Formålet med loven er

• a) å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig omsorg og beskyttelse til rett tid

• b) å bidra til gode og trygge oppvekstsvilkår for alle barn.

Barn har rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse. Barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, og helst i egen familie.

Barn skal ikke utsettes for vold, overgrep eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Dette gjelder også om volden brukes som ledd i oppdragelsen av et barn.

Barnets beste skal være det avgjørende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører et barn etter denne loven. I vurderingen av barnets beste skal det blant annet tas hensyn til

• barnets egen identitet

• barnets og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn

• barnets synspunkter

• barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde viktige relasjoner

• barnets behov for omsorg og beskyttelse

• barnets sårbarhet

• barnets helse, utdanning og utvikling.

Barnet har rett til nødvendige tjenester og tiltak etter denne loven når vilkårene for det er oppfylt.

Barnet har rett til å medvirke ved handlinger og avgjørelser som berører barnet etter denne loven. Med medvirkning menes at barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og utvikling.

Tjenester og tiltak etter denne loven skal være forsvarlige.

Barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre.

Barnevernets tiltak skal ikke være mer omfattende enn det som er nødvendig, og skal gjennomføres så skånsomt som mulig.

Loven gjelder barn under 18 år når

• a) barnet har bosted i og oppholder seg i Norge

• b) barnet er flyktning eller er internt fordrevet, eller

• c) barnets bosted ikke lar seg fastsette.

Har barn som oppholder seg i Norge bosted i en annen stat, gjelder §§ 12 til 19, § 30 og §§ 33 til 36. Har barn som oppholder seg i en annen stat bosted i Norge, gjelder § 20 og § 21.

Når et barn samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet fylte 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak etter loven inntil barnet fyller 23 år. Vedtaket skal treffes i samsvar med § 2 tredje ledd. Vedtak etter § 20 som er iverksatt før barnet fylte 18 år, kan gjennomføres etter fylte 18 år i samsvar med § 20 femte ledd.

Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard.

Alle kan gi melding til barnevernstjenesten. Melding er all innkommet informasjon om bekymring knyttet til ett eller flere barn. Meldingen kan være både skriftlig og muntlig.

Enhver som utfører oppgaver eller arbeid for et forvaltningsorgan skal uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til barnevernstjenesten av eget tiltak når det er grunn til å tro at

• a) et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller

• b) et barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare.

Plikten til å gi opplysninger som nevnt i første ledd gjelder også overfor fylkesnemnda eller retten i forbindelse med behandling av sak etter loven her.

De organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernsloven kan gi pålegg til offentlige myndigheter om å gi ellers taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med sak etter § 15, 16, 17, 20, 21, 26, 27, 28, 30, 34, 35 og 36. Adgangen til å gi pålegg gjelder ved vurdering, forberedelse og behandling av saker som nevnt, samt ved rettslig overprøving av nemndas vedtak. Sakens parter skal informeres om at pålegg gis og hva dette omfatter med mindre dette kan hindre eller vanskeliggjøre at barnevernstjenesten kan gi barnet tilstrekkelig hjelp.

Også yrkesutøvere i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov om familievernkontorer, meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap), samt friskolelova plikter å gi opplysninger etter reglene i bestemmelsen her. Det samme gjelder organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune.

Barnevernstjenestens skal straks vurdere innkomne meldinger. Barnevernstjenesten skal vurdere om meldingen skal følges opp med en undersøkelse etter § 9.

Dersom barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven, skal barnevernstjenesten undersøke forholdet etter § 10.

Når barn og foreldre ber om hjelp fra barnevernstjenesten skal forholdet undersøkes etter § 10 med mindre det er klart at generell veiledning er tilstrekkelig. Når henvendelser fra barn og foreldre avsluttes med generell veiledning, skal barnevernstjenesten begrunne hvorfor meldingen ikke ble fulgt opp med en undersøkelse.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at undersøkelsen blir gjennomført ved besøk i hjemmet. Barnevernstjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan samtale med barnet i enerom. Barnevernstjenesten kan gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.

Barnevernstjenesten skal innen en uke etter mottak av meldingen lage en plan for undersøkelsen. Undersøkelsen skal gjennomføres snarest, og senest innen tre måneder. I særlige tilfeller kan undersøkelsestiden utvides til inntil seks måneder.

Undersøkelsen skal klargjøre barnets omsorgssituasjon og behov. Den skal gjennomføres systematisk og tilstrekkelig grundig til å kunne avgjøre om det er nødvendig med tiltak etter loven. Undersøkelsen skal gjennomføres så skånsomt som mulig.

Undersøkelsen er gjennomført når barnevernstjenesten har

• a) besluttet å henlegge saken

• b) truffet vedtak om hvorvidt det skal igangsettes tiltak, eller

• c) tilrådt sak for fylkesnemnda.

Når barnevernstjenesten har mottatt henvendelse etter § 6 skal barnevernstjenesten innen tre uker bekrefte at henvendelsen er mottatt. Bekreftelse kan unnlates der henvendelsen er åpenbart grunnløs.

Ved melding etter § 7 skal barnevernstjenesten også opplyse om hvorvidt det er igangsatt undersøkelse etter §§ 9 og 10. Barnevernstjenesten skal i tillegg gi ny tilbakemelding etter at undersøkelsen er gjennomført. Den nye tilbakemeldingen skal gis innen tre uker og skal inneholde opplysninger om hvorvidt barnevernstjenesten følger opp barnet og familien videre. Barnevernstjenesten skal også gi melder etter § 7 tilbakemelding om innholdet i oppfølgningen, dersom dette er nødvendig av hensyn til melderens videre oppfølging av barnet.

Barnevernstjenesten skal tilby og sette i verk egnede hjelpetiltak for barnet og familien når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlige behov for det. Hjelpetiltak kan likevel ikke gjennomføres uten samtykke fra den tiltaket retter seg mot. Krav om samtykke fra barnet forutsetter at barnet har partsrettigheter etter § 78.

Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.

Barnevernstjenesten kan tilby bosted utenfor hjemmet som hjelpetiltak i tilfeller der barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Hvis oppholdet utenfor hjemmet varer i lengre tid og det er nødvendig for å skape ro og stabilitet for barnet, skal barnevernstjenesten vurdere om det skal fremmes sak om omsorgsovertakelse.

Dersom foreldrene selv har flyttet barnet ut av hjemmet, skal barnevernstjenesten undersøke omsorgssituasjonen i samsvar med §§ 9 og 10, dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven.

Barnevernstjenesten kan beslutte at et barn skal bosettes i et konkret fosterhjem eller i en institusjon i en stat som har sluttet seg til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, dersom:

• a) vilkårene for å tilby bosted utenfor hjemmet etter § 13 er oppfylt

• b) bosettingen er forsvarlig og til barnets beste. Det skal legges særlig vekt på barnets tilknytning til staten som barnet ønskes bosatt i

• c) barnets rettigheter er ivaretatt i samsvar med § 3 andre ledd og § 83.

• d) forelder med foreldreansvar og barn over 12 år har samtykket til bostedet

• e) staten som barnet ønskes bosatt i, har en forsvarlig tilsynsordning

• f) gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med bosettingen er avtalt med myndighetene i den staten som barnet ønskes bosatt i, og

• g) vilkår for bosettingen etter artikkel 33 i konvensjonen er oppfylt.

Barnevernstjenesten kan samtykke i å bosette et barn i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge etter et utenlandsk vedtak truffet av en stat som har tiltrådt konvensjonen. Samtykke kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Barnevernstjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når dette er nødvendig. Barnevernstjenesten kan ikke samtykke i å bosette barnet før barnet har fått oppholdstillatelse.

Fylkesnemnda kan vedta hjelpetiltak uten samtykke, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, beskyttelse eller utvikling.

Det kan fattes vedtak om

• a) opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende tiltak

• b) tilsyn, meldeplikt og urinprøver

• c) foreldreveiledning

• d) opphold i senter for foreldre og barn, og

• e) andre foreldrestøttende tiltak.

Vedtak etter bokstav d kan bare treffes dersom vilkårene for omsorgsovertakelse etter § 21 er oppfylt.

Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både den barnet bor fast sammen med og samværsforelderen.

For vedtak om opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud gjelder ingen tidsbegrensning. Foreldrestøttende tiltak etter bokstav e kan ikke opprettholdes utover seks måneder fra fylkesnemndas vedtak. For øvrig kan hjelpetiltak uten samtykke opprettholdes i inntil ett år fra vedtakstidspunktet.

Fylkesnemnda kan vedta å gi samtykke til at et barn kan gis nødvendig helsehjelp etter helselovgivningen, dersom foreldrene eller andre med foreldreansvar ikke samtykker til helsehjelp som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Barnevernstjenesten skal bistå med å bringe barnet til lege eller sykehus.

Fylkesnemnda kan vedta å gi samtykke til sakkyndig vurdering etter opplæringslova § 5-3, spesialundervisning etter opplæringslova § 5-1 og spesialpedagogisk hjelp etter opplæringslova § 5-7, dersom foreldrene eller andre med foreldreansvar ikke samtykker og barnet vurderes å ha særlige behov for slike tiltak.

Barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder kan vedta at et barn som er bosatt utenfor hjemmet etter foreldrenes samtykke ikke skal flyttes, dersom det er sannsynlig at flyttingen vil være til skade for barnet.

Vedtak kan fattes for inntil tre måneder. Barnevernstjenesten skal i løpet av vedtaksperioden avklare om flytting kan finne sted og hvordan den bør gjennomføres.

Fylkesnemndas leder kan forlenge vedtaket dersom barnevernstjenesten innen fristen på tre måneder har fremmet forslag om omsorgsovertakelse eller annet tiltak.

