4 Omfang og sammensetning av FoU i Norge og internasjonalt

4.1 Hva menes med forskning og utvikling?

Forskning og utvikling er virksomhet knyttet til ervervelse og utnyttelse av ny kunnskap. Slik virksomhet utføres både ved universiteter og høgskoler, forskningsinstitutter, en del andre institusjoner (sykehus, museer, biblioteker m.v.) og ikke minst, i næringslivet. I næringslivet er FoU som regel arbeid med å få fram et nytt produkt eller en ny produksjonsmetode. Det vil sjelden dreie seg om radikale endringer i produkter eller metoder. Mye av FoU-virksomheten vil rette seg mot en gradvis forbedring av det eksisterende.

Det vil også skje endringer i produkter eller produksjonsopplegg uten at dette kan betegnes som FoU, f.eks. når en bedrift kopierer produkter som allerede er i markedet eller installerer nytt utstyr. Avgrensingen av FoU er ikke opplagt og det vil alltid være aktiviteter som er vanskelig å definere i forhold til om de skal regnes med eller ikke. For å kunne etablere statistikk har det vært nødvendig å definere innholdet i FoU nærmere. OECD har vært førende i arbeidet med å utvikle definisjoner og metoder for innsamling av data. Anbefalinger for FoU-statistikk har eksistert siden 1963 i den såkalte Frascati-manualen. Her er en hovedregel for å skille FoU fra annen virksomhet, at FoU må inneholde et element av nyskaping og reduksjon av vitenskaplig og/eller teknologisk usikkerhet. Usikkerhet foreligger når løsningen på et problem ikke er umiddelbart åpenbar for en person som kjenner den grunnleggende kunnskapsmassen og teknikkene innenfor det aktuelle området.

Med basis i Frascati-manualen foreligger det i dag lange tidsserier som gir grunnlag for internasjonale sammenligninger av en stor mengde data om FoU-virksomhet. Naturlig nok har definisjonene hatt stor betydning for analyser og drøfting av FoU-investeringer opp gjennom årene. Dessuten har definisjonene i flere land fått en skattemessig betydning, ved at Frascati-manualen er lagt til grunn for avgrensningen av skattetiltak. I boks 4.1 har vi gjengitt OECDs definisjon av FoU generelt og for de tre aktivitetstypene: grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid.

OECDs definisjoner har i mange år dannet standard for FoU-statistikk. Det er imidlertid ulike syn på hvor godt definisjonene treffer den aktiviteten som en ønsker å belyse. En kritikk som har vært rettet mot definisjonene er at de er basert på forståelse og innretning av FoU slik virksomheten ble utført tidlig i 1960-årene. Akademisk forskning og industriell virksomhet kan være fanget opp på en god måte, mens virksomhet i andre næringer som først senere har fått et stort kunnskapsinnhold, kan være ufullstendig dekket.

Spesielt antas definisjonen av FoU å ha svakheter i forhold til å fange opp nyskaping som skjer i tjenesteytende næringer, ofte med tilknytning til aktiviteter utenfor markedene, f.eks. utvikling av nye rekreasjonstilbud og fritidsaktiviteter. En beslektet kritikk tar utgangspunkt i FoU som innsatsfaktor. Flere studier har påvist at FoU ikke er den eneste innsatsfaktoren som bidrar til forbedringer av produkter og produksjonsmetoder, og derfor bør en studere flere aktiviteter enn de som kommer inn under definisjonen av FoU. «Innovasjon» er etablert som en betegnelse på de aktiviteter en søker å fange opp gjennom en slik bredere tilnærming. Dette drøftes i neste avsnitt.

4.2 Hva menes med innovasjon?

«Innovasjon» kan forstås både som en prosess og som resultatet av denne. I den første betydningen er innovasjon synonymt med «nyskaping», og begrepene brukes ofte om hverandre i norsk omtale. Forstått som en prosess er en opptatt av aktiviteter som kreativitet, markedsintroduksjon, FoU, produktdesign og forbedringer i produksjon og distribusjon. Dette er forskjellig fra lineære prosesser i den forstand at det ikke er klart definerte stadier eller en fast rekkefølge. Innovasjon beskrives gjerne som et system med samvirkning og tilbakevirkning mellom ulike funksjoner og aktører. Medspillere med forskjellig kompetanse og ståsted kan ofte fungere gjensidige forsterkende og bidra til prosesser med kumulativ kunnskapsoppbygging.

Kunnskapsprosesser kan stimuleres gjennom økt samvirkning innenfor bedrifter, f.eks. gjennom samarbeid mellom ulike enheter og ved at medarbeidere trekkes inn i organisatorisk innovasjon , og gjennom utvikling av nettverk som knytter bedrifter til andre bedrifter, forskningsmiljøer, veiledningstjenester m.v. Vel så viktig som teknologisk ekspertise er innovasjon i forhold til kunder, bl.a. for å komme i forkant av endringer i markedet og samfunnet. Forståelsen av innovasjon bør derfor ikke avgrenses til teknologisk utvikling og anvendelse.

I den andre betydningen, som resultatet av en prosess, betegner «innovasjon» en vare eller tjeneste som er ny eller forbedret. Forbedringer av produksjonsmetoder, distribusjon, markedsoppfølging eller organisasjon vil også være innovasjoner. Det skilles gjerne mellom radikale innovasjoner (f.eks. Ottomotoren) og gradvise innovasjoner (f.eks. økt ytelse eller redusert drivstofforbruk). Det er forskningsprogrammer i Norge som retter seg mot radikale innovasjoner, f.eks. energiproduksjon basert på brenselsceller, men i det alt vesentlige dreier næringsrettet FoU seg om gradvise innovasjoner.

Nye produkter og metoder kan oppstå eller komme til anvendelse i alle sektorer og næringer. Det går ikke noe skille når det gjelder innovasjon mellom såkalte høyteknologiske eller kunnskapsintensive næringer og annen næringsvirksomhet. Innovasjon er også viktig i forhold til offentlige tjenester, bl.a. utdanning, helsevesen og administrasjon, og fellesgoder som f.eks. miljø og rettssikkerhet. Kulturelle og sosiale endringer er en sentral drivkraft for innovasjon, og påvirker samtidig omfanget og innretningen av innovasjoner som samfunnet vil akseptere eller kan være i stand til å ta i bruk.

Noen innovasjoner vil i seg selv være avansert og grensesprengende teknologi, men svært ofte er det en endret sammensetning eller anvendelse av kjent teknologi som frambringer en innovasjon. For eksempel endringer i produktdesign kan utgjøre forskjellen mellom fiasko og suksess for funksjonelt likeverdige varer. Det ville likevel være feil å se bort fra det teknologiske elementet som nesten alltid inngår i utvikling, produksjon og distribusjon av varer og tjenester. Teknisk innsikt og naturvitenskaplig kunnskap er både nødvendig for å få til teknologisk framgang, der høyteknologibedriftene spiller en sentral rolle, og nødvendig for å kunne forstå og ta i bruk nye og forbedrede teknologier i alle deler av samfunnet.

