3 Historisk oversikt¹

3.1 Innledning

Vårt rettssystem begynte med lekdommere. I fire-fem hundre år rådde lekdommerne grunnen alene, inntil lagmannen ble virkelig dommer i 1260.

3.2 Vår eldste prosess – fra dóm og allemannsting til lagmannen som dommer

Ebbe Hertzberg gjorde et grunnleggende arbeid i sine studier av Gulatings- og Frostatingslovene slik de ble definitivt skriftfestet i første halvdel av 1200-tallet. Hertzberg rekonstruerte dómen , en rett av «lekmenn», som det sentrale ledd i «Vor ældste Proces» (1874). Denne ordningen har uten tvil hatt lange røtter, i hvert fall så langt tilbake som til folkevandringstiden på 7–800-tallet, da høvdinger rådde i sine småriker (Ryfylke, Råbyggelaget, Ringerike, småfylkene i de trøndske dalførene, for eksempel). I det samme tidsrommet har bygdetinget blitt en del av styrings- og rettergangsordningen, og tinget utgjorde også den fysiske makt som er en nødvendig del av all rettspleie. 1

Dómen skulle søke å avgjøre tvister mellom to parter, så vel det vi ville kalle tvistemål som straffesaker. Partene oppnevnte hver et likt antall menn til dóm. Den søkte å løse tvistene ved forlik direkte mellom partene, eller ved at partene ble enige om at dómen skulle avgjøre tvisten. «Skiladómen» behandlet det vi i dag ville kalle sivile saker eller tvistemål, altså eiendoms- og grensetvister, arvetvister, gjeldskrav og lignende. Ugjerninger som drap og legemsbeskadigelser, der fakta var klare og skadevolderen ville og kunne gjøre opp for seg, ble behandlet av «sættardómen». Den siste dómen ble også kalt «tolvmannsdómen», fordi hver av partene oppnevnte seks mann. Disse tolv mennene hadde til oppgave å finne fram til en passende bot til den skadelidte for ugjerningen. Gulatingsloven, slik vi kjenner den, inneholdt faste bøtesatser – så og så mye for en avhugget finger, for drap på en trell, for drap på en gjev bonde og så videre. Men bøtesatsene kunne forhandles nedover.

Dómen avgjorde sakene lokalt, på stedet så å si. Saker kunne nok legges fram for tinget, i «første instans». Men det var tungvint og brysomt for folk flest. Det kan dessuten tenkes at partene ugjerne ville ha sine saker drøftet og behandlet i en stor forsamling.

Mange saker kom likevel for tinget. Det var lokalt, selv om det kunne omfatte flere grannebygder. Tinget var også et allemannsting, hvor alle frie og våpenføre menn hadde rett og plikt til å møte. Bygdetinget var et forum der man kunne forhandle («tinge») om saker av felles interesse, treffe vedtak av lovgivningsmessig karakter for området, eller rett og slett gi offentlig opplysning om slikt som sambygdingene burde kjenne. Vedtakene på tingene ble gjort av alle de frammøtte. Tingsamlingene ble vanligvis holdt på faste tingsteder til faste tider. Det var ingen nødvendig motsetning mellom høvdingene i smårikene og bygdetingene. Bygdetinget, i hvert fall deler av det, kunne like gjerne være et maktgrunnlag for høvdingen og hans ætt.

Tinget var også en domstol. Forlik fra en dóm, stadfestet med håndslag, skulle holdes. Å bryte et forlik var alvorlig. Det ble kalt «ran», for det var et inngrep i motpartens rett eller formue. Et forliksbrudd var dermed et overgrep mot rettsordningen i bygdene og en sak for tinget, slik at den skadelidte kunne legge fram sin sak der. Det samme gjaldt når partene ikke var blitt forlikt ved dómen og saken ikke var avgjort.

Tinget behandlet brudd på forlik, altså ran, som en straffesak og felte dom. Da var utfallet ikke en sætt (forlik), men en dom som skulle etterleves av den tapende parten. Til dette hadde tinget fysisk makt, ved de våpenføre menn i tinglyden. Det var «átfòr» (av verbet «fara åt», fare til), på 15–1600-tallet omskrevet til «Adfærd efter Loven», det vil si ((tvangs)eksekusjon). «Átfòr» innebar konfiskasjon av den gjenstridiges hele formue, til fordeling blant tingmennene.

Mektige menn i bygda ville stundom ikke nøyes med en dóm av sine sambygdinger. Da har de innkalt til et lokalt ting eller lagt saken fram for et ting på et høyere nivå, for «riket» eller for «fylket». Dette vet vi likevel lite om. Det har i hvert fall ikke vært tale om appell, som fra en lavere instans til en høyere som i et domstolshierarki.

