6 Kompensasjonsordninger for merverdiavgift

6.1 Innledning

I dag foreligger det to kompensasjonsordninger for merverdiavgift, hhv. den generelle kompensasjonsordning av merverdiavgift for kommunesektoren og ordningen med kompensasjon til frivillige organisasjoner for merutgifter som følge av merverdiavgiftsreformen i 2001. Begge kompensasjonsordningene er innført for å motvirke uønskede økonomiske konsekvenser som merverdiavgiftssystemet kan gi opphav til. Begge ordningene ligger utenfor merverdiavgiftssystemet, noe som bl. a. betyr at de ikke medførte noen endringer i merverdiavgiftsregelverket da de ble etablert. Selv om begge ordningene står i nær forbindelse med merverdiavgiftssystemet, er de vidt forskjellige med ulik formål og begrunnelse.

Den generelle kompensasjonsordningen for kommunesektoren innebærer at kommuner og fylkeskommuner gis kompensasjon for inngående merverdiavgift på i utgangspunktet alle kjøp av varer og tjenester fra registrerte næringsdrivende som ikke kan fradragsføres i det ordinære merverdiavgiftssystemet. Hensikten med ordningen er å nøytralisere merverdiavgiften på tjenesteanskaffelser slik at beslutningstakerne i kommunene ikke oppfatter merverdiavgiften som en kostnad i valget mellom kjøp av tjenesten og å produsere tjenesten i egen regi. Denne ordningen omfatter også private og ideelle virksomheter som produserer helsetjenester, undervisningstjenester og eller sosiale tjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt å utføre ved lov. Ordningen er forutsatt å være provenynøytral for staten.

Kompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner har på sin side som formål å kompensere for økte utgifter til frivillige organisasjoner som følge av merverdiavgiftsreformen i 2001. Kultur- og kirkedepartementet har i dag ansvaret for ordningen, mens det er Lotteri- og stiftelsestilsynet som administrerer den. Denne ordningen er således, i motsetning til kompensasjonsordningen for kommunesektoren, en støtteordning til disse organisasjonene.

Nedenfor gis det en nærmere beskrivelse av de to ordningene.

6.2 Kompensasjonsordningen for kommuner, fylkeskommuner mv.

6.2.1 Bakgrunn

Kommunesektoren er i hovedsak utenfor merverdiavgiftssystemet, og det er tre hovedgrunner til dette. For det første vil ofte kravet til omsetning i merverdiavgiftsloven § 3 ikke være oppfylt ved kommunal tjenesteproduksjon. For det andre er offentlige virksomheter som hovedsakelig tilgodeser egne behov unntatt fra å beregne uttaksmerverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 11 annet ledd. For det tredje vil kommunal tjenesteproduksjon ofte også etter sin art være tjenester som er eksplisitt unntatt i merverdiavgiftsloven. Dette gjelder bl.a. unntakene for offentlig myndighetsutøvelse, helsetjenester og undervisningstjenester.

Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner ofte heller ikke har fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester til bruk i virksomheten. Siden kommunal virksomhet dermed må betale merverdiavgift på sine anskaffelser av avgiftspliktige tjenester fra andre, kan merverdiavgiften gi økonomisk motiv til å produsere avgiftspliktige tjenester med egne ansatte. Slik egenproduksjon av tjenester som ikke omsettes til andre er ikke avgiftspliktig. På denne måten gir merverdiavgiftsregelverket opphav til konkurransevridninger i disfavør av private virksomheter, noe som bryter med prinsippet om at merverdiavgiften skal være mest mulig konkurransenøytral. Dette kan videre være uheldig i den grad det fører til at tjenester ikke blir produsert på en mest mulig effektiv måte.

Flere EU-land har innført tiltak utenfor merverdiavgiftssystemet for å motvirke problemene knyttet til kommunal egenproduksjon. Blant annet har Sverige, Danmark, Finland og Storbritannia innført ulike kompensasjonsordninger som gir deler av offentlig sektor refusjon av merverdiavgift. En nærmere beskrivelse av ordningene i Sverige og Danmark er gitt i avsnittene 7.3.5 og 7.4.5.

