11 Behandlingen av saker om utlevering og overlevering til Norge

11.1 Innledning

Utlevering og overlevering av ettersøkte personer til Norge er i mindre grad enn utlevering og overlevering fra Norge undergitt norsk regulering. Dette er fordi vilkårene for utlevering eller overlevering fra en annen stat til Norge, i stor grad skjer etter reglene i den aktuelle staten. I norsk rett er det likevel gitt enkelte regler om utlevering og overlevering til Norge, se utleveringsloven § 23 og arrestordreloven kap. 7.

For å sikre en informativ og brukervennlig lov, foreslår utvalget å gi enkelte regler om utlevering og overlevering til Norge. Det er i lovutkastet bl.a. gitt regler om utstedelse og oversendelse av utleveringsbegjæringer og arrestordrer (punkt 11.2). Videre gjelder spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre utlevering og videre overlevering også når noen utleveres eller overleveres til Norge (punkt 11.3). Når noen er ønsket utlevert eller overlevert hit, kan det dessuten være behov for å anmode om transitt (punkt 11.4). Den som er utlevert eller overlevert hit, vil også måtte gis varetektsfradrag for varetekt som er utholdt i den anmodede eller iverksettende stat (punkt 11.5). Noen særlige problemstillinger oppstår også når personer er midlertidig utlevert eller overlevert til Norge på betingelse av at de skal tilbakeføres, eller når en annen stats egen statsborger eller en person som er bosatt der, er utlevert eller overlevert hit på betingelse av at personen skal tilbakeføres for å sone en straff ilagt i Norge (punkt 11.6).

11.2 Utstedelse og oversendelse av utleveringsbegjæringen eller arrestordren

11.2.1 Innledning

Hvordan norske myndigheter skal gå frem ved utlevering fra fremmed stat til Norge, er i liten grad regulert i utleveringsloven, men § 23 gir en viss veiledning. I arrestordresakene er dette mer utførlig regulert i arrestordreloven kap. 7 (§§ 32 til 38) og arrestordreforskriften.

Det er betydelige forskjeller mellom hvordan de nordiske statene har regulert utlevering og overlevering til egen stat i nasjonal lovgivning, se kap. 5 og punkt 11.2.2.3. Både omfanget av reguleringen og lovgivningsteknikken varierer. Det bemerkes også at Frankrike, Island og Nederland tilsynelatende ikke har bestemmelser om utlevering til de respektive statene. Danmark, Sverige og Finland har på sin side flere bestemmelser om spørsmålet. Ved overlevering til de respektive statene synes reguleringen generelt å være mer omfattende enn ved utlevering.

11.2.2 Utlevering til Norge

11.2.2.1 Gjeldende rett

Innledning

Utleveringsloven kap. IV om utlevering til Norge har én bestemmelse, § 23. At loven ikke har mer detaljerte bestemmelser om utlevering til Norge, er i forarbeidene begrunnet med at spørsmålet først og fremst reguleres av lovgivningen i staten det er aktuelt å utlevere en person fra, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 45. Norske myndigheter må derfor i utstrakt grad forholde seg til og rette seg etter de kravene fremmed stat, konvensjoner eller avtaler stiller til innholdet i en utleveringsbegjæring, opplysninger og vedlegg som må fremlegges, samt fremgangsmåten (utstedelse og oversendelse). Det er derfor vanskelig å gi detaljerte lovbestemmelser om dette.

Utstedelse av utleveringsbegjæringer

Etter utleveringsloven § 23 første ledd kan en utleveringsbegjæring bare fremmes når personen som ønskes utlevert er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling her i riket. Bestemmelsen oppstiller ikke noe uttrykkelig krav til forholdets alvorlighet, men dette vil typisk følge av en folkerettslig avtale. I alle tilfeller vil det være opp til lovgivningen den anmodede stat å avgjøre om forholdet gir grunnlag for utlevering.

Det er påtalemyndigheten som har kompetanse til å utferdige en begjæring om utlevering til Norge. Loven regulerer ikke hvem i påtalemyndigheten som har denne kompetansen, men i praksis er det statsadvokaten. Politiet sørger for at begjæringen med relevante vedlegg oversettes til rett språk. Når begjæringen er ferdigstilt, sendes den via riksadvokaten til Justisdepartementet med anmodning om fremsettelse til en fremmed stat.

