5 Virkemidler for FoU og innovasjon – i Norge og internasjonalt

Det næringsrettede virkemiddelapparatet for stimulering av FoU og innovasjon er vokst fram over lang tid. Tradisjonelt har virkemiddelapparatet vært rettet mot enkeltbedriftenes behov. Ulike offentlige instanser har hver for seg administrert støtteordninger rettet inn mot atskilte faser i innovasjonsforløpet.

I forhold til bedriftene som kunder legges det nå økende vekt på å få til "one stop shopping". Institusjonene i systemet samarbeider seg imellom med sikte på å levere kunden det beste samlete tilbudet. Dette gjelder spesielt de tre største – Norges forskningsråd, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND ) og Norges Eksportråd. Disse har inngått særlige samarbeidsavtaler med dette for øyet. SNDs distriktskontorer er idag felles inngangsport for bedriftene til de tre institusjonenenes samlede tjenestetilbud. Ved siden av Forskningsrådet, SND og Eksportrådet kommer andre enheter i virkemiddelsystemet. Dette omfatter Patentstyret, Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO), Norsk designråd, Selskapet for industrivekstanlegg ( SIVA), og såkornfondene.

De enkelte virkemiddelaktørene har ulike ansvarsfelter innenfor en bedrifts samlede prosjektsyklus fra forskning og utvikling fram til industrialisering og kommersialisering – og tilbake igjen. For bedriftene er det ene elementet en forutsetning for det neste – det er ingen bestemt begynnelse eller ende. Virkemiddelinstitusjonene er pådrivere, hjelpere og partnere – hver med sin spesielle kompetanse og tilbud – som hele tiden må dimensjoneres og koordineres ut fra dynamikken i bedriftenes behov underveis.

Norges forskningsråd, SND og Norges Eksportråd legger en slik omforent samarbeidsforståelse til grunn i sin felles innsats i forbedring av det norske virkemiddelapparatet. Vi beskriver hver av institusjonenes virksomhet og rolle noe nærmere nedenfor, etterfulgt av omtale av øvrige virkemiddelinstitusjoner av særlig betydning for næringslivets FoU og innovasjon.

5.1 Norges forskningsråd

5.1.1 Formål og virkemidler

Norges forskningsråd viderefører den anvendte FoU-støtten som tidligere ble kanalisert gjennom Norges Teknisk Vitenskapelige Forskningsråd (NTNF) til industrien, gjennom Norges Landbruksvitenskaplige forskningsråd (NLVF) til landbruksnæringene og gjennom Norges Fiskeriforskningsråd (NFF) til fiskerinæringene. Forskningsrådet favner idag også virksomheten til det tidligere grunnforskningsrådet (NAVF) og det forvaltningsrettede rådet (NORAS). Ett av målene er å sikre bedre sammenheng mellom grunnleggende, strategisk og anvendt forskning. Næringsrettet FoU er en hovedoppgave for Forskningsrådet. Forskningsrådet skal også sikre utviklingen av et bedre kunnskapsgrunnlag for politikkutforming, ikke minst av betydning for næringslivet.

Gjennom mesteparten av etterkrigstiden ble det satset på oppbygging av sterke FoU-institutter for ulike nærings- eller teknologiområder, eiet av forskningsrådene. Fellesinnsats gjennom slike institutter kompenserte for små ressurser til i drive egen FoU i et næringsliv karakterisert av mange små enheter i de fleste bransjer. I andre land, slik som Sverige, utviklet næringslivet i langt sterke grad et direkte samarbeid med universitetene og høgskolene. Norge har i europeisk sammenheng en spesielt omfattende instituttsektor som har vært en meget vesentlig faktor i utviklingen av samspillet mellom forskningen og næringslivet. Det samarbeidet som foregår mellom universitetene og høyskolene på den ene siden og næringslivet på den andre siden skjer derfor i Norge i stor grad via instituttsektoren.

Omkring 1990 ble finansieringssystemet overfor instituttsektoren lagt om, særlig for å sikre bedre samsvar mellom næringslivets behov og instituttenes tjenester. Instituttene ble fristilt med ansvar for egen økonomi. Offentlig støtte gjennom Forskningsrådet ble gitt i form av grunnbevilgninger (uten spesielle føringer) og strategiske instituttprogrammer (rettet mot oppbygging av kompetanse på bestemte felter). En vesentlig del av midlene som tidligere gikk direkte til instituttene, ble istedet kanalisert via instituttenes kunder – bedriftene. Bedriftenes midler ble dermed koplet med den offentlige støtten. Gjennom innføring av slik brukerstyring sikres næringsrelevansen av prosjektene i instituttene. De bedriftene som er kontraktspartnere i brukerstyrte programmer, kjøper om lag like mye FoU-tjenester fra forskningsmiljøene som de mottar i tilskudd fra Forskningsrådet.

Norges forskningsråd disponerte i 1999 i alt 2,6 mrd. kroner til forskningsformål innenfor ulike fagområder. Av dette utgjør næringsrettet FoU i størrelsesorden 1,6 mrd. kroner, eller 61   pst. Av dette står brukerstyrt forskning for 658 mill. kroner, innovasjonstiltak for 113 mill. kroner, strategisk forskning for 604 mill. kroner og infrastruktur for 241 mill. kroner, jf. fig. 5.1.

Forskningsrådets midler til næringsrettet FoU er i hovedsak finansiert av Nærings- og

handelsdepartementet (50   pst.), Landbruksdepartementet (17   pst.), Fiskeridepartementet (11   pst.), Olje- og energidepartementet (10   pst.), Kommunal- og regionaldepartementet (5   pst.) og Samferdselsdepartementet (3   pst.).

5.1.2 Næringsrettet strategisk forskning

I 1999 finansierer Forskningsrådet næringsrettet strategisk forskning for i alt 604 mill. kroner, hvorav 268 mill. kroner i form av strategiske institutt- og universitetsprogrammer. I tillegg kommer 241 mill. kroner i grunnbevilgninger og andre infrastrukturtiltak overfor næringsrettede forskningsingsinstitutter.

Strategiske programmer er et virkemiddel for å bygge opp nasjonal kompetanse på områder som er viktige for næringsliv og forvaltning i fremtiden. De strategiske midlene vil normalt ha et tidsperspektiv på 5–10 år og må ses i sammenheng med de brukerstyrte programmene.

Forskningsrådets Strategi for næringsrettet FoU, som ble vedtatt i 1998, tar til orde for at Forskningsrådets strategiske satsinger i viktige kunnskapsmiljøer bør bli tyngre og mer langsiktige, samtidig som det er ønskelig at universitets- og høgskolesektoren i sterkere grad engasjerer seg i næringslivets FoU-oppgaver.

5.1.3 Næringsrettet brukerstyrt forskning

Brukerstyrte programmer og prosjekter bidrar til økt verdiskapning i næringslivet og til å utvikle FoU-miljøer med høy internasjonal kompetanse på områder som er viktige for næringslivet. Brukerstyrte programmer bidrar også til å etablere og videreutvikle samarbeidsrelasjoner og allianser, både mellom bedrifter og mellom bedrifter og andre deler av forsknings- og innovasjonssystemet. Brukerstyrt forskning er derfor viktig for å styrke kontakten og samarbeidet mellom næringsliv og forsknings- og undervisningsinstitusjoner.

I 1999 finansierer Forskningsrådet næringsrettet brukerstyrt forskning for i alt 658 mill. kroner, i hovedsak i form av brukerstyrte programmer med et tidsperspektiv på 3–5 år.

Tabell 5.1 viser utvalgte resultatindikatorer for næringsrettet brukerstyrt forskning innenfor området Industri og energi. I tillegg fremgår det av tidligere evalueringer at brukerstyrt forskning har viktige funksjoner i forhold til videreutvikling av det norske forsknings- og innovasjonssystemet, og at den samfunnsøkonomiske avkastningen av investeringer i brukerstyrt forskning er høyere enn de direkte økonomiske resultatene som bedriftene oppnår (Kilde: A.Hervik og S.Waagø: "Evaluering av brukerstyrt forskning 1990–95- På oppdrag fra NHD, 1996). Forskningsrådets strategi for næringsrettet FoU tar for øvrig til orde for en videreutvikling av brukerstyrt forskning, med vekt på konsentrasjon og større grad av langsiktighet og teknologiske og kunnskapsmessige "løft", samt forskningsbasert innovasjon.

5.1.4 Innovasjonstiltak

Forskningsrådet virksomhet omfatter også programmer som særlig er orientert mot kommersialisering fra FoU-miljøer, teknologioverføring og kompetanseutvikling i små bedrifter og utvikling av regionale innovasjonssystemer. I 1999 beløper Forskningsrådets innsats på slike innovasjonstiltak seg til i alt 113 mill. kroner.

FORNY-programmet er et samarbeid mellom Forskningsrådet og SND. Målet er å bidra til forskningsbasert nyskaping gjennom kommersialisering av ideer fra universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner. FORNY støtter utvikling av infrastruktur for å øke tilfanget av kommersialiserbare ideer ved kunnskapsinstitusjonene, samt etterfølgende ideforedling frem til bedriftsetablering eller lisensavtale med eksisterende bedrift. MEDKAP arbeider spesielt innenfor medisinsk teknologi og bioteknologi med teknisk verifisering og kommersialisering på basis av FoU-resultater.

Innenfor paraplyprogrammet BRO ("Brobygging mellom næringliv og forskning") har vi TEFT, som er et teknologioverføringsprogram hvor målet er å bygge relasjoner mellom forskningsinstituttene og små og mellomstore bedrifter (SMB) og utvikle FoU-kompetanse i disse bedriftene. SMB-kompetanse, SMB-Høgskole og REGINN er andre innovasjons- og utviklingstiltak under BRO som skal bidra til lokal nettverksbygging rundt kunnskapsinstitusjoner og kompetanseutvikling i mindre bedrifter.

5.1.5 Hva legges det vekt på når det gis støtte til brukerstyrte FoU-prosjekter?

Støtte til brukerstyrt FoU er det mest omfattende og mest direkte offentlige virkemidlet for å støtte næringslivets egen FoU- og innovasjonsvirksomhet. For brukerstyrte prosjekter i Norges forskningsråd – Industri og energi, foreligger det retningslinjer for prosjektbedømmelse hvor følgende aspekter gjennomgås:

1. Generell prosjektkvalitet.

2. Innovasjonsgrad.

3. Forskningsinnhold.

4. Internasjonal orientering.

5. Bedriftsøkonomisk verdi.

6. Samfunnsøkonomisk nytteverdi.

7. Risiko.

8. Andre forhold.

9. Addisjonalitet. (Tilleggsverdien av Forskningsrådets medvirkning)

10. Relevans for aktuelt FoU-program.

11. Totalvurdering.

Kjennetegnene vurderes i de fleste tilfeller ut fra en tredelt skala:

• ubetydelig eller irrelevant

• påviselig

• betydelig

Saksbehandler innkaller ved behov ekstern kompetanse til å delta i det forberedende prosjektvurderingsarbeidet. Prosjektideer vil over tid utvikles til kvalitetssikrede prosjektplaner gjennom dialoger mellom Forskningsrådet og søkerne. Først etter at det gjennom en slik prosess er blitt klarlagt at grunnlaget for støtte er til stede, fremmes det formell søknad. På denne måten gis bedriftene tidlig tilbakemelding på sine ideer og spares for unødvendig søknadarbeid. Det er like fullt anledning for enhver bedrift til også å fremme formelle søknader når den selv måtte ønske det. Industri og energi har også i større grad enn tidligere etablert et mer konkurransebasert opplegg med søknadsrunder med faste frister tre ganger pr. år. Beslutning om bevilgning eller ikke fattes i de ulike programstyrene på grunnlag av formell søknad og innstilling fra administrasjonen. Programstyrene er sammensatt av eksterne ressurspersoner fra forskningsinstitusjonene og næringslivet.

Prosjektvurderingssystemet er utviklet på grunnlag av kriteriene i den omfattende evalueringen som Næringsdepartementet gjennomførte av Forskningsrådets samlede støtte til brukerstyrt FoU i perioden 1990–95 (Hervik og Waagø, op.cit.). Prosjektvurderingskriteriene krever saksbehandlere med faglig innsikt innenfor ulike teknologifelter, men samtidig forståelse av både næringsmessige og samfunnsmessige muligheter som prosjektene vil kunne innebære. Framover vil det bli lagt større vekt på at prosjektvurderinger blir behandlet av sammensatte team av saksbehandlere og eksterne ressurspersoner med tilstrekkelig både dybde- og breddekompetanse.

