10 Partene

10.1 Innledning

Saksbehandlingen i barne- og sosialnemnda skjer i en partsprosess. Partene er på den ene siden offentlig part, kommunen, som fremmer forslaget til tiltak, og på den annen side en eller flere private parter som tiltaket gjelder. Saksfremlegget fra kommunen kan inneholde ett eller flere forslag om tiltak og berøre en eller flere personer. Dette har igjen betydning for hvem som er å anse som private parter i den enkelte sak og hvordan sakene deretter kan organiseres.

I det følgende vil det bli gitt en fremstilling av ulike spørsmål knyttet til parter og partsforhold i barne- og sosialnemnda. Først behandles spørsmålet om hvem som anses som parter på henholdsvis offentlig og privat side. Særlig spørsmålet om partsstatus på den private side er gjenstand for usikkerhet og diskusjon i nemndene og i fagmiljøet ellers, og vil derfor vies en del plass. Partstatus på den private side vil ha betydning for spørsmålet om forening av saker grunnet taushetsreglene, og spørsmålet om forening har derfor en naturlig plass i forlengelsen av diskusjonen rundt partsforhold. Det gjelder særskilte regler om partsrettigheter for barn, samt om barns uttale- og informasjonsrett, og det vil derfor deretter bli gitt en fremstilling av disse temaene. Så vil det bli gitt en kort fremstilling av ordningen med barnets talsperson i nemnda og reglene om advokatrepresentasjon på offentlig og privat side. Til slutt behandles spørsmål om innkalling av partene og uteblivelse, samt om hvorvidt det skal gjelde forklaringsplikt og plikt til å avlegge forsikring for de private parter.

10.2 Offentlig part

Kommunen er i følge barnevernloven § 2-1 pålagt å ha en administrasjon med en leder som har ansvar for oppgaver etter loven. Det fremgår av barnevernloven § 7-3 at barneverntjenesten er det organ i kommunen som har forslagsrett for nemnda. Det ligger for øvrig i lovens system – både i barnevernloven og sosialtjenesteloven – at det er henholdsvis barneverntjenesten og sosialtjenesten som skal opptre på kommunens vegne i saker for barne- og sosialnemnda. Fordi barne- og sosialnemnda er et domstolsliknende organ har det i praksis vært trukket paralleller til domstolene med hensyn til hvem som på kommunens vegne skal ha partsstatus i nemnda. Etter kommuneloven § 9 og domstolloven § 191 er ordføreren kommunens rettslige representant. For domstolenes del er det dermed ordføreren som formelt reiser søksmål. Denne regelen får derfor anvendelse når barne- og sosialnemndas vedtak bringes inn for retten.

For barne- og sosialnemnda får reglene om hvem som er kommunens rettslige representant ingen direkte betydning. Fylkesnemndsutvalget vil i så henseende peke på at kommuneloven § 9 nr 3 regulerer to forhold:

1. Ordføreren er rettslig representant. Dette forstås som en regel om prosessfullmakt og innebærer at kommunen blir bundet av de handlinger ordføreren foretar i forbindelse med en rettssak , selv om han eller hun ikke har fått fullmakt til dette. Dette er en legitimasjonsregel.

2. Ordføreren skriver under på vegne av kommunen så langt ikke denne kompetansen er lagt til andre. Dette er en formregel, altså et krav til at ordfører skal skrive under for at kommunen skal anses forpliktet.

Dette innebærer at spørsmålet om hvem som kan opptre som partsrepresentant i barne- og sosialnemnda og dermed kan foreta ”prosesshandlinger” der med bindende virkning for kommunen ikke avgjøres av kommuneloven § 9 nr 3.

Barneverntjenesten er et forvaltningsorgan organisert gjennom lov, og det er barneverntjenesten som har forslagsrett for barne- og sosialnemnda. Av dette følger som nevnt en forutsetning om at det er barneverntjenesten som opptrer for kommunen i barnevernsaker for fylkesnemnda. Spørsmålet om hvem som kan opptre på barneverntjenestens vegne må avgjøres ut fra stillingsfullmakten til barnevernsjefen, samt alminnelige regler om delegasjon. Det samme må for så vidt gjelde for sosialtjenesten, men kommunen står her fritt med hensyn til organiseringen av tjenesten innenfor kommunens ordinære delegasjonssystem.

Det er i praksis barneverntjenesten og sosialtjenesten som har de beste forutsetninger for å vurdere hvorvidt påstanden skal endres og hele eller deler av saken frafalles med videre. Det må dermed kunne legges til grunn at det ligger i stillingsfullmakten til barnevernsjefen, og leder av sosialtjenesten, å fatte slike avgjørelser i saker for barne- og sosialnemnda, og at det er forsvarlig at denne kompetansen delegeres til den eller de saksbehandlere som møter i nemnda i saken. En må normalt kunne legge til grunn at den eller de som møter for kommunen i en sak for barne- og sosialnemnda har de nødvendige fullmakter.