Krav til utleveringsbegjæringer

Utleveringsloven regulerer ikke hva en utleveringsbegjæring skal inneholde eller hvilke opplysninger som må fremlegges. I Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 45 er det imidlertid presisert at de krav som stilles til en utleveringsbegjæring rettet til norske myndigheter etter § 13, vil kunne gi en viss veiledning om hvilke opplysninger mv. påtalemyndigheten må fremskaffe ved utferdigelsen av en utleveringsbegjæring fra Norge. Videre bør norsk påtalemyndighet se hen til eventuelle tilleggskrav som måtte følge av folkerettslig avtale med vedkommende stat. Er norske myndigheter kjent med at den anmodede stat oppstiller særskilt krav til begjæringens innhold etter nasjonal lov, bør også dette tas hensyn til ved utferdigelsen.

For så vidt gjelder krav til begjæringens innhold og vedlegg, vises det til § 13 annet til fjerde ledd, jf. utleveringskonvensjonen art. 12, se punkt 10.3. Det er videre vanlig å innta informasjon i begjæringen om foreldelsesfristen for forholdet etter norsk rett, og kontaktinformasjonen til kontaktpersonene i politiet. Ved utlevering til strafforfølgning er det hensiktsmessig å redegjøre for bevisene i saken, med mindre pågripelsesbeslutningen gjør det. Alle forholdene vedkommende ønskes utlevert for bør tas med i begjæringen. Det er ofte en tidkrevende og omstendelig prosess å innhente samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, se punkt 11.3.

Som hovedregel bør dokumentene foreligge i original eller bekreftet avskrift (kopi). Av og til oppstiller den anmodede stat andre formkrav, og det kan være behov for å få dokumentene legalisert, apostillert eller notarialbekreftet. Formålet med å legalisere eller å få apostille på et dokument, er å gi sikkerhet for at det offentlige dokumentet er utstedt av rett myndighet i vedkommende land slik at det kan få rettsvirkning i utlandet, jf. rundskriv G-07/2017 s. 5.

Utleveringsloven regulerer ikke hvilket språk som kan benyttes. Språk reguleres i utleveringskonvensjonen art. 23, i erklæringer statene har avgitt til konvensjonen eller av eventuelle bilaterale avtaler. Dokumentene bør som den klare hovedregel oversettes til anmodede stats språk.

Oversendelse av utleveringsbegjæringer

Når Justisdepartementet mottar utleveringsbegjæringen fra påtalemyndigheten med anmodning om å fremme denne overfor fremmed stat (utleveringsloven § 23 første ledd), prøver departementet «i enhver henseende» om anmodningen bør etterkommes, jf. § 23 annet ledd første punktum. Departementet kontrollerer for det første de formelle og materielle betingelsene for utlevering. Dette innebærer en kontroll med om begjæringen oppfyller kravene som eventuelt følger av folkerettslig avtale med vedkommende stat. Departementet kan også vektlegge andre hensyn enn påtalemyndigheten, og har et selvstendig ansvar for å ivareta forholdet til den andre staten og Norges utenrikspolitiske interesser. Derimot bør departementet ikke prøve strafferettslige vurderinger som er foretatt av domstolen og påtalemyndigheten, på grunn av deres uavhengighet, jf. bl.a. Ruud mfl. s. 107. Normalt vil begjæringen fremmes i tråd med påtalemyndighetens anmodning.

Paragrafen bygger på utleveringsloven 1908 § 23. I forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 26 (1906–07) s. 17, presiseres det at

«departementet ikke blot skal undersøge, om de formelle og materielle betingelser for at kunne erholde udlevering er tilstede, men at det tillige skal opgjøre sig en mening om, hvorvidt der under hensyn paa den ene side til forbrydelsens betydning og paa den anden side til de sandsynlige omkostninger ved udleveringen, er rimelig grund til at fremsætte begjæringen.»

At departementet «i enhver henseende» prøver om anmodningen om å fremme begjæringen skal etterkommes, omfatter etter sin ordlyd en prøving av om det vil være forholdsmessig å fremsette begjæringen.

