7 Hovedprinsipper for utvelgelse av lekdommere

7.1 Innledning

I kapittel 6 har utvalget tatt stilling til hvilke minstekrav, eller grunnleggende krav, som skal stilles til lekdommere. Disse grunnleggende kravene vil gjelde uansett valgmetode. Ingen vil kunne velges som lekdommer uten å tilfredsstille disse kravene.

Spørsmålet utvalget skal drøfte i dette kapittelet, er om alle som oppfyller disse minstekravene skal kunne velges til vervet, eller om det skal stilles andre krav i tillegg. For å vurdere dette har utvalget funnet det nødvendig å redegjøre for og ta stilling til en rekke grunnleggende problemstillinger når det gjelder lekdommerdeltakelse. Utvalgets vurderinger i dette kapittelet vil danne det prinsipielle grunnlaget for dets endelige forslag til valgordning.

7.2 Hensyn bak lekdommerdeltakelse i rettssystemet

I dette avsnittet vil utvalget se nærmere på argumenter eller hensyn som generelt kan begrunne deltakelse av lekfolk i et rettssystem.

Om lekfolk skal delta i dømmende virksomhet, og på hvilken måte, er et rettspolitisk spørsmål der mange ulike hensyn gjør seg gjeldende. Argumentene som anføres for lekdommerdeltakelse har holdt seg bemerkelsesverdig stabile over lang tid, selv om vekten av de enkelte argumenter nok varierer over tid. Stort sett er det dessuten de samme argumentene som går igjen i alle vestlige land.

Grovt sett kan de ulike hensynene for lekdommerdeltakelse deles i to grupper:

• i den ene gruppen legger man vekt på lekdommernes innflytelse på de konkrete avgjørelsene, dvs. hensynet til kvalitativt gode rettsavgjørelser (hensynet til kvalitetssikring). I denne gruppen finner vi argumenter som at lekdommere sitter inne med viktig lokalkunnskap og at lekdommerinnslaget tvinger dommeren til å overveie og begrunne avgjørelsene bedre.

• i den andre gruppen vektlegger man den betydning lekdommerdeltakelsen har for domstolenes stilling i samfunnet, dvs. som en slags symbolfunksjon. Her finner vi for eksempel argumenter om demokratisk kontroll av domstolene, allmennhetens tillit til rettsvesenet og et mer offentlig rettsvesen.

Nedenfor er opplistet en del generelle argumenter for lekdommerdeltakelse:

• På 1800-tallet ble lekdommere (i første rekke juryen) oppfattet som en politisk garanti , dvs. som en beskyttelse for den personlige friheten mot regjeringsmakt og embetsmannsvelde. Fagdommeren sto for lovlydighet og representerte staten, mens lekdommerne sto for legitimitet og representerte folket. ( Folket mot staten )

• Lekdommernes økende innflytelse på 1800-tallet henger også sammen med ønsket om fri bevisvurdering. Juryordningen var et skritt vekk fra den legale bevisteorien, som stilte formelle krav til bevisenes gyldighet og derved bandt dommeren slik at han ikke fikk bedømme bevisene selvstendig. Gjennom jurysystemet ble sakens faktaside holdt adskilt fra de rettslige spørsmålene. Lekdommerne fikk prøve bevisenes verdi på fritt grunnlag. Samtidig fikk ikke fagdommeren noe større selvstendighet enn under den legale bevisteorien. Juryen opprettholdt således domstolenes nøytralitet og uavhengighet, og gjennom lekfolkdeltakelsen økte domstolenes legitimitet. ( Folket mot juristene )

• Mange av de vurderinger man foretar i retten er ikke spesifikt juridiske. Særlig når det gjelder bevisvurderinger vil allmen empirisk kunnskap om samfunnsforholdene – alminnelig sunn fornuft og praktisk erfaring – og ikke juridisk fagkunnskap være det mest nyttige verktøyet. Dette ble erkjent av Jurykommisjonen. I dens innstilling fra 1887 side 494 uttales at «Lægmend ret vel forstaar at afveie beviser for og mod en omtvistet kjendsgjerning». Det samme anføres i dag. Heller ikke vurderingen av skjønnsmessige begreper som «rimelig» eller «usømmelig atferd», eller om en handling var uaktsom, krever spesiell juridisk kunnskap. I stedet for regler og rettspraksis må vurderingen her skje på grunnlag av en moralsk vurdering. Det er ikke gitt at jurister bør ha monopol på slike vurderinger. 1

• Lekdommere fører den folkelige rettsfølelse og den sunne fornuft inn i domstolene. Samlet representerer lekdommerstanden den alminnelige rettsbevissthet. Tradisjonelt har det vært sagt at lekdommere korrigerer eventuelle skiller mellom «juriststandens» og allmennhetens syn, dvs. de hindrer at domstolene blir fremmedgjort overfor allmennheten. I innstillingen fra 1887 trakk således Jurykommisjonen frem at lekdommerne ofte sitter inne med en mer inngående forståelse av de tanker og følelser som beveger seg i samfunnslag som fagdommerne har mindre kjennskap til, og at «Domstolens besettelse av begge Elementer ogsaa hvad angaar Viljen til at søge det Sande og Rette alene yder en garanti mer, idet den gjensidige Paavirkning maa bidrage virksomt til at rette det Skjeve, fjerne det Ensidige, klare det Grumsede» (side 493–94). Selv om dagens fagdommere generelt neppe skiller seg vesentlig fra den øvrige befolkningen når det gjelder verdisyn eller livserfaring, vil en lekdommer kunne sitte inne med kunnskaper om lokal tenkemåte, lokale livsvilkår etc. som fagdommeren mangler. Lekdommerne er dessuten ikke påvirket av juridisk tenkemåte. Det kan derfor tenkes at de vil være mindre lydhøre overfor loven enn fagdommeren dersom loven stemmer dårlig overens med den alminnelige (eller deres egen) rettsbevissthet. Det hevdes også at lekdommerne i større grad vil se til lovens ånd enn til dens bokstav.

• Lekdommerdeltakelse medfører at retten får en bredere sammensetning, ved at det er flere som deltar i bevisbedømmelser og vurderinger. Dette kan i seg selv innebære en kvalitetssikring.

• Hensynet til den allmene tilliten til rettsvesenet. Både parter og allmennheten vil kunne ha større tillit til et avgjørelsesorgan hvor også menigmann deltar. Det antas at det er lettere å akseptere avgjørelser truffet under medvirkning av «vanlige» mennesker som en selv. På denne måten kan man unngå «dommerforakt», oppfatninger av domstolene som maktapparatets forlengede arm og mistro til eventuelle skjulte motiver hos dommerne – for eksempel at de dømmer for å oppnå gunst hos myndighetene (mistanke om «statslojalitet» 2 ). Lekdommeres medvirkning vil kunne beskytte domstolene mot angrep og mistenkeliggjøring, som for eksempel beskyldninger om klassejustis. Jurykommisjonen la sterk vekt på lekdommernes uavhengighet, og uttaler blant annet at «en av Lægmandselementets sterkeste sider (er) netop den Uafhængighed, det er i Besiddelse af, og som i rolige Tider vil vise seg deri, at det er befriet for Stands- eller Laugsaand, i bevægede Tider for Partiaand, begge Dele af den nævnte Grund, at det ikke repræsenterer nogen enkelt Stand, noget enkelt Laug eller noget enkelt Parti» (Innstillingen fra 1885 side 493). Forutsetningen for at folkerepresentasjonen skal ha en legitimitetsvirkning er at lekdommerne virkelig oppfattes som folkets og ikke som myndighetens representanter, og at allmennheten oppfatter at lekdommere virkelig gjør noen nytte i domstolene.

• Det kan hevdes at dommerrutinen virker sløvende, og at en av lekdommernes viktigste oppgaver er å se på saken med friske øyne. Lekdommerne lar seg berøre av det de opplever i rettssalen – for eksempel vitneforklaringer. De har ikke «hørt det samme hundre ganger før». Videre fokuserer de på den enkelte sak heller enn på konsekvensene for andre saker.

