6 Grunnleggende krav til lekdommere. Fritaksregler

6.1 Innledning

I dette kapittelet vil utvalget ta stilling til hvilke minstekrav, eller grunnleggende krav, som skal stilles til lekdommere: krav til alder, valgbarhet ved kommunale valg, vederheftighet, vandel osv. Om det skal stilles andre særskilte krav i tillegg, for eksempel krav til særlig skikkethet, vurderes i kapittel 7.

Utvalget har tatt utgangspunkt i de eksisterende kravene i domstolloven §§ 53, 56, 65, 66, og 66 a, og vurdert behovet for opprettholdelse eller endring av disse.

Kapittelet inneholder også en vurdering av fritaksreglene.

6.2 Aldersgrenser

Den nedre aldersgrensen for meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn fremgår av domstolloven § 65, som lyder:

«Valgbare er mænd og kvinder, som har fyldt 18 aar, og som er vederheftige og valgbare ved kommunale valg.»

For forliksrådsmedlemmer fremgår den nedre aldersgrensen av domstolloven § 56 første ledd:

«Forliksrådsmedlemmer må ha fylt 25 år».

Verken for forliksrådsmedlemmer eller for de øvrige lekdommere er det fastsatt noen øvre aldersgrense.

I Lekdommerutvalgets mandat heter det følgende:

«Et forslag fra Justisdepartementet om innføring av en slik øvre aldersgrense ble sendt på høring høsten 1999. Høringsuttalelsene viste at det er svært delte meninger om forslaget. Utvalget bes derfor foreta en vurdering av spørsmålet på prinsipielt og praktisk grunnlag. Det kan også være aktuelt å vurdere andre spørsmål knyttet til lekdommeres alder – blant annet spørsmålet om den nedre aldersgrensen på 18 år, sett i lys av at aldersgrensen for dommere og dommerfullmektiger er hhv. 25 og 21 år, og hvordan man skal få til en lavere gjennomsnittsalder i lekdommerutvalgene.

Flere domstoler har overfor Justisdepartementet uttalt at de har eksempler på at meddommere i høy alder kan skape problemer, og at de gjerne ser at det innføres en øvre aldersgrense for meddommere og lagrettemedlemmer.»

Utvalget forstår mandatet slik at det primært er aldersgrensene for meddommere og lagrettemedlemmer utvalget skal vurdere.

Aldersfordelingen i meddommer- og lagretteutvalgene pr. desember 2001 fremgår av figur 6.1.

Kilde: rhKnoff, Lekdommere: Utvalg og tjenestegjøring, Rapport for Lekdommerutvalget, jf. tallmaterialet i vedlegg 2.

I spørreundersøkelsen utvalget foretok våren 2002 (vedlegg 1) ble domstolene spurt om sin holdning til innføring av øvre aldersgrense og eventuell endring av den nedre aldersgrensen. Resultatene av undersøkelsene er referert under punkt 6.2.1 og 6.2.2 nedenfor.

6.2.1 Øvre aldersgrense

6.2.1.1 Innledning

Justisdepartementet sendte et forslag om innføring av en øvre aldersgrense for meddommere på høring 28. september 1999. Et utdrag fra departementets høringsbrev er inntatt i vedlegg 4.

I høringsbrevet reiser departementet spørsmål om det bør innføres en øvre aldersgrense for hvem som kan velges som meddommere, lagrettemedlemmer, skjønnsrettsmedlemmer og jordskiftemeddommere. Det gis uttrykk for at det i utgangspunktet er uheldig å utelukke en gruppe mennesker på grunn av alder. Departementet begrunner imidlertid en øvre aldersgrense med at lekdommere i høy alder i praksis har vist seg å være et problem ved flere domstoler, og at muligheten for å føre kontroll med den enkelte som velges er begrenset. Departementet foreslår i høringsnotatet at man bare skal kunne velges inntil man fyller 70 år. Et slikt forslag innebærer at lekdommere i siste del av valgperioden vil kunne være opp til 73 år. En bestemmelse om aldersgrense vil kreve endring av domstolloven § 65. I høringsbrevet er følgende lovtekst foreslått:

«Valgbare er menn og kvinner, som har fylt 18 år, og som er vederheftige og valgbare ved kommunale valg. De som har fylt 70 år kan ikke velges.»

Blant høringsinstansene var meningene delte i forhold til spørsmålet om det bør innføres en øvre aldersgrense for meddommere. Av dem som uttalte seg, var det noe overvekt til støtte til forslaget.

Blant høringsinstansene som var positive til forslaget, kan nevnes Den Norske Advokatforening, Borgarting lagmannsrett, Trondheim byrett, Asker og Bærum herredsrett, Nord-Troms herredsrett, Romsdal sorenskriverembete og Bergen kommune.

Statens eldreråd, Norsk pensjonistforbund, Agder lagmannsrett, Oslo byrett, Heggen og Frøland sorenskriverembete og Senja sorenskriverembete var blant dem som var skeptiske til forslaget.

Statens eldreråd uttrykte i sitt svar at det fant det meget betenkelig og utilrådelig om en stor del av befolkningen skulle bli fratatt viktige demokratiske og statsborgerlige rettigheter. Oslo byrett viste til at den har særlig god erfaring med bruk av pensjonister som fagkyndige meddommere. Denne gruppen har ofte bedre tid og bruk av dem kan være kostnadsbesparende. Byretten påpekte at det kan synes problematisk om en stadig større og stadig friskere pensjonistgruppe skal utestenges fra denne type offentlige verv.

Blant dem som støttet forslaget om å innføre en øvre aldersgrense var Den Norske Advokatforening. Selv om pensjonister som har fylt 70 år, kan gjøre en god innsats som meddommere, mente foreningen at det ville være mest tjenlig med en klar regel, og en grense på 70 år syntes naturlig. Advokatforeningen forutsatte imidlertid at regelen om at pensjonerte fagdommere skal kunne brukes som ekstraordinære dommere i ankedomstolen, samtidig bortfaller. 1

Forslaget om en øvre aldersgrense for lekdommere ble ikke videre bearbeidet i departementet etter høringsrunden, idet det ble besluttet å la problemstillingen inngå som en del av Lekdommerutvalgets mandat.

I utvalgets lekdommerundersøkelse ble respondentene spurt om det burde innføres en øvre aldersgrense for meddommere og lagrettemedlemmer, og om hvor denne grensen i så fall burde settes. Alternativene som ble oppgitt var: «ikke fylt 67 år på valgtidspunktet», «ikke fylt 70 år på valgtidspunktet» og «ikke fylt 73 år på valgtidspunktet».

Et klart flertall (89 %) av domstolene mener at det bør innføres en øvre aldersgrense, se tabell 6.1. Halvparten av disse mener at grensen bør settes til 67 år, dvs. slik at meddommerne vil være maksimum 70 år ved valgperiodens slutt. Den andre halvparten mener grensen bør settes til 70 år, dvs. slik at meddommerne vil være maksimum 74 år ved valgperiodens slutt, se tabell 6.2.

6.2.1.2 Utvalgets vurderinger

Selv om det finnes enkelte eksempler på at eldre lekdommere har hatt vanskeligheter med å utføre vervet på en tilfredsstillende måte, har ikke utvalget noe grunnlag for å tro at eldre lekdommere generelt utgjør et problem i domstolene i dag. Heller ikke spørreundersøkelsen utvalget foretok gir noen holdepunkter for dette, se vedlegg 1 kapittel 5. På den annen side er det etter utvalgets mening ingen demokratisk eller statsborgerlig rettighet å delta i dømmende virksomhet, jf. motsetningsvis Statens eldreråds syn i høringsuttalelsen til Justisdepartementets forslag. Utvalget har i sin vurdering av om det bør innføres en øvre aldersgrense, tatt utgangspunkt i dommerrollen , jf. figur 4.1 og kapittel 7.5. Fagdommerne og meddommerne er likestilte i retten: meddommernes hovedoppgave er å dømme sammen med fagdommeren, de har stemmerett og ansvar på lik linje med fagdommeren. Når rollene er like, ser Lekdommerutvalget ingen grunn til å fravike de alminnelige aldersgrensene for dommere, som er 70 år, og de hensyn som ligger til grunn for en slik alminnelig aldersgrense. Utvalget foreslår derfor at meddommerne og lagrettemedlemmene skal kunne velges til utvalgene frem til og med fylte 66 år, dvs. at de i løpet av valgperioden vil bli maksimum 70 år (i noen få enkelttilfelle vil man kunne oppleve at en meddommer fyller 71 år mot slutten av fireårsperioden, dersom vedkommende fylte 67 år i tiden mellom valget og valgperiodens start). Dette er en enkel, praktikabel regel som innebærer at man slipper å foreta en personlig vurdering av hver enkelt eldre lekdommers egnethet, noe som også vil innebære en forenkling av dagens system uten en øvre aldersgrense.

Når det gjelder forliksrådsmedlemmer, ble innføring av øvre aldersgrense for disse sist drøftet i Ot. prp. nr. 47 (1985–86) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen side 45. Justisdepartementet mente da at det ikke burde innføres noen øvre aldersgrense, med henvisning bl.a. til at de eldre gjerne har bedre tid og at man velges til vervet (dvs. det foretas en individuell vurdering), og til at man har en sikkerhetsventil i domstolloven § 59 om fratreden og forfall.

Utvalget mener imidlertid at de samme hensyn gjør seg gjeldende for forliksrådsmedlemmene som for meddommere og lagrettemedlemmer. En øvre aldersgrense vil riktignok ikke ha samme forenklende virkning for valget av forliksrådsmedlemmer, fordi det uansett skal foretas en individuell vurdering av den enkeltes egnethet eller skikkethet, jf. kapittel 7. Men likheten med fagdommerne er enda sterkere for forliksrådsmedlemmene enn for meddommerne og lagrettemedlemmene, ettersom forliksrådsmedlemmene utøver dommerrollen alene, og ikke inngår i noe kollektiv med fagdommere. Utvalget anbefaler derfor at det innføres en øvre aldersgrense også for forliksrådsmedlemmer, slik at de maksimum kan være 66 år på valgtidspunktet.

