19 Merknader til den enkelte paragraf i lovutkastet

§ 1 Formål

Bestemmelsen viderefører gjeldende barnevernlov § 1-1, men har enkelte tekniske og språklige endringer.

Bestemmelsen viser at lovens primære formål er å sikre utsatte barn omsorg og beskyttelse, men at den også skal bidra til gode og trygge oppvekstvilkår for alle barn. Første strekpunkt omfatter barnevernets ansvar for å sikre at det enkelte barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig omsorg og beskyttelse til rett tid. Begrepet «hjelp» i gjeldende § 1-1 første strekpunkt, er erstattet med begrepet «beskyttelse». Dette gir ingen realitetsendring.

Andre strekpunkt gjelder arbeid for å legge til rette for gode og trygge oppvekstsvilkår gjennom forebyggende innsats rettet mot alle barn. Formålsbestemmelsen må særlig ses i sammenheng med § 2 om barns rett til omsorg og beskyttelse samt barnets beste, og bestemmelsene om kommunens og barnevernstjenestens ansvar i bestemmelsene §§ 112 og 114.

§ 2 Barnets rett til omsorg og beskyttelse. Barnets beste

Bestemmelsen er ny, og er en overordnet bestemmelse om barnets rett til omsorg og beskyttelse samt barnets beste. Bestemmelsen understreker de verdier og grunnleggende rettigheter loven skal bygge på.

Bestemmelsen omhandler de tre grunnleggende rettighetene: barnets rett til omsorg og beskyttelse, retten til familieliv samt prinsippet om barnets beste. Innholdet i bestemmelsen må tolkes i lys av de overordnede normer den er et utslag av. Hele loven må tolkes i lys av den overordnede bestemmelsen. Bestemmelsen vil være en form for operativt formål, i tillegg til lovens overordnede formål i § 1.

Første ledd første setning synliggjør at barnet har rett på omsorg og beskyttelse til enhver tid, uansett hvem som har omsorgen og foreldreansvaret. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende barnevernlov.

Første ledd andre setning presiserer omsorgsretten, og slår fast at barn bør vokse opp i en atmosfære av trygghet, kjærlighet og forståelse, helst i egen familie. Begrepene «trygghet, kjærlighet og forståelse» uttrykker sentrale elementer i den omsorg barn har rett til å motta. Uttrykket må forstås som en etisk bærebjelke for samfunnets innsats på barnevernsfeltet, og som verdigrunnlag for den omsorg som skal gis i barnevernets regi. Ordene «helst i egen familie», utrykker det biologiske prinsipp. Barns rett til å vokse opp i egen familie vil også uttrykke et utgangspunkt for hvilken omsorgsbase barn bør ha når det offentlige overtar ansvaret for et barn. Formuleringen er inspirert av Grunnloven § 104 tredje ledd siste setning, og er ikke ment å ha et annet innhold. Dette innebærer at «egen familie» ikke trenger å være den biologiske familie. Bestemmelsen må også ses i lys av konvensjonenes vern om familielivet.

Andre ledd er nytt, og regulerer barnets beskyttelse mot vold og andre integritetskrenkelser. Forbudet mot vold tydeliggjør barnets rett til omsorg og beskyttelse. Formuleringen i andre ledd tilsvarer barneloven § 30 tredje ledd, første og andre setning. Bestemmelsen er ment å tydeliggjøre at barn har et sterkt integritetsvern som barnevernstjenesten har et særlig ansvar for å beskytte, jf. Grunnloven § 104 tredje ledd første setning, barnekonvensjonen artikkel 19 og EMK artikkel 3 og 8.

Tredje ledd er nytt, men er en delvis videreføring av gjeldende § 4-1 første ledd. Barnets beste skal være avgjørende ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn etter loven. Anvendelsesområdet er således videre enn etter gjeldende § 4-1 første ledd. Gjeldende § 4-1 første ledd er begrenset til å gjelde særlige tiltak etter gjeldende kapittel 4. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra barnekomiteens Generell kommentar nr. 14 til barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1.

Tredje ledd gir utrykk for et rettslig prinsipp. Prinsippet om barnets beste er en materiell vurderingsnorm, men den stiller også krav til beslutningsprosessen.

Barnets beste som en materiell vurderingsnorm kan deles opp i en optimaliseringsnorm og en avveiningsnorm.

Optimaliseringsnormen innebærer at det skal foretas en konkret og helhetlig vurdering av mulige konsekvenser (positive eller negative) for barnet. I vurderingen av konsekvensene for barnet er det flere relevante momenter, og disse er listet opp i lovbestemmelsen. Momentlisten er ikke uttømmende.

I barnets beste som en avveiningsnorm, ligger at vekten av det som anses til å være til barnets beste, skal være det hensynet som det legges sterkest vekt på i avveiingen mot andre relevante hensyn. Dette innebærer ingen endring av gjeldende rett.

Barnets beste er også en saksbehandlingsregel. Konsekvenser for barnet må forsvarlig utredes og dokumenteres, jf. § 10 andre ledd og § 83, i tillegg til at det må fremgå av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert, jf. § 83 andre ledd og § 104 tredje ledd. Prinsippet kan ikke ivaretas uten barnets medvirkning, jf. § 3 andre ledd.

§ 3 Barnets rett til tiltak og medvirkning

Bestemmelsen er ny. Den har nær sammenheng med utvalgets syn på barn som selvstendige rettighetssubjekter.

Første ledd er ny. Retten til nødvendige tjenester og tiltak innebærer at barn har en individuell rett til nødvendige tiltak etter loven. Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnevernstjenestens plikt til å undersøke forholdet når barn ber om hjelp fra barnevernstjenesten, jf. § 9 andre ledd. Barn har en rett til å få et krav om tjenester etter loven vurdert av barnevernstjenesten.

Det er en forutsetning for at barnet har rettskrav på tjenester og tiltak, at lovens vilkår for tiltak er oppfylt. Rettskrav på nødvendige barnevernstjenester betyr derfor i utgangspunktet ikke en rett på en bestemt type tjeneste fra kommunen. Det må utøves barnevernsfaglig skjønn, og tiltaket må være forsvarlig. Det vil si at dersom for eksempel en plass i institusjon er eneste alternativ for at vernet er å anse som forsvarlig i det konkrete tilfellet, vil barnet ha et rettskrav på opphold i institusjon. Dersom barnet kan hjelpes med tiltak i hjemmet, så kan ikke barnet kreve andre tjenester. Det er bare når det ikke er andre effektive tiltak at barnet har krav på et annet bosted. Rett til nødvendige tjenester og tiltak innebærer at barnevernstjenesten må vurdere barnets situasjon ut fra vilkårene i loven for tiltak og ut fra hva som vil være forsvarlig og til barnets beste. Det inkluderer at tiltaket må være riktig og egnet i den konkrete saken, og ikke mer inngripende enn nødvendig.

Retten håndheves ved at barn og foreldre, sammen eller hver for seg, kan vise til barnets rett og kreve å få situasjonen vurdert av barnevernstjenesten, jf. § 9 andre ledd. Barnevernstjenesten skal treffe vedtak om tiltak dersom lovens vilkår er oppfylt, eventuelt fremme begjæring for fylkesnemnda. Barnevernstjenestens vedtak kan påklages til fylkesmannen som kan prøve alle sider av saken. Vedtaket kan også bringes inn for domstolen som kan prøve gyldigheten av vedtaket. Se i denne sammenheng også § 85 om barns søksmålskompetanse. Den nye trygghetspersonen vil også ha en viktig rolle i å bidra til at barnets rett til barnevernstjenester blir realisert, jf. § 79.

Andre ledd omhandler barnets grunnleggende rett til å medvirke, og er en delvis videreføring av gjeldende § 4-1 andre ledd første setning. Barnets rett til å medvirke er presisert ved at bestemmelsen er formulert som en rett for barnet. Retten er også styrket ved at det er tydeliggjort at den gjelder ved handlinger og avgjørelser som berører barnet etter barnevernsloven. Det vil si at den gjelder generelt, jf. medvirkningsforskriften § 5. Bestemmelsen definerer hva som menes med å medvirke, ved at det fremgår at barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Ordene «fritt gi uttrykk for sine synspunkter» innebærer at barn kan medvirke ved å utrykke sin forståelse, valg og preferanser gjennom verbal og ikke verbal kommunikasjon, jf. medvirkningsforskriften § 3. Barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og utvikling. Barnet har rett, men ikke plikt, til å medvirke.

Andre ledd er en overordnet bestemmelse om medvirkning. Den er presisert i flere av lovens bestemmelser. Barn som har rett til å medvirke etter § 3 andre ledd, vil normalt også ha rett å uttale seg direkte for beslutningstaker når det skal fattes vedtak etter loven, jf. § 83 første ledd og § 103 første ledd. Unntak kan likevel tenkes. Barn som er i stand til å danne egne synspunkter, har uavhengig av alder og modenhet rett til å medvirke. For at barnet skal ha direkte uttalerett for den eller de som skal treffe en beslutning, må barnet i tillegg være i stand til å formidle synspunktene på en måte som beslutningstakeren kan forstå. I begjæring til fylkesnemnda skal det fremkomme en vurdering av barnets rett til å uttale seg, jf. § 96 1. ledd bokstav g. Bestemmelsene i § 83 andre ledd og i § 104 tredje ledd siste setning, som krever at det skal fremkomme av begrunnelsen i vedtak hvilken betydning barnets synspunkter har hatt, tar sikte på å sikre at barnets syn faktisk tillegges den vekt det skal ha. Medvirkningsbestemmelsen i § 3 andre ledd må også ses i sammenheng med § 81 om plikt til å føre journal for hvert barn, og hvor det skal fremgå hvordan barnet har medvirket i saken. Paragraf 3 andre ledd må videre ses i sammenheng med § 78 om hvem som er part i saken, og § 79 om trygghetsperson for barn.

§ 4 Krav til barnevernets virksomhet. Forsvarlighet

Bestemmelsen fastsetter generelle krav til barnevernets virksomhet. Kravene gjelder generelt, på alle stadier av barnevernets arbeid.

Bestemmelsens første ledd viderefører forsvarlighetskravet i gjeldende § 1-4.

I andre ledd er det inntatt en generell bestemmelse om at barnevernstjenesten skal utøve sin virksomhet med respekt for og så langt mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre. Det oppstilles her en generell samarbeidsplikt for barnevernstjenesten.

I tredje ledd er minste inngreps prinsipp slått fast, sammen med en regel om at tiltak skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Minste inngreps prinsipp fremgår i gjeldende barnevernlov bare i enkeltbestemmelser. Prinsippet gjelder imidlertid generelt. Bestemmelsen innebærer en tydeliggjøring av gjeldende rett.

§ 5 Lovens virkeområde

Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende § 1-2 om lovens stedlige virkeområde, slik denne lyder etter lovendring av 4. september 2015, og § 1-3 om hvem loven gjelder. Som følge av en endring av regelen om å videreføre tiltak om bosted i institusjon etter fylte 18 år, er det en endring i § 5 tredje ledd siste setning. Gjeldende § 1-3 andre ledd siste setning er reguleringen av hva som er enkeltvedtak, er nå flyttet til § 76.

Bestemmelsen viderefører dagens § 1-3 om at loven gjelder barn under 18 år. Med «barn» menes det fødte menneske under 18 år.1 Dette innebærer at det ikke kan settes inn undersøkelser eller tiltak overfor et ufødt barn mot morens samtykke.2 Det er likevel ikke noe i veien for at det tilbys frivillige hjelpetiltak overfor gravide kvinner.

§ 6 Meldinger til barnevernstjenesten

Bestemmelsen er ny, og gir en beskrivelse av hva en melding til barnevernstjenesten er.

Det fremgår av bestemmelsen at alle kan gi melding til barnevernstjenesten. Det er videre presisert i lovbestemmelsen at en melding er all innkommet informasjon om bekymring knyttet til ett eller flere barn. Bestemmelsen klargjør at det ikke stilles formkrav til meldinger, ved at det framgår at meldingen kan være både skriftlig og muntlig. Bestemmelsen må ses i sammenheng med §§ 8 og 9.

§ 7 Opplysningsplikt til barnevernstjenesten

Bestemmelsen tilsvarer langt på vei gjeldende barnevernlov § 6-4 andre og tredje ledd.

I første ledd fremgår det at opplysningsplikten gjelder for enhver som utfører oppgaver eller arbeid for et forvaltningsorgan. Dette innebærer ingen realitetsendring sammenlignet med gjeldende rett.

