10 Informasjonsutveksling mellom barnevernstjenesten og andre tjenester og personer. Opplysningsplikt, taushetsplikt og opplysningsrett

10.1 Sammendrag

Utvalget foreslår å:

• Videreføre gjeldende regler om taushetsplikt og opplysningsrett i barnevernsloven.

• Forenkle og klargjøre reglene om opplysningsplikt. Det foreslås språklige endringer for å gjøre bestemmelsen om opplysningsplikt lettere tilgjengelig.

• Senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge utsetter egen helse og utvikling for fare.

• Endre helsepersonelloven § 25 for å klargjøre at helsepersonell også kan dele opplysninger etter bestemmelsen med barnevernsansatte.

10.2 Behov og problemstillinger

Barnevernstjenesten er avhengig av å kunne innhente, motta og videreformidle opplysninger for å ivareta sin oppgave med å sikre at barn som har behov for det på grunn av sin omsorgssituasjon, mottar forsvarlig omsorg og beskyttelse. Dette gjelder på alle stadier av arbeidet. I en innledende fase vil henvendelser fra andre kunne være avgjørende for at barnevernstjenesten blir kjent med at det er grunnlag for bekymring. I undersøkelsesfasen vil barnevernstjenesten ha behov for å innhente opplysninger fra for eksempel skole og helsetjenesten, for å utrede barnets situasjon. I fasen der tiltak settes i verk har barnevernstjenesten behov for å utveksle informasjon med barnehage, skole, helsetjenester, fosterforeldre og andre for å sikre at barnet følges opp tilstrekkelig.

For barnevernstjenesten er det flere ulike personer og tjenester det kan være behov for å utveksle informasjon med. Adgangen til å utveksle informasjon, vil bero både på hvilken adgang barnevernstjenesten har til å videreformidle opplysninger, og på hvilken adgang den andre parten har til å videreformidle opplysninger til barnevernstjenesten.

Det er kryssende hensyn som gjør seg gjeldende når det gjelder spørsmålet om informasjonsutveksling. På den ene siden vil en høy grad av informasjonsutveksling mellom tjenester bidra til at flere barn får hjelp, og til at kvaliteten på hjelpen økes ved at alle har tilstrekkelig kunnskap om barnets situasjon. På den andre siden kan opplysningene være av personlig og sensitiv karakter, slik at opplysningene ikke bør videreformidles til andre i større grad enn nødvendig. Hensynet til å sikre at barn som har behov for det mottar nødvendig hjelp, står i motsetning til hensynet til personlig integritet og personvern samt hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige.1 En for vid adgang for andre tjenester til å dele opplysninger med barnevernstjenesten for andre tjenester kan for eksempel føre til at folk ikke tør å søke hjelp hos helsetjenesten i frykt for at dette vil medføre at barnevernstjenesten blir involvert. En for vid adgang for barnevernstjenesten til å dele opplysninger med andre kan på samme måte medføre at barnevernstjenesten ikke mottar viktige opplysninger fra barn eller andre.

Regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt utgjør rammene og premissene for informasjonsveksling mellom barnevernstjenesten og andre personer og tjenester. Både barnevernstjenesten og mange av de barnevernstjenesten er avhengig av å samarbeide med, for eksempel skole, helsetjenesten og politi, er i utgangspunktet bundet av taushetspliktsregler. Disse reglene gjelder imidlertid ikke uten unntak. Det er viktig at reglene om informasjonsutveksling i tilstrekkelig grad åpner for samarbeid mellom tjenestene. En adgang til å utveksle informasjon er en forutsetning for at barnevernstjenesten kan ivareta sin plikt til å samarbeide med andre.2

Det har vært pekt på at dagens regelverk oppleves som både komplisert og vanskelig tilgjengelig. Det er fare for at manglende kunnskap om reglene kan medføre at nødvendig informasjon ikke deles og at det er usikkerhet knyttet både til adgangen til å dele opplysninger og plikten til å melde fra. Det er et spørsmål om regelverket av denne grunn bør klargjøres og forenkles.

Det er også et spørsmål om det er behov for å gjøre materielle endringer i regelverket. Det må vurderes om den avveiningen som er gjort mellom hensynet til å sikre barn nødvendig hjelp og hensynet til personvern og tillitsforhold, er hensiktsmessig eller om det er grunn til å legge større vekt på enkelte hensyn. En større vektlegging av hensynet til å sikre at barn får nødvendig hjelp, kan for eksempel tale for å senke terskelen for opplysningsplikt til barnevernstjenesten, å innføre regler om meldeplikt for private, eller å utvide barnevernstjenesten og andre tjenesters opplysningsrett for å styrke mulighetene for samarbeid.

Også i forholdet mellom barnevernstjenesten og sakens parter er det spørsmål knyttet til adgangen til å dele opplysninger. Barnevernstjenesten kan ha behov for informasjon fra partene for å få saken tilstrekkelig opplyst. Samtidig har partene behov for informasjon for å kunne imøtegå de opplysninger barnevernstjenesten har.

Etter gjeldende rett er reglene om barnevernets taushetsplikt ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for partene og personer opplysningene direkte gjelder. Partene, i saken har også en rett til å bli informert om saken og til å få innsyn i sakens dokumenter. Reglene om varslings- og informasjonsplikt samt partsoffentlighet er begrunnet i hensynet til kontradiksjon. Også for disse reglene er det et spørsmål om avveiningen mellom hensynene er hensiktsmessig, eller om det er behov for å gjøre endringer i regelverket. Særlig er det et spørsmål om hensynet til kontradiksjon har fått for stor vekt på bekostning av hensynet til barnets sikkerhet. Reglene om barnevernets plikt til å varsle og gi informasjon til partene, i tillegg til reglene om partsoffentlighet, behandles i tilknytning til spørsmålet om partsrettigheter i punkt 16.6.

10.3 Utveksling av informasjon mellom barnevernstjenesten og andre personer og tjenester – gjeldende rett

10.3.1 De rettslige rammene for adgangen til å utveksle informasjon

Når man skal vurdere barnevernstjenestens adgang til å utveksle informasjon med andre er det nødvendig å se regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i sammenheng.

Begrepene taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt er i Rundskriv Q-2005-24 definert slik:

Taushetsplikt innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte. Som uvedkommende regnes i utgangspunktet alle andre enn den opplysningene gjelder.

Opplysningsrett innebærer at den som sitter med opplysninger som i utgangspunktet er omfattet av taushetsplikt likevel har adgang til å gi opplysningene videre. Den som sitter med opplysningene kan velge mellom å gi opplysningene videre eller la være.

Opplysningsplikt kan både innebære en plikt til å gi opplysninger på eget initiativ, og en plikt til å gi opplysninger etter pålegg. Når opplysningsplikten inntrer skal opplysninger gis til barnevernet. Da settes taushetsplikten til side.3

Regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt følger av flere forskjellige regelsett.

I forvaltningsloven § 13 er det gitt regler om den forvaltningsmessige taushetsplikten. Denne gjelder for «enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan».

