12 Utkast til bestemmelser med motiver – mindretallet Sigmond og Slettemark
Utvalgsmedlemmene Sigmond og Slettemark mener bestemmelsene bør plasseres i straffeprosessloven, se nærmere kapittel 10.5.2. De foreslåtte forebyggende metoder er plassert inn i straffeprosessloven kapittel 17 a. Någjeldende §§ 222 a-222 c er tatt ut og gitt en ny utforming i forslagets §§ 222-24 til 222-28. Regler om erstatning i anledning bruk av forebyggende metoder er foreslått i et nytt kapittel 31a.
Lovteknisk er det benyttet en annen teknikk enn i straffeprosessloven ellers. Blant annet er det gitt definisjoner i en innledende bestemmelse. Mindretallet mener den nå brukte fremgangsmåte gir en bedre oversikt. Dersom mindretallets forslag velges, bør departementet vurdere om de eksisterende tvangsmidler i straffeprosessloven bør omformuleres etter samme teknikk.
Mindretallets forslag bygger på flertallets, og det vil bare gis kommentarer til de punkter mindretallets lovforslag fraviker flertallets.
Straffeprosessloven § 100 a første ledd første punktum skal lyde:
Når forhørsretten behandlinger en sak etter §§ 200 a, 202 c, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 222-9, 222-10 (3), 222-13 eller 222-15, skal retten straks oppnevne offentlig forsvarer for den mistenkte.
Bestemmelsen fastsetter på samme måte som flertallets forslag i § 8-27 at det skal oppnevnes ”klientløs” forsvarer for de metoder hvor den personelle kompetanse er lagt til retten. Mindretallets forslag gir eksisterende regler i straffeprosessloven tilsvarende anvendelse.
Forslag til nytt kapittel 17a:
Kap 17a. Forebyggende politimetoder.
a) Skjulte metoder
§ 222-1 Definisjoner av de enkelte metoder.
Med spaning menes politiets innsamling av opplysninger når interessen er rettet mot bestemt person eller bestemt gruppe av personer, eller når politiets interesse er rettet mot et bestemt sted dersom interessen skyldes mistanke om eller forberedelse til et straffbart forhold. Spaning omfatter likevel bare undersøkelser som ikke er rettet mot privat lukket rom
Med teknisk spaning forstås spaning ved hjelp av teknisk apparat for iakttakelse eller bildeopptak (visuell teknisk spaning) eller lytting og lydopptak (teknisk avlytting). Iakttakelse eller bildeopptak av bestemt sted ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende apparat, betegnes fjernsynsspaning.
Med teknisk sporing forstås bruk av teknisk peileutstyr som politiet har plassert på et objekt for å ta rede på hvordan et kjøretøy, en gjenstand eller en person forflytter seg eller har forflyttet seg.
Med infiltrasjon forstås det at en polititjenestemann eller en som opptrer på vegne av politiet uten å gi seg til kjenne, holder kontakt med en person eller gruppe av personer for å hente ut informasjon. Som infiltrasjon regnes også at politiet avlytter samtaler politiet ikke deltar i dersom bare den ene av samtalepartene har gitt samtykket, og også gjennomføring av samtale når samtaleparten ikke er kjent med at han samtaler med en polititjenestemann.
Med provokasjon forstås det at en polititjenestemann eller en som opptrer på vegne av politiet, tar kontakt med en person og utnytter hans villfarelse om hvem han har å gjøre med, til å blande seg styrende inn i et begivenhetsforløp som fører til en straffbar handling eller en mer straffverdig handling.
Med kommunikasjonskontroll forstås oppfanging av innholdet i samtaler eller annen kommunikasjon til og fra telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for tele- eller datakommunikasjon (kommunikasjonsanlegg) mens kommunikasjonen pågår. Kontrollen kan også gå ut på å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra kommunikasjonsanlegg, og å stenge slike anlegg.
Med trafikkdata forstås opplysning om hvilke kommunikasjonsanlegg som skal settes eller har vært satt i forbindelse med et annet anlegg, og tidspunkt for kommunikasjonen (klokkeslett og dato) og lengde på kommunikasjonen. Med posisjonsdata forstås informasjon om hvor et bestemt terminalutstyr befinner seg, enten løpende eller på bestemt tidspunkt og uavhengig av om det er historiske eller fremtidige opplysninger.
Bestemmelsen samsvarer med flertallets § 8-1 med noen unntak. Definisjonen av romkontroll, forsendelseskontroll, dataavlesning og romransaking utgår ettersom mindretallet ikke foreslår disse metodene.
I første ledd annet punktum begrenser spaning slik at målrettet iakttakelse av privat lukket rom faller ut. Spaning omfatter altså ikke iakttagelser eller avlytting av private boliger og andre lukkede rom. Private områder utendørs som lar seg observere fra det offentlige rom, faller likevel innenfor.
Syvende ledd svarer til flertallets definisjon så nær som at krypteringsnøkler ikke er medtatt.
§ 222-2 Personell kompetanse og det overordnede ansvar for metodebruk
Når myndighet i dette kapitlet er lagt til politiet, kan den utøves av alle som har politimyndighet etter politiloven § 20.