Når den ettersøktes oppholdssted er kjent, oversendes begjæringen til oppholdsstaten. Begjæringen skal normalt sendes via diplomatiske kanaler til myndighetene i den staten personen ønskes utlevert fra, jf. § 23 annet ledd annet punktum. I praksis betyr dette at begjæringen sendes fra Justisdepartementet til den norske ambassaden i den anmodede stat, som sender denne videre til utenriksdepartementet i staten hvor vedkommende befinner seg. Annet ledd angir også at begjæringen kan sendes på annen måte som godtas av den anmodede stat. Overfor Schengen-statene Sveits og Liechtenstein kan anmodningen fremmes direkte overfor kompetent regjeringsdepartement, jf. Schengenkonvensjonen art. 65.

Dersom den ettersøktes oppholdssted er ukjent, starter saken normalt med en internasjonal etterlysning med anmodning om pågripelse med sikte på utlevering. Politiet registrerer etterlysningen i Schengen informasjonssystem (SIS) og/eller Interpol. Før etterlysningen sendes ut, innhentes samtykke til dette fra statsadvokaten. Det må være avklart at utlevering vil bli begjært dersom den ettersøkte pågripes, noe som omfatter en vurdering av om norske myndigheter vil prioritere å hente vedkommende, jf. rundskriv G-19/2001 del II punkt 2.2.1 (s. 30). Før det registreres en etterlysning om pågripelse med sikte på utlevering til strafforfølgning, innhentes det i praksis pågripelsesbeslutning fra retten, jf. straffeprosessloven § 175 annet ledd.

SIRENE-kontoret kontrollerer og effektuerer etterlysninger i SIS, mens Interpol gjør det samme i egne systemer. Det skal sendes en kopi av etterlysningen til Justisdepartementet. Departementet blir da varslet om en mulig forestående utleveringssak.

De fleste stater godtar at etterlysning med sikte på pågripelse gjelder som formell begjæring om dette, mens enkelte stater krever at det fremsettes formell begjæring om pågripelse og fengsling.

Dersom en ettersøkt person pågripes i utlandet på bakgrunn av en norsk etterlysning, får SIRENE-kontoret eller Interpol melding om dette. Meldingen videreformidles omgående til Justisdepartementet og det politidistriktet som har etterlyst personen. Politiet påbegynner straks arbeidet med å utferdige en formell utleveringsbegjæring med relevante vedlegg og i oversatt stand. Begjæringen sendes til staten hvor vedkommende er pågrepet etter fremgangsmåten som beskrevet over. Den pågrepne vil bli løslatt om det ikke fremmes en formell begjæring innenfor fristene i utleveringskonvensjonen art. 16 (18 til 40 dager) eller den anmodede stats nasjonale lovgivning. Fristen avbrytes ikke før formell utleveringsbegjæring innkommer til kompetent utenlandsk myndighet.

Utleveringsbegjæringen behandles og prøves i samsvar med lovgivningen i den anmodede stat. Iblant stiller den anmodede stat betingelser for å utlevere. Det vil være opp til norske myndigheter om man ønsker å godta disse.

Så snart den andre staten meddeler at begjæringen er etterkommet, må utleveringen planlegges. Planleggingen skjer normalt gjennom Interpol/SIRENE-kontoret, eller ved direkte kontakt mellom politiet i den anmodede stat og Norge. Avhenting skjer så snart som mulig. Det er normal prosedyre at norsk politi reiser og henter vedkommende til avtalt tid og på avtalt sted.

11.2.2.2 Folkerettslige rammer

For oversendelse av utleveringsbegjæring og krav til begjæringen, se punkt 10.2.1 og 10.3.1 for en nærmere redegjørelse. Se også punkt 10.10 om pågripelse og varetektsfengsling før mottak av utleveringsbegjæringen samt varetektsfengsling etter vedtak om utlevering.

