1 Lekdommere: Utvalg og tjenestegjøring Rapport for Lekdommerutvalget

1.0 Sammendrag

Mandat og metode

Lekdommerutvalget har bestilt denne undersøkelsen for å få et sikrere kunnskapsgrunnlag vedrørende

• valget av lekdommere,

• lekdommernes tjenestegjøring,

• deres skikkethet,

• godtgjørelsen for tjenestegjøring,

• løpende administrasjon av tjenestegjøringen,

• mv.

Undersøkelsen er gjennomført ved hjelp av spørreskjemaer til samtlige domstoler, samtlige kommuner og et utvalg lekdommere i Gulating lagdømme. Svarprosenten er usedvanlig høy – over 90 % i alle tre respondentgrupper.

Utvalgene

Det vanligste er utvalgsstørrelser på mellom 30 og 59. Bare de aller største kommunene har lagmannsrettutvalg med flere enn 60 lekdommere. Det vanligste er at tingrettutvalgene er drøyt 4 ganger så store som lagmannsrettutvalgene.

En fjerdedel av lekdommerne er i aldersgruppen 55–59 år. Over halvparten er i alderen 45–60 år.

Det har vært hevdet at pensjonister er overrepresentert blant lekdommerne. Funnene viser imidlertid at svært få lekdommere er over 70 år. Aldersgruppen over 75 år er nesten ikke representert.

Aldersgruppen under 30 er også svært beskjedent representert, med 1,5 % av totalen.

Ingen av lekdommerne har oppgitt noe annet statsborgerskap enn norsk. Hele 98 % oppgir at de er av norsk etnisk opprinnelse. Blant de 2 % med annen etnisk opprinnelse er halvparten nordiske. Innslaget av lekdommere med annen europeisk opprinnelse eller bakgrunn fra andre verdensdeler er bagatellmessig, og står ikke i forhold til fordelingen i befolkningen.

Lekdommergruppen omfatter øyensynlig uforholdsmessig mange med postgymnasial utdannelse. Det ser imidlertid også ut til at gruppen med lav utdannelse er større enn i befolkningen totalt.

Nær 45 % av lekdommerne er ansatt i stat eller kommune. En fjerdedel er ansatt i næringslivet, mens 17 % er selvstendig næringsdrivende. Offentlig sektor er dermed kraftig overrepresentert i lekdommerutvalgene. Andelen selvstendig næringsdrivende er imidlertid også høy. Denne overrepresentasjonen skyldes langt på vei et høyt innslag av Senterpartimedlemmer.

Inntektsnivået blant lekdommerne er betraktelig bedre enn i befolkningen totalt. Nær 40 % av lekdommerne har en årsinntekt på over kr 300.000. Dette er langt flere enn i befolkningen som helhet, men andelen må ses i sammenheng med den skjeve aldersfordelingen blant lekdommerne.

Til sammen 63 % har angitt at de er medlem i et politisk parti nå. Kristelig Folkeparti og særlig Senterpartiet er betydelig overrepresentert i lekdommerutvalgene, mens Sosialistisk Venstreparti og særlig Fremskrittspartiet er kraftig underrepresentert.

Nesten halvparten av lekdommerne oppgir at de har politiske verv i dag. En mindre andel oppgir at de har tre verv eller flere. Bare en tredjedel av lekdommerne har aldri hatt politiske verv.

Hele 20 % er kommunestyremedlemmer, og så mange som 6 % av lekdommerne sitter i formannskapet. Det er 60 ganger så mange som det antallet man ville fått dersom lekdommerne ble trukket tilfeldig.

Bare 17 % angir at de ikke er medlem av noen organisasjon. Rundt 20 % av lekdommerne er medlem av tre eller flere organisasjoner.

Vel en tredjepart av respondentene har bare vært valgt til et lekdommerutvalg i inneværende periode. Ytterligere 30 % har én periode til bak seg Noen få respondenter har oppgitt at de har vært oppnevnt i seks, syv eller åtte perioder.

Oppsummert kan vi beskrive den typiske lekdommer som en etnisk norsk kvinne eller mann i femtiårene, med svært lang eller svært lite utdannelse og relativt høy inntekt, og som har eller har hatt lokalpolitiske verv, kanskje på høyt nivå. Utvalgenes sammensetning ligger altså til rette for at unge lovbrytere ikke dømmes av sine «likemenn» eller av «et tverrsnitt av befolkningen», men av veletablerte personer i foreldregenerasjonen.

Valget

I halvparten av kommunene får de politiske partiene i kommunestyret ansvar for å skaffe kandidater. I tredjeparten av disse tilfellene blir antall kandidater pr parti fordelt forholdsmessig etter antall representanter i kommunestyret. I 15 % av kommunene ble oppgaven gitt til kommunestyrerepresentantene personlig, og i 10 % av kommunene tok administrasjonen seg av søket.

De aller fleste kommunene tar utgangspunkt i listene fra forrige periode. Bare 1 % oppgir at (hovedvekten av) kandidatene ble trukket fra manntallet; enda færre oppgir at «allmennheten ble oppfordret til å melde sin interesse». Noe flere nevner «bekjentskap» som viktigste utpekningsmetode.

«Gjenvalg» og «politisk medlemskap» avmerkes oftest når lekdommerne selv skal forklare hvorfor de er valgt. Ved første gangs valg mener hele 50 % at politisk medlemskap var hovedgrunn. Bare 1–2 % oppgir at de meldte seg selv.

Bare 6 av de 72 kommunene opplyser at de «gjorde noe for å sikre at minoriteter ble representert i utvalgene».

Temmelig nøyaktig halvparten av lekdommerne oppgir at kommunene «så vidt de vet» ikke gjorde noen undersøkelser av deres egnethet. Nesten like mange angir at «de(n) som ba meg stille til valg, kjenner meg». Kommunene angir også oftest «personlig kjennskap» som undersøkelsesmetode. Noen kommuner sjekker vandel, unngår kandidater over en viss alder, og/eller orienterer kandidatene om utelukkelses- og fritaksgrunner.

Drøyt 40 % av lekdommerne angir at de kunne si nei hvis de ikke ønsket å bli valgt. Omtrent like mange oppgir at de ble valgt uten å bli spurt.

Nær 50 % av kommunene mottok ikke noen fritakssøknader fra kandidater til lagmannsrettutvalget. Det er noe vanligere at kandidater til tingrettutvalget søker fritak Få kommuner mottar fritakssøknader fra mer enn 10–12 % av kandidatene. Søknader om fritak forekommer sjelden i de minste kommunene, og flere ganger så hyppig i de største kommunene enn i de mellomstore.

Kommunene har en enkel praksis for behandlingen av fritakssøknader: 4 % av kommunene avslo samtlige, mens de øvrige 96 % innvilget samtlige søknader.

Det hører til sjeldenhetene at lekdommere søker seg fritatt fra utvalget når de først er valgt. Til gjengjeld ble samtlige fritakssøknader innvilget ved siste valg.

Domstolene er relativt godt fornøyd med samarbeidet med kommunen(e) om oppnevnelsen til lekdommerutvalgene.

Tjenestegjøring

Midtveis i inneværende periode opplyser nær 30 % i tingrettutvalgene og ca 20 % i lagmannsrettutvalgene at de ikke har tjenestegjort i inneværende periode. Blant dem som er valgt inn i begge utvalg, er denne andelen bare 12 %.

Pr februar 2002 har drøyt 40 % i tingrettutvalgene og vel 50 % i lagmannsrettutvalgene møtt i retten én gang. Rundt femteparten har møtt to ganger, mens noen få har møtt tre til fem ganger.

Lagmannsretten krever betydelig mer tid pr tjenestegjøring enn tingretten. Bare 40 % i tingrettutvalgene har sittet i retten i mer enn 1–2 dager. Blant lekdommerne i lagmannsretten har rundt én tredjedel møtt i 1–2 dager, én tredjedel i 3–4 dager, og en drøy fjerdedel i 1–2 uker. En andel på drøyt 5 % har sittet i retten i 3 uker eller mer.

Bare 10–15 % av respondentene har aldri møtt i retten, verken i denne eller tidligere funksjonsperioder. Det vanligste er ett oppmøte, bortsett fra for dem som er valgt inn i begge utvalg, der to tjenestegjøringer er vanligst. Rundt en tredjepart i begge utvalgstyper har tjenestegjort mer enn fire ganger.

Til sammen to tredjedeler av lekdommerne samler seg om én til to ganger i året som en passende frekvens for tjenestegjøring. Under 10 % mener at én gang pr periode bør rekke. Flere kommenterer at man trenger rutine og kjennskap til rettssystemet for å kunne gjøre en god jobb. På den annen side synes nesten ingen at man bør tjenestegjøre mer enn tre–fire ganger i året.

Også blant domstolene mener mange at én til to ganger pr år er passe. Tredjeparten av domstolene mener imidlertid at meddommere i tingretten bør tjenestegjøre tre–fire ganger i året. Ingen av domstolene anbefaler at tingrett-lekdommere tjenestegjør sjeldnere enn én gang pr år. Femteparten av domstolene mener at ca én gang pr år er passe for meddommere til lagmannsretten. Ingen av domstolene mener lagmannsrett-lekdommere bør tjenestegjøre mer enn to ganger i året.

Halvparten av domstolene erklærer seg tilfreds med domstollovens regler for uttak til enkeltsaker. Noen domstoler har noen forslag til endringer.

En tredjedel av respondentene har søkt om og fått innvilget fritak i enkeltsaker i inneværende periode. De aller fleste av disse har søkt og fått fritak én gang. Blant de få som er valgt inn i begge utvalg, har hele 80 % søkt om fritak; 20 % har søkt om fritak tre–fem ganger i inneværende periode. Dette kan tyde på at det ikke er noen god idé å velge inn én og samme person i begge utvalg.

Blant dem som er valgt inn i ett utvalg, oppgir bare 2 % at de har fått avslag på en fritakssøknad i inneværende periode. Blant dem som er valgt inn i begge utvalg, er andelen 25 %.

