8 Politimetoder etter andre lands rett

8.1 Finsk rett

8.1.1 Innledning

I finsk rett er det lagt opp til delt ansvar for politiets metodebruk. Den forebyggende og avvergende virksomhet er regulert i polislagen under Inriksministeriets ansvarsområdet, mens etterforsking er regulert i förundersökningslagen og tvångsmedelslagen, under Justisministeriet.

Etterforsking kan iverksettes når det foreligger en straffbar handling. Nedre grense for forsøk er i hovedsak den samme som i norsk rett. Men i motsetning til norsk rett er det i Finland få regler som rammer typisk forberedelseshandlinger, se Husabø 1999 side 346. Det blir derfor noe større behov for forebyggende metoder enn i norsk rett. Da Finland i 1995 lovfestet politiets adgang til å observere i forebyggende øyemed, stod hensynet til de internasjonale menneskerettigheter sentralt, se RP 57 1994 side 17:

”I princip är all sådan verksomhet som berör den personliga integriteten tilläten för polisen, om den är förenlig med normal medborgerlig verksamhet och tilläten för envar. Det anses emelletrid att den rätt som var och en har att observera andre människors aktiviteter kan överskrida gränsen for den personliga integriteten, i det fall att sådan information som har fätts via normala kontaktytor systematisk registreras på ett satt som muliggør overvaking av en viss person.”

Det førte til at teknisk overvåking, observasjon og teknisk observasjon ble lovfestet. Ved en lovendring i 2000 ble også dekkoperasjoner og bevisprovokasjon lovfestet. Ifølge RP 34 1999 side 11 ble lagt til grunn at EMK i prinsippet godtok metodene, men ”att den misstänktes rättsäkerhet måste beaktas i fullgod utsträckning.”

8.1.2 Overvåkning

’Overvåkning’ omfatter i fisk rett politiets iakttakelse og avlytting av allmennheten. Dette samsvarer med utvalgets definisjon på overvåkning. Overvåkning uten tekniske hjelpemidler er ikke lovregulert, og brukes i kraft av den alminnelige handlefrihet. Men benytter politiet tekniske hjelpemidler, reguleres dette av politislagen 29 §. Vilkåret er at overvåkningen er varslet, og er begrunnet i hensynet til å opprettholde ”allmän ordning och säkerhet, førebyggande av brott, identifisering av personer som är misstänkta för brott samt för bevaking av sarskilda övervakingsobjekt”.

Utvalget fikk opplyst at det i Helsingfors er plassert mange kameraer – minst ett kamera i hver gate i sentrum. De fleste kameraene tilhører imidlertid private bedrifter og er plassert på frivillig basis, og faller dermed utenfor bestemmelsen i polislagen. Også private videoopptak kan bidra til oppklaring av straffbare handlinger og opptakene tillates benyttet som bevis i retten.

8.1.3 Spaning

8.1.3.1 Alminnelig spaning

Polislagen 28 § definerer ’observasjon’ som fortløpende eller planlagt innhentning av informasjon rettet mot en eller en gruppe personer. Dette samsvarer med utvalgets definisjon av spaning. I det følgende benyttes derfor spaning om den finske observasjon.

Spaning i forebyggende øyemed uten tekniske hjelpemidler er lovfestet i polislagen 30 §. Metoden ble lovfestet i 1995 fordi det var uklart hvor langt politiet kunne gå i sin spaningsvirksomhet før det oppstod problemer i forhold til EMK art 8. Spaning som etterforskingsmetode er ikke lovregulert, og antas ikke å være i strid med EMK art 8 (1) så lenge det er rimelig grunn til å mistenke noen for en straffbar handling.

Polislagen 30 § første ledd regulerer spaning rettet mot en person som ikke befinner seg i et bolighus. Vilkåret for å iverksette spaning er at personen ut fra sin oppførsel eller andre holdepunkter kan mistenkes for å forberede en straffbar handling. Det kreves at ”det fins fog att befara att verksamheten utvecklas så att den blir brottslig om inte myndigheterne griper in”, se RP 57 1994 side 17. Det er ikke stilt opp noe kriminalitetskrav. Mistankekravet er at det ”på grundval av hans uppförande eller något annat finns skäl att misstänka att ...” han vil gjøre seg skyldig i straffbare forhold. Sannsynlighetskravet beror på en konkret vurdering, men etter det utvalget har fått opplyst ligger kravet vesentlig lavere enn det norske kravet ”skjellig grunn til mistanke”. Bestemmelsen oppstiller heller ikke noe indikasjonskrav. Et generelt saklighetskrav må likevel antas å bli innfortolket. Enhver politimann kan iverksette spaning. Det oppstilles heller ingen krav til skriftlighet hverken i forkant eller etterkant spaningen.

Annet ledd i 30 § regulerer spaning rettet mot ”medvirkar”. Uttrykket kreves er at det foreligger en plan, en avtale, eller annet som har tilknytning til en forbrytelse. Spaning kan derfor ikke iverksettes mot personer som ikke har noen sammenheng med den straffbare handlingen. Dette gjelder selv om slik spaning kan tenkes å gi informasjon av betydning. Som følge av at personen ikke nødvendigvis gjør seg skyldig i noe straffbart, er vilkårene strengere enn ved spaning mot hovedmannen. Mistankegrunnlaget er skjerpet. Det må foreligge ”grundad anledning” for å mistenke ham. For å spane på medvirker må den straffbare handling det foreligger mistanke om, være en handling med strafferamme på mer enn 6 måneder. Mens hovedmannen bare var beskyttet i boligrom, kan medvirkeren heller ikke spanes på når han oppholder seg på privat eindom

8.1.3.2 Teknisk avlytting, optisk spaning og teknisk sporing

Med teknisk spaning menes forløpende eller planlagt innhenting av informasjon. Det omfatter ifølge polislagen 28 § tredje ledd teknisk avlytting, optisk overvåkning og teknisk sporing. Disse metoder kan bare anvendes mot person som befinner seg i et ”rum eller utrymme som används för stadigvarende boende”. Det er således et forbud mot å bruke teknisk spaning i private hjem. Derimot vil metodene kunne anvendes mot hotellrom eller lignende.

Grunnvilkåret for å kunne ta i bruk teknisk spaning er at det ut fra en forhåndsbedømming er ”grundad anledning” til å anta at tiltaket kan antas å gi resultat i form av opplysninger som behøves for å avverge forbrytelser. Det er ikke nødvendig at andre mindre inngripende metoder er forsøkt. Indikasjonskrav er felles for alle de tre metodene. For optisk overvåkning og teknisk sporing oppstilles et mistankekrav om at det ut fra personens oppførsel eller andre holdepunkter kan trekkes den slutning at han ”sannolikt” forbereder eller medvirker til en straffbar handling. Vilkåret er strengere enn for tekniske spaning, men må antas å ligge lavere enn det norske mistankekravet ”skjellig grunn til mistanke”. Mistanken må referere seg til en straffbare handling med en strafferamme på mer en 6 måneder.

Finsk rett åpner for teknisk avlytting både i det offentlige og i det lukkede rom (romavlytting), med unntak av private hjem. I motsetning til optisk spaning og tekniske sporing, kan teknisk avlytting bare anvendes mot den som mistenktes for å skulle begå en kriminell handling. Mistankekravet og indikasjonskravet er tilsvarende for optisk spaning og teknisk sporing. Kriminalitetskravet er høyere enn for optisk spaning. Strafferammen for aktuelle straffbare handling må minst 4 års fengsel eller være en narkotikaforbrytelse.

I polislagen 31 § fjerde ledd er det gitt hjemmel for å iverksette alle typer tekniske spaning i visse nødrettssituasjoner. Tekniske spaning vil da også kunne rettes mot private hjem. Vilkåret er at en politimann eller annen person politiet samarbeider med eller beskytter selv befinner seg i rommet. Videre må teknisk spaning være nødvendig av hensyn til deres sikkerhet, eller av hensyn til sikkerheten for den som utsettes for inngrepet eller den som skal beskyttes ved inngrepet. På grunn av situasjonens hastekarakter, er personellkompetanse lagt til alminnelige polititjenestemenn. Bestemmelsen er aktuell blant annet ved gisselsituasjoner.

For tekniske avlytting i over tre døgn, kreves det beslutning av den ”polisman som är chef för polisdistriktet eller chef eller biträdande chef för en riksomfattande polisenhet”. Politimann som hører til ”befälet” er likevel gitt hastekompetanse, se polislagen 32 c §.

Beslutning om teknisk spaning ved hjelp av innretning som plasseres i privat rom eller i kjøretøy, skal treffes av retten, se 32 b §. Politimann som hører til ”befälet” har hastekompetanse, se 32 c § første ledd. Til ”befälet” renges personer som står i en del høyere stillinger i politiet. Det er ikke krav til juristutdannelse for å sitte i disse stillingene.

I utgangspunktet skal person som har vært gjenstand for teknisk spaning underrettes når tiltaket er avsluttet, jf polislagen 33 § første ledd. Det gjelder likevel ikke dersom formålet med tiltaket blir vanskeliggjort ved underretningen. Opplysninger som kommer frem med metodene skal gjennomgås og slettes uten ugrunnet opphold i den grad det ikke har betydning for kriminalitetsbekjempelse. Informasjon eller opptak som blir lagret i registre eller benyttes i etterforsking, skal slettes innen et år etter informasjonen ikke lenger er nødvendig til det formål det ble innhentet.

8.1.4 Infiltrasjon

Lovregler om visse typer infiltrasjon og provokasjon kom inn i loven ved endring av polislagen i 2000. Bestemmelsene trådte i kraft først 2001. Hverken infiltrasjon eller provokasjon er nye metoder. Formålet med lovfestingen var først og fremst å sikre klare grense og rutiner for gjennomføring. I norsk rett kjennetegnes infiltrasjon ved at en politimann eller en annen person på politiets vegne aktivt trer inn i aktuelle miljø for å skaffe informasjon. Finsk rett har lovfestet infiltrasjon, men bare såkalt ”täckoperasjon” som forutsetter at politimannen anvender villedende eller uriktige opplysninger eller fremstilte falske dokument for å unngå å bli avslørt, se 28 § nr 4. Agenten kan ikke gå så langt at han deltar i ulovlig virksomhet. Infiltrasjon kan også gjennomføres innenfor private hjem. Men det er en forutsetning at agenten komme inn i huset ved aktiv medvirkning fra den som anvender boligen. Slik infiltrasjon hjemler ikke å ransake boligen. Det er også et vilkår for at infiltrasjonen skal betraktes som ”täckoperasjon”, at agenten fortløpende eller gjentatt samler inn informasjon om en viss person eller persongruppe eller deres virksomhet. Annen form for infiltrasjon trenger ikke lovhjemmel. Det samme gjelder bruk av informanter og eventuelt bruk av disse til å hente inn informasjon. Til ”täckoperasjoner” er det imidlertid bare lov til å bruke politimenn.

På samme måte som for teknisk spaning er grunnvilkåret for å kunne bruke ”täckoperasjon” at tiltaket er nødvendig for å forhindre, avverge eller forebygge den kriminelle handling (indikasjonskravet). Mindre inngripende metoder behøver ikke være forsøkt. Det er tilstrekkelig at andre metoder er vurdert og funnet utilstrekkelige. Mistankekravet er at det foreligger omstendigheter som gir ”grundad anledning att anta att han gör sig skyldig till ett sådan brott ...”. Mistankekravet er lavere enn for teknisk spaning, men høyere enn for tekniske overvåkning. Kriminalitetskravet er formulert som en henvisning til tvångsmedelslagen kapittel 5 a 2 §. Det omfatter ”äventyrande av Finlands suveränitet, krigsanstiftan, landsförräderi, grovt landsförräderi, spioneri, grovt spioneri, röjande av statshemlighet, olovlig underrättelseverksamhet, högförräderi, grovt högförräderi, förberedelse till högförräderi, mord, dråp, dråp under förmildrande omständigheter, grovt frihetsberövande, människorov, tagande av gisslan, grovt rån, grov utpressning, grovt häleri, yrkesmässigt häleri, grov penningtvätt, grovt häleri, yrkesmässigt häleri, sabotage, trafiksabotage, grovt sabotage, grovt äventyrande av andras hälsa, kärnladdningsbrott, kapning, grovt ocker, grov penningförfalskning, grov miljöförstöring, grovt narkotikabrott, eller för straffbart försök till ovan nämnda brott”.

Beslutning om å iverksette ”täkoperasjon” er i loven lagt til ”chef för en polisenhet”, se polislagen 32 a § første ledd. Bruk av ”täckoperasjon” skal også rapporteres, se polislagen 32 a § tredje ledd.

8.1.5 Provokasjon

I finsk rett er utelukkende bevisprovokasjon ved kjøp lovregulert. Politiet kan tilby seg å kjøpe for å forhindre eller avsløre besittelse eller handel med noe som er ulovlig å besitte, eller for å finne eller tilbakeføre slik ting eller stoff. Metoden kan også brukes for å få kontroll med eiendom som antas å være vinning av et slikt brudd.

Som indikasjonskravet for å anvende bevisprovokasjon ved kjøp, kreves at metoden er nødvendig for at forhindre eller avsløre en straffbar handling. Mistankekravet er ”grundad anledning” til å anta at det foreligger en straffbar besittelse. Kriminalitetskravet er at det må være mistanke om brudd på bestemmelse med strafferamme på minst to år eller heleri, se polislagen 31 b §. Beslutning må treffes av politimann som hører til ”befälet”, jf polislagen 32 a § annet ledd.

Hvor langt politiet kan gå i å bruke alminnelig provokasjon, har utvalget ikke klart å bringe på det rene.

8.1.6 Trafikkdata (teleövervakning)

Finsk politilov hjemler også ”teleövervakning” for å forebygge kriminalitet, se 31 c §. Det tilsvarer innheting av trafikkdata i norsk rett. Politiet kan kreve informasjon om hvilke telekommunikasjonsutstyr som har vært satt i forbindelse med en teleterminal, tidspunkt og opplysninger om hvilke telekommunikasjonsutstyr den ble satt i forbindelse med. I Norge betegnes dette som trafikkdata. Paragrafen hjemler også å stenge slik telekommunikasjonsutstyr. Det kan bare kreves opplysninger om apparat som den mistenkte besitter eller antas å komme til å anvende, men apparat han antas å ringe til. Loven åpner for overvåkning av ”teleanslutning eller teleterminalutrustning” og det er derfor ingen nødvendighet at den som skal overvåkes kan benevnes med et bestemt telefonnummer. Også terminalen vil kunne overvåkes, noe som har praktisk betydning i forhold til mobiltelefoner hvor SIM-kortet og dets telefonnummer utgjør tilknytningen, mens telefonens såkalt IMEI-nummer utgjør terminalutstyr.

Mistankekravet er det samme som for ”täckoperasjoner”, altså at det foreligger omstendigheter som gir ”grundad anledning att anta” at han vil begå et straffbart forhold. Kriminalitetskravet er formulert som alternative vilkår. Enten må det være mistanke om et brudd som ikke kan straffes mildere enn 4 måneder fengsel. Alternativt kan metoden anvendes hvor det er mistanke om et brudd som retter seg mot automatisk databehandlingssystemer og som kan begås med hjelp av teleterminalutrustning eller narkotikaforbrytelser.

Kompetanse til å beslutte bruk av teleovervåkning er lagt til domstolen, jf polislagen 32 b §. I hastetilfeller kan politimann som hører til ”befälet” treffe slik beslutning. Da må saken forelegges for domstolen ”utan dröjsmål” og innen 24 timer, jf 32 c § første ledd annet punktum.