Dersom barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare, kan barnet tilbys bosted i institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet og de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 12 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.

Institusjonen kan sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i institusjonen i opptil tre uker regnet fra inntaket. Er oppholdet i institusjonen ment å gi behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan det også settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.

Dersom barnet rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, regnes utgangspunktet for tilbakeholdelsesfristen fra det tidspunkt barnet er brakt tilbake til institusjonen.

Barnets samtykke skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før samtykke blir gitt, skal barnet gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i andre ledd.

Fylkesnemnda kan vedta at et barn skal bosettes i godkjent institusjon uten barnets samtykke, når dette er nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare.

Det kan vedtas å bosette et barn i institusjon for opptil fire uker dersom formålet er å observere, undersøke eller korttidsbehandle barnet. Ved nytt vedtak kan tiden forlenges med opptil fire nye uker.

Dersom det er trolig at barnet har behov for mer langvarig behandling, kan det vedtas at barnet skal bosettes i opptil tolv måneder Barnevernstjenesten skal vurdere tiltaket på nytt senest når barnet har hatt opphold i seks måneder. Ved nytt vedtak kan tiden i særlige tilfeller forlenges med opptil tolv nye måneder.

Institusjonen må være faglig og materielt i stand til å tilby barnet forsvarlig hjelp sett opp mot formålet med oppholdet.

Fylkesnemnda kan bestemme at vedtak som er satt i verk før barnet fyller 18 år, kan gjennomføres som bestemt selv om barnet fyller 18 år i løpet av vedtaksperioden.

Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk om forholdene tilsier det. Fylkesnemnda skal varsles om dette. Er vedtaket ikke satt i verk innen seks uker, faller det bort.

Fylkesnemnda kan vedta at barnevernstjenesten skal overta omsorgen for et barn dersom det er nødvendig ut fra barnets situasjon og det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved mindre inngripende tiltak. Vedtak kan bare treffes dersom

• a) det er alvorlige mangler enten ved den daglige omsorg som barnet får, eller ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling

• b) foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring

• c) barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet

• d) barnet har vært bosatt utenfor hjemmet i mer enn to år med foreldrenes samtykke og barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at flyttingen kan føre til alvorlige problemer for barnet

• e) det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

• f) det er overveiende sannsynlig at flytting av et barn som med foreldrenes samtykke er bosatt utenfor hjemmet vil føre til en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c, eller e, eller

• g) det er overveiende sannsynlig at flytting av et barn som ble bosatt utenfor hjemmet som nyfødt etter § 34, vil føre til en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c eller e.

Vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det.

Når barnevernstjenesten har igangsatt en barnebortføringssak, skal vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen.

Ved vedtak om omsorgsovertakelse etter § 21 kan fylkesnemnda bestemme at barnet skal bosettes i

• a) fosterhjem

• b) institusjon, eller

• c) omsorgssenter for mindreårige.

Barnet kan også bosettes i en opplærings- eller behandlingssituasjon dersom det er nødvendig av hensyn til barnet.

I sitt forslag til fylkesnemnda skal barnevernstjenesten redegjøre for de synspunkter som bør legges til grunn for valg av bosted for det enkelte barn. Fylkesnemnda kan i vedtaket stille vilkår når det gjelder bostedet. Saken skal forelegges fylkesnemnda på nytt dersom barnet ikke kan bosettes slik det ble forutsatt i forslaget eller vedtaket.

Barnevernstjenesten vurderer og avgjør hvor barnet skal bo innenfor de rammer fylkesnemnda har satt. Ved valget av bosted skal det tas hensyn til blant annet

• barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø

• behovet for kontinuitet i barnets oppdragelse

• barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn

• hvor lenge det er antatt at barnet skal bo der, om det er mulig og ønskelig at barnet har kontakt med foreldrene og at kontakten kan gjennomføres uten for stor ulempe.

Dersom barnet skal bosettes i fosterhjem skal barnevernstjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Barnevernstjenesten skal legge til rette for bruk av familieråd ved vurderingen av bosted i familie eller nettverk, dersom det er hensiktsmessig.

Etter en omsorgsovertakelse har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet. Til omsorgsansvaret hører avgjørelser om vesentlige sider av omsorgen for barnet, som spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo, fritidssysler, skolefritidsordning og lignende, samt ansvar som er tillagt barnevernstjenesten etter andre lover.

Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor utøver omsorgen på vegne av barnevernstjenesten, innenfor de rammene barnevernstjenesten fastsetter.

Barnets foreldre beholder foreldreansvaret for barnet etter omsorgsovertakelsen. Til foreldreansvaret hører avgjørelser som gjelder barnets grunnleggende personlige forhold som vergemål, valg av type skole, endring av navn, samtykke til adopsjon og innmelding i trossamfunn.

Flytting av barn etter omsorgsovertakelse skal i størst mulig grad unngås. Barnevernstjenesten kan bare flytte barnet dersom det er nødvendig på grunn av endrede forhold eller det er til barnets beste.

Vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Vedtaket skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

Fylkesnemnda treffer vedtak om opphevelse. Hvis partene samtykker kan slikt vedtak treffes av barnvernstjenesten.

Barnets fosterforeldre skal gis rett til å uttale seg, før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves.

Sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke kreves behandlet av fylkesnemnda, dersom slik sak har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolen de siste tolv måneder. Fristen på tolv måneder løper fra rettskraftig avgjørelse foreligger. I tilfeller der krav om opphevelse i forrige vedtak eller dom ikke ble tatt til følge på grunn av barnets tilknytning til menneskene eller miljøet der det er, kan ny sak bare kreves behandlet dersom det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets situasjon.

Fylkesnemnda kan vedta at foreldrene skal fratas foreldreansvaret dersom det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og det foreligger særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvaret er nødvendig for å ivareta barnets beste.

Dersom barnet etter at foreldreansvaret er fratatt foreldrene blir uten verge, skal barnevernstjenesten snarest informere fylkesmannen om at barnet har behov for ny verge.

Fylkesnemnda kan gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted dersom barnets foreldre er fratatt foreldreansvaret.

Samtykke kan gis dersom særlig tungtveiende grunner taler for det og

• a) det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet

• b) adopsjon vil være til barnets beste

• c) adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har utøvd omsorgen for barnet på en god måte

• d) vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.

Departementet skal utstede adopsjonsbevillingen når fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon.

Når fylkesnemnda treffer vedtak om adopsjon etter § 28, skal den samtidig vurdere om det skal være besøkskontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre etter at adopsjonen er gjennomført. Fylkesnemnda skal kun vurdere slik besøkskontakt dersom noen av partene har krevd det, og adoptivsøkerne samtykker til slik kontakt. Dersom en begrenset besøkskontakt etter adopsjonen i slike tilfeller er til barnets beste, skal fylkesnemnda treffe vedtak om det. Fylkesnemnda må i et slikt tilfelle samtidig fastsette omfanget av kontakten.

Barnevernstjenesten i den kommune som har reist saken skal bistå med gjennomføringen av besøkskontakten. Ved avtale mellom barnevernstjenesten i de berørte kommuner kan ansvaret overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til.

Et vedtak om besøkskontakt kan kun prøves på nytt dersom særlige grunner tilsier det. Særlige grunner kan blant annet være at barnet motsetter seg kontakt, eller at de biologiske foreldrene ikke følger opp vedtaket om kontakt.

Barnevernstjenesten kan av eget tiltak bringe et vedtak om besøkskontakt inn for fylkesnemnda for ny prøving etter tredje ledd. Adoptivforeldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter, kan kreve at barnevernstjenesten bringer saken inn for nemnda på nytt.

Fylkesnemndas vedtak om besøkskontakt etter første ledd kan bringes inn for tingretten, jf. § 109, av kommunen, de biologiske foreldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter. Et nytt vedtak etter tredje ledd kan bringes inn for tingretten av kommunen, de biologiske foreldrene, adoptivforeldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter.

Fylkesnemnda kan treffe vedtak om bosted i institusjon dersom det, basert på politiets vurdering og øvrige opplysninger, er nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, jf. straffeloven § 257. Vedtak kan kun treffes dersom det er nødvendig for å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Institusjonen skal faglig og materielt være i stand til å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Bestemmelsen i § 22 tredje ledd gjelder tilsvarende.

Dersom det er grunn til å anta at en person er under 18 år, kan det treffes vedtak overfor personen etter denne bestemmelsen inntil alderen er fastsatt.

I vedtaket kan det fastsettes beskyttelsestiltak dersom det er nødvendig for å hindre at barnet får kontakt med personer som det er fare for kan utnytte barnet til menneskehandel. Beskyttelsestiltakene skal ikke være mer omfattende enn nødvendig.

Det kan treffes vedtak for opptil seks uker. Oppholdet kan forlenges med opptil seks uker av gangen gjennom nye vedtak. Samlet oppholdstid, inkludert oppholdstid etter hastevedtak, kan ikke overstige seks måneder.

Barnevernstjenesten kan unnlate å sette i verk vedtaket dersom forholdene tilsier det og politiet samtykker. Fylkesnemnda skal varsles om dette. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker.

Når et barn oppholder seg utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag fra måneden etter at vedtaket ble iverksatt og til den måneden vedtaket opphører. Oppfostringsbidrag kan bare kreves dersom dette anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon.

Krav om bidrag eller endring av fastsatt bidrag etter første ledd, sendes til bidragsfogden. Bidragsfogd etter denne bestemmelsen er det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer, og dette organ avgjør kravet og fastsetter beløpet. Bidragsfogdens vedtak kan påklages til nærmeste overordnede organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Departementet kan gi forskrifter om bidrag etter denne bestemmelsen.