Prosjektvurderingene baserer seg på forventninger til hva FoU-innsatsen kan gi grunnlag for mht. innovasjon og næringsutvikling. Idehaver kan ha urealistisk høye forventninger og undervurdere risiko. Et vesentlig moment i dialogen rundt prosjektutviklingen er å komme fram til omforente og (mer) realistiske forventninger. Forskningsrådets saksbehandlers vurdering av prosjektets utsikter vil kunne avvike fra det bedriften selv hevder. Saksbehandler og programstyrer må innestå for de beslutningene som fattes, men må selv bedømmes ut fra resultatene i den samlede porteføljen de forvalter, ikke ut fra hvorvidt enkeltprosjekter lykkes eller ikke. Virkemidlet brukerstyrt forskning må også vurderes ut fra hva som samlet sett kommer ut av programvirksomheten som helhet, ikke ut fra om enkelte programmer er mislykkede eller ikke.

5.1.6 Hva består den samfunnøkonomiske verdien av Forskningsrådets støtte til brukerstyrte FoU-prosjekter av?

Evalueringen i 1996 og senere årlige resultatmålinger etter samme metodiske opplegg, har gitt indikasjoner på verdien av den brukerstyrte porteføljen i Norges forskningsråd. Det er i denne sammenheng grunn til å skille mellom ulike komponenter i det samlede samfunnsøkonomiske regnestykket. En mulig inndeling er:

1. Prosjektenes direkte bunnlinjebidrag for deltakerbedriftene, dvs. anslag på virkningen fra økt omsetning og/eller kostnadsreduksjoner i produksjonen ved at FoU-resultatene kommer til kommersiell utnyttelse.

2. Prosjektenes bidrag kompetanseoppbygging med betydning for deltakerbedriftene på lengre sikt, uten at bunnlinjevirkningen av dette på noen enkel måte kan anslås nå

3. Prosjektenes bidrag til nettverksbygging med betydning for deltakerbedriftene på lengre sikt, uten at bunnlinjevirkningen av dette på noen enkel måte kan anslås nå

4. Prosjektenes bidrag til kunnskapsallmenningen og oppbygging av kompetanse i forskningsinstituttene som disse vil kunne dra nytte av i andre prosjekter for andre klienter eller i egen forskningsvirksomhet.

5. Konsumentoverskuddet fra nye produkter utviklet gjennom prosjektene (nytteverdien av produktene for kundene overstiger den prisen de må betale).

6. Prosjektenes påvirkning av verdien av naturressurser og miljø .

Møreforskings resultatmålinger innebærer en anslått netto nåverdi på et sted mellom 3 og 6 mrd. kroner for den første av disse seks verdikomponentene for den løpende porteføljen av brukerstyrte prosjekter i Forskningsrådet i 1998. Ut fra ulike spørsmål til de involverte bedriftene er det mulig at hver av komponentene 2 og 3 kan være av en liknende størrelsesorden. Komponent 4 ble undersøkt i evalueringen i 1996 og ble ansett å være vesentlig , uten at noen størrelse kan angis nærmere. Komponent nr 5 – konsumentoverskuddet – er ikke forsøkt bedømt fram til nå. Komponent nr.6 – betydningen av naturressurser og miljø – kan for enkelte prosjekter, spesielt innen petroleumssektoren være store. Samlet sett innebærer dette at den samfunnsøkonomiske verdien av den brukerstyrte forskningen trolig er stor. Det er likevel betydelig usikkerhet knyttet til resultatene.

De årlige resultatanalysene knytter seg til den igangværende porteføljen i Forskningsrådet. Det er således forventningene til avkastning som her måles. Anslagene er justert av Møreforsking ut fra risiko og addisjonalitet i porteføljen. Erfaringene fra gjentatte målinger, med flere års mellomrom, av samme prosjektårganger viser at en må påregne nedjusteringer av anslagene. Det er likevel neppe grunn til å anta at forventningsfallet over tid for den ene tallfestede komponenten innebærer en større reduksjon i anslagene enn den økningen som kan ligge i de ikke-tallfestede fem andre komponentene.

5.2 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)

5.2.1 Formål, visjon og strategier

SND har følgende formålsparagraf (§1 i lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond av 3. juli 1992):

«Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har til formål å fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling både i distriktene og i landet for øvrig ved å:

1. medvirke til utbygging, modernisering og omstilling av, samt produktutvikling og nyetablering i norsk næringsliv i hele landet og

2. fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlige sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsgrunnlag.»

SNDs oppgave er bl.a. å sikre at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter også blir bedriftsøkonomisk lønnsomme etter at SNDs virkemidler er tatt i bruk. Hensikten er å styrke næringsutvikling og verdiskaping utover det som ville vært mulig om investeringsbeslutningene skulle overlates til markedet alene. Utfordringen er å prioritere prosjekter etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet og ikke gå lenger i risikoavlastning enn hva som strengt tatt er nødvendig for å realisere lønnsomme prosjekter. SNDs virkemidler er mao. innrettet for å møte imperfeksjoner i kapital- og kompetansemarkedene, med sikte på å bidra til økt konkurransekraft, fornyelse og verdiskaping i norsk næringsliv.

Sentralt i SNDs strategi står nyskaping, omstilling og etableringer. En stor del av SNDs innsats er derfor knyttet til prosjekter og bedrifter i en tidlig fase. Markedssvikten er ofte størst i relasjon til disse prosjektene. Ofte er avstanden fra prototyp til marked undervurdert. Kommersialiserings-prosessen er krevende og SND legger vekt på å bringe forskningsprosjektene videre. Samarbeidet med Forskningsrådet er bl.a. et viktig bidrag for å unngå at prosjekter faller mellom to stoler. En stor andel av de midlene SND disponerer, kan derfor karakteriseres som såkorn-kapital. Det er gjerne slik at SND går inn i prosjektene før privat venturekapital. Manglende kompetanse på evaluering og oppfølging av investeringer i SMB er trolig en hemsko for økt ekstern egenkapitaltilførsel, og er bakgrunnen for at SND Invest AS er etablert.

Norsk næringsliv har fortsatt en betydelig lavere egenkapitalandel enn næringslivet i andre OECD land, til tross for at det har vært en jevn bedring i Norge etter skattereformen i 1992. Samtidig har det vokst fram private venturemiljøer på nittitallet. Tilgangen på venturekapital, særlig i det unoterte markedet, er likevel beskjeden i Norge, noe som best illustreres ved at SND Invest AS er Norges største aktive investor for SMB.

I SND omfattes også næringsrettet FoU-virksomhet av begrepet nyskaping. Statistikken viser at SND i 1998 brukte NOK 0,8 mrd. kroner på formålet nyskaping i nyetablerte og etablerte virksomheter. Dette omfattet om lag én firedel av SNDs samlede virksomhet, eksklusive egenkapitalinvesteringene. Én tredel av nyskapingsaktiviteten skjedde i regi av programsatsingene. Programmene er som regel tiltak skreddersydd for å kompensere for en bestemt form for markedssvikt i kompetansemarkedene. Men også bruk av generelle finansielle virkemidler knyttet til immaterielle investeringer møter slik markedssvikt. Også de materielle investeringene har ofte karakter av kompetanseheving, særlig for SMB. Det er bare kundene og de ansatte som har større betydning som informasjonskilde for innovasjon enn utstyrsleverandørene.

I tillegg til nyskapingsprosjekter i etablerte og nyetablerte virksomheter, finansierte SND andre nyetableringer av mer tradisjonell karakter for 0,3 mrd kroner. Dette er nyetableringer hvor anvendelse av ny teknologi eller nye produkter og FoU-resultater ikke står så sentralt i prosjektet.

Gitt en bredere definisjon av innovasjon, mer likt den engelske forståelsen av ordet «innovation» hvor formålene tradisjonell nyetablering, omstilling og videreutvikling også kan inngå, utgjør SNDs innovasjonsaktiviteter nær NOK 1,9 mrd. kroner, eller opp i mot 60   pst. av SNDs virksomhet i 1998. I tillegg til dette kommer nyskaping i bedrifter SND investerer egenkapital i. Den øvrige virksomheten i SND knytter seg hovedsakelig til formål som kapasitetsutvidelser, rasjonalisering, strukturtilpasning, kapitalstyrking, miljøforbedring og flytting.

SND skal bidra til økt verdiskaping og økt konkurranseevne i norsk næringsliv i nesten alle fastlandsnæringer i alle deler av landet. SND kan derfor i prinsippet betjene mer enn 90   pst. av det private næringsliv på fastlands-Norge (målt etter verdiskaping) og skal i prinsippet operere næringsnøytralt. SND skal imidlertid ikke engasjere seg i olje- og gassutvinning, bank- og finanssektoren, rederinæringen unntatt fiskeflåten, samt bedrifter som mottar løpende driftsstøtte over offentlige budsjetter. Det offentliges kjøp av varer og tjenester på forretningsmessig grunnlag anses ikke som offentlig støtte. Men i tillegg til de absolutte avgrensningene i fondets virkeområde, faller også det næringslivet som ikke er konkurranseutsatt i praksis ut av SNDs kjernevirksomhet. Dette medfører at SND står igjen med et næringsliv som samlet står for om lag én tredel av verdiskapingen i Norge. Det er imidlertid slik at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse. Dette bidrar både til at relevant etterspørsel og næringslivets forventninger til SND øker. Også SNDs potensial for å utløse nødvendige endringsprosesser i samfunns- og næringsliv øker. Med stramme rammer øker samtidig forventningsgapet hos kundene.

I april 1999 åpnet SND sitt 18. distriktskontor. Dermed er SND representert over hele landet og tilbyr en lokal inngangsdør til alle sine økonomiske virkemidler og bredt sammensatte kompetanse. SNDs desentrale struktur og markedsapparat benyttes også av samarbeidspartnerne. Denne lokale samordningen er kommet i stand som et resultat av tett samarbeid med fylkeskommunene og andre samarbeidspartnere.

5.2.2 Virkemidler

Finansieringsordningene i SND omfatter grovt sett lån og garantier, tilskudd og egenkapital, samt mellomformer mellom lån og tilskudd, såkalte betingede lån og tilskudd. En del av tilskuddsforvaltningen skjer gjennom programvirksomhet øremerket for å møte bestemte kompetansebehov og svikt i kompetansemarkedene.

SNDs rammer har variert mye siden etableringen i 1993. Det er særlig omleggingen av grunnfinansieringslåneordningen til lavrisikolån fra 1997 som utgjør det største skiftet i rammer, men de seneste årene har også de øvrige landsdekkende låne- og tilskuddsordningene variert betydelig. Det har vært år med betydelig underdekning i forhold til relevant etterspørsel på de landsdekkende ordningene.

1. Nyskaping, omstilling og etableringer

Verdiskaping krever nyskaping og entreprenørskap. SND har en rekke virkemidler som både styrker bedriftenes innovasjonsevne og finansierer nyskapingsprosjekter hos bedrifter og enkeltpersoner.

FORNY er et samarbeidsprogram med Norges forskningsråd som skal stimulere til kommersialisering av ideer som unnfanges ved norske universiteter og høgskoler. Forskningsparkene brukes som fødselshjelpere.

ENT-programmet støtter potensielle etablerere med rådgiving. Programmet har bygget opp en gruppe på om lag 50 tidligere gründere og rådgivere som stiller opp for å hjelpe idehavere med å utvikle et forretningskonsept for ideene sine.

SND forvalter i tillegg Etablererstipendet på vegne av de fleste fylkeskommunene.

Lån og tilskudd til nyetablering med nyskaping tilbys bedrifter som etableres med bakgrunn i en ny teknologi eller tjeneste som tidligere ikke har vært tilbudt markedet. Denne type bedriftsetablering vil ha stor risiko, men også et stort potensial for verdiskaping. På grunn av risikoen i prosjektet finansieres det ofte fram til en milepæl med beslutningspunkt for bedriftens/prosjektets videre skjebne. Utfordringen er å finne en finansieringspakke hvor det er en balanse mellom privat kapital og SNDs virkemidler.

