2 Mandat, sammensetning og arbeidsmåte

2.1 Barnevernslovutvalgets mandat

Utvalget ble oppnevnt i statsråd 28. november 2014.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

«1. Innledning og bakgrunn

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernet gir hjelp til barn og unge som utsettes for omsorgssvikt og barn og unge med alvorlige atferdsvansker

Barnevernet er først og fremst en hjelpetjeneste, men barnevernloven åpner samtidig for svært inngripende tvangstiltak. Dette stiller store krav til barnevernets arbeid og at rettssikkerheten til barn og foreldre blir ivaretatt på en god måte.

Dagens barnevernlov er mer enn 20 år gammel og har blitt endret en rekke ganger. Videre har forskrifter blitt endret og nye vedtatt. Dette har ført til at regelverket har blitt fragmentert og lite enhetlig. Det har ikke blitt foretatt en helhetlig gjennomgang av gjeldende barnevernlov. Dette inkluderer spørsmålet om hva som bør være regulert i henholdsvis lov og forskrift samt hvor detaljert reguleringen bør være på ulike områder. Det har likevel vært flere utredninger med forslag til prinsipielle endringer i barnevernloven, senest i NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling, Prop. 85 L (2012–2013) Endringer i barnelova(barneperspektivet i foreldretvister) og Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven. Det fremgår at flere problemstillinger er komplekse og må utredes nærmere i en mer helhetlig sammenheng.

Antallet barn i kontakt med barnevernet har økt betraktelig, og med 77 prosent de siste 15 årene. Ved inngangen til 1997 fikk 21 480 barn hjelp fra barnevernet, mot 38 025 ved inngangen til 2012. Samtidig har også andelen barn som mottar tiltak fra barnevernet økt. Ved inngangen til 2004 var andelen som mottar tiltak fra barnevernet 2,1 prosent av alle barn og unge 0–22 år (28 775). I 2012 var andelen 2,6 prosent (30 025).

Det har vært store endringer i samfunnsutviklingen siden barnevernloven ble utarbeidet. Departementet vil særlig peke på at bare 19 prosent av barn og unge i barnevernet i dag har foreldre som bor sammen. For hele populasjonen av barn og unge er andelen 75 prosent. Videre medfører økt globalisering og migrasjon at stadig flere barn har tilknytning til flere land enn Norge. Barnevernlovens struktur og innhold bør derfor på en bedre måte tilpasses den generelle samfunns- og kunnskapsutviklingen.

2. Spørsmålene utvalget skal vurdere

Utvalget skal for det første foreta en teknisk, språklig og strukturell gjennomgang av loven og vurdere forenklinger. Begrepsbruken må gjennomgås. Det vises særlig til Prop. 106 L (2012–2013) kap. 19 som konkluderer med at endringer i begrepsbruken bør utredes nærmere. Utvalget skal vurdere hva som vil være et hensiktsmessig detaljeringsnivå i regelverket. Det må i vurderingen ses hen til ivaretakelse av den kommunale barneverntjenestens selvstendige faglige skjønn i saksbehandlingen. Ett eksempel er utformingen av saksbehandlingsfrister. Samtidig må rettssikkerheten til barnet og familien ivaretas.

Utvalget skal særlig vurdere om henleggelser av meldinger og undersøkelser etter barnevernloven skal begrunnes.

Utvalget skal vurdere hva som bør stå i henholdsvis lov og forskrift. Utvalget skal legge fram utkast til ny barnevernlov.

I tillegg skal utvalget vurdere følgende:

Barnevernets ansvarsområde

Det er i dag utfordringer knyttet til hva som er barnevernets samfunnsoppdrag, herunder barnevernets prioriteringer og ressursbruk. Grenseoppgangen mellom barnevernets og andre instansers ansvar kan også være uklar. Utvalget må vurdere hva som skal være barnevernets kjerneoppgaver og ansvar, og hvordan dette kan reguleres i utkast til ny barnevernslov.

Forebyggende arbeid

Mange kommunale velferdstjenester har et ansvar for forebygging, og barneverntjenesten har et spesielt ansvar for å forebygge og avdekke omsorgssvikt og atferdsproblemer. Utvalget må vurdere hvordan barnevernets forebyggende ansvar kan presiseres i utkast til ny barnevernlov.

