8 Overordnete krav til saksbehandlingen i barne- og sosialnemndene
8.1 Innledning
Utvalget skal i følge mandatet vurdere ulike effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende forenklinger for fylkesnemndenes saksbehandling, samt foreslå saksbehandlingsregler for fylkesnemndene mer generelt for å skape en mer enhetlig praksis.
Overveielser om effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende tiltak kan ikke skje uten at man har for øyet helheten i saksbehandlingen ved barne- og sosialnemndene. Det er også forutsatt i mandatet at det skal foretas en slik samlet vurdering, jf kapittel 1 Oppnevning, mandat og arbeid, med gjengivelse av mandatet. Det vises videre til utvalgets gjennomgang i kapittel 3 Utgangspunkt og rammer for Fylkesnemndsutvalget, hvor det blant annet pekes på viktigheten av å se de spørsmål som utredes av Fylkesnemndsutvalget i sammenheng.
Dette ble lagt til grunn som forutsetning av utvalget i forbindelse med arbeidet med delinnstilling I. Utvalget fant det nødvendig å drøfte de sentrale saksbehandlingsprinsipper for barne- og sosialnemnda, da spørsmålet om hvilke effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende tiltak som kan være aktuelle, og hvor langt eventuelle forslag bør gå, blant annet beror på hva man mer generelt anser som vesentlige innslag i nemndbehandlingen. Denne nære sammenhengen mellom spørsmålet om effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende forenklinger og saksbehandlingsprinsippene for barne- og sosialnemnda mer generelt er begrunnelsen for at utvalget nå velger å avgi en samlet innstilling, jf kapittel 3 Utgangspunkt og rammer for Fylkesnemndsutvalget.
Det er videre slik – og dette er det grunn til å understreke – at enkelte av de prinsipper utvalget mener bør legges til grunn for saksbehandlingen i barne- og sosialnemndene nettopp er spesielt egnet til effektivisering og kostnadsbesparelser. Dette gjelder særlig prinsippene om proporsjonalitet , konsentrasjon og aktiv saksstyring , jf nedenfor i punktene 8.3 og 8.4.
Det følger som nevnt av utvalgets mandat at fylkesnemndene skal treffe sine vedtak basert på en saksbehandling i tråd med grunnreglene for god saksbehandling ved domstolene.
Utvalget ser det som naturlig å oppfatte dette slik at
barne- og sosialnemndene skal forholde seg til de samme overordnete målsetninger og kvalitetskrav som gjelder for domstolenes arbeid og avgjørelser
barne- og sosialnemndbehandlingen skal være basert på de samme grunnleggende prinsipper for saksbehandling som i domstolene
Nedenfor i punkt 8.2 til 8.4 redegjøres det nærmere for hva som etter Fylkesnemndsutvalgets syn må ligge i disse to elementene. Denne redegjørelsen utgjør en bakgrunn for drøftelsen av de konkrete kostnadsbesparende og effektivitetsfremmende tiltak som ble foreslått innenfor rammene av delinnstilling I, og legger føringer for arbeidet med forslag til saksbehandlingsregler for øvrig.
Fylkesnemndsutvalget har videre funnet det riktig å foreslå lovfestet de viktigste prinsippene for barne- og sosialnemndenes saksbehandling, jf Utkast til lov om barne- og sosialnemndene § 3.
8.2 Målsetninger for god rettspleie
Et gjennomarbeidet og oppdatert uttrykk for de krav som bør stilles til den sivile rettspleie finner man i Utkast til tvistelov § 1-1 første ledd, jf Ot prp nr 51 (2004-2005). Her heter det:
”Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.”
I dette ligger de helt grunnleggende hensyn og hovedformål, både sett fra den enkelte parts og samfunnets ståsted. Forslaget tar opp i seg hovedelementene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (1) for så vidt gjelder kravene til behandling av sivile saker.
Fylkesnemndsutvalget slutter seg til disse overordnete mål, og mener disse uttrykker krav det som et utgangspunkt er naturlig å stille til barne- og sosialnemndene.