Det er åpenbart at innovasjon ikke kan måles absolutt eller i sin fulle bredde, og at det er mange viktige sider som uansett må beskrives kvalitativt. OECD har utført et omfattende arbeid med å sammenstille og trekke ut konklusjoner fra ulike studier på området. Som grunnlag for kvantitative undersøkelser av innovasjon i næringslivet har OECD så langt begrenset sine anbefalinger til en definisjon av teknologisk innovasjon . Ifølge OECD innebærer innovasjon i denne sammenheng utviklingen fra en idé som føres fram til markedsintroduksjon av en vare eller tjeneste, eller til en ny eller forbedret metode for produksjon eller distribusjon. Det er knyttet krav til nyhet for å kvalifisere som innovasjon. Nyhetsverdi for den utførende enheten, som regel en bedrift, er imidlertid tilstrekkelig. Det er til forskjell fra FoU ikke et krav om reduksjon av vitenskapelig og/eller teknologisk usikkerhet. OECDs anbefalinger er sammenfattet i den såkalte Oslomanualen fra 1992, som ble revidert i 1997 med sikte på å inkludere innovasjon i tjenesteytende næringer, jf. boks 4.2.

I litteraturen om innovasjon brukes også begrepet innovasjonssystem . Et innovasjonssystem betegner det systemet av aktører som medvirker i innovasjonsprosessen – men ikke nødvendigvis gjennom et formalisert samarbeid. Konkurranse mellom bedrifter er en viktig del av innovasjonssystemet. Andre deler av innovasjonssystemet omfatter universiteter og høgskoler, forskingsinstitutter, finansieringsinstitusjoner og veiledningstjenester. Aktørenes handlinger og forbindelsene mellom dem fører til utvikling, spredning og anvendelse av ny kunnskap som bidrar til økonomisk vekst. I mange sammenhenger vil det kunne identifiseres et geografisk område der forbindelsene mellom bestemte aktører er tette og godt utviklet. Et innovasjonssystem kan analyseres både på regionalt, nasjonalt eller internasjonalt nivå.

4.3 FoU-innsats i Norge og norsk næringsliv

4.3.1 Utvikling og fordeling av FoU

Det ble utført forskning og utvikling i Norge for totalt 18,2 milliarder kroner i 1997. Av dette var 8,6 milliarder kroner utført i næringslivet, 4,8 milliarder kroner i instituttsektoren og vel 4,8 milliarder kroner i universitets- og høgskolesektoren (UoH-sektoren).

Figur 4.1 viser hvordan FoU-utgiftene har utviklet seg fra 1970 etter sektor for utførelse til faste 1990-priser. I 1970-årene var det jevn vekst i alle tre sektorene, men en utflating for UoH-sektoren fra slutten av tiåret. I 1980-årene var det meste av veksten i instituttsektoren og fremfor alt, næringslivet. Spesielt i perioden 1983–1985 tok FoU-innsatsen seg kraftig opp i næringslivet. Med det økonomiske tilbakeslaget i slutten av 1980-årene reduserte næringslivet utgiftene, men FoU-innsatsen har tatt seg opp igjen utover i 1990-årene. UoH-sektoren har hatt en relativt jevn og solid vekst i 1990-årene, mens instituttsektoren har gått noe tilbake. Over perioden 1970–1997 i helhet var det næringslivet som hadde den kraftigste veksten. Mens de tre sektorene var om lag jevnstore rundt 1970, stod næringslivet i 1997 for 47 prosent av utførte FoU-utgifter. En bør imidlertid merke seg at statistikkgrunnlaget i næringslivet er utvidet flere ganger, hovedsakelig for tjenesteytende næringer og mindre bedrifter. Det medfører at næringslivets FoU-utgifter kan være noe undervurdert de foregående årene, slik at veksten i enkelte perioder framkommer som noe sterkere enn den reelt sett har vært. Derimot gir statistikken trolig et om lag riktig bilde av den totale veksten mellom 1970 og 1997 fordi tjenesteyting og småbedrifter utførte lite FoU så tidlig som i 1970.

Kilde: NIFU, Statistisk sentralbyrå/FoU-statistikk (NFR, 1999)

Når en ser på utviklingen i totale FoU-årsverk framkommer det samme hovedbildet over perioden 1970–1997 som for FoU-utgifter, jf. figur 4.2. Næringslivet har om lag tredoblet antall årsverk – til 10 400 i 1997. De offentlige sektorene har oppnådd bare rundt en dobling av årsverkene. En viktig forskjell er imidlertid at næringslivet har en mindre andel av årsverkene – 42 prosent i 1997 – enn av FoU-utgiftene. Det skyldes høyere lønnskostnader pr. FoU-årsverk i næringslivet – 462 000 kroner, mot 379 000 kroner og 342 000 kroner i henholdsvis instituttsektoren og UoH-sektoren. Lønnskostnadene er inklusive sosiale utgifter. I forhold til instituttsektoren kan lønnsforskjellen i hovedsak forklares med en høyere andel UoH-utdannede – knapt 74 prosent i næringslivet mot om lag 64 prosent i instituttene. Derimot er det liten forskjellen i utdanningsnivået i forhold til UoH-sektoren, som har om lag 72 prosent med UoH-utdannelse. Med andre ord er lønnsnivået for FoU-personale vesentlig lavere i UoH-sektoren enn i både næringslivet og instituttsektoren.

Næringslivet utførte som nevnt FoU for 8,6 milliarder kroner i 1997. I perioden 1995–1997 var det en realvekst på knapt 4 prosent årlig, mot vel 1 prosent i den foregående toårsperioden. 1 Veksten skyldtes i det alt vesentlig at forretningsmessig tjenesteyting og databehandlingsvirksomhet utførte langt mer FoU enn tidligere, mens utgiftene var om lag uendret i industrien totalt og i andre tjenesteytende næringer. Spesielt kraftig var veksten i databehandlingsvirksomhet, som mer enn doblet FoU-utgiftene til 1,4 milliarder kroner i 1997. Enkelte industribransjer hadde til dels betydelig tilbakegang, særlig kjemisk industri og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Også oljeutvinning reduserte FoU-utgiftene en del i forhold til 1995. Innenfor industrien var det en positiv utvikling særlig i produksjon av medisinske instrumenter og produksjon av motorkjøretøyer og deler.

Kilde: NIFU, Statistisk sentralbyrå/FoU-statistikk (NFR, 1999)

Med den kraftige veksten i FoU som utføres i forretningsmessig tjenesteyting og databehandlingsvirksomhet, kom tjenesteytende næringer opp i 39 prosent (3,3 milliarder kroner) av næringslivets totale FoU-utgifter i 1997. Fortsatt var industrien den største FoU-utførende næringen, med 52 prosent (4,5 milliarder kroner). Oljesektoren utførte FoU for om lag 0,6 milliarder kroner i 1997. Det aller meste av FoU som utføres i tjenesteytende næringer er knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). IKT vil registreres som industri eller tjenesteyting avhengig av hva som er hovedaktiviteten til bedriften. For eksempel programvareutvikling, som tidligere i stor utstrekning skjedde innenfor industribedrifter (f.eks. Norsk Data), skjer i stadig større grad i rene IT- eller konsulentselskaper, og blir derfor registrert som tjenesteyting.