Regulering av faglige prinsipper

I Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven kap. 11 legger departementet til grunn at det overordnede prinsippet om barnets beste fortsatt skal være grunnregelen for alt arbeid i barnevernet. Barnets beste skal baseres på følgende faglige prinsipper: Tilknytnings- og relasjonskvalitet, biologiske bånd, mildeste effektive inngrep og barnets medvirkning. Videre fremgår det av proposisjonen at departementet, under henvisning til NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling (Raundalenutvalget), vil vurdere om og i tilfelle hvordan prinsippene kan presiseres ytterligere i barnevernloven. Utvalget bes vurdere dette spørsmålet.

Tidsriktig barnevernlov

Barneverntjenestens ansvar for barn og unge omfatter også tilfeller der foreldrene ikke bor sammen og det er bekymring for barnets omsorgssituasjon. Dagens barnevernlov er imidlertid ikke spesielt tilpasset denne typen familiemønster. Barnevernsloven har for eksempel en begrepsbruk som er rettet mot familie og foreldre som sådan, og loven er ikke utformet under hensyn til at barnets omsorgssituasjon ofte består av to hjem. barnevernloven åpner heller ikke for ulike typer tiltak tilpasset ulike omsorgsløsninger til foreldre som ikke bor sammen. Noen barn opplever også at en konflikt mellom foreldrene er så belastende at den går ut over omsorgen.

Utvalget må vurdere hvordan barnevernloven skal tilpasses ulike i familiemønstre, herunder om det bør innføres hjemmel til å fastsette tvangstiltak overfor samværsforelder alene. Utvalget skal identifisere og utrede problemstillinger i skjæringspunktet mellom barneloven og barnevernloven, og vurdere om det er behov for lovendringer. Utvalget skal videre vurdere hvilken rolle barneverntjenesten bør ha i foreldretvister etter barneloven.

Økt globalisering og migrasjon medfører at stadig flere barn har tilknytning til flere land enn Norge. Utvalget skal vurdere barnevernets ansvar når barn med tiltak fra barnevernet har sterk tilknytning til andre land. Utvalget skal også vurdere barnevernets kompetanse i saker der barn har midlertidig eller uavklart opphold i Norge.

Tiltakene i barnevernet

I dag inneholder barnevernloven tre hovedkategorier av tiltak; hjelpetiltak i hjemmet, fosterhjem og institusjon. Utvalget skal vurdere om tiltakene er hensiktsmessig inndelt og formulert i loven og om kategoriene er dekkende. Utvalget skal vurdere egnede tiltak når det gjelder ulike omsorgsløsninger, jf. avsnittet om tidsriktig barnevernlov.

Utvalget bes vurdere spørsmålet om dobbeltstraff ved tvangsplassering av ungdom med alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven § 4-24, og vurdere behovet for endringer. Utvalget må se hen til Ot.prp. nr. 76 (2005–2006) og Rt-2012-1051X (HR-2012-1323-A).

Partsrettigheter og samvær

Utvalget må vurdere behovet for lovendringer når det gjelder partsrettigheter i barnevernssaker, herunder hvilke rettigheter barn, foreldre, samværsforeldre, fosterforeldre og andre familie- og tilknytningspersoner skal ha i saken. Spørsmål av betydning for en eventuell rett til samvær med søsken og besteforeldre bør vurderes særskilt. Det vises til Prop. 106 L (2012–2013) der det fremheves at forslag om rett til samvær med søsken reiser kompliserte spørsmål om søsknenes partsstatus. Bl.a. må det avklares hvilken partsstatus søsken i så fall skal ha i fylkesnemnda i samværsspørsmål, hvilken mulighet de skal ha til å begjære rettslig overprøving av nemndas vedtak og hvilken adgang det skal være til å kreve ny behandling om endring av et slikt spørsmål.