Tingene fantes, som nevnt, på flere nivåer, som bygdetinget eller på fylkesnivå – og etter hvert på landskaps- eller landsdelsnivå, som for eksempel Eidsivatinget for Mjøsbygdene og Opplandene, Gulatinget for Hordaland, Sogn og Fjordane og etter hvert Rogaland og Agder, eller Frostatinget for fylkene rundt Trondheimsfjorden og etter hvert Uttrøndelag og Namdalen. De store tingene hadde fast tingsted og møtte til fast tid én gang i sommerhalvåret. Det kan opprinnelig ha vært en form for allmannating, i den forstand at høvdinger gjerne stilte med mange følgesmenn. Men etter hvert ble det gjennomført en representasjonsordning. Dette skjedde i løpet av det 10.–11- århundre og hang sammen med leidangsordningen og kristningen av Norge, altså med at kongemakten gjorde seg stadig sterkere gjeldende og kunne gjøre seg bruk av lagtingene. Ytingene til leidangen var langt mer ytinger til et forsvar mot indre fiender av kongemakten enn til et forsvar mot angrep utenfra. Om ytingene til leidangen måtte det forhandles. Og selv om kristningen av riket for en del foregikk med våpenmakt, innebar kristningen også forhandlinger om hvordan kristendommen skulle etterleves på lokalnivå. Resultatet av slike forhandlinger finnes i kristenrettene for alle fire landsdeler og i leidangbolkene i Gulatings- og Frostatingslovene. Dette forklarer oppnevningen av representative «nemndemenn» til Gulatinget og Frostatinget. Det var kongens lendmenn og årmenn som oppnevnte disse sendemennene. De store landsdelstingene ble dermed til lagting (det vil si «lovgivningsting»). Vanligvis ble de ikke brukt som domstoler. Det er grunn til å understreke dette. Dóm og bygdeting var fremdeles organ for rettspleien for folk flest.

Kongemakten og biskopene søkte etter hvert å legge rettsforfølgelsen der de selv var part, altså av «vanlige» straffesaker og av brudd på kristenretten, direkte til de lokale tingene. Det er lett å forstå at verken konge eller biskop ville la seg representere i en dóm, altså forhandle om straffe- og kristenrettssaker. Dessuten hadde både konge og kirke – eller rettere deres lokale ombudsmenn – inntekter av at slike saker ble ført direkte for tinget. Inntektene var bøter. I tillegg innførte kongemakten en ny type straffesaker. Det var det de kalte «ubóteverk», det vil si ugjerninger som det ikke kunne bøtes for, men hvor straffene besto i godskonfiskasjon og landsforvisning. Ubóteverk var mord (altså drap som ikke straks var «lyst» eller kunngjort i bygda), drap på den en hadde gjort rettsforlik med, drap på den som hadde fritt leide, drap på en lagmann, lemlesting, drap på nære slektninger, voldtekt, ran og røving – senere også forfalskning av kongens mynt og segl, landssvik og drap på kongens menn. Her har kongens lendmenn og årmenn stått for den direkte rettsforfølgelsen og domsavsigelsen, for så å ta sin del av inntektene. Men den domfelte kunne oppnå «landsvist», altså rett fra kongen til å forbli i landet. For «vanlige» brudd på lovene kunne tinget idømme bøter, i kristenrettssaker helst til likedeling mellom kongens og biskopens menn.

I og med at mange saksforhold nå ble lagt under tinget, har det meldt seg et behov for konsekvens i avgjørelser og domfelling. Det er sannsynligvis slik vi kan forklare at de opprinnelig summariske Gulatings- og Frostatingslovene har blitt utfylt, redigert og skriftfestet. Det er grunn til å tro at «lovkloke» nemndemenn på lagtingene har gitt «råstoffet» til dette arbeidet, men at kirkens menn har stått for redigeringen og skriftfestingen til velordnede og innholdsrike lovbolker med gyldighet for Gulatingslag og Frostatingslag. Det er disse lovene vi nå kan lese på gammelnorsk i Norges gamle Love , bind I (utgitt i 1846 av Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch) med hjelp av et høykvalifisert Glossarium (utgitt av Ebbe Hertzberg i 1896 som NgL bind V) og dessuten i oversettelser til moderne norsk. 2 Dette lovarbeidet har foregått utover 1100-tallet. Det er ikke spor etter slikt lovarbeid i Eidsivatings- og Borgartingslag.

Fra 1160-årene møter vi for først gang den kongelige lagmannen i norsk rettspleie. I hundre år framover var det lagmannens oppgave å bistå tingene. Det gjorde han med sin órskurd . Vi kan gjerne si «rettsbelæring». Ordet er meget interessant. Det er en av de mange oversettelser fra latin til norrønt mål i middelalderen. På latin er opphavet de , fra, ut av, ut or, og cidere , skjære, altså decidere , avgjøre med grunnlag i en norm, og substantivet decisio , begrunnet avgjørelse. Denne ordforklaringen er nyttig for å forstå hva lagmannens oppgave var fra først av. Han skulle simpelthen «skjære ut or» loven den regelen som tinget kunne bruke for å avgjøre en sak og dømme. Lagmannen var ikke dommer i sine første hundre år. Heller ikke hadde han et klart avgrenset landområde (lagdømme) for sin virksomhet. Han ambulerte fra det ene bygdetinget til det andre. Men vi vet sikkert, ut fra sagaen om Håkon Håkonsson, at på et riksmøte i 1223 deltok ni lagmenn blant landets fremste menn. Lagmannen viste seg å være nyttig og nødvendig for rettspleien. Og litt etter litt har orskurden i praksis blitt til dom. Det går fram av en dårlig redigert paragraf i Håkon Håkonssons nye innledning til Frostatingsloven fra 1260 (F I 16, NgL I s 124). Her lot kongen skrive at han selv lønnet lagmennene, og at de som ikke fulgte lagmannens orskurd, skulle straffes for det.