11.2.2.3 Nordisk rett

Utlevering til Danmark fra stater utenfor EU og Norden er regulert i utleveringsloven 2020 §§ 45 til 48, 50, stk. 2, 51, stk. 1, og 52. Etter §§ 45 og 46 anmoder påtalemyndigheten retten om å utstede en europeisk arrestordre både ved utlevering til strafforfølgning og straffullbyrding. Ved utlevering til strafforfølgning skal påtalemyndigheten i tillegg anmode retten om at den ettersøkte varetektsfengsles. Retten avgjør ved kjennelse om det skal utstedes en europeisk arrestordre, jf. § 47, stk. 1, første punktum. I hastesaker gir § 48 riksadvokaten kompetanse til å etterlyse den ettersøkte internasjonalt. Hastekompetansen kan bare benyttes der det er risiko for at den ettersøkte unnviker hvis man avventer rettens kjennelse. Anmodning etter §§ 45 eller 46 skal da inngis til retten snarest mulig og senest innen 48 timer. Utleveringsbegjæringer til stater utenfor EU og Norden utstedes av påtalemyndigheten på bakgrunn av en utstedt europeisk arrestordre og fremsendes av sentralmyndigheten etter § 31 (Rigsadvokaten), jf. § 50 annet ledd. Det kan være behov for å supplere begjæringen med flere opplysninger enn det som fremkommer av den europeiske arrestordre hvis det kreves etter avtale mellom Danmark og vedkommende stat.

I Sverige følger reglene om utstedelse og oversendelse av utleveringsbegjæringer fra Sverige av förordning (1982:306) med vissa bestämmelser om utlämning för brott till Sverige. Påtalemyndigheten begjærer utlevering til strafforfølgning av den som er mistenkt eller tiltalt for lovbrudd i Sverige, jf. 1 §. Utleveringsbegjæringen sendes til Riksåklagaren, som avgjør om den skal sendes til justisdepartementet for fremsendelse til den andre staten. I 2 § er det gitt nærmere regler om hva begjæringen etter 1 § bør inneholde og hvilke dokumenter den bør ledsages av. Ved utlevering til straffullbyrding beror det på den idømte reaksjonen hvem som utsteder begjæringen: Kriminalvården utsteder ved fengselsstraff, Socialstyrelsen ved rättspsykiatrisk vård, og Statens institutionsstyrelse ved sluten ungdomsvård, jf. etter 3 §. Begjæringen skal oversendes justisdepartementet for fremsendelse til den fremmede staten. Paragraf 4 angir krav til begjæringen etter 3 §. Justisdepartementet fremsender utleveringsbegjæringen til den fremmede staten, jf. 5 §. Departementet kan begjære midlertidig fengsling i påvente av at formell utleveringsbegjæring blir utstedt. Departementet skal sørge for oversettelse av begjæringen og vedleggene. Paragraf 9 gir anvisning på at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering før en utleveringssak igangsettes.

Den finske utleveringsloven 1970 26 § regulerer, med enkelte unntak, det samme som den norske utleveringsloven § 23. Begjæringen skal inneholde tilsvarende opplysningene som begjæringer som sendes til Finland, jf. 27 §, jf. 13 § 2 mom. Til støtte for begjæringen skal det foretas slike undersøkelser som den fremmede stat krever for utlevering.

Island har ikke lovregulert utlevering til Island fra stater utenfor EU og Norden.

11.2.2.4 Utvalgets vurderinger

Innledning

Utvalget foreslår med enkelte endringer å videreføre reglene om utstedelse og oversendelse av utleveringsbegjæringer i utleveringsloven § 23. Forslagene skal bl.a. sikre at loven er informativ og tilgjengelig, samt klargjøre hvilke oppgaver påtalemyndigheten og Justisdepartementet skal utføre, se lovutkastet § 61.

Utstedelse av utleveringsbegjæringer

Etter utleveringsloven § 23 første ledd har påtalemyndigheten kompetanse til å utstede utleveringsbegjæringer. Etter utvalgets syn taler de beste grunner for å videreføre denne kompetansehjemmelen. Påtalemyndigheten har kjennskap til saken og er nærmest til å vurdere om den bør prioriteres. Den er også uavhengig i den enkelte sak og kan ikke instrueres, jf. straffeprosessloven § 55. Det knytter seg derfor heller ingen betenkeligheter til å videreføre gjeldende rett.

