1 Sammendrag

1.1 Sammendrag av kapitlene i utredningen

1.1.1 Mandat, sammensetning og arbeidsmåte (kapittel 2)

Barnevernslovutvalget ble utnevnt i statsråd 28. november 2014.

Det har vært viktig for utvalget å få innspill fra ulike aktører under arbeidet med å utforme forslag til en ny barnevernslov. Utvalget har opprettet to referansegrupper; en fagreferansegruppe og en referansegruppe for barn med erfaringer fra barnevernet. Referansegruppene har bidratt til utvalgets arbeid i form av møter med hele utvalget, i tillegg til møter med deler av utvalget og sekretariatet. Referansegruppene har også gitt skriftlige innspill, både uoppfordret og på forespørsel fra utvalget. I tillegg har utvalget invitert flere aktører til dialogmøter med utvalget.

Utvalget har vært på studiereiser til to kommuner; Nord-Aurdal og Bergen kommune. I tillegg har utvalget vært på studiereise til London og Kent.

Barnevernslovutvalget skal foreta en to-sporet gjennomgang av barnevernloven. For det første skal loven gjøres mer tidsriktig og tilgjengelig ved en strukturell, teknisk og språklig gjennomgang av hele loven. For det andre skal utvalget vurdere åtte nærmere angitte materielle eller verdimessige problemstillinger. Utvalget skal vurdere detaljeringsgraden i loven, og hva som bør fremkomme i lov eller i forskrift.

Mandatet avgrenses mot flere pågående lovendringsprosesser.

Utvalget skal utrede og utarbeide utkast til ny barnevernslov.

1.1.2 Tilpasning av loven til samfunns- og kunnskapsutviklingen– tidsriktighet (kapittel 3)

En ny barnevernslov må være tilpasset dagens samfunns- og familiebilde, og den må være egnet til å regulere barnevern i årene som kommer.

Dagens barnevernlov er ikke tilpasset utviklingen som har funnet sted de siste 20 årene. Familiesammensetningene er andre i dag enn det de var på 80-tallet, som gjeldende lov bygger på. Dette reiser flere utfordringer i barnevernssaker.

Som følge av globalisering og innvandring, er det også et bredere spekter av kulturell, språklig, religiøs og etnisk bakgrunn i befolkningen. Dette stiller høye krav til kommunikasjon og kulturkompetanse i barnevernet. Stadig flere barn har også tilknytning til flere land enn Norge. Dette gir utfordringer, for eksempel når det gjelder barnevernets ansvar når barn med tiltak fra barnevernet har sterk tilknytning til andre land, eller et uavklart opphold i Norge.

Utvalget foreslår en rekke tiltak for å tilpasse loven til dagens samfunns- og familiebilde. Grunnleggende er utvalgets standpunkt om at loven skal ha en rettighetsbasert tilnærming til beskyttelse av barn. Videre unngås legaldefinisjoner av begrepene «hjem», «foreldre» og «familie» da meningsinnholdet i disse varierer og utvikler seg etter som tiden går. Loven er søkt utformet for å sette barnets beskyttelsesbehov i sentrum ved å la barnets omsorgssituasjon være avgjørende for om tiltak skal settes inn, og ikke det fysiske oppholdsstedet. Når det gjelder reglene om barnevernets kompetanse i saker der barn har tilknytning til flere land, videreføres disse. For å sikre at barn med vanlig bosted i andre stater har tilstrekkelig beskyttelse, samtidig som barnets og foreldrenes rettssikkerhet ivaretas, foreslår utvalget likevel en endring i fristreglene for varigheten av hastevedtak om bosted utenfor hjemmet og hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke. Reglene om barnevernstjenestens ansvar for mindreårige asylsøkere foreslås videreført. Bestemmelsen om at barnevernstjenesten ved valg av bosted skal ta hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, videreføres. Utvalget foreslår imidlertid en ny overordnet bestemmelse om barnets beste som presiserer at barnets og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn er relevante momenter i vurderingen av barnets beste. I tillegg til at forsvarlighetskravet videreføres, foreslår utvalget å innta en plikt for barnevernet til å utøve sin virksomhet med respekt for og i samarbeid med barnet og barnets foreldre. Forsvarlighetskravet og samarbeidsplikten innebærer også et krav til kultursensitivitet.

1.1.3 Lovstruktur, språklig og teknisk forenkling (kapittel 4)

Gjeldende barnevernlov er mer enn 20 år gammel og har blitt endret en rekke ganger siden vedtakelsen i 1992. Dette har ført til at regelverket har blitt fragmentert og lite enhetlig.