Siden 1160-årene rådde altså «lekmennene» ikke lenger grunnen alene på bygdetingene. Dómen beholdt sin sterke stilling på grunnplanet, og kanskje ble den styrket. For det var enklere og billigere for folk flest å få avgjort tvistemål og «vanlige» personkrenkelser ved en dóm enn å søke dom fra bygdetinget. Lagmannen trengte altså ikke dómen og lekmennene til side. På tinget kunne lagmannen bistå tinglyden med å nå fram til forlik mellom partene eller med å felle dom.

Magnus Håkonsson Lagabøte var selve lovgiveren i norsk middelalder. Hans Landslov ble redigert og skrevet av kongelige rådgivere, Audun Hugleiksson Hestakorn, Tore Håkonsson Biskopsson, lendmann Bjarne Erlingsson og biskop Askatin. 3 Men kong Magnus selv la Landsloven fram til lovtak på de fire lagtingene, på Gulatinget i 1274, på Frostatinget i 1275, på Borgar- og Eidsivatingene i 1276. 4 Landsloven fikk form av lovbok for hvert enkelt lagdømme, og Landsloven i Gulating-redaksjonen ble lovbok for Færøyene. Norge hadde ikke noe «riksting». Byloven ble lovtatt i Bergen i 1276. Det er ukjent når redaksjonene for Trondheim, Tønsberg og Oslo ble lovtatt. Byloven fulgte planen i Landsloven. Særskilte bolker som vedkom byene, ble tilføyet. 5 De bolkene som vedkom landsbygda, ble utelatt. På tilsvarende vis ble landslovens redaksjon fulgt da lovboken for Island ble skrevet i Bergen i slutten av 1270-årene med tanke på islandske samfunnsforhold. Arbeidet ble gjort av kongens islandske lagmann Jón Einarsson. Den fikk navnet Jónsbók da den ble lovtatt av Altinget i 1281. 6 Lands- og Byloven var det overlegent best kjente og utbredte verdslige åndsverket i Norge i senmiddelalderen. På 1500-tallet fantes Landsloven i minst 80 håndskrifter. Byloven finnes i dag i 25 håndskrifter, stort sett som utfyllende tillegg til Landsloven.

«Råstoffet» i Landsloven skrev seg fra Gulatingsloven og særlig fra Frostatingsloven. Det innebar at dómen var like brukbar etter 1270-årene som før. Men vi kan nok se antydninger til et ankesystem i Landsloven (Tingfarebolken 11). Dersom en saksøker mente at lekmennene i lagretten på bygdetinget hadde lagt hans sak feilaktig fram for lagmannen, så kunne saksøkeren «skyte» saken til lagtinget. Dersom lagretten på lagtinget (altså «lekmenn») fant at lagmannen hadde dømt feil, så skulle hans dom overholdes, men de skulle skrive til kongen om hva de fant «sannere» i saken. «For den orskurd som lagmannen gir, får ingen bryte uten at kongen ser at vår lovbok vitner imot eller at kongen selv ser med vise menns samtykke at noe annet er sannere, for han er satt over loven.» Denne formen for anke var komplisert og ble lite brukt. Men tanken om anke og om klage til kongen har altså vært framme hos lovskriverne i 1270-årene.

3.3 Fra ordningen i byene til bygdetingene og opprettelsen av sorenskriveriene

Magnus Lagabøtes store lovverk for Norge faller i tre deler: Hirdskrá fra 1273 som kan sies å være en forvaltningslov 7 , Landsloven og Byloven samt kongens overenskomst med erkebiskop Jón Raude i 1277, Sættargjerden i Tunsberg. 8

Tingfarebolken i Byloven ga regler om lagting i byene. De var nært forbundet med bymøtene, som med sitt byråd hadde både administrative og dømmende funksjoner. Personene i lagretten i lagtinget og i bymøtet var i stor grad de samme. Lagmannen deltok i og ledet gjerne bymøtet, mens rådmennene og senere også borgermesteren satt i lagretten. Her høvde det altså ikke med en dóm. Forholdet mellom lagtinget og byrådet som dømmende instans var uklart. Gjennom en forordning i 1607 ble lagtinget og bymøtet atskilt. Lagmannen fikk ikke lenger delta i byrådet. Samtidig forsvant de øvrige medlemmene av bymøtet fra lagtingets lagrette.

Men byene var bare en liten og særskilt del av det norske riket. Ennå i flere hundre år var nordmennene et folk av bønder og fiskere. For folk flest var Landsloven den langt viktigste delen av lovverket. Den største bolken her var Landsleiebolken, både i sideantall og artikler. Den vedkom alt landsens folk, bønder så vel som fiskere. Det samme kan sies om Arvebolken, Landebrigden (odelsbolken), Kjøpebolken (avtalebolken), og Tyvebolken. Videre vedkom Landevernsbolken (om leidangen) og Mannehelgebolken (den tids «straffelov») i høy grad folk flest. I tillegg var Landsloven gjeldende lov i Norge fram til 1687 og Christian 5.’s Norske lov, altså i mer enn fire hundre år. Vel kom Kong Christian den fjerdes Norske Lovbog i 1604. 9 Men dette var Magnus Lagabøtes Landslov i revidert, justert, oversatt og trykt stand. 10