• Lekdommeres tilstedeværelse bidrar antakelig til at dommere og advokater holder på formene og behandler hver enkelt sak med alvor og grundighet. Ikke minst var dette et argument for deltakelse av lekdommere i strafferettspleien i forarbeidene til straffeprosessloven av 1887. Der ble det dessuten hevdet at fagdommere og advokater ville ha vanskelig for å gå fullt og helt inn for anklageprinsippet og muntlighetsprinsippet når de var alene om det. Uten deltakelse av legfolk var man redd for at utviklingen ville snus i retning av en skriftlig inkvisisjonsprosess. 3

• Lekfolks medvirkning i rettspleien tvinger juristene til å gjøre prosessen og prosessmaterialet, herunder det juridiske språket, forståelig også for de som ikke er jurister ( det pedagogiske argumentet ). Uttrykksmåter og resonnementer må fremstilles på en forståelig måte for at lekdommerne skal kunne ta stilling til de aktuelle spørsmålene i saken. Deltakelse av lekdommere vil også medvirke til at kunnskap om rettsregler og rettshåndhevelse blir spredd i befolkningen.

• Lekdommerdeltakelsen sikrer offentlighet i rettergangen.

• Det kan hevdes at det ikke er tilstrekkelig at lovene vedtas av representanter for folket (Stortinget), men at også den dømmende virksomhet må stå under demokratisk kontroll. Hvis ikke, kan det blant annet være fare for at domstolene utnyttes som politisk instrument. Argumentet må sees i et historisk perspektiv, uten at utvalget skal gå nærmere inn på dette her. I de europeiske rettssystemene har imidlertid innslaget av lekfolk i domstolene blitt sett på som en del av det demokratiske styresettet, som en garanti for borgernes frihet.

• Bruk av lekdommere i retten kan innebære en økonomisk gevinst, avhengig av hva om er alternativet. Hvis alternativet er å avskaffe lekdommerordningen og ikke erstatte lekdommerne med fagdommere, vil dette innebære innsparinger for staten. Hvis man derimot av rettssikkerhetshensyn ønsker å ha bredt sammensatte domstoler som i dag, og erstatter lekdommerne med jurister, vil dette medføre betydelige økte kostnader.

Flere av disse argumentene eller hensynene hadde betydning da prosesslovgivningen ble utformet for om lag hundre år siden, jf. kapittel 3 foran. Det er ikke gitt at begrunnelsen for lekdommerdeltakelsen, eller synspunktene på hvilke hensyn denne deltakelsen skal ivareta, er den samme i dag som da prosesslovgivningen ble utformet. I alle fall vil det være slik at vektleggingen av de forskjellige hensyn kan ha forandret seg.

Hvordan man vektlegger de ulik hensynene, vil legge føringer for hvilke prinsipper lekdommerne bør velges etter, jf. nedenfor. Vektlegging av hensynet til demokratisk kontroll og offentlighet i rettergangen, tilsier et utvalg av meddommere som er så tilfeldig valgt som mulig, det vil si et representasjonsprinsipp. Velger man å legge hovedvekten på hensynet til kompetanse, tilsier dette en noe større grad av kvalitetskontroll, dvs. man nærmer seg et kvalifikasjonsprinsipp.

7.3 Prinsipper for valg av lekdommere

Etter utvalgets syn kan man som et utgangspunktet tenke seg lekdommere valgt etter to ulike prinsipper. Det ene er å velge lekdommerne ut i fra deres kvalifikasjoner eller særlige kompetanse, dvs. etter det utvalget har valgt å kalle kvalifikasjonsprinsippet . Dersom man legger et slikt prinsipp til grunn, er det særlig hensynet til kompetansetilførsel man ivaretar. Det andre prinsippet, som utvalget har valgt å kalle representasjonsprinsippet , innebærer at lekdommerne velges slik at de som gruppe i så stor grad som mulig gjenspeiler befolkningen med hensyn til kjønn, etnisitet, alder og yrke m.v. Dette prinsippet ivaretar særlig hensynet til demokratisk kontroll, hensynet til den alminnelige rettsbevissthet og hensynet til den allmenne tilliten til rettsvesenet.

7.3.1 Nærmere om kvalifikasjonsprinsippet

Det er mange gode grunner for å stille krav til den enkeltes skikkethet til et verv som lekdommer. Gjennom vervet som lekdommer fatter man avgjørelser som kan få store konsekvenser for andre mennesker. Særlig i straffesaker, men også i sivile saker, får man direkte innflytelse på andre menneskers skjebne. Det er dermed et verv det knytter seg et stort ansvar til. Forhandlingene i retten vil dessuten ofte innebære at lekdommeren må forstå og ta stilling til sammensatte og kompliserte problemstillinger. Det kreves trygghet og selvstendighet for å takle sakenes til tider alvorlige innhold og for å klare å gjøre seg opp en egen mening om saken og deretter stå for den. Uegnede lekdommere kan gjøre skade både i den enkelte sak og bidra til redusert tillit til rettsvesenet.

Samtidig kan ordningen med særlig kvalifiserte lekdommere innebære et tilsynelatende motsetningsforhold: Fagdommeren skal representere den juridiske fagkunnskapen. Samtidig skal altså også det lege element representere en viss form for kunnskap eller kompetanse. Et spørsmål som da gjør seg gjeldende er hva slags kvalifikasjoner lekdommerne skal ha.

Skal de ha

1. kunnskap – dvs. fag- eller spesialkunnskap innenfor visse fagområder, eller generell faktakunnskap

   eller skal de ha

2. kompetanse i form av livserfaring og allmenndannelse

Som nevnt er det fagdommeren som i utgangspunktet skal ivareta den juridiske fagkunnskapen. Annen fagkunnskap er det anledning til å tilføre retten gjennom oppnevnelse av sakkyndige eller fagkyndige meddommere. I en artikkel i engelske Criminal Law Revue 1998 om jurymedlemmer i kompliserte saker sies om begrepet kompetanse og egnethetskontroll: «A key issue is whether screening should be about knowledge, or about competence, looking at what we term systematic processing abilities, and willingness to challenge arguments and prejudices: we opt for the latter if democratic participation is to be retained.» 4

Dersom lekdommernes kvalifikasjoner bør bestå av kompetanse i form av livserfaring, allmenndannelse, lokalkjennskap, klokskap og fornuft, er dette kvalifikasjoner som det er vanskelig å måle. For igjen å sitere den nevnte artikkelen i Criminal Law Revue: «competence is a matter of degree, rather than binary (competent/not competent) quality». I hvor stor grad lekdommerne skal inneha slike kvalifikasjoner, dvs. hvor kompetente de skal være, avhenger blant annet av den rolle de skal spille i retten. Lekdommernes rolle i prosessordningen er diskutert nedenfor i punkt 7.5.

7.3.2 Nærmere om representasjonsprinsippet

Representasjonsprinsippet innebærer at lekdommerne velges slik at lekdommerne i så stor grad som mulig gjenspeiler befolkningen med hensyn til kjønn, etnisitet, alder og yrke m.v. Det er lekdommermassen som sådan – dvs. alle lekdommerne samlet – som skal utgjøre et representativt utdrag av befolkningen. Man skal dømmes av sine likemenn på makronivå. Når det gjelder etnisk representativitet i den enkelte sak, vises til drøftelse i kap 8.3.2.4.

Representasjonsprinsippet har en side til det utvalget vil kalle loddtrekningsprinsippet, hvis røtter kan føres tilbake til det gamle Athen, der man brukte loddtrekning når man valgte Athens råd og jury. 5 Loddtrekningsprinsippet sikrer tilfeldig valgte medlemmer, men sikrer representasjon bare dersom antallet som velges er stort nok i forhold til massen som skal representeres.

Enkelte av argumentene som er nevnt under pkt. 7.2 som begrunnelse for lekdommerordningen har bare verdi dersom lekdommerutvalgene representerer et tverrsnitt av befolkningen. Dette er særlig åpenbart blant annet når det gjelder argumentet og ideen om at lekdommere representerer den alminnelige rettsfølelse.