Kilde: NIFU, Statistisk sentralbyrå/FoU-statistikk (NFR, 1999)

FoU kan klassifiseres etter tre aktivitetstyper – grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid, jf. boks 4.1. Næringslivet, instituttsektoren og UoH-sektoren utfører i svært ulik grad de forskjellige aktivitetstypene. Dette er illustrert i figur 4.3, som viser driftsutgifter til FoU i 1997 for hver aktivitetstype fordelt etter sektor. Grunnforskning hadde driftsutgifter på totalt 2,7 milliarder kroner, hvorav 74 prosent ble utført i UoH-sektoren. Anvendt forskning ble tilført 5,9 milliarder kroner. En hoveddel av den anvendte forskningen ble utført i instituttsektoren (46 prosent), med det resterende om lag likt fordelt mellom næringslivet og UoH-sektoren. Utviklingsarbeid, med til sammen 7,9 milliarder kroner, ble utført først og fremst i næringlivet (76 prosent). Næringslivets driftsutgifter til FoU fordelte seg med 2 prosent grunnforskning, 21 prosent anvendt forskning og 77 prosent utviklingsarbeid. Fordelingene har vært svært stabile over tid, og en må sammenligne over tiår for å kunne avdekke tendenser. Det synes å være en svak, men langsiktig, tendens til at næringslivet flytter sin aktivitet fra utviklingsarbeid til anvendt forskning, og fra anvendt forskning til grunnforskning. For UoH-sektoren har det vært en utvikling i motsatt retning. Instituttsektoren har blitt noe mer konsentrert om anvendt forskning over tid.

Når det gjelder næringslivet kunne en kanskje vente at en større andel tjenesteyting ville ha påvirket fordelingen over tid, men det har ikke vært tilfelle. Det er ingen systematiske forskjeller etter aktivitetstype mellom industri og tjenesteytende næringer. Grunnforskning utgjør lite i alle enkeltnæringer (med unntak av næringen forskning og utviklingsarbeid). Oljesektoren utfører en særlig høy andel anvendt forskning, men også metallindustrien har en relativt lav andel utviklingsarbeid (49 prosent). De aller fleste bransjene har i størrelsesorden 70–90 prosent utviklingsarbeid. For eksempel i elektroteknisk og optisk industri, som er en av de mest forskningstunge bransjene, utgjør utviklingsarbeid 91 prosent av driftsutgiftene til FoU.

4.3.2 Finansiering av FoU-utgiftene

Næringslivet finansierer det aller meste av FoU som utføres i egen sektor, men er en viktig finansieringskilde også for FoU-institusjonene i offentlig sektor. Figur 4.4 viser hvordan FoU-midler blir kanalisert til utførende sektor fra ulike kilder. Som det framkommer er det to hovedkilder til finansiering av FoU i Norge – næringslivet og offentlige sektor. I 1997 utgjorde næringslivets finansiering 49 prosent av total finansiering, mens det offentlige stod for 42 prosent. Andre innenlandske kilder stod for 2 prosent og utlandet for 7 prosent av finansieringen til FoU som utføres i Norge. Den offentlige finansieringen er i det alt vesentlige statlig, og i hovedsak rettet mot UoH-sektoren og instituttsektoren. Drøyt 1,9 milliarder kroner ble kanalisert gjennom Norges Forskningsråd, hvorav 138 mill kroner til FoU som ble utført i næringslivet. Det er instituttsektoren som mottar den største andelen av forskningsrådsmidlene, og mye av dette er næringsrettet forskning gjennom brukerstyrte programmer. Næringslivet har dermed innflytelse over en vesentlig større del av de offentlige midlene enn det som direkte finansierer FoU i bedriftene.

Kilde: NIFU, Statistisk sentralbyrå

Næringslivet finansierte i 1997 FoU i Norge for knapt 8,9 milliarder kroner. Herav ble om lag 7,5 milliarder utført i næringslivet, tilsvarende 87 prosent av sektorens FoU-utgifter. Innkjøp fra andre bedrifter utgjorde om lag 2,0 milliarder kroner. Dertil er næringslivet en betydelig finansieringskilde for instituttsektoren med 25 prosent av sektorens utgifter, men i mindre grad for UoH-sektoren der næringslivet bidrar med bare 6 prosent. For en stor del er dette innkjøp av tjenester, men næringslivet bidrar også med generelle midler i form av tilskudd, professorater, utstyrsanskaffelser m.v. Næringslivets innkjøp fra forskningsinstitutter og universiteter og høgskoler i Norge utgjorde til sammen knapt 900 millioner kroner i 1997. FoU som utføres i næringslivet finansieres foruten av sektoren selv, fra utlandet med 7 prosent og fra offentlig sektor med 6 prosent. Oljeselskapene finansierte FoU for knapt 1,1 milliarder kroner i Norge, noe som utgjorde 12 prosent av den totale finansieringen fra næringslivet i 1997. Med en nedgang på 7 prosent i realverdi, var oljeselskapene den eneste sektoren som redusere sin finansiering i forhold til i 1995.

Kilde: NIFU/Statsbudjettanalysen

Den totale FoU-bevilgningen i vedtatt statsbudsjett for 2000 er anslått til knapt 10,1 milliarder kroner. Det er betydelig usikkerhet ved statsbudsjettdataene fordi budsjettposter fordeles etter hensikten med bevilgningene (dvs. ikke etter den faktiske anvendelsen). Hensikten er ikke alltid like klart uttrykt på forhånd, og det kan skje omdisponering av midler. Dessuten kan midler som relativt fritt stilles til disposisjon for departementene også bli brukt til FoU. Derfor er FoU-bevilgningene anslått eksklusive oppdrag. Statsbudsjettdataene gir likevel en god indikasjon på hvordan bevilgningen har utviklet seg totalt og fordelt etter formål, og gir oppdaterte tall. I tiårsperioden 1983–1993 var det en årlig realvekst i den totale FoU-bevilgningen på over 5 prosent. Deretter gikk bevilgningene svakt tilbake i faste priser, og først i inneværende år er realverdien igjen større enn i 1993, jf. figur 4.5.

