4 Tilsyn med kommunesektoren i Sverige og Danmark

I dette kapitlet beskrives kommunerettet tilsyn i Sverige og Danmark. De skandinaviske landene deler viktige fellestrekk som gjør det mulig å foreta interessante sammenlikninger på tvers av landegrensene. Det gjelder også for tilsynet rettet mot kommunene. I både Norge, Sverige og Danmark er lokale myndigheter gitt et omfattende ansvar for utforming og gjennomføring av offentlig politikk og nasjonale målsettinger. Ansvaret for å yte viktige velferdstjenester som undervisnings-, helse- og sosialoppgaver er lagt til folkevalgte organer på lokalt og regionalt nivå. De samme organene har også ansvaret for å ivareta en god samfunnsutvikling lokalt og regionalt. Den utstrakte desentraliseringen som kjennetegner de skandinaviske landene, medfører imidlertid et behov for staten til å følge opp, og i ulik grad styre kommunene for å sikre at nasjonale mål og hensyn blir ivaretatt. Tilsynet med kommunene er ett av flere virkemidler som statlige myndigheter i de respektive landene benytter for å ivareta dette formålet.

Tilsynsutvalget, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, har i arbeidet med å beskrive kommunerettet tilsyn i de skandinaviske landene innhentet skriftlige bidrag fra de sentrale tilsynsdepartementene i Sverige og Danmark. Beskrivelsen i dette kapitlet bygger i tillegg på innlegg som ble holdt på Nordisk seminar om kommunerettet tilsyn, 8. – 9. mars 2004 i Oslo. Seminaret ble arrangert av Tilsynsutvalget, Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

4.1 Sverige

4.1.1 Innledning

Formålet med dette avsnittet er å gi en oversiktlig beskrivelse av statlige myndigheters tilsyn med kommunenes og landstingenes (tilsvarende fylkeskommunenes – i det følgende anvendes betegnelsen kommunene på både kommunene og landstingene) virksomhet i Sverige.

Statens tilsyn med kommunene er for tiden ikke gjenstand for noen utredning i Sverige, og inngår heller ikke i regjeringens mandat for Tillsynsutredningen . Det er likevel sannsynlig at regjeringen på et senere tidspunkt kommer til å be den parlamentariske Ansvarskommittén utrede spørsmål som gjelder tilsyn og oppfølging av kommunal virksomhet, og gi komiteen mandat til å utrede de prinsipielle endringene i ansvars- og oppgavefordelingen mellom stat, landsting og kommuner.

Spørsmålet om statens tilsyn med kommunenes og landstingenes virksomhet ble sist utredet av Statkontoret , som i en rapport (1998:8) presenterte en omfattende kartlegging av det statlige tilsynet med kommunenes og landstingenes virksomhet.

4.1.2 Generelt om kontroll og tilsyn overfor kommunene

All virksomhet som drives av offentlige organer og deres ansatte (så vel statlige som kommunale), står under tilsyn av Justitieombudsmannen (tilsvarende sivilombudsmannen) og Justitiekanslern (delvis tilsvarende riksadvokaten), som er kontrollorgan for henholdsvis Riksdagen og regjeringen. Særlig Justitieombudsmannen betraktes ofte som en mulighet for den enkelte borger til å få i stand granskning av offentlig forvaltning og offentlige tjenestemenn.

Kommunenes virksomhet drives med hjemmel i et stort antall lover (særlover). Hvordan de kommunale virksomhetene skal drives, er regulert i kommunallagen (kommuneloven) og förvaltningslagen (forvaltningsloven). I de tilfeller der kommunene driver virksomhet som ikke er regulert i særlov, gjelder bestemmelsene i kommuneloven og forvaltningsloven. Kommuneloven inneholder blant annet bestemmelser om kommunal revisjon.

Det finnes ingen statlig tilsynsmyndighet som fører kontroll med at kommunene faktisk følger kommuneloven.

Kommunens innbyggere kan i prinsippet alltid klage lovligheten av kommunale vedtak inn for forvaltningsdomstolen. Innholdet i et kommunalt vedtak kan også påklages, ved et såkalt förvaltnings-besvär (forvaltningsklage). Den domstolen eller myndigheten som prøver saken, vanligvis länsstyrelsen (tilsvarende fylkesmannsembetet), har i prinsippet samme kompetanse som den kommunale myndighet som har truffet det påklagede vedtaket. Gjennom avgjørelser som treffes i forbindelse med overprøving av kommunale vedtak, utvikles det også en omfattende praksis, blant annet om hvor langt kommunenes beslutningsmyndighet går.

