5 Lekdommere i utenlandsk rett

5.1 Innledning

I dette kapittelet vil utvalget kort redegjøre for bruk og valg av lekdommere i andre land. Fremstillingen er avgrenset til å gjelde de nordiske land samt i England, USA og Tyskland.

5.2 Sverige

Lekdommerinnslaget i Sverige består i hovedsak av meddommere ( nämndemän ) ved de alminnelige domstoler og ved forvaltningsdomstolene. I visse saker brukes lekdommere med spesialkompetanse, dvs. en form for fagkyndige meddommere. Dessuten forekommer lekdommere i form av interesserepresentanter i visse sakstyper, bl.a. arbeidsrettssaker og husleiesaker. Jury brukes bare i saker om trykkefrihet etter Tryckfrihetsförordningen 1949: 105 og i ytringsfrihetssaker etter Yttrandefrihetsgrundlagen. Sverige har aldri innført jury i alminnelige straffesaker.

Av Sveriges ca. 8000 meddommere tjenestegjør over 6000 ved landets 97 førsteinstansdomstoler ( tingsrätter ), mens nærmere 500 gjør tjeneste ved noen av de seks anneninstansdomstolene ( hovrätter ). De øvrige tjenestegjør i forvaltningsdomstolene. I snitt innkalles hver meddommer ca. en gang i måneden.

Ved hovedforhandling i straffesaker i tingsrätten settes retten vanligvis med en fagdommer og tre meddommere. Ved forfall er retten domfør med bare to meddommere. I alvorlige straffesaker forsterkes lekdommerinnslaget til fem. I særlig kompliserte og langvarige saker kan retten utvides med ytterligere en meddommer og en fagdommer. Ved straffesaker i hovrätten er retten domfør med tre fagdommere og to meddommere, en sammensetning som ved behov kan utvides til fire fagdommere og tre meddommere. Dersom det ikke er aktuelt å idømme annet enn bøter, er lekdommere ikke nødvendig.

Lekdommere deltar som hovedregel ikke i sivile saker. Unntak er visse familierettslige saker der de alminnelige meddommerne deltar, og visse sakstyper der det er behov for særlig fagkyndighet.

I forvaltningsdomstolene settes retten som hovedregel med tre meddommere og en fagdommer i førsteinstans ( länsrätten ). I kammarrätten , som er anneninstans, avgjøres sakene vanligvis av tre fagdommere. I visse tilfelle, når det er fastsatt i loven, kompletteres disse av to meddommere.

Meddommerne velges av kommunestyret eller fylkestinget, avhengig av om det dreier seg om meddommere til tingsrätten eller til de øvrige domstolene. Antallet meddommere som skal velges bestemmes av domstolene – som hovedregel av anneninstansen etter forslag fra førsteinstansene (med unntak av førsteinstansdomstolene i de største byene, som får bestemme antallet selv). Meddommerne velges for fire år om gangen fra en personkrets som er foreslått av de politiske partiene som er representert i kommunestyret eller fylkestinget. Valgperioden sammenfaller med perioden for de politiske valgene. Valgbare er alle myndige svenske statsborgere som er registrert i folkeregisteret som bosatt i kommunen (for valg til tingsrätten) eller i fylket (for valg til de øvrige domstolene). Det stilles ingen spesifikke krav til meddommernes skikkethet. Men som i Norge er visse yrkesgrupper utelukket fra valg, deriblant dommere og andre ansatte ved domstolene, tjenestemenn ved påtalemyndigheten eller politiet og advokater, jf. rättegångsbalken (RB) kapittel 4 § 6. For forvaltningsdomstolene gjelder ytterligere begrensninger når det gjelder yrke (bl.a. ansatte i skatteetaten).

Godtgjørelsessystemet er om lag som i Norge: meddommere får erstattet tapt arbeidsinntekt som følge av tjenesten i retten, eller, om de ikke taper arbeidsinntekt, 300 Sek pr. dag i godtgjørelse. I tillegg får de kostgodtgjørelse samt dekket reiseutgifter etter reglene som gjelder for statsansatte i sin alminnelighet.

