknologi og ny kunnskap tilfaller andre enn de som står for nyutviklingen, gjør at det kan bli foretatt mindre FoU og innovasjon enn det som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt. Dette skyldes at den samfunnsøkonomiske avkastningen av FoU-investeringer kan være høyere enn den bedriftsøkonomiske avkastningen. Det har vært foretatt en rekke empiriske undersøkelser for å forsøke å kartlegge størrelsen på den samfunnsøkonomiske meravkastningen, og Griliches (1993) oppsummerer mange av disse undersøkelsene. Den empiriske tallfestingen er svært usikker, både på grunn av metodemessig usikkerhet og på grunn av usikkerhet knyttet til tallmaterialet, men undersøkelsene tyder på at den samfunnsøkonomiske meravkastningen ofte er betydelig.

Hovedtanken bak nyere vekstteori er at innovasjoner er kumulative og komplementære, slik at de økonomiske motivene for å igangsette investeringer i en teknologi kan bli for svake. I sum kan veksten i økonomien bli påvirket på en ugunstig måte ved at investeringer på flere områder, eller kjeder av investeringer, blir stoppet eller forsinket. De kumulative og komplementære aspektene til innovasjoner har dannet grunnlag for ulike modeller for innovativ økonomisk vekst. Den kumulative retningen fokuserer på at ny kunnskap og nye innovasjoner bygger på, og, gjennom introduksjonen av nye produkter, i en viss forstand erstatter den eksisterende massen av kunnskap og ideer. Innen den komplementære retningen fokuseres det på at en innovasjon innen ett felt eller område har konsekvenser for utviklingen i andre deler av økonomien, uten at dette blir hensyntatt av de som står for innovasjonene. Det siste kan for eksempel skje ved at en innovasjon på et felt kan påvirke den samlede produktiviteten i økonomien, eller ved at innovasjonen danner grunnlag for innovasjoner i andre deler av økonomien.

Den retningen som fokuserer på de kumulative aspektene av ny kunnskap og innovasjoner bygger på en tankegang som har lange røtter innen økonomifaget, nemlig at prosessen som skaper økonomisk vekst og utvikling også inneholder et element av det som kan betegnes som kreativ destruksjon, jf. Aghion og Howitt (1992). En ny innovasjon bygger altså på gammel kunnskap. For å rendyrke dette aspektet ved innovasjoner kan vi tenke oss at hver bedrift i økonomien produserer ett produkt. Økonomisk vekst foregår ved at det investeres i nyutvikling og innovasjon. Disse investeringene generer nye og forbedrede produkter, som blir introdusert i markedet av nye bedrifter og erstatter tidligere bedrifter og produkter. Den nyutvikling som dannet grunnlaget for nye produkter og nyetableringer, vil være tilgjengelig kunnskap for alle i økonomien, og vil på et senere tidspunkt være utgangspunktet for ytterligere innovasjoner og produkter. Her bygger med andre ord innovasjoner direkte på hverandre, slik at dersom den innovative prosessen blir bremset, så vil det også bremse en hel kjede av nyutviklinger og i sum redusere veksttakten i økonomien.

Vellykket innovasjon og introduksjon av nye produkter kan gi både positive og negative eksterne virkninger. Når et nytt produkt blir introdusert av en bedrift, tar ikke den nye bedriften hensyn til det tapet som oppstår i den allerede etablerte bedriften. Dersom det ikke er knyttet store forbedringer til det nye produktet, kan en tenke seg at de velferdsforbedringene som finner sted ved at kundene får tilgang til produktet, er mindre enn kostnadene ved å utvikle det. Utvikling og introduksjon av det nye produktet er med andre ord lønnsomt for bedriften kun på grunn av at den erstatter og overtar markedet til den tidligere bedriften. På den annen side vil den nye bedriften heller ikke ta hensyn til de positive effektene ved at fremtidige bedrifter drar nytte av den nyutviklingen som har funnet sted i forbindelse med utviklingen av det nye produktet. Dette vil isolert sett føre til at den samfunnsøkonomiske avkastningen av nyutviklingen blir høyere enn den bedriftsøkonomiske. Hvorvidt det innen denne rammen vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt for myndighetene å stimulere til mer FoU, og derved høyere økonomisk vekst, vil avhenge av en totalvurdering av både positive og negative eksterne virkninger.

Den delen av den endogene vekstteorien som vektlegger de komplementære aspektene ved innovasjoner er todelt. Den ene retningen fokuserer på at oppdagelsen av nye produkter øker effektiviteten i produksjonen på en slik måte at verdiskapningen, og derved markedsstørrelsen, øker. Dette gir en kontinuerlig vekstprosess med økning i antall produkter og økonomisk vekst. Den andre retningen studerer effekten av å introdusere nye teknologier med bredt anvendelsesområde. Disse grunnleggende teknologiene gir grunnlag for mer effektiv produksjon og utvikling av nye anvendte produkter og prosesser. Begge disse retningene blir omtalt nærmere nedenfor.

For i større grad å framheve de komplementære aspektene ved innovasjoner, kan en tenke seg at den innovative prosessen er slik at produktspekteret blir utvidet , jf. Romer (1990). En bedrift kan investere i FoU for å utvikle et nytt produkt, og gjennom vellykket innovasjon vil en få både en økning i kunnskapsnivået, og et nytt produkt som både kan nyttes direkte eller inngå som kapitalinnsats i produksjonen. Økonomisk vekst skjer både ved at en økning i kunnskapsnivået øker produktiviteten, og ved at flere produkter gir flere innsatsfaktorer. En økning i antall produkter gir muligheter til å innrette produksjonen på en mer effektiv måte og derved til økt produktivitet i økonomien. For å sette dette siste poenget på spissen kan en si at produksjonen blir mer effektiv med en PC og en skriver enn med to PC’er. En innovasjon erstatter med andre ord ikke tidligere produkter som i eksempelet ovenfor, men utfyller det eksisterende produktspekteret. Med denne modellformuleringen vil en måtte ha monopolistisk konkurranse, slik at prisen på en vare er høyere enn merkostnaden ved å produsere en ekstra enhet av varen, i alle fall i deler av økonomien. Dette skyldes at prisen på produktet må være tilstrekkelig høy til å dekke inn utviklingskostnaden til produktet. Det er ingenting som tyder på at en økning i det teknologiske kunnskapsnivået reduserer avkastningen av ytterligere FoU, og slik som modellen er formulert her vil en økning i kunnskapsnivået føre til at lønnsomheten av FoU øker, slik at ytterligere ressurser blir satt inn i forskning og utvikling.

Den teknologiske utviklingen og den stadige utvidelsen av produktspekteret og produksjonskapitalen gir økonomisk vekst på lang sikt, men myndighetene har likevel mulighet til å foreta velferdsforbedrende inngripen ved å stimulere til økt opplæring og utdannelse, og økt FoU. Dette skyldes i første rekke to forhold. Den mest opplagte er at forskning har positive eksterne virkninger ved at forskning øker produktspekteret og kunnskapskapitalen, noe som både øker produktiviteten og verdiskapningen i økonomien, og lønnsomheten ved fremtidig innovasjon og produktutvikling. Den andre grunnen til at ressursinnsatsen i FoU-sektoren er for liten, er at på grunn av monopolistisk konkurranse i produktmarkedene blir kompensasjonen for FoU-aktivitet for lav. Begge disse effektene gjør at investeringer i forskningsaktivitet blir for lave.

Ovenfor har fokus vært på det som kan omtales som inkrementelle innovasjoner, dvs. mindre forbedringer i en prosess eller en teknologi, eller utviklingen av et nytt eller et forbedret produkt. Dette er ofte resultatet av den regulære virksomheten til en bedrift eller av ordinær FoU-aktivitet. Utviklingen av slike innovasjoner kan ses på som en kontinuerlig prosess, selv om fremskritt innen et område også her kan utløse en bølge av innovasjoner innen andre områder eller sektorer. Drastiske innovasjoner blir derimot introdusert med ujevne mellomrom og medfører en diskontinuitet i den forstand at gamle teknologier som var viktige i en næring, blir erstattet med ny teknologi. En type drastiske innovasjoner som har fått spesiell oppmerksomhet i den økonomiske litteraturen, jf. f. eks. Bresnahan og Trajtenberg (1995), er såkalt «General Purpose Technology», eller teknologier med generelt anvendelsesområde . Denne typen teknologi kjennetegnes ved at den har potensiale for vid anvendelse i en rekke sektorer. De fleste teknologier med generelt anvendelsesområde karakteriseres ved at de er «muliggjørende teknologier» i motsetning til mer anvendte teknologier som i større grad gir fullstendige og endelige løsninger. Eksempler på denne typen teknologier kan være dampmaskinen, den elektriske dynamoen og elektriske motorer, laseren og datamaskinen.

En teknologi av denne typen er ikke klar til bruk. Hver teknologi med generelt anvendelsesområde trenger et fullstendig nytt sett av innsatsvarer eller mellomprodukter før den kan bli implementert. Oppdagelsen og utviklingen av disse innsatsvarene kan være en ressurskrevende aktivitet, og det vil gå en stund før en tilstrekkelig stor kritisk masse med innsatsvarer og ferdige produkter er utviklet før det er lønnsomt for bedrifter å skifte ut teknologien som tidligere var rådende. Denne prosessen, hvor ressurser først blir satt inn i utviklingen av en ny teknologi før resultatene gjenspeiles i mer effektiv produksjon og høyere verdiskapning, kan gi svingninger i økonomisk aktivitet. Det kan også være verdt å nevne at det i startfasen av en slik innovativ prosess kan være vanskelig å se konsekvensene av den nye teknologien. Dette gjør at det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen av både ny teknologi og nye anvendelser. Det kan derfor være vanskelig for innovatøren å skaffe risikoavlastning i forbindelse med utviklingen av ny teknologi og nye produkter, og mange prosjekter og bedrifter vil mislykkes på grunn av at den teknologiske utviklingen gikk i en annen retning enn det som var antatt.