Øvrige kontroll- og tilsynsordninger overfor kommunene er regulert i særlovgivningen.

4.1.3 Særlovgivning som regulerer statlig tilsyn med kommunene

Statens tilsyn med kommunale virksomheter gjelder først og fremst virksomheter innenfor helsetjenester, sosialtjenester og skole. Det statlige tilsynet er hjemlet i et stort antall lover. Det eksisterer for tiden ingen oversikt over hvor mange tilsynslover som finnes.

Statens tilsyn med kommunale virksomheter gjør med noen få unntak ikke forskjell på om virksomheten drives av en kommune eller i ulike former i privat regi. De to viktigste unntakene gjelder sosialtjenesten og skolen, der kommunene i henhold til loven har et klart ansvar. Dette utelukker imidlertid ikke at det kan finnes private aktører som utfører sosial virksomhet eller skolevirksomhet. Når det gjelder helse-/sykepleie, rettes det statlige tilsynet både mot personalet og mot de virksomhetsansvarlige.

For øvrige kommunale virksomheter som omfattes av bestemmelsene i noen lov om tilsyn (for eksempel en miljøfarlig virksomhet som et avfallsanlegg, der kommunen/landstinget er arbeidsgiver med ansvar blant annet for de ansattes arbeidsmiljø, eller når kommunen eier en flyplass), er kommunen å betrakte som en hvilken som helst annen virksomhetsansvarlig. I denne sammenheng foreligger det intet som gir kommunen/landstinget noen særrettigheter eller noen særstilling i forhold til tilsynsmyndigheten. Bestemmelser som gjelder alle ansvarlige for visse typer tilsynsobjekter, for eksempel det at tilsynsmyndigheten skal gis innsyn i informasjon eller tilgang til lokaler, gjelder også for kommunen. Det samme gjelder eventuelle sanksjoner tilsynsmyndigheten kan iverksette, for eksempel krav om tiltak, vedtak om å stenge eller forby en viss virksomhet, eller økonomiske sanksjoner (sanktionsavgift).

Det statlige tilsynet med kommunene og landstingene ivaretas av en rekke ulike tilsynsmyndigheter. På visse områder, for eksempel når det gjelder sosialtjenesten, ligger tilsynsmyndigheten hos länsstyrelsen. På andre områder, som skole og helse/sykepleie, er det sentrale statlige myndigheter som Statens skolverk hhv. Socialstyrelsen som er tilsynsmyndighet. Det forekommer også at kommunen selv (landstingene har ifølge loven ingen tilsynsoppgaver) er tilsynsmyndighet for virksomhet som kommunen selv driver.

Kommunenes tilsynsvirksomhet er regulert i et tjuetalls forskjellige lover på følgende samfunnsområder:

• Miljøvern

• Næringsmidler

• Dyrevern

• Brannvern og redningstjeneste

• Servering og salg av alkohol og tobakk

• Lotterier

• Frittstående førskolevirksomhet

• Private pleie- og boinstitusjoner

I forhold til de ressursene som settes inn, er tilsynet på miljøområdet i særklasse det mest omfattende. Miljøtilsynet utgjør anslagsvis halvparten av kommunenes samlede tilsynskostnader (i Tillsynsutredningen vurdert til SEK 1,5–2 milliarder).

På alle disse områdene inngår det kommunale tilsynet som et ledd i en samlet offentlig tilsynsvirksomhet, en tilsynskjede, som ofte også omfatter både en sentral statlig myndighet og länsstyrelsen. Fordelingen av oppgavene mellom organene i kjeden kan variere noe, men vanligvis har den sentrale myndigheten ansvar for normeringen i form av vedtak om forskrifter for tilsynene, tilsynsveiledning og nasjonal oppfølging av tilsynsvirksomheten. Innenfor for eksempel lotteri, næringsmidler og skole utføres viktige deler av det direkte tilsynet av sentrale statlige myndigheter. De oppgavene som ligger på regionalt nivå, er oftest heller ikke operative i forhold til private tilsynsobjekter, selv om det også her finnes unntak, for eksempel på miljøområdet.

