11 Utkast med motiver – flertallet Lunde, With og Pedersen

11.1 Forslag til kapittel 1 Innledende bestemmelser

11.1.1 Generelt om kapitlet

Kapittel 1 inneholder innledende bestemmelser til politiloven. Bortsett fra § 1-5 som regulerer politilovens forhold til forvaltningsloven, er det ikke foreslått materielle endringer. Men politiloven §§ 25 og 26 er flyttet til kapittel 1 som presiseringer til § 1-1. I § 1-5 er forholdet til forvaltningsloven regulert når politiet utøver forebyggende virksomhet.

11.1.2 De enkelte bestemmelser

§ 1-1 Ansvar og mål for politivirksomheten

(1) Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for. Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.

(2) Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.

Utkastets § 1-1 (1) tilsvarer politiloven § 1 første ledd. Den omhandler statens enerett til å forvalte og utøve politimyndighet, og forutsetter at politistyrkens størrelse skal være slik at det ikke oppstår noe alminnelig behov for surrogatordninger.

I (2) er angitt politiets særlige ansvar i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. Bestemmelsen fremhever at både forbygging og etterforsking inngår i kriminalitetsbekjempelsen.

§ 1-2 Privat rettshåndhevelse

(1) Det er forbudt for andre enn politiet å organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted.

(2) Forbudet i (1) er ikke til hinder for at det etableres vakthold som tilsikter å beskytte person eller eiendom eller verne om naturen.

Utkastets § 1-2 tilsvarer politiloven § 26, og presiserer utgangspunktet i § 1-1 om statens enerett til å utføre polititjenesten ved politi- og lensmannsetaten.

§ 1-3 Privatfinansiert politioppsyn

(1) Når det av ordensmessige grunner er påkrevd med særlig politioppsyn ved allment tilgjengelige sammenkomster eller tilstelninger, f.eks. offentlig dans, fester, konserter, festivaler, forestillinger, idrettsstevner o.l., kan arrangøren pålegges helt eller delvis å dekke utgiftene til dette oppsynet.

Utkastets § 1-3 tilsvarer politiloven § 25. Den gir hjemmel for å pålegge privatfinansiert politioppsyn ved allment tilgjengelige sammenkomster og tilstelninger.

§ 1-4 Lovens stedlige virkeområde

(1) Loven gjelder for Svalbard, Jan Mayen og for områder underlagt norsk statshøyhet som biland, med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold.

Utkastets § 1-4 tilsvarer politiloven § 28. Bestemmelsen regulerer lovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og bilandene.

§ 1-5 Forholdet til forvaltningsloven

(1) Bortsett fra bestemmelsene i kapittel II, gjelder ikke forvaltningsloven for politiets avvergende, forebyggende eller stansende virksomhet etter denne lov.

(2) Om taushetsplikt gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 61 a til 61 e tilsvarende for virksomhet som nevnt (1).

Metodebruk i stansende, avvergende og forebyggende øyemed innebærer utøvelse av forvaltningsmyndighet etter forvaltningsloven § 1, og er også enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 b. Flertallet har foreslått at forvaltningsloven ikke skal få anvendelse på metodebruk i stansende, avvergende og forebyggende øyemed. I stedet inneholder utkastet de saksbehandlingsregler som får anvendelse. Begrunnelsen fremgår av kapittel 10.6.7.3.1.

(1) slår fast at bortsett fra bestemmelsene om inhabilitet i kapittel II, får ikke forvaltningsloven anvendelse for politiets metodebruk i stansende og avvergende øyemed etter utkastets kapittel 7, og for den forebyggende virksomhet etter utkastets kapittel 8 og 9. Unntaket gjelder bare når politiets vedtak treffes i medhold av bestemmelsene i nevnte kapitler. For politiets oppdrag av rent forvaltningsmessig karakter gjelder forvaltningslovens regler fullt ut. Det følger direkte av forvaltningsloven § 1 i og med at unntaket i (1) bare gjelder den avvergende, utøvende og stansende myndighet. Som eksempler på virksomhet som forvaltningsloven vil få anvendelse på, kan nevnes innvilgelse eller tilbaketrekking av tillatelser etter utlendingsloven, våpenloven, lotteriloven og vegtrafikkloven.

(2) slår fast at for den avvergende, utøvende og stansende myndighet er det bestemmelsene om taushetsplikt i straffeprosessloven § 61 a til § 61 e som skal anvendes tilsvarende. Taushetspliktbestemmelsene må sees i sammenheng med utkastets § 8-25 om adgangen til å anvende overskuddsinformasjon, se kapittel 7.15.

§ 1-6 Forholdet til folkeretten

(1) Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmede stater.

Utkastets § 1-6 gir uttrykk for at loven må anvendes med de begrensninger som følger av folkeretten. Etter vedtagelsen av menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr 30 har slike bestemmelser mindre praktisk betydning. Det er imidlertid vanlig å ta med en slik henvisning til folkeretten i lover som omhandler myndighetsutøvelse. For konvensjoner som gjennom menneskerettsloven ikke er inkorporert, vil en slik bestemmelse også kunne ha betydning.

Av særlig betydning for metodebruk er Den europeiske menneskerettskonvensjon, se nærmere i kapittel 4. Men i tillegg til menneskerettskonvensjonene har folkeretten viktige regler som regulerer statenes jurisdiksjon. Ifølge folkeretten er statens adgang til å utøve politimyndighet og tvangsmakt i utgangspunktet begrenset til territoriet, se utkastet § 1-4. På eget territorium er det imidlertid også folkerettslige begrensninger. Av særlig interesse for metodebruk er Wien-konvensjonene av 24. april 1963 og om diplomatisk eksterritorialrett og konsulære forbindelser av 18. april 1966, se kapittel 4.

11.2 Forslag til kapittel 2 Politiets oppgaver

11.2.1 Generelt om kapitlet

Kapittel 2 inneholder bestemmelser om politiets oppgaver. Det er ikke foreslått materielle endringer i bestemmelsene. I § 2-1 defineres oppgavene for det alminnelige politi. I tillegg kommer de oppgaver som er lagt til Politiets sikkerhetstjeneste. De fremgår av § 2-2. Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste er pålagt særlige oppgaver. De fremgår av § 2-3.

Utkastets § 2-1 (a) og (b) angir at det å stanse, avverge og forebygge krenkelser er blant de oppgaver lovgiveren har lagt til politiet. Utvalgets mandat spør om politiet bør få metoder til å løse disse oppgaver. I kapittel 10.1 fremstilles hva som ligger i disse oppgaver, og avgrensningen mot politiets oppgave etter § 2-1 (c) å avdekke kriminalitet.

11.2.2 De enkelte bestemmelser

§ 2-1 Oppgavene for politidistriktene

(1) Politiet skal

(a) beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet,

opprettholde den offentlige orden og sikkerhet, og enten alene eller sammen med andre myndigheter verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet,

(b) forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet,

(c) avdekke og stanse kriminell virksomhet og forfølge straffbare forhold i samsvar med regler gitt i eller i medhold av lov,

(d) yte borgerne hjelp og tjenester i faresituasjoner, i lovbestemte tilfeller og ellers når forholdene tilsier at bistand er påkrevd og naturlig,

(e) på anmodning yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når dette følger av lov eller sedvane,

(f) samarbeide med andre myndigheter og organisasjoner tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt så langt regler gitt i eller i medhold av lov ikke er til hinder for dette,

(g) utføre andre oppgaver som er fastsatt i lov, eller som følger av sedvane.

Utkastets § 2-1 tilsvarer politiloven § 2. Bokstav (a) beskriver politiets ordens- og sikkerhetsoppgaver. Første alternativ omhandler politiets beskyttelsesplikt i konkrete risikotilfeller. Med ”fellesgoder” siktes først og fremst til politiets ansvar for å være med på å verne om naturen. Annet alternativ retter seg mot den offentlige orden og sikkerhet, og til sist omtales den alminnelige trygghet i samfunnet.

(b) slår fast at den forebyggende virksomhet inngår som en del av politiets kriminalbekjempelse.

(c) nevner strafforfølgingsfunksjonen (etterforsking). Det er den del av politiets kriminalbekjempelse som retter seg mot allerede begåtte straffbare handlinger. Straffeforfølgingsfunksjonen er regulert i straffeprosessloven av 22. mai 1981 og i påtaleinstruksen gitt ved kongelig resolusjon av 28. juni 1985. Om grensen mot forebyggende virksomhet, vises til kapittel 10.1.

§ 2-2 Oppgavene for politiets sikkerhetstjeneste

(1) Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge

(a) overtredelser av straffeloven kapitlene 8 og 9, lov om forsvarshemmeligheter og sikkerhetsloven,

(b) ulovlig etterretningsvirksomhet

(c) spredning av masseødeleggelsesvåpen og av utstyr, materiale og teknologi for produksjon eller bruk av slike våpen,

(d) overtredelser av bestemmelser i eller i medhold av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.m. og lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd eller annen lovgivning om tilsvarende særlige tiltak,

(e) sabotasje og politisk motivert vold eller tvang, eller overtredelser av straffeloven § 147 a og § 147 b.

(2) Politiets sikkerhetstjeneste har også som oppgave å etterforske overtredeler av saker som nevnt i (1) (a). Åpen etterforsking i saker etter (1) foretas likevel av det øvrige politi, med mindre annet bestemmes av overordnet påtalemyndighet. Politiets sikkerhetstjeneste kan etter anmodning bistå det øvrige politi i etterforskingen.

(3) Departementet kan bestemme at Politiets sikkerhetstjeneste skal tillegges et ansvar i saker som gjelder organisert kriminalitet, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og grove krigsforbrytelser.

Utkastets § 2-2 angir hvilke oppgaver som er pålagt Politiets sikkerhetstjeneste. Bestemmelsen tilsvarer politiloven § 17 b som ble tilføyd ved lov 15. juni 2001 nr 54, se Ot prp nr 29 (2000-2001). (e) ble tilføyd ved lov av 28. juni 2002 nr 54, se Ot prp nr 61 (2001-2002).

Flertallets forslag inneholder en redaksjonell endring slik at de forebyggende oppgavene er samlet i (1) og etterforskingsoppgavene i (2). Det skyldes først og fremst at enkelte av de foreslåtte bestemmelser om metodebruk henviser til § 2-2, og henvisningen refererer seg kun til de forebyggende oppgaver.

§ 2-3 Særlige oppgaver for den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste

(1) Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste skal

(a) utarbeide trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter,

(b) samarbeide med andre lands politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester,

(c) foreta personkontroll til bruk ved sikkerhetsundersøkelser.

Utkastet § 2-3 (a) angir som særlig oppgave for Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste å utarbeide trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter. «Politiske» myndigheter vil her si regjeringen og Justisministeren.

11.3 Forslag til kapittel 3 Politiets organisasjon

11.3.1 Generelt om kapitlet

Kapittel 3 inneholder bestemmelser om politiets organisasjon. I § 3-1 fastsettes at politiet er et rikspoliti, og har bestemmelser om de sentrale organene, Justisdepartementet og Politidirektoratet. I § 3-2 angis inndelingen av landet i politidistrikter og lensmannsdistrikter, mens § 3-3 har bestemmelser om lensmannsdistriktene. Utkastets § 3-4 har bestemmelser om Politiets sikkerhetstjeneste. Bestemmelsene tilsvarer politiloven §§ 15, 16, 17 og 17 a uten endringer.

11.3.2 De enkelte bestemmelser

§ 3-1 Politiets sentrale ledelse

(1) Politiet er et rikspoliti som ledes av det departement Kongen bestemmer. Departementets myndighet etter loven her kan legges til Politidirektoratet. Departementet bestemmer hvilken myndighet og hvilke oppgaver som skal legges til Politidirektoratet.

(2) Politidirektoratet ledes av direktøren for Politidirektoratet.

§ 3-2 Distriktsinndelingen

(1) Riket er inndelt i politidistrikter med en politimester som sjef for hvert distrikt. Med mindre annet bestemmes, inndeles politidistriktene i mindre geografiske områder, herunder lensmannsdistrikter. Inndelingen fastsettes av Kongen, som også bestemmer hvordan distriktsinndelingen skal være i forhold til den norske del av kontinentalsokkelen og områder utenfor sjøterritoriet som norsk rett får anvendelse på.

(2) Kongen kan bestemme

(a) at det for ett eller flere bestemte politigjøremål skal opprettes egne politiorganer,

(b) at visse politigjøremål skal utføres under en samlet ledelse i flere politidistrikter,

(c) at en politimester, som en varig ordning, helt eller delvis skal fritas for bestemte gjøremål, og at de legges til en annen politimester eller til et annet politiorgan.

(3) For øvrig gir departementet bestemmelser om organisatoriske spørsmål. Departementet kan herunder fastsette samarbeidsordninger mellom distrikter, gi bestemmelser om bruk av politistyrker ut over distriktsgrenser og om ordninger som nevnt i (2) (c) når dette skjer for en bestemt anledning eller for et avgrenset tidsrom.

§ 3-3 Polititjenesten i lensmannsdistrikter

(1) I et lensmannsdistrikt har lensmannen ledelsen av politiet under politimesteren hvis ikke departementet bestemmer noe annet. For det enkelte tilfelle kan politimesteren gi bestemmelser.

(2) Gjøremål som ifølge andre lover er lagt til politiet, skal i et lensmannsdistrikt hvor lensmannen har polititjeneste, tilligge lensmannen.

(3) Departementet kan etter at politimesterens og kommunens uttalelse er innhentet, frita lensmannen helt eller delvis for hans politigjøremål. Departementet kan også gi bestemmelser om andre ordninger ved gjøremål som nevnt i (2).

§ 3-4 Politiets sikkerhetstjeneste

(1) De gjøremål som er nevnt i §§ 2-2 og 2-3 utføres av et eget politiorgan (Politiets sikkerhetstjeneste). Tjenesten ledes av en sentral enhet.

11.4 Forslag til kapittel 4 Politiets administrasjon og personale

11.4.1 Generelt om kapitlet

I kapittel 4 er samlet de bestemmelser i politiloven som angår politiets administrasjon et og politiets personale. De tilsvarer bestemmelsene i politilovens kapittel IV. Politiloven § 20, som regulerer hvem som har politimyndighet, er flyttet til kapittel 5. Det samme gjelder § 20 a som regulerer utenlandsk politis adgang til å utøve politimyndighet i riket. Politiloven § 24 om taushetsplikt, er blitt unødvendig som følge av § 1-5.

11.4.2 De enkelte bestemmelser

§ 4-1 Politipersonalet

(1) Den som skal tilsettes i politi- og lensmannsetaten, må ha plettfri vandel. Tilsatte med politimyndighet må være norske borgere.

(2) Departementet gir nærmere regler om krav til tilsetting, herunder bl.a. krav om forutgående politiutdanning, prøveår, vilkår for opptak ved Politihøgskolen og særskilte vilkår for avansement.

(3) Departementet bestemmer grader og stillingsbetegnelser i politi- og lensmannsetaten.

§ 4-2 Ansettelse

(1) Direktøren for Politidirektoratet beskikkes av Kongen på åremål for et tidsrom av inntil 6 år om gangen med mulighet for forlengelse i ytterligere en periode på 3 år.

(2) Politimestere, visepolitimestere og sjefene for Kriminalpolitisentralen og Utrykningspolitiet utnevnes som embetsmenn.

(3) Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste beskikkes av Kongen på åremål for inntil 6 år om gangen. Den som beskikkes som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste kan uten oppsigelsesfrist sies opp av Kongen og har i så fall krav på lønn i inntil 6 måneder. Dette lønnskravet faller bort i den utstrekning vedkommende får utbetalt lønn i annen statsstilling.

(4) Kongen kan bestemme at andre sjefer for politiets sentrale særorganer og politimestere ansettes på åremål. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser om åremålets varighet, fornyelse og opphør.

(5) For andre stillingskategorier i politi- og lensmannsetaten fastsetter departementet tilsettingsmåten.

§ 4-3 Boplikt, tjenesteplikt i fritiden og bierverv

(1) Embets- og tjenestemenn med politimyndighet plikter å bosette seg i tjenestemessig forsvarlig avstand til tjenestestedet. De plikter dessuten i særlige tilfeller å gjøre tjeneste i sin fritid. Kongen gir nærmere regler om dette.

(2) Embets- og tjenestemenn med politimyndighet må ikke ha annen lønnet stilling, drive privat erverv eller inneha offentlig bevilling for virksomhet uten samtykke fra politimesteren eller vedkommende politisjef. Samtykke må ikke gis der det kan oppstå tvil om hvilken egenskap politimannen opptrer i, eller om hans uavhengighet i tjenstlige saker. Samtykke må heller ikke gis der biervervet kan redusere politimannens evne eller mulighet til å utføre tjenesten forsvarlig. Departementet gir samtykke til politimestrene og øvrige sjefer i politiet. Samtykke kan når som helst tas tilbake. For lensmenn gjelder reglene i lensmannsloven.

§ 4-4 Forbud mot rusdrikk

(1) Embets- og tjenestemenn med politimyndighet må ikke fortære eller være påvirket av rusdrikk når de er i tjeneste og heller ikke utenfor tjeneste når de er i uniform på offentlig sted. De må også ellers vise streng edruelighet. Når det er grunn til å tro at forbudet i første punktum er overtrådt, er de forpliktet til å la seg underkaste legeundersøkelse og blodprøvetaking.

(2) Departementet kan gi nærmere regler som gjør unntak fra totalforbudet mot å innta rusdrikk ved utførelsen av spesielle oppdrag.

§ 4-5 Politidirektoratets personale

(1) Denne lovs bestemmelser om statsborgerskap, vandel, bierverv og taushetsplikt kommer tilsvarende til anvendelse på alle embets- og tjenestemenn i Politidirektoratet.

11.5 Forslag til kapittel 5 Politimyndighet og personell kompetanse

11.5.1 Generelt om kapitlet

Utkastets kapittel 5 samler bestemmelser om hvem som har politimyndighet, og hvem som har kompetanse til å gi tillatelse til å utøve politimyndighet (personell kompetanse).

Politimyndighet er betegnelsen på lovbestemt kompetanse til å gi påbud og forbud, og til å foreta inngrep om nødvendig med makt, umiddelbart overfor den enkelte borger. § 5-1 har regler om hvem som har slik myndighet og om uniform og legitimasjonstegn. Bestemmelsen tilsvarer politiloven § 20 uten endringer. Bestemmelsen i § 5-2 åpner for at utenlandske polititjenestemenn som ledd i Schengen-samarbeidet kan utøve politimyndighet i Norge. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov av 6. juli 1999 nr 67. Bestemmelsene i §§ 5-3, 5-4 og 5-5 er nye i utkastet. De er tilføyd fordi bestemmelsene i utkastets kapittel 8 og 9 åpner for bruk av politimyndighet i kraft av særskilt tillatelse, enten fra påtalemyndigheten eller retten. Den personelle kompetanse angir hvem som kan gi en polititjenestemann tillatelse til å gjennomføre bestemte tiltak (politimyndighet) overfor borgerne.

11.5.2 De enkelte bestemmelser

§ 5-1 Politimyndighet

(1) Direktøren for Politidirektoratet, embetsmenn og tjenestemenn med

politigrader, lensmenn, lensmannsfullmektiger og lensmannsbetjenter har politimyndighet i hele riket i kraft av sin stilling. Departementet kan gjøre unntak for bestemte stillinger.

(2) Departementet bestemmer hvilke andre ledere og tilsatte i Politidirektoratet og sjefer for politiets særorganer som har politimyndighet, og gir bestemmelse om tildeling av politimyndighet til studenter ved Politihøgskolen, tjenestemenn i reinpolitiet og personell i politireserven.

(3) Politimyndighet kan unntaksvis gis til andre. Politimyndigheten skal i slike tilfeller i alminnelighet være begrenset i tid eller til nærmere bestemte saker eller funksjoner. Departementet gir nærmere bestemmelse om tildeling og anvendelsen av begrenset politimyndighet. Departementet gir også nærmere bestemmelser om adgang for tilsatte i politiet til å utføre særskilte oppdrag med begrenset politimyndighet.

(4) Den som har politimyndighet, skal under utøvelse av myndigheten ha politilegitimasjon med seg. Begrensninger i politimyndigheten skal fremgå av legitimasjonen. Tjenestemannen plikter, så langt tjenesteforholdene på stedet tillater, å oppgi navn og grad eller stilling når dette forlanges av den som tjenestehandlingen direkte angår. Den som ikke er i politiuniform, skal på forlangende fremvise politilegitimasjon såfremt han ikke er kjent av den som forlanger det.

(5) Kongen kan gi nærmere regler om uniform og politilegitimasjon.

§ 5-2 Utenlandsk polititjenestemann

(1) Utenlandsk polititjenestemann kan på norsk territorium fortsette spaning og teknisk sporing av og om nødvendig anholde person som mistenkes for en straffbar handling som ellers kan begrunne utlevering. Dersom det er nødvendig av hensyn til etterforskingen, kan tiltakene også foretas overfor andre personer når det er grunn til å tro at dette vil bidra til å identifisere eller oppsøke den mistenkte.

(2) Politimyndigheten gjelder inntil norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen eller forfølgelsen eller krevd denne stanset, og bare så langt det følger av internasjonal avtale innenfor Schengen-samarbeidet.

(3) Under utøvelse av tjenestehandlinger som nevnt i (1), er utenlandsk polititjenestemann å anse som offentlig tjenestemann i forhold til straffelovens bestemmelser.

§ 5-2 tilsvarer politiloven § 20 a som gir utenlandske polititjenestemenn i tilknytning til Schengen-samarbeidet på visse vilkår adgang til metodebruk i riket. Myndigheten er begrenset. Den utenlandske polititjenestemann gis hjemmel til å fortsette en påbegynt aksjon i hjemlandet i Norge, og herunder ”fortsette observasjon og forfølgelse og om nødvendig anholde” en person mistenkt for å forøvet eller medvirket til forøvelse av lovovertredelsen. Formuleringen i politiloven § 20 a må sees på bakgrunn at Schengen-konvensjonen art 40 som gir

”Officers of one of the Member States who are keeping a person under surveillance as part of a criminal investigation into an extraditable criminal offence because he is suspected of involvement in an extraditable offence, or, as a necessary part of a criminal investigation, because there is serious reason to believe that he can assist in identifying or tracing such a person, shall be authorised to continue their surveillance in the territory of another Member state where the latter has authorised cross border surveillance in response to a request for assistance made in advance with supporting reasons. Conditions may be attached to the authorisation.”

”Surveillance” bør oversettes med spaning og teknisk sporing etter § 8-9 (1). Det omfater ”directed” og ”intrusive” surveillance etter engelsk rett, se kapittel 8.4.

§ 5-3 Personell kompetanse og det overordnede ansvar for metodebruk

(1) Når myndighet etter denne lov er lagt til politiet, kan den utøves av alle som har politimyndighet etter § 5-1. (2) Når kompetanse til å gi tillatelse til metodebruk etter bestemmelse i kapittel 8 eller 9 er lagt til politimesteren eller til sjefen for politiets sikkerhetstjeneste, har visepolitimesteren og assisterende sjef også kompetansen. I politimesterens fravær har hans stedfortreder kompetansen.

(3) Det overordnede ansvar for bruk av politimetoder etter kapittel 8 ligger hos påtalemyndigheten.

(1) slår fast at når myndighet i loven er lagt til ”politiet”, kan den utøves av enhver som har eller er gitt politimyndighet etter § 5-1. Myndigheten følger først og fremst umiddelbart av bestemmelsene i kapittel 7. I tillegg kommer metodebruk etter tillatelse ifølge bestemmelsene i kapittel 8 og 9. Utenlandske polititjenestemenn har bare myndighet som bestemt i § 5-2.

(2) første punktum regulerer den personelle kompetanse til å gi tillatelse til å ta i bruk visse metoder som krever lovhjemmel. Den knytter seg til de bestemmelser i kapitlene 8 og 9 som legger kompetansen til politimesteren eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Bestemmelsen angir at visepolitimester og assisterende sjef for Politiets sikkerhetstjeneste har tilsvarende kompetanse som sine sjefer. I det ligger at de kan gi tillatelse uavhengig av om sjefen er tilstede. (2) annet punktum gir også stedfortredende sjefer kompetansen, men de har bare lovbestemt kompetanse i sin sjefs fravær. Det vil ikke være praktisk mulig å kreve at disse personene alltid skal treffe alle disse avgjørelsene. Utkastet § 5-5 åpner derfor for delegasjon av kompetansen.

(2) regulerer bare kompetansen til å gi tillatelsen til å bruke metoden. Hvilke polititjenestemenn som skal gjennomføre tiltaket i henhold til tillatelsen, er det opp til den som gir tillatelsen å avgjøre ut fra et politifaglig skjønn.

(3) angir at det overordnede ansvar for bruk av politimetoder etter kapittel 8 ligger hos påtalemyndigheten. Det innebærer at politiet er faglig ansvarlig først overfor statsadvokaten og dernest overfor Riksadvokaten, og at disse har instruksjonsmyndighet overfor politiet.

§ 5-4 Hastekompetanse

(1) Dersom det ved opphold er mest sannsynlig at politiets arbeid vil

lide, kan beslutning av den som har kompetanse etter § 5-3 (2) eller fått kompetanse etter § 5-5, tre istedenfor rettens tillatelse.

(2) Beslutningen skal snarest mulig, og senest innen 24 timer etter at tiltaket ble iverksatt, forelegges retten for godkjennelse. Ender fristen på et tidspunkt utenom rettens ordinære kontortid, forlenges fristen til retten åpner igjen. I begjæringen overfor retten skal politiet opplyse om grunnen til at hastekompetansen ble brukt. (3) Rettens syn på om inngrepsvilkårene og vilkårene for å anvende hastekompetansen var oppfylt, skal fremgå av rettsboken.

§ 5-4 knytter seg til de bestemmelser i kapittel 8 som krever at retten gir politiet tillatelse til å benytte metoder, og gir i hastesituasjoner visse av politiets tjenestemenn kompetanse til å gi tillatelsen. En tilsvarende bestemmelse finnes i straffeprosessloven § 216 d.

Ved lovendringen i 1999 ble straffeprosessloven § 216 d endret slik at det kreves ”stor” fare for at etterforskingen vil lide. Endringen er ikke nærmere kommentert i Ot prp nr 22 (1994-95), se side 159. Det antas at meningen var å kreve sannsynlighetsovervekt for at politiets arbeid vil lide. Ordlyden i utkastet er presisert i samsvar med dette. I ”lide” ligger at politiet ellers vil gå glipp av vesentlige opplysninger. Det skal tas hensyn både til hvor viktig opplysningen er for politiets undersøkelser, og hvor viktig det er å forebygge.

Politimesteren og visepolitimesteren i det alminnelige politi, og sjefen og assisterende sjef for Politiets sikkerhetstjeneste har hastekompetanse i kraft av loven. I tillegg kan andre tjenestemenn tildeles hastekompetanse i kraft av delegasjon etter § 5-5.

(2) angir regler om ettergodkjenning. Når hastekompetansen er brukt, skal beslutningen umiddelbart forelegges retten for ettergodkjenning. Begjæringen skal være skriftlig. Den skal angi begrunnelsen for at inngrepsvilkårene forelå, og for at vilkårene for å bruke hastekompetansen var oppfylt.

(3) pålegger retten å ta standpunkt til om vilkårene forelå for å anvende hastekompetansen. Det gjelder både vilkårene for å anvende metoden, og om det forelå en hastesituasjon. Retten skal prøve dette selv om metodebruken er avsluttet. Kommer retten til at politiets beslutning kan godkjennes, skal dette komme til uttrykk. Det samme gjelder dersom retten kommer til at vilkårene ikke var oppfylt. Rettens oppgave etter § 5-5 er kun å ta standpunkt til den beslutning som polititjenestemannen har truffet. Skal politiet fortsette med metodebruken, må det fremsettes ordinær begjæring om det.

§ 5-5 Delegasjon av personell kompetanse

(1) Politimesteren eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan med Riksadvokatens samtykke delegere kompetanse etter § 5-3 (2) og § 5-4 til andre tjenestemenn som hører til påtalemyndigheten.

(2) Riksadvokaten kan bestemme at bestemte metoder bare kan iverksettes etter tillatelse fra statsadvokaten.

§ 5-5 åpner for delegasjon av den kompetanse politimesteren og sjefen for Politiets sikkerhetstjenesten har til å beslutte bruk av metoder. Det gjelder både den ordinære kompetanse etter § 5-3 (2) og hastekompetanse etter § 5-4. Straffeprosessloven har tilsvarende bestemmelse i straffeprosessloven § 216 d annet ledd.

(1) åpner for å delegere avgjørelse om å bruke metoder som er tillagt politimesteren til andre tjenestemenn som tilhører påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 55. Delegasjonskompetansen er lagt til politimesteren, men slik at Riksadvokatens samtykke må innhentes. Formålet med samtykkeordningen er å sikre en enhetlig ordning når hensyn tas til politidistriktets størrelse, og å sikre at kompetansen til å gi tillatelse til de mest inngripende metoder ikke blir lagt for langt ned i systemet. Disse metoder krever riktignok rettens samtykke, slik at Riksadvokatens kontroll vil gjelde delegasjon av kompetanse til å treffe hasteavgjørelser.

(2) gir Riksadvokaten kompetanse til å bestemme at metoder som etter loven kan iverksettes etter politimesterens tillatelse, krever statsadvokatens samtykke. Det kan særlig være aktuelt med provokasjon.

11.6 Forslag til kapittel 6 Alminnelige regler om politimyndighet

11.6.1 Generelt om kapitlet

”Politimyndighet” er betegnelsen på politiets særegne myndighet til å gi påbud og forbud, og til å foreta inngrep umiddelbart overfor en enkelt person. Etter § 5-1 følger slik myndighet av de stillinger som nevnt i § 5-1. Kapittel 6 samler bestemmelser som gir alminnelige regler om politimyndigheten.

Bestemmelsene i §§ 6-1 og 6-2 legger begrensninger på utførelsen av det enkelte oppdrag. De tilsvarer politiloven § 6, men er fordelt på to bestemmelser slik at politiets rett til maktanvendelse fremgår av en egen bestemmelse. § 6-3 regulerer den enkeltes plikt til å følge pålegg. Den tilsvarer politiloven § 5.

11.6.2 De enkelte bestemmelser

§ 6-1 Saklighet, nødvendighet og proporsjonalitet ved utøvelse av myndighet

(1) Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.

(2) Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.

(3) Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.

§ 6-1 inneholder alminnelige prinsipper for utøvelse av politimyndighet. Politiet må opptre saklig, ikke gripe inn uten at det foreligger indikasjoner på at det foreligger et behov, og ikke hvis det vil innebære et uforholdsmessig inngrep. De er i overensstemmelse med en alminnelig europeisk tradisjon, og de gjenfinnes i alle de lands lover som åpner for integritetskrenkende politimetoder som utvalget har sett på. Utvalget har i kapittel 6 drøftet indikasjonskravet og uforholdsmessighetsbegrensningen på generelt grunnlag.

I politiloven § 6 finnes bestemmelser om saklighet, indikasjon og uforholdsmessighet. Bestemmelsen tar primært sikte på utøvelse av avvergende myndighet etter politiloven §§ 7 og 8, eller med andre ord når polititjenestemannen utøver myndighet med direkte hjemmel i loven. Flertallet vil derfor i hver bestemmelse som gir overordnet tjenestemann kompetanse til å bruke politimetoder, oppstille selvstendige krav som skal gjenspeile hvor inngripende metoden er.

(1) slår fast at politiet skal søke å løse sine oppgaver gjennom opplysning, råd og formaning i den utstrekning forholdene gjør det mulig. Med ordet «advarsel» menes både advarsler som gis på forhånd, og også advarsler som gis på grunnlag av en allerede begått handling. I begge tilfeller er det snakk om rene ordenstiltak. Bestemmelsen tar ikke sikte på å regulere anvendelsen av det såkalte opportunitetsprinsipp i straffeprosessen.

(2) første punktum angir et indikasjonsprinsipp. Bestemmelsen forutsetter at vilkårene ellers for å gripe inn, er oppfylt, og pålegger politiet bare å ta i bruk tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å løse oppgaven de står overfor. Dersom flere tiltak er aktuelle, gjelder et ”minste middelprinsipp” som innebærer at politiet ikke skal gripe til mer inngripende metoder hvis oppgaven kan løses ved hjelp av mindre inngripende tiltak. I utgangspunktet skal det minst inngripende middel først forgjeves ha vært forsøkt. Men hvis et svakere tiltak allerede på forhånd må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessige, kan politiet med en gang gripe til det sterkere virkemiddel.

(2) annet punktum angir også et indikasjonskriterium. Det kreves at bruken av politimyndigheten må være ”nødvendig”. Middelet som brukes må ikke overskride det som er påkrevd for å løse oppgaven. Det omfatter både middelets art og styrke.

(2) annet punktum angir videre et proporsjonalitetsprinsipp som gjelder ved utøvelse av politimyndighet. Det aktuelle virkemiddel må være forholdsmessig ut fra tiltaket, situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.

(3) omhandler politiets plikt til å opptre saklig, objektivt og skånsomt. Også utkastet § 1-5 som fastsetter at forvaltningslovens kapittel II om inhabilitet gjelder, er ment å sikre saklighet og objektivitet. Men ut over kravet til habilitet, fastsetter denne bestemmelsen at den konkrete anvendelse av politimyndighet må være saklig. Kravet om skånsomhet medfører at politiet plikter å ta personvernhensyn ved avgjørelse om bruk av politimyndighet.

