9 Nærmere om behovet for medisinske undersøkelser i arbeidslivet

Utvalget skal (…) vurdere behovet for og berettigelsen av kontroll med arbeidstakernes og arbeidssøkernes helse, se punkt 1.3.

Helse og sykdom hører til menneskets mest sensitive områder. Å måtte utsette seg for medisinske undersøkelser eller å måtte gi fra seg opplysninger om helseforhold, kan oppleves som krenkende. Ut fra slike hensyn må undersøkelser og opplysninger begrenses til det som anses strengt nødvendig og til hensyn som klart veier tyngre enn behovet for integritet.

En forutsetning for å kunne ivareta sin integritet i forbindelse med krav om å måtte gjennomgå en medisinsk undersøkelse og å gi fra seg opplysninger om helsemessige forhold, er retten til selv å bestemme. Og en forutsetning for selvbestemmelse er informasjon, både om hensikten med undersøkelsen eller hva opplysningene skal brukes til, og om hva undersøkelsen består i mht. risiko ved å gjennomgå undersøkelsen og konsekvenser av å nekte.

9.1 Innledning

I kapittel 3 er det kort redegjort for at problemstillingene i hovedsak dreier seg om balansen mellom arbeidstakers behov for integritet og personvern, og arbeidsgivers behov i forbindelse med bl.a. iverksettelse av arbeidsmiljømessige tiltak og konkrete tilpasninger av arbeidsplassen til den enkelte arbeidstaker. Det argumenteres med at arbeidsgivers behov for opplysninger ikke kan løsrives fra den sammenheng opplysningen skal inngå i.

Hensikten med å innhente helseopplysninger om eller å gjennomføre de medisinske undersøkelser av arbeidstaker som bl.a. følger av arbeidsmiljøloven, er å forebygge helseskader som følge av arbeidet eller arbeidsmiljøet. Helseundersøkelser kan også benyttes til å vurdere arbeidstakerens skikkethet for et arbeid, ved tilrettelegging av arbeidet til en arbeidstaker, og evt. ved rusmiddelkontroll.

I vurderingen av om det er arbeidsgivers eller arbeidstakers behov og interesser som skal tilgodeses, må det foretas en konkret avveining mellom de ulike interessene.

Etter utvalgets oppfatning kan det også tenkes at andre hensyn må trekkes inn i avveiningen.

Behovet for kontroll med arbeidstakernes helse kan ses i flere sammenhenger. Det viktigste for arbeidsgiveren er formodentlig at arbeidstaker er egnet og skikket til å utføre det aktuelle arbeidet. I flere yrker stilles det sikkerhetsmessige krav til arbeidstakers kompetanse, skikkethet og helse, punkt 9.3–9.4, og det kan ligge økonomiske hensyn bak behovet for kontroll, punkt 9.5. Også behovet for medisinske undersøkelser i forbindelse med (arbeidsmedisinsk) forskning drøftes, punkt 9.2.2.

9.1.1 Arbeidstakers/arbeidssøkers interesse.

9.1.1.1 Arbeidstakers behov for integritet

“Personvern" er nærmere behandlet i NOU 1997:19 – Et bedre personvern, kap. 3. Her ses personvernet både ut fra synsvinkelen “sammenheng” og “interesse”. Det advares samtidig mot å se personvernet i atskilte deler med klart definerte attributter. Situasjonene er ofte sammenvevet og interessene sammenfallende.

I NOUen omtales først det “integritetsfokuserte personvernet”, med den personlige integriteten i sentrum, dvs. den enkeltes ønske om å ha kontroll over opplysninger om seg selv.

Dernest omtales “det beslutningsfokuserte personvernet", hvor det er spørsmål om makt og innflytelse mellom ulike grupper og/eller personer i samfunnet. Ut fra en slik sammenheng kan det være viktig å motvirke at andre styrker sin posisjon ved å ha tilgang til personopplysninger.

Ut fra et “beslut;ningsfokusert personvern” stilles kravene til opplysningstilfang og behandling av opplysningene ut fra de avgjørelser som skal treffes.

Etter “interessemodellen” beskrives personvernet ved hjelp av syv individuelle og kollektive interesser. De fire individuelle interessene (diskresjon, fullstendighet, innsyn og privatlivets fred) angår den enkeltes rett til å ha kontroll med personopplysninger som angår personen selv. De tre kollektive interessene (en borgervennlig forvaltning, et robust samfunn og et begrenset overvåkningsnivå) beskriver de interessene folk har som en gruppe (f.eks. som samfunn) i å ha kontroll med opplysninger om gruppens medlemmer.

Interessen i et begrenset overvåkningsnivå dreier seg særlig om behovet for vern mot maktmisbruk og urimelig kontroll.

Den personlige integriteten består både av retten til selv å bestemme over seg selv og over opplysninger om seg selv. Krav om å måtte gjennomgå omfattende eller krenkende undersøkelser og risikoen for at helseopplysninger skal kunne misbrukes, er eller kan oppleves som trusler mot den personlige integriteten.

9.1.1.2 Arbeidstakers interesse i å unngå å pådra seg sykdom

Arbeidstakeren har interesse i ikke å måtte ta eller settes til et arbeid som er farlig for ham eller henne.

Også arbeidstaker skal bidra til et godt arbeidsmiljø, jf. f.eks. pliktreglene i arbeidsmiljøloven § 16. Herunder må arbeidstaker til en viss grad medvirke med å gi helseopplysninger eller delta i helseundersøkelser i forbindelse både med arbeidsmiljøet generelt og ved konkret tilpasning av arbeidsplassen og bedriftsintern attføring.

Tradisjonelt ivaretas arbeidstakers interesser ved at det er arbeidsmiljøet som tilpasses arbeidstakeren, ikke omvendt. Det kreves således at arbeidsgiveren først forsøker å iverksette adekvate og virksomme tiltak for å bedre arbeidsmiljøet så det blir “fullt forsvarlig”. I den forbindelse kan det være behov for medisinske undersøkelser dersom arbeidstaker av ulike grunner har problemer i forhold til arbeidet. Behovet for medisinske undersøkelser forsterkes dersom det ikke er mulig å oppnå et fullt forsvarlig arbeidsmiljø uten bruk av medisinsk oppfølging av arbeidstaker.

Arbeidstakeren kan på den annen side ha en interesse i at andre sykdommer enn de som kan relateres til yrkesmessig eksponering eller arbeidsforholdene, ikke tillegges vekt i arbeidsforhold. Utvalget er imidlertid klar over at det kan forekomme grensetilfelle der en sykdom i større eller mindre grad påvirker arbeidssituasjonen og arbeidsevnen, og som kan danne grunnlag for f.eks. konkrete arbeidsplasstilpasninger.

9.1.2 Arbeidsgivers behov

Arbeidsgiver skal velge rett person til rett jobb, han er pålagt å iverksette arbeidsmiljømessige tiltak og konkrete tilpasninger av arbeidsplassen til den enkelte arbeidstaker. Arbeidsgivers behov for opplysninger kan således ikke løsrives fra den sammenheng opplysningen skal inngå i.

Arbeidsgivers behov kan oppstå i forbindelse med ønske om å

• imøtekomme offentlige krav til et trygt arbeidsmiljø;

• sikre arbeidsplasser;

• unngå å ansette personer som viser seg ikke å være skikket til arbeidet;

• vurdere konkrete tiltak for tilpasning av arbeidsplassen til en arbeidstaker;

• rehabilitering av arbeidstaker til arbeid.