10.3 Partsstatus for privatpersoner

Etter gjeldende rett bestemmes partsstatus for private parter i barne- og sosialnemndene av forvaltningslovens partsbegrep, i tillegg til særregler for barns partsrettigheter i barnevernloven § 6-3 annet ledd og sosialtjenesteloven § 8-3 annet ledd. Forvaltningslovens partsbegrep er definert i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e som ”person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder”.

Hvem som skal gis partstatus i den enkelte sak må vurderes konkret. Det må, etter Fylkesnemndsutvalgets syn, likevel tas et felles utgangspunkt: Partsbegrepet i forvaltningsloven § 2 bokstav e er fleksibelt og dynamisk og må ikkeutelukkende vurderes ut fra faste formelle kriterier så som sakstype eller den aktuelle persons rettslige posisjon i forhold til barnet. Det sentrale vurderingstema er hvorvidt den aktuelle person har tilstrekkelig grad av tilknytning til saken, og i denne sammenheng er personens tilknytning til barnet det sentrale, hva enten det gjelder en rettslig eller faktisk tilknytning. Den som har del i foreldreansvaret vil som et utgangspunkt alltid ha partsstatus i relasjon til alle spørsmål, uavhengig av vedkommendes faktiske tilknytning til barnet. Dette skyldes at et tvangsvedtak etter barnevernloven alltid vil gripe inn i foreldreansvaret. Foreldreansvar vil dermed normalt være et tilstrekkelig vilkår for partsstatus, men ikke et nødvendig vilkår. Personer med del i foreldreansvaret vil dermed normalt automatisk få partsstatus, mens andre ofte vil måtte gjøre krav om partsstatus særskilt gjeldende. Det kreves en del for at en utelukkende faktisk tilknytning til barnet skal kvalifisere for partsrettigheter. Etablering av partsrettigheter på slikt grunnlag kan i enkelte tilfeller være aktuelt i samværssaker, jf punkt b nedenfor.

I det følgende vil spørsmål om hvem som kan ha partsstatus i relasjon til ulike tiltakshjemler drøftes. Det gis ingen uttømmende oversikt, men fokuseres på forhold som har vært særlig problematisert. Det understrekes at de synspunkter som gis er utgangspunkter, og at konkrete forhold i den enkelte sak kan lede til andre konklusjoner.

1. Omsorgsspørsmålet

   Det har vært oppstilt som et utgangspunkt at i saker om omsorgsovertakelse er det normalt bare foreldre med del i foreldreansvaret som har partsstatus, men etter en konkret vurdering kan også den andre av foreldrene ha partsinteresse. Fylkesnemndsutvalget vil i den forbindelse peke på at en forelder som ikke har del i foreldreansvart kan være en aktuell omsorgsperson for barnet. Dette er noe barnevernet normalt har plikt til å utrede før det fremmes forslag om omsorgsovertakelse. Forelderen kan eksempelvis være aktuell som midlertidig fosterhjem for barnet. I tillegg kan en omsorgsovertakelse få stor betydning for foreldrenes rettsstilling etter barneloven. En omsorgsovertakelse vil normalt suspendere den alminnelige samværsretten, og den fratar foreldrene avtalefrihet med hensyn til samvær. Dette kan føre til at en forelder uten del i foreldreansvaret får partsstatus i medhold av forvaltningsloven § 2 bokstav e. Det gjelder særlig der forelderen uten del i foreldreansvaret har hatt et regelmessig og ikke uvesentlig samvær over tid. Fylkesnemndsutvalget finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å lovfeste at foreldreskap som sådan automatisk gir partsrettigheter i omsorgssaken.

   Ved vedtakelsen av barnevernloven syntes det forutsatt at fosterforeldre normalt ikke har partsstatus. Fosterforeldre er i et kontraktsforhold med kommunen, og dette tilsier at de ikke kan gis partsstatus på generelt grunnlag. Dersom nemnda skal vurdere et bestemt plasseringssted, vil det normalt ikke komme på tale å gi aktuelle fosterforeldre partstatus. Når nemnda behandler spørsmålet om omsorgsovertakelse, vil spørsmålet om partstilling for fosterforeldre derfor være lite aktuelt. Videre følger det av kjennelsene inntatt i Rt 1989 side 213 og Rt 1993 side 1570 at fosterforeldre ikke har partsrettigheter i saker om rettslig prøving av vedtak om omsorgsovertakelse.