Domstolenes anslag over fritakssøknader ligger høyere enn det lekdommerne oppgir. Den vanligste oppfatningen i domstolene er at mellom 6 og 12 % ber seg fritatt. Mange domstoler mener imidlertid at andelen fritakssøknader ligger enda høyere.

Ifølge lekdommerne selv er «arbeidssituasjon/tjenestereise» den hyppigst forekommende grunnen til å søke fritak i enkeltsaker, særlig blant dem som sitter i begge utvalg. «Ferie» er årsak til nær 15 % av søknadene totalt, mens «egen sykdom» og «andre grunner» hver dekker nær 20 % av tilfellene. Sykdom er også særlig hyppig blant dem som sitter i begge utvalg.

Domstolene gir et noenlunde tilsvarende bilde av begrunnelsene i fritakssøknadene.

Ifølge domstolenes anslag kommer det flest fritakssøknader fra selvstendig næringsdrivende. De offentlig ansatte er underrepresentert. Dette bildet stemmer dårlig overens med hva lekdommerne selv rapporterer. Andelene som har søkt fritak er temmelig lik innenfor hver av «yrkesgruppene». Det er faktisk noe færre blant de selvstendig næringsdrivende som oppgir at de har bedt seg fritatt i enkeltsaker.

Domstolene stiller seg gjennomgående velvillige til fritakssøknader. Rundt 30 % av domstolene har innvilget 99–100 % av søknadene, og ytterligere en femtepart innvilger 95 %. De mest restriktive domstolene angir at de innvilger 80 % av søknadene.

Skikkethet

Det hører til sjeldenhetene at domstolen kommer i tvil om en lekdommers skikkethet i løpet av prosessen. Totalt har det vært tvil i rundt 3,5 % av tilfellene. Nesten halvparten av tvilstilfellene er knyttet til «dårlig syn eller hørsel»; ytterligere 1 % gjelder «problemer med å oppfatte og huske».

Mange har inntrykk av at det er «for mange gamle» lekdommere. Det er imidlertid lite som tyder på at eldre lekdommere – definert som dem over 65 – er overrepresentert i retten.

Et flertall av domstolene tilhengere av en øvre aldersgrense, mens bare et mindretall tar et klart standpunkt for å heve den nedre aldersgrensen. De fleste domstolene mener at man iallfall ikke bør ha fylt 73 år på valgtidspunktet.

Godtgjørelsen

Nær 80 % av lekdommerne erklærer at godtgjørelsens størrelse har lite eller intet å si for deres motivasjon for å møte i retten. Under 10 % sier at dette «absolutt» har noe å si. Samtidig har svært mange av lekdommerne kommentert godtgjørelsesspørsmål i fritekst. Flere av disse kommentarene gjelder godtgjørelse for selvstendig næringsdrivende.

Rundt en fjerdepart av domstolene har inntrykk av at godtgjørelsens størrelse «absolutt» påvirker lekdommernes vilje til å tjenestegjøre.

Et flertall av lekdommerne mener at de som får dekket tapt arbeidsfortjeneste, bør få godtgjørelse i tillegg. Et relativt stort mindretall er helt eller delvis uenig.

Godtgjørelsen er nå kr 250 pr dag. Bare 15 % av lekdommerne synes dét er passe. Det alternativ som blinkes ut hyppigst, ligger ikke mye høyere – drøyt 40 % mener beløpet bør ligge i området 300–500 kr. Like mange mener imidlertid at beløpet bør være mellom 550 og 1.000 kr, eller enda høyere.

Ajourhold og kontroll

Kommunen løpende kontroll av utvalgene begrenser seg stort sett til à jourhold av adresser. Drøyt 60 % av kommunene følger opp disse i løpet av funksjonsperioden

Kommunene er jevnt over ganske tilfreds med samarbeidet med både tingrettene og lagmannsretten (snitt = 3,5 og 3,4). Bare rundt 15 % mener samarbeidet fungerer dårlig.

Domstolene er generelt mindre tilfreds enn kommunene. Ca 40 % har merket av for «svært dårlig» eller «ganske dårlig» samarbeid. Det er særlig manglende melding om dødsfall, flytting, nye telefonnumre og straffbare forhold i funksjonsperioden som skaper problemer.

Fremtidige ordninger

Flere lekdommere har generelle kommentarer til lekdommerordningen. De fleste fremholder at ordningen er et demokratisk innslag i rettspleien og bør videreføres. Noen er mer skeptiske, bl a pga pressens rolle.

Både domstolene og kommunene er bedt om å ta stilling til hvem som bør foreta valget dersom meddommerne og lagrettemedlemmene skal velges på en mer tilfeldig måte i fremtiden.

Halvparten av kommunene går inn for at kommunestyret fortsatt bør stå for utvalget. Bare en drøy femtepart av domstolene mener det samme. Domstolene mener oftere oppgaven bør legges til et administrativt organ i kommunene eller til fylkesmannen. Andelen som foreslår at domstolene skal ta seg av oppgaven, ligger rundt 20 % blant både kommunene og domstolene selv.

Blant de kommuner som kommenterer dette spørsmålet, tar flere avstand fra en mer tilfeldig utvelgelse. Flere kommuner, og én domstol, fremholder at hvem som trekker må være likegyldig dersom utvalgene skal trekkes tilfeldig av en datamaskin.

Kommunene er bedt om å vurdere om saksbehandlingsreglene hensiktsmessige, gitt at kommunen fortsatt skal foreta valget. De største kommunene er minst fornøyd, mens de mindre kommunene er ganske godt fornøyd.

Bare domstolene er spurt om hvem som bør velge skjønnsmenn i fremtiden. Anbefalingene fordeler seg ganske jevnt på de fire kategoriene kommunestyret, administrativt organ i kommunen, fylkesmann og domstol.

1.1 Mandat og metode

1.1.1 Mandat

Lekdommerutvalget

I vedtak av 13 april 1999 ba Stortinget Regjeringen om å gjennomgå dagens praksis ved utvelgelse av lekdommere til by-, herreds- og lagmannsrettene. Justisdepartementet betraktet det som nødvendig med en totalgjennomgåelse av reglene for å forenkle dagens ganske kompliserte regelverk og for å få vurdert enkelte sentrale spørsmål ved lekdommerordningen. Aktuelle spørsmål var bl a størrelsen på meddommerutvalgene, hvordan man best kan sikre seg at domstollovens krav til lekdommernes skikkethet blir oppfylt, om det bør innføres en øvre aldersgrense for lekdommere, om lekdommere bør velges på ubestemt tid, og om det bør innføres grenser for adgangen til å gjenvelge lekdommere.

I statsråd 9 mars 2001 ble Lekdommerutvalget oppnevnt, med oppgave å gjennomgå praksis ved og regler for valg og uttaking av forliksrådsmedlemmer, lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsmenn.

Undersøkelsen

Lekdommerutvalget har bestilt denne undersøkelsen for å få et sikrere faktagrunnlag for sine vurderinger når det gjelder «de alminnelige utvalg», dvs utvalgene for lagrettemedlemmer og meddommere i lagmannsrett og tingrett.

Kommunene velger to utvalg med meddommere til tingretten: Ett med kvinner og ett med menn. På samme måte velger kommunene to utvalg til lagmannsretten , ett med kvinner og ett med menn. De som velges inn i utvalgene til lagmannsretten, skal kunne tjenestegjøre både som lagrettemedlemmer – populært kalt «jurymedlemmer» – og som meddommere når lagmannsretten settes som meddomsrett. Lagrettemedlemmer og meddommere til saker i lagmannsretten trekkes altså fra det samme utvalg.

At undersøkelsen gjelder «de alminnelige utvalg», innebærer at fagkyndige meddommere, dvs de som hentes inn fordi de har særlig kyndighet innenfor visse fagområder, ikke er inkludert.

1.1.2 Metode

Undersøkelsen er gjennomført ved hjelp av spørreskjemaer til samtlige domstoler, samtlige kommuner og et utvalg lekdommere i ett lagdømme, nemlig Gulating. Denne avgrensningen ble valgt fordi det ble betraktet som mer interessant å få komplette data fra ett lagdømme enn å få spredte data fra samtlige, og fordi det ikke var grunn til å to at det finnes noen systematiske forskjeller mellom lagdømmer når det gjelder utvalg av og tjenestegjøring for lekdommere.

Det ble sendt ut skjemaer til lagmannsrett og samtlige 17 tingretter i Gulating, 1 til samtlige 79 kommuner som hører under disse domstolene, og til fire tilfeldig valgte lekdommere pr utvalg pr kommune, til sammen 632.

Spørreskjemaene er tatt med som vedlegg i rapporten.

1.1.3 Resultatenes pålitelighet

Respons og representativitet

Som tabell 1.1 viser, har svarprosenten vært usedvanlig høy fra alle tre respondentgrupper.

Funnene fra domstolene er komplette.

Blant de 72 kommunene som har svart, er drøyt halvparten små, dvs med et innbyggertall under 5.000. Bare tre har over 20.000 innbyggere (se tabell 1.2). Sammenlignet med fordelingen på landsbasis, har våre respondenter en litt høyere andel kommuner med 10.001–20.000 innbyggere og en lavere andel kommuner med over 20.000 innbyggere. Avvikene er ikke større enn at funnene likevel bør være fullt generaliserbare.

Når det gjelder lekdommerne , må det tas et lite forbehold om at kommuner og ikke enkeltpersoner ble valgt som basis for representasjonen. Det betyr at skjemaene er sendt til 8 lekdommere pr kommune, uten hensyn til kommunens og utvalgenes størrelse. Lekdommerne i store utvalg er dermed i én forstand underrepresentert. På den annen side har vi på denne måten unngått at erfaringene fra de store byene skulle dominere fullstendig.

Blant lekdommerne er, for øvrig, 48 % av dem som har svart kvinner og 52 % menn. Kvinnene er altså litt underrepresentert.

Nær 47 % av skjemaene stammer fra lekdommere i tingrettutvalgene, nær 52 % fra lekdommere i lagmannsrettutvalgene, og nær 2 % fra lekdommere som er valgt til begge utvalg.