I Norge ble det i 1995 innført en begrenset kompensasjonsordning for kommunesektoren, se den nå opphevede lov 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner mv. Den begrensede ordningen innebar at kommunene fikk kompensert merverdiavgiften på enkelte tjenesteområder (vask og rens av tekstiler, arbeid på bygg, anlegg og annen fast eiendom samt renhold). På denne måten ble kjøp og kommunal egenproduksjon av disse tjenestene likestilte. Ordningen lå utenfor merverdiavgiftssystemet og medførte derfor ingen endringer i merverdiavgiftsloven. Private næringsdrivende og offentlige virksomheter skulle derfor på vanlig måte oppkreve merverdiavgift på sin avgiftspliktige omsetning til kommunene. Kommunale virksomheter som ikke hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift på sine innkjøp, fikk på sin side refusjon ved at kommunen sendte inn kompensasjonskravet til fylkesskattekontoret.

Den begrensede ordningen omfattet også kompensasjon til visse private og ideelle virksomheter, men etter nærmere angitte kriterier. Tjenesteproduksjonen skulle inngå i offentlige planer som en integrert del av det kommunale tjenestetilbudet og finansieres med offentlige midler i tillegg til eventuell brukerbetaling.

Ved innføringen av den begrensede ordningen var det en forutsetning at ordningen ikke skulle påvirke statens inntekter. Ordningen ble derfor finansiert av kommunesektoren selv gjennom et engangstrekk i det kommunale rammetilskuddet.

Etter innføringen av den begrensede kompensasjonsordningen ble det ved flere anledninger reist spørsmål om ordningen i tilstrekkelig grad var egnet til å motvirke konkurransevridningene mellom kommunal egenproduksjon og kjøp fra andre. Dette gjaldt både i forhold til omfanget og utformingen av ordningen. Spørsmålet om ordningen skulle utvides til å omfatte flere tjenester ble særlig aktualisert etter merverdiavgiftsreformen i 2001. Innføringen av en generell merverdiavgiftsplikt på tjenester innebar ytterligere konkurransevridninger mellom kommunal egenproduksjon og kjøp fra andre, og da spesielt for ulike former av støttetjenester (eksempelvis økonomisk og administrativ tjenesteyting).

I NOU 2003: 3 Merverdiavgiften og kommunene – Konkurransevridninger mellom kommuner og private vurderte et utvalg ulike løsninger med sikte på å gjøre merverdiavgiften nøytral for kommunenes beslutninger ved valget mellom kommunal egenproduksjon og kjøp fra andre. Utvalget anbefalte innføring av en generell kompensasjonsordning av merverdiavgift for kommunesektoren. Utvalgets innstilling ble behandlet i Ot.prp. nr. 1 (2003 – 2004) Skatte- og avgiftsopplegget 2004 – lovendringer. Finansdepartementet gikk inn for utvalgets forslag om å innføre en generell kompensasjonsordning for merverdiavgift. Finanskomiteen sluttet seg til departementets tilråding, se Innst. O. nr. 20 (2003 – 2004) Innstilling fra finanskomiteen om skatte- og avgiftsopplegget 2004 – lovendringer. På denne bakgrunn vedtok Stortinget innføring av en generell kompensasjonsordning utenfor merverdiavgiftsloven ved lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. (heretter omtalt som kompensasjonsloven). Den nye generelle kompensasjonsordningen trådte i kraft 1. januar 2004, og erstattet den tidligere begrensede ordningen. Det er gitt en nærmere omtale av hovedtrekkene i den nye ordningen i avsnitt 6.2.2.