Når et barn oppholder seg utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at barnet, så lenge oppholdet varer, skal dekke kostnadene ved oppfostringen helt eller delvis.

Egenbetaling som nevnt i første ledd kan bare kreves dersom dette må anses rimelig. Det kan ikke kreves dekning i barnets formue, avkastning av denne, eller barnets egne, opparbeidede midler.

Fylkesnemnda avgjør kravet i de tilfelle det vedtak som gir grunnlag for oppholdet hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde.

Egenbetalingen skal innbetales til kommunen.

Departementet kan gi forskrifter om slik egenbetaling.

Barnevernstjenesten skal straks sette i verk de hjelpetiltak som er nødvendige dersom et barn er uten forsvarlig omsorg. Hjelpetiltakene kan ikke opprettholdes dersom den tiltaket retter seg mot, motsetter seg tiltaket. Et barn uten partsrettigheter kan ikke motsette seg tiltaket.

Barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder kan vedta å bosette et barn utenfor hjemmet, dersom det er fare for at barnet uten slikt tiltak blir vesentlig skadelidende.

Vedtaket faller bort dersom barnevernstjenesten ikke snarest og senest innen seks uker, følger det opp med en begjæring om omsorgsovertakelse etter § 21. Vedtak som gjelder et barn med bosted i en annen stat, jf. § 5 andre ledd, faller likevel bare bort dersom norske myndigheter innen samme frist ikke har:

• a) fremmet begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller

• b) truffet vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

Barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder kan vedta å bosette et barn i institusjon dersom barnet utsetter sin egen helse eller utvikling for alvorlig fare, og det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom tiltaket ikke iverksettes straks.

Vedtaket faller bort dersom barnevernstjenesten ikke snarest og senest innen to uker, følger det opp med en begjæring om opphold i institusjon etter § 20. Vedtak som gjelder et barn med bosted i en annen stat, jf. § 5 andre ledd, faller likevel bare bort dersom norske myndigheter innen samme frist ikke har:

• a) fremmet begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller

• b) truffet vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

Oppholdstiden etter et hastevedtak skal inngå i den totale oppholdstiden for vedtak etter § 20.

Barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder, eller påtalemyndigheten, kan vedta å bosette et barn i institusjon dersom det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom tiltaket ikke iverksettes straks. Bestemmelsen i § 30 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Vedtaket faller bort dersom barnevernstjenesten ikke snarest og senest innen to uker, følger det opp med en begjæring om vedtak etter § 30.

Barn har rett til kontakt med sine foreldre, søsken og andre nærstående. Retten til kontakt gjelder både samvær og kontakt per telefon og andre kommunikasjonsmidler.

Barnevernstjenesten skal aktivt legge til rette for kontakten. Det skal utarbeides plan for gjennomføring av kontakt etter § 48.

Når det er truffet vedtak om flytteforbud etter § 18, eller barnet er bosatt utenfor hjemmet etter §§ 20, 21, 30, 34, 35 og 36, kan barnets rett til kontakt bare begrenses når det er nødvendig og til barnets beste.

Det kan settes vilkår for kontakten og kontakten kan begrenses delvis eller helt. Det kan vedtas at foreldrene eller andre ikke skal få vite hvor barnet er.

Kontakt med foreldre kan bare nektes eller begrenses sterkt dersom særlig tungtveiende grunner taler for det.

Fylkesnemnda kan vedta begrensninger i kontakten mellom barnet og foreldrene i sak om bosted utenfor hjemmet etter §§ 20, 21 og 30. Vedtak kan treffes samtidig med behandlingen av sak om bosted utenfor hjemmet eller senere.

Ved hastevedtak etter kapittel 5 og flytteforbud etter § 18 kan barnevernstjenesten vedta begrensninger i kontakten mellom barnet og foreldrene.

Barnevernstjenesten kan vedta begrensninger i kontakten mellom barnet og andre enn foreldrene. Barnevernstjenestens vedtak kan påklages av den som det retter seg mot.

Klage fra andre enn barn med partsrettigheter, søsken og personer som har hatt omsorgen for barnet i foreldrenes sted før omsorgsovertakelsen, og besteforeldre, kan ikke behandles av fylkesnemnda uten nemndas samtykke. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det i tillegg til barnets beste, særlig tas hensyn til:

• den nærstående sin tilknytning til barnet

• sakens betydning for den nærstående

• om det er vesentlige svakheter ved barnevernstjenestens saksbehandling og vedtak.

En privat part kan ikke fremme nytt krav om kontakt dersom kontakten har vært regulert i vedtak eller dom de siste tolv månedene.

Barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene etter at hjelpetiltak er vedtatt.

Barnevernstjenesten skal vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse.

Etter vedtak om omsorgsovertakelse, bosted i institusjon etter § 19 eller § 20 og hastevedtak, skal barnevernstjenesten løpende følge med på barnets omsorg og utvikling. Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak.

Etter vedtak om omsorgsovertakelse, bosted i institusjon etter § 19 eller § 20 og hastevedtak skal barnevernstjenesten følge med på foreldrenes utvikling.

Barnevernstjenesten skal straks etter vedtaket ha et møte med foreldrene, og foreldrene skal få tilbud om veiledning og oppfølging. Ved omsorgsovertakelse skal barnevernstjenesten legge til rette for at omsorgen om mulig kan tilbakeføres til foreldrene. Ved bosted i institusjon etter § 19 eller § 20 skal foreldrene settes i best mulig stand til å ivareta barnet etter oppholdet.

Ønsker foreldrene det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen av foreldrene, formidle kontakt med andre hjelpeinstanser. Barnevernstjenesten skal gi foreldrene informasjon om barnet.

Ved rettskraftig avgjørelse om omsorgsovertakelse skal barnevernstjenesten tilby foreldrene en støtteperson. Nærmere bestemmelser om støtteperson fastsettes av departementet i forskrift.

Etter vedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet. På vegne av barnevernstjenesten skal institusjonen utøve omsorgen.

Barnevernstjenesten skal fortløpende følge opp bostedstiltaket, og skal i samarbeid med politiet vurdere om tiltaket fortsatt er nødvendig for å beskytte barnet eller om det kan opphøre. Politiet skal informeres og gis anledning til å uttale seg før tiltaket opphører. Det samme gjelder ved flytting etter § 25.

Det er ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten når vedtak etter §§ 34, 35 og 36 er iverksatt. Det er videre ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge uten samtykke fra barnevernstjenesten når vedtak etter §§ 18, 20, 21 og 30 er truffet eller når begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda.

Samtidig med vedtak om hjelpetiltak skal barnevernstjenesten utarbeide en tiltaksplan. Tiltaksplanen skal sikre en systematisk og regelmessig oppfølging av barnet og foreldrene. Planen skal beskrive tiltakenes målsetting, innhold og antatte varighet. Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig.

Barnevernstjenesten skal samtidig med omsorgsovertakelsen utarbeide en foreløpig plan for barnets omsorgssituasjon. Utkast til plan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken.

Dersom omsorgsovertakelsen er forutsatt å vare i lengre tid skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon. Planen skal angi tidsperspektivet for omsorgsovertakelsen. Planen skal utarbeides senest to år etter fylkesnemndas vedtak og kan bare endres dersom forutsetningene for den er falt bort.

I god tid før barnet fyller 18 år, skal barnevernstjenesten i samarbeid med barnet vurdere om bostedstiltaket skal opprettholdes eller om barnet skal motta hjelpetiltak etter fylte 18 år. Dersom barnet samtykker skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak. Planen kan endres.

Barnevernstjenesten skal i samarbeid med barnet utarbeide planer ved bosted i institusjon etter § 19 eller § 20.

Det skal utarbeides en foreløpig plan for barnet når barnet bosettes i institusjonen. Utkast til plan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken.

Når fylkesnemndas vedtak foreligger skal endelig plan utarbeides så snart som mulig. Planen skal være i samsvar med fylkesnemndas vedtak. Dersom barnets behov tilsier det skal planen endres. Det må ikke gjøres endringer i strid med fylkesnemndas vedtak.

Når barnet er bosatt i institusjon på grunnlag av samtykke, skal barnevernstjenesten utarbeide plan dersom barnet og de som har foreldreansvar samtykker. Barnets samtykke er tilstrekkelig dersom barnet har fylt 12 år. Tiltaksplanen skal om mulig foreligge før barnet er bosatt i institusjonen. Dersom barnets behov tilsier det og det foreligger samtykke, skal planen endres.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal etter anmodning fra barnevernstjenesten bistå med utarbeidelse av tiltaksplanen.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for gjennomføring av barnets kontakt med foreldre og nærstående etter omsorgsovertakelse og vedtak om opphold i institusjon uten barnets samtykke. Utkast til plan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken. Når fylkesnemndas vedtak foreligger skal endelig plan utarbeides så snart som mulig. Planen skal evalueres regelmessig.

Med fosterhjem menes i denne loven private hjem som tar imot barn til oppfostring på grunnlag av barnevernstjenestens vedtak om hjelpetiltak eller i forbindelse med omsorgsovertakelse.

Fosterforeldre skal ha særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem, og oppfostre barnet i samsvar med de forutsetningene som er lagt til grunn for oppholdet.

Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for godkjenning av fosterhjemmet.

Bare organisasjoner som har tillatelse fra departementet kan formidle fosterhjem. Departementet fører tilsyn med organisasjonene.

Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles ved valg av fosterhjem, om fosterhjemmenes rettigheter og plikter og om barnevernstjenestens plikt til veiledning og oppfølging av fosterhjemmene.