Utvalget har vurdert om samme aldersgrense bør gjelde for fagkyndige meddommere og skjønnsrettsmedlemmer. I prinsippet bør den det, ettersom de samme argumenter med hensyn til dommerrollen gjør seg like sterkt gjeldende for disse. Av praktiske hensyn vil likevel ikke utvalget foreslå en øvre aldersgrense. Tilgangen til aktuelle kandidater er atskillig snevrere enn tilgangen til kandidater til de alminnelige meddommer- og lagretteutvalgene. En øvre aldersgrense vil begrense tilgangen ytterligere, og dette vil etter utvalgets syn være uheldig. Fagkyndige meddommere og skjønnsrettsmedlemmer trekkes for øvrig ikke tilfeldig, men oppnevnes for den enkelte sak. Altså har man i mye større grad enn ved valg og uttaking av alminnelige meddommere, mulighet til å foreta personlig vurdering av eldre kandidaters egnethet. En øvre aldersgrense vil derfor uansett ikke ha samme forenklende effekt for valget av disse som for valget av meddommere og lagrettemedlemmer.

6.2.2 Nedre aldersgrense

6.2.2.1 Innledning

For å kunne velges som meddommer, lagrettemedlem og skjønnsrettsmedlem i dag, må man i følge domstolloven § 65 ha fylt 18 år. Aldersgrensen ble senket fra 25 til 18 år ved lov 2. juni 1995 nr 26. Justiskomiteen begrunnet endringen i Innst. O. nr. 35 (1994–95) side 4, slik:

«Komiteen vil påpeke det ulogiske i at aldersgrensen for å kunne velges inn på Stortinget og fungere som lovgiver er 18 år, mens aldersgrensen for å være lagrettemedlem eller meddommer er 25 år. Komiteen er enig med departementet i at en lovendring som foreslått … sannsynligvis vil medføre en jevnere alderssammensetning og en lavere gjennomsnittsalder i utvalgene, noe som Komiteen mener vil være en fordel …»

18-års-grensen samsvarer med myndighetsalderen, og, som det fremgår av Innst.O.nr. 35, aldersgrensen for å kunne velges inn på Stortinget. Til sammenligning er aldersgrensen for dommere i tingretten og for forliksrådsmedlemmer 25 år. Også for meglere i konfliktrådene er aldersgrensen 25 år. For dommerfullmektiger er grensen 21 år, jf. domstolloven §§ 54 og 56.

I utvalgets lekdommerundersøkelse ble domstolene spurt om den nedre aldersgrensen for meddommere og lagrettemedlemmer bør heves, og i så fall om den bør heves slik at vedkommende skal være fylt 21 år på valgtidspunktet eller 25 år på valgtidspunktet, jf. tabell 6.3 og tabell 6.4.

Vi ser av tabellene at det er omtrent like mange som ønsker å heve den nedre aldersgrensen og som ikke ønsker å gjøre det. Blant de 10 domstolene som vil heve den nedre aldersgrensen, mener halvparten at 21 år på valgtidspunktet er passe, mens den andre halvparten anbefaler 25 år.

I 2001 foreslo Ungdommens demokratiforum overfor Justisdepartementet en rekke tiltak for å øke barn og unges innflytelse på ulike områder, herunder i domstolene. Et av forslagene gjaldt alderssammensetningen i domstolene. Ungdommens demokratiforum foreslo følgende tiltak for å få flere unge inn i domstolene:

• supplere gjeldende lovverk med en målsetning om en representativ alderssammensetning blant meddommerne

• domstolene selv må sørge for at ungdom er godt nok representert. Er antallet unge for lavt, pålegges de folkevalgte å oppnevne flere unge

• de politiske partiene gjøres bevisste den lite representative alderssammensetningen i domstolene

• det gis tilstrekkelig opplæring til førstegangsmøtende meddommere

Justisdepartementet har oversendt forslaget til Lekdommerutvalget, slik at utvalget skal kunne ta forslaget i betraktning.

6.2.2.2 Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår i kapittel 8 at man skal ha lovfestet aldersfordeling i meddommerutvalgene. Forslaget vil medføre at gjennomsnittsalderen i utvalgene synker. Det er derfor ikke behov for å ha en særlig lav aldersgrense for å senke gjennomsnittsalderen. Hovedspørsmålet blir derfor om man ønsker å ha personer mellom 18 og 25 år i utvalgene. Utvalgets forslag om lovfestet aldersfordeling vil jo få den konsekvens at man faktisk vil få de yngste aldersgruppene med i utvalgene, noe som i utgangspunktet anses ønskelig. Som det fremgår av figur 6.1 foran er det i dag relativt få mellom 18 og 24 år som er med i utvalgene (2,3 % mot drøye 10 % i befolkningen som helhet), selv om anledningen er til stede i lovverket.

Vervet som meddommer og lagrettemedlem er en ansvarsfull oppgave som krever en viss livserfaring og modenhet. Det finnes helt klart mange 18-åringer som er tilstrekkelig modne. Men selv i dag skjer ikke valget av meddommere alltid på basis av inngående vurderinger av den enkelte kandidat. Dersom man, som utvalget foreslår i kapittel 8, innfører et valgsystem der lekdommerne er tilnærmet tilfeldig valgt, vil det ikke skje noen vurdering av kandidatenes modenhet. Med det foreslåtte systemet øker dessuten sjansene for at to 18-åringer sammen skal gjøre tjeneste som meddommere i tingretten for eksempel i en alvorlig drapssak. Dette vil antakelig kunne vekke en del reaksjoner og neppe være heldig for den alminnelige tilliten til domstolene.

Også i vurderingen av den nedre aldersgrensen mener utvalget at det må tas utgangspunkt i rollelikheten, slik at de samme aldersgrenser bør gjelde for fagdommere som for lekdommere. Dette innebærer at aldersgrensen for meddommere i tingrettene bør være 21 år (tilsvarende aldersgrensen for dommerfullmektiger), og at den for lagrettemedlemmer og meddommere i lagmannsretten bør være 25 år, tilsvarende aldersgrensen for lagdommere. En aldersgrense på 25 år for lagrettemedlemmer samsvarer også med utvalgets forslag til modell for valg av lagrettemedlemmer, jf. kapittel 7.7.2.2.

Når det gjelder fagkyndige meddommere og skjønnsrettsmedlemmer, bør den nedre aldersgrensen også for disse heves til 21 år. Praktiske hensyn tilsier at aldersgrensen bør være 21 år uansett om de skal gjøre tjeneste i lagmannsretten eller i tingretten. Utvalget viser for øvrig til diskusjonen i punkt 6.2.1.2 siste avsnitt.

Den nedre aldersgrensen for forliksrådsmedlemmer bør etter utvalgets syn fortsatt være 25 år.

6.3 Kravene om vederheftighet og valgbarhet ved kommunale valg

6.3.1 Vederheftighet

6.3.1.1 Innledning

Vederheftighetskravet fremgår av domstolloven § 65, og for meddommere, forliksrådsmedlemmer og skjønnsrettsmedlemmer også av domstolloven § 53, som stiller krav om vederheftighet for dommere generelt. Vederheftighetskravet i § 65 har derfor selvstendig betydning bare for lagrettemedlemmer, som ikke er «dommere» i domstollovens forstand.

Kravet om vederheftighet stammer fra Christian Vs Norske Lov fra 1687. Det betyr egentlig at ens gjeld ikke må overstige ens formue. Det var neppe ment at uttrykket skulle tolkes bokstavelig da man tok det inn i lovteksten. Av Ot.prp. nr. 1 (1910) side 41–42 følger det at man skulle utvise et rimelig skjønn. Ved skjønnet skulle det blant annet tas i betraktning både «underbalansens betydelighet eller haabløshet», årsaken til den slunkne kassen og om dommerens egen opptreden med hensyn til gjeldsforholdene var egnet til å svekke tilliten til hans integritet. Det ble dessuten antatt at kravet «selv med bibehold av dets kategoriske form heller ikke for fremtiden vil bli opfattet og anvendt paa en mer rigorøs maate, end det av hensyn til at opretholde dommerstandens uavhængighet og værdighet findes paakrævet».

Overfor fagdommere praktiseres bestemmelsen i dag slik at dommeren bør være solvent – dvs. i stand til å dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. I motsatt fall tilfredsstiller man hovedvilkåret for å bli slått konkurs. Dommeren bør heller ikke ha en så vanskelig eller uoversiktlig økonomi at det er en nærliggende fare for at han eller hun kan bli insolvent. Når det gjelder lekdommere, skal kravet i følge Justisdepartementets rundskriv G-50/99 ikke undergis noen streng tolking. Utvalget har ikke grunn til å tro at det foretas noen særlig kontroll av lekdommernes økonomiske stilling.

6.3.1.2 Utvalgets vurdering

Ved dagens ordning har man til en viss grad mulighet til å foreta en individuell vurdering av økonomien til de enkelte som skal velges. Dersom man gjennomfører valget av meddommere og lagrettemedlemmer gjennom tilfeldige uttrekk fra folkeregisteret uten å ha noen personlig kontakt med eller kjennskap til den enkelte kandidat, vil et slikt krav være vanskelig å oppfylle i praksis, særlig hvis man skal foreta en skjønnsmessig vurdering av den enkeltes situasjon.