Hovedprinsippet er at kommunenes tilsynsvirksomhet skal finansieres ved avgifter innbetalt av tilsynsobjektene. For tilsyn med skole og sosialtjeneste skal det imidlertid ikke kreves avgift. Den enkelte kommune fastsetter selv avgiftsbeløp, unntatt for tilsyn på næringsmiddelområdet, der den sentrale statlige myndigheten, Livsmedelsverket , bestemmer satsene.

Kommuneloven fastsetter at i de tilfeller der kommunen er tilsynsmyndighet for en virksomhet kommunen selv driver, skal tilsynsansvaret og driftsansvaret for den aktuelle virksomheten beslutningsmessig og organisatorisk være atskilt og tilligge to ulike kommunale nemnder. Det forhold at kommunen i visse tilfeller både er tilsynsmyndighet og virksomhetsansvarlig, kan likevel føre til både prinsipielle og praktiske problemer, blant annet såkalt jäv , eller inhabilitet.

Et argument for å gi kommunene ansvar for tilsynet på visse samfunnsområder er den nære forbindelsen til de andre oppgavene kommunene har på disse områdene. I dette ligger også en tillemping av et relativt bredt tilsynsbegrep, som i tillegg til tilsynsmyndighetens granskning av at lovens krav er oppfylt, også omfatter f.eks. rådgivning i spørsmål om og fremme av godt livsmiljø eller gode oppvekstvilkår for barn og unge.

4.2 Danmark

4.2.1 Generelt om kontroll og tilsyn overfor kommunene

Etter Grunnloven § 82 skal kommunenes rett til selvstendig å styre sine anliggende under statens tilsyn reguleres ved lov. Det alminnelige kommunale tilsynet ivaretar i henhold til reglene i lov om kommunernes styrelse (tilsvarende kommuneloven) et slikt alminnelig tilsyn med kommunene. Tilsynet er hovedsakelig et legalitetstilsyn og utøves i prinsippet ex officio .

En rekke kommunale vedtak kan også påklages til en gitt statlig klagemyndighet. Klageordningene er hjemlet i særlovgivningen. I tillegg er det på en rekke sektorer med hjemmel i særlovgivningen etablert særskilte myndigheter som er gitt visse tilsynsoppgaver overfor kommunene. Dette tilsynet kommer i tillegg til at det departementet som er ansvarlig for en gitt sektor, på uhjemlet grunnlag utøver et såkalt overtilsyn med kommunene. Videre har den kommunale forvaltningen inngått i arbeidsområdet til Folketingets Ombudsmand (tilsvarende Sivilombudsmannen).

Det er dermed mange aktører – det alminnelige kommunale tilsyn, klageinstanser, tilsynsmyndigheter, departementene og Folketingets Ombudsmand – som er gitt myndighet til å etterprøve kommunale avgjørelser mv.

4.2.2 Nærmere om det alminnelige kommunale tilsynet

Organisering

Fram til 1. januar 2004, da en endring i den kommunale styrelseslov trådte i kraft, ble det alminnelige tilsynet med primærkommunene i første instans ivaretatt av et tilsynsråd nedsatt for hvert amt (tilsvarende fylke). Tilsynsrådene ble ledet av statsamtmanden (tilsvarende fylkesmannen), og de fire andre medlemmene var valgt av amtsrådet (tilsvarende fylkestinget) blant dets medlemmer.

Det alminnelige kommunale tilsynet i Danmark har altså bare foreligget i dagens form siden 1. januar 2004. I dag ivaretas tilsynet med både primærkommunene og amtskommunene (tilsvarende fylkeskommunene) av fem statsamtmenn. Hvilke amtskommuner (og primærkommunene innenfor disse) hver av dem fører tilsyn med, er fastsatt ved lov.

Statsamtmannen er ikke undergitt Indenrigs- og sundhedsministeriets (departementet) instruksjoner i sin utøvelse av tilsynet. Som et ledd i tilsynet kan departementet fastsette generelle forskrifter for utøvelsen av statsamtmannens myndighet.

Målet med omorganiseringen av tilsynet var å effektivisere det alminnelige kommunale tilsynet som organisasjon, og på den måten styrke og bedre gjennomføringen av tilsynet. Tilsynet med kommunene og amtskommunene er forankret hos fem statsamtmenn for å samle ekspertisen hos færre og tyngre tilsynsmyndigheter, og sikre faglig opprustning av tilsynet.

Nedleggelsen av tilsynsrådene betyr at politikerne ikke lenger er en del av det kommunale tilsynet. Endringen har rendyrket det kommunale tilsynet som en ren juridisk vurdering av kommunenes overholdelse av lovgivningen.