8.1.7 Telefonavlytting

Finsk rett har ikke åpnet for at politiet kan telefonavlytte i forebyggende øyemed. Hjemmel for dette er det utelukkende i tvångsmedelslagen 5 a kapittel 2 §, som forutsetter mistanke om begått kriminalitet.

Vilkårene for å benytte telefonavlytting i etterforskingsøyemed er strenge. Mistankekravet er at det foreligger ”skäligen misstänke” om en straffbar handling. Kriminalitetskravet er formulert som oppramsing av de typer straffbare handlinger det kan anvendes mot. De aktuelle typene kriminalitet er de samme som for täckoperasjoner, se punkt 8.1.4. Også indikasjonskravet er strengt. Inngrepet må være av ”synnerlig vikt för utredningen av brottet”. Telefonavlyttingen kan rettes mot telefon mistenke innehar eller må antas at han vil bruke, men ikke telefon han antas å ringe til. I motsetning til polislagen omfatter tvångsmedelslagen bare ”teleanslutning” og ikke ”teleterminalutrustning”. Dermed vil avlytting ikke kunne iversettes mot såkalte IMEI-nummer.

Når det gjelder omfanget av bruken av telefonavlytting, ble det gjennomført 461 telefonavlyttinger i 1999, 626 i 2000 og 622 i 2001. I 2001 var systemet for å gjennomføre avlytting nede i en periode. Det er trolig forklaringen til nedgangen fra 2000. Det er hovedsakelig i narkotikasaker telefonavlytting benyttes.

8.1.8 Ransaking

8.1.8.1 Personransaking

Polislagen 22 § åpner for det som betegnes for sikkerhetsvisitasjon. Sikkerhetsvisitasjon omfatter undersøkelser i forbindelse med pågripelser, anholding og lignende. Ut over dette kan visitasjon/ransaking i finsk rett bare kan finne sted kvalifisert mistanke om at vedkommende for en straffbar handling.

8.1.8.2 Husransaking

Polislagen 15 § hjemler ransaking for å finne forsvunnet person eller for å utrede et dødsfall, uten at dette direkte er knyttet opp mot forebygging. Tilsvarende hjemler polislagen 16 § rett til å få adgang til det lukkede rom dersom det er mistanke om en gjerning eller hendelse som innebærer alvorig fare for liv, personlig frihet eller helse eller stor skade på eiendom eller miljø på går eller er overhengende. Bestemmelsen svarer til den norske politilovens § 7. Noen hjemmel til å gå inn i det lukkede rom på planleggingsstadige, gir ikke bestemmelsen.

8.1.9 Frihetsberøvelse

I finsk rett er det gitt hjemler til å anholde personer for å finne ut deres identitet (polislagen 10 §), pågripelse for å beskytte personen mot seg selv (polislagen 11 §) eller pågripe etterlyste personer (polislagen 12 §). En pågripelse etter en av disse bestemmelsene kan også virke preventivt i forhold til kriminelle handlinger, men ut over dette kan ikke frihetsberøvelse ansees som en politimetode for å forebygge kriminalitet etter gjeldende rett.

8.2 Dansk rett

8.2.1 Innledning

Det danske politi har hatt sedvanemessig kompetanse til å gripe inn for å opprettholde sikkerheten, fred og orden og for avverge forbrytelser. Kompetansen tilsvarer den norske generalfullmakten, og ga politiet hjemmel til blant annet til å avstenge, bortvise, fjerne og anholde personer, påby virksomhet stanset, ta seg inn på privat området, visitasjon og påby evakuering. Gjennom rettspraksis ble det lagt til grunn at generalfullmakten også hjemlet frihetsberøvelse. I betenkning nr 1410 fra 2002 fremla Politikommisjonen en utredning med forslag om særskilt politilovgivningen. Kommisjonen foreslo blant annet å lovfeste politiets ”generalfullmakt”. Langt på vei svarer kommisjonens forslag til den norske politiloven, og i samsvar med kommisjonens mandat er det i hovedsak hjemler som skal brukes til å avverge ordensforstyrrelser og beskytte svake grupper, som barn, sterkt berusede personer eller syke personer.

At det ikke har vært satt fokus på forebyggende politimetoder, må sees på bakgrunn av at det i dansk rett skal lite til før et forhold kommer over nedre grense for det straffbare forsøk. Ifølge straffeloven § 21 er det tilstrekkelig at det foreligger en objektiv omstendighet (”handling”) som inngår i personens forsett om fullbyrde en forbrytelse. Forberedelseshandlinger som etter norsk rett må fanges opp av særskilte straffebud, vil etter dansk rett være straffbare som forsøk. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en tanke. Heller ikke trusler eller tilsagn om å utføre straffbare handling oppfyller vilkåret. Det må foreligge avtale om å begå en straffbar handling eller annen fysisk handling som inngår i gjerningsmannens forsett om å begå forbrytelsen.

Utvalget er gjort kjent med undersøkelser som viser at forsøk i liten grad straffes annerledes i Danmark enn i nabolandene. Men som inngangskriteriet for å kunne benytte straffeprosessuelle etterforskingsskritt, er forsøksbestemmelsen svært sentral. Ettersom forberedelseshandlinger er straffbare, vil etterforskingsskritt kunne iverksettes så tidlig at metodene reelt sett gir mulighet til å forhindre gjennomføring av den handling straffebudet beskriver. Det er derfor i liten grad behov for hjemler i forebyggende øyemed.

For å kunne sammenligne de metoder dansk politi har for å forhindre gjennomføring av straffbare handlinger, er det mest realistiske sammenligningsgrunnlaget derfor den danske rettspleielovens hjemler til å etterforske straffbare handlinger.

8.2.2 Visuell observasjon

8.2.2.1 På fritt tilgjengelig sted

Etter dansk rett innebærer observasjon visuelle iakttakelser, både overvåking av allmennheten og konkret rettet spaning. Politiets adgang til slik observasjon er dels regulert i retsplejeloven § 791 a. Bestemmelsen er bygd opp slik at det avgjørende er hvilket sted som iakttas. Men iakttakelse av personer på fritt tilgjengelig sted, med eller uten hjelp av optisk utstyr, faller utenfor loven. Tradisjonelt har alle metoder som ikke medfører en straffbar handling uten videre vært ansett som lovlige. Det gjelder selv om politiet tar i bruk tekniske hjelpemidler under overvåkningen eller spaningen. Politiet kan således fotografere under en demonstrasjon, og også ta i bruk systematisk tv-overvåking av et sted hvor det ofte er uro. For slike ikke-kvalifiserte observasjoner gjelder ikke noe bestemt mistankekrav, kriminalitetskrav eller indikasjonskrav. Den eneste begrensning ligger i det alminnelige krav til saklighet.

8.2.2.2 Av ikke fritt tilgjengelig sted

Dersom observasjonen skjer utenfor det offentlige rom på et ikke fritt tilgjengelig sted, er metoden lovregulert i retsplejeloven § 791 a første ledd. Bestemmelsen omfatter steder som på en eller annen måte er avlukket ved en hekk, mur eller gjerde slik at det ikke er alminnelig innsyn. Butikklokaler eller kontorer som allmennheten har adgang til, regnes som fritt tilgjengelig sted i åpningstiden. Dersom det observeres inn bolig eller andre husrom, er romkontroll som er regulert i tredje ledd.

Iakttakelse av ikke fritt tilgjengelig sted uten tekniske hjelpemidler er ikke lovregulert og kan fritt foretas innenfor grensen for det saklige. Bruk av tekniske hjelpemidler er regulert i retsplejeloven § 791 a som skiller mellom håndholdte tekniske hjelpemidler og automatisk eller fjernstyrte tekniske hjelpemidler. For håndholdte apparater oppstiller første ledd et indikasjonskrav og et kriminalitetskrav for å kunne rette apparatet mot et ikke fritt tilgjengelig sted. Det kreves at metodebruken må ”antages at være af væsentlig betydning for efterforskningen”, og den må vedrøre ”en lovovertrædelse, der efter loven kan medføre frihedsstraf”. Men det kreves ikke en bestemt mistanke ut over kravet til ”rimelig formodning” som er det generelle vilkår for å iverksette etterforsking. Metoden kan også rettes mot personer som ikke selv kan mistenkes for noe kriminelt. Men indikasjonskravet krever at metoden kan antas å gi informasjon av vesentlig betydning for etterforskingen. Ifølge retsplejeloven § 791 a femte ledd gjelder et forholdsmessighetskrav. Beslutning om bruk av metoden, treffes av politiet. Det er heller ikke noe krav til at politiet underretter den som har vært utsatt for metoden i etterkant.

Benyttes fjernbetjent eller automatisk virkende hjelpemidler må hjemmelen søkes i retsplejeloven § 791 a andre ledd. Indikasjonskravet, mistankekravet og forholdmessighetskravet er det samme som for tekniske spaning med håndholdt kamera. Kriminalitetskravet er imidlertid strengere. Mistanken må knytte seg til en straffbar handling med strafframme på ett og et halvt år eller høyere. Beslutningen må treffes av retten. Den som blir utsatt for metoden skal varsles når observasjonen er avsluttet. Underretningsplikten kan oppheves eller utsettes, se retsplejeloven § 791 a sjette ledd, jf § 788 tredje ledd.

8.2.2.3 Av bolig eller andre husrom

Spaning inn i bolig eller andre husrom med det blotte øye, er ikke lovfestet, og metoden antas å kunne anvendes uten særskilt hjemmel. Benyttes kikkert eller annet manuelt virkende apparat, faller observasjonen inn under retsplejeloven § 791 a første ledd, se punkt 8.2.2.2.

Brukes fjernbetjent eller automatisk virkende tv-kamera, fotografiapparat eller lignende tekniske hjelpemidler for å gjennomføre visuell spaning mot det lukkede rom, er metoden regulert i retsplejeloven § 791 a femte ledd. Det stilles ikke opp noe mistankekrav ut over det som gjelder for å kunne sette i gang etterforsking. Foreligger mistanke om at forbrytelsen er begått, kan metoden anvendes overfor ikke mistenkt person. Kriminalitetskravet er at handlingen kvalifiserer for bestemmelser med strafferamme på minst 6 års fengsel, eller overtredelse av nærmere oppramsede straffebestemmelser, jf § 791 a nr 3. I tillegg må etterforskingen medføre en risiko for menneskers liv eller velferd eller store samfunnsverdier.

Det sentrale inngrepsvilkår er et indikasjonskrav. Det må foreligge ”bestemte grunde til at antage, at bevis i sagen kan opnås ved indgrebet”, og det kreves ytterligere at ”ingrebet må antages at være af afgørende betydning for efterforskningen”. Ifølge retsplejeloven § 791 a femte ledd gjelder et forholdsmessighetskrav. Metoden kan bare besluttes av retten. Den som blir utsatt for metoden skal også varsles når observasjonen er avsluttet. Underretningsplikten kan oppheves eller utsettes i medhold av retsplejeloven § 791 a sjette ledd, jf § 788 tredje ledd.

Etter det utvalget har fått opplyst blir metoden i hovedsak benyttet mot hotellrom hvor det er grunn til å tro at det skal skje overdragelse av hvitvaskede penger eller narkotika.

8.2.3 Teknisk sporing

Teknisk sporing er ikke lovregulert i dansk rett. Dansk Høyesterett har godtatt at peileutstyr kan monteres på bil uten hjemmel i lov så lenge dette kan skje uten innbrudd i bilen, se UfR 1996 side 1496. I den grad den skal plasseres på en måte som krever innbrudd, krever dette lovhjemmel, se Høyesteretts kjennelse av 26. september 2000.

8.2.4 Infiltrasjon og provokasjon

Provokasjon er i dansk rett lovfestet i retsplejeloven § 754 a flg. Infiltrasjon er ikke lovfestet. Det er ikke oppstilt nærmere vilkår for å gjennomføre infiltrasjon for å forebygge kriminalitet, men informasjon vil da ikke kunne anvendes i retten. For infiltrasjon som ledd i en etterforsking, er det antatt at vilkårene i retsplejeloven § 754 a flg gjelder tilsvarende.

Politiet har ikke adgang til å provosere frem en handling som ellers ikke ville blitt begått, jf retsplejeloven § 754 b. Grensen for når en handling er fremprovosert synes etter det utvalget har fått opplyst å ligge noenlunde parallelt med norsk rett. Tidligere var det forbud mot å bruke sivile personer til å utføre provokasjon. Dette ble endret ved lovendring 10. juni 2003. Kravet om at en politimann måtte gjennomføre provokasjonen vanskeliggjorde metoden på grunn av de organiserte kriminelle miljøenes informasjon om politispanere. Nå kan også sivile personer brukes når bistanden som ytes er ”yderst beskeden i forhold til lovovertrædelsen”.

Opprinnelig var mistankekravet for å anvende provokasjon at mistanken må være ”særlig bestyrket”. Også her ble loven endret 10. juni 2003. Mistankekravet vanskeliggjorde gjennomføringen av en effektiv provokasjon. Med et mistankekrav som lå tett opp til kravet for domfellelse, vil politiet være så sent i etterforskingen at det er liten grunn til å bruke provokasjon. I dag er det tilstrekkelig at det foreligger ”begrundet mistanke om” en lovovertredelse skal begås eller forsøkes begått, jf § 754 a nr 1. Ved samme lovendring ble indikasjonskravet senket fra at det ikke er andre ”egnede” etterforskingsskritt i saken, til at provokasjonen ”må antages at være af afgørende betydning for efterforskningen”. Kriminalitetskravet er i utgangspunktet en strafferamme på minst 6 år, eller overtredelse av straffeloven §§ 286 første ledd eller 289 annet punktum.

Som rettssikkerhetsgaranti fastslår retsplejeloven § 754 c at beslutning om bruk av metoden skal treffes av retten ved kjennelse. Unntaksvis kan beslutning treffes av politiet. Dette gjelder når formålet med provokasjonen vil forspilles ved å vente på rettens kjennelse. Dersom politiet selv fatter beslutning etter unntaket i tredje ledd, må saken forelegges for retten snarest mulig og innen 24 timer.

Av retsplejeloven § 754 e følger det at begrensningene i retsplejeloven ved bruk av provokasjon ikke gjelder ved etterforsking av brudd på dansk straffelov kapittel 12 og §§ 111-115 og 118. Dette omfatter de viktigste straffebestemmelser hvor sikkerhetspolitiet er tillagt oppgaver. Sikkerhetspolitiet har også før lovendringen derfor benyttet sivile agenter og det er heller ikke noe krav om forhåndssamtykke fra retten. Det grunnleggende vilkår for lovlig provokasjon; at provokasjonen ikke fremprovoserer en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått, gjelder likevel også ved etterforsking av brudd på disse bestemmelser.

8.2.5 Inngrep i meddelelseshemmeligheten

8.2.5.1 Telefonavlytting

Retsplejeloven § 780 åpner for at politiet kan gjøre inngrep i meddelelseshemmeligheten, herunder foreta telefonavlytting. Politiet kan avlytte alle former for samtaler og lignende form for kommunikasjon, som telefax, teleks, E-post og SMS når kommunikasjonen foregår på det offentlige nett.