Bestemmelsene i § 53 til § 55 gjelder alle barn som er bosatt i institusjon. Barn skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt dette er forenlig med barnets alder og modenhet, formålet med tiltaket og institusjonens ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnets bestemmelsesrett må også være forenlig med institusjonens ansvar for drift, trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

Barn skal ha rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes av hensyn til behovet for trygghet og trivsel. Barn har rett til kommunikasjon med andre med mindre behovet for trygghet og trivsel for barnet eller andre på institusjonen, tilsier begrensninger i kommunikasjonen.

Barns rett til kontakt med familie og andre nærstående kan ikke begrenses i større utstrekning enn det som følger av vedtak fra barnevernstjenesten eller fylkesnemnda etter § 38.

Barn har rett til nødvendig medisinsk tilsyn og behandling under opphold i institusjon.

Bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet skal gjennomføres så skånsomt som mulig og skal ikke benyttes overfor barnet i større grad enn det som er absolutt nødvendig. Andre fremgangsmåter skal være prøvd først.

Institusjoner skal arbeide systematisk for å forebygge tvangsbruk.

Mindre inngripende fysisk tvang eller makt, som for eksempel kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, kan bare anvendes når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg eller av hensyn til trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

Dersom det er absolutt nødvendig for å avverge fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom, kan det etter alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger, jf. straffeloven § 17 og § 18, anvendes nødvendig tvang. Dersom situasjonen gjør det nødvendig å isolere barnet, kan det bare besluttes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt. Mekaniske tvangsmidler, som for eksempel bruk av belter, er ikke tillatt.

Institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt, kan bestemme at det skal foretas kroppsvisitasjon av et barn dersom det foreligger begrunnet mistanke om at barnet besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter. Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.

Institusjonenes leder eller den lederen gir fullmakt, kan bestemme at det skal foretas ransaking av barnets rom eller eiendeler dersom det foreligger begrunnet mistanke om at barnet besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter.

Post som kommer inn til institusjonen kan kontrolleres når det er begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder rusmidler eller farlige gjenstander. Kontroll med barnets kommunikasjon for øvrig, er ikke tillatt.

Institusjonen kan kreve at det tas prøver av biologisk materiale for å påvise bruk av rusmidler når det er nødvendig for å oppnå formålet med tiltaket, hvis det foreligger skriftlig samtykke.

Barnet kan om nødvendig bringes tilbake til institusjonen ved rømming, dersom barnet er bosatt etter §§ 18, 20, 21, 25, 34 og 35. Med rømming forstås de tilfeller hvor barnet forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær.

Utvidet adgang til tvang etter denne bestemmelsen gjelder barn med bosted i institusjoner etter § 19, § 20 og § 35. Institusjonen kan begrense barnets adgang til å forlate institusjonsområdet og til å bevege seg fritt innenfor institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra tiltakets formål. Vedtaket kan treffes for inntil 14 dager av gangen, men skal fortløpende vurderes.

Institusjonen kan nekte barnet besøk hvis det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med bosettingen. Vedtaket kan treffes for inntil 14 dager av gangen, men skal fortløpende vurderes. Besøk kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor barnet i det enkelte tilfelle. Barnets rett til kontakt med familie og andre nærstående kan ikke begrenses i større utstrekning enn det som følger av vedtak fra barnevernstjenesten eller fylkesnemnda etter § 38. jf. § 39.

Institusjonen kan nekte barnet å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med tiltaket. Institusjonen kan inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet dersom barnet ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. Vedtaket kan treffes for inntil 14 dager av gangen, men skal fortløpende vurderes. Bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler kan ikke nektes dersom det vil være urimelig overfor barnet i det enkelte tilfelle.

Ved bosted i institusjon etter § 20 kan institusjonen kreve at det tas prøver av biologisk materiale for å påvise bruk av rusmidler dersom det følger av fylkesnemndas vedtak.

Ved vedtak etter §§ 30 og 36 skal institusjonen iverksette de angitte beskyttelsestiltak for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan ønske å utnytte det til menneskehandel. Beskyttelsestiltakene kan begrense barnets adgang til å motta besøk, kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og bevege seg fritt utenfor institusjonens område. Beskyttelsestiltakene kan også fastsette begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er.

Beskyttelsestiltakene kan ikke hindre barnet i å ha kontakt med verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende.

Kongen i statsråd kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om barnets rettigheter og bruk av tvang i institusjon.

Foreldre og barns rett til privat- og familieliv, og foreldrenes rett til å ta beslutninger i kraft av den daglige omsorg for barnet, skal respekteres under opphold på sentre for foreldre og barn så langt dette er forenelig med formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for drift, trygghet og trivsel for alle på senteret.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om barn og foreldres rettigheter og plikter i sentre for foreldre og barn.

Institusjonen skal ha en definert målgruppe og en formulert målsetting for sin faglige virksomhet. De faglige metoder som anvendes ved institusjonen skal være faglig og etisk forsvarlige, tilpasset institusjonens målgruppe og målsetting og være forankret i allment anerkjent fagteori.

For å sikre en forsvarlig standard på institusjoner og sentre for foreldre og barn, kan departementet for øvrig gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til institusjonene og sentrene, herunder faglige krav og krav til bygninger, utstyr og bemanning.

Institusjoner og sentre for foreldre og barn må godkjennes før barn kan bosettes der.

Barne-, ungdoms- og familieetaten sentralt godkjenner statlige institusjoner og senter for foreldre og barn. Barne-, ungdoms- og familieetaten regionalt godkjenner private og kommunale institusjoner og senter for foreldre og barn.

Institusjonen eller senteret kan bare godkjennes dersom det drives i samsvar med denne loven med forskrifter, og ellers drives på en forsvarlig måte.

Avgjørelser om godkjenning etter denne loven er enkeltvedtak. Avgjørelser om godkjenning av statlige institusjoner og senter kan påklages til departementet. Avgjørelser om godkjenning av kommunale og private institusjoner og senter kan påklages til sentralt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om godkjenningsordningen, herunder om vilkår for godkjenning, og om klageordningen.

Departementet kan gi forskrifter om regnskapsføring og om innsyn for offentlige myndigheter i regnskapene.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal gi regler for hvordan inntak i og utskrivning fra institusjoner skal besluttes.

Er det bestemt at barnet skal ha plass i en institusjon, kan institusjonen ikke nekte å ta imot barnet.

Barn kan ikke utskrives før tiden uten samtykke fra barnevernstjenesten.

Uenighet om inntak eller utskrivning kan kreves avgjort av fylkesmannen i det fylket institusjonen ligger.

For barn som det blir vurdert å bosette i en institusjon under en annen lov, skal Barne-, ungdoms- og familieetaten sørge for at det blir etablert et samarbeid med barnevernstjenesten og disse institusjonene. Kongen kan gi regler om samarbeidsordninger, herunder om plikt til å delta i samarbeidsgrupper, inntaksteam o.l.

Institusjoner som skal ta imot barn på grunnlag av vedtak eller samtykke som nevnt i § 19 eller § 20 kan omfatte institusjoner med hjem.

Hjemmene må ha særlige forutsetninger til å ta imot barn som utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare og må være knyttet opp mot en oppfølgingsenhet.

Oppfølgingsenheten har ansvaret for oppfølgingen av hjemmene, herunder ansvaret for opplæring, behandling og veiledning.

Departementet kan gi forskrifter om institusjoner med hjem.

Departementet skal gi forskrift om kvalitet, godkjenning og tilsyn for botiltak som ikke anses som fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal gi barn som har kommet til riket og søkt asyl uten foreldre eller andre med foreldreansvar, tilbud om opphold på et omsorgssenter for mindreårige.

Tilbudet skal gjelde fra barnet blir overført fra utlendingsmyndighetene til Barne-, ungdoms- og familieetaten og frem til det blir bosatt i en kommune eller forlater riket.

Bestemmelsen gjelder barn som er under 15 år når asylsøknaden fremmes. For barn over 15 år gjelder bestemmelsen fra den tid Kongen bestemmer.

Når barnet har opphold på et omsorgssenter, har Barne-, ungdoms- og familieetaten omsorgsansvaret for barnet. På vegne av Barne-, ungdoms- og familieetaten skal omsorgssenteret utøve omsorgen.

Omsorgssenteret skal gi barnet god omsorg og trygghet og bidra til at det får den oppfølgingen og behandlingen det har behov for.

Omsorgssenteret skal ved barnets ankomst til senteret vurdere barnets situasjon og behov og ivareta behovene på best mulig måte også før det foreligger oppfølgingsvedtak etter § 69.

Dersom omsorgssenteret vurderer at barnets behov ikke kan ivaretas på en tilfredsstillende måte på omsorgssenteret, eller barnet ønsker opphold utenfor omsorgssenteret, skal omsorgssenteret varsle barnevernstjenesten for vurdering av om det bør iverksettes særlige tiltak etter loven.

Omsorgssenteret skal i samarbeid med barnet utrede barnets situasjon og behov og utarbeide et forslag til oppfølging av barnet mens det oppholder seg på omsorgssenteret. Forslaget skal oversendes Barne-, ungdoms- og familieetaten innen tre uker etter barnets ankomst til senteret. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal innen seks uker etter barnets ankomst til senteret treffe vedtak om oppfølging av barnet mens det oppholder seg på senteret.

Oppfølgingsvedtaket skal ligge til grunn for den videre oppfølgingen av barnet på omsorgssenteret.

Omsorgssenteret og Barne-, ungdoms- og familieetaten skal følge barnets utvikling nøye. Ved vesentlige endringer i barnets behov for oppfølging skal det om nødvendig treffes nytt oppfølgingsvedtak i tråd med § 69 første ledd.