• begrense evt. fremtidige økonomiske forpliktelser i forbindelse med sykdom, fravær, erstatninger mv; og

• imøtekomme evt. krav fra forsikringsselskap.

Slike behov vil kunne gjøre seg gjeldende både før ansettelse, før tiltredelse og i arbeidsforholdet. Hvilke av arbeidsgivers behov som konkret skal tilgodeses, må ses i sammenheng med arbeidsgivers styringsrett, herunder retten til å ansette hvem han vil og oppsigelsesadgangen.

9.1.2.1 Føransettelsesundersøkelser

I utgangspunktet står det arbeidsgiver fritt å ansette hvem han vil og på de vilkår han selv fastsetter, jf. dog lov om likestilling mellom kjønnene, og arbeidsmiljøloven § 55 A annet ledd om forbud mot diskriminering ved ansettelse på grunnlag av rase, hudfarge, etnisk opprinnelse eller seksuell legning. For offentlige arbeidsgivere gjelder det i tillegg et krav til “saklighet”, jf. det generelle forbudet mot å ta utenforliggende hensyn som følger av forvaltningsloven. Det gjelder også ved ansettelser.

Utvalget er klar over at det formelt også gjelder en begrensning i forhold til stillinger der myndighetene krever at arbeidstaker innehar spesielle sertifikater. Sertifiseringen kan innebære en medisinsk undersøkelse før ansettelsen.

Tilsvarende er det gitt bestemmelser som skal hindre arbeidsgiveren i å be om, og legge til grunn, visse opplysninger om arbeidssøkeren, jf. aml. § 55 A første ledd. I og med at § 55 A verken nevner sykdom eller helse, er det i dag ingen bestemmelser som forbyr en arbeidsgiver å be om helseopplysninger eller om en medisinsk undersøkelse av arbeidssøkeren.

Praksis i Norge i dag er vanligvis at arbeidsgiver angir hvilke krav som gjelder for stillingen, og som alle må tilfredsstille. Selv om det er lovpålagt, kan et eksempel på dette være krav om tuberkulintest av søkere til stillinger i skoleverket og helsevesenet. Eller at “sjåfør søkes” og da ligger helsekravene i førerkortforskriften.

Ved å sammenligne sykelighet mellom yrkesaktive og langtidsledige, viser det seg at forskjellen er stor mellom gruppene og at forskjellen har endret seg de siste tyve årene, slik at det er grunn til å anta at en viss bortvelgelse av syke arbeidssøkere har funnet sted, se f.eks. Espen Dahl og Gunn Elisabeth Birkelund “Sysselsetting, klasse og helse 1980–1995”, Tidsskrift for Samfunnsforskning nr. 1/99.

Selv om dette kan tyde på at en viss sortering kan forekomme, har ikke utvalget empirisk materiale som tilsier at dette skjer systematisk ved innhenting av helseopplysninger eller medisinske undersøkelser. Trolig er det slik at opplysningene enten fremgår av innsendt dokumentasjon i forbindelse med søknaden eller innhentes i løpet av ansettelsesintervjuet. Utvalget har imidlertid fått seg forelagt en del konkrete saker hvor arbeidstakerne bl.a. avkreves helseerklæringer som går svært langt.

Dersom genetiske tester eller andre undersøkelser i fremtiden blir vurdert som tilstrekkelig pålitelige og kostnadseffektive, kan det være en viss risiko for at man vil ønske å benytte slike undersøkelser til å vurdere arbeidssøkerens helse generelt eller i forhold til risiko for nærmere bestemte yrkessykdommer, se nærmere i kap. 8 i utredningen.

Med henvisning til de eksempler som er tatt inn i punkt 4.10.5, er utvalgets flertall av den oppfatning at selv om materialet er usikkert, jf. ovenfor, mht. omfanget av slik bruk av helseopplysninger i dag, er risikoen for slik bruk i fremtiden absolutt tilstede.

Det kan innvendes at risikoen i så fall er størst i virksomheter som ikke er organisert i en arbeidsgiverforening og som sysselsetter uorganisert arbeidskraft. Hvis utviklingen blir slik Arbeidslivsutvalget forutser om organisasjonsforholdene i virksomhetene, mht. færre organiserte, færre faste ansatte og flere frilansere, kan en slik innvending relativt sett likevel tillegges mindre vekt.

Ansettelser på betingelse av at man tilfredsstiller spesifikke helsemessige vilkår knyttet til stillingen og som skal vises gjennom undersøkelsen antas å forekomme i liten utstrekning.

Funksjonshemmede i arbeidslivet

Stortinget har ved vedtak 15. juni 2000 bedt Regjeringen om å utrede og fremme forslag om innlemming av funksjonshemmede i arbeidsmiljøloven § 55 A. Bakgrunnen er at flertallet i kommunalkomiteen ved Innst. O. nr. 63 (1999–2000), sluttet seg til et privat lovforslag fra stortingsrepresentantene Kari Andersen og Olav Gunnar Ballo, Dokument 8:25 (1999–2000) om endringer i arbeidsmiljøloven § 55 A. Forslaget går ut på at det skal være forbudt å diskriminere funksjonshemmede ved ansettelse. Komitéflertallet mente imidlertid at det var behov for en nærmere juridisk og faglig gjennomgang av Regjeringen, og Stortingsflertallet sluttet seg til dette ved sitt vedtak av 15. juni 2000. Kommunal- og regionaldepartementet er i gang med å utarbeide en Ot. prp. som vil bli fremmet for Stortinget før nyttår.

Strategiutvalget (Manneråker- utvalget):

Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg for å se på funksjonshemmedes rettigheter i en større sammenheng og vurdere ulike strategier og virkemidler for bedre deltakelse og likestilling av funksjonshemmede i det norske samfunn, herunder arbeidslivet. Strategiutvalget skal gjennomgå norsk lovgivning og internasjonale forpliktelser for å skaffe oversikt over i hvor stor grad og på hvilken måte det er tatt hensyn til funksjonshemmedes situasjon og behov. Utvalget skal avgi sin innstilling i 2001.

Om man ser for seg lovbestemmelser mot diskriminering av funksjonshemmede, er det vanskelig å se at risiko for fremtidig sykdom skal kunne defineres som en funksjonshemming uten at dette gjøres i loven. På bakgrunn av det fremlagte forslaget om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede, ser utvalget det som nødvendig å se på forbud mot diskriminering pga fremtidig funksjonshemming.

9.1.2.2 Førtiltredelsesundersøkelser

Utvalget har ikke funnet grunnlag for antakelser om at det i stort omfang gjennomføres førtiltredelsesundersøkelser utover det som er pålagt gjennom lov og forskrift, jf. for eksempel blyforskriften. I slike tilfeller er det i hovedsak tale om undersøkelser for å tilpasse arbeidsplassen, skaffe verneutstyr mm., dvs. iverksettelse av evt. tiltak etter aml. Eller at undersøkelsene gjennomføres for å fastsette basisverdier som sammenligningsgrunnlag for senere målinger og undersøkelser.

9.1.2.3 I arbeidsforhold.

I motsetning til arbeidssøkeren er arbeidstakerne omfattet av arbeidsmiljøloven. Etter ansettelsen vil arbeidsmiljølovens regler sette skranker for arbeidsgiver til å si opp eller avskjedige en arbeidstaker, og til sammenlikning står man langt friere ved ansettelsen av en søker.