Utvalget foreslår en ny struktur for loven, for å gjøre den systematisk, klar og oversiktlig for dem loven gjelder. Kapitlene er søkt gitt en kronologisk inndeling som følger gangen i en barnevernssak. Barnevernsloven er en lov som omhandler barn. Utvalget har derfor inntatt rettigheter for barn og det som antas å være viktigst for barn, tidlig i loven. Saksbehandlingsregler er søkt samlet og plassert etter bestemmelsene om tiltak. Bestemmelser om ansvar, organisering og finansiering samt bestemmelser om tilsyn, straff og sanksjoner, er samlet i lovens to siste kapitler.

Utvalget har gjennomgått alle bestemmelsene i gjeldende lov med sikte på å forenkle bestemmelsene både språklig og teknisk. Ved utformingen av lovteksten er det lagt vekt på at ordvalg og setningsbygning skal være slik at de som bruker loven, lett kan lese og forstå den. Den overordnede målsetningen har vært å anvende et enkelt og aktivt språk.

På bakgrunn av innspill fra barn og unge har utvalget erstattet noen av begrepene i gjeldende lov. Blant annet er «akuttvedtak» erstattet med «hastevedtak», «plassering» omtales som «bosted» og barn med «alvorlige atferdsvansker» er erstattet med barn som «utsetter sin egen helse eller utvikling for alvorlig fare».

1.1.4 Regulering av grunnleggende rettigheter og prinsipper (kapittel 5)

Utvalget mener en ny og moderne barnevernslov tydelig bør uttrykke de grunnleggende verdier og rettigheter som ligger til grunn for loven, og som lovens bestemmelser må tolkes og anvendes i lys av. Utvalget mener en rettighetsbasert barnevernslov er den mest effektive måten å realisere barns rett til omsorg og beskyttelse. Utvalget foreslår å lovfeste en ny overordnet bestemmelse i § 2 som regulerer barnets rett til omsorg og beskyttelse samt prinsippet om barnets beste.

Den overordnede bestemmelsen synliggjør at barn har rett på omsorg og beskyttelse til enhver tid, uansett hvem som har omsorgen og foreldreansvaret. Bestemmelsen om barnets rett til omsorg og beskyttelse er presisert ved at det lovfestes at barn «bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, og helst i egen familie», i tillegg til at det er inntatt et uttrykkelig forbud mot vold mot barn.

Fremfor å lovfeste «faglige prinsipper» som barnets beste skal fastlegges på grunnlag av, mener utvalget det bør utformes en bredere bestemmelse om barnets beste som er mer i tråd med et moderne syn på dette rettslige prinsippet. Utvalget foreslår at barnets beste skal være det avgjørende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn etter loven. Utvalgets forslag til regulering av prinsippet om barnets beste er inspirert av FNs barnekomités forståelse av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Lovforslaget angir momenter som anses som særlig relevante i vurderingen av hvilken løsning som er til barnets beste. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen om barnets beste både er en materiell vurderingsnorm og en saksbehandlingsregel. Lovforslaget inneholder derfor også krav til utredning og dokumentasjon av barnets behov samt krav til at begrunnelsen av vedtak etter loven viser hvordan barnets beste er vurdert.

Barnets rett til å medvirke er også en grunnleggende rettighet for barn. Medvirkningsretten er uløselig knyttet til barnets beste og avgjørende for et godt barnevern. Utvalget foreslår å løfte frem medvirkningsretten i lovens innledende kapittel, i tillegg til å styrke barns rett til å medvirke. Det foreslås flere endringer i loven som er ment å styrke barns rett til medvirkning, blant annet senkning av aldersgrensen for partsrettigheter, direkte uttalerett for barnevernstjenesten og fylkesnemnda, krav til dokumentasjon av barnets medvirkning og krav til begrunnelse av hvilken betydning barnets mening har hatt i barnets beste-vurderingen i vedtak etter loven.

Utvalget foreslår å videreføre lovens formålsbestemmelse, med noen få språklige og tekniske endringer. Lovens hovedformål er å sikre nødvendig omsorg og beskyttelse for det enkelte barn. Lovens sideformål er å bidra til gode og trygge oppvekstsvilkår for alle barn.