Det er i første rekke to typer eksternaliteter som har vært diskutert i forbindelse med denne typen innovasjoner. Den første typen har paralleller med eksternalitetsproblemene som har vært diskutert ovenfor: En innovatør av en teknologi med generelt anvendelsesområde har problemer med å fullt ut å sikre seg den økte verdiskapningen som følger av innovasjonen. Dette gjør at inntektene som følge av utvikling av teknologier med generelt anvendelsesområde blir for lave, og at produksjonen av denne typen teknologi blir for lav. Den andre typen eksternalitet har sammenheng med at de sektorene som benytter den generelle teknologien i anvendte produkter og prosesser, må ta utgangspunkt i den teknologien som allerede er tilgjengelig. Dersom de anvendte sektorene gikk sammen om å utvikle en ny eller forbedret teknologi med generelt anvendelsesområde, kunne dette bedret lønnsomheten og gitt sterkere insentiver til utvikling av denne teknologien, noe som ville vært fordelaktig for alle parter. Dette fenomenet blir gjerne omtalt som «innovative komplementariteter», dvs. at produktiviteten til forskning og utvikling i en anvendt sektor eller nedstrømssektor øker som følge av innovasjoner i den generelle teknologien, og kan ses på som et koordineringsproblem.

Myndighetene kan ha en rolle å spille i forbindelse med utviklingen av denne typen teknologier både ved bruk av offentlig midler for å stimulere til økt FoU, læring og innovasjon, og ved å bidra til å løse det koordineringsproblemet som oppstår ved at flere sektorer i økonomien vil dra nytte av utviklingen av teknologi. Ideelt sett kan en tenke seg at dersom alle bedriftene innen en næring eller bedrifter som er vertikalt relaterte har noe å tjene på å samarbeide, så burde partene kunne finne løsninger på koordineringsproblemet gjennom samarbeid og kontrakter. I praksis er det likevel trolig at myndighetene har en viktig oppgave i det å legge til rette for nærings- og sektorovergripende FoU og kunnskapsformidling.

Evolusjonær økonomisk teori

Innen økonomisk teori er det vanlig å anta at konsumenter og bedrifter maksimerer hhv. nytte- og profitt. Bak denne antagelsen ligger det at de økonomiske aktørene er rasjonelle, eller oppfører seg som om de var rasjonelle. Evolusjonær økonomisk teori er en forholdsvis ny og eksperimentell retning innen økonomifaget som baserer seg på at aktørene bare er begrenset rasjonelle. Isteden for å anta at aktørene har full oversikt over beslutningssituasjonene, og er i stand til å tilpasse seg optimalt i forhold til den aktuelle beslutningssituasjonen, blir aktørene i modellen utstyrt med et sett av handlingsregler. Disse handlingsreglene blir erstattet av nye dersom det over tid viser seg at reglene ikke leder til et godt utfall.

Anvendt på bedriftsadferd vil en typisk få situasjoner der det initielt er mange bedrifter. Over tid vil bedriftene med de beste handlingsreglene ha profitt og overleve, mens de bedrifter med mindre gode handlingsregler vil gå konkurs og forsvinne, eller bli omstrukturert. Bedrifter som forsvinner blir erstattet av nye bedrifter. Både nye og omstrukturerte bedrifter blir utstyrt med et nytt sett med handlingsregler som kan, men ikke trenger, være bedre enn de reglene som de etablerte bedriftene er utstyrt med. Dersom rammebetingelsene er stabile vil bedriftene på denne måten over tid få adferdsregler som stadig blir bedre, og på lang sikt vil populasjonen av bedrifter gjennom evolusjon og seleksjon få en adferd som ligger nært opp til profittmaksimerende adferd.

Teoriretningen er ikke så utviklet at en kan foreta formell velferdsvurdering av ulike tiltak for å stimulere til økonomisk vekst, men det er likevel klart at de rammebetingelsene som nyetablerte bedrifter står ovenfor har stor betydning for ressursallokeringen mellom nye og etablerte bedrifter, og derved for økonomisk utvikling og vekst. Dette skyldes at det er gjennom nyetableringer og omstruktureringer at nye ideer og nye metoder blir testet ut. Selv om de fleste nyetableringene viser seg å ikke være vellykkede, er den samfunnsøkonomiske kostnaden ved nyetableringer lav, samtidig som nyetableringer er viktige «laboratorier» for uttesting av nye ideer.

3.1.4 FoU og økonomisk vekst i en åpen økonomi

Ny kunnskap og ny teknologi overføres ikke bare mellom bedrifter, men også mellom land. Alle land i moderne åpne økonomier er avhengige av handelspartnerne få å få tilført maskiner og utstyr, innsatsvarer og konsumvarer. Samtidig vil et land gjennom handelspartnerne få et større marked å selge varer og tjenester i. Produksjonsmetoder, organisasjonsformer, produktdesign og produktutvikling blir overført mellom land både ved handel og ved annen internasjonal kontakt. Dette betyr at de problemene en bedrift står overfor når det gjelder å hente inn gevinsten knyttet til utviklingen av nye ideer og nye produkter, også vil gjelde internasjonalt i den forstand at andre land vil kunne dra nytte av de investeringene som et land foretar i utviklingen av ny kunnskap og nye ideer. Samtidig vil et land også kunne dra nytte av den teknologi- og kunnskapsutvikling som skjer i andre land. Det siste er kanskje spesielt viktig for en liten åpen økonomi som den norske.

Viktigheten av internasjonale kunnskapsoverføringer blir understøttet av analyser som tyder på at for små land kan en økning i handelspartnernes FoU-aktivitet være vel så viktig for landets produktivitetsutvikling som en økning i egen FoU-aktivitet. Analysene indikerer også at produktivitetsgevinsten av et lands investeringer i FoU er større i et stort industriland enn i et lite, mens et lite industriland med høy importandel vil få større produktivitetsgevinster av en økning i utenlandsk FoU enn et stort industriland med lavere importandel.

Den forskning og utvikling som skjer i Norge vil på de fleste områder være liten i forhold til den som skjer i resten av verden. Dette kan illustreres ved at den samlede norske FoU-innsatsen var på 15,4 mrd. 1990-kroner i 1997, sammenlignet med f. eks. 1 052 1990-mrd. kroner i EU og 1 652 mrd. 1990-kroner i USA. Når vi vet at andre land i alle fall delvis kan dra nytte av norsk FoU-innsats, og at et lite lands FoU-innsats nødvendig vis vil måtte være liten i forhold til den FoU-innsatsen som skjer i andre land, kan være fristende å trekke den konklusjonen at et lite land bør basere seg på den teknologiutvikling som skjer internasjonalt, og derfor være forsiktige med bruk av offentlige midler for å stimulere til egen FoU-innsats. Det er minst tre grunner til at denne konklusjonen kan være feil. For det første vil et land måtte ha et visst kunnskaps- og kompetansenivå for å kunne dra nytte av den teknologiutvikling som skjer internasjonalt. På bedriftsplan betyr dette at en bedrift som er i en bransje hvor teknologi- og kunnskapsutvikling er et viktig element i konkurransen, ofte må ha egen FoU-aktivitet for å holde tritt med den teknologiske utviklingen. På det nasjonale planet betyr dette at et visst kunnskapsnivå og egen forskningsaktivitet ofte er nødvendig for å være en attraktiv samarbeidspartner i internasjonal kunnskapsutvikling og –formidling og i internasjonale forskningsprosjekter, noe som igjen i alle fall til en viss grad er nødvendig for å kunne ta del i en større kunnskapsbase. For det andre er teknologiutvikling og FoU-aktivitet ofte sektor- eller næringsspesifikk. Dette betyr at selv om et lite land ikke kan være i front på alle områder, kan det være teknologisk ledende eller langt framme i de næringene hvor landet har forutsetninger for å hevder seg i internasjonal konkurranse, samtidig som det å være langt framme teknologisk i mange næringer også vil være en forutsetning for å være med å konkurrere. For det tredje kan investeringer i FoU være samfunnsøkonomisk lønnsomme selv også når andre land overtar deler av gevinsten av disse investeringene. Dette skyldes i så fall at gevinsten for innenlandske bedrifter og konsumenter er tilstrekkelig stor til å rettferdiggjøre investeringene i FoU.

Overførbarhet av teknologi og kunnskap har likevel konsekvenser for hvordan små land bør innrette seg med tanke på å bedre teknologi-, kunnskaps- og produktivitetsutviklingen. Økt åpenhet og færre handelsrestriksjoner kan gi en utvidelse av både kunnskapsbasen og produktspekteret ved at ny kunnskap og ny teknologi er innbakt i importerte varer og tjenester, og i utenlandske direkteinvesteringer. Videre vil den utvidelsen av markedet som økt åpenhet normalt medfører også kunne stimulere til økt egenutført FoU, og derigjennom til økt produktivitet og høyere økonomisk vekst. Dette skyldes at bedrifter som foretar FoU-investeringer kan dekke inn utviklingskostnadene i et større marked, og derved få sterkere økonomiske incentiver til teknologi- og produktutvikling som følge av at lønnsomheten i disse aktivitetene øker. Disse effektene – mer «importert» kunnskap og økt markedsstørrelse – er blitt framhevet som viktige kilder for produktivitetsforbedringer og økonomisk vekst, jf. bl.a. Romer (1990) og Coe og Helpman (1995).

Kunnskapsoverføring mellom land og mindre muligheter til å erverve gevinster av egen FoU-innsats enn det som kunne vært ønskelig ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering, kan føre til at det for det enkelte land er optimalt å utføre mindre FoU enn det som hadde vært mest gunstig om en hadde sett alle landene under ett. Dette taler for utvikling av internasjonalt forpliktende samarbeid om FoU og kunnskapsutvikling.

3.1.5 FoU og nyere innovasjonsforskning

Den viktigste grunnen til at FoU blir utført i næringslivet er at FoU bidrar til innovasjonsarbeidet i bedrifter, og på denne måten styrker bedriftenes konkurranseevne. Bedrifter utfører med andre ord FoU som ledd i en eksplisitt eller implisitt innovasjonsstrategi. FoU utgjør likevel bare en del av det samlede innovasjonsarbeidet, og det er derfor viktig å tenke over hvordan FoU inngår i innovasjonsstrategien og i bedriftenes adferd. I dette avsnittet blir det diskutert hvordan nyere forskning om innovasjon kan påvirke vårt syn på FoU og FoU-politikk.

Innovasjon er nyskapning – det involverer å gjøre nye ting på nye måter. Både nye produkter, nye prosesser, nye organisasjonsmetoder og nye tjenester er derved innovasjon. Hvis innovasjon er nyskapning må det involvere læring (hvis vi på forhånd viste hvordan noe skulle gjøres ville det tross alt ikke være en nyskapning). Hvis vi tenker på teknologi som en form for kunnskap relatert til produktive transformasjoner, så er læring en prosess som utvider den eksisterende kunnskapsbasen. En stor del av moderne innovasjonsforskning har derfor fokusert på kildene for, egenskapene til, og karakteristikkene til læring og kunnskap.