Det følger imidlertid langt på vei av sakens natur at det regulært må gjøres innhugg i offentlighetens muligheter for innsyn i konkrete saker for barne- og sosialnemndene. Dette gjelder også når slike saker behandles i domstolene. Befring-utvalget uttalte i NOU 2000: 12 side 224 at det burde settes i verk tiltak for å synliggjøre formål, verdigrunnlag og arbeidsoppgaver for barnevernet. Det stiller videre spørsmål om hvorvidt offentligheten, ved mediene, bør ha tilgang til prosessen. Også Barne- og familiedepartementet har ansett økt åpenhet som nødvendig, og har lagt vekt på at dette er vesentlig for fylkesnemndenes og barnevernets legitimitet. Utvalget viser i denne forbindelse til St meld 40 (2001-2002) kapittel 8.6. Som eksempel på et konkret tiltak for å øke allmennhetenes innsyn i fylkesnemndenes virke nevnes det at hver femte avgjørelse i hver fylkesnemnd skal være tilgjengelig i anonymisert form på Lovdata. Utvalget drøfter ulike problemstillinger knyttet til offentlighet i kapittel 15 Dokumentinnsyn og offentlighet. Som det der fremgår finner Fylkesnemndsutvalget ikke grunnlag for foreslå særregler om i hvilken grad vedtak skal publiseres på Lovdata eller i andre medium. Forvaltningsloven § 13a nr 2 gir hjemmel for dagens publisering av hvert femte vedtak, og denne publiseringen er tilstrekkelig for å ivareta hensynet til allmennhetens innsyn i prosessen. Fra et rettskildesynspunkt er publisering ikke avgjørende, bl a fordi vedtakene normalt er svært konkrete. Utvalget foreslår imidlertid regler som gir barne- og sosialnemnda adgang til på visse vilkår – og med partenes samtykke – å la forskere, og også media, være til stede under forhandlingsmøtet. En slik ordning vil kunne bidra til åpenhet. Adgangen til å la presse være til stede forutsettes imidlertid brukt bare unntaksvis og med betydelig forsiktighet.
Fylkesnemndsutvalget vil særlig fremheve følgende som grunnleggende mål for saksbehandlingen og avgjørelsene i barne- og sosialnemndene:
Saksbehandlingen må være betryggende
Et naturlig og viktig utgangspunkt må være at saksbehandlingen alt i alt er betryggende, og da særlig med sikte på å oppnå forsvarlige, velfunderte og adekvate avgjørelser. At saksbehandlingen er betryggende har betydning for alle ledd i saksbehandlingen, herunder for avgjørelsesgrunnlaget i saken. Det må også være en forutsetning at barne- og sosialnemnda i den enkelte sak er sammensatt slik at den har nødvendig kompetanse, jf også kapittel 9 Barne- og sosialnemndenes sammensetning.
I fordringen om en betryggende saksbehandling ligger også at man må finne frem til en forsvarlig balansering av de kryssende hensyn og motstridende interesser som ofte gjør seg gjeldende i sakene, for eksempel i forholdet mellom barnets behov for hjelp på den ene siden, og foreldrenes eller andre involverte voksenpersoners ønske om å kunne påvirke utfallet i saken på den andre.
Rettsikkerhetstenkning i barnevernet er ellers behandlet i NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge kapittel 5, jf også kapittel 15 om saker om atferdsproblemer.
Sakene må behandles og avgjøres raskt
Rask behandling og avgjørelse av sakene er sentralt for barne- og sosialnemndenes arbeid. Det ligger normalt allerede i sakenes natur at tidsaspektet er kritisk. Av barnevernloven § 1-1 følger det da også at lovens formål er å sikre at barn får nødvendig hjelp til rett tid . Det er Fylkesnemndsutvalgets syn at dette formål bare kan oppnås med et høyt tempo i barne- og sosialnemndenes saksbehandling. I denne forbindelse nevner utvalget at behovet for å følge sakene raskt opp også gjør seg sterkt gjeldende for barneverntjenesten.
Da man i sin tid valgte å etablere fylkesnemndene var hensynet til rask saksbehandling et av de helt sentrale argumenter, blant annet fordi man antok at det ville være vanskeligere å etterleve strenge krav til tempo i saksbehandlingen ved domstolene enn ved fylkesnemndene, jf blant annet NOU 1985: 18 Lov om sosiale tjenester mv side 295 og Ot prp 29 (1990-1991) Om lov om sosiale tjenester punkt 9.2.