Hva som skal til for at lekdommerutvalgene kan sies å være representative, er ikke gitt. Det finnes grader av representativitet. Representative utvalg trenger ikke nødvendigvis innebære at strukturen i den voksne befolkningen må avspeiles eksakt. Enkelte vil for eksempel kunne hevde at valg av lekdommere etter politisk bakgrunn, jf. den ordningen som praktiseres i Sverige og i en del norske kommuner i dag, sikrer politisk representativitet og dermed representativitet i befolkningen. Det er nok imidlertid en generell oppfatning – ikke bare i Norge, men også i Sverige og Finland – at man på denne måten mister en del nyanser i befolkningsstrukturen som bør komme til syne i lekdommerutvalgene.

7.4 Hvilke prinsipper gjelder i dag?

7.4.1 Innledning

Det er ikke nødvendigvis slik at valget av lekdommere må skje enten etter kvalifikasjonsprinsippet eller etter representasjonsprinsippet. De nevnte prinsippene i rendyrket form danner ytterpunkter som kan modereres og inneha elementer av hverandre. Som det fremgår av pkt. 7.4.2 nedenfor mener utvalget at dagens norske ordning for valg av meddommere og lagrettemedlemmer skjer etter et sammensatt prinsipp, der man søker en representativ lekdommerstand samtidig som man ønsker at lekdommerne har visse kvalifikasjoner.

7.4.2 Valget av meddommere og lagrettemedlemmer – et sammensatt prinsipp

Domstolloven § 76 første ledd lyder:

«Til lagrettemedlemmer og meddommere bør bare vælges folk, som paa grund av sin retsindighet, dygtighet og selvstændighet ansees for særlig skikket til hvervet, og som ikke paa grund av utilstrækkelig kjendskap til det norske sprog eller av andre aarsaker vil ha vanskelig for at opfylde de pligter, som hvervet fører med sig.»

Kvalifikasjonskravet i domstolloven § 76 har sin forløper i og er praktisk talt likelydende med § 48 i straffeprosessloven av 1887: «Til lagrettemænd og domsmænd bør kun vælges mænd, som paa grund af retsindighed, dygtighed og selvstændighed ansees særlig værdige og skikkede til hvervet». Denne bestemmelsen er igjen inspirert av både utenlandsk rett og av tidligere norske lovbestemmelser om lagrettemedlemmer. 6

Prinsipielle drøftelser om innholdet i bestemmelsen er ellers praktisk talt fraværende i forarbeidene til domstolloven. Av Jurykommisjonens innstilling fra 1885 med utkast til ny straffeprosesslov fremgår det at kommisjonen la vekt på at et godt valg forutsatte tilstrekkelig personkunnskap hos de valgansvarlige, og kommisjonen påpeker på side 528 at «det vil være Kommunernes Ære at sende sine dueligste og mest anseede Mænd til Lagmandsthinget».

En uttalelse av saksordfører Hagerup Bull under stortingsforhandlingene om prosessrettene 7. juli 1915, 7 vitner imidlertid om tiltro til det brede lag av befolkningen:

«… jeg har den opfatning, at der er mig bekjendt intet andet folk, som har de forutsætninger for at kunne gi gode lægdommere som det norske folk for tiden. Jeg vet intet andet folk siden de gamle romeres tid, som i sin store almindelighet sidder inde med de betingelser for juridisk tænkning og den lyst til at gi sig ikast med juridiske problemer som det norske folk».

Ut i fra en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen i domstolloven § 76 første ledd og bemerkningene i forarbeidene er det likevel nærliggende å anta at det er personer med moralsk og personlig integritet ut over det alminnelige lovgiver i første rekke har hatt i tankene.

Dette underbygges av formuleringen i et rundskriv som ble utgitt i forbindelse med ikrafttredelse av den nye rettergangsordningen i 1927:

«Departementet skal i anledning av de valg på forliksmenn, lagrettemenn og domsmenn som nu forestår til slutt fremheve, at lægdommerinstitusjonen efter de nye lover har fått en fremskutt plass også i den civile rettergangsordning. Skal rettergangsreformen i så henseende svare til sin hensikt, er det maktpåliggende at der – som innskjerpet i domstolslovens § 76 – bare blir valgt innsiktsfulle, rettsindige og uavhengige folk til de offentlige hverv det her gjelder, og at de som deltar i valgene ikke har for øie noget annet hensyn enn dette.» 8

Det må derfor være på sin plass å hevde at domstolloven § 76 bygger på et prinsipp om at lekdommerne skal velges ut i fra sine særlige forutsetninger for å påta seg slike verv – dvs. et kvalifikasjonsprinsipp.

Samtidig er det ganske klart at representativitetstanken alltid har vært tilstede ved siden av kravet om kvalifiserte lekdommere. Jurykommisjonen la for eksempel i sin innstilling fra 1885 vekt på at alle lokale, politiske og sosiale oppfatninger skulle bli representert i utvalgene av lagrettemedlemmer.

Når det gjelder dagens valgordning, synes det som om utviklingen har dreid mer og mer bort fra kvalifikasjonsprinsippet.

Blant annet kan man se at Justisdepartementet i sitt rundskriv G-50/98, som ble sendt ut til kommunene og domstolene i forbindelse med valget av lekdommere for perioden 1999–2003, formulerer skikkethetskravet noe mildere enn det man etter ordlyden i § 76 vil anta var den opprinnelige tanken, jf. ovenfor. Det heter riktignok (side 18) at det « dreier seg om ansvarsfulle verv, som krever at vedkommende er godt skikket». Men om det nærmere innholdet i skikkethetskravet sies bare at det innebærer at vedkommende «bl.a. (…) må ha gode norskkunnskaper, se og høre godt nok til å kunne følge med i forhandlingene og ha evne til å konsentrere seg om og oppfatte det som sies gjennom hele saken», i tillegg til at det påpekes at «de som velges skal være alminnelige hederlige samfunnsmedlemmer».

Bestemmelsen i domstolloven § 76 forutsetter at kommunen skal foreta en individuell vurdering av de som skal velges, for å sikre at de oppfyller kravene i bestemmelsen. Dette påpekes også i Justisdepartementets rundskriv. I praksis er det nok ganske variabelt i hvilken grad kommunene i dag faktisk foretar en slik vurdering – i hvert fall av kravet om at vedkommende skal være «særlig skikket til hvervet». Således uttaler Domstolkommisjonen i NOU 1999: 19 side 356 at «det er et problem at det velges meddommere, og herunder lagrettemedlemmer, som ikke oppfyller kravene i domstolloven § 76 (…) En viktig problemstilling blir hvordan man best kan sikre seg at lovens krav blir oppfylt».

Samtidig som Justisdepartementet i sitt rundskriv påpeker viktigheten av kvalifiserte lekdommere (selv om det altså ikke er store krav som stilles), er det uttalt at utvalgene bør være sammensatt slik at de representerer alle samfunnsgrupper og forskjellige aldersgrupper. Det fremheves at det er viktig at utvalgene gjenspeiler den norske befolkning. Dette kravet om bredde i utvalgene er etter det utvalget erfarer utbredt også i samfunnet for øvrig. For eksempel hevder Ungdommens demokratiforum i et innspill til Justisdepartementet i 2001 at en representativ alderssammensetning i utvalgene er viktig for at meddommerne skal kunne speile den allmene rettsoppfatningen. Videre har Advokatforeningen overfor Justisdepartementet tatt opp rettssikkerhetsproblemer knyttet til mangel av personer med ulik etnisk bakgrunn i lagretten. Holdninger til minoriteter i norske domstoler er også drøftet i rapporten «Norge – en rettsstat for alle», som er utgitt av Senter mot etnisk diskriminering (SMED) og Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) i fellesskap. Rekruttering av lekdommere med minoritetsbakgrunn fremsettes som et av flere forslag til tiltak for å sikre at personer med minoritetsbakgrunn får samme behandling i domstolene som personer med etnisk norsk bakgrunn.