Presisjon i besvarelsen

En del av spørsmålene lekdommere, kommuner og domstoler er blitt stilt, gjelder forhold som ligger tilbake i tid, uten at respondentene har statistikk eller notater å støtte seg til. To av domstolene kommenterer at de har måttet gjette, særlig når det gjelder spørsmålene om fritak i enkeltsaker. 2 I andre spørsmål inviteres respondenten til å gi et «inntrykk» eller en skjønnsmessig vurdering. Resultatene må i slike tilfelle tolkes med en viss forsiktighet.

Generelt bør leseren unngå å feste seg for meget ved minimale forskjeller mellom skårer. I tabeller og diagrammer oppgis oftest prosentandeler avrundet til heltall. Om en skåre er 29 eller 32 % har imidlertid også beskjeden interesse i en undersøkelse av denne typen. I teksten avrundes gjerne slik funn ytterligere, til «ca 30 %», «henimot en tredjedel» e l.

1.2 Utvalgene

1.2.1 Utvalgenes størrelse

Det vanligste er utvalgsstørrelser på mellom 30 og 59 (se figur 1.1). Hele 60 % av lagmannsrettutvalgene faller i denne kategorien. Videre har 35 % av disse utvalgene en størrelse på under 30. En så beskjeden størrelse er uvanlig for tingrettutvalgene. Her ligger omtrent halvparten i området 30–59, en femtepart i området 60–99, og ytterligere 17 % i området 100–199.

Det er naturlig nok en sammenheng mellom utvalgsstørrelse og kommunestørrelse, særlig når det gjelder tingrettutvalgene (se tabell 1.3). Det er stort sett bare de aller største kommunene som har lagmannsrettutvalg med flere enn 60 lekdommere (tabell 1.4). Bergen kommune skiller seg for øvrig klart ut med hele 4.000 lekdommere i tingrettutvalget og 500 i lagmannsrettutvalget. 3

Det vanligste er at tingrettutvalgene er drøyt 4 ganger så store som lagmannsrettutvalgene. I noen få (små) kommuner er utvalgene like store. I rundt 10 % av kommunene er tingrettutvalget 8–10 ganger så stort som lagmannsrettutvalget.

Et par kommuner kommenterer at utvalgene er for store. Én av disse nevner tingrettutvalget spesielt. I denne kommunen er dette utvalget 9 ganger så stort som lagmannsrettutvalget.

1.2.2 Kjennetegn ved lekdommerne

Valgbarhet

Iflg domstollovens § 65 er kravet til valgbarhet som lekdommer at man er fylt 18 år og er «vederheftig og valgbar ved kommunale valg». Stortingsrepresentanter, statsråder og en del andre øvrighetspersoner, embets- og tjenestemenn er imidlertid utelukket. I tillegg er man utelukket dersom man er idømt betinget frihetsstraff i løpet av de siste fem år forut for valgperiodens begynnelse, eller er idømt ubetinget frihetsstraff og ikke løslatt, på prøve eller endelig, innen ti år forut for valgperiodens begynnelse.

Iflg kommunelovens § 14 er man både valgbar og pliktig til å ta imot valg dersom man har stemmerett ved valg til kommunestyre og fylkesting, og står innført i folkeregisteret som bosatt i vedkommende kommune eller i en av kommunene i fylket. Den som ikke har nådd stemmerettsalder, er valgbar, men ikke pliktig til å ta imot valg. Visse statlige, fylkeskommunale og kommunale tjenestemenn er utelukket fra valg.

Aldersfordeling

Det har lenge vært en ganske utbredt oppfatning at lekdommernes gjennomsnittsalder er svært høy.

Aldersfordelingen blant lekdommerne i Gulating lagdømme fremgår av stolpene i figur 1.2. Som det fremgår, er hele 24 % av lekdommerne i aldersgruppen 55–59 år. Over halvparten er i alderen 45–60 år. Stolpediagrammet ligger svært nær en normalfordelt kurve med et gjennomsnitt på 53 år og et standardavvik på 10. 4

Motsatt av hva mange later til å tro, er pensjonister ikke overrepresentert i lekdommerutvalgene. Diagrammet viser tvert imot at svært få lekdommere er over 70 år. Aldersgruppen over 75 år er nesten ikke representert. Aldersgruppen under 30 er også svært beskjedent representert, med 1,5 % av totalen.

Linjen i diagrammet i figur 1.2 er hentet fra SSBs befolkningsstatistikk for 1999, og illustrerer andel pr aldersgruppe i befolkningen. Som det fremgår, omfatter hvert femårsintervall rundt 10 % av befolkningen frem til ca 55 år, deretter faller andelen. Sammenholder vi linjen med stolpene, ser vi tydelig at aldersgruppene 20–44 og de over 70 er til dels kraftig underrepresentert i utvalgene.

Det foreligger en oversikt over aldersfordelingen i samtlige alminnelige utvalg i landet. Grupperingen samsvarer ikke fullt ut med kategoriene som er brukt i figur 1.2, men som figur 1.3 viser, er bildet omtrent det samme, også når man sammenholder med SSBs befolkningstall. 5

Statsborgerskap og etnisk opprinnelse

Som nevnt på side 122 er man, kort sagt, valgbar som lekdommer så sant man har stemmerett og er vederheftig. Iflg SSB er andelen utenlandske statsborgere med stemmerett 3 % av alle stemmeberettigede, mens andelen stemmeberettigede norske statsborgere med innvandrerbakgrunn er på 2,5 %. Av denne siste gruppen stammer nesten halvparten fra Asia, mens bare en tiendepart stammer fra Norden og en femtepart fra Europa for øvrig.

Ingen av lekdommerne har oppgitt noe annet statsborgerskap enn norsk. Når det gjelder etnisk opprinnelse, angir hele 98 % at de er norske. Blant de 2 % med annen etnisk opprinnelse er halvparten nordiske. Innslaget av lekdommere med annen europeisk opprinnelse eller bakgrunn fra andre verdensdeler er bagatellmessig (se tabell 1.5), og står ikke i forhold til fordelingen i befolkningen.

Utdannelse, yrke og årsinntekt

Hele 40 % av lekdommerne har utdannelse fra høyskole eller universitet (figur 1.4). Ifølge SSB er det på landsbasis 21,5 % som har «fullført utdannelse på universitets- og høyskolenivå». Tallene er ikke fullt sammenlignbare, ettersom vår nest siste kategori lyder «Inntil fire år ved universitet/ høyskole» – det stilles altså ikke krav om «fullført» utdannelse. Det virker likevel sannsynlig at lekdommergruppen omfatter relativt mange med postgymnasial utdannelse.

På den annen side oppgir over 40 % av lekdommerne at de har 7-års folkeskole eller 9–10-årig ungdomsskole/realskole. SSBs tall for «utdannelse på grunnskolenivå» er 23 %. Igjen er ikke tallene fullt sammenlignbare, siden realskole ikke faller inn under grunnskole. Det kan likevel se ut til at gruppen med lav utdannelse er større enn i befolkningen totalt. Det kan i så fall ha sammenheng med overrepresentasjonen av personer i 50-årene blant lekdommerne, ettersom det er flere i yngre alderskull som har tatt høyere utdannelse.

Den største gruppen i SSBs oversikt er «videregående skole»-nivå, med 56 % av befolkningen. Blant lekdommerne favner denne kategorien bare 18 % – pluss en andel av de 34 % med «inntil fire år ved universitet eller høyskole».

Yrkesmessig er nær 45 % av lekdommerne ansatt i stat eller kommune. En fjerdedel er ansatt i næringslivet, mens 17 % er selvstendig næringsdrivende (figur 1.5). Offentlig og privat sektor er altså omtrent likt representert i utvalgene. I befolkningen er fordelingen 33 mot 67 % iflg SSB. Offentlig sektor er altså kraftig overrepresentert i lekdommerutvalgene. Blant lekdommerne med medlemskap i Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er andelen offentlig ansatte henholdsvis 74 og 92 %.

Andelen selvstendig næringsdrivende er relativt høy – i befolkningen ligger denne andelen under 5 % iflg SSB. Overrepresentasjonen blant lekdommerne skyldes langt på vei den høye representasjonen av Senterpartimedlemmer, ettersom drøyt 50 % av disse er selvstendig næringsdrivende. Andelen selvstendig næringsdrivende er imidlertid også høy – nær 20 % – blant lekdommerne med medlemskap i Høyre og Kristelig Folkeparti.

Inntektsnivået blant lekdommerne er betraktelig bedre enn i befolkningen totalt. Nær 40 % av lekdommerne har en årsinntekt på over kr 300.000; andelen i befolkningen som helhet er bare 23 % (figur 1.6 6 ). Denne forskjellen har åpenbart en sammenheng med den skjeve aldersfordelingen blant lekdommerne, ettersom aldersgruppene mellom 40 og 60 har betydelig høyere gjennomsnittsinntekt enn de yngre og de eldre gruppene. Vi har dessverre ikke tall som gjør det mulig å korrigere fullstendig for denne feilkilden.

Medlemskap i politiske partier nå og tidligere

Figur 1.7 gir en oversikt over partimedlemskap blant lekdommerne. Til sammen 63 % har angitt at de er medlem i et politisk parti nå.

Figur 1.8 viser hvordan de lekdommere som er medlem av et parti nå, fordeler seg på de største partiene ved siste kommunevalg, sammenholdt med disse partienes andel av stemmene på landsbasis i 1999.

Vi kan konstatere at Høyre, Venstre og til dels Arbeiderpartiet er forholdsmessig «korrekt» representert i lekdommerutvalgene. Kristelig Folkeparti og særlig Senterpartiet er betydelig overrepresentert i lekdommerutvalgene, mens Sosialistisk Venstreparti og særlig Fremskrittspartiet er kraftig underrepresentert.

