5 Levekår i innvandrerbefolkningen

5.1 Innledning

Inkluderingsutvalget har som en del av sitt mandat å vurdere temaene arbeidsliv, utdanning og deltakelse i demokrati og sivilsamfunn ut fra et klasseperspektiv. Utvalget skal diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til utfordringer med en mulig utvikling av et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn resten av befolkningen.

Sosiale klasser1 viser til at økonomiske og sosiale goder er ulikt fordelt, og mandatet til utvalget peker på forskjeller i levekår og samfunnsdeltakelse som et viktig perspektiv. Utvalget følger denne enkle forståelsen av klasse, dvs. ulik fordeling av goder. Utvalget vil i dette kapitlet belyse sammenhengen mellom sosial mobilitet i innvandrerbefolkningen og deltakelse i utdanning, arbeidsliv, demokratiske institusjoner og sivilsamfunn.

Sentrale spørsmål som drøftes er: Hvordan er i det store og hele levekårene for innvandrere og barn av innvandrere? Hva er utfordringene? Er det vedvarende og permanente levekårsforskjeller mellom innvandrere og resten av befolkningen? Og, i så fall, hva skal til for å redusere forskjeller i levekår og øke sosial mobilitet? De levekårsutfordringene som omtales i dette kapitlet utgjør et grunnlag for den påfølgende gjennomgangen av arbeid, utdanning, deltakelse mv., og de hovedstrategier som der foreslås for å bedre integreringen.

Hovedbildet som framkommer i den siste levekårsundersøkelsen blant innvandrerbefolkningen i Norge (LKI 2005/2006)2 er:

• Utviklingen går stort sett i riktig retning sammenliknet med levekårsundersøkelsen ti år tidligere (1996). Flere med innvandrerbakgrunn er i arbeid og utdanning og mange føler stor grad av tilknytning til Norge.

• Det er utfordringer på flere områder, ikke minst gjelder dette vedvarende lavinntekt3 og fattigdom4. Innvandrerne som gruppe er fattigere enn nordmenn. Flere innvandrere har lav inntekt over mange år. Sammenliknet med slutten av 1990-tallet, har risikoen for vedvarende lavinntekt økt for innvandrerbefolkningen.

• Noen grupper skiller seg klart ut med dårligere levekår enn andre grupper. Innvandrere fra Somalia og Irak, de fleste med flyktningbakgrunn og kort botid i Norge, er blant dem som har dårligst levekår. Innvandrere fra Sri Lanka, Vietnam og Bosnia-Hercegovina, som også har flyktningbakgrunn, men lengre botid i Norge, har på mange områder best levekår.5

• Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert blant barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, og det har blitt flere barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen de siste årene. Årsaken er ofte en kombinasjon av barnerike familier og svak yrkestilknytning hos foreldrene.

• I de fleste grupper er det store forskjeller mellom kvinner og menn. Menn har mer yrkeserfaring og utdanning fra sitt tidligere hjemland, de er i større grad sysselsatt i Norge, og oppgir selv å ha bedre norskferdigheter.

Myndighetene arbeider for å motvirke fattigdom, øke sysselsettingen og redusere ledighet blant utsatte grupper på arbeidsmarkedet. NAV-reformen, ny pensjonsreform, økt satsing på kvalifiseringsprogram, handlingsplanene mot fattigdom og diskriminering, og for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen, inneholder alle tiltak som samlet skal bidra til å bedre situasjonen for utsatte grupper, som innvandrere.

Det finnes i dag ikke et samlemål for levekår, som det er mulig å beregne et gjennomsnitt ut fra, og hvor en kan telle opp antall personer over og under dette gjennomsnittet i ulike grupper. Det vanlige har vært å velge ut én levekårsdimensjon, og inntekt eller fattigdom er mest brukt. Det finnes imidlertid mange andre mål for levekår, hvorav flere brukes i denne utredningen, blant annet antall/andel personer som ikke er sysselsatte, antall/andel yrkespassive, antall/andel med mangelfull utdanning, omfanget av sosial mobilitet, mv. Det er avgjørende å se på dette helhetlige bildet når man skal vurdere levekår i innvandrerbefolkningen. Det er også behov for å utvikle et mer helhetlig samlemål for levekår.

5.2 Forholdet mellom velferd, levekår og det gode liv

Forskjeller i levekår kan forklares på tre forskjellige måter: Ulikhetene kan skyldes individuelle ressurser (utdanning, sosial bakgrunn, helse, alder), strukturelle forutsetninger (arbeidsmarkedsforhold, insentivstrukturer, diskriminering) og valg og verdier (kulturelle føringer, livsstilspreferanser). Mønstre av ulikhet i levekår skyldes gjerne et samspill mellom disse faktorene.6

Folks forståelse og oppfatning av hva som er riktig og viktig, vil ofte variere med sosial og kulturell bakgrunn. For eksempel ser lykkenivået ut til å øke med økende inntekt inntil et visst punkt, mens det flater ut ved inntektsøkninger etter at de mest grunnleggende behovene er oppfylt.7 Mens lykkenivået i fattige land øker med høyere inntekt, er det ingen slik sammenheng i rike land. Hellevik (2008) hevder at inntektsnivå har en selvstendig positiv innvirkning på lykken, mens det er utviklingen i andre samfunnsforhold («lykkedempere») som bidrar til å forklare hvorfor lykken ikke har økt med stigende velstandsnivå i rike land.8 Velferdsbegrepet er nært beslektet med lykkebegrepet, i den forstand at velferdsbegrepet er knyttet sterkt opp til individets egen bedømning av hvordan han eller hun har det. Velferd har, i likhet med lykkebegrepet, nær sammenheng med økonomiske goder gjennom at økt tilgang på økonomiske goder antas å øke velferden.9

Levekårsundersøkelser, til forskjell fra lykkeforskningen og velferds/nytteteorien, ser bort fra vurdering av egen situasjon, og fokuserer på et sett objektive, målbare kriterier. En fordel med dette er at resultatene er lettere å sammenlikne, blant annet fordi utfordringer med at like tilstander vurderes ulikt av ulike individer er tatt bort. Levekår omfatter et bredt spekter av komponenter slik som helse, sysselsetting, arbeidsvilkår, økonomiske ressurser, kunnskaper, utdanningsmuligheter, familie og sosiale relasjoner, bosted og nærmiljø, rekreasjon og kultur, sikkerhet for liv og eiendom samt politiske ressurser og rettigheter. Levekår defineres, i den nordiske forskningen, som tilgang til ressurser.10

Den finske sosiologen Erik Allardt (1975) definerer velferd ut fra tilfredsstillelsen av behov knyttet til områdene å ha, å elske og å være. Inntekt, boligstandard, sysselsetting, helse og utdanning klassifiserer han under det å ha. Naboskapsrelasjoner, familiefellesskap og vennskapsforbindelser samt menneskelig samhandling tilhører dimensjonen å elske. Fritidssysler, anseelse, uerstattelighet og politiske ressurser er knyttet til dimensjonen å være. Han mener at deltakelse i arbeid, på skole og på ulike fritids- og sosiale arenaer skaper velferd – både i forhold til å ha, å elske og å være. Allardt skiller mellom levekår (behov for å ha) og livskvalitet (behovet for å elske og å være).11

Forestillingene om det gode liv endrer seg over tid og innholdet bør stadig være gjenstand for diskusjon. Et ufravikelig utgangspunkt for forestillingen om det gode samfunn og det gode liv er imidlertid prinsippet om alle menneskers likeverd. Denne ideen er uttrykt slik i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948: Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd (artikkel 1). Likeverd er grunnlaget for medmenneskelighet.12

Det er på denne bakgrunn viktig å undersøke hvordan forutsetningene for det gode liv er fordelt i samfunnet, og hvordan denne fordelingen utvikler seg over tid. Framfor alt er det viktig å studere utviklingen for de gruppene som i utgangspunktet er svakest stilt.13 Sosial mobilitet over generasjoner vil være en viktig indikator i så henseende.

5.3 Klassebakgrunn og innvandrerbakgrunn

Det finnes en tendens både i mediene og i forskningsmiljøene til å undervurdere klasseforskjeller og klassereiser når det er tale om innvandring, og en tilsvarende tendens til å overvurdere nasjonale forskjeller.14

Det store bildet viser at det er en sammenheng mellom innvandrerbakgrunn og klassebakgrunn. Innvandrerbefolkningen har, i snitt, lavere utdanning, høyere arbeidsledighet, lavere inntekt og mindre deltakelse ved valg, og i sivilsamfunnet, enn resten av befolkningen. Dette gjelder særlig dem som selv har innvandret. Barn av innvandrere klarer seg stort sett bedre på alle disse områdene. Det er med andre ord klare tegn på sosial mobilitet i den generasjonen som vokser opp i Norge. Samtidig er barn av innvandrere en markant del av fattige barn og unge i Norge, jf. nærmere omtale nedenfor.

Maktutredningen15 hevder at innvandrerbefolkningen er i ferd med å bli en ny underklasse i Norge. Men fordi det er så store variasjoner blant ulike grupper, blir det feil å definere hele innvandrerbefolkningen som en ny underklasse.16 I tillegg til variasjonene innenfor gruppen som selv har innvandret, begrunnes dette med den relativt sterke posisjonen til barn av innvandrere og klassebakgrunnens begrensede betydning blant disse. Innvandrerbefolkningen som helhet har dermed ikke en marginalisert posisjon som vedvarer over generasjoner.

På tross av dette, har innvandrerbefolkningen, som gruppe, en dårligere økonomisk posisjon i samfunnet enn resten av befolkningen. Nyere forskning fra norske lokalsamfunn viser at det er skjevhet i de økonomiske forholdene, og ikke etnisk mangfold i seg selv, som påvirker sosial tillit17 i heterogene områder. De mest etnisk mangfoldige lokalsamfunnene er også de som tenderer til å ha de høyeste nivåene av arbeidsledighet og de laveste nivåene av sosial tillit. Den sosiale tilliten er altså lavere i lokalsamfunn med stor ulikhet og der den sosioøkonomiske standarden er lav.18

Dette tilsier at det ikke er snakk om enten – eller, men heller både – og, i spørsmålet om betydningen av innvandrer- og klassebakgrunn. Både innvandrerbakgrunn og klassebakgrunn har noe å si for hvordan det går med innvandrere i Norge, og er viktige faktorer for den enkeltes liv og for samfunnet som helhet.

5.4 Sosial mobilitet

Klassereisen og den transnasjonale reisen har kanskje ført til en praksisorientering og en slags tilpasningsdyktighet til ulike sosiale miljøer som jeg kunne dra nytte av…19

Ser vi på ulike grupper med lav inntekt, er forekomsten av permanent lav husholdningsinntekt høyest blant innvandrere. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. har mer enn fire ganger så stor sannsynlighet for å befinne seg permanent under lavinntektsgrensen enn befolkningen i alt.20 Samtidig har klassebakgrunn betydning for utdanningsvalg og utbytte i arbeidsmarkedet. Å tilhøre middelklassen øker sjansene for å ta høyere utdanning og å få gode karakterer, også blant unge med innvandrerbakgrunn. Dette kan gi indikasjoner på at det ikke er svært lyse utsikter for sosial mobilitet i de delene av innvandrerbefolkningen som har dårlige levekår.

Klassebakgrunn ser imidlertid ut til å ha noe mindre å si for barn av innvandrere enn for unge med majoritetsbakgrunn. Dette kan forklares med en sosial degradering hos foreldrene da de migrerte.21 En annen forklaring kan være et sterkt ønske om, og motivasjon til, å foreta en «klassereise». Dette har vi blant annet sett hos vietnameserne som kom til Norge på 70-tallet og deres etterkommere. Ingen andre, nordmenn inkludert, har så skoleflinke og så høyt utdannede sønner og døtre. Vietnameserne hadde et genuint ønske om å starte en ny, permanent tilværelse i Norge. Andre grupper har, i hvert fall i startfasen, sett på oppholdet her som mer midlertidig.22

Sjansen for å være i arbeid, blant dem som har høyere utdanning, er langt større blant unge fra majoritetsbefolkningen enn blant unge med innvandrerbakgrunn. Ledigheten er likevel lavere blant barn av innvandrere enn blant innvandrerne selv. Både innvandrere og deres barn tjener dårlig tidlig i karrieren, men det er særlig innvandrerne som blir hengende etter i lønnsutviklingen utover i karrieren.23

5.5 Innvandrerkvinnenes situasjon

Kjønn, klasse og innvandrerbakgrunn er kombinasjoner av ulike statuser som er med på å prege den enkeltes livsbetingelser. Slike kombinasjoner kan bety mer enn det hver enkelt av de ulike faktorene skulle tilsi.24 Hvis man for eksempel både er kvinne, tilhører arbeiderklassen og har innvandrerbakgrunn, begrenses mulighetene ekstra mye. Det å være kvinne og samtidig ha innvandrerbakgrunn, begrenser tilgangen til de sosiale ressursene som skaper klasseforskjeller. Dette skyldes blant annet diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Hvordan kombinasjonen av de ulike statusene virker, er imidlertid avhengig av tid, sted m.m.25

Kvinner med innvandrerbakgrunn er i flertall i gruppen med vedvarende lavinntekt. Mange av kvinnene har ikke gode nok norskkunnskaper til å komme seg ut på arbeidsmarkedet eller inn i et utdanningsløp.