Dersom barnets utvikling medfører at barnets behov etter omsorgssenterets vurdering ikke lenger kan ivaretas på en tilfredsstillende måte på omsorgssenteret, eller barnet ønsker opphold utenfor omsorgssenteret, skal omsorgssenteret varsle barnevernstjenesten for vurdering av om det bør iverksettes særlige tiltak etter kapittel 3, 4 eller 5.

Omsorgssenteret skal i løpet av barnets opphold på senteret foreta en kartlegging av barnets situasjon og behov som grunnlag for en etterfølgende bosetting i en kommune.

Kartleggingen skal utarbeides i samarbeid med barnet. Oversendelse av kartleggingen til aktuelle myndigheter forutsetter skriftlig samtykke.

Lovens §§ 53, 60, 61 og 131 med tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende for omsorgssentre som for institusjoner.

Barne-, ungdoms- og familieetaten har ansvar for at det etableres og drives omsorgssentre for mindreårige.

Utgiftene forbundet med opphold i omsorgssenter i medhold av § 66 dekkes av Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Når et barn er bosatt i omsorgssenter ved vedtak etter kapittel 3, 4 og 5 gjelder § 24 om ansvaret for omsorgen i foreldrenes sted, § 62 om inntak og utskriving og bestemmelsene i § 121 om utgiftsfordeling tilsvarende som ved bosted i institusjon.

Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i denne loven. Dette gjelder også for klientsaker i private institusjoner, senter for foreldre og barn og omsorgssentre for mindreårige som er godkjent etter § 61. Departementet kan gi nærmere bestemmelser i forskrifter om forvaltningslovens anvendelse for avgjørelser som blir tatt mens barnet oppholder seg i institusjon eller barnet og foreldrene oppholder seg i senter for foreldre og barn.

Avgjørelse om å henlegge en melding er ikke et enkeltvedtak. Avgjørelse om å henlegge saken etter en undersøkelse, er et enkeltvedtak. Opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år, skal regnes som enkeltvedtak.

Barnevernstjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon før den kan legges til grunn for vedtak etter barnevernsloven. Dette gjelder ikke for hastevedtak etter kapittel 5. Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barnevernstjenestens beslutning om å henlegge en sak etter undersøkelse, jf. § 10.

Et barn kan etter eget ønske opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom barnet har fylt 12 år.

Forelder med del i foreldreansvaret er alltid part i sak om tiltak etter loven.

Er det flere som samtidig søker en tjeneste det er knapphet på, regnes de likevel ikke som parter i samme sak, og en søker som mener seg forbigått, kan ikke klage over at en annen har fått ytelsen.

Ved begjæring om tiltak etter § 95 skal barnevernstjenesten sørge for at barnet får oppnevnt en trygghetsperson. Dersom barnets behov tilsier det kan barnevernstjenesten sørge for at barnet får oppnevnt en trygghetsperson også tidligere.

Barnet kan ha med seg trygghetspersonen i møter med barnevernstjenesten. Trygghetspersonen kan formidle barnets syn i saker som behandles av fylkesnemnd eller domstol. Trygghetspersonen skal også føre tilsyn med barn i fosterhjem.

Fylkesmannen oppnevner trygghetspersonen. Departementet kan gi forskrift om trygghetspersonen.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, en institusjon, et senter for foreldre og barn eller et omsorgssenter for mindreårige etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e.

Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til barnevernstjenesten, institusjonen eller senteret for foreldre og barn å gi slik opplysning.

Barnevernstjenestens adgang til å gi andre forvaltningsorganer opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, begrenses til der dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Også yrkesutøvere etter helsepersonelloven kan gis opplysninger etter denne bestemmelsen.

Uten hinder av taushetsplikt skal barnevernstjenesten av eget tiltak gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av helse- og omsorgstjenesteloven, plikter barnevernstjenesten å gi slike opplysninger.

Er et barn bortført fra barnevernet, skal barnevernstjenesten gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat, med mindre det ikke er forsvarlig eller til barnets beste.

Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.

Barnevernstjenesten skal føre journal for det enkelte barn.

Journalen skal inneholde

• a) nødvendige opplysninger om barnet, og omsorgssituasjonen

• b) beskrivelser av hvorvidt barnet har fått anledning til å medvirke, hva barnet er blitt hørt om og hva som var barnets syn

• c) beskrivelser av de barnevernsfaglige vurderinger av barnets situasjon og behov, og

• d) referat fra samtaler og møter med barnet, foreldre og andre barnevernstjenesten har vært i kontakt med.

Departementet kan gi forskrift om plikten til å føre journal.

Partene har rett til å gjøres seg kjent med sakens dokumenter etter reglene i forvaltningsloven §§ 18 til 19. Partene har også rett til å bli forelagt opplysninger etter forvaltningsloven § 17.

I tillegg til grunnlagene i forvaltningsloven §§ 18 a til 19 kan innsyn i sakens dokumenter også nektes dersom innsyn ikke kan skje uten skade eller fare for barnet eller andre personer.

Så lenge barnevernstjenesten undersøker en sak, kan parten nektes innsyn dersom innsyn kan motvirke muligheten til å få saken avklart.

På samme vilkår som etter første og andre ledd kan barnevernstjenesten unnlate å forelegge opplysninger for partene etter forvaltningsloven § 17.

Et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg direkte for barnevernstjenesten før det treffes vedtak i sak som berører barnet.

Det skal fremgå av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert, inkludert betydningen av barnets mening.

Barnevernstjenestens leder kan når det er nødvendig kreve bistand av politiet til gjennomføring av undersøkelser og fullbyrdelse av vedtak etter §§ 16, 17, 18, 20, 21, 25, 30, 34, 35 og 36.

Barnevernstjenestens enkeltvedtak kan påklages til fylkesmannen. Det samme gjelder oppfølgingsvedtak som Barne-, ungdoms- og familieetaten har truffet. Saker som hører under fylkesnemnda etter kapittel 12, kan ikke påklages med mindre noe annet er sagt i denne loven.

Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Dersom et vedtak som gir klageren medhold, ikke kan settes i verk straks, kan fylkesmannen bestemme at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som kan dekke det øyeblikkelige behovet.

Fylkesmannens vedtak i klagesak etter første ledd første setning, kan bringes inn for tingretten av barn som har partsrettigheter etter § 78.

Avgjørelser om bruk av tvang overfor barn i institusjon er enkeltvedtak. Avgjørelser om bruk av tvang skal protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten. Av protokollen skal det fremgå hvilke andre tiltak som er forsøkt først. Barnet skal gis anledning til å uttale seg om tvangsbruken, og uttalelsen skal fremgå av protokollen. Protokoll etter rømming skal også sendes til barnevernstjenesten.

Barnet eller barnets foreldre kan klage til fylkesmannen dersom de mener det er begått brudd på reglene om rettigheter og tvangsbruk på institusjon. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken. Vedtak i klagesaken skal foreligge senest innen én måned fra klagen er mottatt.

Klagen sendes til fylkesmannen, som kan prøve alle sider av saken. Vedtak i klagesaken skal foreligge senest innen én måned fra klagen er mottatt.

Institusjonens leder skal gjøre klageadgangen kjent for dem det gjelder. Institusjonen skal bistå barn som ønsker det med å utforme og oversende klagen.

I hvert fylke skal det være en nemnd, fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Departementet kan bestemme at flere fylker skal ha felles nemnd.

Fylkesnemnda avgjør saker som reises av kommunene, jf. § 116, i det fylket nemnda omfatter. Departementet kan bestemme at saker som reises i en eller flere kommuner skal avgjøres i en annen nemnd, når hensynet til en hensiktsmessig saksavvikling tilsier det.

Hver fylkesnemnd skal bestå av

• a) en eller flere nemndsledere som fyller kravene til dommere,

• b) et utvalg av fagkyndige, og

• c) et alminnelig medlemsutvalg. Departementet kan bestemme at utvalget skal deles i underutvalg som dekker ulike deler av nemndas geografiske område.

Departementet oppnevner utvalg som nevnt i første ledd bokstav b og c. Oppnevningen gjelder for fire år om gangen. Medlemmer til utvalg som nevnt i første ledd bokstav c, skal tas fra utvalget for meddommere som velges etter domstolloven § 66 første ledd.

Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til medlemmene av utvalg som nevnt i første ledd bokstav b og c.

Fylkesnemnda skal være uavhengig og upartisk. Saksbehandlingen skal være rettferdig, forsvarlig, effektiv og tillitsskapende, og støtte opp under lovens grunnleggende hensyn.

For å oppnå målene i første ledd, skal fylkesnemnda sørge for at partene i saken:

• a) blir hørt, normalt ved muntlige forklaringer umiddelbart for nemndene,

• b) gis mulighet for å imøtegå motpartens fremstilling av saken, og

• c) likebehandles og får den nødvendige veiledning.

Fylkesnemnda skal sørge for at bevisførselen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, og foreta en selvstendig og reell vurdering av avgjørelsesgrunnlaget. Avgjørelser om tiltak og andre viktige avgjørelser skal begrunnes.

Nemndsleder har ansvaret for at saksbehandlingen skjer i samsvar med første og andre ledd, og skal med dette formål planlegge og lede saksforberedelse, forhandlingsmøte og rådslagning, og påse at saksbehandlingen står i forhold til det som skal avgjøres.

Partene har rett til innsyn i begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter, fylkesnemndsvedtak og andre dokumenter i saken for fylkesnemnda, og kan kreve kopi av dem.

Begrensningene i partens rett til å se saksdokumenter som er fastsatt i forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav c og andre ledd, gjelder ikke for disse dokumentene.

I den enkelte sak skal fylkesnemnda bestå av nemndsleder, ett medlem fra det alminnelige utvalg og ett fra det fagkyndige utvalg (ordinær nemnd). Når sakens vanskelighetsgrad gjør det nødvendig, kan nemndsleder beslutte at nemnda, i tillegg til nemndsleder, skal bestå av to medlemmer fra det alminnelige utvalg og to fra det fagkyndige utvalg (utvidet nemnd).