Også i utenlandsk litteratur og forskning synes det å være en tendens i argumentasjonen for lekdommere at det søkes mot større representativitet, i den forstand at utvalgene gjenspeiler et større gjennomsnitt av befolkningen enn hva som har vært tilfelle til nå.

Sammenfatningsvis kan det da hevdes at mens loven klart gir uttrykk for at valget skal foregå etter kvalifikasjonsprinsippet, har praksis utviklet seg slik at man i økende grad ønsker – og prøver å få – en representativ lekdommerstand. Samtidig har man ikke forlatt kravet om at den enkelte lekdommer skal inneha visse kvalifikasjoner. Man kan derfor hevde at valgene av meddommere og lagrettemedlemmer i dag bygger på et sammensatt prinsipp; et kvalifikasjonsprinsipp med innslag av et representasjonsprinsipp.

7.4.3 Fagkyndige meddommere – et klart kvalifikasjonsprinsipp

For fagkyndige meddommere gjelder helt klart et kvalifikasjonsprinsipp i form av krav til faglige kvalifikasjoner, jf. domstolloven §§ 72 og 88. I tillegg gjelder reglene i domstolloven § 76 også for de fagkyndige meddommerne. Det har så vidt Lekdommerutvalget kjenner til aldri eksistert noen ambisjoner om å søke representativitet i disse utvalgene, verken når det gjelder kjønn, alder, samfunnslag eller andre faktorer.

7.4.4 Forliksrådsmedlemmer – et ulovfestet kvalifikasjonsprinsipp?

Forordningene om «Forligelses-Commissioner» for kjøpstedene og landdistriktene fra henholdsvis 1795 og 1797 satte strenge personlige kvalifikasjonskrav til kommisjonens medlemmer. De skulle velges «af de meest oplyste og retskafne Mænd iblandt Byens Indvaanere». I landdistriktene skulle kommisjonen bestå av en «civil Embetsmand, Præst eller anden duelig Mand utenfor Bondestanden og en aktverdig Bonde» (se kapittel 3).

Disse kravene ble fjernet ved sivilprosessreformen i 1915. I dag finnes det ikke noe kvalifikasjonskrav i loven. 9 Haakon Haraldsen hevder i en undersøkelse av forliksrådene fra 1978 10 at det synes å være en utbredt oppfatning at det er en æresbevisning å bli valgt inn i forliksrådet, og at det er sannsynlig at mange kommunestyrer hedrer kommunepolitikere med lang og tro tjeneste bak seg ved å velge ham eller henne til formann i forliksrådet. Utvalget har ikke grunnlag for å ta stilling til om dette er tilfelle også i dag, men har inntrykk av at valget er omfattet av en viss interesse fra kommunestyrenes side. I rundskriv G-50/98 fremhever Justisdepartementet at det er nødvendig å velge forliksrådsmedlemmer som i ethvert henseende er skikket til vervet. Videre understreker departementet at valg av forliksråd ikke er et valg av politisk råd eller utvalg, men at en ved valget skal ta hensyn til personlige forutsetninger og egenskaper hos dem som blir valgt.

7.4.5 Skjønnsrettsmedlemmer – et sammensatt prinsipp

Også for skjønnsrettsmedlemmer gjelder klart et kvalifikasjonsprinsipp i form av krav til faglige kvalifikasjoner, jf. skjønnsprosessloven § 14. De som oppnevnes skal ha kyndighet på ett eller flere områder som vanligvis berøres ved skjønn. Noe skikkethetskrav ut over dette er ikke stilt i loven. Det er bare de grunnleggende valgbarhetsvilkårene for meddommere og lagrettemedlemmer i domstolloven §§ 64–69 som gjelder tilsvarende for skjønnsrettsmedlemmer, jf. skjønnsprosessloven § 14, men ikke skikkethetsregelen i domstolloven § 76. I Justisdepartementets rundskriv G-50/99 er det imidlertid uttalt at § 76 likevel må få tilsvarende betydning for valget av skjønnsrettsmedlemmer.

Skjønnsprosessloven § 14 annet ledd inneholder i tillegg et krav om representativitet. Der heter det at det ved oppnevningen skal tas sikte på at utvalget får en allsidig sammensetning. I Husaasutvalgets innstilling fra 12. juni 1969 om skjønnsordningen og erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon heter det om skjønnsprosessloven § 14 annet ledd at

«Med dette siktes ikke bare til at det bør sørges for å få med i utvalget folk med forskjellig erfaring og sakkunnskap, men også at de mest mulig kommer fra forskjellige samfunnslag og interessegrupper. Utvalgene bør ikke være slik at de for ensidig representerer grunneierinteresser og heller ikke bør de i for stor grad komme med folk som kan antas å ha interesser som faller i tråd med ekspropriantenes. En bør søke å få med i utvalgene folk som står mest mulig fritt til alle kanter, men det er selvsagt bare mulig til en viss grad, og det er derfor meget om å gjøre at det for øvrig blir så stor jamnvekt som mulig mellom de forskjellige syn og interesser …»

7.5 Lekdommernes rolle i den dømmende virksomhet

Spørsmålet om lekdommerne skal inneha særskilte kvalifikasjoner, og i så fall hvilke, kan etter utvalgets syn ikke løsrives fra spørsmålet om hvilken rolle lekdommerne har i retten. Den svenske professoren i prosessrett Christian Diesen, skiller i sin bok Lekmän som domare mellom i hvert fall fire roller, avhengig av lekdommerens stilling og makt i domstolen:

1. Dommerrollen , jf. fig. 4.1, der lekdommeren gjennom majoritet eller eksklusiv domsmyndighet har avgjørende innflytelse på utfallet av hele eller deler av saken.

2. Meddommerrollen , der lekdommeren er likestilt med fagdommeren, med samme ansvar og lik stemmerett. Meddommerrollen innebærer ifølge Diesen at lekdommeren skal dømme på lik linje med fagdommeren, som fullverdig medlem av retten og med fullt ansvar for dommen. Meddommeren skal sammen med fagdommeren prøve spørsmålene i saken (med unntak bl.a. for saksforberedelsen) og komplettere de juridiske vurderingen i sin alminnelighet, mens bristende juridisk kompetanse skal så langt som mulig kompenseres med livserfaring og allmenndannelse.

3. Bisitterrollen , der lekdommeren tjenestegjør som medlem av retten med begrenset funksjon – rådgivende eller kompletterende. Bisitterrollen innebærer at lekdommeren skal gi allmennheten innsyn i domstolens virksomhet, kontrollere at fagdommerne ikke misbruker sin makt, medvirke til at den dømmende virksomhet fremstilles på en (for allmennheten) forståelig måte, utvide rettens sosiale og erfaringsmessige sammensetning, bidra med synspunkter og vurderinger av spørsmål som krever skjønn og bistå fagdommeren ved bevisvurderingen, særlig når det gjelder spørsmål om troverdighet.

4. Rettsvitnerollen , der lekdommeren har en kontrollerende funksjon, dvs. han eller hun skal kontrollere at domstolen ikke misbruker sin makt.

Utvalget har vurdert de ulike kategoriene lekdommere med tanke på hvilken av de ovennente rollene de innehar. Resultatet blir forskjellig for de forskjellige kategoriene.

Forliksrådsmedlemmenes rolle bygger tydelig på dommerrollen. Forliksrådet består kun av lekdommere, og forliksrådsmedlemmene har fullt ansvar for både saksforberedelse, ledelse av forhandlingen og eventuelt domsresultat.

Lagrettemedlemmenes formelle kompetanse er avgrenset til å ta stilling til skyldspørsmålet. Men innenfor sin kompetanse (avgjørelsen av skyldspørsmålet) har lagretten eksklusiv myndighet, dvs. lagrettemedlemmene innehar en dommerrolle.