Etter utvalgets syn gjør ikke de samme hensyn seg gjeldende for meddommere, som gjør tjeneste en gang i blant, som for heltidsansatte fagdommere, når det gjelder krav til vederheftighet. Siden det i tillegg vil være vanskelig å gjennomføre et slikt krav i praksis, foreslår utvalget at kravet ikke lenger opprettholdes for meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn.

For forliksrådsmedlemmene bør kravet om vederheftighet opprettholdes.

6.3.2 Valgbar ved kommunale valg/ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender

6.3.2.1 Dagens ordning

Man kan bare velges til meddommer, lagrettemedlem og skjønnsrettsmedlem dersom man er valgbar til kommunale valg, jf. domstolloven § 65. Dette kravet gjelder ikke for forliksrådsmedlemmer. For disse gjelder bare kravet i domstolloven § 53 om at man ikke skal være fradømt stemmerett i offentlige anliggender, som er et av vilkårene for valgbarhet til kommunale valg. I tillegg må forliksrådsmedlemmer være norske statsborgere. For de øvrige lekdommerne er norsk statsborgerskap bare et krav dersom de ikke har vært bosatt i riket de tre siste år før valgdagen, jf. nedenfor.

Reglene for valgbarhet til kommunale valg (dvs. til kommunestyret) fremgår av valgloven av 1. mars 1985 nr. 3 § 12 tredje ledd. Man må:

• ha stemmerett ved valget

• stå innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen

• ikke omfattes av valglovens utelukkelsesregler.

Hvem som har stemmerett ved kommunevalg, reguleres av valgloven § 3. Man må fylle 18 år i valgåret, ikke ha mistet stemmeretten og være norsk statsborger eller ha stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket de tre siste år før valgdagen. Treårskravet gjelder ikke personer som er statsborgere i de andre nordiske land, for dem er det tilstrekkelig å være registrert som bosatt i Norge senest 31. mars i valgåret.

Utelukkelsesreglene fremgår av valgloven § 13 tredje ledd. Fylkesmannen og assisterende fylkesmann er utelukket fra valg. Det samme er administrasjonssjefen i vedkommende kommune eller dennes stedfortreder, kommunestyrets sekretær (formannskapssekretær eller tilsvarende i kommuner som har innført parlamentarisk styreform), leder av forvaltningsgren, ansvarlig for regnskapsfunksjonen i kommunen og den som foretar revisjon for kommunen. I kommuner med parlamentarisk styreform er også ansatte i sekretariatet til kommuneråd som har fått myndighet delegert fra rådet utelukket.

Begrunnelsen for utelukkelsen er dels at disse tjenestepersonene har viktige kontrolloppgaver overfor kommunestyret, og dels at de står sentralt ved forberedelsen av vedtakene som gjøres der. 2

Man er bare utelukket fra valg til kommunestyret i den kommunen man er ansatt i. Dersom man for eksempel er administrasjonssjef i en annen kommune enn den man er bosatt i, kan man velges til kommunestyret i den kommunen man er bosatt.

Hvordan man i denne sammenheng skal forstå bestemmelsen i domstolloven § 65 om at lekdommerne må være «valgbare ved kommunale valg», er noe usikkert. Er det bare de som ikke er valgbare til noe kommunestyre som ikke er valgbare som lekdommere, eller er man utelukket som lekdommer bare hvis man er blant de nevnte kommunale tjenestepersoner i samme kommune som man bor i, eller er man utelukket også når man bor i en annen kommune enn man er ansatt i?

Anders Bøhn skriver på side 173–174:

«Disse grunnene for utelukkelse av valgbarhet gjør seg ikke gjeldende når det er spørsmål om å sitte som meddommer eller lagrettemedlem. Hvis uttrekningen unntaksvis skjer til en sak der kommunen er part eller involvert på annen måte, løses spørsmålet om deltakelse av habilitetsreglene i domstollovens sjette kapittel. Det gir også god sammenheng i reglene å anse slike tjenestemenn som valgbare i domstollovens forstand: Det er gitt særskilte regler om hvem som av profesjonsmessige eller andre grunner ikke bør velges til utvalgene i domstolloven § 66 og § 66 a.

På den andre siden må det antas at svært mange av de kommunale tjenestemennene dette gjelder, bor i den kommunen de er ansatt i. Det kan da synes noe anstrengt å anse dem for «valgbare til kommunale valg», når det er på det rene at de ikke kan velges til det kommunestyret som så skal velge meddommere. Henvisningen fra domstolloven § 65 til valgbarhetsreglene for kommunale valg innebærer i så fall en ikke uvesentlig utvidelse av den personkretsen som ikke kan være meddommere og lagrettemedlemmer.»

Bøhn fortsetter:

«Det er grunn til å tro at ikke alle kommuner er oppmerksomme på muligheten for at de nevnte kommunale tjenestemennene ikke er valgbare til utvalgene. Reglene skaper usikkerhet med hensyn til om retten er lovlig satt når kommunale tjenestemenn er meddommere eller lagrettemedlemmer. Det bør ikke være grunnlag for tvil om retten er lovlig besatt.»

6.3.2.2 Utvalgets vurdering

Man bør i så stor grad som mulig ha klare regler om hvem som er valgbare som lekdommere. Etter utvalgets syn bør alle valgbarhetsregler, herunder regler om utelukkelse fra valg, fremkomme direkte av domstolloven, slik at man ikke må gå via andre lover for å finne ut om en person er valgbar. Utvalget mener derfor at koblingen til valgloven bør fjernes. Dette vil også bidra til å redusere inntrykket av valget av lekdommere som et politisk valg. I den grad vilkårene i valgloven skal gjelde for lekdommere, bør disse tas direkte inn i domstolloven.

Følgende vilkår følger av valgloven og må vurderes i denne sammenheng:

• stemmerett ved valget, dvs. fylle 18 år i valgåret, ikke ha mistet stemmeretten og 1) være norsk statsborger eller 2) ha stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket de siste tre år eller 3) hvis man er statsborger i et annet nordisk land, stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket 31. mars i valgåret (valgloven § 12 tredje ledd jf. § 3)

• innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen

• ikke omfattes av valglovens utelukkelsesregler

Når det gjelder aldersgrensen, vises til punkt 6.2 foran.

Når det gjelder kravet om at man ikke skal ha mistet stemmeretten, fremgår det allerede av domstolloven § 53 for så vidt gjelder meddommere, skjønnsmenn og forliksrådsmedlemmer. Vilkåret har derfor selvstendig betydning bare for lagrettemedlemmer. Kravet bør etter utvalgets syn opprettholdes. Det samme gjelder kravene om at man enten må være norsk statsborger, eller ha stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket de siste tre år, eller være statsborger i et annet nordisk land. Datogrensen for statsborgere i andre nordiske land (31. mars i valgåret) tilsvarer skjæringsdatoen for innføring i manntallet etter valgloven § 5, og foreslås ikke opprettholdt. Kravet om at man må stå innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen bør opprettholdes for meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmrettsmedlemmer. For forliksrådsmedlemmer gjelder dette kravet ikke i dag, og utvalget ser heller ingen grunn til å innføre et slikt krav for disse.

Om de som er utelukket fra kommunale valg etter valgloven § 13 bør være utelukket fra valg som lekdommer, er vurdert nedenfor under punkt 6.5.2.

Kravet til statsborgerskap for forliksrådsmedlemmer, bør etter utvalgets syn fjernes. Utvalget ser ingen grunn til at det skal gjelder andre regler for forliksrådsmedlemmene enn for de øvrige lekdommere på dette punktet.

6.4 Vandel

6.4.1 Innledning

Utvalgets mandat lyder:

«I dag er det noe uklart hvilke plikter og oppgaver kommunene og domstolene har etter domstolloven når det gjelder kontroll av lekdommeres vandel. Utvalget bør vurdere hvilke plikter og oppgaver som skal tilligge disse, og foreslå regler som klargjør dette.»

Vandelsspørsmålet har to sider. Det ene knytter seg, som det fremgår av mandatteksten, til spørsmålet om vandels kontroll . Det andre knytter seg til hvilke krav man skal stille til lekdommernes vandel. Utvalget forstår mandatet til å omfatte begge de nevnte spørsmål.

En redegjørelse for innholdet av regelen om vandelskrav i domstolloven § 66 a, samt en beskrivelse av hvordan kommunene skal foreta vandelskontrollen i praksis, finnes i Justisdepartementets rundskriv G-50/99 (se vedlegg 3).

6.4.2 Vandelskrav

6.4.2.1 Innledning

For meddommere (herunder de fagkyndige meddommerne), lagrettemedlemmer og skjønnsrettsmedlemmer er det gitt regler om utelukkelse fra valg på grunn av vandel i domstolloven § 66 a:

«Utelukt fra valg er:

1. den som i løpet av de siste fem år forut for valgperiodens begynnelse er idømt betinget frihetsstraff, og

2. den som er idømt ubetinget frihetsstraff og ikke løslatt, på prøve eller endelig, innen ti år forut for valgperiodens begynnelse.»

Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 27. juni 1986 nr. 48. Før den tid fantes ingen eksplisitte vandelskrav i loven. I den grad vandel ble vurdert, skjedde dette etter retningslinjene som ligger i skikkethetsbestemmelsen i domstolloven § 76. Denne bestemmelsen ga imidlertid ikke grunnlag for å slette en valgt person fra utvalget eller forbigå vedkommende ved loddtrekningen. Domstolene og kommunestyrene hadde dessuten en indirekte, men meget begrenset adgang til å forbigå straffedømte meddommere gjennom bestemmelsene i domstolloven § 65 om at bare de som er valgbare ved kommunale valg og dermed ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender kan velges. Frem til 1953 ble man automatisk fradømt stemmerett i en lang rekke tilfelle, blant annet ved dom på fengsel i ett år eller mer, men ved lov 22. mai 1953 nr. 3 ble adgangen til å idømme tap av stemmerett vesentlig strammet inn.

