9 Spesialitetsprinsippet, videre utlevering, videre overlevering og betingelser for utlevering

9.1 Innledning

Utlevering og overlevering kan skje på særlige vilkår («betingelser», se punkt 6.6.5). Dette kapittelet behandler spesialitetsprinsippet, videre utlevering og videre overlevering i punkt 9.2, og betingelser som stilles for utlevering i 9.3.

9.2 Spesialitetsprinsippet, videre utlevering og videre overlevering

9.2.1 Utlevering

9.2.1.1 Innledning

Spesialitetsprinsippet er et internasjonalt anerkjent prinsipp, som innebærer at en person ikke kan strafforfølges eller få straff fullbyrdet mot seg for andre straffbare forhold begått før utleveringen enn utleveringsvedtaket gjelder. Prinsippet er et utslag av at det er opp til hver enkelt stat å bestemme om den vil utlevere personer som oppholder seg på dets territorium, og for hvilke handlinger det eventuelt skal skje. Videre vurderer den anmodede stat om hvert enkelt forhold kan gi grunnlag for utlevering, og begrensningene som ligger i spesialitetsprinsippet gir derfor et vern for den ettersøkte.

Ettersom utlevering bare skjer for forhold vedtaket gjelder, innebærer spesialitetsprinsippet at den ettersøkte som utgangspunkt heller ikke kan utleveres videre til en tredje stat. Hensynene bak spesialitetsprinsippet begrunner dermed også et forbud mot videre utlevering.

9.2.1.2 Gjeldende rett

Spesialitetsprinsippet

Utleveringsloven § 12 bestemmer hvilke vilkår som skal og kan settes av Justisdepartementet ved utlevering fra Norge. Spesialitetsprinsippet kommer til uttrykk i første ledd bokstav a, som forhindrer strafforfølgning og straffullbyrding for en annen handling begått før utleveringen.

Etter ordlyden er dette et vilkår som skal settes ved enhver utlevering. Det har imidlertid ikke vært praksis etter utleveringsloven å sette vilkåret dersom den anmodende stat er forpliktet til å etterleve prinsippet gjennom folkerettslig avtale med Norge. I de tilfeller departementet setter vilkåret, ligger det i lovens system at den anmodende stat også må ha akseptert det før utlevering kan finne sted, og at utleveringsbegjæringen bare kan etterkommes dersom det er grunn til å tro at vilkåret vil bli overholdt.

Spesialitetsprinsippet gjelder bare for straffbare forhold begått før utlevering finner sted. Det må videre dreie seg om et annet lovbrudd enn vedkommende ble utlevert for. Hva som utgjør et annet lovbrudd, beror på en sammenligning av gjerningsbeskrivelsen for lovbruddet som var grunnlaget for utleveringen og det andre lovbruddet. Det må avklares om det er tilstrekkelig samsvar mellom beskrivelsen av de faktiske handlingene i utleveringsbegjæringen og den senere tiltalebeslutningen, jf. HR-2020-1001-A avsnitt 63.

Utleveringsloven § 12 første ledd bokstav a oppstiller tre unntak fra vernet spesialitetsprinsippet gir:

For det første kan departementet på anmodning fra den anmodende stat etter § 21 samtykke til at den ettersøkte holdes strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før utleveringen enn utlevering skjer for, jf. § 12 første ledd bokstav a nr. 1. Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for den straffbare handlingen, samt opplysninger om de straffebestemmelsene som anses anvendelige på handlingen, jf. § 21 tredje ledd.

For at samtykke skal kunne gis, må handlingen staten ønsker å strafforfølge eller dommen staten ønsker å fullbyrde, kunne ha begrunnet utlevering etter loven, jf. § 21 annet ledd. Utgangspunktet må imidlertid modifiseres noe. Ettersom utlevering allerede er tilstått i disse sakene, vil det alltid være en vurdering av samtykke til aksessorisk utlevering, jf. § 3 tredje ledd. Prøvingen vil også kunne være enklere fordi norske myndigheter tidligere har kommet til at det er forsvarlig å utlevere til vedkommende stat.

Til tross for at § 21 er utformet som en «kan»-regel, skal samtykke gis hvis den anmodende stat er part i utleveringskonvensjonen og lovbruddet i seg selv kunne begrunnet utlevering etter konvensjonen, jf. art. 14 nr. 1 bokstav a.

Spørsmålet om forholdet kunne ha begrunnet utlevering etter loven, avgjøres ved kjennelse av den retten som tidligere avgjorde utleveringsspørsmålet, jf. § 21 annet ledd. Behandlingen skal skje på samme måte som ved en ordinær utleveringsbegjæring. Se punkt 10.4.1 og 10.5.2 for en nærmere redegjørelse for dette.

Norsk samtykke må innhentes før den anmodede stat tiltaler, domfeller eller frihetsberøver vedkommende, jf. HR-2020-1001-A avsnitt 66 og 70.

Det andre unntaket følger av § 12 første ledd bokstav a nr. 2. Den anmodende stat kan gå utenfor utleveringens «spesialitet» hvis den ettersøkte uhindret og i 45 dager forblir i staten vedkommende ble utlevert til.

Det tredje unntaket er regulert i § 12 første ledd bokstav a nr. 3. Dersom den ettersøkte forlater landet vedkommende ble utlevert til, for så senere å returnere, er vedkommende ikke lenger vernet av spesialitetsprinsippet. I en slik situasjonen gjelder ingen 45-dagersfrist.

For Schengen-statene, i praksis Sveits og Liechtenstein, gjelder ett ytterligere unntak, jf. utleveringsloven § 17 a annet ledd. Den ettersøkte kan gi avkall på spesialitetsprinsippet før utlevering finner sted, se punkt 10.6. Utleveringsloven 1908 § 5 hadde et lignende unntak fra spesialitetsprinsippet. Den ettersøkte kunne, etter at vedkommende var utlevert, i offentlig rettsmøte eller for en offentlig myndighet gi et slikt avkall. Bestemmelsen ble ikke videreført i utleveringsloven 1975 fordi det kunne «være vanskelig å kontrollere om samtykke er gitt frivillig», jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 37.

Videre utlevering

Utleveringsloven § 12 første ledd bokstav b omhandler forbudet mot videre utlevering og har nær sammenheng med spesialitetsprinsippet. Norske myndigheter skal stille vilkår om at vedkommende ikke må utleveres videre for noen straffbar handling begått før utleveringen fra Norge fant sted. I praksis stilles ikke vilkåret hvis den anmodende stat gjennom folkerettslig avtale allerede er forpliktet til å overholde forbudet overfor Norge. Men hvis vilkåret er nødvendig, følger det forutsetningsvis av lovens system at den anmodende stat må akseptere vilkåret før utlevering kan skje.

Det gjelder tilsvarende unntak for videre utlevering som for spesialitetsprinsippet, se foran. I vurderingen av om departementet kan gi samtykke til videre utlevering etter § 12 første ledd bokstav b, jf. § 12 første ledd bokstav a nr. 1, jf. § 21, er det imidlertid enkelte forskjeller. Forholdet kan ikke bedømmes som aksessorisk utlevering, jf. § 3 tredje ledd, se punkt 8.2 og 8.3.

Den ettersøkte har ikke mulighet til å gi avkall på vernet forbudet mot videre utlevering gir ved utlevering til en Schengen-stat etter utleveringsloven § 17 a. I utleveringsloven 1908 kunne derimot den ettersøkte, etter at utlevering hadde funnet sted, i rettsmøte samtykke til videre utlevering, jf. § 5. Fordi det var vanskelig å kontrollere om samtykke ble avgitt frivillig, ønsket man ikke å videreføre denne adgangen i utleveringsloven 1975, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 37.

9.2.1.3 Folkerettslige rammer

Spesialitetsprinsippet

Utleveringskonvensjonen art. 14 nr. 1 regulerer spesialitetsprinsippet. Den anmodede stat kan samtykke til unntak fra prinsippet på begjæring fra den anmodende stat, jf. art. 14 nr. 1 bokstav a. Ved begjæringen skal det bl.a. vedlegges en offisiell uttalelse fra personen som er utlevert, som i henhold til den forklarende rapporten til konvensjonen s. 10 må være «drawn up by a judicial authority».

Samtykke skal gis dersom det andre lovbruddet i seg selv kunne begrunnet utlevering etter konvensjonen. Er ikke kravet til alvorlighet oppfylt etter art. 2 nr. 2 (aksessorisk utlevering), er det opp til den anmodede stat å avgjøre om samtykke skal gis, jf. den forklarende rapporten s. 10.

Unntak fra spesialitetsprinsippet gjelder også når den ettersøkte har forlatt den anmodende stat og senere har returnert, eller hvis vedkommende har hatt anledning til å forlate denne staten i 45 dager etter at straffesaken mot ham eller henne er avsluttet, men ikke har benyttet seg av muligheten, jf. art. 14 nr. 1 bokstav b.