De som skrev Landsloven, har tatt det for gitt at dóm og bygdeting skulle bestå. Men nettopp fordi det for dem sto som selvsagt, lovfestet de ikke dette i klartekst. Her er det diplomene som viser hvordan folk fortsatte med selv å oppnevne skiladom i tvistemål. Her kunne partene komme til forlik om for eksempel grenser og arv. Men partene kunne også skyte saken til lagmannen som da oppnevnte («nemnde») en dóm av lekmenn («nemnd») til å avgjøre saken, eller eventuelt til å være en lagrette på bygdetinget som da sa dom. Denne ordningen ble også brukt i dagligdagse «straffesaker», for å komme fram til et forlik som var billigere for skadevolderen og akseptabelt for den skadelidte. Og den kunne brukes i alvorligere «straffesaker», hvor boten kunne ordnes med «privatbøter» til den skadelidte parten. Ubotemål derimot, var kongens saker og inntekt. En vanlig domsformel for ordninger hvor lagmannen var inne i bildet, var «Etter lagmanns orskurd og seks[tolv]manns dóm». Når man leser de ovenfor nevnte bolkene av Landsloven, ser man lett de hundretalls av sakstyper hvor disse ordningene kunne brukes. 11

På lagtinget ble den rettskyndige lagmannen etter hvert tingets enedommer. For de fleste sakenes vedkommende sank lagtingets lagrettemedlemmer litt etter litt ned til å bli passive rettsvitner, dvs. vitner på hva som hadde foregått i retten. Statusen som rettsvitner minsket behovet for et stort antall nemndemenn på lagtinget.

Likevel økte antallet nemndemenn, eller lagrettemenn, sterkt på 14- og 1500-tallet. For de fleste av dem begrenset virksomheten seg til å opptre som medlemmer av dómen på bygdetingene . Årsakene til at antallet økte var nok dels at oppnevning som lagrettemann ga sosial status, dels at lagmannen fikk sportellinntekter når de oppnevnte skulle avgi sin ed for ham, men framfor alt at det simpelthen var behov for lovkloke og erfarne lagrettemenn til å fylle plasser i skila- og sættardómer, utenfor eller på bygdetinget. Ofte var det de samme mennene som satt i dómen gang etter gang. Dette ga dem nok erfaring i dommervervet. Men fra og med 1500-tallet steg folketallet igjen. Saksmengden økte i et stadig mer komplekst samfunn med hyppige lovendringer og mye ny lovgivning. Dette gjorde arbeidet tungt. Dómen hadde særlig problemer når den skulle avsi dom i saker av utpreget juridisk karakter. Ikke alltid var det en lagmann til stede som kunne belære lagrettemedlemmene om lov og rett. Til tross for at lagrettemennene gjennomgående representerte bygdeeliten, dvs. at de var blant bygdas mest velholdne og respekterte bønder, var få av dem skrivekyndige. Å lære å lese, derimot, har alltid vært lett. Men ennå på 1500-tallet fantes Landsloven bare i håndskrevet form og på kostbart pergament. Flere steder skaffet lagrettemennene seg hjelp av skrivekyndige folk, for eksempel presten, særlig til å skrive domsbrevene.

Likevel ble det i økende grad klaget over bygdetingenes saksbehandling. Sakene trakk i langdrag, bygdetingene lot stadig vekk være å pådømme sakene og henviste dem videre (fortrinnsvis til lagmannen som ofte sendte saken tilbake med ordre om at bygdetinget skulle avsi dom). Dommene som omsider ble avsagt, var mangelfulle og til tider uforståelige. Det hjalp neppe på lysten til å skrive at lagrettemennene hadde fullt ansvar for dommen og at de kunne bli idømt erstatningsansvar og bot hvis dommen ble underkjent i ankeinstansen (en regel som for øvrig gjaldt for alle dommere fram til stiftsoverrettene kom i Norge i 1797). Til slutt ble problemet så stort at riksstyret måtte ta det opp. I 1590 gikk det ut et kongebrev med skarp kritikk til lagrettemennene og pålegg om å avsi dom innenfor rimelig tid.

Nå skimter vi hvorfor det i løpet av 1600-tallet ble laget en fullt utviklet tre-instansordning både i Danmark og Norge. Lagmennene i Norge kunne umulig overkomme å behandle alle saker i førsteinstans. Altså måtte bygdetingene virkelig fungere som en regulær førsteinstans på landet. Dette var også et ønske fra lagrettemennene selv. Året etter ble det derfor bestemt at det skulle «forordnes en [ed]svoren skriver udi hvert Sogn». Sorenskriveren var hermed introdusert, selv om tittelen varierer den første tiden og sorenskrivertittelen først var innarbeidet overalt i landet et godt stykke ut på 1600-tallet.

Av de første sorenskriverene hadde knapt noen en form for juridisk utdannelse. Opprinnelig skulle sorenskriveren egentlig bare bistå lagrettemedlemmene med å utforme og nedskrive domsbrevene så forståelig og sammenhengende som mulig. Men allerede i 1590-årene begynte lagrettemennene å bruke sorenskriveren som meddommer, og denne praksisen utviklet seg raskt på begynnelsen av 1600-tallet. Forklaringen er enkel. Sorenskriverens distrikt omfattet flere tinglag, som lenger ut på 1600-tallet ble kalt sorenskriveri og stort sett falt sammen med fogderiet. 12 Langs kysten omfattet tinglaget vanligvis samme område som skipreida. Som en forstår, skiftet lagrettemenn fra tinglag til tinglag, mens sorenskriveren var med på alle og fikk derfor stadig større erfaring og autoritet.