For yrkesutøvere som ikke er omfattet av forvaltningsloven § 13 kan en profesjonsbestemt taushetsplikt følge av bestemmelser i ulike profesjonslover, se for eksempel helsepersonelloven § 21 om taushetsplikt for helsepersonell.

Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet for alle opplysninger om noens personlige forhold som noen blir kjent med gjennom sitt arbeid. Det kan imidlertid være flere grunner til at de ansatte har behov for å videreformidle opplysningene, enten internt på arbeidsplassen eller til andre. For å ivareta disse behovene er det oppstilt flere unntak fra hovedregelen om taushetsplikt. Opplysningsrett og opplysningsplikt utgjør unntak fra taushetsplikten.

En adgang til å dele opplysningene, det vil si en opplysningsrett, kan følge av samtykke fra den opplysningene gjelder eller av andre lovbestemte unntaksregler. Mens taushetsplikten i utgangspunktet gjelder for alle opplysninger, kan en opplysningsrett gjelde for en begrenset del av disse opplysningene.

En plikt til å gi opplysningene videre, det vil si opplysningsplikt eller meldeplikt, må også følge av lov. Opplysningsplikten vil gjelde for en mer begrenset del av opplysningene.

Det er nær sammenheng mellom reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Disse reglene må også ses i relasjon til bestemmelser om samarbeidsplikt mellom barnevernstjenesten og andre tjenester. En adgang til å dele informasjon mellom tjenestene er en forutsetning for et effektivt samarbeid.

Reglene om utveksling av informasjon er også et element i vurderingen av om staten ivaretar sin menneskerettslige plikt til å sikre barn tilstrekkelig beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt.4

10.3.2 Taushetsplikt

10.3.2.1 Barnevernstjenestens taushetsplikt

Den generelle forvaltningsmessige taushetsplikten gjelder for den som utfører arbeid for eller gjør tjeneste i barnevernet, jf. barnevernloven § 6-7 første ledd. Barnevernets taushetsplikt er imidlertid strengere ved at enkelte begrensinger i den forvaltningsmessige taushetsplikten ikke gjelder fullt ut for barnevernet. For barnevernet gjelder i stedet egne snevrere begrensninger i barnevernloven § 6-7 tredje ledd.

Hvem taushetsplikten gjelder for, fremgår av barnevernloven § 6-7 første ledd. Her heter det at «enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, en institusjon, et senter for foreldre og barn eller et omsorgssenter for mindreårige», omfattes av bestemmelsen. Taushetsplikten gjelder for både private og offentlige barneverninstitusjoner. Omfattet av oppregningen i § 6-7 første ledd er bl.a. alle som arbeider med barnevernsaker og som er ansatt i kommunen eller i Fylkesnemndene, alle som utfører arbeid for institusjoner og advokater, sakkyndige og andre private personer som tar oppdrag for barnevernet, herunder fosterforeldre, tilsynsførere og støttekontakter.5

Taushetsplikten innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte, enten ved å unnlate å videreformidle opplysninger eller ved aktivt å forhindre tilgang til opplysninger. Brudd på taushetsplikten er straffbart, jf. barnevernloven § 6-7 første ledd, jf, straffeloven § 209.

De opplysninger som er undergitt taushetsplikten er opplysninger om «noens personlige forhold» som er mottatt «i forbindelse med tjenesten eller arbeidet», jf. barnevernloven § 6-7 og forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.

Som eksempler på opplysninger om noens personlige forhold, kan nevnes opplysninger om en persons slektskap, familie og hjemmeforhold, fysisk og psykiske helse, karakter og følelsesliv. Etter barnevernloven § 6-7 andre ledd omfattes også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.

Det er bare de opplysninger som en person har mottatt i forbindelse med tjeneste eller arbeid som er omfattet av taushetsplikten. Det er uten betydning hvor mottakeren er og hvordan vedkommende får opplysningene. Også opplysninger mottatt i fritiden vil kunne være underlagt taushetsplikt dersom disse er mottatt av personen «i egenskap av» å være ansatt i kommunen.6

Taushetsplikten gjelder ikke overfor sakens parter og andre personer opplysningene direkte gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1 og § 13 a nr. 1.

Ansatte i barnevernstjenesten kan i tillegg til den forvaltningsmessige taushetsplikten også ha en profesjonsbestemt taushetsplikt, f.eks. vil dette gjelde for psykologer ansatt i en barneverninstitusjon.

10.3.2.2 Taushetsplikt for andre yrkesutøvere

Mange av de barnevernstjenesten er i kontakt med har taushetsplikt etter andre bestemmelser. Som nevnt er det i forvaltningsloven § 13 gitt regler om forvaltningsmessig taushetsplikt for «enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan», og for andre grupper av yrkesutøvere kan en profesjonsbestemt taushetsplikt følge av bestemmelser i ulike profesjonslover.

Etter barnehageloven § 20 og opplæringsloven § 15-1 har alle som gjør tjeneste i skole eller barnehage, en forvaltningsmessig taushetsplikt. Helsepersonell har en profesjonsbestemt taushetsplikt knyttet til yrkesutøvelsen, og omfatter pasientopplysninger, jf. helsepersonelloven § 21.7 Helsepersonells profesjonsbestemte taushetsplikt er strengere enn barnevernets forvaltningsmessige taushetsplikt, og skal ivareta hensynet til pasienters tillit til helsetjenesten og helsepersonell.

Hvilke begrensninger som gjelder i taushetsplikten for andre yrkesutøvere, fremgår av de ulike regelverkene om deres virksomhet.

10.3.2.3 Taushetsplikt for private

Private personer, for eksempel naboer, venner og familie, er ikke bundet av regler om taushetsplikt. Private personer står derfor i utgangspunktet fritt til å videreformidle opplysninger så lenge dette skjer innen rammen av straffelovens regler om blant annet uriktig forklaring og krenkelser av privatlivets fred. EMD har oppstilt en høy terskel for når private kan dømmes for ærekrenkelse for å ha meldt fra om mistanke om omsorgssvikt.8

10.3.3 Opplysningsrett

10.3.3.1 Barnevernstjenestens adgang til å formidle opplysninger til og å samarbeide med andre uten hinder av taushetsplikten

Overfor andre enn sakens parter og de opplysningene direkte gjelder, er utgangspunktet at barnevernstjenestens taushetsplikt gjelder, slik at den ikke kan dele opplysninger med disse. Skal barnevernstjenesten ha adgang til å formilde opplysninger til og samarbeide med andre, enten det dreier seg om andre ansatte i barnevernstjenesten eller andre personer, for eksempel ansatte i skole eller helsetjenesten, må det foreligge en lovfestet opplysningsrett. Idet opplysningsretten utgjør et unntak fra taushetsplikten, er det nødvendig at barnevernstjenesten har hjemmel i loven for å kunne formidle taushetsbelagte opplysninger.

Forvaltningsloven § 13 a oppstiller regler om begrensninger i taushetsplikten i tilfeller der det ikke er behov for beskyttelse.

