4 Dagens ordning med lekdommerdeltakelse

4.1 Innledning

De fleste tvister løses i minnelighet mellom partene. Noen tvister trenger man imidlertid hjelp til å løse. 1 I Norge har vi en rekke tvisteløsende organer, både private og offentlige. Voldgiftsrettene er eksempler på private tvisteløsende organer. Det er også de ulike klage- eller reklamasjonsnemndene som løser tvister mellom private i kunde/klientforhold. Av de offentlige tvisteløsende organene står domstolene særlig sentralt.

Vi skiller mellom de alminnelige domstolene og s ærdomstolene . Hovedtyngden av den dømmende virksomhet i Norge utøves av de alminnelige domstolene. Disse er oppregnet i domstolloven § 1 og består av Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene, tingrettene og forliksrådene. 2

Særdomstolene er opprettet for å behandle spesielle, avgrensede sakstyper. Til særdomstolene hører blant annet vergemålsrettene, jordskifterettene, Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, Arbeidsretten og Riksretten, jf. domstolloven § 2.

Enkelte offentlige tvisteløsende organer har klart dømmende funksjoner uten at de regnes som formelle domstoler. Dette gjelder i første rekke Trygderetten, Utlendingsnemnda og fylkesnemndene for sosiale saker. Vi har også offentlige tvisteløsende organer uten dømmende funksjoner, for eksempel konfliktrådene. Disse har som oppgave å megle der en eller flere personer har påført andre skade, tap eller krenkelse. I visse tilfelle kan straffesaker overføres til megling i konfliktråd. Idømmelse av straff kan imidlertid bare foretas av de alminnelige domstolene.

Både de alminnelige domstolene og særdomstolene har brede innslag av lekdommere ved siden av det man gjerne kaller fagdommere . Utvalget skal i henhold til mandatet gjennomgå reglene for valg og uttaking av lekdommere. Med lekdommere siktes etter mandatet til forliksrådsmedlemmer, lagrettemedlemmer, meddommere og skjønnsrettsmedlemmer (skjønnsmenn). Utvalget legger til grunn at det er spørsmål knyttet til lekdommerne i de alminnelige domstolene utvalget skal utrede. Utredning av spørsmål knyttet til lekdommere i særdomstolene eller lekfolk i andre tvisteløsende organer enn domstolene – for eksempel meglerne i konfliktrådene – faller således utenfor utvalgets mandat.

4.2 Nærmere om de alminnelige domstolene. Instansordningen og saksgangen

Det er vanlig å regne med tre nivåer – eller instanser – i det norske domstolshierarkiet: Tingrettene (tidligere herreds- og byrettene) som første instans, lagmannsrettene som annen instans og Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg som tredje og siste instans.

Hovedregelen om at sivile saker skal starte i forliksrådet innebærer at disse sakene egentlig kan behandles på fire nivåer. Men siden forliksrådene ikke behandler straffesaker, og siden det er en rekke unntak fra hovedregelen om at sivile saker skal starte i forliksrådet, regner man ikke forliksrådene med i den «ordinære» instansrekken.

Det er ca. 440 forliksråd i Norge, normalt ett i hver kommune. Selv om forliksrådene er en integrert del av vår statlige rettspleie, er det kommunene som har det administrative og økonomiske ansvaret for forliksrådene. Daværende lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling Knut Helge Reinskou avga i februar 1997 en enmannsutredning der han foreslo at staten skal overta ansvaret for den sivile rettspleie på grunnplanet i sin helhet, herunder ansvaret for forliksrådene. Forslaget har fått tilslutning fra flere hold, blant annet av Domstolkommisjonen i NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet. Forslaget vurderes av Justisdepartementet som ledd i det pågående arbeidet med den sivile rettspleie på grunnplanet, sammen med andre reformforslag av betydning for forliksrådene, blant annet forslaget i NOU 1992: 35 Effektivisering av betalingsinnfordring mv. om at ubestridte krav skal kunne inndrives direkte. Forslaget om direkte inndrivelse av uimotsagte krav vil kunne få stor betydning for forliksrådets saksmengde.

Vi har 92 tingretter fordelt på 87 distrikter, såkalte domssogn . Vanligvis er det en tingrett i hvert domssogn, men i enkelte domssogn (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger) er det flere domstoler på tingrettnivå, delt inn etter sakstyper/oppgaver. Disse domstolene dekker til sammen ansvarsområdet til en fullfaglig domstol. Vi har videre seks lagmannsretter fordelt på seks distrikter, lagdømmer. Hvert lagdømme er inndelt i flere rettskretser; lagsogn . Alene øverst i hierarkiet med hele landet som sin rettskrets har vi Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Stortinget besluttet våren 2001 en omfattende sammenslåing av domstoler på tingrettnivå, herunder organisering av domstolene i de største byene som fullfaglige enheter (Innst. St. nr. 242 (2001–2002)). De første endringene vil skje med virkning fra årsskiftet 2002–2003. Det vil ta flere år før sammenslåingene er fullt ut gjennomført over hele landet.

Saksgangen – sivile saker

Svært mange saker starter i forliksrådet med obligatorisk mekling. Hvis ikke meklingen fører frem, har forliksrådet relativt omfattende mulighet til å avsi dom i saken. 3 Alle saker som er pådømt i forliksrådet kan ankes inn for tingretten. Saker som er avgjort av tingretten kan ankes inn for lagmannsretten forutsatt at saken gjelder spørsmål av en viss verdi. Det samme gjelder for anker til Høyesterett. Anker til Høyesterett må dessuten først behandles av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget kan nekte å fremme anker for Høyesterett, for eksempel hvis det er klart at anken ikke vil føre frem eller hvis verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold tilsier at den tas under behandling.

Saksgangen – straffesaker

Alle straffesaker starter i tingretten. Tingrettens avgjørelse kan ankes til lagmannsretten. Når det gjelder saker med strafferamme mindre enn seks år, kan lagmannsretten nekte å fremme anken blant annet hvis den finner det klart at anken ikke vil føre frem. Skyldspørsmålet kan bare prøves i to instanser, dvs. først i tingretten og deretter i lagmannsretten. Bare straffeutmåling, saksbehandling og lovanvendelse kan bringes inn for Høyesterett som siste instans. Kjæremålsutvalget kan dessuten nekte å fremme en anke til Høyesterett dersom den ikke gjelder spørsmål av prinsipiell interesse eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvet i Høyesterett.