Partimedlemskap er ytterst stabilt blant lekdommerne. Under ti personer oppgir at de har skiftet parti i løpet av de siste ti år. De fleste av disse har gått fra «Andre» til FrP, Sp eller A. I tillegg angir henimot ti personer at de har vært medlem av to partier de siste ti år. Halvparten av disse er nå uten partimedlemskap. 7

Politiske verv nå og tidligere

Nesten halvparten – ca 45 % – av lekdommerne oppgir at de har politiske verv i dag. Det er åpenbart betydelig flere enn i gjennomsnittsbefolkningen. Bare en tredjedel av lekdommerne har aldri hatt politiske verv (figur 1.9).

Størsteparten av dem som har politiske verv nå, har ett verv (ca 30 % av totalen). Rundt 6,5 % av samtlige oppgir at de har tre verv eller flere.

Hvilke verv lekdommerne har eller har hatt, fremgår av figur 1.10. «Kommunal nemnd» forekommer hyppigst; ca en tredjedel av lekdommerne sitter i kommunale nemnder eller utvalg nå. Men hele 20 % er kommunestyremedlemmer, og så mange som 6 % av lekdommerne sitter i formannskapet. Det er rundt regnet 60 ganger så mange som det antallet man ville fått dersom lekdommerne ble trukket tilfeldig blant de stemmeberettigede. 8

Nesten 30 % av lekdommerne angir ellers at de har sittet i kommunestyret tidligere, og 10 % oppgir at de har hatt plass i formannskapet før.

Synspunkter på politisk bakgrunn blant lekdommere

Fritekstkommentarer i spørreskjemaene viser at det er delte meninger om hvorvidt det er heldig eller ikke at en så stor andel av lekdommerne er aktive eller tidligere lokalpolitikere. Én kommune bemerker at

«… det bør vurderast om aktive politikarar (definert som personal som sto på ei valliste ved siste kommunevalg) skal utelukkast frå val. Tidlegare politikarar må sjølvsagt kunna veljast, og partimedlemskap og politisk aktivitet må ikkje på nokon måte vera grunn til utestenging.»

Det kan øyensynlig være en risiko for at lekdommere oppfatter seg som «representanter» for et parti eller en organisasjon. Følgende kommentar fra en lekdommer kan iallfall tyde på det:

«De som sitter for parti eller fagforening bør ha erfaring fra arbeidsliv/samfunnsengasjement i tillegg til utdanning – kort sagt – livserfaring. Man skal ikke forsvare NHO/LO’s ‘ære’, men være saksorientert og dømme etter dette.»

En annen lekdommer mener det er mye positivt ved et høyt innslag av lekdommere med politisk bakgrunn:

«Til tross for kritikk i massemedia av at for mange er medlem i politiske parti, synest eg ikkje at det er feil. Det er ofte samfunnsengasjerte, ansvarsbevisste folk – uansett parti.»

Medlemskap i organisasjoner

Antall organisasjoner hver lekdommer er medlem av, fremgår av figur 1.11 på neste side. Bare 17 % angir at de ikke er medlem av noen organisasjon. Rundt 20 % av lekdommerne er medlem av tre eller flere organisasjoner.

Nå spenner organisasjonsbegrepet i undersøkelsen ganske vidt. Som figur 1.12 viser, gjelder hver tredje avkrysning en interesseorganisasjon, herunder fagforening eller annen yrkessammenslutning, og en drøy femtepart gjelder fritidsorganisasjoner. Vel 20 % er medlem av en bror- eller søsterskapsorganisasjon.

Oppsummering

Oppsummert kan vi beskrive den typiske lekdommer som en etnisk norsk kvinne eller mann i femtiårene, med svært lang eller svært lite utdannelse og relativt høy inntekt, og som har eller har hatt lokalpolitiske verv, gjerne på høyt nivå. Utvalgenes sammensetning ligger altså til rette for at unge lovbrytere ikke dømmes av sine «likemenn» eller av «et tverrsnitt av befolkningen», men av veletablerte og solide personer i foreldregenerasjonen.

1.2.3 Kontinuitet

Vel en tredjepart av respondentene har bare vært valgt til et lekdommerutvalg i inneværende periode. Ytterligere 30 % har én periode til bak seg (se figur 13).

Noen få respondenter har oppgitt at de har vært oppnevnt i seks, syv eller åtte perioder. Det er så lang tid at man kan lure på om de har forvekslet «perioder» med «år». En krysskjøring viser imidlertid at alle disse er gamle nok til å ha vært valgbare siden henholdsvis 1980, 1976 eller 1972.

En av domstolene kommenterer gjenvalgshyppigheten spesielt:

«Mange kommunal vel opp att meddomarar så lenge dei ikkje seier frå seg attval. Meddomarane på si side er ikkje merksame på at dei bør/kan seie frå seg attval. Dei uttrykker ofte forundring over att dei er attvalde enno ein gong.»

Noen kommuner bemerker at det bør innføres en maksimal funksjonstid for å få større utskiftning fra periode til periode.

1.3 Valget

1.3.1 Valgprosedyre

Hvem i kommunen har ansvaret?

Kommunene er bedt om å angi hvordan man plasserte ansvaret for å finne kandidater. Resultatene er gjengitt i figur 1.14.

Som det fremgår, var det vanligste opplegget at de politiske partiene som var representert i kommunestyret fikk ansvar for å skaffe kandidater (til sammen 49 %). I tredjeparten av disse tilfellene (16 % totalt) ble antall kandidater pr parti fordelt forholdsmessig etter antall representanter i kommunestyret. I de øvrige (33 % totalt) ble det ikke gitt ansvar for noe bestemt antall kandidater, eller antallet ble fordelt vilkårlig. I 15 % av kommunene ble oppgaven gitt til kommunestyrerepresentantene personlig, og i 10 % av kommunene tok administrasjonen seg av «hodejakten». Rundt en fjerdepart av kommunene angir at de benyttet «en annen ordning» enn de fire alternativene ovenfor. Én kommune presiserer dette til «ordføraren».

Hvordan ble kandidatene utpekt?

Kommunene ble også bedt om å angi hvordan (hovedvekten av) kandidatene ble utpekt. Som figur 1.15 viser, har de aller fleste «tatt utgangspunkt i listene fra forrige periode» (ca 70 %). Nest hyppigste avmerkninger får alternativet «De var medlemmer i de politiske partiene som er representert i kommunestyret» (17–18 %). Bare 1 % oppgir at (hovedvekten av) kandidatene ble trukket fra manntallet; enda færre oppgir at «allmennheten ble oppfordret til å melde sin interesse (f eks gjennom avisannonse)». Noe flere nevner «bekjentskap» som viktigste utpekningsmetode.

En mindre andel merker av for «andre fremgangsmåter». Dette inkluderer bl a behandling i formannskapet, eventuelt etter innstilling fra en valgkomité. I iallfall et par av kommunene legges innstillingen frem til offentlig ettersyn med frist for bemerkninger eller fritakssøknader.

Hva lekdommerne tror var bakgrunnen for at de ble valgt

«Gjenvalg» og «politisk medlemskap» avmerkes oftest når lekdommerne selv skal forklare hvorfor de er valgt (figur 1.16). Ved første gangs valg mener hele 50 % at politisk medlemskap var hovedgrunn; ytterligere 16 % angir at de ble «foreslått av et politisk parti eller medlemmer i politisk parti uten selv å være medlem.». Drøyt 5 % oppgir at de ble foreslått av bekjente – omtrent like mange mener de ble trukket tilfeldig fra manntallet. Bare 1–2 % oppgir at de meldte seg selv.

Hva kommunene gjorde for å sikre at minoriteter ble representert

I avsnitt 2.2 (s 125) konstaterte vi at hele 98 % av lekdommerne er av norsk etnisk opprinnelse, og at bare 0,5 % har en ikke-europeisk bakgrunn. Det er verdt å merke seg at bare 6 av de 72 kommunene – dvs 8,5 % – opplyser at de «gjorde noe for å sikre at minoriteter ble representert i utvalgene». Ingen av disse kontaktet minoritetsorganisasjoner i den anledning. Halvparten av de seks angir at man «forespurte personer man kjente til», mens de øvrige har merket av for «annet».

1.3.2 Egnethet

Lekdommernes antagelser om kommunenes undersøkelser om egnethet

Temmelig nøyaktig halvparten av lekdommerne oppgir at kommunene «så vidt de vet» ikke gjorde noen undersøkelser av deres egnethet som lekdommer. Nesten like mange angir at «de(n) som ba meg stille til valg, kjenner meg». Nær 2 % ble bedt om å få tatt en hørselsundersøkelse, mens et bagatellmessig antall angir at de ble bedt om synsundersøkelse eller egenmelding (figur 1.17).

Lekdommernes vandel

Som nevnt er man ikke valgbar dersom man er idømt betinget frihetsstraff i løpet av de siste fem år forut for valgperiodens begynnelse, eller er idømt ubetinget frihetsstraff og ikke løslatt innen ti år forut for valgperiodens begynnelse.

Alle de 600 lekdommerne i undersøkelsen var valgbare etter denne bestemmelsen i domstolloven. To (0,3 %) oppgir at de har en betinget dom fra før 01.05.95. Én (0,2 %) har oppgitt at han har en ubetinget dom som var ferdigsonet før 01.05.90.

Kommunenes angivelser om undersøkelser om kandidatenes egnethet

Kommunene ble bedt om å angi hvilke undersøkelser de gjorde av kandidatenes egnethet. Som figur 1.18 viser, er alternativet som krysses av oftest, «personlig kjennskap» (nær 40 %). De andre metodene med en viss anvendelse er å sjekke vandel, å unngå kandidater over en viss alder (begge drøyt 20 %), og å orientere kandidatene om utelukkelses- og fritaksgrunner (nær 15 %).

Én kommune bemerker at det «sannsynligvis burde legges noe mer arbeid i utsjekking av kandidatene», og at «det er fullt mulig for domstolene selv å foreta en undersøkelse gjennom spørreskjema, slik det i en viss grad blir gjort i dag». En annen kommune kommenterer at det ikke er lett å få frem «reelle opplysninger» om den enkelte, og at valget bør foretas i lukkede møter, slik at eventuelle personlige opplysninger kan komme frem. En tredje kommune er kanskje inne på noe av det samme i sin kommentar: «[Det er] problematisk for kommunen å ta omsyn til vandel, det er som regel tidlegare folkevalde som blir plukka ut».