Fylkesnemndsutvalget viser også til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (1) stiller krav om avgjørelse innen rimelig tid. Av Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis knyttet til denne bestemmelsen følger det at kravet er særlig strengt i saker som involverer barn, herunder barnevernsaker, jf ovenfor i kapittel 6 Menneskerettslig perspektiv. Selv om Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (1) om rettferdig rettergang ikke gjelder direkte for barne- og sosialnemndene, er det naturlig å basere seg på at kravet om avgjørelse innen rimelig tid etterleves. Det vises videre til at beskyttelsen av privat- og familielivet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 også innebærer at spørsmål om inngrep skal behandles og avgjøres raskt, og at denne fordring også omfatter barne- og sosialnemndene, jf kapittel 6 Menneskerettslig perspektiv.
Forenlighet med barnevernlovgivningens verdier og grunnleggende hensyn
Saksbehandlingsregler skal bidra til å realisere den materielle retten. Dette er selvsagt tydeligst i den konkrete sak, hvor et vesentlig mål må være at den saksbehandling som følges legger forholdene til rette for et best mulig resultat.
Hensynet til den materielle retten kommer imidlertid også til syne på et mer allment plan: Det bør være et mål at reglene for vedtak i barnevernsaker mer generelt er forenlige med – helst også egnet til å støtte opp under – de bærende verdier barnevernlovgivningen skal ivareta, og på forsvarlig vis iakttar barnevernrettens grunnleggende hensyn.
Eksempler som kan anskueliggjøre mulige problemområder her, kan være:
Forholdet mellom saksbehandlingsregler som gir mulighet for ny prøving (rettslig prøving med påfølgende anke, eller ny prøving i barne- og sosialnemnda) og barnets behov for stabilitet og avklaring.
Saker hvor det er aktuelt med tvangsplassering grunnet alvorlige atferdsproblemer i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, og hvor koblingen til strafferettslige overveielser (med tilhørende beviskrav og høye terskler for inngrep) kan stå i veien for tiltak som er velgrunnet i forhold til barnet.
Forholdet mellom barnets behov for at tiltak iverksettes og foreldrenes rettsikkerhet i forbindelse med alvorlige inngrep i deres privat- og familieliv.
Barnevernrettens verdier og grunnleggende hensyn er i og for seg mangfoldige og komplekse. Utvalget viser her til NOU 2000: 12 kapittel 5 som gir en gjennomgang av sentrale verdier i barnevernet og innenfor barnevernretten.
Etter utvalgets syn er imidlertid hensynet til barnets beste helt grunnleggende. Det må være et mål at dette hensynet virker styrende, ikke bare i forhold til det materielle resultat, men også i forhold til saksbehandlingsreglene i vid forstand. Utvalget viser i denne forbindelse til kapittel 6 Menneskerettslig perspektiv, hva gjelder de menneskerettslige fordringer i så måte, og til kapittel 7 Utviklingspsykologisk perspektiv, for så vidt gjelder de barnefaglige vurderinger knyttet til stabilitet og langsiktighet. De sistnevnte forhold har særlig betydning for spørsmål knyttet til mulighetene for – og eventuelt saksbehandlingen ved – begjæring om ny prøving av vedtak, jf nærmere i kapittel 19 Endringssaker.
Utvalget nevner under denne synsvinkel også at saksbehandlingen ikke må legges opp slik at den i seg selv høyner konfliktnivået i saken. Kan saksbehandlingen stimulere til økt bruk av frivillige løsninger, er dette er klar fordel. Fylkesnemndsutvalget foreslår i den forbindelse at man gjennom en samtaleprosess legger til rette for avtalebaserte løsninger, jf kapittel 17 Avtalebaserte løsninger.
Tillit
I tillegg til de hensyn som er nevnt, er det meget viktig at prosessreglene er egnet til å skape og opprettholde allmennhetens og de direkte berørtes tillit. Ivaretas de hensynene som er skissert foran vil det i seg selv være egnet til å gi tillit til barne- og sosialnemndene. Men det er likevel grunn til å ha tillit for øye som eget formål, og ikke bare som en avledet virkning av regler som kan være utformet ut fra andre hensyn.