Etter § 13 a nr. 1 er taushetsplikten for det første ikke til hinder for at «opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker».

I praksis er samtykke den viktigste og mest brukte formen for unntak fra taushetspliktsbestemmelser.

Hovedregelen er at det er den opplysningene gjelder, som kan samtykke i at de gis ut. Dersom opplysningene gjelder flere personer, for eksempel i en familie, må alle personene samtykke. Når opplysningene gjelder et barn, kreves som en hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Dersom barnet har partsrettigheter etter barnevernloven § 6-3, kreves det også samtykke fra barnet. Gjelder de aktuelle opplysningene bare barnet, vil i utgangspunktet barnets samtykke være tilstrekkelig.

Formidling av opplysninger i ansvarsgrupper o.l. skjer som regel med samtykke fra de opplysningene gjelder. Uten samtykke må barnevernstjenesten i hver enkelt sak vurdere hvem den kan formidle hvilke opplysninger til, og på hvilket grunnlag.

Også når barnevernstjenesten legger frem saker for tverrfaglige team, skjer dette ofte på bakgrunn av samtykke. Et alternativ til dette er at saken drøftes anonymt.9 Uten anonymisering eller samtykke må det i hver enkelt sak vurderes konkret hvilke opplysninger som kan gis ut til hvem, og på grunnlag av hvilken hjemmel.

Unntaket fra taushetsplikten for anonymiserte opplysninger fremgår av forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Det følger av bestemmelsen at taushetsplikten ikke er til hinder for «at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte».

Videre følger det av forvaltningsloven § 13 a nr. 3 at taushetsplikten ikke hindrer «at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder».

I forvaltningsloven § 13 b er det gitt regler om begrensninger av taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser.

En viktig begrensing i taushetsplikten fremgår av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Etter bestemmelsen er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene «brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for». Opplysningene kan blant annet brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelser, oppfølging og kontroll. Det åpnes her for en adgang til å formidle opplysninger både til andre forvaltningsorgan og private for å utrede og klarlegge en konkret sak, eller for å løse de oppgaver forvaltningsorganet har i forbindelse med behandlingen av en sak.10 Det er ikke adgang til å formidle taushetsbelagte opplysninger ut over det som er nødvendig og forsvarlig for arbeidet med en aktuell sak.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene er tilgjengelige for andre tjenestemenn «innen organet eller etaten» i den utstrekning det trengs for en «hensiktsmessig arbeids- og arkivordning».

Det er sentralt etter bestemmelsen hva som er å anses som ett og samme organ eller etat. Alle administrative nivå innenfor barnevernsmyndighetene anses å tilhøre samme etat, herunder den kommunale barnevernstjenesten, fylkesmannen, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Barne- og familiedepartementet og Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.11

Barnevernstjenestene i forskjellige distrikt eller kommuner anses også å tilhøre samme etat.

Når det gjelder barnevernstjenester som er organisert sammen med andre tjenester eller inngår som del av en felles oppvekstetat, uttales det i Rundskriv Q-2005-24 at:

«Barneverntjenesten må, uavhengig av administrasjonsordning, være klart definert og ha sitt eget arkiv. Barneverntjenesten må dessuten alltid sikre at dens opplysninger bare er tilgjengelig for tjenestemenn innen organet eller etaten så langt det er nødvendig for en hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning.»

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4 er taushetsplikten ikke til hinder for at taushetsbelagte opplysninger brukes til statistisk bearbeiding, i utredning og andre planleggingsoppgaver og i forbindelse med revisjon og annen form for kontroll med forvaltningen.

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6 regulerer adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer eller gi melding om lovbrudd til påtalemyndigheten. For ansatte i barnevernstjenesten er adgangen mer begrenset enn det som følger av forvaltningsloven, jf. barnevernloven § 6-7. Det følger av barnevernloven § 6-7 tredje ledd at opplysninger til andre forvaltningsorganer, bare kan gis når det er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Begrensningene i adgangen til å formidle opplysninger etter § 6-7 tredje ledd, er begrunnet bl.a. i hensynet til tilliten til barnevernstjenesten og institusjonene som er tillagt behandlingsoppgaver. Barnevernstjenesten og institusjonen må foreta en konkret vurdering om formidling av opplysninger er nødvendig for å fremme sine oppgaver overfor barnet eller for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. Det betyr at det for eksempel kan gis opplysninger til psykisk helsetjeneste og andre tjenester når dette er nødvendig for å gi barnet hjelp til rett tid.12

Reglene innebærer videre at en institusjon som hovedregel ikke har adgang til å anmelde beboerne til politiet.13 Det er bare i konkrete tilfeller, der institusjonen etter en individuell vurdering finner at anmeldelse er nødvendig, enten for å fremme institusjonens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, at dette kan skje.

10.3.3.2 Andre tjenesters opplysningsrett til barnevernstjenesten

I samarbeidet mellom barnevernstjenesten og andre tjenester vil behovet for å kunne dele informasjon være gjensidig. Andre tjenester kan ha behov for å formidle opplysninger til barnevernstjenesten også i tilfeller som ikke er omfattet av reglene om opplysningsplikt. Og barnevernstjenesten kan ha behov for å innhente opplysninger fra andre tjenester uavhengig av opplysningsplikten.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at det etableres et generelt samarbeid mellom barnevernstjenester og andre tjenester, og at saker drøftes anonymisert. Formidling av opplysninger i enkeltsaker krever imidlertid at det foreligger et grunnlag for å dele opplysninger i form av et unntak fra taushetsplikten.

Adgangen til å formidle opplysninger som i utgangspunktet er omfattet av taushetsplikt, reguleres av lovverket som gjelder for den aktuelle personen/tjenesten. For andre ansatte i forvaltningen, gjelder en tilsvarende forvaltningsmessig taushetsplikt etter forvaltningsloven. For andre tjenester kan det gjelde særlover. For eksempel er det gitt regler om opplysningsrett for helsepersonell i helsepersonelloven §§ 22 følgende. Også etter § 22 kan opplysninger deles basert på samtykke.

Videre er det oppstilt begrensninger i taushetspliktsreglene i helsepersonelloven § 23. Helsepersonell har en opplysningsrett når tungtveiende private eller offentligrettslige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Uttrykket «tungtveiende private eller offentlige interesser» tilsier at det skal mye til før taushetsplikten kan settes til side på dette grunnlaget. Hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Videreformidling av informasjon må være begrunnet i å hindre skade eller fare av et visst omfang, noe som i utgangspunktet vil være tilfellet ved fare for liv eller helse. Hensynet til et effektivt samarbeid vil i seg selv ikke være avgjørende, med mindre et slikt samarbeid er nødvendig for å ivareta slike tungtveiende hensyn. Bestemmelsen antas å ha liten selvstendig betydning som grunnlag for å gi informasjon til barnevernstjenesten, på grunn av opplysningsplikten til barnevernstjenesten i helsepersonelloven § 33.14

Helsepersonelloven § 25 regulerer adgangen til å gi opplysninger til samarbeidende personell. Denne bestemmelsen er fortolket slik at den ikke gir grunnlag for å utveksle informasjon mellom helsepersonell og personell i barnevernet, men gjelder opplysninger mellom samarbeidende helsepersonell om helsehjelpen til en pasient. Selv om samarbeid med barnevernet kan værenødvendig fra en helsefaglig synsvinkel, vil ikke personell i barnevernstjenestene anses som «samarbeidende personell» etter bestemmelsen.15

10.3.3.3 Opplysningsrett for private

Som nevnt ovenfor i punkt 10.3.2.3 er private personer ikke bundet av taushetspliktsregler og står i utgangspunktet fritt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten.