Sorenskriverene var ikke alltid like nøye med å sørge for at dommen ble utformet i samsvar med lagrettemennenes vilje og deres forståelse av loven. Med den trykte Christian 4.s Norske Lovbog 1604 var loven langt lettere tilgjengelig, i hvert fall for den voksende kretsen av lagrettemenn. Enkelte steder klaget bøndene over at sorenskriverene forsøkte å sette lagrettemennenes kompetanse til side og at de selv ville bestemme hvordan dommen skulle utformes. Blant annet hadde enkelte brukt lagrettemennenes signeter til å besegle dommer som lagretten ikke hadde gitt sin tilslutning til. En egen kommisjon som i 1632 undersøkte forholdene i lokalforvaltningen, gransket også disse klagene. Som følge av undersøkelsen ble sorenskriverene først pålagt å føre tingbøker og lagrettemennene påbudt å ikke gi fra seg sine segl, dernest, ved en forordning av 1634, ble sorenskriveren gjort til hovedansvarlig dersom det ble klaget på dommen på tinget. Lagrettemedlemmenes ansvar ble samtidig redusert slik at de kunne kreves for halve bøter dersom lagmannen fant at saksøker hadde krav på erstatning. 13

I perioden fram mot Christian 5’s Norske Lov 1687 ble lagrettemennenes domsmyndighet gradvis svekket til fordel for sorenskriveren. Christian 5’s Norske Lov 1687 tok steget fullt ut og gjorde sorenskriveren til enedommer med unntak av odels- og eiendomstvister og livs- og æressaker. I andre saker skulle lagrettemennene bare være rettsvitner. Der lagretten fremdeles fikk dømme, var dette sammen med sorenskrivere. På knappe hundre år var altså dommermyndigheten overført fra lagrettemennene til sorenskriveren. Rollene var byttet.

Lagrettemennene ble samtidig fritatt fra det gamle domsansvaret, unntatt i de nevnte sakene der de fremdeles skulle være med som virkelige dommere. Hvis en slik sak ble anket, måtte sorenskriveren med to av lagrettemennene møte for ankeinstansen og forsvare dommen.

Samtidig ble det i denne perioden gjennomført radikale endringer i lagrettemennenes funksjonstid og måten de ble oppnevnt på. Mens Christian 4’s Norske Lovbog 1604 (Tingfarebolken III) påla lagmannen å se til at det «aff huer tinglaug næffnis nogle mend, saa mange behoff giøris, og de forstandigste, som der til tiene» og ikke satte noen tidsavgrensning for tjenestetiden, regulerte Christian 5’s Norske Lov 1687 (NL 1–7–2) både hvor mange som skulle oppnevnes, hvordan de skulle oppnevnes og hvor lenge de ble oppnevnt for. Nå skulle det hvert år oppnevnes åtte nye lagrettemenn. Ombudet skulle gå på omgang etter manntallet «… saa at de, som have tient et Aar, skulle ikke tiene igien, førend det er kommen omkring [manntallet] til dennem». Etter loven skulle amtmannen, eller fogden og sorenskriveren i hans sted, oppnevne lagrettemennene.

Den nye loven innebar altså at det ikke lenger ville finnes noen erfaren kjerne av lagrettemenn, og sorenskriverens makt ble dermed ytterligere styrket. Men loven innebar på den annen side at mange lagrettemenn fikk betydelig praktisk kjennskap til lov og rett. Og meddommervervet i odels- og eiendomstvister og naturligvis i livs- og æressaker var viktige, særlig fordi overgangen til bondeselveie i størsteparten av Sør-Norge skjedde fra 1660-årene til midt på 1700-tallet og odelshevdstiden ble redusert fra 20 år i 1687 til 10 år i 1771. Her hadde meddommerne selvstendig og nær kunnskap. På tingene ble kongens forordninger og påbud kunngjort, skattene ble betalt og rettergangen skjedde i full offentlighet. Sorenskriverens makt ble utøvd med allmuen som offentlighet.

Under eneveldet skjedde en rekke reformer av betydning for det norske rettsapparatet. I 1661 kom Kongens Høyesterett for Danmark og Norge (ikke for hertugdømmene). Overhoffretten for Norge kom i 1666. Den fungerte som øverste norske domstol når det sto om saker om en verdi under 500 riksdaler. Alt nevnt er Christian 5.’s Norske Lov av 1687. Modellen var Danske lov av 1683, men Norske Lov inneholder særnorske regler om rettergang og jordeiendomsforhold. Den er kalt «en naiv lovbok» fordi den uten vanskeligheter kunne leses av folk flest. Videre begyndte en profesjonalisering av rettspleien. Det viktigste her var forordningen fra 1736 om juridisk embetseksamen. Først fra den tid ble det undervist om landets lov og rett ved universitetet i København. Men bare de færreste sorenskriverne i Norge hadde full juridisk embetseksamen før mot slutten av hundreåret.

Endelig kom de store rettspleiereformene i 1790-årene. De er alle Christian Colbjørnsens verk. Han var generalprokurør i Kanselliet i 1788–1804, den tids Justisdepartement mellom annet, og hadde nye forordninger som sitt særlige ansvar.