Når kompetanse til å gi tillatelse til metodebruk i dette kapitlet er lagt til politimesteren eller til sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, har visepolitimesteren og assisterende sjef også kompetansen. I politimesterens fravær har hans stedfortreder kompetansen.
Det overordnede ansvar for bruk av politimetoder i dette kapitlet ligger hos påtalemyndigheten.
Forslaget samsvarer med flertallets forslag til § 5-3 med noen språklige unntak. Interne henvisninger endret til formuleringen ”i dette kapitlet”, og i første ledd gis en henvisningen til eksisterende politilov § 20, ettersom mindretallet ikke foreslår en omrokkering i politiloven slik flertallet gjør.
§ 222-3 Hastekompetanse
Dersom det ved opphold er mest sannsynlig at politiets arbeid vil
lide, kan beslutning av den som har kompetanse etter § 222-2 eller fått kompetanse etter § 222-4, tre istedenfor rettens tillatelse.
Beslutningen skal snarest mulig, og senest innen 24 timer etter at tiltaket ble iverksatt, forelegges retten for godkjennelse. Ender fristen på et tidspunkt utenom rettens ordinære kontortid, forlenges fristen til retten åpner igjen. I begjæringen overfor retten skal politiet opplyse om grunnen til at hastekompetansen ble brukt.
Rettens syn på om inngrepsvilkårene og vilkårene for å anvende hastekompetansen var oppfylt, skal fremgå av rettsboken.
Forslaget samsvarer fullt ut med flertallets forslag til politiloven § 5-4, så nær som at interne henvisninger er tilpasset mindretallets lovplassering.
§ 222-4 Delegasjon av personell kompetanse
Politimesteren eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan med Riksadvokatens samtykke delegere sin kompetanse etter §§ 222-2 og 222-3 til andre tjenestemenn som hører til påtalemyndigheten.
Riksadvokaten kan bestemme at bestemte metoder bare kan iverksettes etter tillatelse fra statsadvokaten.
Bestemmelsen samsvarer med flertallets § 5-5 så nær som interne henvisninger.
§ 222-5 Forberedelseskriteriet
En forberedelseshandling er en handling som en person har utført enten alene, sammen med andre eller ved hjelp av andre, med det forsett å skulle fullbyrde en straffbar handling (hovedhandlingen), men uten at personen er kommet så langt at det foreligger straffbart forsøk på hovedhandlingen.
Bestemmelsen samsvarer med flertallets forslag til § 8-2 (1). Mindretallet foreslår ikke et generelt formålskriterium i loven, men formulerer egne formålskriterier direkte i de aktuelle lovbestemmelser. Flertallets § 8-2 (2) er derfor utelatt og paragrafens overskrift tilpasset denne forskjellen.
§ 222-6 Uriktig legitimasjon
Politimesteren eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan gi tillatelse til at det anvendes uriktig identifikasjonspapirer til polititjenestemenn når det er strengt nødvendig og av stor viktighet for tjenesten. Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan på samme vilkår også gi uriktige identifikasjonspapirer til andre enn polititjenestemenn.
Offentlig myndigheter plikter på begjæring fra politimester eller sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste å utstede slike papirer.
Alle skal bevare taushet om at det er begjært uriktige legitimasjonspapirer og om papirene.
Ved bruk av uriktig legitimasjonspapirer skal det hos politiet foreligge dokumentasjon om behovet og om bruken.
Første ledd samsvarer i hovedsak med flertallets forslag til § 8-5. Det ligger åpenbare farer ved å utstede uriktige papirer. Særlig problematisk blir det når papirene utstedes til sivile og mest praktisk til sivile med tilknytning til kriminelle miljøer. Etter mindretallets forslag kan det alminnelige politi derfor ikke utstede uriktig identifikasjonspapir til andre enn polititjenestemenn.
Politiets sikkerhetstjeneste står i en særstilling i forhold til behovet for å bruke uriktig legitimasjon. Mindretallet har derfor åpnet for at sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste skal få utstede uriktig legitimasjon også til sivile personer.
For øvrig samsvarer mindretallets forslag med flertallets § 8-5.
§ 222-7 Intensiv spaning i det offentlige rom
Politiet kan iverksette systematisk eller langvarig spaning for å forebygge kriminalitet. Politiet kan herunder anvende optisk utstyr.
Politiet kan også innhente opplysninger som er offentlig tilgjengelige.
Beslutningen skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Tillatelse kan bare gis når spaningen antas å ville gi opplysninger av vesentlig betydning for å løse oppgaver som nevnt i første ledd.
Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 6 måneder om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Første ledd samsvarer med flertallets forslag, men mindretallet formulerer formålskriteriet direkte i bestemmelsen. Mindretallets forslag omfatter spaning uten at det skilles mellom spaning i det offentlige og mot det flertallet har betegnet som ”privat lukket sfære”. Også mindretallets forslag gir hjemmel for å spane mot private steder utendørs som kan observeres fra det offentlige rom, men ikke inn i det lukkede rom. Det vises til definisjonen på spaning ovenfor. På grunn av mindretallets presisering av spaning, vil annet ledd i flertallets forslag falle bort.
Forøvrig vises det til flertallets spesielle motiver til § 8-6.
Andre ledd samsvarer med flertallets tredje ledd.