Innovasjonsforskning er et relativt nytt felt. Det var først på 80-tallet denne forskningen fikk et visst omfang, og etter dette har det vært forsket på mange aspekter ved kunnskapsutvikling med utgangspunkt i en rekke fagdisipliner. Mye av forskningen har hatt empirisk karakter – ved hjelp av case-studier og statistiske analyser har den bestått i relativ grunnleggende forskning i de dypereliggende kjennetegnene ved innovasjon. Denne empiriske forskningen har vært understøttet av nye datakilder (spesielt undersøkelser om innovasjonsaktivitet og –resultater som omfatter hele økonomien), så vel som forbedrede FoU-data, forbedrede data om patentering og databaser om vitenskapelig publisering.

Studier som bruker disse og tilsvarende datakilder har endret våre oppfatninger om hva som kjennetegner innovasjon, og om sammenhengen mellom innovasjon og økonomisk vekst. Mye av den allment vedtatte kunnskapen om innovasjon har vært utfordret, og dette har fått implikasjoner for vår forståelse av hvilken betydning FoU har.

Sentralt i moderne innovasjonsforskning er forkastingen av ideen om at innovasjon følger av en tidligere oppdagelsesprosess – den såkalte «linære innovasjonsmodellen». Det var i første rekke to kilder for dette lineære synet på innovasjon. Den ene var ideen om at innovasjon kom fra oppdagelser i grunnforskning, og at grunnforskning ga en strøm av resultater som så ble omskapt til industriell innovasjon av bedrifter. Den andre kilden for dette synet var arbeidet til økonomen Joseph Schumpeter, som med utgangspunkt i en bedrift tok et skrittvist syn på innovasjon. Han karakteriserte innovasjonsprosessen ved tre faser; oppfinning (oppdagelsen av et nytt teknisk prinsipp og demonstrasjonen av at det virker), innovasjon (utviklingen av oppfinningen til dens kommersielle form), og spredning (prosessen hvor brukerne tar i bruk oppfinningen).

Disse «linære» innovasjonsmodellene impliserte at en form for grunnforskning var nødvendig for innovasjon. Fra et perspektiv kan moderne forskning ses på som en forkastning av disse tankene om at innovasjon skjer skrittvis. Moderne forskning tenderer til å se på FoU som en komponent i en kompleks blanding av aktiviteter i bedrifter. Innovasjon i en bedrift kommer som en følge av interaksjon mellom markedsstrategier, design-prosesser, kompetanseutvikling, anskaffelsen av ny kapital og nye innsatsvarer (sammen med det å lære seg å bruke disse), og så videre. I tillegg vil det normalt være slik at den kunnskapen som en bedrift bruker i innovasjonsprosessen ikke bare kommer fra bedriften: Bedrifter samhandler med leverandører, kunder, konsulenter, universiteter, forskningsinstitutter og lignende. FoU er derfor sett på som en del av en generell søke- og læreprosess, som i stor grad er formet av en generell konkurransestrategi, og som interagerer med en bredere kunnskapsskapningsprosess i andre bedrifter og organisasjoner.

Innovasjon er sett på som en gjennomgripende, kollektiv, kumulativ og usikker prosess. Når en skal oppsummere innovasjonsforskning med fokus på FoU-politikk, er det minst seks sentrale konklusjoner som er robuste i den forstand at de får sterk støtte i vidt anvendbare data, og i empirisk forskning på tvers av land og næringer.

Innovasjon er gjennomgripende. Innovasjon er ikke noe som bare skjer i en relativt liten gruppe høyteknologi-næringer, eller noe som blir drevet fram av en liten gruppe av næringer eller teknologier. Nye innovasjonsdata, spesielt fra EU, viser klart at innovasjon skjer i alle næringer i alle europeiske land. Næringer som er sett på som «tradisjonelle» eller modne genererer ofte en betydelig del av salget fra teknologisk sett nye produkter og prosesser. På samme måte er tjenestesektoren svært innovativ i alle sine aktiviteter, og dette er særlig viktig siden tjenestesektoren er den største sektoren i alle utviklede økonomier. Implikasjonen av dette er at en ved utformingen av en FoU-politikk må ta hensyn til behovene til et bredt sett av sektorer og næringer.

Innovasjon er basert på samarbeid og interaktiv læring . Innovasjon i bedrifter skjer sjeldent uten teknologisk samarbeid og samhandling. Utvikling av kunnskap skjer i en interaktiv prosess hvor andre bedrifter, organisasjoner, vitenskaps- og teknologiinfrastruktur o.l. deltar. Empirisk forskning i en rekke land viser at innovative bedrifter er samarbeidende bedrifter, at samarbeidet foregår over lang tid, og at den offentlig støttede infrastrukturen (slik som universiteter og forskningsinstitutter) er viktige samarbeidspartnere. Implikasjonen av dette er at FoU-politikk må ha et fokus som er bredere enn den individuelle bedriften.

Innovasjon er svært usikker. Innovasjon involverer en stor grad av usikkerhet, både i teknologiske og økonomiske termer. Det har sjeldent vært mulig å forutse hvor innovasjon fører, selv ikke i generelle termer. Det er også svært vanskelig å forutse de økonomiske utfallene av nye produkter og prosesser. Bedrifter gjør ofte betydelige prediksjonsfeil, selv når bedriftene er godt informerte og ledet av godt kompetente og kunnskapsrike mennesker. Dette fører til betydelige problemer for bedrifter når de skal foreta investeringsbeslutninger hvor innovasjonsaktivitet inngår. Politikkimplikasjonen er enkel: En FoU-politikk som involverer å velge spesifikke høy-vekst teknologier vil med høy sannsynlighet slå feil.

Klynger er viktige og reflekterer nasjonale og regionale mønstre for industriell og teknologisk spesialisering. Et resultat som viser seg i en rekke studier er at klynger synes å være sentrale i forhold til komparative fortrinn. «Horisontale» klynger – i betydningen en gruppe bedrifter i samme næring – er svært vanlig, og synes å være sammenfallende med bedre økonomiske resultater for bedrifter i klyngen. «Vertikale» klynger – i betydningen langvarige relasjoner mellom bedrifter som utfører ulike aktiviteter – reflekterer nasjonale spesialiseringer som ofte varier svært mye. Det er visse indikasjoner på at klynger som går over landegrensene kan bli mer viktige. Disse spesialiserings-mønsterene er kumulative, bygges opp over en lang periode, og er vanskelige å endre. Implikasjonen av dette er at de som utformer politikken alltid må være oppmerksomme på de spesifikke spesialiseringene i et land eller en region; FoU må reflektere disse mønstrene, og det må også den overordnede sammensetningen av politikkinstrumenter.

Innovasjon er systemavhengig. Et av de mest gjennomgående temaene i moderne innovasjonsstudier er ideen at innovasjon utført av bedrifter ikke kan forstås kun i lys av uavhengig beslutningstakning på bedriftsnivå. Bortsett fra samarbeid, som er diskutert ovenfor, er det bredere faktorer som former bedriftsatferd: Den sosiale og kulturelle sammenhengen, institusjonelle og organisatoriske forhold, regulatoriske systemer, infrastruktur, prosessen som skaper og sprer vitenskapelig kunnskap og lignende. Til sammen utgjør disse faktorene et system, og systembetingelser kan ha en betydelig innflytelse på i hvilken grad bedrifter kan ta innovasjonsbeslutninger og på hvilken måte disse blir tatt. For FoU-politikk betyr dette at en må vurdere de spesifikke karakteristikkene til systemet, dets struktur og dynamikk.

Det er en sterk vitenskap- og teknologiinteraksjon. Vitenskapssystemet er viktig for innovasjon, og det er en sterk interaksjon mellom teknologi og vitenskap. Mange oppfinninger trekker på vitenskap – analyser av patenter viser for eksempel at det har vært en dramatisk økning i siteringer i patenter fra vitenskapelig arbeid, og at en svært stor andel av de siterte artiklene er produsert innen offentlige vitenskapelige forskningsorganisasjoner. Andre studier har vist sterke men indirekte interaksjoner, hvor næringer ofte påvirker retningen på vitenskapelig forskning samtidig som de også bruker resultatene. Ut fra dette perspektivet trekker mange tradisjonelle næringer intensivt på vitenskapelige resultater i næringsvise kunnskapsbaser. Selv om vitenskap ikke frambringer råmaterialet for innovasjoner på en enkel måte, forblir vitenskap et sentralt element i de næringsvise kunnskapsbaser på tvers av økonomien. En politikkimplikasjon av dette er at vi trenger en god forståelse av hvordan forskningsresultater brukes i alle næringer. En annen implikasjon er at vi ikke kan isolere en politikk for industriell FoU fra en mer generell støtte til det vitenskapelige systemet.

3.1.6 Oppsummering

Tradisjonell vekstteori behandler ikke utviklingen av ny teknologi og ny kunnskap som resultatet av en bevist innsats foretatt av økonomiske aktører for å oppnå høyere lønnsomhet. Empiriske undersøkelser basert på denne teoriretningen viser likevel at teknologisk utvikling også innen denne retningen er en svært viktig faktor når en skal forklare økonomisk vekst. Tilhengerne av tradisjonell vekstteori argumenterer for at nye ideer, ny kunnskap og nye forskningsfelt ofte dukker opp uten at disse er styrt av økonomiske mekanismer, i den betydning at det ikke er økonomiske motiver som driver den teknologiske utviklingen. Selv om tilhengerene av tradisjonell vekstteori er enig i at en del av FoU- og innovasjonsaktiviteten skjer i næringslivet, mener de at prosessen som skaper innovasjoner, ny kunnskap og nye ideer ikke kan modelleres som en økonomisk motivert forretningsaktivitet. Myndighetene har innen denne stiliserte rammen begrensede muligheter til å påvirke den økonomiske veksten på lang sikt, men et godt skole- utdanningssystem, gode forskningsmiljøer, effektive systemer for spredning av kunnskap og kunnskapsoverføring fra utlandet kan likevel bidra til å legge forholdene til rette for økt produktivitet og økonomisk vekst og utvikling.