I forarbeidene til endringsloven av 1986, Ot. prp. nr. 47 (1985–86) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen, refereres det fra Justisdepartementets høringsbrev av 29. januar 1985 og den påfølgende høringsrunden. Av høringsbrevet fremgår det at man fant det utilfredsstillende at domstolloven manglet klare regler for valg av tidligere straffedømte personer eller personer som begår straffbare handlinger etter at han eller hun er valgt. Det ble påpekt at man generelt bør være forsiktig med å bruke rettighetstap som strafferettslig reaksjon, men at tap av retten til å kunne tjenestegjøre som meddommer neppe vil vanskeliggjøre resosialisering, og tapet vil heller ikke sette den domfelte i noen særstilling i forhold til folk flest. Man mente imidlertid at virkningen av et straffbart forhold burde avhenge både av forholdets grovhet og av den tid som er gått siden lovovertredelsen fant sted eller skyldspørsmålet ble avgjort, og foreslo å utelukke alle som noen gang hadde vært idømt frihetsstraff på ett år eller mer, alle som var idømt frihetsstraff de siste ti år og alle som var bøtelagt på annen måte enn ved forenklet forelegg de siste fem år. De høringsinstansene som kommenterte forslaget, var uenige i at bøtestraff skulle kvalifisere til utelukkelse. Høyesterett påpekte konsekvensene av at noen tjenestegjør i strid med den foreslåtte reguleringen. I Ot.prp. nr. 47 (1985–86) side 67 sa departementet seg enig i at forslaget var noe for vidtrekkende, og fant at det måtte gjøres en avveining mellom hensynet til partene og domstolenes anseelse på den ene siden, og praktiske hensyn på den andre siden. Vandelskravet måtte derfor utformes slik at det forholdsvis enkelt kunne fastslås om kravet var oppfylt, og det burde i følge departementet ikke stilles så strenge krav at man i unødig utstrekning risikerer at avsagte dommer må oppheves. Også hensynet til tidligere straffede tilsa etter departementets syn i noen grad at det utvises en viss tilbakeholdenhet. Departementet foreslo deretter reglene som i dag finnes i domstolloven § 66 a, da man kom til at disse grensene innebar en rimelig avveiing av de ulike hensyn.

Reglene i domstolloven § 66 a er kun minstekrav. Kravet til skikkethet i domstolloven § 76 innebærer at også straff lengre tilbake i tid eller andre former for straff enn de som er nevnt i § 66 a kan telle med i vurderingen av om en person bør velges. Dette kan for eksempel være aktuelt for personer som er siktet for straffbare handlinger. Disse er i dag ikke utelukket fra valg, men i Justisdepartementets rundskriv G-50/99 heter det at slike personer ikke bør velges. Frafalles ikke siktelsen, er disse for øvrig utelukket fra å gjøre tjeneste i en konkret rettssak, jf. domstolloven § 91 første ledd.

For forliksrådsmedlemmer gjelder de samme krav som for fagdommere. Det vil si at det ikke stilles noen eksplisitte krav til deres vandel i domstolloven, bortsett fra at de ikke skal være fradømt stemmeretten (§ 53).

Når det gjelder fagdommerne, stiller utnevnelsesmyndigheten i praksis krav utover det som følger av domstolloven § 53. Ubetinget fengsel har normalt diskvalifisert, men også betinget fengselsstraff og bøter kan få slik virkning. Forholdets alvorlighetsgrad, om forholdet ligger langt bak i tid og vedkommendes alder på den tiden lovbruddet ble begått er momenter som har blitt tillagt vekt i vurderingen.

6.4.2.2 Utvalgets vurdering

Meddommere og lagrettemedlemmer

I kapittel 7 og 8 foreslår utvalget at man bør ha et valgsystem som innebærer en mer tilfeldig utvelging av kandidater til de alminnelige meddommer- og lagretteutvalgene. Sikkerhetsventilen som i dag ligger i skikkethetsvurderingen etter domstolloven § 76, vil i henhold til dette forslaget forsvinne. Den gjenstående avsilingsmekanismen – vandelskontrollen – bør da til gjengjeld være streng. Av hensyn til domstolenes legitimitet mener utvalget at vandelskravene derfor bør strammes inn.

Som utvalget påpeker i punkt 6.2.1.2 foran, er det ingen demokratisk eller statsborgerlig rettighet å delta i dømmende virksomhet. Det er etter utvalgets syn heller ingen fare for at personer som utelukkes fra valg på grunn av tidligere straffedommer vil stigmatiseres av omgivelsene. For det første vil allmennheten som hovedregel ikke vite hvem som innledningsvis trekkes ut som meddommere, og dermed ikke hvem som utelukkes. For det andre vil de ikke eksistere noen forventning om at de fleste en eller annen gang skal trekkes ut som meddommer – til det er antallet meddommere i utvalgene for lavt. Det siste innebærer dessuten at utelukkelse fra valg ikke setter en person i noen særstilling i forhold til folk flest, i motsetning til for eksempel tap av stemmerett. Hensynet til den som har fått en strafferettslig reaksjon teller derfor etter utvalgets syn ikke særlig sterkt i vurderingen av hvor strenge vandelskravene bør være.

Avgjørende blir etter utvalgets syn hvor langt det er nødvendig å gå for å ivareta hensynet til domstolenes anseelse, samtidig som det på en forholdsvis enkel måte må kunne fastslås om kravene er oppfylt. Det siste innebærer at kravene lett må kunne kontrolleres mot strafferegisteret.

Dagens regler skiller ikke etter forholdets alvorlighetsgrad, men lar utelukkende tidspunktet for løslatelsen (eller domfellelsen, hvis det er en betinget dom) være avgjørende. Skikkethetsregelen i domstolloven § 76 gir imidlertid anledning til å ta hensyn til hva vedkommende person var dømt for. Som nevnt vil utvalgets forslag til valgordning innebære at muligheten til individuell vurdering forsvinner. I forhold til den allmenne tilliten til dommere og domstoler vil det etter utvalgets syn være betydelige forskjeller mellom personer som har vært dømt for drap eller voldtekt, selv om det er over ti år siden løslatelse, og personer som har vært dømt for naskeri eller promillekjøring. Utvalget mener derfor at i tillegg til den tid som er gått bør også forholdets alvorlighetsgrad ha betydning for adgangen til å velges som lekdommer. Alvorlighetsgraden vil man i praksis måtte vurdere ut i fra straffens lengde.

Dom på fengselsstraff over en viss lengde – som utvalget foreslår satt til tre måneder , som er øvre strafferamme for de fleste forseelser – eller dom på særreaksjonene i straffeloven (dom på sikring, forvaring, eller overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. straffeloven §§ 39 – 39 c), bør etter utvalgets syn innebære at man blir utelukket fra vervet som meddommer for alltid .

Den som er idømt fengselsstraff i tre måneder eller mindre bør kunne velges dersom det ved valgperiodens begynnelse er mer enn 15 år siden dommen var rettskraftig.

Ved samfunnsstraff bør man etter utvalgets syn se hen til den subsidiære fengselsstraffen, uavhengig av om den sones, og vurdere den etter reglene for ubetinget fengselsstraff. Det betyr at dersom den subsidiære fengselsstraffen er mer enn tre måneder, er vedkommende utelukket fra valg som meddommer for alltid. Dersom fengselsstraffen settes til tre måneder eller mindre, kan vedkommende velges dersom det er mer enn 15 år siden rettskraftig dom.

Reglene for utelukkelse på grunn av betinget fengselsstraff bør opprettholdes som i dag, men med 10 års frist . Det vil si at man kan velges dersom det er mer en 10 år siden rettskraftig dom.

I deldomstilfellene bør man se på delene hver for seg og vurdere dem etter reglene ovenfor, dvs. at ved en dom på 6 måneders fengsel hvorav fire måneder gjøres betinget, kan man velges dersom dommen har vært rettskraftig i mer enn 15 år.

Bøtestraff medfører ikke automatisk utelukkelse i dag, men kan tas hensyn til i skikkethetsvurderingen etter domstolloven § 76. Som nevnt forsvinner denne muligheten dersom utvalgets forslag til valgordning gjennomføres. Selv om bøtestraff gis for en mengde forhold av varierende alvorlighetsgrad, er det generelt et kraftig signal om uakseptabel atferd. Utvalget antar også at det blant allmennheten vil være mindre aksept for enkelte forhold enn for andre, for eksempel bøteleggelse for blotting eller besittelse av narkotika.

Utvalget har vurdert om man bør utelukkes, i hvert fall for en viss tid, dersom man er ilagt bøtestraff etter bestemte kapitler i straffeloven. Dette vil imidlertid innebære vurderinger av om noen lovovertredelser er mer «akseptable» enn andre, og vil være en lite heldig og lite ønskelig overprøving av den lovgivende myndighet. Å koble utelukkelsesreglene til bøtestraffens størrelse er heller ikke aktuelt, da denne ikke nødvendigvis bare fastsettes ut i fra forholdets grovhet, men også ut i fra den dømtes inntekt eller betalingsevne.

Det er etter utvalgets vurdering likevel naturlig å se hen til alvorlighetsgraden av det bøtelagte forholdet når spørsmålet om utelukkelse skal vurderes. I det sentrale strafferegisteret registreres bøtestraff for forbrytelser. En enkel og praktikabel regel vil derfor være å behandle de som er bøtelagt for forbrytelser på lik linje med de som idømmes betinget frihetsstraff, dvs. at man kan velges dersom det er mer enn 10 år siden boten ble vedtatt eller dommen om bøteleggelse var rettskraftig.