6.2.2 Nærmere om gjeldende kompensasjonsordning

Den nye, generelle kompensasjonsordningen innebærer at kommuner og fylkeskommuner gis kompensasjon for inngående merverdiavgift på i utgangspunktet alle kjøp av varer og tjenester fra registrerte næringsdrivende som ikke kan fradragsføres i det ordinære merverdiavgiftssystemet, se kompensasjonsloven § 3. Hensikten med ordningen er å nøytralisere merverdiavgiften på tjenesteanskaffelser slik at beslutningstakerne i kommunene ikke oppfatter merverdiavgiften som en kostnad i valget mellom kjøp av tjenesten og å produsere tjenesten i egen regi, se loven § 1.

Økonomisk sett innebærer ordningen at de kompensasjonsberettigede får refusjon i samme omfang som vanlig merverdiavgiftspliktige næringsdrivende som har fradragsrett for inngående merverdiavgift ved anskaffelser av varer og tjenester til sin virksomhet. Den generelle kompensasjonsordningen er imidlertid en løsning utenfor merverdiavgiftssystemet som ikke medfører noen endringer i merverdiavgiftslovgivningen. Avgiftspliktige næringsdrivende skal beregne utgående merverdiavgift av sin omsetning til kommunene, mens kommunene får nøytralisert merverdiavgiften gjennom kompensasjonsordningen. I den utstrekning kommunene har merverdiavgiftspliktig omsetning av varer og tjenester, f.eks. omsetning av vann- og renovasjonstjenester, vil kommunen måtte registrere seg for denne virksomheten og som følge av dette ha fradragsrett for inngående avgift for anskaffelser til bruk i den avgiftspliktige virksomheten etter de alminnelige regler i merverdiavgiftsloven.

Virkeområde for kompensasjonsloven er regulert i loven § 2. Den generelle ordningen omfatter enheter som er omhandlet i kommuneloven, dvs. kommuner og fylkeskommuner med kommunal og fylkeskommunal virksomhet der kommunestyret, fylkestinget eller annet styre eller råd i henhold til kommunelovgivningen er øverste myndighet. Ordningen omfatter også interkommunale og interfylkeskommunale sammenslutninger organisert etter kommunelovgivningen. Når de kommunale virksomheter som er organisert som selvstendige rettsobjekter, f.eks. en stiftelse eller et aksjeselskap, er disse behandlet på lik linje med private og ideelle virksomheter, se kompensasjonsloven § 2 og omtalen nedenfor.

For i noen grad å motvirke nye konkurransevridninger som kan oppstå mellom kommunalt produserte tjenester og tilsvarende tjenester produsert av private, er også private og ideelle virksomheter som produserer helsetjenester, undervisningstjenester og sosiale tjenester som kommuner eller fylkeskommuner er pålagt ved lov å utføre, omfattet av ordningen, se kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Denne begrensningen i retten til å kreve kompensasjon betyr at private og ideelle tjenesteprodusenter innen kultur og idrett ikke er omfattet av den generelle kompensasjonsordningen.

Kompensasjonsloven § 4 inneholder enkelte andre begrensninger i retten til å kreve kompensasjon. For det første slår bestemmelsen fast at kompensasjon kun ytes dersom anskaffelsen skjer til bruk i den kompensasjonsberettigedes virksomhet. Videre avskjærer bestemmelsen retten til kompensasjon i den utstrekning det foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift etter de alminnelige bestemmelsene i merverdiavgiftsloven. I tilfeller hvor det foreligger fradragsrett, er det ingen merverdiavgift å kompensere. For å motvirke konkurransevridninger på området for fast eiendom er det dessuten innført en begrensning ved at det ikke ytes kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser til bygg, anlegg eller annen fast eiendom for salg eller utleie. Dette henger sammen med at omsetning og utleie av fast eiendom er utenfor merverdiavgiftsområdet, men med mulighet for frivillig registrering ved utleie til avgiftspliktig virksomhet. Ved full kompensasjon på området for fast eiendom til kommunene i alle tilfelle kunne konkurranseulempe i disfavør av private aktører oppstå. En begrensning i ordningen er derfor innført for å unngå slike konkurransevridninger, se Ot.prp. nr. 1 (2003 – 2004) avsnitt 20.8.3.