4.3 Lekdommere i domstolene

I Norge har vi – i internasjonalt perspektiv – et relativt stort innslag av lekdommere i domstolene. De fleste vestlige land bruker lekdommere i domstolene i en eller annen form. Det er ikke noe krav om lekdommerdeltakelse etter internasjonale eller folkerettslige konvensjoner. På den annen side er det heller ikke noe til hinder for dette. Den europeiske menneskerettsdomstol har i flere avgjørelser lagt til grunn at det ikke er noe vilkår for at et organ skal kunne betraktes som domstol, at det utelukkende eller overveiende består av fagdommere. 4

Hos oss deltar lekdommere særlig i strafferettspleien. Men også i sivile saker er det innslag av lekdommere.

Ved de alminnelige domstolene finner vi lekdommere som medlemmer av forliksrådet , som meddommere i tingretten og i lagmannsretten og som lagrettemedlemmer , og dessuten som skjønnsrettsmedlemmer (loven bruker betegnelsen skjønnsmenn , men utvalget har i denne utredningen valgt å bruke den kjønnsnøytrale betegnelsen skjønnsrettsmedlemmer). Også særdomstolene har et betydelig innslag av lekdommere. Mest viktig i praksis er her Arbeidsretten og jordskifterettene. I Høyesterett er det ikke lenger innslag av lekdommere, etter at ordningen med forretningskyndige medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg i enkelte saker etter konkurslovgivningen ble opphevet i 1984.

Det leke innslaget i de alminnelige domstoler består i tillegg til lekdommere av rettsvitner . Rettsvitnene har ingen dømmende funksjon. Deres oppgave er å være et kontrollelement i saker hvor fagdommeren er enedommer, først og fremst straffesaker i tingretten (forhørsrettssaker, se nærmere punkt 4.5.2.1 og note 6). Rettsvitner skal «nøye følge forhandlingene og gjøre oppmerksom på misforståelser eller feil i oppfatningen eller nedtegningen av det som foregår, jf. domstolloven § 103. Rettsvitner oppnevnes av vedkommende domstol blant de som er oppført i «det seneste manntall for kommunale valg i domssognet» jf. domstolloven § 101. Siden rettsvitnene ikke har noen dømmende funksjon og dermed heller ikke er lekdommere, faller det utenfor utvalgets mandat å foreta noen nærmere vurdering av disse.

Vi finner ulike modeller for lekdommerdeltakelse i de alminnelige domstolene. Forliksrådet består bare av lekdommere – se nærmere under punkt 4.5.1 nedenfor – og der er derfor lekdommerne enerådende. I de øvrige domstolene opereres det med en blandingsmodell, som kan opptre i to former:

• lekdommerne og fagdommerne sitter sammen i et kollegium, hvor lekdommerne deltar og har individuell stemmerett på lik linje med fagdommeren. Dette inkluderer de tilfellene der fire lagrettemedlemmer tiltrer retten ved straffeutmåling i jurysaker (se nærmere punkt. 4.5.2.2)

• lekdommerne danner et eget kollegium (lagretten, «juryen») som har eneansvar for avgjørelsen av en del av saken (skyldspørsmålet i straffesaker). Retten – de tre fagdommerne – kan imidlertid etter omstendighetene sette lagrettens avgjørelse til side, jf. straffeprosessloven §§ 376 a – c.

Felles for tilfellene hvor retten settes med lekdommere, er at lekdommerne alltid er i flertall.

4.4 Forholdet mellom fagdommere og lekdommere. Fagdommeres og lekdommeres rettslige stilling

Grensen mellom fagdommere og lekdommere er ikke definert i domstolloven. Begrepet lek stammer fra greske laikos , «som tilhører folket», og det brukes vanligvis i betydningen ufaglærd eller ulærd. For lekdommere stemmer dette i den forstand at det ikke er noe krav om at de skal være jurister, i motsetning til det som gjelder for de fleste fagdommere. Det at man er jurist er imidlertid ikke til hinder for at man velges som lekdommer. Samtidig finnes det fagdommere som ikke er jurister. Fagdommerne i de alminnelige domstolene er riktignok alltid jurister, men i særdomstolene finnes det dommere med annen faglig bakgrunn som likevel naturlig regnes som fagdommere. For eksempel ledes jordskifterettene av personer med utdannelse fra Norges Landbrukshøyskole.

Selv om de fleste lekdommere velges uavhengig av yrke eller fagkunnskap, gjelder dette ikke alle. Noen velges nettopp fordi han eller hun besitter en viss fagkunnskap. Et eksempel på dette er medlemmene i de særlige utvalgene av fagkyndige meddommere som opprettes i medhold av domstolloven § 72, for eksempel utvalgene av regnskapskyndige eller håndverkskyndige.

Ofte vil man kunne regne alle dommere som trekkes eller oppnevnes til å gjøre tjeneste i en bestemt sak eller for en bestemt periode som lekdommere, mens de som er fast tilsatte eller utnevnte dommere er fagdommere. Men også fagdommere kan oppnevnes for en enkelt sak eller for begrenset tid, jf. pkt. 4.4.1.

Et trekk som skiller lekdommere i de alminnelige domstolene fra fagdommere er at lekdommerne er folkevalgte i den forstand at de velges av kommunestyret (meddommere, lagrettemedlemmer og forliksrådsmedlemmer) eller av fylkestinget (skjønnsrettsmedlemmer), mens fagdommerne vanligvis er utnevnt eller konstituert i statsråd og arbeidsrettslig sett er statstilsatte – se nærmere nedenfor under pkt. 4.4.1. Man kan således snakke om «folkedommere» kontra «statsdommere». 5

Etter utvalgets syn gir betegnelsene «folkedommere» og «statsdommere» en god beskrivelse av forskjellen mellom de ulike dommerne i de alminnelige domstolene, som er egnet til å anskueliggjøre en del viktige problemstillinger.

I figur 4.1 har utvalget forsøkt å visualisere forskjellen mellom lekdommere og fagdommere – «folkedommere» og «statsdommere» – i de alminnelige domstolene. Figuren viser den typiske fagdommer og meddommer/lagrettemedlem. Figuren omfatter ikke skjønnsrettsmedlemmer og forliksrådsmedlemmer.

4.4.1 Fagdommerne og deres rettslige stilling

Hovedgruppen av fagdommere er de som utnevnes av Kongen i statsråd i fast, heldags dommerstilling. De får status som embetsmenn og nyter godt av vernet i Grunnloven § 22 om oppsigelse og forflytning mot sin vilje, og av vernet mot avskjed på annen måte enn ved rettergang og dom. Disse rettighetene utgjør det viktigste formelle vernet for dommernes uavhengighet av den utøvende makt. De utnevnte fagdommerne gjør tjeneste i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett.