De nærmere betingelser for telefonavlytting fremgår av retsplejeloven § 781. Den stiller ikke opp noe mistankekrav. Men det antas at mistankekravet er det samme som for varetektsfengsling. En løs formodning er ikke tilstrekkelig. Mistanken må være rimelig og bygge på konkrete opplysninger. Kriminalitetskravet er at handlingen må faller inn under en straffebestemmelse med strafferamme på minst 6 års fengsel, eller overtredelse av nærmere oppramsede straffebestemmelser som kvalifisert vold, hensynløs atferd, trusler på livet, utpresning, visse vinningsforbrytelser, grovt skattesvik, grov smugling og menneskesmugling. Det er videre et vilkår for avlytting at det foreligger ”bestemte grunder til at antage, at der på den pågældende måde gives meddelelser eller foretages forsendelser til eller fra en mistænkt”. Det er adgang til å rette avlyttingen også mot personer som ikke er mistenkt, så lenge det er begrunnet mistanke om at det vil gå meddelelser fra eller til mistenkte fra vedkommende sted. Som et ytterlig indikasjonskrav gjelder at avlyttingen må antas å være av avgjørende betydning for etterforskingen.

Telefonavlytting krever rettens tillatelse, se retsplejeloven § 783. Hvor tiltakets formål vil forspilles ved å vente på rettens kjennelse, kan politiet treffe beslutning om iverksettelse av metoden. I tilfelle skal spørsmålet snarest mulig, og innen 24 timer, bringes inn for retten, se tredje ledd. Den som blir utsatt for metoden skal også varsles når observasjonen er avsluttet. Underretningsplikten kan oppheves eller utsettes, jf retsplejeloven § 788 tredje ledd.

Telefonavlytting benyttes relativt mye i Danmark. Statistikken fra 1998-2001 viser:

1998:  231

1999:  831

2000:  921

2001:1100

8.2.5.2 Trafikkdata (teleopplysninger)

Foruten avlytting, omfatter inngrep i meddelelseshemmeligheten at politiet kan kreve trafikkdata. Trafikkdata omfatter opplysninger om hvilke kommunikasjonsapparat som har vært i forbindelse med bestemt telefon eller kommunikasjonsapparat (trafikkdata).

I norsk rett kan politiet også gis tilgang på trafikkdata i medhold av bestemmelsene om utleveringspålegg, jf. straffeprosessloven § 210. Den danske Høyesterett la i en kjennelse referert i UfR 1996 side 447 til grunn at historiske trafikkdata ikke kunne kreves utlevert etter reglene om edisjon (utleveringspålegg) uten at også indikasjonskravet og kriminalitetskravet i retsplejeloven § 781 første ledd nr 2 og 3 var oppfylt.

Det er i dag mulig å få opplysninger om hvilke telefoner som har vært knyttet opp mot bestemte mastestasjoner til enhver tid. Slike ”masteopplysninger” ble det ved lovendring uttrykkelig gitt hjemmel for å innhente i medhold av retsplejeloven § 780 første ledd nr 4 (utvidet teleopplysning).

I dag er det også teknisk mulig å spore en mobiltelefons tilknytning til master og dermed følge telefonens bevegelser. Utvalget har fått opplyst at slike opplysninger i dag i noen områder av Danmark gir grunn til å fastslå en telefons posisjon med en feilmargin på 50 meter. Hva som er hjemmel for å innhente posisjonsdata, er i dansk rett noe uklart. Trolig må dette betegnes som observasjon, og ikke som trafikkdata. Ettersom denne metoden kan medføre observasjon i det private hjem, er metoden antatt å falle inn under retsplejeloven § 791 a tredje ledd, se byretten i Ålborgs avgjørelse av 17. mai 2001.

Vilkårene for å bruke trafikkdata og masteopplysninger er de samme som for telefonavlytting, se nærmere punkt 8.2.5.

I Danmark har det ikke vært en plikt for nettleverandører og teletilbydere til å føre logger over teletrafikken. Ved lovendring i juni 2002 ble loggingsplikt for tele- og internettilbydere lovfestet i retsplejeloven § 786 fjerde ledd. Bestemmelsen lyder:

”Det påhviler udbydere af telenet eller teletjenester at foretage registrering og opbevaring i 1 år af oplysninger om teletrafik til brug for efterforskning og retsforfølgning af strafbare forhold. Justitsministeren fastsætter efter forhandling med ministeren for videnskab, teknologi og udvikling nærmere regler om denne registrering og opbevaring.”

Kostnadene ved slik kommunikasjonskontroll skal det gis nærmere regler om, men det er åpnet for at leverandørene må bære denne kostnaden. Både offentlige og private tilbydere har denne forpliktelsen.

Antallet tilfeller hvor politiet fikk innvilget adgang til trafikkdata er:

1998:  349

1999:  951

2000:1032

2001:1282

8.2.5.3 Teknisk avlytting

Retsplejeloven anvender ikke betegnelsen romavlytting, men ”annen avlytting”. Uttrykket omfatter avlytting av det lukkede rom med tekniske hjelpemidler, og avlytting i det åpne rom, se retsplejeloven § 780 første ledd nr 2. Bestemmelsen ble innført i 1980.

Betingelsene for teknisk avlytting er i utgangspunktet de samme som for telefonavlytting, men kriminalitetskravet er strengere. Metoden kan bare anvendes ved mistanke om en forbrytelse som har medført eller kan medføre fare for menneskers liv eller velferd eller betydelige samfunnsverdier.

Avlytting i medhold av retsplejeloven § 780 første ledd nr 2 brukes ikke spesielt mye. Statistikken fra de siste årene er som følger:

1998: 18

1999: 48

2000: 59

2001: 48

8.2.5.4 Brevåpning

Brevåpning innebærer at politiet kortvarig hemmelig holder tilbake et brev, en pakke eller annen forsendelse som er overgitt til forsendelse, uten å være kommet frem. Det er likegyldig hvor stor pakken er. Brevåpning er en form inngrep i meddelelseshemmeligheten, og vilkårene er de samme som for telefonavlytting.

8.2.6 Dataavlesning

De siste årene har de kriminelle miljøene begynt å sende kryptert informasjon over Internet. En av måtene å fange opp slik informasjon er å legge inn program eller lignende i dataterminalen som sender en ukryptert kopi av trafikken på maskinen til politiet. I Danmark betegnes dette gjerne som dataavlesning. Denne metoden ble av dansk Høyesterett i UfR 2001 side 1276 H, ikke ansett å ha hjemmel i de eksisterende lovbestemmelser. I kjølvannet av terrorangrepet på USA i 11. september 2001 ble det vedtatt hjemmel for å dataavlesning i retsplejeloven § 791 b.

Vilkåret er at dataavlesning er av ”afgørende betydning for efterforskningen” (indikasjonskravet). Det må videre være ”Bestemte grunde til at antage” at den aktuelle PC anvendes i forbindelse med forbrytelsen (mistankekravet). Også kriminalitetskravet var opprinnelig meget strengt. Men ved lovendring 10. juni 2003 ble kravet vesentlig senket. I dag er kriminalitetskravet en strafferamme med fengsel i 6 år eller mer, forsettelige overtredelser av straffelovens kapittel 12 eller 13 eller overtredelser av § 286 første ledd eller § 289. Etter bestemmelsens annet ledd må inngrepet konkret være forholdsmessig.

Beslutning om bruk av dataavlesning må treffes av retten ved kjennelse. Den som har vært utsatt for inngrepet, skal underrettes i ettertid i tråd med reglene i retsplejeloven § 788 første, tredje og fjerde ledd.

8.2.7 Visitasjon og ransaking

8.2.7.1 Visitasjon i avvergende øyemed

Det har vært antatt at politiet i kraft av sin oppgave om å opprettholde ro, orden og sikkerhet i samfunnet (retsplejeloven § 108), kan gjennomføre visitasjon (legemsbesiktigelse). I forslag til ny politilov er kompetansen foreslått lovfestet, se Betænkning 1410 om politilovgivning (2002) side 164. Men bestemmelsen i § 5 gir kun avvergende kompetanse i situasjoner hvor en person utgjør en fare for andre eller den offentlige orden og sikkerhet.

8.2.7.2 Visitasjon i forebyggende øyemed

Dansk rett hjemler ikke visitasjon i forebyggende øyemed slik som den norske politilov § 10 a. Det skal heller ikke være planer om å innføre en slik bestemmelse. Dette kan forklares med at danske domstoler i noen grad har vært villige til å tøye retsplejelovens hjemler. I en avgjørelse fra Østre Landsrett 23. april 1996 kom spørsmålet om vilkårene for å ransake var til stede i forhold til en større gruppe personer opp. De aktuelle personer var alle tilknyttet et MC-miljø som hadde ansamlet seg. Selv om det ikke var konkret mistanke mot alle som ble ransaket, var det god grunn til å mistenke noen i gruppen. Alle som ble ransaket var merket slik at de viste tilhørighet til MC-miljøet. Dette sammen med tallrike funn av våpen knyttet til miljøene, var etter rettens oppfatning tilstrekkelig til å oppfylle retsplejelovens mistankekrav.

8.2.7.3 Straffeprosessuelle undersøkelser

Dansk rett skiller mellom legemsbesiktigelse (ransaking) og legemsundersøkelse (kroppslig undersøkelse). For å kunne sette i verk legemsbesiktigelse må det foreligger ”rimelig grund til mistanke”, jf §§ 792 og 792 b. Kravet ligger under det norske krav om skjellig grunn til mistanke. Heller ikke kriminalitetskravet er strengt. Mistanken må referere seg til en overtredelse som er underlagt offentlig påtale, se § 792 a nr 1. Indikasjonskravet er at inngrepet må antas å være av ”vesentlig betydning for efterforskningen”. Det alminnelige forholdsmessighetsvilkår i retsplejeloven § 792 e første ledd gjelder. Avgjørelse om å gjennomføre legemsbesiktigelse treffes av politiet, se retsplejeloven § 792 c første ledd.

Ved legemsundersøkelser er mistankekravet det samme som for legemsbesiktelse. Indikasjonskravet er strengere. Metoden må være av ”afgørende betydning for efterforskningen”, se henholdsvis § 792 a nr 2 og § 792 d annet ledd nr 2. Kriminalitetskravet er at bestemmelsen må ha en strafferamme på over ett og et halvt år, se § 792 d annet ledd nr 2. I tillegg gjelder det et generelt forholdsmessighetskrav. Avgjørelsen må treffes av retten ved kjennelse, se retsplejeloven § 792 c andre ledd. Dersom det er fare ved opphold, kan politiet gjennomføre undersøkelsen, men må da bringe saken inn for retten snarest mulig og innen 24 timer.

8.2.8 Husransaking

8.2.8.1 Alminnelig ransaking

Undersøkelser av gjenstander og lokaler som er fritt tilgjengelig for politiet, er ikke lovregulert. Ransaking av bolig, husrom og andre avlukkede eller avlåste lukkede enheter er regulert i retsplejeloven § 793 flg. Slike undersøkelser krever rimelig mistanke om et straffbart forhold. Ransaking av gjenstander eller lokaler utenfor boliger eller annet husrom, er kriminalitetskravet oppfylt allerede ved mistanke om en lovovertredelse som er undergitt offentlige påtale. Den egentlige begrensningen ligger i at ransakingen må antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen, og ikke uforholdsmessig.

Gjelder ransakingen boliger eller andre husrom, gjelder et strengere kriminalitetskrav. Men det er ikke strengere enn at straffebudet må kunne gi fengselsstraff. I så fall må ransakingen antas å være av vesentlig betydning for etterforskingen og forholdsmessig. Gjelder mistanken en mindre alvorlig straffebestemmelse, skjerpes indikasjonskravet slik at det må foreligge bestemte grunner til å anta at ransaking kan fører til at bevis blir beslaglagt.

For å ransake boligrom kreves rettslig kjennelse. Men dansk rett godtar på samme måte som norsk rett at skriftlig samtykke fra den som utsettes for metoden tre i stedet for rettslig kjennelse.

8.2.8.2 Hemmelig ransaking

Dansk rett har åpnet for hemmelig husransaking, se retsplejeloven § 799. Mistankekravet for hemmelig ransaking er det samme som for alminnelig ransaking, men kriminalitetskravet og indikasjonskravet er strengere. Bare i den grad det er mistanke om forsettelige overtredelser av den danske straffelovens kapittel 12 eller 13 eller §§ 180, 183 første og andre ledd, 186 første ledd, 187 første ledd, 191, 192 a eller 237, kan hemmelig ransaking benyttes. Indikasjonskravet er at metoden antas å være av ”afgørende betydning for efterforskningen”.

Bestemmelsen har etter det utvalget har fått opplyst vært benyttet i begrenset utstrekning på grunn av praktiske gjennomføringsproblemer. Fra 1998-2000 ble det ikke gjennomført slike hemmelige ransakninger, mens det i 2001 ble det gjennomført seks hemmelige ransakinger. Alle tilfellene gjelder narkotikasaker.

8.2.8.3 Gjentatt ransaking

Ved lovendringen av juni 2002 ble det i retsplejeloven § 799 tredje ledd åpnet for at det innenfor et bestemt tidsrom kan gis tillatelse til å foreta flere ransakinger. Betingelsene for hemmelig ransaking må da være oppfylt.

8.2.9 Pågripelse og fengsling

Det har vært uklart om politiet av ordensmessige hensyn eller av hensyn til sikkerhet i medhold av ”generalfullmakten” kan frihetsberøve personer. I forslaget fra Politikommisjonen er det foreslått hjemler. Disse hjemlene gir ikke adgang til å frihetsberøve personer for å forhindre kriminalitet. Det blir derfor retsplejelovens bestemmelser om anholdelse og varetektsfengsling som også må benyttes for å forhindre kriminalitet.

Vilkårene for varetektsfengsling fremgår av retsplejeloven § 762. Bestemmelsen tilsvarer den norske straffeprosessloven § 171. Men i dansk rett er ikke mistankekravet like strengt. Det er tilstrekkelig at mistanken er rimelig og konkret begrunnet i de bevis politiet legger frem, uten at det kan stilles opp noe krav til graden av sannsynlighet for at personen er skyldig. Også de spesielle fengslingsgrunner er de samme.

8.2.10 Overskuddsinformasjon

I dansk rett gjelder prinsippet om fri bevisføring. All informasjon som fremkommer ved bruk av lovlige metoder kan som utgangspunkt benyttes i retten. Visse særregler er det imidlertid knyttet til såkalt overskuddsinformasjon. Reglen kommer bare til anvendelse ved kommunikasjonskontroll, brevkontroll, romavlytting, tekniske spaning på ikke offentlig sted med automatisk eller fjernvirkende apparater, teknisk spaning i det lukkede rom eller ransaking, se retsplejeloven §§ 789, 791 a sjette ledd og 800.

Overskuddsinformasjon fra disse metodene kan bare brukes som bevis i en senere straffesak når den nå oppdagede lovovertredelse selv kan danne grunnlag for den aktuelle metode. Både kriminalitetskravet, indikasjonskravet og forholdsmessighetsvilkåret må være oppfylt for at informasjonen skal kunne benyttes som bevis. Overskuddsinformasjon fått ved hemmelig ransaking kan etter retsplejeloven § 800 annet ledd bare med rettens samtykke i helt spesielle tilfeller benyttes som bevis i en senere straffesak.

Overskuddsinformasjon kan uansett fritt benyttes som etterretningsinformasjon i den pågående og senere etterforsking av den straffbare handling.

8.3 Svensk rett

8.3.1 Grunnlovsbeskyttelsen

Sverige har en forfatning av nyere dato som sikrer grunnleggende friheter og rettigheter for den enkelte. 1974 års regjeringsformen (1974:152) slår i første kapittel fast legalitetsprinsippet, og at målsettingen for utøvelse av offentlig myndighet er å verne den enkeltes privatliv og familieliv, se særlig 2 §. Målsettingen er fulgt opp i annet kapittel med en katalog over rettigheter som bare kan innskrenkes ved formell lov. I følge 2 kapittel 6 § er således enhver beskyttet mot:

”kroppsligt inngrepp ... därjämte skyddaa mot kroppsvisitation, husrannsakan och liknande intrång samt mot undersökning av brev eller annan förtrolig fösändelse och mot hemlig avlyssning eller upptagning av telefonsamtal eller annat förtroligt meddelande.”