Enkelte lekdommere kommenterer for øvrig at kandidatene bør sjekkes grundigere gjennom helseattest og vandelsattest.

1.3.3 Fritak fra utvalgene

Domstollovens §§ 67 og 68 regulerer hvem som kan fritas for å sitte i utvalgene:

§ 67.

Ret til at kræve sig fritat for valg har:

1. praktiserende læger og jordmødre;

2. faste lodser;

3. de tjenestemænd ved told-, fyr-, post-, telegraf-, telefon- og jernbanevæsenet, som Kongen bestemmer;

4. de, som tilveiebringer antagelig oplysning om, at de ikke kan gjøre tjeneste uten fare for helbreden eller uten at forsømme vigtige private eller offentlige forretninger, eller som gjør det sandsynlig, at de ikke uten vanskelighet kan bære det tap av arbeidsfortjeneste, som hvervet fører med sig;

5. de, som har fyldt 65 aar.

§ 68.

Har noen etter siste valg gjort tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer mer enn 20 dager, reisedager og nødvendig opphold på rettsstedet medregnet, kan han kreve seg fritatt. …

Som vi senere skal se (figur 1.23) har ingen av meddommerne i tingrettutvalget tjenestegjort så mye som 20 dager i inneværende periode. Blant lekdommerne i lagmannsrettutvalget har et sted mellom 2 og 7 % sittet i retten i «3–5 uker» pr februar 2002. Rundt 5 % av tingrettutvalget og hele 25 % i lagmannsrettutvalget har tjenestegjort i «1–2 uker» i inneværende periode. Noen av disse kan dermed ligge an til å nå fritaksgrensen på 20 dager innen periodens utløp.

Lekdommerne om valgfrihet

Drøyt 40 % av lekdommerne angir at de kunne si nei hvis de ikke ønsket å bli valgt. Omtrent like mange oppgir at de ble valgt uten å bli spurt – og rundt 5 % «vet ikke» (se figur 1.19). En andel på 10 % «kunne bare si nei hvis jeg var omfattet av nærmere angitte fritaks- eller utelukkelsesgrunner». Menn mener noe oftere enn kvinner at de selv hadde et valg.

Et par av lekdommerne kommenterer for øvrig at lekdommere bør kunne frasi seg gjenvalg etter én fireårsperiode.

Kommunene om fritakssøknader før valget

Figur 1.20 viser hva kommunene mottok av fritakssøknader før valget. Vi ser at nær 50 % av kommunene ikke mottok noen fritakssøknader fra kandidater til lagmannsrettutvalget. Det er øyensynlig vanligere at kandidater til tingrettutvalget søker fritak – her er andelen kommuner uten noen fritakssøknader nede i rundt 30 %. Få kommuner mottar fritakssøknader fra mer enn 10–12 % av kandidatene. Noen svært få kommuner – henholdsvis 2 og 4 % – oppgir imidlertid at mellom 25 og 50 % av kandidatene har søkt fritak før valget. Én kommune kommenterer at

«… det bør vurderes om ikke folk bør ha rett til å reservere seg mot å bli valgt til meddommere og lagrettemedlemmer. ‘Tvang’ til valg kan være uhensiktsmessig. Vi har fått noen få, men sterke reaksjoner.»

Søknader om fritak fra tingrettutvalg forekommer sjelden i de minste kommunene, og to–tre ganger så hyppig i de største kommunene enn i de mellomstore. 9 For lagmannsrettutvalgene er forskjellen mellom de største og de små og mellomstore kommunene enda mer markant.

Kommunene later til å ha en enkel praksis for behandlingen av fritakssøknader: 4 % av kommunene avslo samtlige, mens de øvrige 96 % innvilget samtlige søknader. En lekdommer bemerker at

«de formelle reglene for rett til fritak er mye strengere enn praksis. Slik må det kanskje være …?»

Kommunene om fritakssøknader etter valget

Det hører til sjeldenhetene at lekdommere søker seg fritatt fra utvalget når de først er valgt. Figur 1.21 viser at de aller fleste kommunene enten ikke får noen fritakssøknader overhodet, eller bare fra noen få prosent; ingen av kommunene har angitt at mer enn 12 % søker fritak etter valget. Til gjengjeld er samtlige fritakssøknader innvilget.

Forskjellene mellom små og mellomstore kommuner på den ene siden og store kommuner på den annen er enda mer uttalt når det gjelder fritakssøknader etter valget. I de minste kommunene forekommer dette nesten ikke.

1.3.4 Samarbeidet mellom domstolene og kommunene om utvalget

Domstolene er relativt godt fornøyd med samarbeidet med kommunen(e) om oppnevnelsen til lekdommerutvalgene, med en gjennomsnittsskåre på 3,8 på en skala fra 1 (misnøye) til 5 (tilfredshet). Tabell 1.6 viser at rundt 30 % av domstolene angir at samarbeidet fungerer «helt utmerket», og ytterligere 40 % – herunder Gulating lagmannsrett – merker av skåren 4. Tolv prosent – dvs to domstoler – oppgir imidlertid at samarbeidet fungerer «svært dårlig», dvs skåren 1.

To domstoler har utdypet sin misnøye med samarbeidet i fritekstkommentarer:

«Gjentekne oppmodingar til kommunanene om å velje fleire yngre meddomarar har hatt lita gjennomslagskraft.»

«Ved forrige valg ba jeg kommunene om å gjennomgå listene med sikte på å ikke ukritisk gjenoppnevne tidligere meddommere. Jeg har ikke inntrykk av at dette ble fulgt opp i særlig grad, men jeg har heller ikke instruksjonsmyndighet i dette spørsmålet.»

1.4 Tjenestegjøring

1.4.1 Tjenestegjøringshyppighet

Spørreskjemaene ble sendt ut i begynnelsen av februar. Lekdommerne var da kommet nær halvveis i inneværende valgperiode, som startet 1 mai 2000.

Antall tjenestegjøringer i inneværende periode

Midtveis i perioden opplyser nær 30 % i tingrettutvalgene og ca 20 % i lagmannsrettutvalgene at de ikke har tjenestegjort i inneværende periode. Blant dem som er valgt inn i begge utvalg, er denne andelen bare 12 % (figur 1.22).

Det vanligste er én tjenestegjøring pr februar 2002. Drøyt 40 % i tingrettutvalgene og vel 50 % i lagmannsrettutvalgene har møtt i retten én gang. Rundt femteparten har møtt to ganger 10 , mens noen få – henholdsvis 10 og 5 % – har møtt tre til fem ganger. Ytterligere 1 % i tingrettutvalgene angir at de har møtt mellom seks og ti ganger i inneværende periode – dvs rundt regnet én gang pr kvartal.

Dager/uker i retten i inneværende periode

Figur 1.23 viser hvor mange dager eller uker rettsmøtene har beslaglagt for dem som har tjenestegjort i inneværende periode. Lagmannsretten krever, naturlig nok, betydelig mer tid enn tingretten. Bare 40 % i tingrettutvalgene har sittet i retten i mer enn 1–2 dager. Blant lekdommerne i lagmannsretten har rundt én tredjedel møtt i 1–2 dager, én tredjedel i 3–4 dager, og en drøy fjerdedel i 1–2 uker. 11 En andel på drøyt 5 % har sittet i retten i 3 uker eller mer.

Tjenestegjøring som meddommer eller lagrettemedlem totalt

Lekdommerne er også bedt om å oppgi hvor mange ganger de har tjenestegjort totalt, dvs i inneværende pluss tidligere perioder. Svarfordelingen

Bare 10–15 % av respondentene har aldri møtt i retten. Det vanligste er ett oppmøte, bortsett fra for dem som er valgt inn i begge utvalg, der to tjenestegjøringer er vanligst. Rundt en tredjepart i begge utvalgstyper har tjenestegjort mer enn fire ganger, og må dermed regnes som ganske rutinerte.

En liten gruppe på 5–6 % av lekdommerne – drøyt 30 personer – oppgir at de har møtt mer enn elleve ganger. Én av disse angir at han bare har vært valgt i én periode, og har kanskje blandet sammen «ganger» og «dager». De øvrige har flere perioder bak seg, og ser ut til å ha tjenestegjort 2–6 ganger i året.

Lekdommerne om hvor ofte man bør tjenestegjøre

Til sammen to tredjedeler av lekdommerne samler seg om én til to ganger i året som en passende frekvens for tjenestegjøring. Under 10 % mener at én gang pr periode bør rekke. På den annen side synes nesten ingen at man bør tjenestegjøre mer enn tre–fire ganger i året (figur 1.25).

Rundt femten av de seks hundre lekdommerrespondentene har spontane fritekstkommentarer knyttet til tjenestegjøringshyppighet. De fleste tar til orde for at man enten bør møte oftere, og/eller få en innføring i systemet og rollen før man tjenestegjør første gang:

«Etter mi meining er ordninga velfungerande, men ein burde kanskje møtt noko oftare.»

«Bør kalles inn oftere for å kunne gjøre en god jobb!»

«Tjenestegjøring ca to ganger pr år gir kontinuitet, man føler seg litt kjent i ‘rettsmiljøet/systemet’.»

«Den gangen jeg var inne i lagretten, synes jeg var spennende. Kunne tenkt meg [å tjenestegjøre] oftere for å få litt mere erfaring og føle meg sikrere på hva jeg skulle gjøre.»

«Hvis det bare blir 1–2 ganger i en fireårsperiode, har man så stor respekt for dette ærefulle oppdraget at man knapt tør å si et ord. [Hvis man tjenestegjør] én gang pr år, eventuelt to, blir man kanskje litt tryggere i rollen?»

«Å tjenestegjøre i lagretten 2–3 ganger er mykje i forhold til å ta fri frå arbeid dersom det er saker som varer 1 veke eller meir, men på den andre sida trur eg det gjev nyttig erfaring i forhold til å utøve vervet.»