Vilkårene for opplysningsplikten er angitt i to alternativer i bokstav a og b. Tidligere inneholdt § 6-4 andre ledd henvisninger til de aktuelle tiltakshjemlene for barnevernstjenesten. Disse henvisningene er nå tatt ut av lovteksten. Det sentrale for å vurdere om opplysningsplikt foreligger, er om det er grunn til å tro at barnet er i en situasjon som nevnt i alternativene i første ledd. Det er ikke nødvendig at det også foretas en vurdering av om barnevernstjenesten har hjemmel for tiltak. Fjerningen av henvisningene til tiltakshjemlene er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Bokstav a gjelder tilfeller der det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for omsorgssvikt. Dette er en videreføring av tidligere § 6-4 andre ledd første alternativ. Det tidligere alternativet om menneskehandel anses å være omfattet av alternativet i bokstav a. Bokstav b gjelder tilfeller der det er grunn til å tro at et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare. Det er foretatt en viss senkning av terskelen for opplysningsplikten sammenlignet med det som fulgte av det tidligere alternativet «når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker». Etter bokstav b er det tilstrekkelig at det er grunn til å tro at barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare. Det kreves ikke at det dreier seg om en vedvarende fare, men det kreves at det dreier seg om en alvorlig fare. Det ligger i dette at det kreves en kvalifisert situasjon og noe påfallende ved barnets handlinger.

Andre ledd i bestemmelsen er nytt. Her er det inntatt en tilføyelse om at opplysningsplikten også gjelder overfor fylkesnemnda eller retten i forbindelse med behandling av sak etter barnevernsloven. Det er lagt til grunn at gjeldende barnevernlov § 6-4 andre og tredje ledd, også kan anvendes av nemnda og domstolene i tilknytning til vurderingen av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, se Schei m.fl. Tvisteloven, side 1081-1082. Tilføyelsen er ment å innebære en tydeliggjøring av gjeldende rett.

Fjerde ledd tilsvarer tidligere tredje ledd. Det er gjort visse endringer i bestemmelsen ved at det er inntatt en oppregning av hvilke saker pålegg kan gis, og for hvilket formål. Det er også gjort en viss utvidelse av i hvilke saker pålegg kan gis. Det er også inntatt en bestemmelse om at partene skal informeres om at pålegg gis, med mindre dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barnevernstjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp.

§ 8 Barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-2 om meldinger til barneverntjenesten, og må ses i sammenheng med § 6 og 9.

Første ledd angir frist for når en melding skal gjennomgås, det vil si straks. Fristen er presisert sammenlignet med fristen i gjeldende § 4-2, uten at dette er ment som en vesentlig skjerpelse sammenlignet med gjeldende rett. Dette må også ses i sammenheng med forslaget om krav til tilgjengelig barnevernstjeneste i § 113.

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen innfører at det skal begrunnes skriftlig dersom en melding ikke følges opp med en undersøkelse etter § 9 og § 10. I dag kan meldinger henlegges uten at det fremgår hvilken vurdering som ligger til grunn for henleggelsen. Det er fremgår av § 76 andre ledd at avgjørelse om å henlegge en melding ikke er et enkeltvedtak. Dette innebærer en tydeliggjøring, men ingen endring av det som er gjeldende rett.

§ 9 Barnevernstjenestens rett og plikt til å foreta undersøkelser

Bestemmelsen tilsvarer deler av gjeldende § 4-3 om barnevernstjenestens rett og plikt til å foreta undersøkelser. Innholdet i gjeldende § 4- 3 fremgår av to lovbestemmelser, henholdsvis § 9 om barnevernstjenestens rett og plikt til å foreta undersøkelser og § 10 om gjennomføringen av en undersøkelse.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 4-3 første ledd, og må ses i sammenheng med § 8 første ledd.

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen tydeliggjør barnevernstjenestens plikt til å følge opp henvendelser fra barn og foreldre med en undersøkelse. Det er unntak fra undersøkelsesplikten dersom det er klart at generell veiledning er tilstrekkelig. Dette vil være enklere veiledning om for eksempel lavterskeltilbud om hjelp i regi av kommunen, eller enkle råd på bakgrunn av henvendelsens karakter. Et eksempel på dette kan være generelle råd om barneoppdragelse, leggetider, rus etc. Dersom barnevernstjenesten gir råd og veiledning som hjelpetiltak etter barnevernsloven, jf. § 12, er det noe annet og mer omfattende enn den generelle veiledningen etter § 9 og § 113 andre ledd bokstav a. Barnevernstjenesten fatter hjelpetiltak etter § 12 etter at en undersøkelse etter § 9 første eller andre ledd har vist at det er nødvendig med tiltak og vilkårene for å iverksette tiltak etter loven er oppfylt.

Det er en annen terskel for å iverksette undersøkelser etter andre ledd enn etter første ledd. Vilkåret for iverksettelse av undersøkelse når barn og foreldre ber om hjelp, er at undersøkelse skal skje med mindre det er klart at generell veiledning er tilstrekkelig. Når det gjelder andre meldinger, er vilkåret for iverksettelse av en undersøkelse etter første ledd at det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven^. Selv om terskelen for å igangsette en undersøkelse er forskjellig, er vilkårene for å iverksette tiltak etter loven de samme.

Barnevernstjenesten skal etter andre ledd begrunne hvorfor generell veiledning er tilstrekkelig i stedet for iverksetting av en undersøkelse.

Tredje ledd, første setning er en videreføring av § 4-3 tredje ledd. Tredje ledd, andre setning er en videreføring av § 4-3 femte ledd første setning. Tredje ledd, tredje setning er en videreføring av § 4-3 femte ledd, andre setning.

§ 10 Barnevernstjenestens gjennomføring av en undersøkelse

Bestemmelsen tilsvarer deler av gjeldende § 4-3.

Første ledd, første setning er nytt, og innfører krav om en foreløpig plan for undersøkelsen. Planen må lages innen en uke etter mottak av meldingen. Planen bør tilpasses undersøkelsens omgang, og det kan være behov for å endre og tilpasse planen etter hvert som undersøkelsen gjennomføres.

Første ledd, andre setning er en videreføring av gjeldende § 4-3 første ledd og § 6-9 første ledd, første setning. Første ledd, tredje setning er en videreføring av § 6-9 første ledd, andre setning.

Andre ledd er nytt, og lovfester et krav til utredning av barnets situasjon og behov. Andre ledd, første setning presiserer at undersøkelsen skal klargjøre barnets omsorgssituasjon og behov. Det er ikke tilstrekkelig å bare undersøke barnets faste bosted, men også samværshjemmet må undersøkes. Andre setning stiller krav til gjennomføringen av undersøkelsen, og at den må gi grunnlag for å avgjøre om det er nødvendig med tiltak etter loven. Andre ledd, tredje setning viderefører § 4-3 andre ledd, med noen språklige og tekniske endringer. Ordlyden er endret, uten at dette er ment å være en realitetsendring.

Tredje ledd er en videreføring av § 6-9 andre ledd, men hvor formuleringene er noe endret.

§ 11 Tilbakemelding etter henvendelse til barnevernstjenesten

Bestemmelsen gir regler for tilbakemeldinger på melding til barnevernstjenesten. Den tilsvarer gjeldende § 6-7 a, men med noen språklige og tekniske endringer, uten at dette er ment å være en realitetsendring.

§ 12 Hjelpetiltak

Bestemmelsen regulerer hjelpetiltak etter samtykke, og innebærer en videreføring av gjeldende § 4-4 første og andre ledd.

Vilkårene for å iverksette hjelpetiltak er «at barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlige behov for det». Dette innebærer en videreføring av vilkåret i gjeldende barnevernlov § 4-4 andre ledd.

Det kreves at barnet har et hjelpebehov som er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Hjelpebehovet må skyldes forholdene i hjemmet eller andre grunner. Alternativet «andre grunner» omfatter blant annet behov for hjelpetiltak fordi barnet utsetter sin egen helse eller utvikling for fare.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovens § 114 om barnevernstjenestens ansvar. Det fremgår her at barnevernstjenesten har ansvar for at barn mottar forsvarlig omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller at barnet utsetter sin helse eller utvikling for fare. Dersom et barn har et særlig hjelpebehov for eksempel på grunn av nedsatt funksjonsevne, er det ikke grunnlag for tiltak etter barnevernsloven.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd andre og tredje setning at hjelpetiltak ikke kan gjennomføres uten samtykke fra den tiltaket retter seg mot, og at krav om samtykke fra barnet forutsetter at barnet har partsrettigheter. Bestemmelsen lovfester det som utvalget mener er gjeldende rett. Dersom hjelpetiltak ytes der hvor barnet bor fast, vil det være den forelderen som bor sammen med barnet som må samtykke.

Når vilkårene er oppfylt plikter barnevernstjenesten å tilby og sette i verk «egnede hjelpetiltak». I andre ledd fremgår det at hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til en positiv endring hos barnet eller i familien.

§ 13 Tilbud om bosted utenfor hjemmet

Bestemmelsen omhandler det som etter gjeldende rett omtales som frivillig plassering utenfor hjemmet, jf. gjeldende barnevernlov § 4-4 siste ledd. Barnevernstjenesten kan som et frivillig tiltak, tilby bosted i fosterhjem, institusjon eller senter for mindreårige. Vilkåret for dette er at barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte.

I første ledd andre setning fastsettes det at hvis oppholdet utenfor hjemmet varer over lengre tid og det er nødvendig for å skape ro og stabilitet for barnet, skal barnevernstjenesten vurdere om det skal fremmes en sak om omsorgsovertakelse. Bestemmelsen innebærer en klargjøring av barnevernets adgang til å tilby opphold eller bosted utenfor hjemmet der det antas at oppholdet utenfor hjemmet kan ha en lengre varighet. Ved vurderingen av om det er nødvendig for å skape ro og stabilitet for barnet vil det blant annet være relevant å se hen til om foreldrenes samtykke til hjelpetiltak antas å bli opprettholdt og om det antas å oppstå konflikter når det gjelder fordelingen av omsorgsansvaret mellom foreldrene og barnevernstjenesten eller bostedet.

Andre ledd i bestemmelsen omhandler tilfeller der foreldrene på egenhånd har flyttet et barn ut av hjemmet. Det fremgår av bestemmelsen at barnevernstjenesten også i disse tilfellene kan undersøke barnets omsorgssituasjon etter § 9, dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven. Andre ledd innebærer en endring sammenlignet med gjeldende rett, idet det ikke kreves godkjenning av stedet barnet bor.

§ 14 Tilbud om bosted i fosterhjem eller institusjon over landegrensene

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-4 a som trådte i kraft 1. juli 2016.

§ 15 Pålegg om hjelpetiltak

Bestemmelsen innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende § 4-4 tredje til femte ledd, slik denne lyder etter lov av 7. august 2015 nr. 81.

Det er foretatt en språklig og strukturell forenkling av bestemmelsen.

I gjeldende § 4-4 tredje ledd er vilkåret for å pålegge kompenserende tiltak at det er nødvendig for å sikre tilfredsstillende omsorg eller av «andre grunner». For andre tiltak er vilkåret at det er nødvendig for å sikre tilfredsstillende omsorg. Det er uklart hva som er ment omfattet av formuleringen «andre grunner». I forslaget her er vilkårene for å pålegge alle typer av hjelpetiltak at det er «nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, beskyttelse eller utvikling». Det antas at denne formuleringen gir mer veiledning og at den ikke er mer omfattende enn det som følger av gjeldende § 4-4 tredje ledd. Ved at pålegg om hjelpetiltak kan gis der dette er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, beskyttelse eller utvikling, vil også behovet for å iverksette tiltak på grunn av barnets egne forhold og tiltak rettet mot barnet selv være omfattet.

I andre ledd er det gitt en oppregning av hvilke hjelpetiltak som kan pålegges. Uttrykkene kompenserende og omsorgsendrende tiltak er ikke videreført. I stedet er det angitt hva innholdet i tiltakene som kan pålegges, kan være. Oppregningen er i hovedsak ment å innebære en videreføring av gjeldende § 4-4 tredje til femte ledd, når det gjelder innholdet i tiltakene.

Bokstav d omhandler opphold i senter for foreldre og barn. I gjeldende § 4-4 er opphold i senter for foreldre og barn omfattet av formuleringen omsorgsendrende tiltak. Etter utvalgets syn er opphold i senter for foreldre og barn et tiltak som er så inngripende at dette bør fremgå særskilt av lovteksten. Av denne grunn kan vedtak om opphold i senter for foreldre og barn bare treffes når vilkårene om omsorgsovertakelse etter § 21 er oppfylt.

Bokstav e om «andre foreldrestøttende tiltak» omhandler tiltak uten barnets samtykke i situasjoner der barnet utsetter eller har utsatt sin eller andres helse og utvikling for alvorlig fare.

I fjerde ledd angis det at pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både bosteds- og samværsforeldre. Dette innebærer en utvidelse sammenlignet med gjeldende rett.

Tidsbegrensningene i fjerde ledd er en videreføring av de tidsbegrensningene som følger av dagens § 4-4 fjerde og femte ledd.

§ 16 Vedtak om samtykke til helsehjelp

Bestemmelsen erstatter barnevernloven § 4-10 og deler av § 4-11. Det gis samtykkerett til fylkesnemnda i tilfeller hvor ingen av foreldrene eller andre med foreldreansvar samtykker til helsehjelp mv., som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Bestemmelsen er også inntatt i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4, som regulerer samtykke på vegne av barn under 16 år. Vilkårene etter bestemmelsen har samme innhold som etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 andre ledd bokstav b. Det er for det første et krav om at helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Både somatisk og psykiske skader omfattes. For det andre er det et krav om at kvalifisert helsepersonell mener helsehjelp er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade.