Artikkel 14 nr. 3 regulerer situasjonen der beskrivelsen av forbrytelsen vedkommende var siktet og utlevert for, endres under rettergangen. I så fall skal personen som er utlevert bare strafforfølges eller dømmes i den utstrekning de hovedelementer som utgjør forbrytelsen etter den nye beskrivelse, viser at forbrytelsen kunne medført utlevering. Dette innebærer at tiltalen ikke kan utvides eller endres til å gjelde et annet straffbart forhold. Forholdet kan imidlertid omsubsumeres så lenge endringen ikke innebærer at forholdet rettslig sett blir et annet forhold. Det kan derimot ikke nedsubsumeres til et straffebud hvor strafferammen er lavere enn fengsel i ett år, med mindre utleveringssaken også omfattet andre forhold som oppfyller strafferammekravet, jf. art. 2 nr. 1 og 2.

Etter Schengenkonvensjonen art. 66 nr. 2 kan den som begjæres utlevert forutsetningsvis erklære at vedkommende gir avkall på den beskyttelse spesialitetsprinsippet gir når personen samtykker i forenklet utleveringsprosedyre etter art. 66 nr. 1. Etter ordlyden er det ikke mulig å trekke tilbake en erklæring om avkall på spesialitetsprinsippet.

Utleveringsavtalene med USA art. 15 og Australia art. 10 har bestemmelser om spesialitetsprinsippet som tilsvarer utleveringskonvensjonen. Avtalen med Canada art. VII har en lignende bestemmelse, men unntakshjemlene er noe mer begrenset.

Utleveringskonvensjonens tredje tilleggsprotokoll art. 5 regulerer avkall på spesialitetsprinsippet. Statene som er part i protokollen, kan erklære at utleveringskonvensjonen art. 14 (spesialitetsprinsippet) ikke skal gjelde ved utlevering fra den aktuelle staten, såfremt den ettersøkte har gitt samtykke til utlevering etter art. 4 (bokstav a) eller samtykket i utlevering og gitt avkall på vernet spesialitetsprinsippet gir etter art. 4 (bokstav b).

Fjerde tilleggsprotokoll art. 3 erstatter utleveringskonvensjonen art. 14. Spesialitetsprinsippet opprettholdes i det vesentlige, men med enkelte modifikasjoner. Artikkel 3 nr. 3 gjør det mulig for partene å avgi erklæring om at det kan iverksettes frihetsbegrensende tiltak overfor den som er utlevert når det fremmes anmodning om unntak fra spesialitetsprinsippet. Videre er kravet til unntak fra spesialitetsprinsippet ved frivillig opphold i staten utlevering skjedde til, endret fra 45 dager til 30 dager, jf. art. 3 nr. 1 bokstav b.

EUs utleveringskonvensjon 1995 har lignende regler som tredje tilleggsprotokoll, jf. art. 7, jf. art. 9.

Norge er ikke tilsluttet tredje eller fjerde tilleggsprotokoll til utleveringskonvensjonen, og EUs utleveringskonvensjon 1995 er ikke i kraft for Norges vedkommende.

I Ruud mfl. s. 65 og Mathisen s. 162 er det lagt til grunn at spesialitetsprinsippet antagelig må anses å være folkerettslig sedvanerett. Det innebærer i så fall at alle stater er forpliktet til å overholde prinsippet.

Videre utlevering

Utleveringskonvensjonen art. 15 bestemmer at videre utlevering til en tredje stat ikke må skje, med mindre den anmodede stat samtykker eller det foreligger unntak som nevnt i art. 14 nr. 1 bokstav b, se foran om unntakene.

Utleveringsavtalene med USA art. 15 og Australia art. 10 har bestemmelser om forbud mot videre utlevering som tilsvarer utleveringskonvensjonen. I avtalen med Canada er det derimot ingen tilsvarende regel.

Fjerde tilleggsprotokoll art. 4 utfyller utleveringskonvensjonen art. 15 og fastsetter bl.a. frist for når avgjørelse om samtykke til videre utlevering skal foreligge. Norge har som nevnt ikke ratifisert protokollen.

EUs utleveringskonvensjon 1996 avskaffer i prinsippet forbudet mot videre utlevering til en annen konvensjonsstat, jf. art. 12 nr. 1. Konvensjonen er ikke bindende for Norge.

Mathisen s. 162 legger til grunn at forbudet mot videre utlevering er folkerettslig sedvanerett.

9.2.1.4 Nordisk rett

Spesialitetsprinsippet

Etter den danske utleveringsloven 2020 § 29, stk. 1, skal det settes vilkår om spesialitetsprinsippet ved utlevering til fremmed stat, med mindre det foreligger unntak som nevnt i stk. 1, bokstav a til c. Til forskjell fra norsk rett og utleveringskonvensjonen, er det tilstrekkelig at vedkommende i 30 dager har hatt mulighet til å forlate staten vedkommende ble utlevert til, uten å ha benyttet seg av anledningen, for at spesialitetsprinsippet bortfaller. Den ettersøkte kan også gi avkall på vernet spesialitetsprinsippet gir samtidig som vedkommende samtykker til utlevering, jf. § 36. Overfor stater som har inngått en assosiasjonsavtale med EU om gjennomføring, anvendelse og utvikling av Schengen-regelverket, gjelder EUs utleveringskonvensjon 1995 og de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996 (art. 1, 2, 6, 8, 9 og 13), jf. § 43.

Etter finsk, islandsk og svensk rett skal spesialitetsprinsippet overholdes med mindre det foreligger unntak tilsvarende utleveringskonvensjonen art. 14 nr. 1 bokstav a og b. I Sverige og på Island kan den ettersøkte også gi avkall på vernet spesialitetsprinsippet gir samtidig som vedkommende samtykker til utlevering.

Videre utlevering

I de nordiske statene er forbudet mot videre utlevering regulert på samme måte og med tilsvarende unntak som for spesialitetsprinsippet, se derfor foran.

9.2.1.5 Utvalgets vurderinger

Spesialitetsprinsippet

Utvalget går i det vesentlige inn for å videreføre norske myndigheters plikt til å stille betingelse knyttet til spesialitetsprinsippet ved utlevering, men det foreslås enkelte redaksjonelle endringer, se lovutkastet § 20 første ledd bokstav a. Også unntakshjemlene bør opprettholdes, i samsvar med utleveringskonvensjonen art. 14 nr. 1 og Schengenkonvensjonen art. 66 nr. 2. Utvalget foreslår også å videreføre dagens saksbehandlingsregler og krav til innholdet av en anmodning om samtykke til unntak fra prinsippet, men med én presisering; anmodningen skal så vidt mulig være ledsaget av en forklaring fra den ettersøkte, jf. lovutkastet § 47.

Selv om den anmodende stat i utgangspunktet er forpliktet til å respektere og overholde de begrensninger som ligger i spesialitetsprinsippet gjennom folkerettslig sedvanerett eller eventuell folkerettslig avtale, mener utvalget at de beste grunner taler for at norske myndigheter som hovedregel bør stille betingelser knyttet til spesialitetsprinsippet ved utlevering herfra. Prinsippet er viktig i utleveringsretten, og verner om både den ettersøkte og norske interesser. Videre synliggjøres forholdet til folkeretten ved å innta en direkte henvisning til spesialitetsprinsippet i loven. Den anmodede stat vil også få en påminnelse om at spesialitetsprinsippet må respekteres.

Etter ordlyden i utleveringsloven § 12 skal betingelse vedrørende spesialitetsprinsippet stilles før utlevering kan skje. Er den anmodende stat konvensjonsforpliktet til å respektere spesialitetsprinsippet, har det som nevnt imidlertid ikke vært praksis å stille betingelsen. Utvalget ønsker å kodifisere gjeldende rett, slik at betingelse knyttet til spesialitetsprinsippet kan stilles. Overfor stater som ikke er forpliktet til å overholde prinsippet gjennom konvensjonsforpliktelse med Norge, skal det klare utgangspunktet være at betingelsen stilles før utlevering finner sted.

Unntakene fra spesialitetsprinsippet foreslås videreført uten realitetsendringer. Det gjøres likevel enkelte redaksjonelle endringer for å bringe ordlyden mer i samsvar med unntakene i saker om arrestordrer fra stater i EU utenfor Norden, se punkt 9.2.2.4.