   Fosterforeldre har heller ikke partsstatus i saker om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse . Dette følger av at de i slike saker uttrykkelig er gitt en uttalerett , jf barnevernloven § 4-21 første ledd og Rt 1995 side 2000.

2. Samværsspørsmål

   En sentral og praktisk problemstilling er knyttet til saker om samværsrett, jf barnevernloven § 4-19. Med hensyn til retten til samvær, vil foreldre med og uten del i foreldreansvaret etter barnevernloven normalt være likestilte. Men partsproblematikken har stor betydning for organiseringen av sakene. Vanligvis behandles samværsspørsmålene i tilknytning til hovedsaken om omsorgsovertakelse, hvor foreldre uten del i foreldreansvaret normalt ikke har vært regnet som parter. Praksis gjennom mange år har vært at foreldre uten del i foreldreansvaret har fått sine avgjørelser om samvær behandlet særskilt, men slik at også den som har foreldreansvaret alene alltid regnes som part. Rettspraksis i den senere tid har gitt føringer som kan tilsi at dette utgangspunktet må fravikes, noe utvalget kommer tilbake til nedenfor.

   Bestemmelsens tredje ledd åpner for at ”andre” enn barnets foreldre kan ha rett til samvær. Dette har betydning for hvem som kan tilkjennes en slik samværsrett og for hvem som kan ha partsstatus. En regel om samvær for andre enn foreldrene følger også av barneloven § 45. Etter denne bestemmelsen er samværsretten til andre enn foreldrene subsidiær, i den forstand at den bare er aktuell når den ene eller begge foreldre er døde eller når en av foreldrene er nektet samvær. Sosiallovutvalget (NOU 1985: 18 side 373, lovutkastet § 6-19 siste punktum) foreslo opprinnelig en samværsregel etter modell av barneloven, med en slik subsidiær samværsrett for andre. Lovutkastet ble endret av Barne- og familiedepartementet etter høringsuttalelser til den ordlyd som nå gjelder, jf Ot prp nr 44 (1991-1992) side 52 første spalte. Forarbeidene har ikke uttalelser til spørsmålet om partsstatus for andre enn foreldrene.

   En kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt 2001 side 835 må forstås dit hen at en begjæring om samværsrett bare kan avvises under henvisning til manglende partsstatus når tilknytningen er så fjern at det åpenbart ikke er rettslig adgang til å gi vedkommende samværsrett. Dette innebærer at barnevern­loven ikke setter noen klare begrensninger for så vidt gjelder kretsen av personer som i prinsippet kan tilkjennes samværsrett, og at en vid krets av personer dermed kan ha partsrettigheter i slike saker. Ønsket om en slik åpning var trolig begrunnelsen bak endringen som ble gjort fra det opprinnelige lovutkastet til den gjeldende regel.

   Denne forståelsen får betydning for organiseringen av de enkeltspørsmål nemnda skal behandle. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt 2004 side 1300 innebærer at i saker om rettslig prøving av barne- og sosialnemndas vedtak om samværsrett, skal alles samværsrett tas opp til en samlet vurdering når en eller flere reiser sak. Alle berørte får da partsrettigheter, uavhengig av om de har anlagt sak. Dette innebærer at en i prinsippet nokså vid krets kan få innsyn i til dels svært sensitive opplysninger om hverandre og barnets foreldre, gjennom både forhandlingene og reglene om dokumentinnsyn.

   Det ligger utenfor Fylkesnemndsutvalgets mandat å vurdere hvorvidt det skal gjøres endringer i barnevernloven § 4-19 tredje ledd, da dette er en materiell regel. Fylkesnemndsutvalget finner imidlertid grunn til å bemerke at kjennelsen synes å bygge på en forutsetning om at barnet har en maksimal tålegrense for samvær, slik at samværsretten må fordeles mellom de aktuelle samværsberettigede. Dersom situasjonen ligger slik an, tilsier dette en samlet behandling av alle samværsspørsmålene. I mange tilfeller er imidlertid ikke dette noen aktuell problemstilling. Ofte står man overfor en vurdering av om én bestemt person kan ha et begrenset samvær med barnet, og uten at barnets tålegrense for samvær blir satt på spissen eller andres samværsrett har konkret betydning.

   Utvalget finner at avgjørelsen i Rt 2004 side 1300 ikke nødvendigvis har den konsekvens at alle spørsmål om samvær i en sak alltid skal behandles samlet i barne- og sosialnemnda. Slik Fylkesnemndsutvalget tolker avgjørelsen, er hovedessensen i denne at det er adgang til – og etter omstendighetene også plikt til – å trekke inn alle med samværsrett som parter ved rettslig prøving av barne- og sosialnemndvedtak om samvær, selv om de ikke var parter i saken for barne- og sosialnemnda.