Nemndsleder kan avgjøre saken alene:

• a) når sakens parter samtykker og hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det, eller

• b) når saken gjelder krav om endring av tidligere vedtak eller dom, eller pålegg om hjelpetiltak etter § 15, samtykke til helsehjelp etter § 16 eller samtykke til spesialundervisning mv. etter § 17, og nemndsleder finner dette ubetenkelig ut fra sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet, og hensynet til en forsvarlig behandling.

Når saken gjelder forlengelse av fylkesnemndas vedtak etter § 30, skal nemndsleder avgjøre saken alene.

For nemndsleder og medlemmene gjelder domstolloven kapittel 6 tilsvarende.

Deltagelse ved tidligere behandling av saker med de samme parter eller i samme sakskompleks i fylkesnemnda, medfører ikke i seg selv inhabilitet.

Fylkesnemnda skal innkalle partene til forhandlingsmøtet, om nødvendig ved forkynning. Ved forkynning gjelder § 106 om forkynning av vedtak tilsvarende. Fylkesnemnda kan unnlate å forkynne innkallingen på de vilkår som følger av forvaltningsloven § 16 tredje ledd.

Saken kan behandles selv om en privat part uteblir, så lenge parten er innkalt etter reglene i første ledd.

Fylkesnemnda skal oppnevne advokat for de private partene. Advokaten skal omgående gjøres kjent med begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter, og gis frist for tilsvar etter § 96. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om utvalg av advokater som kan oppnevnes for privat part i saker etter § 108.

Den offentlige part skal som regel være representert av advokat.

Sak for fylkesnemnda innledes ved at kommunen utarbeider begjæring om tiltak. En klagesak etter § 39 tredje ledd skal forberedes av kommunen etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd. Saken skal sendes fylkesnemnda snarest mulig og senest innen to uker fra barnevernstjenesten mottok klagen.

Når saken gjelder krav fra den private part om endringer i et tidligere vedtak, skal kommunen forberede og sende saken til fylkesnemnda snarest mulig og senest innen tre måneder fra barnevernstjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder.

Dersom fylkesmannen etter klage, jf. § 85, eller på annen måte blir kjent med forhold som tilsier at det bør iverksettes tiltak som forutsetter vedtak i fylkesnemnda, kan fylkesmannen fremme forslag som nevnt i første ledd.

Begjæring om tiltak sendes fylkesnemnda og skal inneholde

• a) betegnelse på nemnda

• b) partenes, lovlige stedfortrederes og advokaters navn, stilling og adresse

• c) en kort angivelse av hva begjæringen gjelder

• d) saksfremstilling

• e) de bevis som vil bli ført, herunder oppgave over vitner og sakkyndige, med angivelse av hva forklaringene gjelder

• f) forslag til vedtak, en kort oppsummerende redegjørelse for de omstendigheter som begrunner forslaget med henvisning til de rettsregler som kommer til anvendelse.

• g) en vurdering av barnets rett til å uttale seg, jf. § 103 første ledd.

Begjæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og nemnda. Krav, forslag til vedtak samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være utformet slik at de private partene kan ta stilling til kravene og forberede saken. Barnevernstjenestens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Begjæringen skal redegjøre for forhold som kan ha betydning for nemndsleders vurdering av den videre behandling og avgjørelsesform, herunder nemndas sammensetning og fremdriftsplan for et eventuelt forhandlingsmøte.

Dersom en begjæring om tiltak ikke tilfredsstiller de krav som følger av første og annet ledd, skal nemndsleder gi pålegg om retting og sette en kort frist for dette. Nemndsleder kan avvise saken hvis begjæringen ikke rettes innen fristen.

De private parter skal umiddelbart varsles om begjæringen, og gis en kort frist for tilsvar, normalt ikke lenger enn ti dager. Tilsvaret skal inneholde:

• a) en redegjørelse for partenes syn på begjæringen

• b) egne bevistilbud, og

• c) forhold av betydning for nemndsleders vurdering av den videre behandling og avgjørelsesform, herunder fylkesnemndas sammensetning og fremdriftsplan for et eventuelt forhandlingsmøte.

Gjennom saksforberedelsen skal rammene for saken i nemnda trekkes opp, slik at den videre saksbehandling og avgjørelse kan skje i samsvar med § 89.

Umiddelbart etter at begjæring om tiltak kommer inn til nemnda, skal nemndsleder vurdere og eventuelt treffe avgjørelse om den videre behandling, blant annet knyttet til

• a) nemndas sammensetning

• b) behovet for møter, herunder om det skal holdes forhandlingsmøte

• c) tema, tid og sted for slike møter

• d) behovet for ytterligere bevisførsel, herunder for sakkyndige utredninger

• e) bevisførselens form, herunder bruk av fjernavhør, og

• f) om og eventuelt hvordan barnet skal høres.

I saker med uoversiktlig faktisk forhold kan nemndsleder pålegge kommunen å inngi en kortfattet kronologisk eller annen systematisert redegjørelse for de faktiske forhold eller deler av dette. Den eller de private parter skal gis en frist til å gi et svar med angivelse av hvilke deler av den faktiske beskrivelsen som aksepteres, og hvilke deler som ikke aksepteres. Aksepteres ikke beskrivelsen, kan nemndsleder anmode partene om kort å angi det faktiske forhold parten mener er riktig. Nemndsleder kan oppfordre partene til å samarbeide om redegjørelsen.

Saker som gjelder foreldrenes felles barn, kan behandles samlet uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Nemndsleder kan innkalle til saksforberedende møte for blant annet å klarlegge uenigheten mellom partene og drøfte videre behandling av saken.

Nemndsleder kan innen avsluttet saksforberedelse kreve at partene inngir en kort avsluttende redegjørelse for forslag til vedtak, de omstendigheter som begrunner det og de rettsregler som kommer til anvendelse, samt de bevis partene vil føre.

Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen treffes av nemndsleder. Er vedkommende nemndsleder avskåret fra raskt å treffe avgjørelsen, kan avgjørelsen treffes av en annen nemndsleder.

Nemndsleder kan treffe avgjørelse om å avvise eller heve saken under saksforberedelsen etter reglene i første ledd.

Avgjørelser som nevnt i første ledd kan omgjøres hvis hensynet til lovens formål tilsier det. Avgjørelser under saksforberedelsen er ikke bindende ved forhandlingsmøtet.

Før vedtak treffes skal det holdes forhandlingsmøte. Forhandlingsmøte skal holdes snarest, og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken.

Det kan treffes vedtak etter skriftlig behandling

• a) når sakens parter samtykker og hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det

• b) når saken gjelder krav om endring i forhold til et tidligere vedtak eller dom, pålegg om hjelpetiltak etter § 15, samtykke til helsehjelp etter § 16 eller samtykke til spesialundervisning mv. etter § 17, og nemndsleder finner dette ubetenkelig ut fra sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling.

Når vilkårene i annet ledd bokstav a eller b er oppfylt, kan det treffes vedtak på grunnlag av en kombinasjon av muntlig behandling etter første ledd og skriftlig behandling.

Nemndsleder styrer forhandlingsmøtet og påser at det gjennomføres etter de rammer som er fastsatt. For øvrig gjelder tvisteloven § 9-15 tilsvarende så langt den passer.

Fylkesnemndas møter holdes for lukkede dører.

Det kan likevel besluttes at møtet skal holdes helt eller delvis for åpne dører, når partene begjærer det eller samtykker og nemnda finner dette ubetenkelig.

Hvis nemnda finner det ubetenkelig kan det besluttes at personer med tilknytning til en part kan overvære forhandlingene. Nemnda kan også gi personer adgang til å overvære forhandlingene og rådslagningsmøtet når dette skjer i opplærings- eller forskningsøyemed.

Alle tilstedeværende har taushetsplikt og referatforbud med mindre nemnda bestemmer noe annet.

For fylkesnemndene gjelder følgende regler i tvisteloven tilsvarende så langt de passer

• a) kapittel 21 om alminnelige regler om bevis, unntatt § 21-4

• b) kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak

• c) kapittel 24 om vitnebevis

• d) kapittel 25 om sakkyndighetsbevis

• e) kapittel 26 om realbevis

• f) kapittel 27 om bevisopptak i rettssak.

Sakkyndighetsbevis kan bare legges til grunn av fylkesnemnda om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 126.

I saker hvor barnet oppholder seg på skjult adresse, kan vitner føres anonymt i den grad det er nødvendig for å holde barnets oppholdssted skjult. Anonym vitneførsel kan gå ut på ethvert tiltak som er nødvendig for å holde vitnets identitet skjult for de private parter. Personalia som ikke oppgis i forhandlingsmøtet, oppgis skriftlig til nemndsleder.

Et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg direkte for fylkesnemnda før det treffes vedtak i sak som berører barnet. Hvis barnet ikke ønsker å uttale seg direkte for fylkesnemnda, skal barnet gis anledning til å uttale seg på annen måte. Departementet kan gi forskrift om høring av barn i fylkesnemndene.

Avgjørelser etter forhandlingsmøte treffes på grunnlag av behandlingen i møtet. Nemndsleder kan bestemme at skriftlige redegjørelser om faktiske forhold, jf. § 97 tredje ledd, skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget.

Der saken avgjøres uten forhandlingsmøte etter § 99 annet ledd, er avgjørelsesgrunnlaget sakens dokumenter og eventuell bevisførsel i møte som nevnt i § 97 femte ledd.