Med virkning fra 1. januar 2008 er det videre i kompensasjonsloven § 4 innført en begrensning som innebærer at kommunesektoren ikke lenger kan fremme kompensasjonskrav knyttet til økonomisk aktivitet som drives i konkurranse med aktører som ikke er kompensasjonsberettiget, se endringslov 14. desember 2007 nr. 108. Bakgrunnen for denne begrensningen er at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) 3. mai 2007 traff vedtak om at kompensasjonsordningen var i strid med statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. Regjeringen besluttet ikke å reise sak mot ESAs vedtak siden det ikke rettet seg mot kompensasjonsordningen i sin helhet, men kun en svært liten del av ordningen. Dette var den delen av kompensasjonsordningen som ga opphav til konkurransevridninger på merverdiavgiftsunntatte virksomhetsområder hvor kommunene mot vederlag tilbyr tjenester i konkurranse med private. For å motvirke en slik forskjellsbehandling ble derfor ovennevnte begrensning vedtatt, se Ot.prp. nr. 1 (2007 – 2008) Skatte- og avgiftsopplegget – lovendringer avsnitt 32.1. I lovproposisjonen ble det vist til at de fleste kommunene og fylkeskommunene har lagt virksomhet som går på å tilby tjenester i et marked til egne selskaper, og at kommunalt eller fylkeskommunalt tjenestetilbud som er skilt ut i slike egne selskaper skal behandles på lik linje med private virksomheter, jf. kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Det ble derfor lagt til grunn at problemet med forskjellsbehandling kun gjaldt på begrensede områder. Som eksempel på virksomhet som rammes av den nye begrensning er det i lovproposisjonen vist til en fylkeskommunal skole som mot vederlag tilbyr maritim sikkerhetsopplæring. Dette dreier seg om en merverdiavgiftsunntatt undervisningstjeneste som ikke er en lovpålagt oppgave for fylkeskommunen å tilby. Gjennom å fjerne kompensasjon for slik virksomhet blir den fylkeskommunale skolen likestilt med private aktører som tilbyr samme form for ikke-lovpålagt undervisning.

Innføringen av den generelle kompensasjonsordningen var i utgangspunktet provenynøytral for staten. For kommunesektoren ble ordningen finansiert ved en engangsreduksjon (nedjustering) av kommunesektorens frie inntekter som tilsvarte det antatte kompensasjonsbeløpet i innføringsåret. Eventuelt økt kompensasjon i framtiden som følge av økt kjøp av merverdiavgiftspliktige varer og tjenester i kommunesektoren, blir motsvart av tilsvarende økte merverdiavgiftsinntekter for staten. Ordningen er således ingen støtteordning til kompensasjonsberettiget virksomhet.

6.3 Kompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner

6.3.1 Bakgrunn

Som nevnt i avsnitt 5.4.1, ble ikke rettstilstanden for frivillige virksomheter vesentlig endret som følge av merverdiavgiftsreformen i 2001. Fordi flere tjenester ble avgiftspliktige innebar reformen imidlertid en økning i merverdiavgiftskostnadene for unntatte virksomheter, herunder frivillige virksomheter som ikke var registrert i merverdiavgiftsmanntallet. I forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjettet ba et flertall i finanskomiteen Regjeringen komme tilbake med en ordning for å kompensere frivillige virksomheter fullt ut for merutgifter knyttet til reformen. Stortinget ga Finansdepartementet fullmakt til å fordele 195 mill. kroner i 2002 for å gi frivillige organisasjoner kompensasjon for merkostnader i 2001 og 2002 knyttet til reformen. En søknadsbasert refusjonsordning i form av en tilskuddordning ble deretter opprettet og egne retningslinjer ble utarbeidet.