   Etter Fylkesnemndsutvalgets syn er det derfor adgang til å avgjøre spørsmålet om samvær for foreldrene sammen med en hovedsak om omsorgsovertakelse, selv om også andre reiser krav om samvær. Andres krav om samvær kan deretter behandles i en egen sak.

   Barne- og familiedepartementet antar i Retningslinjer om saksbehandlingen i barnevernet , 1. november 1995 side 10 at det kan forekomme at fosterforeldre etter en konkret vurdering bør anses som parter i en sak som gjelder samvær mellom barnet og biologiske foreldre. Som eksempel nevnes at det legges opp til en særlig omfattende samværsordning som i stor grad berører fosterfamiliens hverdag. Fylkesnemndsutvalget mener at omstendighetene kan tilsi at fosterforeldre unntaksvis kan gis partsrettigheter i slike tilfeller, i alle fall hvis den foreslåtte samværsordning medfører store endringer i et etablert fosterforhold. Imidlertid vil fosterforeldre rent faktisk få uttale seg i de fleste saker hvor det skal tas viktige avgjørelser for deres fosterbarn, da det er naturlig å avhøre dem som vitner.

3. Pålegg om hjelpetiltak

   I saker om pålegg om hjelpetiltak som tilsyn i hjemmet og barnehageplass etter § 4-4 er det tatt til orde for at slike tiltak kun retter seg mot den av foreldrene som har den daglige omsorgen for barnet, og at derfor bare denne forelder har partsrettigheter. Begrunnelsen for et slikt synspunkt er at partsrettigheter gis personer for at de skal kunne ivareta sine interesser, og at en forelder uten del i den daglige omsorg ikke har interesser mht spørsmål om tilsyn i den andre forelderens hjem eller barnehagespørsmål. Fylkesnemndsutvalget mener at foreldreansvar normalt må gi partsstatus også i denne typen saker. Dette gir en teknisk enklere løsning, og også den som ikke har del i den daglige omsorgen vil kunne ha saklig interesse i utfallet av en sak om pålegg om tilsyn eller barnehage. Slike avgjørelser innebærer en vurdering av om tiltakene er nødvendige fordi omsorgen for barnet er utilstrekkelig.

4. Klager over flyttevedtak

   For saker etter § 4-17, klager over vedtak om flytting, synes det å være bred enighet om at foreldre med del i foreldreansvaret har partsstatus, uavhengig av om de har daglig omsorg. Det er imidlertid en problemstilling hvorvidt fosterforeldre skal gis partsstatus i slike saker. I Ot prp nr 44 (1991-1992) Om lov om barneverntjenester side 48 uttaler Barne- og familiedepartementet at de antar at fosterforeldrenes klagerett må vurderes konkret i hver enkelt sak, og at ”tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, og varigheten av plasseringen, bør være sentrale vurderingstema i denne sammenheng”. Dette synspunktet er lagt til grunn i rettspraksis, jf Rt 1982 side 1637, Rt 1986 side 1222 og Rt 1996 side 1804. Det vil være rimelig å gi fosterforeldrene klagerett i situasjoner hvor tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene er særlig sterk, for eksempel hvor et barn har bodd hos fosterforeldrene i lang tid. Barnets alder ved plasseringen og graden av barnets kontakt med biologiske foreldre er også relevante momenter i vurderingen av om fosterforeldrene skal ha klagerett.

5. Samtykke til adopsjon

   Det har vært reist spørsmål om foreldre som er fratatt foreldreansvar etter barnevernloven har partsrettigheter når nemnda skal behandle spørsmålet om samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20. I de fleste sakene hvor spørsmålet om adopsjonssamtykke skal avgjøres behandles samtidig spørsmålet om fratakelse av foreldreansvar, og da vil ikke problemstillingen med foreldrenes partsrettigheter oppstå. Imidlertid kan det tenkes saker hvor adopsjonssamtykke skal behandles av barne- og sosialnemnda, og hvor foreldrene er blitt fratatt foreldreansvaret på et tidligere tidspunkt. Det fremgår ikke av lovteksten at foreldrene er parter ved spørsmålet om samtykke til adopsjon.

   I en kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt 1994 side 1645 kom kjæremålsutvalget frem til at en biologisk mor som var fratatt foreldreansvaret ikke kunne reise sak om rettslig prøving av fylkesnemndas samtykke til adopsjon. Utvalget fant at når hun hadde blitt fratatt foreldreansvaret ”som et ledd i saksgangen med sikte på adopsjon” var det fylkesnemnda som i foreldrenes sted hadde kompetansen til å samtykke til adopsjon. Dette var formålet med den forutgående fratakelsen av foreldreansvaret, som moren kunne ha begjært rettslig prøving av. Dermed var ikke vedtaket om samtykke til adopsjon ”retta mot” henne, jf tvistemålsloven § 476 første ledd første punktum.