§ 17 Vedtak om samtykke til spesialundervisning mv.

Bestemmelsen erstatter gjeldende § 4-11. Bestemmelsen gir hjemmel for å samtykke til spesialundervisning, sakkyndig vurdering og spesialpedagogisk hjelp. Vilkåret etter bestemmelsen er at foreldrene ikke samtykker og at barnet vurderes å ha særlig behov for slik undervisning og vurdering.

§ 18 Vedtak om flytteforbud

Bestemmelsen omhandler flytteforbud. Adgangen til å treffe vedtak om flytteforbud var tidligere regulert i § 4-8 første ledd. Bestemmelsens anvendelsesområde er utvidet til å gjelde alle situasjoner der barnet er bosatt utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke. Vedtakskompetansen er lagt til barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder, med klagerett til fylkesnemnda, jf. forslaget § 108.

Vilkårene for å treffe vedtak er at det er sannsynlig at flytting «vil være til skade for barnet». Vilkåret i gjeldende § 4-8 om at det ikke er rimelig grunn for flyttingen anses ikke nødvendig å videreføre. Det sentrale er om flyttingen antas å være til skade for barnet.

Vedtak kan treffes for inntil tre måneder. I løpet av perioden skal barnevernstjenesten avklare om flytting kan finne sted og hvordan den bør gjennomføres. Barnevernstjenesten kan for eksempel tilrettelegge for flytting hjem til foreldrene. Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at flytting ikke bør skje, kan barnevernstjenesten i stedet fremme forslag om omsorgsovertakelse.

I tilfeller der barnevernstjenesten fremmer forslag om omsorgsovertakelse eller annet tiltak, kan fylkesnemndas leder forlenge vedtaket. Vedtaket kan forlenges frem til sak om omsorgsovertakelse eller annet tiltak er behandlet.

§ 19 Tilbud om bosted i institusjon etter samtykke

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-26 med unntak av endringen i vilkåret for når opphold i institusjon er aktuelt, jf. omtalen av § 20.

§ 20 Vedtak om bosted i institusjon uten samtykke

Bestemmelsen erstatter gjeldende § 4-24.

Vilkåret for å iverksette tiltak er etter første ledd at barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare. Utvalget legger til grunn at vilkåret i alt det vesentlige omfatter de tilfeller som i dag rammes av vilkåret «alvorlige atferdsvansker». Det sentrale vurderingstemaet etter den nye bestemmelsen, er om barnet foretar handlinger som kan føre til skade til barnet. Skade omfatter både fysisk og psykisk skade. Alternativet omfatter tilfeller av selvskading, bruk av rusmidler og annen oppførsel som kan føre til alvorlige problemer for barnet i ettertid.

Femte ledd erstatter gjeldene § 4-24 tredje ledd. Fylkesnemnda må særskilt ta stilling til om bosted i institusjonen kan opprettholdes dersom barnet fyller 18 år i løpet av botiden, det følger ikke lenger automatisk av loven. Bosted utover 18 års alder forutsetter at vilkårene etter EMK artikkel 5 er oppfylt.

For øvrig innebærer bestemmelsen en videreføring av gjeldende rett.

§ 21 Vedtak om å overta omsorgen for et barn

Bestemmelsen innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. De hjemler for omsorgsovertakelse som i dag følger av § 4-12 og § 4-8 andre og tredje ledd, er samlet i en bestemmelse.

Vilkåret om at omsorgsovertakelse må være nødvendig ut fra barnets situasjon og at vedtak ikke kan treffes der det kan skapes tilfredsstillende forhold ved hjelpetiltak, er flyttet fra tidligere andre ledd til første ledd.

Bokstav a, b, c og e tilsvarer tidligere § 4-12 bokstav a til d.

I mange tilfeller vil vilkårene i bokstav a og/eller b ofte samtidig være oppfylt dersom vilkåret i bokstav c er oppfylt. Utvalget har kommet til at det likevel ikke er grunn til å fjerne alternativet fra lovteksten.

Ny bokstav d tilsvarer tidligere § 4-8 tredje ledd.

Bokstav e innebærer en videreføring av tidligere bokstav d. Det er foreldrenes evne til omsorg som skal vurderes etter bokstav d, ikke deres tilstand eller personlighetstrekk. Det avgjørende er en fremtidsvurdering. Det er ikke nødvendig at foreldrenes manglende evne til å ta ansvar har gitt seg utslag i fare eller skade på inngrepstidspunktet.

Ny bokstav f og g tilsvarer tidligere § 4-8 andre ledd. Det er foreslått en endring når det gjelder vedtak som treffes overfor nyfødte idet det i praksis alltid vil være truffet hastevedtak i disse situasjoner. I bokstav g utformes hjemmelen for vedtak om omsorgsovertakelse for barn som ble bosatt utenfor hjemmet som nyfødte på grunnlag av et hastevedtak, uansett om barnet som nyfødt befant seg på sykehus, i hjemmet eller andre steder. Bestemmelsen er ment å komme til anvendelse i tilfeller der barnet ble bosatt utenfor hjemmet enten før det flyttet hjem fra sykehuset etter fødselen eller der barnet bare har bodd sammen med foreldrene i kort tid, maksimalt en uke.

For bokstav a til e er beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt.

For bokstav f til g er beviskravet overveiende sannsynlig. Felles for disse tilfellene er at de i all hovedsak beror på en fremtidsvurdering. Det kreves at det er klart sannsynlig at de alvorlige mangler i omsorgen som er beskrevet i loven, vil inntreffe.

I andre ledd er tidligere § 4-13 tatt inn. Her reguleres frister for iverksettelse av vedtak. Bestemmelsen innebærer en videreføring av tidligere § 4-13.

Tredje ledd innebærer en videreføring av gjeldende § 4-13 andre ledd slik denne lyder etter lovendring av 18. desember 2015.

§ 22 Bostedsalternativer etter vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende § 4-14 med hensyn til alternative bosteder etter omsorgsovertakelse.

I tillegg er gjeldende § 4-15 andre ledd, om at barnevernstjenesten i sitt forslag til fylkesnemnda skal redegjøre for de synspunkter som skal legges til grunn for valg av bosted i det enkelte tilfelle, flyttet inn i § 22. Bestemmelsen i § 22 retter seg nå mot nemndas kompetanse med hensyn til valg av bosted ved omsorgsovertakelse, mens § 23 retter seg mot barnevernstjenestens kompetanse til å velge bosted innenfor de rammene nemnda har fastsatt i sitt vedtak. Saken skal forelegges fylkesnemnda på nytt dersom barnet ikke kan bosettes slik det ble forutsatt i forslaget eller vedtaket.

§ 23 Valg av bosted for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen angir sentrale momenter med hensyn til barnevernstjenestens valg av bosted i det enkelte tilfelle, innenfor de rammene fylkesnemnda har fastsatt i sitt vedtak, jf. lovforslaget § 22.

Strekpunktene i første ledd tilsvarer innholdsmessig gjeldende § 4-15 første ledd.

Andre ledd lovfester at det alltid skal vurderes om fosterhjem kan velges blant barnets familie eller nære nettverk. I dag fremgår dette av fosterhjemsforskriften § 4. Barnevernstjenesten skal legge til rette for bruk av familieråd ved vurderingen av bosted i familie eller nettverk, dersom dette er hensiktsmessig.

§ 24 Omsorgsansvar og foreldreansvar for barnet etter omsorgsovertakelse

Bestemmelsen angir at barnevernstjenesten har omsorgsansvaret for barnet etter en omsorgsovertakelse, og at fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten. Dette tilsvarer innholdet i gjeldende § 4-18. «Daglig omsorg» er et begrep som ikke lengre er vanlig å bruke i barnerettssammenheng, heller ikke i barnelova, og er derfor byttet ut med det mer beskrivende «omsorgsansvar».

Nytt er presiseringen i andre ledd om at fosterhjemmets eller institusjonens utøvelse av omsorgen for barnet, skal skje innenfor de rammene barnevernstjenesten fastsetter. Dette anses å være i tråd med gjeldende rett.

Tredje ledd, om at barnets foreldre beholder foreldreansvaret for barnet etter omsorgsovertakelsen, er også nytt. Bestemmelsen er innholdsmessig i tråd med gjeldende rett.

Til forskjell fra gjeldende § 4-18 er det i bestemmelsen gitt en beskrivelse av hva som ligger i omsorgsansvaret og foreldreansvaret etter en omsorgsovertakelse. Beskrivelsen baserer seg på reguleringen av omsorgsansvar og foreldreansvar i barnelova, og vurderes å være i tråd med gjeldende rett. Bestemmelsen søker å belyse spørsmålet om hva restforeldreansvaret består i etter omsorgsovertakelse. Beskrivelsen er ikke ment å være uttømmende, slik at det fortsatt kan oppstå avgrensningsproblemer i praksis.

Dagens 4-18 første ledd siste setning, om at barnevernstjenesten kan bestemme at fosterhjemmet eller institusjonen kan avgjøre andre spørsmål enn den daglige omsorg, er opphevet. Dette fordi § 4-18 første ledd siste setning gir inntrykk av at barnevernstjenesten kan redusere restforeldreansvaret etter en omsorgsovertakelse.

Det samme gjelder gjeldende § 4-18 andre ledd, om at nemnda kan bestemme at foreldrene skal ha bestemmelsesrett når det gjelder spørsmål som ikke gjelder den daglige omsorg. Bestemmelsen er ikke praktisk fordi foreldrene allerede har slik kompetanse i kraft av å ha foreldreansvaret.

§ 25 Barnevernstjenestens adgang til å flytte barnet etter omsorgsovertakelse

Bestemmelsen tydeliggjør at flytting av barn etter omsorgsovertakelse i størst mulig grad skal unngås.

Gjeldende § 4-17 andre setning, om at barnevernstjenestens vedtak om flytting kan påklages til fylkesnemnda, er inntatt i § 108 som regulerer klagesaker for fylkesnemnda. Slik sak kan behandles av nemndsleder alene, og vedtak skal som hovedregel foreligge innen én uke etter at klagen er mottatt.

For øvrig innebærer bestemmelsen en videreføring av gjeldende § 4-17.

§ 26 Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen innebærer en videreføring av tidligere § 4-21 når det gjelder når omsorgsovertakelse skal oppheves. Vilkårene for når en omsorgsovertakelse skal oppheves, er ikke endret.

Vedtak om opphevelse treffes etter andre ledd av fylkesnemnda, eller av barnevernstjenesten hvis partene samtykker til en slik fremgangsmåte. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende § 4-21.

Tredje ledd om fosterforeldres uttalerett er en videreføring av gjeldende rett.

Fjerde ledd viderefører gjeldende § 4-21 andre ledd første setning. Det er inntatt en presisering i fjerde ledd andre setning om at fristen på tolv måneder løper fra rettskraftig avgjørelse foreligger. I dette ligger at ny sak ikke kan kreves behandlet før det har gått minst tolv måneder siden rettskraftig avgjørelse i tidligere sak om oppheving av omsorgsovertakelse. Som etter tidligere § 4-21 er bestemmelsen ikke til hinder for at nemnda behandler saken før det har gått tolv måneder, dersom det for eksempel foreligger nye opplysninger i saken.

Tidligere § 4-21 andre ledd andre setning er foreslått videreført, men med endring når det gjelder når en ny sak likevel kan kreves behandlet. I tidligere § 4-21 andre ledd andre setning, var vilkåret at det kunne dokumenteres vesentlige endringer i barnets situasjon. Dette er endret til at det «foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets situasjon».

§ 27 Fratakelse av foreldreansvar

Bestemmelsen tilsvarer tidligere § 4-20 første ledd. Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon er i ny lov skilt i to bestemmelser.

Vilkårene for å frata foreldreansvaret er i tillegg til at vedtak om omsorgsovertakelse må være truffet, at det foreligger særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvaret er nødvendig for å ivareta barnets beste. Dette innebærer en tydeliggjøring av gjeldende rett. I gjeldende § 4-20 er det ikke oppstilt særskilte vilkår for å frata foreldreansvaret, men et krav om at vedtak må være til barnets beste følger av barnevernloven § 4-1.

Plikten til å varsle fylkesmannen om at barnet står uten verge, er overført fra fylkesnemda til barnevernstjenesten.

§ 28 Adopsjon

Bestemmelsen innebærer en videreføring av dagens § 4-20 andre til fjerde ledd.

I andre ledd fremgår det at samtykke til adopsjon kan gis dersom «særlige tungtveiende grunner» taler for det og vilkårene i bokstav a til d er oppfylt. Vilkåret om «særlige tungtveiende grunner» er en lovfesting av gjeldende rett, slik denne fremgår av rettspraksis, se blant annet Rt. 2015 side 110 med henvisninger til bl.a. Rt. 2007 side 561.