Det er også en gruppe heldags fagdommere som ikke er utnevnt i statsråd. Disse kan enten være konstituert i statsråd for en begrenset periode, for eksempel som vikar for faste dommere pga. sykdom, og har da status som embetsmenn og antas å ha fullt stillingsvern for den perioden de er konstituert for. Eller de kan være konstituert av Justisdepartementet eller av fylkesmannen for en begrenset periode. De har da status som tjenestemenn og ikke embetsmenn. Dessuten er det i særdomstolene heldags dommere som er oppnevnt i statsråd for en begrenset periode (Arbeidsretten) eller tilsatt i statsråd i fast stilling (jordskifterettene). Disse har ikke status som embetsmenn. En siste gruppe heldags fagdommere er dommerfullmektigene, som tilsettes av vedkommende domstolleder for begrenset tid. Dommerfullmektigene har ikke noe stillingsvern utover det ordinære vern for statsansatte etter tjenestemannsloven.

I tillegg til fagdommere i heldagsstilling finnes det fagdommere som gjør tjeneste i enkeltsaker eller ved behov. Dette gjelder de ekstraordinære dommerne som er pensjonerte jurister, i all hovedsak dommere, som oppnevnes av Justisdepartementet for ett år av gangen. Slike tjenestegjør særlig i lagmannsrettene som ekstraordinære lagdommere. I tillegg kommer fagdommerne oppnevnt av Kongen i statsråd som gjør tjeneste for utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Denne domstolen trer sammen ved behov.

De fleste fagdommere er arbeidsrettslig sett statstilsatte. Forutsatt at visse vilkår er oppfylt kan dommerne straffes for straffbare forhold i og utenfor tjenesten, og de kan bli erstatningsansvarlige for embetshandlinger og handlinger foretatt utenfor tjenesten. I tillegg til de ordinære sivile og strafferettslige tiltak, gir domstolloven særregler om såkalt rettergangsstraff og erstatningsansvar for aktører i rettsvesenet, herunder dommere.

4.4.2 Lekdommernes rettslige stilling

Fordi lekdommere er folkevalgte, og ikke tilsatte, har de ikke samme stillingsvernet som fagdommere har. Vervet er å anse som et ombud , dvs. at de i utgangspunktet har både rett og plikt til å fungere i vervet hele den perioden de er valgt for. På den ene side innebærer dette at de, i motsetning til fagdommerne, ikke kan si opp eller søke avskjed i nåde. På den annen side har de ikke lenger adgang til å fungere hvis de for eksempel taper et av valgbarhetsvilkårene.

Forliksrådsmedlemmer, meddommere og skjønnsrettsmedlemmer er formelt sett dommere i domstollovens forstand, ettersom de «kan træffe eller være med i dømmende avgjørelser», jf. domstolloven § 52. Dette innebærer for eksempel at reglene om inhabilitet, erstatningsansvar, rettergangsstraff og taushetsplikt for dommere kommer til anvendelse. Selv om også lagrettemedlemmer etter en vanlig forståelse av begrepet «dømmende avgjørelser» faller innenfor definisjonen av dommere i § 52, er de særskilt unntatt. Enkelte av reglene som gjelder for dommere er likevel gjort gjeldende også for lagrettemedlemmer, for eksempel habilitetsreglene i domstolloven §§ 106–108.

Den rettslige stillingen til lekdommerne i særdomstolene, for eksempel jordskiftemeddommerne, er i det alt vesentlige den samme som for lekdommerne i de alminnelige domstolene.

4.5 Nærmere om lekdommerdeltakelsen i de alminnelige domstolene

4.5.1 Sivile saker

4.5.1.1 Forliksrådet

Forliksrådet består utelukkende av lekdommere, og er således en ren lekmannsdomstol. Forliksrådet består av tre dommere – forliksrådsmedlemmer – hvorav kommunestyret har valgt en av dem til formann, og tre varamedlemmer. Blant både medlemmene og varamedlemmene skal det være både kvinner og menn jf. domstolloven § 27. Alle de tre forliksrådsmedlemmene deltar i behandlingen av hver enkelt sak.

4.5.1.2 Tingretten

Tingretten settes med en fagdommer og to meddommere «dersom noen av partene krever det eller retten finner det ønskelig», jf. tvistemålsloven § 323. I praksis skjer dette sjelden. Når meddommere oppnevnes i sivile saker, vil disse vanligvis være hentet fra det særlige utvalg av fagkyndige meddommere som er opprettet i enkelte kommuner i medhold av domstolloven § 72. Retten kan oppnevne fagkyndige meddommere selv om partene ikke har forlangt det dersom den finner det ønskelig, jf. tvistemålsloven § 325 første ledd. Retten kan for øvrig gå utenfor de fagkyndige utvalgene hvis det er behov for annen fagkyndighet enn utvalgsmedlemmene har, jf. domstolloven § 88.

Ved behandling av visse sakstyper skal retten settes med meddommere. Dette gjelder blant annet saker om overprøving av fylkesnemndas vedtak etter sosialtjenesteloven og barnevernloven. I disse sakene kan retten settes enten med fagkyndige meddommere eller med meddommere fra de alminnelige utvalg, jf. barnevernloven § 7–1 og sosialtjenesteloven § 9–10. I praksis er det mest vanlig med fagkyndige meddommere. Også i saker om oppsigelse m.v. av arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven skal retten som hovedregel settes med meddommere, og disse skal være arbeidslivskyndige, jf. arbeidsmiljøloven § 61 B og C.

Ved rettslige skjønn deltar alltid skjønnsrettsmedlemmer i tillegg til fagdommeren som styrer skjønnet, jf. skjønnsloven §§ 1 og 5. Skjønn er en egen prosessmåte som bl.a. brukes ved verdsettelse av formuesgjenstander, for eksempel ekspropriasjonsskjønn der man fastsetter verdien av en eiendom som skal eksproprieres. Skjønnsrettsmedlemmene kan langt på vei sammenlignes med de fagkyndige meddommerne. Etter skjønnsloven § 11 deltar som hovedregel fire skjønnsrettsmedlemmer ved rettslige skjønn, unntaksvis kan det være to eller seks. Skjønnsrettsmedlemmer deltar også ved skjønn som ikke er rettslige, dvs. som ikke styres av en fagdommer men av lensmannen, jf. skjønnsloven §§ 1, 5 og 11. Antallet skjønnsrettsmedlemmer er da to.

Overskjønn over lensmannsskjønn hører under tingretten. Hovedregelen etter skjønnsloven § 34 er da at retten settes med samme antall skjønnsrettsmedlemmer som ved underskjønnet, dvs. to. Antallet kan økes til fire.