Nyskapings- og teknologiprogrammet i Nord-Norge – NT-programmet – er SNDs hovedsatsing for teknologibasert nyskaping i nordnorske teknologibedrifter. Arbeidet er organisert som en frittstående organisasjon lokalisert ved Forskningsparken i Tromsø. Målgruppen er de 150 mest innovative bedriftene i Nord-Norge med sikte på å skape ny virksomhet i nordnorske teknologibedrifter med evne og vilje til nyskaping. I programmet har man langt større ressurser til administrasjon og oppfølging av enkeltprosjekter enn SND normalt har. Arbeidsmetodene er preget av aktiv oppfølging og en helhetlig støtte til innovasjonsprosessen, og skal være godt tilpasset situasjonen i nordnorsk næringsliv.

Såkornfondene er 100   pst. privateide selskaper etablert i et samarbeid mellom private investorer, Nærings- og handelsdepartementet (NHD) og SND, hvor det offentlige yter en risikoavlastning med et ansvarlig lån på 50 prosent av kapitalgrunnlaget i selskapene. Kapitalgrunnlaget er i dag på 400 millioner kroner (privat og offentlig), og forvaltes av såkornselskapene Startfondet ASA Oslo, Såkorninvest Sør AS Grimstad, Såkorninvest Midt-Norge AS Ålesund, Såkorninvest Nord AS Bodø, og SåkorninVest AS Stavanger. I tillegg har Stortinget vedtatt at det skal etableres ytterligere et såkornselskap for «Innlandet» i løpet av år 2000.

Det er etablert et nært samarbeid mellom fondene og SND om finansiering av enkeltprosjekter. Samarbeidet er under utvikling, og SND vil i tiden fremover legge vekt på å øke tilfanget av saker. Dette er saker fra alle typer utviklingsmiljøer, ikke minst fra FORNY-programmet og forskningsparkene, men også fra nyskapingsprosjekter som er under arbeid på distriktskontorene i SND.

Innenfor ordningene for Offentlige og industrielle forskning- og utviklingskontrakter (OFU/IFU), har SND spesielt konsentrert seg om satsinger mot helsesektoren og internasjonale utviklingskontrakter i 1999. En forsknings- og utviklingskontrakt baserer seg på et forpliktende samarbeid om produktutvikling mellom en leverandør og en offentlig etat (OFU), eller en privat «lokomotivbedrift» (IFU). SNDs kunder orienterer seg i økende grad internasjonalt. Som et svar på dette har SND de siste årene satset systematisk mot å utvikle langsiktig, strategisk utviklingssamarbeid mellom norske SMB og utenlandske konsern. Dette arbeidet blir nå viderført i samarbeid med Norges Eksportråd.

SND skal være en pådriver og samarbeidspartner for fiskeri- og havbruksnæringen. Derfor har SND videreført sitt samarbeid på flåtesiden, i foredlingsindustrien og i fiskeoppdrett. Marine næringer er et satsingsområde i Forskningsmeldingen.

Oppdrett av marine arter vil bli et vekstområde i framtiden, og disse artene har vært gjenstand for en spesiell satsing. NUMARIO-programmet er et samarbeid mellom SND og Norges forskningsråd innenfor oppdrett av kveite, skjell og steinbit. Dette samarbeidet har bidratt til å skaffe nødvendig kunnskap for kommersiell oppdrett. De store utviklingskostnadene fører til at bedriftene sliter tungt økonomisk, og det er nødvendig med en risikodeling i form av risikolån, garanti eller tilskudd.

Den statlige omstillingsbevilgningen som SND har oppfølgingsansvaret for, brukes til tiltak i kommuner og regioner som står overfor store omstillingsoppgaver. Gjennomføringen av disse prosjektene kvalitetssikres gjennom en prosjektlederprosess (PLP). I 1999 hadde 18 norske kommuner og regioner status som omstillingsområder. SND har ansvar for rådgiving og kvalitetssikring av omstillingsarbeidet i disse områdene. Dette er et omfattende arbeid som strekker seg over lang tid, og som krever aktiv deltakelse og vilje til omstilling både fra det lokale næringsliv og den offentlige forvaltning.

Statens miljøfond , som ble opprettet i 1998, er en låneordning som forvaltes av SND på vegne av Miljøverndepartementet. Fondet skal bidra til å synliggjøre hvordan nye miljøløsninger kan tas i bruk. Lånene har gunstig rente og skal stimulere bedrifter til å ta i bruk og videreutvikle mer miljøeffektiv teknologi. Ordningen omfatter prosjekter som direkte eller indirekte bidrar til å redusere klimagassutslipp og andre miljøskadelige utslipp. Tiltak som bidrar til reduserte utslipp av klimagasser prioriteres. Miljølånene skal sikre finansieringen av prosjekter som ellers ikke ville bli finansiert i det ordinære kapitalmarkedet.

2. Kompetanseutvikling i små- og mellomstore bedrifter

Kompetanse legger grunnlaget for overskudd, kreativitet og konkurranseevne. Bedriftenes kompetansegrunnlag har stor betydning for deres evne til omstilling og innovasjon – og dermed for konkurranseevnen. Det er derfor en sentral oppgave for SND å stimulere små og mellomstore bedrifter til å utvikle og forvalte sine kompetanseressurser. SND bidrar i finansieringen av et bredt spekter av kompetansetiltak. Tiltakene må være strategisk forankret i bedriften og bidra til å styrke kompetansegrunnlaget på områder som er kritiske for bedriftens konkurranseevne.

SNDs engasjement kanaliseres gjennom finansiering av kompetanseprosjekter i enkeltbedrifter, finansiering av bransjeprosjekter og gjennom SNDs programmer og særskilte satsinger på området.

FRAM er et ledelses- og strategiutviklingsprogram for små og mellomstore bedrifter. Programmet kombinerer individuelt arbeid med utviklingsprosjekter. En viktig del av programmet er felles samlinger der en belyser sentrale temaer. Målet er å øke bedriftens konkurranseevne og lønnsomhet, og både evalueringen av FRAM fra 1997 og programmets egne analyser, viser at over 80 prosent av bedriftene når de oppsatte lønnsomhetsmålene. I 1999 deltok rundt 500 bedrifter i programmet.

I tillegg til det etablerte tilbudet til små og mellomstore bedrifter, ble det i 1999 også satt i gang et særskilt FRAM-opplegg for bedrifter med 1–7 ansatte. Det ble også iverksatt et eget oppfølgingsprogram for tidligere FRAM-deltakere. I samarbeid med Statens Landbruksbank er det utviklet en programvariant for landbruksnæringen, Agro-FRAM. Alle aktivitetene blir videreført i år 2000.

FRAM har i 1999 fokusert sterkere på bedriftenes kompetansebaserte ressurser og utvikling av intellektuell kapital, og bl. a. sett på hvordan internett påvirker ulike virksomheter. Det er også lagt stor vekt på å videreutvikle rådgiverressursene i programmet.

BIT-programmet (Bransjerettede IT-prosjekter for effektiv forretningsdrift) bidrar til å utvikle og implementere felles integrerte IT-løsninger for enkeltbransjer. Utviklingen skjer i et samarbeid mellom bransjeforening, pilotbedrifter og programvareleverandører. Målet er å bidra til å effektivisere bedriftens forretningsprosesser og skape bedre grunnlag for kommunikasjon i markedet. I 1999 har BIT deltatt i hovedprosjekter i åtte bransjer, og i start- og forprosjekter i ti andre bransjer. Det er utviklet en arbeidsmodell for valg, anskaffelse og effektiv anvendelse av IT-løsninger, noe som bidrar til å utvikle høyere bevissthet og kompetanse i bedriftene når det gjelder anskaffelse av IT-systemer.

Det er også iverksatt pilotprosjekter innenfor elektronisk handel. Bransjeløsningene gir et godt fundament for påbygging av e-handelsmoduler, og SND vil forsterke innsatsen på dette området i år 2000. I 1999 har programmet iverksatt flere prosjekter rettet inn mot IT-behovet i små bedrifter.

SND startet i 1999 en pilotsatsing kalt Effektiv kompetanseutvikling . Satsingen skal stimulere utviklingen av nye medier og modeller som kan sørge for kompetanseutvikling og -forvaltning i små og mellomstore bedrifter. Det er spesielt tre områder som er i fokus: De nye IT-baserte mediene for opplæring («e-læring»), IT-baserte kompetansenettverk og forvaltning av kompetansekapitalen/intellektuell kapital. I 1999 engasjerte SND seg i utvalgte pilotprosjekter innen disse områdene, utviklet nettverk mot næringsliv og samarbeidspartnere, og etablerte et rammeverk for mer systematisk innsats i det videre arbeidet.

SND har i samarbeid med Eksportutvalget for fisk (EFF), etablert en ordning med eksportstipendiater . Sammen med EFF og fiskerinæringen har SND tatt initiativ til en analyse for å avdekke kompetansegapet i hele verdikjeden.

SND deltok med finansiering av Leonardo da Vinci-program rettet mot utplassering av ungdom fra fiskeindustrien. SND har også engasjert seg i et fire-årig prosjekt rettet mot heving av markedskompetansen for unge ansatte i fiskeindustrien med noe høyere utdannelse. Dette er et samarbeidsprosjekt med Eksportutvalget for fisk (EFF). Kandidatene rekrutteres i fiskeribedriftene og skal tilbake til bedrift etter gjennomført program.

For ytterligere satsing på kompetanseutvikling i fiskerinæringen tok SND initiativet til en videreutvikling basert på erfaringer fra Leonardo da Vinci-programmet og trainee-programmet. Naturlige samarbeidspartnere er Apriori, Fiskeridata AS, FNL og EFF. Målet er å etablere et system for kompetanseutvikling og kompetansedeling i hele verdikjeden fra fartøy til marked med fokus på markedstilpasning.

Kvinner bør ha en langt større innflytelse på og deltakelse i norsk bedrifts- og næringsutvikling enn de har i dag. SND har satt seg som mål å doble antall kvinner i styrene i de selskap der SND Invest AS er medeier over en treårsperiode. Det er også etablert en styrepool med 150 kvinnelige kandidater som skal brukes aktivt i ledelse og styrer. Kompetanseutvikling er et sentralt tema i kvinnesatsingen , og i løpet av 1999 ble det igangsatt flere prosjekter med dette som mål.

5.2.3 Vurderingskriterier i SND

SNDs prosjekt- og bedriftsvurderinger skal dokumentere at SNDs beslutninger bidrar til at SNDs formål nås. Kundeansvarlig må i den enkelte sak vurdere hva som er relevant å ta med av informasjon, ut fra hvilken betydning informasjonen har for den beslutning som skal fattes. SND har utviklet en standard saksmal som skal være felles for alle kreditt- og tilskuddssaker.

Faktadel

1. Søker.

2. Prosjektbeskrivelse og finansieringsplan.

Analyse og vurdering

1. Basisforutsetninger og lønnsomhet.

2. Eksterne risikoforhold.

3. Interne risikoforhold.

4. Historiske resultater og finansiell stilling.

5. Vurdering av prosjektets bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske lønnsomhet.

6. Sikkerhet.

7. Risikoeksponering.

Samlet vurdering og anbefaling

Samlet vurdering og anbefaling

Risikoen beskrives i forhold til de eksterne og interne forhold og bedriftens historiske resultater og finansielle stilling som det er relevant å vurdere for prosjektet og bedriften. Analysen avsluttes med en vurdering av den konsekvens/innvirkning avdekket risiko har for prosjektets lønnsomhet og en konklusjon om prosjektet er bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Etter at prosjektets lønnsomhet er vurdert, vurderes den sikkerhet som tilbys for å avlaste SNDs risiko for tap i tilfelle prosjektet ikke lykkes.

For en nyetablering vil ikke alle vurderingskriteriene være like sentrale som i en eksisterende bedrift. Et viktig element i arbeidet med nyskaping og nyetablering er at SND er «partner» i et utviklingsforløp, med fokus på uforløst potensial og fremtidig inntjening.