Svensk rett er mye lik den norske med detaljert lovhjemler for bruk av tvangsmidler, men bare i etterforskingsøyemed.

Polislagen 8 § annet ledd slår uttrykkelig fast at politiet ikke kan begrunne et inngrep i de grunnleggende rettigheter med at de er pålagt oppgaver av lovgiver. Nærmere hva politiet kan foreta seg uten lovhjemmel i kraft av den alminnelige handlefrihet, er ikke klarlagt i detalj. Grensen må derfor trekkes ved å dedusere fra vilkåret ”inngrep” i 1974 års regjeringsformen. Dette har ført til usikkerhet om svensk rett fullt ut er i samsvar med EMK art 8 slik EMD har tolket den. Problemområdene er de samme som i norsk rett. Det gjelder blant annet observasjon i private sammenhenger i det offentlige rom.

8.3.2 Etterforsking og forebyggende virksomhet

Også svensk rett sondrer mellom politiets forebyggende virksomhet og etterforsking. Politiet kan sette i gang etterforsking (”förundersökning”) når det finnes ”anledning att anta att brott som hör under allmänt åtal har förövats”, se Rb 23 kapittel 1 §. Etterforskingen kan åpnes av politiet eller påtalemyndighet. I den grad saken ikke er av enkel ”beskaffenhet” foregår etterforskingen under overordnet ledelse av påtalemyndigheten (åklager), se Rb 23 kapittel 3 §.

For å anvende tvangsmidler som kroppsvisitasjon, husransaking og telefonavlytting kreves at noen er ”skäligen misstänkt”. Etter svensk rett kan det ikke stilles opp noe eksakt krav til mistankens styrke. Svensk rett legger større vekt på at det finnes objektive holdepunkter for mistanken enn på den nøyaktige grad av sannsynlighet, se Helmius 2000 side 137-138. Etterforskingen må være kommet så langt at mistanken er konkret rettet mot en bestemt person for en bestemt straffbar handling. Det er således ikke tilstrekkelig med alminnelig mistanke om at personen er involvert i kriminalitet. Mistankens styrke behøver ikke ha nådd opp til det nivå som normalt kreves for varetektsfengsling (sannolika skäl). Hvilken grad av sannsynlighet som kreves ut over kravet om at mistanken må være skäligen, som indikerer en viss styrke, er ikke nærmere fastlagt. Det er også antatt at vilkåret er relativt slik at grovheten av den forbrytelse mistanken gjelder har betydning for kravet til sannsynlighet. Særlig i saker om rikets sikkerhet er kravet ikke blitt oppfattet som strengt, se SOU 2002: 87 side 121.

Som følge av kravet til mistanke om begått kriminalitet, kan tvangsmidlene ikke anvendes i forebyggende øyemed. Rekkevidden av forsøk er i svensk rett omtrent tilsvarende som i norsk rett. På samme måte som i norsk rett har svensk rett kriminalisert en rekke forberedelseshandlinger slik at tvangsmidlene kan anvendes innenfor det straffeprosessuelle system. Svensk rett har mer generelle forberedelsesdelikt. Ifølge BrB 23 kapittel 2 § første ledd er ”förberedelse” til visse straffbare handlinger straffbelagt. Forutsetningen er at det er bestemt i den enkelte straffebestemmelse, noe som er gjort i mange av de alvorligste straffebudene. Inn under forberedelse faller blant annet det å motta vederlag for eller å ha befatning med hjelpemidler for å begå en forbrytelse, å inngå avtale om å begå en forbrytelse og det å skaffe seg midler eller gjenstander som skal utgjøre del av den straffbare handling. Det er en forutsetning for å straffe noen for forberedelseshandlinger at personen hadde fullbyrdelsesforsett.

I tillegg har svensk rett i forhold til enkelte straffbare handlinger straffebelagt såkalt ”stämpling”. Det omfatter ulike former for kontakt med andre personer med et forsett om å begå eller få andre til å begå straffbare handlinger, enten i samråd med andre å bestemme seg for, anstifte noen til eller påta seg å utføre den straffbare handling. Også stämpling er bare straffbart når straffebestemmelsen uttrykkelig bestemmer det. Det er tilfelle i de fleste alvorligste straffebud.

De svenske reglene om ansvar for forberedelse er i SOU 1996: 185 foreslått erstattet av en generell regel der alle salgs forberedelseshandlinger i prinsippet blir gjort straffbare dersom personen fremmer hovedhandlingen, og har fullbyrdelsesforsett. Svensk rett vil da langt på vei komme på linje med Danmark.

8.3.3 Visuelle observasjoner

8.3.3.1 Alminnelig observasjon

Regjeringsformen beskytter ikke mot visuell spaning i det offentlige rom. Det antas at politiet i utgangspunktet kan samle inn informasjon ved å iaktta plasser, personer og kjøretøy i det offentlige rom også når det anvendes tekniske hjelpemidler. Begrensningene som følger av EMK art 8 (1) gjelder også i svensk rett. Og i teorien er det antatt at lovhjemmel kan være nødvendig dersom en person som observeres befinner seg i en privat sammenheng eller det er tale om å følge en intens kartlegging av en persons bevegelser, se Helmius 2000 side 166-170.

8.3.3.2 Teknisk sporing

Sverige har ikke lovfestet bruk av teknisk peileutstyr. Også for denne metode er det EMK art 8 (1) som angir begrensningen for politiets bruk av metoden. Det legges til grunn at det i utgangspunktet ikke kreves lovhjemmel for å anvende peileutstyr som spaningsmiddel. Men Buggningskommisjonen som drøftet metoden, antok at hvis senderen ble plassert slik at personen følges inn i det private rom, krevde EMK art 8 lovhjemmel, se SOU 1998:46 side 357. Tilsvarende antok kommisjonen at regjeringsformen 2 kapittel 6 § som beskytter mot husransaking, krevde lovhjemmel dersom politiet måtte bryte seg inn for eksempel i en bil for å plassere en sender. En sender kunne heller ikke plasseres i forbindelse med en ellers lovlig husransaking i bil. Det ville være å gå ut over formålet med å tillate husransakelsen, se SOU 1998:46 side 357. Buggningskommisjonen konkluderte med at det ikke var behov for å gi politiet mulighet til å bryte seg inn i biler, containere eller vesker for å plassere peileutstyret, se SOU 1998:46 side 358.

8.3.3.3 Håndholdt kamera

Svensk rett har siden 1977 regulert bruk av overvåkingskamera, men bare fjernstyrte kamera. Håndholdt kamera faller således utenfor lovreguleringen, og er heller ikke i strid med regjeringsformen. I prop 1995-96:85 side 19 om 1ov om hemmelig kameraovervåking ble det derfor lagt til grunn at politiet kan anvende håndholdte kameraer uten støtte i lov. Se tilsvarende SOU 1998:46 side 73-74. Men i teorien er antatt at EMK art 8 (1) gir den enkelte beskyttelse mot å bli filmet i det private rom og i private handlinger i det offentlige rom, se Helmius 2000 side 175.

8.3.3.4 Fjernstyrt kameraovervåking

Bruken av overvåkingskameraer ble regulert ved en lov fra 1977. Hemmelig bruk av slike kameraer ble i utgangspunktet forbudt, mens det kunne gis tillatelse til varslet overvåking av allmenn tilgjengelig plass. Loven gjaldt også for politiet, men senere har lovgiveren åpnet for skjult fjernsynsopptak, se Helmius 2002 side 170.

Ifølge en lov fra 1998 (1998:150) kan politiet benytte hemmelig kameraovervåking i forebyggende øyemed dersom det av ”särskild anledning finns risk” for alvorlig forbrytelse som innebærer fare for liv eller helse, eller risiko for alvorlig forstyrrelse av eiendom kommer til å skje på bestemt sted, se 9 §. Tillatelsen gis av länsstyrelsen. Ifølge forarbeidene tar unntaket sikte på situasjoner der hensynet til den alminnelig orden og sikkerhet gjør seg særlig gjeldende som for eksempel ved statsbesøk og andre internasjonale arrangementer, Prop 1997-1998:64 side 24.

I en lov fra 1995 (1995:1506) åpnes det for fjernmanøvrerte kameraer ved etterforsking av straffbare handlinger som kan føre til minst to års fengsel. Metoden kan også anvendes ved mistanke om straffbart forsøk på slike handlinger, ved forberedelse og ”stämpling”, se 2 §. Mistankekravet er ”skäligen mistanke” mot bestemt person, se 3 §. Bruken av skjulte kamera må være av ”synnerlig vikt” for etterforskingen, se 3 §. Loven stiller også opp et proporsjonalitetsprinsipp slik at ”skälen för åtgärden uppväger det intrång eller men i övrigt som åtgärden innebär för den misstänkte eller för något annat motstående intresse”, se 3 §. Beslutningen er lagt til retten som skal angi stedet for opptaket og varigheten.

8.3.4 Hemmelig avlytting

8.3.4.1 Alminnelig lytting

I motsetning til hva som gjelder for iakttakelse beskytter regjeringsformen den enkelte mot avlytting. Men det er den fortrolige samtale som er vernet og bare når det benyttes tekniske hjelpemidler. Politiet kan derfor lytte på samtaler som føres i det offentlige rom. Det gjelder selv om politiet bevisst innretter seg for å oppfatte samtalen. Men her kan EMK art 8 (1) etter omstendighetene komme begrensende inn.

8.3.4.2 Opptak av lyd i det offentlige rom

I forbindelse med kameraovervåking av bestemt plass i det offentlige rom, åpner 1998-loven for å også lytte og å ta opp lyd. Det er forbudt med mindre det er særskilt opplyst at det også pågår avlytting eller opptak av lyden.

8.3.4.3 Hemmelig teknisk avlytting (”buggning”)

Regjeringsformen beskytter mot hemmelig teknisk avlytting av andres samtaler, såkalt ”buggning”. Slik virksomhet er også straffbart ifølge BrB 4 kapittel 9a §. Det finnes ingen lov som gjør unntak for politiet. Teknisk avlytting kan derfor bare anvendes hvor vilkårene for nødrett er oppfylt. Forbudet gjelder både avlytting av samtaler som føres i det offentlige rom og i det private rom, og både avlytting mens samtalen pågår og opptak for senere avlytting.

Forbudet i brottsbalken rammer ikke opptak av samtaler som man selv deltar i. Kroppsmikrofoner kan derfor anvendes uten uttrykkelig lovhjemmel.

I Sverige har ”buggning” som politimetode vært drøftet i flere utredninger uten at det har ført til lovgivning. Imidlertid foreslo regjeringen i 2000 å innføre metoden ved de groveste forbrytelser. Ifølge forslaget åpnes det for at avlyttingsutstyret i prinsippet kan plasseres overalt, både i det offentlige rom, kjøretøy og private boliger. Men det er forslått et strengt situasjonskrav. Det må være ”særskilt anledning att anta" at den mistenkte person i løpet av avlyttingsperioden skal befinne seg på det avlyttede sted.

Mistankekravet er ”skäligen grunn” til mistanke om begått straffbare handling, eller forsøk, forberedelse eller stempling som er straffbar. Kriminalitetskravet er at handlingen ikke kan medføre straff på lavere enn 4 år. Eksempler på forbrytelser som oppfyller strafferammekravet er drap, kidnapping, grovt ran, grov mordbrann og allmennfarlige ødeleggelse. I tillegg skal metoden kunne tas i bruk selv om straffebudet har en lavere minstestraff enn 4 år dersom omstendigheten er slike at forventet straff er minst 4 års fengsel. Som indikasjonskravet er foreslått at metoden må være av ”synnerlig vikt” for etterforskingen. I tillegg oppstilles et proporsjonalitetskrav. Beslutningen er lagt til retten som i sin tillatelse nærmere skal angi hvor og når avlyttingen kan finne sted, og om avlyttingsutstyret får plasseres ved innbrudd.

Forslagene fra Buggningskommisjonen ble behandlet i en Lagrådsremiss. Lagrådet var kritisk. Den politiske behandlingen av forslaget er derfor stoppet opp.

8.3.4.4 Telefonavlytting (Teleavlysning)

Regjeringsformen 2 kapittel 6 § verner som nevnt mot hemmelig teknisk avlytting av andres samtaler. Siden 1948 har svensk lovgivning åpnet for telefonavlytting (”teleavlysning”). Den alminnelige lovhjemmel for politiet til å gjennomføre telefonavlytting finnes i Rb 27 kapittel 18 §. I tillegg til Rb finnes en lov fra 1952 om särskilde bestemmelser om tvangsmedel i vissa brottsmål og en lov fra 1991 om særskild utlänningskontroll som hjemler telefonavlytting.

Hemmelig ”teleavlyssning” innebærer ifølge Rb 27 kapittel 18 § at et ”telemeddelanden” som befordres i hemmelighet avlyttes eller tas opp. Det er bare pågående samtaler som kan avlyttes, og bare telefoner som innehas eller kan antas å bli benyttet av den mistenkte person. Buggningsutredningen har foreslått at det også skal åpnes for å avlytte telefoner som den mistenkte kan komme til å ringe til, men bare dersom det foreligger ”synnerlig anledning” til å anta at den mistenkte vil ta kontakt med teleadressen.

Telefonavlytting er et etterforskingsmiddel. Mistankekravet er at vedkommende er ”skäligen misstänkt”. Kriminalitetskravet er at handling har en minstestraff på fengsel i to år eller mer. Som indikasjonskrav oppstilles vilkår om at avlyttingen må være av ”synnerlig vikt” for etterforskingen. Det følger ikke helt klart av loven at det oppstiles et proporsjonalitetskrav, men kravet til forholdsmessighet i rättegångsbalken 27 kapittel 1 § annet ledd er antatt å gjelde tilsvarende for telefonavlyttning, se Helmius 2000 side 141.

Beslutning om ”teleavlyssning” skal treffes av retten, se Rb 27 kapittel 21 §. I beslutningen skal det presiseres hvilken teleadresse som kan avlyttes og i hvilket tidsrom. Lengste tid er en måned, men tillatelsen kan forlenges.

8.3.5 Innhenting av trafikkdata (Teleovervåking)

Svensk rett tillater også teleovervåking som innebærer at politiet i hemmelighet innhenter opplysninger om ”telemeddelanden” som er blitt ekspedert eller bestilt, se Rb 27 kapittel 19 §. Bestemmelsen hjemler også et forbud mot at et ”meddelande” skal befordres. Utgangspunktet er at metoden kan anvendes for alle forbrytelser med straff på fengsel i minst 6 måneder. I tillegg kan metoden anvendes ved forbrytelse mot narkotikastrafflagens 1 § (1968:64) og 1 § i varusmugglingslagen (2000:1225). For øvrig er vilkårene for å innhente teleopplysninger de samme som for ”teleavlyssning”, se punkt 8.5.4.4.

8.3.6 Husransaking

Regjeringsformen 2 kapittel 6 § beskytter mot at politiet gjennomfører husransaking uten lovhjemmel. Hjemmel er gitt i Rb 28. Husransaking omfatter undersøkelser i beboelseshus, annet oppbevarelsessted og i vesker.