   I en kjennelse inntatt i Rt 1999 side 173 fravek imidlertid kjæremålsutvalget denne rettsoppfatningen. Kjæremålsutvalget viste til at rettsoppfatningen i kjennelsen i Rt 1994 side 1645 var kritisert i juridisk litteratur. Utvalget la vekt på at barnevernloven klart forutsetter at vedtak etter denne loven er rettet ikke bare mot barnet, men også mot barnets foreldre, og at søksmålsretten må være den samme enten spørsmålet om samtykke til adopsjon behandles separat eller samlet med spørsmålet om fratakelse av foreldreansvar. Kjæremålsutvalget fremhevet at det er tale om to vedtak med ulike vilkår og virkninger, og som kan reise ulike materielle og prosessuelle spørsmål.

10.4 Forening av saker

Alle tvangstiltak etter barnevernloven og sosialtjenesteloven er selvstendige enkeltvedtak, og forslag til tiltak vil ofte bestå av forslag om flere enkeltvedtak overfor en eller flere parter. Forening av flere saker til felles behandling vil være praktisk hvor bevisførselen, rettsanvendelsen eller begge deler i større eller mindre grad er felles for sakene. Dette vil kunne være besparende både med hensyn til tid og penger, og det vil være til barnets beste at alle spørsmål som gjelder det ses under ett.

Det er ikke tvilsomt at barne- og sosialnemnda kan forene forslag om flere enkeltvedtak til felles behandling i en og samme sak når forslagene gjelder samme saksforhold og berører de samme parter, for eksempel når det fremmes forslag om omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær overfor to foreldre som begge har del i foreldreansvaret. Hensynet til en snarlig avklaring for barnet og andre involverte tilsier at forening bør tilstrebes.

Fylkesnemndsutvalget mener at sakene bør forenes også når den ene forelderen ikke er part i omsorgssaken. Dette er viktig for å få i stand en samværsordning som støtter opp under hensynene med plasseringen.

Fylkesnemndsutvalget har vurdert om det bør gis en bestemmelse om at nemndleder skal ha kompetanse til å beslutte at flere delspørsmål kan behandles av samme nemnd. Gjeldende regel om forening i sivile saker, tvistemålsloven § 98, sier i første ledd at retten kan forene flere saker til felles behandling og felles avgjørelse ”naar derved behandlingen kan lettes eller paaskyndes, og ialfald den ene part er den samme i alle saker”. Etter Fylkesnemndsutvalgets syn er det etter gjeldende rett adgang til forening i barne- og sosialnemnda når ikke taushetsregelene er til hinder. Spørsmålet om taushetsplikt oppstår når ikke alle partene er de samme i de sakene det er tale om å forene. Imidlertid vil den ellers taushetsbelagte informasjonen ofte allerede være kjent blant alle involverte, og da er det adgang til å forene sakene.

Den tilsvarende bestemmelse i Utkast til ny tvistelov er utkastets § 15-6, og denne lyder:

”Saker som reiser likeartete spørsmål, og som skal behandles med samme sammensetning av retten og etter hovedsakelig de samme saksbehandlingsregler, kan forenes til felles behandling og til felles avgjørelse. § 4-7 annet ledd får anvendelse.”

Hvorvidt saker skal forenes i barne- og sosialnemnda vil i stor grad bero på hensiktsmessighetshensyn, og partsforhold og taushetsreglene vil sette grensen for når saker kan forenes. Fylkesnemndsutvalget finner det riktig at disse forholdene fortsatt tjener som begrensninger i adgangen til forening. Utvalget finner det imidlertid hensiktsmessig å gi en bestemmelse om forening for derigjennom å fremheve ønskeligheten av at saker i samme sakskompleks behandles samlet.

Utvalget vil fremheve at siden forvaltningslovens partsbegrep er nokså fleksibelt, og siden avgjørelsen av hvem som er parter i en sak i ikke uvesentlig grad vil bero på omstendighetene i den konkrete saken, vil ha partsbegrepet oftest åpne for forening.

Reglene om ulik sammensetning av nemnda vil ikke virke som noe formelt hinder for forening der forening er aktuelt. Forslagene til regler om sammensetning er fleksible, jf utkastets § 6 og kapittel 9 Barne- og sosialnemndenes sammensetning.