Det er store forskjeller i levekår mellom innvandrermenn og innvandrerkvinner. Kvinner står i større grad utenfor arbeidslivet enn menn. De gjør mer husarbeid, snakker dårligere norsk, har færre norske venner og føler seg i større grad ensomme. Arbeid utenfor hjemmet gjør disse forskjellene betraktelig mindre.26

Kjønnsforskjellene i yrkesaktivitet varierer avhengig av landbakgrunn. Kvinner med innvandrerbakgrunn fra Asia og Afrika hadde, pr. 4. kvartal 2009, lavest grad av sysselsetting på henholdsvis 49,1 prosent og 39,5 prosent. Figur 5.1 nedenfor viser forskjeller i sysselsetting blant kvinner og menn med ulik landbakgrunn. Figuren viser at andel sysselsatte innvandrerkvinner er lav i noen landgrupper. Det er variasjoner blant innvandrergruppene med hensyn til holdninger til kvinners arbeidsdeltakelse. Det antas at en kombinasjon av verdiforankrede holdninger i ulike innvandrergrupper til kvinners yrkesaktivitet i ulike livsfaser, kombinert med institusjonelle trekk ved den norske velferdsstaten, og trekk ved arbeidsmarkedet, til sammen skaper hindringer for innvandrerkvinnenes deltakelse på arbeidsmarkedet,27 jf. nærmere omtale i kapittel 6 Arbeid og sysselsetting.

Kilde: Arbeidsmarkedsstatistikk, SSB

Å øke sysselsettingen blant de gruppene av kvinner som deltar minst på arbeidsmarkedet er viktig, ikke bare ut fra en likestillingsmålsetting, men også som en del av fattigdomsbekjempelsen. Deltakelse i arbeidslivet bidrar også til at kvinnene vedlikeholder og tilegner seg bedre kunnskaper om samfunns- og arbeidsliv, noe som videre bidrar til barnas integrering. Det er behov for mer kunnskap om hvordan man skal bygge ned hindringene for kvinners yrkesdeltakelse, med sikte på å iverksette tiltak.28Å øke sysselsettingen blant de gruppene av kvinner som deltar minst på arbeidsmarkedet er viktig, ikke bare ut fra en likestillingsmålsetting, men også som en del av fattigdomsbekjempelsen. Deltakelse i arbeidslivet bidrar også til at kvinnene vedlikeholder og tilegner seg bedre kunnskaper om samfunns- og arbeidsliv, noe som videre bidrar til barnas integrering. Det er behov for mer kunnskap om hvordan man skal bygge ned hindringene for kvinners yrkesdeltakelse, med sikte på å iverksette tiltak.29

På den andre siden er det ikke automatikk i at yrkesdeltakelse fører til god integrering. Det er mulig å gjøre samfunnsnyttig arbeid – organisasjonsarbeid, omsorgsarbeid osv. – uten å være i jobb. Lavstatusyrker, som renhold, er ofte ensomme og kan føre til isolasjon. Ensformig arbeid, eller arbeidsoppgaver som man er overkvalifisert for, gir ikke nødvendigvis en opplevelse av selvrespekt eller tilhørighet.30 I bl.a. helsevesenet, for eksempel ved pleie av eldre, kan ønsket om likhet og likestilling komme på kollisjonskurs med den sterke ambisjonen om å imøtekomme behov og ønsker hos beboerne. De aller fleste beboerne og deres pårørende regner den hvite norske kvinnen som den mest naturlige utøveren av hjelp og omsorg. Måten arbeidet blir organisert på i avdelingene tar høyde for at mange beboere og pårørende har en slik preferanse. Det er ikke uvanlig at beboere nekter å la seg stelle av noen som ikke er etnisk norsk. Selv om mange av pleierne alltid forsøker med overtalelse for å få beboeren til å ombestemme seg, ender det ofte med at de må hente en etnisk norsk pleier.31

Jenter med innvandrerbakgrunn presterer gjennomgående bedre enn gutter med innvandrerbakgrunn i grunnskole og videregående opplæring. I høyere utdanning er kvinner med innvandrerbakgrunn de som studerer mest av alle grupper. Guttene med innvandrerbakgrunn henger noe etter kvinnene i samme gruppe, men både kvinner og menn med innvandrerforeldre deltar i høyere utdanning i større grad enn snittet av befolkningen. For nærmere omtale, se kapittel 7, Utdanning.

Thailandske kvinner har i de senere årene utgjort den største gruppen av kvinner som har inngått såkalte transnasjonale ekteskap med menn uten innvandrerbakgrunn. Thailandske og filippinske kvinner utgjør to av de største enkeltgruppene av ikke-vestlige kvinner som inngår ekteskap i Norge. Thailandske, filippinske og russiske kvinner valgte i like stor (og større) grad som kvinner med bakgrunn fra vestlige land, en ektefelle uten innvandrerbakgrunn. Henholdsvis 91, 87 og 86 prosent som inngikk ekteskap i 2004, inngikk ekteskap med en mann med norsk bakgrunn. Vi vet lite om livssituasjonen og levekårene til disse kvinnene.

Få kvinner med bakgrunn fra Pakistan, Irak, Sri Lanka, Marokko og Tyrkia gifter seg med menn uten innvandrerbakgrunn.32 For nærmere utdypning av spørsmål rundt situasjonen for kvinner med innvandrerbakgrunn i et levekårsperspektiv, vises det til Likestillingsutvalget. Dette er et offentlig utvalg som skal utrede norsk likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. Målet med utredningen er å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for framtiden. Utvalget skal legge fram sin utredning for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 1. august 2012.

5.6 Nærmere om levekårsundersøkelsene

SSB gjennomførte levekårundersøkelser blant innvandrere i 1983,1996 og 2005 (LKI).33 Det ble også trukket et tilleggsutvalg blant unge innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i 2005.34

LKI 2005/2006 består av data fra en intervjuundersøkelse med et representativt utvalg fra ti store innvandrergrupper i Norge, samt en del registerdata. Gjennom å supplere med noen andre data gis det nedenfor et bilde av dagens levekårssituasjon for innvandrerbefolkningen. De områdene som er mest sentrale i utvalgets mandat, beskrives særskilt (utdanning, arbeid, boforhold, deltakelse og verdispørsmål). I tillegg beskrives ulikheter i helse mellom innvandrerbefolkningen og resten av befolkningen, da dette er en sentral levekårsindikator.

De overordnede målene med undersøkelsen i 2005/2006 var:

• å sammenlikne innvandreres levekår med de generelle levekårene i Norge

• å sammenlikne levekårene blant innvandrerne i 2006 og i 1996

• å se situasjonen for innvandrere i Norge i forhold til levekårene for innvandrere i andre land

Utvalget i LKI 2005/2006 består av personer som da hadde minst to års botid i Norge med bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina, Serbia-Montenegro, Tyrkia, Irak, Iran, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Somalia og Chile. Vel halvparten har opphold av fluktgrunner, de fleste på humanitært grunnlag. Median botid var 12 år, men varierer mye mellom landgruppene, kortest blant irakere og somaliere, lengst blant pakistanere. Knapt én av ti i utvalget er etterkommere. Andelen etterkommere er størst blant pakistanere, vietnamesere og tyrkere.

Nedenfor gjengis de mest relevante resultatene fra LKI 2005/2006 sammen med noe nyere forskning.

5.6.1 Økonomisk fattigdom blant innvandrere

Det er ulike måter å definere økonomisk fattigdom på. Når man omtaler økonomisk fattigdom i Norge, menes vanligvis relativ fattigdom sammenliknet med hva som er vanlig. Man er fattig når man har så lite penger at man ikke har råd til de forbruksgodene det er vanlig å ha, og ikke har råd til å delta i de sosiale aktivitetene det er vanlig å delta i. Hvordan fattigdom tallfestes vil avhenge av hvordan man definerer inntekt, inntekstperiode og fattigdomsgrense. Norge har ingen offisiell fattigdomsgrense. EU har en grense på 60 prosent av det enkelte lands medianlønn. Statistisk sentralbyrå (SSB) tar utgangspunkt i lav årsinntekt og benytter ulike definisjoner for fattigdom. Siden lav årsinntekt et enkelt år kan skyldes forhold som ikke nødvendigvis forbindes med dårlige levekår legger de i noen sammenhenger til grunn at en person eller et hushold må ha lavere inntekt over en treårsperiode for å bli klassifisert som økonomisk fattig. De personer eller husholdninger som har 50 eller 60 prosent av medianinntekten for alle i Norge, regnet ut etter EU- eller OECD-skalaen, defineres som fattige (medianinntekten er det midterste beløpet i en fordeling av inntekter sortert etter størrelse).

Fattigdomsstudier er basert på landspesifikke inntektsgrenser for fattigdom. Inntektene er også justert for kjøpekraftsfordelene ved å tilhøre et stort hushold med flere inntekter framfor et lite hushold med én inntekt. For å kunne måle de økonomiske ressursene tilgjengelig for hver av personene, må en ta hensyn til at folk som bor sammen har anledning til å dele på inntekter og utgifter. Store hushold vil gjerne ha stordriftsfordeler ved at flere personer kan dele utgifter. SSB benytter to ulike måter å ta høyde for dette på (ekvivalensskalaer): OECD-skalaen gir den første voksne i husholdet vekten 1, øvrige voksne får vekten 0,7 og hvert barn får vekten 0,5. Til sammenlikning gir EU-skalaen den første voksne i husholdet vekten 1, øvrige voksne får vekten 0,5 og hvert barn får vekten 0,3. EU-skalaen er en modifisering av OECD-skalaen og her tillegges felleskonsum noe større vekt. Valg av ekvivalensskala påvirker beregningen av omfang og sammensetning av fattige i Norge. Bhuller og Aaberge (2011), som tallene i dette avsnittet er basert på, tar i tillegg hensyn til betydningen av regionale forskjeller i priser i bestemmelsen av fattigdom og spesifiserer regionsspesifikke fattigdomsgrenser (enklere sagt: det er dyrere å bo i byen enn på landet).

Mens den absolutte fattigdom dreier seg om det man trenger for å overleve, vil grensene for den relative fattigdommen variere med det generelle levekårsnivået. Et gjennomgående tema i forskningen er hvordan fattigdom og sosial eksklusjon kan begrepsfestes og måles.

«Fattigdom er en kilde til sosial eksklusjon, men ekskluderingens dynamikk er kompleks og ikke bare en funksjon av fattigdom. Moderne fattigdom er knyttet til kulturell og sosial kapital, så vel som økonomisk. Fattigdom er både relatert til ulikhet i helsetilstand, som avspeilet i ulike livslengder for sosiale klasser, og opptrer som ulikhet i livsstil der helsemessige og sosiale betingelser spiller sammen. Arbeidsrettede tiltak alene kan ikke bekjempe langvarig sosialhjelpsbruk og derfor heller ikke fattigdom. Situasjonen for de mest vanskeligstilte er knyttet til ulike livsløp og hendelser, som for eksempel rusmisbruk og sosial marginalisering. Bostedsløse, rusbrukere og personer med ulike lidelser nås ofte ikke av de vanlige utjevningsordningene».35

Det er ikke gitt at majoritets- og minoritetsbefolkningen har samsvarende oppfatninger av hva som konstituerer fattigdom i det norske samfunn. Analyser av komparative data (fra European Social Survey), viser imidlertid at innvandrere fra fattige deler av verden er vel så tilbøyelige som befolkningen for øvrig til å oppleve seg selv som fattige, gitt sin objektive inntektssituasjon. Innvandrere i Norge/Norden er ikke noe unntak, men nivået på subjektiv fattigdom blant innvandrere til Norden er likevel lavere enn nivået blant innvandrere i land utenfor Norden.36

Den «typiske» veien inn i fattigdom ser ut til å være forskjellig for nordmenn og innvandrere: for nordmenn går veien som oftest gjennom samlivsbrudd, for innvandrere gjennom det å ha store familier, kombinert med lavere yrkesaktivitet. Mange fattige innvandrere bor i svært store husholdninger.37

Andelen fattige innvandrere gikk ned fra 19 til 12 prosent mellom 1993 og 2007. Andelen fattige i resten av befolkningen gikk ned fra 3 til 2 prosent.38 Nedgangen i antall fattige i denne perioden henger sammen med bedringen i arbeidsmarkedet og økningen i lønnsinntekter. Andelen fattige innvandrere blir lavere dersom verdien av kommunale tjenester inkluderes som en del av innvandrernes inntekt (utvidet inntekt).39 Blant personer med flyktningbakgrunn var henholdsvis 22 og 16 prosent fattige i de nevnte periodene. Innvandrere fra Storbritannia, Tyskland, Polen og Russland hadde betydelig lavere andel fattige enn innvandrere fra landene i Asia og Afrika.