Tredje ledd innholder en språklig forskjell, idet henvisningene til §§ 2-2 (1) er tatt ut. Det er ikke ment å endre realiteten.
§ 222-8 Skjult fjernsynsspaning
Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette skjult fjernsynsspaning når det foreligger skjellig grunn til mistanke om at det forberedes en straffbar handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46.
Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når fjernsynsspaningen antas å være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige.
Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 8 uker om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Første ledd åpner bare for skjult fjernsynsovervåkning i forebyggende øyemed innenfor ansvarsområdet til Politiets sikkerhetstjeneste. Metoden er etter mindretallets oppfatning inngripende, samtidig som det alminnelige politi ikke kan sies å ha et tilstrekkelig behov for skjult fjernsynsovervåkning som forebyggende metode, se nærmere foran i kapittel 10.7.3.2.
Selv om mindretallet mener Politiets sikkerhetstjeneste har et behov for metoden i forebyggende øyemed, bør den begrenses slik at den bare kan anvendes ved konkret mistanke. Det benyttes derfor et forberedelseskriterium. For øvrig samsvarer forslaget med vilkårene som følger av skjult fjernsyns”spaning” i straffeprosessloven § 202 a. Som det fremgår av kapittel 10.6.4.2, mener mindretallet mistankekravet bør være ”skjellig grunn” til mistanke. Kriminalitetskravet krever mistanke om handling som kan straffes med høyere enn 6 måneders fengsel. Siden mindretallet ikke formulerer et generelt kriminalitetskrav, har forslaget også inntatt i bestemmelsen at forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser ikke kommer ikke i betraktning ved bedømmelsen av kriminalitetskravet. I utgangspunktet må planen (fullbyrdelsesforsettet) dekke alle de fire straffbarhetsvilkårene. Første ledd tredje punkt fastsetter et unntak. Når de øvrige vilkårene for straff er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46.
Ettersom mindretallet definerer spaning til også å omfatte observasjon fra det offentlige rom mot det flertallet har betegnet som ”privat lukket sted”, vil flertallets forslag i annet ledd være unødvendig.
Andre ledd samsvarer med flertallets tredje ledd første punktum. Etter mindretallets oppfatning bør også indikasjonskravet innskrenkes slik at tillatelse til Politiets sikkerhetstjeneste bare kan gis når fjernsynsspaningen antas å være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige. Vilkåret krever at fjernsynsspaningen i den konkrete sak må antas å ville gi et vesentlig bidrag. I ”antas” ligger at det kvalifiserte bidraget må fremstå som en realistisk mulighet. Metoden kan bare tas i bruk når det må antas at bidraget ikke kan oppnås ved anvendelse av mindre inngripende metoder. De mindre inngripende metoder behøver ikke være forsøkt, men de må være vurdert, og ikke funnet anvendelige.
Tredje ledd fastsetter metodens lengste varighet, som er angitt til 8 uker om gangen. Dette er 4 uker lenger enn det som er tillatt i medhold av straffeprosessloven § 202 a. Utvidelsen er begrunnet med sikkerhetstjenestens særlige behov for å følge objekter over noe tid.
Fjerde ledd samsvarer med flertallets femte ledd.
§ 222-9 Teknisk avlytting i det offentlige rom
Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette teknisk avlytting overfor person som det er skjellig grunn til å mistenke forbereder en straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 og 9, og som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46.
Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når avlyttingen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.
Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 2 uker om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Retningsbestemte mikrofoner skal oppbevares forseglet.
Forslaget svarer med noen unntak til flertallets forslag til § 8-8. Ettersom mindretallet har avgrenset definisjonen for spaning mot den private sfære, vil flertallets annet ledd utgå.
Første ledd begrenser teknisk avlytting i det offentlige rom som forebyggende metode til de oppgaver som er tillagt Politiets sikkerhetstjeneste. Som kriminalitetskravet oppstilles at mistanken må knytte seg til forberedelse av en straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 og 9, og som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Om andre og tredje punktum, se kommentaren til § 222-8 første ledd.
§ 222-10 Teknisk sporing
Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette teknisk sporing overfor person som med skjellig grunn kan mistenkes for å forberede en alvorlig straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 g 9, og som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46.
Beslutningen skal treffes av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Tillatelse kan bare gis når sporingen antas å være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige.
Dersom det gjelder forberedelse av en straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 eller 9, og som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, kan senderen plasseres i klær eller i gjenstander personen bærer på seg, eller i veske eller annen håndbagasje han bærer med seg. Beslutningen treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når slik plassering av senderen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.
Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 8 uker om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Tillatelse til å plassere eller fjerne utstyret ved innbrudd, kan bare gis dersom dette er strengt nødvendig for å kunne gjennomføre sporingen.
Bestemmelsen svarer til flertallets forslag til § 8-10. Men adgangen til å bruke metoden er mer begrenset enn etter flertallets forslag.
Første ledd begrenser metoden til Politiets sikkerhetstjenestes ansvarsområde, og til situasjoner hvor det foreligger skjellig grunn til å mistenke vedkommende for å forberede en straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 eller 9, som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer. Om andre og tredje punktum, se kommentaren til § 222-8 første ledd.