Rettighetsfesting

Befringutvalget, Raundalenutvalget, Flatøutvalget og flere andre har vurdert om det bør innføres en rett til de tjenester og tiltak som omfattes av barnevernloven. Det har imidlertid aldri blitt utredet hvordan en slik rettighetsfesting kan utformes. Det foreligger ikke i dag noe entydig svar på om en slik lovfesting vil gjøre det bedre for de barna som trenger barnevernets hjelp og støtte, dvs om endringer reelt sett vil gi barn et sterkere rettsvern.

I dag fremgår det av barnevernloven at tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Loven inneholder pliktbestemmelser for kommunen, men ikke rettighetsbestemmelser for barna. Regjeringen har ikke tatt stilling til om barnevernloven skal bli en rettighetslov. Utvalget skal vurdere om barnevernet er et egnet område for rettighetsfesting, og drøfte i hvilken grad rettighetsfesting faktisk vil kunne gi bedre tjenester. Utvalget skal videre utrede alternativer som viser hvordan en slik rettighetsfesting eventuelt kan reguleres i barnevernloven, herunder hvilke situasjoner som bør utløse rettigheter og hva de skal bestå i samtidig som barneverntjenestens faglige skjønn ivaretas.

Forslaget til ny barnevernlov må være utformet slik at lovforslaget ikke er avhengig av at det besluttes at rettighetsfesting reguleres i barnevernloven.

Utvalget må vurdere økonomiske og administrative konsekvenser av en eventuell rettighetsfesting. Utvalget må vurdere hvilke konsekvenser rettighetsfesting kan få for de ulike aktørene i barnevernet, herunder kommunene, Bufetat, fylkesmenn, fylkesnemnda og domstolene.

3. Generelt

Utvalget kan ta opp spørsmål om tolking eller avgrensning av mandatet med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Departementet kan supplere og endre mandatet ved behov.

Utvalget må ta i betrakting andre pågående prosesser som vil kunne medføre endringer i barnevernloven. Utvalget skal ikke vurdere saksbehandlingsreglene for fylkesnemnda eller spørsmål om saker etter barnevernloven og barneloven bør samlet i ett avgjørelsesorgan. Utvalget skal heller ikke vurdere lovens ansvarsfordeling mellom stat og kommune. Mandatet avgrenses mot disse temaene.

For øvrig skal utvalget vurdere regelverket ut fra dagens forskning og kunnskap om barns utvikling og behov. Utvalget skal benytte de seks kvalitetsmålene som fremgår av Prop. 106 L i sitt arbeid. Kvalitetsmålene er at barnevernet skal gi barn og familier hjelp som virker, barn og familier skal møte trygge og sikre tjenester, de skal bli involvert og ha innflytelse og oppleve at tjenester er samordnet og preget av kontinuitet.

Utvalget må legge til rette for å få innspill fra og ha dialog med berørte aktører. I samråd med departementet bør utvalget tidlig vurdere om det er hensiktsmessig å nedsette en referansegruppe, arrangere debattmøter, seminarer og på andre måter innhente synspunkter fra relevante fagmiljøer og interessegrupper.

Utvalget skal videre i sitt arbeid ta i betraktning internasjonale konvensjoner, øvrige nordiske lands lovgivning og praksis.

Utvalget skal utforme lovforslaget i samsvar med anbefalingene fra Justis- og beredskapsdepartementet i veilederen «Lovteknikk og lovforberedelse». Utvalget skal i samsvar med utredningsinstruksen redegjøre for økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av sine forslag. Minst ett forslag skal være basert på uendret ressursbruk, jfr. utredningsinstruksen punkt 3.1.

Utvalget skal avgi utredningen i form av en NOU. Utvalget skal levere innstillingen innen 14. august 2016.»

Fristen for å avgi utredningen ble senere endret til 30. september 2016.

Barnevernslovutvalget har hatt følgende sammensetning:

• Trude Haugli, professor, Universitetet i Tromsø, leder fra 28. november 2014 til 25. april 2016, Tromsø

• Christian Børge Sørensen, fylkesnemndsleder, Fylkesnemnda Rogaland og universitetslektor II, Universitetet i Stavanger, medlem frem til 25. april 2016 og leder fra 25. april til 30. september 2016. Stavanger

• Frode Lauareid, advokat, KS, Kongsberg

• Cecilia Dinardi, advokat og partner, Advokatfirmaet Elden, Oslo

• Wenche Dahl Elde, advokat og seniorrådgiver, Helsedirektoratet, Oslo

• Arne Birger Krokeide, advokat, Advokatfirmaet Lohne Krokeide AS, Gjøvik

• Berit Roll Elgsaas, seniorrådgiver, Helsetilsynet, Drammen

Hilde Bautz-Holter Geving har vært sekretariatsleder fra 1. januar 2015. Lola Magnussen har vært sekretær fra 20. april 2015 og Magnus Aarø har vært sekretær fra 2. februar 2016.