Innvandrere er betydelig mer utsatt for vedvarende fattigdom enn befolkningen for øvrig. Fattigdom har i større grad en varig karakter blant innvandrere enn blant den øvrige befolkningen. Sannsynligheten for å havne under fattigdomsgrensen reduseres likevel med økt botid. Det er de innvandrerne med botid under tre år som har lavest inntekt.

Lav yrkesinntekt i en familie medfører i stor grad fattigdom for alle personer som tilhører husholdet.40 Enkelte innvandrere opplever økonomisk fattigdom selv om de er i lønnet arbeid. Særlig utbredt er fenomenet «fattige yrkesaktive» (working-poor) blant innvandrere fra Pakistan, hvor 15 prosent av husholdene med to fulltidsarbeidende voksne var fattige i treårsperioden 1993-1995. I perioden 2005-2007 var denne andelen sunket til 6 prosent. Også blant fulltidsarbeidende innvandrere fra Tyrkia og Somalia er fattigdomsandelene forholdsvis høye. Fattigdom er så å si fraværende blant fulltids yrkesaktive uten innvandrerbakgrunn.

Hele 12 prosent av innvandrerbarna levde i 2005-2007 i hushold som rådde over så små økonomiske ressurser at de ble karakterisert som fattige. Dette var en økning på 2 prosentpoeng fra perioden 1998-2001. Av barna med innvandrerbakgrunn i alderen 13-18 år var 13 prosent utsatt for økonomisk fattigdom i perioden 2005-2007, mens dette gjaldt 15 prosent av ungdom med innvandrerbakgrunn i alderen 19-24 år.

De høyeste andelene fattige barn under 13 år hadde bakgrunn fra Pakistan, Irak og Tyrkia. Her opplevde henholdsvis 27, 25 og 23 prosent av barna økonomisk fattigdom i perioden 2005-2007. I en rekke andre innvandrergrupper opplevde mer enn 10 prosent av barna økonomisk fattigdom i denne perioden.

25 prosent av innvandrerne som var fattige i 1993-1995, var fortsatt fattige i 2005-2007, mens dette gjaldt 11 prosent av den øvrige befolkningen. For enkelte grupper av innvandrere er andelen som blir værende i fattigdom etter 10 år, dobbelt så stor som for den øvrige befolkningen. Disse resultatene tyder på at innvandrere på mer permanent basis vil være betydelig overrepresentert blant de økonomisk fattige i Norge.

Endringer i fattigdomsstatus henger tett sammen med endringer i lønnsinntekt, mens mottatte kontantoverføringer og kommunale tjenester endrer seg lite som følge av endring i fattigdomsstatus. Innstrømning til fattigdom henger derfor ofte sammen med bortfall av lønnsinntekter, mens utstrømning fra fattigdom henger sammen med økte lønnsinntekter.

Det har blitt mindre fattigdom blant nyankomne innvandrere etter tusenårsskiftet. Dette kan skyldes flere forhold, blant annet forskjeller i kvalifikasjoner mellom innvandrere som ankom før og nå (sammensetningseffekter), gunstigere arbeidsmarked og viktige politikkendringer som bedre tilrettelegging av offentlige støtteordninger for nyankomne flyktninger. Dessuten kan det ha skjedd endringer i holdninger til innvandrere blant arbeidsgiverne, som har bidratt til bedre jobbmuligheter.41

Regjeringens Handlingsplan mot fattigdom har som mål at alle skal gis mulighet til å komme i arbeid, at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg, og at levekårene for de vanskeligst stilte skal bedres. Handlingsplanen er rettet inn mot tre delmål: 1) Tiltak for at alle skal gis muligheter til å komme i arbeid; 2) Tiltak for at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg og 3) Tiltak for å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Konkrete integreringstiltak skal bidra til å øke innvandrerbefolkningens inkludering og deltakelse på alle samfunnsarenaer, og forhindre at denne gruppen har dårligere levekår enn andre.42

Arbeids- og velferdsdirektoratet har ansvar for gjennomføring av et flertall av tiltakene i handlingsplanen. Blant viktige tiltak i 2011 er kvalifiseringsprogram for utsatte grupper, samordning av tiltak for overføring fra fengsel til kvalifiseringsprogram, kompetanse- og utviklingstiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom, tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, tiltak for å øke kompetanse, kvalitet og tilgjengelighet i økonomi- og gjeldsrådgivningstilbudet i kommunene, tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner og samarbeid med organisasjoner for sosialt og økonomisk vanskeligstilte.

Direktoratet skal også følge med på utviklingen i antall mottakere av, og utgifter til, økonomisk sosialhjelp i 2011, spesielt i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet. Direktoratet skal bidra til å videreutvikle og formidle statistikk og indikatorer og systemer for tilstandsbeskrivelser på feltet fattigdom og sosial eksklusjon, herunder den årlige sosiale rapporteringen og følge arbeidet med den statistiske analysen innen sosialhjelpsområdet i regi av SSB.43

Flere andre departementer og direktorater deltar i oppfølgingen av Handlingsplan mot fattigdom.

5.6.2 Inntekt i innvandrerbefolkningen

Både innvandrere og befolkningen for øvrig har hatt en jevn inntektsvekst fra 1993 til 2007. Dette skyldes hovedsakelig økte lønnsinntekter. Det er imidlertid betydelige forskjeller i sammensetningen av inntektene mellom ulike innvandrergrupper og den øvrige befolkningen.

Innvandrerne har en gjennomsnittsinntekt som er omtrent 15 prosent lavere enn gjennomsnittsinntekten til resten av befolkningen, mens gjennomsnittinntekten til flyktninger og norskfødte med innvandrerbakgrunn er rundt 25 prosent lavere enn gjennomsnittsinntekten til den øvrige befolkningen. Kommunale tjenester, som barnehage, utdanning, helsetjenester og pleie og omsorg, har en klar utjevnende effekt for mange innvandrergrupper.

Det er følgende kjennetegn for innvandrere knyttet til inntekter og utgifter:

• Innvandrere har lavere inntekt etter skatt sammenliknet med befolkningen for øvrig.

• Det er en større andel innvandrere i lavinntektsgruppen sammenliknet med befolkningen for øvrig.

• Innvandrere får oftere sosialhjelp, bostøtte og kontantstøtte. For andre stønadsordninger er det liten forskjell.

• Andelen innvandrere som mottar ulike offentlige stønadsordninger har generelt gått ned i perioden 1996 – 2005/2006. Klarest nedgang er det i forhold til sosialstønad. Unntak er attføringspenger og sykelønn som har steget noe.

• Innvandrere opplever større problemer med utgifter enn resten av befolkningen.

Innvandrernes inntekt etter skatt i 2008, kontrollert for varierende husholdsstørrelse, ligger klart lavere enn resten av befolkningens inntekt.44 36 prosent av alle personer i husholdninger, der hovedinntektstaker var innvandrer med landbakgrunn fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika, hadde en inntekt under lavinntektsgrensen (EU definisjon). Personer i innvandrerhusholdninger hadde dermed en sannsynlighet for å tilhøre lavinntektsgruppen som var mer enn tre ganger så høy som for befolkningen generelt.45 Andelen er særlig stor blant nyankomne og blant flyktninger.46

Øverst i inntektshierarkiet blant innvandrere fra Asia (inkl. Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Øst-Europa kommer personer med bakgrunn fra India, Bosnia-Hercegovina, Sri Lanka, og Iran (mer enn 80 prosent av medianinntekt i befolkningen).47 Innvandrere med bakgrunn fra Irak, Afghanistan og Somalia kommer dårligst ut med henholdsvis 60, 60 og 51 prosent av befolkningens inntektsnivå (figur 5.2). Inntektsfordelingen gjenspeiler, til en viss grad, botid i landet.

Sysselsettingsandelen i den enkelte landgruppe har mye å si for inntektsnivået i gruppa. Blant dem fra Somalia og Irak, med hovedinntektstaker med mer enn ni års botid, er det fortsatt halvparten som tilhører husholdninger uten noen yrkestilknyttede.48 Det er dessuten langt mindre vanlig blant innvandrerpar at begge er i lønnet arbeid enn blant par i befolkningen som helhet. Innvandrerforeldre sørger selv for pass av egne barn, i større grad enn folk flest.

Innvandrere opplever større problemer med utgifter enn befolkningen generelt. Her har det vært liten endring fra 1996 til 2005/2006. Det faktum at ikke-vestlige innvandreres inntekt gjennomgående er lavere enn den øvrige befolkningens inntekt, preger ikke i særlig grad deres tilgang til kapitalgoder som det er vanlig å ha i samfunnet (som bil, vaskemaskin og pc). Somaliere og irakere representerer et mulig unntak her. Over halvparten oppgir at de hjelper familien i hjemlandet økonomisk, bl.a. svarer fire av ti somaliere at de sender månedlige bidrag til familien i opprinnelseslandet.

Endringer i sammensetningen av innvandrergruppa, og botid, kan være med på å forklare endringer i andelen som har lav inntekt. Botid vil virke inn på statistikken ved at de som har bodd her lenger ofte får en nærmere tilknytning til arbeidslivet og en positiv inntektsutvikling. En økt andel flyktninger og asylsøkere med kort botid vil trolig være med på å dra gjennomsnittlig inntekt ned.49

¹ Studenter er utelatt

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger, SSB

5.6.3 Sosiale overføringer

I alt mottok 48 prosent av innvandrerne en eller annen trygdeytelse i 2009. Det er litt høyere enn andelen på 45 prosent for hele befolkningen. Flyktninger mottar oftere ytelser og større utbetalinger enn arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere. Lengre botid ser ut til å øke bruken av trygdeordninger. Barnetrygd er den klart vanligste ytelsen. Deretter følger sykepenger (i alt 12 prosent), dagpenger (9 prosent), sosialhjelp (8 prosent), bostøtte (7 prosent) og kontantstøtte (5 prosent). Under 1 prosent av innvandrerne har alderspensjon.50

Innvandrere mottar enkelte sosiale overføringer, som sosialhjelp, bostøtte og kontantstøtte, oftere enn gjennomsnittet i befolkningen. For andre stønadsordninger er det liten forskjell. Andelen sosialhjelpsmottakere i hele befolkningen gikk ned fram til 2008. Nedgangen var størst blant innvandrere, noe som hovedsakelig skyldes økt arbeidsinnvandring. Men det var også en nedgang uavhengig av innvandringsgrunn. Av alle innvandrere 18 år og eldre mottok 8 prosent sosialhjelp minst en gang i løpet av 2008. Dette er en nedgang fra 12 prosent i 2005 (se figur 5.4). For hele befolkningen 18 år og eldre ble andelen sosialhjelpsbrukere redusert fra 4 prosent i 2005 til 3 prosent i 2008.51

Kilde: SSB

Kilde: Sosialhjelps- og befolkningsstatistikk, SSB

Kilde: Sosialhjelps- og befolkningsstatistikk, SSB

Innvandrere fra Afrika skiller seg ut med en særlig høy andel sosialhjelpsmottakere. 25 prosent mottok sosialhjelp i 2008 (se figur 5.5). Blant innvandrere fra Øst-Europa utenom EU var andelen 10 prosent, mens de fra Sør- og Mellom-Amerika lå på 7 prosent. Blant innvandrere fra Asia var andelen sosialhjelpsmottakere 11 prosent, men dette gjennomsnittet skjuler store variasjoner mellom de ulike landene. Innvandrere fra ulike land i Asia varierer med hensyn til både innvandringsgrunn og botid. Variasjonene ut fra hvilke land/verdensdeler innvandrerne kommer fra kan delvis forklares med at landgruppene er ulike med hensyn til innvandringsgrunn og botid. Flyktninger er den innvandrergruppen med høyest andel sosialhjelpsmottakere. I 2008 mottok 26 prosent av disse sosialhjelp – en nedgang fra 36 prosent i 2005. Blant familieinnvandrerne var andelen 7 prosent. Blant arbeidsinnvandrerne og blant dem som kom for å ta utdanning, mottok bare rundt 1 prosent sosialhjelp. Det er særlig flyktninger med kort botid som mottar sosialhjelp.