Det velgende organ skal etter RB kapittel 4 § 7 tilstrebe at meddommerutvalgene får en allsidig sammensetning med hensyn til alder, kjønn og yrke. Men som i Norge har lekdommerutvalgene blitt kritisert for å ikke speile befolkningssammensetningen når det gjelder blant annet alder og sosial og etnisk bakgrunn. De eldste aldersgruppene er overrepresentert. Meddommerne har gjennomgående høyere inntekter enn befolkningen ellers. De fleste meddommere har partipolitisk bakgrunn. I Sverige er det ikke egne utvalg av menn og kvinner, og tidligere har det vært noe overvekt av menn i utvalgene. I dag er imidlertid kjønnsfordelingen jevn.

Det er domstolen selv som bestemmer hvordan de valgte meddommerne skal tas ut til sakene. Det er ikke noe krav om at uttrekningen skal skje tilfeldig. Det er ikke uvanlig at det tas hensyn til partitilhørighet (som fremgår av utvalgslistene), dvs. slik at meddommerne i den enkelte sak «balanserer» politisk. Det kan også tas hensyn til spesialkunnskaper hos meddommerne, selv i saker der ikke slik kunnskap er krevd etter loven.

Høsten 2000 besluttet den svenske regjeringen å nedsette en komite – Nämndemannakommitteén – som har som sin hovedoppgave å se på rekrutteringen av meddommere, med tanke på å få til en mer allsidig rekruttering. Med enkelte unntak består komiteen av medlemmer av den svenske Riksdagen. Komiteens utredning skal i henhold til mandatet avleveres innen 30. juni 2002.

5.3 Danmark

I den danske strafferettspleien deltar lekfolk som meddommere ( domsmænd ) i første- og anneninstans ( byretten og landsretten ), og som jurymedlemmer (nævninger) i landsretten. I byretten settes retten med en fagdommer og to meddommere. Meddommerne har individuell stemmerett, men ved dissens offentliggjøres ikke hvem som dissenterer. Mer alvorlige straffesaker – der påstanden er fire års fengsel eller mer – starter i landsretten, dvs. i annen instans. I landsretten avgjøres skyldspørsmålet av en jury med 12 medlemmer, som svarer «ja» eller «nei» på de tre fagdommernes spørsmål. Om juryen finner tiltalte skyldig, foretas straffutmålingen av juryen og de tre fagdommere, hvor de tre sistnevnte har fire stemmer hver. Fagdommerne har anledning til å sette juryens avgjørelse til side dersom de finner bevisene for fellende dom utilstrekkelige. Ankesaker, dvs. straffesaker som er anket fra byretten, avgjøres av et kollegium med tre fagdommere og tre lekdommere. Ved like stemmetall vinner det for tiltalte gunstigste synet.

Domsmænd og nævninger velges hvert fjerde år. Personer som anses kvalifisert til vervet uttas til en grundliste i kommunen. Formelt uttas medlemmene til listen av en kommunal komite, grundlisteutvalget. I de fleste kommunene er det de politiske partiene som nominerer kandidater til grunnlisten. Grunnlisten oversendes landsrettens president. Byrettens domsmandsutvalg og landsrettens nævninge- og domsmandsutvalg dannes deretter ved loddtrekning fra grunnlisten.

Hver lekdommer forventes å gjøre tjeneste ca. fire ganger pr. år, jf. retsplejeloven § 78.

Lekdommerne skal anses «egnede til at virke som nævninger eller domsmænd», jf. retsplejeloven § 68. For øvrig kan man etter retsplejeloven § 69 velges som lekdommer dersom man har stemmerett til Folketinget, og man ikke fyller 70 år innen utløpet av fireårsperioden eller på grunn av åndelige eller legemlig svakhet eller utilstrekkelig kjennskap til dansk er ute av stand til å oppfylle forpliktelsene som lekdommer. En rekke yrkesgrupper er utelukket fra valg, herunder bl.a. advokater, domstolenes og anklagemyndighetenes personale og prester, jf. retsplejeloven § 70. Videre kan en rekke persongrupper begjære seg fritatt fra vervet.

Lekdommerne skal utgjøre et allsidig sammensatt utsnitt av den danske befolkning, jf. bekendtgørelse om grundlister nr. 809 av 5. desember 1990 § 4. Det skal tilstrebes lik representasjon av de ulike aldersklasser og av menn og kvinner. Som i Sverige er det heller ikke i Danmark egne utvalg for menn og kvinner.

Lekdommerne godtgjøres med 600 danske kroner pr. dag eller del av dag de gjør tjeneste.