§ 6-2 Politiets adgang til å anvende makt

(1) Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

§ 6-2 tilsvarer politiloven § 6 fjerde ledd. Politiinstruksen § 3-2 har nærmere regler om politiets maktbruk. Det kan reises spørsmål om ikke politiets maktanvendelse i større grad bør reguleres i loven. Til sammenlikning inneholder utkastet til ny dansk politilov fire omfattende paragrafer om politiets maktanvendelse. Det faller imidlertid utenfor utvalgets mandat å ta dette opp. Flertallet har likevel gitt bestemmelsen en egen paragraf i loven.

§ 6-3 Plikten til å følge politiets pålegg

(1) Enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir i medhold av bestemmelsene i denne lov.

§ 6-3 slår fast borgernes plikt til å etterkomme de pålegg politiet i det enkelte tilfelle gir i kraft av sin lovlige myndighet. Bestemmelsen gir ikke politiet noen alminnelig kompetanse til å gi pålegg. Ethvert pålegg må ha hjemmel annet sted i lovverket. Med ordet ”pålegg” siktes til politiets ulike befalinger, først og fremst påbud og forbud. Alternativene ”tegn” og ”øvrige signaler” utløser bare en lydighetsplikt når de utad er egnet til å tilkjennegi en bestemt vilje eller hensikt.

Den som unnlater å rette seg etter politiets pålegg, kan straffes, jf utkastet § 12-1. Men straff forutsetter at pålegget var gitt med hjemmel i loven.

11.7 Forslag til kapittel 7 Politiets avvergende, stansende og hjelpende myndighet

11.7.1 Generelt om kapitlet

Utkastets kapittel 7 regulerer politiets avvergende, stansende og hjelpende myndighet. I utkastet er det i hovedsak foretatt redaksjonelle endringer. Gjeldende politiloven §§ 7 og 8 er gitt en ny utforming i §§ 7-1, 7-2 og 7-3. Mens vilkårene for å gripe inn preventivt er regulert i § 7-1, er tiltakene nærmere presisert i §§ 7-2 og 7-3.

Etter §§ 7-1 (1) kan politiet gripe inn for å avverge krenkelser, mens (2) hjemler tiltak for å stanse krenkelser. Særlig når politiet griper inn for å stanse igangværende krenkelser, kan det være vanskelig å trekke grensen mot etterforsking. Så lenge situasjonen omkring pågående krenkelser er uavklart, vil formålet normalt være stansende. Hvis tiltakene vedvarer etter at situasjonen er avklart, vil formålet normalt være å straffeforfølge, altså etterforsking.

Politiets avvergende myndighet må avgrenses mot den forebyggende som flertallet foreslår i kapittel 8. Forskjellen referer seg til tidspunktet for inngripen. Mens avvergende tiltak først kan settes inn umiddelbart før krenkelsen, åpner de forebyggende metoder for at politiet kan gripe inn på et tidligere tidspunkt i et begivenhetsforløp som ser ut til å føre til en krenkelse. Politiloven § 7 a regulerer en forbyggende metode. Bestemmelsen er derfor flyttet til kapittel 9.

Bare deler av gjeldende § 8 er foreslått i § 7-3. Det skyldes at politiloven § 8 nr 4 og deler av nr 3 har et avdekkende formål. Disse bestemmelser hører derfor til sammen med de øvrige etterforskingshjemler, se nærmere kapittel 10.5.1. De foreslås derfor uten endringer innkorporert i straffeprosessloven § 173.

Utkastets § 7-4 tilsvarer med visse språklige endringer løsgjengerloven § 20 som ble flyttet til politiloven i 1995. Det er videre foretatt redaksjonelle endringer av politiloven § 10. Identifiseringsvisitasjon etter første ledd er plassert i § 7-5 og sikkerhetsvisitasjon i § 7-6.

Utkastets § 7-7 tilsvarer politiloven § 11. Bestemmelsen pålegger den som skal ha bestemte arrangement på offentlig sted, å gi politiet melding. § 7-8 om ulykkes- og katastrofesituasjoner tilsvarer politiloven § 27. § 7-9 om hjelp til syke m.v. tilsvarer politiloven § 12.

11.7.2 De enkelte bestemmelser

§ 7-1 Vilkår for å gripe inn avvergende og stansende

(1) Politiet kan gripe inn avvergende med tiltak etter § 7-2, når omstendighetene gir grunn til å frykte for lovbrudd eller forstyrrelse av den offentlige ro og orden, eller for enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet.

(2) Politiet kan også gripe inn for å stanse lovbrudd eller forstyrrelser av den offentlige ro og orden.

§ 7-1 regulerer under hvilke betingelser politiet kan gripe inn for å avverge eller stanse krenkelser av interesser som politiet ifølge politiloven er pålagt å verne om. Den foreslåtte bestemmelse tilsvarer politiloven § 7 første ledd, men er omformulert slik at politiets avvergende myndighet er regulert i (1), og politiets stansende myndighet i (2). Derved blir det mulig å få frem i lovteksten at frykt for krenkelse av en av de vernede interesser er et alminnelig vilkår for å gripe inn avvergende. Etter gjeldende rett fremgår dette kun av motivene, se Ot prp nr 22 (1994-95) side 61 og kapittel 7.14. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 7-2 som angir de tiltak politiet kan sette inn når vilkårene i § 7-1 foreligger.

(1) gir politiet hjemmel til å gripe inn preventivt for å løse bestemte oppgaver som er pålagt politiet etter 2-1 a. Det gjelder for det første for å forhindre ”lovbrudd”. Vilkåret kan være oppfylt når det foreligger frykt for krenkelse av ethvert straffebud. Det er tilstrekkelig at de objektive vilkår for straff foreligger. Lovbruddets grovhet og arten av den truede interesse skal imidlertid tas i betraktning når politiet vurderer om det bør gripes inn med tiltak. Dette følger av indikasjonskravet (nødvendighetskravet) i § 6-1 (2). Bare hvis denne terskel er overskredet, står derfor tiltakene etter § 7-2 til disposisjon. Politiet må således utvise skjønn i hvert enkelt tilfelle. At det ikke foreligger noen aktuell krenkelse, er i seg selv et moment som tilsier tilbakeholdenhet.

Videre kan politiet gripe inn av hensyn til ”den offentlige ro og orden”. Alternativet tar sikte på tradisjonelle ordensforstyrrelser i form av uakseptabel adferd, som slagsmål, bråk, tilsmussing, forulempelse, og annen sjenerende opptreden i ord eller handling. Det er konsekvensene av opptreden for omgivelsene som er avgjørende. Målestokken er objektiv og knyttet til hva som er allment tolerert i samfunnet. At det er den ”offentlige” ro og orden som er vernet, hindrer ikke at det gripes inn overfor aktivitet i det private rom, men det kan bare tas hensyn til forstyrrelser i den utstrekning de har virkning i det offentlige rom. Også stilt overfor potensielle forstyrrelser av den offentlige ro og orden, gjelder indikasjonskravet etter § 6-1 (2) for å gripe inn.

Endelig kan politiet gripe inn preventivt for å ivareta ”enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet”. Trusler mot sikkerheten kan skrive seg både fra personer, men også fra situasjoner eller tilstander som ikke er skapt av mennesker. Den alminnelige sikkerhet er truet dersom situasjonen vil kunne påvirke allmennhetens behov for å kunne ferdes trygt i det offentlige rom. En ubestemt krets av personer må være utsatt. Er det bare en eller noe få personer som er truet, er det alternativet om enkeltpersoners sikkerhet som må anvendes. Også når politiet står overfor en trussel mot sikkerheten, gjelder indikasjonskravet i § 6-1 (2), men i slike situasjoner vil terskelen ligge vesentlige lavere. Innen rimelighetens grenser kan politiet gripe inn for å være ”på den sikre side”.

For at politiet skal kunne gripe inn preventivt etter § 6-1, kreves at ”omstendighetene gir grunn til å frykte” for krenkelse. I dette ligger at en nøytral observatør ut fra de faktiske opplysninger og den konkrete situasjon som foreligger, vil trekke en slik konklusjon. Politimannens følelse av at vedkommende nå vil involveres i en av de tre vilkårene, innebærer en subjektiv tilnærming som ikke alene kan danne grunnlag for å gripe inn. Selv om en persons tidligere involvering er relevant som argument, betinger inngrepet at det foreligger objektive holdepunkter for at vedkommende også nå kommer til å bli innblandet i for eksempel en ordensforstyrrelse. ”Frykt” skal angi samme grad av sannsynlighet som ”god grunn til å tro”. Det kreves sannsynlighetsgrader opp mot sannsynlighetsovervekt. Noen eksakt angivelse av grad kan ikke gis, og den skal variere etter hva trusselen består i.

I lovens vilkår om ”frykt” for krenkelse, ligger også et krav om at realiseringen vil komme noenlunde umiddelbart hvis ikke politiet griper inn. Bestemmelsen hjemler ikke inngrep for å forebygge kriminalitet eller forstyrrelser i sin alminnelighet. Det må være aktuell og nær forestående krenkelse, se Auglend/Mæland/Røsandhaug 1998 side 401. Den nærmere vurdering her må bli skjønnsmessig.

Særlige problem er knyttet til mer eller mindre fast etablerte grupper som er kjent for å begå voldshandlinger. I situasjoner der slike rivaliserende grupper fryktes å komme i kontakt med hverandre, kan politiet etter omstendighetene betrakte alle som ved påkledning eller på annen måte viser tilhørighet til gruppen som en enhet, og gripe inn overfor alle dersom det er objektive holdepunkter for at det vil komme til sammenstøt. I slike situasjoner kan det også være aktuelt med oppholdsforbud etter § 9-6.

(2) åpner for at politiet kan gripe inn for å stanse pågående krenkelser av straffebud eller av den offentlige ro og orden. I disse tilfeller er inngrepsituasjonen klarere for så vidt som det allerede foreligger en krenkelse. Men også overfor pågående krenkelser skal hensyn tas til grovheten og arten av den krenkte interesse. Politiet skal ikke uten videre gripe inn overfor enhver straffbar handling. Det må alltid utvises et skjønn i hvert enkelt tilfelle. Bagatellmessig forseelser bør i mange tilfeller kunne passere. Tilsvarende gjelder krenkelser av straffebud som ikke er undergitt ubetinget offentlige påtale med mindre det skulle foreligge begjæring fra en krenket person.

§ 7-2 Politiets metoder i avvergende og stansende øyemed

(1) Når vilkårene ifølge § 7-1 foreligger, kan politiet

(a) nedlegge forbud mot opphold og ferdsel på et nærmere angitt sted eller innenfor et bestemt område (oppholdsforbud),

(b) helt eller delvis avsperre eller separere trafikantgrupper, eller omdirigere trafikken til eller innenfor et nærmere angitt område (ferdselsregulering),

(c) nekte personer adgang til eller forby dem å være tilstede på et nærmere bestemt område (avvisning),

(d) pålegge en person å fjerne seg, eller fjerne personen ved fysisk makt fra et område han har forbud mot å oppholde seg (fjerning),

(e) holde en person tilbake på stedet mot hans vilje, og herunder plassere ham i en politibil (anholdelse),

(f) sørge for at alle som befinner seg i et bestemt område fjerner seg eller blir fjernet (evakuering),

(g) undersøke som definert i § 9-2 (1), person eller kjøretøy etter våpen eller andre farlige gjenstander (visitasjon),

(h) uskadeliggjøre eller ta hånd om gjenstander (ivaretakelse),

(i) ta seg inn på privat eiendom,

(j) sørge for at virksomhet eller aktiviteter endres eller stanses.

(2) Unnlater noen å etterkomme pålegg, kan politiet for den ansvarliges regning sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller utsetter allmennheten for fare.

(3) På andre offentlige myndigheters ansvarsområder kan politiet gripe inn umiddelbart når et forhold medfører alvorlige ordensforstyrrelser eller fare for slike, dersom vedkommende organ ikke er tilgjengelig eller inngrep fra dette antas umulig, virkningsløst eller ikke kan skje i tide. Den ansvarlige myndighet skal snarest mulig underrettes om inngrepet.

§ 7-2 (1) angir hvilke tiltak politiet kan gripe til når betingelsene etter § 7-1, er oppfylt. Bestemmelsene tilsvarer politiloven § 7 annet ledd slik den lyder etter lovendringen av 28. juni 2002 nr 53 da visitasjon av person eller kjøretøy ble tilføyd. Men utkastet har ikke med ”blant annet”, og det nærmere innhold i tiltakene er presisert.

Arbeidsgruppen som foreslo at visitasjon skulle tilføyes i politiloven § 7 annet ledd, mente at bestemmelsen allerede hjemlet visitasjon. ”Blant annet” skulle vise at bestemmelsen ikke var utømmende. Men etter innsigelse fra Riksadvokaten i hans høringsuttalelse, fant ikke departementet i Ot prp nr 58 (2001-2002) side 19 grunn til å gå nærmere inn på om loven kunne tolkes slik at politiet allerede hadde slik hjemmel i politiloven § 7 annet ledd. Å hjemle integritetskrenkende metoder i ”blant annet”, står i et tvilsomt forhold til lovskravet i EMK art 8 (2). I utkastet er ”blant annet” sløyfet for å forhindre at tiltak blir iverksatt i strid med lovskravet. Oppregningen er nå uttømmende.

Ifølge politiloven § 7 annet ledd kan politiet regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere person eller kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert. Motivene har i liten grad presisert innholdet i ulike påleggene. Det er også hensynet til lovskravet i EMK som begrunner forslaget til utpensling av innholdet i tiltakene.

En stor gruppe tiltak er de som griper inn i bevegelsesfriheten. De har det til felles at de gir politiet hjemmel til å forby personer å ta seg inn i eller oppholde seg i et ”område”. Det omfatter også anlegg og bygninger. Politiet nekter for eksempel potensielt voldelige demonstranter adgang til et møte, eller separerer hjemmelagets og det besøkende lags supportere når det foreligger potensialet for sammenstøt. Også § 7-7 (6) gir hjemmel til å gripe inn i bevegelsesfriheten ved å forby, stanse eller oppløse sammenkomster og tilstelninger som ikke omfattes av meldingsplikten i bestemmelsens første ledd.

(a) gir politiet hjemmel til å nedlegge ”oppholdsforbud”. Det innebærer at politiet treffer et vedtak som forbyr ferdsel og opphold i et bestemt område. Beslutningen medfører et forbud, som kan håndheves når det er bekjentgjort, for eksempel ved at politiet muntlig gir tilkjenne at området er sperret, ved barrierer eller ved at polititjenestemenn stiller seg opp og markerer forbudet. Et oppholdsforbud omfatter alle og enhver.

(b) gir politiet hjemmel til å sette i verk ”ferdselsregulering”. Det hjemler inngrep overfor enhver som for eksempel tar seg frem til fots, i kjøretøy eller i båt. Politiet kan gripe inn ved å stille seg opp på stedet og fysisk regulere trafikantene. Overfor slike trafikanter kan politiet gripe inn enten når de skal inn i området, eller når de beveger seg innenfor området. Politiet må således definere risikoområdet. Regulering av ferdselen omfatter total avsperring av området for ferdsel. Alternativt kan området sperres delvis, slik at politiet har kontroll på hvem som slipper inn. Politiet kan også tillate adgang, men separere trafikantgrupper innenfor området.

(c) gir politiet hjemmel til å foreta ”avvisning”. Det er et ferdselsforbud rettet mot en bestemt person eller bestemte personer. Personen får et forbud mot å vise seg på et bestemt område. En avvisning skal ha forankring i en konkret risiko knyttet til personen eller persongruppen som avvises. Avvisning kan dermed ikke hjemle oppholdsforbud over en lenger periode. Er det aktuelt, må politiet vurdere oppholdsforbud etter § 9-6. Avvisning er et avvergende tiltak, mens besøks- eller oppholdsforbud er et forebyggende tiltak.

(d) gir politiet hjemmel til ”fjerning” av person fra et bestemt område. Det innebærer enten at personen blir pålagt å fjerne seg, eller at politiet fysisk fjerner ham fra et område. I samsvar med prinsippene i § 6-1 må politiet normalt først pålegge personen å fjerne seg, slik at han først kan fjernes fysisk hvis han ikke etterkommer pålegget. Å fjerne en person med fysisk makt vil grense opp mot anholdelse. Det sentrale med fjerning er at personen skal vekk fra det sted der han steller i stand bråk eller er til sjenanse, mens anholdelse medfører at personen skal være på et bestemt sted under politiets kontroll. Hvis personen er berøvet sin bevegelsesfrihet i noen tid, vil det normalt være anholdelse etter (e). Blir personen brakt til et annet sted, kan det måtte karakteriseres som innbringelse etter § 7-3. I Rt 1995 side 1195 ble det ansett som fjerning å transportere en person 3 km ut av Oslo sentrum der han lagde bråk, men å transportere ham ytterligere 6-7 km, ble etter omstendighetene ansett utillatelig.

(e) gir politiet hjemmel til ”anholdelse”. Det innebærer at personen blir holdt tilbake på et sted i noe lenger tid enn ved fjerning etter (d). Normalt vil personen tas hånd om på det sted det er bråk, og eventuelt plasseres i en politibil.

Anholdelse er så inngripende at tiltaket normalt først kan settes inn etter at personen har nektet å fjerne seg eller avstå fra det han holder på med. Men hvis han ikke vil fjerne seg, eller det er god grunn til å tro at han vil komme tilbake og fortsette, kan anholdelse være nødvendig. En anholdelse etter § 7-2 (e) må ikke vare lenger enn nødvendig for at politiet skal få løst sin oppgave etter politiloven. Personen skal med ord slippes når grunnen for anholdelsen ikke lenger er tilstede. Hvis handlingen er straffbar, og personen har nektet å adlyde politiets påbud om å avstå, vil straffeprosessloven § 173 kunne hjemle pågripelse.

(f) gir politiet hjemmel til å evakuere et område. Det innebærer at politiet sørger for at alle som befinner seg i et bestemt område, enten fjerner seg eller blir fjernet. I mange tilfeller vil politiet i disse situasjonene også kunne gripe inn i kraft av nødrett for å bringe personer i sikkerhet.

(g) gir politiet hjemmel til å ”visitere” en person eller et kjøretøy. Flertallet har i § 9-2 (1) presisert nærmere hva visitasjon innebærer. Visitasjon er et inngripende tiltak. § 7-2 (g) hjemler kun visitasjon som et avvergende tiltak når vilkårene etter § 7-1 er oppfylt. Det må foreligge konkrete holdepunkter for at personen som visiteres, representerer en aktuell risiko som gjør det er nødvendig å visitere ham. Men situasjonen kan også ligge slik an at det kan være nødvendig å visitere alle som skal inn på et bestemt arrangement. I slike tilfeller vil det normalt være tale om et forebyggende tiltak etter § 9-2. Visitasjonen kan også ha et samtykkegrunnlag ved at eieren eller arrangøren setter det som vilkår for å komme inn. Men vilkårene for at samtykke skal kunne hjemle inngrep er strenge, se kapittel 5.4.6.

(h) gir politiet hjemmel til ”ivaretakelse”. Det innebærer at politiet kan uskadeliggjøre eller ta hånd om gjenstander. Praktisk er å ta våpen og andre farlige gjenstander. Men bestemmelsen er formulert slik at også andre gjenstander kan tas i forvaring hvis det er nødvendig for å løse politiets oppgaver. I Auglend/Mæland/Røsandhaug 1998 side 408 er nevnt som eksempel at politiet må kunne ta et høyttaleranlegg hvis ikke deltakerne på en hagefest vil etterkomme pålegg om å dempe støyende musikk. Ivaretakelse innebærer at politiet midlertidig tar gjenstanden i sin besittelse slik at den må tilbakeleveres når situasjonen er avklart. Vil politiet beholde gjenstanden eller tilintetgjøre dem, må politiet ha særskilt hjemmel til dette. Praktisk er inndragning som et straffeprosessuelle tiltak.

(i) gir politiet hjemmel til å ”ta seg inn i på privat eiendom”. Det inkluderer allment tilgjengelige private steder utendørs som for eksempel gårdsplasser og hager. Videre omfattes boliger, fritidshus, telt, kjøretøy og båter. Proporsjonalitetsprinsippet og de hensyn som ligger bak Grunnloven § 102, tilsier at politiet må være svært tilbakeholden med å gå inn i privat hjem uten å være invitert. Dessuten vil formålet begrense hva politiet kan foreta seg. Å ransake ligge klart utenfor formålet. I så fall må vilkårene i straffeprosessloven § 192 foreligge, for eksempel at politiet merker hasjlukt i rommet.

(j) gir politiet hjemmel til å sørge for at virksomhet eller aktiviteter endres eller stanses. Det må foreligge en aktivitet som går ut over vanlig personlig adferd. Riving av en bygning som truer folks sikkerhet, gatesalg og opptreden på offentlig sted, er eksempler på hva det kan gripes inn overfor.

(2) og (3) tilsvarer politiloven § 7 tredje og fjerde ledd.

§ 7-3 Innbringelse av person

(1) Er vilkårene etter § 7-1 tilstede, kan politiet når det er nødvendig, innbringe person til politistasjon, lensmannskontor eller annet lokale som benyttes under polititjenesten. (2) Politiet kan også innbringe den som på politiets forlangende ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktigheten av. (3) Ingen må holdes tilbake lenger enn nødvendig og ikke ut over 4 timer.

§ 7-3 regulerer politiets adgang til å innbringe personer til et tjenestested. Hjemmelen kom inn i straffeprosessloven i 1981, og ble i 1995 flyttet til politiloven § 8.

Det følger av politiloven § 8 første ledd nr 1 at bestemmelsen hjemler innbringelse av den som på offentlig sted ”forstyrrer” ro og orden eller den lovlige ferdsel. Slik innbringelse brukes i med ulike formål. Dels for å avverge og stanse den pågående forstyrrelse. Men bestemmelsen brukes også for å innbringe personer for å kunne avklare om handlingens straffbarhet. Når en person blir oppdaget i en situasjon der han overtrer eller kan mistenkes for å ha overtrådt straffeloven §§ 329 eller 350, vil innbringelsen ofte har et slik straffeprosessuelt formål. Utvalget tar ikke standpunkt til om politiet bør ha en slik straffprosessuell innbringelseshjemmel, men foreslår at denne delen av innbringelseshjemmelen flyttes til straffeprosessloven § 173, og at tiltaket betegnes ”pågripelse”, slik at ”innbringelse” reserveres for politiloven.

Politiloven § 8 nr 4 har et klart etterforskingsmessig formål. Bestemmelsen gir politiet adgang til å innbringe den som treffes på eller ved et sted der det må antas å være begått en forbrytelse umiddelbart forut. Bestemmelsen er derfor foreslått flyttet til straffeprosessloven § 173.

(1) angir vilkårene for at politiet kan ”innbringe” en person. § 7-3 supplerer § 7-2 med tiltak som politiet kan ta i bruk når vilkårene ifølge § 7-1 er oppfylt. Innbringelse er således et avvergende eller stansende tiltak som bare kan anvendes når det enten foregår en krenkelse av den offentlige ro og orden, den lovlige ferdsel, eller det må være grunn til å frykte en slik krenkelse.

Innbringelse er det mest inngripende av de polisiære tiltakene, men samtidig et tiltak som det ikke ofte vil være nødvendig å ta i bruk. Dette er markert i bestemmelsen ved et særskilt indikasjonskrav. Innbringelsen må være ”nødvendig” for å løse oppgaver etter § 7-1. Det kan være tilfelle ved særlig aktive og umedgjørlige personer som det ikke er mulig å passivisere på annen måte. Personen vil for eksempel ikke fjerne seg eller kommer tilbake etter å ha vært fjernet. Det samme vil kunne gjelde dersom situasjonen på stedet er uoversiktlig for politiet. I nødvendig ligger også at mindre inngripende tiltak normalt må ha vært forsøkt. Men ved masseoppløp kan etter omstendighetene pålegg om å fjerne seg være tilstrekelig før innbringelse kan være nødvendig. Også forholdsmessighetsprinsippet i § 6 vil ha særlig aktualitet ved innbringelse.

(1) regulerer også hvor vedkommende kan innbringes. Det sentrale er at han må innbringes til et lokale som faktisk brukes under polititjenesten.

(2) hjemler innbringelse av person som ikke vil opplyse personalia til politiet, eller som gir opplysninger som det er grunn til å betvile. Bestemmelsen tilsvarer politiloven § 8 nr 3. Forutsetningen for å gå til innbringelse er at politiet har hjemmel til å kreve personalia av vedkommende.

(3) annet punktum slår fast at den innbrakte ikke må holdes tilbake lenger enn nødvendig, og ikke lenger enn 4 timer. Hvor lenge som er nødvendig, må avgjøres i forhold til formålet.

§ 7-4 Inngrep overfor berusede personer

(1) Politiet kan innbringe enhver som på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, forstyrrer den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre.

(2) Den som innbringes etter (1), kan settes i arrest.

(3) Ingen må holdes i arrest lenger enn nødvendig og ikke i noe tilfelle lenger

enn til vedkommende er blitt edru.

(4) Politiet kan bringe den anholdte til avrusning og skal om nødvendig besørge medisinsk undersøkelse.

(5) Selv om den anholdte ikke innbringes, kan politiet ta hånd om og tilintetgjøre de rusmidler vedkommende har hos seg ved anholdelsen.

§ 7-5 Identifikasjonsvisitasjon

(1) Når tjenestelig hensyn tilsier det, kan politiet kreve av enhver at han oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel. Dersom han nekter eller det er begrunnet mistanke om at den oppgitte identitet er falsk, kan politiet visitere ham for å bringe identiteten på rene.

Utkastet til § 7-5 gir politiet hjemmel til å foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene (identifikasjonsvisitasjon). Det er presisert når politiet kan kreve av en person at han identifiserer seg. Ellers tilsvarer utkastet politiloven § 10 første ledd.

§ 7-9 (5) hjemler visitasjon av bortkomne eller hjelpe syke, tilskadekomne eller andre som antas å være, ute av stand til å ta vare på seg selv. Det finnes visitasjonshjemler også i utkastets §§ 7-6 og 9-2. Mens disse bestemmelser hjemmel til å lete etter farlige gjenstander, åpner 7-5 for at politiet kan lete etter noe som kan bekrefte personens identitet. Det er således formålet som er forskjellig. Hva visitasjon innebærer, er definert i § 9-2 (1).

Politiloven har ingen uttrykkelig bestemmelse som regulerer politiets adgang til å kreve at en person skal opplyse sitt navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel (personalia). Hjemmelen fremkommer forutsetningsvis av straffeloven § 333. I (1) første punktum er presisert at politiet bare har hjemmel til å be om personalia når tjenestelige hensyn gjør det nødvendig. Det må kreves at opplysningene er relevante for tjenesten, og at det har betydning i den konkrete situasjon.

§ 7-6 Sikkerhetsransaking

(1) Politiet kan visitere enhver som fjernes, anholdes eller innbringes for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander.

(2) Personer som settes i arrest, kan fratas alle gjenstander som er egnet til å skade vedkommende selv eller andre. Hvis den innbraktes tilstand eller forholdene i arresten tilsier det, kan vedkommende også fratas penger og andre gjenstander, slik at de ikke blir ødelagt eller kommer bort.

(3) Politiet kan ta i forvaring gjenstander som nevnt i (1) og (2). Gjenstandene skal tilbakeleveres når formålet med forvaringen opphører, hvis ikke gjenstandene kan beslaglegges med hjemmel i lov.

§ 7-7 Arrangementer på offentlig sted

(1) Den som vil benytte offentlig sted til demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende, skal i god tid på forhånd gi politiet melding om dette. For øvrig kan det ved vedtekt etter § 12-1 gis regler om søknadsplikt for visse arrangementer på offentlig sted eller meldeplikt for arrangementer som for øvrig er allment tilgjengelige.

(2) En melding som nevnt i (1), skal i alminnelighet gis skriftlig og inneholde opplysninger om arrangementets formål, omfang, ansvarlig arrangør, tidspunkt, avviklingssted og de ordenstiltak arrangøren vil sette i verk.

(3) Politiet kan forby arrangementer som nevnt i (1), men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.

(4) Politiet kan iverksette nødvendige tiltak for å sikre at lovlige arrangementer som nevnt i (1) kan avvikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel. Det kan også settes vilkår for avviklingen for å forebygge slike forstyrrelser eller krenkelser som nevnt i (3). Det kan herunder settes som vilkår at deltakere i demonstrasjon eller lignende ikke medbringer gjenstander som er egnet til å true eller påføre skade med.

(5) Det er forbudt for deltakere i et arrangement som nevnt i (1) å opptre maskert, unntatt for deltakere i skuespill, maskerade eller lignende.

(6) Politiet kan stanse eller oppløse arrangementer som nevnt i (1) når de avvikles i strid med nedlagt forbud eller fastsatte vilkår, eller forårsaker slike krenkelser som nevnt i (3) eller ved begrunnet frykt for slike.

Politiet kan også fastsette vilkår for, forby, stanse eller oppløse andre sammenkomster og tilstelninger enn dem som er nevnt i (1), for å hindre at noen lider overlast, for å unngå at alvorlige ordensforstyrrelser eller ferdselshindringer oppstår, eller for å gjenopprette ro og orden etter slike.

§ 7-8 Ulykkes- og katastrofesituasjoner

(1) Det tilligger politiet å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, hvis ikke en annen myndighet er pålagt ansvaret.

(2) Kongen gir nærmere bestemmelser om redningstjenestens oppgaver og organisasjon.

(3) I ulykkes- og katastrofesituasjoner tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendig for å avverge fare og begrense skade. Inntil ansvaret blir overtatt av annen myndighet, skal politiet organisere og koordinere hjelpeinnsatsen.

§ 7-9 Hjelp til syke m.v.

(1) Politiet skal hjelpe eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, når ingen pårørende eller andre ansvarlige er til stede og kan ta seg av dem. Politiet skal i slike tilfeller øyeblikkelig varsle lege dersom en persons helsetilstand gir grunn til å anta at legehjelp kan være nødvendig og for øvrig, gjennom ansvarlig helsemyndighet eller på annen måte, søke å finne frem til en betryggende plassering.

(2) Når det er åpenbar grunn til å frykte at en person som politiet må ta hånd om etter (1), kan være til fare for seg selv eller andre, kan politiet ta vedkommende i midlertidig forvaring inntil betryggende plassering er funnet. Slik forvaring skal være så kortvarig som mulig og må ikke strekke seg ut over 4 timer.

(3) Politiet kan bane seg adgang til hus, rom eller annet lokale for å ettersøke bortkomne eller hjelpe syke, tilskadekomne eller andre som er, eller antas å være, ute av stand til å ta vare på seg selv, når omstendighetene gir grunn til å frykte at vedkommendes liv eller helse kan være truet.

(4) Tiltak som nevnt i (3) kan også settes i verk når en person er eller må antas å være død.

(5) Politiet kan foreta visitasjon for å fastslå identiteten til en person som nevnt i (3). For øvrig plikter enhver å la politiet få midlertidig tilgang til fotografier, dokumenter og andre gjenstander egnet til identifikasjon av personer som nevnt i (3) og (4), hvis ikke bestemmelser gitt i eller i medhold av lov er til hinder for dette.

11.8 Forslag til kapittel 8 Skjulte politimetoder i forebyggende øyemed

11.8.1 Generelt om kapitlet

Kapittel 8 inneholder forslaget fra utvalgsmedlemmene Lunde, With og utvalgsformann Pedersens til lovgivning om politimetoder i forebyggende øyemed. Avvergende tiltak etter kapittel 7 kan anvendes når det foreligger en akutt trussel om krenkelse, og stansende metoder når krenkelsen er påbegynt, men ikke avsluttet, se under § 7-1. Bestemmelsene i kapittel 8 hjemler politimetoder på et tidligere tidspunkt i et begivenhetsforløp som ser ut til å føre til at det blir begått en straffbar handling.

Metodebruken i forebyggende øyemed utøves i de fleste tilfeller i det skjulte. Men det finnes også åpne metoder med et forebyggende formål. Det gjelder for eksempel fjernsynsovervåkning, visitasjon etter våpen, alkotest av bilførere og oppholdsforbud. De åpne metoder er foreslått i et eget kapittel 9.

11.8.2 Bemerkninger til bestemmelsene

§ 8-1 Definisjoner av de enkelte metoder

(1) Med spaning menes politiets innsamling av opplysninger når interessen er rettet mot bestemt person eller bestemt gruppe av personer, eller når politiets interesse er rettet mot et bestemt sted dersom interessen skyldes mistanke om eller forberedelse til et straffbart forhold.

(2) Med teknisk spaning forstås spaning ved hjelp av teknisk apparat for iakttakelse eller bildeopptak (visuell teknisk spaning) eller lytting og lydopptak (teknisk avlytting). Iakttakelse eller bildeopptak av bestemt sted ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende apparat, betegnes fjernsynsspaning.

(3) Med teknisk sporing forstås bruk av teknisk peileutstyr som politiet har plassert på et objekt for å ta rede på hvorledes et kjøretøy, en gjenstand eller en person forflytter seg eller har forflyttet seg.