Rettspleiereformene var ment å avbøte en utstrakt misnøye på grunn av sendrektighet og treghet i rettergangen. Dette hadde blant annet sammenheng med at prosessen gikk over fra å være muntlig til å bli skriftlig. Klagene førte til «Forordning om rettens vedbørlige og hurtige Pleie» av 3. juni 1796, med en rekke påbud om forenkling og påskyndelse. Blant annet ble antallet lagrettemenn halvert fra åtte til fire (og til to i visse saker). Året etter kom domstolreformen for Norge. Det var «Forordning, hvorved der i Norge beskikkes Stifts-Over-Retter, i Over-Hof-Rettens og Laugtingenes samt Raadstue-Retternes Sted, m.v.», av 11. august 1797. Første paragraf i forordningen ryddet unna, med to og en halv linje, ikke bare Overhoffretten fra 1666 og rådstuerettene fra senmiddelalderen, men jamvel de daværende sju eller åtte lagstolene med lagmenn som stammet fra Magnus Erlingssons og Sverres tid. Forordningen var ikke populær hos dommere i Christiania. I stedet etablerte forordningen de fire stiftsoverrettene i Christiania, Trondheim, Bergen og Kristiansand. Det viktige ved denne forordningen var at Norge fikk fire kollegiale, regionale og fast sittende domstoler umiddelbart under Høyesterett, i motsetning til enmanns lagstoler og den uregelmessig sittende Overhoffretten. Dette er kort sagt bakgrunnen for våre dagers lagmannsretter.

I vår sammenheng er imidlertid forlikskommisjonene de viktigste.

3.4 Nærmere om forliksrådene

Forordningene om forlikskommisjoner i Danmark og i byene i Norge av 10. juli 1795 og på landet i Norge av 20. januar 1797, var ingen etterlikning av den aller første revolusjonære lovgivningen i Frankrike. Jordeiendomsreformatoren Christian Colbjørnsen så at de nye, uerfarne danske selveierbøndene vanskelig kunne stå seg mot prokuratorer. Som generalprokurør drev han igjennom forlikskommisjonene. De ble om sider til våre dagers forliksråd.

Ingen prokurator kunne oppnevnes hit. Den fyndige paragraf 6 i forordningen for landet i Norge lød slik:

«Forligelses-Commissionen skal bestaae af 2 Lemmer, nemlig: en civil Embedsmand, Præst eller anden duelig Mand, utenfor Bondestanden, og en agtværdig Bonde. Den første af disse skal føre Protocollen (som af Amtmanden authoriseres); men begge underskriver det, som deri er forhandlet.»

Amtmannen skulle oppnevne medlemmene, som hadde plikt til å påta seg vervet. Forlikskommissærene skulle gjøre tjeneste i tre år. De fikk reisegodtgjørelse og ble lønnet med sportler.

Paragraf 10 presiserte at forordningen gjaldt for «Alle civile Sager i Almindelighed, hvad enten de angaae Odel og Eiendomme, Rettigheder, Gields-Fordringer og andet», jamvel skifteforvaltning. Også «Slagsmaals- eller Volds-Sager» skulle klages til forlikskommisjonen (paragraf 14). Bare dersom det ikke kom til forlik, kunne sakene forelegges domstolene, og da som «private Sager». Forlikskommisjonene skulle prøve å få til forlik også i ekteskapssaker. De kunne ikke gi skilsmisse eller skille fra bord og seng, men de hadde rett til å protokollføre at ektefellene ville leve fra hverandre, slik at det kunne bli regelen «ifald Separation siden bevilges». Et forlik som var underskrevet av partene, skulle ha (paragraf 30)

«samme Kraft og Virkning, som en usvækkelig og upaaankelig Dom; følgelig fullbyrdes paa lige maade, under Tvang af Execution, uden at videre Lovmaal finder sted.»

I 1800 kunngjorde Kanselliet at kongen var særlig tilfreds med kommisjonene som ved «deres retskafne Bestræbelser have forligt to Trediedeler af de Sager, som af dem have været foretaget».

Hvilken lette det må ha vært for norske domstoler i første instans, kan den vitne om som har sett de voksende underrettsprotokollene fra andre halvdel av 1700-tallet i magasinene i norske statsarkiv. Resultatet var overbevisende alt fra først av. Lovgivningen om forlikskommisjoner ble en suksess av de sjeldne. At et forlik, underskrevet ved kommisjonen, hadde rettskraft lik en dom, var en stor rettslig nyskaping. I Norge ble forlikskommisjonen en opplæring i dagligdags lov og rett og til demokrati. Ole Gabriel Ueland var en av lærlingene. 14

I 1824 ble det gitt en egen lov om forliksvesenet. Valgreglene ble endret slik at kommissærene skulle velges av de stemmeberettigede innbyggerne i distriktet, riktignok blant det utvalg amtmannen (eller magistraten i byene) hadde foreslått. I 1842 ble forliksrådene kommunalisert som følge av innføringen av det lokale selvstyret i Norge i 1837. Nå var det formannskapsmedlemmene og kommunestyrerepresentantene i by- og landkommunene som sammen foreslo kandidater når en kommissær skulle erstattes. Det skulle deretter avholdes eget valg blant de stemmeberettigete innbyggerne i kommunen på hvem av de foreslåtte som skulle få det ledige vervet. Den med nest flest stemmer ble valgt til suppleant. Videre ble utgiftene til drift av kommisjonene et kommunalt ansvar.