Kompensasjonsordningen er senere blitt endret flere ganger både med hensyn til forvaltningen og utformingen. Utgiftene til ordningen ble dekket over Finansdepartementets budsjett for årene 2002 til 2004. Ordningen ble først forvaltet av Hedmark fylkesskattekontor og deretter av Sosialdepartementet gjennom daværende FRISAM (Frivillighetens samarbeidsorgan). Fra 2005 ble bevilgningen og ansvaret for ordningen overført til Kultur- og kirkedepartementet, mens administreringen av ordningen ble lagt til Lotteri- og stiftelsestilsynet. Når det gjelder selve utformingen av kompensasjonsordningen, kunne organisasjonene opprinnelig ved den første tildelingen for 2001 og 2002 søke kompensasjon for dokumenterte merutgifter. Utformingen av kompensasjonsordningen ble senere endret slik at tildelingen ble foretatt gjennom en sjablonordning etter at finanskomiteen hadde forutsatt at kun sjablonordningen skulle brukes for å lette de administrative byrdene for organisasjonene. Overgangen til en ren sjablonordning ga imidlertid uheldige fordelingsvirkninger mellom organisasjonene, se omtalen i St.prp. nr. 65 (2004 – 2005) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2005 avsnitt 3.3. Refusjonsordningen ble derfor pånytt endret, slik at organisasjonene nå kan velge om de vil søke kompensasjon for dokumenterte merutgifter eller søke etter en sjablonmodell.

I 2007 ble det tildelt 183,3 mill. kroner i kompensasjon. Kompensasjonen tildeles i etterkant, og tildelingen i 2007 gjaldt kompensasjon for merverdiavgiftsutgifter i 2006.

6.3.2 Nærmere om gjeldende retningslinjer

Retningslinjene for kompensasjonsordningen fastsettes årlig av Kultur- og kirkedepartementet, sist 6. mars 2007 som gjelder kompensasjon for merverdiavgiftsutgifter i 2006. Retningslinjene inneholder bl.a. bestemmelser om hvilke utgifter som er refusjonsberettigede, hvem som omfattes av kompensasjonsordningen, hvilke krav som stilles til søknad om kompensasjon og saksbehandlingen ved tildelingen til organisasjonene.

I retningslinjenes punkt 1 – 2 er det slått fast at kompensasjonsordningen omfatter merutgifter knyttet til at flere tjenester ble avgiftspliktige som ledd i merverdiavgiftsreformen i 2001. Eksempler på tjenester som ble avgiftspliktige som følge av reformen er rådgivningstjenester, konsulenttjenester, posttjenester og advokattjenester. I punkt 1 – 3 er det presisert at kompensasjonsordningen ikke omfatter merverdiavgift knyttet til:

• anskaffelser som var avgiftspliktige før merverdiavgiftsreformen

• anskaffelser som er blitt avgiftspliktige etter merverdiavgiftsreformen

• anskaffelser til en avgiftspliktig del av virksomheten i organisasjonen som gir fradragsrett

• anskaffelser som gir rett til kompensasjon etter kompensasjonsloven for kommuner, fylkeskommuner mv.

Punkt 2 i retningslinjene omhandler hvem som omfattes av kompensasjonsordningen. Dette er:

1. Frivillige organisasjoner avgrenset til demokratiske, medlemsbaserte organisasjoner med et allmennyttig formål

2. Tros- og livssynsorganisasjoner som ikke omfattes av bokstav a

3. Stiftelser med et allmennyttig formål

4. Frivillige kultur- eller velferdsprodusenter og økonomiske samvirkeordninger når disse ikke har fortjeneste som hovedformål

5. Innsamlingsaksjoner som ikke faller inn under bokstavene a til d, når disse kan dokumentere at formålet er allmennyttig, at eventuell fortjeneste kun tilfaller formålet og at organisasjonens midler tilfaller formålet ved nedleggelse

Det er presisert i retningslinjene at organisasjoner som nevnt i bokstavene b til d må kunne dokumentere at frivillig innsats er en viktig del av virksomheten. Nærings-, yrkes- og arbeidslivsorganisasjoner, boligsamvirker, borettslag og partipolitiske organisasjoner faller utenfor ordningen.