De nærmere regler for husransaking i Rb 28 kapittel 1 § svarer omtrent til de norske. Mistankekravet er at det ”forkommer anledning at brott förövats”. Kriminalitetskravet er heller ikke strengt. Mistanken må gjelde en straffbar handling som kan medføre fengsel. Rättegångsbalken hjemler ikke ransaking ved forsøk, forberedelse og avtale om å begå forbrytelser.

Når ransakingen gjennomføres hos den som selv er mistenkt, stiller ikke bestemmelsen opp noe indikasjonskrav ut over at det som eventuelt kan beslaglegges eller søkes etter må kunne ha betydning for etterforskingen av forbrytelsen. Inngrepet må også være forholdsmessig, se 28 kapittel 3 a §.

Ransaking kan også gjennomføres hos tredjemann dersom forbrytelsen er begått hos ham eller det foreligger ”synnerlig anledning” at ransakingen vil føre til oppdagelse av gjenstander det kan tas beslag i, se 28 kapittel 1 § annet ledd.

Personell kompetanse er i utgangspunktet lagt til ”undersökningsledaren, åklageren eller rätten”. I visse tilfeller kreves likevel rettslig beslutning, se 28 kapittel 4 §. Ved fare ved opphold kan også politimann treffe beslutningen, se 28 kapittel 5 §. Det er dessuten krav til at vitne skal være tilstede og det skal føres protokoll.

Som i norsk rett er spørsmålet om samtykke til inngrepet særregulert. Politiet kan ikke gjennomføre husransaking med den mistenktes samtykke med mindre han selv har begjært det, se 28 kapittel 1 § tredje ledd.

8.3.7 Kroppsbesiktning og kroppsvisitasjon

8.3.7.1 Kroppsvisitasjon i forebyggende øyemed

Ifølge polislagen 19 § annet ledd kan politiet i forebyggende øyemed visitere person etter våpen eller annen farlig gjenstand som er egnet til forbrytelse mot liv, legeme eller helse. Omstendighetene må gi grunn til å anta at det vil bli funnet slike gjenstander som kan beslaglegges etter BrB 36 kapittel 3 §. Det omfatter gjenstander som på grunn av sin beskaffenhet og på grunn av omstendighetene for øvrig kan fryktes å komme til ulovlig anvendelse, eller hvis de er egnet til å brukes som våpen ved forbrytelser mot liv eller helse og er funnet under omstendigheter som gir grunn til å frykte for at de vil blir anvendt på en slik måte. Dette er antatt å omfatte situasjoner hvor det erfaringsvis er en stor risiko for voldshandlinger med bruk av slike våpen.

I medhold av polislagen 23 § kan også en politimann kroppsvisitere personer som oppholder seg på et sted for å søke etter farlige gjenstander. Visitasjonen krever særskilte grunner som tilsier at det foreligge alvorlig risiko for et lovbrudd som innebærer alvorlig fare for liv eller helse eller omfattende ødeleggelse av eiendom.

8.3.7.2 Ransaking av person

Rättegångsbalken 28 kapittel åpner for kroppsbesiktning og kroppsvisitasjon. Både visitasjon og besiktning er etterforskingsmiddel som krever at den som skal undersøkes ”skälligen kan misstänkas” for en forbrytelse som kan medføre fengsel. Visitasjon kan imidlertid også benyttes overfor andre en mistenkte i den grad det foreligger ”synnerlig anledning att anta att det därigjennom kommer att anträffas föremål som kan tas i beslag eller att det annars är av betydelse för utredningen om brottet”, se 28 kapittel 11 § annet ledd.

Undersøkelsen må også være forholdsmessig, Rb 28 kapittel 13 § jf 3 a §. For kroppsbesiktning gjelder et særskilt krav om at undersøkningen ikke må utføres slik at den undersøkte risikerer ”framtida ohälsa eller skada”.

8.3.8 Beslag

Rättegångsbalken 27 kapittel 1 § hjemler beslag av gjenstander og dokumenter som antas å ha betydning for etterforskingen, for å utlevere til rette eier eller som kan inndras. Det eneste som kreves i tillegg er at det foreligger ”skäligen” mistanke om en bestemt forbrytelse. Men beslag forutsetter at politiet er i posisjon til å ta gjenstanden.

Av hensynet til privatlivet kan beslag ikke kan tas i dokumenter dersom det er forbudt å føre besitteren som vitne om innholdet. Videre gjelder begrensning i adgangen til å ta beslag i dokumenter som inneholder meddelelser mellom en mistenkt og hans nærmeste, og mellom nærstående innbyrdes. Slike dokumenter kan bare beslaglegges dersom mistanken gjelder en forbrytelse som kan medføre strengere straff enn fengsel i 2 år. Også når det gjelder beslag av brev, telegram eller annen forsendelse som befinner seg hos posten eller telegrafen, gjelder et kriminalitetskrav. Slike kan beslaglegges dersom forbrytelsen kan føre til fengsel i ett år og forutsatt at beslag kunne vært tatt hos mottakeren.

8.3.9 Provokasjon

Hverken infiltrasjon, provokasjon eller passivitet som politimetode er lovregulert i Sverige. Provokasjon ble drøftet i forarbeidene til polislagen og definert som en handling der politiet lokker eller utfordrer en person til en handling eller uttalelse som kan være belastende for ham selv eller for noen i hans nærhet. Grunnvilkåret er at politiet ikke får fremkalle en straffbar handling. Men politiet kan delta i en persons handlinger så lenge politiets handlinger er nøytrale svar på hans initiativ. Politiet kan med andre ord påvirke hendelsesforløpet, men bare slik at en straffbar handling som også ellers ville blitt begått, blir utført på en måte som fremskaffer bevis.

Det følger av formålsprinsippet at bevisprovokasjon må gjennomføres som ledd i etterforsking rettet mot en bestemt straffbar handling for å få bevis for denne. Det må foreligge en sterk mistanke mot den som utsettes for provokasjonen. Metodens ekstraordinære karakter fører til at metoden bare kan anvendes overfor alvorlig kriminalitet. Indikasjonskravet er at metoden må antas å gi bevis av vesentlig betydning, som ikke kan oppnås på annen måte.

JO har inntatt det standpunkt at beslutningen om å bruke provokasjon må tas av ”ådklageren”, JO 1997/98 side 130. Aksjonen skal være godt planlagt og være dokumentert. Svensk rett er skeptisk til å bruke privatpersoner til å gjennomføre provokasjon. JO har likevel akseptert at sivile har vært benyttet ved enkeltstående tilfelle, men politiet får ikke inngå organisert samarbeid med privatpersoner, se JO 1977/78 side 126.

Svensk rett ser ”lokkeduetilfellene” som en form for provokasjon.

8.3.10 Infiltrasjon

Svensk rett godtar også at politiet benytter infiltrasjon under etterforskingen. Metoden er ikke lovregulert. Det er antatt at så lenge politiet nøyer seg med å omgås personer som er mistenkt for kriminell virksomhet, kan en politimann opptre fordekt for å komme i posisjon til å få opplysninger om den kriminelle virksomhet.

8.3.11 Passivitet

Politiet har ifølge 9 § i polislagen i utgangspunktet plikt til å gripe inn mot straffbare handlinger som er undergitt offentlige påtale. Men det er antatt at politiet kan utsette inngripen dersom formålet er ikke å forstyrre etterforskingen av alvorligere kriminalitet mot samme person, se prop 1983-84:111 side 47. Forutsetningen er at politiet har slik kontroll at de kan gripe inn på et senere tidspunkt.

8.3.12 Lag om särskilde bestemmelser om tvangsmedel i visse brottsmål

I 1952 fikk Sverige en lov som ga politiet utvidede fullmakter til å anvende tvangsmidler. Loven ble gitt som følge av den da forverrede internasjonale situasjon for ”att möliggøra en intensifisiering av policeverksamheten för hindrande och uppdagande av spioneri m.m.”. Loven gir de viktigste hjemlene for Säkerhetspolisens virksomhet.

Loven hjemler bruk av tvangsmidler i forbindelse med etterforsking av visse allmennfarlige forbrytelser som mordbrann og sabotasje, visse forbrytelser mot rikets sikkerhet, majestetsforbrytelser og også opprør. Loven omfatter også forsøk, forberedelse og stämpling til disse forbrytelser forutsatt at forberedelseshandlingen er straffbar. De fleste av disse forbrytelser har en strafferamme som gjør at metodene i Rb kommer til anvendelse, men enkelte forbrytelser som sabotasje, flykapring og ulovlig befatning med hemmelige dokumenter, kan bare forfølges etter 1952-loven.

Anvendelsen av loven er undergitt parlamentarisk kontroll. Regjeringen skal hvert år levere en redegjørelse til Riksdagen.

8.3.13 Lagen om særskild utlänningkontroll

Sverige har siden 1973 hatt særskilte lover for å bekjempe politisk motivert vold, trusler eller tvang. Gjeldende lov om särskild utländingkontroll er fra 1991 (1991:572), og hjemler utvisning og bruk av tvangsmidler mot terrormistenkte.

En utenlandsk statsborger skal utvises dersom det er nødvendig av hensynet til rikets sikkerhet, eller om det er risiko for at han kan komme til å begå eller medvirke til straffbare handlinger som innebærer vold, trusler eller tvang for politiske formål, se lovens 1 §. Men hvis det foreligger risiko for at han skal bli forfulgt i hjemlandet, kan ikke utvisningsbeslutningen iverksettes. I slike såkalte inhibisjonstilfeller kan personen settes under særskilt kontroll, se 10 §. I de tidligere lover var det tilstrekkelig for slik kontroll at personen var formelt utvist, men fikk oppholdstillatelse fordi han ikke kunne sendes ut. Dette ble endret i 1991-loven slik at det må treffes et særskilt vedtak om bruk av tvangsmidler mot ham. Men vilkårene er ikke så strenge som ifølge Rb. De reduserte krav til rettssikkerhet er forsvart med at det gjelder en liten gruppe personer som allerede er utvist av landet fordi de innebærer en fare.

Tvangsmidler kan ved inhibisjonsbeslutning tas i bruk tvangsmidler mot vedkommende i forebyggende øyemed uten at det kreves mistanke om ”forbrott”. Det oppstilles heller ikke noe særskilt mistankekrav. Som indikasjonskrav oppstilles at tvangsmiddelet må ha betydning for å undersøke om han eller en gruppe eller en organisasjon som han tilhører eller arbeider for, planlegger eller forbereder en handling. Kriminalitetskravet et at handlingen innebærer vold, trussel eller tvang med politisk formål og som innebærer en straffbar handling som ikke kan straffes mildere enn 2 års fengsel.

De første terrorlovene hjemlet kommunearrest slik at vedkommende ikke fikk bevege seg utenfor den kommune han var bosatt i. Men 1991-loven hjemler ikke innskrenkninger i bevegelsesfriheten. Det som kan pålegges er meldeplikt, husransakelse og kroppsvisitasjon og kroppsbesiktelse, se 19 §. I tillegg kan det iverksettes brevkontroll, ”teleavlyssning” og ”teleovervåkning”, se 20 §. Da oppstilles likevel som mistankekrav at det foreligger ”synnerliga skäl”. Bruk av slike metoder krever beslutning fra retten.

Beslutning om å anvende de øvrige tvangsmidlene kan også treffes av regjeringen, se 18 §. Regjeringen står under vanlig parlamentarisk kontroll av Riksdagen. Konstitusjonsutskotet har mulighet til å granske regjeringens håndtering av terroristloven. Dessuten kan Justitiekansleren og Justitieombudsmannen granske det enkelte tilfelle.

Regjeringens kompetanse til å beslutte tvangsmiddel gjelder i 3 år fra utvisningsbeslutningen. Deretter må regjeringen innhente rettslig tillatelse.

8.4 Nederlandsk rett

8.4.1 Innledning

Politiets oppgaver deles i Nederland mellom etterforskingsmessige og ordensmessige oppgaver. Mens ordensmessige oppgaver er underlagt Innenriksdepartementet, er etterforsking og dermed påtalemyndigheten underlagt Justisdepartementet.

Nederlandsk rett går langt i å åpne for bruk av politimetoder i forbyggende øyemed. Ved en lovendring i 1991 ble forberedelse til å begå alvorlige straffbare handlinger på visse vilkår kriminalisert. Bakgrunnen var øking i den organiserte kriminalitet. Det ble konstatert en utvikling der personer med kriminelle tilbøyeligheter utvidet sitt kontaktnett og gjennomførte kriminelle handlinger etter konkrete planer. Dersom politiet intervenerte mot slike planer, ble de som fikk planene stoppet frifunnet fordi planen ikke var straffbar.

Forutsetningen for å kunne straffe forberedelse til straffbare handlinger, er for det første at den planlagte handling kan medføre strengere straff enn fengsel i 8 år. Det omfatter de fleste alvorlige forbrytelsene som anslag mot riktets sikkerhet, allmennfarlige forbrytelser, forbrytelser mot den personlige frihet, drap, grove legemskrenkelser og seksualforbrytelser, utpressing, ran og grove tyverier. Forutsetningen er videre at minst to personer ifølge planen skal delta. Men det er tilstrekkelig at den ene person har deltatt i planleggingen. Det eneste objektive vilkår er at det må påvises et middel som tydelig er bestemt til bruk ved forbrytelsen.

En viktig konsekvens av denne regelen er at tvangsmidler kan tas i bruk ved mistanke om at en slik forbrytelse ble forberedt. I tillegg til denne alminnelige regel som kriminaliserer forberedelseshandlinger, finnes i nederlandsk rett spesielle forberedelsesdelikt. Det gjelder blant annet avtale om anslag mot rikets sikkerhet. Nederland har også en straffebestemmelse som kriminaliserer deltakelse i en organisasjon som har som formål å utføre en straffbar handling. Bestemmelsen er blitt brukt overfor terrororganisasjoner, organiserte narkotikamiljø, organisert økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Bestemmelsen har også spilt en prosessuell rolle ved å åpne for tvangsmidler.

I 2000 trådte en ny lov i kraft som regulerer etterforskingsskritt og metoder for å forebygge kriminalitet, The Special Power of Investigation Act (Wet Bijzondere Opsporingsbevoegdheden). Også denne loven må sees på bakgrunn av historiske hendelser. Som svar på kriminalitetsutviklingen hadde politiet begynt å bruke metoder som ikke var lovregulert. Etter hvert var metodebruken i ferd med å komme ut av kontroll. I 1994 nedsatte derfor underhuset i det nedelanske parlamentet en granskningskommisjon som skulle undersøke politiets bruk av metoder. Granskningen avdekket en rekke kritikkverdige forhold. For det første var etterforsking gjennomført uten overordnet kontroll. Personer som var sterkt involvert i kriminalitet var benyttet som kilder, og ble også tilbudt amnesti for å gi opplysninger. Videre var tjenestemenn aktive deltagere i alvorlige kriminelle handlinger mens de opptrådte som infiltratører i de kriminelle miljøene. Særlig problematisk var det at politiet hadde vært passive tilskuere til innførsel av narkotika for å få opplysninger om bakmenn. Realiteten var at bakmennene så å si aldri ble tatt på denne måten. Granskningskommisjonen kunne ikke påvise korrupsjon i politiet. De konkluderte likevel med at det var for liten kontroll med polititjenestemenns virksomhet.

Også hensynet til EMK og da særlig art 8, var sentral ved lovgivningen. Utviklingen i EMD syntes å trekke i retning av strengere legalitetskrav, noe den nye lovgivningen mente å ta høyde for. Dette førte til lovfesting av overvåkning, spaning, provokasjon, systematisk innsamling/spaning, hemmelig ransaking, kommunikasjonskontroll og innhenting av trafikkdata. Utviklingen som hadde skjedd i forkant av granskningskommisjonen tilsa likevel at to metoder ble forbud; det gjaldt bruk av personer med kriminelle tilbøyeligheter som infiltratører og rene passive metoder i form av å slippe forbudte gjenstander eller stoffer ut i samfunnet.