4.5.1.3 Lagmannsretten

Hovedregelen etter tvistemålsloven § 324 er at retten settes med meddommere når noen av partene krever det. Retten settes i så fall med fire meddommere i tillegg til de (som hovedregel) tre fagdommerne, med mindre partene er enige om at det er nok med to. Dessuten kan lagmannsretten bestemme at retten skal settes med meddommere selv om ingen av partene krever det, hvis den finner det nødvendig av hensyn til sakens art. Antall meddommere er i så fall to. I likhet med i tingretten skjer dette sjelden.

Retten kan settes med fagkyndige meddommere på samme vilkår som i tingretten, dvs. når særlig kyndighet er av betydning for saken og noen av partene forlanger det eller retten finner det ønskelig.

Også i lagmannsretten er hovedregelen at retten skal settes med arbeidslivskyndige meddommere i oppsigelsessaker etter arbeidsmiljøloven, jf. arbeidsmiljøloven § 61 C. I saker etter barnevernloven skal retten settes med fire meddommere; to fagkyndige og to fra det alminnelige utvalg (barnevernloven § 7–1 og sosialtjenesteloven § 9–10).

Ved overskjønn er hovedregelen den samme som i tingretten: lagmannsretten settes med det samme antall skjønnsrettsmedlemmer som ved underskjønnet. Men antallet kan etter skjønnsloven § 34 tredje ledd økes til fire, der underskjønnet hadde to, og til seks, der underskjønnet hadde fire. Lagmannsretten settes med en fagdommer ved overskjønn, dersom ikke førstelagmannen av særlige grunner finner det nødvendig å øke antallet til tre, jf. skjønnsloven § 34 annet ledd.

4.5.2 Straffesaker

4.5.2.1 Tingretten

Tingretten skal alltid settes med meddommere under hovedforhandlingen i straffesaker, jf. straffeprosessloven § 276 første ledd. Hovedregelen er at retten settes med en fagdommer og to meddommere. I de alvorligste sakene kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere. Utenfor hovedforhandlingen settes retten uten meddommere og med bare en fagdommer. 6

I visse typer straffesaker (blant annet sjøfartssaker) skal retten settes med fagkyndige meddommere dersom det er opprettet utvalg med slik kyndighet i domssognet, jf. straffeprosessloven § 277. I andre saker kan rettens formann, uavhengig av utvalgene, beslutte å oppnevne fagkyndige meddommere når det er behov for det.

4.5.2.2 Lagmannsretten

Rettens sammensetning i straffesaker for lagmannsretten varierer mer enn i tingretten.

I saker der det er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet (fullstendige anker), settes retten alltid med lekdommere. Med unntak for de alvorligste straffesakene, er hovedregelen at retten settes med tre fagdommere og fire meddommere, jf. straffeprosessloven § 332.

I de alvorligste straffesakene, som gjelder straff for forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, settes lagmannsretten som hovedregel med tre fagdommere og lagrette (jury), jf. straffeprosessloven § 352. Lagretten består normalt av ti medlemmer, men kan økes til 11 eller 12 i «vidløftige saker». Lagretten deltar utelukkende under hovedforhandlingen og har i utgangspunktet bare som oppgave å avgjøre skyldspørsmålet. Dersom lagretten har erklært tiltalte skyldig, og retten ikke setter avgjørelsen til side, skal tre av lagrettemedlemmene – som uttas ved loddtrekning – samt lagrettens ordfører tiltre retten ved avgjørelse av hva slags straff m.v. domfelte skal få. I denne sammenheng fungerer altså de fire lagrettemedlemmene som ordinære meddommere.

Hvis retten er uenig med lagretten i bevisbedømmelsen, har den en viss anledning til å sette lagrettens avgjørelse til side og beslutte at saken skal behandles på ny for andre dommere. Når saken behandles på ny, settes retten som meddomsrett, dvs. med tre fagdommere og fire meddommere.

I saker der det ikke er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, men anken er begrenset til for eksempel å gjelde saksbehandlingsfeil, lovanvendelsen eller straffutmålingen (begrensede anker), settes retten vanligvis med bare tre fagdommere, dvs. uten lekdommere. Dette gjelder likevel ikke saker som er begrenset til å gjelde straffutmålingen når strafferammen er mer enn seks års fengsel. I slike saker skal retten, på lik linje med hovedregelen for saker der det er anket over avgjørelsen av skyldspørsmålet, settes med tre fagdommere og fire meddommere.

Meddommerne i lagmannsretten skal være fagkyndige i samme typer saker som i førsteinstans (dvs. blant annet sjøfartssaker), såfremt det er opprettet utvalg med slik kyndighet i lagsognet, jf. straffeprosessloven § 327 jf. § 277. Rettens formann kan ellers, i likhet med i tingretten, beslutte å oppnevne fagkyndige meddommere hvis det er behov for det. I praksis vil dette være aktuelt for eksempel i saker om økonomisk kriminalitet.

4.6 Valg og uttaking av lekdommere

Reglene for valg og uttaking av lekdommere finnes hovedsakelig i domstolloven kapittel fire og fem. Justisdepartementet utgir foran hvert valg et eget rundskriv til kommunene og domstolene m.fl. der det redegjøres for valgreglene og gis nærmere retningslinjer for hvordan valget skal gjennomføres. Rundskrivet som ble utgitt foran siste kommunevalg (høsten 1999), har rundskrivnummer G-50/99. Rundskrivet er tatt inn i vedlegg 3.

4.6.1 Forliksrådsmedlemmer

4.6.1.1 Vilkår for å bli valgt

Forliksrådsmedlemmene er dommere. Domstolloven § 53 gjelder derfor også for dem: forliksrådsmedlemmene må være norske statsborgere, vederheftige (som strengt tatt betyr at deres gjeld ikke skal overstige deres aktiva) og ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender. I tillegg oppstiller domstolloven § 56 visse vilkår for å kunne velges til forliksrådsmedlem: man må ha fylt 25 år, og man må ikke være embetsmann i dømmende stilling eller dommerfullmektig. For øvrig er det ingen formelle begrensninger for hvem som kan velges til forliksrådsmedlem. Det er for eksempel ikke noe i veien for at jurister – for eksempel praktiserende advokater – eller lensmenn velges inn i forliksrådet. Det er videre verdt å merke seg at loven – i motsetning til det som gjelder for meddommere og lagrettemedlemmer, se nedenfor – ikke stiller opp særskilte kvalifikasjonskrav for å bli valgt som forliksrådsmedlem.