Utvalget foreslår å videreføre det lovfestede kravet om at tjenester og tiltak etter loven skal være forsvarlige. I tillegg foreslås det å lovfeste minste inngreps prinsipp, et skånsomhetskrav og en plikt for barnevernstjenesten til å samarbeide med barn og foreldre. Kravene inntas i en innledende lovbestemmelse, og gjelder generelt for alt det arbeid barnevernstjenesten foretar seg. Utvalget drøfter også kvalitetsmålene for barnevernets arbeid og spørsmålet om det bør innføres nærmere krav til kompetanse og bemanning. Utvalget foreslår ikke at det tas inn krav til kompetanse og bemanning i loven.

1.1.5 Barnevernsloven som en rettighetslov for barn (kapittel 6)

Utvalget er i mandatet bedt om å utrede og vurdere om det bør innføres en rett til de tjenester og tiltak som omfattes av barnevernloven. Utvalget forstår mandatet slik at det er spørsmålet om barn skal gis en rett til materielle tjenester som skal vurderes.

Barnevernstjenesten er etter gjeldende lov forpliktet til å forebygge og avdekke omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer og sette inn tiltak i forhold til dette. Barnevernloven inneholder ingen direkte formuleringer eller lovbestemmelser som gir barnet, foreldre eller familien en «rett til» eller «krav» på tjenester eller tiltak. Utvalget drøfter om barn etter gjeldende rett har et rettskrav på barnvernstjenester, etter barnevernloven og menneskerettslige forpliktelser. Utvalget konkluderer med at barn i en viss utstrekning har rett til barnevernstjenester, men at karakteren og omfanget av slike rettigheter er uklare.

Utvalget tilrår at det innføres en rett for barn til nødvendige tjenester og tiltak etter barnevernsloven når vilkårene for det er oppfylt. Utvalget mener det er nødvendig med en skjønnsmessig bestemmelse, fremfor å detaljregulere rettighetene i loven.

Utvalget har lagt vekt på at rettighetsfesting vil ha en symbolsk, psykologisk og pedagogisk funksjon, og at det innebærer en harmonisering av velferdsretten for øvrig. Utvalget har også lagt vekt på at det vil ha en faktisk betydning ved at barn i større grad blir bevisst seg selv som rettighetssubjekt, og at barn som har krav på tjenester etter loven i større grad vil fremme krav om slike. Utvalgets forslag om rettighetsfesting vil også ha rettslig betydning, særlig i to retninger: For det første vil en rettighetsfesting innebære at barn får en rett til å få et krav om tjenester etter loven vurdert av barnevernstjenesten. For det andre vil barnets rett til omsorg og beskyttelse bli tydeliggjort ved at barn får et rettskrav som kan gjøres gjeldende for en domstol, også av barnet selv. Dette innebærer en form for siste sikkerhetsventil for barnet dersom det mot formodning sviktes av både foreldre og barnevernstjenesten/fylkesmannen.

Utvalgets forslag innebærer likevel ikke at barnet får rett i flere tilfeller, eller til noe mer enn det barnevernstjenesten er forpliktet til å gi, etter lovens bestemmelser. Vilkårene for det aktuelle tiltaket må være oppfylt, og tjenesten eller tiltaket må være nødvendig. Barnets rett vil gjelde uavhengig av kommunens ressurssituasjon, tilsvarende den plikt kommunen allerede har til å yte nødvendige bevilgninger til lovpålagte ytelser.

Rettighetsfestingen er ett av flere grep utvalget gjør som samlet styrker barnets rettsstilling. Styrkingen av barnets prosessuelle stilling er viktig for rettighetens gjennomslagskraft. Dette gjelder særlig den nye ordningen med trygghetsperson, direkte uttalerett for barnvernstjenesten og fylkesnemnda, senkning av aldersgrensen for partsrettigheter og selvstendig søksmålskompetanse for barn med partsrettigheter.

1.1.6 Ansvar for trygt oppvekstmiljø, omsorg og beskyttelse (kapittel 7)

Barnevernstjenesten har i dag et vidt ansvarsområde og mange ulike oppgaver, fra forebyggende virksomhet for å bedre levekårene til alle barn i kommunen, til tvangsvedtak som for eksempel omsorgsovertagelse av et barn. Flere tilsynsrapporter og undersøkelser har avdekket mangler ved barnevernstjenestens utøvelse av sine kjerneoppgaver. Det er et spørsmål om barnevernstjenesten har fått et for vidt samfunnsoppdrag, på bekostning av hovedoppgaven som er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg i rett tid.

Utvalget mener det er behov for å innskrenke og tydeliggjøre barnevernstjenestens ansvar. Det foreslås derfor å innskrenke plikten til å delta i forebyggende arbeid rettet mot alle barn, og tydeliggjøre grensen mot andre tjenesters ansvar for å gi barn og unge hjelp.