«Man bør få være med i retten én gang før man tjenestegjør som meddommer for å få et innblikk i saksgangen.»

«Ein bør fyrst tenestegjera i [tingrett] før ein byrjar i lagmannsrett.»

«Bør få et ‘innføringskurs’ når det er første gang en tjenestegjør i lagmannsretten. Jeg for min del syntes det var ubehagelig, møtte opp og ante ingenting om hvordan dette skulle foregå …».

«Meddommere/lagrettemedlemmer bør få litt skolering om systemet og forholdet til de juridiske dommerne. En viss skolering i … straffeutmåling og … hvordan en skal vurdere, så det ikke blir en følelsesmessig avgjørelse.»

«Det bør utarbeides håndbok for meddommere, som inneholder etiske retningslinjer, grunnleggende informasjon om prosedyrer etc.»

«Min erfaring er at det viktig at enkelte av jurymedlemmene har delteke før.»

Domstolene om hvor ofte man bør tjenestegjøre

Domstolenes syn avviker noe fra lekdommernes (se figur 1.26).

Også blant domstolene mener mange at én til to ganger pr år er passe. En større andel – 33 % – mener imidlertid at meddommere i tingretten bør tjenestegjøre tre–fire ganger i året. Ingen av domstolene anbefaler at tingrett-lekdommere tjenestegjør sjeldnere enn én gang pr år. Femteparten av domstolene mener imidlertid at ca én gang pr år er passe for meddommere til lagmannsretten. For disses vedkommende mener domstolene at to ganger i året bør være nok.

Én domstol kommenterer spesielt at «antall oppnevnte meddommere bør reduseres slik at de kommer igjen oftere».

1.4.2 Uttaksprosedyre i enkeltsaker

Domstolene om reglene for uttak av lekdommere til den enkelte sak

Domstolene er bedt om å vurdere om domstollovens regler for uttak til enkeltsaker er praktiske og hensiktsmessige, og hva som eventuelt kan endres eller forbedres.

Seks av atten domstoler lar dette spørsmålet stå ubesvart, og én domstol finner spørsmålet uklart. Ni erklærer seg tilfreds med dagens ordning. To av disse kommenterer at problemet ikke ligger i uttrekkingen til den enkelte sak, men i sammensetningen av utvalgene. Den ene domstolen klager over «for mange gamle meddommere», mens den andre fremholder at «det er meningsløst at det nesten utelukkende oppnevnes nåværende eller tidligere politikere. Ikke fordi de er uegnet, men fordi det er mange andre skikkelige folk som også kunne gjort jobben.»

To av domstolene stusser over at «noen personer blir trukket ut ofte, mens andre nesten aldri blir trukket ut». Det samme gjør et par lekdommere; én funderer på om man benytter «tendenstrekning», som i tipping. Skjevfordelinger av denne typen skjer ved tilfeldige utvalg, men det kan nok virke underlig på både lekdommere og dem som administrerer ordningen.

1.4.3 Fritak fra tjenestegjøring i enkeltsaker

Lekdommerne om fritakssøknader

En tredjedel av respondentene har søkt om og fått innvilget fritak i enkeltsaker i inneværende periode (figur 1.27). De aller fleste av disse har søkt og fått fritak én gang.

De (få) som er valgt inn i begge utvalg, skiller seg markant ut fra de øvrige. Hele 80 % har søkt om fritak; 20 % har søkt om fritak tre–fem ganger i inneværende periode. Det kan tyde på at det ikke er noen god idé å velge inn én og samme person i begge utvalg.

Når vi inkluderer fritakssøknader i både inneværende og tidligere perioder, synker andelen som aldri har fått fritak til rundt 45 % (figur 1.28). De fleste – drøyt 30 % totalt – har fått fritak én gang. Igjen skiller de som sitter i begge utvalg seg ut, med 30 % som er blitt fritatt to ganger eller mer.

Én lekdommer ber for øvrig om at innkalling skjer med «lengre tidsfrist – helst noen uker».

Lekdommerne om avslag på fritakssøknader

Blant dem som er valgt inn i ett utvalg, oppgir bare 2 % at de har fått avslag på en fritakssøknad i inneværende periode. Blant dem som er valgt inn i begge utvalg, er andelen 25 % (figur 1.29).

Bildet er omtrent det samme når vi ser på avslåtte fritakssøknader totalt (figur 1.30).

Domstolene om fritakssøknader

Domstolene er bedt om et anslag over hvor stor andel av meddommerne og lagrettemedlemmene som søker om fritak når de trekkes ut til enkeltsaker. Svarfordelingen er gjengitt i figur 1.31. Den vanligste oppfatningen er at mellom 6 og 12 % ber seg fritatt. Ca 40 % av domstolene gir et anslag i dette området. Nesten 30 % av domstolene mener imidlertid at andelen fritakssøknader ligger mellom 12 og 25 %, og rundt en fjerdepart av domstolene anslår at mellom 25 og 50 % av lekdommerne ber seg fritatt.

Grunner til å søke fritak i enkeltsaker

Ifølge lekdommerne selv er «arbeidssituasjon/tjenestereise» den hyppigst forekommende grunnen til å søke fritak i enkeltsaker, med 35 % av avmerkningene totalt. Denne grunnen oppgis oftere av lekdommere i lagmannsrettutvalg enn av dem som sitter i tingrettutvalg. Blant de få som sitter i begge utvalg, dominerer den fullstendig med nær 75 % (figur 1.32). «Ferie» er årsak til nær 15 % av søknadene totalt, mens «egen sykdom» og «andre grunner» hver dekker nær 20 % av tilfellene. Sykdom er særlig hyppig blant dem som sitter i begge utvalg.

Det er verdt å merke seg at «hyppig tjenestegjøring» bare påberopes av lekdommere i lagmannsrettutvalgene, og at denne begrunnelsen bare dekker 5 % av totalen derfra. Som vi tidligere har sett (side 45–46), er det heller ikke mange som tjenestegjør ofte og lenge nok til å kvalifisere til fritak fra utvalgene.

Domstolene gir et noenlunde tilsvarende bilde av fritakssøknadene. Også her finner vi ganske store variasjoner mellom tingrettene på den ene side og Gulating lagmannsrett på den annen. Som figur 1.33 viser, mener lagmannsretten at «arbeidssituasjon/tjenestereise» oppgis i hele 60 % av søknadene, mot knappe 30 % hos tingrettene. «Hyppig tjenestegjøring» forekommer også langt oftere hos lagmannsretten, med 15 mot 2 %. «Ferie» og «Egen sykdom» er mer fremtredende hos tingrettene; disse to dekker til sammen litt over halvparten av grunnene i fritakssøknadene.

Hvordan fordeler fritakssøknadene seg på yrkesstatus?

Som vi tidligere har sett (side 128) er nær 45 % av lekdommerne ansatt i stat eller kommune, rundt 25 % ansatt i næringslivet, og 17 % selvstendig næringsdrivende. Ifølge domstolenes anslag kommer det flest fritakssøknader fra selvstendig næringsdrivende – med nær 40 % av søknadene er de kraftig overrepresentert. De offentlig ansatte er tilsvarende underrepresentert; de står for bare 23 % av søknadene (tabell 1.7).

Dette bildet stemmer dårlig overens med hva lekdommerne selv rapporterer. Som figur 34 viser, er andelene som har søkt fritak henholdsvis ingen, én, to, tre til fem, og seks til ti ganger temmelig lik innenfor hver av «yrkesgruppene». Det er faktisk noe færre blant de selvstendig næringsdrivende som oppgir at de har bedt seg fritatt i enkeltsaker. Det er vanskelig å vite hva som er den reelle situasjonen her.

Andel av fritakssøknadene som er innvilget i inneværende periode

Domstolene stiller seg gjennomgående velvillige til fritakssøknader. Som tabell 1.8 viser, innvilger rundt 30 % av domstolene 99–100 % av søknadene, og ytterligere en femtepart innvilger 95 %. De mest restriktive domstolene angir at de innvilger 80 % av søknadene.

1.5 Skikkethet

1.5.1 Tvil om skikkethet

Det hører til sjeldenhetene at domstolen kommer i tvil om en lekdommers skikkethet i løpet av prosessen. Tabell 1.9 viser gjennomsnittene av dosmtolenes anslag. Totalt har det vært tvil i rundt 3,5 % av tilfellene. Nesten halvparten av tvilstilfellene er knyttet til «dårlig syn eller hørsel»; ytterligere 1 % gjelder «problemer med å oppfatte og huske». Språkproblemer oppgis som årsak til tvil i 0,3 % av tilfellene; det er for så vidt overraskende høyt, tatt i betraktning at nesten samtlige lekdommere er av norsk opprinnelse (tabell 1.5 side 125). Det forekommer øyensynlig svært sjelden at meddommere eller lagrettemedlemmer faller i søvn eller oppfører seg utidig.

1.5.2 Bør aldersgrensene endres?

Vi har tidligere (side 123) konstatert at utvalgene omfatter relativt få personer over pensjonsalder. Flere respondenter fra både lekdommer-, kommune- og domstolsiden mener ikke desto mindre at det er «for mange gamle» lekdommere, og uttrykker bekymring over dette. F eks bemerker to lekdommere at gamle lekdommere ikke får med seg det som foregår i rettssalen.

Det er tenkelig at det generelle inntrykket av at eldre lekdommere er overrepresentert, skyldes at de av en eller annen grunn trekkes ut oftere, eller – mer sannsynlig – at de sjeldnere ber seg fritatt. Ser vi på aldersfordelingen blant lekdommere som har møtt i retten i inneværende periode (figur 35), finner vi imidlertid bare små avvik fra aldersfordelingen i utvalgene (figur 1.2 på side 124). Blant dem som har møtt, er det faktisk en litt mindre andel i alderen over 65 år (8,5 % mot 11,0 % i utvalgene). På den annen side ligger gjennomsnittlig oppmøte i inneværende periode i overkant av 1,5 ganger for dem over 60 år, mellom 1,0 og 1,3 ganger for dem mellom 35 og 59, og under 1,0 for de yngste. Til sammen tyder imidlertid disse tallene på at eldre lekdommere – definert som dem over 65 – ikke er overrepresentert i retten.