Utvalget foreslår videre å lovfeste rettens rolle i utleveringssakene; en utleveringsbegjæring til strafforfølgning kan ikke utstedes før det foreligger en rettslig pågripelsesbeslutning, jf. straffeprosessloven § 175 annet ledd. Tilsvarende foreslår utvalget at det ved utlevering til straffullbyrding må foreligge en rettskraftig dom på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon. Dette skaper klarhet for brukeren.

Det bemerkes samtidig at norske myndigheter også før det er utstedt en formell utleveringsbegjæring kan registrere en etterlysning i SIS/Interpol med anmodning om pågripelse for utlevering. Dette er også den vanlige fremgangsmåten i praksis, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 42. I utleveringssakene er det retten som avgjør pågripelse, jf. straffeprosessloven § 175 annet ledd, men i hastesaker kan påtalemyndigheten selv utstede pågripelsesbeslutningen før det sendes ut en internasjonal etterlysning, jf. § 175 første ledd. På denne måten skiller utleveringssakene seg fra arrestordresakene, hvor det klare utgangspunktet er at arrestordren må være utstedt før den ettersøkte etterlyses.

Utvalget har også vurdert om det bør reguleres hvilket nivå i påtalemyndigheten som skal ha kompetanse til å utferdige en utleveringsbegjæring. I praksis er det statsadvokaten som avgjør dette. Det synes ikke nødvendig å lovfeste hvem som har denne kompetansen, se tilsvarende vurdering i Prop. 137 LS (2010–2011) s. 43 om arrestordresaker. Utvalget legger til grunn at det bør gis nærmere regler i forskrift om hvem som kan utferdige en utleveringsbegjæring. Hvem som kan utstede en arrestordre eller nordisk arrestordre, er regulert i arrestordreforskriften, og en slik regulering foreslås opprettholdt. På denne bakgrunn anbefaler utvalget at det også reguleres i forskrift hvem i påtalemyndigheten som kan utferdige en utleveringsbegjæring, jf. straffeprosessloven § 62.

Paragraf 23 gir i liten grad anvisning på når påtalemyndigheten kan utferdige en utleveringsbegjæring. Finner påtalemyndigheten at begjæring «bør» fremsettes, anmoder den departementet om å sørge for dette. Hva som ligger i «bør», er ikke nærmere omtalt i loven eller forarbeidene. Eventuelle konvensjonsgrunnlag vil kunne gi veiledning, herunder krav til strafferamme og eventuelt idømt reaksjon. Det er videre presisert i rundskriv G-19/2001 del II punkt 2.2.1 (s. 30) at før politiet etterlyser en person internasjonalt, må statsadvokatens samtykke innhentes, og det må være klart at vedkommende vil bli begjært utlevert hvis vedkommende pågripes i utlandet på bakgrunn av en norsk etterlysning. Veiledningen er likevel begrenset, og utvalget går derfor inn for å gi noen nærmere retningslinjer for når det er grunnlag for å igangsette en utleveringssak:

En utleveringssak kan være både kostnads-, ressurs- og tidkrevende. Saken kan også være svært inngripende for den det gjelder. En internasjonal etterlysning vil kunne begrense muligheten vedkommende har til å reise, og vedkommende risikerer også å bli underkastet tvangsmidler i forbindelse med saksbehandlingen i den anmodede stat. Utleveringsinstituttet er ikke myntet på rent bagatellmessige forhold. En utleveringssak bør derfor bare igangsettes hvis hensynet til sakens alvor begrunner dette. Det kan ta lang tid å få utlevert en person, slik at det bør utvises tilbakeholdenhet med å etterlyse personer med sikte på utlevering dersom det må antas at det bare vil bli idømt noen måneders fengsel.

Utvalget antar at påtalemyndigheten også i dag normalt avveier de ulike hensynene som gjør seg gjeldende før en sak iverksettes, men utvalget finner likevel grunn til å presisere at påtalemyndigheten skal påse at det er forholdsmessig å igangsette en utleveringssak. Dette er i samsvar med en anbefaling fra Europarådets ministerkomité (No. R (80) 7, 27. juni 1980), som oppfordret statene til å gjøre en vurdering av hvorvidt det vil være forholdsmessig å initiere en utleveringssak. Vurderingen skal, i tråd med dagens praksis, normalt foretas før vedkommende etterlyses internasjonalt og senest ved utstedelsen av utleveringsbegjæringen.