5.2.4 Håndtering av FoU- og innovasjonsprosjekter

Prosjektvurderingene baserer seg på forventninger til hva FoU-innsatsen kan gi grunnlag for mht. innovasjon og næringsutvikling. Idehaver kan ha urealistisk høye forventninger og systematisk undervurdere risiko. Et vesentlig moment i dialogen rundt prosjektutviklingen er å komme fram til omforente og (mer) realistiske forventninger. Det sier seg selv at SNDs kundebehandler må gjøre sin uavhengige vurdering av prosjektets utsikter som vil kunne avvike fra det bedriften selv hevder.

SND har, som en betydelig aktør på risikofinansiering og kompetanseheving i norsk næringsliv, anledning til å diversifisere bort risiko i et stort antall prosjekter. Dette gjør SND bedre i stand til å ta risiko enn de fleste andre risikokapitaltilbydere i Norge, enten det gjelder egen- eller fremmedkapital. I mange saker vil SNDs medvirkning i tidlige faser være den eneste tilgjengelige kapitalkilde og mulighet prosjektet har for å bli realisert.

Med økende bedriftsstørrelse øker bedriftenes strategi- og teknologikompetanse. SND har en markant SMB-profil (80   pst. av 1997-kundene hadde færre enn 50 ansatte). SNDs tiltak på området innovasjon og nyskaping vil derfor ofte være knyttet til finansiering av tiltak rettet mot å styrke nødvendige bedriftsfunksjoner i SMB, både av teknologisk og strategisk karakter, med sikte på å styrke bedriftenes evne både til å dra nytte av forskningsresultater og styrke egen- utvikling/innovasjon. SND skal også bidra til nettverksbygging i tilknytning til FoU-arbeid, både på internasjonalt, nasjonalt og regionalt nivå, og gjør et betydelig arbeid på dette feltet bl.a. gjennom de offentlige og industrielle forsknings- og utviklingskontraktene. I tillegg veileder SND kundene og kobler bedrift og FoU-miljø i saker der dette er relevant. Samarbeidet med Norges forskningsråd, Norges Eksportråd og Norsk Designråd står også helt sentralt i dette nettverksarbeidet.

Begrensede rammer gjør at det er en kø av prosjekter inn til behandling i SND. Av hensyn til markedenes dynamikk og bedriftenes behov for raske svar, er det imidlertid umulig for SND å samle opp prosjekter å gjøre vurderinger av en mengde prosjekter samtidig opp mot hverandre. Det er derfor svært viktig at vurderingskriteriene er treffsikre både mht. til løpende å kunne «plukke de beste» prosjektene og med sikte på å redusere omfanget av skjønn så mye som mulig. Den siste kundeundersøkelsen i SND drøfter bl.a. SNDs treffsikkerhet (se under).

5.2.5 Resultater av virksomheten – evalueringer

I SND er det utviklet et system for resultatmåling for virkemidlene. Dette gjennomføres i to trinn. Først undersøkes bedriftene og deres forventninger til prosjektet året etter at SND har gitt tilsagn om finansiering. Her legges det vekt på SNDs utløsende virkning for prosjektets realisering, bedriftenes forventning til resultater i prosjektet (økonomi, kompetanse mv.) og SNDs innvirkning på prosjektet. Senere, 3–4 år etter at tilsagn ble gitt, undersøkes de samme prosjekter/bedrifter på nytt for å klarlegge faktisk oppnådde resultater av prosjektet.

Dette systemet ble igangsatt i 1995 og det er bygget opp tidsserier for effektiv måloppnåelse av virkemidlene. I førundersøkelsene intervjues årlig vel 500 bedriftskunder i SND. Dette er representative utvalg av prosjekter der SND er inne med sine «ordinære» virkemidler (min. 100 KNOK), men en del prosjekter har også fått s.k. programmidler. I etterundersøkelsene oppnås svar fra ca 300 av disse bedriftskundene. Dette er et rullerende system som dermed gir god oversikt over ulike effekter av SNDs medvirkning, herunder prosjektenes betydning for bedriftenes faktiske økonomiske utvikling, sysselsettingsutvikling, kompetanseutvikling mv.

Vel 10   % av SND-prosjektene er en videreføring av pågående FoU-arbeid i bedriftene, mens FoU-institusjoner har tatt initiativ til ca 5   % av prosjektene. Her er prosjekter med FoU-relaterte programmidler som OFU, IFU, ENT mv. holdt utenfor.Undersøkelsene er rapportert samlet for alle typer prosjekter, og det er foreløpig ikke undersøkt spesielt hvilke effekter som kan knyttes til nyskapingsprosjekter, dvs. prosjekter basert på FoU-virksomhet.

Ca 1/3 av bedriftene i den siste undersøkelsen var i stand til å relatere økte inntekter/kostnadsreduksjoner til SND-prosjektene og har anslått dette til ca 1,3 milliarder kroner over fire år (økende til 2,2 mrd. over seks år). SNDs finansieringsandel utgjorde 130 millioner kroner, hvorav halvparten var lån og halvparten tilskudd

Evalueringen av SND i 1997, i regi av Senter for samfunns- og næringslivsforskning – SNF, omfattet en gjennomgang av SNDs organisasjon og fusjonsgevinster og var i tillegg en solid gjennomgang av det teoretiske grunnlaget for hele bredden av SNDs virksomhet.

I den sammenfattende vurderingen ga evaluator «en god karakter» til SND. Evaluator slo videre fast at de fleste av dagens virkemidler har et velbegrunnet rasjonale, men at det gjenstår fortsatt mye arbeid for å fastslå om effektene av tiltakene er tilfredsstillende. SNFs hovedkonklusjon var at sammenslåingen i 1993 langt på vei hadde innfridd de forventningene som ble stilt ved opprettelsen, gjennom forenkling for kundene og økt effektivitet i virkemiddelapparatet. Evalueringen kom både for tidlig etter fusjonen i 1993, og måtte gjennomføres på for kort tid til å kunne studere resultater av virksomheten. Nyskaping og kommersialisering fremheves som de kritiske fasene i en bedrifts utvikling, og at det derfor er et særlig behov for tilskudd og kapital i disse fasene. SNDs kapitaltilførsel i tidlige faser lokker frem privat kapital i senere faser når usikkerheten og risikoen avtar. Alle SNDs virkemidler kan i prinsippet brukes på denne måten, men som SND har sett er enkelte virkemidler mer skreddersydd dette formålet enn andre. Evaluator forventet for øvrig at kompetansebaserte virkemidler vil øke i relativ betydning innenfor SNDs samlede virkemiddelportefølje. Evalueringen ga ikke grunnlag for å foreslå noen omfattende reformer eller reorganisering av SND. En ny evaluering av SND pågår i 2000, og resultatene vil foreligge på høsten.

5.3 Norges Eksportråd (NE)

Norges Eksportråd ble etablert som en del av det offentlige virkemiddelapparat i 1945. Etter at det ble klart at EØS-avtalen krevde en annen finansiering enn den lovpålagte avgift på 0,75 promille av all vareeksport, ble NE fra 1996 omgjort til en stiftelse med med Staten ved UD (senere NHD) og NHO som stiftere. De reduserte statlige bevilgningene til NE gjennom NHD, som er redusert fra 192 mill. kroner i 1996 til 168 mill. kroner i 1998, har gjort at NEs virksomhet er vridd mer mot betalte oppdrag.

Fra 1999 er internasjonalt teknologisamarbeid også en del av NEs ansvar. NE har nå fokus på markedskunnskap/-informasjon, teknologisamarbeid, fellesarrangementer og konsulentbistand fra kontorene i utlandet.

5.3.1 Bedriftenes behov og NEs tilbud

Det er derfor stort behov for offentlig medvirkning i denne prosessen.

NEs virksomhet i forbindelse med norsk eksport omfattet i 1998:

• 1450 konsulentoppdrag (hvorav 75   pst. SMB).

• 160 bedrifter ble tatt opp i SMB-programmet.

• 30 fagmesser i utlandet for 400 bedrifter (hvorav 270 SMB).

• 100.000 henvendelser om eksportinformasjon hvorav 76   pst. besvart via utekontorer.

• 53 næringslivsdelegasjoner til og fra Norge.

• Norges Eksportskole arrangerte 72 kurs med i alt 1400 deltakere)

I den omstilling NE har vært igjennom, med sterk fokus på å øke egne inntekter, er det naturlig at kundefokus og utvikling av konsulenttjenester mot enkeltbedrifter spesielt fra kontorene i utlandet har stått sentralt.

Eksportrådets 42 kontorer i utlandet yter markedsnære tjenester til norsk næringsliv. Hensikten er at norske bedrifter, i de mest aktuelle markeder, skal ha et «norsk» tilbud i bunn. Her har en som mål å tilby profesjonell konsulentbistand til enkeltbedrifter. NE har også lagt vekt på å utvikle tjenestetilbudet, slik at den enkelte bedrift tilbys bistand som går lengre og har et mer varig perspektiv i forbindelse med bedriftens eksport og internasjonaliseringsprosess. Bedriftenes betalingsvillighet er også størst for eksklusive tjenester. NE priser disse tjenestene på linje med normale «norske» markedspriser. Støtteelementet ligger her i at dette ikke fullt ut betaler den infrastruktur som ligger i å drive kontorene i utlandet og sende ut norske medarbeidere.

Bedriftene kan eventuelt også søke støtte fra SND eller andre, som forvalter finansielle virkemidler rettet mot enkeltbedrifter.

Etter at NE overtok teknologisamarbeidet, er fem kontorer omgjort etter et nytt konsept, til handels- og teknologikontor. Teknologisamarbeidet er også forankret i et nytt fagstyre hjemme, som utvikler strategi og følger opp denne aktiviteten.

I tillegg til konsulenttjenester til enkeltbedrifter, på områder der det ikke er et tilfredsstillende alternativt tilbud til norsk næringsliv i utlandet, er det også behov for en lang rekke andre tjenester som myndighetene i større eller mindre grad tar ansvaret for, og der NE er den naturlige aktør. Dette gjelder formidling av markedsinformasjon og kunnskap inkludert handelstekniske forhold. Det gjelder nå også forhold knyttet til teknologioverføring og teknologisamarbeid. Det gjelder organisering av fellesstands på messer i utlandet, tilrettelegging av delegasjonsreiser, mottak av utenlandske delegasjoner i Norge og organisering av andre aktuelle fellesprosjekter innen eksport og internasjonalisering.

Den teknologiske utvikling går stadig raskere. Det å følge med og nyttiggjøre seg den forskning og kunnskapsutvikling som skjer utenfor Norge er viktig for norske bedrifter. I denne sammenheng representerer NEs teknologisamarbeid et viktig element. De nå integrerte handels- og teknologikontorene er nettopp lokalisert til områder som teknologisk sett er blant de fremste og mest dynamiske i verden. Det er viktig for norsk næringsliv å utvikle samarbeid med disse områdene. Informasjonssamfunnet åpner nye muligheter, og NE går nå aktivt inn for å bruke Internett for å gjøre markedsinformasjon tilgjengelig. Dette representerer betydelige muligheter for effektivisering og bedre tilgjengeliggjøring av informasjon.

NE er også aktivt med i Team Norway samarbeidet, der de norske ambassadene og organisasjoner med tilsvarende oppgaver på nærliggende eller beslektede områder danner et samarbeidsnettverk for erfaringsutveksling og bedre samordning av ressursene.

5.4 Andre virkemiddelaktører

5.4.1 Selskapet for industrivekst (SIVA)

Selskapet for industrivekst (SIVA) er et statsforetak, lokalisert i Trondheim, som spesielt arbeider med å fremme verdiskaping og sysselsetting i distriktene. Målet er å utvikle sterke lokale verdiskapingsmiljøer, ved å tilføre små og mellomstore bedrifter kapital, kompetanse og nettverk. Investering i og tilrettelegging av eiendom og fysisk infrastruktur er en viktig del av arbeidet.

SIVA er organisert som en nettverksorganisasjon og opererer innen de tre arbeidsområdene eiendom, utvikling og investering/finans. Inntektene kommer for det meste fra utleievirksomhet og noe offentlige tilskudd (om lag 30 mill. kroner pr. år).

Selskapet eies av Kommunal- og regionaldepartementet og ble etablert i 1968. SIVA eier og driver i dag 40 næringsparker, med til sammen 252 virksomheter. I tillegg er selskapet medier i alle de åtte forskningsparkene i Norge og har eierandel i mer enn 60 aksjeselskap.