10.3.4 Opplysningsplikt

10.3.4.1 Barnevernstjenestens opplysningsplikt og avvergingsplikt

For ansatte i barnevernstjenesten gjelder det i begrenset grad en plikt til å gi opplysninger til andre tjenester.

Den alminnelige avvergingsplikten etter straffeloven § 196 gjelder imidlertid for alle, også for barnevernstjenestens ansatte. Denne plikten går foran lovbestemt taushetsplikt. Avvergingsplikten gjelder for nærmere angitte alvorlige straffbare handlinger. Vilkårene for at plikten inntrer er at forbrytelsen fortsatt kan avverges og at «det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått».

I tillegg er det særlige lovbestemmelser som i enkelte tilfeller pålegger barnevernstjenesten opplysningsplikt.

Barnevernstjenesten har for det første plikt til å gi helse- og omsorgstjenesten i kommunen opplysninger når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd, som viser til helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3.

For det andre har barnevernstjenesten plikt til å gi tilbakemelding til politiet ved overføring av saker til barnevernstjenesten, se straffeprosessloven § 71 b. Barnevernstjenesten plikter å underrette om den treffer vedtak i saken eller ikke, når påtalemyndigheten har overført sak til barnevernstjenesten. Barnevernstjenestens plikt etter § 71 b går foran barnevernloven § 6-7 tredje ledd.16

For det tredje har barnevernstjenesten etter barnevernloven § 6-7 a en plikt til å gi tilbakemelding til melder. Denne plikten er imidlertid begrenset til å gjelde informasjon om at melding er mottatt, eller i visse tilfeller om at undersøkelse er gjennomført og hvilke tiltak som er iverksatt.

10.3.4.2 Offentlig ansattes opplysningsplikt til barnevernstjenesten

For barnevernstjenesten er andres opplysningsplikt til barnevernet av stor betydning. Det er viktig at barnevernstjenesten blir gjort oppmerksom på barn som kan være utsatt for omsorgssvikt.

Opplysningsplikten til barnevernstjenesten er hjemlet i barnevernloven § 6-4 andre og tredje ledd, og i tilsvarende bestemmelser i særlover som gjelder for de ulike tjenestene og yrkesutøvere.17

Opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4 andre ledd gjelder for alle instanser og tjenester, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune. Den gjelder også for yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov om familievernkontorer, meklingsmenn i ekteskapssaker og friskoleloven, jf. barnevernloven § 6-4 tredje ledd.

Opplysningsplikten innebærer en plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikten. Plikten til å gi opplysninger gjelder både av eget tiltak og etter pålegg fra barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 6-4 andre ledd. Opplysningsplikten er begrenset til informasjon man får tilgang til gjennom sine arbeidsoppgaver.18 Det stilles ikke noe krav om saklig sammenheng mellom de arbeidsoppgaver man har og opplysningsplikten.19

Vilkårene for at opplysningsplikt inntrer er at det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, at et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24, eller at det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel, jf. § 4-29. Om opplysningsplikt foreligger avhenger således både av hva bekymringen gjelder, og av bekymringens styrke.

Opplysningsplikten er begrenset til de mer alvorlige tilfeller. I mindre alvorlige situasjoner, vil opplysninger bare kunne gis til barnevernstjenesten dersom partene samtykker, eller dersom opplysningsrett er hjemlet i den lovgivning som regulerer vedkommendes arbeid.

Når vilkårene er oppfylt, skal opplysningene umiddelbart gis til barnevernstjenesten. Opplysningsplikten er pålagt den enkelte, og faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen. Opplysningsplikten er videre ikke oppfylt dersom opplysningene gis anonymt.20

Opplysningsplikten kan også følge av pålegg fra barnevernstjenesten og fra andre organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven, herunder fylkesnemnda. Den som gis et pålegg, kan kreve å få dette skriftlig og med en begrunnelse, slik at vedkommende kan vurdere om vilkårene for å gi ut opplysningene er oppfylt.21

10.3.4.3 Privates plikt til å gi opplysninger til barnevernet

Barnevernloven inneholder ikke bestemmelser som pålegger private plikt til å varsle barnevernstjenesten ved mistanke om at et barn utsettes for omsorgssvikt eller lignende. En plikt for private til å varsle barnevernstjenesten kan heller ikke utledes av andre lover, for eksempel barneloven.

Som nevnt er det heller ikke bestemmelser i barnevernloven eller andre lover som forhindrer eller forbyr private å varsle barnevernstjenesten, så lenge man holder seg innenfor straffelovens rammer. Private har således i utgangspunktet alltid en rett til å gi opplysninger til barnevernstjenesten ved mistanke om at barn utsettes for skadelige forhold.22

Det ble vurdert innført en bestemmelse om plikt for private til å varsle barnevernet i NOU 1985: 18, men sosiallovkomiteen foreslo ikke en slik regel, begrunnet i at denne ville få liten praktisk betydning.23

10.4 Informasjonsutveksling i praksis – behov for endringer

10.4.1 Innledning

Reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt har vært tema i flere tidligere lovarbeider, undersøkelser og lignende. I punkt 10.4.2 nedenfor omtales et utvalg av de tidligere lovarbeidene. I punkt 10.4.3 omtales undersøkelser og innspill til utvalget om behov for endringer.

10.4.2 Tidligere lovforslag, tiltaksplaner og lignende

10.4.2.1 NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt (Flatøutvalget)

Flatøutvalget, som skulle utrede en bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge, var i mandatet bedt om å se blant annet på dagens lov- og regelverk og spørsmålet om hvordan taushetsplikten praktiseres.