Vervet som forliksrådsmedlem er å anse som et ombud som man plikter å påta seg dersom man blir valgt. Den som ikke bor i kommunen, eller som har fylt 65 år, eller som har vært forliksrådsmedlem i de siste åtte år, kan imidlertid nekte å ta i mot valg, jf. domstolloven § 56. Dessuten har kommunestyret skjønnsmessig adgang til å frita et forliksrådsmedlem fra å gjøre tjeneste, se domstolloven § 59 annet ledd. Dette er en særregel som bare gjelder forliksrådsmedlemmer. Kommunestyret har ikke noen tilsvarende myndighet når det gjelder meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn.

4.6.1.2 Fremgangsmåten ved valget

Det er kommunestyret selv som velger de tre forliksrådsmedlemmene og varamedlemmene, jf. domstolloven § 57. Valget skjer hvert fjerde år, innen 15. januar året etter kommunestyrevalget.

Valget skjer etter de generelle reglene i kommuneloven kapittel 6 om valg til kommunale nemnder m.v., med visse avvik som følger av domstolloven §§ 27 og 57. Valget skal således holdes som forholdsvalg når minst ett kommunestyremedlem krever det, og ellers som flertallsvalg.

Etter at kommunestyret har valgt de tre medlemmene og varamedlemmene, og rekkefølgen mellom dem er bestemt – se nedenfor – velger kommunestyret ett av medlemmene til formann. Også ved dette valget må kommunestyret gå fram etter de alminnelige reglene i kommuneloven kapittel 6.

Den innbyrdes rekkefølgen mellom forliksrådsmedlemmene har betydning for hvem som skal fungere ved formannens eller andre medlemmers fravær. Hovedregelen er at rekkefølgen mellom medlemmene bestemmes i henhold til reglene i kommuneloven § 37 ved (forholdsvalg) eller § 38 (ved flertallsvalg), men kommunestyret har mulighet til enstemmig å fastsette en annen rekkefølge, jf. domstolloven § 57 tredje ledd. Begrunnelsen for denne særregelen er at forliksrådet til tider gjenvelges uten at man ønsker å endre rekkefølgen.

Når valget på forliksrådsmedlemmene og varamedlemmene er holdt og den innbyrdes rekkefølgen er fastslått, sender kommunen en innberetning om valget til fylkesmannen. Finner fylkesmannen at valget er foretatt korrekt etter reglene i domstolloven og kommuneloven, oppnevner han de som er valgt etter den rekkefølge som ble fastsatt ved valget.

Ved dødsfall eller andre tilfelle der et medlem ikke lenger kan gjøre tjeneste, må kommunestyret foreta suppleringsvalg. Valget foretas i så fall som flertallsvalg.

Ved korttidsfravær, for en enkelt sak eller for et tidsrom inntil tre måneder, for eksempel på grunn av inhabilitet eller sykdom, kan fylkesmannen oppnevne stedfortredere, jf. domstolloven § 59 og kgl.res. 13. mai 1927. Loven sier ikke noe om hvem som skal foreta selve valget av stedfortreder i disse tilfellene. Fordi behovet for stedfortredere ofte oppstår i hastesituasjoner, vil det i praksis gjerne være de gjenværende medlemmer av forliksrådet som foreslår hvem fylkesmannen skal oppnevne. Er det heller ikke tid til å be fylkesmannen om oppnevning, kan de to forliksrådsmedlemmene som skal ha saken selv oppnevne en stedfortreder utenfra, forutsatt at partene i saken samtykker.

4.6.1.3 Opphør av vervet. Gjenvalg

Vervet opphører ved utløpet av den fireårige funksjonsperioden, jf. domstolloven § 57. Skal vedkommende fortsette ut over denne perioden, må hun eller han gjenvelges. Så lenge man oppfyller de alminnelige vilkår, kan man gjenvelges et ubegrenset antall ganger.

Innenfor fireårsperioden opphører vervet hvis medlemmet ikke lenger oppfyller valgbarhetsvilkårene i domstolloven §§ 53 og 56, flytter ut av kommunen eller blir varig ute av stand til å gjøre tjeneste. Ellers kan man ikke uten videre frasi seg vervet som forliksrådsmedlem, men som nevnt ovenfor har kommunestyret skjønnsmessig adgang til å frita et forliksrådsmedlem fra å gjøre tjeneste.

4.6.2 Meddommere og lagrettemedlemmer

4.6.2.1 Vilkår for å bli valgt

Valgbarhetsvilkårene er de samme for lagrettemedlemmene og de ordinære og fagkyndige meddommerne, bortsett fra at de fagkyndige skal ha særlige fagkunnskaper på ett eller flere områder, jf. domstolloven §§ 72 og 76 annet ledd.

Grunnvilkårene er at man må ha fylt 18 år, være vederheftig og valgbar ved kommunale valg. Det siste betyr blant annet at man må ha stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket de tre siste årene før valgdagen, jf. valgloven § 3. Man trenger imidlertid ikke være norsk statsborger (i motsetning til hva som gjelder for andre dommere, herunder forliksrådsmedlemmer). Kravet til økonomisk vederheftighet tolkes neppe strengt i dag.

Videre kreves det etter loven at de som velges som meddommere skal være godt skikket til vervet, jf. domstolloven § 76 første ledd som lyder slik:

«Til lagrettemedlemmer og meddommere bør bare vælges folk, som på grund av sin retsindighet, dygtighet og selvstændighet ansees for særlig skikket til hvervet, og som ikke paa grund av utilstrækkelig kjendskap til det norske sprog eller av andre aarsaker vil ha vanskelig for at opfylde de pligter, som hvervet fører med sig.»

Enkelte personer er utelukket fra valg, blant annet dommere, tjenestemenn innen politi- og påtalemyndighet, praktiserende advokater, prester, statsråder og stortingsrepresentanter, jf. domstolloven § 66. Stortingsrepresentantene ble føyd til listen ved en lovendring 15. juni 2001, se nærmere om dette i kapittel 6.

Man er også utelukket fra valg hvis man i løpet av de siste fem år før valgperiodens begynnelse er idømt betinget frihetsstraff eller hvis man er idømt ubetinget frihetsstraff og ikke løslatt innen ti år før valgperiodens begynnelse, jf. domstolloven § 66 a.