I tillegg til lovfesting av metodebruken ble kravet til notoritet understreket. Loven ble bygget på tre prinsipper for politiarbeid. For det første skal tillatelsen til å bruke inngripende metoder nedtegnes skriftlig og følge sakens dokumenter. Skal det utelates å skrive rapport eller skal et dokument fjernes fra saksmappen, må politi og påtalemyndighet være enig om at informasjon er uten betydning for noen del av saken.

Påtalemyndigheten skal ha ansvar for politiets virksomhet ved bruk av forebyggende metoder og etterforsking, og er politiets overordende i denne sammenhengen. Bruk av inngripende metoder skal være betinget av tillatelse fra påtalemyndigheten. Et annet kontrolltiltak som ble satt i verk var opprettelsen av et det sentrale kontrollorgan for politimetoder. For bruk av visse metoder må saken forelegges dette organet. Rådet er besatt av tidligere politimenn og personer knyttet til påtalemyndigheten.

Den nye loven regulerte både politiets metoder under etterforsking og i forebyggende øyemed. Metodebruken, også for å forebygge kriminalitet, er lagt til påtalemyndigheten med Justisdepartementet som overordnet organ. Det generelle vilkåret for å benytte lovens metoder er rimelig mistanke om at en kriminell handling er begått eller at kriminell aktivitet er planlagt eller planlegges i organisert sammenheng. Det er det siste alternativet som åpner for å bruke loven i forebyggende øyemed. Metodene i loven kan bare anvendes som forebyggende metode i den grad det er mistanke om organisert kriminalitet. Med organisert kriminalitet menes tilfeller der to eller flere personer samarbeider om en eller flere varige kriminelle mål/områder som foregår over en viss tidsperiode. I det generelle vilkåret for å bruke loven i forebyggende øyemed ligger det både et mistankekrav, et indikasjonskrav og et kriminalitetskrav.

8.4.2 Observasjoner i det offentlige rom

8.4.2.1 Overvåking og alminneligs spaning

Alminnelig overvåkning i form av politipatruljering, eventuelt ved bruk av tekniske hjelpemidler, er ikke særskilt lovregulert i Nederland. For å iverksette slike observasjoner kreves kun en saklig begrunnelse.

Kortvarig eller mer usystematisk spaning i form av visuelle observasjoner og lytting mot bestemt person eller sted uten tekniske hjelpemidler, er heller ikke lovregulert. Slik alminnelig spaning må avgrenses mot systematisk spaning som er lovregulert. Grensen for systematisk spaning er skjønnsmessig. Momenter av betydning er varighet, intensitet og graden av mistanke. Som vilkår for å bruke alminnelig spaning, gjelder kun at undersøkelsen må være saklig motivert i politiets oppgaver. Det oppstilles ikke noe ytterligere mistankekrav, kriminalitetskrav eller indikasjonskrav. Utgangspunktet er også at politiet selv kan iverksette alminnelig spaning. Men anvendes tekniske hjelpemidler, kreves samtykke fra påtalemyndigheten.

8.4.2.2 Registerspaning

I Nederland er registerspaning og tilhørende etterretningsarbeid lovfestet. Metoden består i en gjennomgang av åpne registre og politiet egne registre for å forsøke å kartlegge risikogrupper eller hvilke straffbare handlinger som er begått eller i emning. Ut over et alminnelig krav til saklighet og forholdsmessighet, oppstilles det ikke ytterligere materielle vilkår for å benytte metoden. Som en rettssikkerhetsgaranti oppstiller loven likevel et krav til skriftlig tillatelse fra påtalemyndigheten for å iverksette registerspaning.

8.4.2.3 Systematisk spaning

Spaning er altså lovregulert dersom politiet systematisk følger en person. Det gjelder dersom politiet tar sikte på å skaffe seg et mer eller mindre fullstendig bilde av en del av en persons liv. Det kan være for å skaffe seg oversikt over personens finansielle operasjoner eller hvilke personer han omgås. Blir spaningen enda mer omfattende, er det tale om intensiv spaning, se punkt 8.4.2.4.

Systematisk spaning kan rettes mot en mistenkt, det kriminelle miljøet som sådan og andre personer så lenge metoden antas å kunne gi informasjon av viktig betydning for saken. Vilkårene er enten mistanke om at en straffbar handling er begått, eller at alvorlig kriminalitet er planlagt eller blir planlagt. Mistanken må bygge på faktiske omstendigheter. Vurderingen må bero på objektivt forankrede omstendigheter. Det opereres ikke med noen bestemt grad av sannsynlighet. Kravet om alvorlig kriminalitet innebærer at handlingen må rammes av et straffebud med strafferamme på minst 4 års fengsel. Indikasjonskravet fremgår ikke helt klart av loven, men det er sikker rett at metoden må antas å være av stor betydning for etterforskingen.

Metoden kan bare iverksettes etter tillatelse fra påtalemyndigheten. Tillatelsen skal være skriftlig dersom dette er mulig. Den kan ikke gis for en periode over 3 måneder, men kan forlenges.

8.4.2.4 Intensiv spaning

Intensiv spaning foreligger når en etterforsker, uten å oppgi sin identitet som politimann, forsøker å totalkartlegge en persons aktivitet eller virksomhet på et område. Denne metoden er mer inngripende enn alminnelig spaning, hvor spanerne forholder seg mer passiv i sin virksomhet. Forskjellen mellom denne metoden og infiltrasjon går på at politimannen ikke selv inngår i miljøet som kartlegges.

Vilkårene for å anvende metoden er de samme som for alminnelig. Men denne metoden kan bare benyttes overfor den som faktisk er mistenkt for den kriminelle aktiviteten. Metoden betinger skriftlig tillatelse fra påtalemyndigheten og har en varighet på 3 måneder. Perioden kan utvides med ytterligere 3 måneder om gangen.

Også sivile personer kan brukes til å gjennomføre metoden. Identifikasjon mellom politi og den sivile skjer når personen på forhånd har inngått en avtale med politiet om systematisk å samle spesiell informasjon om en person. De materielle vilkår er de samme som for intensiv spaning gjennomført av politimann. Men det kreves skriftlig godkjenning fra påtalemyndigheten, og hvor også personen som skal gjennomføre spaningen må godkjennes. Det er ikke adgang til å bruke personer som er aktiv i samme miljø, i tilsvarende kriminelt miljø eller område eller hvor hans kriminelle bakgrunn ellers er relevant for den aktuelle sak.

8.4.2.5 Tekniske sporing

Politiet kan under spaning bruke tekniske sporing som innebærer at den spanede persons bevegelser kan observeres. Det er ikke adgang til å plassere teknisk sporingsapparat på person. Vilkåret for å benytte teknisk sporing, er som for spaning. Bruk av teknisk sporing krever imidlertid særskilt tillatelse fra påtalemyndigheten.

8.4.3 Visuell spaning i lukket privat område

Spaning kan også gjennomføres på steder som ikke er allment tilgjengelig. Dette gjelder kontorer, lukkede industriområde, kjøretøy og andre private steder som ikke er privat bolig. Spaning i privat bolig faller utenfor. Politiet kan ta seg inn på slike steder uten tillatelse fra eier eller bruker for å gjennomføre metoden.

For å kunne ta seg inn i privat lukket område kreves rimelig mistanke om en straffbar handling som kan føre til varetektsarrest, eller mistanke om at en alvorlig straffbare handling blir forberedt i organiserte former. Metoden krever særskilt tillatelse fra påtalemyndigheten.

8.4.4 Lytting og avlytting i den private sfære

Lytting på private samtaler er bare regulert i den grad det anvendes tekniske hjelpemidler. Lytting uten tekniske hjelpemidler kan imidlertid faller inn under ulike former for spaning, eventuelt infiltrasjon. Teknisk avlytting av private samtaler er lovregulert, og omfatter avlytting av konfidensielle samtaler i det offentlige rom. Metoden kan også kobles sammen med retten til å gå inn i (spane) lukkede rom, slik at romavlytting kan gjennomføres. Men for slik avlytting gjelder et særskilt kriminalitetskrav. Etter nederlandsk rett er reglene de samme hvor avlyttingen gjennomføres etter samtykke fra en av deltagerne.

For å iverksette teknisk avlytting, kreves rimelig mistanke om en straffbar handling som kan føre til varetektsarrest, eller mistanke om at en alvorlig straffbare handling blir forberedt i organisert form .Det er samme vilkår som for å ta seg inn i privat lukket rom, men i tillegg kreves det gjennomføringen av den straffbare handling kan medføre alvorlige samfunnskonsekvenser. Avlytting kan bare rettes mot sted eller samtale hvor medlem i det organiserte kriminelle miljøet kan antas å være involvert (indikasjonskrav).

Skal en privat bolig avlyttes, skjerpes kriminalitetskravet. Det må foreligge mistanke om at det er begått en straffbar handling som kan føre til fengsel i 8 år, eller at en handling som kan medføre 6 års fengsel blir planlagt i organisert form.

Teknisk avlytting krever skriftlig tillatelse fra påtalemyndigheten etter rettslig godkjenning. Gjelder det avlytting av boligrom, skal dessuten lederen for påtalemyndigheten innhente godkjennelse hos det sentrale kontrollorgan for politimetoder. Domstolen består av en særskilt dommer med ansvar for godkjenning av visse prosessuelle metoder i forebyggende arbeid og etterforsking. Tillatelsen gjelder for en periode opp til 4 uker, men kan utvides.

8.4.5 Kommunikasjonsavlytting

Nederlandsk rett åpner også for kommunikasjonskontroll. Det omfatter avlytting av samtaler og signaler over offentlige telenett, uansett om det er private eller offentlige teletilbydere. Avlytting av interne private nett betraktes som romavlytting.

For å benytte metoden kreves det rimelig mistanke om en straffbar handling som kan føre til varetektsarrest eller en alvorlig kriminell handling under planlegging innenfor organisert kriminelt miljø. I tillegg kreves det at gjennomføringen av den straffbare handling vil kunne få alvorlige samfunnskonsekvenser. I forebyggende øyemed kan kommunikasjonskontroll bare gjennomføres hvor den mistenkte eller et medlem i det kriminelle miljøet antas å ta del i kommunikasjonen. Det er imidlertid ikke nødvendig at det apparat som avlyttes benyttes av mistenkte.

For å gjennomføre kommunikasjonskontroll kreves skriftlig tillatelse fra påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten kan bare gi tillatelse etter først å ha fått rettens godkjenning. Det er adgang til å foreta telefonavlytting i en periode på 4 uker, men tiden kan utvides. Telefonkontroll blir benyttet i stor utstrekning. Etter det utvalget fikk opplyst brukes telefonkontroll i de fleste mer alvorlige narkotikasakene.

Teletilbyderne er forpliktet til å stille til disposisjon utstyr som skal til for å gjennomføre avlyttingen. Dette gjelder også nettselskaper. Utgiftene for å skaffe seg utstyret må dekkes av selskapet selv.

8.4.6 Trafikkdata

I Nederland er alle teleoperatørene forpliktet til å lagre trafikkdata, og må på begjæring utlevere slike data. Politiet kan kreve opplysning om alle telefoner som på et bestemt tidspunkt har vært i forbindelse med et bestemt telefonnummer. Loven åpner også for innsyn i teletrafikk i fremtiden (løpende informasjon). De materielle vilkår er mistanke om en straffbar handling som kan føre til varetektsarrest eller en alvorlig kriminell handling er under planlegging innenfor organisert kriminelt miljø. Det kreves holdepunkter for at enten mistenkte eller medlem i det organiserte kriminelle netteverket deltar i telekommunikasjonen. Teletilbyder er forpliktet til å gi slik informasjon etter begjæring fra påtalemyndigheten.

8.4.7 Infiltrasjon

Med infiltrasjon menes aktiv deltagelse i en organisasjon eller gruppe som mistenkes for å planlegge kriminell aktivitet. Metoden krever mistanke om en straffbar handling som kan føre til varetektsarrest eller planlegging av en alvorlig kriminell handling innenfor organisert kriminelt miljø, og at den straffbare handling kan medføre alvorlige samfunnskonsekvenser.

For å iverksette infiltrasjon må politiet ha tillatelse fra påtalemyndigheten. Men påtalemyndigheten kan bare gi tillatelse etter godkjennelse av ”the board of procurators general”. Infiltratøren kan bare ta aktivt del i en straffbare handling dersom det foreligger uttrykkelig tillatelse til dette.

Politiet kan også benytte sivile personer som infiltratører. Ikke forhåndsavtalt bruk av personer som kilder, er tillatt i medhold av alminnelig handlefrihet. For å kunne benytte forhåndsavtalt sivil infiltratør, er de materielle vilkårene de samme som for infiltrasjon utført av polititjenestemann. Det er de personelle og prosessuelle vilkårene som er strengere. Tillatelsen blir gitt av påtalemyndigheten. Før tillatelse kan gis, må påtalemyndigheten innhente tillatelse fra ”the board of procurators general”. ”The board of procurators general” må forelegge saken for ”the Central Methodology Review Committee”. ”The Central Methodology Review Committee” må igjen legge det frem for justisministeren som tar den endelige beslutningen.

Infiltratøren må ikke gå lenger enn det tillatelsen åpner for. Han kan heller ikke selv være være aktiv i det samme miljøet eller aktiv i samme typen kriminelle aktivitet eller selv ha en kriminell bakgrunn som er relevant for saken.

Utvalget fått opplyst at kildeinformasjon er svært viktig i politiets arbeid. Infiltrasjon gjennomført av sivil person er mindre vanlig. Kildene betales for sin informasjon og etter norske forhold er summene svært høye.

8.4.8 Provokasjon

Provokasjon omfatter i Nederland kjøp av ulovlig gjenstander og å gi bistand til eller delta aktivt i kriminell aktivitet med en person eller gruppe som er mistenkt for kriminell aktivitet i organiserte former. Både politimenn og sivile kan benyttes i provokasjon. De materielle vilkår er som for infiltrasjon ved politimann. Provokasjon betinger også tillatelse fra påtalemyndigheten.

Provokasjon omfatter ikke infiltrasjon. Skal polititjenestemannen også utgjøre en del av miljøet, må han ha særskilt tillatelse til å infiltrere miljøet. Tillatelsen til å gjennomføre provokasjon er også begrenset til et bestemt tilfelle. Gjennomføring må også falle innenfor den beskrivelsen tillatelsen har trukket opp.

8.4.9 Passive metoder

Med bakgrunn i granskningskommisjonens konklusjoner er adgangen til å benytte passive metoder snever. I utgangspunktet er politiet forpliktet til å gripe inn mot straffbare handlinger dersom det foreligger kjennskap til dem. Inngripen kan utsettes dersom etterforskingshensyn taler for dette. For å kunne utsette inngripen, må det foreligge rimelig sikkerhet for at gjennomføring av beslag lar seg gjøre på et senere tidspunkt. Personell kompetanse er lagt til påtalemyndigheten. Før tillatelse kan gis må påtalemyndigheten forelegge saken til godkjenning for ”the board of procurators general”, som må forelegge saken til godkjenning hos ”the Central Methodology Review Committee”.

Unnlatelse av å gripe inn kan bare skje hvor sterke etterforskingshensyn gjør seg gjeldende. I tilfelle må tillatelse innehentes fra justisministeren. I praksis benyttes derfor denne metoden meget sjelden.