Om taushetspliktsreglene og deres betydning for samarbeidet mellom ulike tjenester heter det i NOU 2009: 22 på side 73:

«Reglene om taushetsplikt er også spredt rundt i de ulike lovene. Reglene er ulikt utformet fordi det er lagt til grunn at det er noe ulike personvernhensyn innen de ulike tjenestefeltene. Ansatte i skole, barnehage og PP-tjenesten har én type regelsett, ansatte i sosialtjenesten har én type regelsett, ansatte i barneverntjenesten har én type regelsett, og ansatte i helsetjenesten har én type regelsett. Hvorvidt de eksisterende reglene om taushetsplikt utgjør en begrensende faktor for samarbeid, er omdiskutert. Det eksisterer lite dokumentasjon som gir konkret kunnskap om hvorvidt taushetspliktreglene faktisk er til hinder for tverretatlig samarbeid i enkeltsaker. Samtidig forvaltes reglene i stor grad av aktører uten juridisk kompetanse, og reglene kan derfor oppfattes som kompliserte av dem som skal anvende dem i praksis. Det kan også synes som om regelverket tolkes unødig innskrenkende, med de følger det har for mulighet til samarbeid»

Flatøutvalget foreslo at det ble igangsatt en samlet gjennomgang av rettsoppfatninger og praksis når det gjelder taushetsplikt og opplysningsplikt i de ulike fagmiljøene som arbeider med barn og unge.

10.4.2.2 Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven

NOU 2009: 22 ble fulgt opp av departementet i Prop. 106 L (2012–2013). Departementet uttaler på side 34–35 om taushetspliktsreglene og samarbeid mellom ulike tjenester:

«Taushetsplikten skal ikke hindre nødvendig samarbeid mellom barneverntjenesten og andre tjenester i oppfølgingen av det enkelte barn. Barneverntjenesten kan alltid gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når dette er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver. I dette ligger også at barneverntjenesten kan gi opplysninger til andre tjenester slik at disse kan gi barnet et best mulig tjenestetilbud.»

Det vises i Prop. 106 L (2012–2013) til at departementet har satt i gang arbeid for å gjennomgå rettsoppfatninger og praksis og til at arbeid med kartlegging var igangsatt hos NOVA.24

10.4.2.3 Tiltaksplan «En god barndom varer livet ut»

Reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt er også kommentert i tiltaksplanen «En god barndom varer livet ut».25

Tiltak 14 og 15 i planen omhandler reglene. I tiltak 14 heter det at arbeidet med bestemmelsene om taushetsplikt og opplysningsplikt skal videreføres og følges opp. Målet er angitt å være å komme frem til en entydig forståelse som kan erstatte eksisterende veiledere, og eventuelt føre til endringer i gjeldende bestemmelser. Tiltak 15 gjelder forenkling og klargjøring av dagens bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet.26

10.4.2.4 Dokument 8:52 S (2015–2016) om tiltak for å hindre at taushetsplikt og regelverk står i veien for et godt tilbud til volds- og overgrepsutsatte barn

Det ble 9. februar 2016 fremmet et representantforslag om tiltak for å hindre at taushetsplikt og regelverk står i veien for et godt tilbud til volds- og overgrepsutsatte barn.27 Det er her pekt på behovet for å se de ulike lovverkene i sammenheng og å foreta en helhetlig revisjon av lovbestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Det er også særlig pekt på at det er behov for å revidere helsepersonelloven § 25, slik at helsepersonell i større grad kan dele opplysninger med sine samarbeidspartnere i forvaltningen. Det foreslås å be regjeringen iverksette tiltak som øker kunnskapen om regelverket, herunder å gjøre forvaltningsloven § 19 om unntak fra innsynsreglene bedre kjent. Videre foreslås det bl.a. å tydeliggjøre avvergingsplikten i straffeloven og å vurdere begrensninger i pårørendes innsynsrett.

10.4.3 Undersøkelser, rapporter og erfaringer

10.4.3.1 NOVA-rapport 3/2013 «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, Regelkunnskap og praksis»

Som nevnt vises det i (2012–2013) til at et prosjekt med gjennomgang av rettsoppfatninger og praksis knyttet til reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt var igangsatt hos NOVA. I mars 2013 ble prosjektrapporten fra NOVA Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, publisert.28

Bakgrunnen for NOVA-prosjektet var at man ønsket å få kunnskap om praktiseringen av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt mellom samarbeidende tjenester og etater.

Prosjektets tre hovedfunn var:

1. Taushetspliktreglene oppleves ikke som et hinder for samarbeid i praksis. Reglene om unntak fra taushetsplikten anses tilstrekkelige for å sikre nødvendig informasjonsutveksling. Likevel gis det tilbakemelding om at ikke all nødvendig informasjon kommer frem, og at man savner bedre samarbeid mellom etatene.

2. Informantene leser i liten grad lovverk, rundskriv og veiledere. Lederens kunnskap om og opptatthet av regelverket har i praksis stor betydning for hvor sikker den enkelte ansatte kjenner seg på regelverket.

3. Særlig taushetspliktens unntaksbestemmelser er lite kjent.29

Det pekes i rapporten blant annet på at kompleksiteten i regelverket om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt kan gjøre det utfordrende for saksbehandlere og helsepersonell å få en god oversikt over gjeldende rett. Reglene er spredt i flere ulike lover, og inneholder til dels ulike formuleringer.30

I rapporten er det også inntatt en gjennomgang av juridisk litteratur vedørende reglene om taushetsplikt mv og betydningen for samarbeid mellom tjenester.31

10.4.3.2 Rapport fra Helsetilsynet 2/2014 – Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet

Statens helsetilsyn utga i 2014 rapporten Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet.32 Rapporten inneholder oppsummert kunnskap fra tilsynserfaringer, statistikk, forskning og utredning for å belyse helsepersonells etterlevelse av opplysningsplikten til barnevernet. Det legges til grunn at både helsepersonell og andre burde hatt større oppmerksomhet på mulige overgrep og omsorgssvikt av barn, og at de burde hatt en lavere terskel for å kontakte barnevernet.33

Det etterlyses i rapporten en forenkling av regelverket om opplysningsplikt til barnevernet. Det heter det på side 10 at:

«Et komplisert regelverk kan føre til manglende etterlevelse av opplysningsplikten. Vår gjennomgang av ulike kunnskapskilder tyder på at regelverket om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet kan være vanskelig å forstå. Gjennomgangen av tilsynserfaringer viste at helsepersonell mangler kunnskap om regelverket. Fylkesmennene har rapportert at de har mange henvendelser fra helsepersonell om forståelsen av regelverket. Sentrale aktører som Barneombudet og Legeforeningen har reist spørsmålet om regelverket bør forenkles. Spørsmålet har også blitt tematisert av flere forskere. Statens helsetilsyn vil derfor oppfordre Helse- og omsorgsdepartementet til å vurdere behovet for endringer i regelverket i dialog med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.»

10.4.3.3 Erfaringer fra felles institusjoner og samarbeidsprosjekter

Seljelia senter for barnevern

I perioden 2003 til 2010 ble Seljelia senter for barnevern drevet som en felles døgninstitusjon i samarbeid mellom barnevern og psykiske helsevern for barn og unge. I rapporten Erfaringer fra en felles døgninstitusjon, gjennomgås erfaringer fra prosjektet.34 Samarbeidsmodellens styrker var at observasjon av barn fra to faglige perspektiver blant annet ga mulighet for tidlig identifisering av problemer, mer vellykkede fosterhjemsplasseringer og samarbeidsvilje. Svakheter ved modellen var merarbeid og komplikasjoner som følge av drift etter to regelverk, for eksempel dobbel journalføring og dobbel rapportering.35

Om utfordringene knyttet til taushetspliktsregler og journalføring uttales det i rapporten på side 37:

«Barneavdelingen var nødt til å ha separate arkiver og journaler for barnevernbarn og BUP-barn. En praktisk løsning for utveksling av informasjon om felles klienter ble tatt i bruk innenfor rammen av taushetsplikten. Barnevernansatte ble formelt tilsatt som tilkallingsvikarer ved Sykehuset innlandet, noe som ga lettere tilgang til BUPs pasientjournaler.»