Nyere vekstteori fokuserer på de økonomiske drivkreftene bak den teknologisk utviklingen. Investeringer i forskning og utvikling blir foretatt av personer og bedrifter som ønsker å oppnå høyere fortjeneste gjennom utvikling av ny teknologi, nye prosesser og ny kunnskap. Summen av en rekke nye produkter og prosesser øker produktiviteten og produksjonen i økonomien, og kan gi vedvarende økonomisk vekst. Eksterne virkninger og koordineringsproblemer knyttet til utviklingen av ny teknologi og ny kunnskap gjør at det kan bli foretatt mindre forskning og utvikling enn det som samfunnsøkonomisk er mest gunstig. I den grad den samfunnsøkonomiske avkastningen av forskning og utvikling er høyere enn den bedriftsøkonomiske, kan myndighetene med fordel stimulere til økt forskning og utvikling og økt kunnskapsakkumulasjon i samfunnet, og på den måten direkte bidra til høyere økonomisk vekst også på lang sikt.

Den evolusjonære vekstteorien er ikke basert på profitt- og nyttemaksimerende adferd, men på at økonomiske aktører over tid utvikler et handlingsmønster som ligner på profitt- og nyttemaksimerende adferd ved at de aktørene med den beste adferden overlever. Teoriretningen er ikke tilstrekkelig utviklet at en kan foreta formell velferdsvurdering av ulike tiltak for å stimulere til økonomisk vekst, men det er likevel klart at de rammebetingelsene som nyetablerte bedrifter står overfor har stor betydning for ressursallokeringen mellom nye og etablerte bedrifter, og derved for økonomisk utvikling og vekst. Dette skyldes at det er gjennom nyetableringer og omstruktureringer at nye ideer og nye metoder blir testet ut.

Ny kunnskap og ny teknologi overføres ikke bare mellom bedrifter og personer, men også mellom land. Dette gjør at utenlandsk FoU-aktivitet kan være vel så viktig for produktivitetsutviklingen og den økonomiske veksten i Norge som innenlandsk FoU-aktivitet, uten at dette gjør egen FoU-aktivitet overflødig. Økt åpenhet kan gi en utvidelse av kunnskapsbasen og produktspekteret, ved at ny kunnskap og ny teknologi er innbakt i importerte varer og tjenester og i utenlandske direkteinvesteringer, og sterkere incentiver til egen FoU-aktivitet ved at et større marked kan øke lønnsomheten ved utviklingen av nye og bedre produkter. Problemene knyttet til kunnskapsoverveltning mellom land kan reduseres ved at flere land går sammen om FoU-prosjekter på områder hvor disse overveltingseffektene er viktige.

Moderne innovasjonsforskning forkaster tanken om at innovasjon følger av en tidligere oppdagelsesprosess – den såkalte «linære innovasjonsmodellen» – men fokuserer på at utvikling av kunnskap skjer i en interaktiv prosess hvor andre bedrifter, organisasjoner, vitenskaps- og teknologiinfrastrukturen o.l. deltar. Innovasjon er en gjennomgående i den forstand at innovasjon er ikke noe som bare skjer i en relativt liten gruppe høyteknologi-næringer, eller noe som blir drevet fram av en liten gruppe av næringer eller teknologier, men er noe som skjer i et bredt sett av sektorer og næringer, også i næringer som tradisjonelt blir sett på som «lav-teknologi» næringer. I sum er innovasjon en kollektiv, kumulativ og usikker prosess som skjer i et samspill mellom en rekke ulike sektorer i økonomien og i de fleste bedrifter og næringer.

3.2 Markeds- og systemsvikt knyttet til FoU

Hovedbegrunnelsen for offentlig støtte til næringslivets FoU, er at bedriftene investerer for lite i FoU i forhold til hva som er ønskelig fra samfunnets side. I denne delen av kapitlet drøftes markeds- eller koordineringssvikt med utspring i FoU-investeringers særegne karakter. Det vises til kapittel 8 for en drøfting av offentlige tiltak som svar på de ulike formene for markeds- eller koordineringssvikt som gjennomgås i dette kapitlet.

3.2.1 Ny teknologi og ny kunnskap er særegne goder

Det kan være nyttig å dvele litt ved hva som gjør at produkter, prosesser, løsninger mv. basert på ny kunnskap eller nye ideer skiller seg vesentlig fra andre, tradisjonelle goder, som f.eks. råvarer.

Forskning og utvikling leder frem til ny kunnskap, nye løsninger og ideer, nye eller forbedrede produkter eller mer effektiv produksjonsteknologi. Av og til leder FoU til radikale innovasjoner som fører til framveksten av helt nye næringer eller påvirker hverdagen til store deler av verdens befolkning. Men som regel leder FoU til en mindre forbedring av et eksisterende produkt eller en liten vri på tidligere løsninger som bidrar til å øke inntjeningen for en bedrift. Det kan ved første øyekast være vanskelig å se fellestrekkene ved f.eks. oppdagelsen av prinsippet for vaksinen og utviklingen av barnetannbørster som skifter farge når man pusser tennene. Til tross for enkelte åpenbare forskjeller – både vaksinering og videreutvikling av tannbørster er basert på at, svært forenklet, noen fikk en god idé eller tenkte helt nytt .

FoU kan betraktes som en innsatsfaktor i produksjon av ny kunnskap og ny teknologi. FoU som innsatsfaktor forstås her som den innsatsen en bedrift legger ned for å komme frem til ny kunnskap og nye løsninger. Den viktigste bestanddelen i FoU-arbeidet er innsatsen til de ansatte som er involvert i FoU-virksomheten, og den største utgiftsposten er normalt lønnskostnader. I tillegg kommer driftskostnader og utgifter til bygning og annen realkapital (kontormaskiner, teknologisk utstyr osv.). To andre faktorer må imidlertid trekkes frem som innsatsfaktorer i produksjon av ny kunnskap og ny teknologi, til tross for at grenselinjene mellom de ulike innsatsfaktorene er uklare. Den ene er den generelle kunnskapen bedriften har tilgang til. En viktig egenskap ved ny kunnskap er at den bygger på tidligere kunnskap. Bedriften har ofte en intern kunnskapsbase som følge av erfaringer og tidligere FoU-investeringer. Videre kan den ha tilgang til en felles kunnskapsbase for bransjen eller for samfunnet som helhet. Den andre faktoren som er viktig for utviklingen av ny kunnskap, er evnene og kunnskapen enkeltpersoner involvert i FoU-virksomheten besitter, som er uløselig knyttet til disse personene («tacit knowledge»). Hvorvidt en bedrift har mulighet til å utnytte tilgjengelig kunnskap til å utvikle ny kunnskap og nye løsninger, er ofte avhengig av at bedriften har arbeidskraft med evner til å forstå, fortolke og bruke denne kunnskapen i nye sammenhenger.

Ny kunnskap er et ikke-rivaliserende og lite ekskluderbart gode

Det som er så spesielt med en ny idé eller ny løsning, er at det ikke er noen fysiske hindringer for at et ubegrenset antall aktører kan utnytte den samtidig. Kunnskap, ideer eller løsninger går således under det som i teorien kalles ikke-rivaliserende goder . Dette står i motsetning til rivaliserende goder , der én persons bruk av godet ekskluderer en annen persons konsum av det samme godet. Rivaliserende goder må bli produsert hver gang de skal konsumeres. De aller fleste varer og tjenester, alt fra jordbær og CD-spillere til advokattjenester og legetimer, er således rivaliserende goder.

Utviklingen av ny teknologi og kunnskap er som regel karakterisert ved høye engangskostnader, mens kostnaden ved at én person til benytter teknologien er lav eller lik null. Microsoft investerte flere hundre millioner dollar på å utvikle det første eksemplaret av Windows NT, mens det andre eksemplaret kostet kun om lag 50 cents – kostnaden ved å kopiere programmet. Når Windows NT i dag distribueres via Internett, er kostnaden ved en ytterligere kopi tilnærmet lik null.

Årsaken til at man likevel kan ha positive marginalkostnader ved produksjon av teknologiprodukter, er at det ikke-rivaliserende godet – kunnskapen – er bakt inn i et rivaliserende gode. Teknologiske produkter må således forstås som en sammensetning av goder med ulik karakter.

Selv om det er fysisk mulig at et ikke-rivaliserende gode brukes av et ubegrenset antall personer samtidig, betyr ikke det at godet nødvendigvis er fritt tilgjengelig. Et gode er ekskluderbart dersom eieren eller produsenten har muligheten til å hindre andre i å bruke det, og på den måten kan ta betalt dersom andre konsumerer godet. Ekskluderbarhet kan sikres ved for eksempel fysisk besittelse, via det juridiske systemet, eller hemmelighold. Både rivaliserende og ikke-rivaliserende goder kan være mer eller mindre ekskluderbare. Fast eiendom og kodede satelittoverføringer er eksempler på hhv. et rivaliserende og et ikke-rivaliserende gode med høy grad av ekskluderbarhet.

Private goder er objekter som er rivaliserende og som har høy grad av ekskluderbarhet. Goder som er gjenstand for «almenningens tragedie» er rivaliserende, men har liten grad av ekskluderbarhet. Det klassiske eksempelet på almenningens tragedie er overutnytting av felles beiteområder. Kostnaden ved å la ei ku beite deles av alle bønder, mens eieren av kua får hele gevinsten. Resultatet er overbeiting, og i verste fall uttæring av beiteområdet. Et annet eksempel er overfiske i uregulerte internasjonale fiskeomårder. Ikke-rivaliserende goder som ikke er ikke-ekskluderbare, kalles ofte kollektive goder . Resultater fra grunnforskning faller inn under denne kategorien.

Samfunnet har til dels et valg med hensyn til grad av ekskluderbarhet. For rivaliserende goder har samfunnet sørget for klare juridiske eiendomsrettigheter. Patenter og copyrights er juridiske virkemidler for å øke graden av ekskluderbarhet for ny teknologi og ny kunnskap. Patentbeskyttelse sikrer imidlertid ikke perfekt ekskluderbarhet. Det skyldes bl.a. at patentet er tidsbegrenset, og at patenter ikke nødvendigvis kan forhindre kunnskapen eller teknologien i å spres til andre bedrifter.

Eiendomsrett til ny kunnskap – en samfunnsmessig interessekonflikt

Samfunnet står overfor en konflikt mellom å sikre incentiver til at bedriftene skal investere i FoU, som tilsier sterke eiendomsrettigheter – og optimal utnyttelse av den eksisterende kunnskapen, som tilsier at kunnskapen stilles fritt tilgjengelig.