2.2 Referansegrupper for Barnevernslovutvalget

Utvalget har forsøkt å tilrettelegge for en god prosess som sikrer innspill fra relevante fagmiljøer og interessegrupper.

Utvalget har hatt to referansegrupper; en fagreferansegruppe og en barnereferansegruppe.

Fagreferansegruppen ble opprettet ved brev fra Barnevernslovutvalget av 26. februar 2015. Utvalget ønsket en bred faglig og kunnskapsbasert innretning av gruppen, som samtidig hadde en funksjonell størrelse. Referansegruppen bestod av representanter fra:

• Redd Barna

• Norsk psykologforening

• Institutt for Samfunnsforskning

• Landsgruppen av Helsesøstre NSF

• Barneombudet

• Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Midt)

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

• Fellesorganisasjonen (FO)

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

• Kommunenes Sentralforbund (KS)

Barnereferansegruppen ble opprettet ved brev fra Barnevernslovutvalget av 18. mars 2015. Utvalget ønsket å ha en egen referansegruppe som bestod av barn og unge med erfaringer fra barnevernet. Utvalget har lagt stor vekt på å høre og lære mer om barn og unges erfaringer fra barnevernet, og mente at dette best kunne ivaretas i en egen referansegruppe. Referansegruppen bestod av representanter fra:

• Unge Duer

• Landsforeningen for barnevernsbarn

• Barnevernsproffene ved Forandringsfabrikken

  1

Utvalget har hatt ett møte med fagreferansegruppen, og gruppen har levert skriftlige innspill til utvalget to ganger. I tillegg har noen utvalgsmedlemmer og sekretariatet hatt møter med deler av fagreferansegruppen. Utvalget har hatt to møter med barnereferansegruppen, og gruppen har levert skriftlige innspill til utvalget to ganger (i tillegg har det vært noe kontakt via epost med begge gruppene og deler av gruppene).

På oppdrag fra utvalget har utvalgsmedlem Christian Børge Sørensen gitt en utførlig utredning av sentrale menneskerettslige forpliktelser på barnevernsrettens område. Utredningen har tittelen «Barnevern og menneskerettighetene» (heretter omtalt som «Sørensen (2016)»), og er inntatt som vedlegg 4.

2.3 Barnevernslovutvalgets arbeidsmåte

Barnevernslovutvalget hadde oppstartsmøte 10. desember 2014. Ekspedisjonssjef Oddbjørn Hauge og fungerende avdelingsdirektør Elisabeth Solberg Halvorsen fra Barnevernsavdelingen, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, deltok på møtet.

Det har vært avholdt 13 ordinære utvalgsmøter i 2015 og 2016. Alle i Oslo. I tillegg har det vært avholdt fire møter som har vart over to dager, og utvalget har også hatt utvalgsmøte under to studieturer.

På flere av utvalgsmøtene har utvalget invitert ulike aktører for å få innspill.

Det har vært viktig for utvalget å møte foreldre som har erfaringer med barnevernet, og Organisasjonen for barnevernsforeldre og Voksne for barn har hatt møte med utvalget og levert skriftlige innspill.

For å få innspill om hvordan barnevernsloven bør utformes med tanke på situasjoner og forhold hvor barn har tilknytning til flere land enn Norge, har utvalget møtt representanter fra MIRA-senteret, Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) og African Culture Awarness samt Athar Ali og Torunn Arntsen Sajjad (UiO).