Helseundersøkelser i arbeidsforholdet foretas i stor grad ut fra de samme hensynene som før arbeidsforholdet, jf. punkt 9.1.2 ovenfor.

Det er både i arbeidsgivers og i arbeidstakers interesse at arbeidstakeren ikke blir syk som følge av arbeidsforholdene, enten det er lovpålagt eller ikke. I ansettelsesforholdet har de derfor i hovedsak sammenfallende interesser. Medisinske undersøkelser i denne hensikt vil derfor være lite betenkelig. Det er dermed ikke sagt at ikke arbeidsgiver kan føle behov for å si opp arbeidstakere som er eller kan bli syke. Utvalget er av den oppfatning at medisinske undersøkelser som gjøres i den hensikt, og som er uten relevans til arbeidsforholdene, er svært betenkelig. Utvalget peker også på at “ordinære” undersøkelser kan misbrukes.

9.1.3 Forholdet til oppsigelsesvernet

Hovedregelen om at private arbeidsgivere har rett til å ansette hvem de vil, kan bl.a. ses i sammenheng med et relativt strengt oppsigelsesvern i norsk rett. Jo sterkere oppsigelsesvernet er, jo større aktsomhet vil arbeidsgiver utvise ved ansettelsen. Det samme kan for så vidt sies om sykelønnsordningen; jo gunstigere ordningen er på virksomhetenes bekostning, jo større er risikoen for at arbeidsgiver vil føle behov for å kunne sortere bort de med dårligst helse og/eller helseutsikter på forhånd.

Hovedreglene om oppsigelsesvern finnes i aml. § 60 (oppsigelse), § 64 (oppsigelse ved sykdom) og i § 66 (avskjed).

For at en oppsigelse skal være “saklig”, må oppsigelsen springe ut fra virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold, aml. § 60 nr. 1.

Saklighetskriteriet er en “rettslig standard”; dvs. at innholdet i den veksler avhengig av samfunnets syn mv.

Hovedregelen er at det må foreligge en grunnleggende brist i forutsetningene for arbeidsavtalen.

Sykdomkan være saklig grunn for oppsigelse, men sykdom kan ikke benyttes som oppsigelsesgrunn i “verneperioden"” dvs. før 12 måneder er gått dersom sykdommen er pådratt i arbeidsforholdet eller arbeidstakeren har vært ansatt i fem år eller mer, seks måneder dersom ansettelsen har vart i mindre enn fem år, aml. § 64 nr. 1.

Ved yrkeshemming som følge av sykdom skal det først prøves tiltak etter aml. § 13. Først når eller dersom det viser seg praktisk umulig å beholde arbeidstakeren kan oppsigelsen anses saklig.

Oppsigelsesvernet gjelder hver sykdomsperiode. Korte, men hyppige sykdomsfravær kan ikke summeres.

Det er omvendt bevisbyrde; sykdom skal anses som (den egentlige) oppsigelsesgrunnen dersom oppsigelsen skjer i verneperioden, aml. § 64 nr. 2, med mindre noe annet gjøres overveiende sannsynlig.

Sykdom er aldri saklig grunn for avskjed, aml. § 66 nr. 1.

Rusmiddelmisbruk kan være både oppsigelses- og avskjedsgrunn. Hvis virksomheten har et AKAN-opplegg, vil de som tas i misbruk ofte tilbys et slikt opplegg. Hvis arbeidstakeren samtykker i å gjennomgå opplegget, vil normalt reaksjonene “utsettes” i påvente av resultatet av opplegget, med mindre misbruket regnes som særlig grovt mislighold av arbeidsavtalen eller er et lovbrudd, eller ved gjentakelse. Ved brudd på AKAN-avtalen vil tilfellet normalt behandles disiplinært på den måten som er vanlig for bedriften.

Et hovedproblem sett fra arbeidsgivers side er arbeidstakere som har flere, korte sykefravær som ikke hver for seg strekker seg ut over verneperioden. Alternativet er da å si opp vedkommende i en periode han eller hun er i arbeid, men konkret sett kan dette være usikkert. Risikoen for stort fremtidig fravær kan være tilstrekkelig som begrunnelse, men hvis arbeidstakeren sannsynliggjør at han nå er frisk og ikke vil ha mer fravær, vil dette argumentet ikke kunne benyttes.

Dersom en slik “risiko” ikke har manifestert seg i stort fravær i fortiden, vil “risiko for fremtidig fravær” ikke være saklig grunn.

9.1.3.1 Utvalgets vurdering

Utvalget legger til grunn at:

• en lyte, i den forstand at en person har en “risiko for sykdom” som oppdages gjennom en medisinsk undersøkelse, ikke kan benyttes som grunnlag for en oppsigelse; og at

• dersom bioteknologiloven endres så gentesting blir tillatt for ikke-medisinske formål, kan det i fremtiden bli en risiko for at en positiv prediktiv eller presymptomatisk test kan bli benyttet som grunn til ikke å ansette en person.

Genetiske undersøkelser er i dag ikke tillatt i forbindelse med annet enn fastsetting av diagnose og behandling, jf. lov om medisinsk bioteknologi § 6–2. Det kan imidlertid tenkes at andre medisinske undersøkelser eller opplysninger kan gi samme informasjon. En endring i bioteknologiloven er heller ikke utenkelig, jf. forslaget fra lege-forsikringsutvalget.

Utvalget forholder seg imidlertid til dagens forbud, og går ikke grundig inn i denne problemstillingen.

Når det gjelder spørsmål om helse i sammenheng med ansettelse, vil vurderingen i relasjon til saklighetskravet i aml. § 60 være avhengig av hva som er tilkjennegitt på forhånd. Dersom det stilles saklige, nødvendige krav til stillingsinnehaverens helsetilstand, og disse kravene er tilkjennegitt på forhånd, vil fortielse av en tilstand som ikke er forenlig med kravene, kunne regnes som relevant bristende forutsetninger.

Det vil da være opp til arbeidsgiver i tilstrekkelig grad å tilkjennegi hvilke spesifikke helsekrav som stilles i forbindelse med et konkret arbeid. Hvis ikke dette gjøres, vil generelle helsekrav og helsekrav som fremsettes på et senere tidspunkt, ikke være et saklig grunnlag for oppsigelse eller avskjed.

9.1.4 Samfunnshensyn

Samfunnet kan ha en interesse i at den enkelte ikke utsetter seg for overdreven fare. Det er lettere å foreta et valg som innebærer risiko når konsekvensen av valget ligger langt frem i tid, enn når man må ta konsekvensen umiddelbart. Da kan man lett foreta valg man vil angre på siden. Dette gjelder naturligvis også når arbeidstakere foretar sine valg ved f.eks. å akseptere en risiko hvor utsikten til umiddelbare fordeler er store og risikoen synes hypotetisk og liten – kanskje også fjern.

Dersom valget ikke medfører at andres liv eller helse settes i fare, bør samfunnet generelt sett være tilbakeholden med å gripe inn.

9.1.5 Økonomisk risiko

En arbeidsfør og tilstedeværende arbeidstaker er fordelaktig – et aktivum – for en bedrift. Det er fordelaktig både for virksomhetene og samfunnet at det gjøres anstrengelser for å holde arbeidstakerne yrkesføre og i arbeid. Motsvarende medfører en syk og fraværende arbeidstaker kostnader i form av fravær, sykepenger mv.