Ved en lovendring i 1891 ble de stemmeberettigete ikke lenger bundet til de menn som var foreslått. I 1909 ble kvinner valgbare til forliksrådet. Ved domstolloven av 6. august 1915 ble antall forliksrådsmedlemmer øket til tre. Dessuten skulle det velges tre varamedlemmer som ikke var personlige, men som skulle innkalles i henhold til den oppførte rekkefølge. I 1925 ble valget av forliksrådsmedlemmer tillagt kommunestyrene. Valgperioden for forliksrådsmedlemmer ble utvidet fra tre til fire år i 1947 for å samsvare med kommunevalgperioden.

Forliksrådene hadde i utgangspunktet bare kompetanse til å mekle, ikke til å treffe avgjørelser. Mot slutten av 1800-tallet fikk forliksrådene en viss domskompetanse, men først ved tvistemålsloven av 1915, slik den lød ved ikrafttredelsen i 1927, fikk forliksrådene mer alminnelig domskompetanse i saker om formuesverdier innenfor bestemte beløpsgrenser.

Bortsett fra enkelte justeringer av beløpsgrensene, skjedde det lite med forliksrådsordningen før i 1986. Da ble det krav om både kvinner og menn blant både medlemmene og varamedlemmene. Dessuten ble det, i tillegg innskrenket meklingsplikt i saker der begge parter stiller med advokat, jf. tvistemålsloven § 274 nr. 1, og en viss utvidelse av domskompetansen, innført en tilsvarsordning med uteblivelsesvirkning som har fått stor betydning for forliksrådenes effektivitet. Den hittil viktigste endringen når det gjelder forliksrådets kompetanse skjedde imidlertid i 1993, da beløpsgrensen for saker om formuesverdier ble opphevet.

3.5 Perioden etter 1814. Innføringen av jurysystemet

I hvert fall fra tidlig på 1600-tallet hadde lekmannselementet vært skjøvet til side i rettergangen. Helt forsvunnet hadde det riktignok aldri vært – lagrettemennene hadde vært med som domsmenn i visse tvistemål og straffesaker. Og påbudet om at lagrettemenn skulle være tilstede ved alle rettsmøter, betydde at prinsippet om offentlighet i rettspleien aldri hadde vært helt oppgitt. I dette lå det en viss sikring mot embetsmisbruk.

I det Adler-Falsenske grunnlovsutkast fantes det en bestemmelse om innføring av juryretter, men dette ble ikke vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvold.

Juryspørsmålet kom først opp igjen i 1840-årene, da det ble gjenstand for betydelig oppmerksomhet i de politiske miljøene i Europa. Også norske politikere ble påvirket av dett. I 1845 fikk juristene E. Aubert og Munch-Ræder innvilget et reisestipend for å undersøke juryens stilling i andre land. Etter en henstilling fra Stortinget nedsatte regjeringen i 1853 en kommisjon for å utarbeide ny straffeprosesslov. Kommisjonens arbeide resulterte i «Betænkning af den i 1853 nedsatte kommission om forandringer i straffeproceslovgivningen med eller uden jury tillige med forslag og motiver» (utgitt i perioden 1856–59).

Dette var den første av en lang rekke kommisjoner (nedsatt både av Stortinget og av regjeringen), utkast, innstillinger og lovforslag som alle mer eller mindre la opp til en ordning med jurydeltakelse i norsk straffeprosess. Reformbevegelsen ble foreløpig stanset da Stortinget i 1866 vedtok regjeringens forslag til ny straffeprosesslov som i det vesentlige besto av en fullstendiggjøring og forbedring av den eksisterende prosessretten. På dette tidspunktet erkjente Stortinget at tiden ennå ikke var moden for juryen.

Juryspørsmålet kom ikke opp igjen før i 1881, da 43 stortingsrepresentanter fremsatte en odelstingsbeslutning fra 1862 som privat forslag. Dette ledet til nedsettelse av en ny parlamentarisk kommisjon som avga sin innstilling i 1885. Innstillingen ble samme år forelagt Stortinget som privat forslag. Samme år nedsatte imidlertid Justisdepartementet en komite med daværende professor B. Getz som formann. Komiteen bearbeidet Jurykommisjonens innstilling kraftig. Den bearbeidede versjonen ble lagt til grunn for proposisjonen som ble forelagt Stortinget i 1887. Forslaget ble vedtatt samme år og den nye straffeprosessloven ble sanksjonert 1. juli 1887.

Den nye straffeprosessloven gjennomførte lekmannselementet på hele straffeprosessens område, med unntak, som i dag, ved saker der tiltalte avga uforbeholden tilståelse innen retten (pådømmelse i forhørsrett).

Lekdommere skulle delta som lagrettemenn i juryen (lagretten), og som domsmenn i meddomsretten. Meddomsretten var navnet på førsteinstansdomstolen for de minst alvorlige straffesakene 15 , og altså noe annet enn det vi i dag legger i begrepet meddomsrett. Meddomsretten besto av to domsmenn samt underdommeren som formann. Sammen skulle disse tre avgjøre både skyldspørsmålet og fastsette straffen. I tillegg til de alminnelige domsmenn skulle det enkelte steder være særskilte utvalg av domsmenn med kyndighet i bygningsvesen eller sjøvesen. Kommunestyret skulle velge lagrettemennene og domsmennene for to år av gangen. Vilkårene for å bli valgt var i all hovedsak slik vi kjenner dem i dag.