Det danske Justitsministeriet foretok i 2000 en undersøkelse av lekdommernes representativitet og kommunenes fremgangsmåte ved utvelgelse av personer til grunnlisten. I korte trekk viste undersøkelsen at det blant lekdommerne er overvekt av menn, som riktignok ikke er særlig stor (52, 8 % mot 47,2 %), videre at det er overrepresentasjon av aldersgruppene over 45 år og særlig stor underrepresentasjon av aldersgruppen 18–19 år. Lekdommerne har gjennomgående høyere utdannelse enn befolkningssnittet (selv korrigert for aldersskjevheten). Det er også en større andel av lekdommerne enn av hele befolkningen som er toppledere eller er lønnsmottakere på høyt nivå eller mellomnivå. Lekdommerne er imidlertid ganske representative med hensyn til andelen av selvstendig næringsdrivende. Av lønnsmottakerne er det imidlertid en overvekt av offentlig ansatte, særlig blant menn. Det er en klar underrepresentasjon av lekdommere med innvandrerbakgrunn.

For tiden pågår det en debatt om det danske nævningesystemet. Bl.a. har Retsplejerådet i betenkning nr. 1352/1998 anbefalt en reform av systemet, herunder at nævningesaker skal behandles i byretten i førsteinstans. Den danske regjeringen har ikke tatt stilling til forslaget, blant annet fordi det har sammenheng med Retsplejerådets betenkning nr. 1401/2001 om reform av den civile retsspleje I (Instansordningen, byrettenes sammensetning og alminnelige regler om saksbehandlingen i første instans) og med betenkning nr. 1398/2001 fra Domstolenes Strukturkommisjon som bl.a. inneholder forslag om færre og større rettskretser. Regjeringen ønsker å ta stilling til forslagene samlet.

5.4 Finland

Som i de øvrige nordiske land er det også i Finland lang tradisjon for bruk av lekdommere. Det er meddommerne ( nämndemän ) som utgjør det lege element i de finske domstoler. Finnene har aldri hatt jury. Argumentene for meddommersystemet er mye av de samme som vi kjenner igjen fra den norske debatten om lekdommeres deltakelse i rettspleien (se nærmere kapittel 7). Det nåværende meddommersystemet er fra 1993, da den finske «Underrättsreformen» fant sted. Det er etter det utvalget kjenner til ikke planlagt noen utredning eller endring av systemet i nær fremtid.

Meddommere deltar bare i førsteinstans, dvs. i tingsrätten . Tingsrätten skal settes med meddommere i alle straffesaker og i visse sivile saker (bl.a. familiesaker), men siden den typen sivile saker sjelden kommer så langt som til hovedforhandling, deltar meddommerne i praksis bare i straffesaker. Vanligvis settes retten med tre meddommere og en fagdommer.

Som i Norge og Sverige velges meddommerne av kommunestyrene for fire år om gangen. Valgbare er finske statsborgere som har fylt 25 år, men ikke 63 år, og som er bosatt i en kommune som tilhører tingsrettens rettskrets. Personen skal «råda över sig själv och sin egendom» (tingsrättslagen § 6). I praksis betyr dette at vedkommende ikke skal være konkurs eller umyndiggjort. Personen skal dessuten «anses vara lämplig att verka som nämndeman». Som i Norge er visse yrkesgrupper «diskvalifisert», bl.a. advokater og ansatte ved domstoler og straffanstalter. I så stor grad som mulig skal nämndemännen som velges være representative i forhold til kommunens alders-, nærings-, språk- og kjønnsfordeling. I praksis er det en overvekt av menn (2/3), og dessuten overrepresentasjon av bønder, pensjonister og hjemmeværende. Flertallet er politisk aktive.

Det er det finske Justisdepartementet som fastsetter antallet meddommere ved tingsrätterna. I beregningen ser man hen til innbyggertallet i kommunen (tingsrättsförordningen § 13). I dag er det totalt 3722 meddommere i Finland. Det lave antallet innebærer at hver enkelt meddommer gjør tjeneste betydelig oftere enn det som er vanlig i Norge. Målsettingen er iht. tingsrättsforskriften § 15 at hver meddommer i snitt skal gjøre tjeneste ca. 12 dager pr. år, dvs. en dag i måneden.