Næringsrettet FoU oppnådde en markert større andel av den totale FoU-bevilgningen mot slutten av 1980-årene. I perioden 1983–1993 var den årlige realveksten i bevilgningen til industri, oljeutvinning (unntatt kontinentalsokkelundersøkelser) og annen næringsvirksomhet (hovedsakelig tjenesteyting, unntatt samferdsel) på knapt 8 prosent, slik at bevilgningen ble noe over doblet i realverdi. Deretter har det, samtidig med stagnasjon i totale bevilgninger, skjedd en vridning til andre forskningsformål. Over seksårsperioden 1993–1999 var det en årlig reduksjon i realverdi på vel 5 prosent. For inneværende år er bevilgningen til industri, olje og annen næringsvirksomhet anslått til knapt 1,2 milliarder kroner. Herav går om lag 80 prosent til industri og noe under 15 prosent til oljeutvinning. Det er betydelig usikkerhet ved formålsfordelingen på næring, og innslaget av tjenesteytende næringer kan være større enn hva som framkommer av tallene.

FoU-bevilgningen til primærnæringene er også reelt redusert siden et toppnivå i 1992–1993, om enn i noe mindre grad. Andre næringsrelaterte formål, som energi, transport og telekommunikasjon, romvirksomhet og forsvar har hatt et om lag tilsvarende forløp. Næringsrettede og næringsrelaterte formål utgjør til sammen 31 prosent av den totale FoU-bevilgningen inneværende år, mot 40 prosent i 1993 og da andelen var på det høyeste, 45 prosent i 1987.

Det har vært en reduksjon også i den totale næringsstøtten i siste halvdel av 1990-årene. Støtten til næringslivets FoU har relativt sett kommet ut om lag på linje med andre formål som er definert som næringsstøtte. Næringsstøtte kan defineres som offentlige tiltak som gir en bedrift eller en gruppe bedrifter særskilte økonomiske fordeler. Næringsstøtten kan ha mange former. I tillegg til rene tilskudd, vil f.eks. lån eller garantier gitt på gunstige vilkår, tjenester som det offentlige ikke tar fullt betalt for, manglende krav til avkastning på statlig aksjekapital samt lempelige skatte- og avgiftsregler regnes som næringsstøtte. Finansdepartementet har anslått statlig budsjettmessig næringsstøtte i 1998 til om lag 18,5 milliarder kroner. 2 Støtte til jordbruket utgjorde om lag 67 prosent av den statlige budsjettstøtten dette året. Også annen bransjespesifikk støtte er fortsatt betydelig, særlig støtte til skipsbygging. I henhold til det eksisterende EØS-regelverket for skipsbyggingsindustrien skal all driftsstøtte avvikles for kontrakter inngått fra og med 1. januar 2001. Foruten forskning og utvikling, er generelle støtteformål bl.a. regionalutvikling (1,3 milliarder kroner i 1998), små og mellomstore bedrifter (523 millioner kroner) 3 og eksport og næringssamarbeid (261 millioner kroner) 4 .

4.3.3 Utlandet – som finansieringskilde og forskningsarena

En stadig større del av FoU som utføres i Norge finansieres fra utlandet, samtidig som en større del av norske FoU-midler går til institusjoner i andre land. I 1997 finansierte utenlandske kilder FoU for drøye 0,5 milliarder kroner i næringslivet, en økning med vel en tredel fra 1995. I 1997 brukte næringslivet drøye 1,5 milliarder kroner på innkjøp av FoU fra utlandet, noe som er en dobling i forhold til 1995. Det meste av veksten var fra oljeutvinning og kjemisk industri, og i 1997 stod disse næringene for to tredeler av næringslivets totale FoU-innkjøp fra utlandet. Det kan være grunn til å merke seg at oljeutvinning og kjemisk industri samtidig hadde en kraftig tilbakegang i FoU innenlands, både egenutført og innkjøpt. Statistikken underbygger en tydelig tendens til at næringslivet i økende grad vurderer FoU i forhold til et internasjonalt marked – både for å få tilgang til den beste forskningen og som en forretningsmulighet for egen virksomhet.

Etableringer av utenlandske selskaper kan bidra vesentlig til FoU-virksomheten i et land. OECD har begynt å samle inn statistikk om FoU i utenlandske datterselskaper, men Norge har hittil ikke bidratt med slike data. Andelen av FoU i industrien som utføres av datterselskaper varierer mye fra land til land, fra mindre enn 2 prosent i Japan til 68 prosent i Irland. I Sverige og Finland utfører utenlandske datterselskaper henholdsvis 19 og 12 prosent av industriens FoU. 5 Forskjellene mellom land reflekterer først og fremst omfanget av utenlandske etableringer, og i mindre grad andre faktorer som FoU-infrastrukturen i lokaliseringslandet. (OECD, 1999b)

Norskeide selskaper i utlandet har også en omfattende FoU-virksomhet. Det er heller ikke offisiell statistikk på dette området, men konsulentselskapet INNOPOL har utført studier over FoU i ulike grupper av større internasjonale, norske konserner i perioden 1995–1999. Resultatene antyder at disse selskapene bruker 20–30 prosent av sine FoU-ressurser utenfor Norge, noe som synes å være relativt lavt i internasjonal sammenheng. De store internasjonale konsernene i Sverige og Finland disponerer 30–40 prosent av sin FoU i andre land. (Braastad, 1999).

Internasjonaliseringen av norske selskapers FoU-virksomhet har i hovedsak kommet som en videreføring av aktiviteter i oppkjøpte utenlandske datterselskaper. Men det er også eksempler på at FoU-samarbeid innenfor allianser med utenlandske selskaper legges utenfor Norge. Dessuten er, som nevnt, næringslivets innkjøp av eksterne tjenester fra utenlandske forskningsmiljøer raskt voksende. Forskningen gjennom datterselskaper skjer fremfor alt i andre europeiske land, men for de store høyteknologiske foretakene også i Nord-Amerika. INNOPOL anslår at 6–8 av de største norske foretakene ikke lengre har Norge som dominerende FoU-basis. Derimot er det svært få små og mellomstore bedrifter som har FoU-virksomhet utenfor Norge. I så måte er IKT-sektoren et viktig unntak, der selv småforetak i stadig større omfang etablerer FoU-virksomhet i utlandet.

4.4 Internasjonale sammenligninger

Internasjonale sammenligninger tar ofte utgangspunkt i et lands FoU-utgifter i prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). Denne indikatoren betegnes som FoU-andel , selv om også andre målestokker selvsagt kan uttrykkes med en andel. Utviklingen i FoU-andeler for Norge, Sverige, Danmark og Finland i perioden 1981–1997 er illustrert i figur 4.6. Som et sammenligningsgrunnlag er også gjennomsnittene for OECD-området og EU illustrert. For å vise hvordan USA påvirker OECD-gjennomsnittet er også dette landet tatt med. USA står for 40–45 prosent av FoU-utgiftene, og veier derfor tungt i gjennomsnittet.