Samtykkesakene etter utleveringsloven § 21 prøves på samme måte som ordinære utleveringsbegjæringer. Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig å innføre egne saksbehandlingsregler. Hensynet til effektivitet tilsier en forenklet behandling. Som tidligere presisert er imidlertid behandlingen uansett noe enklere fordi norske myndigheter allerede har vurdert forsvarligheten av å utlevere til vedkommende stat, og det alltid er tale om aksessorisk utlevering. Videre er det nødvendig å påse at vilkårene for utlevering er oppfylt og gi vedkommende tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier, som bl.a. ligger i ankeinstituttet. Det er for øvrig et begrenset antall saker hvor andre stater begjærer samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, og problemstillingen har derfor begrenset praktisk betydning. Det er heller ikke ønskelig med ulikartede saksbehandlingsregler. Til sist vises det til at det uansett foreslås innført forenklede saksbehandlingsregler ved behandling av ordinære utleveringsbegjæringer, som også vil gjelde i samtykkesakene. Utvalget går derfor inn for å videreføre gjeldende rett, dvs. at de alminnelige reglene om prøving av utleveringsbegjæringer skal komme til anvendelse.

I de tilfeller der den anmodende stat ber om samtykke til å strafforfølge eller fullbyrde straff mot vedkommende for andre straffbare forhold begått før utlevering enn utleveringen skjer for, videreføres gjeldende rett med én presisering. Foruten de opplysninger som etter utleveringsloven § 21 tredje ledd skal fremgå av anmodningen, foreslår utvalget at denne så vidt mulig skal være ledsaget av en forklaring fra den ettersøkte, i tråd med utleveringskonvensjonen art. 14 nr. 1 bokstav a. Hvorvidt forklaringen må være avgitt til en judisiell myndighet eller om det er tilstrekkelig at forklaringen er nedtegnet i et politiavhør, beror på en konkret vurdering av saken og tilliten til den anmodende stat.

Om den ettersøktes samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, se punkt 10.6.1.4.

Videre utlevering

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett om videre utlevering med enkelte redaksjonelle endringer, jf. lovutkastet § 20 første ledd bokstav b og § 47. Ettersom utvalget har foretatt like vurderinger knyttet til forbudet mot videre utlevering og spesialitetsprinsippet, vises det i hovedsak til vurderingene gjort foran.

Ved samtykke til videre utlevering prøver norske myndigheter saken på tilsvarende måte som ved en ordinær utleveringssak, jf. utleveringsloven § 21. Hensynet til effektiv saksbehandling tilsier imidlertid at prøvingen bør begrenses. Det vises primært til at den anmodende stat presumtivt skal foreta en fullstendig prøving av utleveringsbegjæringen fra staten som ønsker vedkommende videre utlevert. Det kan derfor synes overflødig at norske myndigheter skal gjennomføre en tilsvarende prøving. Videre kan det ta lang tid å avgjøre om samtykke kan og skal gis hvis den ettersøkte benytter seg av alle ankemulighetene nasjonal lovgivning åpner for. Dette kan være til hinder for et effektivt rettslig samarbeid.

På den annen side kommer problemstillingen på spissen bare i et begrenset antall saker. Det er heller ikke ønskelig å ha en rekke ulike saksbehandlingsregler. Dette vil føre til et uoversiktlig regelverk og komplisere anvendelsen av loven. Av og til kan både den anmodende staten og staten som ønsker noen videre utlevert ligge fjernt fra Norge, rettslig og politisk. At norske myndigheter foretar en fullstendig prøving av om samtykke kan og skal gis, ivaretar den ettersøktes rettssikkerhet. Utvalget foreslår i alle tilfeller å forenkle saksbehandlingen ved ordinære utleveringssaker, noe som vil få tilsvarende anvendelse i samtykkesakene. Utvalget går derfor inn for å videreføre gjeldende rett.

Utvalget har videre vurdert om det skal stilles krav om at det ved anmodning om samtykke til videre utlevering så vidt mulig skal vedlegges en forklaring fra den ettersøkte, se ovenfor om spesialitetsprinsippet. Dette kunne bidratt til å opplyse saken og ivareta den ettersøktes rettssikkerhet. På den annen side regulerer utleveringskonvensjonen art. 15 hvilke dokumenter norske myndigheter kan kreve fremlagt, og vedkommendes forklaring er ikke nevnt. Videre har ikke nødvendigvis den anmodede stat den ettersøktes forklaring for hånden. I tillegg kommer det at den anmodede stat skal foreta en fullstendig prøving av utleveringsbegjæringen fra staten som ønsker vedkommende videre utlevert, hvor vedkommende trolig gis anledning til å uttale seg om forholdet som ligger til grunn for utleveringsbegjæring. Det synes derfor uforholdsmessig tungvint om norske myndigheter generelt skal kreve fremlagt forklaringen fra den ettersøkte i disse sakene. Retten kan etter utvalgets forslag i alle tilfeller be om at en slik forklaring fremskaffes etter lovutkastet § 42 annet ledd annet punktum hvis saken ligger slik an. Utvalget foreslår derfor ikke å stille krav om at ettersøktes forklaring skal vedlegges anmodningen.

9.2.2 Overlevering til stater i EU utenfor Norden

9.2.2.1 Gjeldende rett

Spesialitetsprinsippet

Ved overlevering til stater i EU utenfor Norden kommer spesialitetsprinsippet til uttrykk i arrestordreloven § 16 første ledd bokstav a. Bestemmelsen fastsetter at norske myndigheter på anmodning fra den staten som har fått en person overlevert til seg, kan samtykke til at staten kan strafforfølge eller fullbyrde straff mot den overleverte for andre forhold begått forut for overleveringen enn de vedkommende ble overlevert for.

Paragraf 16 annet ledd bestemmer hvordan anmodning om samtykke skal utformes og fremsendes til norske myndigheter og gir regler om den norske saksbehandlingen.

Staten som har fått den ettersøkte overlevert, må fremsette anmodningen på samme måte som en ordinær arrestordre, jf. § 16 annet ledd første punktum, jf. §§ 5, 25 og 26. Samtykke skal gis dersom vilkårene for overlevering er oppfylt for den eller de straffbare forholdene som kravet om samtykke gjelder, og på de vilkårene som følger av eller som stilles i medhold av loven, jf. § 16 annet ledd annet punktum.

Av henvisningen i § 16 annet ledd tredje punktum til § 14 følger det at saksbehandlingen i utgangspunktet blir den samme som ved behandling av en arrestordre, med foreleggelse for tingretten og ved at endelig beslutning treffes av påtalemyndigheten eller unntaksvis departementet. Spørsmålet om vilkårene for samtykke er oppfylt, skal forelegges for og prøves av den tingretten som behandlet spørsmålet om overlevering, jf. § 16 annet ledd sjette punktum. Saksbehandlingsreglene er likevel noe forenklet, ved at behandlingen for retten normalt skal være skriftlig, med mindre retten beslutter muntlig forhandling. Det skal for øvrig oppnevnes forsvarer, og reglene om anke og klage gjelder tilsvarende. Avgjørelse fra påtalemyndigheten eller departementet skal foreligge innen 30 dager etter at kravet om samtykke ble mottatt. Fristen er ikke preklusiv, jf. LA-2021-81050.

Departementet avgjør arrestordresakene etter § 9 annet ledd (norsk statsborger), § 10 annet ledd (politisk lovbrudd) og § 29 annet ledd (konkurrerende anmodninger). I disse sakene kan forvaltningslovens klagefrist gjøre det vanskelig å overholde 30-dagersfristen i arrestordreloven § 16 annet ledd.

Arrestordreloven § 16 første ledd bokstav a regulerer bare tilfeller hvor norske myndigheter kan samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet. Parallellavtalen art. 30 nr.3 regulerer en rekke andre unntak fra spesialitetsprinsippet, hvor det ikke er nødvendig å innhente samtykke fra den iverksettende stat. Ett av unntakene kommer til uttrykk i § 14 annet ledd, hvor det bestemmes at den ettersøkte i retten kan samtykke i overlevering, og samtidig gi samtykke til at spesialitetsprinsippet ikke skal gjelde, se punkt 10.6.2.1.

Ved overlevering til Norge er spesialitetsprinsippet regulert i arrestordreloven § 36, se punkt 11.3.

Videre utlevering og videre overlevering

Arrestordreloven § 16 første ledd bokstav b og c regulerer videre overlevering og videre utlevering. Første ledd bokstav b fastsetter at norske myndigheter kan samtykke til at en stat som har fått en person overlevert fra Norge på grunnlag av en nordisk-europeisk arrestordre, kan overlevere vedkommende videre til en annen medlemsstat i EU eller Island for forhold begått før overleveringen fra Norge.

Paragraf 16 annet ledd regulerer fremgangsmåten og vilkårene for å gi et samtykke som nevnt i første ledd bokstav b, og tilsvarer vilkårene og fremgangsmåten ved samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, se foran.

Staten som har fått den ettersøkte overlevert må ikke alltid innhente samtykke fra norske myndigheter for å overlevere vedkommende videre. Parallellavtalen art. 31 nr. 2 angir flere situasjoner der videre overlevering kan skje uten samtykke fra den iverksettende stat.