(4) Med infiltrasjon forstås det at en polititjenestemann eller en som opptrer på vegne av politiet uten å gi seg til kjenne, holder kontakt med en person eller gruppe av personer for å hente ut informasjon. Som infiltrasjon regnes også at politiet avlytter samtaler politiet ikke deltar i, dersom bare den ene av samtalepartene har gitt samtykke, og også gjennomføring av samtale når samtaleparten ikke er kjent med at han samtaler med en polititjenestemann.

(5) Med provokasjon forstås det at en polititjenestemann eller en som opptrer på vegne av politiet, tar kontakt med en person og utnytter hans villfarelse om hvem han har å gjøre med, til å blande seg styrende inn i et begivenhetsforløp som fører til en straffbar handling eller en mer straffverdig handling.

(6) Med kommunikasjonskontroll forstås oppfanging av innholdet i samtaler eller annen kommunikasjon til og fra telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for tele- eller datakommunikasjon (kommunikasjonsanlegg) mens kommunikasjonen pågår. Kontrollen kan også gå ut på å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra kommunikasjonsanlegg, og å stenge slike anlegg.

(7) Med trafikkdata forstås opplysning om hvilke kommunikasjonsanlegg som skal settes eller har vært satt i forbindelse med et annet anlegg, tidspunkt og varighet av kommunikasjonen og krypteringsnøkkel. Med posisjonsdata forstås informasjon om hvor et teleterminalutstyr befinner seg, enten løpende eller på bestemt tidspunkt og uavhengig av om det er historiske eller fremtidige opplysninger.

(8) Med forsendelseskontroll forstås det at politiet hos formidler kan ta midlertidig beslag i brev, telegram eller annen sending for å fange opp og ta rede på innholdet.

(9) Med dataavlesning forstås avlesning av opplysninger i et ikke offentlig tilgjengelig elektronisk informasjonssystem ved hjelp av dataprogrammer eller på annen måte.

(10) Med romkontroll forstås spaning i privat lukket rom.

(11) Med romransaking forstås undersøkelser i privat lukket rom, av oppbevaringssted og av bagasje.

§ 8-1 inneholder definisjoner av sentrale uttrykk som anvendes i inngrepshjemlene i kapittel 8. Det er viktig av hensyn til kravet om klar hjemmel i EMK å lovfeste nærmere hvilke tiltak de enkelte metoder hjemler. Som det fremgår av fremstilling av gjeldende rett i kapittel 7, er både terminologi og det nærmere innhold av enkelte av dagens metoder uklare.

(1) definerer spaning. Utvalget anvender ”observasjon” som samlebetegnelse på politiets egen innsamling av opplysninger. Det inkluderer innsamling av opplysninger ved hjelp av alle menneskelige sanser. Observasjon er et overbegrep for overvåking og spaning, se kapittel 7.2.2. Overvåking er politiets generelle observasjoner mot allmenheten, se under § 9-1. Spaning kjennetegnes ved at politiets interesse er siktet inn mot personer, enten direkte eller indirekte.

Ifølge (1) første punktum er det spaning når politiet under innhentingen av informasjon retter sin interese mot en bestemt person eller mot en bestemt gruppe personer. Dessuten er det i følge (1) annet punktum spaning når politiet retter sin oppmerksomhet mot et bestemt sted. Slik virksomhet vil i utgangspunktet være overvåking, se under § 9-1. Men når interessen for stedet er utløst av politiets mistanke om eller forberedelse av en straffbar handling, er politiets interesse så personrettet at det betraktes som spaning.

Det har vært vanlig å reservere spaning for visuelle observasjoner, og betrakte avlytting som en egen metode. Slik utvalget benytter begrepet omfattes all inforsjonsinnhenting uansett hvilke sanser som anvendes. Politiet kan for eksempel få opplysninger ved å direkte å iaktta hva personen gjør, hvor han oppholder seg, hvem han omgås eller har kontakt med. Videre er det spaning når politiet innhenter opplysninger om personen fra registre (registerspaning). Det er også spaning når politiet lytter når personen meddeler seg til andre.

Spaning forutsetter at politimannen forholder seg passiv i forhold til den person som skal observeres. Spaneren vil normalt heller ikke gi seg til kjenne, men det er ikke noe vilkår for å betegne virksomheten som spaning at den foregår skjult. Dersom politimannen tar kontakt med spaningsobjektet uten å gi seg til kjenne, kan det oppstå grensetilfelle mot infiltrasjon. For at den lukkede spaning skal gå over i infiltrasjon, kreves at politimannen ”holder kontakten” i et visst tidsrom, se nærmere under (4).

(2) første punktum definerer ”teknisk spaning” som innebærer at spaning etter (1) gjennomføres ved hjelp av teknisk apparat som setter spaneren i stand til å iaktta eller høre bedre enn ved de menneskelige sanser. Det kan være et apparat for iakttakelse som kikkert, og for bildopptak som fotografiapparat og videokamera. Slik teknisk spaning betegnes ”visuell teknisk spaning” eller ”optisk spaning”. Spaningen kan også gjennomføres ved hjelp av apparat for å fange opp lyd. Det kan være sender som plasseres der samtalen skal finne sted, og det kan være mikrofoner som fra avstand fanger opp samtalen. I tillegg til å lytte på samtalen mens den foregår, inkluderes også opptak av samtalen på bånd. Slik teknisk spaning betegnes ”teknisk avlytting”.

(2) annet punktum definerer ”fjernsynsspaning” som innebærer at politiet iakttar eller tar opptak av bestemt sted ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende apparat. I straffeprosessloven § 202 a er ”fjernsynsovervåkning” benyttet om en virksomhet som etter denne definisjonen vil være spaning. Det som adskiller fjernsynsspaning fra fjernsynsovervåkning er at spaningen retter seg mot et bestemt sted styrt av mistanke om bestemt kriminalitet. Fjernsynsovervåkning er også en åpen metode, se nærmere forslag til § 9-1.

(3) definerer ”teknisk sporing”. Metoden går ut på at politiet selv plasserer en sender som gir signaler om et bestemt objektets posisjon. Derved blir bruken målrettet mot bestemt kjøretøy eller eventuelt rettet mot en person. Det er hverken i gjeldende rett eller i flertallets forslag adgang til å plassere senderen på personens kropp. Teknisk sporing atskiller seg fra spaning ved at det brukes en sender som kun observerer objektets bevegelser.

Den sentrale opplysning som politiet får ved teknisk sporing, er objektets posisjon. Tilsvarende opplysninger kan fås ved å innhente posisjonsdata som er en form for trafikkdata. Opplysningen om hvilken basestasjon en bestemt mobiltelefon har vært koblet til, kan si noe om hvor telefonen befant seg, og det kan igjen si noe om hvor en person befant seg, se under (7). Teknisk sporing atskiller seg fra innhenting av posisjonsdata ved at sporing fortsetter at politiet fester senderen til objektet.

(4) definerer ”infiltrasjon”. Metoden kjennetegnes ved at politiet eller en som opptrer på vegne av politiet uten å gi seg til kjenne, går målbevist inn i et miljø for å få tak i opplysninger. Spaning og sporing er observerende metoder. Det samme gjelder for infiltrasjon. Men infiltrasjon skiller seg fra de andre observerende metoder ved at politiet benytter seg av manipulasjon for å få tak i opplysningene. Personen eller gruppen infiltrasjonen retter seg mot tror han samhandler med en ham fortrolig, mens han i realiteten samhandler med politiet.

For at spaningen skal gå over i infiltrasjon kreves at politimannen eller agenten ”holder kontakt” med en person eller persongruppe målrettet for å samle inn informasjon. Grensen mellom kildekontakt og spaning, og infiltrasjon beror på en mer sammensatt vurdering. Sentralt i vurderingen er formålet til polititjenestemannen, lengden på kontakten og stedet for kontakten. Dersom infiltratøren oppnår å være tilstede på en lukket ”sammenkomst”, vil det på grunn av stedet og formålet være infiltrasjon. Helt kortvarig samhandling i form av noen samtaler i det offentlige rom, faller på den andre siden utenfor infiltrasjon slik flertallet bruker det.

Infiltrasjon må avgrenses mot romkontroll. Det vil være infiltrasjon om en infiltratør har fått tilgang til et lukket møte eller sammenkomst, selv om han tar opp lyd eller bilde mens han er tilstede. Det er først romkontroll dersom den som tar opptaket, ikke selv befinner seg i rommet.

Vanskelige grensespørsmål oppstår når politiet får informasjon fra en privat som utgjør en del av et miljø eller går inn i et miljø som politiet jobber opp mot. Spørsmålet er når sivile personer skal identifiseres med politiet. Forslaget i utkastet er at politiet identifiseres med den private personen når personen opererer ”på vegne av” politiet i miljøet målrettet for å få ut informasjon. Identifikasjon skal skje når politiet i forkant styrer den private personen enten inn i eller inne i miljøet politiet er interessert i opplysninger om.

Når det ikke stilles krav om innarbeidelse i miljøet, er det fordi det ikke først og fremst er den fysiske tilstedeværelse i miljøet som reiser spørsmål i forhold til EMK art 8, men det at infiltratøren utnytter en villfarelse for å få ut fortrolig informasjon. Det er den samme villfarelsen som utgjør krenkelse ved såkalt samtykkeavlytting som i straffeprosessloven § 216 l betegnes ”annen avlytting”. Flertallet foreslår derfor at slik ”samtaleavlytting” likestilles med infiltrasjon. Videre likestiller utkastet gjennomføring av samtaler på telefon som politiet har fått besittelsen av med infiltrasjon. Etter gjeldende rett er reguleringen av slik telefoninfiltrasjon uklar, se kapittel 7.2.5.3. Også i disse tilfellene er det sentrale at politiet manipulerer for å få tak i opplysninger. Mens vanlig infiltrasjon krever at objektet holder kontakt, vil en enkeltstående samtale med en telefon politiet har fått besittelse av, oppfylle vilkåret.

(5) definerer ”provokasjon”. Det har i Norge vært en uvilje mot å benytte uttrykket ’provokasjon’ som betegnelse på en politimetode. Utvalget har likevel valgt å anvende betegnelsen slik at både den ulovlige og den lovlige provokasjon inkluderes. Provokasjon er på samme måte som infiltrasjon en manipulerende metode. Den kjennetegnes ved at politiet bygger opp eller utnytter en villfarelse hos en potensiell gjerningsmann, men provokasjon skiller seg fra infiltrasjon ved at provokatøren gir personen provokasjonen retter seg mot inntrykk av et ønske om at han skal begå eller endre gjennomføringen av en straffbar handling. Formålet er å styre hans straffbare adferd for å skaffe bevis mot vedkommende.

Provokasjon må avgrenses mot politiets passivitet overfor kriminalitet som skal begås. Dersom politiet utelukkende forholder seg passiv til at noen begår en straffbar handling, for deretter å gripe inn og straffeforfølge dem, har gjerningsmannen på egen hånd bygget opp sitt forsett. Betenkelighetene ved provokasjon slår derfor ikke til, se kapittel 7.5.2.1 og Hopsnes JV 2003 side 79-80.

De såkalte ”lokkeduetilfellene” faller også utenfor definisjonen av provokasjon. Bruk av lokkeduer kjennetegnes ved at politiet plasserer ut et agn eller objekt til fristelse for den antatte gjerningsmann. Riktignok har politiet i disse tilfellene ved å legge ut en fristelse påvirket begivenhetsforløpet, men gjerningsmannen har på egen hånd bygget opp sitt forsett. At disse tilfeller faller utenfor provokasjon følger av definisjonens krav om kontakt mellom politiet og gjerningsmannen, se kapittel 7.5.2.1 og Hopsnes JV 2003 side 80-82. En form for bruk av lokkeduer er såkalt ”salgsprovokasjon”. Dette kjennetegnes av at politiet kun er til stede og passivt aksepterer et tilbud om kjøp av narkotika. Ettersom uttrykket ”salgsprovokasjon” lett kan blandes sammen med alminnelig provokasjon, benyttes ikke uttrykket i denne utredningen. Også ”salgsprovokasjon” faller utenfor fordi definisjonen av provokasjon krever at politiet ved kontakt har vært styrende på hendelsesforløpet. I salgstilfellene har gjerningsmannen uten noen kontakt med politiet bygget opp sitt eget forsett.

”Bevisprovokasjon” faller også utenfor definisjonen av provokasjon. Bevisprovokasjon kjennetegnes ved at politiet fremprovoserer en handling som gir bevis for en allerede begått straffbar handling. I den forbindelse kan den handling politiet fremkaller også i seg selv være en straffbar handling. Det vil være tilfelle dersom det fremprovoserte salget av narkotika skal bevise selgerens besittelse av det solgte stoffet. I forhold til salget foreligger da en provokasjon, se kapittel 7.5.2.1 og Hopsnes JV 2003side 86-89.

Også ved provokasjon oppstår særlige spørsmål når politiet benytter seg av private personer. Dersom en person på egen hånd fremprovoserer en straffbar handling, vil han normalt kunne straffes som medvirker. Bare hvor politiet styrer den sivile personen, identifiseres politiet og den sivile provokatøren, se under (4).

(6) definerer ”kommunikasjonskontroll”, som for det første omfatter kommunikasjonsavlytting som er definert i straffeprosessloven § 216 a fjerde ledd. Men utkastet bruker kommunikasjonskontroll for å markere at ikke bare avlytting av telefonsamtaler omfattes. Også det å fange opp skriftlige meddelelser og bilder som formidles ved datakommunikasjon, er omfattet. Utlevering av trafikkdata anses ikke som kommunikasjonskontroll ettersom trafikkdata ikke knytter seg til innholdet av det som kommuniseres, men forhold omkring kommunikasjonen. Kommunikasjonskontrollen omfatter likevel også det ”å innstille eller avbryte” overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra kommunikasjonsanlegg, og å stenge slike anlegg.

Kontrollen må rette seg mot ”kommunikasjonsanlegg”. Uttrykket omfatter ethvert anlegg som kan formidle opplysninger i form av tekst, bilde eller lyd til et annet anlegg. Det kan være telefoner, datamaskiner, telefaksmaskiner og personsøkere. Enhver metode for å fange opp innholdet kan anvendes, fra den tradisjonelle avlytting, til å fange signaler fra den elektromagnetiske strålingen fra elektronisk utstyr, se nærmere Ot prp nr 264 (1998-99) side 156.

Med ’kommunikasjon’ menes overføring av informasjon fra en avsender til en mottaker. Innholdet må fanges opp mens kommunikasjonen pågår. Det er således bare lyden eller signalstrømmen mellom kommunikasjonsanleggene som omfattes. Lagret informasjon faller utenfor, se nærmere Ot prp nr 264 (1998-99) side 156. Så lenge opplysningene befinner seg hos avsender, er det reglene om ransaking og beslag som må anvendes. Løpende kontroll av innholdet av en datamaskin kan foregå etter reglene for dataavlesning, se under (9). Lagret informasjon på et fast lagringsmedium, for eksempel hos internett-tilbyderen, kan være gjenstand for utleveringspålegg, og kan også falle inn under forsendelseskontroll, se under (8).

Informasjon som formidles i et lukket system faller utenfor definisjonen. § 8-12 hjemler ikke å fange opp informasjon som sendes fra en datamaskin til en skriver, eller internt mellom flere datamaskiner i samme bygning når de er knyttet til samme server. Utenfor faller også avlytting av interne hustelefoner og callinganlegg. Avlytting av slike private systemer må betraktes som romavlytting, se Ot prp nr 64 (1998-99) side 157.

(7) første punktum definerer ”trafikkdata” som innebærer at teletilbyder får plikt til å utlevere opplysninger om kommunikasjon. Ifølge straffeprosessloven § 216 b betraktes dette som kommunikasjonskontroll, men etter sitt innhold er dette en form for utleveringspålegg.

Trafikkdata omfatter for det første opplysninger om hvilke kommunikasjonsanlegg som har kommunisert med et bestemt annet anlegg. Med kommunikasjonsanlegg menes telefoner, datamaskiner, telefaksmaskiner, personsøker og lignende apparater, se under (6). Trafikkdata innbefatter teleselskapenes registreringer av samtaler til og fra en telefon, eller loggen over kommunikasjon til og fra en datamaskin. Videre omfattes opplysninger om samtalens varighet. I den grad det er telekommunikasjonsselskapet som besitter den benyttede krypteringsnøkkel, vil trafikkdata også omfatte utlevering av slike. Politiet kan også kreve utlevert opplysninger om såkalt underliggende tjenester; det vil si samme type informasjon innhentet via andre teleselskap når en kommunikasjon bruker flere teletilbyders tjenester.

Opplysning om avtalebasert hemmelig telefonnummer eller andre abonnementsopplysninger, samt elektronisk kommunikasjonsadresse, faller utenfor trafikkdata. Slike opplysninger kan politiet kreve i medhold av ekomloven § 2-9 tredje ledd.

(7) annet punktum definerer ”posisjonsdata”. Det er en form for trafikkdata som gir politiet opplysninger om hvor et teleterminalutstyr befinner seg på et bestemt tidspunkt. Slike opplysninger står i en særstilling fordi de indirekte kan si noe om hvor en person befinner seg. Posisjonsdata er definert som opplysninger om hvor et bestemt teleterminalutstyr befinner seg, enten løpende eller på bestemt tidspunkt og uavhengig av om det er historiske eller fremtidige opplysninger. Teleterminalutstyr omfatter telefoner, datamaskiner, telefaksmaskiner, personsøker og lignende apparater forutsatt at de er koblet til telenettet. Verdi har slik informasjon bare i forhold til mobile enheter, typisk mobiltelefoner og personsøkere.

Per i dag er i hovedsak slike posisjonsdata knyttet til opplysninger om hvilke basestasjon en telefon er knyttet til. På denne måten vil telefonens plassering være mulig å angi mer eller mindre presist. Fordi det i enkelte områder er mange og nært plasserte basestasjoner, vil metoden langt på vei kunne gi samme opplysninger som tekniske sporing. I forhold til satellittelefoner med GPS-sendere er det også teknisk mulig å punktplassere hvor telefonen er. Sannsynligvis vil dette også bli mulig innen kort tid for alminnelige telefoner. For å forhindre at den tekniske utvikling forelder lovgivningen i nær fremtid, knytter ikke utkastet hjemmelen til basestasjonsopplysninger, men til om opplysningen gjør det mulig å angi mer eller mindre presist hvor en telefon befinner seg.

Posisjonsdata er blitt et meget nyttig hjelpemiddel for politiet i kriminalitetsbekjempelsen, men samtidig gir metoden store mengder opplysninger som vil berøre et stort antall utenforstående abonnenter. Det er grunnen til at utvalget har sondret mellom trafikkdata og posisjonsdata. Dersom politiet innhenter opplysning om hvilke mobiltelefoner som i et bestemt tidsrom har vært i kontakt med én bestemt basestasjon, vil politiet få opplysninger om hvilke mobiltelefoner som i tidsrommet befant seg innenfor basestasjonens dekningsområde. Ved å innhente posisjonsdataene til én bestemt telefon i et tidsrom, kan mobiltelefonens og indirekte personens bevegelser spores over tid.

(8) definerer ”forsendelseskontroll” som tilsvarer den tradisjonelle brevkontroll, men metoden omfatter kontroll av alle slags forsendelser mens sendingen er i formidlerens besittelse. Metoden innebærer at politiet hos formidler midlertidig kan ta beslag i brev, telegram eller annen sending for å gjøre seg kjent med innholdet. Formuleringen ”fange opp og gjøre seg kjent med innholdet” fremhever forskjellen til beslag. Forsendelseskontroll er et rent midlertidig beslag for at politiet skal kunne gjøre seg kjent med innholdet, men ikke til å beholde sendingen. Hvis politiet vil beholde det sendte ut over selve undersøkelsen, må hjemmelen søkes i straffeprosesslovens bestemmelser om beslag. Kontrollen gir likevel politiet hjemmel til å ta kopi, fotografere eller på annen måte sikre det politiet har fått innsikt i.

Gjenstand for kontroll er ”brev, telegram eller annen sending”. Dette favner videre enn den tradisjonelle forsendelseskontrollen som ble foretatt med hjemmel i 1915-loven. Det favner også videre enn straffeprosessloven § 211 som er begrenset til ”sending som besittes av en postoperatør eller en tilbyder av tilgang til telenett eller teletjeneste”. Dette inkluderer kun sendinger med et meningsinnhold som brev, telegram og elektronisk formidlet post, og er således et inngrep i meddelelseshemmeligheten på linje med kommunikasjonskontroll. Forsendelseskontroll omfatter kontroll av enhver sending mens den er hos formidleren. Det inkluderer forsendelser av pakker i posten, og også forsendelser med skip, bil eller tog. Bestemmelsen er bygget opp på samme måte som i dansk rett der den har vært anvendt på kontroll av en skipskonteiner etter narkotika.

Forsendelseskontroll atskiller seg fra ransaking ved at kontrollen må påbegynnes før sendingen er overlevert til adressaten. Et uåpnet brev som blir funnet hos adressaten må åpnes med hjemmel i reglene om ransaking og beslag. Elektronisk formidlet post som finnes lagret hos formidleren, er gjenstand for forsendelseskontroll selv om sendingen også er kommet frem til adressaten.

(9) definerer ”dataavlesning” som er en form for løpende ransaking av datamaskiner. Definisjonen er hentet fra den danske retsplejeloven § 791 a. Metoden innebærer at politiet uten å være tilstede der informasjonssystemet er, kan avlese ikke offentlig tilgjengelige opplysninger i informasjonssystemet. Med informasjonssystem forstås datamaskin eller annet databehandlingssystem. Det omfatter elektroniske maskiner som kan anvendes til å opprette og/eller behandle dokumenter, bilder eller lyd, og også regnskapsfunksjoner og lignende.

Hvis inngrepet begrenser seg til å lese av opplysninger mens de kommuniseres, vil også § 8-13 om kommunikasjonskontroll kunne benyttes. Og hvis det bare er en enkelt undersøkelse av computeren, kan ransaking og beslag anvendes. I Danmark ble dataavlesning lovfestet fordi ransakingsbestemmelsen bare hjemlet én undersøkelse. Dataavlesning har således sitt særlige anvendelsesområde dersom politiet skal gjennomføre en løpende undersøkelse av det som til enhver tid finnes lagret i en datamaskin.

Politiet kan benytte ulike fremgangsmåter for å fange opp opplysningene. Dataavlesning kan for eksempel gjennomføres ved at teknisk utstyr som fysisk installeres i computeren eller ved å sende en såkalt ”trojansk hest”. Avlesningen foregår normalt ved at programmet som er lagt inn på maskinen registrere all aktivitet i maskinen, og med jevne mellomrom sende opplysningene til politiet som en e-post. Ved at programmet registrerer tastetrykkene før meldingen sendes, vil slike program kunne fange opp meddeleser før de krypteres, se Ot prp nr 64 (1998-99) side 156. Videre omfattes såkalt ”tempestavlytting” som fanger opp opplysningene fra den elektromagnetiske strålingen for eksempel en datamaskins skjermbilde. Det er bare dataavlesning dersom den blir rettet mot maskinen. Dersom metoden benyttes mot ledninger som transporterer kommunikasjonen mellom ulike datakommunikasjonsenheter, vil det være kommunikasjonskontroll.

(10) definerer ”romkontroll”. Romkontroll innebærer spaning i privat lukket rom. Definisjonen suppleres derfor av (2) som definerer spaning som politiets innsamling av informasjon ved hjelp av syns- eller hørselssansen.

Utkastet har ikke definert hva som er privat lukket rom, men det omfatter ethvert rom det ikke er alminnelig adgang til, se § 8-4. Romkontroll må avgrenses mot spaning i det offentlige rom. Plasseres utstyret inne i et privat lukket rom, er klart nok romkontroll. Det gjelder hva enten det er utstyr for iakttakelse eller for avlytting. Romkontroll er det også når politiet fra det offentlige rom retter utstyr mot rommet for å se, filme eller avlytte det som foregår inne i rommet.

Utkastet betrakter det også som romkontroll selv om det ikke benyttes tekniske hjelpemidler dersom politiet innretter seg aktivt for å ta rede på hva som foregår i et privat lukket rom. Utenfor faller at polititjenestemannen mens han går forbi lytter på en samtale eller kaster et blikk gjennom vinduet. Det vil være overvåking. Romkontroll må også avgrenses mot infiltrasjon i det private rom. Dersom en infiltratør mens han er tilstede i lukket sammenkomst tar opp lyd eller bilde, er det ikke romkontroll. Dette vil være infiltrasjon og reguleres av § 8-11.

(11) definerer ransaking i privat lukket rom. Metoden må avgrenses mot forsendelseskontroll etter (8). Det sentrale med ransaking er at undersøkelsen foretas hos mistenkte eller av gjenstand han har i sin besittelse, mens forsendelseskontroll må foregå mens sendingen er i en formidlers besittelse, se nærmere under (8). Det omfatter undersøkelser i privat lukket rom, se under § 8-4. Videre omfattes undersøkelser av privat oppbevaringsplass og av håndbagasje. Privat oppbevaringssted er lager og oppbevaringsbokser som mistenkte disponerer. I tillegg innkludres bil eller båt. Kofferter og lignende som ekspederes følger reglene for forsendelseskontroll mens de er i flyselskapets eller jernbanens besittelse.

Dersom politiet har fått tillatelse til å ransake i et privat lukket rom, kan politiet i utgangspunktet undersøke overalt i rommet, og herunder ta rede på innholdet i datamaskiner og i uåpnede brev.

§ 8-2 Inngangskriteriene

(1) En forberedelseshandling er en handling som en person har utført enten alene, sammen med andre eller ved hjelp av andre, med det forsett å skulle fullbyrde en straffbar handling (hovedhandlingen), men uten at personen er kommet så langt at det foreligger straffbart forsøk på hovedhandlingen.

(2) Når politiet kan gripe inn formålsbestemt, kreves at inngrepet må være saklige begrunnet i hensynet til å løse oppgaver som er pålagt etter §§ 2-1 (b) og 2-2 (1).

§ 8-2 definerer inngrepskriteriene for at politiet skal kunne anvende politimetoder i forebyggende øyemed. Utkastet opererer med to inngrepskriterier. Det er forberedelseskriteriet som er omhandlet i (1), og formålskriteriet som er omhandlet i (2).

(1) definerer forberedelseskriteriet. Utgangspunkt er tatt i tilsvarende kriterium for metodebruk under etterforsking. Ifølge straffeprosesslovens bestemmelser kan politiet gripe inn når det foreligger mistanke om en fullbyrdet forbrytelse eller et fullbyrdet forsøk på en forbrytelse. Bestemmelsene i dette kapittel åpner for metodebruk på et tidligere stadium i hendelsesforløpet, altså før det er kommet så langt at det foreligger et fullbyrdet straffbart forsøk etter straffeloven § 49. § 8-2 definerer for det første hvor langt den mistenkte i objektivt henseende må være kommet for at politiet kan sette inn metoder i forebyggende øyemed. I tillegg til det objektive vilkår, definerer § 8-2 hva som kreves i subjektive henseende. Det må også være en hypotetisk årsakssammenheng mellom forberedelseshandlingen og fullbyrdelsesforsettet.

Hovedhandlingen er den handling som forsøkes forhindret. Hvilke hovedhandlinger som kan utløse de forskjellige metoder, er bestemt av kriminalitetskravet i bestemmelsene. Forberedelseshandlingen angir det objektive vilkår som må være oppfylt. Personen som skal utsettes for metodebruk, må mistenkes for å ha begått en bestemt handling som inngår i forberedelsen av hovedhandlingen. At personen har syslet med tanken eller oppfordret andre til å begå hovedhandlingen, er ikke tilstrekkelig.

Det opereres med et generelt forberedelsesvilkår slik at rekkevidden blir bestemt av hva som materielt kjennetegner en ”forberedelseshandling”. Det inkluderer for det første forberedelseshandlinger som er gjort straffbare som det å ”inngå forbund” eller avtale med et bestemt forbrytersk formål. Andre former for forberedelseshandlinger som er gjort straffbare er det å stifte, gå inn i, eller yte økonomisk støtte til forbryterske organisasjoner. Men også andre handlinger enn de som er kriminalisert som forberedelsesdelikter, er omfattet. Det kan vises til den nederlandske straffelov § 46 nr 1 som har en kasuistisk tilnærmingsmåte og nevner det å skaffe, lage, innføre, transportere, utføre eller ha for hånden gjenstander, stoffer, penger eller andre betalingsmidler, informasjonsbærere, oppholdssteder eller transportmidler.

Med et generelt forberedelsesvilkår er det mange forskjellige typer handlinger som kan omfattes, også handlinger som i seg selv er harmløse. Den reelle begrensning i slike tilfeller vil ligge i det subjektive vilkår som krever at forberedelseshandlingen inngår i personens forsett om å fullbyrde hovedhandlingen. Dette er et nødvendig vilkår for å kunne ta i bruk tiltak i forebyggende øyemed. Ofte vil det foreligge hensikt , men det er tilstrekkelig at det foreligger forsett med hensyn fullbyrdelsen av hovedhandlingen. Det kreves med andre ord at personen når han foretar forberedelseshandlingen er seg bevisst at den inngår i fullbyrdelsen av hovedhandlingen, og at han regner med som mest sannsynlig at han eller andre vil fullbyrde hovedhandlingen. Er flere sammen om forberedelseshandlingen, skal fullbyrdelsesforsettet vurderes særskilt for hver deltaker.

Forsett er et subjektivt krav, men beviskravet er objektivt. Mistanken om at en handling er en forberedelseshandling må være forankret i objektive forhold. Det er særlig viktig å understreke når handlingen i seg selv ikke sier noe om at den inngår i forberedelsen av en straffbar handling. I slike tilfelle må mistanken være forankret i forhold utenfor handlingen.

Norsk rett har i betydelig utstrekning kriminalisert forberedelseshandlinger og på den måte åpnet for forebygging ved hjelp av straffeprosesslovens inngrepshjemler. Hvis det i tillegg gis hjemmel for selvstendige forbyggende hjemler, vil det ofte være hjemmel til å bruke metoder i begge regelsettene. I forslaget er det uansett politiet som gjennomfører tiltaket, og det overordnete ansvar ligger hos påtalemyndigheten som i straffeprosesslovens regler om etterforsking. Erfaringsmessig reises det sjeldent tiltale for overtredelse av forberedelsesdelikter. Dette tilsier at når det reelle formål er forbygging, bør de forebyggende hjemlene anvendes.

(2) presiserer det nærmere innhold i formålskriteriet. Når formål anvendes som inngangskriterium, vil det ikke gjelde noe mistankekrav og kriminalitetskrav. Begrensningen i formålskriteriet ligger for det første i at inngrepet må være ”saklig” begrunnet i en av de lovpålagte oppgavene enten etter § 2-1 (b), eller for Politiets sikkerhetstjeneste i § 2-2 (1). Saklighetskravet er en viktig garanti mot utglidninger. For at metodebruken skal være saklig begrunnet, må den positivt være saklig i forhold til de lovpålagte oppgaver. På samme måte som overvåkingsinstruksen forbyr Politiets sikkerhetstjeneste å oppbevare opplysninger som ikke antas å være av interesse, forbyr saklighetskravet politiet å anvende metoder for å få tak i opplysninger som ikke har relevans for å løse denne lovpålagte oppgaven.

En opplysning er saklig for det først hvis den angår forberedelse av kriminelle handlinger. Men formålskriteriet rekker videre slik at det også omfatter opplysninger om en persons generelle involvering i miljøer som er kjent for å drive med organisert kriminalitet. Det kan for eksempel være nettverk som kan drive med terror, narkotika, menneskehandel, menneskesmugling, voldelige vinningsforbrytelser, barnepornografi og andre former for organisert kriminalitet. Formålskriteriet er av særlig betydning for sikkerhetstjenesten for å kunne skaffe opplysninger om grupperinger som tjenesten er pålagt å følge med, som for eksempel andre staters etterretningsvirksomhet i Norge eller ekstremistorganisasjoner med et voldelig potensial. Kriteriet blir følgelig også avgjørende for tjenestens evne til å avgi mest mulig presise trusselvurderinger til de politiske myndigheter.

§ 8-3 Kriminalitetskravet

(1) Når en metode stiller krav om forberedelse av en særlig alvorlig forbrytelse, omfatter det forberedelse av handlinger som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, handlinger som faller inn under straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94, 104 a, 152 a første ledd, § 317 tredje ledd jf § 162, § 5 i lov av 6. mai 1994 nr. 10, § 5 i lov av 18. desember 1987 nr. 93 og 47 tredje ledd i lov av 24. juni 1988 nr. 64.

(2) Når en metode stiller krav om forberedelse av en alvorlig forbrytelse, omfatter det foruten handlinger som nevnt i (1), handlinger som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, og handlinger som nevnt i straffeloven kapittel 8 og 9 som ikke har 5 års grense, straffeloven § 204 og våpenloven av 9. juni 1961 nr. 1 § 33 annet ledd. (3) Når kriminalitetskravet er fastsatt med henvisning til en strafferamme, skal det ikke tas hensyn til forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller ved sammenstøt av forbrytelser.

(4) Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 eller 46. Det samme gjelder når tilstand som nevnt i straffeloven §§ 44 og 46 medfører at den mistenkte ikke kan straffes på grunn av villfarelse eller har immunitet.

For metoder som har et forberedelseskriterium oppstiller flertallets forslag et kriminalitetskrav. Den kriminalitet som det er mistanke om forberedes må være av en viss alvorlighet. Flertallet foreslår i § 8-3 to generelle kriminalietskrav.