Det foreslås å oppheve gjeldende § 2-1 tredje ledd om at kommunestyret kan legge oppgaver etter loven til et folkevalgt organ.

Utvalget mener kommunen alene bør ha ansvaret for forebyggende arbeid rettet mot alle barn og familier. Kommunen er best rustet til å foreta en helhetlig vurdering av hvordan tjenestetilbudet til barn og familier bør organiseres. Videre mener utvalget at det bør lovfestes at kommunen har en plikt til å samordne tjenestetilbudet til barn, og at kommunen skal utarbeide en langsiktig plan for arbeidet med barn og unge. Utvalget foreslår også å lovfeste en plikt for kommunen til å samordne det kommunale tjenestetilbudet rettet mot et bestemt barn.

Utvalget foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten har ansvar for å sikre at barn mottar forsvarlig omsorg og beskyttelse, når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller at barnet utsetter sin helse eller utvikling for fare. Presiseringen tydeliggjør grensen mot andre tjenesters ansvar for å gi barn og unge hjelp.

Samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester er helt sentralt for å sikre barn nødvendig hjelp og omsorg. Utvalget foreslår å videreføre barnevernstjenestens medvirknings- og samarbeidsplikt. I tillegg foreslår utvalget å lovfeste at barnets behov skal være det grunnleggende hensyn ved samarbeidet mellom tjenestene.

Det er viktig at barnevernstjenesten kan gi nødvendig omsorg og beskyttelse til barn som trenger det, til enhver tid. Utvalget foreslår å presisere i loven at kommunen skal sørge for at barnevernstjenesten til enhver tid er tilgjengelig for henvendelser fra barn og fra andre offentlige myndigheter.

1.1.7 Særlig om samarbeid mellom barnevern og psykisk helsevern (kapittel 8)

Det har vært utfordringer i samarbeidet mellom barnevern og spesialisthelsetjenestens psykiske helsevern for barn og unge (BUP) i mange år, uten at en god løsning er funnet. Nyere forskning viser at en høy andel barn med tiltak fra barnevernet også har ulike psykiske lidelser og et sammensatt behov for helsetjenester. Samtidig er det mange indikasjoner på at helsetilbudet til denne gruppen er utilstrekkelig.

Etter utvalgets vurdering kan ikke utfordringene løses ved enkelte lovendringer i barnevernsloven alene. Det er nødvendig å vurdere ulike virkemidler, herunder faglige, organisatoriske og økonomiske, i samarbeid mellom barnevern og spesialisthelsetjenesten. Utvalget mener det er behov for å utrede en «barnevernhelsereform» for å avklare ansvarsforhold og få til en bedre samordning mellom barnevern og psykiske helsetjenester, samt rusomsorgen.

Utvalget foreslår likevel noen lovendringer for å få et tydeligere ansvarsforhold og et mer forpliktende samarbeid mellom barnevern og spesialisthelsetjenesten. Utvalget ønsker å opprettholde adgangen til såkalte sektorovergripende plasseringer, dvs. innleggelse i psykisk helsevern med hjemmel i barnevernsloven. For å presisere spesialisthelsetjenestens ansvar i de sakene hvor det er behov for et integrert behandlings- og omsorgstilbud, og barnet har behov for å bosettes utenfor hjemmet, foreslår utvalget at det fremgår av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a at det regionale helseforetaket skal peke ut institusjoner som skal motta barn med behov for både barnevern og undersøkelse og behandling for psykisk lidelse.

Videre foreslår utvalget at det skal være et mer forpliktende samarbeid mellom sektorene, ved å innføre lovpålagte samarbeidsavtaler med krav til innhold, herunder prosedyrer ved sektorovergripende plasseringer og tvisteløsningsordning.

1.1.8 Melding til barnevernstjenesten og barnevernstjenestens undersøkelser – krav til dokumentasjon (kapittel 9)

Barnevernslovens regler må bidra til å forhindre at meldinger til barnevernstjenesten om bekymring for et barn blir liggende ubehandlet, eller henlagt på uriktig grunnlag – med de alvorlige følgene dette kan ha for de barna det gjelder. Undersøkelser og tilsyn viser at det er utfordringer når det gjelder barnevernstjenestens arbeid med meldinger og undersøkelser. Utvalget mener dette delvis skyldes at loven kan være noe uklar, men også at bestemmelsene praktiseres på en måte som ikke alltid er i samsvar med det som er lagt til grunn i loven.