Mange innvandrere har reduserte trygderettigheter fordi de mangler botid i landet, andre fordi de har vært kort tid i arbeid. For de store ytelsene, alderspensjon og uførepensjon, gjelder et inngangsvilkår om tre års medlemskap i folketrygden. Innvandrere kan altså få tilgang til disse ytelsene når de har bodd i Norge i tre år, gitt at de fyller lovens øvrige krav mht. alder, helse etc. Bestemmelsene om trygdetid og botid innebærer at personer som innvandret til Norge i voksen alder vil ha vanskelig for å opparbeide fulle rettigheter i folketrygden. For personer som har fått innvilget oppholdstillatelse som flyktning gjelder særlige regler. Flyktninger er unntatt fra kravene til forutgående medlemskap for rett til alderspensjon, uførepensjon, arbeidsavklaringspenger og ytelser til enslig forsørger og etterlatt ektefelle og barn. Videre har flyktninger rett til full minstepensjon eller minste pensjonsnivå uten hensyn til opptjent trygdetid.

Av innvandrerne som mottar alderspensjon, vil mange bare ha rett til en begrenset pensjon på grunn av kort botid. I 2006 ble det innført en supplerende stønad for personer med kort botid i Norge. Andelen som mottar supplerende stønad er en indikator på hvor mange mennesker over 67 år som faktisk bor i Norge, men som har for kort botid til å ha opparbeidet alderspensjon. I 2009 ble det utbetalt supplerende stønad til knapt 3 000 personer, hvorav nesten to tredjedeler var kvinner. Nærmere 71 prosent mottok redusert ytelse, de aller fleste fordi de også mottok alderspensjon fra folketrygden. Andelen menn med redusert ytelse var knapt 75 prosent., mens andelen kvinner var nærmere 69 prosent.

I det nye pensjonssystemet, som trådde i kraft 1. januar 2011, beregnes pensjonen ut fra alle opptjeningsår. Personer som kommer til Norge etter fylte 67 år uten å ha hatt trygdetid i Norge, vil ikke uten videre få rett til en norsk alderspensjon.

Både en del personer med innvandrerbakgrunn og en del med norsk bakgrunn tar med ytelser fra folketrygden ved flytting til utlandet. Alderspensjonen er den største enkeltytelsen som utbetales gjennom NAV Internasjonalt, etterfulgt av uførepensjonen. 43 prosent av mottakerne av stønader som utbetales via NAV Internasjonalt er til personer uten innvandrerbakgrunn.52 Det kan være hensiktsmessig å se nærmere på hvordan det nye pensjonssystemet fungerer for innvandrerbefolkningen.

De svake trygderettighetene er en hovedgrunn til at innvandrere oftere er henvist til kommunal sosialhjelp enn de med norsk bakgrunn. Sosialhjelp, som reduseres krone for krone mot arbeidsinntekt, gir svake insentiver til arbeidsdeltakelse. At den er skjønnspreget og lite gjennomsiktig, gir lett opphav til mistillit mellom brukerne og de offentlige institusjonene, og til svekket tillit til brukerne i bomiljø og på arbeidsplasser.53

Sammen med andre faktorer, som et bedre arbeidsmarked, kan innføringen av introduksjonsordningen, jf. kap. 8, ha bidratt til færre sosialhjelpsmottakere blant flyktninger.54

5.6.4 Vedvarende lavinntekt55

Lav inntekt over tid vil tære på økonomiske og andre ressurser, og antas å øke risikoen for fattigdom. For perioden 2006-2008 var innvandrerbefolkningen sterkt overrepresentert blant personer med vedvarende lavinntekt – drøyt 25 prosent mot 8,2 prosent i befolkningen som helhet.5657

Andelen personer med innvandrerbakgrunn som har vedvarende lavinntekt, har nesten ikke endret seg de siste årene. Men siden personer med innvandrerbakgrunn utgjør en økende andel av befolkningen totalt, blir det et stadig høyere antall innvandrere i lavinntektsgruppen. Mange av innvandrerne med vedvarende lavinntekt har kommet til Norge i de siste årene. Blant dem som hadde vedvarende lavinntekt i 2006-2008, hadde over halvparten innvandret til landet i årene 2000-2006.58

Forekomsten av lavinntekt er spesielt høy blant innvandrere av ikke-vestlig opprinnelse, og i noen grad blant unge aleneboende. Andelen (og antallet) innvandrere med ikke-vestlig landbakgrunn i lavinntektsgruppen har økt siden slutten av 1990-tallet. Andelen med lavinntekt har også økt blant barnefamilier – enslige forsørgere og par med barn – og særlig de mest barnerike familiene. Barnefamilier med ikke-vestlig landbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen og står for mye av den økte forekomsten av lavinntekt blant barnefamiliene. Lavinntektsproblemene blant innvandrere med ikke-vestlig landbakgrunn skyldes bl.a. at mange mangler formell utdanning og at færre er yrkesaktive enn i befolkningen for øvrig. Botid i landet har stor betydning for forekomst av lavinntekt, spesielt blant ikke-vestlige innvandrere.59

Figur 5.6 viser at 26 prosent av alle innvandrere hadde vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2007-2009 (EU-definisjon). Dette var samme andel som ved forrige måling, fra 2006-2008. Den høyeste andelen med treårsinntekter under lavinntektsgrensen finner vi blant innvandrere med ikke-vestlig landbakgrunn, med en andel på 30 prosent.

Etter en periode der andelen innvandrere i lavinntektsgruppen gikk noe ned (EU-skala), har det fra og med 2002 vært en økning i andelen med lavinntekt i denne gruppen60. Det kan være flere forklaringer på denne utviklingen, men endringer i arbeidsmarkedet er trolig en viktig faktor. I tillegg til arbeidsmarkedet kan også demografiske forhold spille inn. Erfaringsmessig vil nyankomne flyktninger ha større vansker med å få innpass i arbeidsmarkedet enn innvandrere med lengre botid og dermed ha en lavere inntekt.

¹ Forskjellen på OECD og EU sine definisjoner av lavinntekt er at den første (OECD) velger 50 prosent av medianinntekten som lavinntektsgrense, mens den andre (EU) velger 60 prosent av medianen. I tillegg legger de to skalaene ulik vekt på hvilke stordriftsfordeler husholdningene oppnår ved at flere bor sammen, for eksempel når det gjelder fellesutgifter knyttet til bolig, TV, vaskemaskin, avis, telefon osv.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger, SSB

Med økt botid, faller også andelen innvandrere med lavinntekt. For alle innvandrere som har bodd i landet i tre år, hadde 40 prosent vedvarende lavinntekt i 2008. For innvandrere som har bodd i landet fra fire til ni år er andelen med lavinntekt nede på 31 prosent, og faller ytterligere til 19 prosent for alle som har bodd i landet i 10 år eller mer. Innvandrere med lang botid i Norge utgjør likevel mer enn dobbelt så høy andel med vedvarende lavinntekt enn det en finner i befolkningen generelt (8 prosent). Det er store variasjoner mellom innvandrergruppene, der noen innvandringsland peker seg ut ved å ha en svært høy andel med vedvarende lavinntekt, selv etter lang botid. Dette gjelder for eksempel for innvandrere med bakgrunn fra Tyrkia, Pakistan, Irak og Somalia. Selv etter ti års botid hadde innvandrere med bakgrunn fra disse landene en andel med vedvarende lavinntekt på mellom 30 og 62 prosent. Blant de innvandrergruppene der andelen med lavinntekt – etter minst ti års botid – er på nivå med hele befolkningen, finner en først og fremst innvandrere fra vesteuropeiske land som Storbritannia, Sverige, Danmark og Tyskland. Men også for noen innvandrere med bakgrunn fra land utenfor Europa, er andelen med vedvarende lavinntekt relativt lav, når de har bodd i landet i flere år. Dette gjelder for eksempel for innvandrere fra Sri Lanka og Vietnam. Den store variasjonen i lavinntekt innen grupper av innvandrere med like lang botid, tilsier at også andre faktorer enn botid er med på å forklare variasjoner i vedvarende lavinntekt.61

5.6.5 Barn og unge i familier med vedvarende lavinntekt

Oppvekst i husholdninger med vedvarende lavinntekt er i økende grad noe som rammer barn med innvandrerbakgrunn. Kombinasjonen av svak yrkestilknytning blant de voksne og høy forsørgelsesbyrde på grunn av store familier, har ført til at mange innvandrerfamilier har hatt en dårligere inntektsutvikling enn befolkningen generelt.

Det har blitt flere barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen de siste årene, jf. figur 5.7. Omtrent en av fire barn og unge under 18 år med innvandrerforeldre bodde i 2002 i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mens dette gjaldt under 4 prosent av barn og unge uten innvandrerbakgrunn (EU definisjon). Andelen har økt de senere årene.

Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger, SSB

Rekruttering av barn til lavinntektsgruppen har først og fremst skjedd fra de familier som tradisjonelt er sterkt overrepresentert under lavinntektsgrensen. Dette gjelder for eksempel barn av enslige forsørgere, barn i store familier og barn med ikke-vestlig landbakgrunn. I en særstilling står barn med somalisk og irakisk bakgrunn, hvorav rundt halvparten av barna bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Også andre store innvandrergrupper som pakistanere og tyrkere har en høy andel økonomisk utsatte barn.62

Det er store geografiske variasjoner i forekomsten av barn i lavinntektshusholdninger. Størst andel barn i lavinntektshusholdninger er det i små kommuner i Nord-Norge, og storbykommunene Oslo og Drammen. Nesten to av ti barn i lavinntektshusholdninger bor i Oslo. Nesten åtte av ti barn i lavinntektshusholdninger i Oslo har bakgrunn fra Øst-Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika.

Det er en sterk sammenheng mellom sannsynligheten for å havne i lavinntektsgruppen, og antall barn i familien. Blant alle ikke-vestlige parfamilier har 12 prosent fire barn, men blant tilsvarende familier med vedvarende lavinntekt er det 20 prosent som har fire barn. 8 prosent av alle ikke-vestlige parfamilier har fem eller flere barn, men i lavinntektsgruppen er andelen 18 prosent.63 Mye tyder på at det er samspill mellom innvandrerfamiliers økonomiske situasjon og forskjeller i barnas hverdagsliv.

¹ SSB gikk i 2008 bort fra å bruke betegnelsen ikke-vestlig.

Kilde: Inntekststatistikk for husholdninger, SSB

Innvandrere kommer dårligere ut enn resten av befolkningen når det gjelder boligstandard og utstyr i hjemmene. Dette gjelder i enda større grad den subjektive opplevelsen av situasjonen, som hvorvidt familien føler at pengene ikke strekker til, eller om de klarer å reise 10 000 kroner på kort varsel. Innvandrerne oppgir også sjeldnere at de har ressurspersoner de kan henvende seg til når familien trenger ulike former for støtte.

Innvandrerbarna merker den dårlige familieøkonomien gjennom at foreldrene oftere enn andre ikke har råd til å gi dem penger til aktiviteter. Ungdom i fattige familier deltar sjeldnere enn annen ungdom i organiserte fritidsaktiviteter og har mindre vennekontakt enn annen ungdom på fritiden.64 Barn/unge som vokser opp i fattige familier har en klart større risiko for å være sosialt ekskludert enn barn i familier med normale/gode inntekter. Det er et gjennomgående funn fra forskningen at selv om inntekt har betydning for å forklare risiko for sosial eksklusjon, trer etnisk bakgrunn fram som en vel så viktig forklaringsfaktor.65

De fattige innvandrerbarna formidler oftere enn noen annen kategori at det er viktig for foreldrene deres at de gjør det bra på skolen. Det er små forskjeller i tilliten og nærheten til foreldrene, men likevel en klar tendens til at innvandrerbarn oftere opplever at foreldrene alene tar avgjørelser som angår barnet, mens forhandlingsidealet står sterkere i norske familier.