Andre ledd foretar de språklige endringer som innskrenkingen i første ledd medfører. Tillatelse kan bare gis av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Indikasjonskravet for Politiets sikkerhetstjeneste skjerpes. Sporingen må antas å være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling. Dette samsvarer med indikasjonskravet flertallet har foreslått for det alminnelige politi. Det oppstilles også et minsteinngrepsprinsipp som svarer til det krav flertallet har formulert for det alminnelige politi.
Tredje ledd angir vilkårene for sporing når sender plasseres på gjenstand personen bærer med seg. Den er begrenset til Politiets sikkerhetstjeneste slik at mistanken må knytte seg til straffeloven kapittel 8 eller 9, som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer.
Fjerde ledd fastsetter tidsrammen det kan gis tillatelse til å bruke metoden. Forslaget svarer til flertallets, likevel slik at det er tilpasset den begrensning mindretallet har foreslått.
Femte og sjette ledd svarer til flertallets forslag.
§ 222-11 Infiltrasjon
Politiet kan iverksette infiltrasjon når det er god grunn til å mistenke noen for å forberede en straffbar handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46. Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette infiltrasjon for å forebygge kriminalitet.
Beslutning om infiltrasjon etter første ledd skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Tillatelse kan bare gis når infiltrasjon antas å ville være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling eller for å løse oppgaver som nevnt i første ledd, og bare når mindre inngripende metoder ikke anses anvendelige.
Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 6 måneder om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Kongen eller den han gir fullmakt, kan gi retningslinjer om adgang til å begå ellers straffbare handlinger i forbindelse med infiltrasjon.
Første ledd første punktum fastsetter at infiltrasjon kan iverksettes når det foreligger god grunn til å mistenke noen for å forberede en straffbar handling. Mistankekravet er lavere enn ”skjellig grunn”. God grunn krever objektive holdepunkter. Sannsynlighetsgraden kan ikke angis presist, men ligger høyere enn det som kreves etter straffeprosessloven § 224. Slik mistankekravet er formulert, kan også infiltrasjon benyttes overfor personer som selv ikke mistenkes. I slike tilfeller vil imidlertid forholdsmessighetskravet få en større betydning. Kriminalitetskravet er som hos flertallet mistanke om forberedelse av en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneder fengsel. Om andre og tredje punktum, se kommentaren til § 222-8 første ledd.
Innenfor Politiets sikkerhetstjenestes arbeidsoppgaver er infiltrasjon nødvendig også når det ikke foreligger konkret mistanke. Mindretallets forslag samsvarer på dette punkt med flertallets.
Andre ledd svarer til flertallets forslag, så nær som indikasjonskravet for Politiets sikkerhetstjeneste. Tillatelse kan også for Politiets sikkerhetstjeneste bare gis når infiltrasjonen antas å være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke antas å være anvendelige.
Tredje, fjerde og femte ledd samsvarer med flertallets forslag.
§ 222-12 Provokasjon
Politiet kan gjennomføre provokasjon overfor person som det er skjellig grunn til å mistenke forbereder en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av straffeloven § 204 og våpenloven av 9. juni 1961 § 33. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46. Politiet kan ved provokasjonen likevel ikke fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått.
Dersom formålet kun er å forebygge kriminalitet, å bringe til rette en gjenstand eller å skaffe bevis for en allerede begått straffbar handling, kan politiet likevel fremprovosere en straffbar handling. Det kan ikke reises tiltale for den fremprovoserte handling.
Beslutning om provokasjon skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Tillatelse kan bare gis dersom det vil være av vesentlig betydning for å løse saken, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.
Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 2 uker om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Bestemmelsen svarer til flertallets § 8-12, men med noen endringer.
Første ledd første punktum fastsetter mistankekravet til skjellig grunn til mistanke. Kriminalitetskravet er innholdsmessig det samme som hos flertallet, men slik at bestemmelsen selv angir vilkårets innhold. Om andre og tredje punktum, se kommentaren til § 222-8 første ledd.
Andre, fjerde og femte ledd samsvarer med flertallets forslag. Tredje ledd inneholder en språklig endring, da hensvisningen til Politiets sikkerhetstjenestes ansvarsoppgaver er tatt ut.
§ 222-13 Kommunikasjonskontroll
Politiets sikkerhetstjeneste kan iverksette kommunikasjonskontroll overfor personer det er skjellig grunn til å mistenke forbereder en straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 og 9, og som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46.
Beslutningen skal treffes av retten. Tillatelse kan bare gis når kommunikasjonskontrollen vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige. Dersom kommunikasjonsanlegget personen antas å ville bruke er tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse til kontroll bare gis når det foreligger særlige grunner.
Tillatelsen skal gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 8 uker om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Tillatelsen kan gis uten hensyn til hvem som eier eller tilbyr det nett eller den tjeneste som brukes ved samtalen eller kommunikasjonen. Politiet kan pålegge eier, operatør og leverandør å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføringen av kontrollen.
Bestemmelsen svarer til flertallets forslag til § 8-13, men med flere forskjeller. Mindretallet mener det er svært betenkelig å åpne for kommunikasjonskontroll av telefoner mistenkte antas å ville ringe til, og flertallets annet ledd er derfor ikke medtatt i mindretallets forslag. Ettersom flertallets forslag til fjerde ledd bare er av betydning for kommunikasjonskontroll av telefon mistenkte antas å ringe til, vil også dette leddet tas ut.