Utvalget foreslår å presisere i loven hva en melding til barnevernstjenesten er, og tydeliggjøre fristen for når barnevernstjenesten skal vurdere en innkommet melding om bekymring for et barn. For å forhindre at meldinger feilaktig henlegges, foreslår utvalget at det innføres krav om begrunnelse hvis en innkommet melding henlegges uten videre undersøkelse etter loven. For å styrke barns situasjon foreslår også utvalget å tydeliggjøre at henvendelser fra barn og foreldre, skal følges opp av barnevernstjenesten.

Videre foreslår utvalget å lovfeste at henleggelse av en sak etter en undersøkelse, er et enkeltvedtak som skal begrunnes. For å sikre at undersøkelsen gjennomføres på en måte som gir et godt grunnlag for å vurdere barnets situasjon, foreslår utvalget at barnevernstjenestens utredningsplikt tydeliggjøres i loven ved at det fremgår at undersøkelsen må gjennomføres systematisk og tilstrekkelig grundig til at man kan forstå barnets omsorgssituasjon og behov. Det foreslås også lovfestet en plikt for barnevernstjenesten til å utarbeide en plan for undersøkelsen. Gjeldende fristregler for gjennomføring av undersøkelser videreføres. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende vilkår for barnevernstjenestens rett og plikt til å undersøke. Reglene om tilbakemelding til melder foreslås også videreført.

Utvalget foreslår å lovfeste et krav om dokumentasjon ved at det skal føres journal for hvert barn. Journalen skal inneholde opplysninger om barnet, barnevernfaglige vurderinger, referat fra samtaler og møter samt informasjon om barnets medvirkning. Det foreslås også at dokumentasjonsplikten reguleres nærmere i forskrift.

1.1.9 Informasjonsutveksling mellom barnevernstjenesten og andre tjenester og personer. Opplysningsplikt, taushetsplikt og opplysningsrett (kapittel 10)

Barnevernstjenesten er avhengig av å kunne innhente, motta og videreformidle opplysninger for å ivareta sin oppgave med å sikre at barn som har behov for det, mottar forsvarlig omsorg og beskyttelse, og for å kunne samarbeide med andre. Utvalget har drøftet om regelverket medfører at informasjon ikke blir delt i tilstrekkelig grad og om det er behov for å gjøre endringer i reglene.

Reglene om barnevernstjenestens adgang til å innhente, motta og videreformidle opplysninger i samarbeid med andre tjenester eller overfor private, omtales i kapittel 10. Utvalget foreslår i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men mener det er grunn til å tydeliggjøre reglene noe i loven. Det foreslås enkelte forenklinger og klargjøringer i reglene om opplysningsplikt.

Videre foreslår utvalget å senke terskelen noe for opplysningsplikt når det gjelder saker der barn og unge utsetter egen helse og utvikling for fare.

Helsepersonelloven § 25 foreslås endret for å klargjøre at helsepersonell også kan dele opplysninger med barnevernsansatte.

Utvalget foreslår ikke at det innføres en bestemmelse om opplysningsplikt for private.

Reglene om barnevernstjenestens utveksling av informasjon med sakens parter, behandles i kapittel 16.

1.1.10 Tiltakene i barnevernet (kapittel 11)

Barnevernets tiltak er de primære verktøy staten gir kommunene for å sikre barnets rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Barnevernets tiltak og lovens vilkår for når tiltak kan iverksettes, drøftes, både når det gjelder frivillige tiltak og tvangstiltak.

Utvalget foreslår i hovedsak en videreføring av de typer av tiltak som finnes i gjeldende lov.

Utvalget har foreslått en ny lovstruktur for det utvalget definerer som tiltak. Hjemlene for tiltak er inndelt i tre kapitler. Tiltak der barnet er under foreldrenes omsorg, er samlet i lovens kapittel 3. I kapittel 4 fremkommer reglene om omsorgsovertakelse og tiltak når barnet er under barnevernets omsorg (fratakelse av foreldreansvar og adopsjon). Hastetiltak er regulert i et eget kapittel i loven, kapittel 5. Bestemmelser om kontakt mellom barnet og foreldrene og andre, er gitt i lovens kapittel 6. I de påfølgende kapitler i loven behandles forhold knyttet til oppfølgingen etter at tiltak er iverksatt. Bestemmelser om oppfølging av foreldre og barn samt planer fremgår av kapittel 7. Deretter er det gitt bestemmelser om fosterhjem og institusjoner i henholdsvis kapittel 8 og 9.