Sandman-utvalget har pekt på samfunnskostnadene ved sykefraværet i Norge:

I følge Rikstrygdeverket var utgiftene til sykepenger i 1999 budsjettert til ca. 18,4 mrd. kroner, medisinsk rehabilitering ca. 3,3 mrd. kroner, og uførestønad inkl. engangsstønad ved yrkesskade ca. 30,4 mrd. kroner. (RTV: Fakta om trygd 1999). Tallene er ikke brutt ned, slik at det ikke er mulig å skille ut yrkessykdommer og skader.

I følge skadestatistikk 2/00 fra Finansnæringens Hovedorganisasjon, var de samlede utbetalte yrkesskadeerstatninger for sykdom i 1997: kr. 343.3 mill.; i 1998: 378.5 mill., og i 1999: kr. 354.1 mill. (Inkl. ulykker var utbetalingene 1.346.6 mill. kr. i 1997, 1.199.5 mill. kr. i 1998 og 1.587.7 mill. kr. i 1999). Antallet anmeldte yrkessykdommer i yrkesskadeforsikringen i 1997: 700; i 1998: 900 og i 1999: 872.

I den grad det er – eller blir – mulig, vil enkelte arbeidsgivere kunne ha en interesse i på forhånd å kunne utelukke arbeidstakere som enten

• har en risiko for en fremtidig yrkessykdom som følge av arbeidsforholdene ved virksomheten; eller

• har en sykdom, eller en risiko for en fremtidig sykdom, som kan antas å medføre en økonomisk belastning.

Selv om det kan spekuleres i at det skjer en viss sortering, er det ikke holdepunkter til å anta at dette skjer systematisk, jf. ovenfor.

Det er verdt å peke på at i og med at trygden ved sykepengene overtar den direkte økonomiske belastningen som følge av fraværet etter arbeidsgiverperioden, og kan umiddelbart overta belastningen ved kroniske sykdommer, ftrl. § 8–20, synes den direkte økonomiske risiko for arbeidsgiver knyttet til fraværsproblematikk som dublering av nøkkelpersonell, produksjonstap på grunn av fraværet og redusert effektivitet i forbindelse med opplæring av vikar og lignende.

9.2 Kartlegging av helsefarer i arbeidsmiljøet

9.2.1 Kontroll av arbeidsmiljøet

Ett formål med medisinske undersøkelser i arbeidslivet er å forebygge arbeidsrelaterte helseskader ved å bekjempe påvirkninger i arbeidet som fysisk eller psykisk virker skadelige, og å fremme arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og sikkerhet.

For å oppnå dette målet, må man kartlegge forekomsten av helseskadelige faktorer som arbeidstakerne utsettes for. En kartlegging av arbeidsmiljøet er nødvendig for å vurdere hvilke undersøkelser som konkret skal gjennomføres.

Det kan være nødvendig å kartlegge arbeidsmiljøets innvirking på arbeidstakerens helse. Ett ledd i kartleggingen vil være individuelle helseundersøkelser som gjøres for å måle påvirkningen av de ulike miljøfaktorene som arbeidstakeren eksponeres for.

9.2.2 Forskning

9.2.2.1 Behov

Behovet for medisinske undersøkelser i forskning i arbeidslivet er sterkt knyttet til de formålsbetraktninger som er skissert ovenfor.

Forskningen har som formål å avdekke helseskadelige (og helsefremmende) faktorer, beskrive eventuelle effekter og påvise at det faktisk er et forhold mellom den aktuelle påvirkning og effekten som er målt (dose-effekt), og graden av effekt i forhold til graden av påvirkning (dose-respons). For å kartlegge og overvåke dette er medisinske undersøkelser nødvendige.

Arbeidslivet er ikke statisk. Det er under stadig utvikling, både med hensyn til produkter, produktenes sammensetninger og produksjonsmetoder. I studiet av sammenhenger mellom arbeid og helse, er det nødvendig med kunnskap om hvilke eksponeringer arbeidstakerne utsettes for, hvilken effekt dette har og hvordan man skal kunne gripe inn når dette blir nødvendig.

Nødvendige elementer i arbeidslivsforskningen er kunnskap om hvor i arbeidslivet kjemiske, fysiske, psykologiske, og sosiale eller organisatoriske påvirkninger finnes, og kunnskap om individets reaksjoner på eksponeringen for dem – isolert sett og i samvirkning.

Samlet skal kunnskapen sette oss i stand til å forstå sammenhengene mellom den eller de eksponeringer som en person utsettes for og den effekt dette har på personen.

Data som er samlet inn ut fra andre formål enn forskning (se ovenfor) kan benyttes i forskningsformål (epidemiologisk forskning), og primære forskningsdata kan ofte benyttes i overvåkingen av arbeidstakeren og arbeidsmiljøet. Det er av denne grunn viktig at forskningens krav til etikk og metode tilfredsstilles også ved undersøkelser i arbeidslivet som ikke har et primært forskningsformål. Dersom forskningsdata skal benyttes i rutinemessig overvåking er det på samme måte nødvendig at det obligatoriske samtykke til bruk av personidentifiserbare data innhentes.

Medisinske undersøkelser vil også kunne inngå i intervensjonsforskning i arbeidslivet både som intervensjons- (for eksempel helseundersøkelser) og som effektparameter. Biologiske mekanismer ved påvirkninger i arbeidslivet vil kunne avdekkes ved bruk av medisinske undersøkelser. Vurderinger av disse biologiske mekanismene er viktige for overføring av forskningsdata som nevnt ovenfor til bruk i den praktisk risikoevalueringen.

9.2.2.2 Krav

Forskning i arbeidslivet som gjør bruk av medisinske undersøkelser vil måtte oppfylle Helsinkideklarasjonens krav til forskning som omfatter mennesker, og eventuelle nasjonale krav, f.eks. at forskningen godkjennes av etiske komiteer. Ved publikasjon av resultatene i internasjonale anerkjente tidsskrifter kreves dette vanligvis dokumentert. Det kreves også at forfatterne gjør offentlig prosjektets finansiering for å kunne avdekke eventuelle interessekonflikter.

Forskning på mennesker i arbeidslivet vil først og fremst omfattes av Helsinkideklarasjonens begrep “ikke-terapeutisk forskning som omfatter mennesker”. Faren for at pasient-legeforholdet skal influere det informerte samtykket som skal innhentes fra hver person som deltar er derfor til stede i mindre grad enn ved forskning som er kombinert med behandling. Et arbeidstaker-arbeidsgiverforhold eller sosiale bindinger i en bedrift (solidaritet med fagforeningen eller et pasient-legeforhold i bedriftshelsetjenesten) kan imidlertid ha samme effekt og krever spesiell oppmerksomhet. Spesielle krav må stilles til god informasjon, medvirkning, rapportering av data og eventuelle tiltak når det gjelder forskning som griper inn i de organisatoriske og sosiale forhold på en arbeidsplass. Økonomiske og samfunnsmessige konflikter er ikke uvanlige i forbindelse med arbeidslivsforskning.

Det kan oppstå problemer i forhold til regionale etiske komiteer om avgrensning av et forskningsprosjekt i forhold til rutinemessig bruk av helseundersøkelser i arbeidslivet. Uavhengig av dette bør forskningens krav til etikk og metode legges til grunn også for den rutinemessige bruk av slike undersøkelser for andre formål.