Paragraf 16 første ledd bokstav c regulerer tilfeller hvor en stat utenfor EU og Norden begjærer utlevering av en person som tidligere er overlevert fra Norge til en stat i EU utenfor Norden. Samtykke kan bare gis når vedkommende ikke er norsk statsborger. Dette har sammenheng med forbudet mot utlevering av norske statsborgere i utleveringsloven § 2.

Etter § 16 fjerde ledd skal krav om samtykke sendes til Justisdepartementet og behandles etter reglene i utleveringsloven.

9.2.2.2 Folkerettslige rammer

Spesialitetsprinsippet

Parallellavtalen art. 30 nr. 2, som er likelydende med EUs rammebeslutning art. 27, opprettholder spesialitetsprinsippet som utgangspunkt. Det oppstilles imidlertid en rekke unntak i nr. 3 bokstav a til g. Etter bokstav a gjelder ikke spesialitetsprinsippet dersom den ettersøkte har hatt anledning til å forlate den utstedende stat, men ikke har gjort det innen 45 dager etter løslatelse eller har returnert til den utstedende stat etter å ha forlatt den. Det gjelder også unntak hvis handlingen ikke kan straffes med frihetstap eller frihetsbegrensende tiltak, jf. bokstav b og c. EU-domstolen presiserte i dom 1. desember 2008 i sak C-388/08 PPU Leymann og Pustovarov på hvilket tidspunkt samtykke må foreligge etter bokstav c; vedkommende kan rettsforfølges og dømmes for andre lovovertredelser enn overleveringsvedtaket gjelder uten samtykke, såfremt vedkommende ikke frihetsberøves. Samtykke må imidlertid foreligge hvis vedkommende skal varetektsfengsles eller påbegynne eventuell soning (avsnitt 73).

Spesialitetsprinsippet er heller ikke til hinder for at personen «kan bli gjenstand for straff eller tiltak som ikke omfatter frihetsberøvelse, særlig økonomisk straff eller tiltak i stedet for dette, selv om straffen eller tiltaket kan medføre en begrensning i hans eller hennes personlige frihet», jf. bokstav d. Også samtykke fra den overleverte opphever vernet spesialitetsprinsippet gir, jf. bokstav e og f. Til sist kan den iverksettende stat samtykke til at den ettersøkte holdes strafferettslig ansvarlig også for andre straffbare forhold begått før overleveringen fant sted enn overleveringen gjaldt, jf. bokstav g, jf. nr. 4.

Anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet skal inngis med de krav til innhold som ellers gjelder for arrestordrer, jf. nr. 4, jf. art. 11 nr. 1, og det skal foreligge en oversettelse som nevnt i art. 11 nr. 2, jf. art. 30 nr. 4. Den iverksettende stat skal samtykke hvis handlingen selv kunne begrunnet overlevering. Anmodningen skal avslås hvis det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn som nevnt i art. 4, og den kan avslås hvis det foreligger en valgfri avslagsgrunn etter art. 5, 6 nr. 2 (politisk lovbrudd) eller 7 nr. 2 (nasjonalitetsunntak), jf. art. 30 nr. 4. Etter omstendighetene kan den iverksettende stat samtykke på visse betingelser, og i så tilfelle skal den utstedende stat gi relevante garantier. Det oppstilles en 30-dagersfrist for å avgjøre anmodning om samtykke i den iverksettende stat, jf. art. 30 nr. 4.

Parallellavtalen art. 30 nr. 1 åpner videre for at hver avtalepart kan avgi erklæring om at staten anser samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet for å være gitt, med mindre den iverksettende stat i overleveringsvedtaket tilkjennegir noe annet. En slik erklæring skal bygge på gjensidighet. Norge har ikke gitt slik erklæring, og spesialitetsprinsippet gjelder derfor så langt parallellavtalen ikke gjør unntak.

Videre utlevering og videre overlevering

Parallellavtalen art. 31 tilsvarer EUs rammebeslutning art. 28 og regulerer adgangen til videre overlevering og videre utlevering. Det følger forutsetningsvis av art. 31 nr. 2 at videre overlevering ikke kan skje med mindre det foreligger et unntak hjemlet i bestemmelsen. Unntakene gjelder stort sett tilsvarende som ved spesialitetsprinsippet, se foran.

Det forekommer at samme person blir overlevert flere ganger mellom flere stater. I EU-domstolens dom 28. juni 2012 i sak C-192/12 PPU West slås det fast at det bare er nødvendig å innhente samtykke fra den staten som sist overleverte vedkommende. Tilsvarende må gjelde etter parallellavtalen.

Videre utlevering til en tredjestat kan ikke skje uten samtykke fra kompetent myndighet i den iverksettende stat, jf. art. 31 nr. 4. Prinsippene som utledes fra EU-domstolens avgjørelser i Petruhhin (2016) og Raugevicius (2018) gjelder tilsvarende, forutsatt at vilkårene for å anvende dem gjør seg gjeldende, se punkt 4.8.2.

9.2.2.3 Nordisk rett

Spesialitetsprinsippet

Den danske utleveringsloven 2020 § 17 gjennomfører EUs rammebeslutning art. 27. Overlevering til stater i EU utenfor Norden skjer på vilkår av at spesialitetsprinsippet etterleves, med mindre det foreligger et lovhjemlet unntak.

I finsk, islandsk og svensk rett kommer ikke spesialitetsprinsippet like klart til uttrykk som i dansk rett. Kompetent myndighet kan samtykke til at den ettersøkte holdes strafferettslig ansvarlig for andre forhold enn overleveringen gjaldt, og ettersøkte kan også selv gi avkall på vernet spesialitetsprinsippet gir gjennom samtykke.

Videre overlevering og utlevering

I dansk rett er forbudet mot videre overlevering og spesialitetsprinsippet regulert samlet, se punkt 9.2.1.4.

Etter finsk, islandsk og svensk rett er utgangspunktet at en person som er overlevert til en medlemstat i EU utenfor Norden, ikke kan videre overleveres til en tredje medlemsstat for handlinger begått før overleveringen fant sted. Dette gjelder likevel ikke om staten eller personen samtykker til videre overlevering.

9.2.2.4 Utvalgets vurderinger

Spesialitetsprinsippet

Utvalget foreslår å videreføre arrestordreloven § 16 første ledd bokstav a og annet ledd, jf. parallellavtalen art. 30. Se lovutkastet § 29. Samtidig går utvalget inn for å synliggjøre at spesialitetsprinsippet som utgangspunkt gjelder ved overlevering til stater i EU utenfor Norden, men med de unntakene som følger av parallellavtalen art. 30 nr. 3. Loven vil derfor ikke bare omhandle tilfellene hvor norske myndigheter skal gi samtykke.

Utvalget har vurdert hensiktsmessigheten av å lovregulere spesialitetsprinsippet. Dette kan synes overflødig. Både Norge og øvrige avtaleparter er forpliktet til å etterleve sine internasjonale forpliktelser, se tilsvarende i Prop. 137 LS (2010–2011) s. 28. At prinsippet tilkjennegis i loven vil derfor ikke ha innvirkning på om og når den utstedende stat kan gå utenfor overleveringens spesialitet.

På den annen side er kontrollen med om vilkårene for overlevering er til stede for hvert enkelt forhold, med på å sikre at vernet som ligger bak disse ikke blir uthulet. Utvalget mener at et så viktig prinsipp eksplisitt bør komme til uttrykk i loven. Dette vil både synliggjøre forholdet til parallellavtalen, sikre rettslikhet i utleverings- og arrestordresakene og gjøre regelverket tilgjengelig og informativt for praktikerne.

Det synes ikke hensiktsmessig å stille betingelse knyttet til spesialitetsprinsippet i arrestordresakene. Dette vil undergrave arrestordresystemet, som er tuftet på gjensidig tillit. Parallellavtalen åpner heller ikke for å stille betingelse om spesialitetsprinsippet. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse som gir uttrykk for at spesialitetsprinsippet gjelder med mindre unntakene som følger av parallellavtalen art. 30 nr. 3 får anvendelse.

Ved anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett, herunder fremgangsmåte og vilkår for samtykke, i samsvar med parallellavtalen art. 30 nr. 4.

Videre utlevering og videre overlevering

Utvalget går inn for å videreføre meningsinnholdet i arrestordreloven § 16 første ledd bokstav b og c, annet og tredje ledd om norsk samtykke til videre overlevering og videre utlevering. Se lovutkastet § 30. Samtidig foreslår utvalget å synliggjøre utgangspunktet om at videre utlevering og videre overlevering ikke kan skje med mindre det foreligger et unntak som nevnt i parallellavtalen art. 31 nr. 2. Se lovutkastet § 30. Reguleringen og begrunnelsen er i det vesentlige den samme som for spesialitetsprinsippet, se foran.