Krav til utleveringsbegjæringer

Krav til utformingen av utleveringsbegjæringer er ikke regulert i utleveringsloven, og utvalget har vurdert om det bør gis regler om dette. Hensynet til forutberegnelighet og brukervennlighet taler for. I tillegg foreslår utvalget detaljerte regler om krav til arrestordre, se punkt 11.2.3. Hensynet til rettslikhet kan tale for en tilsvarende regulering i utleveringssakene.

På den annen side kan de folkerettslige rammene begrunne ulik detaljgrad. Mens en arrestordre alltid skal inneholde de samme type opplysninger, vil kravene til en utleveringsbegjæring avhenge av eventuell folkerettslig avtale samt intern lovgivning i den anmodede stat. I utleveringssaker kan det derfor være behov for å undersøke hvilke krav som stilles i den enkelte sak, og en lovregulering vil da gi begrenset veiledning. Videre bemerker utvalget at utleveringsloven § 23 har hatt en kortfattet utforming i over 100 år, og at bestemmelsen har fungert godt i praksis. På denne bakgrunn foreslår utvalget ikke å innføre detaljregler om krav til utleveringsbegjæringens innhold og vedlegg.

Samtidig vil det være nærliggende at norske myndigheter ser hen til lovutkastet § 38, om krav til utleveringsbegjæringer til Norge, ved utferdigelsen av en utleveringsbegjæring, særlig hvis anmodede stat er part i utleveringskonvensjonen. Utvalget minner også om at den enkelte stat kan ha tatt forbehold til konvensjonen, og påtalemyndigheten bør derfor undersøke på Europarådets nettsider om særskilte formkrav gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Dette vil kunne spare norske myndigheter for etterarbeid. Er ikke den anmodede stat part i en utleveringskonvensjon og ligger fjernt fra Norge geografisk, må det undersøkes om staten oppstiller særskilte formkrav, herunder krav om legalisering, apostillering, mv., jf. rundskriv G-19/2001 del II punkt 2.2.4 (s. 32).

Oversendelse av utleveringsbegjæringer

Utvalget går inn for å videreføre utgangspunktene i utleveringsloven § 23 første og annet ledd om oversendelse av en utleveringsbegjæring. Påtalemyndigheten skal som den klare hovedregel anmodede departementet om å fremsette begjæringen til den andre staten. Etter at departementet har gått gjennom begjæringen, er utgangspunktet at denne settes frem på diplomatisk vei eller på annen måte som godtas av vedkommende stat. Utvalget foreslår likevel enkelte endringer, særlig knyttet til hva departementet skal kontrollere før begjæringen fremsettes.

Utleveringsloven § 23 første ledd åpner for unntak fra hovedregelen om at påtalemyndigheten skal anmode departementet om å sette frem begjæringen dersom en annen fremgangsmåte er avtalt med annen stat. Det foreligger i dag ingen slik avtale. Unntaket er i alle tilfeller lite praktisk, og utvalget foreslår ikke å videreføre dette, slik at anmodningen skal rettes til departementet.

Etter utleveringsloven § 23 annet ledd første punktum skal departementet «i enhver henseende» prøve om anmodningen fra påtalemyndigheten om å sette frem en begjæring bør etterkommes. Utvalget foreslår å begrense hva departementet skal prøve. Både påtalemyndigheten, som utferdiger utleveringsbegjæringene, og domstolen, som har avsagt dom i saker om utlevering til fullbyrding og utsteder pågripelsesbeslutning, er uavhengige. Dette innebærer at departementet ikke kan overprøve beslutningen om å fremsette en utleveringsbegjæring. Tilsvarende er lagt til grunn i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov s. 352 ved utstedelse av anmodninger om rettslig bistand til en annen stat.