Utvalget foreslår å endre den språklige og strukturelle fremstillingen av bestemmelsene om tiltak. Enkelte bestemmelser er foreslått delt i flere bestemmelser (for eksempel hjelpetiltaksbestemmelsen), andre er samlet sammen i færre bestemmelser (for eksempel de ulike hjemlene for omsorgsovertakelse).

Det foreslås å lovfeste at frivillige hjelpetiltak som retter seg mot barn med partsrettigheter, heller ikke kan opprettholdes hvis barnet motsetter seg tiltak. Lovfestingen endrer ikke gjeldende rett (bortsett fra at samtykkekompetanse vil gjelde flere barn da utvalget senker aldersgrensen for barns partsstatus). Videre foreslås det en hjemmel for å pålegge hjelpetiltak mot samværsforeldre.

Utvalget foreslår også å tydeliggjøre vilkårene for enkelte tiltak, i tillegg til enkelte materielle endringer. Vilkårene for vedtak om samtykke til helsehjelp endres, mens hjemmelen for samtykke i foreldrenes sted til visse tiltak etter opplæringsloven er klargjort. Flytteforbudets anvendelsesområde utvides til å gjelde alle situasjoner der barnet er bosatt utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke. Beslutningskompetansen for slike tiltak foreslås lagt til barnevernstjenestens leder. Vilkårene for pålegg om opphold på senter for foreldre og barn, skjerpes. Regelen for omsorgsovertakelse av nyfødte barn endres slik at det gjelder et skjerpet beviskrav for omsorgsovertakelse av alle barn som er hasteplassert som nyfødte. Barnevernstjenesten gis kompetanse til å oppheve vedtak om omsorgsovertakelse dersom de private parterer samtykker (og de materielle vilkårene er oppfylt). Bestemmelsen om bosetting av barn som utsetter sin egen helse eller utvikling for alvorlig fare (tidligere § 4-24) endres ved at inngrepskriteriet er endret og adgangen til å forlenge slike tiltak er snevret inn. Endelig lovfestes vilkår som er utviklet i rettspraksis for enkelte tiltak, for eksempel vilkåret om særlig tungtveiende grunner for samtykke til adopsjon.

1.1.11 Hastevedtak (kapittel 12)

Utvalget foreslår at akuttvedtak etter gjeldende lov omtales som hastevedtak i ny lov.

Hastevedtak er berettiget i situasjoner hvor det ikke er tid til å vente på ordinær behandling, med de rettssikkerhetsgarantier som hører til ordinær behandlingsform. Vurderingen når det gjelder hastevedtak er annerledes i kvalitet og omfang enn ved de ordinære tiltakene. For å synliggjøre at hastevedtak er noe annet enn ordinære tiltak og at det gjelder særskilte vilkår i hastesituasjoner, foreslår utvalget å samle alle bestemmelsene om hastevedtak i et eget kapittel i loven.

I samsvar med forslaget til regulering av vedtak om ordinære frivillige hjelpetiltak, foreslår utvalget å lovfeste at hastevedtak om hjelpetiltak som retter seg mot barn med partsrettigheter, ikke kan opprettholdes hvis barnet motsetter seg tiltaket.

Utvalget foreslår at det ikke lenger skal være et vilkår at barnet har bosted i hjemmet på tidspunktet for vedtak om bosted utenfor hjemmet (gjeldende § 4-6 andre ledd). Hjemmelen vil omfatte alle situasjoner der barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende dersom det ikke treffes vedtak om bosted utenfor hjemmet. En slik hjemmel vil ivareta barnets rett til umiddelbar beskyttelse, og vil fylle de hull som oppstår etter dagens akutthjemmel. Forslaget vil også omfatte situasjoner hvor nyfødte barn enda ikke har flyttet hjem til sine foreldre fra sykehuset.

Utvalget foreslår videre at påtalemyndigheten ikke lenger skal ha kompetanse til å treffe hastevedtak, utover hastevedtak om menneskehandel. Med unntak for situasjoner hvor det er fare for menneskehandel, anses ikke påtalemyndigheten å ha den nødvendige barnefaglige kompetansen for å treffe vedtak.

1.1.12 Kontakt og samvær (kapittel 13)

Barn og foreldre, og i en viss grad andre familiemedlemmer har etter overordnede menneskerettslige forpliktelser om rett til familieliv, rett til kontakt når barnet er bosatt utenfor hjemmet. Utvalget mener gjeldende samværsregulering ikke er uproblematisk sett opp mot de menneskerettslige forpliktelsene. En gjennomgang av andre nordiske lands barnevernlover viser at de andre nordiske land har lovfestet at barnet har rett til samvær ikke bare med foreldre, men også med søsken og andre nærstående. Tilsvarende gjelder for England.