Domstolene er spurt direkte om det bør innføres en øvre aldersgrense for meddommere og lagrettemedlemmer, og om den nedre aldersgrensen bør heves. Som tabell 1.10 viser, er et flertall tilhengere av en øvre aldersgrense (snitt = 4,4), mens bare et mindretall tar et klart standpunkt for å heve den nedre aldersgrensen (snitt = 2,7).

Tabell 1.11 viser hvilke aldersgrenser som anbefales av de domstolene som vil ha slike grenser. De fleste domstolene mener at man iallfall ikke bør ha fylt 73 år på valgtidspunktet. Blant dem som vil ha en nedre aldersgrense, mener halvparten 21 år på valgtidspunktet er passe, mens den andre halvparten anbefaler 25 år.

1.6 Godtgjørelsen

1.6.1 Godtgjørelsens betydning

Nær 80 % av lekdommerne erklærer at godtgjørelsens størrelse har lite eller intet å si for deres motivasjon for å møte i retten (tabell 1.12). Under 10 % sier at dette «absolutt» har noe å si. Gjennomsnittsskåren på fempunktsskalaen ligger på 1,7.

Spørsmålet om godtgjørelsen og dens betydning har ansporet mange lekdommerrespondenter til fritekstkommentarer. 12 De som angir at godtgjørelsens størrelse betyr noe for deres motivasjon (oftest menn), har bl a disse kommentarene:

«Ja – er eit pluss for å påta seg ei samfunnsoppgåve.»

«Alt for mange søker om fritak til tjeneste i lagmannsretten. Årsaken er nok delvis de lave møtegodtgjørelsene.»

«Skal folk ‘av i dag’ ta på seg verv for retten, må dei få ein kompensasjon som motiverer! Dei fleste vert jo vekependlarar!»

«Reiste hjemmefra kl 7:00 og var hjemme igjen 18:30. Et kvarters pause til å spise nisten. Godtgjørelse kr 250 som knapt dekket utgifter til nabo for å se etter barna etc.»

«For dårlig regelverk for økonomisk kompensasjon for personlig næringsdrivende.»

«Som eigen næringsdrivande har eg frå den statsløna domarfullmektigen fått presentert det synet at vi berre kan forskyva arbeidstida og ta det att. – Som alle andre har eg fått tildelt ein ‘tidskonto’. Storleiken på denne er det ingen som kjenner, og påfyll kan ein ikke forventa. Men det vi veit er at den vert forbrukt kontinuerlig, og brukt tid kan ein aldri ta att anten ein er lønsmottakar eller eigen næringsdrivande. Mitt syn er derfor at alle skal ha skikkelig godtgjersle for pålagt og naudsynt samsfunnsgagnleg arbeid. Helsing sur og irritert næringsdrivande lekdomar.»

Enkelte av dem som angir at godtgjørelsens størrelse ikke påvirker deres motivasjon, har for så vidt kommentarer i samme gate:

«Personleg så har mitt verv så stor interesse at godtgjersla ikkje får så stor betydning for meg. Generelt meiner eg at folk som ofrar arbeid og fritid for å ta slike belastninger som dette kan vera, skal ha litt ekstra igjen reint økonomisk.»

«Motivasjonen har ingenting med godtgjørelsens størrelse å gjøre, men jeg mener selvfølgelig at det bør være en form for godtgjørelse eller betaling for dette arbeidet.»

«Det er så stor bealstning å være med i en lagrettssak at medlemmene burde ha mer økonomisk kompensasjon enn [det] som er tilfellet i dag.»

Tabell 1.12 viser også at domstolene gjennomgående mener at godtgjørelsens størrelse har større betydning enn det lekdommerne gir uttrykk for. Deres snittskåre ligger midt på treet (3,1). Rundt en fjerdepart av domstolene har inntrykk av at godtgjørelsens størrelse «absolutt» påvirker lekdommernes vilje til å tjenestegjøre. 13 Én domstol, som gir skåren 4, kommenterer at «godtgjørelsen er for lav – noe spesielt selvstendig næringsdrivende klager på». Et par andre domstoler gir uttrykk for en annen oppfatning:

«Godtgjørelsen oppfattes klart som lav, men de fleste aksepterer at det er slik» (skåre = 3).

«Generell oppfatning av at godtgjørelsen er for lav, men domstolen har ikke noen indikasjon på at dette påvirker viljen til å tjenestegjøre» (skåre = 3).

1.6.2 Godtgjørelsens størrelse

Som tabell 1.13 viser, mener et flertall av lekdommerne at de som får dekket tapt arbeidsfortjeneste, bør få godtgjørelse i tillegg. Et relativt stort mindretall – 30 % – er helt eller delvis uenig. 14

Flere lekdommere – oftest menn – kommenterer dette spørsmålet i fritekst:

«Urettferdig at de som har permisjon med lønn får godtgjørelse, men ikke de som må ta permisjon uten lønn. Mister motivasjon».

«Skulle bare mangle at en ikke skal ha godtgjørelse i tillegg til tapt arbeidsfortjeneste. Gjør en domsjobben grundig …, tar det tid … å sette seg inn i saksdokumentene og avsi et rettferdig og gjennomarbeidet domssvar. Det er jo mennesker man behandler og man skal leve med dommen. Tøft.»

«Absolutt! Når dokumentasjon for fast arbeidsforteneste kan gjerast, bør dette utbetalast utan vidare innvendingar om forskjellsbehandling, samfunnsnyttig handling osv.»

«Om ein får dekka tapt arbeidsforteneste må ein som oftast bu utanfor heimen, og det fører med seg ekstra utgifter.»

«Tapt arbeidsfortjeneste pluss godtgjørelse av kost og losji er OK, men kr 250 til avsier, telefoner, ‘snoppenger’ bør alle tilreisende få i dagpenger.»

«Hvis [vervet] ble litt bedre lønnet, slapp man å få dekket tapt arbeidslønn.»

Godtgjørelsen er i dag kr 250 pr dag. Bare 15 % av lekdommerne synes dét er passe (tabell 14). Det alternativ som blinkes ut hyppigst, ligger ikke mye høyere – drøyt 40 % mener beløpet bør ligge i området 300–500 kr. Like mange mener imidlertid at beløpet bør være mellom 550 og 1.000 kr, eller enda høyere. Menn går oftere enn kvinner inn for høyere beløp.

Flere av kommentarene om godtgjørelsens størrelse gjelder næringsdrivende situasjon:

«For selvstendig næringsdrivende er godtgjørelsen en ‘vits’. Det bør settes en fast sum som står i forhold til dagens lønnsnivå.»

«For dei som ikkje får dekka [tapt] arbeidsgodtgjersle, er kr 250 for lite. Sjølvstendig næringsdrivande (som eg) taper stort på dette, og dei som får tapt arbeidsforteneste får dekka inn mykje meir enn kr 250. For å nokonlunde likestillast, bør vel godtgjersla vera minst [på kr 550–750 pr dag].»

«For sjølstendig næringsdrivende kan [tapt arbeidsforteneste] vera eit problem slik at dagsatsen for desse bør vera atskillig høgare.»

Et par lekdommere mener godtgjørelsen bør være ulik i de to rettsinstansene:

«Slik ordninga verkar i dag er den urettferdig. Dei som tenestegjer i vår tingrett … har kort reise og kan bu heime, dvs ‘ulempen’ for dei ved å tenestegjere i retten i forhold til å gå på vanleg arbeid er liten. Mange av oss som tenestegjer i lagmannsretten har lang reise og må bu borte … Vi brukar også mykje av vår ‘fritid’ på dette, og det er vanskelegare å organisere det som skal skje i familien når vi må vere borte. Då eg var i lagretten i fire dagar, måtte mine to barn under ti år overnatte hos onkel og tante. Eg ville gjerne kunne betala dei ‘skikkelig’ med å bruke godtgjersla til det.»

«Lagrettemedlemmer kan verte sterkt eksponert under spesielle rettssaker og må da få hjelp til å bearbeide inntrykkene sine (krisepsykiatri). Det må derfor betales mer enn i [tingretten].»

1.7 Ajourhold og kontroll

1.7.1 Kontroll i funksjonsperioden

Kommunen løpende kontroll av utvalgene begrenser seg stort sett til à jourhold av adresser. Drøyt 60 % av kommunene følger opp disse i løpet av funksjonsperioden (figur 1.36). Andelen som sjekker telefonnumre er nede i vel 10 %; like mange sjekker vandel. 15

1.7.2 Samarbeidet mellom kommunene og domstolene i funksjonsperioden

Tabell 1.15 viser hva henholdsvis domstolene og kommunene mener om samarbeidet dem imellom når det gjelder det løpende à jourhold av meddommerog lagretteutvalgene – dvs vandelskontroll, sletting, adresseoppdatering etc.

En korrelasjonsanalyse viser at det bare er et svakt samsvar mellom domstolenes vurdering og vurderingen i de kommuner som tilhører den enkelte domstol. 16

Kommunene er jevnt over ganske tilfreds med samarbeidet med både tingrettene og lagmannsretten (snitt = 3,5 og 3,4). Bare rundt 15 % mener samarbeidet fungerer dårlig. Én kommune erklærer med stor tilfredshet at «det er domstolane som tar seg av [løpande à jourhold] etter at [lekdommarane] er valde». 17 Et par kommuner «har ikkje registrert noko samarbeid» og svarer blankt.

Det ligger i kortene at tingrettene generelt er mindre tilfreds enn kommunene (snitt = 3,1). Ca 40 % har merket av for «svært dårlig» eller «ganske dårlig» samarbeid. Lagmannsretten er også svært misfornøyd med samarbeidet om à jourhold. Dette står i kontrast til vurderingen av samarbeidet omkring valget av meddommere og lagrettemedlemmer; som lagmannsretten vurderte positivt med skåren 4 (se sde 138).