Vilkåret i bokstav a og b er en videreføring av tidligere bokstav a og b. Vilkåret om at adopsjon vil være til «barnets beste» innebærer at det må vurderes å være bedre for barnet å bli adoptert enn å vokse opp som fosterbarn. Et sentralt vurderingstema er hvilken betydning det har for barnet å opprettholde kontakt med de biologiske foreldrene. Det foreligger flere høyesterettsavgjørelser der spørsmålet om adopsjon er til barnets beste, er vurdert. Denne praksis vil være relevant i lovtolkningen av bestemmelsen.

Vilkåret i bokstav c er språklig endret. Endringen er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Vilkåret om at adoptivsøkerne har «utøvd omsorgen for barnet på en god måte», innebærer som etter tidligere § 4-20 andre ledd bokstav c, at fosterhjemsforholdet blant annet må ha hatt en viss varighet.

§ 29 Besøkskontakt etter adopsjon

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-20 a, med enkelte språklige endringer.

§ 30 Vedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel

Bestemmelsen erstatter gjeldende § 4-29. Det er foretatt enkelte språklige og materielle endringer i vilkårene for å treffe vedtak.

Vilkår for å treffe vedtak er for det første at nemnda basert på politiets vurdering og andre opplysninger, finner at det er nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel. For det andre kan vedtak kun treffes dersom det er nødvendig for å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. For det tredje er det et vilkår at institusjonen faglig og materielt er i stand til å ivareta barnets behov.

Gjeldende vilkår om at politiet må finne at det er nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel og at tiltak er nødvendig for å beskytte barnet, er fjernet.

§ 31 Foreldres plikt til å betale for oppfostringen av barnet

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende § 9-2, med noen språklige endringer i tillegg til at deler av bestemmelsen foreslås inntatt i forskrift.

Gjeldende § 9-2 andre ledd, tredje til sjette setning, og fjerde ledd foreslås tatt inn i Forskrift om fastsetting og endring av oppfostringsbidrag etter lov om barneverntjenester av 23. juni 1996.

§ 32 Kommunens rett til å kreve egenbetaling fra barnet

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 9-3.

§ 33 Hastevedtak om hjelpetiltak

Bestemmelsen er ment å i hovedsak videreføre gjeldende § 4-6 første ledd.

Formuleringen i gjeldende § 4-6 første ledd, om at barnet er uten omsorg enten fordi foreldrene er syke eller av andre grunner, anses ikke nødvendig. Vilkåret er i alle tilfelle at barnet er uten forsvarlig omsorg.

Hjelpetiltakene kan ikke opprettholdes dersom den tiltaket retter seg mot, motsetter seg tiltaket. Et barn uten partsrettigheter kan ikke motsette seg tiltaket.

§ 34 Hastevedtak om bosted utenfor hjemmet

Akuttvedtak om plassering utenfor hjemmet er regulert i gjeldende § 4-6 andre ledd.

Begrepet akuttvedtak er i forslaget erstattet med hastevedtak.

Når det gjelder anvendelsesområdet for hastevedtak om bosted utenfor hjemmet, innebærer forslaget en endring sammenlignet med gjeldende § 4-6 andre ledd. I stedet for at skadevurderingen alene knytter seg til å «forbli i hjemmet», er den knyttet til om barnet uten at det treffes vedtak står i fare for å bli vesentlig skadelidende. Vilkåret innebærer at det er avgjørende om barnet står i fare for å bli blir vesentlig skadelidende på grunn av foreldrenes opptreden eller maktesløshet, uavhengig av om barnet oppholder seg i hjemmet på vedtakstidspunktet. Vurderingstemaet er ikke nødvendigvis knyttet til situasjonen i hjemmet til forelderen(e) med fast bosted etter barneloven, men den aktuelle eller potensielle omsorgssituasjonen til barnet. Bestemmelsen vil dekke alle typetilfeller hvor barn står i fare for å bli vesentlig skadelidende i en aktuell eller potensiell omsorgssituasjon, uavhengig av om barnet rent faktisk bor hos foreldrene eller om det oppholder seg midlertidig eller mer langvarig andre steder. Bestemmelsen vil også dekke tilfeller hvor et nyfødt barn enda ikke har flyttet hjem til sine foreldre fra sykehuset, som i dag er regulert i flytteforbudsreglene, jf. gjeldende § 4-8 andre ledd andre setning, jf. § 4-9.

Påtalemyndigheten gis ikke kompetanse til å treffe hastevedtak. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende § 4-6 andre ledd. På bakgrunn av at påtalemyndighetens kompetanse til å treffe hastevedtak er tatt bort, og det oppstilles krav om at om at kommunene skal sørge for at barnevernstjenesten til enhver tid er tilgjengelig, utvides kompetansen til å treffe hastevedtak til også å omfatte stedfortreder for barnevernstjenestens leder.

Andre ledd fastsetter at hastevedtaket bortfaller hvis ikke kommunen følger det opp med en begjæring om omsorgsovertakelse innen seks uker.

For å sikre at barn som har bosted i annen stat, men som oppholder seg i Norge, har tilstrekkelig beskyttelse, samtidig som barnets og foreldrenes rettssikkerhet ivaretas, foreslår utvalget at følgende avgjørelser er fristavbrytende for hastevedtak rettet mot barn med bosted i annen stat:

• begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller

• vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

§ 35 Hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke

Bestemmelsen regulerer adgangen til å treffe hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke, sml. gjeldende § 4-25 andre ledd og § 4-6 andre, fjerde og femte ledd.

Bestemmelsen er ment å i hovedsak innebære en videreføring av gjeldende rett, men i forenklet form. Skadekriteriet er inntatt direkte i bestemmelsen, i motsetning til gjeldende rett hvor det i § 4-25 kun er angitt at § 4-6 andre ledd gjelder tilsvarende.

Også her er det bare barnevernsleder eller dennes stedfortreder, ikke påtalemyndigheten, som gis vedtakskompetanse. På samme måte som i § 34, foreslår utvalget nye fristavbrytende regler for barn som oppholder seg i Norge men som har bosted i annen stat.

§ 36 Hastevedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-29 fjerde ledd.

I motsetning til øvrige hastevedtak foreslås det at påtalemyndigheten fortsatt skal ha kompetanse til å treffe hastevedtak i disse tilfellene. Påtalemyndigheten anses å ha faglig kompetanse knyttet til vurderingen av om det foreligger fare for utnyttelse til menneskehandel. På bakgrunn av at det i forslaget § 113 femte ledd er et krav om at kommunene skal sørge for at barnevernstjenesten til enhver tid er tilgjengelig, vil kompetansen til å treffe hastevedtak også omfatte barnevernstjenestens leder og dennes stedfortreder.

§ 37 Barnets rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående

Bestemmelsen fastsetter hovedregelen om at barnet har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Bestemmelsen gjelder generelt ved alle typer av tjenester og tiltak. Hvem som er å anse som «nærstående» må bero på en konkret vurdering. I første omgang vil nære slektninger falle innenfor, men også andre personer som har hatt en nær relasjon til barnet vil kunne falle innenfor. Hvilken tilknytning personen har hatt til barnet og over hvor lang tid relasjonen har vart vil være sentrale momenter.

I andre ledd pålegges barnevernstjenesten en plikt til aktivt å legge til rette for kontakten. Som ledd i dette plikter barnevernstjenesten å utarbeide en plan for kontakten.

§ 38 Begrensninger i retten til kontakt. Skjult adresse

Bestemmelsen regulerer adgangen til å vedta begrensninger i barnets rett til kontakt når barnet er bosatt utenfor hjemmet. Det følger av bestemmelsen at begrensninger bare kan vedtas der det er nødvendig og til barnets beste. Det avgjørende vil være en konkret vurdering. Ved vurderingen vil de momenter som i dag er relevante for fastsettelsen av samvær fortsatt være relevante.

Det fremgår av bestemmelsen at det kan settes vilkår for kontakten, og at kontakten kan begrenses delvis eller helt.

Når det gjelder kontakt mellom barn og foreldrene fremgår det av tredje ledd at denne bare kan nektes eller begrenses sterkt, dersom særlig tungtveiende grunner taler for det.

§ 39 Hvem som vedtar begrensninger i retten til kontakt

Bestemmelsen regulerer hvem som treffer vedtak om begrensinger i retten til kontakt.

Der vedtaket gjelder barnets rett til kontakt med foreldrene, treffer fylkesnemnda vedtak. Barnevernstjenesten kan likevel treffe vedtak ved hastevedtak eller vedtak om flytteforbud. I disse tilfellene kan hensynet til barnet tilsi at vedtak treffes hurtig.

Der vedtaket gjelder barnets kontakt med andre personer, treffer barnevernstjenesten vedtak. Vedtaket kan påklages av den det retter seg mot. Det fremgår forslaget til fjerde ledd fra utvalgets flertall at klage fra andre enn barn med partsrettigheter, søsken og personer som har hatt omsorgen for barnet i foreldrenes sted før omsorgsovertakelsen, og besteforeldre, bare kan behandles av nemnda når nemnda har gitt samtykke til dette. Ved vurderingen av om samtykke skal gis må nemnda ta særlig hensyn til hvem den nærstående er, hvilken tilknytning det er mellom vedkommende og barnet, sakens betydning for vedkommende og om det er vesentlige svakheter ved barnevernstjenestens saksbehandling og vedtak. Vilkåret om at det er vesentlige svakheter ved barnevernstjenestens saksbehandling og vedtak, må forstås på tilsvarende måte som vilkåret i tvisteloven § 36-10 bokstav c, jf. Rt. 2014 side 1034.

En privat part kan ikke fremmet nytt krav om kontakt dersom kontakten har vært regulert ved vedtak eller dom de siste tolv måneder.

§ 40 Oppfølging av barn og foreldre ved hjelpetiltak

Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen i hovedsak gjeldende § 4-5. De foreslåtte endringene er av strukturell og språklig art.

Plandelen av bestemmelsen er flyttet til en egen bestemmelse om plan ved hjelpetiltak, jf § 45.

§ 41 Oppfølging av barn etter vedtak om omsorgsovertakelse, bosted i institusjon etter § 19 eller § 20 og hastevedtak

Etter gjeldende rett fremgår kravet om oppfølging av barn etter omsorgsovertakelse og atferdsplassering av § 4-16 og § 4-24 andre ledd siste setning.

Oppfølgingsansvaret ved omsorgsovertakelser og vedtak om bosted i institusjon, er slått sammen i én bestemmelse.

Lovens krav om oppfølging av hastevedtak er nytt.

Det samme gjelder kravet om oppfølging ved frivillig bosted i institusjon.

Kravet om at barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak er også nytt, og vurderes som en naturlig del av oppfølgingsansvaret som bør fremgå av loven.

Gjeldende § 4-16 andre setning, om søskensamvær, er fjernet. Retten til søskensamvær omfattes nå av bestemmelsen som er foreslått om barnets rett til kontakt, se § 37. Det er begrensning av søskensamvær som må begrunnes i det enkelte tilfelle. Det forslås en ny egen bestemmelse om at det skal utarbeides en plan for gjennomføring av kontakt, herunder søskensamvær, se § 48.

§ 42 Oppfølging av foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse, bosted i institusjon etter § 19 eller § 20 og hastevedtak

På samme måte som for barn i forslaget § 41, er oppfølging av foreldre ved omsorgsovertakelse, bosted i institusjon og hastevedtak samlet i én bestemmelse.

Krav om oppfølging av foreldre ved omsorgsovertakelse fremgår av gjeldende § 4-16. Kravet om at det om mulig skal legges til rette for at omsorgen kan tilbakeføres til foreldrene er nytt, og må ses i sammenheng med EMK artikkel 8 og praksis fra EMD. Utgangspunktet er at omsorgsovertakelse er et midlertidig tiltak. EMD har lagt til grunn at myndighetene har en plikt til jevnlig å undersøke om det har vært forbedringer i familiens situasjon som kan tilsi at et barn som er tatt ut av sin familie kan tilbakeføres. Det legges også til grunn i en viss utstrekning en positiv plikt til å tilrettelegge for familiegjenforening. Hvis det ikke er mulig å tilbakeføre omsorgen etter oppfølging, vil formålet med oppfølgingen typisk være å gi råd og veiledning knyttet til gjennomføring av kontakten mellom barnet og foreldrene, eller bistand knyttet til å forberede foreldrene på å ta i mot et barn som snart er 18 år og vil flytte hjem ved oppnådd myndighetsalder.

Kravet om oppfølging av foreldre etter vedtak om bosted i institusjon og hastevedtak er nytt.

Foreldrene har fortsatt omsorgsansvaret for barnet etter vedtak om bosted i institusjon, slik at gjenforeningsaspektet ikke gjør seg gjeldende på samme måte som ved omsorgsovertakelser. Men også i slike tilfeller bør barnevernstjenesten følge opp foreldrene, slik at de settes best mulig i stand til å ivareta barnet når det kommer hjem til foreldrene etter endt opphold.