Akutten i Nord-Trøndelag

Taushetspliktsreglenes betydning for mulighetene for samarbeid er også omtalt bl.a. i utredning gjort i forbindelse med etablering av Akutten i Nord-Trøndelag. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Helse Nord-Trøndelag og Bufetat region Midt-Norge. Prosjektets målsetning er å bedre samhandlingen mellom barnevern og BUP gjennom å utvikle et felles døgnbasert akuttilbud for utredning.

Akutten ble opprinnelig planlagt etablert som felles institusjon. Det ble imidlertid senere bestemt å droppe planer om felles døgnavdeling og heller utvikle prosjektet som en ren helseinstitusjon. Om bakgrunnen for denne endringen uttales det i rapporten Erfaringer med etablering av felles institusjoner for psykisk helsevern og barnevern side 11:

«I følge prosjektlederen, ble dette gjort for å forenkle prosjekt og unngå komplikasjoner og forsinkelser som etablering av en felles institusjon ville innebære. Man kunne dermed unngå problemer i forhold til taushetsplikt og informasjonsdeling, opprettelse av to systemer for pasientinformasjon og arkivering og for tilsyn osv.»

I utredning gjort av advokat Tore Riedl i tilknytning til opprettelsen av Akutten, drøftes det om reglene om taushetsplikt medfører utfordringer når to tjenestefelt skal samarbeide.36 Det legges til grunn at regelverket knyttet til barnevernstjenestens taushetsplikt ikke legger vesentlige begrensninger for tverrfaglig samarbeid, men at helsepersonellets taushetsplikt i større grad vil kunne utgjøre en begrensning. Informasjonsutveksling måtte enten hjemles i forvaltningsloven § 13b nr. 2 eller 3, som ikke gjelder for helsepersonells taushetsplikt, eller i samtykke fra foreldrene/barnet. Helsepersonelloven § 25 ville ikke kunne gi hjemmel for utveksling av informasjon idet ansatte i barnevernet ikke anses som samarbeidende helsepersonell. Advokat Riedl pekte også på at barnevernet og BUP var undergitt ulikt regelverk knyttet til håndtering av opplysninger, og at reglene ikke ga mulighet for å slå sammen eller samordne dokumentasjons- og arkivsystem for BUP og barnevernstjenesten.

Tverretatlig akuttjeneste for barn og unge i Kristiansand kommune

I Kristiansand kommune ble det i 2013 startet et samarbeidsprosjekt for akutte barnevernsaker mellom Sørlandet sykehus og barnevernsvakta i kommunen. Prosjektet ble gitt dispensasjon etter barnevernloven § 2-4 til å føre et felles klientregister og til å utveksle informasjon mellom offentlige etater.

Evaluering av prosjektet er ikke ferdigstilt, men forsøksprosjektet ble utvidet i 2016 etter gode foreløpige evalueringer.

10.4.3.4 Statistikk om meldinger til barnevernstjenesten

I løpet av 2015 mottok barnevernstjenesten cirka 54 500 meldinger vedrørende 48 330 barn.37 Dette innebærer en økning på 3 prosent sammenlignet med 2014.

Nesten 16 prosent av meldingene kom fra politiet. Ved siden av politiet stod barnevernstjenesten og skolen for de fleste meldingene, med henholdsvis 14 og nesten 12 prosent av meldingene. Under 8 prosent av meldingene kom fra foreldrene.

Figur 10.1 gir en fremstilling av hvem som sendte melding til barnevernstjenesten fordelt på de ulike grupper meldere:38

Kilde: SSB

10.5 Utvalgets vurderinger og forslag

10.5.1 Reglene om taushetsplikt og opplysningsrett

Utvalget foreslår å videreføre reglene om taushetsplikt og opplysningsrett, men at reglene samles i en bestemmelse slik at overskriften omfatter både taushetsplikt og opplysningsrett. Utvalget foreslår også at helsepersonelloven § 25 endres slik at det blir klargjort at helsepersonell også kan dele opplysninger etter bestemmelsen med barnevernsansatte.

Regler om taushetsplikt og opplysningsrett følger av flere ulike lover. Regelverkene er komplekse, og det er utfordrende for de som jobber i de ulike tjenester å få god oversikt over reglene. Det er flere som har pekt på behovet for å se de ulike lovverkene i sammenheng og å foreta en helhetlig revisjon, senest blant annet i dokument 8 forslag fremsatt i februar 2016. Utvalget er enig i at det er behov for å foreta et slikt arbeid.

I påvente av en helhetlig revisjon, har utvalget vurdert om det bør gjøres endringer i barnevernsloven eller andre enkeltlover.

Når det gjelder reglene om barnevernstjenestens taushetsplikt og opplysningsrett overfor andre personer og tjenester, har utvalget ikke mottatt innspill om at det er behov for å gjøre konkrete endringer i regelverket. Bestemmelsene om barnevernstjenestens opplysningsrett anses å gi barnevernstjenesten tilstrekkelig hjemmel for å dele informasjon. Utvalget har imidlertid merket seg at reglene om informasjonsutveksling i dag synes å være for lite kjent både blant barnevernstjenesten og i andre tjenester. I NOVA-rapport 3/13 fremgår at taushetspliktsreglene ikke oppleves som et hinder for samarbeid, men at all nødvendig informasjon ikke kommer frem. Det fremgår også at informantene i liten grad var kjent med taushetspliktens unntaksbestemmelser. Behovet for å øke kunnskapen om regelverket er som nevnt også påpekt i dokument 8 forslag fra februar 2016.39

Reglene om informasjonsutveksling fremgår i dag dels av barnevernloven og dels av forvaltningsloven. For å få oversikt over bestemmelsene kreves det at man er kjent med reguleringen av spørsmålene i begge lover. Når barnevernloven i dag kun inneholder en generell henvisning til forvaltningslovens regler i § 6-1, kan de nærmere bestemmelsene i forvaltningsloven fremstå som vanskelig tilgjengelige.

Utvalget har vurdert om deler av innholdet i forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt og opplysningsrett bør inntas i barnevernsloven. Hensynet til å gjøre reglene lettere tilgjengelige, kan tilsi en slik løsning. Dette er imidlertid ikke en vanlig lovgivningsteknikk. En fare ved en slik dobbel regulering vil også være at praksis etter de to lovene utvikler seg ulikt. Utvalget har derfor kommet til at man i barnevernslovens bestemmelser kun inntar de særregler som gjelder etter barnevernloven, slik som i dag. For å øke kunnskapen om regelverket vil det være andre virkemidler enn lovendring, som er mer sentrale.