(1) definerer vilkåret ”særlig alvorlig forbrytelse” som er kriminalitetskravet for å kunne bruke de mest inngripende metoder som teknisk spaning i privat lukket rom, hemmelig ransaking i privat lukket rom og dataavlesning.

(2) definere uttrykket ”alvorlig straffbare forbrytelse”. Det er handlinger som kan utløse bruk av teknisk sporing av kjøretøy og gjenstander, teknisk avlytting på offentlig sted, infiltrasjon, pålegg om utlevering av trafikkdata og posisjonsdata.

(3) presiserer at når kriminalitetskravet er fastsatt ved henvisning til en strafferamme, kommer ikke forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser i betraktning. Dette er i samsvar med det som gjelder etter straffeprosessloven § 216 a.

(4) slår fast at det kan gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 eller 46. Det gjelder også når tilstand som nevnt i straffeloven §§ 44 og 46 har medført at den mistenkte ikke kan straffes på grunn av villfarelse. Dette alternativet bygger på straffeprosessloven § 216 a andre ledd andre punktum, som kom inn i straffeprosessloven ved lovendringen i 1999. Bakgrunnen var at utilregnelige personer i mange tilfeller også vil mangle skyld. Det er for eksempel praktisk at psykotiske personer har en virkelighetsoppfatning som oppfyller vilkårene for nødverge eller nødrett. I slike tilfeller vil det være behov for forebyggende metoder på tross av at vilkårene for straffeansvar ikke er oppfylt. En annen situasjon oppstår når tilstanden medfører at den utilregnelige ikke har tankevirksomhet omkring sine handlinger. Den utilregnelige handler uten tankevirksomhet, og dermed ikke har forsett. Under etterforsking kan det forsvares å bruke metoder i slike tilfeller. Den utilregnelig har begått en straffbar handling, og metoder kan være nødvendig for å avdekke hvordan utilregneligheten har virket. Overfor forberedelseshandlinger stiller det seg annerledes. På dette stadium er det ikke begått noen klanderverdig handling. Forsettet utgjør som nevnt ovenfor i kommentaren til § 8-2 grunnstammen i inngrepsvilkåret. Det vil derfor ikke være forsvarlig å fingere forsett for å bruke metoder overfor utilregnelige som ikke ha forsett.

I forslaget er heller ikke immunitet til hinder for metodebruk.

§ 8-4 Offentlig og privat lukket sted

(1) Med offentlig sted forstås sted, rom eller anlegg som det på tidspunktet for politiets tiltak er alminnelig adgang til mot eller uten betaling. Det omfatter også offentlig tilgjengelige registre eller nettsider.

(2) Med privat lukket sted forstås privat eiendom utendørs med innsyn fra et offentlig sted.

Ut fra et integritetssynspunkt er det forskjell på om politiet holder seg i det offentlige rom eller om de trenger seg inn i den private sfære. Utkastet sondrer mellom ”offentlig sted” og ”privat lukket sted”.

(1) definerer ”offentlig sted”. Vilkåret tilsvarer innholdet i straffeloven § 7, og omfatter foruten sted også rom eller anlegg som det er alminnelig adgang til. Det inkluderer gater, parker, garasjer, muser, teater, butikker, idrettsplasser og lignende. Men det er et vilkår at det er ”alminnelig” adgang dit. Det spiller ingen rolle om det avkreves betaling for å komme inn. I utgangspunktet spiller det heller ingen rolle om det er adgangsbegrensning. Men et møte som bare er åpent for særskilt inviterte, vil ikke tilhøre det offentlige rom. Det gjelder selv om kriteriet er medlem av en forening.

Enkelte steder som for eksempel en restaurant, vil bare være alminnelig tilgjengelig i åpningstidene. Det avgjørende tidspunkt for å avgjøre om slike rom er alminnelig tilgjengelig, er tidspunktet for når tiltaket settes inn.

Privat lukket rom er rom som faller utenfor definisjonen av offentlig sted. Privat lukket rom omfatter for det første rom i boliger. Det samme gjelder rom i fritidsboliger og i bygninger som inneholder arbeidsplass. Er det først en bolig, en fritidsbolig eller et arbeidssted omfattes alle rom i bygningen. Inn under privat lukket rom går også hotellrom og andre rom for privat opphold og overnatting.

(2) definerer ”privat lukket sted”. Det er privat eiendom utendørs som er lukket slik at det ikke er alminnelig tilgjengelig, men som i det konkrete tilfelle kan observeres fra det offentlige rom. Typisk vil dette kunne være gårdsplass, hager og balkonger.

§ 8-5 Uriktig legitimasjon

(1) Politimesteren eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan gi tillatelse til at det anvendes uriktig identifikasjonspapirer når det er strengt nødvendig og av stor viktighet for tjenesten.

(2) Offentlig myndigheter plikter på begjæring fra politimester eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste å utstede slike papirer.

(3) Alle skal bevare taushet om at det er begjært uriktige legitimasjonspapirer og om papirene.

(4) Ved bruk av uriktig legitimasjonspapirer skal det hos politiet foreligge dokumentasjon om behovet og om bruken.

Bestemmelsen åpner for bruk av fiktive identitetspapirer, og plikt for offentlige myndigheter til å bistå med fremskaffelse slike papirer. Bruk av uriktig legitimasjonspapirer er i prinsippet straffbart etter straffeloven § 182, men det har vært lagt til grunn at bestemmelsen skal tolkes innskrenkende i forhold til politiets bruk av fiktive identitetspapirer (rettsstridsreservasjonen), se kapittel 7.5.1.5.

(1) angir vilkårene for at politiet kan bruke uriktig legitimasjon. Bruk av uriktig legitimasjon må være strengt nødvendig for tjenesten. Det er et strengt vilkår som innebærer at tjenestehandlingen ellers ikke lar seg gjennomføre, eller vil utsette tjenestemannen for fare. Dessuten må anvendelsen av legitimasjonen inngå i en tjenestehandling som er av stor viktig for tjenesten.

(2) pålegger offentlige myndigheter å medvirke til å utstede de nødvendige papirer. Politimesterens begjæring om papirene utløser plikten. Vedkommende myndighet kan ikke overprøve behovet. Politimesterens begjæring behøver ikke være begrunnet, men det skal ifølge (4) foreligge dokumentasjon om begjæringen hos politiet.

(3) pålegger alle som kommer i kontakt med en begjæring om uriktig legitimasjonspapirer taushetsplikt. De skal bevare taushet både om at det er begjært slike papirer, og det nærmere innhold av papirene.

(4) skal sikre at behovet for å bruke uriktig legitimasjon er vurdert, og notoritet over bruken.

§ 8-6 Intensiv spaning i det offentlige rom

(1) Politiet kan iverksette systematisk eller langvarig spaning formålsbestemt for å løse oppgaver etter §§ 2-1 (b) og 2-2 (1). Politiet kan herunder anvende optisk utstyr.

(2) Spaningen kan gjennomføres på offentlig sted. Spaningen kan også rettes mot privat lukket sted dersom spaneren befinner seg utenfor.

(3) Politiet kan også innhente opplysninger som er offentlig tilgjengelig.

(4) Beslutningen skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste dersom det gjelder sak som angår § 2-2 (1). Tillatelse kan bare gis når spaningen antas å ville gi opplysninger av vesentlig betydning for å løse oppgaver som nevnt i (1).

(5) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 6 måneder om gangen.

(6) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 8-6 gir politiet hjemmel for å gjennomføre ”intensiv spaning”. Bestemmelsen knytter seg til § 8-1 (2) som definerer spaning som innsamling av informasjon ved hjelp av syns- eller hørselssansen om en bestemt person, gruppe personer eller styrt av en mistanke om et straffbart forhold mot bestemt sted. Metoden er ikke lovregulert for etterforsking.

Når det gjelder teknisk spaning, er det bare optisk spaning som reguleres i bestemmelsen.

Det følger av at det i (1) annet punktum er åpnet for bruk av optisk utstyr. Teknisk avlytting i det offentlige rom er regulert i § 8-8, og romkontroll i § 8-9.

Bare hvis spaningen gjennomføres ”systematisk eller langvarig” mot samme objekt, er det nødvendig med lovhjemmel. At slik spaning krever lovhjemmel skyldes at virksomheten kan føre til at det kan fanges opp så mye informasjon om en person at politiet kan danne seg et mer eller mindre fullstendig bilde av særlige aspekt av personens liv. Det kan for eksempel gjelde personens finansielle operasjoner eller hans regulære kontakt med andre personer. Når bestemmelsen bare regulerer ”intensiv” spaning, innebærer det derfor ingen endring i politiets adgang til å gjennomføre spaning som hverken er systematisk eller langvarig. Politiet kan fortsatt uten særskilt hjemmel rette sin oppmerksomhet mot en person for i en kort tid å undersøke om det er grunn til å samle inn nærmere opplysninger om ham.

(1) angir inngangskriteriet for å kunne sette i gang intensiv spaning ved et formålskriterium. Opplysningen som søkes innhentet må være saklig i forhold til politiets formål etter §§ 2-1 (b) eller 2-2 (1). Se nærmere kommentaren til § 8-2 (2).

(1) angir at spaning blir ”intensiv” når informasjonsinnhentingen om en bestemt person eller bestemte personer enten er ”systematisk eller langvarig”. Systematisk er spaningen dersom politiet vedvarende har sitt fokus rettet mot personen. I så fall vil spaningen være intensiv allerede når politiet har konstatert at det er grunn til nærmere undersøkelser. Det kan for eksempel være at flere politimenn følger en person i flere dager. Er observasjonen mer tilfeldige, må spaningen være langvarig for at den skal bli intensiv. Hvor lenge politiet kan holde på uten tillatelse, må bli skjønnsmessig. Sentralt er hvor langvarig observasjonen er og mengden av informasjon om personen.

(1) annet punktum angir at politiet ved intensiv spaning kan anvende optisk utstyr. Det omfatter kikkert, fotografiapparat og videokamera som spaneren selv betjener. Omfattet er også bruk av fjernbetjent eller automatisk virkende kamera som faller utenfor fjernsynsspaning. § 8-6 regulerer bare ”vedvarende eller regelmessig gjentatt” overvåking. Målrettet bruk av automatisk virkende kameraer for en kortere tid i forbindelse med en bestemt begivenhet, vil være intensiv spaning.

(2) angir hvor politiet kan spane. (2) første punktum åpner for at politiet kan holde øye med personer som befinner seg på et offentlig sted, og lytte på samtaler som føres der. (2) annet punktum åpner for spaning mot privat lukkede sted utendørs, men bare dersom spaneren selv befinner seg utenfor. Politiet kan også rette sin oppmerksomhet mot vinduer og iaktta det som alle og enhver kan se fra et alminnelig tilgjengelig sted. Men innretter politiet seg for å se inn i rommet, er dette romkontroll. (2) må sammenholdes med § 8-4.

(3) angir at bestemmelsen også hjemler innsamling av opplysninger fra politiets egne registre og fra registre som er offentlig tilgjengeliglig. Offentlig tilgjengelig ansees også åpne sider på Internet og andre datafiler alle og enhver kan få tak i.

(4) første punktum fastsetter den personelle kompetanse som ligger hos politimesteren, eller dersom det gjelder sak som angår § 2-2 (1), hos sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste.

(4) annet punktum angir indikasjonskravet. Når inngangskriteriet er formålsbestemt, vil indikasjonskravet sammen med proporsjonalitetskravet utgjøre sentrale skranker for metodebruken. Tillatelse kan bare gis når spaningen antas å ville gi opplysninger av vesentlig betydning for å løse oppgaver som nevnt i (1). I ”antas” ligger at det må kreves holdepunkter som tilsier at det er en realistisk mulighet for å oppnå formålet.

(5) fastsetter tidsbegrensninger for bruk av intensiv spaning. For det første skal tillatelsen gis for et bestemt tidsrom. Dernest må tillatelsen begrenses til det tidsrom vilkårene for intensivspaningen antas å foreligge. Alminnelig spaning vil ofte måtte være langvarig. Det vil særlig gjelde for det arbeid Politiets sikkerhetstjeneste skal utføre. Lengstetiden for en tillatelse er i derfor satt til 6 måneder. ”Om gangen” viser at tillatelsen kan forlenges. Det er ikke uttrykkelig angitt noen maksimum for den samlede tid metoden kan anvendes mot samme person eller persongruppe. Den begrensning følger av proporsjonalitetsbegrensningen i (6).

(6) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for intensiv spaning. Selv om vilkårene ellers er oppfylt, kan ikke metoden anvendes når det etter inngrepets formål, sakens betydning, og den krenkelse og ulempe som inngrepet må antas å forvolde, vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 8-7 Skjult fjernsynsspaning

(1) Politiet kan iverksette vedvarende eller gjentatt skjult fjernsynsspaning når det er god grunn til å tro at det forberedes en straffbar handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette slik fjernsynsspaning formålsbestemt for å løse oppgaver etter § 2-2 (1).

(2) Spaningen kan gjennomføres på offentlig sted. Spaningen kan også rettes mot privat lukket sted dersom apparatet befinner seg utenfor.

(3) Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når fjernsynsspaningen antas å ville være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling eller for å løse oppgaver som nevnt i (1), og bare når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige.

(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 8 uker om gangen. Politiets sikkerhetstjeneste kan gis tillatelse for inntil 6 måneder om gangen.

(5) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 8-7 gir politiet hjemmel til å gjennomføre skjult fjernsynsspaning i forebyggende øyemed.

Bestemmelsen korresponderer med straffeprosessloven § 202 a.

Uttrykket fjernsynsspaning er definert i § 8-1 (3) annet punktum som ”iakttakelse eller bildeopptak av bestemt sted ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende apparat”. Fjernsynsspaning er på samme måte som varslet fjernsynsovervåkning etter § 9-1 en form for visuell teknisk observasjon. Fjernsynsspaning skiller seg fra overvåking ved at politiets interesse er rettet mot et bestemt sted styrt av mistanke om forberedelse av en straffbar handling. Bestemmelsen i § 8-7 regulerer bare ”vedvarende eller regelmessig gjentatt” spaning. Enkeltstående bruk av skjult fjernbetjent kamera, og vedvarende bruk av skjult håndholdt kamera, vil eventuelt regnes som intensiv spaning i § 8-6.

(1) angir inngangskriteriet for å kunne anvende skjult fjernsynsspaning. For det alminnelige politi gjelder et forberedelseskriterium, se nærmere kommentaren til § 8-2 (1). For Politiets sikkerhetstjeneste gjelder et formålskriterium. Opplysningen som søkes innhentet må være saklig i forhold til tjenestens formål etter politiloven § 2-2 (1), se § 8-2 (2). Sikkerhetstjenesten har et særlig behov for metoden for å kunne holde øye med møteplasser for grupperinger som tjenesten generelt skal ha en oversikt over.

(1) stiller opp som mistankekrav at det er god grunn tro at hovedhandlingen forberedes. Det sentrale er at politiets antagelse må springe ut av objektive holdepunkter. Dessuten følger av formuleringen ”god grunn til å tro” at en nøytral betrakter vil holde det for sannsynlighet at handlingen forberedes. Nærmere hvilken sannsynlighetsgrad som kreves kan ikke angis eksakt, og vil variere med omstendighetene. Men god grunn til å tro indikerer en grad av sannsynlighet opp mot sannsynlighetsovervekt, se kapittel 10.6.4.1.

(1) stiller endelig opp et kriminalitetskrav. Hovedhandlingen må kunne medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Avgjørende er den abstrakte strafferamme i straffebudet og ikke den konkrete straff som kan forventes utmålt. Det kreves ”høyere straff” enn fengsel i 6 måneder. Det innebærer at metoden kan anvendes dersom straffebudet åpner for bot i tillegg til fengsel i 6 måneder. Strafferammekravet er presisert i § 8-3 (3).

(2) angir at fjernsynsspaningen kan gjennomføres mot offentlig sted, se under § 8-4 (1). I tillegg kan utstyret plasseres slik at det fanger opp det som foregår på privat lukkede sted, se under § 8-4 (2). Da må utstyret plasseres utenfor, på offentlig sted. Bestemmelsen hjemler ikke at apparatet rettes mot vinduer slik at politiet kan iaktta det som foregår inne i privat lukket rom. Det må hjemles i § 8-9.

(3) første punktum fastsetter den personelle kompetansen. Kompetanse til å gi tillatelse til skjult fjernsynsspaning ligger hos retten, se nærmere i § 8-26. Politiet har likevel hastekompetanse etter § 5-4.

(3) annet punktum stiller opp indikasjonskrav. For at retten skal kunne gi tillatelse, må fjernsynsspaningen antas å ville være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling eller for å løse oppgaver som nevnt i § 2-2 (1). Fjernsynsspaningen må i den konkrete sak antas å ville gi et vesentlig bidrag. I ”antas” ligger at det kvalifiserte bidraget må fremstå som en realistisk mulighet. Metoden kan bare tas i bruk når det må antas at bidraget ikke kan oppnås ved anvendelse av mindre inngripende metoder. De mindre inngripende metoder behøver ikke være forsøkt, men de må være vurdert, og ikke funnet anvendelige.

(4) angir tidsbegrensningen for bruk av fjernsynsspaning. Straffeprosessloven § 202 a setter en 4 ukers grense bruk av metoden under etterforsking. Det forebyggende arbeid har ofte et lenger tidsperspektiv. Den alminnelige lengste tiden er derfor i (6) første punktum satt til 8 uker. Angår saken § 2-2 (1), gjelder ifølge (6) annet punktum en lengste frist på 6 måneder, se for øvrig under § 8-6 (5).

(5) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for bruk av skjult fjernsynsspaning, se under § 8-6 (6). Et sentralt moment i vurderingen vil være om fjernsynsspaningen fanger opp mye informasjon om tredjemenn.

§ 8-8 Teknisk avlytting i det offentlige rom

(1) Politiet kan iverksette teknisk avlytting overfor person som det er god grunn til å tro forbereder en alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (2).

(2) Avlyttingen kan gjennomføres når personen befinner seg på offentlig sted, eller på privat lukket sted dersom spaneren befinner seg utenfor.

(3) Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når avlyttingen

vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og for ikke lenger enn 2 uker om gangen.

(5) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

(6) Retningsbestemte mikrofoner skal oppbevares forseglet.

§ 8-8 gir politiet hjemmel til å iverksette teknisk avlytting av en person som befinner seg i det offentlige rom. Det er en form for teknisk spaning. Det er avlytting selv om samtalen ikke tas opp på bånd, men bestemmelsen hjemler også opptak. § 8-8 regulerer bare ”avlytting”. Visuell spaning er regulert i §§ 8-6 og 8-7. Avlytting i det offentlige rom må avgrenses mot romkontroll, se under (2).

Teknisk avlytting er en vesentlig mer inngripende metode enn teknisk spaning fordi politiet ved metoden kan fange opp en persons tale og hva han meddeler til andre. Vilkårene for å ta metoden i bruk er derfor strengere enn ved visuell spaning. Dessuten krever bestemmelsen at rettens tillatelse foreligger selv om det bare gjelder én samtale. Det følger av vilkåret ”gjennomføres” i (2).

(1) angir inngangskriteriet for å kunne anvende teknisk avlytting ved et forberedelseskriterium. Personen må kunne mistenkes å ha utført en handling med det forsett at den skal inngå i fullbyrdelsen av en hovedhandling, se nærmere under § 8-2 (1).

(1) stiller også opp et mistankekrav. Det er oppfylt når det er god grunn til å tro at hovedhandlingen forberedes. Om hva som nærmere ligger i det, se under § 8-7 (1).

(1) oppstiller også et kriminalitetskrav. Forberedelsen må gjelde en alvorlig straffbar handling (hovedhandlingen) som definert i § 8-3 (2). Det omfatter i utgangspunktet forberedelse av straffbare handlinger som etter loven kan medføre en straff av fengsel i 5 år eller mer. Det er den abstrakte strafferamme i straffebudet som er avgjørende, og ikke den konkrete straff som kan forventes utmålt. I tillegg er det åpnet for metoden overfor forberedelse av visse handlinger med lavere strafferamme. Strafferammekravet er presisert i § 8-3 (3).

(2) angir hvor avlyttingen kan gjennomføres. For det første kan person som befinner seg på et offentlig sted avlyttes i medhold av denne bestemmelsen, se nærmere under § 8-4 (1). Bestemmelsen hjemler også avlytting av samtaler som gjennomføres utendørs på privat lukket sted, se nærmere § 8-4 (2). Forutsetningen er at spaneren befinner seg utenfor. Grensen mot romkontroll overskrides dersom politiet anvender lytteapparater mot personer som befinner seg inne i et privat lukket rom, typisk inne i en bolig.

(3) første punktum angir at politiet må innhente tillatelse hos retten for å gjennomføre teknisk avlytting i det offentlige rom. I medhold av § 5-4 har politiet hastekompetanse.

(3) annet punktum stilles opp et indikasjonskrav. Retten kan bare gi tillatelse dersom avlyttingen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Det er samme krav som for fjernsynsspaning etter § 8-7 (3) annet punktum, men det stilles strengere krav til sannsynlighetsgraden. I ”vil være” ligger at det kvalifiserte bidraget må fremstå som mest sannsynlig, og likeledes at det må være mest sannsynlig at mindre inngripende metoder ikke er anvendelig.

(4) angir tidsbegrensningen for bruk av teknisk avlytting. Teknisk avlytting i det offentlige rom vil være situasjonsbestemt, og begrenset til en bestemt samtalesituasjon. Men hvis politiet har holdepunkter for at en bestemt samtale skal finne sted, men ikke når, vil det være behov for å gi politiet tillatelse i et tidsrom. Lengste tiden er derfor satt til 2 uker, se for øvrig under § 8-6 (5).

(5) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for teknisk avlytting, se under § 8-6 (6). Teknisk avlytting er en inngripende metode fordi politiet tar rede på en persons private tanker og planer. Men ettersom den vil være rettet mot bestemte samtaler, slik at det bare i begrenset utstrekning fanges opp hva utenforstående sier, er den likevel ikke så inngripende.

(6) slår fast at retningsbestemte mikrofoner skal oppbevares forseglet. Formålet er å etablere en kontrollordning på samme måte som for skytevåpen, slik at overordnede personell kan kontrollere om slikt utstyret er brukt.

§ 8-9 Romkontroll (spaning i det lukkede rom)

(1) Politiet kan iverksette spaning mot privat lukket rom overfor person som det er god grunn til å tro forbereder en alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (2). Herunder kan politiet anvende teknisk optisk utstyr som befinner seg utenfor rommet. (2) Spaning ved hjelp av avlyttingsutstyr mot rommet eller ved opptaksutstyr som er plassert i rommet, kan bare iverksettes overfor person som det er god grunn til å tro forbereder en særlig alvorlig forbrytelse etter § 8-3 (1), og bare i situasjoner der det må antas at forberedelse foregår.

(3) Romkontroll som nevnt i (2) kan også iverksettes i situasjoner der det anses nødvendig av hensyn til noens liv, helse eller frihet.

(4) Beslutningen treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når kontrollen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(5) Tillatelse kan kun gis for den konkrete situasjon som nevnt i (2).

(6) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

(7) Tillatelse til å plassere eller fjerne teknisk hjelpemiddel ved innbrudd kan bare gis dersom dette er strengt nødvendig for å kunne gjennomføre kontrollen.

(8) Retningsbestemte mikrofoner skal oppbevares forseglet.

§ 8-9 gir politiet hjemmel til å spane i privat lukket rom. Slik romkontroll omfatter det at politiet avlytter eller iakttar hva som foregår inne i et privat lukket rom. Romkontroll må avgrenses mot spaning i det offentlige rom. Utkastet betrakter enhver form for målrettet spaning inn i et privat lukket rom, som romkontroll. Det gjelder uten hensyn til om spaningen foregår med eller uten teknisk hjelpemidler, se nærmere under 8-1 (10).

Privat lukket rom omfatter ethvert rom innendørs som det ikke er alminnelig adgang til. Det gjelder først og fremst rom i boliger, men også rom i fritidsboliger og i bygninger som inneholder arbeidsplass, se under § 8-4. Et rom der det holdes et lukket møte, vil være lukket selv om adgangskriteriet er medlemskap eller annen tilhørighet.

(1) første punktum regulerer adgangen til å foreta romkontroll uten bruk av tekniske hjelpemidler. Det omfatter at politiet lytter ”gjennom veggen” eller foran det åpne vindu, eller at han ser inn i rommet. Det følger av (1) annet punktum at politiet kan anvende teknisk optisk utstyr som befinner seg utenfor rommet. I så fall vil politimannen også befinne seg utenfor rommet; for eksempel i et tre med en kikkert eller videokamera. Bruk av lytteutstyr reguleres i (2).

(1) angir inngangskriteriet for slik romkontroll ved et forberedelseskriterium. Personen må kunne mistenkes for å ha utført en handling med det forsett at den skal inngå i fullbyrdelsen av en hovedhandling, se nærmere under § 8-2 (1). Som mistankekrav gjelder at det må foreligger god grunn til å tro at hovedhandlingen forberedes. Om hva som nærmere ligger i det, se under § 8-7 (1). Kriminalitetskravet er at forberedelsen må gjelde en alvorlig straffbar handling (hovedhandlingen) som definert i § 8-3 (2).

(2) regulerer den egentlige teknisk romkontroll som innebærer at politiet lytter på samtaler som føres inne i et privat lukket rom, enten fra utsiden for eksempel ved hjelp retningsbestemte mikrofoner, eller ved hjelp av mikrofoner som plasseres inne i rommet. Teknisk romkontroll innbefatter også opptak av samtalene. I tillegg omfattes bruk av optisk hjelpemidler som plasseres i rommet. For slik romkontroll gjelder et strengere kriminalitetskrav. Handling det er god grunn til å tro forberedes må være en særlig alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (1).

Teknisk romkontroll kan bare iverksettes i situasjoner der det må antas at forberedelse foregår. Dette vilkår begrenser bruken sterkt slik at romkontrollen i praksis vil bli et supplement til andre metoder. Utkastet åpner således ikke for romkontroll over tid for å ”være til stede” i private hjem hvis og når noe av interesse for politiet sies. På dette punkt skiller romkontroll seg fra telefonkontroll. Politiet kan for eksempel gjennom spaning eller kommunikasjonskontroll ha informasjon om at personer i et kriminelt nettverk planlegger å ta livet av en person, og gjennom spaning ha fulgt personene til et sted der de skal møtes. Hvis da vilkårene ellers er oppfylt, foreligger en situasjon der romkontroll ifølge utkastet kan anvendes. I situasjonskravet ligger også at romkontrollen må avbrytes når ”møtet” er avsluttet.

(3) åpner for romkontroll i akuttsituasjoner der politiet vil ha behov for å vite hva som skjer i et rom av hensyn til en redningssituasjon. Alternativet er aktuelt i gisselsituasjoner der romkontroll kan gi opplysninger av avgjørende betydning av hensyn til både gislene og polititjenestemennenes liv eller helbred. Dette er ment å være en kodifikasjon av eksisterende nødrettshjemler.

(4) første punktum angir at politiet må innhente tillatelse hos retten for å gjennomføre romkontroll. I medhold av § 5-4 har politiet hastekompetanse. Siden situasjonen bestemmelsen kan brukes ofte er akutt og kortvarig, vil nok tillatelsen i praksis ofte gis i kraft av hastekompetansen. Når hastekompetansen er benyttet, skal retten gjennomføre etterkontrollen etter § 5-4 (2).

(4) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav som tilsvarer kravene for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-6 (3). Det er samme krav som for teknisk avlytting i det offentlige rom, se nærmere under § 8-8 (3). Situasjonskravet i (2) er i realiteten et indikasjonskrav. Når det er oppfylt, vil normalt romkontroll være eneste mulighet til å få ut informasjon om hva som sies eller gjøres inne i rommet.

(5) angir varigheten av tillatelsen. Ettersom metoden er meget integritetskrenkende, kan retten kun gi tillatelse for den konkrete forberedelsessituasjon. Avlyttingen kan også bare pågå så lenge ”forberedelsesmøtet” pågår.

(6) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for bruk av romkontroll. I utgangspunktet er romkontroll en integritetskrenkende metode, og i særlig grad dersom boliger kontrolleres. I slike tilfeller vil dessuten lett utenforstående tredjemann krenkes. Men slik vilkårene er formulert, vil metoden normalt bli rettet mot personer som selv er involvert i planlegging av meget alvorlig kriminalitet.

(7) angir at apparatet kan plasseres ved innbrudd, men bare dersom det strengt nødvendig for å kunne gjennomføre kontrollen. I det ligger at det er mest sannsynlig at kontrollen vil mislykkes hvis ikke politiet benytter seg av innbrudd.

(8) regulerer en plikt for oppbevaring av retningsbestemte mikrofoner, se kommentaren til § 8-8 (6) ovenfor.

§ 8-10 Teknisk sporing

(1) Politiet kan iverksette teknisk sporing overfor person som det er god grunn til å tro forbereder en alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (2) ved å plassere peileutstyr på kjøretøy, gods eller andre gjenstander. Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette slik sporing formålsbestemt for å løse oppgaver etter § 2-2 (1).

(2) Beslutningen skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste dersom det gjelder sak som angår § 2-2 (1). Tillatelse kan bare gis når sporingen antas å ville være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling eller for å løse oppgaver som nevnt i (1), og bare når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige.

(3) Dersom det gjelder forberedelse av en særlig alvorlig straffbare handling som bestemt i § 8-3 (1), kan senderen plasseres i klær eller i gjenstander personen bærer på seg, eller i veske eller annen håndbagasje han bærer med seg. Beslutningen treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når slik plassering av senderen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 2 uker om gangen. Politiets sikkerhetstjeneste kan gis tillatelse for 8 uker om gangen.

(5) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

(6) Tillatelse til å plassere eller fjerne utstyret ved innbrudd kan bare gis dersom dette er strengt nødvendig for å kunne gjennomføre sporingen.

§ 8-10 gir politiet hjemmel til å foreta ”teknisk sporing” som ifølge § 8-1 (3) innebærer at politiet plasserer teknisk peileutstyr på et objekt for å ta rede på hvorledes objektet forflytter seg eller har forflyttet seg. Det åpnes i (1) for alminnelig sporing som innebærer at senderen plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander, og i (3) for å plassere senderen i en persons klær eller håndbagasje. Slik personnær sporing er en inngripende metode. Vilkårene for å ta denne metoden i bruk er derfor vesentlig strengere.

(1) angir inngangskriteriet når senderen plasseres på kjøretøy, gods eller andre gjenstander. For politiet er det ifølge (1) første punktum oppstilt et forberedelseskriterium. Det er oppfylt når det er god grunn til å tro at hovedhandlingen forberedes. Som kriminalitetskrav kreves at den straffbare handling som det er mistanke om forberedes (hovedhandlingen), må være en alvorlig straffbar handling som er nevnt i § 8-3 (2). Det er samme krav som for teknisk avlytting, se under 8-8 (1). For Politiets sikkerhetstjeneste gjelder ifølge (1) annet punktum et formålskriterium. Vilkårene er de samme som for fjernsynsspaning, se under § 8-7 (1). (1) angir også hvor senderen kan plasseres. Det er samme begrensning som etter straffeprosessloven § 202 b.

(2) første punktum angir at politiet bare kan gjennomføre teknisk sporing som nevnt i (1) etter beslutning av politimester eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. (2) annet punktum stiller også opp et identisk indikasjonskrav som for fjernsynsspaning, se nærmere under § 8-7 (3).

(3) angir vilkårene for såkalt personnær teknisk sporing. Slik plassering av peileutstyret vil kunne gjøre det mulig for politiet å motta informasjon kontinuerlig om personens bevegelser over en lenger periode. Derfor oppstilles et forberedelseskriterium både for politiet og for Politiets sikkerhetstjeneste. Mistankekravet er det samme som etter (1), men kriminalitetskravet er strengere. Hovedhandlingen som forberedes må gjelde en særlig alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (1). I (3) angis at senderen kan plasseres i klær eller i gjenstander personen bærer på seg, eller i veske eller annen håndbagasje han bærer med seg. Det er samme definisjon som i straffeprosessloven § 202 c. Senderen kan for eksempel plasseres i håndvesken, smykker, sko og belte. Bestemmelsen hjemler ikke plasseringen av senderen på personens kropp.

(4) første punktum angir at kompetansen til å gi tillatelse til personnær sporing ligger hos retten. Ifølge § 5-4 har politiet hastekompetanse. (4) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. Tillatelse kan bare gis når slik plassering av senderen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Det er samme vilkår som for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-8 (3).

(5) angir tidsbegrensning for bruk av teknisk sporing. Teknisk sporing vil være situasjonsbestemt og normalt ikke vare ut over en bestemt reise. Lengstetiden er derfor i første punktum satt til 2 uker. Det vil ofte kunne være vanskelig å fjerne senderen innenfor disse frister. I slike tilfeller vil det følge av indikasjonskravet at mottakeren må slås av når behovet for fortsatt peiling ikke er tilstede. Politiets sikkerhetstjeneste har et særlig behov for å følge mistenkte over et lenger tidsrom, slik at tjenesten kan få tillatelse for 8 uker. Tillatelsen kan forlenges, se nærmere under § 8-6 (5).

(6) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for teknisk sporing. Teknisk sporing av kjøretøy eller gjenstand er ikke særlig mer inngripende enn intensiv spaning. Metoden er dessuten rettet mot en begrenset krets. Dette må veies mot nytten av likevel å gjennomføre sporingen og viktigheten av å forebygge hovedhandlingen. Et særlig moment er at metoden sammenliknet med vanlig spaning, er resursbesparende og sikrer tjenestemennene. Personnær sporing er en vesentlig mer inngripende metode, noe som er generelt hensyntatt i kriminalitetskravet.