Oppfølging av foreldre vurderes som svært viktig etter hastevedtak, for eventuelt å kunne unngå å følge opp hastevedtaket med en begjæring om omsorgsovertakelse.

Krav om at det skal avholdes et møte mellom foreldene og barnevernstjenesten etter vedtak er nytt. Møtet er ment å sikre at det er kommunikasjon mellom partene samt at relevant oppfølging og veiledning diskuteres mellom partene.

Det inntas et krav om at barnevernstjenesten skal gi foreldene informasjon om barnet. Dette vurderes som et viktig ledd i oppfølgingen av foreldre.

Forslaget om støtteperson for foreldre som har blitt fratatt omsorgen for barn er nytt, og er basert på et lignende system som i Danmark. Støttepersonen skal gi foreldrene hjelp og støtte med de spørsmål den enkelte måtte ha i kontakt med det offentlige system. Støttepersonen skal også hjelpe foreldrene med forberedelse og evaluering av møter og lese og forstå informasjon omkring omsorgsovertakelsen. Foreldrene skal få tilbudet om støtteperson når det foreligger et endelig vedtak eller rettskraftig dom om omsorgsovertakelse.

§ 43 Oppfølging av barn etter vedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-30 andre og tredje ledd.

§ 44 Forbud mot å ta med barnet ut av Norge

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-31.

Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 18. desember 2015 nr. 126, som trådte i kraft 1. januar 2016 (internasjonal barnebortføring). Overtredelse er straffesanksjonert i straffeloven § 261, med en strafferamme på inntil 2 års ubetinget fengsel.

§ 45 Plan ved hjelpetiltak

Plandelen av gjeldende § 4-5 er tatt inn i en egen bestemmelse.

Bestemmelsen regulerer formålet med tiltaksplanen og hva den skal inneholde. Tiltaksplanen skal sikre en systematisk og regelmessig oppfølging av barnet og foreldrene, og skal inneholde en angivelse av tiltakenes målsetting, innhold og antatte varighet

For øvrig innebærer bestemmelsen en videreføring av gjeldende § 4-5.

Når det gjelder kravet om at planen skal evalueres regelmessig, må det avgjøres konkret hvilken evalueringshyppighet som er forsvarlig i det enkelte tilfelle.

§ 46 Plan ved omsorgsovertakelse

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak gjeldende § 4-15 tredje og fjerde ledd.

Nytt er kravet om at planen skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen. Dette er et viktig aspekt ved den konkrete oppfølgingen av både barn og foreldre.

Nytt er også kravet om at utkast til plan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Kravet er satt for å ansvarliggjøre barnevernstjenesten med hensyn til å tenke nøye gjennom begjæringen om omsorgsovertakelse samt gi fylkesnemnda bedre grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som er til barnets beste.

§ 47 Plan ved bosted i institusjon etter § 19 eller § 20

Bestemmelsen tilsvarer i all hovedsak gjeldende § 4-28.

Grensen for når barnets samtykke er avgjørende med hensyn til utarbeidelse av plan ved frivillig bosted i institusjon, endres til 12 år. Dette er i tråd med utvalgets forslag til lovendring hva gjelder barns partsrettigheter.

Gjeldende § 4-28 siste ledd, om at departementet kan gi retningslinjer om tiltaksplanens innhold, er en unødvendig hjemmel. Slike retningslinjer kan uansett gis, og den foreslås derfor opphevet.

§ 48 Plan for gjennomføring av kontakt

Bestemmelsen er ny og må ses i sammenheng med den nye bestemmelsen i § 37 om barnets rett til kontakt med familie og nærstående.

Formålet med planbestemmelsen er å sikre at barnevernstjenesten foretar en grundig og helhetlig vurdering av barnets rett til kontakt. Det må legges en konkret plan for hvordan barnets kontakt med foreldre, eventuelt søsken, besteforeldre og andre nærstående, skal gjennomføres. Dette gjelder både ved omsorgsovertakelse og bosted i institusjon.

Plan for kontakt er viktig for å skape forutsigbarhet for barnet, foreldre, og andre familiemedlemmer. Det samme gjelder for de som skal ivareta barnet etter at barnet er bosatt utenfor hjemmet, som institusjon og fosterhjem. Det er svært viktig at barnevernstjenesten foretar en grundig vurdering av samvær når kretsen av samværsberettigede nå forslås utvidet i forhold til gjeldende rett.

Barnevernstjenesten må ved utarbeidelsen sørge for å kartlegge både hvilke personer som ønsker regelmessig kontakt med barnet, hvem barnet selv anser det som viktig å ha kontakt med og hvilken kontakt barnevernstjenesten vurderer at er best for barnet. Planen må utarbeides i samarbeid med både barnet og familien, og skal evalueres jevnlig. Utvalget legger til grunn at planen i mange tilfeller vil innebære en tilstrekkelig løsning av spørsmålene om hvem som skal ha kontakt med barnet, og i hvilket omfang. Planen sikrer forutberegnelighet for omfanget av kontakt og gir rom for at det kan gjøres endringer ved behov. Planen vil imidlertid ikke utgjøre noe vedtak om kontakt mellom barnet og andre. Der planen ikke vurderes å være tilstrekkelig, må det i stedet vurderes om det bør treffes vedtak om begrensning i kontakt etter § 38.

På samme måte som for plan ved omsorgsovertakelse og bosted i institusjon uten barnets samtykke, er det et krav om at utkast til plan må foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Videre er det et krav om at endelig plan skal utarbeides så snart som mulig etter at nemndas vedtak foreligger.

§ 49 Definisjon av fosterhjem. Krav til fosterforeldre

Lovens definisjon av fosterhjem i gjeldende § 4-22 første ledd videreføres, med unntak av private hjem som skal godkjennes etter gjeldende § 4-7 ettersom § 4-7 foreslås opphevet. Definisjonen er for øvrig justert noe språklig.

Når det gjelder krav til fosterforeldre, videreføres innholdet i gjeldende § 4-22 andre ledd i en annen språkdrakt.

§ 50 Godkjenning av fosterhjem

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 4-22 fjerde ledd.

§ 51 Formidling av fosterhjem

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-23. Språk og struktur er forenklet. Henvisningen til adopsjonsloven kapittel 3 A er unødvendig, og henvisningen er derfor fjernet fra lovteksten. Straffebudet i gjeldende § 4-23 andre ledd er inntatt i § 133, i kapittel 14.

§ 52 Forskrift om fosterhjem

Bestemmelsen tilsvarer forskriftshjemmelen i gjeldende § 4-22 tredje ledd, med unntak for hjemmelen til å gi forskrift om tilsyn som er inntatt i § 130, i kapittel 14.

§ 53 Barnets rettigheter i institusjon

Forslaget er en omskriving av gjeldende § 5-9, og det foreslås at sentrale bestemmelser om rettigheter løftes opp fra rettighetsforskriften og inn i loven. Barnets rett til selvbestemmelse, bevegelsesfrihet og rett til kontakt og kommunikasjon er fremhevet. Retten til nødvendig medisinsk tilsyn og behandling er tatt inn i loven.

Angivelsen av at kontakt med familie og nærstående ikke kan begrenses i større utstrekning enn det som følger av vedtak fra barnevernstjenesten eller fylkesnemnda, er inntatt som følge av de nye kontaktbestemmelsene, se §§ 37-39.

Det er foreslått en egen forskriftshjemmel i § 58, som gir adgang til å gi nærmere bestemmelser om barns rettigheter og utøvelse av tvang mot barn i institusjon.

De rene tvangstiltakene er tatt ut av gjeldende § 5-9, og fremgår som egne bestemmelser i loven.

Begrepet «beboer», som i dag benyttes i lov og forskrift, er gjennomgående byttet ut med «barn».

Spesialreguleringen av tiltak etter gjeldende § 4-29 (menneskehandel), er foreslått tatt ut fra den generelle rettighetsbestemmelsen. I stedet er den inntatt som en egen spesialbestemmelse i § 57.

§ 54 Krav til forebygging av bruk av tvang

I første ledd er kravet om forebygging av bruk av tvang under opphold på institusjon løftet opp fra rettighetsforskriften § 12 og inn i barnevernsloven. Det er presisert at bruk av tvang må være «absolutt nødvendig» og skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Andre fremgangsmåter skal være prøvd først, og disse fremgangsmåtene skal protokolleres, jf. § 86 første ledd.

I andre ledd er det inntatt en presisering av at institusjonene skal arbeide systematisk for å forebygge tvangsbruk.

§ 55 Adgang til bruk av tvang

De generelle tvangshjemlene i rettighetsforskriften §§ 13 til 20 er løftet opp fra rettighetsforskriften og tatt inn i loven. Dette er inngrep av en så alvorlig karakter at de av hensyn til legalitetsprinsippet bør være regulert direkte i formell lov. Adgangen til tvangsbruk på institusjon, foruten bosted i institusjon etter § 19 og § 20 jf. lovforslaget § 56, er uttømmende regulert i denne bestemmelsen.

Første ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 13 andre setning, med en presisering av at tvang bare kan anvendes når det er åpenbart nødvendig. Rettighetsforskriften § 13 første setning, som inneholder et absolutt forbud mot fysisk refsing mv., er unødvendig å innta i loven ettersom forbud mot slik tvang uansett følger av legalitetsprinsippet; Det er ikke lovhjemmel for slik tvangsbruk.

Andre ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 14 om tvang i akutte faresituasjoner. Isolasjon er kun tillatt ved akutte faresituasjoner, og dette fremgår nå av loven og ikke bare av forskriften som i dag. Nærmere krav til gulvflate ved isolasjon forutsettes regulert i forskrift slik det er etter gjeldende rett. For å avklare enhver tvil om at det heller ikke i slike situasjoner er adgang til å anvende mekaniske tvangsmidler, som for eksempel belter, inntas et absolutt forbud mot dette i lovteksten. Bruk av mekaniske tvangsmidler er aldri tillatt i barnevernsinstitusjoner.

Tredje ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 15 om kroppsvisitasjon. Det absolutte forbudet mot undersøkelse av kroppens hulrom ved kroppsvisitasjon, innebærer en innskjerping av gjeldende rett ettersom det i rettighetsforskriften § 15 i dag også er adgang til undersøkelse av munnhule. Forslaget til avgrensing mot kroppens hulrom som sådan, er likelydende begrensingen i § 4-6 andre ledd i lov om psykisk helsevern. Det bør ikke være en videre adgang til bruk av tvang ved barnevernsinstitusjoner enn institusjoner for psykisk helsevern.

Fjerde ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 16 om ransaking av rom og eiendeler.

Femte ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 18 første ledd tredje setning om at post som kommer inn til institusjonen kan kontrolleres når det er begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder rusmidler eller farlige gjenstander. Kontroll med barnets kommunikasjon for øvrig, er ikke tillatt.

Sjette ledd er i samsvar med nylige vedtatte endringer på rusfeltet, om at adgangen til rusmiddeltesting er endret fra urinprøve til en teknologinøytral bestemmelse. Bestemmelsen innebærer at kan tas prøver av biologisk materiale for å påvise bruk av rusmidler.3 Dette vil i tillegg til urinprøver, blant annet gi adgang til testing via spytt og hår. Vilkårene om at tvang og restriksjoner skal begrenses til det strengt nødvendige (se lovutkastet § 54), og at rusmiddeltesting bare skal benyttes når det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet, vil sette grenser for hvilke metoder som kan benyttes.

Etter rettighetsforskriften § 20 kan barnet om nødvendig bringes tilbake til institusjonen ved rømming dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det. Bestemmelsen angir i stedet eksplisitt hvilke lovhjemler barnet må være bosatt etter for at det skal være en adgang for å bringe barnet tilbake ved en rømming.

§ 56 Utvidet adgang til bruk av tvang ved bosted i institusjon etter § 19, § 20 og § 35

Den utvidede adgangen til bruk av tvang ved bosted i institusjon etter gjeldende § 4-24 og § 4-26, slik den framgår av rettighetsforskriften §§ 22 til 25, er inntatt direkte i loven. Dette er inngrep av en så alvorlig karakter at de av hensyn til legalitetsprinsippet bør være regulert direkte i formell lov. Adgangen til tvangsbruk på institusjon for denne typen opphold på institusjon, er uttømmende regulert i § 55 og § 56.

Første ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 22 om begrensninger i barnets adgang til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område.

Andre ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 23 om begrensinger i barnets adgang til å motta besøk i institusjonen. Som følge av forslaget til nye bestemmelser om barnets rett til kontakt, er det inntatt en presisering av at institusjonen ikke kan begrense barnets adgang til kontakt med familie og nærstående i større utstrekning enn det som følger av vedtak fra barnevernstjenesten eller fylkesnemnda etter § 38.

Tredje ledd tilsvarer rettighetsforskriften § 24 om begrensinger i rett til elektronisk kommunikasjon og inndragelse av elektroniske kommunikasjonsmidler.