At partene har tillit til barne- og sosialnemndene kan være en positiv faktor i relasjon til antallet saker som kreves prøvd ved domstolene. Slik sett har tillit også en ressursmessig side, om ikke direkte for barne- og sosialnemndene, så for den samlede samfunnsmessige innsats i saken. Utvalget peker imidlertid på at man kan ikke i saker som dette – og hvor det etter dagens system er meget vidtrekkende muligheter for overprøving eller ny sak på det offentliges regning – gjøre seg store forhåpninger om moderasjon fra de private parters side, utelukkende basert på tillit til at barne- og sosialnemndas avgjørelse nok er riktig. Viktigere i så henseende er kanskje at avgjørelsene og de overveielser disse bygger på, formidles til de involverte på en forståelig og klar måte.
Utvalget legger til grunn at allmennhetens tillit til barne- og sosialnemndene – innenfor de rammene som etter mandatet forutsettes å gjelde – må bygges på nemndenes faglige tyngde, kvaliteten i saksbehandlingen og at det treffes godt funderte avgjørelser.
- - -
De ulike målsetninger som her er nevnt – en betryggende, rask, kostnadsforsvarlig og tillitsvekkende behandling i tråd med barnevernrettens verdier – trekker i mange tilfeller i samme retning: En lite betryggende, langsom og dyr saksbehandling vil vanskelig kunne ha noe berettiget håp om å vekke tillit. Også hensynet til barnevernrettens verdier og ønsket om rask behandling og avgjørelse, vil ofte gå i samme retning: Jo lenger tid barnet lever under kår som tilsier tiltak, eller jo lenger tid det går før det foreligger en endelig avklaring i saken, desto større er nettopp det skadepotensialet for barnet som barnevernlovgivningen tar sikte på å redusere, jf kapittel 7 Utviklingspsykologisk perspektiv.
Forholdet mellom en betryggende saksbehandling på den ene siden, og ønsket om en rask og kostnadsforsvarlig avgjørelse på den andre, kan lettere komme på kryssende kurs. Noe helt generelt svar på hvordan denne – og lignende – motsetningssituasjon best kan løses, kan etter utvalgets syn ikke gis. Til det er prinsippene for komplekse og virkeligheten for mangfoldig. Utvalget mener imidlertid at man også innenfor barnevernet må bort fra en tenkning hvor ethvert inngrep utløser ubegrensede ”rettssikkerhetsgarantier”, uten at man konkret vurderer behovet og også spør seg om ressursbruken kan forsvares.
8.3 Grunnregler for god saksbehandling ved domstolene
Barne- og sosialnemndene forutsettes som allerede nevnt å behandle sakene i tråd med grunnregler for god saksbehandling ved domstolene. I denne forbindelse er det vanlig å nevne særlig partsoffentlighet, kontradiksjon, muntlighet og umiddelbarhet som sentrale innslag.
Dette er etter utvalgets syn godt etablerte prosessprinsipper som det er naturlig å vise til. Utvalget viser ellers til NOU 1985: 18 Lov om sosiale tjenester mv side 299 hvor det heter at saksbehandlingen bør være en partsprosess, at domstollovens inhabilitetsregler bør gjelde, at tvistemålslovens regler om vitneplikt bør gjelde, og at vedtak skal begrunnes som dommer.
Skal saksbehandlingen ved domstolene tjene som forbilde for barne- og sosialnemndene, må perspektivet utvides til også å omfatte andre grunnprinsipper enn de nevnte. Det er i tillegg nødvendig å sette prinsippene i både en innbyrdes og en overordnet sammenheng, slik at prinsippenes begrunnelse og begrensning kommer til syne.