Arbeidslivets infrastruktur (bransjer, virksomheter, arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjoner) benyttes unntaksvis i forskning som ikke direkte har forhold knyttet til helse i arbeidslivet som primært formål (terapeutisk forskning, generell helseforskning/folkehelse). De aktuelle forskere må være oppmerksomme på at deres forskning kan påvirke helsemessige og sosiale forhold i arbeidslivet selv om dette vanligvis ikke er forskningens primære intensjon.

9.3 Skikkethet til arbeidet

9.3.1 Krav til skikkethet

9.3.1.1 Helsekrav til særskilte grupper

Overfor visse yrkesgrupper stilles det spesielle krav til deres skikkethet til arbeidet, fordi arbeidet er svært fysisk eller psykisk belastende.

På denne bakgrunn utføres det helseundersøkelser og psykologiske tester bl.a. av piloter og dykkere. Helsekravene og kravene til helseundersøkelse i forbindelse med sertifiseringen, følger i hovedsak av lov eller forskrift. Utvalget legger derfor til grunn at kravene er tilstrekkelig begrunnet, og behandler således ikke sertifisering og autorisasjon.

9.3.2 Forebygge farlige situasjoner i arbeidslivet

Visse helsetilstander er av en slik karakter at de kan svekke aktsomheten på en slik måte at andres liv og helse settes i fare. Dette gjelder bl.a. ruksmiddelpåvirkning.

Også såkalte interkurrente sykdommer (sukkersyke, epilepsi, bruk av visse nødvendige medikamenter) kan virke på samme måte. Det kan derfor oppstå behov for å avdekke også slike tilstander av sikkerhetsmessige hensyn. Jf. at både alkoholisme og narkomani, og en rekke av de ovennevnte sykdommene er uforenlig med utstedelse av helsesertifikater for arbeid i petroleumsvirksomheten, helseforskriften § 13, jf. § 12. Biologiske prøver kan benyttes både for å kartlegge slike sykdommer, bruk av lovlige medikamenter, og bruk av alkohol eller narkotika.

Krav til sikkerhet reises som hovedregel i forbindelse med arbeidsoperasjoner eller arbeidsplasser hvor det er stor risiko for at feil kan oppstå eller fordi konsekvensene av feil er spesielt store. Eksempler på dette er arbeidsplasser i oljevirksomheten, i sjøfartsnæringen, i helsevesenet, og i næringsmiddelindustrien, og yrkesgrupper hvor det kreves særlig årvåkenhet, som piloter, dykkere og sjåfører.

9.3.3 Rusmiddelkontroll

Bruk av alkohol og narkotika kan svekke brukerens aktsomhet slik at andres liv og helse settes i fare. Biologiske prøver kan benyttes for å avdekke misbruk av rusmidler.

Utvalget skiller mellom to typer rusmiddelkontroller; kontroller som springer ut fra sikkerhetsmessige hensyn, se punkt 9.3.2 ovenfor; og kontroller som springer ut fra andre hensyn.

Andre hensyn kan være at arbeidsgiver stiller krav til lønnsomhet og effektivitet, og kan føle frykt for at en påvirket arbeidstaker opptrer uaktsomt eller ikke yter den innsats som med rimelighet kan forventes av ham. Arbeidsgiveren kan også frykte at kunder vil unnlate å handle hos ham dersom han ikke har tilstrekkelig “kvalitet” på arbeidsstokken.

Det er alminnelig antatt at misbruk av rusmidler forårsaker store kostnader for arbeidsgiverne i form av fravær og nedsatt effektivitet. Man har imidlertid ikke gode undersøkelser som viser dette, og utvalget har således ikke funnet holdepunkter til å kunne estimere kostnaden.

Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon gjennomførte i 1999 en spørreundersøkelse som viser at arbeidsgivere nærer en viss bekymring for narkotikaproblemet, men uten å kunne tallfeste omfanget verken av misbruk eller salg mv. Undersøkelsen viser for øvrig at 24 prosent av de spurte i store virksomheter kjente til misbruk av rusmidler på sin arbeidsplass. Tilsvarende kjente 16 prosent av de spurte i små og mellomstore bedrifter til slikt misbruk. Ingen av dem var imidlertid i stand til å tallfeste omfanget verken av salg eller misbruk av narkotika. Undersøkelsen ga heller ikke svar på når misbruket skulle ha funnet sted (siste år el.). Se “Undersøkelse om misbruk av narkotika på norske arbeidsplasser”, MMI for NSO, september 1999. Undersøkelsen viser at de færreste har konkret kjennskap til misbruk på egen arbeidsplass, men mange har hørt om at det forekommer.

Det er NSOs offisielle holdning at kostnaden i forbindelse med narkotikakontroller langt overstiger nytten av slike kontroller. NSO mener derfor at det forebyggende arbeid er av størst verdi.

Av AKANs årsmelding fra 1998 fremgår det at 1.465 bedrifter besvarte deres bedriftsundersøkelse. Disse representerer ca. 500.000 arbeidstakere. Det oppgis at ca. 2.100 personer deltok i et AKAN-opplegg i en eller annen form. Dette spenner fra “uformelle samtaler”, 319 personer, til konkrete opplegg, 852 personer.

Det er grunn til å anta en viss underrapportering av yrkesaktive rusmisbrukere. Omfanget som er rapportert, er i underkant av 0,5 prosent av “deltakende” arbeidstakere. Det er likevel alminnelig antatt at særlig alkoholmisbruk representerer et betydelig problem.

Spesielt i USA er det stor fokus på rus på arbeidsplassen. Det synes som om dette i stor grad dreier seg mer om narkotikamisbruk enn alkoholmisbruk.

Hensikten med en alkohol- eller narkotikakontroll er enten å avdekke misbruk eller å konstatere eller bekrefte misbruk.

Tunge rusmisbrukere kjennetegnes ofte ved at de er uten utdanning og uten arbeid. Dessuten er antallet misbrukere av harde narkotiske stoffer i Norge relativt sett så lite at forekomsten i arbeidslivet antakelig ikke innebærer noe stort problem. Hvis dette er riktig, er det mer sannsynlig at en test avslører en tilfeldig weekendrøyker av hasjisj enn en barket sprøytenarkoman. Det anses lite sannsynlig at tungt narkotikamisbruk er særlig utbredt på norske arbeidsplasser.

Ut fra en gjennomsnittsbetraktning over utbredelsen av alkohol- og narkotikaproblemer, vil alle virksomheter av noen størrelse før eller siden oppleve arbeidstakere med rusproblemer.

Rusmiddeltester påviser oftest omdannelsesstoffer (metabolitter). Omdannelsesstoffer kan ofte finnes i urin i lang tid etter at rusen er over. Urinprøver anses derfor lite egnet til å avdekke i hvilken grad personen var påvirket, eller tidspunktet for påvirkningen.

I 1990 brukte USAs regjering $ 11,7 mill. til å teste 29.000 føderale arbeidstakere ($ 403 per person). Dette avdekket 153 rusmisbrukere, dvs. ca. 0,5 prosent, til en kostnad av ca. $ 76.500 per avsløring. Hvis man antar at antallet avslørte “ekte” misbrukere var ca. 10% av de 153, kostet testingen om lag $ 765.000 per misbruker.