Fjerde ledd erstatter rettighetsforskriften § 25 første ledd om rusmiddeltesting, og er på samme måte som etter § 55 en teknologinøytral hjemmel for rusmiddeltesting. Det kan avkreves rusmiddeltest uten barnets samtykke dersom barnet har opphold etter lovforslaget § 20 og det følger av fylkesnemndas vedtak. Selv om det ikke fremkommer av lovteksten som i § 55, at rusmiddeltesting bare skal benyttes når det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet, er dette en forutsetning for at fylkesnemnda skal kunne treffe vedtak om slik testing. Barn som har opphold etter § 20 kan samtykke til rusprøver etter lovforslaget § 55 sjette ledd.

§ 57 Særlige tiltak ved fare for utnyttelse til menneskehandel

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 5-9 siste ledd, og må ses i sammenheng med § 30 tredje ledd som gir hjemmel for de spesielle tiltakene. I § 30 tredje ledd er det krav om at de tiltakene som iverksettes fremgår av nemndas vedtak. Bestemmelsen her angir at institusjonen er forpliktet til å iverksette disse tiltakene.

§ 30 tredje ledd og denne bestemmelsen gir en videre adgang til begrensninger enn ved andre typer bosted i institusjon.

§ 58 Forskrift om rettigheter og tvangsbruk

Bestemmelsen angir at det kan gis forskrift med nærmere bestemmelser om barnets rettigheter og bruk av tvang i institusjon. Det følger av legalitetsprinsippet at det ikke kan gis forskrift som gir adgang til bruk av tvang i større utstrekning enn det som fremgår av loven.

Bruk av tvang mot barn på institusjon er inngrep av en slik art at forskriftskompetansen legges til øverste ansvarlige utøvende myndighet, Kongen i statsråd. Dette er gjort for flere av tvangshjemlene i lov om psykisk helsevern kapittel 4. Rettssikkerhetsgarantien som ligger i dette bør være lik for barn i barnevernsinstitusjon og personer i institusjon knyttet til psykisk helsevern.

§ 59 Rettigheter under opphold i senter for foreldre og barn

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5-9 a, med noen rent språklige endringer. Rettigheter under opphold på senter for foreldre og barn er nærmere regulert i forskrift.

§ 60 Generelle krav til institusjoner og sentre for foreldre og barn

Forslaget andre ledd tilsvarer gjeldende § 5-10.

Det foreslås en overordnet bestemmelse i forslaget første ledd om krav til at institusjoner skal ha en definert målgruppe og målsetting, at metodene som anvendes skal være faglig og etisk forsvarlig samt at institusjonens ansatte skal ha kompetanse tilpasset dette. Det vurderes å være viktig med en overordnet bestemmelse om definert målgruppe og forsvarlighet i lov. Forslaget første ledd er likelydende kvalitetsforskriften § 2.

Nærmere presiseringer av krav til kvalitet og kompetanse forutsettes regulert i forskrift som i dag.

§ 61 Godkjenning av institusjoner og sentre for foreldre og barn

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 5-8, men det er både språklige og materielle endringer.

Den materielle endringen som foreslås er at også statlige institusjoner må godkjennes. I dag er det bare private og kommunale institusjoner som skal godkjennes. Selv om statlige institusjoner skal kvalitetssikres etter kvalitetsforskriften, innebærer det forskjellsbehandling at sanksjonsmuligheter mot kommunale og private institusjoner kan lede til bortfall av godkjenning, mens det ikke er noen slik sanksjonsmulighet overfor statlige institusjoner. Krav om godkjenning er ment å bidra til å sikre at tjenesten, før den ytes, oppfyller kravene i lov og forskrift. Dette er særlig viktig på et område hvor det er tale om tvungne opphold, med adgang til bruk av tvang under institusjonsoppholdet. Hensynet til barnas rettssikkerhet tilsier at både faglige metoder, materiell utforming og personell, bør kvalitetssikres før tjenesten ytes.

Hensynet til legitimitet og tillit til de avgjørelser som treffes ved godkjenning, taler for at denne oppgaven skilles klart fra ansvar for driftsrelaterte tjenesteyting. Myndigheten til å godkjenne statlige institusjoner legges derfor til Bufdir som førsteinstans, med departementet som klageorgan.

§ 62 Inntak i og utskrivning fra institusjoner

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5-4.

§ 63 Samarbeid med institusjoner som hører under andre lover

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5-6.

§ 64 Institusjoner med hjem

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5-8 a. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov 21. juni 2013 nr 63.4

§ 65 Krav til andre botiltak

Ulike typer botiltak, som hybler, bofellesskap mv. og som ikke anses som institusjon, fosterhjem eller omsorgssenter, anvendes i praksis men er i dag ikke undergitt nærmere krav til kvalitet, godkjenning og tilsyn.

Bestemmelsen gir en hjemmel for departementet til å gi nærmere bestemmelser om dette i forskrift.

§ 66 Opphold på omsorgssenter for mindreårige

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-1.

§ 67 Omsorgsansvaret for barnet

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-2.

§ 68 Ansvaret for å ivareta barnets behov ved ankomst til omsorgssenteret

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-3.

§ 69 Oppfølgingsvedtak

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-4.

§ 70 Ansvaret for å følge barnets utvikling under oppholdet på omsorgssenteret

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-5.

§ 71 Kartlegging

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-6.

§ 72 Tilsyn, godkjenning, rettigheter under oppholdet og krav til kvalitet

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-7.

§ 73 Ansvaret for etablering og drift

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-8.

§ 74 Økonomisk ansvar

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-9.

§ 75 Bosted i omsorgssenter etter kapittel 3, 4 og 5

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5A-10.

§ 76 Anvendelse av forvaltningsloven. Enkeltvedtak

Bestemmelsens første ledd regulerer anvendelsen av forvaltningsloven i saker etter barnevernsloven. Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende § 6-1 første ledd.

I andre ledd reguleres hvilke vedtak som er å anse som enkeltvedtak. Første setning er ny, og slår fast at henleggelse av en melding ikke er et enkeltvedtak. Dette er en klargjøring av gjeldende rett. Andre ledd andre setning er ny, og det fremgår at henleggelse av en sak etter en undersøkelse, er et enkeltvedtak. Dette innebærer en klargjøring av gjeldende rett. Det følger av forvaltningsloven § 2 at vedtak om tiltak etter barnevernloven er et enkeltvedtak. Gjeldende § 6-1 andre ledd er derfor overflødig. Andre ledd tredje setning innebærer en videreføring av gjeldende § 1-3 andre ledd siste setning.

§ 77 Bruk av sakkyndige

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 4-3 fjerde ledd.

§ 78 Part i sak etter loven

Bestemmelsen oppstiller særregler for hvem som er part i sak etter loven sammenlignet med det som følger av forvaltningsloven § 2 e.

Første ledd regulerer barns adgang til å opptre som part. Det avgjørende for om et barn er part i saken er om barnet har fylt 12 år og ønsker å opptre som part.

I andre ledd oppstilles det en regel om at forelder med del i foreldreansvaret alltid er part i sak om tiltak. For andre enn forelder med del i foreldreansvaret, vil det avgjørende være en konkret vurdering etter forvaltningsloven § 2 e.

Tredje ledd innebærer en videreføring av gjeldende barnevernlov § 6-1 tredje ledd.

§ 79 Trygghetsperson for barn

Bestemmelsen regulerer oppnevning av trygghetsperson for barn. Bestemmelsen er ny og erstatter tidligere ordninger med talsperson, tillitsperson og tilsyn med barn i fosterhjem. Det følger av første ledd at barnevernstjenesten plikter å sørge for at barnet får oppnevnt en trygghetsperson når det fremsettes begjæring om tiltak ved vedtak fra fylkesnemnda, eller tidligere dersom barnet har behov for det. Dette kan for eksempel gjelde i saker der det er et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, der barnet selv ber om det eller der barnets situasjon ellers tilsier det. Det er fylkesmannen som foretar oppnevningen av trygghetsperson, jf. tredje ledd.

I andre ledd er trygghetspersonens oppgaver regulert. Barnet kan for det første ha med seg trygghetspersonen i møter med barnevernstjenesten. Bestemmelsen innebærer ikke noen begrensning i barnets rett til å ha med seg andre personer i møter med barnevernstjenesten.

Videre kan trygghetspersonen formidle barnets syn i saker som behandles av fylkesnemnd eller domstol. Barnet har etter § 83 andre ledd og § 104 siste ledd rett til å uttale seg direkte for henholdsvis barnvernstjenesten og fylkesnemnda. Trygghetspersonen kan imidlertid formidle barnets syn dersom barnet ikke ønsker å møte.

Etter andre ledd siste setning skal trygghetspersonene også føre tilsyn med barn i fosterhjem. Dette innebærer at trygghetspersonen overtar de oppgaver som i dag tilligger kommunen etter gjeldende § 4-22 femte ledd.

§ 80 Taushetsplikt og opplysningsrett

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende barnevernlov § 6-7.

Første og andre ledd omhandler barnevernstjenestens taushetsplikt. I første ledd er henvisningen til at overtredelse straffes etter straffeloven § 209 tatt ut, idet denne ikke anses nødvendig ved siden av straffelovens bestemmelse.

Andre ledd oppstiller en skjerpet taushetsplikt for ansatte i barnevernet.

Tredje til femte ledd omhandler barnevernstjenestens opplysningsrett og opplysningsplikt.

Det er gjort enkelte språklige endringer i tredje ledd for å tydeliggjøre at det i tredje ledd oppstilles en særregel som innskrenker barnevernstjenestens adgang til å gi opplysninger sammenlignet med det som følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og nr. 6.

§ 81 Plikt til å føre journal

Bestemmelsen er ny.

Første ledd lovfester en dokumentasjonsplikt for barnevernstjenesten, ved at det skal føres journal for det enkelte barn.

Andre ledd stiller krav til journalens innhold. Journalen skal inneholde nødvendige og relevante opplysninger om barnet, og omsorgssituasjonen samt barnevernsfaglige vurderinger av barnets situasjon og behov. Dokumentasjonsplikten gjelder i alle faser i saken, inkludert når det gjøres endringer i tiltak, eller tiltak avsluttes. I tillegg skal det føres referat fra samtaler og møter med barnet, foreldre og andre barnevernstjenesten har vært i kontakt med.

Tredje ledd stiller krav om at det skal fremgå av journalen hvordan barnet har medvirket i saken. Bestemmelsen må ses i sammenheng med den overordnede bestemmelsen i § 3 om barns rett til medvirkning.

§ 82 Partenes rett til dokumentinnsyn og barnevernstjenestens informasjonsplikt

Bestemmelsens første ledd inneholder en henvisning til reglene om varslings- og informasjonsplikt samt partenes rett til innsyn i sakens dokumenter etter forvaltningsloven §§ 17-20.

I andre ledd gis det hjemmel for å unnta dokumenter fra innsyn dersom innsyn ikke kan skje «uten skade eller fare for barnet eller andre personer». Bestemmelsen innebærer en tydeliggjøring av unntaket i forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav d.

I tredje ledd er det inntatt et unntak fra innsynsretten knyttet til når barnevernstjenesten undersøker en sak. Unntaket følger av forvaltningsloven § 20. Bestemmelsen i tredje ledd er tatt inn for å klargjøre at barnevernstjenesten der vilkårene er oppfylt kan unnlate å forelegge slike opplysninger for parten etter forvaltningsloven § 17.

§ 83 Barnets medvirkning. Barnevernstjenestens vedtak

Bestemmelsen omhandler barnets uttalerett og krav til barnevernstjenestens vedtak.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med barns rett til medvirkning i § 3 andre ledd. Første ledd gir barn direkte uttalerett for barnevernstjenesten når det treffes vedtak. En tilsvarende direkte uttalerett er gitt for fylkesnemnda når nemnda treffer vedtak. Bestemmelsen innebærer en styrking av barns medvirkning sammenlignet med gjeldende § 6-3 første ledd. Innholdet i den direkte uttaleretten for barnevernstjenesten er lik den tilsvarende uttaleretten for barn når fylkesnemnda treffer vedtak, jf. lovforslaget § 103 første ledd og merknadene til denne.

Andre ledd er nytt og innebærer at det av begrunnelsen må fremgå hvordan barnets beste er vurdert, inkludert betydningen av barnets mening. Kravet til å begrunne vurderingen av barnets beste, innebærer at det eksplisitt i vedtaket må foretas en vurdering av mulige konsekvenser (positive eller negative) avgjørelsen har for barnet. Det må fremkomme hvordan relevante momenter er vektlagt for å fremme barnets beste. Har barnevernstjenesten kommet til at anførte forhold ikke er relevant i barnets beste- vurderingen, må det også begrunnes. Dersom vedtaket avviker fra synspunktene til barnet, skal årsaken til det fremgå klart.

§ 84 Bruk av tvang ved gjennomføring av undersøkelser og ved fullbyrding av vedtak

Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende § 6-8.

§ 85 Klage over barnevernstjenestens og Barne-, ungdoms- og familieetatens vedtak. Rettslig overprøving

Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende § 6-5 og § 6-6.