For meddommerne er rollen noe med sammensatt. Samtidig som de skal være likestilte dommere, kan det hevdes at de også skal være en viss motvekt til fagdommerne (bisitterrollen). Prosessreglene tyder på at hovedvekten er lagt på meddommerrollen, og at meddommernes hovedoppgave er å dømme sammen med fagdommeren. De er alltid i flertall, de har stemmerett og ansvar på lik linje med fagdommeren. 11

Når det gjelder de fagkyndige meddommerne og skjønnsrettsmedlemmene , er fagkunnskapen det sentrale. De har dermed en form for rådgivende funksjon overfor fagdommeren (bisitterrollen). Likevel tyder prosessreglene også her på at hovedvekten er lagt på meddommerrollen. I likhet med de alminnelige meddommerne er de i flertall og de har stemmerett og ansvar på lik linje med fagdommeren.

7.6 Tjenestefrekvensens betydning for representativitet og kvalifikasjoner

Tjenestefrekvensen, dvs. spørsmålet om hvor ofte en lekdommer skal gjøre tjeneste i retten , vil etter utvalgets syn ha betydning både for graden av representativitet blant lekdommerne og for deres kvalifikasjoner. Dette gjelder særlig for de alminnelige utvalgene av meddommere og lagrettemedlemmer. For fagkyndige meddommere, forliksrådsmedlemmer eller skjønnsrettsmedlemmer, har spørsmålet mindre praktisk betydning.

Tjenestefrekvensen har nær sammenheng med antallet meddommere og lagrettemedlemmer som skal velges. Ved lav tjenestefrekvens vil det være behov for flere meddommere enn ved høy tjenestefrekvens. Eller, sagt på en annen måte; store meddommerutvalg muliggjør lavere tjenestefrekvens enn mindre utvalg.

Høy tjenestefrekvens har klare fordeler. Lekdommerne blir kjent med og trygge på sine roller og oppgaver. De blir fortrolige med domstolsprosessen og får erfaring med bevisbyrderegler, beviskrav etc. De opparbeider seg altså en kompetanse i form av erfaring . Det er grunn til å tro at trygge og erfarne meddommere i større grad enn uerfarne meddommere tør å bruke den makten de har. En engelsk undersøkelse fra 1979 (Baldwin og McConville (1979), jf. Diesen side 180) viser at jurymedlemmenes erfaring synes å ha en viss betydning for det standpunkt de inntar til skyldspørsmålet. De minst erfarne er mer tilbøyelige til å frifinne.

Faren ved høy tjenestefrekvens er at man risikerer å få en «profesjonalisering» av lekdommerne med på kjøpet. En svensk advokat skal ha sagt det slik: «Den nämndeman som skaffar sig lagbok skal avskedas». Lekdommerens «friske øyne» må bevares. I hvilken grad det er fare for slik profesjonalisering avhenger selvsagt av hvor mye man øker tjenestefrekvensen. Ved høy tjenestefrekvens reduseres dessuten antallet lekdommere som velges. Dermed er det en mulighet for at representativiteten i utvalgene svekkes. Både profesjonalisering og svekket representativitet kan imidlertid til dels motvirkes ved å begrense antall valgperioder. Dette drøftes nærmere i kapittel 8.6.

Det vil også være en fare for økt antall fritaksbegjæringer dersom lekdommerne må opptre ofte i retten. Særlig gjelder dette personer i full jobb.

Fordelen ved lav tjenestefrekvens er først og fremst at flere borgere gis anledning til å delta i dømmende virksomhet, og representativiteten øker. Lav tjenestefrekvens gjør det dessuten mindre belastende å inneha vervet som lekdommer.

I Norge har vi lav tjenestefrekvens sammenlignet med de øvrige nordiske land. Regelen i domstolloven §§ 70 og 71 om at det skal velges henholdsvis fire ganger (for lagmannsretten) og to ganger (for tingretten) så mange lekdommere til utvalgene som det antas at det i løpet av ett år vil falle rettsdager med lekdommere fra disse utvalgene, innebærer for tingrettens vedkommende at hver av de valgte statistisk sett i løpet av fireårsperioden kan regne med to dager i retten. I praksis vil det selvfølgelig være noen som gjør tjeneste flere ganger og noen som tjenestegjør sjeldnere, blant annet ettersom enkelte saker strekker seg over flere dager. I lagmannsretten vil antallet tjenestegjøringer pr. lekdommer i løpet av et år avhenge bl.a. av antallet saker med jury.

Utvalgets lekdommerundersøkelse viser at den reelle tjenestehyppigheten samsvarer ganske godt med det statistiske utgangspunktet. Figur 7.1 viser at halvveis i fireårsperioden har drøyt 40 % av meddommerne i tingrettene møtt en gang, mens om lag 30 % har møtt flere ganger og om lag 30 % ikke har møtt i det hele tatt.

Kilde: rhKnoff, Lekdommere: Utvalg og tjenestegjøring, Rapport for Lekdommerutvalget

Domstollovens regler om beregning av utvalgenes størrelse, sammen med regelen om at ingen kan sitte i mer enn ett av disse utvalgene, innebærer at vi har et svært høyt antall meddommere og lagrettemedlemmer – på landsbasis ca. 54 000 i førsteinstans og ca. 12000 i anneninstans i 2001.

I de nordiske land er det store variasjoner med hensyn til tjenestefrekvens. I Danmark fastslår Retsplejeloven § 78 at «… Antallet skal fastsættes således, at en … domsmand må ventes at komme til at virke 4 gange årligt». Dette er altså betraktelig mer en det en meddommer eller et lagrettemedlem må belage seg på i Norge. Det er likevel lite i forhold til det som gjelder i Sverige og i Finland, hvor meddommerne tjenestegjør ca. en gang i måneden. Så ser vi også at det i hele Sverige bare finnes knapt 8000 meddommere (nämndemän), mens det i Finland ikke er flere enn drøyt 3700. Hele forskjellen skyldes riktignok ikke tjenestefrekvensen. Tallet blir lavere enn i Norge også fordi retten ikke settes med lekdommere like ofte som hos oss. I Finland eller Sverige har man for eksempel ikke noe jurysystem i de alminnelige domstolene. På den annen side har Sverige dobbelt så mange innbyggere som oss (mens Finland ligger på omtrent samme nivå). Antall domstoler er omtrent det samme i Norge og Sverige, mens Finland har noe færre (70 tingsretter).

Selv om spørsmålet om høy eller lav tjenestefrekvens har sammenheng med om man vektlegger hensynet til representativitet eller til hensynet til kompetanse og fortrolighet, er det ikke dermed sagt at man må gi avkall på representativitet for å oppnå fortrolighet. Det er et spørsmål om hvor man mener grensene for tilstrekkelig erfaring går. Se utvalgets diskusjon om dette i kapittel 8.5.

7.7 Utvalgets vurdering og konklusjon

7.7.1 Innledning

Som utvalget viser i punkt 7.2, er de vanligste argumentene som anføres som begrunnelse for deltakelse av lekfolk i rettspleien at

• mange av de vurderinger som foretas krever fornuft og erfaring heller enn juridisk fagkunnskap

• lekdommerne tilfører domstolene livserfaring og sunn fornuft

• lekdommerne representerer den alminnelige rettsbevissthet

• retten får en bredere sammensetning

• allmennhetens tillit til rettsvesenet styrkes

• lekdommerne ser på saken med friske øyne

• dommere og advokater holder på formene

• juristene tvinges til å gjøre prosessen og prosessmaterialet forståelig for allmennheten

• det bidrar til å sikre prinsippet om offentlighet i rettergangen

• domstolene settes under demokratisk kontroll og

• det kan innebære en økonomisk gevinst.

Utvalget ønsker ikke å gå inn i noen diskusjon av hvilke argumenter eller hensyn som kan sies å legitimere en ordning med lekdommere i dagens norske prosess. Det vil ligge utenfor utvalgets mandat. Ut i fra dagens samfunnssituasjon vil imidlertid, slik utvalget ser det, enkelte hensyn ha en noe mer fremtredende betydning enn andre når kriteriene for valg av lekdommere skal vurderes. Etter utvalgets oppfatning gjelder dette særlig hensynet til tilliten til rettsvesenet, hensynet til den alminnelige rettsbevissthet og hensynet til kompetansetilførsel (blant annet som følge av prosessens hyppige innslag av vurderinger som krever sunn fornuft og praktisk erfaring, jf. det første strekpunktet ovenfor).