Kilde: OECD – Main Science and Technology Indicators 1999–1 (NFR, 1999)

I første halvdel av 1980-årene økte FoU-andelen i de fleste av OECD-landene, for deretter å flate ut og gå noe tilbake. I 1990-årene har FoU-andelen fortsatt økt i de andre nordiske landene, mens andelen har stagnert i Norge. Utenom Norden er det få land som i noen særlig grad har økt sine FoU-andeler i 1990-årene. Markerte unntak er Korea og fra et lavt utgangspunkt, Irland. Sverige har lenge vært blant de mest FoU-intensive landene, og siden 1985 hatt den høyeste andelen i OECD. Finland skiller seg ut med en kraftig vekst i FoU-andelen over hele perioden. Fra 1989 til 1993 skyldtes imidlertid den økte FoU-andelen et samlet fall i brutto nasjonalprodukt med 11 prosent. De reelle FoU-utgiftene i Finland var om lag uendret i denne perioden. Fra 1993 har Finland hatt kraftig vekst både i FoU-utgifter og brutto nasjonalprodukt. Faktorer som kan forklare utviklingen i andre land er nærmere beskrevet i avsnitt 5.6.

I 1997 tilsvarte FoU-utgiftene i Norge 1,7 prosent av brutto nasjonalproduktet. Dette var lavest av de nordiske landene, bortsett fra Island. Sverige hadde til sammenligning knapt 3,9 prosent, Finland 2,8 og Danmark 2,0. FoU-andelen i Norge var vesentlig under gjennomsnittet for OECD-området (2,2 prosent) og også lavere enn i EU (1,8 prosent).

FoU-andelen påvirkes ikke bare av FoU-utgiftene, men selvsagt også av nivået på brutto nasjonalproduktet. En relativt svak utvikling i FoU-andel kan være uttrykk for høy vekst i brutto nasjonalprodukt like mye som stagnasjon i FoU-utgifter. Norge er et av landene med høyest brutto nasjonalprodukt pr. innbygger og har også hatt relativt høy BNP-vekst i 1990-årene. For å få et bilde av nivået på FoU-innsatsen kan det være interessant også å sammenligne FoU-utgiftene pr. innbygger – som i 1997 var 3 496 kroner (1990-kroner). Dette er om lag som gjennomsnittet for OECD (3 430 kroner ), over EU (2 812 kroner), men betydelig lavere enn gjennomsnittet for Norden (4 717 kroner). Tallene er omregnet ved hjelp av kjøpekraftspariteter, og skulle derfor gi en indikasjon på FoU-volumet pr. innbygger.

Kostnadsnivået for FoU vil avhenge ikke bare av det generelle prisnivået i økonomiene, men også av lønnsnivået for FoU-personale spesielt. En enkelt måte å korrigere for forskjeller i lønnsnivå er ved å sammenligne antall FoU-årsverk. Etter FoU-årsverk pr. innbygger ligger Norge nærmere de andre nordiske landene, og alle de nordiske landene er blant de med høyest tetthet av FoU-personale. Utviklingen i FoU-årsverk pr. innbygger over perioden 1981–1997 for Norge, Sverige, Finland, Danmark og EU-gjennomsnittet er illustrert i figur 4.7. I Norge ble det i 1997 utført 5,6 FoU-årsverk pr. 1000 innbygger, mot et gjennomsnitt på 6,9 i Norden. Finland lå høyest med 8,0 FoU-årsverk, faktisk over Sverige som anvender den største andelen av brutto nasjonalproduktet på FoU. Gjennomsnittet for EU var 4,3 FoU-årsverk i 1995. 6 Sammenligningen viser at Danmark, Finland og særlig Norge får flere årsverk for hver prosentenhet av brutto nasjonalprodukt som anvendes til FoU enn de fleste andre land. En mulig forklaring er at lønnsnivået ligger relativt lavt for FoU-personale i Norge. Men også andre forhold kan ligge til grunn for forskjellen, f.eks. at også utstyrsnivået er lavt i norske FoU-institusjoner.

Kilde: OECD – Main Science and Technology Indicators 1999–1 (NFR, 1999)

De offentlige ressursene som anvendes til FoU varierer relativt sett lite fra land til land. Figur 4.8 viser hvordan FoU-utgiftene finansieres i noen land som det kan være naturlig å sammenligne med, samt gjennomsnittene for OECD-området og EU. Finansieringen er målt som andel av brutto nasjonalprodukt, og totalen tilsvarer derfor FoU-andelene i figur 4.6 og 4.9. Canada har med 0,5 prosent den laveste andelen av brutto nasjonalproduktet som anvendes til offentlig finansiering, mens Sverige er det andre ytterpunktet med knapt 1 prosent. Med 0,7 av brutto nasjonalproduktet som går til offentlig finansiering ligger Norge akkurat på gjennomsnittet i OECD-området og for EU.

Forskjellene i FoU-andel mellom land forklares i hovedsak av forskjeller i næringslivets finansiering, der Norge ligger klart under gjennomsnittet både for OECD og EU. Det er likevel en svak tendens til at land som kanaliserer en større del av brutto nasjonalproduktet til offentlig FoU-finansiering, også har en høy BNP-andel som næringsfinansiert FoU. Sverige og USA er de to klareste eksemplene. En slik sammenheng kan til dels forklares med at dette er land hvor det offentlig finansierer mye FoU i tilknytning til en stor nasjonal forsvarsindustri. Derimot har Japan en relativt stor andel av brutto nasjonalproduktet som næringsfinansiert FoU, til tross for at bare 19 prosent av de totale FoU-utgiftene er offentlig finansiert. Det bemerkes at ovennevnte sammenligninger kun tar hensyn til direkte offentlig finansiering. Enkelte land har i tillegg en indirekte offentlig finansiering gjennom særskilt skattelette for FoU-utgifter, jf. nærmere omtale i avsnitt 6.4.

Kilde: OECD – Main Science and Technology Indicators 1999–1 (NFR, 1999)

4.5 Næringsstruktur og FoU

Næringslivet i en rekke OECD-land har en relativt større FoU-virksomhet enn i Norge. Disse landene har også en næringsstruktur med større innslag av bransjer som tradisjonelt er FoU-intensive, og flere store industribedrifter. Spesielt vil store teknologi- og teleselskaper og farmasøytisk industri generere mye FoU-virksomhet. Et godt eksempel er Nokia i Finland, som hadde et FoU-budsjett på om lag 9 milliarder kroner i 1998 (8,6 prosent av omsetningen). Dette er mer enn total FoU som utføres av næringslivet i Norge. En del land, særlig av de store økonomiene, har dessuten en betydelig forsvarsindustri og romfartsindustri, som også bidrar til å trekke FoU-innsatsen opp. Dette indikerer at sammenligning med andre land kun på grunnlag av BNP-andeler har svakheter og resultatene ikke bør trekkes for langt.

Industriproduksjon har normalt et større innslag av FoU i forhold til bruttoprodukt (verdiskaping) enn andre næringer. Figur 4.9 viser sammenhengen mellom industriandel (andel av BNP fra industrien) og FoU-andel (andel av BNP som anvendes til FoU) for 16 sammenlignbare OECD-land i 1995, dvs. land med høyt brutto nasjonalprodukt pr. innbygger. 7 Det første en kan merke seg er at selv blant land med et høyt og om lag tilsvarende økonomisk utviklingsnivå er det store forskjeller både i industriandel og FoU-andel. Med andre ord har det vært mulig for ulike land å oppnå et høyt brutto nasjonalprodukt med svært forskjellig næringsstruktur og FoU-innsats.