Domsutsettelse og betinget påtaleunnlatelse for forbrytelser bør ha samme virkning som bøter og betinget dom, dvs. det må være mer enn 10 år siden avgjørelsen var rettskraftig.

Å utelukke personer som er sikteteller tiltalt for straffbare handlinger fra valg vil være praktisk vanskelig, da dette ikke registreres i strafferegisteret. Man vil kunne basere seg på en form for egenmelding, men da vil man ikke kunne være sikker på å fange opp alle. Utvalget vil derfor foreslå at siktede eller tiltalte personer ikke skal utelukkes fra valg. Dette vil også være best i overensstemmelse med uskyldspresumpsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6. En eventuell etterfølgende straffesak og domfellelse, vil fanges opp av vandelskontrollen som skjer i perioden (se nedenfor under punkt 6.4.3) og medføre at vedkommende strykes fra utvalget.

Regelen i domstolloven §§ 91 og 95 om at personer som er siktet for straffbare handlinger ikke skal kunne gjøre tjeneste i en konkret rettssak må derimot opprettholdes, dog slik at man utelukkes uansett antatt utfall av siktelsen (i dag er det bare personer som er siktet for straffbare handlinger som kan antas å medføre frihetsstraff eller tap av offentlig stemmerett som er utelukket). Det samme må gjelde for tiltalte. Som i dag vil det måtte være domstolens ansvar å fange opp dette, for eksempel ved å gjøre oppmerksom på reglene i innkallingen, og ved spørre meddommerne direkte om dette ved fremmøte.

Fagkyndige meddommere og skjønnsrettsmedlemmer

Selv om man har mulighet til å foreta en individuell vurdering av disse, mener utvalget at det bør gjelde samme vandelskrav for de fagkyndige meddommerne og skjønnsrettsmedlemmene som for de alminnelige meddommerne og lagrettemedlemmene.

Dette er for øvrig situasjonen også i dag. Det er utvalgets inntrykk at både domstoler og kommuner i dag er noe lemfeldige når det gjelder kontrollen av de fagkyndige meddommernes vandel. Dette bør etter utvalgets oppfatning strammes inn.

Forliksrådsmedlemmer

Disse stilles det i dag ikke spesifikke vandelskrav til. I kapittel 7.7.4 foreslår utvalget at det skal fastsettes krav til personlig egnethet hos forliksrådsmedlemmer, og det forutsetter dermed en individuell vurdering av det enkelte forliksrådsmedlems skikkethet. Selv om man nok i praksis vil ta hensyn til en persons vandel i denne vurderingen, og at forliksrådet ikke befatter seg med straffesaker, ser utvalget liten grunn til ikke å la vandelskravene gjelde også for forliksrådsmedlemmene. Ut fra hensynet til tilliten til domstolene anbefaler utvalget derfor at det stilles de samme krav til vandel for forliksrådsmedlemmer som for de øvrige lekdommerne.

6.4.3 Vandelskontroll

6.4.3.1 Innledning

Både i media og blant politikere har det vært en del oppmerksomhet rundt muligheten for kontroll av lekdommeres vandel. Det har vært fokusert både på viljen (hos kommunene) og muligheten til å føre tilstrekkelig kontroll. Enkelte domstoler har reagert på de praktiske problemene knyttet til kontrollen.

Undersøkelsen utvalget foretok blant kommunene, domstolene og lekdommerne i Gulating lagdømme i februar 2002, viser at etter eget utsagn var ingen av de om lag 600 lekdommerne i undersøkelsen valgt i strid med reglene i domstolloven § 66 a. Bare 22 % av kommunene kontrollerte lekdommernes vandel i forbindelse med valget. En kommune uttaler at «(Det er) problematisk for kommunen å ta omsyn til vandel, det er som regel tidlegare folkevalde som blir plukka ut».

Plikten til å foreta vandelskontroll fremgår ikke direkte av loven, men det antas at forbudet mot å velge personer som omfattes av § 66 a innebærer at kommunen, hvis den ikke kjenner vedkommendes vandel på forhånd, plikter å foreta en vandelskontroll i forbindelse med valget. Hjemmel for innhenting av opplysninger fra strafferegisteret fremgår av forskrift 20. desember 1974 om straffregistrering § 6 a.

Når det gjelder tidspunktet for kontrollen, som naturlig nok heller ikke fremgår av loven, har Justisdepartementet uttalt i brev 7. april 2000 til kommunene at denne fortrinnsvis bør foretas før valget, og under enhver omstendighet i god tid før funksjonsperioden for de nye utvalgene tar til. Det fremgår heller ikke av loven om kommunen skal underrette domstolen om kontroll er foretatt.

Etter at valget er foretatt, skal kommunen i henhold til domstolloven § 81 annet ledd slette personer fra utvalget dersom de senere idømmes frihetsstraff. Hvordan kommunen skal sikre seg denne informasjonen, er ikke omtalt i loven. I rundskriv G-50/99 side 35 er det antatt at det er tilstrekkelig at meddommerne og lagrettemedlemmene selv opplyser om de er i en situasjon som utelukker tjenestegjøring, men kommunene oppfordres til å foreta rutinekontroll av meddommerne eller lagrettemedlemmene i funksjonsperioden. Lekdommerundersøkelsen viste at bare 12 % av kommunene kontrollerte utvalgsmedlemmenes vandel i løpet av perioden, se vedlegg 1 figur 1.36.

Etter domstolloven § 91 skal et lagrettemedlem eller en meddommer forbigås dersom han eller hun trekkes ut i en sak og vedkommende skulle ha vært slettet etter § 81 eller er siktet i en straffesak. Heller ikke her sier loven noe om hvordan domstolen skal sikre seg denne informasjonen. Etter det utvalget erfarer varierer praksis hos domstolene en del.

I Oslo tingrett, hvor det hver uke trekkes 250–350 meddommere, kontrolleres listene over de uttrukne ukentlig mot strafferegisteret. Tingretten legger navnene på en diskett, som sendes Politiets Datatjeneste. For de som markeres som registrert, legger politiet ved vandelsattest, slik at tingretten kan se om det er grunnlag for å utelukke vedkommende, eller om registreringen for eksempel bare gjelder et forelegg.

6.4.3.2 Utvalgets vurdering

Spørsmålet om vandelskontroll kan todeles: Hvem skal kontrollere vandelen, og når skal vandelen kontrolleres. Etter utvalgets syn bør det klart fremgå av loven både hvem som har ansvaret for å kontrollere lekdommernes vandel, og når og hvor ofte dette bør skje.

For kontrollen som skjer i forbindelse med valget vil det være mest naturlig å legge ansvaret til det organet som foretar valget. For forliksrådsmedlemmer vil en slik innledende vandelskontroll etter utvalget syn være tilstrekkelig. Når det gjelder vandelskontrollen i løpet av perioden, kan man for meddommere og lagrettemedlemmer tenke seg en løsning som i Oslo, der domstolen sender ukentlige lister over uttrukne meddommere for «vasking» mot strafferegisteret. En slik løsning er imidlertid mindre hensiktsmessig ved små domstoler, der antallet uttrukne meddommere vil være lite. Alternativet vil være å gi det valgansvarlige organet (fylkesmannen i henhold til utvalgets forslag i kapittel 8) ansvar for regelmessige – for eksempel månedlige – vandelskontroller av utvalgene. Loven bør imidlertid åpne for at domstolen, dersom den ønsker det, selv kan utføre denne oppgaven, slik som det i dag gjøres ved Oslo tingrett.

Utvalget heller til at også utvalgene av skjønnsrettsmedlemmer bør kontrolleres månedlig av det valgansvarlige organet (fylkesmannen, jf. utvalgets forslag i kapittel 8).

Dersom ikke utvalgene av fagkyndige meddommere skal opprettholdes, jf. utvalgets forslag i kapittel 8.8, bør domstolene sørge for vandelskontroll av de som oppnevnes til den enkelte sak.

6.5 Utelukkelse pga. stilling

6.5.1 Innledning

Om utelukkelsesreglene i domstolloven §§ 66 og 67, heter det følgende i utvalgets mandat:

«Reglene er til dels foreldet og upraktiske. Det må blant annet vurderes om andre grupper enn de som i dag er nevnt i disse bestemmelsene, skal være utelukket eller kunne fritas fra valg.

Et forslag om å utelukke stortingsrepresentanter fra valg har som nevnt vært på høring og skal ikke omfattes av utvalgets arbeid. Utvalget bør imidlertid vurdere om tilsvarende hensyn som begrunner utelukkelse av Stortingsrepresentanter også gjør seg gjeldende for personer i andre markerte politiske posisjoner eller tillitsverv.»

Utelukkelsesreglene i domstolloven § 66 gjelder ikke for forliksrådsmedlemmer. Bare embetsmenn i dømmende stilling og dommerfullmektiger er utelukket fra å være forliksrådsmedlemmer, jf. domstolloven § 56.

6.5.2 Meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn

6.5.2.1 Dagens ordning

Forslaget om å utelukke stortingsrepresentanter og vararepresentanter fra valg ble vedtatt ved lov 15. juni 2001. Endringene trådte i kraft 1. november 2001. Endringen ble begrunnet slik i Ot.prp. nr. 54 (2000–2001) Om lov om endringer i lov om domstolene og lov om fri rettshjelp mv. side 10:

«Utad vil det kunne oppfattes som en sammenblanding av den lovgivende og den dømmende statsmakt om stortingsrepresentanter opptrer som lekdommere. I tillegg kan det være vanskelig for stortingsrepresentantene selv å gå over fra å drive politisk arbeid til å utøve rollen som uavhengig dommer».

Etter endringen lyder domstolloven § 66 slik:

Utelukket fra valg er:

1. Stortingets representanter og vararepresentanter,

2. statsrådets medlemmer,

3. øvrighetspersoner,

4. embetsmenn i dømmende stilling,

5. tjenestemenn ved påtalemyndigheten, politiet og fengslene,

6. prester i statskirken og prester eller forstandere i registrerte trossamfunn,

7. praktiserende advokater.