Der saken avgjøres på grunnlag av en kombinasjon av muntlig og skriftlig behandling etter § 99 tredje ledd, er avgjørelsesgrunnlaget behandlingen i forhandlingsmøtet og sakens dokumenter.

Ved klage over hastevedtak, flytteforbud og vedtak om flytting gjelder § 108 tredje ledd.

Fylkesnemnda treffer vedtak snarest mulig og senest to uker etter at forhandlingsmøtet ble avsluttet, med mindre dette ikke er praktisk mulig. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i vedtaket.

For rådslagningsmøte og avstemning gjelder tvisteloven § 19-3 tilsvarende så langt den passer.

Vedtak skal begrunnes som dommer. Tvisteloven § 19-6 gjelder tilsvarende så langt den passer. Det skal fremgå av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert, inkludert betydningen av barnets mening.

I meldingen om vedtaket skal det gjøres oppmerksom på adgangen til å kreve rettslig prøving, jf. § 109.

Nemndas vedtak blir bindende når det er underskrevet av alle nemndas medlemmer. Nemndsleder underskriver til slutt.

For retting av feil i fylkesnemndas vedtak gjelder tvisteloven § 19-8 tilsvarende så langt den passer. Nemnda plikter å behandle en begjæring om retting når begjæringen fremsettes innen fristen for å kreve rettslig prøving.

For tilleggsvedtak i nemnda gjelder tvisteloven § 19-9 tilsvarende så langt den passer.

Fylkesnemndas vedtak forkynnes ved postforkynning etter domstolloven § 163a.

Nemnda kan beslutte forkynning ved stevnevitne etter reglene i domstolloven dersom den finner det nødvendig for å sikre en forsvarlig forkynning.

For øvrig gjelder domstollovens regler om forkynning tilsvarende så langt de passer.

Hastevedtak etter §§ 34, 35 og 36 og vedtak om flytteforbud etter § 18, skal umiddelbart etter iverksettingen sendes til fylkesnemnda for vurdering av om vedtaket skal godkjennes. Saken skal snarest, og om mulig innen 48 timer etter at fylkesnemnda har mottatt den, avgjøres av nemndsleder. Det skal gis en kort begrunnelse for avgjørelsen.

Avgjørelsen av om vedtaket skal godkjennes eller ikke skjer på grunnlag av hastevedtaket eller vedtaket om flytteforbud. Nemndsleder kan innhente ytterligere opplysninger når det er nødvendig for å ta stilling til godkjenningsspørsmålet.

De private parter kan påklage hastevedtak etter §§ 34, 35, 36 og 39 andre ledd, vedtak om flytteforbud etter §§ 18 og 39 andre ledd og vedtak om flytting etter § 25. Klagen fremsettes skriftlig eller muntlig overfor fylkesnemnda.

Klagen behandles av nemndsleder alene. I særlige tilfeller kan nemnda settes med fagkyndig og alminnelig medlem (ordinær nemnd).

Det skal holdes et møte hvor partene gis mulighet til å redegjøre for sitt syn og til å tilby slik supplerende bevisførsel som nemndsleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal foreligge innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken. Er klagen behandlet av ordinær nemnd, jf. andre ledd siste setning, kan vedtak likevel foreligge innen to uker.

Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36 av den private part eller av kommunen. Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder § 78 første ledd.

Fristen for å reise søksmål er én måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av søksmålsfristen.

Sakkyndighetsbevis kan bare legges til grunn av retten om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 126.

Kommunen dekker sine egne kostnader med saken.

Departementet kan gi samtykke til at det i en eller flere nemnder igangsettes forsøk med at nemndsleder tar initiativ til en samtaleprosess hvor det søkes etter grunnlag for enighet mellom partene. Departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av slike forsøk.

Etter forsøk som nevnt i første ledd, kan departementet gi forskrift om innføring av samtaleprosess i fylkesnemndene.

Det skal være en klage- og disiplinærordning for nemndsledere. Departementet gir forskrifter om dette.

Kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene i denne loven som ikke er lagt til et statlig organ.

Kommunen skal sørge for at barnevernstjenesten yter tjenester og tiltak til alle som oppholder seg i kommunen.

Kommunen har ansvar for å fremme gode oppvekstsvilkår for alle barn og sørge for at kommunens tjenestetilbud rettet mot barn og familier er samordnet. Kommunestyret selv skal vedta en plan for kommunens arbeid med barn og unge. Planen skal beskrive ansvar, organisering, ledelse og samarbeid mellom de ulike etatene. Når det er nødvendig skal kommunen samordne tjenestetilbudet rettet mot et barn.

Ved bosetting av enslige mindreårige som har søkt om asyl eller som har fått opphold på grunnlag av slik søknad, skal kommunen vurdere den enkeltes behov, og på denne bakgrunn tilby egnet botiltak. Kongen kan gi forskrift om kommunens oppgaver knyttet til bosetting. Dersom kommunen i forbindelse med vurderingen etter første ledd finner rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, skal barnevernstjenesten undersøke forholdet, jf. § 9.

Kommunen skal ha internkontroll for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i loven eller i medhold av loven. Kommunen må kunne gjøre rede for hvordan den oppfyller kravet til internkontroll. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om internkontroll.

I hver kommune skal det være en administrasjon med en leder som har ansvar for oppgaver etter denne loven.

Administrasjonen skal utføre det daglige løpende arbeid, herunder

• a) gi råd og veiledning

• b) treffe vedtak etter loven, eventuelt innstille til vedtak, jf. tredje ledd

• c) forberede saker for behandling i fylkesnemnda, eller

• d) iverksette og følge opp tiltak.

De organer som utfører oppgaver på vegne av kommunen utgjør kommunens barnevernstjeneste.

Kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av barnevernstjenestens personell. Personalet er forpliktet til å delta i den opplæringen som blir bestemt, og som anses nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like. Kongen kan gi forskrifter om opplæring.

Kommunen skal sørge for at barnevernstjenesten til enhver tid er tilgjengelig for gjennomgang av meldinger om bekymring knyttet til ett eller flere barn.

Den enkelte kommune skal sørge for nok bevilgninger til å yte nødvendige tjenester og tiltak som kommunen har ansvaret for etter denne loven. Bevilgningene gis av den kommunen som er ansvarlig for å yte tjenesten eller sette i verk tiltaket etter §§ 112 og 116. Bare etter reglene i §§ 31, 32, 121 og 124 kan det kreves at disse kostnadene skal dekkes av andre.

Barnevernstjenesten har ansvar for å sikre at barn mottar forsvarlig omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller at barnet utsetter sin helse eller utvikling for fare.

Barnevernstjenesten skal arbeide for å avdekke omsorgssvikt, om barnet utsetter sin helse eller utvikling for fare, og sette inn tiltak så tidlig at varige problemer kan unngås.

Barnevernstjenesten skal medvirke til at barns interesser ivaretas også av andre offentlige organer. Barnevernstjenesten skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som den er pålagt etter loven. Barnets behov skal være grunnleggende ved samarbeidet. Barnevernstjenesten bør også samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og det foreligger samtykke. Barnevernstjenesten skal samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om hvilke grupper av barn plikten omfatter, og om planens innhold i forskrift.

Der barnevernstjenesten har fått melding om møte om fengsling av barn etter straffeprosessloven § 183 tredje ledd, skal barnevernstjenesten møte til hvert fengslingsmøte, med mindre retten finner at deltagelse utover det første fengslingsmøtet er åpenbart unødvendig. Barnevernstjenesten skal uttale seg om behovet for tiltak etter kapittel 3,4 og 5 og gi informasjon om det arbeidet som pågår med å iverksette tiltak. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.

Kommunen der barnet oppholder seg, har ansvaret for å reise sak for fylkesnemnda etter §§ 15 til 18, § 20, § 21 og § 30. Når det er truffet hastevedtak etter kapittel 5, har den kommunen hvor barnet oppholdt seg da vedtak ble truffet, ansvar for å reise sak etter første setning. Ved avtale mellom de berørte kommuner kan ansvaret overføres til en annen kommune.

Ansvarsforholdet består, selv om det skulle oppstå en endring i barnets tilknytning til kommunen i tidsrommet mellom begjæringen om tiltak er sendt fylkesnemnda og vedtaket er fattet. Dette gjelder ikke dersom den kommunen som har reist saken ikke får medhold i fylkesnemnda, eller det blir inngått avtale som nevnt i første ledd andre setning.

Barnevernstjenesten i den kommune som har reist saken, har ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll. Endring i barnets tilknytning til kommunen endrer ikke ansvarsforholdet hvis det ikke blir inngått avtale som nevnt i første ledd andre setning. Dette gjelder også når det er truffet vedtak etter §§ 13 og 19.

De statlige barnevernsmyndighetene består av departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten og fylkesmennene. De statlige barnevernsmyndighetene ledes av departementet.

Barne-, ungdoms- og familieetaten er inndelt i sentralt, regionalt og lokalt nivå. Etatens sentrale nivå leder etatens virksomhet.

Fylkesmannen er statlig barnevernsmyndighet på fylkesnivå.

Barnevernsinstitusjonene er statlig barnevernsmyndighet på lokalt nivå.

Departementet kan gi forskrifter om statlige barnevernsmyndigheters myndighet, oppgaver og organisering på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Departementet skal

• a) føre tilsyn etter § 128

• b) sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket

• c) gi nødvendige retningslinjer og instrukser for å nå mål som er nevnt i bokstav a

• d) sette i gang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver etter loven

• e) sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning av personell, og at de som skal anvende loven ellers får forsvarlig veiledning, og

• f) sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som barnevernstjenesten kan bruke.