Når det gjelder trivsel på skolen, kontakt med lærerne, vurderingen av skoleprestasjoner og fritidsaktiviteter, er det bare små forskjeller mellom barn med innvandrerbakgrunn og barn med norsk bakgrunn, og mellom barn i lavinntektsfamilier og andre barn. Noen trender peker seg likevel ut: barn med innvandrerbakgrunn treffer oftere venner ute (de tar sjeldnere med venner hjem, og er mindre hjemme hos venner), de deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter, men de trives bedre enn fattige norske barn på skolen, og uttrykker større tillit til lærerne. Skolen framstår dermed som en viktig arena for integrering for disse barna: for barn fra lavinntektsfamilier er det ikke en tilleggsbelastning i skolesammenheng å ha innvandrerbakgrunn, det kan snarere se ut som en ressurs.66

5.7 Utdanning, arbeid og deltakelse i sivilsamfunnet – betydning for levekår

Utdanning og lønnet arbeid er avgjørende for utjevning av levekår i befolkningen. Lavinntekt blant innvandrere med ikke-vestlig landbakgrunn skyldes at mange mangler formell utdanning og at færre er yrkesaktive enn i befolkningen for øvrig.67 Samfunnsøkonomisk sett virker kompetansen til befolkningen inn på verdiskapningen i landet, og dermed på hvor store ressurser som samlet er til fordeling. For den enkelte er utdanning ofte starten på en årsakskjede som gjør det mulig å realisere ressurser på andre levekårsområder. Utdanning gir jobbmuligheter, som igjen har betydning for inntekt, som igjen påvirker mulighetene på boligmarkedet og tilgangen til et helsefremmende nærmiljø. Utdanning er også viktig i forhold til likestilling og samfunnsdeltakelse. Det vises til nærmere omtale i kapittel 7 Utdanning.

Hovedinntektskilden for majoriteten av befolkningen er arbeidsinntekt, i form av lønn og næringsinntekter. Arbeidets betydning for levekår er avhengig av flere faktorer som tilgang til arbeid, arbeidets innhold, omfang, lønn og når man arbeider.

Det er en overrepresentasjon av innvandrere i enkelte yrker uten krav til utdanning. Innvandrere er videre underrepresentert i lederyrker og yrker som krever høyere utdanning.68 I tillegg er innvandrere oftere overkvalifisert for den jobben de har. Dette gjelder i særlig grad innvandrere fra Afrika, Asia m.v.69 Innvandrere fra land utenfor OECD har lavere timelønn enn resten av befolkningen, også etter kontroll for en rekke kjennetegn som har betydning for timelønn.70

Arbeidsmiljøet er også viktig i en levekårsammenheng. Det gjelder særlig de fysiske, psykososiale og organisatoriske sidene av arbeidsmiljøet. Innvandrere opplever at de har mindre kontroll over eget arbeid, høyere forekomst av ulykker og mer psykisk belastning (plaging og erting) knyttet til arbeidet enn resten av befolkningen. Innvandrere har videre en høyere forekomst av ergonomiske, mekaniske eksponeringer og opplever gjennomgående et dårligere psykososialt arbeidsmiljø enn den øvrige befolkningen.71 Det er en betydelig andel innvandrere som rapporterer om selvopplevd diskriminering i arbeidslivet. Opplevd diskriminering ved ansettelser forekommer oftere blant menn med innvandrerbakgrunn enn blant innvandrerkvinner.72 Det vises til nærmere omtale i kapittel 6 Arbeid og sysselsetting.

De med høyt utdannings- og inntektsnivå deltar også mest ved valg og på sivilsamfunnets ulike arenaer. Det er særlig de delene av innvandrerbefolkningen som har dårlige levekår som, i mindre grad enn resten av befolkningen, deltar i demokratiske prosesser. Dermed får de også mindre makt og innflytelse, og mindre mulighet til å påvirke sin egen situasjon.

Det som i stor grad avgjør om en person utfører frivillig arbeid er sosioøkonomiske forhold samt språkferdigheter for innvandreres vedkommende. Det å være avhengig av offentlige ytelser, som trygd, gir mindre sannsynlighet for å delta i sivilsamfunnet, mens økt inntekt øker sannsynligheten for deltakelse.73 Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant dem som på ulike måter er sosialt ekskludert (oftere arbeidsledige, oftere ensomme, sjeldnere fortrolige venner, mindre sosial kontakt, større problemer med å få hjelp og støtte i vanskelige situasjoner, osv). Forskjellene i sosial integrasjon er synlige allerede i barneårene.74

Samtidig viser forskning at tilknytning til frivillige organisasjoner bidrar til utvikling av tillit på individnivå. Mangel på frivillig deltakelse medfører altså lavere tillit til samfunnets institusjoner og følelse av samhørighet. Og nettopp tillit er en sentral forutsetning for å lykkes med integrering.

Frivilligheten har i økende grad blitt en arena for de ressurssterke, mens personer med lav inntekt, utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet oftere faller utenfor. De sosiale forskjellene i organisasjonslivet øker. Flere organisasjonstyper enn før rekrutterer også sosialt skjevt. Tradisjonelt har de kollektive folkebevegelsene rekruttert svært bredt, mens nå er det de ressurssterke som er flinkest til å orientere seg i det nye organisasjonssamfunnet. Personer med lav sosial status svarer oftere at de ikke deltar fordi ingen har spurt dem, eller fordi de ikke vet hvor de skal begynne.75 Denne delen av befolkningen mister dermed den muligheten frivilligheten gir til oppbygging av kunnskap og nettverk.

I idrettslivet har både jenter og gutter med innvandrerbakgrunn lavere grad av deltakelse enn andre barn/unge. Mangel på ressurser i familien forklarer også her en stor del av denne underrepresentasjonen. Ved sammenlikning av den sosiale aktiviteten til barn fra Somalia/Pakistan med aktiviteten til den generelle barne-/ungdomsbefolkningen, er det nesten tre ganger så mange av innvandrerbarna som ikke deltar i organiserte aktiviteter. Både foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn og foreldrenes egne sosiale deltakelse er med på å forklare manglende deltakelse.76 Det vises til nærmere omtale i kapittel 10 Demokrati og deltakelse.

5.8 Diskriminering

Litt over halvparten av innvandrerbefolkningen har opplevd diskriminering på ett eller flere av områdene arbeidsliv, boligmarked, utesteder, utdanningsinstitusjoner og helsevesen. Om lag 25-30 prosent har opplevd diskriminering på ett område. For enkelte nasjonaliteter er det større grad av negative erfaringer. Innvandrere med bakgrunn fra Somalia, Irak og Iran utmerker seg ved at mellom 60 og 70 prosent har opplevd forskjellsbehandling, og det er også en større andel som har opplevd forskjellsbehandling på flere områder.77

Det er ved ønske om å leie bolig at de fleste opplever diskriminering. Det ser ut til at nivået på opplevd diskriminering blant innvandrergruppene har vært relativt konstant siden levekårsundersøkelsen i 1996, og at etterkommere opplever seg diskriminert i omtrent samme omfang som førstegenerasjonsinnvandrere.78

Befolkningens holdninger til innvandrere varierer etter bakgrunnsfaktorer som kjønn, alder, utdanning og bosted. Kvinner er i noen sammenhenger mer tolerante enn menn, mens de eldste (67-79 år) er de mest skeptiske. Høyere utdanning øker toleransen for innvandrere og innvandring. Bosatte i de mest tettbygde strøkene og i Akershus-/Oslo-området er som regel mer velvillig innstilt enn personer bosatt ellers i landet. Personer med kontakt med innvandrere inntar også mer «innvandrervennlige» standpunkter enn personer uten slik kontakt.

De aller fleste synes innvandrere i Norge bør ha samme mulighet til arbeid som nordmenn. Vel tre av fire mener innvandrere gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. 31 prosent er enig i at Innvandrere flest misbruker de sosiale velferdsordningene og 36 prosent er enig i at Innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet. Majoriteten er imidlertid uenig i disse utsagnene. Det er blitt flere som slutter opp om utsagnet Innvandrere i Norge bør bestrebe seg på å bli så like nordmenn som mulig. 51 prosent var enige i dette i 2010, mot 46 prosent i 2008.79

Barn og unge opplever diskriminering, men forskningen viser ikke hvor mange dette gjelder eller hvilke grupper som er hardest rammet. Diskriminering innenfor skole og barnevern er godt dokumentert, mens man vet lite om andre arenaer, som for eksempel fritidsaktiviteter. I skolesammenheng forholder lærere seg ofte passive til etnisk diskriminering mellom elever. Når ingen voksne griper inn, kan elevene oppfatte diskrimineringen som legitim. Skolene driver også indirekte diskriminering gjennom systematisk forskjellsbehandling av elever ut fra gruppetilhørighet. Elever med innvandrerbakgrunn kan oppleve å få rettighetene og mulighetene sine redusert gjennom svakheter ved undervisningen, feildiagnostisering og annen usaklig forskjellsbehandling (strukturell diskriminering). Dette medfører en reell fare for at disse elevene blir hengende etter andre grupper i samfunnet.80

Flere studier peker på sammenhenger mellom ofte subtile, men hyppig gjentatte former for etnisk diskriminering og tendenser til selvskading, aggresjon, dårlig selvbilde, etnisk segregering, sosial marginalisering og isolasjon.81

EU arbeider bredt i forhold til å sikre sysselsetting og forhindre sosial ekskludering av sine borgere. Disse målene er uttrykt gjennom en fornyet strategi på det sosialpolitiske området fra Europakommisjonen kalt Social Agenda. Denne inneholder en rekke politiske og juridiske tiltak som sammen skal møte de ulike utfordringene som må løses for å sikre et økonomisk og stabilt samfunn. Det finnes en relativt omfattende lovgiving på ikke-diskrimineringsområdet, som EU-landene er bundet av og som også har stor betydning for innvandreres muligheter og levekår.82

Det vises til omtale av diskriminering i temakapitlene om arbeid, utdanning, demokrati og deltakelse samt verdier og konfliktløsning.

5.9 Boforhold og bokonsentrasjon

I Soria Moria erklæringen83 er det nedfelt at Regjeringen vil føre en sosial boligpolitikk med et mål om at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Videre erklæres det at Regjeringen vil arbeide for at flest mulig av de som ønsker det skal være i stand til å kjøpe sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre, og at de som av ulike grunner velger å leie, skal ha gode og rimelige botilbud. Det er også et mål om at bostedsløshet må avskaffes. I Mål for inkludering av innvandrerbefolkningen er følgende mål formulert: «Innvandrere skal sikres botrygghet og forhindres fra utstøting i boligmarkedet.»

Siden 1996 har boligstandarden bedret seg for innvandrerbefolkningen. Andelen i innvandrerbefolkningen som eier boligen sin er likevel lavere enn i befolkningen totalt, 63 mot 76 prosent.84 37 prosent av innvandrerbefolkningen leier boligen sin, mot 23 prosent i befolkningen totalt (LKI 2005/2006). Innvandrere leier bolig i større grad av kommunen enn resten av befolkningen. Innvandrerbefolkningen bor langt sjeldnere i frittliggende hus, 25 mot 46 prosent Andelen i innvandrerbefolkningen som bor i frittliggende hus er imidlertid doblet siden 1996. Da var den på 13 prosent. Andelen som bor i blokk har sunket fra 60 til 45 prosent.

Graden av trangboddhet er redusert fra 1996. Likevel bor 45 prosent av innvandrerne i en bolig som, etter objektive kriterier i vårt samfunn, regnes som trang.85 Imidlertid oppfatter bare 20 prosent av innvandrerne boligen sin som for liten. Relativt flere innvandrere bor i en bolig som rammes av gatestøy og råte enn i hele befolkningen. Somaliere og irakere skiller seg ut med dårligere boforhold enn andre på de fleste områder.

Om lag 1 av 5 av innvandrerne i utvalget for levekårsundersøkelsen hevder at de har blitt nektet å leie eller å kjøpe bolig på grunn av sin innvandrerbakgrunn. Denne andelen er uendret siden den forrige levekårsundersøkelsen i 1996. Det er blant innvandrerne fra Somalia, Irak og Iran vi finner de høyeste andelene. Henholdsvis 42, 38 og 34 har opplevd forskjellsbehandling når de skulle leie eller kjøpe bolig. Blant innvandrere fra Pakistan, Sri Lanka og Bosnia-Hercegovina er andelen under 10 prosent.