Også valgloven § 13 gir regler om utelukkelse fra valg for visse stillingsgrupper. Se nærmere om dette under punkt 6.3.2.1. Til reglene om utelukkelse hører også domstolloven § 66 a om vandel. Reglene om vandelskrav og vandelskontroll er behandlet foran under punkt 6.4.

Reglene om utelukkelse på grunn av stilling i domstolloven § 66 tilsvarer delvis reglene i straffeprosessloven av 1887 § 37. Av ulike grunner anså man stillingene som er nevnt i bestemmelsen for å være mindre forenlige med vervet som meddommer eller lagrettemedlem. Dels var synet at den utøvende makt (statsrådene) ikke skulle dømme, dels fryktet man en overvekt i autoritet (øvrighetspersoner), og dessuten hadde enkelte av disse direkte med valget av meddommere å gjøre (amtmennene, som ble regnet som overøvrighetspersoner). Stilling som advokat eller som tjenestemann i påtalemyndigheten eller politiet ble antatt å gjøre en mindre skikket til vervet. Utelukkelsen av tjenestemenn ved fengslene ble begrunnet slik i Ot. prp. nr. 1 (1910) side 46: «Dels er det nemlig saa, at fængselstjenesten lider under funktionærenes fravær, dels – og navnlig – maa det ansees uheldig, at mænd der skal fulbyrde straf, ogsaa utfører dommerhvervet.» For prestene fryktet man konflikt med deres geistlige virksomhet dersom de ble kalt til tjeneste som verdslige dommere. Utelukkelsen for dommere var begrunnet i ønsket om å opprettholde et strengt skille mellom lekdommere og fagdommere. Det kan også tenkes at det gjorde seg gjeldende et syn om at vervene kunne gå ut over deres embetsgjerning. 3

Også i svensk og dansk rett er visse yrkesgrupper utelukket fra lekdommervervet. I Sverige er følgende personer utelukket fra valg som nämndemän i henhold til Rättegångsbalken kapittel 4 § 6 : dommere, øvrige ansatte ved domstolene, tjenestemenn ved påtalemyndigheten, polititjenestemenn, advokater eller andre som har som yrke å føre andres sak for domstolene. I Danmark fremgår det av Retsplejeloven § 70 at man er utelukket som nævning eller domsmand dersom man er minister, advokat eller advokatfullmektig. Dessuten er tjenestemenn og annet personale ved sentraladministrasjonen, domstolene, påtalemyndigheten, overøvrigheten, politiet eller fengselstjenesten utelukket, likeså sognefogder og geistlige fra folkekirken og anerkjente trossamfunn.

6.5.2.2 Utvalgets vurdering

Bortsett fra tilføyelsen om stortingsrepresentanter, må reglene i domstolloven § 66 kunne sies å være noe foreldet. For eksempel er «øvrighetspersoner» i dag for de fleste en ukjent betegnelse. Reglene reiser dessuten vanskelige avgrensingsspørsmål – for eksempel er det usikkert om funksjonærer ved politiet og påtalemyndigheten skal utelukkes. Hensynet bak reglene taler for utelukkelse i hvert fall for enkelte av disse, selv om de ikke har politi- eller påtalemyndighet. Det er også uklart om advokatfullmektiger er utelukket. 4

Det er etter utvalgets syn behov for både å modernisere og klargjøre utelukkelsesreglene, ikke minst fordi det med dagens regler lett kan oppstå tvil om retten er lovlig besatt.

Utvalget vil nedenfor gå gjennom yrkesgruppene som er listet opp i § 66 nr. 1–6, og vurdere behovet for å opprettholde utelukkelsen av yrkesgruppen eller om utelukkelsen skal utvides til også å omfatte nærliggende yrkesgrupper. Deretter vil utvalget vurdere om andre yrkesgrupper som ikke umiddelbart passer inn under et av de øvrige punktene, bør utelukkes. Sentralt for utvalgets vurdering er hensynet til representativitet og domstolenes og dommernes uavhengighet.

Stortingets representanter og vararepresentanter

Utvalget anbefaler at regelen om at stortingsrepresentanter og vararepresentanter er utelukket, opprettholdes, og viser til begrunnelsen som er gjengitt foran i punkt 6.5.2.1.

Statsrådets medlemmer

Som representanter for den utøvende makt er det etter utvalgets syn naturlig å utelukke statsrådets medlemmer fra valg som lekdommere. Det er regjeringen som kollegium som fremmer lovforslag overfor Stortinget. Selv om det særlig er justisministeren som arbeider med saker av strafferettslig karakter, og som uttaler seg offentlig om for eksempel ulike typer kriminalitet eller andre forhold som er aktuelle i konkrete rettssaker, opptrer alle statsrådene som kollegium i regjeringen. Dessuten arbeider samtlige av regjeringens medlemmer med lovsaker av sivilrettslig karakter. Statsrådenes tilstedeværelse kan derfor føre til at tilliten til rettens nøytralitet svekkes. Regelen om at statsråder skal være utelukket fra valg, bør derfor opprettholdes.

Statssekretærene er ikke utelukket fra valg i dag, i hvert fall ikke eksplisitt. Statssekretærene er, nest etter statsrådene, departementenes høyeste politiske embetsmenn. De har som oppgave å bistå statsråden med ledelsen og samordningen av departementenes arbeid. De er knyttet til sine statsråder og fratrer sammen med dem. Ordningen med statssekretærer ble innført først i 1947 (fra 1955 også ved statsministerens kontor) og var derfor ikke kjent da domstolloven § 66 ble utformet. Ordningen ble grunnlovfestet i 1976, se Grunnloven § 14. De samme hensyn for at statsråder skal være utelukket fra valg, gjør seg også gjeldende for statssekretærene. Etter utvalgets syn bør derfor også statssekretærene være utelukket fra valg som lekdommere.

Alle statsråder har i dag personlige politiske rådgivere som lønnes over statsbudsjettets kap. «Statsrådet» og administreres av statsministerens kontor. Selv om de politiske rådgiverne ikke har den samme klare rollen i departementsstrukturen som statssekretærene, kan man overfor disse argumentere med at den nære personlige og politiske tilknytningen til statsråden, som representant for den utøvende makt, gjør at de ikke bør gjøre tjeneste som lekdommere. Det vil kunne stilles spørsmålstegn ved deres uavhengighet. De politiske rådgiverene bør derfor heller ikke kunne velges som meddommere eller lagrettemedlemmer.

Øvrighetspersoner

Betegnelsen «øvrighetsperson» brukes ikke i dag og har dessuten et uklart innhold. I dag er antakelig fylkesmannen og assisterende fylkesmann de eneste som kan sies å være «øvrighetspersoner» i domstollovens forstand. 5 Som det fremgår av pkt. 6.3.2.1 foran er det mulig at disse er utelukket også etter valgloven § 13, i hvert fall hvis de bor i samme fylke som de innehar stillingen i. Av straffeprosessloven § 56 fremgår det uttrykkelig at Riksadvokaten regnes som overøvrighetsperson i forhold til Grunnloven § 22, men Riksadvokaten er uansett utelukket etter domstolloven § 66 nr. 5.

Etter utvalgets syn bør begrepet «øvrighetsperson» utgå av lovteksten, da dette som nevnt er et begrep som ikke gir særlig mening i dag. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at fylkesmannen og assisterende fylkesmann bør være utelukket fra valg, særlig gjelder dette dersom fylkesmannen skal ha ansvar for gjennomføring av valget, jf. utvalgets vurderinger i kapittel 8. Men også hvis valget fortsatt skal foretas av kommunen, har fylkesmannen og assisterende fylkesmann oppgaver i forhold til kommunen, samt en slik markert rolle i forhold til statens interesser, som tilsier at disse lett får en dobbeltrolle som kan svekke tilliten til domstolenes uavhengighet. Disse bør derfor ikke kunne velges.

Embetsmenn i dømmende stilling

Hovedhensynet bak regelen om at embetsmenn i dømmende stilling er utelukket fra valg, antas særlig å være ønsket om å skille lekdommere fra fagdommere og ønsket om å unngå at vervet skulle gå ut over fagdommernes embetsgjerning. Særlig når det gjelder forliksrådsmedlemmer, ønsket man trolig også i så stor grad som mulig å unngå inhabile dommere, jf. NOU 1982: 40 Forliksrådsordningen side 79.

Embetsmenn i dømmende stilling er først og fremst de fast utnevnte embetsdommere, jf. domstolloven § 55. Det har vært antatt at bestemmelsen omfatter noen flere enn disse: i første rekke dommerfullmektiger og konstituerte embetsdommere, dvs. fagdommere med fastere tilknytning til en domstol. 6

Utvalget slutter seg til synet om at alle dommere med tilknytning til en domstol er utelukket, enten det er fast utnevnte embetsdommere eller dommere som er konstituert. Også dommerfullmektiger bør være utelukket. Etter utvalgets syn bør også fagdommere som gjør tjeneste ved enkeltsaker eller ved behov, være utelukket (i første rekke de ekstraordinære dommerne).

I Danmark og Sverige er ikke bare dommere, men også andre ansatte ved domstolen utelukket fra valg som lekdommer, jf. ovenfor under pkt. 6.5.2.1. Bakgrunnen er at personer som har andre funksjoner innen rettsvesenet kan oppfattes å representere myndighetenes interesser eller av andre grunner som ikke objektive i sin dommergjerning. De samme hensyn gjør seg gjeldende i Norge. Domstolens tjenestemenn vil lett kunne anses inhabile etter domstolloven § 108, særlig når det gjelder deltakelse i meddommerutvalg for den domstolen de er ansatt i – som ofte vil være det praktiske, ettersom mange bor i den kommunen hvor de jobber. Av hensyn til tilliten til domstolene er utvalget av den oppfatning at alle ansatte ved en domstol – faste som midlertidige, uansett oppgave – generelt bør være utelukket fra valg som meddommer eller lagrettemedlem.