9.2.3 Overlevering til stater i Norden

9.2.3.1 Gjeldende rett

Spesialitetsprinsippet

Unntaksvis kan norske myndigheter motta anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet fra en annen nordisk stat. Denne situasjonen reguleres av arrestordreloven § 23. Samtykke skal gis med mindre det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn etter § 18, jf. § 8. Dersom det straffbare forholdet er begått helt eller delvis på norsk territorium og ikke er straffbart etter norsk rett, kan påtalemyndigheten nekte å gi samtykke etter eget skjønn, jf. § 23 første ledd annet punktum, jf. § 19 første ledd bokstav b.

En samtykkeanmodning skal utformes som en ordinær arrestordre og fremsendes på tilsvarende måte, jf. § 23 annet ledd første punktum. Saksbehandlingsreglene i § 21 skal anvendes så langt de passer, jf. § 23 annet ledd annet punktum, men likevel slik at spørsmålet om samtykke skal behandles skriftlig med mindre retten beslutter muntlig behandling.

Samtykkeanmodningen skal forelegges for den tingretten som avgjorde overleveringsspørsmålet, og det skal oppnevnes forsvarer for den overleverte, jf. § 23 annet ledd fjerde og femte punktum.

Når det foreligger rettskraftig kjennelse oversendes saken til påtalemyndigheten for endelig avgjørelse. Påtalemyndigheten må legge til grunn rettens vurdering av de obligatoriske avslagsgrunnene, og ellers vurdere om det foreligger forhold som nevnt i § 19 første ledd bokstav b.

Videre overlevering og videre utlevering

Arrestordreloven § 24 omhandler videre overlevering og videre utlevering til en stat utenfor Norden av en person som er overlevert fra Norge til en annen nordisk stat.

Etter § 24 første ledd skal samtykke til videre overlevering til en stat i EU utenfor Norden gis dersom norske myndigheter hadde etterkommet arrestordren etter reglene som gjelder for nordisk-europeiske arrestordrer. Paragraf 24 tilsvarer § 16 første ledd bokstav b og c, annet og tredje ledd, se punkt 9.2.2.1.

Saksbehandlingsreglene i § 23 annet ledd gjelder også ved behandling av anmodning om samtykke til videre overlevering, jf. § 24 annet ledd siste punktum, se foran.

Gjelder anmodningen samtykke om videre utlevering til en stat utenfor EU og Norden for forhold begått før overleveringen fant sted, følger det av § 24 annet ledd at saken behandles etter utleveringslovens regler.

9.2.3.2 Folkerettslige rammer

Spesialitetsprinsippet

I konvensjon om nordisk arrestordre art. 23 er spesialitetsprinsippet i utgangspunktet ikke til hinder for utvidet strafforfølgning og straffullbyrding. Spesialitetsprinsippet er følgelig betydelig modifisert. Det finnes likevel enkelte snevre unntak fra dette utgangspunktet, jf. art. 23. nr. 1 bokstav a til c.

Spesialitetsprinsippet er til hinder for utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding dersom overlevering for det nye forholdet ikke kunne funnet sted fordi det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn etter art. 4, fordi overleveringen ville blitt avslått etter nasjonal rett etter art. 27 (særregler om politiske lovbrudd ved overlevering til og fra Island), eller hvis overlevering kunne vært avslått etter art. 5 nr. 2 eller nr. 4 (valgfrie avslagsgrunner) og iverksettende stat nekter å samtykke.

Artikkel 23 nr. 2 bestemmer at den overleverte i alle tilfeller kan holdes strafferettslig ansvarlig for andre lovovertredelser begått for overlevering fant sted dersom vedkommende har hatt mulighet til å forlate staten overlevering skjedde til i 45 dager etter at han eller hun ble endelig løslatt eller har forlatt staten og senere vendt tilbake (bokstav a). Tilsvarende gjelder om vedkommende samtykker til unntak fra spesialitetsprinsippet (bokstav b).

Videre overlevering og videre utlevering

Etter konvensjon om nordisk arrestordre kan videre overlevering skje fritt innad i Norden, jf. art. 24 nr. 1. Det gjelder visse særregler ved overlevering til og fra Island, men hverken Norge eller Island har gjort disse gjeldende.

Ved videre overlevering til stater i EU utenfor Norden eller videre utlevering til øvrige stater, er hovedregelen imidlertid at dette ikke kan skje, jf. art. 24 nr. 2. Unntak gjelder hvis vedkommende samtykker etter at overleveringen har funnet sted (bokstav a), vedkommende uhindret og i 45 dager har kunnet forlate landet overlevering skjedde til, men ikke har gjort dette, eller vedkommende har vendt tilbake etter å ha forlatt landet frivillig (bokstav b), eller iverksettende stat samtykker (bokstav c).

9.2.3.3 Nordisk rett

Spesialitetsprinsippet

Den danske utleveringsloven 2020 § 10 er utformet etter mønster av konvensjon om nordisk arrestordre art. 23. Spesialitetsprinsippet er i praksis avskaffet, men det gjelder visse unntak.

I den svenske loven om nordisk arrestordre 2011 5 kap. 7 § fastsettes det at ved anmodning om rettsforfølgning for andre straffbare forhold begått før overleveringen fant sted, skal påtalemyndigheten prøve om overleveringen kunne funnet sted etter nærmere bestemte obligatoriske avslagsgrunner.

Finsk lov om nordisk arrestordre 2007 47 § tilkjennegir hovedregelen om at spesialitetsprinsippet i praksis er avskaffet, men samtidig slik at samtykke må innhentes og vurderes gitt i enkelte tilfeller, jf. 48 §.

Den islandske arrestordreloven 2016 § 23 første ledd tilsvarer den norske arrestordreloven § 23 første ledd.

Videre overlevering og videre utlevering

I den danske utleveringsloven 2020 reguleres videre overlevering og videre utlevering av §§ 11 og 12. Overfor Island er det en særregulering i § 11, som har sin bakgrunn i konvensjon om nordisk arrestordre art. 24 nr. 1, jf. art. 26 og 27.

Paragraf 12 regulerer videre overlevering til stater i EU og videre utlevering til stater utenfor EU og Norden. Utgangspunktet er at overlevering og utlevering skjer på vilkår av at videre overlevering eller utlevering ikke kan skje, med visse lovbestemte unntak, jf. § 12 nr. 1 til 3.

Svensk lov om nordisk arrestordre 2011 bestemmer i 5 kap. 8 § 1 stk. at videre overlevering innad i Norden fritt kan skje. En anmodning fra en nordisk stat om videre overlevering til en medlemstat i EU behandles av tingretten etter reglene i loven om europeisk arrestordre 2003 6 kap. 8 §. En anmodning om videre utlevering til øvrige tredjestater behandles etter reglene i utleveringsloven 1957 24 §.

Den islandske arrestordreloven 2016 § 24 første ledd tilsvarer den norske arrestordreloven § 24.

Finland har ingen tilsvarende bestemmelse i sin lov om nordisk arrestordre 2007.

9.2.3.4 Utvalgets vurderinger

Spesialitetsprinsippet

Utvalget går inn for å videreføre arrestordreloven § 23, som regulerer norsk samtykke til utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding mot den ettersøkte ved overlevering til nordiske stater. Se lovutkastet § 35. Samtidig ønsker utvalget å synliggjøre utgangspunktet etter folkeretten og tilkjennegi at spesialitetsprinsippet i betydelig grad er modifisert innad i Norden. Dette vil bidra til et helhetlig og tilgjengelig regelverk. Forskjellen mellom utleveringssaker og overlevering til stater i EU utenfor Norden på den ene siden og overlevering innad i Norden på den annen side, blir også synliggjort. Utvalget foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse som i det vesentlige svarer til konvensjon om nordisk arrestordre art. 23.

Utvalget bemerker samtidig at den ettersøkte ikke kan gi avkall på spesialitetsprinsippet før overlevering fra Norge til en annen nordisk stat, se motsetningsvis konvensjon om nordisk arrestordre art. 23 nr. 2 bokstav b. For en nærmere begrunnelse for dette, se punkt 10.6.3.4.

I tilfeller der norske myndigheter mottar anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, foreslår utvalget å videreføre arrestordreloven § 23 om krav til fremgangsmåte og vilkår.

Videre overlevering og videre utlevering

Utvalget foreslår å videreføre arrestordreloven § 24 om norsk samtykke til videre overlevering og videre utlevering. Se lovutkastet § 36. Utvalget ønsker samtidig å bringe bestemmelsen mer i samsvar med konvensjon om nordisk arrestordre art. 24, slik at det fremkommer uttrykkelig av loven at forbudet mot videre overlevering og videre utlevering gjelder overfor henholdsvis stater i EU utenfor Norden og stater utenfor EU og Norden, med mindre det foreligger et unntak som fremgår av konvensjon om nordisk arrestordre art. 24. Begrunnelsen for forslaget bygger på samme vurderinger og hensyn som for spesialitetsprinsippet, se foran.