Tredje ledd er nytt og gir barn med partsrettigheter søksmålskompetanse. Det fremgår av tredje ledd at fylkesmannens vedtak i klagesak over barnevernstjenestens enkeltvedtak, kan bringes inn for tingretten av barn som har partsrettigheter etter § 78. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 3 første ledd om barnets rett til nødvendige tjenester og tiltak etter denne loven når vilkårene for det er oppfylt.

§ 86 Saksbehandling og klage ved bruk av tvang i institusjoner mv.

Menneskerettighetene oppstiller krav om at statene har etablert en effektiv kontroll med at vilkårene for tvangsbruk blir fulgt i praksis. Det kreves et velfungerende klage- og tilsynssystem. FNs barnekonvensjon artikkel 25 krever at det skal føres tilsyn med barn under alternativ omsorg, og det skal kontrolleres at barnets tilbud oppfyller kravene i barnekonvensjonen artikkel 39 om at rehabilitering av barn «skal finne sted i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet».

Reglene om saksbehandling og klage ved tvangsbruk er derfor viktige når det gjelder kontroll av tvangsinngrep, og at inngrepene oppfyller de strenge kravene i lov og forskrift. Bestemmelsene om saksbehandling og klage er derfor løftet opp fra rettighetsforskriften og tatt inn i barnevernsloven. Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak rettighetsforskriften § 26 og § 27.

Det er foreslått noen endringer:

Tvangsprotokollen skal vise hvilke andre tiltak som er forsøkt først samt barnets syn på tvangsbruken. Det er også viktig med rask behandling av klager hos fylkesmannen. Vedtak i klagesaken skal foreligge senest innen én måned etter at den er mottatt.

Av hensyn til informasjon og tilgjengelighetshensyn er det presisert at tvang skal begrunnes i protokollen, selv om dette følger av forvaltningslovens alminnelige regler om enkeltvedtak.

§ 87 Fylkesnemndas stedlige virkeområde

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-1, med en rent språklig endring i andre ledd siste setning.

§ 88 Fylkesnemndas sammensetning

Begrepet «nemndsleder» introduseres i første ledd bokstav a. Begrepet benyttes i senere bestemmelser i dette kapittelet i loven.

For øvrig videreføres gjeldende § 7-2.

§ 89 Hovedprinsippene for saksbehandlingen i fylkesnemnda

Nemnda skal være uavhengig og upartisk i den enkelte sak. Dette fremgår nå eksplisitt av § 89 første ledd.

Bestemmelsen er lagt noe nærmere formålsbestemmelsen i tvisteloven § 1-1.

I forhold til gjeldende § 7-3 bokstav b foreslås ordet «kontradiksjon» byttet ut med en beskrivelse av hva dette er, slik det også er gjort i formålsbestemmelsen i tvisteloven § 1-1 andre ledd andre strekpunkt.

For øvrig videreføres § 7-3 med noen språklige og tekniske endringer.

§ 90 Dokumentinnsyn for partene

Ved den foreslåtte endringen i overskriften er det søkt å gi en mer dekkende beskrivelse av hva som reguleres i bestemmelsen.

For øvrig videreføres gjeldende § 7-4 med noen språklige endringer.

§ 91 Fylkesnemndas sammensetning i den enkelte sak

Begrepet «utvidet nemnd» benyttes i praksis hvor nemnda i tillegg til nemndsleder settes med to alminnelige og to fagkyndige medlemmer. Begrepet utvidet nemnd forslås introdusert i lovteksten, i motsetning til «ordinær nemnd» (ett alminnelig og ett fagkyndig medlem i tillegg til nemndsleder).

Det er foreslått at bestemmelsen bygges opp på samme måte som § 7-14, som omhandler skriftlig behandling på samme vilkår. Bestemmelsene har en sammenheng. I praksis, når nemndsleder behandler saken alene, er det også gjerne skriftlig behandling (i praksis omtalt som såkalt «forenklet behandling»). Endringen er av ren strukturell art.

I tillegg til endringssaker og pålegg om hjelpetiltak, er det gitt hjemmel for at fylkesnemndsleder skal kunne behandle saker om samtykke til helsehjelp og spesialundervisning mv. alene. For øvrig videreføres gjeldende § 7-5.

§ 92 Habilitet

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-6.

§ 93 Innkalling av partene. Uteblivelse

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-7, med noen språklige endringer.

§ 94 Advokater

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-8.

§ 95 Innledning av sak for fylkesnemnda

Det er angitt at det er kommunen som innleder sak for fylkesnemnda, i motsetning til gjeldende bestemmelse som angir «barneverntjenesten». Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for å fremme sak, og det er også den aktuelle kommunen som anses som part i saken.

Dagens reguleringen av klage på flyttevedtak etter barnevernloven § 4-17, jf. gjeldende § 7-10 første ledd andre setning fjernes ettersom det foreslås at klager på flytting skal gå som klagesak for fylkesnemnda, jf. § 108 og merknadene til denne bestemmelsen.

Klage på vedtak om begrensing av kontakt for andre enn foreldre er inntatt i bestemmelsen. Det er satt en frist på to uker for å forberede å oversende slik klagesak til fylkesnemnda for behandling.

Gjeldende § 7-10 tredje ledd, som inneholder en spesialregel for tilfeller hvor begjæringen skal forelegges for et folkevalgt organ etter gjeldende § 2-1 tredje ledd, er fjernet ettersom utvalget foreslår å oppheve gjeldende § 2-1 tredje ledd om at kommunestyret kan beslutte at oppgavene etter loven kan legges til et folkevalgt organ.

Foruten en språklig endring i overskriften, viderefører for øvrig bestemmelsen gjeldende § 7-10.

§ 96 Begjæring om tiltak. Tilsvar

I første ledd er kravene til innholdet i begjæring om tiltak presisert. Kravene ligger nærmere kravene til stevning etter tvisteloven § 9-2 enn gjeldende barnevernlov § 7-11. Bokstav g er ny og er gitt for å fremme kontradiksjon og en tilstrekkelig vurdering av barns direkte uttalerett for fylkesnemnda.

I tredje ledd er det inntatt en hjemmel for nemnda til å avvise begjæringer om tiltak hvis de ikke rettes innen den fristen som er satt. Avvisning vil ikke være til hinder for at saken fremmes på nytt ved inngivelse av rettet begjæring.

For øvrig viderefører bestemmelsen gjeldende § 7-11.

§ 97 Saksforberedelsen i fylkesnemnda

I fjerde ledd foreslås at saker som gjelder foreldrenes felles barn kan forenes selv om det foreligger ulik partskonstellasjon og taushetsplikt. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende § 7-12 fjerde ledd hvor taushetsplikt er til hinder for forening av saker som gjelder samme barn eller foreldre, men hvor det er ulik partskonstellasjon. Dette kan typisk være i saker hvor far ikke har en del av foreldreansvaret og ikke anses som part i sak om omsorgsovertakelse, men hvor det skal fastsettes begrensninger i kontakt mellom far og barn.

En forsvarlig behandling av en begrensning av kontakt for begge foreldre forutsetter en grundig gjennomgang av alle relevante opplysninger i et felles møte.

Bestemmelsen innebærer en harmonisering av hvordan behandlingen er i domstolene, jf. tvisteloven § 15-6 som bestemmer at disse sakene kan forenes.

Utvalget presiserer at den særskilte foreningsbestemmelsen er en «kan»-bestemmelse, og at forening alltid må være gjenstand for en konkret vurdering.

Bestemmelsen gjelder ikke tilfeller hvor det er tale om en mor med barn med forskjellige fedre. Det er da vesentlige hensyn som taler for å verne det enkelte barn mot innsyn i opplysninger fra fedrene til de andre barna.

For øvrig videreføres gjeldende § 7-12 med noen språklige endringer.

§ 98 Saksstyrende avgjørelser. Avvisning og heving

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-13.

§ 99 Når forhandlingsmøte skal holdes

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-14 med en språklig endring.

§ 100 Gjennomføringen av forhandlingsmøte

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-15 med en språklig endring.

§ 101 Lukkede dører

Nemndas beslutning om at for eksempel en forsker eller noen under opplæring, som er underlagt taushetsplikt, skal få overvære forhandlingene bør ikke være betinget av samtykke eller begjæring fra partene. Henvisningen til vilkårene i første ledd i gjeldende § 7-16 andre ledd er tatt bort, og vilkåret er kun at nemnda finner det ubetenkelig at de aktuelle personene er til stede under forhandlingene.

For øvrig videreføres gjeldende § 7-16 med noen språklige og tekniske endringer.

§ 102 Bevis

I tredje ledd fremgår en ny bestemmelse om adgang til anonym vitneførsel i saker der barnet oppholder seg på skjult adresse. Ordlyden er basert på straffeprosessloven § 130 a, som regulerer adgangen til anonym vitneførsel i straffesaker.

Forslaget har sin bakgrunn i Høyesteretts ankeutvalgs uttalelser i beslutning HR-2015-01452-U, hvor anonym vitneførsel fra fostermor i en sak der barnet var plassert på skjult adresse ble ansett som en saksbehandlingsfeil.

Bosted på skjult adresse skjer når det foreligger en sikkerhetsrisiko for barnet, for eksempel kidnappingsfare, og hensynet til å verne barnet i en slik situasjon gjør seg gjeldende med tyngde. Dette hensynet er mer tungtveiende enn at de private parter får opplyst fosterforeldre, eller beredskapsforeldres identitet, og dermed barnets oppholdssted. De private parter har fortsatt adgang til kontradiksjon om innholdet i vitnets forklaring, og vil være kjent med vitnets rolle i saken.

Endringen her vil kun gjelde fylkesnemnda. I utredningen er det anbefalt at det i tvisteloven gis en tilsvarende adgang til anonym vitneførsel for domstolene i barnevernssaker hvor det foreligger vedtak om skjult adresse.

For øvrig viderefører bestemmelsen gjeldende § 7-17.

§ 103 Fylkesnemndas avgjørelsesgrunnlag

I første ledd er angitt at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal informeres og gis anledning til å uttale seg direkte for nemnda før det treffes vedtak i sak som berører barnet.

Når det gjelder den konkrete høringen av barnet i fylkesnemnda kan dette for eksempel gjennomføres ved at barnet forklarer seg i forhandlingsmøtet eller at barnet uttaler seg for nemnda på forhånd, og at nemndsleder formidler barnets syn til øvrige aktører i forhandlingsmøtet.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med barns rett til medvirkning i § 3 andre ledd. Det er en forutsetning for den direkte uttaleretten at barnet er i stand til å formidle sine synspunkter på en måte som fylkesnemnda kan forstå. Hvilke barn som er stand til å danne egne synspunkter og formidle disse til fylkesnemnda, beror på en konkret vurdering av barnets alder og utvikling.

Hvis barnet ikke ønsker å uttale seg direkte for nemnda, må barnets syn innhentes på annen måte. Utvalget legger til grunn at det da primært er barnets trygghetspersonen som er talerør for barnet. Gjeldende ordning med talsperson er foreslått opphevet.

For å sikre gode rammer og ensartet praksis av høring av barn i fylkesnemndene, etableres det hjemmel for departementet til å gi forskrift om høring av barn i fylkesnemndene.

For øvrig videreføres gjeldende § 7-18, med en rent språklig endring i bestemmelsens overskrift.

§ 104 Fylkesnemndas vedtak.

I tredje ledd er det inntatt krav om at barnets mening og vurderingen av barnets beste skal fremgå av nemndas vedtak. Formålet med denne endringen er å sikre at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt, og at barnets beste blir betryggende vurdert i den enkelte sak. Kravet til å begrunne vurderingen av barnets beste innebærer at det eksplisitt i vedtaket må foretas en vurdering av mulige konsekvenser, positive eller negative, avgjørelsen har for barnet. Det må fremkomme hvordan relevante momenter er vektlagt for å fremme barnets beste. Har fylkesnemnda kommet til at anførte forhold ikke er relevant i barnets beste-vurderingen, må det også begrunnes. Dersom vedtaket avviker fra synspunktene til barnet, skal årsaken til det fremgå klart.

For øvrig viderefører bestemmelsen gjeldende § 7-19, med en rent språklig endring i overskriften.

§ 105 Retting av feil. Tilleggsvedtak

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-20.

§ 106 Forkynning av vedtak

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-21.

§ 107 Godkjenning av hastevedtak og vedtak om flytteforbud

Ordlyden er oppdatert etter forslag om ny begrepsbruk for akuttvedtak og flytteforbud.

Ordlyden i gjeldende § 7-22 gir inntrykk av at vedtaket skal godkjennes, og at det ikke er gjenstand for en vurdering. Ordlyden foreslås derfor endret språklig, uten at dette innebærer en materiell endring.

§ 108 Klage over hastevedtak, vedtak om flytting og vedtak om flytteforbud

Ordlyden er oppdatert etter forslag om ny begrepsbruk for akuttvedtak.

Videre er vedtak om flytting etter gjeldende § 4-17, inntatt i bestemmelsen. I likhet med hastevedtak og flytteforbud er dette vedtak med store umiddelbare virkninger som det haster å få avklart.

