3 3 Oversikt over aktuelle hjelpeordninger for nyankomne innvandrere

3.1 Kvalifiseringstiltak/Opplæringstiltak

3.1.1 Grunnopplæring i norsk

Grunnopplæring i norsk i kommunal regi er det gjennomgående opplæringstiltak av vesentlig betydning for nyankomne innvandrere umiddelbar etter bosettingen.

Utdanningsnivået hos nyankomne innvandrere kan variere fra analfabetisme til akademisk utdanning. I den første tiden vil imidlertid de aller fleste ha behov for norskopplæring, selv om de individuelle forutsetningene kan være svært ulike. Forskrift av 28. februar 1992 nr. 342 gitt i medhold av lov av 28. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring, fastslår at kommunen har ansvaret for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for fremmedspråklige voksne. Målsettingen er at den enkelte deltaker skal få undervisning opp til et visst nivå av språkferdigheter. Våren 1997 vedtok Stortinget at norskopplæringen skal legges om fra en timebasert modell til en nivåbasert modell. Fra 1. august 1998 tilbys norskopplæringen – norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere- etter denne nye modellen. Modellen baserer seg på at voksne innvandrere skal kunne få undervisning frem til de oppnår et fastsatt nivå av språkkunnskap som antas å være nødvendig for videre utdanning og arbeid. For å teste om det nødvendige språknivået, er nådd er det utviklet en språkprøve i norsk. Det er likevel fastsatt en maksimal timeramme på 3000 timer for de som har liten eller ingen skolebakgrunn, og 850 timer for de som har en skolebakgrunn tilnærmet norsk grunnskolenivå. Opplæringen bør starte så snart som mulig og senest tre måneder etter ankomst til landet, jf. Innst. S. Nr. 225 (1996-97).

Opplæringstilbudet organiseres primært av kommunene og finansieres gjennom egen statlig tilskuddsordning med øremerkede midler. Statstilskuddet til undervisningen gis etter faste satser for undervisnings- og deltagertimer. Tilskuddet gis for gjennomførte kurs. For å få utløst statstilskuddet, skal personer som tas inn i opplæringen ha gyldig oppholdstillatelse eller være asylsøkere.

Tilbud om gratis norskopplæring omfatter i utgangspunktet alle innvandrergrupper, herunder EØS-borgere og andre arbeidsinnvandrere. Personer som har svensk, dansk eller samisk som morsmål, får ikke tilbud om gratis opplæring i norsk med samfunnskunnskap, men henvises til andre opplæringstilbud. Elever i grunnskole, i videregående opplæring og utdanningssøkende i folkehøyskoler og i universitet og høyskoler får tilbud om norskopplæring ved den skolen de går på, og utløser således ikke statstilskudd til grunnopplæring i norsk.

Kommunene har hittil ikke vært pålagt noen plikt til å tilby voksne nyankomne innvandrere opplæring i norsk med samfunnskunnskap.. Kommunen har selv tatt stilling til om de ønsker å tilby nyankomne opplæring, hvilket innhold, varighet, omfang og økonomiske rammebetingelser som de ønsker å knytte til kvalifiseringen. I praksis gir de aller fleste norske kommuner der det bor innvandrere med behov for norskopplæring, tilbud om opplæring i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere.

3.1.2 Grunnskoleopplæring for voksne

Ved endringslov av 30. juni 2000 nr. 63 er det føyd til nye bestemmelser i lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) som gir de som er over opplæringspliktig alder rett til grunnskoleopplæring. Kirke–, utdannings- og forskningsdepartementet tar sikte på å sette i kraft den vedtatte retten til grunnskoleopplæring for voksne fra høsten 2002. Nyankomne innvandrere vil etter kommunebosettingen være omfattet av denne retten. Det vises for øvrig til kap 9.2

3.2 Kontantytelser

3.2.1 Sosialhjelp

Lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m v regulerer en rekke sosiale tjenester og tiltak for de som oppholder seg i riket. Som det fremgår av kapittel 2 er økonomisk sosialhjelp en sentral kilde til underhold for nyankomne innvandrere. Sosialstønad skal først og fremst sikre livsopphold, men kan også innvilges til andre formål. Stønaden skal være en subsidiær og midlertidig ytelse. Dette betyr at hver enkelt forutsettes å utnytte alle muligheter for å forsørge seg selv. Sosialhjelp til livsopphold tar sikte på å trygge husholdningen på et forsvarlig nøkternt nivå inntil sosialhjelpmottakeren realiserer egne muligheter for selvforsørging. Vilkårene for å ha krav på stønad til livsopphold fremgår av lovens § 5-1:

“Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.”