Levekår avhenger av hvilke ressurser den enkelte rår over, i form av nettverk, penger, utdanning, helse mv. Slike individuelle ressurser har betydning for tilgang og utbytte i arbeidsliv, boligmarked mv, og dette kan bidra til å forsterke levekårsforskjeller. Et spørsmål er om bokonsentrasjon av grupper av innvandrere i noen boligområder har betydning for deres levekår.

Manglende ressurser kan være en av flere årsaker til at innvandrere bosetter seg i områder med rimelige boliger. Det kan også være forhold ved boligområder som kan ha betydning for beboernes levekår, alt fra miljøproblemer til kvalitet på skoler og offentlige tilbud. Det at mange innvandrere bor samlet har ikke, i seg selv, en direkte betydning for deres levekår, jf. omtale av sosial tillit tidligere i dette kapitlet.

I en norsk kontekst har spesielt Oslo sosioøkonomiske og etniske skillelinjer som manifesterer seg geografisk.86 En ofte brukt metafor for å beskrive at de sosioøkonomiske (og etniske) skillelinjene har et geografisk uttrykk er «den delte byen».87

Sammenhengen mellom sosioøkonomisk og etnisk segregering i Oslo har blitt mindre etter at mange innvandrere har flyttet fra boligområder med mange leieboliger i indre øst til eierboliger og bedre boforhold i Grorudddalen. Her øker innvandrerandelen raskt, og andelen med norsk bakgrunn går ned. Dette medfører nye utfordringer i et bomiljø hvor beboerne har bakgrunn fra nærmere 150 land. Det vises til nærmere omtale i kapittel 12 Bokonsentrasjon av innvandrere i byområder.

Undersøkelser av levekår og demografi viser at befolkningen i Groruddalen og Søndre Nordstrand i gjennomsnitt ligger noe under Oslo og resten av landet på levekårsindikatorer som selvhjulpenhet, sysselsetting og utdanning. Samtidig skårer innvandrere i Groruddalen og Søndre Nordstrand like høyt eller høyere på de samme indikatorene sammenlignet med innvandrere bosatt i resten av Oslo og i resten av landet. Personer uten innvandrerbakgrunn bosatt i de fem bydelene ligger omtrent på landsgjennomsnittet, slik at det er den store innvandrerandelen i bydelene som trekker ned gjennomsnittet.88

Personer født utenfor Norge er overrepresentert blant de bostedsløse. En kartlegging av bostedsløse i Norge utført av SINTEF/Byggforsk89 viser at andelen bostedsløse født utenfor Norge er høyere enn i befolkningen generelt.90 Tallene for hele landet viser at 82 prosent er født i Norge og 18 prosent er født i et annet land. Det vil si at bostedsløshet forekommer tre ganger så ofte hos utenlandsfødte sammenliknet med personer som er født i Norge. Relativt sett har likevel andelen bostedsløse som er født utenfor Norge gått ned fra 1996 til 2005.

Det vises for øvrig til at Regjeringen 21. mai 2010 nedsatte et offentlig utvalg om boligpolitikken som skal gi anbefalinger om hvordan sentrale oppgaver i den sosiale boligpolitikken skal møtes i årene framover.

5.10 Helse

Helseforskjellene mellom sosioøkonomiske grupper i Norge er betydelige. De sosioøkonomiske ulikhetene i helse er gjennomgående. Helsen forbedres jo høyere «opp» i det sosioøkonomiske hierarkiet man kommer. Blant annet fordi innvandrerbefolkningen ligger lavere i dette hierarkiet enn resten av befolkningen, resulterer dette i ulikheter også i helsetilstanden.

En hovedutfordring, som beskrives i Regjeringens Samhandlingsreform,91 er en demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet som gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne. Gjennom St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller er det iverksatt et rapporteringssystem som skal gi systematisk og oppdatert oversikt over utviklingen av arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller. Meldingen legger vekt på at det er nødvendig å ta tak i de grunnleggende årsakene til forskjellene.

Innvandrere og etterkommere vurderer sin helse som noe dårligere enn det befolkningen som helhet gjør. Innvandrere med bakgrunn fra Somalia og Sri Lanka har best helse, mens innvandrere med bakgrunn fra Irak og Tyrkia rangerer nederst.92 Innvandrerkvinner vurderer sin helse mindre positivt enn innvandrermenn, og oppfatningen av helsen som god eller meget god synker sterkere med alder i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen generelt. Innvandreres besøksfrekvens hos fastlege er vesentlig høyere enn i befolkningen generelt, og andelen innvandrere som har vært innlagt på sykehus er noe større.93

Enkelte sykdommer og tilstander, for eksempel diabetes, hepatitt B, tuberkulose, hiv og vitamin D-mangel ser ut til å ha en betydelig høyere forekomst i deler av innvandrerbefolkningen enn i befolkningen for øvrig. Det er store forskjeller mellom de ulike nasjonalitetsgruppene. I tillegg til forskjeller i sykdomsmønsteret er det også stor variasjon når det gjelder risikofaktorer. Dette gjelder blant annet overvekt, fedme og andel røykere.

Innvandrere har høy risiko for å være involvert i trafikkulykker. Høyest ulykkesrisiko har innvandrere fra Midtøsten og Afrika med norsk førerkort. Lav sosioøkonomisk status og lav økonomisk kapital kan føre til at mange innvandrere får dårligere kjøreopplæring enn resten av befolkningen, og til at det forekommer irregularitet i forbindelse med førerprøve og teoriprøve.94

Barn med innvandrerbakgrunn har dårligere tannhelse enn landsgjennomsnittet.95 Barn og unge i familier med lav inntekt har en klart forhøyet risiko for visse typer av helseproblemer og for ulike typer av sosial eksklusjon. De har lavere kroppshøyde enn andre barn og en større risiko for overvekt. Videre har de høyere risiko for helsemessig problematferd og for hyppigere kontakt med hjelpetjenester.96

Ti til tolvåringer med innvandrerbakgrunn har flere symptomer på angst og depresjon enn barn med norsk bakgrunn. Forskjellene er enda tydeligere blant 13 til 18-åringer. Det er store forskjeller i forekomst av symptomer, både på betydelige emosjonelle vansker og atferdsforstyrrelser.97 Blant enslige mindreårige asylsøkere er depresjon og atferdsproblemer de hyppigst forekommende psykiske problemene. Omtrent 50 prosent oppgir så høy symptombelastning at det må anses å gå utover de daglige aktivitetene. Det er jenter som oppgir å ha høyest forekomst av depressive symptomer.98

Blant de om lag 125 000 med flyktningbakgrunn som er bosatt i landet, er det mange som sliter med senvirkninger av krig, forfølgelse og flukt. I tillegg til de belastninger de har vært utsatt for før de fikk opphold i Norge, kommer belastninger knyttet til lange opphold på asylmottak og en vanskelig eksiltilværelse.99 Innvandrergrupper rapporterer i større grad enn befolkningen generelt om psykiske og psykosomatiske plager. Dette gjelder både innvandrerne og deres norskfødte barn.100 En del av disse problemene i selvrapportert, psykisk helse kan trolig forklares med selve innvandringssituasjonen. Men forskjellene er også sammenfallende med mer generelle, sosiale forskjeller. I enkelte tilfeller faller forskjellen mellom innvandrere og den generelle befolkningen bort når man tar hensyn til sosioøkonomisk posisjon.101

Språk- og kommunikasjonsproblemer kan skape misforståelser som i verste fall kan få direkte følger for utfallet av sykdomsbehandling. Det kan også gjøre tilgangen på helsetjenester dårligere for grupper som av kulturelle og språklige grunner har problemer med å formidle sine behov. Ansvaret for at all informasjon som blir gitt blir forstått, ligger hos tjenesteyterne og hos dem som organiserer tjenestene. Samarbeid med tolk kan ofte være en forutsetning for å sikre pasientenes rett til informasjon, samtykke til helsehjelp osv., og på den måten være ett av flere verktøy for å sikre likeverdige helsetjenester. Det er grunn til å anta at det er et stort underforbruk av tolk i helsevesenet.102

Rusmiddelbruk

Personer med innvandrerbakgrunn fra Asia og Afrika ser ut til å ha lavere rusmiddelbruk enn etnisk norske og innvandrere fra Europa. Bruk av alkohol, hasj og snus er lavere både blant voksne og ungdom med bakgrunn fra Asia og Afrika, og spesielt blant kvinner fra disse områdene.103 Men selv om ungdom med innvandrerbakgrunn i all hovedsak bruker mindre rusmidler enn ungdom med norsk bakgrunn, er det mye som tyder på at dette er i forandring.104 Bruk av khat er pekt ut som et problem, særlig i noen somaliske miljøer. Somaliere selv anser khatbruk som et stort problem, både medisinsk, økonomisk og sosialt.105

Veier inn i rusmisbruk kan ha sammenheng både med faktorer som arbeidsledighet og nye sosiokulturelle faktorer.106 Å bli inkludert på arbeidsmarkedet er viktig både for å unngå å havne i rusmiljøer, men også som hjelp til å komme ut av et rusmisbruk.

5.11 Kriminalitet blant innvandrere

Både levekårsproblemer og andre sosiale problemer har betydning for i hvilken grad enkeltpersoner begår lovbrudd. Vi kan derfor forvente at det er noe høyere kriminalitetsrater i de deler av befolkningen der velferdsproblemer forekommer hyppigst.

Særlig ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert når det gjelder registrert kriminalitet. Dette gjelder både siktede og straffede.107 Ungdom med innvandrerbakgrunn begår flere alvorlig kriminelle handlinger enn norske ungdommer. Dette synes imidlertid ikke å kunne forklares med grad av integrering. Forklaringsbildet er variert og sammensatt. Tilknytning til foreldre og andre lovlydige voksne personer, ambisjoner og framtidsplaner, deltakelse og engasjement samt holdninger og moral, i betydningen oppslutning om samfunnets sentrale verdier er noen elementer.108

I løpet av sen ungdomstid (15 og 24 år) ble 17 prosent av ikke-vestlige innvandrere siktet for minst en forbrytelse (perioden 1992-2001). Tilsvarende tall for nordmenn var 10 prosent. Hvis man tar høyde for forskjell i levekår og sammenlikner grupper med like levekår blir forskjellen mindre. Både kjønn, sosial bakgrunn (foreldres utdanning), egen utdanning og økonomiske problemer har større betydning enn innvandrerbakgrunn i seg selv.109

5.12 Offentlige tjenester

Offentlige tjenester, som utdanning, helse- og omsorgstjenester, barnehage mv., har stor betydning for fordelingen av inntekt og levekår i befolkningen. For eksempel vil tilgang til utdanning påvirke framtidige arbeids- og inntektsforhold, og helsetjenester kan bedre livskvalitet for den enkelte på kort sikt. Helsetjenester bidrar også til økt arbeids- og inntektsevne og bedre materielle levekår på lengre sikt. Gratis eller subsidierte offentlige tjenester tilfører husholdningene verdier, ettersom alternativet ville vært å kjøpe disse tjenestene i et marked. Verdien av offentlig finansierte tjenester er størst for personer med lav inntekt, da disse i mindre grad enn andre ville vært i stand til å kjøpe tjenestene i det private markedet.

Det skal være et likeverdig offentlig tjenestetilbud til alle innbyggerne i landet. Det betyr at alle skal ha lik tilgang til gode offentlige tjenester og institusjoner, kvaliteten på tjenestene skal være like bra for alle og sluttresultatet skal være like godt for alle. Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) skal blant annet arbeide for at det i den offentlige forvaltning ikke blir gjort urett mot den enkelte borger og at embets- og tjenestemenn og andre som virker i forvaltningens tjeneste ikke gjør feil eller forsømmer sine plikter.110 På lokalt nivå er det kommunene som sørger for den praktiske tilretteleggingen av disse tjenestene. Kommunene står for mer enn 2/3 av de offentlige velferdstjenestene.111

Alle sektormyndigheter har ansvar for å sikre hele befolkningen et likeverdig offentlig tjenestetilbud. IMDi skal være pådriver og leverandør av verktøy og kunnskap for å sikre tilpasset offentlig tjenesteyting til innvandrerbefolkningen. Som et ledd i dette arbeidet leder IMDi et Forum for integrering og mangfold, som skal bidra til økt fokus på tjenestemangfold i ulike offentlige etater. IMDi har også samlet verktøy, metoder og kunnskap for likeverdig tjenesteyting i en nettbasert «verktøykasse». Verktøykassa er ment som en hjelp for det offentlige tjenesteapparatet til å mestre utfordringer som mangfoldet i befolkningen representerer.