Siden 1887 har bruken av jury gradvis blitt innskrenket til fordel for meddomsrett, dvs. at saken i lagmannsretten behandles av tre fagdommer og fire lekdommere i fellesskap. Dette er i dag hovedregelen ved anke for lagmannsretten. Ut over dette har det ikke skjedd dyptgripende endringer når det gjelder lekfolks deltakelse i strafferettspleien siden 1887. I den grad dette spørsmålet har vært diskutert, har det dreid seg om man skal ha jury eller meddomsrett. For eksempel foreslo både flertallet i straffeprosesslovkomiteen som forberedte den någjeldende straffeprosessloven av 1981 (som avløste juryloven av 1887) og flertallet i To-instansutvalget (jf. to-instansreformen som ble innført i 1995) å oppheve juryordningen. Men Justisdepartementet og Stortinget har hittil ønsket å beholde ordningen.

3.6 Sivilprosessreformen

Innføringen av straffeprosessloven av 1887, der bevisumiddelbarhet og muntlighet var sentrale prinsipper, tydeliggjorde behovet for reform av sivilprosessen, som på den tiden bar preg av sendrektighet og skriftlighet. 16

Justisdepartementet uttalte i Ot. prp. nr. 1 (1910) at man burde søke å «bygge civilprocessen paa mundlighet og bevisumiddelbarhet, de samme grundsætninger som allerede med held er gjennemført i vor straffeprocess».

Den 19. august 1915 ble de tre store lovene på sivilprosessens område gitt: lov nr. 5 om domstolene (domstolloven), nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) og nr. 7 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven). Lovene var et resultat av et langvarig lovarbeid som startet ved oppnevnelsen av Civilproceslovkommisjonen i 1891. Men mens forhandlingene om straffeprosessloven hadde ført til bitre politiske motsetninger i Stortinget, var det ingen politisk uenighet om sivilprosesslovene. Lovene trådte i kraft i 1927 for førsteinstansdomstolene, mens tvistemålsloven trådte i kraft i sin helhet først i 1936 etter at det var vedtatt endringer i ankeordningen.

Den store endringen i den nye tvistemålsloven var overgangen fra skriftlig til muntlig behandling. I tillegg ble det lagt vekt på sterkere prosessledelse fra dommerens side.

Viktig var det også at bruken av lekdommere i sivile saker ble utvidet, selv om lekdommerelementet ikke fikk samme sterke posisjon som i straffeprosessen.

I perioden før sivilprosessreformen var lekdommerdeltakelsen ved behandlingen av sivile saker ved de ordinære domstoler begrenset til visse sakstyper – i første rekke odels- og åsetesaker, sjø- og håndverkssaker og skjønn. I tillegg behandlet forliksrådene sivile saker, riktignok bare med begrenset adgang til å avsi dom. Departementet uttalte i Ot. prp. nr. 1 (1910) at «anvendelsen av lægdommere er litet konsekvent gjennemført i vor nuværende civilproces, og at de fordele, som lægdommernes deltagelse kan medføre, ikke paa langt nær vil kunne opnaaes under en skriftlig og formalistisk rettergangsmaate» (side 11). Gjennom den nye tvistemålsloven fikk partene adgang til å kreve retten besatt med meddommere i alle typer saker. Retten fikk dessuten anledning til selv innkalle meddommere dersom den «finner det ønskelig», jf. tvistemålsloven § 323.

Når man ser på forarbeidene til domstolloven og tvistemålsloven er det slående hvor lite prinsipiell oppmerksomhet som er rettet mot spørsmålet omkring deltakelse av lekdommere i den sivile rettspleie. Riksadvokat B. Getz drøfter spørsmålet i sin foreløpige utredning fra 1898 av sivilprosessreformens grunnlag, og konkluderer med at lekdommerelementet bør gjøres til en «ordinær bestanddel af vore domstole». Han begrunner lekdommerdeltakelsen først og fremst med behovet for fagkyndighet, både i saker der det er behov for spesiell fagkunnskap, for eksempel i sjørett, men også i «ordinære» saker, der alminnelige meddommere rett og slett innebærer en sterkere besetning av retten, noe som i seg selv bidrar til å sikre rettens allsidige dyktighet og erfaring. Det fremgår også av Getz’ drøftelser at en underliggende begrunnelse for å besette retten med meddommere også i de ordinære sakene var å fjerne den «kløft» som ellers ville oppstå mellom de saker som krever spesielle faglige innsikter og de som ikke gjør det – og et slikt skille er dessuten vanskelig å sette.

Man kan si at når det gjelder lekdommerdeltakelsen i sivile saker, er hovedessensen etter sivilprosessreformen at vi har fått en lekdommerordning hvor lekdommerne skal representere en større eller mindre form for fagkyndighet – lekdommerne fra de alminnelige utvalg med generelle kvalifikasjoner og lekdommere fra de særskilte utvalg med særlig fagkyndighet. I tillegg til regelen i tvistemålsloven § 323 om at retten skal settes med meddommere dersom partene krever det eller retten finner det ønskelig, er det i dag krav om at retten skal settes med meddommere i saker om overprøving av fylkesnemndas vedtak etter sosialtjenesteloven eller barnevernloven og i saker om oppsigelse m.v. av arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven, se nærmere kapittel 4.5.1. Lekdommere skal også delta i skjønnssaker. Tidligere var det også krav om meddommere i saker om fast eiendoms grenser og saker om erstatning for skade på fast eiendom. Regelen i tvistemålsloven § 323 er for øvrig foreslått opprettholdt i Tvistemålsutvalgets utkast til ny tvistelov § 9–12. 17