Det framkommer også en positiv sammenheng mellom industriandel og FoU-andel, særlig dersom en velger å se bort fra de to landene som er i hver sin ytterkant etter FoU-andel – Sverige på 3,5 prosent og Italia med bare 1,0 prosent. Land med en stor industrisektor (over 23 prosent av BNP i Japan, Tyskland og Finland) er klart blant de med høy FoU-andel (over 2,3 prosent). Norge framkommer sammen med andre ressursbaserte økonomier (Island, Canada og Australia) nede til venstre i figuren – dvs. med lav industriandel og relativt lav FoU-andel.

Kilde: OECD, Finansdepartementet

Dette bildet indikerer at selv en såpass grov strukturindikator som industriandel sier en del om FoU-andelen. Det er ingen land med høy FoU-andel som ikke også har en fra gjennomsnittlig til høy industriandel. Samtidig er det ingen av de ressursbaserte økonomiene, med lav industriandel, som ligger særlig høyt i FoU-andel.

Med en finere næringsinndeling er det grunn til å anta at næringsstrukturen kan forklare en større del av variasjonen mellom land. Statistikk fra OECD viser at det er store forskjeller i FoU-intensitet mellom ulike industribransjer, men at forskjellene mellom bransjer viser i hovedtrekk et tilsvarende mønster i ulike land (OECD, 1999). Det er stort sett de samme industribransjene som har høy FoU-intensitet og de samme som har lav FoU-intensitet fra land til land. Denne observasjonen har ledet til den tanken at landsammenligninger burde justeres for forskjeller i industristruktur. I en fokusartikkel i NFR, 1999 er det med et slikt utgangspunkt analysert forskjeller mellom 14 OECD-land etter industriens FoU-intensitet, dvs. FoU-utgifter som prosent av bruttoprodukt i industrien. Analysen har bakgrunn i et utredningsarbeid STEP-gruppen har utført for OECD (Sandven og Smith, 1998).

Et hovedresultat av denne analysen er at forskjeller i industristruktur kan forklare en betydelig del av variasjonen i industriens FoU-intensitet mellom land, noe som underbygger betraktningene rundt figur 4.9 ovenfor. Det eneste klare unntaket blant land med høy FoU-intensitet er Sverige, der intensiteten for industrien som helhet i hovedsak må ha andre forklaringsfaktorer. Norge kommer etter justering for industristruktur relativt bedre ut enn i utgangspunktet. Det skyldes at 65 prosent av bruttoproduktet i industrien i 1994 kommer fra bransjer som har en FoU-intensitet over middelverdien i respektive bransje.

En slikt resultat viser at analyse av næringsstruktur gir nyttig tilleggsinformasjon til mer summariske indikatorer som FoU-andel. Men heller ikke en justering for industristruktur gir isolert sett svar på om industrien har en tilstrekkelig FoU-innsats. I den grad det er gode vekstmuligheter i de bransjene der Norge har en relativt høy FoU-intensitet, kan det være grunn til å legge vekt på at intensiteten allerede er relativt høy for en stor del av produksjonen. Dette gjelder så vidt ulike industribransjer som f.eks. produksjon av telemateriell, ikke-jernholdige metaller, trevarer, treforedling, skipsbygging, oljeraffinering og tekoindustri. Dersom en derimot mener at veksten mest sannsynlig må komme i andre bransjer, som har en lavere FoU-intensitet enn i mange andre land, kan det være større grunn til bekymring.

En begrensning ved denne typen analyser er at datagrunnlaget for tjenesteytende sektor i mange land ikke er godt nok utviklet til at det kan lages detaljerte, sammenlignende studier utenom industrisektoren. Den relativt kraftige veksten i FoU i tjenesteytende sektor de siste årene kan indikere at sammenhengen mellom industri og FoU er i ferd med å svekkes. I så fall er det mulig å tenke seg vekststrategier for FoU som i mindre grad henger sammen med industriutvikling.

4.6 Innovasjon i næringslivet

Innovasjonsvirksomhet er en viktig drivkraft for økonomisk vekst og utvikling i næringslivet. Utvikling og kommersialisering av nye produkter og prosesser bidrar til produktivitet og omsetning i den enkelte bedrift og i næringslivet som helhet. Innovasjoner bygger på utvikling av kompetanse og introduksjon av utstyr som er nytt for bedriften, eller anvendes på nye måter eller i andre sammenhenger enn tidligere. For å kunne forstå og analysere slike prosesser er det utviklet statistikk for «teknologisk innovasjon» i næringslivet jf. boks 4.2. Statistikkområdet er relativt nytt, og har trolig ikke funnet sin endelige form. Blant annet er det betydelige endringer i omfang og innhold mellom innovasjonsundersøkelsene i 1992 og 1997. Det begrenser muligheten for å trekke konklusjoner om utviklingen over tid.

Det er en rekke innsatsfaktorer som kan bidra til en innovasjonsprosess. Mange av disse er vanskelige eller nær umulige å måle. I utgangspunktet var FoU den eneste innsatsfaktoren som en forsøkte å måle. Innovasjonsundersøkelsen fra 1997 inkluderer foruten driftskostnader til egenutført og innkjøpt FoU, også investeringskostnader (maskiner, utstyr m.v.) samt driftskostnader til produktdesign, kompetanseoppbygging, markedsintroduksjon og annet (bl.a. kjøp av patenter og konsulenttjenester). Det er et krav til alle kostnadsarter at forbruket skal være medgått til utvikling eller introduksjon av nye produkter eller produksjonsmetoder. Avgrensingen kan nok være mer komplisert for andre kostnadsarter enn FoU, bl.a. fordi det i større grad kan være behov for å splitte kostnadskomponenter i bedriftenes interne regnskaper. Selv om det kan være større usikkerhet om resultatene, gir innovasjonsundersøkelsen informasjon som utfyller og supplerer FoU-statistikken. Mye av denne tilleggsinformasjonen kan være relevant i utforming av virkemidler overfor næringslivet.