Første ledd åpner bare for kommunikasjonskontroll innenfor Politiets sikkerhetstjenestes område, og bare mot person det er skjellig grunn til å mistenke forbereder en straffbar handling som omfattes av straffeloven kapittel 8 og 9, som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer. Om andre og tredje punktum, se kommentaren til § 222-8 første ledd.
I annet ledd er flertallets tredje ledd tredje punktum fjernet. Siden mindretallet ikke vil åpne for kommunikasjonskontroll av telefoner mistenkte antas å ringe til, var tredje punktum ikke nødvendig. Ellers svarer annet ledd til flertallets tredje ledd.
Tredje ledd svarer til flertallets femte ledd første punktum, likevel slik at særregelen om lengden på kommunikasjonskontrollen for Politiets sikkerhetstjeneste utgår.
Fjerde og femte ledd samsvarer med flertallets forslag til henholdsvis sjette og syvende ledd.
§ 222-14 Opptak av egne samtaler
Polititjenestemannen kan ta opp egne samtaler på bånd for å forebygge kriminalitet.
Bestemmelsen svarer til flertallets forslag til § 8-14, men angir formålet direkte i lovteksten. Endringen er ikke ment å endre innholdet i bestemmelsen.
§ 222-15 Pålegg om utlevering av trafikk- og posisjonsdata
Når en person med skjellig grunn kan mistenkes for å forberede en straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 og 9, og som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, kan Politiets sikkerhetstjeneste innhente trafikkdata og posisjonsdata knyttet til kommunikasjonsanlegg personen besitter, eller kan antas å ville bruke. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentagelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Når vilkårene ellers er oppfylt, kan det gis tillatelse til metodebruk selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven §§ 44 og 46. På samme vilkår kan politiet innhente posisjonsdata knyttet til en bestemt basestasjon.
Beslutningen treffes av retten. Tillatelse kan bare gis dersom utleveringen
vil være av vesentlig betydning for å forebygge den straffbare handling, og bare når mindre inngripende metoder ikke vil være anvendelige.
Det kan kreves opplysninger for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig. For innhenting av fremtidige data kan politiet kreve opplysninger for høyst 4 uker om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Bestemmelsen svarer til flertallets § 8-17. Mindretallet foreslår ikke å lovfeste en plikt til å lagre trafikkdata, og flertallets femte ledd er derfor utelatt.
Første ledd hjemler innhenting av trafikkdata og posisjonsdata når det foreligger skjellig grunn til å mistenke en person for forberedelse av en straffbar handling. Kriminalitetskravet er mistanke om foreberedelse av straffbar handling som nevnt i straffeloven kapittel 8 og 9, og som etter loven kan medføre fengsel i 5 år eller mer. Bestemmelsens anvendelsesområder er altså begrenset til Politiets sikkerhetstjeneste. Om andre og tredje punktum, se kommentaren til § 222-8 første ledd.
Annet punktum er endret slik at kriminalitet og mistankekrav samsvarer med første punktum.
Andre, tredje og fjerde ledd samsvarer med flertallets forslag.
§ 222-16 Undersøkelser i friluft
Politiet kan foreta undersøkelser utendørs på privat eiendom dersom dette er nødvendig for å forebygge kriminalitet.
Beslutningen skal treffes av politimesteren, eller av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Tillatelse kan bare gis når det anses nødvendig for å løse oppgavene etter første ledd, og ikke for lenger tid enn 6 måneder om gangen.
Tillatelse kan likevel ikke gis når det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Bestemmelsen svarer til flertallets forslag til § 8-20.
Første ledd angir at formålet med undersøkelsen må være å forebygge kriminalitet. Siden mindretallet angir stedet for undersøkelsene til ”utendørs på privat eiendom”, vil bestemmelsen materielt sett svare til flertallets forslag, se § 8-20, jf § 8-4 (2). Mindretallet har formulert indikasjonskravet i første ledd. Innholdsmessig svarer det til flertallets forslag, se § 8-20 (2) annet punktum.
Andre ledd har enkelte språklige endringer fra flertallets forslag, men har samme materielle innhold.
Tredje ledd samsvarer med flertallets forslag til § 8-20 (3).
§ 222-17 Skriftlighet og begrunnelse
Politiets beslutning om metodebruk etter dette kapittel skal så vidt mulig være skriftlig. Må tillatelse gis muntlig, skal den nedskrives snarest mulig.
Av den skriftlige beslutning skal fremgå at vilkårene for inngrepet er oppfylt. Begrensninger som gjelder med hensyn til fremgangsmåte, tid og sted skal også fremgå.
Beslutningen skal dokumentføres.
Bestemmelsen er i innhold og utforming helt i samsvar med flertallets forslag til § 8-21.
§ 222-18 Dokumentasjon
Når politiet har gjennomført teknisk sporing, infiltrasjon, provokasjon eller kommunikasjonskontroll skal det i saken foreligge dokumentasjon om metodebruken. Det skal fremgå når metoden ble brukt, hvor den ble gjennomført, og hva politiet og politiets eventuelle medhjelpere foretok seg.