8.4.10 Ransaking

Undersøkelse av bolig er fellesregulert med spaning på ikke offentlig område, se punkt 8.4.3.

For å kunne undersøke person, kreves i utgangspunktet mistanke om en konkret straffbar handling. Slik ransaking kan politiet iversette uten tillatelse fra påtalemyndighet eller retten.

I nederlandsk rett er det også mulig å fastsette utvidet hjemmel til å foreta visitasjon innenfor et avgrenset område etter en forhåndsordre fra påtalemyndigheten. Dersom denne hjemmelen benyttes, skal dette kunngjøres i forkant av gjennomføringen. Det har etter det utvalget har fått opplyst vært en diskusjon i Nederland om hjemlene skal utvides.

8.5 Engelsk rett

8.5.1 Innledning

Engelsk rett står i en særstilling blant de europeiske land for så vidt som landet ikke har noen skrevet konstitusjon. Prinsippet om ”rule of law” er like fullt grunnfestet, men med den særegenhet at det ikke har vært ansett nødvendig med skreven rett. Inngrep overfor den enkelte har i stor utstrekning vært basert på sedvanerett som har fått sitt skriftlige uttrykk i retningslinjer fra innenriksministeren (”the Secretary of State”) og i rettspraksis.

Da England ratifiserte EMK ble det lagt til grunn at det engelske system tilfredstilte lovskravet i EMK. På 1980-tallet ble England innklaget flere ganger for menneskerettsdomstolen, og ble felt fordi de interne retningslinjene ikke tilfredsstilte lovskravet slik det ble tolket av EMD. Dette førte til en prosess hvor de tradisjonelle common law baserte hjemlene ble erstattet med lover (”statutes”).

Inngrep i meddelelseshemmeligheten ble lovregulert i the Interception of Communication Act 1985 som kom som et direkte resultat av at England ble felt av EMD i Malone mot Storbritannia (Klagesak nr 8691/79).

I Khan mot Storbritannia (Klagesak nr 35394/97) hadde politiet plassert mikrofoner i Kahns bolig (romavlytting). EMD godtok at opptakene ble brukt som bevis, men fant at beviset var innhentet i strid med EMK art 8. Dette førte til the Police Act av 1997 som regulerte politiets adgang til å krenke privat eiendomsrett i forbindelse med ”surveillance”. Bruk av avlyttingsutstyr som kunne plasseres i rommet uten å krenke den private eiendomsrett, falt utenfor loven. Det gjaldt bruk av mikrofoner fra utsiden av rommet og plassering av mikrofoner i rommet med eierens tillatelse. Slik virksomhet ble først lovregulert i 2000 ved Regulation of Investigatory Powers Act (RIPA). I tillegg til å lovfeste observasjon uten krenkelse av det private rom, tok RIPA sikte på å oppdatere tidligere lovhjemler, samt lovfeste spaning og infiltrasjon for å komme i tråd med EMK art 8.

Også de tradisjonelle politimetoder som ransaking av personer og i det private rom, arrest og avhør har blitt lovregulert. Loven kom i 1984 som et resultat av sterk kritikk mot politiets etterforskingsmetoder, særlig avhørsmetoder. Den konkrete foranledning var et ”justismord” i 1977 da 3 ungdommer feilaktig ble dømt for drap. Etter at de var satt fri, ble det nedsatt en granskningskomité som førte til Police and Criminal Evidence Act fra 1984 (PACE). Denne loven fasetter hovedregelen for visitasjon av person og biler og reglene for arrest. Dette satte fart i lovgivningsprosessen slik England i dag har lovfestet de fleste politimetoder.

Engelsk rett står også i en særstilling ved at politiet og påtalemyndigheten er to helt atskilte organisasjoner der politiet står for all metodebruk uten noen form for kontroll av påtalemyndigheten.

Det er også karakteristisk for engelsk rett at sondringen mellom forebygging og etterforsking ikke spiller den samme rolle som i norsk rett. Lovbestemmelsen likestiller i stor utstrekning etterforsking og forebygging. Det gjelder for alle former for ”interception” og ”surveillance”.

Ransaking og arrest er likevel rene etterforskingsmetoder som krever at det foreligger ”reasonable grounds” enten for å mistenke (suspect) eller tro (believe) at det er begått en straffbar handling. Det sentrale krav til mistanken er at den må være objektivt begrunnet. Kravet til sannsynlighet angis ved uttrykkene ”reasonable grounds to believe” som krever en mye høyere grad av sannsynlighet enn ”reasonable grounds to suspect”. Ingen av de to kravene fastsetter noe eksakt sannsynlighetskrav.

8.5.2 Observasjoner i det offentlige rom

8.5.2.1 Overvåking

Alminnelig generell observasjoner i det offentlige rom kan politiet gjennomføre uten lovhjemmel. Det gjelder uavhengig av om det benyttet tekniske hjelpemidler som videokamera. I London finnes en rekke skjulte overvåkingskameraer som også kan lese et kjøretøys registreringsnummer. Kameraene er også i stand til å søke etter et bestemt registreringsnummer, og på den måten spore kjøretøyet.

8.5.2.2 Spaning og sporing (directed surveillance)

8.5.2.2.1 Spaning i det offentlige rom

I engelsk rett er observasjon lovregulert dersom politiet skal sette i gang en bestemt undersøkelse mot en person på en slik måte at det er påregnelig at politiet vil få tak i privat informasjon om ham (”likely to obtain information about a person”). Dette samsvarer i hovedsak med uttrykket spaning som utvalget har valgt å benytte om målrettede undersøkelser. Utenfor ”directed surveillance” faller observasjoner som er et umiddelbart svar på en konkret hendelse. Da kan politimannen på eget initiativ observere en bestemt person.

Spaning kan foregå ved hjelp av de menneskelige sanser, men også ved bruk av tekniske hjelpemidler. All spaning i det offentlige rom ved hjelp av tekniske hjelpemidler faller inn under ”directed surveillance”. Således betraktes ifølge RIPA sec 26.4 teknisk sporing som ”directed surveillance”, såfremt det tekniske hjelpemiddelet som benyttes tar sikte på kun å ta rede på hvor et kjøretøy befinner seg.

Alminnelig personrettet observasjon kan settes i gang formålsbestemt, blant annet

”(a) in the interest of national security

(b) for purpose of preventing or detecting crime or of preventing disorder

(c) in the interest of the economic well-being of the United Kingdom

(d) in the interest of public health.”

Relevanskriteriene er så vide at de i praksis ikke legger særlige bånd på politiets muligheter til å observere en bestemt person. RIPA er her i samsvar med common law tradisjonen som ga innenriksministeren en eksklusiv myndighet til å krenke enkeltborgerens psykiske integritet av hensyn til offentlige interesser.

I tillegg til formålskriteriet gjelder et indikasjonskrav. Den som skal gi tillatelsen må tro (believe) at spaningen i det konkret tilfelle vil være nødvendig av de nevnte grunner. Det kreves altså en relativt høy grad av sannsynlighet for at metoden skal være nødvendig av hensyn til interessene. Rene antagelser er ikke tilstrekkelig. Det gjelder også et proporsjonalitetskrav. Metoden skal ikke anvendes med mindre det konkrete inngrepet står i et rimelig forhold til hva som søkes oppnådd (”proportiate to what is sought to be achieved”).

8.5.2.2.2 Spaning i det private rom uten tekniske hjelpemidler

Også spaning i det private rom uten tekniske hjelpemidler, betraktes som directed surveillance. Anvendes tekniske hjelpemidler for å observere inn i det private rom er det i utgangspunktet ”intrusive surveillance”. Men her gjelder et unntak dersom observasjonen skjer utenfra og forutsatt at det teknisk apparat som anvendes ikke gir samme kvalitet og detaljert informasjon som om hjelpemidlet var plassert inne i rommet.

8.5.2.3 Teknisk spaning i det private rom

Teknisk spaning i det private rom ble regulert i the Police Act av 1997, som ble avløst RIPA sec 32, se punkt 8.5.2. For at spaning i det private rom skal anses ”intrusiv”, er det tilstrekkelig at politiets interesse er rettet mot noe som foregår i en bolig eller et privat kjøretøy. Det inkluderer både romavlytting og visuell observasjon så sant politiet anvender teknisk hjelpemiddel som gir bedre innsyn enn ved det blotte øye.

For å iverksette romkontroll gjelder det samme relevanskrav som for directed surveillance. Romkontroll kan tas i bruk når det kan bidra til rikets trygghet og landets økonomiske velferd. Videre kan metoden anvendes for å fremme etterforsking og forebygging av straffbare handlinger. Men når formålet er kriminalitetsbekjempelse, gjelder et kriminalitetskrav. Metoden kan bare settes inn overfor alvorlig kriminalitet som er enhver handling med strafferamme på 4 års fengsel. Indikasjonskravet er også strengere når observasjonen er ”intrusive”. Det kreves at informasjonen er antatt å være nødvendig, og ikke kan oppnås med mindre inngripende metoder. Det alminnelige proporsjonalitetskravet gjelder også for denne form for spaning.

Igangsetting av ”intrusive surveilance” forutsetter godkjenning fra ”the Secretary of state” eller ”the senior authorising officers”, se sec 32.1. Det inkluderer blant annet sjefene for de forskjellige politidistrikt og politikorps. Myndigheten kan ikke delegeres, men stedfortrederen har myndighet i sjefens fravær. For etterretningsorganisasjonene er det kun innenriksministeren som kan gi tillatelse.

8.5.3 Kommunikasjonskontroll og brevkontroll (Interception)

Kommunikasjonsavlytting er regulert i RIPA som i sec 1 åpner for å fange opp og gjøre seg kjent med innholdet (”intercept”) av meddelelser mens de overføres. Det gjelder åpning av brev og telegrammer mens de er underveis, samtaler mens de føres over telefon og signaler som sendes over telenettet, typisk e-post. Avlyttingen kan rettes mot en bestemt person eller mot et bestemt sted slik at samtaler til og fra stedet kan avlyttes. I engelsk rett kan kommunikasjonskontroll gjennomføres ved avlytting av mange apparat for å få ta i en bestemt samtale (såkalt sifting).

Uten samtykke fra en av samtalepartene er det ifølge RIPA sec 5 bare the Secretary of State som kan gi tillatelse, og bare på anmodning av blant annet the Director-General of the Security Service, Commissioner of the Police Metropolis og the chief constable for politikorpsene. Etter det utvalget har fått opplyst, foretar ministeren personlig en inngående vurdering av om vilkårene er oppfylt. Vilkårene for at the Secretary of State kan gi tillatelse er de samme som for ”intrusive surveillance”.

Avlytting av samtaler med den ene samtaleparts samtykke (”participant monitoring”) var ikke omfattet av innenriksministerens retningslinjer, slik at politiet fritt kunne gjennomføre slik avlytting. Men det ble stilt spørsmål med om slik avlytting uten lovhjemmel var i samsvar med EMK art 8. RIPA regulerer derfor også slik kommunikasjonskontroll. Fordi det ikke er nødvendig med tillatelse fra the Secretary of State, betegnes det ”lawfull inerception without an interception warrant”. Men i det ligger kun at ministerens tillatelse ikke er nødvendig. Ifølge RIPA sec 3.2 kreves at betingelsene for ”directed surveillance” er tilstede, se punkt 8.5.2.2.

I RIPA part III er det gitt hjemler til å pålegge noen som sitter med krypteringsnøkler å utlevere disse under gitte omstendigheter. Utlevering forutsetter på samme måte som andre metoder, relevans, nødvendighet og forholdsmessighet, se sec 49.

Etter engelsk rett kan ikke opplysninger som er innhentet ved kommunikasjonskontroll, anvendes som bevis under rettergang, se RIPA sec 17.

8.5.4 Innhenting av trafikkdata

Trafikkdata omfatter informasjon om hvem som har vært satt i forbindelse med hvem, og posisjonsdata som gir opplysninger om hvor et apparat har befunnet seg på et gitt tidspunkt. Det er adgang til å benytte metoden fremover i tid. Trafikkdata er regulert i RIPA part II sec 21-25. Det materielle vilkår for å innhente trafikkdata er de samme som for ”directed surveillance”, se punkt 8.5.2.2.

I England er alle telekommunikasjonsoperatørene pålagt å besitte metoder for å gjennomføre en telefonavlytting. Kostnadene ved slikt utstyr må selskapene i utgangspunktet selv dekke. Nye selskaper er pålagt å skaffe slike metoder for egen kostnad, mens de eksisterende selskaper fikk økonomisk bistand for å skaffe utstyret.

Loven pålegger teletilbyderne å beholde informasjonen så lenge det er nødvendig for det relevante formål. For nettselskapene er det imidlertid ikke mulig å vite hvor lenge informasjonen er nødvendig. Utvalget fikk opplyst at det i praksis var vanlig å lagre slik informasjon i et år.

8.5.5 Infiltrasjon og bruk av politikilder

Bruk av infiltrasjon og kilder har tradisjonelt ikke vært lovregulert i engelsk rett. Virksomheten ble styrt av interne retningslinjer, og det var først i 2000 ved RIPA at metoden ble lovregulert. Bakgrunnen var frykt for at de interne retningslinjer ikke ville oppfylle kravet om i ”law” i EMK art 8 (2).

RIPA regulerer bruk av ”covert human intelligence sources”. Loven betrakter slik virksomhet som en form for ”covert surveillance” der informasjonen oppnås ved personlig kontakt, og den som etablerer kontakten holder sitt formål skjult. Det omfatter de tilfeller hvor politimannen har innrettet seg slik at han må regne med at personene som kontaktes ikke forstår politimannens egentlige formål. Videre omfattes det at en privat person (informer) kommer til politiet med opplysninger han har fått ved en slik fremgangsmåte.

Vilkårene for å benytte metodene er de samme som for ”directed surveillance”, se punkt 8.5.2.2. I tillegg oppstiller RIPA sec 29.4 og 5 visse krav til forsvarlighet i forbindelse med selve gjennomføringen av infiltrasjonen. Det skal blant annet til en hver tid være en overordnet tjenestemann som har et løpende ansvar for gjennomføringen og for sikkerheten. En annen tjenestemann skal en generell oversikt over bruken av kilden, og det skal føres protokoll over fremgangsmåten. Identiteten til de som opptrer som infiltratører eller informanter skal bare opplyses til personer som må ha kjennskapen.

8.5.6 Ransaking

8.5.6.1 Husransaking (entry and search of premises)

”Intrusiv surveillance” gir hjemmel til å entre lukkede områder, men gir ikke hjemmel for å ransake stedet. Det finnes en rekke lover som hjemler husransaking, for eksempel the Theft act fra 1968 og the misuse of Drugs Act fra 1971. Ved Police and Criminal Evidence Act 1984 (PACE) sec 8 kom en generell hjemmel til ransaking. Politiet har bare adgang til å ransake et hus (entry and search of premises) enten med samtykke fra eier eller bruker, eller etter rettslig tillatelse. For å gi tillatelse må dommeren være overbevist om at politiet med rimelig grunn tror at det i rommet finnes spor eller gjenstander som kan relateres til en alvorlig forbrytelse. Videre kreves at det som sannsynligvis finnes må antas å ha stor betydning for etterforskingen, og kan føres som bevis for retten.

De nevnte lovene hjemler ikke ransaking i forebyggende øyemed, men ifølge common law har politiet hatt hjemmel til å gå inn i et privat hus for å forhindre bråk (breach of the peace).

I tilfelle må det foreligge mistanke om en konkret og aktuell fare for ordensforstyrrelse.