9.3 Betingelser som stilles for utlevering

9.3.1 Gjeldende rett

Innledning

Utleveringsloven § 12 fastslår at utlevering bare kan skje på de vilkår som er angitt i bestemmelsen, og at det «[t]il utlevering kan knyttes ytterligere vilkår som det finnes grunn til». Som det fremgår av punkt 6.6.5, anbefaler utvalget at slike vilkår kalles «betingelser». I lovutkastet brukes «betingelser» for å skille disse særskilt fastsatte forutsetningene fra de alminnelige vilkårene og avslagsgrunnene.

Det er ikke gitt noen tilsvarende generell bestemmelse om betingelser for overlevering. De folkerettslige avtalene begrenser hvilke betingelser som kan stilles. Men de krever eller tillater at det stilles nærmere angitte betingelser eller innhentes forsikringer også for overlevering. Om dette vises det til punkt 8.9 om norsk statsborger, 9.2 om spesialitetsprinsippet, videre utlevering og videre overlevering, og 8.7 og 8.8 når det gjelder henholdsvis fraværsdom og livstidsstraff.

Utleveringsloven § 12

Det følger av utleveringsloven § 12 første ledd at utlevering bare kan skje på de vilkår som fremgår av bokstavene a til d. Annet ledd bestemmer at det «[t]il utlevering kan knyttes ytterligere vilkår som det finnes grunn til».

Departementet stiller disse vilkårene i forbindelse med avgjørelsen av om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, jf. § 18 første ledd. Retten kan imidlertid ha forutsatt at ett eller flere vilkår er nødvendige for at lovens vilkår for utlevering er oppfylt, jf. § 17 første ledd. Disse inntas i så fall i departementets vedtak.

Lovens system forutsetter at den anmodende stat må akseptere vilkåret, og at utleveringsbegjæringen bare kan etterkommes dersom det er grunn til å tro at vilkåret vil bli overholdt. Som et alternativ til å stille vilkår, kan det innhentes garantier fra anmodende stat. Det kan da vises til garantiene i utleveringsvedtaket.

Utleveringsloven § 12 regulerer hverken hvordan norske myndigheter skal stille vilkår eller innhente garantier, eller hvordan den anmodende stat skal bekrefte vilkår eller gi garantier. Heller ikke forarbeidene eller rettsteorien sier noe om dette. I praksis varierer det hvordan departementet innhenter garantier. Det sentrale er at garantiene kan anses som bindende. Valg av fremgangsmåte har dette for øyet. Overfor stater som ikke er tilsluttet en folkerettslig avtale ber departementet vanligvis om at vilkårene bekreftes eller at garantiene gis i notes form via diplomatiske kanaler. Overfor stater som er tilsluttet en folkerettslig avtale blir det derimot ofte ansett som tilstrekkelig at bekreftelsen eller garantien gis direkte fra judisiell anmodende myndighet.

Norges folkerettslige forpliktelser til å utlevere kan begrense adgangen til å stille vilkår dersom disse ikke utgjør en gyldig avslagsgrunn etter denne folkeretten. I praksis skjer det likevel at det stilles vilkår også i slike tilfeller.

Spesialitetsprinsippet, videre utlevering, strafforfølgning ved provisoriske eller ekstraordinære domstoler og dødsstraff – § 12 første ledd bokstav a til d

Utleveringsloven § 12 første ledd bokstav a til d innebærer at det skal stilles slike vilkår for utlevering som fremgår av bestemmelsen.

Bokstav a om spesialitetsprinsippet og bokstav b om videre utlevering er behandlet i punkt 9.2.

Bokstav c bestemmer at utlevering bare kan skje på vilkår av at den som begjæres utlevert, ikke uten departementets samtykke settes under rettsforfølgning ved en «ren provisorisk domstol eller en domstol som bare er kompetent til å behandle lovbrudd som det foreliggende i det enkelte tilfelle eller under spesielle unntaksforhold» (provisoriske og ekstraordinære domstoler). Departementet kan samtykke til slik strafforfølgning når det er «ubetenkelig», jf. § 21 fjerde ledd. Om samtykke uttales det i Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 38:

«Samtykke bør kunne gis dersom det etter en vurdering av de konkrete forhold – årsaken til at domstolen er nedsatt, dens sammensetning og de regler som gjelder strafforfølgning m. m. – ikke er betenkelig fra et rettssikkerhetssynspunkt.»

Bestemmelsen i bokstav c har ikke noe motstykke i utleveringskonvensjonen. Det vil dermed ikke være adgang til å stille vilkår etter bokstav c overfor stater som er tilsluttet utleveringskonvensjonen, jf. proposisjonen s. 37 og Justis- og politidepartementets høringsnotat om forslag til ny utleveringslov (februar 1974) s. 20. Norge kan derimot påberope seg gjensidighet dersom den andre staten har tatt forbehold.

Bokstav d fastsetter at utlevering bare kan skje på vilkår av at dødsstraff ikke må fullbyrdes mot den utleverte. Bestemmelsen er i prinsippet i samsvar med utleveringskonvensjonen art. 11, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 38.

Utlevering som innebærer risiko for fullbyrding av dødsstraff må nektes. Når det gjelder utlevering til straffullbyrding, tillater utleveringsloven § 3 første ledd bare utlevering til «frihetsstraff eller anbringelse i anstalt». Utlevering til fullbyrding av dødsstraff vil være i strid med menneskerettsloven §§ 2 og 3. Slik utlevering vil også kunne rammes av utleveringsloven § 6 om fare for forfølgelse og § 7 om grunnleggende humanitære hensyn, som av domstolene er tolket å omfatte en rekke menneskerettsbrudd. I LB-2019-84961 kom lagmannsretten til at utlevering til Iran ville være i strid med bl.a. utleveringsloven § 6, jf. EMK art. 3, fordi det var reell fare for at siktede ville bli idømt korporlig straff (pisking eller dødsstraff). Se omtale i punkt 8.6.2.1.

Ingen av Europarådets medlemsstater gjennomfører i dag dødsstraff. EMD har lagt til grunn at det er i strid med EMK art. 2 og 3 å utlevere eller utvise en person dersom vedkommende risikerer dødsstraff i mottakerstaten, jf. bl.a. Al-Saadoon og Mufdhi mot Storbritannia, 2. mars 2010, særlig avsnitt 120 og 123 og A.L. (X.W.) mot Russland, 29. oktober 2015, særlig avsnitt 64 og 66. EMK sjette tilleggsprotokoll forplikter til avskaffelse av dødsstraff og 13. tilleggsprotokoll til avskaffelse under enhver omstendighet, dvs. også i krigstid. EMD har lagt til grunn at også medlemsstater i Europarådet som ikke har ratifisert protokoll nr. 13, er forpliktet til å avskaffe dødsstraff, jf. bl.a. A.L. (X.W.)-dommen (2015).

Det følger av forarbeidene at forbudet mot fullbyrding av dødsstraff gjelder både ved utlevering til straffullbyrding og til strafforfølgning. Utlevering vil kunne skje hvor det er mottatt «sikre garantier» for at en dødsdom ikke vil bli fullbyrdet, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 38.

«Ytterligere vilkår som det finnes grunn til» – § 12 annet ledd

Utleveringsloven § 12 annet ledd gir hjemmel for å stille «ytterligere vilkår som det finnes grunn til». Det kan stilles vilkår for en utlevering så lenge det er saklig grunn for det, og så langt vilkårene ikke kommer i strid med utleveringsplikt etter folkerettslig avtale.

Etter annet ledd kan det f.eks. være aktuelt å stille følgende vilkår:

• Norske myndigheter eller andre skal gis adgang til å observere rettsbehandlingen, jf. Ruud s. 217 og Ruud mfl. s. 70.

• Strafforfølgning skal skje ved en bestemt type domstol.

• «[A]t det som forvandlingsstraff for dødsstraff ikke må nyttes annen særlig brutal straff», jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 38.

• «[A]t en dom på dødsstraff ikke omgjøres til livstidsstraff uten mulighet for prøveløslatelse», ettersom EMD har lagt til grunn at dette er i strid med EMK art. 3, jf. Ruud mfl. s. 69.

• Den utleverte skal gis rett til en full ny prøving av saken dersom utlevering skjer for fullbyrding av fraværsdom, jf. Mathisen s. 437 og Ruud mfl. s. 70.

• Det skal gis fradrag i den anmodende stat for varetekt som er utholdt i Norge (varetektsfradrag, se punkt 11.5), jf. Mathisen s. 437, Ruud s. 218 og Ruud mfl. s. 70.

• Soning skal ikke skje i bestemte fengsler, jf. Rt. 2009 s. 594 avsnitt 6 og 7 og Ruud mfl. s. 69.