Det offentlige tjenesteapparatet skal hele tiden vurdere sin måte å yte tjenester på, og er pålagt å evaluere kontakten med brukerne, blant annet gjennom brukerfora og brukerundersøkelser. Innvandrerbefolkningen har hittil vært lite synlig i slike evalueringer. Det er vanskelig å finne informasjon om hvordan tjenestene oppleves og fungerer for personer med innvandrerbakgrunn, med utgangspunkt i en standard brukerundersøkelse. IMDi har utviklet en veileder for hvordan brukerundersøkelser kan gjennomføres når brukeren er innvandrer.

Mange vanskeligstilte har behov for mer målrettede offentlige tjenester. Universelle ordninger må derfor suppleres med individuelt tilpassede tjenester og tiltak som ivaretar dette. Brukerrettede og tilpassede offentlige tjenester er en forutsetning for at alle, uansett bakgrunn og forutsetninger, skal få likeverdige tjenester.112

«Brukermedvirkning og sterkere vektlegging av individuelt tilpassede tjenester er et sentralt element i sosialpolitiske reformer. Data fra flere evalueringer av introduksjonsordningen viser at frontlinjebyråkratene har problemer med å legge til rette for dette, og da særlig for grupper med såkalt «lav byråkratisk kompetanse». Innvandrere, og særlig flyktninger, har alle de kjennetegn som byråkratene tenderer til å nevne når de skal peke ut hvilke grupper de oppfatter at det er problematisk å utvikle gode tjenester for. Når utviklingen dreier i retning av større tilrettelegging og sterkere krav til den enkelte, er det en utfordring at en stor andel av klientene/brukere har lav byråkratisk kompetanse».113

En rekke forhold kan innvirke på innvandreres tilgang til, og kvalitet på, for eksempel helsetjenestene. Pasienters ulike kunnskaper om, og forhold til, helse og sykdom samt manglende kjennskap til det norske helsevesenet, kan forsinke og vanskeliggjøre kontakten. Helsevesenets kompleksitet og strukturer, og helsepersonellets forståelser og holdninger, er også viktige faktorer. Diskriminering kan forekomme, også i helsevesenet, og kan oppleves som en barriere for å oppnå tilfredsstillende tjenester. Også økonomiske forhold kan spille inn. Sist, men ikke minst, skaper manglende språkforståelse kommunikasjonsbarrierer.

Gjennom forskningsprosjektet, Eldre innvandrere – tilpasning av pleie- og omsorgstilbudet, gis det eksempler på hvordan omsorgstjenestene kan tilpasses den eldre delen av innvandrerbefolkningen. Det vises til at en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg av et tilbud, er at en vet om det og forstår hva det går ut på. Et viktig arbeidsområde er derfor å gjøre tjenestene mer tilgjengelige gjennom å spre informasjon, praktisk tilrettelegging og brukervennlighet. Ved å identifisere barrierer mot å bruke tjenestene, blir det lettere å utvikle strategier for å møte utfordringer som kan oppstå med en økende andel eldre med innvandrerbakgrunn. Det vises også til hvordan ulike møteplasser for eldre kan utfylle hverandre, og at en trygg plattform for deltakelse er viktig (jf. kapittel om demokrati og deltakelse). Bygging av tillit, tid til å bli kjent, språk og hensyn til ulik kulturell bakgrunn understrekes. I noen grupper er samtale på norsk mellom folk med ulik bakgrunn viktig i seg selv. I andre sammenhenger skaper samvær med folk med samme kulturelle og språklige bakgrunn de beste forutsetninger for bekreftelse, mestring og egenaktivitet.114

5.13 IKT – digital inkludering

Digital inkludering handler om å henge med på en utvikling som fortsetter med uforminsket kraft og tempo, og å være del av et samfunn som i økende grad blir påvirket av ny teknologi og nye tjenester. Det gir både muligheter og utfordringer, ikke minst i forhold til mennesker med dårlige levekår.

Selv om Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder utbredelsen av IKT i samfunnet, er den norske digitale hverdagen fortsatt ikke for alle. De eldre og de med lav utdanning og inntekt henger etter. Digitale skiller følger i stor grad de sosiale eller økonomiske skillene.115 Innvandrerbefolkningen har lavere digital kompetanse enn resten av befolkningen, jf kapittel 10.

I Soria Moria erklæringen står det at: «alle må få tilgang til kunnskap og innsikt som gjør det mulig å delta i de demokratiske prosessene». Det betyr at ingen skal stå utenfor på grunn av kulturell bakgrunn, økonomi eller alder.

For mange framstår informasjons- og kommunikasjonsteknologi som ubegripelig og fremmedgjørende. På den andre siden kan bruk av digitale verktøy, blant annet i undervisningssammenheng, bidra til å åpne stengte dører for mange elever. I språkopplæringen er bruk av ulike digitale språkverktøy, digitale lærebøker og ordbøker samt fjernundervisning til uvurderlig nytte.

Kompetanse i å benytte IKT kan både være en kvalifikasjon for å komme inn i arbeid og en faktor som gjør at man faller utenfor arbeidslivet. Tilgang til Internett og e-post er nesten helt nødvendig for å holde seg orientert om dagens arbeidsmarked.

Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at flest mulig deltar aktivt i samfunnet generelt og i informasjonssamfunnet spesielt. Det betyr at vi alle har et ansvar for, og spiller en rolle, i dette, både innenfor offentlig og privat sektor, og, ikke minst, i frivillige organisasjoner. Særlig kvinner med innvandrerbakgrunn har behov for økt digital kompetanse. Dette både for å kunne være aktive samfunnsborgere, ta del i arbeidslivet og for å kunne være med på å følge opp barnas skolearbeid.116

5.14 Familierelasjoner

Andelen innvandrere og etterkommere, som er gift eller samboende, er minst like stor som i resten av befolkningen. De fleste personer med innvandrerbakgrunn som lever i samliv gjør det innenfor rammen av ekteskap, men noen har ikke ektefellen i Norge. I hvilken grad innvandrere gifter seg på tvers av landegrensene varierer.

Andelen innvandrere som har far og/eller mor boende i Norge øker. Det var stor nedgang i andelen innvandrere som bor sammen med foreldrene i voksen alder fra 1996 til 2005/2006 (LKI). Færre bor sammen med søsken. Flere har andre familiemedlemmer her i landet.

Tilleggsutvalget blant unge med innvandrerbakgrunn (LKI) viser at blant unge med innvandrerbakgrunn er det dobbelt så mange av ungdommene som i ungdomsbefolkningen totalt som bor hos foreldre. De bor gjerne i store husholdninger, og det er sjelden noen som bor alene. Det er hyppigst foreldre- og søskenkontakt blant dem med bakgrunn fra Pakistan og Tyrkia og minst blant dem med vietnamesisk bakgrunn. I den pakistanske gruppen er det ni av ti som enten bor sammen med foreldrene eller treffer dem daglig.117

De ikke-vestlige gruppene som opprinnelig kom som arbeidsinnvandrere, har i langt større grad inngått transnasjonale ekteskap enn de andre innvandrergruppene.118 Dette gjelder noen av de eldste innvandrergruppene som pakistanere, tyrkere, marokkanere og til en viss grad indere. I motsetning til enkelte flyktninggrupper, er dette grupper som kan ha mye kontakt med sitt eget eller sine foreldres opprinnelsesland, siden de ikke har måttet flykte. Men innenfor enkelte flyktninggrupper med kort botid (for eksempel irakere og somaliere) ble det også i stor grad inngått transnasjonale ekteskap i perioden 1996-2004.

Noen innvandrergrupper inngår i størst grad ekteskap med personer uten innvandrerbakgrunn, dette gjelder blant annet thailandske og filippinske kvinner. I motsetning til andre asiatiske innvandrergrupper, har disse et helt annet ekteskapsmønster.

Det er mange ulike og komplekse prosesser som påvirker ekteskapsmønsteret i ulike grupper i innvandrerbefolkningen og i befolkningen ellers.119 Ekteskapsmønstrene viser at Norge blir et stadig mer flerkulturelt samfunn, og at det er tydelige sammenhenger mellom ekteskap og migrasjon. Hvert år inngås det flere ekteskap mellom en person uten innvandrerbakgrunn og en innvandrer, enn mellom to med innvandrerbakgrunn.

Vestlige innvandrere velger i stor grad en ektefelle som er uten innvandrerbakgrunn. Mange ikke-vestlige innvandrergrupper velger en ektefelle som har samme landbakgrunn som dem selv. I alt valgte 55 prosent av de 15 ikke-vestlige innvandrergruppene som er undersøkt å inngå transnasjonale ekteskap i perioden 1996-2004. I stor grad har de personene som ikke var bosatt, samme statsborgerskap som den bosatte ektefellens landbakgrunn.120

Unge (20-25 år) med innvandrerbakgrunn fra Tyrkia, Vietnam og Pakistan er oftere gift og sjeldnere samboere enn unge i den øvrige befolkningen. Samboerskap er langt mer vanlig blant unge med vietnamesisk bakgrunn enn det er i de to andre gruppene. De aller fleste er i et forhold med en som selv har innvandret eller som er norskfødt med innvandrerforeldre.121

Sannsynligheten for å etablere seg med en partner uten innvandrerbakgrunn kan ha en sammenheng med utdanningsnivå. Både blant voksne innvandrere og unge med innvandrerbakgrunn har de med høyere utdanning større tilbøyelighet til å være i et forhold med en person uten innvandrerbakgrunn, enn dem med lavere utdanning. Religiøs overbevisning/religionens viktighet kan se ut til å ha en innvirkning på valg av ektefelle, men egen tro har trolig lite å si for om unge har etablert seg tidlig eller ikke.

Tall fra LKI viser at det fra 1996 til 2006 var en økning i antall ungdom med innvandrerbakgrunn som har venner uten innvandrerbakgrunn, og nære relasjoner mellom de unge og familien er styrket. Unge i alderen 20-25 år, som allerede har giftet seg, har i mindre grad nære norske venner enn dem som ikke har etablert seg.122 Jenter, uansett bakgrunn, ser ut til å være mer knyttet til familien enn gutter.123

Kilde: SSB

Blant ungdom med norsk bakgrunn er det vanlig å starte samlivet før ekteskap. Dermed gifter denne gruppen seg senere enn ungdom som har innvandret. Norskfødte med innvandrerforeldre har imidlertid et annet familiedanningsmønster enn de som selv har innvandret. De gifter seg og får barn senere og mønsteret likner mer på det vi finner i befolkningen ellers. I 2009 var det 64 norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 18-23 år som giftet seg med ektefelle fra utlandet. På samme tid var det ca 8 000 ugifte i samme alder i denne gruppen. Disse ekteskapene utgjorde altså mindre enn 1 prosent.124 Figurene 5.9 og 5.10 illustrerer at en mindre andel unge norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan gifter seg og får barn enn de gjorde tidligere.

Kilde: Befolkningsstatistikk, SSB

5.15 Konklusjon: Levekårsutfordringer som må løses

En riktig forståelse av forholdet mellom klasse og innvandrerbakgrunn kan bidra til mer målrettet og effektiv politikk for å redusere forskjeller mellom unge med og uten innvandrerbakgrunn.125

5.15.1 Utfordringer

Samlet sett viser denne gjennomgangen at det er vesentlige levekårsutfordringer som må løses:

• En betydelig del av innvandrerbefolkningen har vedvarende lavinntekt og lever under fattigdomsgrensen. Man har ikke har klart å redusere fattigdommen i innvandrergruppene, tvert imot har andelen fattige i denne delen av befolkningen økt over tid. Særlig er innvandrere med bakgrunn fra Irak og Somalia utsatt. Utvalget vil peke på at integreringspolitikken er mislykket hvis innvandrere og deres barn utgjør en ny varig underklasse.

• Det er store utfordringer knyttet til å redusere andelen innvandrerfamilier som lever med vedvarende lavinntekt. Særlig er det en utfordring at så mange barn lever i familier med lav inntekt. En nedgang i andelen lavinntektshusholdninger krever en høyere sysselsettingsgrad i innvandrerbefolkningen. En viktig forutsetning for arbeid er gode norskferdigheter og gjennomført grunnutdanning.