Barnevernslovutvalget har også invitert flere personer med faglig kunnskap på barnevernssektoren, til å holde innlegg på utvalgsmøter. Utvalget har hatt møte med psykologene Stig Torsteinson og Paal Rasmussen om temaet tilknytning og barn og unges psykiske helse. Utvalget har også møtt representanter fra Helsetilsynet, fylkesnemndene, Bufdir, Hovedorganisasjonen Virke, NHO Service, Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO) og Norsk Fosterhjemsforening. Daværende utvalgsleder Haugli og et utvalgsmedlem samt sekretariatet har også hatt møte med Gro Hillestad Thune, Einar Salvesen, Mons Oppedal og Venil Catharina Thiis, som er representanter fra gruppen som står bak «Bekymringsmelding til barnevernet.»2

Utvalget gjennomførte en studiereise til Nord-Aurdal kommune og Bergen kommune. I Nord-Aurdal møtte utvalget barnevernleder Mette Elin Gjevre, virksomhetsleder for familiens hus Pål Andreassen, barnevernkonsulent Edward Keilmann, og barnevernkonsulent Randi Lill Pedersen. Kommunen presenterte arbeidet med barnevern, samspill med andre sektorer og interkommunalt samarbeid. Videre møtte utvalget Bergen kommune ved spesialrådgiver i Byrådsavdelingen for helse og omsorg Margrete Røkkum, etatssjefene Anne-Lise Hornes og Kjell Wolff samt representant for Kommuneadvokatens kontor. Tema var blant annet problemstillinger knyttet til barnevernets ansvarsområde og forebyggende arbeid, gråsonen mellom psykisk helse og barnevern samt barns medvirkning.

Utvalget har også foretatt en studiereise til London og Kent. I London møtte utvalget blant annet Department for Education ved Chair and Deputy Director Steph Brivio, Rob Myers og Fiona Murray. Tema var en gjennomgang av og diskusjon om barnevernssystemet i England, inkludert spørsmål om ansvar og samarbeid mellom etater, gjennomføring av undersøkelser og oppfølging av barn i barnevernet.

I Kent møtte utvalget organisasjonen Cafcass, som er et offentlig organ som har ansvar for å hjelpe barn i saker som skal gå for familiedomstolen. Fra Cafcass møtte Senior Service Manager Sorcha Morgan og Service Manager Peter Richardson. I møte med Kent County Legal Service, stilte Ben Watts, Trevor Chapman, og Frances Frankham. Tema var engelsk rettssystem og prosedyre, engelsk barnevernlov, saksbehandling og prosedyre i familiedomstoler samt tverretatlig samarbeid.

Videre besøkte sekretariatet og et utvalgsmedlem RKBU Midt og Akutten i Nord-Trøndelag. Tema var forholdet mellom psykisk helse og barnevern. Daværende utvalgsleder Haugli og sekretariatet besøkte Sametinget og Høyskolen i Alta. Tema var hvilke utfordringer dagens barnevernssystem reiser i møte med barn og foreldre med samisk bakgrunn, og på hvilken måte barnevernloven ivaretar hensynet til barnas og foreldrenes samiske bakgrunn. Fra Sametingsrådet møtte rådsmedlem Henrik Olsen og blant annet Ingeborg Larssen fra administrasjonen. I Alta møtte Eli Synnøve Skum Hansen, UiT, Alta, avdeling for barnevern og sosialt arbeid. Daværende utvalgsleder Haugli og sekretariatet har også besøkt barnevernsvakten og barnevernstjenesten i Tromsø.

Deler av utvalget samt sekretariatet har også deltatt på flere fagkonferanser.

Utvalget har hatt to møter med blant annet Inger Riis-Johannesen fra Lovavdelingen, Justis- og politidepartementet. Tema var klart lovspråk og lovstruktur. Sekretariatet har også deltatt på Lovspråkskonferansen – Regelspråk i endring. I tillegg har utvalget og sekretariatet hatt møte og samarbeid om klarspråk med Ragnhild Samuelsberg, Barne-, og likestillingsdepartementet.

Prosessor Lena Bendiksen og professor Kirsten Sandberg har lest og kommentert utkast til enkelte kapitler i utredningen.

2.4 Barnevernslovutvalgets forståelse av mandatet

Barnevernslovutvalget forstår mandatet slik at det gjelder to hovedspor i arbeidet med å presentere forslag til ny barnevernslov. For det første skal hele loven gjennomgås strukturelt, teknisk og språklig. For det andre angir mandatet åtte materielle eller verdimessige problemstillinger som skal vurderes nærmere.