Selv om vervet som meddommer og lagrettemedlem (som nevnt ovenfor under pkt. 4.1) er å anse som et ombud som man har rett og plikt til å påta seg, er det enkelte som har anledning til å kreve seg fritatt. Dette gjelder blant annet enkelte yrkesgrupper som leger og jordmødre og visse tjenestemenn i samferdselssektoren. Videre gjelder det de som er fylt 65 år, og de som «tilveiebringer antagelig opplysning om, at de ikke kan gjøre tjeneste uten fare for helbreden eller uten at forsømme vigtige private eller offentlige forretninger, eller som gjør det sandsynlig, at de ikke uten vanskelighet kan bære det tap av arbeidsfortjeneste, som vervet fører med sig».

4.6.2.2 Fremgangsmåten ved valget

Hver tingrett og hvert lagsogn skal ha to «alminnelige utvalg» av meddommere og lagrettemedlemmer – ett for kvinner og ett for menn, jf. domstolloven §§ 70 og 71. Det er felles utvalg for lagrettemedlemmer og meddommere i lagmannsretten. Det vil si at de som velges inn i dette utvalget kan trekkes ut som meddommere i noen saker og som lagrettemedlemmer i andre.

Antallet meddommere og lagrettemedlemmer i utvalgene bestemmes av domstolleder ut i fra antallet rettsdager pr. år det antas å ville være behov for meddommere og lagrettemedlemmer. Til hvert av utvalgene av kvinner og menn skal det for lagsognet velges fire ganger så mange meddommere og lagrettemedlemmer som det forventede antall rettsdager, mens det for tingretten skal velges to ganger så mange meddommere og lagrettemedlemmer som det forventede antall rettsdager. Domstolleder fordeler deretter antallet meddommere og lagrettemedlemmer på kommunene i domssognet eller lagsognet etter folketall, likevel slik at hver kommune skal ha minst ett medlem i hvert utvalg for lagmannsretten og hvis mulig minst to medlemmer i hvert utvalg for tingretten. For kommuner som er delt mellom flere domssogn gjelder det enkelte særregler, se domstolloven § 84 a.

I enkelte kommuner er det opprettet særskilte utvalg av meddommere med særlig kyndighet innenfor visse fagfelt (handel, regnskap, sjøvesen o.a.). Antallet meddommere i de ulike gruppene bestemmes av Justisdepartementet og varierer fra kommune til kommune.

Selve valget av meddommere og lagrettemedlemmer skal foretas av kommunestyret . Domstolleder skal underrette kommunene om antallet som skal velges innen utgangen av august måned i valgåret. Da har kommunene god tid til å forberede valget – for eksempel forberede lister over kandidater – før fristen 15. januar for formannskapet (eller, i kommuner som har innført «parlamentarisme» etter kommuneloven kapittel 3, det faste utvalg som kommunestyret har tildelt oppgaven) til å holde forberedende valgmøte. På det forberedende valgmøtet avgjøres fritaksbegjæringer som er satt frem på det tidspunktet, jf. domstolloven § 74. Videre foreslås hvem som skal velges til utvalgene. Møtets beslutninger legges ut til alminnelig ettersyn i to uker med frist for å komme med innvendinger.

Kommunestyret skal holde sitt valgmøte senest 15. februar. I likhet med det som gjelder ved valg av forliksrådsmedlemmer, kan valget ikke delegeres til andre kommunale organer. I forbindelse med valget avgjør kommunestyret fritaksbegjæringer som er satt fram for sent til at de kunne avgjøres i det forberedende valgmøtet, jf. domstolloven § 74, klager over vedtak truffet i det forberedende valgmøtet og andre innsigelser mot de forslagene som foreligger.

For selve valget gjelder de alminnelige regler for lignende valg kommunestyret foretar, med anledning til forholdstallsvalg, jf. Justisdepartementets rundskriv G-50/99, se vedlegg 3 punkt 2.6. De fagkyndige meddommerne velges først, jf. domstolloven § 75. Dette valget skal skje gruppevis, slik at meddommere med særlig kyndighet i handel velges for seg osv. Etter valget av de fagkyndige meddommerne velges de mannlige og kvinnelige utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere til lagmannsretten. Til sist velges utvalgene av meddommere ved tingretten.

Kommunen skal føre fortegnelse over de som er valgt og sende kopi av dette til tingretten og lagmannsretten. Domstolloven § 80 gir nærmere regler om hvilke opplysninger fortegnelsene skal inneholde. Kommunen har også ansvar for å holde opplysningene à jour og for å melde om endringer til domstolene, jf. domstolloven § 81 og § 83.

For valget av de arbeidslivskyndige meddommerne, gjelder det spesielle regler. I motsetning til de andre lekdommerne ved de alminnelige domstolene er disse ikke folkevalgte. Meddommerne som skal delta i arbeidsrettssaker oppnevnes av retten blant personene i et utvalg som er oppnevnt av departementet. Utvalget skal bestå av minst 10 meddommere, og både arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden skal være representert.

4.6.2.3 Opphør av vervet. Gjenvalg

Som for forliksrådsmedlemmer opphører vervet ved utløpet av den fireårige funksjonsperioden, jf. domstolloven § 64. Skal vedkommende fortsette ut over denne perioden, må hun eller han gjenvelges. Så lenge man oppfyller de alminnelige vilkår, kan man gjenvelges et ubegrenset antall ganger.

I funksjonsperioden kan en meddommer eller et lagrettemedlem i utgangspunktet ikke frasi seg vervet. Man kan imidlertid kreve seg slettet fra fortegnelsen dersom man kommer i en stilling som er fritaksberettiget etter domstolloven § 67 (likevel ikke hvis man passerer 65-års grensen, jf. § 67 annet ledd). Etter domstolloven § 81 skal man dessuten slettes i visse tilfelle, for eksempel hvis man flytter fra domssognet eller lagsognet, idømmes frihetsstraff eller er blitt varig ute av stand til å gjøre tjeneste pga. «åndelige eller legemlige mangler». En meddommer eller et lagrettemedlem kan for øvrig – i likhet med en fagdommer – fradømmes sitt verv etter straffeloven § 29. Dette er imidlertid ikke særlig praktisk pga. reglene om sletting fra fortegnelsene ved blant annet idømmelse av frihetsstraff.

Dersom en person slettes av fortegnelsene, vil dette automatisk gjelde både vervet som meddommer og som lagrettemedlem.

Sletting foretas av kommunens administrasjonssjef (som kan delegere oppgaven, jf. rundskriv G-50/99) eller av retten, hver av dem med plikt til å underrette den andre. Slettelse eller nektelse av slettelse kan påklages til vedkommende domstol. Spørsmålet avgjøres ved kjennelse.