I følge AKAN medfører systematisk rusmiddeltesting med biologiske prøver store kostnader, og AKANs erfaring viser at kontrollen sjelden avdekker forhold som ikke allerede er kjent.

Dersom et rusmiddel er påvist i en biologisk prøve, kan det fastslås at stoffet er brukt en gang i den nærmeste tiden forut for prøvetakingstidspunktet, men hvis prøven er en urinprøve kan lite eller ingenting sies om påvirkningsgraden og tidspunktet for når det ble brukt. Derimot vil konsentrasjonen av rusmidler i en blodprøve kunne si noe om påvirkningsgraden, fordi den reflekterer bl.a. konsentrasjonen i hjernen.

Arbeidsplasstester for narkotika er mer tilbøyelige til å avsløre bruk av cannabistoffer enn annen narkotika. Dette fordi virkestoffet og omdannelsesstoffer av cannabis har en relativt lang nedbrytningstid i kroppen.

Bakgrunnen for bruk av blodprøver til å avdekke misbruk av rusmidler i arbeidslivssammenheng, er gjerne en konkret mistanke om påvirkning på arbeidsplassen.

Kontrollprøver kan ikke erstatte den sosiale kontrollen i virksomheten, som oppstår ved at kolleger og ledere ser hverandre og snakker sammen, og følger opp med sosial kontakt og tar ansvar. Bruk av kontrollprøver kan medføre en risiko for at ledere vil fraskrive seg eget ansvar ved å stole på at eventuelle problemer vil bli avdekket ved kontroll.

Etter AKANs syn kan kontrollprøver bryte ned tilliten mellom partene på arbeidsplassen og hindre positiv samhandling. Et system med kontrollprøver kan lett oppfattes som en mistenkeliggjøring av arbeidstakerne og det kan gi bedriftsledelsen en falsk trygghet.

Politimessige oppgaver skal håndteres av politiet, ikke av arbeidsgiveren.

I følge ILO, er ulempene med kontrollprøver bl.a. at

• urinprøver måler verken for påvirkningsgrad, avhengighet eller arbeidsinnsats;

• tester av kroppsvæsker er et uforholdsmessig inngrep i privatlivet;

• risikoen for falske positive og falske negative resultater er til stede, og kan føre til problemer med rettssikkerheten og sikkerheten på arbeidsplassen; og

• tester er ikke sikrere enn andre metoder til å avsløre misbrukere.

Spørsmålet er om rusmiddelkontroll i vanlig forstand er et tjenlig virkemiddel, om det er mulig å nå et resultat som står i forhold til investeringen.

Hvis målsettingen er økt sikkerhet og effektivitet, har utvalget ikke funnet dokumentasjon som bekrefter at rutinemessig eller tilfeldig rusmiddeltesting i de tilfellene det gjennomføres, har noen slik effekt. Det er f.eks. ikke bevist at antall arbeidsulykker er gått ned som følge av at slike rutiner er innført. De undersøkelser som er gjort i USA tyder på at innsats på andre felt innen arbeidsmiljøarbeidet er av større betydning. Se f.eks. “Drug testing – a bad investment”, utgitt av American Civil Liberties Union i september 1999.

De virksomheter som oppgir noen årsak til rusmiddeltesting, viser ofte til et behov for å vise en holdning, og er ikke nødvendigvis opptatt av om testingen er effektiv eller kostnadssvarende.

Utvalget vil likevel ikke påstå at rusmiddeltesting i forbindelse med yrker der det kreves særlig aktsomhet, f.eks. i forbindelse med persontransport eller ved yrker i Nordsjøen, ikke er av betydning. Begrunnelsen for å teste mot rusmidler i disse situasjonene er imidlertid så spesiell, at den ikke uten videre kan overføres på resten av næringslivet.

9.4 Smittevern

Smittevernkontroller er i hovedsak rettet mot kjente sykdommer og sykdomsårsaker. Det er således ikke en generell helseundersøkelse, men en undersøkelse som går på å avdekke en spesiell, definert tilstand eller forekomst.

I en tid med stor trafikk over landegrensene, både av personer og produkter, kan alvorlige sykdommer spre seg hurtig. Det er særlig grunn til årvåkenhet overfor sykdommer med høy smitterisiko. Sykdommer som brer seg gjennom næringsmidler og gjennom nær kontakt mellom smittebærer og den som blir smittet, er gjenstand for stor oppmerksomhet. Smittevern i forbindelse med næringsmiddelhygiene er et særskilt problemområde, og det finnes egne bestemmelser som regulerer feltet.

Det samme gjelder smittefare hos personer som gjennom sin yrkesutøvelse erfaringsmessig kommer i kontakt med mange mennesker. Dette gjelder helsepersonell, lærere/førskolelærere, og vern av personer som står under deres omsorg. På grunn av den særlige smittefaren, testes disse for tuberkulose, og helsepersonell testes også for visse antibiotikaresistente bakterier etter kontakt med helsevesenet i utlandet.

9.5 Økonomiske hensyn

Yrkessykdom og -skader representerer store utgifter for samfunnet og virksomhetene i form av fravær, sykepenger, erstatninger og uførepensjoner. For å redusere disse kostnadene, burde både samfunnet og virksomheten ha interesse i å forhindre at arbeidstakere utsettes for risikofylt arbeid. Faren er at ved å fokusere for mye på individet, kan man lett komme til å legge for liten vekt på det forebyggende arbeidet.

9.5.1 Yrkesskadeforsikring

Arbeidstakerne vil være dekket av en yrkesskadeforsikring, jf. lov om yrkesskadeforsikring, yfors, § 3, som krever at arbeidsgiver, dvs. enhver som har noen i sin tjeneste, aml. § 3, skal tegne yrkesskadeforsikring til fordel for sine arbeidstakere. Sml. punkt 4.6.2. Ut fra et mulig behov for å redusere kostnadene ved en slik forsikring, kan det tenkes at arbeidsgiver enten av eget tiltak eller etter påtrykk fra forsikringsselskapene, vil ønske å sortere bort personer som kan tenkes å representere en økonomisk risiko for selskapet og gjennom risikobasert premie også en økonomisk belastning for virksomheten.

Forsikringsselskaper har i dag ikke anledning til å ta i betraktning at arbeidstakeren kan være predisponert for sykdommen, med mindre “den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.” Tilsynelatende åpner yrkesskadeforsikringsloven for en vurdering av arbeidstakerens genetiske egenskaper i forhold til den yrkesskade eller yrkessykdom det søkes erstatning for.

Det avgjørende for selskapenes informasjonsbehov er hvilken type forsikring det konkret er tale om. Ved ikke-årsaksrelatert, individuell forsikring, som i utgangspunktet skal kunne dekke all skade, er det interessant med opplysninger på tegningstidspunktet for å vurdere risiko. I dag ber man sjelden om analyse av biologisk materiale, bortsett fra ved særlig høye forsikringssummer.

Yrkesskadeforsikring er såkalt årsaksrelatert forsikring. Ved årsaksrelatert forsikring skal selskapene vurdere årsakssammenheng mellom hendelsesforløp og sykdom, og vil derfor være mer opptatt av forholdene på oppgjørstidspunktet. Opplysninger om individet anses som mindre interessant på tegningstidspunktet. På tegningstidspunktet for yrkesskadeforsikring er det miljørisikoen som er interessant for selskapene; for å sette en riktig premie forsøker man å kartlegge risikoene ved virksomhetene. Selskapene innhenter opplysninger om produktgrupper og arbeidsoperasjoner, gjør vurderinger av virksomhetenes HMS-arbeid, samt kartlegger virksomhetens historie vedrørende yrkesskade og sykdom.