(7) stiller opp et ytterligere vilkår for at politiet skal kunne plassere eller fjerne utstyret ved innbrudd. Vilkåret gjelder både når politimesteren skal gi tillatelse til vanlige sporing, og når retten skal gi tillatelse til personnær sporing. I begge tilfeller kreves at det er strengt nødvendig å foreta innbruddet. Bare hvor sporingen ikke lar seg gjennomføres uten at det gjennomføres innbrudd, er vilkåret oppfylt. Bestemmelsen hjemler ikke undersøkelser, for eksempel ransaking, i forbindelse med plasseringen av senderen.

§ 8-11 Infiltrasjon

(1) Politiet kan iverksette infiltrasjon overfor person eller personer som det er god grunn til å tro forbereder en straffbar handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette infiltrasjon formålsbestemt for å løse oppgaver etter § 2-2 (1).

(2) Beslutning om infiltrasjon etter (1) skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste dersom det gjelder sak som angår § 2-2 (1). Tillatelse kan bare gis når infiltrasjon antas å ville være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling eller for å løse oppgaver som nevnt i (1), og bare når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige.

(3) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 6 måneder om gangen.

(4) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

(5) Kongen eller den han gir fullmakt kan innenfor det forsvarlige gi retningslinjer om adgang til å begå ellers straffbare handlinger i forbindelse med infiltrasjon.

§ 8-11 gir politiet hjemmel til å benytte infiltrasjon i sitt forebyggende arbeid. § 8-1 (3) definerer infiltrasjon som det at en polititjenestemann eller en som opptrer på vegne av politiet uten å gi seg til kjenne holder kontakt med en person eller gruppe av personer for å hente ut informasjon. Det er infiltrasjon dersom en politimann eller politiagent infiltrerer et lukket møte, også hvis han tar i bruk opptaksutstyr mens han er tilstede på møtet eller sammenkomsten. Så lenge infiltratøren nøyer seg med å lytte og iaktta, reguleres slik møteinfiltrasjon av § 8-11. Likt med infiltrasjon betraktes såkalt samtykkeavlytting og gjennomføring av samtaler på telefon som politiet har fått besittelsen av.

(1) første punktum angir inngangskriteriene, mistankekravet og kriminalitetskravet for å kunne anvende infiltrasjon utenfor det privat lukkede rom. Kriteriet er forskjellig for politiet og Politiets sikkerhetstjeneste. Kriteriene er de samme som for fjernsynsspaning, se under § 8-7 (1).

(2) angir at den personelle kompetanse og indikasjonskrav. Reglene er de samme som for fjernsynsspaning, se kommentaren til § 8-7 (3).

(3) angir tidsbegrensningen for bruk av infiltrasjon. Reglene er de samme som for fjernsynsspaning, se § 8-7 (4)

(4) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for infiltrasjon. Utgangspunkt må tas i at infiltrasjon er mer inngripende enn intensiv spaning fordi infiltratøren kan oppfange mer private situasjon for eksempel i det lukkede rom.

(5) gir hjemmel til å gi forskrift om adgang for polititjenestemenn å begå straffbare handlinger som ledd i infiltrasjon. Gjeldende retningslinjer er gitt av Riksadvokaten uten lovhjemmel. Formålet med bestemmelsen er å gi retningslinjene en lovmessig forankring, se kapittel 10.7.5.

§ 8-12 Provokasjon

(1) Politiet kan gjennomføre provokasjon overfor person som mest sannsynlig forbereder en alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (2). Politiet kan likevel ikke fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått.

(2) Dersom formålet kun er å forebygge kriminalitet, å bringe til rette en gjenstand eller skaffe bevis for en allerede begått straffbar handling, kan politiet likevel fremprovosere en straffbar handling. Det kan ikke reises tiltale for den fremprovoserte handling.

(3) Beslutning om provokasjon skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste dersom det gjelder sak som angår § 2-2 (1). Tillatelse kan bare gis dersom det vil være av vesentlig betydning for å løse saken, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 2 uker om gangen.

(5) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 8-12 gir politiet hjemmel til å benytte provokasjon som politimetode. I § 8-1 (5) defineres provokasjon som at politiet selv eller en som opptrer på politiets vegne utnytter en persons villfarelse for å blande seg styrende inn i et begivenhetsforløp som fører til at personen begår en straffbar handling eller en mer straffverdig handling.

(1) angir at inngangskriteriet for å kunne anvende provokasjon ved et forberedelseskriterium. Den som utsettes for politiets påvirkning må kunne mistenkes å forberede en straffbar handling. I det ligger et krav om at personen har fullbyrdelsesforsett uavhengig av politiets bidrag.

(1) angir også mistankekravet. For at politiet skal kunne benytte metoden, kreves sannsynlighetsovervekt for at personen har fullbyrdelsesforsettet. Mistankekravet er særlig strengt for å gardere mot at politiet initierer kriminelle handlinger.

(1) stiller også opp et kriminalitetskrav. Personen må mistenkes for å forberede en straffbar handling som nevnt i § 8-3 (2). Det er samme krav som for teknisk avlytting i det offentlige rom, se nærmere under § 8-8 (1).

(1) annet punktum angir det såkalte grunnkrav for tiltaleprovokasjon. Påtalemyndigheten kan ikke tiltale en person for en straffbar handling som han uten politiets medvirkning ikke ville ha begått. Det er fastslått gjennom en rekke høyesterettsavgjørelser, se kapittel 7.5.2.5.1. Politiet må ikke ha vært årsak til den straffbare handling. Utgangspunktet må søkes i at politiets kontakt ikke faktisk må ha virket motiverende for personens valg av handlingsmønster på en måte som har strafferettslig relevans, se nærmere Hopsnes JV 2003 side 96-101. Dersom politiets provokasjon har virket inn på gjerningsmannens motivasjon, vil spørsmålet om det foreligger en utilbørlig provokasjon bero på om politiets handling etter en mer samlet vurdering bryter med de grunnleggende hensyn som ligger bak instituttet. Det er altså ikke en gradsvurdering av politiets innvirkning, men en vurdering av om politiet har hatt anledning til å misbruke provokasjonen til å kriminalisere bestemte personer eller skape mer eller mer alvorlig kriminalitet, se Hopsnes JV 2003 side 101-107 og foran i kapittel 7.5.2.5.1.

(2) angir vilkårene for å bruke provokasjon når formålet med provokasjonen kun er å forebygge kriminalitet eller å bringe til rette en gjenstand. I slike tilfeller kan politiet likevel fremprovosere en ellers straffbar handling. Men i så fall kan det ikke tas ut tiltale for den fremprovoserte handling. Det samme gjelder dersom handlingen fremprovoseres for å skaffe bevis for en allerede begått straffbar handling.

(3) første punktum angir at politiet bare kan gjennomføre provokasjon etter beslutning av politimester eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. (3) annet punktum stiller som indikasjonskrav at tillatelse bare kan gis dersom det vil være av vesentlig betydning for å løse saken, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Det er samme krav som for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-8 (3).

(4) angir tidsbegrensningen for bruk av provokasjon. Provokasjon vil som oftest være situasjonsbestemt og normalt kortvarig. Lengste tiden er derfor i (4) første punktum satt til 2 uker.

(5) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for provokasjon. Utgangspunkt må tas i at provokasjon er en inngripende metode der politiet risikerer å få en person til å begå en forbrytelse som han ellers ikke ville ha begått. Dette tilsier en streng anvendelse av proporsjonalitetskravet, særlig dersom det ikke gjelder de alvorligste straffbare handlinger som mange kan tenkes å ville begå.

§ 8-13 Kommunikasjonskontroll

(1) Politiet kan iverksette kommunikasjonskontroll overfor person som det er god grunn til å tro forbereder en særlig alvorlig forbrytelse etter § 8-3 (1).

(2) Politiet kan kontrollere bestemte kommunikasjonsanlegg som personen besitter, som han antas å ville bruke eller kommunikasjonsanlegg som mistenkte mest sannsynlig vil kommunisere med så nær som telefoner som tilhører advokat, lege, prest eller andre med taushetsplikt etter straffeprosessloven § 118, eller en redaksjon.

(3) Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når kommunikasjonskontrollen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Dersom kommunikasjonsanlegget personen antas å ville bruke er tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse til kontroll bare gis når det foreligger særlige grunner.

(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 4 uker om gangen. I saker som angår § 2-2 kan tillatelse gis for inntil 6 måneder gangen.

(5) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

(6) Tillatelsen kan gis uten hensyn til hvem som eier eller tilbyr det nett eller den tjeneste som brukes ved samtalen eller kommunikasjonen. Politiet kan pålegge eier, operatør og leverandør å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføringen av kontrollen.

§ 8-13 åpner for kommunikasjonskontroll i forebyggende øyemed. Metoden er definert i § 8-1 (6). Kommunikasjonskontroll omfatter etter definisjonen både det å fange opp innholdet av kommunikasjon, og det å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra kommunikasjonsanlegg, og å stenge slike anlegg.

(1) første punktum angir inngangskriteriet for at politiet kan gjennomføre kommunikasjonskontroll ved et forberedelseskriterium. Personen må kunne mistenkes for å ha utført en handling med det forsett at den skal inngå i fullbyrdelsen av en hovedhandling, se nærmere § 8-2 (1). Mistankekravet er oppfylt når det er god grunn til å tro at hovedhandlingen forberedes. Det er samme krav som for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-8 (1). Som kriminalitetskrav oppstilles at hovedhandlingen som mistenkes forberedt må gjelde en særlig alvorlig straffbar handling som definert i § 8-3 (1).

(2) angir hvilke kommunikasjonsanlegg som kan kontrolleres. Kontrollen må for det første rette seg mot et bestemt anlegg. I vilkåret ”bestemte” kommunikasjonsanlegg ligger et krav om at politiet må identifisere det anlegg som skal kontrolleres. Det kan gjøres ved å opplyse telenummeret eller en mobiltelefons IMEI-nummer, se nærmere Ot prp nr 64 (1998-99) side 157. Det stilles videre krav om en tilknytning mellom anlegget og den person kontrollen foretas overfor. Personen må enten besitte anlegget eller han må antas ville bruke det. Alternative ”bruker” fanger opp apparat i hans bolig selv om det tilhører en annen person som husvert eller annet husstandsmedlem. For å kontrollere et slikt apparat må det være en realistisk mulig for at han vil anvende apparatet. Det ligger i formuleringen ”antas å ville bruke”. (2) andre punktum åpner for kontroll av telefoner som det er sannsynlighetsovervekt at mistenkte vil kalle opp. Det er likevel gjort unntak for en del telefoner som tilhører personer som fører særlig fortrolige samtaler. Unntatt er også telefoner som tilhører redaksjoner.

(3) første punktum angir at politiet må innhente tillatelse hos retten for å gjennomføre kommunikasjonskontroll. Ifølge § 5-4 har politiet hastekompetanse. (3) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. Tillatelse kan bare gis når kommunikasjonskontrollen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Dette er samme krav som for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-8 (3). I (3) tredje punktum stilles ytterligere et krav dersom anlegget som skal kontrolleres, er tilgjengelige for et større antall personer. Det kan være offentlig tilgjengelige apparater, og apparater som er tilgjengelig for alle på et arbeidssted eller på en skole. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 216 c annet ledd første punktum. For å kunne gi tillatelse til å kontrollere slike anlegg, må det foreligge ”særlige grunner”. De grunner som taler for å benytte metoden må gjøre seg gjeldende med særlige styrke. Det kan være at andre metoder ikke vil kunne føre frem, eller at mistanken gjelder en særlig alvorlig forbrytelse.

(4) angir tidsbegrensningen for bruk av kommunikasjonskontroll. For det første skal tillatelsen gis for et bestemt tidsrom. Dernest må tillatelsen være begrenset til det tidsrom vilkårene for antas å foreligge. Lengstetiden er i (4) første punktum satt til 4 uker. Lengstetiden er den samme som i straffeprosessloven § 216 a. I saker som angår § 2-2 (1) er lengstetiden satt til 6 måneder.

(5) stiller opp et proporsjonalitetsprinsipp. Utgangspunktet må tas i at kommunikasjonskontroll er en inngripende metode, men dette er generelt hensyntatt i kriminalitetskravet. Hensynet til uskyldige tredjemenn som kan antas å kunne bli berørt, må tillegges særlig vekt, jf det særlige indikasjonskravet i (3) tredje punktum. I tillegg til eventuelle samtaler som gjelder forberedelse av den straffbare handling, må det påregnes at også samtaler som ikke har noe med forberedelsen å gjøre, vil bli avlyttet. Det vil særlig være tilfelle dersom det gis tillatelse til å avlytte anlegg som andre enn den mistenkte antas å ville bruke, og i enda større grad hvis det gjelder en telefon han vil ringe til. Også varigheten vil være et tungtveiende moment. Jo lenger tid avlyttingen pågår, jo flere utenforstående må påregnes å bli krenket.

(6) tilsvarer straffeprosessloven § 216 a femte ledd. (6) første punktum slår fast at retten kan gi tillatelse til telefonkontroll uten hensyn til hvem som eier eller tilbyr det nett eller den tjeneste som brukes ved samtalen eller kommunikasjonen. (6) annet punktum gir politiet hjemmel til å pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføringen av avlyttingen. Plikten til å tilrettelegge gjennomføringen av kontrollen følger av ekomloven § 2-8.

§ 8-14 Opptak av egne samtaler

(1) Polititjenestemannen kan gjøre opptak av samtaler han selv deltar i, for å løse oppgaver etter § 2-1 (b) eller § 2-2 (1).

§ 8-14 gir politiet hjemmel til å gjøre opptak av samtaler han selv deltar. Likestilt med politiet er politiets agenter. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 216 l annet alternativ. Samtykkeavlytting er i utkastet betraktet som en form for infiltrasjon, og er tatt med i § 8-11, jf § 8-1 (4).

Vilkår for opptak er at det foretas for å løse oppgaver etter §§ 2-1 (a) eller (b), 2-2 (1). Det følger av formuleringen ”polititjenestemannen” at den personelle kompetanse ligger hos polititjenestemannen selv.

§ 8-15 Forsendelseskontroll

(1) Politiet kan gjennomføre forsendelseskontroll overfor person som det er god grunn til å tro forbereder en særlig alvorlig forbrytelse etter i § 8-3 (1).

(2) Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når kontrollen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(3) Kontroll kan ikke gjennomføres med hensyn til en persons korrespondanse med personer som ifølge straffeprosessloven § 119 er utelukket fra å gi vitneforklaring med mindre vedkommende selv er involvert i forberedelsen.

(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 8 uker om gangen.

(5) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

(6) Post eller telegram kan ikke åpnes og gjennomses av andre enn dommeren, med mindre annet er bestemt i rettens beslutning.

§ 8-15 gir hjemmel til å foreta forsendelseskontroll. Bestemmelsen er en videreføring av brevkontroll etter 1915-loven, men adgangen er etter mønster fra dansk rett gjort generell slik at alle typer forsendelser kan kontrolleres. Metoden kan også anvendes av det ordinære politi. Metoden er nærmere definert i § 8-1 (8) som at politiet hos formidler kan ta midlertidig beslag i brev, telegram eller annen sending for å fange opp og ta rede på innholdet. I tillegg til post-, tele og telegramformidler, omfattes andre transportører hva enten det brukes for eksempel bil, båt, fly eller jernbane. Det er et vilkår at sendingen er hos formidleren, enten fysisk eller lagret, se nærmere under § 8-1 (8). Forsendelseskontroll innebærer at politiet kan kontrollere alle sendinger til og fra mistenkte i det tidsrom tillatelsen gjelder. Slik sett er det samme type kontroll som ved kommunikasjonskontroll. Om forholdet til straffeprosessloven §§ 211 og 212, vises til kapittel 7.8.4.3.

(1) angir inngangskriteriet for at politiet kan gjennomføre forsendelseskontroll ved et forberedelseskriterium. Personen må kunne mistenkes for å ha utført en handling med det forsett at den skal inngå i fullbyrdelsen av en hovedhandling, se nærmere under § 8-2 (1).

Mistankekraver et at det må være god grunn til å tro at personen som metoden skal anvendes overfor forbereder en hovedhandlingen. Det er samme krav som for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-8 (1). Som kriminalitetskrav oppstilles at mistanken må knytte seg til forberedes av en særlig alvorlig straffbar handling som definert i § 8-3 (1).

(2) første punktum angir at kompetansen til å gi tillatelse ligger hos retten. Ifølge § 5-4 har politiet hastekompetanse. (2) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. Tillatelse kan bare gis når kontrollen vil være av være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Dette er samme krav som for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-8 (3).

(3) slår fast at kontrollen ikke kan gjennomføres mot en persons korrespondanse med personer som ifølge straffeprosessloven § 119 er utelukket fra å gi vitneforklaring med mindre vedkommende selv er involvert i forberedelsen. Det kreves sannsynlighetsovervekt for at vedkommende er involvert. Bestemmelsen er en forholdsordre både til retten og politiet. Forbudet gjelder brev og annen korrespondanse til for eksempel lege, prest eller advokat.

(4) angir tidsbegrensningen for å gjennomføre forsendelseskontroll. For det første skal tillatelsen gis for et bestemt tidsrom. Dernest er tillatelsen begrenset til det tidsrom vilkårene antas å foreligge. Lengste tiden er satt til 8 uker. Det er ikke uttrykkelig angitt noen maksimum for den samlede tid metoden kan anvendes mot samme person eller persongruppe. Den begrensning følger av proporsjonalitetsbegrensningen i (5).

(5) stiller opp et proporsjonalitetsprinsipp. Vurderingen må foretas ut fra at forsendelseskontroll er en inngripende metode på linje med kommunikasjonskontroll.

(6) angir at når det gjelder brev og telegram, kan de bare åpnes og gjennomses av dommeren, med mindre annet er bestemt i den rettslige tillatelse.

§ 8-16 Dataavlesning

(1) Politiet kan iverksette dataavlesning overfor person som det er god grunn til å tro forbereder en særlig alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (1), men bare av informasjonssystem som det må antas at anvendes i forbindelse med forberedelsen.

(2) Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når undersøkelsen vil være av avgjørende betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(3) Kontroll kan ikke gjennomføres med hensyn til en persons kommunikasjon med personer som ifølge straffeprosessloven § 119 er utelukket fra å gi vitneforklaring med mindre vedkommende selv er involvert i forberedelsen.

(4) Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 8 uker om gangen. I saker som angår § 2-2, kan tillatelse gis for inntil 6 måneder om gangen.

(5) Tillatelse kan likevel ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 8-16 gir politiet hjemmel til å iverksette ”dataavlesning”. § 8-1 (9) definerer dataavlesning som at politiet ved hjelp av programmer eller ved hjelp av annet utstyr avleser opplysninger i et ikke offentlig tilgjengelig informasjonssystem. Nærmere om metoden og forholdet til kommunikasjonskontroll og ransaking, se i kommentaren til § 8-1 (9).

(1) angir inngangskriteriet for at politiet kan anvende dataavlesning ved et forberedelseskriterium. Personen må kunne mistenkes for ha utført en handling med det forsett at den skal inngå i fullbyrdelsen av en hovedhandling, se nærmere under § 8-2 (1). Det stilles i (1) også opp et mistankekrav. Skal politiet benytte metoden, må det foreligger god grunn til å tro at hovedhandlingen forberedes. Det er samme krav som for teknisk avlytting i det offentlige rom, se nærmere under § 8-8 (1). (1) oppstiller også et kriminalitetskrav. Hovedhandlingen som forberedes må gjelde en særlig alvorlig straffbar handling som definert i § 8-3 (1).

(1) oppstiller også et spesielt indikasjonskrav. Anlegget som skal avleses må antas å skulle anvendes i forbindelse med forberedelsen av hovedhandlingen. Hvis brukskravet er oppfylt, kan enhver maskin dataavleses. Avlesningen kan således rettes mot den mistenktes egen computer, men også andres computer kan avleses dersom det er sannsynliggjort at den anvendes i forberedelsene.

(2) angir at politiet må innhente tillatelse hos retten for å gjennomføre dataavlesning. Ifølge § 5-4 har politiet hastekompetanse. (2) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. Tillatelse kan bare gis når dataavlesningen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Det er samme indikasjonskrav som for teknisk avlytting, se nærmere under § 8-8 (3).

(3) slår fast at dataavlesning ikke kan gjennomføres med hensyn til en persons kommunikasjon med personer som ifølge straffeprosessloven § 119 er utelukket fra å gi vitneforklaring, med mindre vedkommende selv er involvert i forberedelsen. Det kreves sannsynlighetsovervekt for at vedkommende er involvert.

(4) angir tidsbegrensningen for bruk av dataavlesning. Metoden vil i praksis være et supplement til kommunikasjonskontroll når kommunikasjon krypteres. Bestemmelsen tilsvarer derfor 8-13 (4).

(5) fastsetter at proporsjonalitetsprinsippet også gjelder for bruk av dataavlesning.

§ 8-17 Pålegg om utlevering av trafikk- og posisjonsdata

(1) Når det er god grunn til å tro at en person forbereder en alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (2), kan politiet innhente trafikkdata og posisjonsdata knyttet til kommunikasjonsanlegg personen besitter, eller knyttet til en bestemt basestasjon.

(2) Beslutningen treffes av retten. Tillatelse kan bare gis dersom utleveringen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(3) Det kan kreves opplysninger for et bestemt tidsrom som ikke må være lenger enn strengt nødvendig. For innhenting av fremtidige data kan politiet kreve opplysninger for høyst 4 uker om gangen.

(4) Tillatelse kan likevel ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep. (5) Tilbyder av tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste skal oppbevare registrerte opplysninger om teletrafikk i 1 år til bruk for politiet.

§ 8-17 gir politiet hjemmel til å kreve utlevert trafikkdata og posisjonsdata i forebyggende øyemed. § 8-1 (7) definerer uttrykkene trafikkdata og posisjonsdata. Det ligger i definisjonen av trafikkdata at politiet både kan kreve opplysninger om kommunikasjon som er gjennomført (historiske data) og om kommunikasjon som skal gjennomføres (fremtidige data). Det samme gjelder for posisjonsdata.

(1) første punktum angir inngangskriteriet for utleveringspålegget ved et forberedelseskriterium. Personen må kunne mistenkes for ha utført en handling med det forsett at den skal inngå i fullbyrdelsen av en hovedhandling, se nærmere under § 8-2 (1). Det stilles i (1) også opp et mistankekrav. For at politiet skal kunne benytte metoden, må det foreligger god grunn til å tro at hovedhandlingen forberedes. Det er samme krav som for teknisk avlytting i det offentlige rom, se nærmere under § 8-8 (1). Endelig stiller (1) opp som kriminalitetskrav at den handling som mistanken gjelder må være en alvorlig straffbar handling som nevnt i § 8-3 (2). Det er samme krav som for teknisk avlytting i det offentlige rom, se nærmere under § 8-8 (1).

(2) første punktum angir at avgjørelsen må treffes av retten. Trafikk- og posisjonsdata er i utgangspunkt undergitt taushetsplikt etter ekomloven § 2-9. Rettens kjennelse opphever taushetsplikten slik at opplysningen pliktes utlevert. (2) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. Tillatelse kan bare gis når opplysningen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Det er samme krav som for teknisk avlytting, se nærme under § 8-8 (3).

(3) angir at tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom. Tillatelsen skal også begrenses til det tidsrom vilkårene antas å foreligge. Dette gjelder både for historiske data og for fremtidige data. Når det gjelder fremtidige data, gjelder dessuten en lengste tid på 4 uker. Det er det samme krav som trafikkdata etter straffeprosessloven, se § 216 b, jf § 216 f. For historiske data oppstilles ingen frist, men selskapenes lagringstid vil sette en grense.

(4) fastslår proporsjonalitetskravet for utlevering av trafikk- og posisjonsdata.

(5) pålegger tilbydere av tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste å sørge for at opplysninger om teletrafikk er tilgjengelige for politiet i 1 år. Bestemmelsen tilsvarer den nylig innførte reglene i dansk rett, se retsplejeloven § 786 fjerde ledd. Det er kun loggføringsplikten som lovfestes. Formålet er å sikre at opplysningene er tilgjengelige hvis politiet skulle få behov for dem.

§ 8-18 Særlig utleveringsplikt til Politiets sikkerhetstjeneste

(1) For å løse oppgaver etter § 2-2 (1) kan politiets sikkerhetstjeneste pålegge besitter å utlevere bestemte opplysninger såfremt han plikter å vitne i saken.

(2) Pålegget skal gis av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Det kan bare kreves opplysninger som må anses nødvendige for å løse tjenestens oppgaver etter (1) og bare dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

(3) Blir pålegget ikke etterkommet, kan sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste bringe pålegget inn for retten som skal gi tillatelse dersom vilkårene er oppfylt.

§ 8-18 åpner for å innhente opplysninger til Politiets sikkerhetstjeneste som tjenesten trenger for å løse oppgavene i § 2-2 (1). Bestemmelsen må sees på bakgrunn av at ingen i utgangspunktet har plikt til å gi opplysninger til politiet. Bestemmelsen korresponderer med utleveringsplikten etter straffeprosessloven § 210.

(1) angir inngangskriteriet med et formålskriterium. Opplysningen som søkes innhentet må være saklig i forhold til Politiets sikkerhetstjenestes oppgaver etter § 2-2 (1), se nærmere om kriteriet under § 8-2 (2). En viktig begrensning følger av at pålegget må referere seg til ”bestemte” opplysninger. Vilkåret forutsetter at politiet har individualisert opplysningen slik at personen ville hatt vitneplikt. Det kan for eksempel gjøres ved at det bes om en bestemt opplysning om en konkret person, se nærmere Andenæs I 2000 side 212 flg og Metodeutvalgets drøftelse i NOU 1997: 15 side 64-65.

(2) første punktum krever at pålegget gis av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Ifølge § 5-3 (2) har også assisterende sjef slik kompetanse. (2) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. Begjæringen kan bare fremsettes når opplysningen er nødvendig for å løse oppgavene ifølge § 2-2 (1). Det er samme krav som for intensiv spaning, se nærmere under § 8-6 (4). (2) annet punktum oppstiller også et proporsjonalitetskrav for utlevering av opplysningene.

(3) angir at hvis den som får begjæringen ikke vil etterkomme den, kan sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste bringe begjæringen inn for retten. Når vilkårene er oppfylt, vil den private person i utgangspunktet være forpliktet til å gi opplysningene. Men dersom personen nekter å utlevere opplysningene, vil det ikke medføre annet enn at retten må gi pålegget. Retten har full prøvelsesrett. Avgjørelsen skal treffes i kjennelses form. Det innebærer at den skal begrunnes og at den kan tvangsfullbyrdes.

§ 8-19 Hemmelig ransaking

(1) Politiet kan iverksette hemmelig ransaking hos person som det er god grunn til å tro forbereder en særlig alvorlig straffbare forbrytelse etter § 8-3 (1). (2) Beslutningen treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når undersøkelsen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.

(3) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 8-19 gir politiet hjemmel til å foreta hemmelig romransaking, som er nærmere definert i § 8-1 (11). Romransaking omfatter politiets undersøkelser i privat lukket rom. Bestemmelsen korresponderer med straffeprosessloven § 200 a som åpner for metoden under etterforsking.

(1) angir vilkåret for å kunne gjennomføre ransakingen ved et forberedelseskriterium.

Personen må kunne mistenkes å ha utført en handling med det forsett at den skal inngå i fullbyrdelsen av en hovedhandling, se nærmere under § 8-2 (1). Mistankekravet er at det er god grunn til å tro at hovedhandlingen forberedes. Det er samme krav som for teknisk avlytting i det offentlige rom, se nærmere under § 8-8 (1). Kriminalitetskravet er mistanke om forberedelse av en særlig alvorlig straffbar handling etter § 8-3 (1).

(2) første punktum angir at politiet må innhente tillatelse hos retten for å gjennomføre hemmelig ransaking i det lukkede rom. Ifølge § 5-4 har politiet hastekompetanse. (2) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. Tillatelse kan bare gis når ransakingen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Om hva som ligger i dette, se kommentaren til § 8-8 (3).

En tillatelse til romransaking vil kun gjelde én enkelt undersøkelse. Skal det foretas flere undersøkelser, kreves nye tillatelser. Det er ikke angitt noen lengste tid en tillatelse kan gis for. Løpende undersøkelse kan foretas som dataavlesning etter § 8-16.

(6) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet gjelder for bruk av romransaking. I utgangspunktet er romransaking en integritetskrenkende metode ved at politiet fysisk baner seg adgang til et privat lukket rom. Metoden vil derfor lett kunne rammes av proporsjonalitetskravet, med mindre behovet er sterkt.

§ 8-20 Undersøkelser i friluft

(1) Politiet kan foreta undersøkelser på privat lukket sted for å løse oppgaver etter §§ 2-1 (b) og 2-2 (1).

(2) Beslutningen skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste dersom det gjelder sak som angår § 2-2 (1). Tillatelse kan bare gis når det anses nødvendig for å løse oppgavene etter (1) og ikke lenger tid enn 6 måneder om gangen.

(3) Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 8-20 åpner for at politiet i forebyggende øyemed kan foreta undersøkelser på privat lukket sted. Den tilsvarende bestemmelse for etterforsking finnes i straffeprosessloven § 202. Hva som er privat lukket sted, er fremstilt under § 8-4 (2).

(1) angir inngangsvilkåret for å foreta undersøkelsen ved et formålskriterium. I det ligger at opplysningen som søkes innhentet, må være saklig i forhold til politiets formål etter §§ 2-1 (b) eller 2-2 (1). Kriteriet er nærmere forklart under § 8-2 (2).

(2) første punktum angir at den personelle kompetanse ligger hos politimesteren eller hos sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste dersom det gjelder sak som angår 2-2.

(2) annet punktum stilles opp et indikasjonskrav og tidsbegrensning. Undersøkelsen kan bare foretas når den må antas å være nødvendig for å løse oppgavene. Det er samme vilkår som for intensiv spaning, se nærmere under § 8-6 (4).

(3) slår fast at proporsjonalitetsprinsippet også gjelder for bruk av undersøkelser på privat lukket område i det fri.

§ 8-21 Skriftlighet og begrunnelse

(1) Politiets beslutning om metodebruk etter dette kapittel skal så vidt mulig være skriftlig. Må tillatelse gis muntlig, skal den nedfelles skriftlig snarest mulig. (2) Av den skriftlige beslutning skal fremgå at vilkårene for inngrepet er oppfylt. Begrensninger som gjelder med hensyn til fremgangsmåte, tid og sted skal også fremgå.

(3) Beslutningen skal dokumentføres.

§ 8-21 stiller opp saksbehandlingsregler for beslutning om bruk av politimetoder. (1) første punktum slår fast at politiets beslutning om metodebruk etter kapittel 8 så vidt mulig skal være skriftlig. Skriftlighet skaper klarhet overfor den som skal sette beslutningen ut i livet, og sikrer notoritet for ettertiden. Det siste vil være av særlig betydning for å kunne etablere en effektiv kontroll med politiets metodebruk. Forholdene kan imidlertid ligge slik an at det ikke er tid til å nedfelle beslutningen skriftlig. I så fall kan beslutningen ifølge (1) annet punktum, gis muntlig. Men også en muntlig beslutning må ha begrunnelse. For å sikre notoritet pålegger (2) annet punktum beslutningstakeren å skrive beslutningen ned snarest mulig.

(2) første punktum angir hva beslutningen skal inneholde. Det skal for det første fremgå at vilkårene for metodebruken er oppfylt. Det gjelder både de materielle inngrepsvilkår og reglene for personell kompetanse. Holdepunktene som etablerer den nødvendige mistanke må angis. Det skal også fremgå om indikasjonskravet er oppfylt, og hvorfor metodebruken er et forholdsmessig inngrep. Det kreves ikke utførlige begrunnelser, men at det er påpekt hvilke holdepunkter og hensyn som har vært motiverende.

Ifølge (2) annet punktum skal beslutningen inngå i sakens dokumenter. Dette innebærer at det må opprettes en egen sak dersom det besluttes å ta i bruk metoder.

§ 8-22 Dokumentasjon

(1) Når politiet har gjennomført teknisk sporing, infiltrasjon, provokasjon, kommunikasjonskontroll, forsendelseskontroll, dataavlesning, romkontroll eller romransaking, skal det i saken foreligge dokumentasjon om metodebruken. Det skal fremgå når metoden ble brukt, hvor den ble gjennomført og hva politiet og dets eventuelle medhjelpere foretok seg.

§ 8-22 stiller krav om at politi skal dokumentere metodebruk. kommer til rettergang, kan det være problematisk i forhold EMK art 6 å nekte tiltalte innsynsrett i opplysninger om metodebruk. Det vises til utredningen i Ot prp nr 24 (2002-2003) side 20. Det ligger utenfor utvalgets mandat å ta opp problemstillinger som oppstår under rettergang. Formålet med § 8-23 er å sikre at det finnes dokumentasjon for hva politiet og eventuelle medhjelpere har foretatt seg. Den som har utført metodebruk må skrive en rapport. Dette er særlig viktig når politiet benytter manipulative metoder. Formålet er å sikre notoritet om hvorledes opplysningene er innhentet. Siktedes rett til dokumentinnsyn, reguleres av de alminnelige innsynsreglene i straffeprosessloven.