10.5 Partsrettigheter for barn

Barnets partsrettigheter i barnevernssaker reguleres av barnevernloven § 6-3 annet ledd. Barnet kan etter denne bestemmelsen ”opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder”, og fylkesnemnda kan innvilge yngre barn partsrettigheter ”i særskilte tilfeller”. I saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, jf barnevernloven § 4-24, ”skal barnet alltid regnes som part”. Barn over 15 år vil normalt ha evne til å forstå hva saken gjelder, men det kan tenkes unntak for psykisk utviklingshemmede barn eller barn med alvorlige sinnslidelser. Barn over 15 år har anledning til å velge å avstå fra å opptre som part og fra å få oppnevnt advokat, jf formuleringen ”kan” i bestemmelsen. Dette vil imidlertid ikke være aktuelt i saker om tiltak for barn med atferdsvansker, jf lovens formulering ”skal alltid regnes som part”. I slike saker har barn over 15 år forøvrig i tillegg en selvbestemmelsesrett – en rett til å samtykke til inntak og kortvarig tilbakeholdelse i institusjon selv om de som har foreldreansvaret motsetter seg det, jf barnevernloven § 4-26 første ledd, jf annet ledd.

Ved avgjørelsen av om et barn under 15 år skal innvilges partstatus i ”særskilte tilfeller” er det naturlig å legge vekt på om barnet har forutsetninger for å forstå hva saken gjelder, og på barnets behov for å kunne utøve slike rettigheter selv. Et eksempel på en slik situasjon kan være når barnets foreldre ikke er tilgjengelige og barnet derfor har særlig behov for å få oppnevnt advokat. I et brev fra Barne- og familiedepartementet datert 22. oktober 1993 fremgår det at departementet mener at adgangen til å innvilge yngre barn partsstatus må forstås slik at fylkesnemnda ikke bare kan innvilge disse barna partsstatus i saker som allerede er brakt inn av andre. Nemnda kan også gi partsrettigheter dersom saken bare ønskes prøvet av barnet. Fylkesnemndsutvalget slutter seg til de vurderinger som er gjort av Barne- og familiedepartementet med hensyn til yngre barns partsstatus.

I tillegg til reglene om partsstatus har barnevernloven § 6-3 første ledd en regel om at barn som er fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. I annet punktum sies det at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Fylkesnemndsutvalget foreslår disse reglene om partsstatus og uttale- og informasjonsrett videreført uten realitetsendringer i Lov om barne- og sosialnemndene § 10.

For saker etter sosialtjenesteloven er det gitt bestemmelser om barns rettigheter under saksbehandlingen i samme lov § 8-3. Barn under 18 år ”skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det”, og barn over 12 år har partsrettigheter når de ”forstår hva saken gjelder”. Dersom saken gjelder tiltak overfor rusmisbrukere under 18 år skal vedkommende barn alltid regnes som part. Fylkesnemndsutvalget finner at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig å ha ulik regulering av barns partsrettigheter og uttalerett i henholdsvis barnevern- og russaker som behandles av barne- og sosialnemnda. Det foreslås derfor en felles regulering for saker i nemnda bygget på barnevernlovens regler. For partsstatus innebærer dette ingen endring for russakene. De saker etter sosialtjenesteloven som behandles av barne- og sosialnemnda gjelder tiltak overfor rusmisbrukere, og da følger det av sosialtjenesteloven § 8-3 at barnet tiltaket gjelder alltid har partsrettigheter. Fylkesnemndsutvalgets forslag viderefører denne regelen.

For spørsmålet om uttalerett innebærer den felles reguleringen at alle barn over syv år har rett til å uttale seg. Etter sosialtjenesteloven er det ikke angitt noen aldersgrense for barnets uttalerett. Dersom rustiltaket ikke gjelder vedkommende barn vil barnet neppe ha uttalerett, jf formuleringen ”gjelder ham eller henne” i Fylkesnemndsutvalgets utkast til lovbestemmelse. Den felles reguleringen av spørsmålene om partstatus og uttalerett vil dermed ikke medføre noen realitetsendringer for barns stilling i barne- og sosialnemnda i russakene etter sosialtjenesteloven.

10.6 Barnets talsperson

I saker for barne- og sosialnemnda etter barnevernloven kan nemnda oppnevne en talsperson for barnet, jf barnevernloven § 7-4. Slik talsperson kan oppnevnes for barn med uttalerett i nemnda, hvilket gjelder barn som ”er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter”, jf § 6-3 første ledd. Ordningen trådte i kraft 11. juni 1993, men det var en forutsetning allerede ved vedtakelsen av barnevernloven at en slik ordning skulle vurderes innført.