Utvalget har foreslått at det i ny § 80 inntas en bestemmelse med overskrift «Taushetsplikt og opplysningsrett». Innholdet i bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende § 6-7. Som nevnt legger utvalget til grunn at det ikke er innholdet i dagens bestemmelser som eventuelt utgjør hinderet for nødvendig utveksling av informasjon mellom tjenestene eller andre.

Ved at overskriften i § 80 også omfatter opplysningsretten fremkommer det etter utvalgets syn bedre enn etter gjeldende § 6-7 at taushetsplikten ikke gjelder uten unntak. Utvalget har også foreslått en språklig endring i bestemmelsens tredje ledd for å tydeliggjøre at det som her oppstilles innebærer en særregel sammenlignet med forvaltningsloven.

Et mindretall, utvalgsmedlem Frode Lauareid, har foreslått at bestemmelsen om barnevernstjenestens opplysningsplikt endres slik at barnevernstjenesten ikke bare kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, mens også til arbeidsgivere dersom det er fare for liv og helse for andre, for eksempel når barnevernet har opplysninger om at piloter eller kirurger kan utgjøre en fare for andres liv og helse.

Når det gjelder andre lover har utvalget mottatt innspill om at det er behov for lovendringer av hensyn til samarbeidet mellom helsepersonell og barnevern. Det er fremhevet at helsepersonelloven § 25 kun åpner for unntak fra taushetsplikten for «samarbeidende personell», og at dette er tolket slik at det kun omfatter helsepersonell og ikke for eksempel ansatte i barnevernstjenesten.40

Utvalget er enig i at det bør gjøres en endring i helsepersonelloven § 25 for å klargjøre at helsepersonell også kan dele opplysninger etter bestemmelsen med barnevernsansatte. Slik utvalget ser det er bestemmelsen til hinder for hensiktsmessig samarbeid. Det vises til at dette har vært erfaringen både ved Akutten i Nord-Trøndelag og Tverretatlig akutt tjenester for barn og unge i Kristiansand, jf. omtale i punkt 10.4.3.3. Utvalget mener at denne type samarbeidsmodeller er ønskelig på dette området, jf. omtale i kapittel 8 om behovet for et styrket samarbeid mellom psykisk helsevern og barnevern. En utvidelse av bestemmelsen kan bidra til å lette samarbeidet. Utvalget ser det ikke som problematisk at bestemmelsen utvides til også å omfatte andre enn helsepersonell. Bestemmelsen krever i alle tilfelle at utvekslingen av informasjon knytter seg til den enkelte sak og de opplysninger som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Det dreier seg således ikke om noen vesentlig utvidelse i adgangen til å dele informasjon for helsepersonell. I tillegg kan pasienten motsette seg deling. Behov for lovendringer for å gjøre det mulig med kommunikasjon fra helsepersonell til barnevernet etter helsepersonelloven § 25, foreslås også av Haukanes og Søvig i utredningen Helsetjenester i barnevernsinstitusjoner.41 Det påpekes her at etter deres syn kan loven fortolkes slik at den åpner for slik kommunikasjon i dag, men siden dette ikke er en hevdvunnet fortolkning, bør lovgiver ta grep i form av en klargjøring.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at ordlyden i helsepersonelloven § 25 første ledd endres fra «samarbeidende personell» til «samarbeidende personell og andre tjenesteytere».

10.5.2 Reglene om opplysningsplikt

10.5.2.1 Opplysningsplikt for yrkesutøvere

Utvalget foreslår å forenkle og klargjøre reglene om opplysningsplikt, og samle disse i en egen bestemmelse. Utvalget foreslår også å senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge utsetter egen helse og utvikling for fare.

For å sikre at barn mottar nødvendig hjelp fra barnevernstjenesten, er det viktig at barnevernstjenesten får melding fra de som er bekymret for barnets situasjon. En rekke yrkesutøvere har som nevnt opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Rapporter har imidlertid vist at bl.a. helsepersonell kan ha for høy terskel for å melde fra om bekymring.42 Det er et spørsmål om det er behov for å senke terskelen for opplysningsplikten eller om det bør gjøres andre endringer.

Reglene om informasjonsutveksling beror på en avveining av kryssende hensyn. Opplysningsplikten er i dag begrenset til tilfeller der det er bekymring for mer alvorlig omsorgssvikt. En senkning av terskelen for opplysningsplikten ville kunne medføre at barnevernstjenesten fikk melding om flere barn, og derved kunne gå inn med hjelp og tiltak for flere eller på et tidligere tidspunkt. På den andre siden tilsier hensynene som taler mot opplysningsplikt at terskelen ikke settes for lavt. Personvernhensyn og hensynet til tillit mellom andre tjenesteytere og private, er viktig. Ved å senke terskelen for opplysningsplikten slik at også mindre alvorlige situasjoner blir omfattet, er det fare for at foreldre ville bli mer tilbakeholdne med å ta kontakt med andre tjenester, av frykt for at barnevernstjenesten ville bli involvert. Det er etter utvalgets syn viktig at reglene om opplysningsplikt til barnevernstjenesten ikke blir utformet slik at disse hindrer at barnet får nødvendig hjelp fra andre tjenester, f.eks. helsetjenesten.

Etter utvalgets syn foreligger det ikke sterke nok grunner til å senke terskelen for opplysningsplikten til barnevernstjenesten vesentlig. Utvalget mener imidlertid at det er et behov for å forenkle og klargjøre dagens regler. Det er derfor foreslått enkelte endringer sammenlignet med gjeldende § 6-4.

Paragraf 6-4 i gjeldende barnevernlov har overskriften «innhenting av opplysninger». I andre og tredje ledd er det gitt regler om opplysningsplikt for offentlig myndighet.

Utvalget har foreslått at det inntas en egen bestemmelse i lovens § 7 med tittel «Opplysningsplikt». Dette vil etter utvalgets syn gjøre bestemmelsen lettere tilgjengelig enn i dag.

Vilkårene for at opplysningsplikten inntrer er etter gjeldende § 6-4 formulert slik at «det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24, eller når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel, jf. § 4-29.»

Det at bestemmelsen inneholder henvisninger til tiltaksbestemmelsene kan bidra til at terskelen for å kontakte barnevernet heves, ved at det skapes et feilaktig inntrykk av at det må være sannsynliggjort at vilkårene for å iverksette tiltak er oppfylt eller at den som skal melde fra kjenner til innholdet i disse reglene. Bestemmelsen om opplysningsplikt speiles i andre særregler, f.eks. helsepersonelloven § 33. Ansatte i andre tjenester kjenner ikke nødvendigvis innholdet i barnevernlovens tiltaksbestemmelser. For disse kan henvisningene således særlig gjøre innholdet i opplysningsplikten uklart.