Første punktum angir hvilken metodebruk som skal være dokumentert. I annet punktum angis hva som skal være dokumentert. Det skal fremgå når metoden ble brukt, hvor den ble gjennomført og hva politiet og eventuelle politiets medhjelpere foretok seg.

§ 8-23 Underretning om metodebruk

(1) Enhver skal på begjæring gis underretning om det mot vedkommende har vært brukt teknisk avlytting, romavlytting, teknisk sporing etter § 8-10 (3), kommunikasjonskontroll, forsendelseskontroll, dataavlesning eller romransaking. Dette gjelder likevel ikke i saker som behandles av Politiets sikkerhetstjeneste. (2) Opplysningsplikten inntrer først 1. år etter at metodebruken mot vedkommende er avsluttet. (3) Retten kan bestemme at underretning skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom dersom det vil være til skade for politiets arbeid med saken at underretning gis eller andre forhold taler for at underretning bør unnlates eller utsettes.

(4) Saken bringes inn for retten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Retten treffer avgjørelsen ved kjennelse uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg. Kjennelsen skal ikke meddeles parten.

§ 8-23 regulerer en persons krav på å få opplyst om politiet har anvendt politimetoder mot ham. Bestemmelsen må sees på bakgrunn av § 1-5 som slår fast at forvaltningslovens bestemmelser ikke får anvendelse, og åpner for at det i en viss utstrekning skal gis underretning om metodebruk. Om den som har vært utsatt for metodebruk skal underrettes, reiser vanskelige avveininger der hensynet til politiets effektivitet står mot personens interesse i å få vite hva han har vært utsatt for. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 216 j som regulerer underretning om kommunikasjonskontroll under etterforsking.

(1) første punktum angir hvilken metodebruk som kan utløse plikt for politiet til å gi underretning. Det er bare den som tiltaket har vært rettet mot, som har krav på opplysningen. Utenfor faller personer som er berørt uten å ha vært under mistanke. Personer som er berørt for eksempel fordi de eier den avlyttede telefon som den mistenkte har brukt, har ikke krav på underretning. Men det er ikke noe forbud mot å gi opplysning til andre berørte personer.

Underretningen skal gis på begjæring. Dette innebærer ikke noe forbudt mot at politiet gir underretning av eget tiltak. I enkelte tilfeller kan endog selve underretningen være den måte politiet forebygger på. Men plikten til å gi underretning oppstår først når det er fremsatt begjæring.

Utgangspunktet er at enhver som disse metodene har vært anvendt overfor, har krav på underretning. Men det gjelder flere unntak. (1) annet punktum unntar alle saker som behandles av Politiets sikkerhetstjeneste. For disse saker gjør særlige hensyn seg gjeldende. Tjenesten arbeider i et mye lenger tidsperspektiv, og for å kunne løse sine oppgaver må det registreres opplysninger som kan være av betydning i fremtiden.

(2) angir når plikten for å gi underretning for politiet for øvrig inntrer. Den inntrer tidligst 1. år etter at metodebruken mot vedkommende er avsluttet. Politiets undersøkelser vil ofte pågå et år etter at tiltaket er avsluttet. Uten en slik automatisk sperrefrist ville det være fare for at politiet ifølge annet punktum måtte begjære utsatt eller unnlatt underretning i de fleste saker.

(3) angir at politiet kan bringe saken inn for retten for å få utsatt eller unnlatt underretning. Retten kan gjøre unntak dersom underretningen vil være til skade for politiets fortsatte arbeid med den konkrete saken. Det mest praktiske tilfellet vil nok være at det pågår etterforsking mot den som begjærer underretning. I formuleringen ”vil være til skade” ligger at det er holdepunkter som indikerer at dette er mest sannsynlig. Beslutning om utsatt eller unnlatt underretning kan også treffes dersom andre forhold taler for dette. Formålet med denne bestemmelsen er å kunne utsette eller unnlate underretning til personer hvor det må antas å være særlig uheldig at det gis underretning om metodebruk. Unntaket kan tenkes anvendt hvor metoder har vært anvendt mot tidligere domfelte narkotikaforbrytere som med rimelig sikkerhet må antas fremdeles å være aktive i narkotikamiljøet. Men det er ikke relevant å vise til at etterforsking generelt, for eksempel i narkotikasaker, vil kunne skades.

(4) gir saksbehandlingsregler for rettens behandling av begjæring om unntak fra underretningsplikten. De tilsvarer bestemmelsen i § 8-24, men det skal ikke oppnevnes forsvarer i slike saker.

§ 8-24 Taushetsplikt og bruk av overskuddsinnformasjon

(1) Alle skal bevare taushet om at det overfor retten er begjært eller at retten har besluttet metodebruk etter bestemmelser i kapittel 8, og om opplysninger som fremkommer ved metodebruken. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for politiets arbeid med saken, og som de blir kjent med i forbindelse med metodebruken eller saken.

(2) Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysningene brukes

(a) for det forhold de er tillatt innhentet, herunder at de meddeles en mistenkt,

(b) for å forebygge andre straffbare handlinger som etter loven kan medføre frihetsstraff,

(c) som ledd i etterforskingen av et straffbart forhold, herunder i avhør av de mistenkte,

(d) under rettergang som bevis for et straffbart forhold som kan begrunne bruk av den metode som har fremskaffet opplysningen,

(e) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet, eller

(f) for å gi opplysninger til kontrollutvalget.

(3) Alle skal bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger om noens private forhold som de blir kjent med i forbindelse med metodebruk.

§ 8-24 gir bestemmelser om overskuddsinformasjon. Med overskuddsinformasjon forstås opplysninger som kommer frem under politiets bruk av de ulike metoder, og som ikke har relevans for det forhold som gav grunnlag for metodebruken. Bestemmelsen er identisk til straffeprosessloven § 216 i. Denne bestemmelsen er på enkelte punkter uklar, se Myhrer 2001side 160-165. Flertallet har likevel valgt å foreslå samme bestemmelse. Overskuddsinformasjon er et meget vanskelig spørsmål, som ligger i ytterkanten av mandatet.

(1) tilsvarer straffeprosessloven § 216 i første ledd, første og annet punktum, men er utvidet til å gjelde all metodebruk som krever rettens tillatelse. (1) første punktum fastsetter taushetsplikt om at det er begjært tillatelse til metodebruk, og om at retten har gitt tillatelse. Videre gjelder det taushetsplikt for opplysninger som er fremkommet ved metodebruken. (1) annet punktet foreskriver taushetsplikt om andre opplysninger som blir fremlagt i saken. Det vil særlig gjelde opplysninger som fremkommer i politiets begjæring, som for eksempel spanings- og kildeopplysninger. Taushetsplikten gjelder for ”alle”. Den gjelder således også for rettens personale og for personer som bistår politiet med gjennomføringen av metodebruk.

(2) angir unntak fra taushetsplikten etter (1). Ifølge (2) (a) er ikke taushetsplikten til hinder for at ellers taushetsbelagt opplysninger brukes for det forhold de er tillatt innhentet. Dette er ikke overskuddsinformasjon. Politiet kan meddedele opplysningene for å forbygge en bestemt straffbar handling (hovedhandlingen), se under § 8-2 (1). Opplysninger som har relevans for å forebygge denne handling kan meddeles til andre innen politiet eller påtalemyndigheten for så vidt opplysningen vil være av betydning for deres arbeid, se § 61 c første ledd nr 3. Videre kan opplysninger gis til mistenkte. Å gi seg til kjenne kan være en måte for politiet å forebygge en straffbar handling på. Politiet kan for eksempel ha fått informasjon om at en person forbereder ran av en pengetransport. En måte å avverge ranet på kan være å informere personen om hvilke opplysninger politiet sitter på. Det er derfor utrykkelig sagt at opplysninger kan gis mistenkte. (2) (a) hjemler ikke at det gis overskuddsinformasjon, eller relevante informasjon til uvedkommende.

(b) åpner for at politiet kan formidle overskuddsinformasjon uten hensyn til taushetsplikten hvis formålet er å forebygge andre straffbar handling. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 216 i første ledd bokstav d, men ”avverge” er erstattet med ”forebygge”. Politiloven bruker ”avverge” om nær forestående kriminalitet. Det er meningen at opplysningen også skal kunne brukes på et tidligere stadium når det må antas at en person har foretatt en forberedelseshandling, se nærmere under § 8-2 (1). Opplysningene som kan meddeles er overskuddsinformasjon i forhold til metodebruken. Opplysningen kan bare kommuniseres innen politiet eller påtalemyndigheten dersom opplysningen vil være av betydning for deres arbeid med å forebygge handlingen. I tillegg kan opplysningene gis til den som forbereder handlingen. (2) (b) stiller opp et kriminalitetskrav. Handlingen som skal forebygges må være en forbrytelse, og den må etter loven kunne medføre frihetsstraff. At det er strafferammekravet som er avgjørende, fremgår ikke av den tilsvarende bestemmelse i straffeprosessloven, men er forutsatt gjennom henvisningen til straffeprosessloven § 216 a annet ledd. For politiloven er slik henvisning unødvendig, se § 8-3 (3).

(c) åpner for å formidle opplysninger uten hensyn til taushetsplikten hvis det skjer som ledd i etterforskingen av et straffbart forhold. Det innebærer at opplysningen kan brukes som etterretningsinformasjon og danne grunnlag for etterforskingsskritt. Det kan typisk være at en person som ringer til en som det er iverksatt telefonkontroll overfor, kommer med opplysninger som tyder på at han har begått for eksempel et ran. I så fall kan opplysningen brukes som grunnlag for å iverksette metodebruk overfor ham. Opplysningene som kan formidles etter (c) vil kunne gjelde etterforsking av den handling som skulle forebygges, men også av andre straffbare forhold.

(d) tilsvarer bestemmelsen i straffeloven § 216 i som åpner for bruk av overskuddsinformasjon fra etterforsking under rettergang. Opplysningene kan brukes i sak både mot personen som var mistenkt i den sak som ga grunnlag for metodebruken, og i sak mot andre. Forutsetningen for bruk av overskuddsinformasjon i forbindelse med hovedforhandling er at det straffbare forhold som opplysningen skal være bevis for, kunne ha gitt grunnlag for bruk av den metode som opplysningen er innhentet ved hjelp av.

(e) åpner for bruk av overskuddsinformasjon innkommet ved metodebruk i det forebyggende arbeid for å hindre at uskyldige blir straffet. Det skal forstås på samme måte som den tilsvarende formuleringen i straffeprosessloven § 119 tredje ledd. For eksempel vil bestemmelsen også kunne gjelde der opplysningene kan få betydning for en vesentlig nedsubsumering slik som i Rt 1994 side 1337, se Ot prp nr 64 (1998-99) side 161.

(3) slår fast at alle har absolutt taushetsplikt overfor uvedkommende om opplysninger om noens personlige forhold når er blitt kjent med opplysningen i forbindelse med metodebruk. Uvedkommende vil være alle som ikke kan få opplysningen i medhold av (2). Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 216 j annet ledd.

§ 8-25 Rettens behandling av begjæring om metodebruk

(1) Begjæring om metodebruk og om ettergodkjennelse etter § 5-4 (2) skal fremsettes av person med kompetanse etter § 5-3 (2). Saken bringes inn for retten på det sted hvor det mest praktisk kan skje.

(2) Retten treffer avgjørelse uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg.

(3) Retten treffer avgjørelsen ved kjennelse. Straffeprosesslovens regler om kjennelser får anvendelse, men kjennelsen skal ikke meddeles andre enn den forsvarer som har vært oppnevnt i sakens anledning.

For de mest inngripende metoder er kompetansen til å gi tillatelse lagt til retten. Utkastets § 8-25 gir nærmere regler for saksbehandlingen når retten skal ta standpunkt til en begjæring om slik metodebruk.

(1) første punktum tilsvarer straffeprosessloven § 216 d annet ledd. Bestemmelsen angir at begjæring om metodebruk, og om ettergodkjennelse av tillatelse gitt i medhold av hastekompetanse etter 5-4, skal fremsettes av politimesteren, visepolitimester eller stedfortredende sjef. Gjelder saken § 2-2 (1) må sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste eller den assisterende sjef fremme begjæringen. Denne kompetanse kan ikke delegeres.

(1) annet punktum tilsvarer straffeprosessloven § 216 e første ledd. Bestemmelsen angir at sak etter (1) kan bringes inn for den rett der det mest praktisk kan skje. Retten kan ikke overprøve dette skjønnet.

(2) angir at når retten avgjør en begjæring om metodebruk, skal mistenkte eller berørte tredjemenn ikke varsles. Begrunnelsen er hensynet til metodebrukens effektivitet.

(3) angir at retten skal treffe sin avgjørelse ved kjennelse, og at straffeprosesslovens regler om kjennelser får anvendelse med unntak av reglene om underretning. Det innebærer blant annet at straffeprosessloven § 52 om kjennelsesgrunner og § 377 om kjæremål får anvendelse.

§ 8-26 Forsvarer

(1) Når retten behandler sak om teknisk avlytting, romkontroll, teknisk sporing etter § 8-9 (3), kommunikasjonskontroll, forsendelseskontroll, dataavlesning, pålegg om utlevering av trafikk- og posisjonsdata eller hemmelig romransaking, skal retten straks oppnevne offentlig forsvarer for mistenkte. Straffeprosessloven kapittel 9 om oppnevnelse får anvendelse så langt de passer.

(2) Forsvareren skal ivareta den mistenktes interesser i forbindelse med rettens behandling av begjæringen. Forsvareren skal gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for den, har krav på varsel til rettsmøter til behandling av begjæringen, og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse. Forsvareren kan påkjære rettens kjennelse.

(3) Forsvareren må ikke sette seg i forbindelse med den mistenkte. Forsvareren skal bevare taushet om begjæringen og beslutningen om tvangsmidlet og om opplysninger som kommer frem ved bruk av tvangsmidlet.

(4) Retten kan ved kjennelse beslutte at en forsvarer som er oppnevnt etter denne bestemmelsen, ikke kan opptre som forsvarer senere i en straffesak.

§ 8-26 angir når den som blir uttsatt for skjult metodebruk, skal ha forsvarer. (1) første punktum tilsvarer straffeprosessloven § 100 a første ledd. Bestemmelsen angir at det ved avgjørelsen av begjæringer om visse metoder, skal retten oppnevne forsvarer for den mistenkte. Plikten til å oppnevne forsvarer oppstår når begjæring om bruk av tvangsmidlet kommer inn til retten. Det skal oppnevnes forsvarer ”i sak om metodebruk”. Det gjelder både når retten skal behandle en begjæring, og i hastesaker når retten skal ettergodkjenne politiets beslutning. Derimot skal det ikke oppnevnes forsvarer i forbindelse med at politiet treffer beslutning om bruk av hastekompetansen.

(1) annet punktum gir bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 9 om oppnevnelse av forsvarer anvendelse så langt de passer. Det gjelder §§ 101 flg. Men bestemmelsene må tilpasses det forhold at den mistenkte ikke vet om saken. Prinsippet om det frie forsvarervalg vil således ikke kunne praktiseres. Retten skal som hovedregel oppnevne en fast forsvarer, jf straffeprosessloven § 103. Gjelder saken forbrytelser mot rikets sikkerhet, vil straffeprosessloven § 102 annet ledd komme til anvendelse. I medhold av denne bestemmelsen kan det også opprettes faste utvalg for oppnevnelse i saker om rikets sikkerhet. Spørsmålet om habilitet reguleres av straffeprosessloven § 106 og spørsmålet om godtgjørelse av straffeprosessloven § 107.

Dersom retten skal vurdere fortsatt bruk av tvangsmidlet, bør som hovedregel den samme forsvareren oppnevnes, blant annet for å hindre at opplysningene blir kjent for flere enn strengt nødvendig.

(2) første punktum angir at forsvareren skal ivareta den mistenktes interesser ved behandlingen av begjæringen. Siden forsvareren ikke kan sette seg i kontakt med den mistenkte, har han ikke den samme muligheten til å ivareta den mistenktes interesser som ellers. På den annen side har forsvareren en særlig viktig funksjon når ikke den mistenkte selv kan gjøre sine innsigelser gjeldende. Selv om forsvareren har få muligheter til å vite mer om de faktiske forhold enn det som kommer frem i saken, vil han ut fra mer generelle erfaringer kunne stille spørsmål ved påtalemyndighetens presentasjon av faktum. Særlig sentralt står vurderingen av om mistanken i tilstrekkelig grad er fundert i objektive kontrollerbare forhold.

Forsvareren skal så langt som mulig komme i den samme prosessuelle stilling som om den mistenkte var klar over tvangsmidlet, og skal da gjøres kjent med begjæringen og grunnlaget for denne. Det vil si hvilke faktiske omstendigheter som ligger til grunn for begjæringen, se (2) annet punktum. Han skal varsles til rettsmøter hvor begjæringen behandles og har rett til å uttale seg før retten treffer avgjørelse. Hvis politiet muntlig legger frem tilleggsopplysninger, forutsettes at forsvareren er tilstede sammen med polititjenestemannen. Selv om det ikke er nevnt uttrykkelig i utkastet, har forsvareren krav på å kunne legge frem dokumenter og annet skriftlig materiale.

(2) annet punktum gir forsvareren rett til å påkjære rettens kjennelse. For at denne retten ikke skal bli illusorisk, må begrunnelsen i kjennelsen være slik at det er mulig å etterprøve om vilkårene for tvangsmidlet er oppfylt. Dette er også viktig for at kontrollutvalgene skal kunne utføre en betryggende kontroll.

Påkjærer forsvareren kjennelsen, gjelder reglene om kjæremål i kapittel 26 så langt de passer. Blant annet vil kjæremålet bare ha oppsettende virkning hvis retten beslutter det, jf straffeprosessloven § 382 første ledd. Selv om det ikke er uttrykkelig nevnt, må forsvareren også kunne begjære overfor retten at bruken av tvangsmidlet skal opphøre fordi vilkårene for kontrollen ikke lenger er oppfylt. På samme måte må forsvareren kunne begjære at det nå gis underretning til den mistenkte om et hemmelig tvangsmiddel.

(3) første punktum forbyr forsvareren å sette seg i forbindelse med den mistenkte. (3) annet punktum pålegger forsvareren taushetsplikt både overfor den mistenkte og andre utenforstående om alt han får kjennskap til gjennom oppnevnelsen. Brudd på taushetsplikten rammes av straffeloven § 121.

(4) På grunn av taushetsplikten vil forsvareren kunne få problemer med å forholde seg til den mistenkte i en etterfølgende straffesak. Derfor kan det være uheldig om han oppnevnes som forsvarer. Retten kan beslutte at forsvareren ikke skal kunne oppnevnes som forsvarer i en eventuell senere straffesak. Men utkastet forbyr ikke at forsvareren oppnevnes hvis det er ubetenkelig.

§ 8-27 Ekstern kontroll

(1) Kontroll med metodebruk i saker som hører under Politiets sikkerhetstjeneste utføres i henhold til lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste. (2) Kontroll med politiets bruk av teknisk avlytting, romkontroll, teknisk sporing etter 8-10 (3), kommunikasjonskontroll, forsendelseskontroll, dataavlesning og romransaking skal utføres av kontrollutvalget etter straffeprosessloven § 216 h. Kontrollforskriften av 31. mars 1995 får anvendelse så langt den passer.

§ 8-26 bestemmer at det skal være ekstern kontroll med politiets bruk av de mest integritetskrenkende metoder. Ved bruk av de mest inngripende metoder legger EMD stor vekt på at det er etablert eksterne kontrollordninger. I norsk rett kommer den eksterne kontroll i tillegg til og i etterkant av at det foreligger rettslig kjennelse som tillater metodebruken. Det må derfor understrekes at kontrollutvalgene skal foreta en selvstendig kontroll av den konkrete metodebruk uavhengig av den rettslige tillatelse. I tillegg skal kontrollutvalget foreta overoppsyn med den totalt metodebruken.

11.9 Forslag til kapittel 9 Åpne metoder i forebyggende øyemed

11.9.1 Generelt om kapitlet

I kapittel 9 samles politimetoder i forbyggende øyemed som har det til felles at de gjennomføres åpent. Det gjelder for det første fjernsynsovervåkning som er regulert i personopplysningsloven § 36, visitasjon i medhold av politiloven § 7 a og besøksforbud etter straffeprosessloven i §§ 222 a og 222 b. I tillegg er politilovens bestemmelser om metodebruk overfor barn plassert i dette kapitlet. Politiet kan ifølge § 13 vise eller bringe barn under 15 år hjem etter kl 22 00, og ta hånd om barn opp til 18 år som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer en alvorlig risiko for barnas helse eller utvikling. Selv om tiltakene ikke er rettet umiddelbart mot å forbygge straffbare handlinger, er det i vid forstand tale om forebyggende arbeid. Ved lov av 21. mars 2003 ble det gitt hjemmel for å nedlegge oppholdsforbud overfor barn under 15 år. Bestemmelsen ble plassert i straffeprosessloven som ny § 222 c. Også dette er en bestemmelse med et forebyggende formål. Samtidig ble det i politiloven § 13 fjerde og femte ledd gitt regler som gir politiet hjemmel til å pålegge barn og foreldre å møte til samtale. Bestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 a som åpner for at politiet kan iverksette kroppskontroll av enhver fører som er stanset i trafikkontroll, er i ny utforming plassert i dette kapitlet.

11.9.2 Bemerkninger til bestemmelsene

§ 9-1 Fjernsynsovervåkning

(1) Med fjernsynsovervåkning forstås iakttakelse og bildeopptak mot allmennheten uten konkret mistanke om forberedelse av straffbar handling. (2) Politiet kan gjennomføre vedvarende eller regelmessig fjernsynsovervåkning av et bestemt offentlig sted.

(3) Det skal med skilt tydelig angis at det foregår teknisk overvåking, og hvor den foregår.

(4) Beslutningen om bruk av fjernsynsovervåkning skal fattes av politimesteren. Kamera kan bare settes opp på sted med særlig risiko for krenkelser av enkeltpersoners eller av allmennhetens sikkerhet, og bare når slik overvåking anses nødvendig for å ivareta sikkerheten på stedet.

§ 9-1 åpner for at politiet kan gjennomføre vedvarende eller regelmessig gjentatt fjernsynsovervåkning av offentlig sted når overvåkingen er varslet. Fjernsynsovervåkning er definert i § 8-1 (1) som ”generell iakttakelse og bildeopptak mot allmennheten uten konkret mistanke om forberedelse av straffbar handling”. Paragrafen regulerer uttømmende politiets adgang til fjernsynsovervåkning. Politiet kan således ikke ta i bruk fjernsynsovervåkning med hjemmel i personopplysningsloven.

(1) definerer fjernsynsovervåkning som en form for teknisk observasjon når det ikke foreligger konkret mistanke om at det er begått eller forberedt noen straffbar handling, se kapittel 7.2.3.1. Metoden avgrenses mot spaning ved at politiets interesse ikke er rettet konkret mistanke om straffbar handling, se kapittel 7.2.4.2. Utenfor anvendelsesområdet for § 9-1 faller derfor politiets generelle iakttakelser i det offentlige rom uten bruk av slik apparatur. Slik overvåking kan politiet gjennomføre i kraft av den alminnelige handlefrihet.

(2) slår fast at det er ”vedvarende eller regelmessig” fjernsynsovervåkning som krever tillatelse. Av dette følger det antitetisk at politiet ikke trenger lovhjemmel selv om det benyttes fjernbetjent eller automatisk virkende apparat, forutsatt at apparatet benyttes ”kortvarig” som for eksempel i forbindelse med en spesiell begivenhet som påkaller spesiell årvåkenhet hos politiet, se Ot prp nr 22 (1994-95) side 36.

(2) angir også hvor fjernsynsovervåkning som politimetode kan tas i bruk. Metoden kan bare anvendes på offentlig sted, se under § 8-4 (1). Det ligger dessuten en begrensning i ”bestemt sted”. Kameraet må begrenses til å dekke et klart avgrenset område som ikke må være for stort. Noe bestemt utstrekning kan ikke angis. Det må i utgangspunktet være bestemt av utstrekningen av det forhold som har begrunnet kameraene. I begrensningen til bestemt sted ligger også at kameraene ikke kan innrettes slik at de sporer et kjøretøys bevegelser mellom to steder, for eksempel ved at flere apparater settes i forbindelse med hverandre.

(3) angir varslingsplikten. Overvåkingen skal være varslet tydelig med skilt. Jo tydeligere varslet er, jo større er den forbyggende effekt. Varslet skal gi informasjon om at det foregår fjernsynsovervåkning. Å angi at det foregår automatisk ”trafikkovervåking”, er ikke tilstrekkelig. Videre må skiltingen være innrettet slik at personer som kommer inn på stedet hvor man risikerer å bli fotografert, med vanlig aktpågivenhet skal bli oppmerksom på risikoen for å bli overvåket. Det må benyttes både tekst og symbol som er lett forståelig. Skiltet skal angi hvor overvåkningen foregår. Hvis et større område skal overvåkes, følger det av kravet om tydelig varsling at alle adkomster til stedet må varsles. For trafikkameraene fører dette til at varslingen må komme tett innpå overvåkingsstedet. Forslaget innebærer ikke annet enn en presisering og understrekning av det som følger av gjeldende rett, se nærmere Ot prp nr 56 (1989-90) side 57.

(4) første punktum angir at den personelle kompetanse til å beslutte bruk av fjernsynsovervåkning ligger hos politimesteren. Hvem som i tillegg har kompetanse til å gi tillatelse, fremgår av § 5-3 (2). Kompetansen kan delegeres etter § 5-5.

(4) annet punktum stiller opp et indikasjonskrav. På stedet som skal overvåkes må det være ”særlig risiko” for at enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet skal bli krenket. Stedet må atskille seg fra steder flest ved at risikoen for krenkelser ligger klart over det vanlige for lignende steder. Det er ikke noe vilkår at det har forekommet krenkelser. Det er tilstrekkelig at de stedlige eller trafikale forhold er slik at det er en nærliggende risiko for krenkelse. Eksempler kan være steder i en by der et bestemt voldelig klientell samler seg. Det kan også legges vekt på erfaringer som for eksempel at det faktisk har skjedd flere ran på et sted. Men årsaken må skrive seg til stedet. Tilsvarende for trafikkameraene. De kan settes opp på steder der de stedlige forhold gjør det særlig påkrevd å få ned farten for å hindre ulykker som for eksempel foran skoler, elgoverganger og på andre steder med særlig stedlig risiko for trafikantene. Etter utkastet kan trafikkovervåkningskameraene ikke brukes for å få gjennomsnittshastigheten ned over en lengre strekning.

Når fjernsynsovervåkningen er begrenset slik til risikosteder, er det fordi bruk av overvåkingskameraer ikke må bli alminneliggjort eller innrettet slik at de i realiteten fungerer som etterforskingskameraer.

(4) annet punktum angir også at fjernsynsovervåkning må anses ”nødvendig” på det konkrete stedet. Med vilkåret ”nødvendig” menes at mindre inngripende politimetoder ikke er anvendelige. Det er samme indikasjonskrav som for intensiv spaning, se nærmere under § 8-6 (4). Andre alternative tiltak kan være tilstedeværelse av patruljerende konstabler til tider og på steder hvor det er utrygt å oppholde seg. I trafikken kan det være skilting, og i tettbygd strøk også fysiske innretninger som demper hastigheten.

§ 9-2 Visitasjon av person på offentlig sted

(1) Med visitasjon av person forstås stansing av en person og gjennomføring av undersøkelse i en persons klær, veske eller annet som han har med seg og utenpå klær etter gjenstander festet til de ytre deler av kroppen. Visitasjon av kjøretøy innebærer at politiet kan stanse og søke gjennom kjøretøyet.

(2) På bestemte steder eller i bestemte situasjoner på offentlig sted hvor vold erfaringsmessig utøves, kan politiet visitere person eller kjøretøy etter våpen og andre gjenstander som er egnet til og ofte brukes ved voldsutøvelse.

(3) Tillatelse til visitasjon etter denne bestemmelsen skal treffes av politimesteren. Beslutningen skal være skriftlig, og den skal presist angi når og hvor visitasjon kan gjennomføres. Tillatelsen skal gjelde for et nærmere angitt tidsrom. Med mindre særlig grunner gjør seg gjeldende skal tillatelsen ikke overstige 12 timer.

(4) Politiet kan likevel bare visitere den enkelte person eller kjøretøy når det er grunn til å anta at personen har, eller det i kjøretøyet finnes, gjenstander etter (2). Når det er nødvendig for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet, kan politiet visitere enhver person som er eller skal inn på et sted.

(5) Visitasjonen skal gjennomføres så skånsomt som forholdene tilsier.

§ 9-2 gir politiet hjemmel til å foreta visitasjon for å avdekke våpen og andre farlige gjenstander.

(1) definerer visitasjon ved at politiet stanser en person og gjennomføre undersøkelse av vedkommendes klær, veske eller annet som han har med seg, og utenpå klær etter gjenstander festet til de ytre deler av kroppen. Politiet kan også stanse et kjøretøy og gjennomsøke det, se nærmere kapittel 7.9.1. Bestemmelsen gir ikke politiet hjemmel til å ta hånd om gjenstander. I så fall må hjemmelen søkes i § 7-2 (1) (h) eller i straffeprosessloven § 203. Definisjonen tilsvarer i store trekk politiloven § 10 a som ble vedtatt ved lov av 16. juli 1998. Ved lov av 28. juni 2002 ble bestemmelsen endret og flyttet til § 7 a.

(2) angir at politiet kan gjennomføre visitasjon på et forberedelsesstadium. Det er et vilkår at ”vold erfaringsmessig utøves” på aktuelle sted eller i den aktuelle situasjon. Vilkåret er oppfylt når det foreligger en realistisk mulighet for at voldshandlinger vil kunne bli begått. Dette må være forankret i objektive omstendigheter. Herunder kan det bygges på at det faktisk har vært begått voldshandlinger på stedet, eller at det på stedet er forhold som erfaringsmessig fører til voldshandlinger. Visitasjon er også hjemlet i § 7-2 (g), men ifølge den bestemmelsen kreves at det foreligger frykt for umiddelbar forstyrrelse av den offentlige ro og orden, eller for enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet.

Det er to alternative vilkår som angir adgangen til å gi tillatelse. Enten må erfaringsgrunnlaget knytte seg til ”bestemte steder” eller ”i bestemte situasjoner”. I vilkåret ”bestemte” ligger at stedet eller situasjonen må være konkretisert.

I ”sted” ligger en begrensning om geografisk utstrekning. Tillatelsen kan ikke gis for store områder for eksempel en by eller bydel. Visitasjonen kan ikke strekkes videre enn at det innenfor stedsangivelsen erfaringsmessig begås eller er grunn til å anta vil bli begått straffbare handlinger som nevnt i (2). Selv om det erfaringsmessig forekommer voldsutøvelse i Oslo, kan det derfor ikke bestemmes visitasjon overalt i byen, men må begrenses til de steder der volden er et problem.

Vilkåret ”situasjoner” tar først og fremst sikte på situasjoner der det skal gjennomføres arrangementer av ulike slag. Det kan for eksempel være en fotballkamp når det foreligger holdepunkter for at voldelige supportergrupper kan ”støte sammen”. Det kan også være i forkant av møter, tilstellinger, demonstrasjoner eller lignende når det foreligger holdepunkter for at voldelige grupperinger vil kunne dukke opp. Også situasjoner hvor det ofte oppstår konfrontasjoner for eksempel drosjekøer eller utenfor restauranter, kan situasjonsvilkåret være oppfylt. Men også her gjelder kravet om individualisering. Det må angis slik at visitasjonen blir rettet mot de drosjekøer hvor det er problemer med voldsutøvelse. Tillatelsen kan således ikke gjelde alle drosjekøene i Oslo fordi det erfaringsmessig utøves vold i drosjekøene i de sentrale områder. Men når ”situasjonskriteriet” anvendes, kan det geografiske området være større.

Bestemmelsen hjemler bare visitasjon på offentlig sted, se under § 8-4 (1).

Objektet for visitasjonen er ”person og kjøretøy”. I visitasjonshjemmelen ligger ifølge § 8-1 (14) også at personen eller kjøretøyet kan stanses. Kjøretøy skal forstås på samme måte som i vegtrafikkloven § 2 annet ledd, og omfatter således enhver innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner.

Formålet med visitasjonen må være å søke etter våpen, kniver og andre farlige gjenstander som lett kan brukes til voldsutøvelse. Det gjelder også skytevåpen som ifølge våpenloven § 27 b annet ledd, jf § 33 er forbudt å bære på offentlig sted uten aktverdig grunn. Omfattet er også våpen som ifølge våpenforskriften del I punkt A nr 1 er forbudt å inneha. Det gjelder ”elektrosjokkvåpen, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker, batonger, karatepinner, kastestjerner, blåserør for utskyting av piler etc og spretterter”. Endelig kan politiet visitere etter andre gjenstander som er egnet og ofte brukes ved voldsutøvelse.

Når visitasjonsadgangen er begrenset til å søke etter våpen og andre farlige gjenstander, krever det at formålet konkret må være dette. Politiet kan derfor ikke gjennomføre visitasjon for å lete etter andre gjenstander, som tyvegods eller narkotika.