Figur 4.10 viser fordelingen av næringslivets innovasjonskostnader i 1997. FoU var den største kostnadskomponenten, men utgjorde likevel ikke mer enn knapt 42 prosent av de totale innovasjonskostnadene. Investeringer som var nødvendig for å introdusere nye produkter eller produksjonsmetoder stod for en nesten like stor andel, med vel 36 prosent. Andre driftsutgifter utgjorde til sammen 22 prosent. Herav var produktdesign, kompetanseoppbygging og markedsintroduksjon identifisert med i størrelsesorden 5 prosent på hver av disse kostnadskomponentene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå/Innovasjonsundersökelsen 1997 (NFR, 1999)

I forhold til i undersøkelsen i 1992 har industrien en høyere andel FoU og særlig investeringer i de totale innovasjonskostnadene. Den første innovasjonsundersøkelsen omfattet ikke tjenesteytende næringer. Resultatene fra de to undersøkelsene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare fordi det er betydelige endringer i avgrensningen av andre driftskostnader. Noe av forskjellen i resultater kan skyldes at prøveproduksjon og produksjonsoppstarting er trukket ut, mens kompetanseoppbygging er inkludert i den nye undersøkelsen. Den økte investeringsandelen kan trolig forklares med en generell oppgang i industriinvesteringene, som i stor grad er knyttet til konjunkturutviklingen. For øvrig er usikkerheten ved sammenligningsgrunnlaget såpass stor at det ikke er grunnlag for å vurdere endringsforløpet nærmere.

Resultatet av 1997-undersøkelsen gir likevel et noe annet bilde av fordelingen mellom de faktorene som påvirker innovasjoner enn det inntrykket som festet seg på grunnlag av den tidligere undersøkelsen. Det har ofte blitt fremsatt at de tre kostnadsartene investeringer, FoU og andre driftskostnader utgjør om lag like mye av innovasjonskostnadene. På grunnlag av den nye undersøkelsen framstår FoU og investeringer i større grad som de dominerende kostnadene, mens andre driftskostnader betyr relativt mindre. Dette resultatet avhenger ikke av at tjenesteytende næringer er kommet med, men framkommer som nevnt også for industrien sett isolert.

Det er store forskjeller mellom næringer og bransjer i hvilke kostnadstyper som er avgjørende for innovasjon. Figur 4.11 viser totale innovasjonskostnader fordelt etter kostnadstype for de enkelte bransjer eller næringer. Totale innovasjonskostnader for hver bransje er også oppgitt, noe som viser at en stor del av innovasjonsvirksomheten finner sted i relativt få bransjer. Om lag 45 prosent av innovasjonskostnadene var i industrien, 38,5 prosent i tjenesteytende næringer og vel 15 prosent i oljeutvinning. Industriens andel er en del lavere enn av næringslivets FoU-utgifter, pga. relativt store investeringskostnader i oljeutvinning og telekommunikasjoner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå/Innovasjonsundersökelsen 1997 (NFR, 1999)

Næringene fordeler seg ulikt først og fremst etter hvor tungt investeringer eller FoU veier i innovasjonskostnadene. Innenfor industrien er det en klar tendens til at bransjene med store innovasjonskostnader også har en høy andel FoU i kostnadene. Dette gjelder elektronisk og optisk industri (76 prosent FoU-kostnader), kjemisk industri (60 prosent), maskinindustri (59 prosent) og i noen grad transportmiddelindustrien (45 prosent). For andre industribransjer utgjør kapitalkostnadene den største andelen av innovasjonskostnadene, fra 51 prosent i metallindustrien til 90 prosent i trelast- og trevareindustrien.

For andre næringer er bildet noe mer blandet. Investeringene er den viktigste kostnadstypen i oppdrettsnæringen (64 prosent) og telekommunikasjoner (56 prosent). Investeringene i telekommunikasjoner veier tungt i de totale innovasjonskostnadene i næringslivet. For øvrig er FoU den største innovasjonskostnaden i så vidt ulike næringer som kraftforsyning, bygg- og anleggsvirksomhet, engroshandel og forretningsmessig tjenesteyting. Det er grunn til å merke seg at forretningsmessig tjenesteyting og databehandlingsvirksomhet, med 2,8 milliarder kroner i totale innovasjonskostnader, har en av de høyeste FoU-andelene (66 prosent).

Produktdesign, kompetanseoppbygging, markedsintroduksjon og andre driftskostnader til sammen utgjør 10–20 prosent av innovasjonskostnadene i de aller fleste industribransjene. I tjenesteytende næringer er andelen gjennomgående noe høyere, 25–30 prosent, og i finansiell tjenesteyting og forsikring hele 44 prosent. Det at undersøkelsen i så vidt liten grad har klart å fange opp innovasjonskostnader utover FoU og investeringer, kan skyldes at en ikke har klart å definere disse kostnadsartene på en hensiktsmessig måte. Bedriftene kan også ha funnet det komplisert å anslå slike kostnader på en tilfredsstillende måte.

Innovasjonsundersøkelsen fra 1997 gir likevel et hovedbilde som er relevant for politikkutformingen. For å stimulere innovasjoner i næringslivet står myndighetene overfor to mulige hovedstrategier – enten en politikk rettet mot å stimulere FoU eller en politikk for å øke investeringer i innovativt kapitalutstyr. I den grad en velger å vektlegge virkemidler som ensidig bygger opp under en av strategiene, vil det være utvalgte bransjer eller næringer som nyter godt av tiltakene. Tiltak for å stimulere FoU vil rette seg mot næringer som allerede er både FoU- og innovasjonsintensive, særlig høyteknologiske industribransjer, forretningsmessig tjenesteyting og databehandlingsvirksomhet. Tiltak for å stimulere innovative kapitalinvesteringer vil rette seg mot et bredere utvalg av næringer, særlig industribransjer som er lite FoU- og innovasjonsintensive og f.eks. fiskeoppdrett. Men også f.eks. oljeutvinning og telekommunikasjoner vil ha store fordeler av eventuelle tiltak rettet mot investeringer.

4.7 Oppsummering

Forskning og utvikling er kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap, og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. Innovasjon er et bredere begrep i den forstand at det omfatter flere aktiviteter – hvorav FoU bare er en av mange kostnadstyper. Innovasjoner forutsetter en nyhetsverdi, men det er til forskjell fra FoU ikke et krav om reduksjon av vitenskapelig og/eller teknologisk usikkerhet. Undersøkelser av innovasjon i næringslivet er basert på en definisjon av «teknologisk innovasjon», som er smalere enn FoU i den forstand at produktet eller metoden skal være introdusert i markedet eller ha kommet til anvendelse i en kommersiell prosess. Den FoU som utføres i næringslivet, vil i det store og hele falle innenfor et slikt innovasjonsbegrep.

OECD har etablert definisjoner av FoU og innovasjon som ligger til grunn for innsamlingen av statistikk i ulike land. For FoU-statistikken foreligger det i dag lange tidsserier som gir grunnlag for internasjonale sammenligninger av en stor mengde data. Innovasjonsundersøkelser er derimot av relativt ny dato og gjennomført få ganger. Usikkerheten er derfor større når det gjelder data for innovasjon.