Seks domstoler kommenterer à jourholdet i fritekst. Det er særlig manglende melding om dødsfall, flytting, nye telefonnumre og straffbare forhold i funksjonsperioden som skaper problemer. Flere domstoler kommenterer at de i beste fall får endringsmeldinger direkte fra lekdommerne. Én domstol klager over dårlig oppfølging ved henvendelser:

«Når meddommere melder fra om dårlig hørsel, evt sykdom som gjør at de ikke kan fungere som meddommer, ber vi dem kontakte kommunen. Dette kan de gjøre flere ganger uten resultat» (skåre = 1).

1.8 Fremtidige ordninger

1.8.1 Lekdommernes syn på lekdommerordningen

Rundt et dusin av lekdommerne har benyttet anledningen til å fremme generelle synspunkter på lekdommerordningen. De fleste er tilhengere av at den videreføres:

«Jeg synes at lekdommerordningen er en styrke for rettsvesenet. Det er viktig at den vanlige mann og kvinne kan være med å påvirke i de enkelte saker.»

«Eg har vorte overtydd om at dette er ei god ordning. Ein treng absolutt vanlege menneske inn i dette – då skjønn og vurdering er svært sentralt, der det ikkje er naudsynt med fagkompetanse. Utan ordninga ville eit vesentlig demokratisk innslag vere borte.»

«Eg har berre gode erfaringar frå rettsmøtene. Eg meiner det er svært viktig å oppretthalda ordninga. Dersom dei døme [på] uheldige/ubrukelige meddomarar som er kjende frå media er rett, bør ein stilla strengere krav til utvelginga.»

«Meddommarvervet, under skiftende domarar, har vore svært lærerikt for meg som tilsett i leiende kommunal stilling, og som generelt samfunnsinteresser person. Eg har stundom representert ei motvekt mot den juridiske ekspertisen i domarpanelet, og har einskilde gongar opplevd å få gjennomslag for mine haldningar.»

«Jeg er imponert over hvor alvorlig meddommerne/lagrettemedlemmene tar ansvaret. Har aldri opplevd uenighet med fagdommerne, særlig ikke i tingretten. Opplever at sammensetning i lagmannsretten var bred, særlig i kjønn, alder, arbeids- og livserfaring. Mye av denne erfaringen gjør at en lærer mye. Har aldri opplevd at det ikke blir vist stor respekt for loven og faktiske bevis.»

«Lagrettemedlemmene gjer jamnt over ein god og samvitsfull jobb. Juryordninga bør derfor videreførast!»

Men ikke alle er helt overbevist:

«Tror det er bra at disse problemstillingene belyses. Har nok truffet noen meddommere gjennom årene som etter min vurdering har vært lite egnet til oppgaven.»

«Det kan være vanskelig å være nøytral dommer i en tingrettssak i en liten by hvor relasjonene går på kryss – selv om man ikke er formelt inhabil, så blir man vanskelig helt nøytral. Kanskje man skulle utveksle dommere mellom byene, for å få mer riktige dommer.»

Noen har synspunkter på rammer og regelverk:

«Eg meiner lagretten bør grunngje sin domsavgjerd.»

«Eg trur det bør utarbeidast eit system der fagdommarar si vurdering vert vekta mot lekdommarane si avgjerd, særleg er dette viktig ved knappast mulig flertal i skuldspørsmål.»

«Tiltalte/forsvarer bør ikkje ha lov til å leggja fram/prosedera saka i media før dom er avsagt. Det er vanskeleg for ein jury å vera upåverka av dette.»

«Juryen må beskyttes mot pressen – slik at den slipper å bli brettet ut med fullt navn, alder, inntekt, bostedsadresse osv.»

1.8.2 Fremtidig utvalgsprosedyre

Hvem som bør stå for tilfeldige valg

Både domstolene og kommunene er bedt om å ta stilling til hvem som bør foreta valget dersom meddommerne og lagrettemedlemmene skal velges på en mer tilfeldig måte i fremtiden (f eks trekkes fra manntallet). Svarfordelingen fremgår av figur 1.37.

Kommunene går oftest inn for at kommunestyret fortsatt bør stå for utvalget (50 %). Bare en drøy femtepart av domstolene mener det samme. Domstolene mener oftere oppgaven bør legges til et administrativt organ i kommunene (33 %) eller til fylkesmannen (28 %). En femtedel av kommunene anbefaler også et administrativt kommunalt organ, mens nesten ingen synes fylkesmannen er den mest naturlige instans. Andelen som foreslår at domstolene skal ta seg av oppgaven, ligger rundt 20 % blant både kommunene og domstolene selv.

Blant de kommuner som kommenterer dette spørsmålet, tar flere avstand fra en mer tilfeldig utvelgelse:

«Dette bør være uaktuelt.»

«Kommunen meiner prinsipielt at tilfeldig utplukking ikkje er noko godt alternativ.»

«Kommunestyret har lokalkjennskap til kandidatene.»

«I dagens system vil egenskaper som samfunnsinteresse, innsikt og generell egnethet bli vurdert. Dersom en skal ha en mer tilfeldig utvelgelse (f eks loddtrekning), vil dette ikke bli vektlagt. En mer tilfeldig utvelgelse vil derfor være en svekkelse av systemet med folkevalgte meddommere.»

«Det viktigste er å få folk som har allmenn tillit inn i slike verv, og dette kan for så vidt ivaretakast av kommunestyret, men kanskje mest rasjonelt av eit administrativt organ.»

«Da bør en i tilfelle sjekke vandel og egnethet, gjerne også helseattest.»

Én kommune som mener at domstolen bør stå for uttaket, kommenterer at det foretas en vurdering av vandel og egnethet, og at kommunen kanskje bør avgi en uttalelse. En annen kommune bemerker følgende:

«Min erfaring med kommunalt utpekte meddommere og lagrettemedlemmer er at de tar oppgaven meget alvorlig og samvittighetsfullt. Med mitt lokale kjennskap synes jeg også at formannskap/kommunestyre utviser et meget godt skjønn i valg av kandidater.»

En av kommunene anbefaler fylkesmannen fremfor domstolen:

«Av omsyn til ålmenta sin tillit til domstolane bør valretten liggja til eit anna organ. Fylkesmannen er då eit naturleg val.»

Flere kommuner fremholder at hvem som trekker må være likegyldig dersom utvalgene skal trekkes tilfeldig av en datamaskin. En av domstolene har den samme kommentaren

For øvrig har fem av nitten domstoler har kommentert dette spørsmålet i fritekst. To merker av for at domstolen bør stå for uttrekkingen – men den ene kommenterer at dette «ikke bør gjennomføres». Den andre kan se ut til å være av samme oppfatning:

«Det må vera eit utval slik som no, og ut frå det må det vera domstolen som trekker. Kan ikkje vera slik at meddommarar vert trekt direkte frå manntalet. Kva med vandelskontroll?»

Én domstol som anbefaler at oppgaven legges til fylkesmannen, begrunner dette med at man dermed kan «få et bredere utvalg enn bare politikere oppnevnt av kommunestyret».

De to siste som har kommentert spørsmålet, holder fast ved kommunestyret:

«Meddomarar bør veljast av eit politisk valt organ.»

«Det einaste alternativet som ivaretek eit visst demokratisk innslag – heng i hop med grunngjevinga for lekmannsdeltaking.»

Er saksbehandlingsreglene hensiktsmessige?

Kommunene er bedt om å vurdere om saksbehandlingsreglene hensiktsmessige, gitt at kommunen fortsatt skal foreta valget. Resultatene er oppsummert i tabell 1.16.

Tilfredsheten varierer en god del med kommunestørrelse. De største kommunene er minst fornøyd (gjennomsnitt = 2,7), mens de mindre kommunene er ganske godt fornøyd (gjennomsnitt 3,7 og 3,8).

En kommune som er mellomfornøyd med saksbehandlingsreglene, kommenterer at

«… det bør presiserast i lova at kommunestyret i sitt val ikkje skal ta politiske omsyn, ut over det å sikra at ulike interesser, yrkesgrupper, aldersgrupper mv er representerte.»

Andre kommentarer lyder som følger:

«Funksjonsperioden bør følge valgperioden.»

«Når utvalgene skal velges for 4 år, kunne fristen for funksjonstiden og valg blitt satt noe senere på året. Etter avviklet kommunevalg, med nytt kommunestyre, blir saksbehandlingen ad hoc-preget.»

«Nåværende regler er altfor tungvinte.»

Ytterligere kommentarer som vedrører regelverket er allerede gjengitt på s 29, 33 og 38.

Hvem som bør velge ut skjønnsmenn i fremtiden

Bare domstolene er spurt om hvem som bør velge skjønnsmenn i fremtiden. Som figur 38 viser, fordeler anbefalingene seg ganske jevnt på de fire kategoriene kommunestyret, administrativt organ i kommunen, fylkesmann og domstol.

Tre domstoler som vil ha ansvaret plassert i kommunestyret, har utdypet dette i fritekst. En ene understreker (igjen) at lekdommere bør velges av et politisk valgt organ. Den andre tilføyer at domstolene bør uttale seg om hvilke fagområder skjønnsmennene bør dekke. Den tredje fremholder at det er «viktig å få erfarne og velkvalifiserte skjønnsmenn, og da er det best at kommunestyret oppnevner etter innstilling fra rådmannen».

De tre siste domstolene som har kommentert spørsmålet, mener at kompetansehensynet taler for en annen valgordning. De har går imidlertid inn for hvert sitt alternativ. Én domstol mener at et kommunalt administrativt organ bør velge ut skjønnsmenn, da dette «kan sikre faglig kompetanse bedre enn nåværende ordning». En annen anbefaler fylkesmannen, fordi det er «viktig å få dyktige skjønnsmenn med forskjellig kompetanse». Den tredje mener at det «vil vera domstolen som har best oversikt over skjønnsmenn – som oftast vert rekruttert ut frå tenestegjering som meddommarar».

D1 Spørreskjemaene til lekdommere, kommuner og domstoler