Tjenestemenn ved påtalemyndigheten, politiet og fengslene

Hensynet bak reglene i domstolloven § 66 nr. 5 om utelukkelse av tjenestemenn ved påtalemyndigheten, politiet og fengslene, er dels faren for inhabilitet i straffesaker, og dels de nevnte tjenestemennenes tilknytning til påtalemyndigheten. Disse hensynene kan gjøre seg gjeldende ikke bare for de som direkte hører til påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 55 eller har politimyndighet i politilovens forstand (riksadvokaten, statsadvokatene, statsadvokatfullmektigene, politimestrene, politifullmektigene, politi- og lensmannsbetjentene etc.), men også for funksjonærene som arbeider ved påtalemyndigheten, politiet og fengslene. Om funksjonærene er utelukket pr. i dag er usikkert. Funksjonærer ved den sivile virksomheten ved lensmannskontorene må antakelig anses som valgbare. 7

Hensynene bak reglene om utelukkelse av tjenestemenn gjør seg etter utvalgets syn gjeldende for andre ansatte ved påtalemyndigheten, politiet og fengslene i så sterk grad at disse bør være utelukket. Særlig gjelder det funksjonærer som arbeider med politisaker. Men fordi det ikke alltid er klare grenser mellom sivile og politimessige gjøremål, og fordi man, som utvalget tidligere har påpekt, bør søke å unngå tvil om retten er lovlig besatt, bør imidlertid alle ansatte ved påtalemyndigheten, politiet og fengslene være utelukket. Dette gjelder også de som utelukkende har sivile arbeidsområder. Dette overensstemmer for øvrig med de danske reglene, jf. retsplejeloven § 70 og punkt 6.5.2.1 ovenfor.

Også for ansatte i Kriminalomsorg i frihet, ansatte ved Politihøgskolen og Fengselsskolen og for studentene der, vil utvalget hevde at faren for inhabilitet er større enn vanlig og at tilknytningen til påtalemyndigheten er sterk. Utvalget foreslår derfor at også disse skal utelukkes fra valg.

Prester i statskirken og prester eller forstandere i registrerte trossamfunn

Den opprinnelige begrunnelsen for å utelukke disse var dels at man fryktet konflikt med deres geistlige virksomhet, dvs. hensynet til de geistlige selv og deres virke, dels at man fryktet at de kunne ha for sterk innflytelse på de øvrige lekdommere (jf. Ot. prp. nr. 1 (1910) side 43). Sistnevnte hensyn har etter utvalgets syn ikke særlig vekt i dag. Når det gjelder hensynet til de geistlige selv, kan dette ivaretas gjennom innføring av en adgang til å kreve fritak av overbevisningsgrunner. Utvalget foreslår at regelen i domstolloven § 66 nr. 6 oppheves.

Praktiserende advokater og advokatfullmektiger

Regelen om at praktiserende advokater er utelukket fra valg som meddommere og lagrettemedlemmer er begrunnet ut i fra ønsket om å skille dommerrollen og prosessfullmektigrollen. Regelen bør opprettholdes. I dag er det ikke klart om regelen omfatter advokatfullmektiger. I følge Justisdepartementets rundskriv G-50/98 er også fullmektigene utelukket, men av forarbeidene til domstolloven synes forutsetningen å ha vært at de ikke skulle være det. Etter utvalgets syn gjør i stor grad de samme hensyn seg gjeldende for advokatfullmektiger som for advokater. Utvalget mener derfor at advokatfullmektiger bør utelukkes fra valg, uavhengig av om de har advokatbevilling eller ei.

Andre grupper

Som det fremgår ovenfor, foreslår utvalget at reglene om utelukkelse av stortingsrepresentanter og vararepresentanter samt statsråder opprettholdes, og at en regel om utelukkelse av statssekretærer og politiske rådgivere innføres. Når det gjelder politikere generelt , fremgår det av kapittel 8.2 at en forholdsvis stor andel av dagens lekdommere har (lokal)politisk bakgrunn. Dette har til tider vært påpekt og kritisert, bl.a. i media. Kritikken har hovedsakelig vært rettet mot det store antallet personer i utvalgene med politisk bakgrunn. Begrunnelsen for å utelukke den særlige gruppen politikere som stortingsrepresentanter og statsråder utgjør, er å unngå uheldig sammenblanding av den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt. Det samme gjelder for statssekretærene og de politiske rådgiverne, jf. utvalgets forslag ovenfor. En slik sammenblanding finner ikke sted når det gjelder politikere på kommunalt eller fylkeskommunalt plan eller i partiapparatene. Utvalget finner derfor ikke grunn til å utelukke politisk aktive personer, ut over de særskilte gruppene som er nevnt ovenfor, fra valg som meddommer eller lagrettemedlem. Se for øvrig kapittel 8.4.2.1 om politikere som lekdommere.

Utvalget har vurdert om ansatte i sentraladministrasjonen bør være utelukket fra valg som meddommer og lagrettemedlem, jf. den danske løsningen. Utelukkelse av disse vil i så fall måtte begrunnes med tilknytningen til staten som maktutøver. I forhold til de aller fleste ansatte i den statlige sentraladministrasjonen har imidlertid ikke denne tilknytningen slik gjennomslagskraft at den kan begrunne utelukkelse. Annerledes stiller det etter utvalgets syn seg for ansatte i organer som har sin hovedvirksomhet knyttet til justissektoren. For den private part kan tilknytningen til enten påtalemyndigheten eller fagdommerne her synes sterk. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at alle ansatte i Justisdepartementet, Domstoladministrasjonen og dets styre og Politidirektoratet skal være utelukket fra valg som meddommere og lagrettemedlemmer.

Utvalget har videre vurdert om de som er utelukket fra kommunale valg etter valgloven § 13 , bør være utelukket fra valg som meddommer og lagrettemedlem. Vi viser i denne sammenheng til punkt 6.3.2 foran der det redegjøres nærmere for disse reglene og hvem de omfatter. Når det gjelder fylkesmannen og assisterende fylkesmann, foreslår utvalget at disse skal være utelukket, jf. drøftelsen ovenfor om øvrighetspersoner. Når det gjelder de nærmere bestemte ansatte i kommuneadministrasjonen (administrasjonssjef, sekretær for kommunestyret, leder av forvaltningsgren m.fl.), kan ikke utvalget se at det for noen av disse vil kunne stilles spørsmålstegn ved deres uavhengighet som dommere. Dersom kommunen skal ha ansvaret for gjennomføring av valget, og ikke fylkesmannen, som utvalget foreslår i kapittel 8.9, bør de som er direkte involvert i valget ikke kunne velges. Dette inkluderer de som utfører forberedende oppgaver.

Man kan stille spørsmålstegn ved om det faktum at kommunen treffer vedtak som gjelder det altoverveiende flertall av befolkningen i kommunen – det være seg vedtak truffet av de kommunale planmyndighetene, barnevernet, sosialkontoret eller av andre kommunale instanser – gjør at enkelte ansatte i kommuneadministrasjonen generelt kan sies å ha en så nær tilknytning til alle som er bosatt i kommunen, at vedkommende ikke har den nødvendige tillit som uavhengig og nøytral dommer dersom vedkommende er meddommer i en sak der en person som er bosatt i kommunen er part. Etter utvalgets syn vil dette være å trekke uavhengighetsreglene for langt. Tilknytningen til parter som er bosatt i kommunen vedkommende er ansatt i, må vurderes konkret i den enkelte sak etter de alminnelige habilitetsreglene i domstolloven kapittel 6. Det samme gjelder dersom en ansatt i kommuneadministrasjonen unntaksvis skulle trekkes ut til å gjøre tjeneste i en sak der kommunen er part eller involvert på annen måte.

6.5.3 Forliksrådsmedlemmer

6.5.3.1 Dagens regler og bakgrunnen for disse

Som nevnt i punkt 6.5.1 er det i dag bare embetsmenn i dømmende stilling og dommerfullmektiger som er utelukket fra å være forliksrådsmedlemmer, jf. domstolloven § 56. Tidligere kunne heller ikke fylkesmenn, embetsmenn ved påtalemyndigheten eller praktiserende advokater være forliksrådsmedlemmer.

I utgangspunktet var det foreslått at det skulle gjelde de samme utelukkelsesgrunner for forliksrådsmedlemmer som for meddommere og lagrettemedlemmer, dvs. at også statsråder, prester og tjenestemenn ved politiet og fengslene skulle være utelukket, idet man anså at «hvervet som domsmand er saa likt forliksmandshvervet, at der ingen grund er til at utelukke f.eks. en prest fra det ene, men ikke fra det andet» (Ot. prp. nr. 1 (1910) Om utfærdigelse av love om domstolene og om rettergangsmaaten i tvistemaal side 43). Departementets forslag vakte imidlertid misnøye, særlig blant lensmennene. Også den forsterkede justiskomiteen fant forslaget i proposisjonen «unødig vidtgaaende» (Indst. O. XV. (1912) Indstilling fra den forsterkede justiskomite om civilprocesreformen side 15). Komiteen viste til at for forliksrådsmedlemmer var den meglende virksomhet prinsipal i forhold til den dømmende, og at vervet som forliksrådsmedlem derfor var vesentlig forskjellig fra vervet som meddommer. Departementets syn i Ot. prp. nr. 1 (1910) side 43 om at man burde søke «at utelukke muligheten av at der vælges tjenestemænd, hvis øvrige virksomhet passer mindre vel med dommerhvervet», slo likevel igjennom i forhold til fylkesmenn, embetsmenn ved påtalemyndigheten og praktiserende advokater.