I utvalgets forslag til bestemmelse om opplysningsplikt, er de ulike situasjonene der opplysningsplikt inntrer beskrevet i separate bokstaver i bestemmelsen. Det er ikke foreslått å videreføre henvisningene til de ulike tiltakshjemlene i bestemmelsen. Ved å fjerne henvisningene ønsker utvalget å tydeliggjøre at det sentrale for å vurdere om opplysningsplikt foreligger, er om det er grunn til å tro at barnet er i en situasjon som nevnt i alternativene i første ledd. Det er ikke nødvendig at det også foretas en vurdering av om barnevernstjenesten har hjemmel for tiltak. En fjerning av henvisningene er ikke ment å medføre noen endring sammenlignet med gjeldende rett.

Utvalget har foreslått at opplysningsplikten etter § 7 inntrer dersom det er grunn til å tro at:

1. et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller

2. et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare.

Bokstav a i utvalgets forslag er ment å innebære en videreføring av alternativ en og tre i gjeldende § 6-4 andre ledd første setning. I gjeldende § 6-4 andre ledd første setning er det oppstilt som et eget alternativ at det er «grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel». Slik utvalget ser det vil dette omfattes av alternativet om mishandling og omsorgssvikt. Utvalget viser til at dette ble lagt til grunn i forarbeidene da alternativet ble tilføyet.43 Alternativet menneskehandel ble tatt med for at det ikke skulle oppstå tvil. Slik utvalget ser det taler hensynet til å forenkle lovteksten for at det ikke er nødvendig at dette tas med som et eget alternativ.

Bokstav b omhandler tilfeller som i gjeldende § 6-4 omtales som «vedvarende alvorlige atferdsvansker». Endringen må ses i sammenheng med at utvalget har foreslått at begrepet «atferd» ikke benyttes i ny lov. Bokstav b er formulert slik at opplysningsplikten inntrer når det er «grunn til å tro at et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Etter gjeldende § 6-4 inntrer opplysningsplikten først «når et barn har vist» vedvarende alvorlige atferdsvansker. Utvalgets forslag innebærer en viss senkning av terskelen for opplysningsplikt i disse tilfellene ved at det også her er tilstrekkelig at det er «grunn til å tro» og ved at det ikke gjelder et krav om at barnets problemer har vært vedvarende. Etter gjeldende § 6-4 ligger terskelen for opplysningsplikten så høyt at vilkårene for tiltak etter § 4-24 regelmessig vil være oppfylt. Utvalget legger til grunn at endringen vil medføre at barnevernstjenesten kan få kjennskap til barn som er i en vanskelig situasjon på et tidligere tidspunkt enn der tvangstiltak allerede burde ha vært satt inn. Også etter ny § 7 må det imidlertid være mistanke om at barnet utsetter sin helse eller utvikling for «alvorlig fare». Det ligger i dette at det kreves en kvalifisert situasjon og noe påfallende ved barnets handlinger. Selv om det ikke stilles krav om en vedvarende situasjon, kreves i utgangspunktet noe mer enn en enkelthendelse.

Det er etter gjeldende § 6-4 «offentlige myndigheter» som har plikt til å gi opplysninger. Utvalget foreslår at plikten i stedet pålegges «enhver som utfører oppgaver eller arbeid for et forvaltningsorgan». Endringen innebærer at bestemmelsen blir lettere tilgjengelig, og at det blir tydeligere at opplysningsplikten påligger den enkelte.

Når offentlige ansatte har opplysningsplikt etter loven, innebærer dette et unntak fra deres taushetsplikt. Det kan være utfordrende å vurdere om situasjonen for et barn er av en slik alvorlighet at vilkårene for at det foreligger opplysningsplikt er oppfylt. Det er uheldig dersom frykten for å gi en feilaktig melding og derved å bryte taushetsplikten, skremmer folk fra å melde fra til barnevernet i situasjoner der det er bekymring for barn.

Utvalget bemerker at det ikke vil foreligge et brudd på taushetsplikten dersom man melder fra til barnevernet, og det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig eller mistanken er avkreftet. Utvalget har i forslag til § 7 tredje ledd gjort enkelte endringer i bestemmelsen om pålegg av opplysningsplikt. Slik utvalget ser det bør det her gis en oppregning av i hvilke saker pålegg kan gis. Utvalget legger til grunn at det for disse tilfellene ikke er de samme motforestillinger mot at det tas inn henvisning til tiltakshjemlene som nevnt ovenfor for bestemmelsen i § 7 første ledd. Det vises til at pålegg gis av de som er ansvarlige for gjennomføring av loven. Utvalget har foreslått at adgangen til å gi pålegg skal gjelde også ved sak om pålegg av hjelpetiltak og sak om hastetiltak etter kapittel 5. Felles for de tilfellene der pålegg gis er at det her dreier seg om tiltak mot foreldrenes og/eller barnets vilje. I forslaget til § 7 er det ikke gjort endringer med hensyn til at pålegg kan gis til «offentlig myndighet». Utvalget viser også her til at det ikke er det samme behov for å klargjøre hvem pålegg kan rettes mot, som når det er spørsmål om hvem som av eget tiltak plikter å gi opplysninger.

Som nevnt ovenfor er opplysningsplikt til barnevernstjenesten også hjemlet i flere andre særlover. Det foreslås at det gjøres tilsvarende endringer som de som er foreslått ovenfor i disse lovene, det vil si barnehageloven § 22, opplæringsloven § 15-3, friskoleloven § 7-4, helsepersonellloven § 33, sosialtjenesteloven § 45, familievernkontorloven § 10 og krisesenterloven § 6.

10.5.2.2 Opplysningsplikt for private

Utvalget foreslår ikke å innføre en generell meldeplikt for private.

I juridisk litteratur har bl.a. Bendiksen tatt til orde for å lovfeste en opplysningsplikt for private.44 Til fordel for lovfesting vises det til at at dette kan minske følelsen av å blande seg inn eller være en sladrehank. Et mothensyn er at plikten ikke vil kunne sanksjoneres, og at påbudet får karakter av moralsk plikt eller oppfordring. Også Børresen argumenterer for at det burde gjelde en generell meldeplikt for alle.45 Bestemmelser om opplysningsplikt for private er gitt i Sverige, Danmark og Island.46

Etter utvalgets syn er det forhold som taler for å innføre opplysningsplikt for private. Utvalget viser særlig til at dette kunne føre til at flere får en forpliktelse til å melde fra ved mistanke om at barn ble utsatt for omsorgssvikt. Slik utvalget ser det er det likevel uklart hvilke konsekvenser en eventuell opplysningsplikt for private vil få, f.eks. når det gjelder senere eventuelt erstatningsansvar for private som ikke melder fra. Videre ser utvalget det slik at en bestemmelse om opplysningsplikt vil innebære vanskelige avgrensninger opp mot bl.a. reglene om fritak for forklaringsplikt mot nærstående.

Utvalget har kommet til at det ikke bør foreslås en generell meldeplikt for private. Slik utvalget ser det er det andre tiltak enn lovfesting som er mer hensiktsmessige for å påvirke flere private personer til å melde fra til barnevernet.