Forslaget svarer til flertallets forslag til § 8-22, men viser bare til de metoder mindretallet har foreslått.
§ 222-19 Underretning om metodebruk
(1) Enhver skal på begjæring gis underretning om det mot vedkommende har vært brukt teknisk avlytting, teknisk sporing eller kommunikasjonskontroll.
(2) Opplysningsplikten inntrer først 1. år etter at metodebruken mot vedkommende er avsluttet.
(3) Retten kan bestemme at underretning skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom, dersom det er sterke holdepunkter for at underretning vil være til vesentlig skade for politiets arbeid med denne eller andre saker.
(4) Saken bringes inn i den rettskrets som nevnt i § 12. Retten treffer avgjørelsen ved kjennelse, uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer gis adgang til å uttale seg. Kjennelsen skal ikke meddeles parten.
Bestemmelsen svarer i hovedsak til flertallets forslag til § 8-23.
Første ledd opplister bare de metodene mindretallet har foreslått. I tillegg til de metoder flertallet har foreslått varslingsplikt om, har mindretallet også foreslått at all bruk av teknisk sporing skal underrettes til den som har vært mål for sporingen.
Mindretallet mener det ikke bør være et generelt unntak for underretning for Politiets sikkerhetstjeneste, og flertallets annet punktum er derfor utelatt. Selv om vilkårene for å utsette eller unnlate underretning lettere lar seg oppfylle for Politiets sikkerhetstjeneste, bør også deres metodebruk som en klar hovedregel underrettes den som har vært utsatt for metoden.
Andre ledd samsvarer med flertallets forslag.
Tredje ledd er vesentlig innskrenket i forhold til flertallets forslag. Underretning kan bare utsettes eller unnlates når det foreligger sterke holdepunkter for at underretning vil være til vesentlig skade for politiets arbeid med denne eller andre saker.
Fjerde ledd første punktum fastsetter hvilken domstol saken skal fremmes for. Mindretallet foreslår at den alminnelige regel for enkeltstående rettshandlinger i § 12 gis anvendelse. Ettersom det ikke er en ting rettshandlingen gjelder, skal saken fremmes der den som har vært utsatt for metoden har sin bolig eller oppholder seg. Formålet er å hindre spekulasjon knyttet til hvilke rettskretser som enklest gir utsettelser eller tillater unnlatt underretning. For øvrig svarer fjerde ledd til flertallets forslag.
§ 222-20 Taushetsplikt og bruk av overskuddsinformasjon
Alle skal bevare taushet om at det som er begjært overfor retten, eller at retten har besluttet metodebruk etter bestemmelser i §§ 222-6 til 222-15, og om opplysninger som fremkommer ved metodebruken. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for politiets arbeid med saken, og som de blir kjent med i forbindelse med metodebruken eller saken.
Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysningene brukes
(a) for det forhold de er tillatt innhentet, herunder at de meddeles en mistenkt,
(b) for å forebygge andre straffbare handlinger som etter loven kan medføre frihetsstraff,
(c) som ledd i etterforskingen av et straffbart forhold, herunder i avhør av de mistenkte,
(d) under rettergang som bevis for et straffbart forhold som kan begrunne bruk av den metode som har fremskaffet opplysningen.
(e) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet, eller
(f) for å gi opplysninger til kontrollutvalget.
Alle skal bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger om noens private forhold som de blir kjent med i forbindelse med metodebruk.
Mindretallets forslag svarer i innhold og utforming til flertallets forslag til § 8-25, men med justerte henvisninger i tråd med mindretallets forslag.
§ 222-21 Rettens behandling av begjæring om metodebruk
Begjæring om metodebruk og om ettergodkjennelse ved bruk av § 222-3 skal fremsettes av person med kompetanse etter § 222-2 andre ledd. Saken bringes inn for retten på det sted hvor metodebruken skal gjennomføres eller antas å virke.
Retten treffer avgjørelse uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer gis adgang til å uttale seg.
Retten treffer avgjørelsen ved kjennelse. Kjennelsen skal ikke meddeles andre enn forsvarer som har vært oppnevnt i sakens anledning.
Bestemmelsen svarer i hovedsak til flertallets forslag til politilov § 8-26.
Første ledd første punktum er identisk med flertallets forslag. Lovhenvisningene er likevel justert i samsvar med mindretallets forslag.
Annet punktum har den materielle forskjell at saken skal bringes inn på det sted hvor metodebruken skal gjennomføres eller antas å virke. For å hindre spekulasjon knyttet til den rett som lettest gir metoder, mener mindretallet det er grunn til å oppstille et materielt vilkår. For enkelte metoder vil det være klart hvor metoden skal gjennomføres. For metoder som skjult fjernsynsspaning skal det for eksempel følge av beslutningen hvor kamera skal settes opp. Andre metoder kan det være vanskelig å forutsette hvor gjennomføring skal skje. Teknisk sporing og kommunikasjonskontroll vil gjennomføres på det sted hvor telefonen eller gjenstanden som spores til enhver tid er. Mindretallet foreslår at saken bare kan fremmes der metoden må antas å virke. Normalt vil kommunikasjonskontroll og teknisk sporing ha sitt utgangspunkt i det sted personen bor, men spørsmålet må vurderes konkret.