4.6.2.4 Uttaking i den enkelte sak

Meddommerne trekkes eller oppnevnes som hovedregel for den enkelte sak. De ordinæremeddommerne trekkes fra de alminnelige utvalgene ved loddtrekning. Mange domssogn og lagsogn er delt inn i loddtrekningskretser , der hver krets består av en eller flere kommuner. Det alminnelige utvalget av meddommere for hver loddtrekningskrets består da av meddommerne som er valgt av disse kommunene.

Meddommerne skal trekkes fra det alminnelige utvalget i den loddtrekningskretsen der rettsmøtet skal holdes. Når særlige grunner taler for det, kan imidlertid retten trekke meddommerne eller lagrettemedlemmene fra andre kretser.

Når meddommerne trekkes, skal de som har gjort tjeneste etter siste valg eller er trukket ut til å gjøre tjeneste i en sak som ennå ikke er holdt holdes utenfor loddtrekningen så lenge det blir minst dobbelt så mange tilbake som det skal trekkes. I motsatt fall foretas trekningen blant alle i utvalget (innenfor loddtrekningskretsen), jf. domstolloven §§ 86 annet ledd og 85 annet ledd. Det trekkes like mange fra det mannlige som fra det kvinnelige utvalget. Skal det trekkes et ulikt antall meddommere, skal det kastes lodd om hvilket utvalg den siste meddommeren skal trekkes fra.

Trekningen av de ordinære meddommere kan gjøres av en av de ansatte ved domstolen, for eksempel en funksjonær. Domstollederen bestemmer hvem som i alminnelighet eller i en konkret sak skal foreta trekningen. Dersom noen av de uttrukne skal forbigås, for eksempel hvis vedkommende er inhabil, har meldt gyldig forfall eller er siktet for en straffbar handling som antas å kunne medføre tap av frihetsstraff eller stemmerett, er imidlertid dette en avgjørelse som må treffes av en dommer, jf. domstolloven § 91.

Etter det utvalget erfarer opererer noen domstoler med egne lister over personer som kan møte i retten på kort varsel. Listen benyttes i de tilfellene der uttrukne meddommere eller lagrettemedlemmer melder forfall i siste øyeblikk. Oslo tingrett har for eksempel en slik liste som den benytter hvis den får melding om frafall mindre enn 10 dager før saken skal behandles. Listen består av ca. 140 personer, likelig fordelt på kvinner og menn. Mange av dem som står på listen er personer som jobber i nærheten av tinghuset.

For meddommere i straffesaker ved lagmannsretten gjelder det en særregel som har en praktisk og kostnadsbesparende begrunnelse: dersom en sak skal behandles med lagrette på samme rettssted umiddelbart før eller etter meddomsrettssaken, har retten anledning til å trekke meddommerne blant de som er trukket ut til å gjøre tjeneste som lagrettemedlemmer, inkludert varamedlemmene. De som trekkes ut er pliktige til å delta i flere saker etter hverandre på denne måten, men så vidt mulig bare i et visst antall dager, jf. domstolloven §§ 86 første ledd og 99.

Til rettsmøter ved lagmannsretten trekkes det to varamedlemmer, og til rettsmøter ved tingretten trekkes det ett varamedlem. Varamedlemmene skal trekkes slik at de får kort reisevei. Varamedlemmene er å anse som varamedlemmer for samtlige innkalte ordinære medlemmer, ikke bare for medlemmer av samme kjønn, jf. Ot.prp. nr. 53 (1983–84) side 192. Hvis mulig, skal meddommere erstattes av varamedlemmer med samme kjønn. Men forfallssituasjonen kan for eksempel være slik at det eneste varamedlemmet som er igjen er en mann når en kvinnelig meddommer viser seg å ha gyldig forfall. Det mannlige varamedlemmet må da rykke opp som ordinært medlem selv om dette kan føre til at retten settes med bare mannlige meddommere, og til og med bare mannlige dommere hvis også fagdommeren er mann. Regelen er drøftet nærmere i kapittel 8.3.2.2.

Med unntak av de arbeidslivskyndige meddommerne skal de fagkyndige meddommerne oppnevnes av rettens formann . Hvis ikke meddommerne oppnevnes utenfor de særlige utvalgene, som det er anledning til hvis det er behov for det (jf. domstolloven § 88 og ovenfor under pkt. 4.5), oppnevnes de hvis mulig etter tur fra det utvalget de tilhører. I praksis vil retten ofte oppnevne de medlemmer som i de enkelte tilfelle finnes best kvalifisert.

D e arbeidslivskyndige meddommerne oppnevnes etter forslag fra partene fra utvalget som departementet har oppnevnt, jf. ovenfor. Partene foreslår hver sin halvpart av det antall meddommere retten settes med i den enkelte sak, jf. arbeidsmiljøloven § 61 c.

Lagrettemedlemmene tas ut ved loddtrekning etter de samme reglene som gjelder for meddommere, jf. domstolloven § 85. Det trekkes 7 lagrettemedlemmer – eventuelt 8 hvis lagretten skal ha flere enn ti medlemmer – og ett varamedlem fra hvert av utvalgene i det lagsognet (evt. den loddtrekningskretsen) der rettsmøtet skal holdes, dvs. 7 (8) kvinner og 7 (8) menn, jf. Ot.prp. nr. 25 (1994–95) Om lov om endringer i domstolloven og straffeprosessloven m.m. side 30.

De uttrukne 14 eller 16 reduseres til ti ved at de overtallige skytes ut. I utgangspunktet gjøres dette ved at tiltalte og påtalemyndigheten etter tur skyter ut ett medlem hver inntil man når det antall lagretten skal ha. Så langt det er mulig skal utskytingen skje slik at det blir like mange kvinner som menn tilbake, jf. straffeprosessloven § 356.

4.6.3 Skjønnsrettsmedlemmer

4.6.3.1 Vilkår for å bli oppnevnt

Grunnvilkårene i domstolloven §§ 64 til 69 gjelder tilsvarende for skjønnsrettsmedlemmer, jf. skjønnsloven § 14, det vil si at de er de samme som for meddommere og lagrettemedlemmer. I tillegg heter det i skjønnsloven § 14 annet ledd at de som oppnevnes bør ha kyndighet på ett eller flere områder som vanligvis berøres ved skjønn. I Justisdepartementets rundskriv G-50/99 side 42 er det påpekt at det skal tas sikte på en allsidig sammensetning av utvalgene og at det særlig må påses at det kommer med et tilstrekkelig antall personer med innsikt i bygningsvesen og i jord- og skogbruk.