Staten betaler meddommerne 59 euro (ca. 450 kroner) for dager kortere enn 6 timer, ca. 84 euro (ca. 640 kroner) for dager 6–9 timer og 109 euro (ca. 830 kroner) for dager over 9 timer. I tillegg får de kostgodtgjørelse, samt dekket reiseutgifter og eventuell tapt arbeidsfortjeneste. Satsene ble sist endret i 1993.

5.5 England

Det engelske rettssystemet kjennetegnes av et stort lekmannsinnslag i den dømmende virksomheten. Faktisk er majoriteten av dommerne i det engelsk rettssystemet ikke-jurister. Dette skyldes særlig det store antallet – ca. 30 000 – dommere uten juristutdannelse som tjenestegjør som Lay Magistrates, også kalt «fredsdommere» (Justices of the Peace), i Magistrates Courts.

Det engelske rettssystemet er bygd opp med House of Lords som høyeste domstol, hvor både sivile saker og straffesaker behandles. Det neste nivået er The Supreme Court of Judicature som består av tre forskjellige domstoler – Court of Appeal, High Court og Crown Court. Den første av disse behandler både sivile saker og straffesaker, mens High Court utelukkende behandler sivile saker og Crown Court bare behandler straffesaker. Under The Supreme Court of Judicature finner vi County Courts og Magistrates Courts. Førstnevnte domstol behandler enklere sivile saker i første instans, mens Magistrates Courts, hvor dommerne utelukkende er lekfolk, behandler enklere straffesaker (opp til seks måneders fengsel), familiesaker og enkelte andre sivile saker.

Magistrates Courts behandler ca. 98 % av alle straffesaker som behandles ved engelske domstoler. Fredsdommerne har således stor betydning i engelsk strafferettspleie. Fredsdommerne tjenestegjør vanligvis i grupper på tre, men i visse enkle saker kan de ha dommeransvaret alene. En fredsdommer kan få bistand av en juridisk utdannet rådgiver (Clerk of the Justices), men denne deltar ikke i beslutningene og fredsdommerne er ikke bundet av hans eller hennes forslag. I praksis har imidlertid rådgiveren betydelig innflytelse.

Fredsdommere gjør også tjeneste i Crown Court i forbindelse med behandling av anker over avgjørelser fra Magistrates Courts, da som medlemmer av en meddomsrett bestående av en fagdommer og 2–4 lekdommere.

Fredsdommerne oppnevnes av kommunale komiteer. Nomineringer forekommer, men vanligvis melder kandidatene sin interesse selv. Kravet til de som oppnevnes er at de må være fylt 21 år, maksimum 60 år, ikke bosatt mer enn 15 miles fra domssognets grenser og egnet for oppgaven. For å fungere som fredsdommer må man gjennomgå en kortere utdannelse, som hovedsakelig består i å delta i rettssaker som observatør, og full kompetanse som fredsdommer oppnås først etter at det første tjenesteåret er gjennomført. Fredsdommerne må tjenestegjøre minst 26 dager pr. år og delta i videreutdannelse hvert tredje år for å beholde tjenesten. De oppnevnes ikke for noen bestemt periode, men kan bli i tjenesten til de når pensjonsalderen. Tjenesten som fredsdommer er ulønnet.

De mer alvorlige straffesakene behandles i Crown Court. De mest alvorlige sakene (for eksempel drap og ran) skal behandles i Crown Court. I de andre sakene kan tiltalte velge om han vil at saken skal behandles i Magistrates Courts eller i Crown Court. Tiltalte kan nektes behandling i Magistrates Courts dersom dommerne der finner saken for alvorlig. Tiltalte kan aldri nektes behandling i Crown Court. 1 I Crown Court behandles saker med nedre strafferamme på minst to års fengsel med jury, såfremt tiltalte ikke har tilstått eller avstått retten til jury. I så fall avgjøres saken bare av fagdommere.

Juryen i Crown Court består av 12 personer som velges slumpmessig fra manntallet blant personer mellom 18 og 70 år. Juryen avgjør bare skyldspørsmålet. For fellende dom skal juryen i utgangspunktet være enig, men under visse forutsetninger er det tilstrekkelig at 10 av 12 jurymedlemmer er enige.

Som i Norge er etniske minoriteter underrepresentert i britiske juryer. I den store engelske strafferettsutredningen fra 1996 – The Royal Commission on Criminal Justice – foreslås at enten forsvarersiden eller aktoratet skal kunne foreslå at juryen besettes med opp til tre innvandrere. Det foreslås også at det skal være mulig å be om at noen av innvandrerne skal komme fra tiltaltes eller offerets egen etniske gruppe.