Utvalget har lagt stor vekt på å gjøre loven mer tilgjengelig for brukerne. Det er viktig at loven har en pedagogisk og oversiktlig form som gjør den tilgjengelig for barn, foreldre og tjenester som skal håndheve loven.

Mandatet viser til at loven har blitt endret mange ganger siden vedtagelsen, og at regelverket kan fremstå som fragmentarisk. I tillegg har samfunnsutviklingen, med nye familiemønstre og flere barn med tilknytning til andre land, medført at det er behov for å gjøre loven mer tidsriktig og tilpasset dagens samfunn og kunnskapsnivå. Utvalget forstår mandatet slik at en viktig del av utvalgets oppgave derfor er å gjennomgå hele loven med tanke på en strukturell, teknisk og språklig forenkling. Det vises til kapittel 4 for en nærmere beskrivelse av utvalgets hovedvurderinger når det gjelder dette arbeidet.

Arbeid med en ny barnevernslov tilsier i utgangspunktet en omfattende vurdering av innholdet i hele loven. Flere forhold innskrenker imidlertid en slik bred og helhetlig tilnærming.

For det første angir mandatet åtte materielle problemstillinger som utvalget skal vurdere. Utvalget har derfor ikke vurdert alle tenkelige forhold og problemstillinger som loven kan reise. I stedet har utvalget konsentrert vurderingene til mandatpunktene, og spørsmål som må sies å ha nær tilknytning til mandatpunktene. Utvalget har vurdert alle mandatpunktene og foreslått løsninger på dette i loven.3

For det andre avgrenser mandatet utvalgets arbeid mot andre pågående prosesser som vil kunne medføre endringer i barnevernsloven. Utvalget skal ikke vurdere saksbehandlingsreglene for fylkesnemnda eller spørsmål om saker etter barnevernloven og barneloven bør samles i ett avgjørelsesorgan.4 Disse spørsmålene skal i stedet vurderes av utvalget som skal utrede særdomstoler for barne- og familiesaker (familiedomstoler) og forvaltningsdomstol for utlendingssaker (Særdomstolutvalget). Mandatene til Barnevernslovutvalget og Særdomstolutvalget har videre et overlappende og til dels sammenfallende mandatpunkt om skjæringspunktet mellom barneloven og barnevernloven. Det har blitt avtalt mellom utvalgene at det er Særdomstolutvalget som skal vurdere spørsmålet om forholdet mellom barneloven og barnevernloven, inkludert spørsmålet om hvilken rolle barnevernstjenesten bør ha i foreldretvister etter barneloven.

Videre avgrenser mandatet mot spørsmål knyttet til ansvarsfordeling mellom stat og kommune.5 Utvalget går derfor ikke inn på spørsmål om oppnevning av og godtgjøring til sakkyndige, se kapittel 9.5.2.

På bakgrunn av mandatet har utvalget heller ikke vurdert reguleringen av barnesakkyndig kommisjon. Utvalgsmedlem Frode Lauareid mener imidlertid at reglene om at sakkyndighetsbevis må vurderes av Barnesakkyndig kommisjon, bør oppheves og at Barnesakkyndig kommisjon bør nedlegges. Han foreslår at § 102 andre ledd, § 109 tredje ledd og § 126 i utvalgets forslag til ny barnevernslov tas ut. Lauareid viser til Borgarting lagmannsretts avgjørelse i LB-2012-65749. Han bemerker videre:

«Eg deler vurderingane til lagmannsretten. Ein rapport kan ha både negativ og positiv bevisverdi uavhengig av kva sakkunnig kommisjon måtte meina om kvaliteten. Det er ingen andre samfunnsforhold som har denne type avgrensingsreglar på vurdering av bevis. Advokatane og fylkesnemnda/domstolane er godt rusta til å fellesskap å finna ut kva vekt som skal leggjast på denne type bevis.»

Utvalget har for øvrig basert forslaget til ny barnevernslov på gjeldende rett, men har kommentert i utredningen forslag fra andre pågående lovprosesser.