Det er gitt en forskrift om den nærmere gjennomføringen av ordningen; forskrift av 22. desember 1993 nr 1430. Denne forskriften gir i §§ 2 og 3 bestemmelser om oppretting av et utvalg av talspersoner og om hvem som kan oppnevnes som talsperson. I § 4 er talspersonens rolle nærmere omhandlet:

”Talspersonen skal etter samtale med barnet fremstille saken fra barnets synsvinkel og gi sin selvstendige vurdering av saken.

Talspersonen skal innkalles til fylkesnemndas forhandlingsmøte og avgi en muntlig rapport til nemnda. Han/ hun avlegger forsikring som for vitner etter reglene i tvistemålsloven, og avhøres ellers etter de samme reglene så langt det passer.”

Fylkesnemndsutvalget er kjent med at forskriften om barnets talsperson er under vurdering i departementet. Utvalget vil derfor ikke foreslå endringer i denne ordningen.

10.7 Advokater

Både de private parter og det offentlige representeres normalt av advokat i nemnda.

Etter sosialtjenesteloven § 9-4 ”skal” den offentlige part ”som regel” være representert av advokat under saken. I barnevernloven § 7-3 annet ledd har man brukt formuleringen ”bør” i stedet for ”skal som regel”, men det innebærer neppe noen realitetsforskjell. Fylkesnemndsutvalget foreslår en felles regel med samme formulering som gjeldende regel i sosialtjenesteloven § 9-4.

Den private part har rett til fri sakførsel uten behovsprøving i slike saker, jf rettshjelpsloven § 22 annet ledd nr 1 og 2, jf § 16, og advokaten får betalt for faktisk medgått tid. I sosialtjenesteloven § 9-5 første punktum, som er gitt tilsvarende anvendelse for barnevernsakene i barnevernloven § 7-1 bokstav d, er det bestemt at dersom den private part ikke allerede har engasjert advokat, ”skal fylkesnemndas leder eller sekretariat sørge for at det blir utpekt advokat for parten”.

Slik regelen er formulert i dag skal det utpekes advokat når parten ikke allerede har advokat. Retten til fri rettshjelp for barne- og sosialnemnda forutsetter imidlertid at advokat oppnevnes, uavhengig av om parten har advokat fra før eller ikke. Fylkesnemndsutvalget foreslår at ordlyden endres, til at barne- og sosialnemnda skal sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter. Endringen innebærer ingen realitetsendring i forhold til dagens praksis.

Fylkesnemndsutvalget foreslår videre en forskriftshjemmel for nærmere bestemmelser om advokatutvalg til bruk ved oppnevning av advokat for privat part. Det forutsettes at privat part har rett til fri sakførsel i saker om etterprøving av akuttvedtak med muntlige forhandlinger, og det må derfor sørges for at det er advokater i utvalgene som kan møte på kort varsel i slike saker, jf kapittel 18 Etterprøving av akuttvedtak.

10.8 Innkalling av partene. Uteblivelse

At partene er gjort kjent med saksanlegget og får innkalling til forhandlingsmøtet i barne- og sosialnemnda, er en forutsetning for at de skal kunne utøve sine partsrettigheter i saken. Fylkesnemndsutvalget finner at det derfor bør gis klarere og tilpassede regler om innkalling til forhandlingsmøte i nemnda.

Det er etter gjeldende rett ikke særregler om innkalling av partene til forhandlingsmøte i nemnda, utover en regel om at partene skal innkalles, jf sosialtjenesteloven § 9-8 annet ledd. Varslingsreglene for domstolene er ikke gitt tilsvarende anvendelse. Forvaltningsloven § 16 gir visse retningslinjer for varslingen ved at det i tredje ledd angis kriterier for når varsling kan unnlates, men denne regelen sier ikke noe om hvordan varslingen skal skje.

Det har i praksis vist seg å være et behov for klare og entydige regler om hvordan man skal gå frem både i forbindelse med varsling om sak, innkalling til forhandlingsmøte, samt meddelelse av vedtak. Innkalling til møtet er i de fleste saker uproblematisk, da den private part er gjort kjent med saken av kommunen og har fått oppnevnt advokat. Innkalling har likevel vist seg vanskelig i saker der den private part ikke svarer på henvendelser, adressen er ukjent og vedkommende ikke treffes på telefon. Disse problemene fører i enkelte saker til at det går uforholdsmessig lang tid før forhandlingsmøtet blir holdt, og det er varierende praksis i nemndene med hensyn til varsling.