Ved en lovendring i 1986 ble reglene om utelukkelse av fylkesmenn, embetsmenn ved påtalemyndigheten og praktiserende advokater opphevet. I begrunnelsen for forslaget om å fjerne ordningen viser departementet i Ot.prp. nr. 47 (1985–86) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen til NOU 1982: 40 Forliksrådsordningen side 79 der Småkravsutvalget uttaler:

«Det vil vel vanligvis neppe være særlig aktuelt at personer innenfor disse gruppene er potensielle kandidater ved valg av medlemmer til forliksrådet. Og hvis de er det, må en kunne forutsette at det har sine gode grunner (…) Etter utvalgets mening vil den valgpraksis en her forutsetter samt de alminnelige habilitetsregler som gjelder for dommere gi tilstrekkelige garantier mot at det oppstår slike uheldige stillingskombinasjoner som domstolloven § 56 tar sikte på å forhindre.»

Småkravsutvalget drøfter lensmennenes forhold til forliksrådene. Lensmannen er hovedstevnevitne og namsmann i sitt distrikt. Ikke sjelden er lensmannen også leder eller medlem av forliksrådet og/eller engasjert som sekretær for forliksrådet. Småkravsutvalget uttaler at kombinasjonen forliksrådsmedlem – namsmann er lite ønskelig, og foreslår at lensmenn eller deres betjenter ikke skal kunne være forliksrådsmedlemmer i kommuner hvor lensmannen er namsmann eller stevnevitne. Justisdepartementet sluttet seg ikke til forslaget, og uttaler i Ot. prp. nr. 47 side 45–46:

«… Domstollovens habilitetsregler er i alminnelighet ikke til hinder for at en person opptrer som stevnevitne, forliksrådsmedlem og senere som namsmann i samme tvist. Departementet kan ikke se at kombinasjonen forliksrådsmedlem – namsmann er prinsipielt eller praktisk uheldig.»

6.5.3.2 Utvalgets vurdering

Selv om man sitter som medlem av forliksrådet i egenskap av privatperson, er i de fleste tilfelle vervet som forliksrådsmedlem noe som utøves ved siden av ens virke ellers. Når det gjelder personer i profilerte stillinger, vil partene derfor ofte ha vanskelig for å skille mellom forliksrådsmedlemmet som privatperson og som innehaver av stillingen. Dette gjelder etter utvalgets syn ikke minst for lensmannen, som i mange bygdesamfunn har en fremtredende posisjon. I tillegg har mange som har saker i forliksrådet, tidligere vært i kontakt med lensmannen som namsmann, eller de vil få det som resultat av forliksrådsbehandlingen. Mange vil nok ha liten tillit til at personer i slike stillinger klarer å fri seg fra sitt daglige virke i utøvelsen av sin dommergjerning.

Domstollovens alminnelige habilitetsregler vil etter utvalgets syn ikke være tilstrekkelige til å forhindre at det oppstår tilfelle der partenes – mer eller mindre velbegrunnede, men like fullt tilstedeværende – tillit til forliksrådet svekkes som følge av at representanter for visse yrkesgrupper sitter som medlemmer i forliksrådet. Utvalget finner derfor kombinasjonen forliksrådsmedlem (leder) – namsmann prinsipielt uheldig.

På denne bakgrunn, samt av hensyn til behovet for klare og praktikable regler, foreslår utvalget at reglene i domstolloven § 66 skal gjelde tilsvarende for forliksrådsmedlemmer.

6.6 Fritak fra valg

6.6.1 Innledning

Som det fremgår av kapittel 4.4.2, er vervet som lekdommer en borgerplikt som man i utgangspunktet ikke kan frasi seg. Under visse forutsetninger kan man likevel kreve seg fritatt fra valg som meddommer, lagrettemedlem og skjønnsrettsmedlem. Reglene om dette finnes i domstolloven §§ 67 – 69.

Domstolloven § 67, som i all hovedsak svarer til straffeprosessloven av 1887 § 38, lyder slik:

«Ret til at kræve sig fritat for valg har:

1. praktiserende læger og jordmødre;

2. faste lodser;

3. de tjenestemænd ved told-, fyr,- post,- telegraf-, telefon- og jernbanevæsenet, som Kongen bestemmer;

4. de, som tilveiebringer antagelig oplysning om, at de ikke kan gjøre tjeneste uten fare for helbreden eller uten at forsømme viktige private eller offentlige forretninger, eller som gjør det sandsynlig, at de ikke uten vanskelighet kan bære det tap av arbeidsfortjeneste, som hvervet fører med sig;

5. de, som har fylt 65 aar.

Begjæring om fritagelse efter nr. 1–4 gjælder bare for det enkelte valg.»

Angivelse av hvilke tjenestemenn som kan kreve seg fritatt etter § 67 nr. 3 er gitt ved kongelig resolusjon 27. august 1928.

Videre gir § 68 anledning til å kreve seg fritatt fra valg for en ny periode dersom man har gjort tjeneste som meddommer eller lagrettemedlem mer enn 20 dager etter siste valg. Denne regelen gjelder ikke for de fagkyndige meddommerne.

I § 69 er det fastsatt at andre lover som gir regler om fritak fra å overta ombud, dvs. offentlige verv, ikke gjelder for meddommere og lagrettemedlemmer. Valglovens fritaksregler kommer derfor ikke til anvendelse, i motsetning til dens utelukkelsesregler (jf. punkt 6.3.2 foran.)

Lekdommerundersøkelsen viste at nær 50 % av kommunene i undersøkelsen før valget ikke mottok noen fritakssøknader fra kandidater til utvalgene for lagmannsretten, se figur 6.2 og rapporten fra undersøkelsen kapittel 3.3 (vedlegg 1). Det er øyensynlig mer vanlig at kandidater til tingrettutvalgene søker fritak. Her er andelen kommuner uten fritakssøknader rundt 30 %. Få kommuner mottar fritakssøknader fra mer enn 10–12 % av kandidatene. Søknadene om fritak forekommer oftere i de største kommunene enn i de minste kommunene.

Kilde: rhKnoff, Lekdommere: Utvalg og tjenestegjøring, Rapport for Lekdommerutvalget

Kommunene later til å ha en enkel praksis for behandlingen av fritakssøknader. 4 % av kommunene avslo samtlige søknader, mens de øvrige 96 % innvilget samtlige søknader.

Etter at de er valgt, viser undersøkelsen at lekdommerne sjeldent ber seg fritatt, se figur 6.3. Til gjengjeld er samtlige av disse søknadene innvilget, se rapporten fra undersøkelsen kapittel 3.3 (vedlegg 1).

Kilde: rhKnoff, Lekdommere: Utvalg og tjenestegjøring, Rapport for Lekdommerutvalget

Reglene i §§ 67–69 gjelder fritak fra valg . Reglene om fritak for den enkelte sak gis dersom vedkommende har gyldig forfall, jf. domstolloven §§ 91 og 105.

6.6.2 Utvalgets vurdering

Vervet som lekdommer bør fortsatt være en borgerplikt. Ved frivillighet risikerer man vanskeligheter med å få tak i tilstrekkelig antall lekdommere. Videre risikerer man at rekrutteringen blir skjev, og at lekdommermassen blir lite representativ med hensyn til sosial og etnisk bakgrunn m.v. Man bør derfor ha plikt til å påta seg vervet. Under visse forutsetninger må man imidlertid ha anledning til å kreve seg fritatt. Samtidig er domstolene og samfunnet best tjent med motiverte og interesserte dommere, og fritaksreglene bør neppe praktiseres meget strengt.

I likhet med utelukkelsesreglene, bærer de någjeldende reglene om hvem som kan kreve seg fritatt fra valg, preg av å være utformet i en svunnen tid. Utvalget kan ikke se nødvendigheten av å beholde de eksisterende reglene for fritak for bestemte stillingskategorier eller for alder. Etter utvalgets syn bør disse utgå og erstattes av en generell fritakshjemmel, med utgangspunkt i bestemmelsen i § 67 nr. 4. Det bør således være anledning til å kreve seg fritatt av hensyn til egen fysisk eller psykisk helse, eller dersom man kommer i konflikt med sin alvorlige overbevisning, av religiøs eller annen art (jf. forslaget foran om at prester og forstandere i trossamfunn ikke lengre skal være utelukket fra valg) eller dersom andre særlige grunner tilsier det – for eksempel dersom man ikke kan gjøre tjeneste uten å forsømme særlige private eller offentlige gjøremål.

Den generelle fritaksregelen bør gjelde både meddommere, lagrettemedlemmer, skjønnsmenn og forliksrådsmedlemmer.

Anledningen til å kreve seg fritatt fra valg for en ny periode dersom man i den forutgående valgperioden har gjort tjeneste i 20 dager eller mer, bør ikke opprettholdes, men erstattes av følgende regler:

Dersom man har tjenestegjort to perioder tidligere, kan man kreve seg fritatt fra valg for nye perioder. Videre bør man ha anledning til å kreve seg fritatt fra tjeneste resten av en 12-månedersperiode dersom man har gjort tjeneste mer enn 15 dager siden 12-månedersperiodens start, jf. utvalgets forslag om økning av tjenestehyppigheten i kapittel 8.5. I tillegg bør de som har tjenestegjort 60 dager siden de ble valgt, ha krav på fritak for resten av valgperioden. Se kapittel 8.5 der dette er drøftet nærmere.

Myndigheten til å avgjøre søknader om fritak fra valg bør ligge hos det valgansvarlige organet.

Regelen om fritak på grunn av tidligere tjeneste bør bare gjelde for meddommere og lagrettemedlemmer.