4.6.3.2 Fremgangsmåten ved oppnevningen

Skjønnsprosessloven § 14 bestemmer at det skal være et utvalg av skjønnsrettsmedlemmer i hvert fylke. Antallet skjønnsrettsmedlemmer fra hvert domssogn bestemmes av departementet. Utvalget oppnevnes av fylkestinget etter at tingrettene og kommunestyrene har foreslått personer til utvalget. Oppnevningsmyndigheten kan delegeres til fylkesutvalget, men ikke til kommunene, jf. Justisdepartementets rundskriv G-50/99 side 42.

Henvisningen i skjønnsloven § 14 til domstolloven § 64 innebærer at oppnevningen skal skje etter hvert fylkestingsvalg og at oppnevningen gjelder for fire år fra 1. mai det påfølgende år. For øvrig er det ikke fastsatt særskilte frister eller regler for fylkestingets oppnevning av skjønnsrettsmedlemmer i loven. I Justisdepartementets rundskriv anbefales det at oppnevningen foretas samtidig med valg av lagrettemedlemmer og meddommere. Det henvises dessuten til de alminnelige saksbehandlings- og avstemmingsreglene som gjelder for fylkestinget for øvrig.

4.6.3.3 Opphør av vervet. Gjenoppnevning

Som for forliksrådsmedlemmer, meddommere og lagrettemedlemmer opphører vervet ved utløpet av den fireårige funksjonsperioden, jf. domstolloven § 64. Skal et skjønnsrettsmedlem fortsette ut over denne perioden må hun eller han gjenoppnevnes. Så lenge man oppfyller de alminnelige vilkår kan man gjenvelges et ubegrenset antall ganger.

Ajourføring og sletting i valgperioden er omhandlet i skjønnsloven § 15. Fylkesrådmannen skal slette et skjønnsrettsmedlem fra utvalget når vedkommende flytter fra fylket eller de øvrige vilkårene for sletting etter reglene i domstolloven § 81 foreligger. Dette er altså samme regler som gjelder for meddommere og lagrettemedlemmer, som det er redegjort nærmere for under punkt 4.6.2 ovenfor. Også reglene i domstolloven § 82 om klage over urettelig føring m.m. gjelder tilsvarende. Klagen går til lagmannsretten. Fylkesrådmannen skal oppnevne nye skjønnsrettsmedlemmer når noen slettes.

4.6.3.4 Uttaking i den enkelte sak

Reglene om oppnevning av skjønnsrettsmedlemmer i den enkelte sak, finner vi i skjønnsloven § 12. Skjønnsrettsmedlemmene skal som hovedregel tas fra utvalget for det fylket hvor skjønnssaken skal holdes, men kan unntaksvis tas fra et utvalg i et annet fylke eller hentes inn utenfor utvalget. Ved rettslige skjønn er det skjønnsstyreren selv, dvs. fagdommeren, som foretar oppnevnelsen av de enkelte skjønnsrettsmedlemmene. Skjønnsstyreren skal oppnevne skjønnsrettsmedlemmer som har kyndighet i det skjønnet gjelder, og det skal tas sikte på at skjønnsretten får en sammensetning som sikrer allsidig vurdering og tilstrekkelig kjennskap til lokale forhold. Hvis partene er enige om hvilke skjønnsrettsmedlemmer som skal velges, skal skjønnsstyreren som regel oppnevne disse.

4.7 Fakta om lekdommere

Det er i dag 66 000 alminnelige meddommere og lagrettemedlemmer i Norge. 54 000 av disse er meddommere i tingrettene. I tillegg er det litt over 7000 fagkyndige meddommere og 6900 skjønnsrettsmedlemmer. I vedlegg 2 er det inntatt en oversikt over antallet meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn ved de enkelte domstolene for perioden 2000–2004, fordelt etter alder.

Lekdommerutvalget engasjerte i februar 2002 konsulentfirmaet rhKnoff AS ved kommunikasjonspsykolog Richard Knoff til å foreta en spørreundersøkelse blant domstolene, kommunene og et utvalg av meddommere i Gulating lagdømme.

Utvalget av meddommere og lagrettemedlemmer kom til ved at det tilfeldig ble trukket to kvinner og to menn fra tingrettutvalgene og to kvinner og to menn fra lagretteutvalget i hver av de 79 kommunene i lagdømmet. Totalt utgjorde dette 632 lekdommere.

De ulike gruppene fikk tilsendt ulike spørreskjemaer. Lagmannsretten og samtlige 17 førsteinstansdomstoler som fikk tilsendt spørreskjema svarte. Det samme gjorde 72 av de 79 kommunene innenfor lagdømmet, dvs. en svarprosent på 91. Av de 632 meddommerne som fikk tilsendt spørreskjema, svarte 600, dvs. en svarprosent på 95. For alle gruppene var altså svarprosenten meget høy.

Hovedresultatene av undersøkelsen kan sammenfattes slik:

Sammensetningen av meddommer- og lagretteutvalgene:

• aldersgruppen 18–44 år er til dels kraftig underrepresentert, mens gruppen 50–64 år er kraftig overrepresentert

• andelen meddommere og lagrettemedlemmer med politisk bakgrunn er høy

• andelen meddommere og lagrettemedlemmer med minoritetsbakgrunn er lav

• meddommere og lagrettemedlemmer har generelt enten høyere utdannelse enn folk flest, eller svært lite utdannelse

• blant meddommere og lagrettemedlemmer er det overvekt av ansatte i offentlig sektor og av selvstendig næringsdrivende, mens det er underrepresentasjon av ansatte i næringslivet

• inntektsnivået er betraktelig bedre blant meddommere og lagrettemedlemmer enn i befolkningen totalt

• et flertall av meddommere og lagrettemedlemmer har vært valgt flere perioder.

Valg

• i halvparten av kommunene får de politiske partiene i kommunestyret ansvar for å skaffe kandidater

• de aller fleste kommunene tar utgangspunkt i listene fra forrige periode når de skal velge nye meddommere og lagrettemedlemmer

• halvparten av meddommerne og lagrettemedlemmene oppgir partimedlemskap som hovedgrunn til at de ble valgt

• få kommuner gjør noe for å sikre at etniske minoriteter blir representert i utvalgene

• ut over personlig kjennskap, gjennomfører kommunene i liten grad kontroll av lekdommernes skikkethet. Drøyt 20 % av kommunene kontrollerer kandidatenes vandel.

Ajourhold og kontroll

• få kommuner kontrollerer vandel i perioden

• drøyt 60 % kontrollerer adresser.

Rapporten fra undersøkelsen er inntatt i sin helhet i vedlegg 1. Det er redegjort nærmere for resultatene fra undersøkelsen under de enkelte kapitler i utredningen.