Forskning og utvikling som ble utført i Norge, utgjorde totalt 18,2 milliarder kroner i 1997. Av dette ble FoU for 8,6 milliarder kroner utført i næringslivet, 4,8 milliarder kroner i instituttsektoren og vel 4,8 milliarder kroner i universitets- og høgskolesektoren (UoH-sektoren). Over perioden 1970–1997 i helhet var det næringslivet som hadde den kraftigste veksten i FoU-utgiftene. Mens de tre sektorene var om lag jevnstore rundt 1970, stod næringslivet for 47 prosent av utført FoU i 1997. Når en ser på utviklingen i totale FoU-årsverk framkommer det samme hovedbildet, men en viktig forskjell er at næringslivet har en mindre andel av årsverkene (42 prosent i 1997). De siste årene er det framfor alt forretningsmessig tjenesteyting og databehandlingsvirksomhet som har økt FoU-innsatsen, mens utført FoU har stagnert for industrien totalt. Næringslivets driftsutgifter til FoU fordelte seg i 1997 med 2 prosent grunnforskning, 21 prosent anvendt forskning og 77 prosent utviklingsarbeid. Fordelingen viser ingen systematiske forskjeller mellom industri og tjenesteytende næringer.

Hovedkildene til finansiering av FoU i Norge er næringslivet og offentlig sektor. I 1997 utgjorde næringslivets finansiering 49 prosent, mens det offentlige stod for 42 prosent av total finansiering. Næringslivet finansierer det aller meste av FoU som utføres i egen sektor, og er en viktig finansieringskilde også for forskningsinstituttene, men bidrar lite til finansiering av universitets- og høgskolesektoren. I tiårsperioden 1983–1993 var det en årlig realvekst i den totale FoU-bevilgningen over statsbudsjettet på over 5 prosent. Deretter gikk bevilgningen svakt tilbake i faste priser, og først i inneværende år er realverdien igjen større enn i 1993. Næringsrettet FoU oppnådde en markert større andel av den totale FoU-bevilgningen mot slutten av 1980-årene. Deretter har det, samtidig med stagnasjon i totale bevilgninger, skjedd en vridning til andre formål. Over seksårsperioden 1993–1999 var det en årlig reduksjon i realverdi på vel 5 prosent i bevilgningen til industri, oljeutvinning (unntatt kontinentalsokkelundersøkelser) og annen næringsvirksomhet (hovedsakelig tjenesteyting, unntatt samferdsel). Det har vært en reduksjon også i den totale næringsstøtten i siste halvdel av 1990-årene. Støtten til næringslivets FoU har relativt sett kommet ut om lag på linje med andre formål som er definert som næringsstøtte.

En stadig større del av FoU som utføres i Norge, blir finansieres fra utlandet, samtidig som en større del av norske FoU-midler går til institusjoner og bedrifter i utlandet. Statistikken underbygger en tydelig tendens til at næringslivet i økende grad vurderer FoU i forhold til et internasjonalt marked – både for å få tilgang til den beste forskningen og som en forretningsmulighet for egen virksomhet.

Internasjonale sammenligninger tar ofte utgangspunkt i et lands FoU-utgifter i prosent av brutto nasjonalprodukt (FoU-andel). I 1990-årene har FoU-andelen økt i de andre nordiske landene, mens andelen har stagnert i Norge. Utenom Norden er det få land som i noen særlig grad har økte sine FoU-andeler i 1990-årene. Med en FoU-andel på 1,7 prosent lå Norge i 1997 lavest av de nordiske landene, bortsett fra Island. Sverige hadde til sammenligning knapt 3,9 prosent, Finland 2,8 prosent og Danmark 2,0 prosent. FoU-andelen i Norge var vesentlig under gjennomsnittet for OECD-området (2,2 prosent) og også lavere enn i EU (1,8 prosent). Etter indikatorer som viser nivået på FoU-innsatsen – som FoU-utgifter eller FoU-årsverk pr. innbygger – kommer Norge relativt sett bedre ut, men ligger også her lavere enn Sverige, Danmark og Finland.

De offentlige ressursene som anvendes til FoU varierer relativt sett lite fra land til land – fra 0,5 prosent av brutto nasjonalproduktet i Canada til knapt 1 prosent i Sverige. Med 0,7 av brutto nasjonalproduktet som går til offentlig finansiering av FoU ligger Norge akkurat på gjennomsnittet i OECD-området og for EU. Forskjellene i FoU-andel mellom land forklares i hovedsak av forskjeller i næringslivets finansiering, der Norge ligger klart under gjennomsnittet både for OECD og EU. Dette kan for en stor del forklares med at disse landene har en næringsstruktur med større innslag av bransjer som tradisjonelt er FoU-intensive, og flere store industriselskaper. Analyser av næringsstruktur gir nyttig tilleggsinformasjon til mer summariske indikatorer som FoU-andel. Sammenligning med andre land kun på grunnlag av BNP-andeler har svakheter og resultatene bør ikke bør trekkes for langt. Om næringslivet har en tilstrekkelig FoU-innsats avhenger av vekstmuligheter i de bransjene der Norge har en relativt høy FoU-intensitet. Dersom en mener at veksten mest sannsynlig må komme i andre bransjer, hvor Norge har en relativt lav FoU-intensitet, kan det være grunn til bekymring.

Innovasjonsundersøkelsen i 1997 viste at kostnadene i næringslivet fordelte seg med knapt 42 prosent på FoU, investeringer med 36 prosent og andre driftsutgifter med til sammen 22 prosent. Herav var produktdesign, kompetanseoppbygging og markedsintroduksjon identifisert med i størrelsesorden 5 prosent på hver av disse kostnadskomponentene. Det er store forskjeller mellom næringer og bransjer i hvilke kostnadstyper som er avgjørende for innovasjon, først og fremst i fordelingen mellom FoU og investeringer. Innenfor industrien er det en klar tendens til at bransjene med store innovasjonskostnader også har en høy andel FoU i kostnadene (elektronisk og optisk industri, kjemisk industri, maskinindustri og i noen grad transportmiddelindustri). I andre industribransjer utgjør kapitalkostnadene den største andelen, med 50–90 prosent av de totale innovasjonskostnadene. For andre næringer er bildet mer blandet. Investeringene er den viktigste kostnadstypen i oppdrettsnæringen og telekommunikasjoner. Oljeutvinning har om lag en lik fordeling på de tre hovedkategoriene. For øvrig er FoU den største kostnadene i så vidt ulike næringer som kraftforsyning, bygg- og anleggsvirksomhet, engroshandel og forretningsmessig tjenesteyting.

Ut fra resultatene kan en trekke den konklusjon at det er to mulige hovedstrategier for å stimulere til økte innovasjoner – politikken kan rettes mot å stimulere enten FoU eller investeringer i innovativt kapitalutstyr. Tiltak for å stimulere FoU vil rette seg mot næringer som allerede er både FoU- og innovasjonsintensive, særlig høyteknologiske industribransjer, forretningsmessig tjenesteyting og databehandlingsvirksomhet. Tiltak for å stimulere innovative kapitalinvesteringer vil derimot rette seg mot et bredere utvalg av næringer, særlig industribransjer som er lite FoU- og innovasjonsintensive og f.eks. fiskeoppdrett. Men også relativt forskningstunge bransjer som oljeutvinning og telekommunikasjoner vil ha store fordeler av eventuelle tiltak rettet mot investeringer.