• Som følge av blant annet høyt frafall fra videregående opplæring risikerer flere, deriblant ufaglærte innvandrere, å konkurrere om et redusert antall ufaglærte jobber med tilhørende underbud, risiko for svart arbeid, sosial dumping og utestengning fra arbeidsmarkedet.

• Det ligger både en levekårs- og en demokratiutfordring i at deltakelsen i bl.a. arbeidsliv, organisasjonsliv og valg ligger lavere i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen generelt. Det er også en utfordring at denne deltakelsen ikke har økt særlig over tid. I et klasseperspektiv vet vi at deltakelse på ulike samfunnsarenaer gir nettverk, kompetanse, makt og innflytelse.

• Barn og unge med innvandrerbakgrunn, som vokser opp i fattigdom eller med få økonomiske ressurser i hjemmet, har mindre mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter enn andre barn.

• Sosiale forskjeller i samfunnet rammer innvandrerbefolkningen hardest. Et samfunn med en marginalisert innvandrebefolkning med dårlige levekår er ikke ønskelig for noen. Derfor er høy sysselsetting og små sosiale forskjeller et viktig mål for politikken generelt.

5.16 Mål og strategier

Mål

Personer med innvandrerbakgrunn skal, etter 10 års botid i Norge, ha tilsvarende levekår som resten av befolkningen med sammenlignbart utdanningsnivå. Personer med innvandrerbakgrunn skal ha samme sosiale mobilitet som resten av befolkningen.

Hovedstrategi

Inkluderingsutvalget legger til grunn at det er behov for et levekårsløft for den delen av innvandrerbefolkningen som er dårligst stilt, for å forhindre at de mest utsatte gruppene blir en varig underklasse.

Hovedstrategien vil være å motvirke lavinntekt og fattigdom gjennom arbeid, utdanning, kvalifisering, deltakelse mv., som omtales i de påfølgende temakapitlene. Det innebærer et godt utdanningssystem som er tilgjengelig for alle, tilrettelegging for kvalifisering og deltakelse på arbeidsmarkedet, og økt deltakelse på sivilsamfunnets arenaer.

Inkluderingsutvalget tilrår en helhetlig og tidlig innsats for å forebygge vedvarende lavinntekt og for å unngå at det skapes sosiale forskjeller langs etniske skillelinjer. Utvalget anbefaler særlig å styrke mulighetene til sosial mobilitet for barn og unge med innvandrerbakgrunn. Flere innvandrere, og særlig innvandrerkvinner og landgrupper med lav sysselsetting, må komme i fast og varig arbeid.

Elementer i en slik innsats vil blant annet være:

• målrettede og effektive virkemidler på utdannings-, arbeids- og boligmarkedet

• økt deltakelse for alle innbyggere på sivilsamfunnets ulike arenaer og i demokratiske prosesser

• økt fokus på likeverdige offentlige tjenester, herunder helse- og omsorgstjenester

• målrettet bruk av støtteordninger, tiltak mot diskriminering, informasjonstiltak og kunnskaps- og kompetansebygging

Det vises til de konkrete strategier og tiltak som er foreslått i de påfølgende temakapitlene, og som samlet skal bidra til å bedre levekårene for utsatte grupper i innvandrerbefolkningen.

Andre strategiske grep

I tillegg kan det være behov for:

• tjenester som kompenserer for lav inntekt, for eksempel tilgang, og kvalitet, på barnehage, skole og fritidstilbud for barn

• et offentlig tjenestetilbud som er bedre tilrettelagt for en sammensatt befolkningsgruppe

• mer kunnskap om årsaker til, og effekter av, lavinntekt og fattigdom i innvandrerbefolkningen

Levekårssituasjonen til gruppene som befinner seg nederst i inntekstfordelingen påvirkes i stor grad av offentlige virkemidler som kompenserer for manglende økonomiske ressurser. Noe av forklaringen på at mange familier med ikke-vestlig bakgrunn har vedvarende lavinntekt, er at mange av dem bare har én inntekt. I tillegg har disse familiene ofte mange barn. Det vil derfor kunne bidra til å redusere antall lavinntektsfamilier at flere kvinner, fra de gruppene dette gjelder, kommer i utdanning eller arbeid.

Utvalget vil understreke at for dem, som av ulike årsaker ikke kan ta utdanning eller ordinært arbeid, vil alternative former for aktivitet og samfunnsdeltakelse være til nytte for den enkelte og for samfunnet. Deltakelse kan bidra til bedre språkkunnskaper, tillit og tilhørighet. Frivillige organisasjoner, frivillighetssentraler, eldresentre og biblioteker vil kunne være aktuelle arenaer. Det vises også til ulike typer fadderordninger, besøkstjenester på sykehus og lignende.

Forholdet mellom trygde- og stønadssystemet, yrkesrettede tiltak, og tiltak og virkemidler for å redusere fattigdom, bør vurderes. Hvordan innvandrere kan opptjene pensjonspoeng er et spørsmål som bør vurderes nærmere, jf. regler for avkorting i folketrygden. Det bør også vurderes om tiltak og virkemidler er tilstrekkelig målrettet i forhold til den delen av innvandrerbefolkningen som er mest utsatt for fattigdom. Det vises til omtale av arbeidsbetingede stønader i kapitlet Arbeid og sysselsetting. For øvrig vises til Velferd- og migrasjonsutvalgets utredning (NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon).

Likeverdige offentlige tjenester

Offentlige tjenester skal dekke alle innbyggernes behov og være tilpasset en mangfoldig befolkning. All offentlig virksomhet – statlig, fylkeskommunal og kommunal – har et selvstendig ansvar for å tilpasse tjenestetilbudet til mangfoldet i befolkningen. Brukere skal bli møtt og gitt det tilbud de har krav på, ut fra den enkeltes forutsetninger og behov. Det er imidlertid grunn til å tro at dagens offentlige tjenestetilbud ikke fungerer like godt for alle.

Offentlige tjenester som er like tilgjengelige for alle, er en viktig del av utvikling og vedlikehold av demokratiet. Tjenestene må sikre likebehandling. Forskjellsbehandling for å sikre resultatlikhet kan være nødvendig. Likeverdige offentlige tjenester vil bidra til at rettssikkerheten for innvandrerbefolkningen blir bedre ivaretatt enn i dag, og vil gi mulighet for bredere deltakelse i demokratiske prosesser.

Kommuner, fylkeskommuner, direktorater og fylkesmannsembetene må alle tilpasse seg samfunnsendringer og økt variasjon i befolkningssammensetningen. Ansvaret for dette må gå fra toppen og ned. Tiltak som settes i verk må være godt forankret på ledernivå, i plandokumenter og i budsjetter.

Det er behov for kompetanse blant ansatte og ledere for å kunne møte en mangfoldig brukergruppe på en god måte. Offentlige instanser må vite om informasjon om tjenestene når ut til alle deler av befolkningen, og vurdere om informasjonen gis på en hensiktsmessig måte. Videre må det sees på hvilken effekt tiltakene gir. Når formålet med tjenesten ikke oppnås, er det ikke brukerens feil, men innholdet i tjenesten som må endres. Manglende bruk av kvalifisert tolk kan for eksempel føre til ulikhet i tjenestetilbudet til innvandrere med svake norskkunnskaper.

En sentral faktor for å oppnå likeverdige levekår, er å sikre at personer med innvandrerbakgrunn får helsetjenester på lik linje med resten av befolkningen. I utgangspunktet har alle like rettigheter til helsetjenester, uavhengig av bakgrunn. Flere faktorer kan gjøre at innvandrere i praksis får et dårligere helsetilbud enn den øvrige befolkningen. Et tidlig fokus på utsatte innvandrergruppers fysiske og psykiske helse kan både bedre livskvaliteten til personer med innvandrerbakgrunn og være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Flerkulturell kompetanse hos helsearbeidere samt grunnleggende systemforståelse, kjennskap til det norske samfunnet og tillit i innvandrerbefolkningen er sentrale faktorer. Ved behandling av kommuneplaner bør det rettes et fokus mot folkehelsearbeid i forhold til innvandrerbefolkningen. Det er blant annet en utfordring at ulike offentlige sektorer ikke bruker kvalifisert tolk. En undersøkelse i straffesakskjeden viser at bare én av tre innenfor kriminalomsorgen benytter tolk ved behov. Bare én av tre domstoler har faste rutiner for å kontrollere tolkenes kvalifikasjoner.126 Barn blir ofte benyttet som tolk for sine foreldre ved legebesøk og liknende.

Nødvendige helsetjenester må tilbys så tidlig som mulig etter ankomst til landet. Det er nødvendig med god, individuell oppfølging etter at innvandrerne er bosatt i kommuner.

Aktuelle tiltak kan være:

• tilpasset informasjon om tjenestene (som f.eks. serviceerklæringer) til ulike brukergrupper eller målgrupper. Informasjon må gjøres tilgjengelig på flere språk og spres bredt.

• fleksibilitet, samarbeid og samordning i tjenesteapparatet

• styrking av ansattes flerkulturelle kompetanse

• sikre god kommunikasjon og bruke kvalifisert tolk ved behov

• styrket tolkeutdanning

• ansette koordinatorer som kan bidra til å samordne tiltak og vise vei i det offentlige tjenesteapparatet (veivisere). Bruke flyktningguide, fadderordninger etc. Følge opp prøveprosjekt med «linkarbeidere» som skal sikre at somaliere får nødvendig offentlig informasjon og tilgang til tjenester

• informasjonstiltak om tannhelse rettet mot barn, unge og deres foreldre i utsatte deler av innvandrerbefolkningen

• økt oppmerksomhet mot inkludering av eldre innvandrere i frivillige organisasjoner, eldresentre og i aldersinstitusjoner

• praktisk tilrettelegging (for eksempel i aldersinstitusjoner) og brukervennlighet

• erfaringsoverføring og samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner m.fl.

• brukerundersøkelser som tilpasses ulike målgrupper og omfatter alle brukergrupper God og effektiv oppfølging av undersøkelsene, jf Veileder for brukerundersøkelser (FAD/IMDi)

• økt kunnskap om innvandreres tilgang til helsetjenester og kvaliteten på tjenestene som ytes

• mer kunnskap om over- og underforbruk av offentlige tjenester blant innvandrerbefolkningen, og årsaker til dette

Kunnskapsbehov

Bruken av indikatorer, som vedvarende lavinntekt, gir ikke et fullstendig bilde av utviklingen av levekår for innvandrere. Man kan tenke seg at enkelte grupper av innvandrere har andre mål for velferd, noe som bl.a. kan gjenspeiles i et annet inntekts- og forbruksmønster enn i resten av befolkningen.

Vi vet lite om innvandrernes opplevelse av fattigdom. En del innvandrere kommer fra land der de har hatt en lav levestandard, og opplevelsen av lavinntekt er kanskje annerledes enn for personer som er vokst opp i Norge. Mange innvandrerfamilier sender penger til familie i hjemlandet, til tross for at de har lav inntekt her. Det er behov for å få mer kunnskap om opplevelse av fattigdom i innvandrerbefolkningen og konsekvenser av denne.

Det er behov for større sensitivitet for kulturforskjeller i fattigdomsforskningen, og det er behov for mer fokus på fattigdomsproblematikk i innvandringsforskningen. Det er også behov for å studere årsaker til fattigdom og ulikheter mellom grupper med hensyn til migrasjonshistorie, landbakgrunn etc.

Det vil være viktig å følge med på om etterkommergenerasjonen vil oppleve større grad av økonomisk mobilitet eller om neste generasjon fortsatt vil ha dårlig tilknytning til arbeidslivet og lav inntekt. Vi trenger mer kunnskap om utviklingen over tid og forskjeller mellom grupper.

• Det er behov for forskning som gir et bredere bilde av sammenhenger, årsaker til, og effekter av, innvandrerbakgrunn og fattigdom.

• Det er behov for å utvikle indikatorer som gir et bredt bilde av tilstanden og utviklingen av ulike sider ved fattigdom og sosial eksklusjon.

• Det bør vurderes om det er behov for jevnlige, mer hyppige levekårsundersøkelser, bl.a. på bakgrunn av at innvandringen endrer karakter.

• Opplevd diskriminering blant barn og unge med innvandrerbakgrunn på ulike deltakelsesarenaer bør undersøkes nærmere.