Det er ikke praksis å be om genetisk informasjon i dag. Det er forbudt etter bioteknologiloven, og fordi nesten ingen forsikringssøker i dag har slik informasjon om seg selv, anser ikke selskapene at bioteknologiloven i praksis utgjør noe problem.

Bioteknologiloven regulerer selskapenes tilgang til genetisk informasjon, men ikke informasjon om diagnose, selv om den er fremkommet ved en genetisk undersøkelse. Av § 6–7 fremgår at “ingen kan be om, motta, besitte, eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet ved genetiske undersøkelser”, samt at “det er forbudt å spørre om genetiske undersøkelser har vært utført.” Dette gjelder også forsikringsselskapene. Se ellers punkt 4.2.1.3 ovenfor.

Det betyr at heller ikke arbeidstakerens samtykke er tilstrekkelig til at selskapene skal kunne få tilgang til slik informasjon.

Sosial- og helsedepartementet har nedsatt et utvalg som har utredet utlevering av helseopplysninger til forsikringsselskaper ved individuelle forsikringsordninger, og som evt. skal foreslå regulering på området. Utvalgets mandat berører således ikke direkte dette utvalgets arbeid.

Dette utvalget anser at risikoen for at forsikringsselskapene vil komme til å be om omfattende helseundersøkelser, herunder genetiske undersøkelser, på tegningstidspunktet for yrkesskadeforsikringer, er liten i dag. Derimot brukes helseundersøkelser til å fastslå årsakssammenheng mellom eksponering og sykdom. Hvis bioteknologiloven endres og det tillates bruk av genetiske undersøkelser til ikke-medisinske formål, kan situasjonen endre seg vesentlig.

Brukt på en slik måte vil undersøkelsen ikke danne grunnlag for uønsket sortering av arbeidskraft. En vurdering av slike helseundersøkelser vil således falle utenfor dette utvalgets mandat å utrede.

9.5.2 Forretningsaspektet

Det kan forekomme at en kjøper, en medkontrahent eller oppdragsgiver, stiller særskilte kvalitets- og sikkerhetskrav som vilkår for forretningen, og at slike krav kan innebære behov for helseopplysninger.

Spørsmålet er om hensynet til virksomhetens drift skal kunne begrunne et behov for helseopplysninger. Dette er det f.eks. tatt hensyn til i den danske lov om helbredsoplysninger i arbejdslivet, der det i § 5 første ledd heter at

“En arbejdsgiver kan foranledige, at der indhentes oplysninger om, hvorvidt lønmodtageren lider av en sygdom, har symptomer på en sygdom, eller frembyder smittefare, når det er nødvendigt for at tilgodese væsentlige hensyn for virksomhedens drift, jf. dog stk. 2” (krav om at det skal inngås avtale med vedkommende arbeidstakerorganisasjon).

I begrunnelsen heter det at

“Hensyn til virksomhedens drift, herunder økonomiske hensyn kan konkret være så relevante og tungtvejende, at de kan begrunde en undtagelsesmulighed. Det er fx en realitet, at der i dag fra visse avtagere stilles krav om helbredsforholdene hos de lønmodtagere, som fremstiller det pågældende produkt. Uanset, at kravene i nogle tilfælde kan anses for uberettigede, skal de være opfyldte for at produktet vil blive avtaget. Kravene kan basere sig på lovgivning, fx i visse delstater i USA, eller de er opstillet af avtageren selv.

….

Det lægges vægt på, at det hensyn der skal ivaretages, er klart mere tungtvejende end hensynet til lønmodtageren. Bl.a. af den grund skal det i denne sammenhæng alene være tilladt at indhente helbredsoplysninger om aktuelle sygdomme og symptomer herpå, medens hensynet til den enkelte virksomhed efter bestemmelsen aldrig kan begrunde oplysninger om risikoen for at udvikle eller pådrage sig sygdomme. Endvidere vil indhenting av helbredsoplysninger alene til brug som konkurranceparameter, uden at der foreligger begrundede helbredskrav fra avtageren, ikke være acceptabelt.”

Økonomiske hensyn er tungtveiende, og av avgjørende betydning for om en virksomhet skal kunne videreføres. Som det påvises i den begrunnelsen for den danske loven, er det på det rene at det i andre land ofte stilles krav vedrørende helsetilstanden til arbeidstakere som deltar i produksjonen av det aktuelle produktet, eller som er involvert på annen måte, f.eks. i transport el.

Uansett om kravet er basert på lovgivning i avtakerlandet, eller er oppstått fordi medkontrahenten stiller krav av eget tiltak, f.eks. fordi det stilles krav til egne arbeidstakere, eller om kravene er uberettiget eller overdrevne, må likevel virksomheten forholde seg til dem på en rasjonell måte for ikke å miste sitt økonomiske grunnlag.

De krav som har fått størst oppmerksomhet er krav om rusmiddelkontroll av arbeidstakere i oljesektoren, som stammer fra morselskapet eller avtaker i USA. Det er imidlertid på det rene at det også stilles strenge krav til arbeidstakernes helsetilstand i forbindelse med omsetning av matvarer, jf. ulike EØS-direktiver, se vedlegg 3.

Aktuelle krav som stilles, finnes spesielt i smittevernsammenheng, se punkt 4.4, og i forbindelse med krav om rusmiddelkontroll. Utvalget anser således at disse spørsmålene beste løses gjennom smittevern- og sikkerhetslovgivningen.

9.6 Om å stille krav til undersøkelsene

Medisinske undersøkelser gjøres i bestemte hensikter. Det betyr at undersøkelsen og de metoder som benyttes må være “egnet” til å oppnå formålet. Det er også viktig at undersøkelsen eller metoden ikke i seg selv representerer en unødig krenkelse eller fare.

For at en undersøkelse skal være “egnet”, er det nødvendig at det stilles visse krav både valg av undersøkelse, og til utøveren og utførelsen av undersøkelsene.

9.6.1 Personellets kompetanse

Det er et alminnelig krav at medisinske undersøkelser utføres av “autorisert helsepersonell”. Med dette menes generelt personell som omfattes av helsepersonelloven § 3, og som er spesielt autorisert til å utføre visse medisinske oppgaver. Hvilke dette er, følger av helsepersonelloven § 48.

Det at personalet innehar en medisinsk autorisasjon, er i seg selv ikke tilstrekkelig til at de innehar den nødvendige kompetanse til å utføre en spesialisert oppgave. Eksempelvis kreves det en ytterligere godkjenning før man kan sertifisere flygende personell og dykkere.

Etter helsepersonelloven § 4 skal helsetjenesten utføres “forsvarlig”. Forsvarlighetskravet ivaretas både av kravet til autorisasjon og av kravet til kompetanse. Dersom “behovet tilsier det”, skal helsepersonellet også trekke inn “annet kvalifisert personell”.

9.6.2 Relevans

Den medisinske undersøkelsen skal i seg selv være målrettet i forhold til formålet med undersøkelsen. Hvilke undersøkelser som skal utføres beror på en konkret vurdering i den enkelte situasjon.