Fylkesnemndsutvalget mener at et slikt noe bredere perspektiv bør bygge på prinsippene for rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (1). Det er rett nok ikke noe konvensjonskrav at behandlingen ved barne- og sosialnemndene isolert sett tilfredsstiller nevnte bestemmelse, i det den private part i alle tilfeller har adgang til rettslig prøving av barne- og sosialnemndas vedtak i tråd med en saksbehandling ved domstolene som er i samsvar med retten til en rettferdig rettergang etter nevnte bestemmelse, jf også ovenfor i kapittel 8 Menneskerettslig perspektiv. Fylkesnemndsutvalget mener at de idealer for rettferdig saksbehandling som kommer til uttrykk i artikkel 6 (1) likevel gir uttrykk for grunnleggende krav som er rimelige å ta som utgangspunkt for saksbehandlingen ved barne- og sosialnemndene.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon stiller krav i flere retninger. Det er ovenfor i kapittel 6 Menneskerettslig perspektiv gitt en oversikt over de menneskerettslige aspekt ved de tema utvalget skal utrede, og det er herunder redegjort for betydningen av retten til en rettferdig rettergang etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (1). Her holder det derfor å peke på følgende hovedpunkter:
Barne- og sosialnemndas leder, sakkyndige og alminnelige medlemmer må være upartiske.
Behandlingen må gi de involverte en reell mulighet for å bli hørt i saken. Dette innebærer at det ikke skal treffes avgjørelse i saken uten at partene har fått rimelig anledning til å legge frem bevismateriale og argumentasjon om faktum og jus. Det må normalt være rom for muntlige forhandlinger.
Behandlingen må være basert på kontradiksjon: Partene må få anledning til å gjøre seg kjent med og eventuelt også imøtegå alt prosessmateriale som inngår i avgjørelsesgrunnlaget.
Behandlingen må innebære likebehandling av partene: Partene må få samme muligheter til å påvirke utfallet i saken – ”equality of arms”. Dette impliserer rett til å eksaminere motpartens vitner og ellers bli stillet likt med hensyn til å føre bevis for et gitt tema, til å få tilgang til bevis og til å få argumentere for sin sak.
Det må foretas en reell og forsvarlig vurdering av prosessmaterialet: Vilkårlige avgjørelser, eller avgjørelser truffet med klart mangelfull kunnskap om vesentlige forhold i saken, er ikke forenlig med retten til ”fair hearing”.
Avgjørelsen i saken må begrunnes: Omstendigheter som ville kunne være avgjørende for sakens utfall, må omtales. Den begrunnelse som gis må være rasjonell – være egnet til å forklare den løsning som er valgt.
Utvalget ser det videre slik at behandlingen også må baseres på følgende hevdvunne saksbehandlingsprinsipper for domstolsbehandling blant annet i saker som dette:
Nemndleder skal gi veiledning i forhold til saksbehandlingsregler og gi mulighet for å rette opp feil, sml tvistemålsloven §§ 87 og 97, jf tvistelovutkastet § 11-5 og 16-5 og Utkast til lov om barne- og sosialnemndene § 3 annet ledd bokstav d.
Bevisvurderingen er fri, sml tvistemålsloven § 183, jf tvistelovutkastet § 21-2.
Barne- og sosialnemndene er ikke bundet av partenes prosessopplegg, jf tvistemålsloven § 482, jf tvistelovutkastet § 11-4. I sistnevnte heter det at ”i saker om personstatus, barns rettsforhold etter barnelova, administrative tvangsvedtak etter kapittel 33 og i andre saker hvor offentlige hensyn nødvendiggjør begrensninger i partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn”.
Barne- og sosialnemndene skal ha det overordnete ansvar for sakens opplysning, jf tvistemålsloven § 481 sjette ledd, jf tvistelovutkastet § 21-3 annet ledd og Utkast til lov om barne- og sosialnemndene § 3 annet ledd bokstav a. I tvistelovutkastet § 21-3 annet ledd heter det at i ”saker hvor offentlige hensyn medfører begrensninger i partenes rådighet, jf § 11-4, har retten plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag”.
Som nevnt i kapittel 3 Utgangspunkt og rammer for Fylkesnemndsutvalget, er det nødvendig at den moderniseringsprosess som finner sted ved domstolene hva gjelder saksbehandlingsprinsipper også finner veien til barne- og sosialnemndene. I denne forbindelse mener utvalget at det særlig er grunn til å feste seg ved Tvistemålsutvalgets forslag til tvistelov i NOU 2001: 32 Rett på sak, jf Ot prp nr 51 (2004-2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile saker. Fylkesnemndsutvalget har spesielt festet seg ved enkelte grunnleggende saksbehandlingsprinsipper i forslaget som i noen grad kan anses som nye, eller i hvert fall atskilling mer uttalte enn tradisjonen har vært.