(3) første punktum angir at beslutningen om å gjennomføre visitasjon skal treffes av politimesteren. Når slik beslutning foreligger, er det tjenestemannen som i medhold av (4) treffer beslutning om en bestemt person skal visiteres. (3) annet punktum angir at beslutningen skal være skriftlig, og at den presist skal angi hvor visitasjon kan gjennomføres. Varigheten skal også angis. (3) fjerde punktum angir at en tillatelse i utgangspunktet ikke kan gjelde for lenger enn 12 timer. Det er likevel åpnet opp for lenger tillatelser i særlige unntakstilfeller. Unntaket kan tenkes benyttet i forbindelse med statsbesøk, internasjonale konferanser eller andre ekstraordinære situasjoner hvor faren for voldelige sammenstøt i et begrenset tidsrom er meget betydelig.

(4) angir vilkårene for å visitere den enkelte person eller det enkelte kjøretøy. Ifølge (4) første punktum kreves at det ut fra objektive holdepunkter er grunn til å anta at personen har eller at i kjøretøyet finnes gjenstander etter (2). Det må foreligge mistanke mot den person eller det kjøretøy som skal visiteres. Mistankekravet er ”grunn til å anta”. Polititjenestemannens antagelse må være forankret i objektive holdepunkter. En rent subjektiv antagelse er ikke tilstrekkelig. Konkrete opplysninger om våpeninnehav eller tilhørighet til bestemte grupper som erfaringsmessig bruker våpen, vil etter omstendighetene kunne være tilstrekkelig. Nærmere hvilken grad av sannsynlighet som kreves, kan ikke angis eksakt.

(4) annet punktum åpner for visitasjon uten konkret mistanke mot den enkelte ”i særlige tilfeller”. Da kan politiet visitere enhver person som er på et sted eller på vei inn til stedet dersom det er nødvendig for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet. Det kreves ikke konkrete holdepunkter for at våpen kan bli brukt, men det må være noe i situasjonen som gir en begrunnet frykt for at noe alvorlig kan skje. Bestemmelsen tilsvarer § 7-2 (1) g, men § 9-2 (4) hjemler visitasjon uten at det foreligger en umiddelbar frykt for slike krenkelser.

(5) angir at visitasjonen skal gjennomføres så skånsomt som forholdene tilsier. Det omfatter for det første de ytre omstendigheter omkring gjennomføringen av visitasjonen. Men det forutsetter også at selve visitasjonen ikke må være mer omfattende enn nødvendig. Kan formålet oppnås ved teknisk utstyr, skal det så langt det er praktisk mulig anvendes.

§ 9-3 Hjemvisning av barn

(1) Politiet kan vise eller bringe hjem barn som driver omkring på egen hånd på offentlig sted etter kl. 22.00, eller som bryter oppholdsforbud nedlagt etter § 9-5.

(2) Politiet kan også ta hånd om barn som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer en alvorlig risiko for barnas helse eller utvikling, og i så tilfelle umiddelbart sørge for at barna blir brakt til verge eller annen foresatt eller om nødvendig til barnevernsmyndighetene.

(3) Tiltak etter (1) kan anvendes overfor barn som antas å være under 15 år. Etter (2) kan politiet også gripe inn overfor barn over 15 år hvis det er grunn til å anta at inngripen vil være tjenlig.

§ 9-3 gir politiet hjemmel til å hjemvise barn. Bestemmelsen tilsvarer politiloven § 13 første, andre og tredje ledd etter lovendringen 21. mars 2003. Primæransvaret for barns helse og utvikling påhviler foreldrene (vergene), eventuelt barnevernsmyndighetene. Politiets beføyelser når det gjelder barn er derfor av subsidiær karakter. Politiets engasjement vil begrense seg til å få i stand en midlertidig foranstaltning i påvente av at den eller de ansvarlige kan overta. Kompetansen er lagt til politiet. Bestemmelsen krever ikke politimesterens tillatelse, slik at alle med politimyndighet kan iverksette tiltak.

§ 9-4 Forebyggende samtale

(1) Dersom det er grunn til å anta at en person under 15 år har begått en ellers straffbar handling, eller at en person under 18 år har begått en straffbar handling, kan politimesteren pålegge den mindreårige og foreldrene å møte for politiet til forebyggende samtale.

(2) Innkallingen skal være skriftlig og angi formålet med samtalen, møtested og møtetid. Så vidt mulig skal det gis minst 3 dagers varsel. Før samtalen begynner skal den mindreårige og foreldrene gjøres kjent med at de ikke har plikt til å forklare seg.

(3) Har de innkalte fått innkallingen, og de likevel har uteblitt uten at det er opplyst at de har gyldig forfall, kan politimesteren beslutte at den mindreårige og foreldrene skal avhentes. Adgangen til slik avhenting skal fremgå av innkallingen.

§ 9-4 gir politiet hjemmel for å pålegges barn og foreldre å møte til samtale med politiet. Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen politiloven § 13 fjerde og femte ledd etter lovendringen 21. mars 2003. Men formuleringene som angir inngrepsvilkårene er endret i samsvar med den terminologi som flertallet ellers foreslår. Om mistankekravet, se under § 9-2 (3). Dessuten er kompetansen lagt til politimesteren, med adgang til delegasjon etter § 5-5.

§ 9-5 Oppholdsforbud for personer under 15 år

(1) Politiet kan forby en person under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted dersom det er god grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at barnet kan begå en straffbar handling.

(2) Beslutningen skal treffes av politimesteren. Før beslutningen tas, skal barnet gis mulighet til å uttale seg, og vergen skal spørres om vedkommende samtykker i oppholdsforbudet. Vergens samtykke skal gis skriftlig. (3) Oppholdsforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst 6 måneder om gangen. Oppholdsforbudet kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt. (4) Forbudet kan ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 9-5 gir politiet hjemmel til å nedlegge oppholdsforbud overfor personer under 15 år. Oppholdsforbudet er ikke en strafferettslig reaksjon på barnets handlinger, men et forebyggende og beskyttende tiltak. Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen straffeprosessloven § 222 c som ble tilføyd ved lov 21. mars 2003. Men flertallet har endret formuleringene som angir inngrepsvilkårene i samsvar med den terminologi som flertallet ellers foreslår, og den personelle kompetanse er lagt til politimesteren. Saksbehandlingsreglene om beslutningen og om plikten til å forelegge et forbud for retten er flyttet til § 9-8.

(1) angir mistankekravet ved at det må være god grunn til å tro at barnets opphold på et bestemt sted vil øke graden av sannsynlighet for at barnet kan begå en straffbar handling. Det sentrale er at politiets tro må springe ut av objektive holdepunkter. En generell mistanke er ikke tilstrekkelig. Det som særlig kan indikere risikoøking, vil være at det på stedet enten ofte ansamles personer med kriminelle tilbøyeligheter eller at det på stedet ofte begås straffbare handlinger. Selv om politiet vet at det av og til vanker personer med kriminelle tilbøyeligheter på den lokale ungdomsklubben, er i utgangspunktet ikke nok til at en forbyr en hvilken som helst 14-åring å oppholde seg der. Har politiet derimot konkret mistanke om at personer i narkotikamiljøet møter en bestemt 13-åring på ungdomsklubben, kan ungdommen få oppholdsforbud på klubben for å hindre at vedkommende rekrutteres inn i narkotikamiljøet og blir brukt til å selge narkotika. Det er alltid nødvendig at politiet har en konkret mistanke om at en eller flere bestemte kriminelle handlinger begås på stedet. Er et bestemt oppholdssted svært belastet, slik at det vil være få «legitime» grunner til å oppholde seg der, kan det være tilstrekkelig til å nedlegge oppholdsforbud overfor personer under 15 år som tilbringer tid der.

Når graden av sannsynlighet er angitt ved ”god grunn til å tro”, kreves opp mot sannsynlighetsovervekt, se nærmere under § 8-8 (1).

Gjeldende bestemmelse legger den personelle kompetanse til påtalemyndigheten. (2) annet punktum legger kompetansen til politimesteren. I tillegg har ifølge § 5-3 (1) også visepolitimesteren og stedfortredende sjef slik kompetanse. Besøksforbud er reelt sett et forebyggende tiltak. Om dette likevel er etterforsking ifølge Riksadvokatens rundskriv, slik at det overordnede ansvar ligger hos statsadvokaten og Riksadvokaten, tar ikke utvalget standpunkt til, se nærmere kapittel 10.1. Kompetansen kan delegeres i medhold av § 5-5.

Som følge av at hjemmelen flyttes til politiloven, får ikke straffeprosessloven § 170 a anvendelse. Forholdsmessighetsbegrensningen er derfor tatt inn i (7). Forbud kan likevel ikke nedlegges dersom det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Det skal foretas en interesseavveining, slik at hensynet til den forbudet rettes mot, veies mot hensynet til den det skal beskytte. Omfanget av besøksforbudet beror på hva som er nødvendig. Det må ikke være mer omfattende enn at det gir tilstrekkelig beskyttelse. Oppholdsforbudet må praktiseres på en slik måte at det ikke virker diskriminerende på bestemte grupper i samfunnet.

§ 9-6 Besøks- og oppholdsforbud overfor mulig voldelig person

(1) Politiet kan nedlegge besøksforbud overfor person som det er god grunn til å tro ellers vil

1. begå en straffbar handling overfor en bestemt annen person,

2. forfølge personen, eller

3. på annet vis krenke personens fred.

(2) Forbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys

(a) å oppholde seg på et bestemt sted, eller

(b) å forfølge, besøke eller på annet vis eller kontakte en annen person.

(3) Skal personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, må det være mest sannsynlig at personen vil foreta handling etter i (1) (b).

(4) Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.

(5) Forbud kan bare nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det eller allmenne hensyn krever det. Beslutningen skal tas av politimesteren.

(6) Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst 1 år om gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst 3 måneder om gangen. Forbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.

(7) Forbudet kan ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 9-6 gir politiet hjemmel til å gi en potensiell voldelig eller plagsom person besøks- eller oppholdsforbud. Bestemmelsen tilsvarer bestemmelsen i straffeprosessloven § 222 a. Men flertallet har endret formuleringene som angir inngrepsvilkårene i samsvar med den terminologi som flertallet ellers foreslår. Saksbehandlingsreglene om beslutningen og domstolskontroll er flyttet til § 9-8.

Bestemmelsene i kapittel 8 om skjult metodebruk stiller krav til mistanke om en konkret forberedelseshandling før tiltak kan settes inn. Noe tilsvarende inngangskriterium stilles ikke opp for å kunne gi besøks- eller oppholdsforbud. Inngrepskriteriet går direkte på graden av sannsynlighet for at personen vil krenke en annen person på en bestemt måte. For så vidt gjelder det samme som ved prevensjonsarrest etter straffeprosessloven § 171 nr 3. Men for å kunne nedlegge besøks- eller oppholdsforbud kreves ikke at personen allerede har begått en straffbar handling. Men det er et vilkår at det er en bestemt person som står i fare for å bli krenket. Utkastet har markert det ved å tilføye ”bestemt” annen person.

(1) angir mistankekravet for besøksforbud ved at det må være god grunn til å tro at personen vil krenke personen som skal beskyttes. Det sentrale er at det må foreligge objektive holdepunkter som sannsynliggjøre at personen vil forgå seg dersom det ikke blir nedlagt forbud, eller som det er uttrykt i Ot prp nr 109 (2001-2002) side 44 at ”noe i det konkrete saksforhold må gi grunn til å tro” at personen vil begå handlingen. Sannsynligheten for krenkelse må vurderes ut fra tidligere handlinger, trusler eller annet som tyder på at det er fare for krenkelse. En teoretisk mulighet er således ikke tilstrekkelig. Noen eksakt sannsynlighetsprosent kan ikke utledes av formuleringen ”god grunn til å tro”, og den må i en viss grad variere med alvorligheten i den trussel som foreligger. Men i formuleringen ligger et krav om sannsynlighetsgrad opp mot sannsynlighetsovervekt, se kommentaren § 8-8 (1).

(3) skjerper inngrepskriteriet dersom det er aktuelt å forby personen å oppholde seg i sitt eget hjem. Ved lovendringen 30. august 2002 ble mistankekravet formulert slik at det måtte foreligge ”nærliggende fare” for krenkelse. Ifølge Ot prp nr 109 (2001-2002) side 44 ligger det i formuleringen et krav til sannsynlighetsovervekt. Etter flertallets syn kan ikke det utledes av den valgte formulering. Den formulering som fastsetter graden av sannsynlighet til mer enn 50 %, er mest sannsynlig. I utkastet er derfor denne brukt.

Gjeldende bestemmelse legger kompetansen til påtalemyndigheten. (5) annet punktum legger kompetansen til politimesteren, se nærmere under § 9-5 (2).

Som følge av at hjemmelen flyttes til politiloven, får ikke straffeprosessloven § 170 a anvendelse. Forholdsmessighetsbegrensningen er derfor tatt inn i (7). Aktuelle momenter i avveiningen er hvor alvorlig krenkelse det er risiko for, hva det går ut på og alderen til den som skal beskyttes. Omfanget av besøksforbudet må bestemmes ut fra hva som fremstår som hensiktsmessig og nødvendig, og ikke være mer omfattende enn at det gir tilstrekkelig beskyttelse, se Rt 1998 side 1638.

§ 9-7 Oppholdsforbud for personer med tilknytning til voldelige grupper

(1) Når det er god grunn til å tro at det vil komme til voldsutøvelse som ledd i oppgjør mellom grupper av personer der det på begge sider brukes voldelige midler, kan en eller flere personer som tilhører eller har tilknytning til en av gruppene, forbys å oppholde seg på en eller flere eiendommer som er tilholdssted for en av gruppene.

(2) Når særlige grunner taler for det, kan forbudet som nevnt i første punktum også gjelde for en annen bestemt eiendom, og det kan rettes mot enhver som tilhører eller har tilknytning til grupper som nevnt i (1).

(3) Beslutningen skal treffes av politimesteren. Forbud kan bare nedlegges når det som følge av vedkommendes opphold kan antas at voldsutøvelsen kan føre til skade på personer som bor eller oppholder seg i nærheten av tilholdsstedet.

(4) Forbudet skal gis for bestemt tidsrom som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 1 år om gangen.

(5) Forbudet kan ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

§ 9-7 hjemler forbud mot medlemmer i voldelige grupper å oppholde seg på eiendommer som er tilholdssteder for slike grupperinger. Innholdsmessig tilsvarer utkastet til straffeprosessloven § 222 b. Men flertallet har endret formuleringene som angir inngrepsvilkårene i samsvar med den terminologi som flertallet ellers foreslår. Saksbehandlingsreglene om beslutningen og domstolskontroll er flyttet til § 9-8.

(1) første punktum angir mistankekravet. Det må være god grunn til å tro at det vil komme til voldsutøvelse. Det sentrale er at det må foreligge objektive holdepunkter som sannsynliggjør at gruppen det gjelder vil komme til å utøve vold. At gruppen har utøvd vold, er i seg selv ikke tilstrekkelig. Men sannsynligheten må vurderes ut fra tidligere handlinger, trusler eller andre særlige forhold som tyder på at det er fare for overgrep. Noen eksakt sannsynlighetsprosent kan ikke utledes av formuleringen, og den må i en viss grad variere med alvorligheten i den trussel som foreligger. Men ”grunn til å tro” indikerer en sannsynlighetsgrad opp mot sannsynlighetsovervekt, se nærmere kapittel 8-8 (1).

Gjeldende bestemmelse legger kompetansen til påtalemyndigheten. (3) første punktum legger kompetansen til politimesteren, se under § 9-5 (2).

(3) annet punktum inneholder det indikasjonskrav som i straffeprosessloven § 222 b står i første ledd. En generell fare for voldsutøvelse er ikke nok til å nedlegge oppholdsforbud. Det kreves at voldsutøvelsen «kan føre til skade på personer som bor eller oppholder seg i nærheten av tilholdsstedet» til en av gruppene. Med ”skade” menes det samme som skade etter straffeloven kapittel 22. Voldsutøvelsen kan i prinsippet være av enhver art. Men det er først og fremst ved bruk av skytevåpen og sprengstoff at det kan være grunn til å frykte at utenforstående blir skadet. Forbudet skal altså beskytte utenforstående personer; ikke medlemmene i gruppene. Men i en akutt situasjon kan politiet nedlegge oppholdsforbud etter politiloven § 7-2 (1) (a) også for å beskytte medlemmer av gruppene. Et mer langvarig forbud kan derimot bare nedlegges for å beskytte tredjepersoner.

Som følge av at hjemmelen flyttes til politiloven, får ikke straffeprosessloven § 170 a anvendelse. Forholdsmessighetsbegrensningen er derfor tatt inn i (5), se under § 9-6 (7).

§ 9-8 Saksbehandlingsregler for utferdigelse av besøks- og oppholdsforbud

(1) Politiets beslutning etter §§ 9-5, 9-6 eller 9-7 om å ilegge besøks- eller oppholdsforbud skal være skriftlig og angi den person forbudet er rettet mot, den person det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder for beslutning om ikke å ilegge forbud. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes. (2) Den forbudet er rettet mot, mindreåriges verge og den forbudet skal beskytte skal underrettes om politiets beslutning ved en kopi av beslutningen. Den et forbud er rettet mot skal også gjøres kjent med følgene etter § 9-3 (1) og straffeloven § 342 av å bryte forbudet. For forbud etter § 9-7 (2) mot enhver med tilknytning til gruppen, kan underretning skje ved oppslag. (3) Dersom politiet avslår begjæring om forbud, skal den forbudet var ment å beskytte ha underretning med opplysning om adgangen til å bringe avslaget inn for retten.

Flertallet har i § 9-8 samlet saksbehandlingsreglene for politiet når det skal utferdiges besøks- eller oppholdsforbud i medhold av §§ 9-5, 9-6 eller 9-7.

(1) første punktum angir at politiets beslutning om besøks- eller oppholdsforbud skal være skriftlig, og angi den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte. Det siste vil særlig være aktuelt med forbud etter § 9-5. Videre skal grunnlaget politiet bygger på fremgå av beslutningen.

(2) annet punktum angir at også en beslutning om ikke å ilegge forbud skal være skriftlig, og at den skal inneholde opplysning om adgangen til å bringe avslaget inn for retten etter § 9-9.

(3) første punktum har regler om underretning av nedlagt forbud. De som skal ha underretning, er de forbudet er rettet mot. Er det en mindreårig med verge, skal også vergen varsles. Varsel gjennomføres ved kopi av beslutningen. For forbud etter § 9-7 (2) mot enhver med tilknytning til gruppen, kan underretning skje ved oppslag, se (3) tredje punktum.

(3) annet punktum angir at den forbudet er rettet mot skal ha beskjed om følgene av å bryte forbudet. For person over 15 år kan det være straffbart etter straffeloven § 342. For personer under 18 år kan hjemvisning etter § 9-3 være aktuelt.

(4) har regler om underretning når politiet avslår en begjæring om forbud. I så fall skal den som har begjært forbudet ha underretning med opplysning om adgangen til å bringe avslaget inn for retten. Dette vil være aktuelt med beslutning etter § 9-6.

§ 9-9 Behandling av besøks- og oppholdsforbud for retten

(1) Politiet skal snarest råd, og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøks- eller oppholdsforbud er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Saken bringes inn for retten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte.

(2) Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg.

(3) Når en sak om besøksforbud i eget hjem etter § 9-6 (3) bringes inn for retten, har den som forbudet er rettet mot rett til forsvarer. Reglene i straffeprosessloven § 100 og §§ 101, 107 gjelder tilsvarende.

(4) Når en sak om besøksforbud i eget hjem etter § 9-5 (3) bringes inn for retten, har den som forbudet skal beskytte rett til advokat. Reglene i straffeprosessloven kapittel 9a gjelder tilsvarende så langt de passer.

(5) Retten treffer sin avgjørelse i rettsmøte i kjennelses form. Straffeprosesslovens bestemmelser om kjennelser og rettsmøter får anvendelse så langt de passer.

§ 9-9 har regler om rettslig behandling av sak om besøks- eller oppholdsforbud. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 222 a siste ledd, men med redaksjonelle endringer som følge av at bestemmelsen er flyttet til politiloven.

(1) første punktum angir politiets plikt til å bringe beslutning om besøks- eller oppholdsforbud etter §§ 9-5, 9-6 og 9-7. Dersom politiet avslår en begjæring, gjelder ingen obligatorisk domstolsprøving. Men den som forbudet var ment å beskytte, kan bringe saken inn for retten. (1) annet punktum angir at saken kan bringes inn for retten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Dette tilsvarer straffeprosessloven § 216 e første ledd.

(3) har regler om forsvarer på det offentliges bekostning dersom saken gjelder oppholdsforbud i eget hjem etter § 9-5 (3). Oppnevnelsen skjer etter reglene i straffeprosessloven § 100, og slik at §§ 101 til 107 får tilsvarende anvendelse.

(4) har regler om bistandsadvokat i sak etter § 9-5 (3). Bestemmelsen ble innført i straffeprosessloven § 100 b ved lov av 10. januar 2003, se Ot prp nr 109 (2001-2002) side 44. Bestemmelsen foreslås flyttet til politiloven. Reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a om fornærmedes rett til advokat får tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Bistandsadvokatens oppgaver reguleres av straffeprosessloven § 107 c. Men ettersom advokat først skal oppnevnes idet saken bringes inn for retten, vil vedkommendes rolle på etterforskingsstadiet være mindre enn ellers. Bistandsadvokaten skal varsles om, og har rett til å være til stede ved, avhør av den forbudet skal beskytte etter at saken er brakt inn for retten. Videre har bistandsadvokaten rett til å være til stede under rettens behandling av saken.

Bistandsadvokaten skal også til en viss grad yte hjelp og støtte som ikke er av juridisk natur, jf straffeprosessloven § 107 c første ledd annet punktum. Det kan dreie seg om samtaler med klienten og dennes nærmeste, informasjon om prosessen og rettsapparatet, og bistand av mer praktisk art.

(5) har bestemmelser om rettens avgjørelse. Fordi reglene står i politiloven, må det angis at straffeprosesslovens bestemmelser kommer til anvendelse. Avgjørelsen skal treffes i rettsmøte som partene skal innkalles til og gis anledning til å uttale seg. Avgjørelsen treffes i kjennelses form. Den skal således begrunnes, og den er gjenstand for kjæremål.

11.10 Forslag til kapittel 10 Fiktiv identitet

Kapittel 10 inneholder bestemmelser om fiktiv identitet. Bestemmelsene ble tilføyd

politiloven som kapittel 11 ved lov av 20. desember 2002. Flertallet har ikke foreslått endringer i bestemmelsene, men forskriftshjemmelen er flyttet til § 10-9 og bestemmelsene om taushetsplikt til § 1-5 (2).

§ 10-1 Tillatelsen

(1) En person som er registrert i folkeregisteret, og som står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet, kan gis tillatelse til å benytte andre personopplysninger om seg selv enn de virkelige (fingerte personopplysninger).

(2) Tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger kan bare gis dersom andre tiltak ikke kan gi tilstrekkelig vern.

(3) Tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger kan også gis til andre personer som bor i samme husstand som en person som gis tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger.

(4) I tillatelsen kan det settes vilkår dersom dette er nødvendig for å begrense ulemper som bruken av fiktive personopplysninger kan medføre for andre.

§ 10-2 Saksbehandling og kompetanse

(1) Politidirektoratet avgjør om en person skal gis tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger.

(2) Politidirektoratet skal bistå søkeren med å innhente og tilrettelegge informasjon m.v. som kan ha betydning for vurderingen av søknaden.

(3) Politidirektoratets avgjørelse kan påklages til Justisdepartementet.

§ 10-3 Søkerens informasjonsplikt

(1) Søkeren skal gi opplysninger om alle rettsforhold som vil bli berørt av tillatelsen. Søkeren skal ved behov også på annen måte bistå Politidirektoratet under forberedelse av saken og så lenge tillatelsen gjelder.

§ 10-4 Adgang til å innhente opplysninger

(1) Politidirektoratet kan, i saker som behandles etter dette kapitlet, uten hinder av taushetsplikt, kreve utlevert fra andre offentlige myndigheter de opplysninger som anses nødvendige.

§ 10-5 Fastsettelse og registrering av fingerte personopplysninger

(1) Når det er gitt tillatelse til bruk av fingerte personopplysninger, skal Politidirektoratet umiddelbart fastsette hvilke fingerte personopplysninger som skal benyttes. De fingerte personopplysningene utarbeides i samråd med søkeren.

(2) Politidirektoratet skal straks underrette folkeregistermyndighetene, og påse at de fingerte personopplysningene blir registrert og at de reelle personopplysningene blir avregistrert.

§ 10-6 Virkningene av tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger

(1) Den som har fått tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger, kan benytte disse overfor offentlige og private rettssubjekter. Tillatelsen har ingen andre rettsvirkninger.

§ 10-7 Bistand

(1) Politidirektoratet skal bistå den som har fått tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger ved kontakt med offentlige myndigheter eller private rettssubjekter.

(2) Direktoratet skal også bistå offentlige myndigheter eller private rettssubjekter, som har et rettmessig behov for å komme i kontakt med den som har fått tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger, med å formidle slik kontakt.

(3) Direktoratet skal videre gi veiledning og for øvrig bistå i den grad det anses rimelig.

§ 10-8 Varighet og opphør

(1) Tillatelsen til å benytte fingerte personopplysninger kan gis for et bestemt tidsrom eller uten tidsbegrensning.

(2) Hvis det fortsatt foreligger et behov for å benytte fingerte personopplysninger når tillatelsen utløper, kan Politidirektoratet beslutte at tillatelsen skal forlenges.

(3) Dersom den som har fått tillatelse til å benytte fingerte personopplysninger skriftlig ber om at tillatelsen skal opphøre, skal Politidirektoratet treffe vedtak om dette.

(4) Politidirektoratet kan, dersom vilkårene i § 1 åpenbart ikke lenger er oppfylt, tilbakekalle tillatelsen. Det samme gjelder dersom det foreligger vesentlige brudd på vilkårene i tillatelsen eller annet vesentlig misbruk av tillatelsen.

(5) Når retten til å benytte fingerte personopplysninger opphører, skal Politidirektoratet underrette folkeregistermyndighetene som avregistrerer de fingerte personopplysningene og reaktiviserer og ajourfører de reelle personopplysningene.

§ 10-9 Forskriftshjemmel

(1) Kongen kan gi nærmere bestemmelser om utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapitlet.

11.11 Forslag til kapittel 11 Erstatning i anledning politiets metodebruk

11.11.1 Generelt om kapitlet

Ved lov av 10. januar 2003 ble det gitt nye regler om erstatningsplikt for det offentlige i anledning straffeforfølgning, se Ot prp nr 77 (2001-2002). I kapittel 10 har flertallet foreslått tilsvarende regler for metodebruk i forebyggende øyemed.

11.11.2 Kommentarer til de enkelte bestemmelsene

§ 11-1 Erstatningsplikt

(1) Den som har lidt skade eller er påført ulempe som følge av metodebruk etter denne lov, har krav på erstatning for økonomisk og ikke økonomisk tap dersom det er rimelig fordi inngrepet var uhjemlet eller av andre grunner. Blir personen siktet, gjelder reglene i straffeprosesslovens kapittel 31.

(2) Erstatningen skal settes ned eller falle bort dersom personen har gitt foranledning til metodebruken, eller etter evne latt være å begrense skaden eller ulempen.

(3) Kongen kan gi forskrift med retningslinjer om når slik oppreisning skal anses rimelig, og om hva som normalt vil være et passende beløp.

Bestemmelsen innfører et særlig grunnlag for å kreve erstatning som følge av metodebruk etter denne lov.

(1) første punktum angir hvem som kan ha krav på erstatning etter denne bestemmelse. Eneste vilkår er at han er påført skade eller ulempe som skyldes metodebruk etter denne lov. Erstatning er ikke begrenset til noen av lovens metoder, men arten av inngrep vil komme tungt inn i rimelighetsvurderingen. Er skaden påført i anledning etterforsking, må kravet fremmes etter straffeprosesslovens regler. En administrativ kontroll som ikke er ledd i politiets virksomhet, faller utenfor både utkastet og straffeprosesslovens bestemmelser selv om politiet bistår under kontrollen, se Ot prp nr 77 (2001-2002) side 60.

De som kan kreve erstatning etter § 11-1, er personer som metodebruken er rettet mot. Videre vil uskyldige tredeparter kunne få erstatning. Det gjelder for eksempel en person hvis telefon er blitt avlyttet når det er en annen person som er mistenkt. Også de som må bistå politiet, for eksempel under en telefonkontroll eller for at politiet skal få ut trafikkdata eller posisjonsdata, kan kreve erstatning etter bestemmelsene.

Erstatning etter § 11-1 kan tilkjennes både for «skade og ulempe». I praksis etter straffeprosessloven ytes det først og fremst erstatning for økonomisk skade, for eksempel for utgifter til nødvendig advokatbistand. Ordet ”ulempe” indikerer imidlertid at det etter omstendighetene også kan tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade, se Rt 1998 side 596.

Staten vil være objektivt ansvarlig dersom inngrepet er urimelig. Inngrepet må ha vært av en viss betydning for personen. Det vil særlig være tilfelle ved innbringelse og ved de mest inngripende metoder etter kapittel 8 som kommunikasjonskontroll og lignende. Urimelig kan det også være dersom politiet har gjennomført metodebruk uten tilstrekkelig hjemmel. Den som tar avgjørelsen må ha et visst spillerom for skjønn, men hvis det ikke foreligger noen akseptabel unnskyldning for overskridelsen, vil det være rimelig å yte erstatning. Dersom politiet har fått rettens tillatelse, vil det bare i unntakstilfeller kunne bli aktuelt med erstatningsplikt. Men det kan tenkes for eksempel i tilfeller der det viser seg at rettens forutsetninger for metodebruken ikke viser seg å være tilstede, eller faller bort før tillatelsen utløper.

(1) annet punktum har en særregel for det tilfelle at forberedelsessaken går over til etterforsking. I så fall skal reglene om erstatning i straffeprosessloven gjelde også for skade eller ulempe påført forut for siktelsestidspunktet.

(2) gir regler om nedsetting eller bortfall av erstatningen dersom personen ved sitt eget forhold uten rimelig grunn har foranlediget metodebruken, eller latt være etter evne å begrense skaden eller ulempen. Bestemmelsen er i samsvar med straffeprosessloven § 446 bokstav b og c. I slike tilfeller skal erstatningen reduseres. Med hvor mye og om den skal helt falle bort, vil bero på avgjørelsesmyndighetens skjønn.

Det er ikke noe vilkår for nedsetting av erstatningen at personen har utvist skyld (uaktsomhet eller forsett) med hensyn til forholdet. Om erstatningen skal kunne settes ned eller ikke, skal i stor grad bero på en vurdering av om det er staten eller den enkelte som i det konkrete tilfellet er nærmest til å bære den økonomiske risikoen for politiets virksomhet. Vurderingstemaet etter bestemmelsen blir om personen hadde rimelig grunn til å handle som han gjorde. Handlinger av uskyldig eller dagligdags karakter vil etter dette ikke gi grunnlag for erstatningsnedsetting. Nedsetting vil heller ikke kunne skje dersom siktedes forhold skyldes unnskyldelige misforståelser, forvirring, frykt eller lignende, eller hvis medvirkningshandlingen er fremkalt av politiet på en kritikkverdig måte. Enhver adferd som er egnet til å skape mistanke vil som utgangspunkt gi grunnlag for nedsetting av erstatningen.

Erstatningen skal også settes ned eller falle bort i den grad siktede uten rimelig grunn har latt være etter evne å begrense skadevirkningen av forfølgningen eller dommen. Dette er i tråd med det som gjelder i den alminnelige erstatningsretten, jf skadeerstatningsloven § 5-1 annet ledd.

(3) gir Kongen hjemmel til i forskrift å gi retningslinjer både for når oppreisning må anses som rimelig, samt for hva som normalt vil være et passende beløp. Bestemmelsen hjemler ytterligere standardisering, og dermed forenkling av saksbehandlingen, i den grad dette fremstår som praktisk og forsvarlig sett i lys av erfaringene med de nye reglene.

§ 11-2 Fremsettelsen av kravet

(1) Krav om erstatning eller oppreisning etter § 11-1 skal settes frem for det politidistrikt eller særorgan som har foretatt inngrepet.

(2) Påtalemyndigheten skal uttale seg om kravet. Uttalelsen skal sendes sammen med sakens dokumenter til departementet, som avgjør kravet. Departementets avgjørelse er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

(3) I sak om erstatning eller oppreisning etter metodebruk som etter denne lov krever rettens tillatelse, har den som har vært utsatt for inngrepet rett til fritt rettsråd uten behovsprøving etter reglene i rettshjelploven § 13.

§ 11-2 har bestemmelser om fremsettelse av krav om erstatning og oppreisning. Bestemmelsen er tatt etter mønster fra § 449 i straffeprosessloven, se Ot prp nr 77 (2001-2002).

(1) første punktum angir at kravet skal settes frem for det politidistrikt eventuelt av de særorgan som har foretatt inngrepet. Politi eller særorgan skal avgi uttalelse og sende dokumentene i saken videre til det administrative organ som skal avgjøre kravet. Kompetansen er i bestemmelsen lagt til departementet som kan delegere kompetansen.