• Varetekt og soning skal skje under forhold som oppfyller kravene etter EMK (se punkt 4.3).

• Soningsforholdene skal tilpasses for å hindre tortur, annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, eller for å ivareta grunnleggende humanitære hensyn, jf. Ruud mfl. s. 69 og Rt. 1998 s. 1993 (s. 1998).

• Den utleverte skal gis nødvendig helsehjelp og medisiner, jf. Ruud mfl. s. 69.

• Norske myndigheter skal gis adgang til å besøke den utleverte under soningen eller på annen måte kontrollere fengselsforholdene, jf. Ruud mfl. s. 69.

9.3.2 Konstitusjonelle og folkerettslige rammer

Flere av vilkårene som i dag stilles for utlevering, har en side til menneskerettighetene. Dette gjelder særlig vilkår knyttet til forbudet mot dødsstraff, som også er nedfelt i Grunnloven § 93 første ledd.

EMK art. 2 nr. 1 fastslår at retten til livet skal beskyttes ved lov. Ordlyden åpner imidlertid for dødsstraff: «Ingen må med hensikt bli berøvet livet unntatt ved fullbyrdelse av en dom avsagt av en domstol etter å være funnet skyldig i en forbrytelse som loven bestemmer denne straff for.» Artikkel 3 har dessuten et absolutt forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Sjette tilleggsprotokoll 28. april 1983 til EMK om avskaffelse av dødsstraffen art. 1 fastsetter at dødsstraffen skal bli avskaffet, og at ingen må bli dømt til slik straff eller henrettet. Artikkel 2 åpner for dødsstraff i krigstid. 13. tilleggsprotokoll 3. mai 2002 til EMK forplikter til avskaffelse av dødsstraff under enhver omstendighet, også i krigstid, jf. art. 1.

SP art. 6 slår fast retten til liv og gir en rekke regler knyttet til dødsstraff. Artikkel 7 oppstiller et absolutt forbud mot tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Annen tilleggsprotokoll til SP 15. desember 1989 om avskaffelse av dødsstraff art. 1 bestemmer at ingen skal henrettes innenfor jurisdiksjonen til en stat som er part i protokollen. Hver part skal treffe alle nødvendige tiltak for å avskaffe dødsstraff innenfor sin jurisdiksjon.

Etter FNs barnekonvensjon art. 6 har hvert barn en iboende rett til livet. Det følger av art. 37 bokstav a at partene skal sikre at barn ikke idømmes dødsstraff.

Utleveringskonvensjonen inneholder regler bl.a. om dødsstraff (art. 11), spesialitetsprinsippet (art. 14) og videre utlevering (art. 15). Annen tilleggsprotokoll til konvensjonen har dessuten en bestemmelse om fraværsdommer (art. 3).

Dersom forbrytelsen utleveringsbegjæringen gjelder, kan straffes med dødsstraff etter den anmodende stats lovgivning, og det etter anmodede stats lov ikke kan idømmes dødsstraff for forbrytelsen eller slik straff vanligvis ikke fullbyrdes der, kan utlevering nektes, med mindre den anmodende stat avgir tilstrekkelige forsikringer om at dødsstraff ikke vil bli fullbyrdet, jf. art. 11.

Artikkel 14 om spesialitetsprinsippet og art. 15 om videre utlevering er behandlet i punkt 9.2. Om utleveringskonvensjonen art. 18 nr. 3 og varetektsfradrag vises det til punkt 11.5.

I stedet for å utsette en utlevering, kan den anmodede stat utlevere den ettersøkte midlertidig i samsvar med vilkår som avtales mellom statene, jf. art. 19 nr. 2. Se nærmere om midlertidig utlevering punkt 10.7.

Annen tilleggsprotokoll til utleveringskonvensjonen bestemmer at dersom den ettersøkte er domfelt ved en fraværsdom («judgment in absentia») etter en prosess som ikke oppfyller minstekravene til forsvar, kan det stilles vilkår om at den anmodende stat skal garantere at den utleverte gis rett til en ny prøving av saken, som ivaretar den utlevertes rett til forsvar (art. 3).

Utleveringsavtalen med USA art. 8 fastslår at dersom dødsstraff etter den anmodende stats lovgivning kan idømmes for forholdet utleveringsbegjæringen gjelder, og forholdet ikke kunne medført dødsstraff etter loven i den anmodede stat, kan utlevering nektes med mindre den anmodende stat forsikrer at dødsstraff ikke vil bli idømt, eller at idømt dødsstraff ikke vil bli fullbyrdet. Avtalen med Australia har en lignende bestemmelse i art. 9. Australia har imidlertid avskaffet dødsstraff, slik at artikkelen er uten praktisk betydning. Avtalen med Canada har ikke regler om dødsstraff. Men både Canada og Norge har avskaffet dødsstraff og er forpliktet til å overholde SP art. 6 og annen tilleggsprotokoll til SP art. 1. Utlevering til fullbyrding av dødsstraff er derfor ikke aktuelt.

Avtalen med Australia art. 7 nr. 2 bokstav a inneholder regler om provisoriske og ekstraordinære domstoler. Det følger av artikkelen at utlevering kan nektes dersom det er sannsynlig at den ettersøkte vil bli strafforfulgt ved en provisorisk eller ekstraordinær domstol, og dersom utlevering er begjært for fullbyrding av en straff som er idømt av en slik domstol. Avtalene med Canada og USA har ikke regler om provisoriske og ekstraordinære domstoler. Avtalene med USA og Australia har også bestemmelser om spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre utlevering, mens reguleringen av dette i avtalen med Canada er mer begrenset, se punkt 9.2.1.

For øvrig nevnes det at FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet 2000 art. 16 nr. 11 og FNs konvensjon om korrupsjon 2003 art. 44 nr. 12 forutsetter at det ved utlevering av egne statsborgere til strafforfølgning kan stilles som betingelser at den som utleveres, skal tilbakeføres for soning i den utleverende stat etter strafforfølgningen.

9.3.3 Nordisk rett

Utleveringslovene i de nordiske statene har bestemmelser om vilkår som skal eller kan stilles knyttet bl.a. til spesialitetsprinsippet, videre utlevering, provisoriske og ekstraordinære domstoler/særdomstoler og dødsstraff. Danmark, Finland, Island og Sverige har tatt forbehold til utleveringskonvensjonen, som går ut på at det for utlevering til strafforfølgning, skal kunne stilles som vilkår at den utleverte ikke strafforfølges ved en provisorisk eller ekstraordinær domstol. Norge har ikke tatt et tilsvarende forbehold. Utleveringsloven i Sverige og Finland har også regler om vilkår knyttet til militære og politiske lovbrudd. I tillegg har lovene som regel en sekkebestemmelse, som gir adgang til å stille andre vilkår som anses nødvendige.

Den danske utleveringsloven 2020 § 29, stk. 1, fastslår at utlevering skal skje på vilkår av at den utleverte ikke strafforfølges (spesialitetsprinsippet) eller utleveres videre til et tredjeland for en annen straffbar handling begått før utleveringen enn den vedkommende utleveres for. Unntak gjelder hvor retten tillater det etter § 41 (bokstav a), eller den utleverte, til tross for at vedkommende i 30 dageruhindret har kunnet forlate staten utleveringen skjedde til, har unnlatt å gjøre det (bokstav b), eller vedkommende etter å ha forlatt denne staten, frivillig har vendt tilbake dit (bokstav c). Videre følger det av stk. 2 at det skal stilles vilkår om at den utleverte ikke uten rettens tillatelse må underkastes strafforfølgning ved en særdomstol. Det skal dessuten stilles vilkår om at dødsstraff ikke må fullbyrdes for handlingen det utleveres for, jf. stk. 3.

Den svenske utleveringsloven 1957 12 § fastslår at det skal stilles vilkår knyttet til spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre utlevering. Unntak gjelder i tilfeller som nevnt i utleveringskonvensjonen art. 14 og 15, se nærmere punkt 9.2.1.3. Lovens 12 § 1 stk. nr. 2 bestemmer at det skal stilles vilkår om at den utleverte ikke kan strafforfølges ved en «domstol, som endast för tillfället eller för särskilda undantagsförhållanden erhållit befogenhet att pröva mål av sådan beskaffenhet» (provisorisk eller ekstraordinær domstol). Unntak gjelder når utlevering er forenlig med den ettersøktes rettssikkerhet og regjeringen har samtykket til utlevering. Lovens 12 § 1 stk. nr. 3 bestemmer at det skal stilles vilkår om at den som utleveres, ikke skal straffes med dødsstraff. Etter 12 § 2 stk. skal det i tilfellene som omfattes av 5 § (militære lovbrudd) og 6 § (politiske lovbrudd) stilles vilkår om at den som utleveres, ikke må straffes etter en bestemmelse om militære lovbrudd eller politiske lovbrudd. Regjeringen kan for øvrig stille andre vilkår som anses nødvendige, jf. 12 § 3 stk.