Dersom en ønsker å gi incentiver til verdifulle oppdagelser, bør en sikre oppfinneren høy avkastning på oppdagelsen. Intellektuelle eiendomsrettigheter (patent) gir oppfinneren en monopolmakt som gjør det mulig for bedriften å ta en pris over de løpende produksjonskostnadene, og på den måten få en inntjening som dekker FoU-investeringene. En kan for eksempel vanskelig forestille seg at en bedrift ville gått inn i software-markedet og betalt de høye kostnadene for å utvikle et nytt produkt, hvis den ikke kunne sette prisen over marginalkostnaden og således dekke sine utviklingskostnader.

Etter at en ny ide eller løsning er fremskaffet, er det imidlertid samfunnsøkonomisk ønskelig at det skal koste minst mulig å utnytte den nye ideen. Dette kan illustreres med et eksempel på en oppfinnelse med ekstremt høy samfunnsøkonomisk verdi, vaksinen . Det beste for samfunnet er opplagt at kunnskap om vaksinering stilles fritt tilgjengelig slik at alle kan dra nytte av den. En ønsker derfor at prisen på utnyttelsen av denne kunnskapen skal være lik null etter at den er utviklet. Dersom Edward Jenner som oppdaget prinsippet bak vaksinering på 1700-tallet, hadde fått en evigvarende patent på sin oppdagelse, kan man bare tenke seg hvor stort tap dette hadde vært for samfunnet. (I virkeligheten har ikke Jenner eller hans etterfølgere fått noe av gevinsten når forskere og leger over hel verden bruker hans oppfinnelse.)

I mange tilfeller vil det derfor være mer hensiktsmessig å gi incentiver ved at samfunnet belønner oppfinneren, for deretter å stille den nye oppdagelsen fritt tilgjengelig for videre utnyttelse for hele samfunnet. Et slikt belønningssystem er vanligere for grunnforskning enn for kommersielt rettet forskning og innovasjon, der det er mer vanlig å sørge for sterke intellektuelle eiendomsrettigheter.

En balanse mellom hensynet til utnyttelse av eksisterende kunnskap og hensynet til sterke incentiver forsøkes oppnådd bl.a. ved å tildele ufullstendige eller tidsbegrensede eiendomsrettigheter. Tildelingen av eiendomsrettigheter reflekterer også til en viss grad at den samfunnsøkonomiske betydningen av kunnskapsspredning oppfattes som ulik for ulike goder. For enkelte ikke-rivaliserende goder, for eksempel innenfor litteratur eller musikk, tildeles copyright-beskyttelse med mye lenger varighet enn patentbeskyttelse. Selv om en bedrift kan få eiendomsrett til ny teknologi og på den måten kontrollere markedet i en kortere eller lengre periode, kan nye bedrifter komme inn på markedet ved å tilby tilsvarende, men litt annerledes (og bedre) produkter.

3.2.2 Privat vs. samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Nøkkelen til incentivproblemene i produksjon av ny kunnskap og ny teknologi ligger i at kunnskapen overføres til andre bedrifter uten at bedriften som har utviklet kunnskapen kompenseres (fullt ut) for dette. Dersom bedriften som har utviklet ny teknologi i begrenset grad kan hindre andre bedrifter i å utnytte den nye teknologien kommersielt, reduseres bedriftens incentiver til å investere i FoU, fordi den ikke er i stand til å fange opp hele avkastningen fra sin investering. I slike tilfeller vil avkastningen for den enkelte bedrift være lavere enn den samfunnsøkonomiske avkastningen fra en FoU-investering . Dette avsnittet går nærmere inn på årsaker til at den privatøkonomiske lønnsomheten på FoU-prosjekter kan avvike fra den samfunnsøkonomiske.

Kanaler for overføring av kunnskap

Når kunnskap overføres mellom aktører utenom markedet, har bedriftene begrensede muligheter til å ta seg betalt for den gevinsten andre aktører får fra deres FoU-investeringer. En snakker derfor ofte om kunnskaps lekkasjer . Disse er det verken mulig eller samfunnsøkonomisk ønskelig å hindre. Den enkelte bedrift vil imidlertid kunne ha et tosidig forhold til kunnskapsoverføringer. På den ene siden vil bedriften kunne ha stort utbytte av å ha tilgang til felles kunnskapsbaser, gjensidig utveksling av kunnskap, læring av andre bedrifters mer eller mindre vellykkede FoU-prosjekter, deltakelse i forskningssamarbeid mv. På den andre siden kan bedriften ønske å beskytte seg mot at kunnskap lekker til konkurrerende bedrifter som kan utnytte denne til å imitere et produkt eller en prosess, eller til å utvikle nye og bedre produkter eller prosesser. I dette avsnittet ser en på noen viktige kanaler for overføring av kunnskap utenom markedet.

En viktig kanal for kunnskapslekkasjer, er mobile arbeidstakere. Det kan være vanskelig for en bedrift å hindre tidligere arbeidstakere i å spre kunnskapen de har opparbeidet seg mens de arbeidet i bedriften. Vellykkede FoU-prosjekter i bedriften kan også gi forskningspersonale incentiver til å skifte jobb eller starte for seg selv, for å kapitalisere kunnskapen de sitter inne med. Et eksempel på overføring av kunnskap via mobil arbeidskraft finner en i historien om Norsk Data. Etter at Norsk Data som følge av en mislykket omstillingsprosess gikk fra produksjon av datamaskiner og programvare til salgs- og servicevirksomhet, etablerte en rekke av de tidligere ansatte mindre selskaper, der de kunne utnytte kommersielt den kunnskapen de hadde opparbeidet seg i Norsk Data. En kan derfor tenke seg at FoU-virksomheten i Norsk Data har gitt stor avkastning som ikke Norsk Data har vært i stand til å innkassere.

Kunnskapslekkasjer kan også skje via patentsystemet. For å få patent på en oppfinnelse, må en gi detaljert informasjon om oppfinnelsen. På denne måten blir kunnskapen i prinsippet tilgjengelig for andre for videreutvikling og alternativ anvendelse, selv om innovatøren får en beskyttelse mot ren kopiering. Dette kan være en av grunnene til at enkelte bedrifter velger ikke å patentere sitt produkt eller sin idé, men i stedet velger for eksempel hemmelighold i den grad det er mulig. Coca Cola Company har for eksempel aldri patentert oppskriften på coca cola, men har i alle år holdt oppskriften strengt hemmelig. Mustads metode for å produsere fiskekroker er også et eksempel på en vel bevart hemmelighet.

Graden av kunnskapslekkasjer fra et FoU-prosjekt i næringslivet vil i noen grad kunne være avhengig av hvorvidt prosjektet er kommersielt vellykket. Kommersialisering bidrar til å spre kunnskapen, bl.a. fordi kunnskapen bygges inn i et produkt eller en prosess. Andre bedrifter kan som nevnt til en viss grad tilegne seg ekstern kunnskap fra bl.a. patentbeskrivelser og mobil arbeidskraft, men de vil trolig kunne tilegne seg mer av kunnskapen, og raskere, dersom bedriftens forskningsresultater faktisk munner ut i kommersielle produkter og prosesser. Ikke minst kan konkurrenter tilegne seg den kunnskapen som ligger innbakt i selve produktet («reverse engineering»).

Via internasjonalt samkvem og handel skjer kunnskapsoverføringer ikke minst mellom land. Spredning av kunnskap skjer over landegrensene både ved at innenlandske bedrifter får tilgang til kunnskap generert i utlandet, f.eks. gjennom import når kunnskapen er innbakt i produkter og kapitalutstyr, og ved eksport ved at det kan føre til kommunikasjon mellom innenlandske eksportører og kunnskapsrike utenlandske kunder. Kunnskapslekkasjer via internasjonal handel fører på denne måten til at innenlandske produsenter får tilgang til en større kunnskapsbase. Motsatsen til dette er at noe av den kunnskapen som genereres ved innenlandske investeringer i FoU, vil lekke ut av landet. En annen kanal for kunnskapsoverføringer mellom land er direkte investeringer , dvs. når utenlandske investorer går aktivt inn på eiersiden i en bedrift.

All form for interaksjon mellom aktører vil normalt ha et element av kunnskapsoverføring. Ulike former for nettverk vil være sentrale kanaler for overføring av kunnskap. En skal heller ikke undervurdere betydningen av mer uformelle møtesteder (som for eksempel på pub etter jobb) for utveksling av kunnskap og ideer. Dersom overføringen av kunnskap er betinget av at det er geografisk nærhet mellom aktørene (som i sistnevnte eksempel) kan det gi grobunn for næringsklynger. (I avsnitt 3.2.4.2 går en noe nærmere inn på årsaker til at det kan oppstå klynger.)

Formelle eller uformelle nettverk, samt arbeidskraftmobilitet, er også viktige kanaler for overføring av kunnskap mellom offentlige forskningsmiljøer (universitets- og instituttsektor) og næringslivet.

Kunnskapsoverføring og markedskoblinger

Når bedrifter ikke kan sikre seg den fulle økonomiske gevinsten av sine nyvinninger, vil avkastningen for den enkelte bedrift være lavere enn den samfunnsøkonomiske avkastningen fra en FoU-investering. Dette avsnittet går nærmere inn på avviket mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet på FoU-prosjekter, og forsøker å gjøre rede for ulike markedsmessige, bedriftsspesifikke eller nasjonale forhold som kan påvirke dette avviket.

Vi har ovenfor understreket at nye ideer og ny kunnskap produsert i en bedrift ofte vil spres og gi nye løsninger og økonomiske gevinster også i andre bedrifter. Dette er hva man kan kalle «rene» eksternaliteter knyttet til FoU. I tillegg vil deler av avkastningen på FoU-investeringer kunne overføres til andre aktører via markedet, gjennom at konsumenter eller bedrifter, som følge av FoU-investeringene får bedre eller billigere produkter eller innsatsvarer. Positive markedskoblinger av denne typen, omtales gjerne som pekuniære eksternaliteter 1 .

Dersom FoU-investeringen f.eks. bidrar til å redusere produksjonskostnadene, vil bedriften i en konkurransesituasjon ofte velge å sette ned prisene. Innenfor økonomisk terminologi vil man si at konsumentoverskuddet øker. Konsumentoverskuddet utgjør differansen mellom hva konsumentene er villige til å betale for et produkt, og hva de faktisk må betale. Økt konsumentoverskudd kan skyldes bedre produkter eller reduserte priser. I teknologiintensive bransjer med sterk konkurranse, som computermarkedet eller telemarkedet, har en sett at store deler av avkastningen fra FoU har tatt form av bl.a. lavere priser på teletjenester, dvs. økt konsumentoverskudd.