Andre ledd samsvarer med flertallets forslag.
I tredje ledd er henvisningen til straffeprosessloven utelatt. Ettersom mindretallet foreslår bestemmelsene plassert i straffeprosessloven, vil reglene om krav til kjennelser i straffeprosessloven komme til anvendelse uten en eksplisitt henvisning.
§ 222-22 Ekstern kontroll
Kontroll med metodebruk i saker som hører under Politiets sikkerhetstjeneste utføres i henhold til lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.
Bestemmelsen svarer til flertallets forslag til § 8-28. Ettersom mindretallet ikke foreslår å åpne for noen av de aktuelle metodene for det alminnelig politi, faller annet ledd i bestemmelsen bort.
b) Åpne metoder
§ 222-23 Fjernsynsovervåkning
Med fjernsynsovervåkning forstås iakttakelse og bildeopptak mot allmennheten uten konkret mistanke om forberedelse av en straffbar handling.
Politiet kan gjennomføre vedvarende eller regelmessig fjernsynsovervåkning av et bestemt offentlig sted.
Det skal med skilt tydelig angis at det foregår teknisk overvåking, og hvor den foregår.
Beslutningen om bruk av fjernsynsovervåkning skal fattes av politimesteren. Kamera kan bare settes opp på sted med særlig risiko for krenkelser av enkeltpersoners eller av allmennhetens sikkerhet, og bare når slik overvåking anses nødvendig for å ivareta sikkerheten på stedet.
For øvrig gjelder personsopplysningsloven kapittel VII.
Bestemmelsen samsvarer i hovedsak med flertallets forslag til § 9-1. Mindretallet foreslår i femte ledd at personsopplysningsloven kapittel VII kommer tilsvarende til anvendelse. Særlig viktig er her reglene om lagringstid.
§ 222-24 Visitasjon av person på offentlig sted
Med visitasjon av person forstås stansing av en person og gjennomføring av undersøkelse av en persons klær, veske eller annet som han har med seg og utenpå klær etter gjenstander festet til de ytre deler av kroppen. Visitasjon av kjøretøy innebærer at politiet kan stanse og søke gjennom kjøretøyet.
På bestemte steder eller i bestemte situasjoner på offentlig sted hvor vold erfaringsmessig utøves, kan politiet visitere person eller kjøretøy etter våpen og andre gjenstander som er egnet til og ofte brukes ved voldsutøvelse.
Tillatelse til visitasjon etter denne bestemmelsen skal treffes av politimesteren. Beslutningen skal være skriftlig, og den skal presist angi når og hvor visitasjon kan gjennomføres. Tillatelsen skal gjelde for et nærmere angitt tidsrom. Med mindre særlig grunner gjør seg gjeldende skal tillatelsen ikke overstige 12 timer.
Politiet kan likevel bare visitere den enkelte person eller kjøretøy når det er grunn til å anta at personen har, eller det i kjøretøyet finnes, gjenstander etter (2). Når det er nødvendig for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet, kan politiet visitere enhver person som er eller skal inn på et sted.
Visitasjonen skal gjennomføres så skånsomt som forholdene tilsier.
Bestemmelsen samsvarer med flertallets forslag til § 9-2.
§ 222-25 Oppholdsforbud for personer under 15 år
Politiet kan forby en person under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted, dersom det er god grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at barnet kan begå en straffbar handling.
Beslutningen skal treffes av politimesteren. Før beslutningen tas, skal barnet gis mulighet til å uttale seg, og vergen skal spørres om vedkommende samtykker i oppholdsforbudet. Vergens samtykke skal gis skriftlig.
Oppholdsforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst 6 måneder om gangen. Oppholdsforbudet kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.
Forbudet kan ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Bestemmelsen samsvarer med flertallets § 9-5
§ 222-26 Besøks- og oppholdsforbud overfor mulig voldelig person
Politiet kan nedlegge besøksforbud overfor person som det er god grunn til å tro ellers vil
begå en straffbar handling overfor en bestemt annen person,
forfølge personen, eller
på annet vis krenke personens fred.
Forbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys
(a) å oppholde seg på et bestemt sted, eller
(b) å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.
Skal personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, må det være mest sannsynlig at personen vil foreta handling som nevnt i første ledd bokstav b.
Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.
Forbud kan bare nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. Beslutningen skal tas av politimesteren.
Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst 1 år om gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst 3 måneder om gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.
Forbudet kan ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Bestemmelsen samsvarer med flertallets forslag til § 9-5.
§ 222-27 Oppholdsforbud for personer med tilknytning til voldelige grupper
Når det er god grunn til å tro at det vil komme til voldsutøvelse som ledd i oppgjør mellom grupper av personer der det på begge sider brukes voldelige midler, kan en eller flere personer som tilhører eller har tilknytning til en av gruppene, forbys å oppholde seg på en eller flere eiendommer som er tilholdssted for en av gruppene.
Når særlige grunner taler for det, kan forbudet som nevnt i første punktum også gjelde for en annen bestemt eiendom, og det kan rettes mot enhver som tilhører eller har tilknytning til grupper som nevnt i første ledd.