Fyller vedkommende disse vilkårene, har han eller hun rettskrav på slike hjelp. Loven gir imidlertid ikke noe presis anvisning på stønadens størrelse. Nivået er langt på vei overlatt til kommunens skjønn.

Det kan stilles vilkår for utbetaling av sosialhjelp, også om deltagelse i opplæringstiltak. I praksis har en slik bruk av vilkår vært lite utbredt, bortsett fra at man har stilt krav om deltagelse i norskopplæring overfor flyktninger. Grunnforutsetningen for sosialhjelp er imidlertid ikke opplæringsbehovet, men det økonomiske behovet. Bestemmelsen om vilkår er i tillegg vanskelig å praktisere.

3.2.2 Ytelser etter folketrygden

3.2.2.1 Grunnleggende krav til ytelser etter folketrygden

Stønadene i folketrygden er i all overveiende grad rettighetsbasert. En grunnforutsetning for å få ytelse fra folketrygden er at vedkommende er medlem av folketrygden, jf. lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven), jf. lovens kapittel 2 om medlemskap. Det heter i folketrygdloven § 2-1:

” Personer som er bosatt i Norge, er pliktige medlemmer i folketrygden. Som bosatt i Norge regnes den som oppholder seg i Norge, når oppholdet er ment å vare eller har vart minst 12 måneder. En person som flytter til Norge , regnes som bosatt fra innreisedatoen. Det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har lovlig opphold i Norge.”

Den som har fått innvilget asyl eller fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag får i kraft av dette fullt medlemskap i trygden. Asylsøkere får i kraft av forskrift gitt i medhold av lovens § 2-16 bare et begrenset medlemskap. Primært er det trygd til dekning av bestemte utgifter av medisinsk art, jf. loven kapittel 5. I den grad de har inntekter som gjør at de tjener opp rettigheter (for eksempel til sykepenger og/eller dagpenger) kan disse også tas ut. Derimot gir denne status ikke rett til opptjening av alderspensjon eller uførepensjon. Får søkeren asyl/oppholdstillatelse i Norge, medregnes tiden som asylsøker i forhold til opptjening og beregning av pensjon.

Sentrale ordninger innen folketrygdens pensjonssystem som sikrer inntekt til dekning av livsopphold forutsetter minst tre års medlemskap. I tillegg forutsetter full trygd 40 års medlemskap i trygden(for eksempel bosetting/botid i Norge). Den som har fått innvilget politisk asyl står i en litt annen stilling. Her oppnås fullt medlemskap fra det tidspunkt asyl/flyktningstatus innvilges og det er også unntak fra kravet om 40 års trygdetid. Rett til uførepensjon forutsetter også i utgangspunktet minst tre års trygdetid i Norge, med de samme unntak for den som har fått politisk asyl.

Stønad etter folketrygdloven kap. 14har som formål å sikre inntekt for foreldre i forbindelse med fødsel og adopsjon, jfr. folketrygdloven § 14-1. I kraft av sitt medlemskap i folketrygden i Norge har en kvinne som ikke har rett til fødselspenger, rett til engangsstønad ved fødsel for hvert barn, jf. folketrygdloven § 14-12. Bestemmelsen gir også faren til barnet rett til denne engangsstønaden, dersom han i stønadsperioden har overtatt omsorgen for barnet med sikte på å overta foreldreansvaret, jf. folketrygdloven § 14-12 siste ledd. Asylsøkere har ikke rett til ytelse etter folketrygdloven §§ 14-12 og 14-20.