Den privatøkonomiske avkastningen til bedriften som utviklet den nye ideen vil ikke inkludere kundenes gevinst eller andre bedrifters gevinst. Den samfunnsøkonomiske avkastningen til et prosjekt innbefatter imidlertid avkastningen til alle bedrifter eller konsumenter, som direkte eller indirekte får en avkastning av prosjektet. Overføring av kunnskap og markedsmessige koblinger kan således medføre at den samfunnsmessige avkastningen fra en FoU-investering avviker fra avkastningen for den enkelte bedrift. En del FoU-prosjekter som bedriftene finner ulønnsomme, kan vise seg å gi en rimelig avkastning i et helhetlig, samfunnsøkonomisk perspektiv. Det er derfor alminnelig antatt at kunnskapsoverføringer fører til for lavt nivå på FoU-investeringene i forhold til hva som er samfunnsøkonomisk optimalt. Nedenfor går en imidlertid inn på årsaker til at dette ikke nødvendigvis er en entydig konklusjon.

I hvilken grad en bedrift kan nyttiggjøre seg eksterne virkninger fra andre bedrifters FoU-innsats, er ofte avhengig av den selv har opparbeidet seg et visst kunnskaps- og teknologinivå gjennom egne FoU-investeringer. Kunnskapsoverføring kan således også bidra til å øke incentivene til å investere i FoU. Denne effekten kan motvirke de negative incentivene som følge av manglende evne til å innkassere hele gevinsten fra egen FoU-satsing.

Andre bedrifter som drar nytte av ny kunnskap eller ny teknologi generert fra en bedrifts FoU-innsats, er gjerne konkurrenter eller potensielle konkurrenter til bedriften. Yttertilfellet av dette er ren imitasjon, der andre bedrifter kopierer innovasjonen til bedriften. Mer vanlig er det at konkurrerende bedrifter utvikler lignende eller litt bedre produkter, til lavere kostnader pga. den kunnskapen de har tilegnet seg som følge av den første bedriftens FoU. Dette har to effekter på den samfunnsøkonomiske avkastningen av den opprinnelige FoU-investeringen. På plussiden er avkastningen til de konkurrerende bedriftene samt økt konsumentoverskudd som følge av at billigere eller bedre produkter introduseres på markedet. På minussiden er tapt profitt til bedriften som foretok den opprinnelig FoU-investeringen.

En del av overskuddet til den innoverende bedriften vil altså kunne være en ren overflytting av overskudd fra bedrifter som er blitt mindre lønnsomme. Den delen av overskuddet som skyldes kapret profitt fra andre bedrifter, bør da renses ut av det bedriftsøkonomiske overskuddet ved beregningen av det samfunnsøkonomiske overskuddet av investeringen.

Et eksempel på dette er hentet fra farmasinæringen. På 1970-tallet ble legemiddelet Tagamet introdusert, et syrereduserende produkt med stort kommersielt potensiale, i tillegg til høy samfunnsøkonomisk verdi. Ikke lenge etter ble imidlertid Zantac introdusert på markedet, et legemiddel med samme funksjon som Tagamet, men med noe færre bivirkninger. Zantac ble snart dominerende på markedet. Samfunnsøkonomisk sett hadde introduksjonen av Zantac tre effekter. På plussiden fikk produsenten av Zantac en profitt, mens konsumentene nøt godt av et noe bedre produkt og lavere pris som følge av konkurransen mellom de to produsentene. På minussiden mistet produsenten av Tagamet en profittstrøm den ellers kunne ha fått. En kan tenke seg at den samfunnsøkonomiske merverdien av introduksjonen av Tagamet var relativt beskjeden, til tross for at produsenten fikk høy avkastning.

Betydningen av markedsmakt

Sammenhengen mellom konkurranseforhold og innovasjon har blitt viet mye interesse. Markedsmakt kan trekke i ulike retninger i forhold til innovasjon. På den ene siden vil markedsmakt redusere sannsynligheten for at deler av avkastningen fra FoU-investeringen overføres til andre aktører, noe som øker lønnsomheten ved å drive FoU. På den andre siden kan stabil markedsmakt svekke bedriftens incentiver til å utvikle nye produkter og tjenester, som ofte vil være motivert av ønsket om å beholde eller øke markedsandeler. Usikkerhet omkring fremtidig teknologiutvikling vil imidlertid kunne oppveie for dette disincentivet. Det er en risiko for at en eksisterende markedsposisjon er forbigående, slik at en vedvarende FoU-innsats er den sikreste strategien for å overleve i markedet. Usikkerheten omkring fremtidig teknologiutvikling og konkurranseforhold kan derfor i seg selv virke fremmende for bedriftens incentiver til FoU-investeringer.

Uten å ta stilling til hva nettoeffekten av markedsmakt vil være på bedriftens incentiver, vil vi i dette avsnittet gå inn på årsaker til at en FoU-intensiv bedrift kan oppnå markedsmakt.

En bedrift kan komme i en monopolsituasjon dersom utnyttelsen av en oppdagelse krever spesielle kunnskaper, utstyr eller andre forhold som er vanskelig tilgjengelig for andre bedrifter. Dette kan for eksempel være stor produksjonskapasitet, et godt omdømme på markedet, eller ulike former for nettverk.

En bedrift kan også komme i en monopolsituasjon dersom den har et teknologisk forsprang. I enkelte tilfeller er det en så stor fordel å være førstemann på markedet med ny teknologi, at bedriften kan innkassere store deler av avkastningen fra oppfinnelsen, selv om kunnskapen som sådan er ubeskyttet. Denne fordelen kan oppstå når bedriften lykkes i å skaffe seg lojalitet blant konsumentene før andre bedrifter kommer på markedet med lignende produkter. Videre kan det være en læringsprosess i forhold til den nye teknologien som gjør at produksjonskostnadene kan synke ettersom bedriften akkumulerer mer erfaring. Synkende produksjonskostnader kan gjøre at bedriften kan opprettholde en stor markedsandel til tross for at konkurrentene kommer på markedet med tilsvarende produkter.

En bedrift kan oppnå monopolmakt dersom den lykkes i å sette en standard for såkalte «nettverksgoder». Et nettverksgode er karakterisert ved at verdien av godet (for konsumenten) øker desto flere som bruker godet. Et klassisk eksempel er telefonen. Enhver innehaver av telefon får en positiv nytte av at flere kobler seg til telefonnettet. Et nettverksgode trenger imidlertid ikke å være basert på en eller annen form for kommunikasjon mellom brukere av godet. Nettverket kan like gjerne oppstå fordi det er komplementaritet mellom ulike produkter. Et produkt med stor markedsandel vil tiltrekke seg investeringer i komplementære goder som tilpasses dette produktet. Dette befester markedsmakten til produsenten av det første godet, og gjør det stadig vanskeligere for konkurrenter å etablere seg på markedet, selv når de kan tilby et bedre eller billigere produkt. Det er for eksempel en alminnelig oppfatning at Sonys Betamax var en teknisk bedre videospiller enn VHS. Likevel lyktes produsenten av VHS, Matsushita og JVC, i å sette en standard på utleiemarkedet for videofilmer. I den grad Beta faktisk er en bedre videospiller en VHS, kan en være mer eller mindre låst i en situasjon der markedets valg ikke representerer det beste utfallet. Hver konsument foretrekker VHS, gitt at alle andre brukere har VHS . Valgene til tidligere konsumenter har en effekt på valgene til nye brukere.

Det er særlig vanskelig for nye konkurrenter å etablere seg i et nettverksmarked, fordi det normalt innebærer en kostnad for konsumenten å skifte produkt – til tross for at det nye produktet kan være bedre. Disse forholdene kan gjøre monopoler i nettverksmarkeder relativt stabile. (På kredittkortmarkedet – et klassisk nettverksmarked som domineres av MasterCard og Visa – har det kun vært ett selskap, Discovery (nå Novus), som har lykkes i å etablere seg med rimelig grad av suksess de siste 30 årene.)

3.2.3 Koordineringssvikt

Bedriftenes lønnsomhet ved å drive FoU, kan være avhengig av om de er i stand til å foreta koordinerte beslutninger eller etablere samarbeid. I dette avsnittet går vi inn på årsaker til at markedet ikke alltid vil generere tilstrekkelig samarbeid og koordinering til at det samfunnsøkonomiske gevinstpotensialet utløses.

Samarbeid

Dersom markedet på en eller annen måte internaliserer potensielle eksterne virkninger knyttet til FoU, reduseres avviket mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet. At virkningene internaliseres vil si at bedriften inkluderer avkastningen som tilfaller andre aktører på nyttesiden i analysen som ligger til grunn for bedriftens investeringsbeslutninger. Dette vil en i prinsippet kunne oppnå dersom aktørene som får en gevinst fra FoU-investeringen, samarbeider slik at det foretas en samlet nytte-kostnadsbetrakting. Private FoU-sammenslutninger kan således være markedets løsning på eksistensen av positive eksterne virkninger.

Bedrifter kan gå inn i FoU-sammenslutninger med andre aktører for å utnytte kunnskapsoverføringer og dele kostnadene forbundet med FoU som er av felles interesse. Kostnadsdeling blir ofte betraktet som den viktigste motivasjonsfaktoren for FoU-samarbeid, men undersøkelser viser at bedriftene selv oftest oppgir økt tilgang til kunnskap og teknologi som den viktigste årsaken (OECD, 1999). Videre kan FoU-samarbeid gjøre det lettere for bedriftene som deltar å etablere seg på nye markeder og teknologiområder. Dette vil særlig kunne være en kilde til gevinst for små og mellomstore bedrifter, som ofte mangler nødvendige ressurser til å videreutvikle og kommersialisere ny teknologi.

Private samarbeidsløsninger vil lettest kunne etableres der det er forholdsvis få og lett identifiserbare aktører som er involvert, og der disse har relativt sammenfallende interesser i forhold til FoU. Et aktuelt eksempel her kan være forskning på fiskesykdommer i oppdrettsnæringen. Et slikt samarbeid kan ha to former. En mulighet er at enkeltaktørenes FoU-virksomhet blir subsidiert av alle andre berørte aktører i næringen (f.eks. via et felles forskningsfond), slik at lønnsomheten for bedriften som gjennomfører FoU-prosjektet faller sammen med lønnsomheten for hele næringen. Alternativt kunne en tenke seg at bedriftene i næringen gikk sammen om å etablere en forskningsenhet med forskning på felles problemstillinger for næringen som arbeidsområde.