Før kommuneloven ble endret, var det departementet som førte tilsyn med blant annet amtskommunene og København og Frederiksberg kommune. Videre førte departementet tilsyn med tilsynsrådene. Endringen innebærer at departementet nå bare fører tilsyn med de fem statsamtmennenes utøvelse av tilsynet, og kommunalbestyrelsen (tilsvarende kommunestyret) og kommunestyremedlemmene har adgang til å klage statsamtmennenes avgjørelser om sanksjoner eller godkjenning inn for departementet.

Oppgaver

De fem statsamtmennene fører legalitetskontroll med kommunene. Statsamtmannen fører altså tilsyn med at kommunene overholder lovgivning som særlig får anvendelse på offentlige myndigheter, herunder også uskrevne offentligrettslige rettsgrunnsetninger.

Statsamtmannen skal videre påse at kommunene overholder kommunale forskrifter hjemlet i lovgivning som særlig gjelder offentlige myndigheter. Lovendringen innebar at statsamtmannen nå også skal føre kontroll med overholdelsen av lokale forskrifter som gjelder styrings- og forvaltningsmessige forhold i kommunen, for eksempel kommunens vedtekter og forretningsorden eller kommunens kasse- og regnskapsforskrift.

Statsamtmennene er ikke en klageinstans. Det kommunale tilsynet fører legalitetskontroll med kommunene. Dette betyr at en klage eller en henvendelse fra en borger verken er en nødvendig eller tilstrekkelig forutsetning for at tilsynsmyndigheten kan innlede granskning. Statsamtmannens plikt til å undersøke en sak nærmere inntrer når det foreligger opplysninger som medfører en viss sannsynlighet for at det foreligger en ulovlighet som ikke er av bagatellmessig karakter. I praksis er det ofte henvendelser fra borgere eller andre som fører til at det innledes granskning.

I noen få tilfeller krever kommunens disposisjoner statsamtmannens godkjenning eller samtykke. Statsamtmannens godkjenning kreves blant annet dersom kommunen påtar seg solidarisk ansvar ved å gå inn i en forening, en institusjon, et selskap eller lignende i forbindelse med avtaler mellom kommuner i henhold til lov om kommunernes styrelse § 60 når avtalen medfører innskrenkninger i de deltakende kommunestyrers myndighet i henhold til loven (kommunalt fellesskap). Statsamtmannen skal videre godkjenne kommunens revisor og samtykke til avskjedigelse av revisor.

Reaksjonsmuligheter

Lov om kommunernes styrelse hjemler en rekke sanksjoner som tilsynsmyndigheten kan anvende overfor ulovligheter i kommunestyret. Statsamtmannen kan oppheve eller suspendere en klart ulovlig avgjørelse og anvende tvangsbøter overfor medlemmer av et kommunestyre når de er ansvarlige for at kommunestyret unnlater å iverksette et tiltak som det etter loven har plikt til å iverksette. Tilsynsmyndigheten kan ikke anvende andre sanksjoner enn dem som er hjemlet i loven. For eksempel kan ikke tilsynsmyndigheten omgjøre eller sette sin egen avgjørelse i stedet for en kommunal avgjørelse.

Videre kan statsamtmannen anlegge erstatningssøksmål mot kommunestyremedlemmer som er ansvarlige for at kommunen er påført et tap. Statsamtmannen kan likevel frafalle erstatningssøksmålet dersom den eller de ansvarlige kommunestyremedlemmene innen en gitt frist innbetaler et nærmere fastsatt beløp til kommunen (erstatningsrettslig bot).

Tilsynsmyndighetens mulighet til å oppheve en avgjørelse eller å ilegge tvangsbot er imidlertid noe avgrenset. Bruk av denne typen sanksjonsmidler forutsetter at ulovligheten har den nødvendige klarhet. Med det menes at det ikke må være rimelig tvil om at lovgivningen er tilsidesatt. Dette kalles klarhetsprinsippet . Klarhetskriteriet er rettet både mot det rettslige og det faktiske grunnlaget for at tilsynsmyndigheten kan anta at det i en gitt sak foreligger en ulovlighet. Klarhetskriteriet er et selvstendig kriterium, som kommer i tillegg til de øvrige krav som må være innfridd for at tilsynsmyndigheten skal kunne ilegge sanksjoner. Det er dermed ikke tilstrekkelig at tilsynsmyndigheten i en gitt sak mener at lovgivningen er satt til side; ulovligheten skal også være klar. Dette prinsippet gjør at det i praksis stilles strengere krav til sikkerheten i tilsynsmyndighetens lovfortolkning for at denne kan danne grunnlag for en avgjørelse om ulovlighet, enn det stilles ved en domstolsprøvelse. Tilsynsmyndigheten vil i særlig grad være tilbakeholden med å anvende denne typen sanksjoner i tilknytning til lovtolkningen av vage, elastiske og skjønnsmessige rettsregler.