Lovens frister for beramming av forhandlingsmøtet tilsier klare regler som gjør at saken ikke forsinkes unødvendig. Tvistemålsloven § 115 første ledd sier at innkalling av part til personlig møte ”forkynnes for parten personlig, også når han har prosessfullmektig”. Tvistelovutkastets motstykke til denne bestemmelsen er utkastets § 13-2 som sier at retten ”forkynner innkalling til rettsmøte for parter med personlig møteplikt” og hvis det ”vil bety fravær i saken at parten uteblir”. Personlig møteplikt ”pålegges på begjæring fra en annen part eller når retten finner det nødvendig at parten deltar”, jf utkastets § 23-1 første ledd.

For barne- og sosialnemnda er det ingen personlig møteplikt, og en hovedregel om personlig forkynning vil kunne forsinke saken vesentlig. Fylkesnemndsutvalget foreslår i stedet en regel om at innkalling om nødvendig skal skje ved forkynning, og da som hovedregel etter reglene om postforkynning i domstolloven § 163a. Når innkallingen skal skje ved slik forkynning sendes den i brev med mottakskvittering eller i rekommandert brev.

I noen tilfeller vil postforkynning ikke være tilstrekkelig for å nå parten, og Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor en unntaksregel om at dersom hensynet til en forsvarlig forkynning gjør det nødvendig kan man i stedet bruke forkynning ved stevnevitne etter domstollovens regler om dette. For øvrig bør domstollovens regler om forkynning gjelde tilsvarende. Dette innebærer blant annet at det gjelder nærmere regler for hva man skal gjøre når stevnevitnet ikke lykkes i å få tak i parten. Reglene om forkynning blir dermed i stor grad de samme som Fylkesnemndsutvalget foreslår for forkynning av vedtak, og reguleringen kan derfor mest hensiktsmessig skje ved en henvisning til de relevante regler om forkynning av vedtak.

Dersom domstollovens regler om forkynning skal gjelde uavkortet ved innkalling der forkynning er nødvendig, vil det i enkelte tilfeller oppstå problemer med å holde forhandlingsmøte innenfor lovens frister fordi man har problemer med å få tak i en privat part. Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor at forkynning av innkallingen kan unnlates på de vilkår som følger av forvaltningsloven § 16 tredje ledd.

Det er i dag bestemt i sosialtjenesteloven § 9-8 annet ledd annet punktum, som er gitt tilsvarende anvendelse i barnevernssaker i barnevernloven § 7-1 bokstav g, at sak for fylkesnemnda kan ”fremmes” selv om den private part uteblir etter innkalling. Selv om det er viktig og ønskelig at alle private parter er til stede under forhandlingsmøtet i saker for barne- og sosialnemnda finner Fylkesnemndsutvalget at denne regelen bør videreføres. Det er barnets beste som er det viktigste hensyn, og da blir det uheldig at behandling og avgjørelse av saken skal kunne forsinkes ved at de private parter uteblir. Siden sakene er utenfor partenes frie rådighet får ikke uteblivelsen noen formelle virkninger. Forhandlingene vil forløpe på vanlig måte med vitneførsel og annen bevisførsel.

10.9 Forklaringsplikt og forsikring for de private parter

Det gjelder i dag ikke forklaringsplikt for de private parter i fylkesnemnda. Dette fremgår av sosialtjenesteloven § 9-8 annet ledd som sier at den private part skal innkalles til forhandlingsmøtet og ”gis anledning til” å uttale seg, og det er heller ikke henvist til tvistemålslovens regler om forklaringsplikt for parter. For vitner gjelder det i dag, som for domstolene, regler om forklaringsplikt, jf sosialtjenesteloven § 9-8 tredje ledd, jf barnevernloven § 7-1 bokstav g.

Fylkesnemndsutvalget finner at det av flere grunner ikke bør gjelde forklaringsplikt for de private parter i barne- og sosialnemnda, selv om det gjelder en slik regel for vitner. En sak vil normalt innebære en betydelig belastning for de private parter, og det må da være adgang for dem til velge om de vil være til stede og om de vil forklare seg. De private parter har etter gjeldende rett og etter Fylkesnemndsutvalgets forslag ingen plikt til å bidra til sakens opplysning. Tvistelovutkastet § 21-4 om partenes sannhets- og opplysningsplikt foreslås ikke gitt tilsvarende anvendelse for barne- og sosialnemndene, jf lovutkastet § 19. Dersom en privat part imidlertid velger å forklare seg, har han eller hun en plikt til å forklare seg sannferdig. Falsk forklaring kan medføre straffansvar.

Videre mangler det etter gjeldende rett regler om avleggelse av forsikring for parter i nemnda, noe som har betydning for hvilke regler som gjelder ved falsk forklaring. Fylkesnemndsutvalget foreslår videreført reglene om avleggelse av forsikring for vitner, jf kapittel 13 Bevis. Fylkesnemndsutvalget finner imidlertid at det ikke bør gjelde regler om forsikring for partene.