Av spesielle prosjekter knyttet til utvikling av innovasjons- og verdiskapingsmiljøer i Norge, kan nevnes: Næringshageprosjektet, Inkubatorprogrammet, investering i venturefond (bla. SIKON Øst ASA) og investering i småbedriftsbørsen «Innovasjonsmarkedet».

Næringshageprosjektet innebærer etablering av om lag 10 næringshager. Dette er små næringsparker spesielt innrettet mot småbedrifter i mindre lokalsamfunn. Inkubatorprogrammet, skal støtte utvikling og etablering av inkubatorer (Veksthus for nyetablerte bedrifter) i tilknytning til regionale kunnskapsmiljøer og i de eksisterende forskningsparkene, men programmet er i utgangspunktet innrettet mot distriktene. Det er nå etablert et formelt samarbeid melom SIVA og SND.

5.4.2 Statens veiledningstjeneste for oppfinnere (SVO)

Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO) er en landsdekkende veiledningstjenesete, som har som hovedmål å stimulere og medvirke til industriell nyskaping i Norge. Kontoret er lokalisert i Bærum og har ni årsverk. SVOs virkemidler er veiledning og støtte til utvikling av tekniske ideer og oppfinnelser og forretningsmessige tiltak basert på disse. Det gis noe økonomisk støtte til prosjekter og til stipend. SVO har spesialkompetanse på å drive fram prosjekter med basis i en teknisk ide og å hjelpe til i prosessen fram til kommersialisering. Tjenesten bistår frittstående oppfinnere og mindre bedrifter med vurdering av ideer, råd om videre produktutvikling, hjelp til markedsvurderinger og industriell beskyttelse, og hjelp til å skaffe samarbeidspartnere, finne fram i virkemiddelapparatet og videre råd om finansiering, etablering, lisensiering og annen økonomisk hjelp. Det kan også gis økonomisk støtte til oppfinnere for at de kan ta permisjon fra ordinært arbeid og gis støtte til deltakelse på messer og lignende. I 1998 ble det gitt tilskudd til 124 oppfinnelser og 57 stipend. SVO samarbeider nært med SND. SVO får offentlig tilskudd over Nærings- og handelsdepartementets budsjett (om lag 15 mill. kroner pr. år).

5.4.3 Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret)

Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret) er lokalisert i Oslo (med 199 årsverk). Enhetens primærfunksjon er å motta og avgjøre søknader om patent-, varemerke- og mønsterbeskyttelse. I tillegg er Patentstyret leverandør av informasjonstjenester og driver veiledning og opplæring rettet mot næringslivet og offentlige etater. Patentstyret har også en klageinstans. Brukere er bedrifter, oppfinnere, virkemiddelapparatet og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Patentstyret arbeider samtidig for å øke kunnskapen om og interessen for industrielle rettigheter hos målgruppen. Det tar vanligvis ett år å få avgjort patentsøknader som først leveres i Norge, og tre år å få avgjort søknader som er internasjonale. Tjenestene skjer mot betaling. (Patentsøknadsavgift er for tiden på 800 kroner og en særskilt granskingsavgift er på 2.500 kroner). Antall behandlede patentsøknader pr. år ligger på om lag 6000. Antall restanser er i størrelsesorden 20 000 og er økende. Inntektene er (1998) bl.a. 84 mill. kroner i patentavgifter, 34 mill. kroner fra varemerkeavgifter og 4,5 mill. kroner fra informasjonstjenester. Patentstyret får offentlig bevilgning over Nærings- og handelsdepartementets budsjett med ca. 140 mill. kroner pr. år.

5.5 Utviklingstendenser i virkemiddelapparatet

Dagens situasjon kjennetegnes ved at "bedrifter sjelden eller aldri innoverer alene". Innovasjon foregår i samarbeid med private bedrifter og med offentlige institusjoner og etater. De ulike fasene i innovasjonsforløpet er ikke lenger like klart atskilte. Samarbeid i bedriftenes FoU- og innovasjonsvirksomhet reiser tilsvarende behov for samarbeid mellom de ulike aktørene innen virkemiddelapparatet. Virkemiddelapparatets utfordring blir å iverksette de ulike offentlige ordningene på måter som sikrer sammenheng, helhet og enkelthet sett fra bedriftenes og deres samarbeidspartneres side.

Kompleksiteten i innovasjonsprosesser kan gjøre det vanskelig å karakterisere prosjekter etter klare kriterier for arbeidsdeling mellom Norges forskningsråd og SND. FoU-aktiviteter er ofte ikke avsluttet selv om man har startet kommersialiseringsprosessen, fordi tilpassing til markedet ofte avdekker behov for nye forskningsoppgaver. Behovet for å redusere tidsspennet i innovasjonsprosessen gjør det dessuten i økende grad nødvendig å gjennomføre ulike innovasjonsaktiviteter raskt og ofte samtidig og overlappende. En veksling mellom markedsnære aktiviteter og rene FoU-aktiviteter øker behovet for at Forskningsrådet, SND og Eksportrådet bør delta i et samspill i disse prosjektene.

5.6 Offentlige tiltak internasjonalt

Utformingen av offentlige tiltak for å stimulere næringsrettet FoU varierer svært mye fra land til land. Ved siden av næringsstuktur, markedsforhold og geografi, har også historiske og politiske tradisjoner spilt inn. Sammenliknet med mange andre land har Norge f.eks. et lite innslag av indirekte virkemidler – vår tradisjon har lagt vekt på ulike former for direkte støtte.

Internasjonalt har det vært lagt ned betydelig innsats i forsøk på å sammenlikne ulike lands støtte til næringsrettet FoU. Særlig gjelder dette nivået på skatteinsentivene. Det er ikke nok bare å sammenlikne de ulike ratene f.eks. for overprisavskrivninger – betydningen av ratene vil avhenge av hvordan bedriftskattesystemet ellers er utformet. Den såkalte B-indeksen sammenlikner ulike lands skattestimulanser ved å korrigere for selskapsskattenivået. Men ytterligere komplikasjoner kommer til fordi det kan være særskilte skatteregler for små og store bedrifter, regionale skatteordninger og avgrensninger i skattesystemet slik som øvre og nedre kostnadsgrenser for ordningers gyldighetsområder osv. Disse problemene med internasjonale sammenlikninger blir ytterligere vanskeligere når det gjelder direkte støtte. Særlig en del av de store landene, samt bl.a. Sverige, har store militære FoU-programmer hvor næringslivet deltar. Andre land kan ha større innslag av sivile, konkurransebaserte FoU-støtteordninger, slik som f.eks. ordningen med "brukerstyrt FoU-støtte" i Norge. Det foreligger felles EØS-regler for støttegraden i slike ordninger, men innenfor disse vil de enkelte land kunne utforme sine programmer og tiltak på ulike måter. Det er derfor ikke mulig med noen fulstendig sammenlikning av støttesystemene i ulike land. Istedet pekes det nedenfor på en kortfattet måte på enkelte særtrekk og løsninger når det gjelder direkte støtteordninger i noen utvalgte land som kan ha særlig interesse med sikte på å skape forbedringer i det norske systemet.

5.6.1 Danmark

Den næringsrettede FoU-politikken i Danmark kjennetegnes ved fokusering på utvikling av infrastruktur og rammevilkår. Forskningsministeriet er opptatt av ’forskningens konkurransevne’ med vekt på å skape rammer for et generasjonskifte blant forskerne gjennom post-doc og rekrutteringsstillinger. Erhvervsministeriet har en lang rekke virkemidler som særlig retter seg inn mot å utbedre svake punkter i innovasjonsystemet og utvikle selve systemet. Danmark legger opp til å utvikle sin sosiale kapital til et internasjonalt konkurransefortrinn.

På lovsiden vedtok Danmark i 1999 en ny lov om oppfinnnelser ved offentlige forskningsinstitusjoner. Lovens formål er ’å sikre at forskningsresultater frambrakt ved hjelp av offentlige midler nyttiggjøres for det danske samfunn ved erhvervsmessig utnyttelse’. Loven omfatter universitetene, sektorforskningsinstitusjoner, sykehusforskningsenheter mv. Hovedbestemmelsen er at institusjoner hvor en arbeidstaker som ledd i arbeidet har gjort en oppfinnelse, har krav på å få rettighetene til oppfinnelsen overdratt til seg. Institusjonene har plikt til å fremme ervervsmessig nyttiggjørelse av oppfinnelser. Dersom prosjekter gjennomføres i samarbeide med andre (finansieres), kan institusjonen på egne og arbeidstakerens vegne ved forutgående avtale helt eller delvis avstå rettighetene til den tredje part. Arbeidstakeren har rett til å få ’rimelig vederlag’ for oppfinnelser som utnyttes ervervsmessig. Til å fremme implementeringen av loven er det bevilget 58 mill. DKK over fire år under formålet ’Innovative Universiteter’. Som en del av dette satses det på utvikling av ’tverrinstitusjonelle patentkonsortier’ og medfinansiering av patenterings- og lisensieringsutgifter. Patentkonsortiene skal bygge opp patent-faglig og markedsmessig kompetanse i tilknytning til de fagområder hvor det gjøres oppfinnelser på danske forskningsinstitusjoner.

Erhvervsfremmestyrelsen administrerer en rekke ordninger innenfor feltet innovasjon og kompetanse. Strategisk FoU-samarbeide mellom bedrifter og næringsliv stimuleres i form av såkalte ’Center-kontrakter’ . Partene i en slik ’Center-kontrakt’ er én eller flere bedrifter, én eller flere teknologiske serviceinstitusjoner og én eller flere forskningsinstitusjoner. Formålet er at bedriftene skal sikres direkte adgang til de nyeste resultatene innen forskning og teknologisk utvikling, samtidig som institusjonene får styrket sin kompetanseoppbygging. Kontraktene skal resultere i at det blir etablert en teknologisk servicefunksjon på det aktuelle teknologiområdet. Det kreves at bedrifter alltid deltar i kontrakten, og at kontrakten løser et konkret utviklingsbehov hos disse. Bedriftene finansierer sin egen aktivitet under kontrakten og bedriftenes andel skal alltid være minst 50   pst. Erhvervsfremmestyrelsen administrerer også en ordning med Utviklingskontrakter . Det er to typer utviklingskontrakter – ’kommersielle’, som brukes når en offentlig institusjon ønsker å få levert et produkt eller en tjeneste som skal utvikles eller videreutvikles, og – ’allmennnyttige’, hvor det ikke er en offentlig etterspørrer, men hvor en offentlig institusjon vurderer at prosjektet kan få betydning for dansk næringsliv.

Den danske regjeringen har igangsatt et eget prosjekt LOK – ledelse, organsisasjon, kompetanse for å gi danske virksomheter bedre vilkår med hensyn til å tilpasse sine organsasjoner til internasjonale konkurransekrav. Målet er å kvalifisere danske konsulenter, undervisere og forskere til å bli verdens beste til å understøtte ledelses- og organisasjonsutvikling i næringslivet. I sammenheng med dette gjøres det en omfattende innsats for å utvikle såkalte ’ vitenregnskaper ’- et systematisk instrument for å sette tall på og synliggjøre omfanget av bedriftenes usynlige verdier og til å utvikle måter å styre kunnskapskapital i næringslivet. Et annet virkemiddel er ’regionale forandringskontrakter’ mellom minst to offentlige og et antall private virksomheter i en region. Kontraktene skal først og fremst medvirke til å styrke de offentlige institusjonenes evne til – innenfor sine kjerneområder – å understøtte bedriftenes evne til omstilling i retning av mer fleksible organisasjonsformer. Erhvervsfremmestyrelsen har i 1998 og 1999 støttet 11 slike kontrakter med ialt 60 offentlige virksomheter og 237 bedrifter. Erhvervsforskerutdannelsen gir bedriftene tilskudd til å ansette en dr.gradsstudent på full tid i 3 år som fordeles 50/50 mellom bedriften og universitetet. Mobilitetspakken gir en underviser eller forsker ved en offentlig utdanningsinstitusjon mulighet til å bli ansatt en periode i en bedrift for å bidra til å løse konkrete problemstillinger knyttet til ledelses- og organsisasjonsutvikling. Det finnes også flere andre virkemidler, bl.a. en ordning med hjelp til å få etablert profesjonelle styrer i voksende småbedrifter.