Slik utvalget ser det er det svakheter ved de gjeldende regler om samvær både når det gjelder hvem som har en lovfestet rett til kontakt og når det gjelder hvordan utøvelsen av samvær reguleres.

Utvalget foreslår en ny regulering av barnets kontakt og samvær med foreldre og andre nærstående når barnet er bosatt utenfor hjemmet. Utvalgets forslag innebærer at det skal gjelde en hovedregel om at barn har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Barnevernstjenesten pålegges tydeligere plikter til aktivt å legge til rette for kontakten, og pålegges å utarbeide en plan for kontakten ved omsorgsovertakelse der det angis hva som er tenkt med hensyn til omfang og gjennomføring av kontakten. Begrensninger i retten til kontakt kan fastsettes i saker der det er truffet tvangsvedtak om å bosette barnet utenfor hjemmet, dersom dette er nødvendig. Eventuelle begrensninger i kontakten mellom barn og foreldre fastsettes av fylkesnemnda. Eventuelle begrensninger i kontakten mellom barnet og andre enn foreldrene, fastsettes av barnevernstjenesten. Barnevernstjenestens vedtak kan påklages til fylkesnemnda. Klage fra andre enn besteforeldre, søsken eller tidligere omsorgshavere, behandles bare av nemnda der nemnda gir samtykke til dette.

1.1.13 Oppfølging av barn og foreldre etter tiltak. Planer (kapittel 14)

For å ivareta barn og foreldres rettigheter i en situasjon der barnevernet har satt inn tiltak i en familie, er det svært viktig at barnevernstjenesten følger opp tiltak på en god måte. Når det gjelder omsorgsovertakelser, er utgangspunktet etter overordnede menneskerettslige forpliktelser at dette skal være en midlertidig løsning. Omsorgen skal om mulig tilbakeføres til foreldrene så snart vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er til stede. Staten har i forlengelsen av dette en plikt til aktivt å følge opp foreldre og barn. Utvalget mener gjeldende lov ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for å følge opp barn og foreldre etter at et barn er bosatt utenfor hjemmet.

Utvalget foreslår å samle alle bestemmelsene om oppfølging og planer i ett kapittel i loven. Det foreslås å presisere innholdet i omsorgsansvaret og foreldreansvaret for barnet etter en omsorgsovertakelse, først og fremst av informasjonshensyn. Utvalget foreslår videre ulike tiltak som styrker oppfølgningen av både barn og foreldre etter tiltak.

Ved hjelpetiltak videreføres gjeldende oppfølgningsansvar, men plandelen er i tråd med lovforslagets systematikk, tatt inn i en særskilt bestemmelse om plan ved hjelpetiltak. I forslaget til planbestemmelsen er det inntatt en setning om at formålet med tiltaksplanen er å sikre en systematisk og regelmessig oppfølging av barnet og foreldrene. Det er også presisert at planen skal inneholde en angivelse av tiltakenes målsetting, innhold og antatte varighet.

Utvalget foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten skal legge til rette for at omsorgen om mulig kan tilbakeføres til foreldrene etter vedtak om omsorgsovertakelse, i tillegg til et krav om at barnevernstjenesten må vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak. Utvalget foreslår også å etablere en ordning med en støtteperson for foreldre etter omsorgsovertakelse. Videre foreslår utvalget å lovfeste et krav om at planen ved omsorgsovertakelse skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen.

Utvalget foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten også skal følge opp foreldre etter vedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke, og under frivillig opphold i institusjon. Det foreslås også et oppfølgningsansvar ved hastevedtak. Endelig foreslår utvalget en ny bestemmelse om en plan for gjennomføring av kontakt mellom barnet og barnets familie samt nærstående, etter omsorgsovertakelse og vedtak om bosted i institusjon.

1.1.14 Bosted utenfor hjemmet (kapittel 15)

Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre gjeldende rett hva gjelder bostedsalternativer ved ulike tiltak. Etter utvalgets mening er gjeldende alternativer både vel innarbeidet og hensiktsmessig oppdelt. Utvalget foreslår derfor å beholde både fosterhjemsbegrepet og institusjonsbegrepet, og at hovedinndelingen fortsatt skal gå mellom disse to ulike bostedsalternativene. Utvalget mener det er hensiktsmessig at bestemmelsene om fosterhjem og institusjon reguleres i egne kapitler i loven.

Det foreslås å lovfeste at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om noen i familie eller nært nettverk kan være fosterhjem samt tilrettelegge for bruk av familieråd i den forbindelse.