Det må unngås at arbeidstakeren utsettes for vilkårlige eller unødvendige undersøkelser. Vilkårlighet vil i seg selv være en krenkelse av arbeidstakerens integritet, som evt. kommer i tillegg til den krenkelse undersøkelsen oppfattes som. Det må derfor kreves at undersøkelsen med større eller mindre grad av sannsynlighet kan påvise eller avdekke de forhold og de tilstander det undersøkes for.

9.6.3 Nødvendighet

Det kan tenkes at det foreligger flere undersøkelser og metoder som kan avdekke den aktuelle helserisiko. Ut fra dette kan legen stilles overfor et dilemma mht. hvilken undersøkelse eller metode som skal velges.

Valget må treffes ut fra rent medisinske kriterier. Økonomiske kriterier kan ikke aksepteres med mindre undersøkelsene eller metodene fremstår som helt likeverdige.

Undersøkelsen må være den eneste, eller klart den beste tilgjengelige metoden å avdekke de aktuelle forhold og helsetilstand på, og behovet for undersøkelsen må være uavvendelig.

9.6.4 Forholdsmessighet

For at ett hensyn skal gå foran et annet, kreves det at det ene hensynet veier tyngre enn det andre. I tilfelle der det ene hensynet innebærer en krenkelse av en annens rett eller integritet, kreves det at hensynet klart veier tyngre enn det andre.

Undersøkelsen må i seg selv ikke representere noen særlig helserisiko for den som undersøkes. Det kan imidlertid forekomme en rekke undersøkelser og metoder som kan være risikable. Ved en enkel blodprøve kan det stikkes feil, infeksjoner kan oppstå og et medikament kan medføre allergiske reaksjoner mm.

Det kan derfor bare kreves at undersøkelsen må medføre så liten risiko for arbeidstakeren som mulig. Dette innebærer at helsepersonellet samtidig forpliktes til å gjøre så gode forberedelser til undersøkelsen som mulig.

I kravet om forholdsmessighet må det også ligge et krav om at undersøkelsen ikke skal være mer omfattende enn det konkret er behov for.

9.6.5 Rusmiddeltester

Rusmiddeltesting innebærer et særskilt problemområde, jf. punkt 9.3.3 ovenfor. Rundskriv IK–28/95 fra Statens Helsetilsyn, jf. vedlegg 3, beskriver rutiner som må følges i forbindelse med rusmiddeltesting dersom resultatet kan få alvorlige konsekvenser for arbeidstakeren.

9.7 Konklusjon

Utredningen i kapittel 9 har vist at mange behov kan anføres for bruk av helseopplysninger og helseundersøkelser i arbeidslivet.

De ulike behovene må avveies mot hensynet til arbeidstakerens integritet. Utvalget finner at ut fra de opplysninger utvalget har fått, utføres i dag de fleste undersøkelser i hovedsak ut fra hensynet til arbeidstakerens eller tredjepersons interesser.

Det er likevel klart at de hensyn som skal ivaretas ved medisinske undersøkelser, klart må veie tyngre enn den krenkelse som arbeidstakeren eventuelt utsettes for.

Det betyr at ikke alle formål skal eller kan tilgodeses. Utvalget viser til at de hensyn som arbeidsmiljøloven er tuftet på, er et godt arbeidsmiljøet og vern av arbeidstakernes helse og sikkerhet.

Behov for medisinske undersøkelser som ligger innenfor den målsetting som er akseptert i forbindelse med arbeidsmiljøloven, bør tilgodeses.

Utvalget finner imidlertid grunn til å fremheve at også viktige samfunnshensyn og hensyn til tredjepersons liv eller helse, bør tilgodeses.

I tråd med dette anser utvalget at rent økonomiske hensyn bør ivaretas gjennom at virksomheten oppfyller krav som fremgår av annen lovgivning, f.eks. i form av smittevern- eller sikkerhetsbestemmelser i tilknytning til visse næringer.

Rettspraksis mht andre typer “integritetskrenkelser” enn helseundersøkelser, sml. punkt 4.10, viser at retten i stor grad har foretatt en avveining mellom arbeidsgivers behov og arbeidstakers interesser. Kontrolltiltak skal være egnet, forholdsmessige–, relevante og ikke utsette arbeidstakerne for helsefare eller unødig krenkelse av fysisk og personlig integritet. Det må stilles krav til helseundersøkelsene, både mht. kvalitet, hvem som skal kunne utføre dem og i hvilke situasjoner helseundersøkelser skal kunne utføres.

Kontrollsystemet må være likt for alle arbeidstakere, eller en gruppe av arbeidstakere. Det må ikke være utformet slik at det kan virke krenkende eller stigmatiserende for enkeltpersoner eller grupper.

Utvalgets flertall mener også å ha påvist at det er behov for å stille krav til det kvalitetsmessige innholdet i undersøkelsene. Flertallet mener også at det er nødvendig å gjennomføre tilsyn og kontroll med bruk av helseundersøkelser i arbeidslivet.

Som påpekt i kapittel 4, anser flertallet at det finnes lite rettspraksis på området. Bakgrunnen kan være at det er en feilaktig antakelse om at den enkeltes samtykke rekker langt i å kunne avgi helseopplysninger og gjennomgå helseundersøkelser. Dette kan være noe av begrunnelsen for at dette ikke er satt på spissen i noen rettssaker. Det er elementer av dette i rettssaker, men uten at selve prøvetakingen er satt på spissen.

Utvalget har ikke foretatt noen systematisk innhenting av materiale om det foregår innhenting av helseopplysninger og sortering av arbeidstakere på bakgrunn av slike opplysninger, men utvalget har fått seg forelagt konkrete saker som enten er overtredelse i forhold til gjeldende rett eller som i beste fall er i et grenseland.

Fra utvalgsmedlemmene som representerer det offentlige har det blitt fremholdt at det stilles en god del spørsmål fra arbeidslivet om hva som er gjeldende rett. Dette tyder på at det råder usikkerhet om gjeldende rett.

Gjeldende rett er for en stor grad basert på ulovfestet rett og samtykkebetraktninger. Mht. samtykke, mener utvalgets flertall at det kan stilles spørsmålstegn ved i hvilken grad frivillighetskravet er oppfylt eller om mange arbeidstakere i virkeligheten befinner seg i en tvangssituasjon pga. avhengighets- og underordningsforholdet til arbeidsgiver.

I utvalgsarbeidet er det også diskutert fremtidige muligheter for kontroll av arbeidstakers helse. Den teknologiske utviklingen kan gjøre at helseopplysninger kan komme enda sterkere i fokus i årene som kommer.

Medisinske undersøkelser i forbindelse med rusmiddelkontroll har fått stor oppmerksomhet i presse og media. Også når det gjelder slike tester, bør dette kun utføres i kvalifiserte tilfelle, enten basert på konkret mistanke der det er kjent at det er en medvirkende faktor til at det oppstår fare for liv og helse, eller i forbindelse med stillinger som innebærer risiko.

Utvalgets flertall er derfor på bakgrunn av forannevnte, av den oppfatning at det bør foretas en lovregulering som tar hensyn- til de avveininger utvalget har pekt på. Utvalget foreslår derfor at dette lovreguleres ved at det inntas et nytt kapittel i arbeidsmiljøloven.

Om mindretallets generelle merknader til behovet for lovregulering, vises det til punkt 11.1