3.2.2.2 Særlig om attføring

Folketrygdens ytelser under medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring etter henholdsvis kapittel 10 og 11 i folketrygdloven krever en viss trygdetid/medlemstid i folketrygden. Formålet med disse ytelsene/stønadsordningene er å sikre inntekt, og å kompensere for bestemte utgifter for medlemmer som gjennomgår tiltak som rehabiliterer/oppgraderer deres reduserte arbeidsevne og/eller inntektsevnen. For rett til disse ytelsene stiller loven krav om årsakssammenheng mellom redusert arbeids- og inntektsevne og sykdom, skade eller lyte, jf. folketrygdloven §§ 10-1 og 11-5. Loven stiller videre krav om forutgående medlemskap, jf. lovens §§ 10-2 og 11-2 hvoretter det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger og attføringspenger at vedkommende har vært medlem i trygden i minst tre år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse, eller har vært medlem i trygden i minst ett år umiddelbart før han eller hun setter fram krav om en ytelse, og i denne tiden har vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et normalt inntektsgivende arbeid.

Til beregning av rehabiliteringspenger og attføringspenger legger loven komponentene grunnpensjon og tilleggspensjon til grunn. Etter lovens system innebærer dette at så vel trygdetid som tidligere pensjonsgivende inntekt spiller direkte inn ved fastsettelse av stønadenes størrelse. Dette innebærer at rehabiliterings- og attføringspenger for alle praktiske formål er uten betydning som inntektskilde for nyankomne innvandrere. Etter en vedtatt omlegging av beregningsreglene, vil trygdetiden ikke være av betydning. Omleggingen trer antagelig i kraft før 1. januar 2002. Det er imidlertid tvilsomt om dette vil medføre at ordningene vil bli lettere tilgjengelige for nyankomne innvandrere, siden det vil være et krav om pensjonsgivende inntekt i tiden før inntektsevnen ble nedsatt.

3.2.2.3 Overgangsstønad

Stønad til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15 tar sikte på å sikre inntekt for medlemmer som har aleneomsorg for barn, og å gi disse medlemmene midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, jfr folketrygdloven § 15-1. For rett til overgangsstønad forutsettes i loven forutgående medlemskap på tre år, jfr. folketrygdloven § 15-2. Dette vilkåret gjelder ikke for den som har fått politisk asyl. Overgangsstønadens størrelse utgjør 1,85 ganger grunnbeløpet.

3.2.2.4 Arbeidsløshetstrygd

Formålet med dagpenger under arbeidsløshet er å gi delvis dekning for bortfall av arbeidsinntekt, jfr. folketrygdloven § 4-1. I tillegg til medlemskap i folketrygden forutsetter altså rett til dagpenger under arbeidsløshet tapt arbeidsinntekt som arbeidstaker som følge av arbeidsløshet, og at vanlig arbeidstid må ha vært redusert med minst 40 prosent, jfr. folketrygdloven § 4-3. For å få rett til dagpenger er det videre et krav om minsteinntekt enten i løpet av det siste avsluttede kalenderåret eller de siste tre avsluttede kalenderårene før det søkes om stønad, jfr. folketrygdloven § 4-4. Hertil kommer visse krav som stilles til den arbeidsledig med hensyn til aktivitet, mobilitet og vilje til å komme tilbake til arbeidslivet for at medlemmet skal betraktes som reell arbeidssøker for å beholde retten til dagpenger under arbeidsløshet, jfr. folketrygdloven § 4-5. Dagpengegrunnlaget under arbeidsløshet fastsettes ut fra medlemmets utbetale arbeidsinntekt i det siste avsluttede kalenderåret før arbeidsløsheten, dagpengegrunnlag, jfr. folketrygdloven § 4-11. Dagpengene utbetales for fem dager pr. uke. Dagsatsen er 2,4 promille av dagpengegrunnlaget, jfr. folketrygdloven § 4-12.