Statsamtmannen kan dessuten anvende andre reaksjonsmuligheter enn sanksjoner. For eksempel kan statsamtmannen avgi en veiledende uttalelse om lovligheten av en kommunal disposisjon eller unnlatelse/forsømmelse. En slik uttalelse inneholder tilsynsmyndighetens egen rettsoppfatning av den aktuelle sak. Tilsynsmyndigheten kan i denne sammenhengen oppfordre kommunen til å behandle saken på nytt, eller foredra for kommunen hva den etter tilsynets oppfatning etter gjeldende rett har plikt til å gjøre (såkalt konstaterende pålegg).

En ytterligere reaksjonstype er statsamtmannens mulighet til å anlegge fastsettelsessøksmål mot et kommunestyre. Denne muligheten anvendes sjelden, men den kan være nyttig i situasjoner der det er usikkert om det er grunnlag for å anvende sanksjoner.

Tilsynsmyndigheten kan videre etter anmodning fra kommunen avgi en veiledende uttalelse. Denne typen uttalelser vil være veiledning i forkant av kommunens avgjørelse, og ikke en etterfølgende reaksjon.

Nærmere om departementets oppgaver

Departementet kan som tilsynsmyndighet i forhold til de fem statsamtmennene av eget tiltak granske blant annet lovligheten av kommunale disposisjoner eller unnlatelser/forsømmelser som statsamtmannen har uttalt seg om, dersom ministeriet mener at saken har prinsipiell eller generell betydning eller er av alvorlig karakter. Departementet kan også vurdere lovligheten av en kommunes disposisjoner eller unnlatelser/forsømmelser selv om statsamtmannen har besluttet ikke å granske den aktuelle saken nærmere. Departementet kan uttale seg om lovligheten av kommunale disposisjoner og unnlatelser/forsømmelser og treffe avgjørelse om sanksjoner i den forbindelse.

I den utstrekning departementet ikke er klageinstans, kan det også vurdere lovligheten av en statsamtmanns beslutning om anvendelse eller unnlatelse av anvendelse av sanksjoner dersom ministeriet mener at saken har prinsipiell eller generell betydning eller er av alvorlig karakter. Departementet kan opprettholde, oppheve eller omgjøre statsamtmannens beslutning om anvendelse eller unnlatelse av anvendelse av sanksjoner. Departementet kan herunder endre statsamtmannens avgjørelse til ugunst for det organet eller medlemmet avgjørelsen er rettet mot.

Departementet har altså mulighet til å treffe avgjørelser om å ilegge kommunene sanksjoner. Dette ble innført som en del av endringene i kommuneloven med virkning fra 1. januar 2004. Departementet kan for eksempel ilegge kommunestyremedlemmer tvangsbøter dersom kommunestyret unnlater å iverksette et tiltak som det etter loven har plikt til å iverksette. Departementet har dermed de samme reaksjonsmulighetene overfor kommunene som statsamtmannen har.

Departementet kan også pålegge statsamtmannen å ta en sak opp til ny behandling. Departementet kan under visse omstendigheter videre anlegge fastsettelsessøksmål eller pålegge statsamtmannen å anlegge fastsettelsessøksmål.

Det grunnleggende kriteriet for om departementet skal ta opp en sak, er om saken forventes å få særlig betydning for tilsynspraksisen. Med det menes om departementets avgjørelse eller uttalelse i den aktuelle saken i vesentlig grad vil bidra til å styre eller samordne tilsynspraksisen.

Dersom et kommunestyre eller et kommunestyremedlem velger å benytte den klageadgangen de har i henhold til kommuneloven, og klage en avgjørelse truffet av statsamtmannen inn for departementet, må departementet både vurdere lovligheten og hensiktsmessigheten av statsamtmannens avgjørelse.