Når det gjelder flytting av barn med bosted utenfor hjemmet som barnevernstiltak, foreslår utvalget å tydeliggjøre barnevernstjenestens begrensede adgang til flytting, slik at dette så langt som mulig unngås.

Når det gjelder institusjoner foreslås flere endringer i reguleringen. Utvalget foreslår en lovbestemmelse om krav til kvalitet i barnevernsinstitusjoner, samt at institusjonene skal ha en definert målgruppe. Det foreslås også at statlige institusjoner og senter for foreldre og barn, skal godkjennes. Det foreslås også en forskriftshjemmel for å stille krav til godkjenning, kvalitet og tilsyn ved ulike typer botiltak ved frivillige bosted utenfor hjemmet, og som ikke anses som verken fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter.

Tvangsbruk på institusjoner er alvorlige inngrep mot svært sårbare individer, og kravet om og til lovhjemmel (legalitetsprinsippet) gjør seg gjeldende med tyngde. Utvalget foreslår derfor å innta og presisere rettighetsforskriftens tvangsbestemmelser og sentrale rettighetsbestemmelser i loven. Utvalget foreslår å gjøre bestemmelsene om rusmiddeltesting teknologinøytrale i samsvar med nylig vedtatte endringer på rusfeltet. Rettighetsforskriftens bestemmelser om saksbehandling og klage foreslås presisert og inntatt i loven.

1.1.15 Partsrettigheter og ordninger som sikrer barns prosessuelle rettigheter (kapittel 16)

Partsrettigheter i en sak innebærer flere prosessuelle rettigheter. Hvem som skal anses som part i ulike barnevernssaker har vært mye diskutert i juridisk teori, ulike fagmiljøer og i den offentlige debatt. Utvalget foreslår at barn gis rett til å opptre som part i saken etter fylte 12 år. Videre foreslås det at forelder med del i foreldreansvaret alltid er part i sak om tiltak. For øvrig foreslås det en videreføring av gjeldende rett. Det avgjørende for om en person er part i saken vil da være hvilken tilknytning vedkommende har til barnet og hvilken betydning saken har for personen.

I kapittel 16 drøftes spørsmålet om dokumentinnsyn for sakens parter. Det foreslås en egen bestemmelse i barnevernsloven om retten til dokumentinnsyn, der det fremgår at det er adgang til å nekte innsyn dersom dette kan medføre «skade eller fare for barnet eller andre».

I kapittelet behandles også ulike ordninger som er ment å sikre barns rettigheter – tillitsperson, talsperson, tilsyn og verge. Etter utvalgets syn er det en svakhet ved dagens system at barnet må forholde seg til en rekke forskjellige personer i en barnevernssak. Det foreslås at det innføres en ordning med en trygghetsperson, som erstatter dagens ordninger med tillitsperson, talsperson og tilsyn med barn i fosterhjem.

1.1.16 Økt rettsikkerhet ved saksbehandlingen i fylkesnemda (kapittel 17)

Ved den lovtekniske gjennomgangen av saksbehandlingsreglene for fylkesnemnda, gjennom diskusjonen av tiltaksbestemmelsene og på bakgrunn av innspill fra ulike instanser, har utvalget blitt oppmerksom på forhold som gjør det nødvendig å foreslå enkelte materielle endringer i saksbehandlingsreglene for fylkesnemda. Utvalget foreslår flere grep for å styrke barn og foreldres rettssikkerhet ved fylkesnemndsbehandlingen.

Det foreslås at barn gis rett til å uttale seg direkte for fylkesnemnda. Det kreves at barnets mening og vurderingen av barnets beste skal fremgå av fylkesnemndas vedtak. Det gis mer fleksible klageregler, som gir mulighet til å behandle klagesaker grundigere når det er nødvendig. Det foreslås en adgang til anonym vitneførsel i saker der barnet oppholder seg på skjult adresse. Videre gis det hjemmel til å forene saker som gjelder foreldrenes felles barn. Fylkesnemndas uavhengighet lovfestes, og det etableres en klage- og disiplinærordning for nemndsledere for å sikre nemndslederes uavhengighet på en bedre måte enn i dag.

1.1.17 Økonomiske og administrative konsekvenser (kapittel 18)

Utvalget har ikke sett det som mulig å gi et konkret anslag for de merutgiftene eller innsparingene forslagene medfører. Enkelte av forslagene i utvalgets utkast til ny barnevernslov antas å ha både økonomiske og administrative konsekvenser.