Det gis kompensasjon enten på grunnlag av dokumenterte merutgifter eller på grunnlag av sjablontildeling, se punkt 5 – 1 i retningslinjene. Det er imidlertid gitt enkelte begrensninger i denne valgfriheten. Stiftelser eller andre organisasjoner som har ett samlet årsregnskap kan kun søke på grunnlag av dokumenterte merutgifter. For å søke på grunnlag av sjablontildeling er det satt som et vilkår at organisasjonen har lokale eller regionale lag med selvstendig økonomisk virksomhet. Det ligger også en begrensning i at organisasjonens samlede inntekter må overstige 100 000 kroner for å kunne få kompensasjon på grunnlag av sjablontildeling. Minstegrensen for kompensasjon er 10 000 kroner per søknad for de som søker etter ordningen med dokumenterte merutgifter. Sjablonmodellen er nærmere forklart nedenfor.

Det er uttrykkelig presisert i punkt 5 – 1 at det ikke kan søkes fra begge modellene samtidig og at samme utgift ikke dekkes flere ganger. Det er også fastslått at for organisasjoner som består av flere organisasjonsledd skal søknaden fremmes av organisasjonens sentrale ledd på vegne av hele organisasjonen.

Om organisasjoner som søker om kompensasjon er det i retningslinjenes punkt 5 videre satt opp krav til hva en slik søknad skal inneholde. Generelt gjelder både for refusjon på grunnlag av dokumenterte merutgifter og refusjon på grunnlag av sjablontildeling at søknad skal skrives på et søknadsskjema som fås ved henvendelse til Lotteri- og stiftelsestilsynet eller kan lastes ned fra deres hjemmesider. I tillegg til søknaden skal sendes inn vedtekter, godkjent årsmelding for 2006 og godkjent revidert årsregnskap for 2006. Videre skal det blant annet gis en bekreftelse på at søker har gjort seg kjent med retningslinjene for kompensasjonsordningen.

I tillegg til de generelle kravene til hva en søknad skal inneholde, er det for søknad om tildeling på grunnlag av dokumenterte utgifter som overstiger 25 000 kroner oppstilt et ekstra krav om at det skal vedlegges særrapport fra registrert eller statsautorisert revisor, se punkt 5 – 3 a i retningslinjene. Denne skal avgis på et eget skjema, og revisors uttalelse skal baseres på revisjonsstandard RS 800 Revisors uttalelser ved revisjonsoppdrag med spesielle formål. I særrapporten skal det bl. a. gis en bekreftelse om at vedkommende organisasjon er omfattet av ordningen, utgifter som er medtatt i søknaden omfattes av ordningen og at utgiftene er dokumenterte. Det skal også framgå at opplysningene er kontrollerte i samsvar med god revisjonsskikk. I punkt 5 – 3 b er det for øvrig angitt at organisasjoner som søker på grunnlag av dokumenterte utgifter kan inkludere dokumenterte merutgifter i alle organisasjonsledd. Organisasjonene vil i slike tilfeller selv være ansvarlig for å fordele mottatt kompensasjon til underliggende ledd. For søknad om tildeling på grunnlag av sjablon er det ikke oppstilt noe krav om at det framlegges dokumentasjon på at organisasjonen har hatt merutgifter knyttet til merverdiavgiftsreformen, men søknaden skal undertegnes med en egenerklæring om at dette er tilfelle, se punkt 5 – 4 i retningslinjene. Av dette punktet framgår at årsregnskap for sentralleddet brukes som grunnlag for beregning av kompensasjon.

Retningslinjenes punkt 6 inneholder bestemmelser om saksbehandlingen ved tildelingen av det bevilgede beløp til organisasjonene. Sjablonordningen er også nærmere beskrevet i denne delen av retningslinjene.