I tiden umiddelbart etter bosetting i en kommune vil nyankomne innvandreres tilknytning til arbeidsmarked og inntektsgivende arbeid være svak. Rett til arbeidsløshetstrygd/dagpenger etter folketrygdloven vil således ikke være aktuell som en umiddelbar inntektskilde for gruppen nyankomne innvandrere.

3.2.3 Barnetrygd

Lov av 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd gir den som forsørger barn under 18 rett til barnetrygd. Barnetrygdordningen er en velferdspolitisk ytelse som i hovedregel er lik for alle og rettet til hele befolkningen.Ytelsen er ment å støtte til dekning av utgifter ved forsørging av barn. Den som er alene om omsorgen for barn har rett til trygd for ett barn mer enn det faktiske barnetall, jfr. barnetrygdloven § 2. Størrelsen på barnetrygd fastsettes av Stortinget.

Den som har omsorg for et barn som er bosatt i riket er berettiget til barnetrygd. Et barn anses som bosatt i riket når barnet fødes i riket og moren har oppholdt seg eller skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder, eller barnet skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder.

Barn av nyankomne innvandrere vil i aller fleste av tilfeller omfattes av lov om barnetrygd ved kommunebosettingen idet bosetting i en kommune som regel forutsetter vedtak om oppholdstillatelse.

3.2.4 Kontantstøtte

Lov av 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre gir foreldre til barn mellom 1 og 3 år rett til månedlig kontantytelse fra staten når barnet er bosatt i riket, og ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehageplass som det ytes statlig driftstilskudd for, jfr. lovens § 2. Stønadsmottakeren må også være bosatt i riket, jfr kontantstøtteloven § 3. Som bosatt i riket i lovens forstand anses den som har oppholdt seg eller skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder, jfr. kontantstøtteloven § 2. Det vil omfatte alle nyankomne innvandrere med asyl eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Foreldre blant gruppen nyankomne innvandrere som forsørger barn mellom 1 og 3 år vil kunne omfattes av kontantstøtteloven dersom de ikke, eller bare delvis, benytter seg av barnehageplass som det ytes statlig tilskudd for. Foreldre blant gruppen nyankomne innvandrer som begge deltar i introduksjonstiltak/ordninger hvor barnet gjør bruk av barnehageplass som det ytes statlig tilskudd for vil ikke kunne motta støtten.

3.3 Kontantytelser i kombinasjon med tiltak

3.3.1 Stønad knyttet til sysselsettingstiltak

Lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting (sysselsettingsloven) har bl.a. bestemmelser som omhandler arbeidsmarkedstiltak, jfr. lovens kapittel III. Sysselsettingsloven § 15 legger til grunn at staten kan organisere arbeidsmarkedstiltak i det omfang som anses hensiktsmessig, og innenfor rammen av Stortingets bevilgning av midler. Det er utferdiget flere forskrifter for ulike typer arbeidsmarkedstiltak rettet mot definerte målgrupper.

De konkrete tiltakene som egner seg best og som blir mest brukt overfor nyankomne, er arbeidstrening gjennom tiltaket praksisplass, kvalifisering gjennom tiltaket arbeidsmarkedsopplæring (modulbasert AMO), samt særskilte tilrettelagte tiltak for innvandrere (AMO-intro og Aetat-intro) som har avklaring- og veiledningssamtaler, arbeid med handlingsplaner og jobbsøking som integrerte deler av kursopplegget. Etter perioden med grunnleggende kvalifisering og når formidling til ordinært arbeid er aktuelt, kan tiltaket lønnstilskudd for arbeidsgiver benyttes for å bistå innvandreren med å skaffe et ordinært arbeid. Etterspørselen etter arbeidskraft i det lokale arbeidsmarkedet koblet opp mot den enkeltes real- og formalkompetanse, ledighetsperiode og individuelle kvalifiseringsbehov og ønsker, vil være avgjørende for valg av tiltak.

For nybosatte som deltar i arbeidsmarkedstiltak, praksisplasser og arbeidsmarkedsopplæring, ytes stønad til livsopphold, jf. omtalen i pkt 10.1.5.3.