Som utvalget har vært inne på i punkt 7.5, har de ulike gruppene lekdommere ulike roller i retten. Det er grunn til å spørre om det dermed bør stilles ulike kvalifikasjons- eller kompetansekrav til de ulike gruppene. Til en viss grad gjøres dette i dag. For fagkyndige meddommere og skjønnsrettsmedlemmer stilles det krav om fagkunnskap, jf. domstolloven § 72 og skjønnsprosessloven § 14. Forliksrådsmedlemmene stilles det i dag ingen kvalifikasjonskrav til, mens meddommere og lagrettemedlemmer omfattes av de samme skikkethetskravene i domstolloven § 76 (se punkt 7.4).

7.7.2 De alminnelige utvalg av meddommere og lagrettemedlemmer – et tilnærmet representasjonsprinsipp

7.7.2.1 Konklusjon – et tilnærmet representasjonsprinsipp

Ut i fra hensynene som er nevnt foran i punkt 7.7.1, vil utvalget ikke anbefale at meddommere og lagrettemedlemmer skal velges ut fra et rendyrket kvalifikasjonsprinsipp, dvs. et valg der det overhodet ikke legges vekt på å få meddommere og lagrettemedlemmer fra alle sosiale, økonomiske og politiske lag og alle aldersgrupper. Utvalget mener det er et grunnleggende hensyn bak lekdommerelementet at slike nyanser i befolkningen, i hvert fall til en viss grad, gjenspeiler seg i lekdommerstanden. Dette var i sin tid et grunnleggende argument for innføringen av lekdommere i (særlig) straffeprosessen, og har etter utvalgets syn ikke mindre verdi i dag. Sosiale, økonomiske, kulturelle og verdimessige forskjeller i befolkningen bør søkes representert blant lekdommerne. Særlig gjelder dette den delen av befolkningen som har annen etnisk bakgrunn enn norsk. Kjønns- og aldersforskjellene vil også kunne ha stor betydning for rettsoppfatningen.

Etter utvalgets syn er hensynene som tilsier representativitet i meddommer- og lagretteutvalgene så sterke at representasjonsprinsippet bør være førende for utvelgelsen av disse.

Med utgangspunkt i representativitetshensynet, mener utvalget at man – foruten å ivareta de hensyn som tidligere er nevnt – bør tilføre retten kompetanse slik den er representert i ulike deler av befolkningen. Med kompetanse siktes i første rekke til kompetanse slik utvalget har beskrevet det i punkt 7.3.1 ovenfor, dvs. kompetanse i form av livserfaring, allmenndannelse, lokalkjennskap, klokskap og fornuft. Det kan også spørres om lekdommerne bør ha kompetanse i form av erfaring fra domstolene. Da er vi inne på spørsmålet om lekdommernes tjenestefrekvens. Dette vil bli behandlet nærmere i kapittel 8.

De kravene som må stilles til meddommernes kompetanse er åpenbare:

• de må se og høre tilstrekkelig til å oppfatte det som skjer i rettssalen

• de må ha tilstrekkelige norskkunnskaper

• de må ha evne til å forstå problemstillingene som reises og til å utføre sin oppgave på en tilfredsstillende måte

Dette er egenskaper som de aller fleste av landets innbyggere innehar. Det gjelder etter utvalgets syn også det sistnevnte kravet. De aller fleste av oss har forutsetninger for å klare en slik oppgave. Utvalget mener derfor at det ikke er nødvendig å stille ytterligere krav til meddommernes kompetanse eller egnethet, for eksempel tilsvarende kravet til særlig skikkethet som vi finner i domstolloven § 76. Det bør fokuseres på å forhindre at de ukvalifiserte velges heller enn å velge personer med særlige kvalifikasjoner.

7.7.2.2 Strengere krav til lagrettemedlemmene?

Som det fremgår av punkt 7.4.1, stilles det i dag de samme kvalifikasjonskrav til meddommere og lagrettemedlemmer. Lekdommerutvalget har overveid om det bør stilles andre krav til lagrettemedlemmene enn til meddommerne fra de alminnelige utvalg.

Det er i visse henseende betydelige forskjeller mellom meddommerne og lagrettemedlemmenes oppgaver og arbeidsform. Mens meddommerne inngår i et kollegialt fellesskap med fagdommerne, er det ikke noe slikt fellesskap mellom fagdommerne og lagrettemedlemmene. Lagrettemedlemmene får ingen veiledning av fagdommeren, annet enn rettsbelæringen. Man går altså glipp av en eventuell «samarbeidseffekt» mellom fagdommerens juridiske kunnskaper og lekdommerens livserfaring/sunne fornuft. Videre treffer lagretten sin avgjørelse bak lukkede dører. Avgjørelsen skal heller ikke begrunnes. Den manglende begrunnelsen gjør at man ikke tvinges inn i den tankeprosessen en begrunnelse kan være motor for.

Utvalget vil påpeke at det er i de mest alvorlige straffesakene, med strafferamme over seks år, at de folkevalgte dommerne ikke er pålagt å begrunne sine avgjørelser. 12

Man har ingen garantier for at ikke lagrettens avgjørelse bunner i ekstreme holdninger (for eksempel rasisme) eller at det er tatt (andre) utenforliggende hensyn. Imidlertid finnes det forhold som vil virke hemmende på eventuelle uheldige krefter blant lagrettemedlemmene. Formelt er lagrettemedlemmene, når det gjelder rettsanvendelsen, bundet av lagmannens rettsbelæring. Videre kan utskytingsretten til en viss grad forhindre uegnede lagrettemedlemmer. Men det sterkeste korrektivet vil nok i praksis ligge i lagrettens høye antall medlemmer. Lagrettemedlemmene er en del av et kollektiv med normalt 10 medlemmer, og det er lite trolig at ekstreme holdninger vil få gjennomslag i en så stor forsamling.

Det kan stilles spørsmål ved om mangelen på åpenhet omkring lagrettens arbeid, herunder at avgjørelsen ikke begrunnes, samt mangelen på samarbeid mellom meddommere og fagdommere, tilsier at det bør gjelde andre eller strengere kriterier for valg av lagrettemedlemmer enn av meddommere. Man kan for eksempel tenke seg at det stilles særlige krav til personlig egnethet hos de som velges til lagrettemedlemmer. Et slikt krav vil imidlertid ikke harmonisere særlig godt med de prinsipper utvalget mener bør ligge til grunn for valget, jf. diskusjonen tidligere i dette kapittelet. Utvalget mener derfor at dette ikke vil være noen god løsning.

Derimot mener utvalget at det bør stilles som krav at alle lagrettemedlemmer tidligere må ha tjenestegjort som meddommere. Utvalget antar at en slik erfaring hos lagrettemedlemmene vil bidra til å øke lagrettens samlede forståelse av sin oppgave. Også av hensyn til lagrettemedlemmene selv mener utvalget at tidligere erfaring hos lagrettemedlemmene kan være hensiktsmessig. Lagrettesaker er ofte profilert i media, og det kan være tungt å gjøre tjeneste i slike saker for helt ferske lekdommere som er hentet rett fra folkeregisteret.

Utvalget viser i denne sammenheng til forslagene i en rapport fra en arbeidsgruppe ledet av lagmann Jan Martin Flod som ble lagt fram i juni 2000, om at antallet jurysaker skal reduseres slik at bare de aller mest alvorlige sakene skal gå for jury. 13 Forslaget innebærer at saker skal behandles med lagrette når påstått eller idømt straff i førsteinstans overstiger fire år i tillegg til at strafferammen må være over seks år, i motsetning til i dag, hvor det bare legges vekt på strafferammen. Dersom forslaget gjennomføres, vil belastningen på jurymedlemmene i den enkelte sak bli enda større enn i dag.