(1) annet punktum angir at avgjørelsen ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Av forvaltningslovens regler er det bare reglene i kapittel II og III (om habilitet og taushetsplikt mv.) som vil gjelde. Istedenfor klage til overordnet organ kommer adgangen etter § 11-3 til å bringe kravet inn for retten til full prøving. Det følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler at departementet vil ha instruksjonsmyndighet i forhold til det organ som myndigheten etter tredje punktum er delegert til. Instruksjonsmyndigheten bør imidlertid ikke brukes til å gi instruks i den enkelte sak. Departementet vil ha samme myndighet til å omgjøre en avgjørelse om erstatning eller oppreisning som avgjørelsesorganet selv. Adgangen til å omgjøre vil ikke være så vid som for forvaltningsvedtak, og forvaltningsloven § 35 gjelder ikke.

(3) gir riktige saksøker, det vil si den som har vært utsatt for metodebruk som krever rettens tillatelse, rett til få dekket nødvendige advokatutgifter for å fremsette krav om erstatning etter straffeforfølgning for administrativ behandling. Retten til å få slike advokatutgifter dekket uten behovsprøving forankres i rettshjelplovens regler om fritt rettsråd.

§ 11-3 Rettslig avgjørelse av kravet

(1) Krav som er avgjort etter § 11-2, kan kravshaveren bringe inn for retten. Saken reises ved stevning i den rettskrets hvor saksøkeren bor eller har opphold, eller for Oslo tingrett. Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven. Om sakskostnader gjelder reglene i tvistemålsloven kapittel 13, likevel slik at saksøkeren kan pålegges å erstatte statens sakskostnader bare dersom søksmålet var grunnløst. Reglene om forskuddsbetaling i tvistemålsloven § 170 gjelder ikke for erstatningssøkeren. (2) En dommer som har deltatt ved avgjørelsen av sak om metodebruk mot saksøkeren, skal ikke delta ved behandlingen av siktedes krav om erstatning eller oppreisning etter strafforfølgning.

§ 11-3 har regler om rettslig overprøving av krav om erstatning som er avgjort administrativt.

(1) angir at erstatnings- eller oppreisningskravet kan bringes inn for domstolene når det foreligger avgjørelse etter § 11-2. Det er bare den som krever erstatning eller oppreisning som kan bringe kravet inn for domstolene, ikke politiet eller annet statsorgan. Domstolene vil ha full kompetanse til å prøve kravet. Saken reises ved stevning. Det skal ikke foretas mekling i forliksrådet. Saken bringes inn for retten i den rettskrets hvor skadelidte bor eller har opphold, eller for Oslo tingrett. Det siste vil være det aktuelle hvis saksøkeren ikke har bopel eller opphold i riket. Saken kan imidlertid overføres til en annen domstol i medhold av domstolloven § 38. Ved domstolsbehandlingen skal tvistemålslovens regler for behandling av sivile krav gjelde, men det gjelder en særregel for saksomkostningsavgjørelsen.

(2) presiserer at dommere som har deltatt i sak om tillatelse til metodebruk, ikke skal delta ved avgjørelsen av krav om erstatning eller oppreisning.

11.12 Forslag til kapittel 12 Forskrifter og straff

11.12.1 Generelt om kapitlet

Kapittel 12 inneholder bestemmelser i § 12-1 som gir kompetanse for kommunene til å gi lokale politivedtekter, og i § 12-2 som gir kongen kompetanse til å gi alminnelige tjenesteinstrukser for politiet. Bestemmelsen tilsvarer politiloven § 14 uten endringer.

Kapitlet inneholder dessuten en straffebestemmelse – i form av § 12-3 som rammer overtredelse av normer nevnt i (1). Bestemmelsen tilsvarer politiloven § 30.

11.12.2 De enkelte bestemmelser

§ 12-1 Politivedtekter

(1) I vedtekter som fastsettes av kommunen og godkjennes av departementet eller den instans departementet fastsetter, kan det gis bestemmelser

(a) om å opprettholde ro og orden, sikre ferdselen og for å hindre tilgrising, herunder klistring og maling på vegger, murer o.l., på steder som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel,

(b) i samsvar med lokale sedvaner, om hus- eller grunneiers plikt til på de steder som er nevnt i (a), å holde det rent og ryddig på fortau eller tilsvarende område i umiddelbar tilknytning til eiendommen, rydde for snø og strø når det er glatt,

(c) om meldeplikt for den som vil holde et arrangement som er allment tilgjengelig, selv om arrangementet ikke skjer på offentlig sted, når arrangementets art eller størrelse gjør det sannsynlig at politioppsyn blir nødvendig av hensyn til ro og orden eller avvikling av trafikken. Meldeplikten kan også omfatte sammenkomst med dans eller annen tilstelning av overveiende selskapelig eller underholdende art for medlemmer av forening eller lignende sammenslutning,

(d) om at det for arrangement på offentlig sted som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må leveres inn søknad i stedet for melding etter § 7-7. Nærmere frist for innlevering av slik søknad kan fastsettes,

(e) om at barn under 15 år ikke har adgang til offentlig dans eller lignende allment tilgjengelig tilstelning uten i følge med foreldre eller andre foresatte,

(f) om regulering av ervervsvirksomhet på offentlig sted som ikke faller inn under regulering i andre lover,

(g) om politiets kontroll med pantelånervirksomhet.

(2) Kommunale vedtekter som nevnt i (1) håndheves av politiet. Unnlater noen å utføre det som de har plikt til etter slike vedtekter eller pålegg gitt med hjemmel i vedtektene, kan politiet la det utføre på vedkommendes bekostning. Ved arrangementer som nevnt i (c) og (d) får reglene i lovens § 7-7 tilsvarende anvendelse.

§ 12-2 Alminnelig tjenesteinstruks

(1) Kongen fastsetter en alminnelig tjenesteinstruks for politiet. Departementet gir tjenestereglementer og særinstrukser. Politimesteren kan utstede utfyllende tjenesteregler når lokale forhold gjør dette påkrevd.

§ 12-3 Straff

(1) Med bøter eller med fengsel i inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt

(a) unnlater å etterkomme politiets pålegg, tegn eller signaler etter § 6-3,

(b) nekter politiet tilgang til materiale som nevnt i § 7-9 (5) annet punktum,

(c) unnlater å overholde meldingsplikten etter § 7-7 (1), bryter forbudet i § 7-7 (5) eller vilkår satt i medhold av § 7-7 (4) eller (7) ledd,

(d) overtrer bestemmelser gitt i medhold av § 12-2,

(e) overtrer § 1-2 hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.

(2) Medvirkning til forseelser etter (1) straffes på samme måte.

11.13 Endringer i andre lover

11.13.1 Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab av 31. mai 2000 nr 5

Denne lovens § 28 tredje ledd åpner for å varetektsfengsle etter straffeprosessloven § 171 selv om mistanken ikke gjelder et straffebud som etter loven kan føre til høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Mistankekravet er omformulert slik at det blir samsvar med den terminologi som flertallet har foreslått for mistankekravet, se kapittel 10.6.4.1. Det foreslås at § 28 tredje ledd, innledningen skal lyde:

Den som mest sannsynlig kan mistenkes ...

11.13.2 Straffeloven av 22. mai 1902 nr 10

Straffeloven § 342 første ledd bokstav c setter straff for å krenke besøksforbud etter straffeprosessloven §§ 222 a og 222 b. Bestemmelsen foreslås endret som følge av at bestemmelsene om besøks- og oppholdsforbud er flyttet til politiloven. Straffeloven § 342 første ledd bokstav c skal lyde:

...krenker forbud etter politiloven §§ 9-6 eller 9-7.

11.13.3 Lov 13. august 1915 nr 6 om rettergangsmåten for tvistemål

Tvistemålsloven § 273 fritar visse tvister fra mekling i forliksrådet. Det foreslås at det ikke skal være forliksmekling i saker om erstatning ved metodebruk i forebyggende øyemed. Tilsvarende gjelder for saker etter straffeprosessloven kapittel 31, se Ot prp nr 77 (2001-2002) side 85. Tvistemålsloven § 273 nr 3 foreslås gitt denne ordlyd:

... i saker som behandles etter denne lovs kapittel 30, i saker mot staten om erstatning etter straffeforfølgning etter straffeprosesslovens kapittel 31, og i saker mot staten etter politilovens kapittel 11;

11.13.4 Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr 4

Bestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 a gir politiet hjemmel til å iverksette kontroll i form av alkotest, utåndingsprøve og blodprøve. Bestemmelsen foreslås opphevet som følge av at flertallet foreslår den flyttet til straffeprosessloven kapittel 15 om ransaking som ny § 195 a.

Vegtrafikkloven § 22 a oppheves.

11.13.5 Lov om utlevering av lovbrytere m.v. 13. juni 1975 nr 39

Utleveringsloven har bestemmelser om utlevering av mistenkte personer til andre land. Mistankekravet i §§ 10 nr 2 annet punktum, 13 nr 3 og 13 nr 5 foreslås endret slik at det blir i samsvar med den terminologi som flertallet har foreslått for mistankekravet, se kapittel 10.6.4.1.

Utleveringsloven § 10 nr 2 annet punktum skal lyde:

Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er mest sannsynlig at vedkommende er skyldig.

Utleveringsloven § 13 nr 3, avslutningen, skal lyde:

... lovgivning, og som forutsetter at det er mest sannsynlig at vedkommende har begått den straffbare handling.

Utleveringsloven § 13 nr 5, avslutningen, skal lyde:

... som viser at det er mest sannsynlig at vedkommende har begått den straffbare handling.

11.13.6 Lov 13. juni 1980 nr 35 om fri rettshjelp

Rettshjelpsloven § 13 første ledd annet punktum gir en siktet person rett til fritt rettsråd i saker om erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31. Tilsvarende foreslås i saker om erstatning etter utkastets kapittel 11. § 13 annet punktum foreslås med slik ordlyd:

I saker om erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31 og i saker etter metodebruk etter politilovens kapittel 11, har siktede rett til fritt rettsråd uten behovsprøving.

11.13.7 Straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr 25

11.13.7.1 Straffeprosessloven § 61 nr 10

Straffeprosessloven § 61 nr 10 ble tilføyd ved lov av 10. januar 2003 som følge av at erstatningsreglene i kapittel 31 ble endret. Det følger av § 1-5 (2) at straffeprosesslovens bestemmelser om taushetsplikt får anvendelse i saker om metodebruk etter politiloven. I § 61 c er nytt nr 10 endret, slik at unntaket for taushetsplikten også skal gjelde når opplysningene skal brukes i sak om erstatning som følge av metodebruk etter politiloven. Taushetsplikten etter § 61 a vil dermed ikke begrense politiets adgang til å gi uttalelse skriftlig for den administrative behandlingen eller vitne i en sak for domstolene. Bestemmelsen skal likevel ikke forstås slik at den medfører vitneplikt om opplysninger som det ut fra hensynet til fortsatt etterforsking er nødvendig å holde hemmelig, jf § 61 a annet ledd. Det foreslås at straffeprosessloven § 61 c nr 10 skal avsluttes slik:

Kapittel 31 og metodebruk etter politilovens kapittel 11.

11.13.7.2 Straffeprosessloven 100 b

Straffeprosessloven § 100 b gir den person et besøksforbud er rettet mot rett til forsvarer på det offentliges bekostning når forbudet gjelder eget hjem. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov av 10. januar 2003 nr 2, se Ot prp nr 109 (2001-2002) side 44. Flertallet har foreslått bestemmelsen tatt inn i politiloven § 9-9 (3), og følgelig foreslås at straffeprosessloven § 100 b oppheves:

Straffeprosessloven § 100 b oppheves.

11.13.7.3 Straffeprosessloven § 107

Straffeprosessloven § 222 a gir den person et besøksforbud skal beskytte, rett til advokat på det offentliges bekostning når saken gjelder besøksforbud i hjemmet til den besøksforbudet er rettet mot. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov av 10. januar 2003 nr 2, se Ot prp nr 109 (2001-2002) side 44. Som følge av at utkastet foreslår bestemmelsen om rett til forsvarer tatt inn i utkastets § 9-9 (4), foreslås straffeprosessloven § 107 a opphevet.

Straffeprosessloven § 107 annet ledd oppheves, og nåværende tredje og fjerde ledd blir nye annet og tredje ledd.

11.13.7.4 Straffeprosessloven § 157

Straffeprosessloven § 157 gir hjemmel for kroppsundersøkelser av person som med skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått en straffbar handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Flertallet foreslår at mistankekravet skal være at det ut fra objektive holdepunkter er god grunn til å tro at personen har begått en slik handling. Dette er det samme krav som i § 8-8 (1).

Straffeprosessloven § 157 første ledd skal innledes slik:

Den som det er god grunn til å tro har begått ...

11.13.7.5 Straffeprosessloven § 171

Bestemmelsen i straffeprosessloven § 171 første ledd gir hjemmel for å pågripe en person når han med ”skjellig grunn” kan mistenkes for å ha begått en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, og et av fire pågripelsesgrunnlag foreligger. Dersom politiet vil beholde personen og fremstille ham for varetektsfengsling, blir pågripelsesgrunnlagene gjennom henvisningen fra straffeprosessloven § 184 annet ledd, fengslingsgrunnlag. Av alternativene i straffeprosessloven § 171 første ledd står grunnlaget i nr 3 i en særstilling fordi pågripelsen eller fengslingen ikke foretas av hensyn til etterforskingen, men for å forhindre at personen på ny vil begå en straffbar handling. Formålet er med andre ord å forebygge ny kriminalitet. Dette tilsier isolert sett at hjemlene bør stå i politiloven. Men i disse tilfellene vil det alltid også foregå etterforsking av den straffbare handling han er mistenkt for å ha begått. Flertallet mener derfor at det er mest hensiktsmessig å la bestemmelsen forbli i straffeprosessloven.

Det er etter flertallets syn en svakhet med straffeprosessloven § 171 at det på flere punkter er vanskelig å utlede betingelsene for pågripelse og varetektsfengsling av loven. Det gjelder både mistankekravet og indikasjonskravet. Ifølge Rt 1993 side 1202 skal det i formuleringen ”skjellig grunn” ligge et krav om sannsynlighetsovervekt for at personen har begått handlingen. Det som språklig ligger i ”skjellig” når det skal si noe om det faktiske grunnlaget, er at det må foreligge en god grunn som indikerer at personen har begått handlingen. Det kan ikke av dette utledes noen eksakt sannsynlighetsgrad, enn si at det kreves sannsynlighetsovervekt, se nærmere kapittel 10.6.4.1.

I den juridiske litteratur er det lagt til grunn at samme grad av sannsynlighet gjelder når uttrykket anvendes som mistankekrav for bruk av andre metoder. Etter flertallets syn er ikke det holdbart, se nærmere under kapittel 10.6.4.3. Men pågripelse og særlig varetektsfengsling er et så inngripende tiltak, at kravet om sannsynlighetsovervekt har gode grunner for seg. I utkastet er dette uttrykt i formuleringen ”mest sannsynlig” som språklig krever at det minst må være mer sannsynlig at personen har begått handlingen enn at han ikke har begått den. Mistanken må være forankret i ytre konstaterbare omstendigheter som lar seg etterprøve, og som er av en slik tyngde at en objektiv betrakter vil konkludere med sannsynlighetsovervekt, se nærmere kapittel 10.6.4.1.

Også når det gjelder de spesielle betingelser for å pågripe og varetektsfengsle, har Høyesterett foretatt presiserende tolkninger med det resultat at ordlyden ikke er adekvat. § 171 nr 1 krever at det er ”grunn til å frykte” for at mistenkte vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler. Ifølge Rt 1997 side 2032 ligger det i formuleringen at det ut fra objektive momenter kan konstateres at unndragelse er sannsynlig uten at det kreves sannsynlighetsovervekt. Det kan også vises til Rt 1998 side 1212, 2000 side 1319 og 2000 side 2032. I utkastet er dette formulert slik at det ut fra ”konkrete holdepunkter” må være en ”realistisk mulighet” for at personen vil unndra seg fra etterforskingen eller eventuell rettergang eller soning.

For å pågripe og varetektsfengsle etter straffeprosessloven § 171 nr 2 kreves ”nærliggende” fare for bevisforspillelse. I det ligger ifølge Rt 1996 side 1089 at det må ”foreligge en reell mulighet for å kontakte og påvirke vitner, og at det er en nærliggende fare for at siktede vil benytte denne til å forspille bevis”. Det samme er uttrykt i Rt 1997 side 1902 og 2001 side 280. I ”nærliggende fare” skal ikke ligge noe krav om sannsynlighetsovervekt. I utkastet er dette formulert slik at det både må kunne konstateres en reell mulighet for at siktede kan forspille bevis, og at det er realistisk å tro at han vil utnytte muligheten.

Også når det gjelder straffeprosessloven § 171 nr 3 om pågripelse og varetektsfengsling ved gjentakelsesfare, er det behov for presiseringer i gjeldende bestemmelse. Det foreligger flere avgjørelser fra Høyesteretts kjærmålsutvalg som slår fast at det i vilkåret ”antas påkrevd for å hindre” ligger et krav om ”sterk grad av sannsynlighetsovervekt”. Det kan vises til Rt 1993 side 905 hvor det også presiseres at ”flere tidligere domfellelser ikke i seg selv behøver å være nok til å konstatere tilstrekkelig tilbakefallsfare. Det må foretas en helhetsvurdering hvor kriminalitetens art og hyppighet, domfeltes livssituasjon m.v. er av betydning.” Utkastet er formulert i samsvar med dette, og det foreslås at straffeprosessloven § 171 første ledd skal lyde:

Når det er mest sannsynlig at en person har begått en straffbar handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan han pågripes dersom

1) det er en reell mulighet for at han vil unndra seg etterforskingen eller eventuell rettergang eller soning,

2) det er en reell mulighet for at siktede kan forspille bevis i saken, for eksempel ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige, og det er realistisk å tro at han vil utnytte muligheten,

3) det foreligger sterk grad av sannsynlighet for at han på ny vil begå en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,

4) når han selv begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende.

11.13.7.6 Straffeprosessloven § 173

Straffeprosessloven § 173 er foreslått endret som følge av at flertallet har endret politilovens § 8 om ”innbringelse” slik at den bare kan anvendes i forebyggende og stansende øyemed, se utkastets § 7-3.

Dersom politiet griper inn for å stanse kriminalitet, og tar med seg en person til politistasjonen, vil det ofte etter flertallets oppfatning være et etterforskingsskritt, se kapittel 7.13.4.1. Det gjelder innbringelse etter gjeldende politilov § 8 nr 1 når faren for forstyrrelser ikke lenger er til stede. Her vil innbringelsen bare kunne begrunnes i etterforskingsmessige grunner. Men det gjelder også § 8 nr 4 som utelukkende er ment å hjemle etterforskingstiltak. Flertallet foreslår bestemmelsene flyttet til § 173 annet ledd i straffeprosessloven. Tiltakene betegnes i utkastet for ”pågripelse”. Pågripelseshjemlene i straffeprosessloven § 173 atskiller seg fra hjemlene i straffeprosessloven § 171 ved at det ikke gjelder noe kvalifisert kriminalitetskrav. Det er tilstrekkelig med en straffbar handling. Det er særlig overtredelse av straffeloven §§ 329 eller 350 med en strafferamme under 6 måneder som vil være aktuelle.

Det er antatt i teorien at kravet om skjellig grunn til mistanke gjelder ved pågripelse etter straffeprosessloven § 173, se Bjerke/Keiserud I 2001 side 648. Flertallet har ved formuleringen ”mest sannsynlig” presisert at det kreves sannsynlighetsovervekt, se under bemerkningene til straffeloven § 171. Det foreslås at straffeprosessloven § 173 skal lyde slik:

Når det er mest sannsynlig at en person har begått en straffbar handling, kan han pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen, såfremt han 1) treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, eller

2) ikke vites å ha fast bopel i riket, og det er grunn til å frykte for at han ved flukt til utlandet vil unndra seg forfølging eller fullbyrding av straff eller andre forholdsregler.

Politiet kan pågripe person som

1) på offentlig sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller

2) treffes på eller ved et sted der det er mest sannsynlig er begått en forbrytelse umiddelbart forut.

Den som pågripes etter annet ledd får ikke status som siktet, og kan ikke holdes med hjemmel i dette leddet ut over 4 timer.

11.13.7.7 Straffeprosessloven § 184

Straffeprosessloven § 184 annet ledd tredje punktum presiserer kravet i straffeprosessloven § 52 om at en kjennelse skal ha grunner. Flertallet har omformulert bestemmelsen for å få fokus på de objektive holdepunkter som kan begrunne mistanken. Fjerde punktum presiserer at det skal fremgå av kjennelsen at fengslingen ikke er et uforholdsmessig inngrep. Bestemmelsen er unødvendig for så vidt som dette er et fengslingsvilkår på linje med de øvrige. Det er i utkastet understreket ved ”herunder”. Straffeprosessloven § 184 annet ledds tredje og fjerde punktum skal lyde:

Kjennelsen skal angi lovhjemmelen, kortfattet nevne det faktiske grunnlag for mistanken, og hvorfor de øvrige vilkår for fengslingen foreligger. Det skal herunder fremgå av kjennelsen at fengslingen ikke er et uforholdsmessig inngrep.

11.13.7.8 Straffeprosessloven § 192

Bestemmelsen er foreslått endret for å bringe den i samsvar med flertallets prinsipielle syn på mistankekravet, se nærmere kapittel 10.6.4.1. Ut fra det foreslås at straffeprosessloven § 192 skal innledes slik:

Når det er god grunn til å tro at noen har begått ...

11.13.7.9 Straffeprosessloven § 195

Bestemmelsen er foreslått endret for å bringe den i samsvar med flertallets prinsipielle syn på mistankekravet, se nærmere kapittel 10.6.4.1. Ut fra det foreslås at straffeprosessloven § 195 første ledd skal innledes slik:

Når det er god grunn til å tro at en person har begått ...

11.13.7.10 Straffeprosessloven § 195 a

Vegtrafikkloven § 22 a gir politiet hjemmel til å foreta kroppskontroll av bilførere for å kunne avgjøre om han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel. Etter vegtrafikkloven § 22 a nr 4 kan politiet gjennomføre alkotest (foreløpig blåseprøve) når føreren er blitt stanset i trafikkontroll. Slik kontroll kan politiet gjennomføre hvor som helst og når som helst, og uten at det foreligger mistanke. Det foreslås å innføre et mistankekrav for at politiet skal kunne gjennomføre alkotest, og at bestemmelsen derfor plasseres som § 195 a i straffeprosesslovens kapittel 15 om ransaking.

Ifølge første ledd kan politiet gjennomføre alkotest (foreløpig blåseprøve) av motorvognfører for å påvise alkoholpåvirkning og for å påvise narkotikapåvirkning. I tillegg til alkotest (blåseprøve) åpner bestemmelsen for å pålegge noen å medvirke til undersøkelser for å påvise påvirkning av narkotiske stoffer.

Mistankekravet for å foreta foreløpig blåseprøve er at det ut fra objektive holdepunkter er ”grunn til å anta” at føreren har overtrådt vegtrafikkloven § 22. Vilkåret ”grunn til å anta” er ment å stille et lavere sannsynlighetskrav enn ”grunn til å tro” som ellers er brukt i forslaget. Vilkåret krever at det foreligger objektivt forankrede omstendigheter som gir grunn til å anta at vedkommende er påvirket. I praksis må politimannen som gjennomfører trafikkontrollen gjennom en passiv kroppskontroll få holdepunkter som med en viss grad av sannsynlighet indikerer påvirkning. Sannsynlighetsgraden er imidlertid lavere enn lavere, og er ment å ligge ned mot det som ifølge straffeprosessloven § 224 første ledd kreves for å sette i gang etterforsking.

Såfremt mistankekravet er oppfylt, kan blåseprøven eller identifikasjonsøvelsen gjennomføres hvor og når som helst politiet er i kontakt med en fører, herunder når han stanses i en trafikkontroll. Det følger også av bestemmelsens første ledd at enhver polititjenestemann selv kan beslutte å gjennomføre blåseprøve. Når den personlige kompetanse i loven uttrykkelig er lagt til polititjenestemann, innebærer det at straffeprosessloven §§ 197, 198 og 200 ikke får anvendelse.

Flertallet foreslår også at et annet ledd som åpner for fremstilling for kroppsundersøkelse etter straffeprosessloven § 157 når det er god grunn til å anta at en motorvognfører har overtrådt vegtrafikkloven § 22. Mistankekravet ”god grunn til å tro” krever en høyere grad av sannsynlighet enn når kriteriet er ”anta”, men det er ikke meningen at den skal fikseres til 50 %. For å stanse en potensiell påvirket fører av motorvogn kan det ikke stilles særlig strenge krav. Dersom blåseprøven slår ut eller det kan konstateres tegn eller symptom på påvirkning, vil vilkårene måtte sies å være oppfylt. Allerede straffeprosessloven § 157 hjemler slike undersøkelser. Betydningen av annet ledd er at polititjenestemannen kan fremstille bilføreren for undersøkelsen slik at straffeprosessloven § 157 fjerde ledd ikke får anvendelse.

Utkastet inneholder ikke indikasjonskrav eller forholdsmessighetsbegrensning. Når bestemmelsen plasseres i straffeprosessloven, vil lovens §§ 170 a og 201 få anvendelse. Men flertallet foreslår at § 201 første annet ledd annet punktum ikke gis anvendelse overfor fører av motorvogn. Undersøkelsene må kunne gjennomføres overalt og til alle tider når det er trafikk på veiene. Ny straffeprosesslov § 195 a foreslås:

Når det er god grunn til å anta at en motorvognfører har overtrådt vegtrafikkloven § 22, kan polititjenestemenn pålegge føreren å gjennomføre blåseprøve eller andre øvelser for å påvise alkohol- eller narkotikapåvirkning. Straffeprosessloven § 201 første ledd annet punktum får ikke anvendelse på undersøkelsene.

Er det god grunn til å tro at føreren har overtrådt vegtrafikkloven § 22, kan han av polititjenestemannen fremstilles for kroppsundersøkelse etter straffeprosessloven § 157. Departementet gir nærmere bestemmelser om undersøkelsene nevnt i de foregående ledd.

11.13.7.11 Straffeprosessloven § 200 a

Straffeprosessloven § 200 a gir hjemmel for å gjennomføre hemmelig ransaking under etterforsking. Bestemmelsen tilsvarer utkastets § 8-19 som åpner for metoden i forebyggende øyemed. Flertallet foreslår at mistankekravet i straffeprosessloven § 200 a endres slik at det blir det samme under etterforsking som i det forebyggende arbeid. Formuleringen ”god grunn til å tro” indikerer at det må foreligge en sannsynlighet opp mot sannsynlighetsovervekt, se nærmere kapittel 10.6.4.1. Ut fra dette foreslås at straffeprosessloven § 200 a første ledd første punktum skal lyde:

Når det er god grunn til tro at noen har utført handlinger ...

11.13.7.12 Kapittel 15 a Skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing

Overskriften er tilføyd ved lov 3. desember 1999 nr 82. Flertallet foreslår å endre betegnelsen ”fjernsynsovervåkning” til ”fjernsynsspaning” for å få terminologien i samsvar med den som anvendes i utkastet § 9-3, se kapittel 7.2.1.

Kapitlets overskrift skal lyde:

Kapittel 15a. Skjult fjernsynsspaning og teknisk sporing

11.13.7.13 Straffeprosessloven § 202 a

Straffeprosessloven § 202 a gir hjemmel for å gjennomføre skjult fjernsynsspaning under etterforsking. Bestemmelsen tilsvarer utkastets § 8-7 som åpner for metoden i forebyggende øyemed. Flertallet foreslår at mistankekravet i straffeprosessloven § 200 a endres slik at det blir det samme under etterforsking som for i det forebyggende arbeid, se nærmere kapittel 10.6.4.1. Formuleringen ”grunn til å tro” indikerer en sannsynlighetsgrad som ligger opp mot femti prosent, se nærmere under § 8-7 (1) og kapittel 10.6.4.1. Det foreslås at straffeprosessloven § 202 a første ledd første punktum skal innledes slik:

Når det er god grunn til å tro at det er begått en eller flere straffbare handlinger ...

11.13.7.14 Straffeprosessloven § 202 b

Straffeprosessloven § 202 b gir hjemmel for å gjennomføre teknisk sporing under etterforsking. Bestemmelsen tilsvarer utkastets § 8-9 som åpner for metoden i forebyggende øyemed. Flertallet foreslår at mistankekravet i straffeprosessloven § 200 b endres slik at det blir det samme under etterforsking som for i det forebyggende arbeid. Formuleringen ”god grunn til å tro” indikerer en sannsynlighetsgrad opp mot sannsynlighetsovervekt, se nærmere under § 8-8 (1) og kapittel 10.6.4.1. Det foreslås at straffeprosessloven § 202 b skal innledes slik:

Når det er god grunn til å tro at noen har begått en handling eller forsøk på en handling som ...

11.13.7.15 Straffeprosessloven § 202 c

Straffeprosessloven § 202 c gir hjemmel for å gjennomføre personnær teknisk sporing under etterforsking. Bestemmelsen tilsvarer utkastets § 8-9 tredje ledd som åpner for metoden i forebyggende øyemed. Flertallet foreslår at mistankekravet i straffeprosessloven § 200 c endres slik at det blir det samme under etterforsking som for i det forebyggende arbeid . Formuleringen ”god grunn til å tro” indikerer en sannsynlighetsgrad opp mot sannsynlighetsovervekt, se nærmere under § 8-8 (1) og kapittel 10.6.4.1. Det foreslås at straffeprosessloven § 202 c skal innledes slik:

Når det ut fra objektive holdepunkter er god grunn til å tro at en person har begått en handling eller forsøk på en handling ...

11.13.7.16 Straffeprosessloven § 202 d

Straffeprosessloven § 202 d gir hjemmel til å båndlegge formuesgoder. Flertallet har ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse i forebyggende øyemed, men vil foreslå at mistankekravet i straffeprosessloven § 202 d endres slik at det kommer i samsvar med det som ellers er foreslått. Straffeprosessloven § 202 d første ledd foreslås innledet slik:

Når det er god grunn til å tro at en person har overtrådt eller forsøkt å overtre ...

11.13.7.17 Straffeprosessloven § 208 a

Straffeprosessloven § 208 a gir bestemmelser om utsatt underretning ved beslag. Flertallet har ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse i forebyggende øyemed, men vil foreslå at mistankekravet i straffeprosessloven § 208 a endres slik at det kommer i samsvar med det som ellers er foreslått. Det foreslås derfor at straffeprosessloven § 208 a første ledd innledes slik:

Når det er god grunn til å tro at noen har foretatt eller forsøkt å foreta ...

11.13.7.18 Straffeprosessloven § 210 b

Straffeprosessloven § 210 b gir bestemmelser om utsatt underretning om utleveringspålegg av ting en person antas å få i fremtiden. Mistankekravet foreslås endret slik at det kommer i samsvar med det som ellers er foreslått. Det foreslås derfor at straffeprosessloven 210 b innledes slik:

Når det er god grunn til å tro at noen har foretatt eller forsøkt å foreta ...

11.13.7.19 Straffeprosessloven § 216 a

Straffeprosessloven § 216 a gir hjemmel for å gjennomføre kommunikasjonsavlytting under etterforsking. Bestemmelsen tilsvarer utkastets § 8-13 som åpner for metoden i forebyggende øyemed. Det foreslås at mistankekravet i straffeprosessloven § 200 b endres slik at det blir det samme under etterforsking som i det forebyggende arbeid. Det foreslås derfor at straffeprosessloven 216 a innledes slik:

Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting overfor person som det er god grunn til å tro har begått ...

11.13.7.20 Straffeprosessloven § 216 b

Straffeprosessloven § 216 b gir hjemmel for å gjennomføre annen kontroll av kommunikasjonsanlegg under etterforsking. Flertallet foreslår at mistankekravet i straffeprosessloven § 200 b endres slik at det blir det samme under etterforsking som for i det forebyggende arbeid. Det foreslås at straffeprosessloven 216 b innledes slik:

Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta annen kontroll av kommunikasjonsanlegg overfor person som det er god grunn til å tro har begått ...

11.13.7.21 Straffeprosessloven § 216 l

Straffeprosessloven § 216 l gir hjemmel for annen avlytting av samtaler med tekniske midler. Flertallet foreslår at mistankekravet endres slik at det blir det samme under etterforsking som for i det forebyggende arbeid. Utkastet betrakter slik avlytting som en form for infiltrasjon, se under 8-11. Straffeprosessloven 216 l foreslås innledet slik:

Når det er god grunn til å tro at noen har foretatt eller forsøkt å foreta ...

11.13.7.22 Straffeprosessloven § 220

Straffeprosessloven § 220 gir hjemmel for å sette en persons formue under forvaltning. Flertallet foreslår at mistankekravet endres slik at det kommer på linje med det som ellers er foreslått. Staffeprosessloven § 220 første ledd foreslås innledet slik:

Når den som er dømt til høyere straff enn fengsel i 6 måneder eller mest sannsynlig har foretatt en handling ...

11.13.7.23 Kapittel 17 a Besøksforbud, oppholdsforbud m.v.

Kapitlet inneholder bestemmelsene om besøks- og oppholdsforbud. Det gjelder straffeprosessloven § 222 a, § 222 b og § 222 c. Bestemmelsene gir hjemmel til bruk av politimetoder i forebyggende øyemed, og er derfor foreslått flyttet til politiloven som henholdsvis § 9-5, § 9-6 og § 9-7. Som følge av dette, foreslås at kapittel 17 a i straffeprosessloven oppheves.

Kapitlet oppheves