Punkt 6 – 1 angir at det skal skje en prosentvis avkortning i alle tildelte beløp dersom det totale søknadsbeløpet er større enn gitte bevilgningen. Dette gjelder både i forhold til søknader med dokumenterte utgifter og søknader etter sjablonmodellen. Det framgår videre av punkt 6 – 2 at som grunnlag for den videre saksbehandling ved tildelingen legges til grunn dokumenterte merutgifter når det gjelder søknader etter denne modellen. For så vidt gjelder beregning av kompensasjonsbeløp etter sjablonmodellen, er det i punkt 6 – 3 gitt en nærmere beskrivelse av modellen.

Etter sjablonmodellen i punkt 6 – 3 foregår utregningen av kompensasjonsbeløpet i to trinn. Organisasjonene er gruppert i ulike kategorier etter type hovedvirksomhet med utgangspunkt i et internasjonalt klassifikasjonsskjema som er definert i FNs «Handbook on Non-Profit Instititions in the System of National Accounts». I første trinn fordeles kompensasjonsbeløpet mellom organisasjonskategoriene etter kriterier som skal reflektere organisasjonenes merutgifter som følge av merverdiavgiftsreformen. Dette gjøres ved å foreta en fordeling av driftskostnad og frivillig innsats i Norge, Kriteriene bygger på organisasjonenes årsregnskaper og informasjon fra en spørreundersøkelse utført av SSB våren 2004. I forklaringen av sjablonmodellen som er gitt på Lotteri- og stiftelsestilsynet hjemmesider, er det i mer detalj opplyst at fordelingen skjer ved å finne ut hvor store andeler av de totale driftskostnadene til organisasjoner innen de ulike kategoriene utgjør. På tilsvarende måte beregnes andelene av det totale antallet timer frivillig arbeidet innen de samme gruppene. Deretter summeres prosentandelen av driftskostnadene og prosentandelen av det frivillige arbeidet og deles på to. Dette betyr at det settes av en større andel av kompensasjonsbeløpet i forhold til driftskostnadene til fordeling innen organisasjonskategorier med mye frivillig arbeid. For organisasjonskategoriene med lite frivillig arbeid blir kompensasjonsbeløpet mindre i forhold til driftskostnadene. I det andre trinnet fordeles innen hver organisasjonskategori midlene med utgangspunkt i et forholdstall som beregnes ut fra totale driftskostnader for organisasjonene.

Etter at søknader med dokumenterte utgifter og søknader etter sjablon er mottatt (søknadsfristen for 2006 er satt til 1. juni 2007, se punkt 5 – 2 i retningslinjene) skal det i samsvar med retningslinjenes punkt 6 – 4 sendes et brev om foreløpig beregnet kompensasjon til hver enkelt organisasjon som vil få tildelt midler. Dette brevet skal bl. a. inneholde opplysninger om totale midler til fordeling, plassering av organisasjon i kategori for dem som får foreløpig beregnet kompensasjon etter sjablonmodellen og foreløpig beregnet kompensasjon. Foreløpig tildeling anses som enkeltvedtak og kan påklages i henhold til forvaltningslovens bestemmelser, se punkt 6 – 5 og punkt 7 i retningslinjene. Etter at samtlige klagesaker er endelig avgjort, skal Lotteri- og stiftelsestilsynet foreta en endelig fordeling av kompensasjonsbeløpet. I henhold til retningslinjenes punkt 6 – 6 skal det sendes ut et eget brev om endelig beregnet kompensasjon til organisasjonene som får tildelt midler. Foruten opplysninger om det endelige kompensasjonsbeløpet, skal det blant annet opplyses om forutsetningen om at kompensasjon som tildeles sentralleddet i organisasjonen skal fordeles internt i organisasjonen ut fra antatt omfang av merutgifter samt om tidspunktet for når utbetaling vil bli foretatt.

Retningslinjene inneholder videre bl. a. henvisninger til økonomistyring i staten med hensyn til bestemmelser om rutiner for utbetaling, regnskapsføring og behandling av eventuelt for mye utbetalt kompensasjon samt oppfølgning og kontroll. For mer om innholdet i retningslinjene kan det vises til Lotteri- og stiftelsestilsynets hjemmesider (http://www.lottstift.no), hvor retningslinjene er lagt ut.