I andre ledd foreslås en ny bestemmelse om at nemnda i særlige tilfeller kan settes med fagkyndig og alminnelig medlem i klagesaker. Endringen er særlig tiltenkt hastevedtak rettet mot spedbarn. Dette er svært alvorlige inngrep, og som gjerne innbefatter kompliserte barnevernsfaglige vurderinger knyttet til tilknytning og samspill mellom foreldre og barn. Men også i andre klagesaker kan det være særlig behov for bistand fra medlemmer. Det kan for eksempel være aktuelt i klagesaker som gjelder flytting av et barn. Avgjørelsen av om det foreligger et særlig tilfelle som krever at klagesaken behandles av en ordinær nemnd, må bero på en konkret vurdering av sakens vanskelighetsgrad, partenes ønske og hensynet til en betryggende saksbehandling.

I tredje ledd er fristen for vedtak i klagesaker med ordinær nemnd utvidet til inntil to uker etter at klagen er mottatt.

Etter utvalgets oppfatning er det uheldig å kreve at det skal holdes et kort møte i alle klagesaker. Lengden på møtet må avgjøres konkret, og vil avhenge av den bevisførsel nemndsleder tillater i det enkelte tilfelle. Utvalget foreslår derfor å fjerne ordet kort i gjeldende § 7-23 andre ledd. Det vurderes likevel at lengden på et slikt møte normalt ikke vil overstige én dag.

For øvrig videreføres gjeldende § 7-23.

§ 109 Rettslig prøving

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 7-24.

§ 110 Samtaleprosess

I mai 2016 ble det igangsatt forsøk med samtaleprosess i fem utvalgte fylkesnemnder. Forsøksperioden er satt til mai 2018. Etter endt forsøksperiode må det foreligge forskriftshjemmel for å innføre denne typen prosess i alle nemnder på mer varig basis. Forslaget til nytt andre ledd vurderes å gi slik hjemmel.

For øvrig videreføres gjeldende § 7-25.

§ 111 Klage- og disiplinærordning for nemndsledere

Bestemmelsen er ny.

Det foreligger behov for en regulert klage- og disiplinærordning for nemndsledere, i likhet med ordningen for dommere etter domstolloven kapittel 12.

Klager mot nemndsledere er ikke gjenstand for egen regulering i dag, men går under de generelle reglene om ordensstraff i tjenestemannsloven § 14.

En ren administrativ klageordning er uforenelig med hensynet til nemndslederes uavhengighet samt at dagens ordning er lite forutberegnelig overfor både klager og innklagede. Det er en klar svakhet med reguleringene i tjenestemannsloven og forvaltningsloven, at det ikke foreligger bestemmelser om klageberettigede og klagefrist samt hjemmel for å avvise åpenbart ubegrunnede klager (slik det gjør for klager mot dommere i henhold til domstolloven §§ 237 og 238).

Nærmere bestemmelser om organisering og behandling av disiplinærsaker fastsettes av departementet i forskrift.

På samme måte som for Tilsynsutvalget for dommere, hvor sekretariatfunksjonen er lagt til Domstoladministrasjonen, forutsettes det at sekretariatfunksjonen ivaretas av Sentralenheten for fylkesnemndene.

§ 112 Kommunens ansvar og oppgaver

Bestemmelsen samler og viderefører bestemmelser i gjeldende kapitler 2 og 3.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 2-1 første ledd.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 8-1.

Tredje ledd er delvis en videreføring av gjeldende § 3-1 første ledd, og er en presisering av § 1-1 andre strekpunkt. Bestemmelsen samler reguleringen av kommunens forebyggende arbeid rettet mot alle barn i kommunen. Tredje ledd første setning tydeliggjør kommunens ansvar for å fremme gode oppvekstsvilkår for alle barn gjennom forebyggende innsats og sørge for at barns interesser ivaretas av offentlige organer. Siste del av tredje ledd første setning er ny, og pålegger kommunene en plikt til å samordne tjenestetilbudet rettet mot alle barn og unge. Kommunen bestemmer selv hvordan samordningsplikten skal oppfylles ut fra lokale forhold og behov. Tredje ledd andre setning er nytt, hvor det lovfestes en plikt for kommunen til å utarbeide en plan for kommunens arbeid med barn og unge. Ansvaret for planen er lagt til kommunestyret selv. Tredje setning stiller krav til planens innhold, og det fremgår at planen skal beskrive ansvar, organisering, ledelse og samarbeid mellom de ulike etatene. Tredje ledd siste setning er nytt, og pålegger kommunen en samordningsplikt av det kommunale tjenestetilbudet rettet mot et konkret barn. Samordningsplikten inntrer når det er uenighet mellom tjenestene om hvordan et helhetlig tilbud om hjelp til et barn skal ytes, jf. vilkåret «nødvendig».

Fjerde ledd er en videreføring av gjeldende § 3-4.

Femte ledd er en videreføring av gjeldende § 2-1 andre ledd.

§ 113 Kommunens organisering av barnevernstjenesten. Økonomisk ansvar

Bestemmelsen samler og viderefører flere bestemmelser i gjeldende kapitler 2, 8 og 9.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 2-1 fjerde ledd. Andre ledd tilsvarer gjeldende § 2-1 femte ledd. Tredje ledd tilsvarer gjeldende § 2-1 sjette ledd. Fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 2-1 syvende ledd.

Femte ledd er nytt. Det lovfestes en plikt for kommunen til å sørge for at barnevernstjenesten til enhver tid er tilgjengelig for å gjennomgå bekymringsmeldinger knyttet til ett eller flere barn. Bestemmelsen slår fast at det må være tilbud om en form for barnevernsvakt i kommunen. Dette kan sies å følge av krav til forsvarlige tjenester i gjeldende § 1-4, men er nå uttrykkelig lovfestet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 34 om kompetanse til å treffe hastevedtak.

Sjette ledd første setning tilsvarer gjeldende § 9-1 første ledd. Andre setning og tredje setning er en videreføring av gjeldende § 9-1 andre ledd.

§ 114 Barnevernstjenestens ansvarsområde

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende § 3-1 andre ledd, men presiserer i tillegg barnevernstjenestens ansvarsområde.

Første ledd er nytt. Bestemmelsen er en presisering av gjeldende § 1-1 første strekpunkt. Bestemmelsen avgrenser barnevernstjenestens ansvar for å gi omsorg og beskyttelse for et barn. Det vil si at barnevernstjenesten ikke har ansvar for å hjelpe et barn med mindre ett av kriteriene som er nevnt i bestemmelsen er oppfylt. Sentralt i vurderingen av om barnevernstjenesten har et ansvar, er om barnets omsorgssituasjon tilsier det, eller om barnet utsetter sin helse eller utvikling i fare. Avgrensningen bidrar til å avgrense barnevernstjenestens ansvar mot andre tjenesters ansvar for utsatte barn. Bestemmelsen angir de ytre rammene for barnevernets ansvar. Kriteriene for når ansvaret inntrer og hva det går ut på for et konkret barn, fremkommer av andre bestemmelser i loven. Videre oppheves barnevernstjenestens plikt til å delta i det forebyggende arbeidet rettet mot alle barn i kommunen. Det er kommunen som har ansvaret for dette arbeidet, og kommunen kan beslutte hvordan barnevernstjenesten kan være en del av et kommunalt tjenestetilbud. Se § 112 om kommunens ansvar.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 3-1 andre ledd, og omhandler barnevernstjenestens forebyggende virksomhet, som i stor grad består av hjelpetiltak.

§ 115 Barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre sektorer mv. Individuell plan. Deltagelse i fengslingsmøter

Bestemmelsen samler flere bestemmelser fra gjeldende kapittel 3, og viderefører barnevernstjenestens medvirkning- og samarbeidsplikt.

Første ledd første setning tilsvarer gjeldende § 3-2 første ledd. Andre setning viderefører gjeldende § 3-2 andre ledd første setning. Første og andre setning om barnevernstjenestens medvirknings- og samarbeidsplikt, må ses i sammenheng med kommunens plikt etter § 112 tredje ledd, siste setning. Kommunen er forpliktet når det er nødvendig, til å samordne det kommunale tjenestetilbudet rettet mot et barn med sammensatte behov. Barnevernstjenestens medvirkningsansvar, jf. også forsvarlighetskravet etter § 4, tilsier at barnevernstjenesten henvender seg til kommunens system for samordning dersom det oppstår uenighet om hvordan hjelpen til barnet bør ytes. Tredje setning i bestemmelsen er ny. Det presiseres at barnets behov skal være det grunnleggende hensyn i samarbeidet mellom barnevernstjenesten og andre tjenester. Gjeldende § 3-2 andre ledd andre setning videreføres ikke. Det vil si at barneverntjenesten ikke lenger skal ha plikt til å delta i samarbeidsorganer og lignede som utfører arbeid rettet mot alle barn i en kommune. Se § 112 om kommunens ansvar i denne sammenheng. Siste setning i leddet er en videreføring av gjeldende § 3-3.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 3-2 a om individuell plan. Barnevernstjenestens arbeid med en individuell plan, kan vise at det er behov for at kommunen samordner det kommunale tjenestetilbudet, jf § 112 tredje ledd, siste setning.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende § 3-5.

§ 116 Kommunens ansvar for å reise sak

Sammenlignet med gjeldende § 8-4, er det i første ledd presisert at det er den kommunen hvor barnet opphold seg da vedtak ble truffet som har ansvar for å reise sak når det først er truffet hastevedtak. Dette er ikke ment å innebære en endring av gjeldende rett.

Sammenlignet med gjeldende § 8-4 første ledd siste setning, foreslås det at kravet om at barnet skal ha en tilknytning til den kommunen saken overføres til etter avtale mellom kommune, tas bort. Endringen er ment å gi økt fleksibilitet for kommunene med hensyn til å overføre saker seg imellom der det foreligger behov og enighet mellom kommunene.

§ 117 Statlige barnevernsmyndigheters organisatoriske inndeling

Bestemmelsen regulerer den organisatoriske inndelingen av statlige barnevernsmyndigheter. Første ledd og andre ledd i bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-2 første og andre ledd. Tredje ledd viderefører § 2-3 fjerde ledd første setning. Fjerde ledd viderefører § 2-3 femte ledd.

§ 118 Departementets ansvar og oppgaver

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-3 første ledd.

§ 119 Barne-, ungdoms- og familieetatens ansvar og oppgaver

Bestemmelsens første ledd viderefører gjeldende § 8-2. Andre ledd viderefører § 2-3 andre og tredje ledd.

Bokstav d er en videreføring av gjeldende § 5-1 om etablering og drift av institusjoner.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny og innfører en plikt for Bufetat til å inngå samarbeidsavtale med de regionale helseforetak, og stiller krav til avtalens innhold. Det foreslås en tilsvarende plikt for det regionale helseforetak i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e andre ledd.

§ 120 Barne-, ungdoms- og familieetatens økonomiske ansvar. Finansiering

Bestemmelsens første ledd viderefører gjeldende § 9-5. For øvrig viderefører bestemmelsen gjeldende §§ 9-4 og 9-6.

§ 121 Særbestemmelser for Oslo kommune

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-3a.

§ 122 Fylkesmannens ansvar og oppgaver. Avgjørelse av tvister

Bestemmelsens første og andre ledd viderefører gjeldende § 2-3 fjerde ledd andre og tredje setning samt femte ledd.

I tredje ledd videreføres gjeldende § 8-3.

§ 123 Opplysningsplikt overfor statlige barnevernsmyndigheter

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-3 syvende ledd. Det er foretatt noe språklige endringer i bestemmelsen uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring.

§ 124 Tilskudd fra staten

Bestemmelsen viderefører gjeldende §§ 9-7 og 9-8.

§ 125 Forsøksvirksomhet

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-4.

§ 126 Barnesakkyndig kommisjon

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-5.

§ 127 Krav om politiattest

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 6-10. Det er gjort endringer i oppbygningen av bestemmelsen for å gjøre denne lettere tilgjengelig. Det er innført krav om politiattest for trygghetsperson etter § 86. Etter gjeldende lov gjelder krav om politiattest for tillitsperson etter § 4-1 andre ledd og person som skal utøve tilsyn etter § 4-22. For talsperson inneholder loven i dag ikke noe krav om politiattest.

§ 128 Tilsyn med anvendelsen av loven

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-3 bokstav a.

§ 129 Statlig tilsyn på barnevernsområdet

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-3b.

§ 130 Tilsyn med barn i fosterhjem

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-22 femte og sjette ledd. Språk og struktur er forenklet. Utvalget foreslår at trygghetspersonen, jf. lovforslaget § 79 skal gjennomføre tilsyn med barn i fosterhjem.

§ 131 Tilsyn med institusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for mindreårige

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5-7, med noen rent språklige endringer. Tilsyn med omsorgssentre er tatt direkte inn i lovteksten. I dag fremgår dette tilsynsansvaret kun gjennom en henvisning til gjeldende § 5-7 i gjeldende § 5A-7.

§ 132 Ileggelse av mulkt

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 6-9 tredje ledd.

§ 133 Straff

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-23 andre ledd.