Gjennom regelverksendringer de senere år har det blitt åpnet for at flere saker kan gå direkte for Magistrates Courts, som har en raskere og enklere saksbehandling enn Crown Court og hvor sakene behandles uten jury. Økonomi har vært en bakenforliggende årsak til disse endringene, ettersom jurysystemet er dyrt å administrere. 2 Det har de senere år vært en del fokus på bruk av jury i straffesaker, særlig i økokrimsaker. Det engelske sivildepartementet (Home office) har foreslått endringer i jurysystemet for slike saker, bl.a. at jurymedlemmene skal velges etter spesielle kriterier eller at juryen skal byttes ut med meddomsrett, men forslagene er fortsatt under debatt.

5.6 USA

I henhold til den amerikanske konstitusjonen skal alle straffesaker behandles med jury. Bare riksrettssaker og visse bagatellmessige saker (for eksempel trafikkforseelser) er unntatt. Jurymedvirkning er også en konstitusjonell rettighet i sivile saker der tvistegjenstandens verdi overstiger 20 dollar.

Som i England er det imidlertid i stor grad opp til partene selv om saken skal gå for jury, og i praksis avgjøres de fleste saker uten jury. Flertallet av straffesaker avgjøres av en juridisk dommer alene, vanligvis pga. tilståelse eller systemet med «plea bargaining». Det samme gjelder sivile saker, der partene som regel velger bort den kostbare juryen. Like fullt tjenestegjør over en million amerikanere hvert år i jurysaker.

Juryen består vanligvis av 12 personer. I visse domstoler og ved visse mindre alvorlige straffesaker tillates mindre juryer med seks medlemmer.

Vervet som jurymedlem regnes som en borgerplikt. Visse yrkesgrupper kan be seg fritatt fra vervet. Jurymedlemmer må være amerikanske statsborgere, over 18 år, ustraffede og ha vært registrert bosatt i domssognet i minst ett år. Jurymedlemmene trekkes tilfeldig fra manntallet, direkte til den enkelte sak. Det er en ganske omstendelig prosess, og på grunn av fritakssøknader, manglende returnering av svarskjemaer etc. i tillegg til retten til utskyting både av uhildede kandidater og dessuten partenes rett til å skyte ut et visst antall medlemmer uten å oppgi noen grunn, er antallet som innkalles til en enkelt jurysak høyt. 3

5.7 Tyskland

I sivile saker deltar det en form for fagkyndige lekdommere i spesielle sakstyper (for eksempel i arbeidsrettslige tvister eller skattesaker). Dessuten er det innført en spesiell yrkeskategori, såkalte Rechtspfleger , som har avlagt Rechtspfleger-eksamen etter å ha gjennomgått et treårig forberedende studium hvor halvdelen av studietiden er viet jus, og den andre halvdelen praksis. En Rechtspfleger kan i en viss utstrekning behandle enklere tvistemål og visse straffeprosessuelle beslutninger om for eksempel beslag.

I straffesaker deltar meddommere – såkalte Schöffer – både i førsteinstans ( Amtsgericht ), hvor det er to lekdommere sammen med en eller to fagdommere, og i annen instans ( Landgericht ), hvor retten settes med to lekdommere og tre fagdommere. Enkelte alvorlige straffesaker går direkte for Landgericht, også med sammensetningen to lekdommere og tre fagdommere.

Lekdommerne er likestilt med fagdommerne når det gjelder ansvar og stemmerett, men i motsetning til i Norge offentliggjøres ikke eventuelle dissenser dommerne i mellom.

Å tjenestegjøre som Schöffer er en borgerplikt. Kandidatene velges hvert fjerde år av kommunene. Politiske partier, organisasjoner og privatpersoner nominerer kandidater. Valgbar er tyske statsborgere over 25 år som ikke har tidligere fengselsstraffer eller er konkurs. Kandidatene som godkjennes med to tredjedels majoritet i kommunestyret velges deretter av en delstatsnemnd enten som ordinære meddommere (Hauptschöffen) eller som varameddommere (Hilfschöffen). Ved valget skal det søkes å få til et representativt utvalg når det gjelder kjønn, alder og sosial stilling.