Departementet kan opprettholde, oppheve eller omgjøre statsamtmannens avgjørelser om anvendelse av sanksjoner og om samtykke eller godkjennelse gitt i henhold til kommuneloven eller bestemmelser truffet i henhold til kommuneloven, og pålegge statsamtmannen å ta saken opp til ny behandling. Departementet kan herunder omgjøre statsamtmannens avgjørelse til ugunst for det organet eller medlemmet avgjørelsen er rettet mot.

4.2.3 Nærmere om særskilte klage- og tilsynsmyndigheter

Med hjemmel i særlovgivningen kan en rekke kommunale vedtak påklages til statlig klagemyndighet. Klagemyndigheten vil vanligvis ha rett til å overprøve kommunens vedtak, og kan i den sammenheng enten selv fatte et nytt vedtak i saken eller kreve at kommunen behandler saken på nytt. I 2000 eksisterte det i Danmark 28 klageordninger av denne typen (Betænkning nr. 1395:2000).

I særlovgivningen er det i tillegg en rekke bestemmelser som gir et fagdepartement (eller en underliggende etat) myndighet til å føre tilsyn med kommunene. I 2000 eksisterte det 15 tilsynsordninger av denne typen (Betænkning nr. 1395:2000). I de fleste tilfellene gir hjemmelen tilsynsmyndigheten anledning til å føre tilsyn med kommunene, men i noen få tilfeller pålegges myndigheten en plikt til å føre tilsyn. Tilsynsmyndigheten fører enten tilsyn med kommunenes overholdelse av reglene i den lov/på det område som tilsynsordningen er knyttet til, eller med kommunenes administrasjon av enkelte bestemmelser. Tilsynet er altså avgrenset til et nærmere angitt område.

De særskilte klage- og tilsynsmyndigheter vil typisk ha mer inngående sakkunnskap på saksområdet, og myndighetenes prøving vil være mer dyptgående enn kommunaltilsynets prøving av lovligheten. Denne typen klage- og tilsynsorgan vil i tillegg ha andre reaksjonsmuligheter enn kommunaltilsynet. Det alminnelige kommunale tilsynet viker derfor i den utstrekning det er etablert andre klage- eller tilsynsmyndigheter med kompetanse til å behandle den aktuelle saken.

Dersom det av formelle grunner ikke er mulig å benytte en klageinstans, for eksempel fordi den klagende ikke er klageberettiget, eller fordi klagefristen er overskredet og klageorganet ikke kan eller vil gi dispensasjon, er ikke det forhold at det faktisk finnes en klageinstans, til hinder for at den kommunale tilsynsmyndighet kan ta saken opp. Kommunaltilsynet vil også kunne behandle en sak dersom kommunen har truffet et ulovlig kommunalt vedtak og det ikke finnes klageberettigede som ønsker å klage vedtaket inn for klageinstansen.

Kommunaltilsynet har – som nevnt over – mulighet for å anvende tvangsbøter overfor et kommunestyre som unnlater å iverksette et tiltak som kommunen i henhold til lovgivningen har plikt til å iverksette. Unnlater en kommune å rette seg etter en avgjørelse fra en klageinstans, unnlater den samtidig å iverksette et tiltak som den i henhold til lovgivningen har plikt til å iverksette. Kommunaltilsynet har i slike tilfeller mulighet – og etter omstendighetene plikt – til å bidra til at klageinstansens avgjørelse fullbyrdes ved å ilegge tvangsbøter. Dette er kommunaltilsynets tvangsfullbyrdelsesfunksjon.

Særskilte klage- og tilsynsorganer finnes hovedsakelig på sosial-, miljø- og skatteområdet. På sosialområdet kan nevnes Det Sociale Nævn , som behandler klager over kommunale avgjørelser. Hver amtskommune har en slik sosialnemnd, som ledes av statsamtmannen. Statsamtmannen leder også den psykiatriske pasientklagenemnda, som behandler klager over sykehusmyndig-hetens avgjørelser om ulike tvangsinngrep.

Et eksempel på et sentralt statlig klageorgan som behandler klager over kommunale avgjørelser, er Naturklagenævnet . Naturklagenævnet er klagemyndighet for større og prinsipielle avgjørelser i henhold til bl.a. naturbeskyttelsesloven og planloven. På miljøområdet finnes videre blant annet Miljøstyrelsen , Skov- og Naturstyrelsen og Miljøklagenævnet , som blant annet behandler klager over kommunale avgjørelser på miljøområdet.