Den finske utleveringsloven 1970 12 § 1 mom. nr. 1 bestemmer at det skal stilles vilkår om at den utleverte ikke kan strafforfølges (spesialitetsprinsippet) eller utleveres videre for en annen før utleveringen begått handling enn den vedkommende er utlevert for. Unntak gjelder i tilfeller som nevnt i utleveringskonvensjonen art. 14 og 15, se nærmere punkt 9.2.1.3. Videre skal det stilles vilkår om at den utleverte ikke uten samtykke fra departementet settes under strafforfølgning ved en «domstol som har fått behörighet att döma i sådane mål endast tillfälligt eller under särskilda undantagsförhållanden» (provisorisk eller ekstraordinær domstol), jf. 14 § 3 mom. nr. 2. Lovens 12 § 2 mom. bestemmer at i tilfellene som omfattes av 5 § (militært lovbrudd), skal det stilles vilkår om at den utleverte ikke kan straffes etter en bestemmelse som gjelder militært lovbrudd. Paragraf 12 3 mom. bestemmer at når noen utleveres for en handling som ikke hovedsakelig kan anses som et politisk lovbrudd etter 6 § (politisk lovbrudd), skal det stilles vilkår om at handlingen, når den utleverte dømmes til straff, ikke kan anses som et politisk lovbrudd. Departementet kan dessuten stille andre vilkår som anses nødvendige, jf. 12 § 4 mom., jf. 14 § 3 mom. Loven har i motsetning til de andre nordiske utleveringslovene ingen egen bestemmelse om dødsstraff.

Den islandske utleveringsloven 1984 § 11 svarer i hovedsak til den norske utleveringsloven § 12.

9.3.4 Utvalgets vurderinger

Utvalget går inn for å videreføre adgangen til å stille vilkår for utlevering, jf. lovutkastet § 20. I utredningen her er slike vilkår kalt «betingelser» (se punkt 6.6.5).

Betingelser er et virkemiddel som kan medføre at begjæringer som ellers ikke ville blitt etterkommet, likevel kan etterkommes. Både den anmodende stat og Norge kan dermed være tjent med at det stilles betingelser for utleveringen, samtidig som betingelser kan gi den ettersøkte et særskilt rettssikkerhetsvern. De nordiske statene har i dag nokså uniforme regler på dette området, og det er etter utvalgets syn ønskelig å opprettholde denne rettslikheten.

Utvalget har vurdert hvilke betingelser som bør fremgå av den nye loven og hvilke som eventuelt bare bør omtales i forarbeidene. Etter utvalgets vurdering bør betingelsene som i dag knytter seg til spesialitetsprinsippet, videre utlevering og dødsstraff, fortsatt fremgå av lovteksten. I tillegg foreslår utvalget at det skal fremgå at det kan stilles betingelser om varetektsfradrag. Begrunnelsen for å fremheve dette særskilt, er at utleveringskonvensjonen forutsetter at utholdt varetekt skal komme til fradrag i utmålt straff, og at det skal opplyses om varetektstiden. En slik bestemmelse synes derfor å være praktisk, noe også eksemplene i punkt 9.3.1 viser. Se nærmere punkt 11.5.

Betingelsene knyttet til spesialitetsprinsippet og videre utlevering er sentrale og innarbeidet i utleveringsretten, og utvalget ønsker å synliggjøre disse. Dermed fremheves også forholdet til folkeretten i en bestemmelse om betingelser for utlevering. Dette er også gjort i de andre nordiske landene.

Videre går utvalget inn for å videreføre bestemmelsen i utleveringsloven § 12 første ledd bokstav d, som fastslår at det skal stilles som vilkår at dødsstraff ikke må fullbyrdes. Retten til liv og forbudet mot dødsstraff er helt grunnleggende menneskerettigheter. En betingelsesbestemmelse om at dødsstraff ikke kan fullbyrdes mot den utleverte har ingen selvstendig materiell betydning fordi Norge er folkerettslig forpliktet til ikke å utlevere i slike tilfeller. Etter utvalgets syn er det likevel grunn til å ha en egen presiserende bestemmelse som gir et tydelig vern mot fullbyrding av dødsstraff. Bestemmelsen vil synliggjøre forbudet mot utlevering til dødsstraff og understreke at det må stilles betingelser for å hindre dette. Utvalget ser også hen til at de nordiske statene med unntak av Finland har en slik bestemmelse i sin utleveringslovgivning. Det legges for øvrig til grunn at utleveringsloven § 12 første ledd bokstav d har stor pedagogisk betydning i dag, siden en rekke stater fortsatt praktiserer dødsstraff.

Adgangen til å stille ytterligere vilkår som det finnes grunn til, bør også videreføres. Listen over eksempler på betingelser i punkt 9.3.1, viser etter utvalgets syn at det er behov for å kunne stille betingelser som er tilpasset den enkelte sak. Dette gjøres også i stor utstrekning i dag. De øvrige nordiske statene, unntatt Danmark, har også en slik sekkebestemmelse. I medhold av bestemmelsen kan det f.eks. bli aktuelt å stille betingelser om at nærmere bestemte straffereaksjoner ikke kan fullbyrdes mot den utleverte. Dødsstraff er fremhevet særskilt i lovutkastet. Overfor stater som har og praktiserer andre særlig brutale straffer, bør det kunne stilles betingelser om at heller ikke slike kan fullbyrdes. Dette kan f.eks. være pisking eller steining, eller livstidsstraff uten mulighet for løslatelse eller omgjøring.

Dersom forholdene som ligger til grunn for en arrestordre kan straffes med livtidsstraff, kan det i saker om overlevering til stater i EU utenfor Norden kreves forsikringer fra den utstedende stat om at straffen vil bli vurdert omgjort eller unnlatt fullbyrdet, enten på anmodning eller senest etter 20 år, jf. arrestordreloven § 11 annet ledd, som utvalget foreslår å videreføre i lovutkastet § 25. Tilsvarende eller lignende betingelser kan det også være aktuelt å stille i utleveringssaker i medhold av sekkebestemmelsen.

Utvalget har i tillegg vurdert om det bør fremgå av loven at det også ved utlevering kan kreves slike forsikringer eller stilles betingelser i livstidsstrafftilfellene. Den samme problemstillingen gjør seg gjeldende for omgjøringsdommer fra dødsstraff til livstidsstraff, og for omgjøring fra dødsstraff til andre særlig brutale straffer, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 38. Som det fremgår av utvalgets lovutkast § 5, kan utlevering ikke skje dersom det vil være i strid med EMK eller andre menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av. Av den grunn anser utvalget det som mest hensiktsmessig å la eventuelle livtidsstraff- og omgjøringstilfeller være omfattet av sekkebestemmelsen, heller enn å fremheve disse særskilt i bestemmelsen om betingelser for utlevering.

I dag kan det som nevnt være aktuelt å stille som vilkår for utlevering at den utleverte skal gis rett til en full ny prøving av saken dersom utlevering skjer til fullbyrding av fraværsdom. Etter utvalgets forslag er fraværsdomtilfellene regulert særskilt i lovutkastet § 16, se punkt 8.7.

Betingelsen som i dag er knyttet til strafforfølgning ved provisoriske og ekstraordinære domstoler, antas å ha så begrenset praktisk betydning at den ikke begrunner å være fremhevet i loven. Kommer spørsmålet på spissen, kan det inntas betingelser om dette etter sekkebestemmelsen. Dette klargjør også forholdet til utleveringskonvensjonen, i og med at konvensjon ikke gir hjemmel for en slik avslagsgrunn eller betingelse. Betingelsen kan dermed ikke stilles overfor stater som er tilsluttet konvensjonen. Utvalget finner derimot grunn til å påpeke at dersom det skal stilles et slikt vilkår i medhold av sekkebestemmelsen, bør dette skje i lys av EMDs praksis knyttet til «special courts» og SP art. 14.

Som det fremgår av punkt 10.5, foreslår utvalget at det fortsatt er departementet som skal stille betingelser for utlevering. Arbeidet med å stille betingelser er ofte tidkrevende. Dette er dels fordi kontakten med utenlandske myndigheter i stater som ikke er tilknyttet utleveringskonvensjonen, som regel skjer på diplomatisk vei, og dels fordi det er viktig å sikre notoritet om betingelsene. Men dialogen kan også skje direkte mellom Justisdepartementet og den kompetente myndigheten i den anmodende stat. Utvalget anbefaler at forvaltningen legger til rette og utarbeider rutiner for at kontakten med utenlandske myndigheter foregår på en måte som ivaretar de ovennevnte hensyn, samtidig som prosessene er så vidt effektive som mulig.