Fylkesnemndsutvalget mener derfor at saksbehandlingen også i barne- og sosialnemndene bør være basert på følgende:
Proporsjonalitet mellom hva det er som skal avgjøres og de ressurser som settes inn. Dette vil innebære at oversiktlige saker som reiser spørsmål av begrenset betydning kan behandles relativt enklere, mens saker med stor vanskelighetsgrad eller alvor forutsetter en relativt grundigere saksbehandling. Det er vesentlig at ressursene settes inn der de kan komme til nytte, og at man har et bevisst og kritisk blikk på ressursbruken. Dette gjelder dels på lovgivningsplan, i forhold til å avgjøre hvilke saksbehandlingsregler som bør gjelde for barne- og sosialnemndene. Like viktig er det at de rammer om saksbehandlingen som gis gjennom lovgivningen inviterer til at også nemndleder i den enkelte sak har et våkent blikk på ressursbruken.
Konsentrasjon i saksforberedelse, forhandlingsmøte og avgjørelse. Det er viktig at behandlingen i det vesentlige konsentreres om å gjelde de sentrale spørsmål i saken, og det av de sentrale spørsmål som er omtvistet. Dette er av stor betydning for å oppnå en rasjonell behandling. Det vil igjen ha betydning for den tiden som brukes, men også i høy grad for den totale bruken av ressurser. Om behandlingen i stor utstrekning konsentreres om de sentrale og omtvistete deler av sakene, vil dette øke sannsynligheten for materielt riktige avgjørelser.
Aktiv saksstyring fra nemndleder under saksforberedelse og i forhandlingsmøtet. Ikke minst hensynene til konsentrasjon og hurtighet, men også andre hensyn som for eksempel proporsjonalitet, gjør det nødvendig med aktiv saksstyring. Nemndlederen må komme sentralt inn og ha det avgjørende ord ved struktureringen av saksforberedelsen og forhandlingsmøtet for å bevirke at saken konsentreres om de sentrale og omtvistete spørsmål, og at behandlingen tilpasses betydningen av tvisten. Erfaring tilsier at dersom nemndleder ikke inntar en slik aktiv rolle vil hensynene til proporsjonalitet, konsentrasjon og hurtighet i mange saker bli dårligere ivaretatt. En forutsetning om aktiv saksstyring fra nemndleder er i tråd med de krav som i økende krav stilles til dommere, og som det er naturlig å stille også til nemndledere.
8.4 Fleksibilitet og sakstilpasset behandling
Fylkesnemndsutvalget understreker at hensynet til forholdsmessighet mellom saken og ressursinnsatsen – proporsjonalitetsprinsippet – ikke bare har en side mot saksbehandlingen i den enkelte sak. Utvalget ser det også slik man ved vurderingen av effektivitetsfremmende og kostnadsbesparende tiltak nettopp bør differensiere mer mellom de ulike vedtakstyper enn gjeldende lovgivning og praksis gjør. Gjeldende regler er i for stor grad basert på én type behandlingsform, uten at det er foretatt – eller forutsettes å skulle foretas – en reell vurdering av hvilken saksbehandling som konkret er forsvarlig og hensiktsmessig.
Utvalget ser det som helt avgjørende at saksbehandlingsreglene for barne- og sosialnemndene blir mer sakstilpasset og fleksible. Dette må skje etter to linjer:
De alminnelige saksbehandlingsreglene som gjelder – herunder om barne- og sosialnemndenes sammensetning – må avspeile den saksbehandling som normalt bør følges for den aktuelle type vedtak.
Det må være rom for at barne- og sosialnemndene etter en vurdering av den konkrete sak fraviker lovens normalordning, enten ved at det skjer en mer omfattende behandling enn normalt, eller ved en enklere behandling enn normalt.
Utvalget kommer nærmere inn på konkrete forslag i denne forbindelse i relasjon til de enkeltspørsmål som drøftes underveis i innstillingen. Et viktig eksempel er utvalgets forslag til regler om nemndas sammensetning i den enkelte sak, jf straks nedenfor i kapittel 9 Barne- og sosialnemndenes sammensetning.