Krav om tidligere tjenestegjøring kan praktisk la seg gjennomføre ved at man rekrutterer lagrettemedlemmer fra utvalgene av meddommere i tingrettene for perioden forut for valget av lagrettemedlemmer. Muligheten for å bli valgt som lagrettemedlem etter først å ha blitt valgt som meddommer ved tingretten blir dermed ganske stor. Hvor stor denne muligheten blir, avhenger av hvor store utvalgene av lagrettemedlemmer skal være, dvs. hvor listen legges for tjenestehyppighet.

Ved krav om minst en periode tidligere tjenestegjøring, vil man ikke rekruttere personer fra den yngste aldersgruppen, siden de ikke har tjenestegjort som meddommere tidligere. Dersom den nedre aldersgrense for tjenestegjøring i tingretten økes til 21 år (se kapittel 6), vil dette innebære at nedre aldersgrense for tjenestegjøring i lagmannsretten blir 25 år. Dette tilsvarer den nedre aldersgrensen for lagdommere, jf. domstolloven § 54.

Så lenge juryordningen består, bør etter utvalgets syn de samme kvalifikasjonskravene gjelde for meddommerne i lagmannsretten som for lagrettemedlemmene. Noe annet vil bli upraktisk, ikke minst fordi man ellers ville måttet ha forskjellige utvalg for meddommerne og lagrettemedlemmer i lagmannsretten, og ikke ville kunne trekke meddommere og lagrettemedlemmer fra de samme utvalg slik som man gjør i dag. Antallet lagrettemedlemmer som gjør tjeneste pr. år er dessuten pr. i dag høyere enn antallet meddommere. I følge Justisdepartementets forretningsstatistikk for lagmannsrettene i 2001, var det hovedforhandling i til sammen 303 lagrettesaker og 480 meddomsrettssaker (bevisanker og begrensede anker med meddommere i straffesaker). Selv om antallet meddomsrettssaker er høyere, er likevel antallet lagrettemedlemmer som gjør tjeneste pr. år høyere enn antallet meddommere, fordi det er så mange flere lagrettemedlemmer pr. lagrettesak enn det er meddommere i meddomsrettssaker. Hvis man regner 10 lagrettemedlemmer pr. sak – i virkeligheten vil det være flere, ettersom lagretten settes med 11 eller 12 jurymedlemmer i vidløftige saker – og fire lekdommere pr. meddomsrettssak, blir tallet 3030 lagrettemedlemmer og 1920 meddommere. Tallet på lagrettemedlemmer vil bli enda høyere hvis man regner med alle som innkalles til en lagrettesak (vanligvis 16 inkludert varamedlemmer). Dersom bruken av jury på sikt innskrenkes vesentlig, eller ordningen skulle bli avviklet, jf. den pågående debatten om juryordningen, slik at retten settes som meddomsrett i de fleste av sakene som i dag behandles med jury, vil det imidlertid ikke lenger være noe praktisk behov for å stille krav om tidligere tjenestegjøring for meddommerne i lagmannsretten.

Kravet om tidligere tjenestegjøring for lagrettemedlemmer bør ikke være absolutt. Siden kravet sterkt begrenser personkretsen som kandidatene kan velges fra, må det være en viss anledning til å velge personer uten tidligere erfaring, slik at man ikke risikerer å «gå tom» for kvalifiserte meddommere/lagrettemedlemmer til lagmannsretten. Selv om antallet meddommere i førsteinstans er betraktelig større enn antallet som skal velges til utvalgene for anneninstans, må man regne med at en del faller fra pga. arbeidssituasjon, flytting, alder, sykdom etc. Etter utvalgets vurdering bør man kunne tillate at et fåtall av de valgte ikke tidligere har erfaring fra tingretten. I den enkelte sak vil likevel flertallet av lagrettens medlemmer være rekruttert fra forrige periodes utvalg for tingretten. Så vidt mulig bør imidlertid det valgansvarlige organet velge personer som har tjenestegjort som meddommer tidligere.

Ved krav om tidligere tjenestegjøring i tingretten, er det en noe større risiko for inhabilitet hos lekdommerne i lagmannsretten ved at de innkalles til tjenestegjøring i en sak de behandlet i tingretten. Dette må lagmannsretten ved uttrekning selv sørge for å kontrollere mot tingrettsdommen.

I stedet for å stille særlige krav til lagrettemedlemmene på valgtidspunktet, for eksempel i form av krav om tidligere tjenestegjøring, som foreslått ovenfor, kan man se for seg andre ordninger som kan kompensere for den manglende samarbeidseffekten mellom meddommere og fagdommere. En mulighet er å stille egne krav til lagrettens ordfører. Det mest nærliggende her er å stille et formelt krav om at vedkommende har gjort tjeneste som meddommer eller lagrettemedlem i en tidligere sak, slik som etter utvalgets erfaring i stor utstrekning er praksis i dag. I likhet med tilfellene nevnt ovenfor der man stiller krav til samtlige lagrettemedlemmer om tidligere tjenestegjøring, kan også dette medføre en del utfordringer av praktisk art, særlig tidlig i perioden. I den enkelte sak er det heller ikke nødvendigvis slik at den som tilfeldigvis har tjenestegjort en eller to ganger tidligere, er den som egner seg best til ordføreroppgaven. Etter utvalgets syn er derfor ikke dette noen god løsning. En annen mulighet er å stille krav om styrket veiledning eller opplæring av lagrettemedlemmer, både ved valget og i forkant av den enkelte sak. Det har blant annet vært foreslått at fagdommerne er til stede innledningsvis under lagrettens rådslagning for å sikre at de relevante spørsmål drøftes. 14 For øvrig er det interessant å sammenligne med Sverige, hvor det drives utstrakt opplæringsarbeid. I utgangspunktet er det domstolene som har ansvaret for å sørge for en «grunnutdannelse» av meddommerne (nämndemännen), men i praksis skjer mye av opplæringen gjennom meddommernes egen forening, Nämndemännens Riksförbund. Foreningen har eget medlemsblad, egen hjemmeside 15 , arrangerer temakvelder m.m.

Hvilken informasjon meddommerne og lagrettemedlemmene ved de norske domstolene får i dag, varierer noe. I Oslo byrett får meddommere se videoen «Meddommeres rettigheter og plikter» om morgenen før saken starter. Mange steder er imidlertid informasjonen begrenset til en enkel brosjyre utgitt av Justisdepartementet, som sendes ut enten i forbindelse med valget eller ved uttrekningen til den enkelte sak. Etter utvalgets syn gir ikke denne brosjyren verken meddommerne eller lagrettemedlemmene den nødvendige innsikt i oppgaven de skal utføre. Noe bedre innsikt vil nok kunne oppnås bare ved å revidere og forbedre brosjyren, og dessuten innføre en praksis der brosjyren sendes ut både i forbindelse med valget og sammen med innkallingen til den enkelte sak. Etter utvalgets syn bør man imidlertid, særlig når det gjelder lagrettemedlemmene, også styrke den muntlige veiledningen som skjer rett i forkant av rettsmøtet, for eksempel i form av video eller standardisert foredrag fra lagmannen

Når det gjelder krav til opparbeidelse av kompetanse i løpet av valgperioden, dvs. kompetanse i form av erfaring fra retten, og om man her skal skille mellom meddommere og lagrettemedlemmer, vises til kapittel 8.5.

7.7.3 Fagkyndige meddommere

De fagkyndige meddommerne oppnevnes i kraft av sin fagkunnskap innenfor ett eller flere felt. Oppnevningen må skje etter en vurdering av vedkommendes faglige kvalifikasjoner. Når det gjelder krav ut over dette, bør etter utvalgets syn det samme gjelde for de fagkyndige meddommerne som for de øvrige meddommerne.

7.7.4 Forliksrådsmedlemmer

Det følger av utvalgets mandat at utvalget skal vurdere om det bør stilles kvalifikasjonskrav til forliksrådsmedlemmene. Et spørsmål som da melder seg er om kravene til forliksrådsmedlemmene i så fall bør være andre enn kravene til meddommerne og lagrettemedlemmene.