Departementet kan kreve at kommunale organer som hører under loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at departementet skal kunne utføre sine oppgaver etter første ledd.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om statlige barnevernsmyndigheters myndighet, oppgaver og organisering på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal yte tjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i riket. Regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten skal yte tjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i regionen.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal

• a) etter anmodning fra kommunen bistå barnevernstjenesten i kommunen med bosetting av barn utenfor hjemmet

• b) ha ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem

• c) ha ansvar for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring og generell veiledning

• d) ha ansvar for å etablere og drifte institusjoner, som eventuelt også kan ha tilknyttede spesialisttjenester for omsorg og behandling av barn.

• e) utpeke hvilke institusjoner som skal ta imot barn på grunnlag av vedtak som nevnt i §§ 19 og 20.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal inngå en samarbeidsavtale i hver region med det regionale helseforetaket, eller med det helseforetaket som det regionale helseforetaket bestemmer. Avtalen skal blant annet inneholde retningslinjer for samarbeid hvor barn blir vurdert å ha behov for et opphold i institusjon under spesialisthelsetjenesteloven. Avtalen skal også etablere en tvisteløsning mellom partene.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal utføre internkontroll for å sikre at oppgavene utføres i samsvar med de kravene som er fastsatt i loven eller i medhold av loven. Etaten skal også kunne redegjøre for hvordan kravet oppfylles. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om internkontroll.

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan kreve egenbetaling av kommunen for oppholdsutgifter ved bruk av institusjon og sentre for foreldre og barn. Satser for egenbetalingen fastsettes av departementet. Egenbetalingen skal ytes av den kommunen som har søkt om opphold for barnet.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal dekke utgiftene til institusjoner og sentre for foreldre og barn som overstiger den andelen av utgiftene som kommunen plikter å betale etter første ledd. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal dekke en andel av kommunens utgifter til fosterhjem etter satser som fastsettes av departementet. Barne-, ungdoms- og familieetatens økonomiske ansvar gjelder for barn under 20 år.

Regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten der barnet får nytt bosted, skal selv dekke utgiftene de har for et barnet, selv om barnet ved innskrivningstidspunktet bodde i en annen region.

Departementet kan gi forskrifter om egenbetalingen etter første ledd, betalingsordningen etter andre ledd, herunder forskrifter som fastsetter nærmere rammer for statens betalingsansvar, og om retten til å kreve refusjon etter tredje ledd.

Lovens bestemmelser om Barne-, ungdoms- og familieetatens oppgaver og myndighet gjelder ikke Oslo kommune. I Oslo kommune skal Barne-, ungdoms- og familieetatens oppgaver og myndighet ivaretas av kommunen. Kommunens vedtak om godkjenning etter § 5-8 kan påklages til sentralt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Departementet gir nærmere forskrifter om Oslo kommunes plikter, oppgaver og kompetanse og om statlig tilsyn og kontroll.

Fylkesmannen plikter å føre tilsyn etter §§ 129 og 131.

Fylkesmannen skal sørge for at kommunene får råd og veiledning.

Oppstår det tvist mellom kommuner om anvendelse av § 112, kan kommunene kreve at fylkesmannen avgjør tvisten. Departementet kan gi nærmere forskrifter om behandlingsmåten.

Statlige sentrale myndigheter, statlige regionale myndigheter, Statens helsetilsyn og fylkesmannen kan kreve at alle institusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for mindreårige, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utføre oppgavene etter loven. Myndighetene kan også kreve adgang til stedene.

Staten gir årlige tilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter til barnevernstjenesten.

Staten gir et tilskudd til kommunene til dekning av utgifter for flyktningebarn og asylsøkende barn som er kommet til landet uten foreldre eller andre med foreldreansvar.

Tilskudd gis også ved omsorgsovertakelse etter § 21 for barn i mottak for asylsøkere og flyktninger som er kommet til landet med foreldre eller andre med foreldreansvar.

Kongen kan samtykke til at det iverksettes forsøk i kommuner for å utvikle samarbeidsformer mellom barnevernstjenesten og aktuelle samarbeidspartnere i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning.

Kongen kan samtykke til at andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, kan fravike lovbestemt taushetsplikt som er fastsatt i denne loven og i følgende lover: Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 6-1, lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. kapittel 5, lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker §§ 13 til 13 f, lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager § 20, lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester § 12-1 og lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa § 15-1. Det kan også gis samtykke til at det opprettes et felles registreringskartotek på forsøksstedet. Kartoteket skal angi hvorvidt de enkelte forvaltningsorganer sitter inne med opplysninger om den enkelte klient eller pasient, og hvor opplysningene eventuelt finnes.

Kommunestyret skal fastsette vedtekter for det enkelte forsøk. Ved utarbeidelse av vedtektene får § 37 i forvaltningsloven tilsvarende anvendelse.

Vedtektene skal godkjennes av Kongen. I forbindelse med godkjenningen kan Kongen gjøre mindre endringer i vedtektene. Kongen kan foreta mindre endringer i allerede godkjente vedtekter.

Kongen kan gi nærmere regler om forsøk etter denne bestemmelse, herunder om antallet forsøksenheter totalt og innenfor det enkelte forsøksområde, prosedyre for utvelgelse av forsøksenheter og forsøksområder, og godkjenning og iverksetting av forsøk.

Departementet skal føre overordnet tilsyn med forsøksvirksomheten.

Rapporter fra sakkyndige i barnevernssaker skal vurderes av en kommisjon, Barnesakkyndig kommisjon. Kommisjonens medlemmer oppnevnes av Kongen.

Kommisjonen underretter oppdragsgiveren og den sakkyndige om sin vurdering. Departementet kan gi nærmere regler om kommisjonens oppgaver, organisasjon og saksbehandling.

Det skal legges frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 for

• den som skal ansettes i barnevernstjenesten

• støttekontakter og andre som utfører oppgaver for barnevernstjenesten som ledd i hjelpetiltak etter § 12 og 15.

• trygghetsperson etter § 79

• den som skal ansettes i institusjon mv. omfattet av kapittel 9

• et omsorgssenter for mindreårige etter kapittel 10

• andre som utfører oppgaver for institusjoner mv. omfattet av kapittel 9, eller omsorgssenteret for mindreårige etter kapittel 10, og som har direkte kontakt med barn og unge eller foreldre som oppholder seg der.

Det skal legges frem uttømmende og utvidet politiattest i samsvar med politiregisterloven § 41 for

• den eller de som skal godkjennes som fosterforeldre, jf. § 49

• private som tar imot barn som avlastningstiltak.

Det kan kreves avgrenset politiattest etter politiregisterloven § 39 første ledd også fra andre som bor i fosterhjemmet eller avlastningshjemmet.

Følgende personer skal ikke få adgang til å ha oppgaver overfor mindreårige:

• person med anmerkning knyttet til lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov §§ 162, 192, 193, 194, 195, 196, 197, 199, § 200 annet ledd, § 201 første ledd bokstav c, §§ 201 a, 203, 204 a, 219, 224, § 229 annet og tredje straffalternativ, §§ 231, 233 og 268 jf. 267 eller straffeloven §§ 231, 232, 257, 258, 274, 275, 282, 283, 291, 293, 294, 295, 296, 299, 301, 302, 303, 304, 305, 306, 309, 310, 311, 312, 314, 327 og 328.

Person med anmerkning knyttet til øvrige straffebud skal ikke få adgang til å ha oppgaver som nevnt etter andre og tredje ledd, dersom anmerkning kan skape tvil om vedkommende er egnet for oppgaven.

Departementet fører tilsyn med at loven og forskriftene og andre bestemmelser som gjelder for tjenester og tiltak etter denne loven, blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål.

Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med barnevernsvirksomheten i de enkelte kommuner, med institusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for mindreårige samt med andre statlige tjenester og tiltak etter denne loven. Statens helsetilsyn skal utøve myndighet i samsvar med det som er bestemt i barnevernsloven og forskrifter til denne.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter etter denne loven. Reglene i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner kapittel 10A gjelder for denne tilsynsvirksomheten. Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av tilsynet.

Fylkesmannen skal videre føre tilsyn med lovligheten av andre statlige tjenester og tiltak etter denne loven. Fylkesmannen kan gi pålegg til Barne-, ungdoms- og familieetaten om å rette forhold som er i strid med bestemmelser etter denne loven. Det skal gis en rimelig frist til å rette forhold før pålegg benyttes. Pålegg kan påklages til Statens helsetilsyn.

Tilsynsmyndighetenes plikt til å føre tilsyn og adgang til å gi pålegg etter de foregående ledd omfatter også private som utfører tjenester og tiltak etter denne loven.

Statens helsetilsyn og fylkesmannen kan kreve at kommunale organer som hører under loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at disse myndighetene skal kunne utøve sine tilsynsoppgaver i henhold til loven.

Det skal føres tilsyn med barnet i fosterhjemmet frem til barnet fyller 18 år.

Formålet med tilsynet er å føre kontroll med at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for oppholdet blir fulgt opp.

Departementet kan gi forskrift om tilsyn med barn i fosterhjem.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med at godkjente institusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for mindreårige drives i samsvar med denne loven og forskrifter til loven.

Ved uforsvarlig drift i institusjonen eller senteret, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette på forholdet, eller å nedlegge driften. Pålegget kan gis til institusjonens leder eller institusjonens eier.

Fylkesmannen kan oppnevne tilsynsutvalg som skal føre tilsyn med institusjonene. Departementet kan gi forskrifter om tilsynsutvalgenes arbeidsområde og sammensetning.

Ved oversittelse av fristen etter §§ 8 og 10 kan fylkesmannen ilegge kommunen mulkt. Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av ordningen og om mulktens størrelse.

Den som overtrer forbudet i § 51, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Forsøk straffes likt med fullbyrdet overtredelse.

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til ulik tid.