Dersom tiltak som nevnt ovenfor ikke kommer i stand til tross for at det er i aktørenes felles interesse, må det skyldes ulike former for organisasjons- eller koordineringssvikt. Dette kan skyldes at gevinsten ved felles FoU-satsing spres på mange og gevinstpotensialet for næringen som helhet således er betydelig, men verdien for den enkelte er liten. Siden det er lønnsomheten for den enkelte bedrift som motiverer samarbeidet, kan det privatøkonomiske incentivet være utilstrekkelig til at et slikt samarbeid kommer i gang.

Frivillige samarbeidsavtaler vil også kunne ha en tendens til å bryte sammen etter at de er blitt etablert. Det skyldes at den enkelte bedrift kan ha incentiver til å utnytte et gjennombrudd på egen hånd, eller å bryte samarbeidet og bli en gratispassasjer på de andre bedriftenes FoU-innsats. Siden det normalt vil være vanskelig å ekskludere noen fra tilgang til felles kunnskap, vil deltakelse i forskningssamarbeid som genererer kunnskap med karakter av fellesgode, måtte være obligatorisk for alle berørte parter for å avskjære gratispassasjerproblemet.

Det er grunn til å tro at etablering av FoU-samarbeid vil kunne øke eller effektivisere nivået på FoU-investeringene, i den grad samarbeidet bidrar til å internalisere positive eksterne virkninger og redusere ineffektiv parallell forskning. I den andre retningen trekker imidlertid at FoU-sammenslutninger kan bidra til å svekke konkurransen innenfor den eller de aktuelle bransjene, bl.a. ved at det kan bli vanskelig for nye bedrifter å etablere seg i markedet. Svekket konkurranse kan særlig være et mulig problem ved FoU-sammenslutninger av store bedrifter som til sammen oppnår betydelig markedsmakt.

Det vil i enkelte tilfeller være slik at avkastning av ny teknologi er avhengig av utviklingen av tilgrensende teknologi, for eksempel ved komplementære goder. Dersom denne avhengigheten er sterk, kan en tenke seg at bedriften ikke vil satse på FoU dersom det ikke er noen form for koordinering med komplementære prosjekter i andre bedrifter. Desto flere teknologier som må koordineres for at utviklingen av en enkelt teknologi skal gi avkastning, desto mer alvorlig kan koordineringsproblemet være.

Samarbeid

Klynger kan oppstå dersom eksterne virkninger er betinget av en viss geografisk nærhet mellom aktørene; alternativt, størrelsen på de eksterne virkningene avhenger av den geografiske distansen til andre aktører. De eksterne virkningene som ligger til grunn for klyngedannelse, kan ta form av rene kunnskapslekkasjer eller positive markedskoblinger som virker via markedet for innsatsvarer eller sluttprodukter (pekuniære eksternaliteter). Vesentlig er at lønnsomheten for den enkelte bedrift avhenger positivt av hvor mange andre aktører som er lokalisert på samme sted .

Dersom FoU-investeringer gir opphav til lokalt betingede kunnskapslekkasjer, innebærer dette at de, med andre ord, vil være en kilde til klyngedannelser. Kunnskapslekkasjer vil typisk være lokalt betinget dersom kunnskapsoverføringene skjer via arbeidskraften, og denne kun er mobil innenfor et begrenset geografisk område (på grunn av for eksempel språklige og kulturelle barrierer).

To ulike problemer i forhold til klynger kan begrunne offentlig innblanding. For det første kan det være slik at en potensielt lønnsom klynge ikke blir etablert, av mangel på en koordinert etablering. Fordi lønnsomheten til en bedrift i en klynge avhenger positivt av hvor mange andre bedrifter som er etablert i klyngen, er det avgjørende å oppnå såkalt «kritisk masse» for at en klynge skal bli etablert. Denne type argumenter har vært brukt som begrunnelse for sterk offentlig satsing på IT i Norge de siste årene. For det andre kan en klynge få for lite omfang, fordi aktørene ikke tar hensyn til en evt. positiv effekt på andre aktørers lønnsomhet når den vurderer om den skal etablere seg i en klynge.

3.2.4 Risikomarkeder og entreprenørskap

FoU-investeringer er langsiktige og risikofylte, og bedriftene må ofte vende seg til kapitalmarkedene for finansiering og risikoavlastning. Et problem, særlig for små bedrifter som ikke har noen annen sikkerhet eller etablerte forbindelser på kapitalmarkedet, er at FoU ikke kan pantsettes på samme måte som en investering i en bygning eller en maskin. Konsekvensen er at bedriften enten må betale høye renter på lånet eller finansiere FoU-investeringene med egne midler. Bedrifter som er finansielt beskranket, kan derfor ha manglende muligheter til å gjennomføre lønnsomme prosjekter. Dette avsnittet går nærmere inn på årsaker til at bedrifter kan ha særlige problemer med å skaffe finansiering (på lønnsomme vilkår) til FoU-prosjekter.

Risiko knyttet til FoU-investeringer

Risikoen ved en investering sier noe om sannsynligheten for alternative utfall, og skiller seg fra begrepet usikkerhet ved at man kan vurdere den i forkant av investeringen. En kan for eksempel nøyaktig tallfeste sannsynligheten for å vinne eller tape i Lotto, dvs. en kjenner risikoen ved spillet.

FoU-investeringer er karakterisert ved høy risiko. Sjansen for å mislykkes er stor, samtidig som gevinsten ved å lykkes kan være formidabel. Stor usikkerhet kan imidlertid gjøre det vanskelig å fastsette risikoen ved et FoU-prosjekt. Usikkerhet knyttet til FoU-investeringer kan være av teknologisk art (er idéen teknisk gjennomførbar?), av konkurransemessig art (kommer en først på markedet?) og av markedsmessig art (finnes det et marked for produktet?).

Usikkerheten knyttet til FoU-prosjekter avtar normalt i løpet av innovasjonsprosessen. I startfasen av et prosjekt er den teknologiske usikkerheten svært høy. Den avtar imidlertid jevnt fra tidspunktet der idéen unnfanges til f.eks. et produkt skal kommersialiseres. Når produktet er utviklet, er den markedsmessige usikkerheten dominerende – en ikke vet hvordan markedet vil ta i mot det nye produktet. Når produktet er introdusert i markedet, overtar den konkurransemessige usikkerheten. Bedriften står hele tiden overfor en trussel om at konkurrentene kan slå tilbake med lavere priser eller alternative produkter.

Usikkerheten ved prosessorientert FoU er ofte lettere å håndtere enn usikkerheten ved produktrettet FoU. Det skyldes at usikkerheten knyttet til prosessorientert FoU hovedsakelig er teknologisk, mens konsument-orienterte produktinnovasjoner i tillegg er heftet med stor markedsmessig og normalt også konkurransemessig usikkerhet. Dersom det dreier seg om videreutvikling av eksisterende produkter, er den kommersielle usikkerheten ofte høyere enn den teknologiske usikkerheten (konkurranse- og markedsmessig usikkerhet). Kortere levetid for produkter bidrar også til å øke den kommersielle usikkerheten for eksisterende produkter. For nye produkter kan det også være motsatt: Når markedet hele tiden vil ha noe nytt reduseres usikkerheten knyttet til markedsintroduksjon. Usikkerheten knyttet til markedsintroduksjon vil bl.a. være avhengig av hvor «konservativt» markedet er.

En kan skille mellom systematisk og usystematisk risiko. Usystematisk risiko knytter seg til det enkelte prosjekt og er uavhengig av om andre prosjekter lykkes eller ikke. Systematisk risiko er risikofaktorer som er felles for flere eller alle prosjekter. Risikoen for at det enkelte prosjekt ikke vil føre fram, vil normalt ventes å være usystematisk. Selv om den usystematiske risikoen knyttet til det enkelte prosjekt kan være betydelig, vil risikoen til landets samlede portefølje av FoU-prosjekter være betydelig mindre, så lenge fiasko for noen prosjekter faller sammen med suksess for andre prosjekter. Fra samfunnets synspunkt er det derfor virkningen på samfunnets totale porteføljerisiko, som bør legges til grunn ved lønnsomhetsanalysen av et enkeltstående prosjekt.

Dersom FoU-prosjektet foretas av en større bedrift som driver en omfattende FoU-virksomhet, vil noe av den usystematiske risikoen utjevnes internt i bedriften. En mindre, enkeltstående entreprenør vil ikke ha den samme muligheten til å redusere risikoen ved å satse på flere prosjekter med stokastisk uavhengig resultat.

En entreprenørs spesielle evner og kompetanse i FoU-virksomhet vil ikke nødvendigvis være positivt korrelert med evne og vilje til å bære prosjektrisiko. Individuell aversjon mot, eller manglende finansiell evne til, å bære risiko kan derfor føre til at samfunnet ikke får utnyttet eksisterende evner og kompetanse i FoU-rettet virksomhet dersom det ikke finnes mekanismer i økonomien som bidrar til å avlaste entreprenøren for risiko.

De relevante markedene for risiko er i denne forbindelse låne- og aksjemarkedet. Ved å selge ut aksjer i virksomheten, kan bedriften dele risikoen med eksterne investorer. Aksjeholderne får en andel av gevinsten, men bærer en tilsvarende andel av evt. tap. Ved å finansiere et FoU-prosjekt med gjeld, deler bedriften nedsiderisikoen med låneinstitusjonen, men beholder det meste av oppsiderisikoen selv. Det er også verdt å merke seg at et symmetrisk skattesystem, der tap kommer til fradrag med samme sats som overskuddet beskattes med, innebærer at staten i prinsippet deler risikoen med skattyteren på samme måte som en ekstern, passiv investor.

Begrenset mulighet for risikoavlastning

For å bidra med risikokapital, må eksterne investorer ha tilstrekkelig informasjon til å vurdere risikoen ved investeringen. Videre vil eksterne investorer normalt kreve at bedriften skyter egenkapital inn i prosjektet, for å disiplinere til innsats og for å kunne avsløre bedriftens eller entreprenørens egen tro på prosjektet. Bedrifter vil derfor sjelden oppnå full risikoavlastning i kapitalmarkedene.