I Danmark danner de såkalte GTS-instituttene (Godkjente Teknologiske Serviceinstitutter) en bro mellom universiteter og forskningsinstitutter. Det er ialt 14 slike institutter som ’innsamler, oppbygger, utbygger og formidler til praktisk og kommersiell anvendelse’ teknologisk og tilhørende kunnskap om bedriftsøkonomi, organsisasjon og ledelse. GTS-instituttene er selveiende institusjoner som drives som private virksomheter. Mindre bedrifter kan få rabatt på tjenestene i GTS-nettet. Ut over GTS-instituttene tilbys gratis rådgiving for bedrifter gjennom det såkalte TIC-nettet – et landsdekkende nett av rådgivere finansiert av ervervsministeriet, fylkene og kommunene.

VækstFonden ble opprettet i 1993 med et statlig innskudd på 2 mrd. DKK. Tilsagnsrammen er omlag 300 mill. DKK per år. Fondets formål er ’å styrke næringslivets utviklingspotensiale’. VækstFonden skal også medfinansiere utviklingsselskaper og innovasjonsfond som investerer i såkornfasen i nye SMB. Fondet er inne i 19 utviklingsselskaper med 400 mill. DKK. VækstFonden er «erhvervsfremmesystemets» finansielle aktør. Fondet finansierier ’perspektivrike og risikobetonte utviklingsprosjekter, innenfor forskning og utvikling av produkter, produksjonsmetoder eller serviceytelser og markedsutvikling. Hovedvirkemidlet er lån til FoU og internasjonalisering med inntil 45   pst. av kostnadene. Avdragenes størrelses tilpasses den omsetning som prosjektet forventes å skape innenfor produktets kommerielle levetid. Dersom bedriften bestemmer seg for ikke å utnytte FoU-resultatene, kan rettighetene overdras til VækstFonden som dermed frafaller tilbakebetalingskravet. FoU-ordningen dekker kostnader vedrørende innsamling av markedskrav, prototyputvikling, patentering, design, testing, oppbygging av intern kompetanse og utarbeidelse av manualer. Internasjonaliseringsordningen dekker kostnader vedrørende oppbygging av internasjonal erfaring og ekspertise i virksomheten med henblik på inntrengning på nye eksportmarkeder. Utviklingsomkostningene kan omfatte utarbeidelse av strategiplaner, markeds- og konkurrentanalyse, oppbygging av distribusjonskanaler, produkttilpasninger, messebesøk, varebeskyttelse, ansettelse og utdannelse av salgspersonale, offisielle typegodkjennelser, utarbeidelse og oversettelse av manualer og juridisk rådgiving.

5.6.2 Finland

Teknologipolitikken har vært en prioritet i Finland over de siste 20 årene. Investeringene i FoU har økt gjennom hele perioden etter 1980, samtidig som Finland systematisk har styrket sin rolle i internasjonalt teknologisamarbeide. Teknologiutviklingen oppfattes som motoren i Finlands økonomiske vekst, slik at teknologi- og innovasjonspolitikken er avgjørende for makroøkonomisk stabilitet og framgang. I dette perspektivet blir den generelle næringspolitikken og den løpende økonomiske politikken sett på som elementer i en mer langsiktig teknologi- og innovasjonspolitikk. Organisatorisk kommer dette til uttrykk gjennom plasseringen av ’Science and Technology Policy Council’ direkte hos statsministeren. Dette er et avgjørende strategisk organ som gir finsk teknologi- og innovasjonspolitikk kraft og retning og sikrer at ulike departementer følger opp med sine tiltak. Rådet består av ministrene for de sju viktigste departementene og ti andre medlemmer fra forskning og næringsliv. Rådet har tilknyttet en liten gruppe permanente, eksterne eksperter og to høyt kvalifiserte sekretærer.

Rådet legger opp 3-årige gjennomganger og strategier for utviklingen av det finske innovasjonssystemet i sine hovedtrekk. Strategien fra 1996 (’Finland: A Knowledge-Based Society’) går særlig inn på tre komponenter i innovasjonssystemet:

• utviklingen og finansieringen av FoU-systemet i Finland

• utviklingen av inngrepet med internasjonal forskning og teknologiutvikling

• utviklingen av evnen til å utnytte kunnskap og know-how, herunder utvikling av finansieringssystemet for innovasjon og vekt på utvikling av næringsklynger.

Strategien fra 1996 la opp til å øke den offentlige FoU-innsatsen slik at Finland i 1999 kom opp på 2.9   pst. av BNP. (Foreløpige tall indikerer at FoU-investeringen kom opp i 19.7 mrd. FIM eller 3.01   pst. allerde i 1998.) Finansieringen av opptrappingen ble sett i sammenheng med samtidig salg av statsselskaper som hadde som formål å fornye industristrukturen. I praksis innebar denne beslutningen at den offentlige FoU-innsatsen ble økt med 500 mill. FIM hvert år i årene 1997, 1998 og 1999, tilsammen 1.5 mrd. FIM eller 25   pst. økning i forhold til budsjettnivået i 1997.

Planleggingen og fordelingen av denne opptrappingsinsatsen tillå Rådet. Rådet rettet innsatsen inn mot to målområder:

• grunnforskning, ved økte ressurser til Finland Akademi, ialt 270 mill. FIM

• teknologi, ved økte ressurser til TEKES (som har funksjoner på linje med Forskningsrådet/IE, SND og Eksportrådet), ialt 870 mill.FIM

I tillegg kommer økt innsats mot horisontal koordinering av departementenes sektorforskningsmidler i regi av Rådet og sikring av basisfinansiering til universitetene med ialt 360 mill. FIM.

Strategien har som særskilt siktemål at de økte resursene skal ’intensifisere måten innovasjonssystemet opererer på slik at nyttevirkningene slår ut i økonomien som helhet’. For å sikre dette er det et prinsipp at FoU-finansiering går til sluttbrukere på grunnlag av konkurranse, jf. tildelingen av tyngden av midlene til TEKES.

TEKES finansierte i 1998 nærmere 2500 teknologiprosjekter i bedrifter og institutter med en støtte på ialt 2.1 mrd. FIM. Sammen med bedriftenes midler ga dette teknologiske FoU-investeringer dette året på 4.6 mrd. FIM. TEKES gikk inn med vel 1.3 mrd. FIM i bedrifters produktutviklingsprosjekter, hvorav ca 870 mill. FIM i form av FoU-tilskudd, ca. 270 mill.FIM som FoU-lån og 175 mill. FIM som FoU-kapitallån. Antallet finansierte bedriftsprosjekter var omlag 1400 i vel 1050 bedrifter, hvorav vel 400 var nye kunder hos TEKES. De to siste årene har TEKES utvidet sin kundemasse med nærmere 900 foretak. Foretak med mindre enn 500 ansatte står for 75   pst. av TEKES’ FoU-finansiering. Til prosjekter i universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter bevilget TEKES i 1998 vel 830 mill. FIM. Bedrifter medvirket i de fleste av disse prosjektene. Forskningstjenester fra universiteter og FoU-institutter inngikk i mer enn halvparten av de bedriftsprosjektene TEKES finansierte. Hovedkravet fra TEKES for å gå inn med finansiering er at prosjektet fremmer foretakets konkuransevne, vekst og eksport, samt bidrar til bedret sysselsetting.

TEKES ser sin virksomhet som en del av det å skape et positivt investeringsklima for utenlandske bedrifter i Finland. Tilgangen til høyt kvalifiserte FoU-tjenester fra universiteter og forskningsinstitutter og høyt kvalifisert arbeidskraft i et teknologisk spennende miljø brukes aktivt i markedsføringen.

5.6.3 Irland

Irland har lyktes godt med sin politikk for å tiltrekke seg multinasjonale teknologiselskaper til landet. Dette har gitt økonomisk vekst og rekordhøy jobbskaping. Irsk politikk opp til nå har i en viss forstand basert seg på ’kjøp av innovasjon fra andre’. FoU-innsatsen har økt med 17   pst. årlig over den siste tiårsperioden. To tredeler av Irland FoU-innsats utføres av de utenlandske selskapene. Men bare én firedel av disse gjennomfører omfattende og systematisk FoU i Irland. Irlands utfordring framover er derfor å komplementere evnen til å trekke til seg utenlandske selskaper med evne til å skape innovasjoner på grunnlag av det nasjonale næringslivet og de nasjonale kunnskapsressursene. Irland betegner sin strategi ’Science, Technology and Innovation – The High Road to Economic Development’.

FoU-politikken i Irland er en integrert del av næringspolitikken. Det sentrale koordinerings- og rådgivingsorganet er Forfas med ansvar for ’næringsutvikling, vitenskap og teknologi’. Forfas har to implementeringsorganer – ’Enterprise Ireland’ for stimulering av nasjonale bedrifter og ’Irish Development Agency (IDA)’ for investeringer utenfra. Forfas er også sekretariat for ’Irish Council for Science, Technology and Innovation’ (ICSTI) som drøfter FoU-strategiske spørsmål.

Virkemidlene omfatter, foruten EU, EUREKA og COST, bl.a.:

• Oppgradering av FoU-ledelse i bedrifter til internasjonalt nivå. Kursene er ofte utgangspunkt for senere engasjement av konsulter inn i FoU-rettede bedriftsutviklingstiltak.

• Fond for støtte til nasjonale FoU-prosjekter. Utgjorde 8.5 mill. IEP i 1997 til 684 prosjekter – dekker grunnforskning, strategisk og anvendt forskning inklusive internasjonale samarbeidsprosjekter.

• Høyteknologiprogrammer (PATs). Dette er partnerskap mellom Enterprise Ireland, bedrifter og høyskoler. Det er 7 programmer som virker i 35 spesialiserte sentra ved 6 universiteter. Samlet medvirker 400 forsker og 200 dr.gradsstudenter. Hver PAT kombinerer grunnforskning, langsiktig kontraktsforskning og bedriftsspesifikke utviklingsprosjekter i ett grep. Omfanget var ca 20 mill. IEP i 1997, hvorav halvparten offentlig finansiering.

ICSTI har utarbeidet et strategidokument ’Investing in Research, Technology and Innovation (RTI) in the period 2000–2006’. Strategien går ut på å investere omfattende og bredt i hele det nasjonale innovasjonssystemet over en tiårs-periode etter følgenede prinsipper:

• Sterkere prioritering av offentlige midler ut fra nasjonale utviklingsmål .

• Fremme av større konkurranse om midlene innenfor disse målfeltene

• Understøttelse av nøkkelteknologier som identifiseres i det nasjonale ’Technology Foresight Initiative’.

• Gjennomføring av RTI-prosjekter i en skala som er tilstrekkelig til å oppnå gjennomslag.

• Fremme av økt og bedre samarbeid mellom komponentene i det nasjonale innovasjonssystemet, spesielt bedrifter, universiteter og offentlige forskningsinstitutter.

De næringsrettede virkemidlene omfatter:

• Støtte til FoU i bedrifter for a) utvikle irske bedrifter og b) forankre de multinasjonale selskapene dypere i irsk økonomi. Det legges vekt på få igang FoU i bedrifter som tidligere ikke har drevet med forskning og utvikling (first-time R&D-performers) og å hjelpe bedrifter til å oppnå kritisk masse. For de større etablerte bedriftene foreslås det en skatteinsentivordning som del av en generelt økt offentlig støtte til bedriftsintern FoU (in-firm R&D). Dette lanseres som et tiltak for å beholde multinasjonale selskaper og gjøre Irland til et foretrukket sted for strategiske investeringer.

• Støtte til etterutdanning mht. innovasjonsledelse i bedrifter.

• Tilrettelegging av en teknologitjeneste for å hjelpe ikke-FoU-bedrifter til å definere sine teknologibehov og sikre seg teknologitilgang. Teknologiovervåkning, teknologioverføring og mobilitetstiltak nasjonalt og internasjonalt inngår i dette.

• Tiltak for å sikre kapital og annen støtte til nystartede teknologi-bedrifter (campus-companies).