Forliksrådsmedlemmene inngår ikke i noe kollegium med fagdommere og har fullt ansvar for både saksforberedelse, ledelse av forhandlingen og eventuelt domsresultat. I motsetning til meddommerne kan forliksrådsmedlemmene ikke få juridisk bistand fra fagdommere, dvs. at retten er uten juridisk kompetanse. 16 Ofte er det heller ikke juridisk kompetanse hos partene. Forliksrådsmedlemmene tar dessuten stilling til alle sider av saken, i motsetning til juryen som bare tar stilling til en avgrenset del.

Den pågående diskusjonen om organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet, herunder gjennomføring av Betalingsinnfordringsutvalgets forslag om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav (se kapittel 4.2), kan få betydning både for forliksrådenes fremtidige organisering og for deres oppgaver. Det samme gjelder Tvistemålsutvalgets forslag om forliksrådenes oppgaver i NOU 2001: 32 Rett på sak Bind A side 263 flg. Selv om forliksrådene i følge Tvistemålsutvalget bør beholde både meklingskompetanse og domskompetanse, og utvalget mener at forliksrådet fortsatt bør være en viktig meklingsinstitusjon, bør mekling etter utvalgets mening bli frivillig og ikke noe vilkår for saksanlegg ved tingretten. Samtidig mener Tvistemålsutvalget at domskompetansen bør fjernes der det er reelle tvister, og utvalget legger opp til enkle og oversiktlige saksbehandlingsregler for forliksrådet.

Den fremtidige organiseringen av forliksrådene, og forliksrådets fremtidige kompetanse, vil ha betydning både for hvem som skal velge forliksrådsmedlemmer og hvilke kvalifikasjoner forliksrådsmedlemmene trenger. Utvalget ønsker ikke å antesipere noen bestemte fremtidige løsninger på dette feltet, men vil komme med noen generelle synspunkter.

Selv om forliksrådenes kompetanse innskrenkes, er det trolig at forliksrådet også i fremtiden vil være et viktig meklingsorgan, og personlige kvalifikasjoner vil ikke bli mindre viktige. Først og fremst vil utvalget bemerke at det ikke kan se at det er noen grunn til at det skulle stilles færre formelle kvalifikasjonskrav til forliksrådsmedlemmer enn til meddommere og lagrettemedlemmer – som er tilfelle i dag. Når det gjelder grunnleggende krav til vandel, utelukkelsesgrunner, aldersgrenser etc., vises til kapittel 6 foran.

Når det gjelder personlige kvalifikasjoner ut over dette, stilles som nevnt i punkt 7.4.4 i dag ingen krav til personlig egnethet i loven, men Justisdepartementet fremhever i sitt rundskriv G-50/99 side 8 at det er «nødvendig at det til forliksrådsmedlemmer bare velges personer som i ethvert henseende er skikket for vervet». Resultatene av undersøkelser som Tvistemålsutvalget foretok (NOU 2001: 32 Rett på sak, vedlegg 4 og 5), viste at det var store variasjoner med hensyn til hvor godt forliksrådene fungerer, og at personlige kvalifikasjoner hos medlemmene er en svært viktig faktor.

På grunn av sin svært selvstendige og omfattende rolle, antar Lekdommerutvalget at forliksrådsmedlemmer utøver sine oppgaver best dersom de innehar særskilte personlige egenskaper og i tillegg gjerne har en viss faglig kompetanse, for eksempel administrativ, som godt kan være uformell (realkompetanse). Av punkt 7.7.2.1 fremgår det at Lekdommerutvalget ikke ønsker å beholde dagens krav om at meddommere og lagrettemedlemmer skal være «særlig skikket» til vervet, jf. domstolloven § 76. Lekdommerutvalget har overveid om et slikt eller et lignende krav likevel bør innføres for forliksrådsmedlemmer. Utvalget har kommet til at det kan ha en positiv effekt å lovfeste et krav om at forliksrådsmedlemmer skal være særlig personlig egnet til vervet.

Et annet spørsmål Lekdommerutvalget har vurdert, er om det bør stilles krav om bestemte faglige kvalifikasjoner i forliksrådet. Tilførsel av fagkompetanse (i første rekke juridisk) til forliksrådene eller deres sekretariater har vært diskutert flere ganger tidligere. I Småkravutvalgets utredning NOU 1982: 40 Forliksrådsordningen ble spørsmålet grundig vurdert, og bortsett fra en dissens var det enighet om at dette ikke var veien og gå. Justisdepartementet sluttet seg til dette, men påpekte at det er adgang til å velge jurister inn i forliksrådet og at dette av og til vil kunne være naturlig (Ot.prp. nr. 47 (1985–86) side 43). Stortingets justiskomité uttalte ved behandlingen av forslaget om utvidelse av forliksrådets domskompetanse i 1993 at det var grunn til å vurdere om rådet bør tilføres juridisk ekspertise når det ble alminnelig adgang til å bruke advokat under domsforhandlingene. Det ble forutsatt at ordningen burde gjennomgås etter å ha virket en stund.

Spørsmålet er tatt opp igjen av Tvistemålsutvalget. Tvistemålsutvalget mener man ikke bør bygge ut forliksrådene til å bli ordinære domstoler med jurist som formann. Utvalget viser til at dagens domstolshierarki med tre ordinære rettsinstanser er hensiktsmessig, og at man heller bør konsentrere ressursene om å gjøre tingrettene til en slagkraftig enhet med mulighet til å tilby førstelinjes domsbehandling av alle sakstyper enn å bygge ut en ny domstolstype med lokal tilknytning på nivået under. Videre uttaler utvalget at man heller bør satse på å utvikle en tilfredsstillende prosessordning for småkrav ved den ordinære førsteinstans enn å etablere lokale domstoler under tingrettene. Utvalget skriver blant annet:

«Det er også en fare for at man ved å gjøre forliksrådet til et fagdommerorgan vil miste det som er forliksrådenes viktigste fortrinn, nemlig evnen til å behandle et meget stort antall små saker på en rask, enkel og uformell måte, med vekt på å finne praktiske løsninger. I samsvar med en slik oppfatning bør tyngden i konfliktløsningstilbudet på grunnplanet legges på mekling, ikke pådømmelse av tvister, men supplert med en viss avgjørelsesmyndighet som utvalget kommer tilbake til.

Alternative løsninger på behovet for juridisk forsterkning av forliksrådene fremstår etter utvalgets oppfatning heller ikke som realistiske. Å styrke sekretariatsfunksjonene med jurist ville innebære en fare for pulverisering av ansvaret for avgjørelsene når dommerne selv ikke er jurister. Enhver form for ad hoc-preget bistand vil være vanskelig å forene med uavhengighetskravet. Heller ikke Småkravsutvalget fant andre realistiske alternativer enn bruk av jurist som formann.»

Et alternativ til krav om juridisk kompetanse i forliksrådet kan være å kreve økonomisk eller administrativ kunnskap eller erfaring hos forliksrådsmedlemmene, eller eventuelt bare hos formannen. Men mange av de samme motforestillinger gjør seg gjeldende her. Dersom forliksrådets oppgaver i fremtiden blir slik som foreslått av Tvistemålsutvalget, vil dessuten, så vidt Lekdommerutvalget kan forstå, behovet for fagkunnskap i forliksrådet minske til fordel for behovet for personlig egnethet uavhengig av faglig erfaringsbakgrunn og utdannelse. Lekdommerutvalget slutter seg derfor i det vesentlige til Småkravsutvalgets og Tvistemålsutvalgets konklusjoner. For å understreke overfor kommunene og allmennheten at valget av forliksrådsmedlemmer ikke er noe politisk valg, bør det imidlertid etter utvalgets syn gjøres visse endringer i valgreglene ellers, se nærmere om dette i kapittel 8.

7.7.5 Skjønnsrettsmedlemmer

Kravene som skal stilles til skjønnsrettsmedlemmer bør etter utvalgets vurdering være lik kravene som stilles til de fagkyndige meddommerne. Utvalget viser derfor til punkt 7.7.3 foran.