Kombinasjonen av risiko og asymmetrisk informasjon kan begrense bedriftens muligheter til å skaffe seg risikoavlastning. Bedriften som søker ekstern finansiering har normalt bedre informasjon om risikoen ved prosjektet eller forventet lønnsomhet enn potensielle investorer. Høy markedsusikkerhet og teknologisk usikkerhet gjør det vanskelig for en ekstern investor å evaluere lønnsomheten til FoU-prosjekter. De teknologiske mulighetene lar seg til en viss grad kontrollere, ved hjelp av f.eks. innleide konsulenter. Bedriftene kan imidlertid være tilbakeholdende med nødvendig informasjon, i frykt for at andre skal utnytte informasjonen kommersielt, noe som gjør det særlig vanskelig for en potensiell investor å vurdere prosjektet. Den eksterne investoren vil derfor typisk kreve en risikopremie for å investere i prosjektet.

En annen kilde til svikt i kapitalmarkedene, er at bedriften har privat informasjon om sin egen innsats. Sjansen for å lykkes med et FoU-prosjekt er kritisk avhengig av den enkeltes innsats, samtidig som det for en utenforstående er vanskelig å observere eller kostbart å kontrollere innsatsen. Den store usikkerheten knyttet til utfallet av FoU-investeringer kan føre til at det er vanskelig å lese innsatsen ut av resultatet i ettertid – et mislykket resultat kan like gjerne skyldes tilfeldigheter som manglende innsats eller kompetanse. Dette forholdet kan føre til problemer med såkalt atferdsrisiko . Ved å dele risikoen med eksterne investorer, får entreprenøren samtidig redusert incentivene til innsats. Dersom eksterne investorer fullfinansierer prosjektet og på den måten tar over all risiko, vil entreprenøren få minimale incentiver til innsats. For å disiplinere entreprenøren, vil investoren derfor normalt kreve at han binder egenkapital i prosjektet, og på den måten bærer noe av risikoen selv.

Tilsvarende kan informasjonsasymmetrien føre til svikt på kredittmarkedet. Manglende informasjon om risikoen ved et prosjekt, gjør at en långiver må basere kredittvilkårene på gjennomsnittsoppfatninger. Dette kan føre til at de beste lånsøkerne (i betydningen mest kredittverdige) finner premien for høy og vender seg mot alternative finansieringskilder, evt. finansierer prosjektet med egne midler. Det kan på denne måten oppstå problemer med ugunstig utvalg , ved at den gjennomsnittlige risikopremien stadig øker, etter hvert som de beste lånsøkerne går ut av markedet og bankene sitter igjen med kunder med høy risiko, og muligens lav forventet avkastning. For å unngå problemer med ugunstig utvalg kan bankene velge å rasjonere kreditten i stedet for å heve risikopremien. I tillegg til evt. risikopremier kan långiverne kreve høye egenandeler for å yte lån til FoU-investeringer. En høy egenandel vil tjene som et signal om at bedriften betrakter prosjektet som lønnsomt, samtidig som det virker disiplinerende ved at bedriften bærer en større del av risikoen.

Problemer med å stille egenandeler kan gjøre at det er vanskelig å lånefinansiere FoU-investeringer. FoU-investeringer består hovedsakelig av lønnskostnader, og kan derfor ikke pantsettes på samme måte som en bygning eller en maskin. Disse problemene vil særlig gjelde unge og små bedrifter som ikke har noen annen sikkerhet eller etablerte forbindelser på kapitalmarkedet. Veletablerte bedrifter har på sett og vis muligheten til å sette sitt renommé i pant. En bedrift med mye goodwill i markedet, har mye å tape på å investere i dårlige prosjekter. Desto større fallhøyden er for bedriften, desto mer troverdig er det at den ikke velger ut prosjekter med lav sannsynlighet for gode utfall.

Svikt på kapitalmarkedene kan føre til at prosjekter med høy forventet avkastning ikke blir gjennomført dersom bedriften ikke har tilstrekkelig tilgang til interne midler. Bedriften kan være gjenstand for rasjonering av kapital, dvs. at den ikke lykkes i å skaffe ekstern finansiering av prosjektet av ulike årsaker. Eksterne investorer kan også kreve såpass høye risikopremier at et prosjekt som ville vært lønnsomt ved intern finansiering, er ulønnsomt ved ekstern finansiering. Allokeringen av investeringene samlet sett kan under slike forhold bli ineffektiv, både mht. nivå og sammensetning. Avkastningskravet til FoU-investeringene kan være avhengig av bedriftens tilgang til intern kapital og kostnader ved ekstern finansiering, og kan således variere mellom bedrifter. Dette kan føre til at prosjekter med høy marginal avkastning ikke får finansiering, mens mindre lønnsomme prosjekter kan gjennomføres av bedrifter med lavere avkastningskrav.

Enkelte økonomer har pekt på at informasjonsproblemene også kan føre til at bedrifter investerer for mye i FoU i forhold til hva som er privatøkonomisk lønnsomt. En bedrift med et godt prosjekt har interesse av å signalisere kvaliteten på prosjektet til låneinstitusjonen for å oppnå bedre lånebetingelser. Et slikt signal er imidlertid kun troverdig dersom bedrifter med dårlige prosjekter ikke vil tjene på å gi det samme signalet. Dersom det er slik at bedrifter med gode prosjekter kan utnytte investeringsmidler bedre enn bedrifter med dårlige prosjekter, kan nivået på investeringene i seg selv være et effektivt signal. Det kan lønne seg for en bedrift med et godt prosjekt å legge FoU-investeringene på et nivå der de på marginen ikke lenger er lønnsomme, fordi de på den måten kan identifisere seg og derved oppnå bedre lånebetingelser.

FoU-prosjekter gir normalt ikke avkastning før på lang sikt. Kortere levetid for nye produkter og press for å realisere gevinster på kort sikt, kan derfor føre til at bedriftene investerer for lite i risikofylt og langsiktig forskning, også i forhold til hva som er privatøkonomisk lønnsomt. Likeledes kan kapitalmarkedene være for utålmodige – investorer kan være tilbakeholdende med å satse risikokapital på prosjekter før de nærmer seg kommersialiseringsfasen. Samtidig er behovet for kapital trolig størst i de tidlige fasene av prosjektet. Bedrifter som er mest avhengig av ekstern finansiering, som mindre, nyetablerte teknologibedrifter, er trolig særlig rammet av dette problemet.

Problemene med risikospredning og finansiering kan være spesielt store i en liten økonomi som Norge, som har mindre omfang av spesialiserte og velinformerte finansieringsselskaper rettet mot ulike former for høyteknologisk virksomhet.

3.2.5 Oppsummering

Produksjon av ny kunnskap eller utvikling av ny teknologi krever som regel store engangskostnader i form av langsiktige og risikofylte investeringer i FoU. Så snart ny kunnskap eller teknologi er produsert, vil imidlertid kostnadene ved at en person til benytter kunnskapen være lavere enn kostnadene ved å produsere kunnskapen første gang. Dette henger sammen med at ny kunnskap og teknologi er ikke-rivaliserende goder , fordi et ubegrenset antall personer i prinsippet kan bruke kunnskapen eller teknologien samtidig.

Ny kunnskap og ny teknologi har lav grad av ekskluderbarhet , slik at bedriften som har utviklet kunnskapen eller teknologien, har begrensede muligheter til å hindre andre i å benytte den. Det juridiske systemet bidrar til å øke graden av ekskluderbarhet for ikke-rivaliserende goder, f.eks. ved å sikre eiendomsrettigheter i form av patentbeskyttelse eller copyrights. Samfunnet står imidlertid ovenfor en konflikt mellom hensynet til å sikre incentiver til investeringer i FoU – som tilsier sterke eiendomsrettigheter – og hensynet til optimal utnyttelse av eksisterende kunnskap og teknologi – som tilsier at kunnskapen stilles fritt tilgjengelig.

Kunnskapslekkasjer («rene» eksternaliteter) og markedsmessige koblinger (pekuniære eksternaliteter) gjør at bedriften vanskelig kan fange opp hele avkastningen av sine FoU-investeringer. Når bedriften foretar sine investeringsbeslutninger, vil den fokusere på den privatøkonomiske avkastningen av investeringene. Den samfunnsøkonomiske avkastningen av en investering inkluderer imidlertid i tillegg til den private avkastningen også evt. gevinst som tilfaller konsumenter eller andre bedrifter. Det kan derfor være et avvik mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Det vil dermed kunne være samfunnsøkonomisk lønnsomme FoU-investeringer som ikke blir gjennomført i markedet fordi de ikke gir tilstrekkelig privatøkonomisk avkastning. Eksterne virkninger kan således lede til underinvestering i FoU i forhold til hva som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Bedriftenes lønnsomhet ved å drive FoU, kan være avhengig av om de er i stand til å foreta koordinerte beslutninger eller etablere samarbeid. Ved å gå inn i FoU-sammenslutninger med andre aktører kan bedriftene utnytte kunnskapsoverføringer og dele kostnadene forbundet med FoU som er av felles interesse. Gratispassasjerproblemer og koordineringsproblemer kan imidlertid være til hinder for at denne type samarbeid blir etablert og opprettholdt.

Dersom de eksterne virkningene fra FoU-investeringer virker sterkere lokalt enn globalt, kan FoU-aktivitet gi opphav til næringsklynger. Næringsklynger kan oppstå der lønnsomheten til en bedrift avhenger av hvor mange andre bedrifter som er lokalisert i nærheten. Hvorvidt en FoU-intensiv klynge blir etablert, vil være avhengig av at næringsmiljøet når «kritisk masse», slik at det blir lønnsomt for enkeltbedrifter å etablere seg.

FoU-investeringer er som regel karakterisert ved høy risiko. Bedriftene må ofte vende seg til kapitalmarkedene for finansiering og risikoavlastning. For å bidra med risikokapital, må imidlertid eksterne investorer ha tilstrekkelig informasjon til å beregne risikoen ved investeringen. Bedriftene kan være tilbakeholdende med nødvendig informasjon, i frykt for at andre skal utnytte informasjonen kommersielt. Videre kan eksterne investorer kreve at bedriften skyter egenkapital inn i prosjektet, for å disiplinere til innsats og for å kunne avsløre bedriftens eller entreprenørens egen tro på prosjektet. Et problem, særlig for nyetablerte bedrifter som ikke har noen annen sikkerhet eller etablerte forbindelser på kapitalmarkedet, er at investeringer i FoU ikke kan pantsettes på samme måte som en investering i en bygning eller en maskin. Konsekvensen kan være at bedriften ikke kan skaffe tilstrekkelig ekstern finansiering og risikoavlastning til lønnsomme vilkår til sine FoU-prosjekter. Aversjon mot risiko eller manglende tilgang til egenkapital kan føre til at privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme FoU-prosjekter ikke blir gjennomført.