I tillegg foreslås særskilte tiltak for å støtte samarbeidsnettverk mellom bedrifter og forskningsinstitutter nasjonalt og internasjonalt, tiltak for forbedring av forskningsinfrastukturen og kompetansenivået, spesielt innenfor de nasjonale prioriteringsfeltene (Technology Foresight), og forskningsparker. Strategien poengterer at man ikke ønsker å yte støtte avhengig av om det dreier seg om grunnforskning, anvendt forskning eller utviklingsarbeid – det eneste som teller er at forskningen bidrar til å bedre næringslivets konkurransevene i form av økt kompetanse, kunnskap og innovasjonspotensiale. Ambisjonsnivået er å bringe Irland forbi OECD- og EU-gjennomsnittet – man ønsker å måle seg mot de landene som investerer mest i FoU, slik som Finland, Sverige, USA og Taiwan.

5.6.4 Nederland

Finansieringen av FoU i Nederland er 40   pst. fra det offentlige, 47   pst. fra næringslivet og 13   pst. fra utlandet. Særlig finansieringen fra utlandet er økende. FoU-investeringene ligger på 2.12   pst. av BNP. (1996). De store multinasjonale konsernene – Phillips, Unilever, Shell, DSM og AKZO – står for en stor andel av næringslivets FoU-innsats. Andelen lå tidligere på ca. 2/3, men falt tidlig på 90-tallet ned til ca. 45   %. Dette fallet var direkte medvirkende til bl.a. introduskjonen av den nederlandske skatteinsentivordningen – som et tillegg til allerede omfattende offentlige FoU-programmer – midt på 1990-tallet.

Tyngden i den offentlige finansieringen går over undervisningsministeriets budsjett (62   pst.), tildeles via grunnforskningsrådet NWO og vitenskapsakademiet KNAW. Det er en egen organisasjon NOVEM for miljø- og energiforskning. Generelle næringsrettede støtteordninger, herunder skatteinsentivordningen, administreres av SENTER som ligger under næringsdepartementet. SENTER administrerer også en rekke FoU-programmer og låne- og garantiordninger.

Det ble formulert en ny nasjonal FoU-strategi ’Knowledge in Action’ i juni 1995 hvor hovedbudskapet er at Nederland må forbedre sin evne til å tiltrekke seg og beholde næringsvirksomheter. Man konstaterte at kunnskapsintensisteten i hollandsk økonomi snarere var synkende enn økende, og regjeringen lanserte i denne strategien en omfattende tiltakspakke for å stimulere bedriftene til større FoU-innsats. Tiltakene ble satt inn på tre felter: for det første forbedring av generelle innovasjonsbetingelser, for det andre forbedret samsvar mellom tilbuds- og etterspørselside mht. kunnskap og informasjon og for det tredje utvikling av større evne til å utnytte avansert ny teknologi.

Tiltakene under det første punktet bestod av:

• forbedrede skatteinsentiver for FoU

• lettelser i avskrivningsreglene for innovative teknologier (intellektuell kapital) som overføres til Nederland

• skatteinsentiver for lærlingeordninger og forskerassistentopplæring i næringslivet

• økt offentlig finansiering av avansert forskning i utvalgte teknologiområder

• økt offentlig finansiering for oppgradering av teknisk og yrkesrettet utdanning

For å bedre tilpasningen i kunnskapsmarkedene ble det innført krav om samarbeidsrelasjoner mellom institutter og foretak som del av finansieringsordninger for FoU.

Når det gjelder evnen til å ta i bruk ny krevende teknologi, ble det lansert tiltak innenfor IT-infrastruktur og programmer om samspillet mellom økologi, økonomi og teknologi og mellom teknologi og samfunn.

Særlig skatteinsentivordningen har vakt internasjonal oppmerksomhet. Treffsikkerheten sikres ved at bedriftenes prosjekter sjekkes ut av SENTER mht. FoU-innhold. Stimulansen er umiddelbar ved at bedriftenes skatteoppgjør (lønnstrekk) reduseres med godkjent insentivbeløp pr. periode. Tilknytningen til lønnskatten gjør at ordningen også fanger opp FoU-bedrifter som ikke er i skatteposisjon. Også selvstendig næringsdrivende som utfører FoU av et vist omfang, kommer inn under ordningen.

5.6.5 Storbritania

Produktiviteten i britisk næringsliv ligger betydelig under USA og de andre store landene i Europa. Svak FoU-innsats i næringslivet er en av forklaringene. Storbrittania har ypperlige vitenskapelige og forskningsmessige prestasjoner, men evner ikke i tilstrekkelig grad å omsette disse i økonomisk vekst. Storbrittania har betydelige inngående investeringer og en relativt velutviklet venturekapitalsektor, men mangler en kultur for entreprenørskap. Virkemiddelapparatet er derfor i stor grad innrettet mot teknologioverføring.

Det britiske næringsdepartementet har ansvaret for teknologi- og vitenskapspolitikken og samtidig et stort virkemiddelapparat rettet mot teknologispredning og innovasjonsfremme. Virkemidlene omfatter bl.a:

’Teaching Company Scheme’ (TCS) som tilbyr industribasert opplæring for unge akademikere og stimulerer industrien til å involvere seg i opplæring og teknologioverføring. Bedriftene ’leier’ inn en akademiker for ca. 90.000 kroner pr. år, og TCS dekker resten av lønnskostnadene.

’Shell Technology Enterprise Programme’ (STEP) er et 8 ukers teknologioverføringsprogram for SMB som involverer 2. års universitetsstudenter i prosjektarbeid for industribedrifter.

’Postgraduate Training Partnership’ (PTP) har etablert 8 grupper av universiteter og forskningsselskpaer som hver tar hånd om 30 dr.grads-studenter med avhandlinger som inngår i industriell forskning.

’Business Link’ (i Skotland ’Local Enterprise’ og i Wales ’Enterprise Link’) har kontorer over hele landet og arbeider mot alle former for næringsliv, med rådgiving knyttet til salg og markedsføring, eksport, kvalitet, organsisasjonsutvikling, bedriftsøkonomi, teknologi, design, jus og eiendomsutvikling.

Den britiske regjeringen har i sitt siste budsjettframlegg lagt opp til vesentlig utvidet innsats mot FoU og innovasjon som ledd i en økonomisk vekststrategi. Hovedtrekkene i det nye britiske opplegget gjennomgås kort nedenfor.

Produktivitetsproblemene addresseres i budsjettframlegget for 2000 med en serie nye tiltak under disse overskriftene:

• forbedret konkurransepolitikk (forsterket konkurransetilsyn)

• nye insentiver for entreprenørskap og innovasjon

• kompetansehevingstiltak gjennom utdanning og livslang læring

• forbedret investeringsklima gjennom (bedre) makroøkonomisk stabilitet og mikroøkonomiske investeringsinsentiver

• tiltak for forbedret effektivitet i offentlige tjenesteleveranser

De grunnleggende holdningsproblemene vil våren 2000 bli adressert gjennom en ’nasjonal kampanje for foretakssomhet’ spesielt rettet inn mot yngre mennesker og med et nettverk av kjente ’entreprenør-ambassadører’ som forbilder og veiledere. ’Foretaksomhet’ oppfattes som en knapp ressurs, og virkemiddelutformingen søkes gjort slik at mennesker med entreprenørtalenter får insentiver til å ta dem i bruk.

Egenkapitalinvesteringer fra «foretaksengler» og andre enkeltpersoner utgjør første flaskehals for nyetablerere. Tilbud og pris for slik kapital vil bli forbedret gjennom lempninger i kapitalgevinstbeskatningen for slike investeringer. Avkortningstiden vil bli redusert fra 10 til 5 år, og andelskravene vil bli redusert i forhold til nåværende nivåer på 5   pst. for ansatte og 25   pst. for andre.

Det etableres et ’nasjonalt høyteknologi venture fond’ på 100 mill. GBP, hvorav en offentlig andel på 20 mill. GBP. Dette innrettes spesielt mot tidlig-fase høyteknologi-bedrifter. Det etableres også et nettverk av regionale venture-fond, hver med minimumskapital på 10 mill. GBP. Disse skal investere i egenkapitalmanglende’ SMBer, slik at offentlige investeringer utløser private i disse selskapene. Det lanseres også en ordning med ’Nyetableringstilskudd’ (Enterprise Grants) og en ordning med 20   pst. skattefradrag for bedrifter som investerer i små nye høyrisikobedrifter (’corporate venturing’) og utsettelse på gevinstbeskatningen fra slike investeringer når de reinvesteres.

Fra april 2000 settes det iverk et nytt regime med gunstigere regler for skattlegging av ansattes aksjer i eget selskap. Denne nyordningen gjelder alle ansatte. I tillegg lanseres det en egen ordning med skattegunstige aksjeopsjoner for ledere og nøkkelpersonell. Selskapene gis adgang til å tilby inntil 10 nøkkelansatte aksjeopsjoner for en verdi av inntil 100.000 GBP ved tildelingen. Konkurslovgivingen vil bli gjennomgått for å vurdere tiltak som reduserer problemene når entreprenører ikke lykkes. Man leter etter tiltak som kan redusere ’fear of failure’ (som barriere for oppstartere) og de økonomiske skadevirkningene som oppstår i konkursprosessene.

For å styrke grunnleggende og langsiktig FoU er forskningsbevilgningne øket med 1.4 mrd. GBP, hvorav halvparten kommer fra et felles infrastrukturfond som retter seg mot utstyrs- og bygningsinvesteringer ved universitetene. For å bedre teknologioverføringen fra universitetene har man iverksatt to nye fond på tilsammen 90 mill. GBP. Disse finansierer næringsrettede tiltak ved universitetene, herunder 8 ’foretaksentra’. I tillegg har skal MIT (Massachusetts Institute of Technology) og Cambridge University gå sammen om en stort nytt ’foretaksenter’ der formålet er tredelt:

• øke framveksten av teknologiselskaper fra forskningsbasen

• utvikle et forskningsprogram som i vesentlig grad kan påvirke framtidig teknologiutvikling

• iverksette undervisning og forskning som er lagt opp slik at entreprenørskap, produktivitet og konkurranseevne i Storbrittania bedres.

For å styrke bedriftenes egen FoU-innsats innføres fra april 2000 en FoU-skattekredittordning hvor satsen økes fra 100   pst. til 150   pst. Det er egne satser for SMB. Prisen på FoU for en SMB vil bli redusert med 30   pst. Ordningen skal utformes slik at også bedrifter som ikke er i skatteposisjon kommer inn under den (24   pst. besparelse). Det planlegges samtidig forenklinger i skatteleggingen av inntekter fra intellektuelle rettigheter.

For å styrke utviklingen av næringsklynger introduseres endringer i planleggingslovene, slik at regionale planorganer pålegges å arbeide for å identifisere og stimulere klyngeutvikling (’clusters planning policy’). Påvirkning av samhandlingen mellom universiteter og næringsliv og lokal tilrettelegging for næringsutvikling arealmessig og gjennom inkubatorvirksomhet mv. inngår i dette. Denne politikken anses spesielt viktig innenfor bioteknologifeltet.

For å styrke kompetansebasen lanseres bl.a. ’University for Industry’ som skal levere on-line læretilbud til bedrifter og enkeltpersoner med hovedvekt på SMB. Produktivitetsproblemene settes i stor grad i sammenheng med svak ledelse i næringslivet og det konstateres at Storbritannia har få verdensledende ’business schools’, spesielt med en innretning som passer for SMB. Det etableres et eget ’Council for Excellence in Management and Leadership’ som skal foreslå tiltak på dette området.

Ytterligere tiltak omfatter utvidet adgang til å importere kvalifisert utenlandsk arbeidskraft og reduksjon av den generelle selskapskatten til 10   pst. På kapitalmarkedssiden ønsker man å stimulere de institusjonelle investorene til en høyere andel plasseringer i unoterte selskaper. Det er iverksatt arbeid med å etablere en ’Knowledge Bank’ – i form av et fond eller garantiordning – som skal overkomme de ordinære finansinstitusjonenes manglende evne til å finansiere oppstartsbedrifter. Når det gjelder offentlige innkjøpsordninger, vil de i større grad bli samordnet og bevisst bli brukt som et innovasjonsdrivende element. Man har et eget program for å bistå forvaltningsenheter i å utvikle kommersiell samhandlingsevne med private selskaper som utfører offentlig finansiert tjenesteproduksjon.