Beslutningen skal treffes av politimesteren. Forbud kan bare nedlegges når det som følge av vedkommendes opphold kan antas at voldsutøvelsen kan føre til skade på personer som bor eller oppholder seg i nærheten av tilholdsstedet.
Forbudet skal gis for bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og ikke lenger enn 1 år om gangen.
Forbudet kan ikke gis dersom det etter inngrepets formål, sakens betydning og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Bestemmelsen svarer helt til flertallets § 9-7
§ 222-28 Saksbehandlingsregler for utferdigelse av besøks- og oppholdsforbud
Politiets beslutning etter §§ 222-25, 222-26 eller 222-27 om å ilegge besøks- eller oppholdsforbud skal være skriftlig og angi den person forbudet er rettet mot, den person det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder for beslutning om ikke å ilegge forbud. Er det fare ved opphold kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Den forbudet er rettet mot, mindreåriges verge og den forbudet skal beskytte, skal underrettes om politiets beslutning ved en kopi av beslutningen. Den et forbud er rettet mot skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet. For forbud etter § 222-27 andre ledd mot enhver med tilknytning til gruppen, kan underretning skje ved oppslag.
Dersom politiet avslår begjæring om forbud, skal den forbudet var ment å beskytte ha underretning med opplysning om adgangen til å bringe avslaget inn for retten.
Bestemmelsen er, bortsett fra interne henvisninger, samsvarende med flertallets § 9-8.
§ 222-29 Behandlingen av besøks- og oppholdsforbud for retten
Politiet skal snarest råd, og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøks- eller oppholdsforbud er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Saken bringes inn for retten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte.
Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg.
N år en sak om besøksforbud i eget hjem etter § 222-26 tredje ledd bringes inn for retten, har den som forbudet er rettet mot rett til forsvarer. Reglene i § 100 og §§ 101, 107 gjelder tilsvarende.
Når en sak om besøksforbud i eget hjem etter § 222-27 tredje ledd bringes inn for retten, har den som forbudet skal beskytte rett til advokat. Reglene i kapittel 9a gjelder tilsvarende så langt de passer.
Retten treffer sin avgjørelse i rettsmøte i kjennelses form.
Bestemmelsen svarer til flertallets § 9-9, med unntak av interne henvisninger. Fordi mindretallet foreslår bestemmelsen plassert i straffeprosessloven, er også femte ledd annet punktum om kravet til kjennelsen tatt ut ettersom reglene automatisk kommer til anvendelse.
Forslag til nytt kapittel 31a:
Kap 31a. Erstatning i anledning bruk av forebyggende metoder.
§ 451a Erstatningsplikt
Den som har lidt skade eller er påført ulempe som følge av metodebruk etter kapittel 17a i denne lov, har krav på erstatning for økonomisk og ikke økonomisk tap dersom det er rimelig fordi inngrepet var uhjemlet eller av andre grunner. Blir personen siktet, gjelder reglene i kapittel 31.
Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom personen har gitt foranledning til metodebruken, eller etter evne har latt være å begrense skaden eller ulempen.
Kongen kan gi forskrift med retningslinjer om når slik oppreisning må anses som rimelig, samt for hva som normalt vil være et passende beløp.
Bestemmelsen samsvarer med flertallets forslag til § 11-1, men tilpasset slik at interne henvisningen følger mindretallets lovforslag.
§ 451b Fremsettelsen av kravet
Krav om erstatning eller oppreisning etter § 451a skal settes frem for det politidistrikt som har foretatt inngrepet. Er metodebruken begjært av et særorgan, skal kravet likevel fremsettes til disse.
Påtalemyndigheten skal uttale seg om kravet. Uttalelsen skal sendes sammen med sakens dokumenter til departementet, som avgjør kravet. Departementets avgjørelse er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
I sak om erstatning eller oppreisning etter metodebruk som etter denne lov krever rettens tillatelse, har den som har vært utsatt for inngrepet rett til fritt rettsråd uten behovsprøving etter reglene i rettshjelploven § 13.
Bestemmelsen svarer til flertallets forslag til § 11-2. Første ledd annet punktum er likevel endret slik at metodebruken begjært av et særorgan skal fremsettes til dette organet. Med særorgan menes politienhet som har ansvar for et bestemt område, se nærmere kapittel 2.
§ 451c Rettslig avgjørelse av kravet
Krav som er avgjort etter § 451b kan kravshaveren bringe inn for retten. Saken reises ved stevning i den rettskrets hvor saksøkeren bor eller har opphold, eller for Oslo tingrett. Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven. Om sakskostnader gjelder reglene i tvistemålsloven kapittel 13, likevel slik at saksøkeren kan pålegges å erstatte statens sakskostnader bare dersom søksmålet var grunnløst. Reglene om forskuddsbetaling i tvistemålsloven § 170 gjelder ikke for erstatningssøkeren.
En dommer som har deltatt ved avgjørelsen av sak om metodebruk mot saksøkeren, skal ikke delta ved behandlingen av siktedes krav om erstatning eller oppreisning etter strafforfølgning.
Bestemmelsen svarer til flertallets forslag til § 11-3.
Endringer i andre lover:
Politiloven § 7 a oppheves.