8.5.6.2 Undersøkelse av person (stop and search)

I engelsk rett har politiet rett til å henvende seg til en person og stille ham spørsmål. Den som får henvendelse har imidlertid ikke plikt til å svare politimenn på spørsmål, og vedkommende trenger ikke å oppgi sitt eget navn og bosted, se Rice mot Connolly (1966). Common law hjemler på visse betingelser å stanse en person for kroppsvisitasjon, men den viktigste hjemmelen er PACE.

PACE sec 1 gir politiet rett til å stanse og visitere personer og kjøretøy og gjenstander som er i eller på en bil for stjålne og for farlige gjenstander, se sec 1.2 (a). Visitasjonen kan gjennomføres i det offentlige rom. Det inkluderer gater, parker, musèer, kinoer og restauranter, men ikke skoler. Utenfor PACE faller også visitasjon av personer som befinner seg i en bolig (”dwelling”). Politimannen kan gjennomsøke personens klær og håndbagasje. Skal personen ta av seg klær, må det skje i politibilen eller innendørs. Ved undersøkelse av biler kan lukket rom som bagasjerom gjennomsøkes.

De materielle vilkår for å foreta dette inngrepet er ”reasonable grounds for suspecting that he will find stolen or prohibited articles”. Det må foreligge objektive holdepunkter som vil få en nøytral person til å anta at det vil bli funnet stjålne eller farlige gjenstander. Sannsynlighetskravet er likevel lavere enn sannsynlighetsovervekt. Noe skriftlighetskrav er det ikke oppstilt, hverken i forkant eller etterkant av visitasjonen.

Ut over hjemmelen i Police and Criminal Evidence Act er det gitt en rekke spesielle bestemmelser som utvider adgangen til å foreta visitasjon. I forbindelse med sportslige arrangementer er det for eksempel i en egen lov om Sporting Events (Control of Alcohol etc) Act fra 1985. I sec 7.3 i loven er det gitt hjemmel til å foreta preventive visitasjoner særlig i forbindelse med sportsarrangement, noe som er praktisk i forbindelse med fotballkamper.

En sentral hjemmel for å gjennomføre forebyggende visitasjon finnes i Criminal Justice and Public Order Act fra 1994 part IV. Ifølge sec 60 er det åpnet for visitasjon av personer og kjøretøy uten konkret mistanke mot den enkelte person ved forventet voldelige hendelser i et bestemt område. Reglene er bygget opp slik at det for en periode på under 24 timer kan gis fullmakt til alle uniformerte politikonstabler til å foreta visitasjon av personer i området uten at det behøver å foreligge konkret mistanke mot den enkelte person. Materielle vilkår for å gi slik tillatelse er at den som utferdiger tillatelsen ”reasonable believes that incidents involving serious violence may take place...”. Kriminalitetskravet er at foreligger holdepunkter for å tro at alvorlig voldshandlinger kan finne sted, uten at det er angitt hvilke konkrete straffebud som faller inn under denne formuleringen. Noen indikasjonskrav er ikke oppstilt.

Personell kompetanse er lagt til politimann med ”rank of inspector”. Beslutningen skal være skriftlig og skal angi de grunner som har utløst den. Vedtaket skal foresøkes bekjentgjort i det aktuelle område, men bekjentgjøring er ingen forutsetning for å kunne iverksette visitasjon. Når det gjelder størrelsen på området som kan underlegges slik utvidet visitasjonskompetanse, inneholder ikke loven konkrete grenser. I praksis fastsettes ofte et område på størrelse med en bydel.

8.5.7 Frihetsberøvelse

8.5.7.1 Pågripelse og varetektsarrest

For at politiet skal kunne pågripe en person, kreves det rimelig mistanke (reasonable suspicion) om at personen har begått ”a arrestable offence”. Det inkluderer straffbare handlinger som ifølge loven har en maksimumsstraff av fengsel i 4 år, og i tillegg visse andre straffbare handlinger. I tillegg kan en person pågripes uansett hvor alvorlig den straffbare handlingen er, hvis den mistenkte nekter å opplyse sin identitet eller det er rimelig grunn til å tro at identiteten er falsk. I tillegg til disse lovbestemte tilfeller av pågripelse, har politiet en common law basert rett til å pågripe en person ved ordensforstyrrelse (breach of the peace). Det betraktes som ordensforstyrrelse både når ”harm is actually done or is likely to be done”. I tillegg hjemler Public Order Act fra 1986 og PACE sec 26 arrest i noenlunde samme omfang som den norske politiloven § 8.

Bortsett fra i antiterrorlovgivningen har ikke det engelske politi noen alminnelig rett til å holde en mistenkt person fengslet av hensyn til etterforskingen. Utgangspunktet er at en person som er brakt til politistasjonen, tiltales hvis det er tilstrekkelig med bevis, og løslates mot kausjon. Er det ikke tilstrekkelig med bevis for å ta ut tiltale, skal han normalt løslates. Men gjelder det de alvorligste av de straffbare handlinger (serious arrestable offences), gir PACE sec 37 politiet hjemmel til å holde mistenkte (detention) for å sikre og å ta opp bevis gjennom avhør. Det gjelder drap, kidnapping, voldtekt, narkotikaforbrytelser, og noen seksualforbrytelser. Når politiet har holdt en ikke tiltalt person i 6 timer, skal en særskilt tjenestemann (review officer) vurdere om han kan holdes lenger. Deretter skal personen normalt fremstilles for en dommer innen 24 timer.

8.6 Tyskland

8.6.1 Innledning

I tysk rett er politiets forebyggende og etterforskende oppgave to strengt atskilte funksjoner. Dette følger av den tyske grunnlov (”Grundgesetz GG”) som har plassert etterforskingen i det føderale system med Bundestag som lovgiver, mens forebygging hører under den enkelte delstats jurisdiksjon.

Etterforskingen av straffbare handlinger utføres av politiet under ledelse av en hierarkisk oppbygd påtalemyndighet. For å kunne sette i gang etterforsking krever Strafprozesordnung (StPO) 152 § annet ledd at det må begrunnet mistanke (”zureichende tatsächliche anhaltspunkte”) om at det er begått en forbrytelse. Påtalemyndigheten kan selv beslutte tvangsmidler, men for de mest inngripende metoder ligger kompetansen hos undersøkelsesdommeren (”Ermittlungsrichter”) med hastekompetanse hos påtalemyndigheten. Politiet utfører etterforskingen under påtalemyndighetens ledelse. Den enkelte politimann kan selv beslutte å anvende teknisk sporing og infiltrasjon.

Vilkårene for å anvende tvangsmidler er at det pågår etterforsking. For å åpne etterforsking må det foreligger konkrete holdepunkter som med en viss styrke utpeker en bestemt person som mistenkt. StPO kan ikke anvendes for å forebygge en straffbar handling. Det ville bli betraktet som i strid med lovens formål. Men tysk rett kriminaliserer forberedelseshandlinger og åpner på den måten i noen grad for å anvende de straffeprosessuelle tvangsmidler i forebyggende øyemed. Riktignok er forsøkets nedre grense nær opp til fullbyrdet forbrytelse. Men tysk rett har en generell bestemmelse som kriminaliserer forsøk på ”anstiftelse”. Det straffbare ifølge StGB 30 § første ledd er å få en annen til å bestemme seg for å begå en straffbar handling. I så fall inntrer det straffbare når påvirkeren har gjort sitt forutsatt at han har forsett med hensyn til om han vil lykkes. StGB 30§ annet ledd kriminaliserer det å inngå avtale om å begå en straffbar handling (Verabredung). Men det er et vilkår at avtalepartene skal delta i utførelsen av den straffbare handling. Videre er det straffbart å inngå avtale om å anstifte tredjemann til å begå en straffbar handling. I tysk rett finnes også spesielle straffebud som rammer forberedelse til å begå straffbare handlinger. Det gjelder for eksempel forberedelse til høyforræderi og til visse allmennfarlige forbrytelser ved fremstille, oppbevare eller overlevere gjenstander som er egnet til utføre de straffbare handlinger.

Politiet har også som oppgave å opprettholde den alminnelige ro og sikkerhet og å forbygge straffbare handlinger. Ved løsningen av disse oppgaver står ikke politiet under påtalemyndigheten, men under delstatens Innenriksminister. De enkelte delstater har sin egen politilov, basert på et harmonisert forslag fra 1977. Utvalget har ikke gått inn i delstatslovene, men vil kort redegjøre for loven av 1990 for Nordrheim-Westfalen.

8.6.2 Overvåking

I forebyggende øyemed er metoden regulert i politiloven. Ifølge politilov NW § 15 kan politiet overvåke personer som opptrer i offentlige sammenhenger når omstendighetene gir grunn til mistanke om forbrytelser eller ordensforstyrrelser, og herunder kan politiet anvende teknisk apparater for å ta opp bilder og lyd.

8.6.3 Spaning i det offentlige rom

Kortvarig spaning i det offentlige rom mot bestemt person er ikke lovregulert, og kan gjennomføres formålsbestemt for å løse politiets forebyggende oppgaver, se politilov NW § 16. Politiet kan også i forebyggende øyemed gjennomføre kontinuerlig spaning på en bestemt person i opp til 2 dager når det enten er nødvendig for å avverge umiddelbar fare for liv, personlig integritet eller frihet, eller politiet har begrunnet mistanke om at han skal begå en alvorlig straffbar handling. Hvis det er nødvendig for å forebygge den straffbare handling, kan politiet også innhente opplysninger om personer den mistenkte er sammen med eller oppsøker. Tillatelse til langvarig spaning kan bare gis av en polititjenestemann i ledende stilling. Når spaningen er fullført, skal vedkommende underrettes såfremt det ikke vil skade de fortsatte undersøkelser.

8.6.4 Teknisk spaning

I forebyggende øyemed kan politiet anvende skjult teknisk utstyr for å ta opp bilder og for avlytting av bestemt person når det er nødvendig for å avverge fare for liv, personlig integritet eller frihet, eller når det foreligger omstendigheter som rettferdiggjør en antagelse av at de mistenkte personer forbereder en alvorlig straffbar handling. Det kan anvendes automatisk virkende apparater. Spaningen kan også rettes mot personer den mistenkte oppsøker og omgås. Tillatelse til teknisk spaning i det offentlige rom må gis av polititjenestemann i høy stilling. Opptak som ikke behøves for undersøkningen, skal slettes. Når spaningen er fullført skal vedkommende underrettes såfremt det ikke vil skade de fortsatte undersøkelser.

Den tyske grunnlov beskytter den private bolig slik at avlytting bare er tillatt i nødrettsliknende situasjoner. Politilov NW § 18 åpner for teknisk avlytting av det private rom. Politiet kan anvende teknisk apparat for avlytting og bildeopptak når det er nødvendig for å avverge en umiddelbar fare for liv, for den personlige integritet eller frihet. Slik spaning kan gjennomføres etter tillatelse fra en dommer, men i hastesituasjoner kan en politimann i høy stilling gi tillatelsen. I forbindelse med politiaksjoner som for eksempel i gisselsituasjoner, trenger ikke politiet rettens tillatelse.

Under etterforsking kan ikke politiet avlytte boliger. Utenfor boliger åpner StPO 100 c og 100 d §§ for teknisk spaning. For å kunne ta opp private samtaler som føres i det offentlige rom, kreves mistanke om en straffbar handling. Det er ikke tilstrekkelig med en alminnelig antagelse. I den nærmere beskrivelse av mistankekravet fokuseres det mer på at mistanken må være fundert i objektive omstendigheter, enn på sannsynligheten for at den mistenkte er skyldig. Mistanken må på grunnlag av ”schlüssiges Tatsachenmaterialen” nådd ”ein gewisses Mass an Konkretiserung”. Som mistankekrav gjelder at metoden bare kan brukes ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Kriminalitetskravet er formulert i StPo § 100 a ved en oppregning av de aktuelle straffebud. Avlytting kan bare tas i bruk hvis etterforskingen ellers ville være utsiktsløs eller bli vesentlig vanskeliggjort. Etterforskingen anses utsiktsløs dersom det ikke finnes andre etterforskingsmetoder som kan anvendes i saken. Dersom alternative metoder finnes, skal for hver enkelt metode foretas en resultatprognose. Vesentlig vanskeliggjort krever at etterforskingen uten bruk av teknisk avlytting, ville bli betydelig forsinket. For bruk av tvangsmidler gjelder også et proporsjonalitetsprinsipp (”Verhältnismässigkeit”).

Beslutningen om å bruke teknisk avlytting ligger hos retten. Både påtalemyndigheten og politiet har hastekompetanse. Overskuddsinformasjon om straffbare handlinger som hadde kunnet utløse bruk av metoden, kan anvendes fritt både mot den mistenkte og mot tredjemann. De kan danne grunnlag for fortsatt etterforsking og de kan anvendes som bevis under rettergang. Opplysninger om andre forbrytelser kan brukes som grunnlag for fortsatt metodebruk mot den mistenkte, men kan ikke anvendes mot tredjemann.

8.6.5 Infiltrasjon

Men infiltrasjon menes at en politimann driver undersøkelser under falsk identitet. ”verdeckter ermittler” NW § 20 åpner for infiltrasjon i forebyggende øyemed når det er nødvendig for å avverge fare for liv, personlig integritet eller frihet, eller når det foreligger mistanke om forberedelse av en alvorlig straffbar handling. Tillatelse til infiltrasjon må treffes av embetsverkets sjef.

Bruk av infiltrasjon under etterforsking er regulert i StPO § 110 a. Etterforskingen må gjelde alvorlig kriminalitet, andre metoder må være utilstrekkelig og metoden må være forholdsmessig. Påtalemyndigheten eller politiet kan selv treffe beslutningen om å anvende infiltrasjon.

8.6.6 Telefonavlytting

StPO 100 a og 100 b §§ hjemler også telefornkontroll som omfatter utlevering av trafikkdata. Det omfatter bare avlytting av andres samtaler slik at det ikke anses som inngrep i meddelelseshemmeligheten dersom den ene av samtalepartene gjør det mulig for politiet å lytte på samtalen. Vilkårene for telefonavlytting er de samme som for teknisk avlytting, se punkt 8.6.4.

8.6.7 Husransaking

Tysk rett hjemler husransaking for å lete etter en mistenkt eller etter gjenstander som enten kan inndras eller kan anvendes som bevis. For å gjennomføre ransaking hos den mistenkte, kreves at det er grunner som peker ham ut som gjerningsmannen. Mistankekravet er ikke strengt, men det må foreligge tilstrekkelig med faktiske omstendigheter (”zureichende tatsächliche Anhaltspunkte”) for at han er gjerningsmannen. Noe særskilt kriminalitetskrav gjelder ikke, men det kreves en formodning om at bevis vil bli funnet. Ransakingen må også fremstå som forholdsmessig. Skal ransaking gjennomføres hos tredjemann, oppstilles et strengere indikasjonskrav. Ransakingen må knytte seg til bestemte bevis eller funn. Det kan således ikke ransakes for å se om det finnes bevis, men det må foreligge objektive holdepunkter for at et bestemt bevis vil bli funnet. Beslutning om husransaking skal treffes av retten, men påtalemyndighet og politiet har hastekompetanse. Beslutningen skal angi den straffbare handling og det faktiske grunnlaget for mistanken.

8.6.8 Beslag

Politiet kan ta i beslag gjenstander og dokumenter som har betydning som bevis. Det er tilstrekkelig at det finnes en mulighet for at det beslaglagte kan ha betydning for etterforskingen. I tillegg gjelder proporsjonalitetsprinsippet. Beslag kan ikke tas i dokumenter som inneholder meddelelser mellom den mistenkte og personer som ikke har vitneplikt i sak mot ham.