5.6.6 Sverige

Sverige er blant de OECD-land som satser mest på FoU. Sverige har hatt en omfattende forsvarsforskning og en FoU-intensiv industri. De 20 største konsernene står for 80   pst. av svensk FoU. Disse øker sin FoU sterkest i utlandet, men utførte fortsatt 30 av i alt 46 mrd. SEK FoU-investeringer i Sverige. Forskningen er sterkt konsentrert om bransjene legemidler, maskinprodukter, teleprodukter og transportmidler som tilsammen står for 80   pst. av svensk FoU.

Hovedregelen i svensk FoU-politikk har vært at forskning – uansett finansieringskilde – så langt som mulig skal utføres ved universitetene og høgskolene. Industriinstituttsektoren er betydelig mindre enn tilsvarende i Norge. Fram til begynnelsen av 90-tallet vokste ressursene til forskningssektoren jevnt. Senere har de statsfinansielle problemene og lavere økonomisk vekst ført til en viss stagnasjon og tilbakegang. Den seneste forskningsproposisjonen legger opp til økt satsning fra det offentlige på grunnforskning og forskerutdannelse, i særskilt grad innenfor teknologi og naturvitenskap. Universitetene og høgskolene forutsettes å samvirke med samfunn og næringsliv, og det forventes en økende grad av kommersialisering av FoU-resultater. I motsetning til i Danmark stadfester den svenske proposisjonen at rettighetene til oppfinnelser fortsatt bør beholdes av universitets- og høyskoleansette selv, og ikke overføres til institusjonene. Organisasjonsstrukturen for FoU-finansieringen er under utredning i 2000.

De fleste direkte virkemidlene for å stimulere til næringsrettet FoU administreres av NUTEK – nærings- och teknikutvecklingsverket, herunder FoU-programmer på ulike teknologiområder. NUTEK har de seneste årene lagt store ressurser inn i utvikling av ’kompetansesentra’ knyttet til universiteter og høyskoler med en tredelt finansiering fra interesserte bedrifter, fra høyskolen selv og fra NUTEK. NUTEK har også ansvaret for regional utviklingsstøtte og foretaksutvikling, med bl.a. garantiordninger og betingede lån. Det arbeides også med nye typer virkemidler. I 1996 innførtes et såkalt ’riskkapitalavdrag’ som en skattelettelse til personer som investerte i unoterte selskaper. Det er senere erstattet av andre ordninger knyttet til endringer i dobbeltbeskatningen. Det foreligger nå ytterligere forslag om redusert beskatning av utenlandske eksperter – 25   pst. av bruttolønn i inntil 3 evt. 5 år. NUTEK og Industriforbundet har nylig også fremmet et forslag om en ordning med såkalte ’entreprenørfond’ som skal investere i unoterte aksjer. Fondene skal være åpne for almenhetens sparing og ikke beskattes. Etter 10 år tenkes fondene oppløst og gevinstene underlagt beskatning.

Den seneste nyorienteringen i svensk næringspolitikk fokuserer samordning gjennom såkalte ’regionala tilväxtavtal’. Et regionalt perspektiv anlegges på de (sentrale) midler som anvendes for å gi svensk næringsliv et godt produksjonsmiljø. Avtalene skal være treårige og tre i kraft fra år 2000. Til grunn legges en analyse av regionens situasjon og muligheter. Avtalene skal bygge på næringslivets behov og medvirkning. Ulike offentlige instansers virksomhet og investeringer skal innpasses. Avtalene skal innholde tiltakorienterte handlingsplaner med prioriteringer som grunnlag for offentlig finansieringsmedvirkning. Handlingsplanene skal følges opp og evalueres. Man forsøker å skape en ’nasjonal regional vekstpolitikk for hele landet’. Fokuseringen er på mobilisering, koordinering og synergi. Ulike (sektorielle) virkemidler settes inn i en (helhetlig) regional utviklingssammenheng.

5.6.7 USA

Hovedtrekkene i det amerikanske systemet på føderalt nivå er omfattende militære FoU-programmer, skattestimulanser basert på økninger i FoU-innsats og programmer som vektlegger høyteknologi og FoU i SMB. I tillegg til dette kommer omfattende tilretteleggingstiltak i infrastruktur og lokal støtte i mange enkeltstater. Føderale myndigheter har tradisjonelt vært temmelig avholdende fra å yte direkte støtte til sivilrettet forskning og utvikling i næringslivet. Man har ment at dette i hovedsak er et ansvar som påhviler USAs bedrifter. Imidlertid har føderasjonen gjort et meget stort unntak fra dette prinsippet ved å åpne for FoU-støtte til næringslivet der dette tjener nasjonale mål, især utvikling av ny teknologi for militære formål og romvirksomhet. I 1997 bidro føderale institusjoner med 20 milliarder USD til amerikansk næringsliv. Dette utgjorde nærmere en tredjedel av det føderale FoU-budsjettet. Teknologipolitikken i USA er fra slutten av 1980-tallet kjennetegnet ved framveksten av en serie nye og komplementære offentlige stimuleringsordninger, hvorav noen omtales nedenfor.

Skattekreditt for FoU

USA har hatt skattekredittordinger fra 1981. Ordningene har tidligere blitt fornyet for ett år av gangen, men ble i 1999 fornyet for fem år. Hovedprinsippet er et skattefradrag på 20   pst. av økningen i godkjente FoU-kostnader. En hovedsvakhet ved den nåværende ordningen er at mange nye virksomheter faller utenfor. Ordningen bygger på en økning i FoU i forhold til omsetningen, hvilket innebærer at mange nye bedrifter som ikke har salg i det hele tatt faller utenfor. Verdien av skattekreditten er omlag 2 mrd. USD per år. Delstatene har også supplerende ordninger for skatteincentiver. Et primært siktemål for disse ordningene har vært å lokke bedrifter fra andre delstater (eller andre land) til å etablere seg i delstaten. De ulike delstatsmyndighetene har gjennom årene konkurrert om bedrifter ved å yte betydelige subsidier til bedrifter som vil etablere seg der, ikke bare FoU-incentiver for skatt, men også støtte til utdanning i bedriftene

ATP – Advanced Technology Program

ATP ble startet i 1988 under Ronald Reagan og sterkt utvidet på 90-tallet under Clinton-administrasjonen. Programmet er tidvis blitt kritisert av det Republikanske flertallet i Kongressen, som mener ATP er for markedsnært. Det årlige budsjettet ligger på omlag 200 mill. USD for de offentlige tilskuddene. Hele 145 universiteter og 20 nasjonale forskningslaboratorier deltar i ATP. Mer enn halvparten av prosjektene ledes av SMB. Programmet fokuserer på "ennå ikke mulige teknologier" som vil kunne revolusjonere (deler av) næringslivet dersom de lar seg utvikle og anvende. Gjennom offentlige-privat partnerskap akselleres utviklingen av vanskelige (høyrisiko) teknologier. ATP søker å endre måten næringslivet ser på FoU på, ved å tilby en mekanisme som gjør det mulig for bedriftene å heve sitt teknologiske ambisjonsnivå. ATP deler med bedriftene den relativt høye utviklingsrisikoen for teknologier som potensielt vil kunne ha mange anvendelser – ofte på tvers av næringer. Programmet legger vekt på knytte sammen mindre leverandører og brukere for å løse FoU-oppgaver som de har felles. Programmets utgangspunkt er næringslivets eget teknologibehov, ikke det offentliges (til forskjell fra SBIR, se nedenfor). Forskningsagendaen bestemmes av bedriftene ut fra forretningsmessige prioriteringer. Bedriftene utformer, foreslår, samfinansierer og gjennomfører ATPs prosjekter og delprogrammer basert på sin forståelse av markedene og FoU-mulighetene.

ATP går ikke selv inn på ren produktutvikling, men fokuserer på mulightesskapende teknologier som vil kunne være vesentlig for etterfølgende produktutvikling. Selve produktutviklingen må bedriftene fult ut finansiere ved private midler. ATPs midler fordeles etter konkurranse. ATP har både tematiske og ‘åpne’ delprogrammer. Bedriftene kan prekvalifisere seg ved å få sine prosjekter silet i en forprosjektfase slik at de unngår å legge ned betydelig arbeid i prosjektsøknader som ikke vil ha sjanse til å nå opp. Bedømmelsen skjer i to trinn, ved hjelp av eksterne ekspertpaneler som settes sammen av både forskere, offentlige tjenestemenn og næringslivslivsfolk. I første trinn bedømmes teknologiaspektene. Ideer som kvalifiserer underkastes dernest i andre trinn en bedømmelse av potensiell samfunnsøkonomisk verdi (ikke bare bedriftsøkonomisk) og om den planlagte kommersialiseringen er troverdig. Tildelingene er basert på klare delmål ved milepeler.

SBIR – Small Business Innovation Research

Dette programmet ble startet i 1982 med formål å trekke SMBer med i utførelsen av nasjonale FoU-oppgaver. Føderale departementer og etater med ekstern FoU-innsats (budsjett) på mer enn 100 millioner USD må sette av 2.5   pst. av beløpet til konkurransebaserte tildelinger til SMBer ( med færre enn 500 sysselsatte). Ordningen omfatter dermed landbruksdepartementet, næringsdepartementet, forsvarsdepartementet, utdanningsdepartementet, helse- og sosialdepartementet, samferdeselsdepartementet, forurensningstilsynet, romfartsadministrasjonen og det allmenne forskningsrådet (NSF). Det samlede årlige tilskuddsvolumet utgjør mer enn 1 mrd. USD. SBIR-ordningen er dermed mer enn fire ganger så stor som ATP-ordningen. Hvert organ definerer FoU-temaer på sine ansvarsområder og iverksetter prosjektkonkurranser for SMBer. SMBene må være amerikansk eiet og uavhengig drevete forretningsbaserte ("for-profit") enheter. Bedriftene må ikke være dominerende på sine felter. Forskningslederen i prosjektet må være ansatt i SMBen. Oppdragsgiver tar stilling til prosjektforslagene ut fra SMBens kvalifikasjoner, prosjektets innovasjonsgrad, teknologisk interesse og framtidig markedspotensial. Prosjektene legges opp i tre faser. I første fase gis tilskudd på opp til 100.000 dollar for en 6-månedersperiode. I denne perioden gjøres det en teknologisk egnethetsvurdering ("feasibility study") av prosjektet. Dersom prosjektet kommer videre, kan det i annen fase oppnå tilskudd på opp til 750.000 dollar per år for inntil to år. I denne perioden utvikles resultatene fra fase 1, og kommersialiseringspotensialet evalueres. Den tredje fasen består i kommersialisering – da uten økonomisk tilskudd fra SBIR.

Small Business Technology Transfer Program – STTP

Dette programmet omfatter føderale organer med eksternt FoU-budsjett over 1 mrd. USD. Av disse beløpene skal 0.15   pst.settes av til konkurransebaserte utlysninger for høyteknologi-SMBer som samarbeider med non-profit FoU-institusjoner.

Cooperative Research and Development Agreements – CRADA

CRADA er en ny kontraktform som ble startet opp i 1987 og som gir føderale forskningslaboaratorier muligheter til å utføre FoU i samarbeid med næringsliv og universiteter, samt forvaltningsorganer på statlig og lokalt nivå. Intensjonen har bl.a. vært å unngå de vanskeligheter og forsinkelser som innkjøpskonkurranser medfører når det gjelder FoU-samarbeide. Avtalene regulerer på forhånd disposisjonsrettighetene til FoU-resultatene til fordel for de ikke-føderale deltakerne i konsortiene. Det var en sterk vekst i CRADA-avtaler i de første årene etter at ordningen ble lansert. Under Department of Energy opprettet man egne fond som skulle finansiere CRADA-avtaler mellom departementets laboratorier og private bedrifter. Imidlertid har inngåelsen av CRADA-avtaler dabbet noe av i de senere år, både fordi avtalene ikke innfridde de svært høye forventningene mange hadde til dem, og fordi enkelte mente USA ga fra seg sensitiv teknologi til utenlandske bedrifter som samarbeidet med amerikanske foretak i forbindelse med CRADA-avtaler.

Manufacturing Extension Partnerships – MEP

MEP er et komplementært tiltak til FoU og innovasjonsstimulering. MEP søker å bedre infrastrukturen for teknologispredning og bedriftenes evne til å nyttiggjøre seg ny teknologi. Fokus er på SMB. MEP kom igang i 1988, og det er nå mer enn 100 slike ‘teknologispredningssentra’, minst ett i hver stat i USA.