Utvalget bemerker videre at påtalemyndigheten i alle tilfeller er nærmere enn departementet til å vurdere forholdsmessigheten av å igangsette en utleveringssak, herunder hensynet til sakens alvor og kostnader som vil påløpe i anledning saken. Å begrense departementets prøving vil også være en kodifisering av dagens praksis; departementet fremmer som regel begjæringen i samsvar med påtalemyndighetens anmodning. På denne bakgrunn foreslår utvalget å begrense departementets prøvingskompetanse sammenlignet med det dagens ordlyd legger opp til. Heller ikke øvrige strafferettslige vurderinger som gjøres, skal departementet overprøve.

Samtidig foreslår utvalget at departementet skal gjennomgå begjæringen og kontrollere at den er i samsvar med eventuell overenskomst med vedkommende stat. For det første skal departementet påse at begjæringen oppfyller formkravene som måtte følge av avtale med den anmodede stat. Oppdager departementet at begjæringen ikke er utferdiget i samsvar med kravene etter folkerettslige avtale eller lovgivningen i vedkommende stat, bør dette påpekes og påtalemyndigheten gis anledning til å rette begjæringen.

Videre skal departementet i spesielle tilfeller kunne vurdere også øvrige hensyn, f.eks. forholdet til den andre staten og utenrikspolitiske interesser.

Etter utleveringsloven § 23 annet ledd annet punktum skal begjæringen settes frem på diplomatisk vei eller på annen måte som godtas av den anmodede stat. Å sende begjæringen via diplomatiske kanaler er den normale prosedyren etter utleveringskonvensjonen og bilaterale avtaler Norge er part i. Bestemmelsen gir tilstrekkelig fleksibilitet, ved at alternative prosedyrer kan benyttes hvis den andre staten godtar dette.

Det synes ikke naturlig å gi detaljerte regler om oversendelsesmåten. Hvorvidt staten krever at begjæringen fremsendes per bud eller post, eller om den godtar at begjæringen sendes elektronisk eller per telefaks, vil variere fra stat til stat. Det er derfor begrenset hva som kan gis av lovregler om dette. Norske myndigheter må imidlertid påse at begjæringen oversendes på en måte som er forenlig med norsk rett, herunder krav til personvern mv.

11.2.3 Overlevering til Norge

11.2.3.1 Gjeldende rett

Innledning

I arrestordreloven og arrestordreforskriften er overlevering til Norge mer utførlig regulert enn i utleveringslovens bestemmelse om utlevering til Norge. Bestemmelsene om nordisk og nordisk-europeisk arrestordre er dels like, og dels forskjellige, fordi vilkårene og prosedyrene for overlevering er ulike i konvensjon om nordisk arrestordre og parallellavtalen. Utstedelse av og krav til nordisk-europeisk arrestordre er regulert i arrestordreloven § 32, jf. § 5, mens tilsvarende regulering for nordisk arrestordre er gitt i § 33, jf. § 5. Oversendelse av arrestordrer er regulert felles i § 34, med supplerende bestemmelser i arrestordreforskriften §§ 1, 3 og 5.

Utstedelse av nordisk-europeiske arrestordrer

Arrestordreloven § 32gir regler om utstedelse av nordisk-europeiske arrestordrer, og legger utstedelseskompetansen til påtalemyndigheten. Arrestordreforskriften § 5 presiserer at slike arrestordrer utstedes av statsadvokaten.

Nordisk-europeiske arrestordrer kan også utstedes til de nordiske EU-statene (Danmark, Finland og Sverige) og Island, men de anses og behandles i så fall som nordiske arrestordrer, jf. arrestordreloven § 4 bokstav c.

Ønsker påtalemyndigheten en person overlevert til strafforfølgning, må handlingen ha en strafferamme på fengsel i ett år eller mer for at det kan utferdiges en arrestordre for forholdet, jf. § 32 første ledd første punktum. Før arrestordren utferdiges av påtalemyndigheten, er det i utgangspunktet et krav om at det foreligger en rettslig beslutning om pågripelse for den aktuelle handlingen.

For å utferdige en arrestordre som gjelder straffullbyrding må det foreligge en rettskraftig dom på fengsel eller annen frihetsberøvelse i minst fire måneder. Med «anna fridomstap» menes strafferettslig særreaksjon. Kravet til strafferamme trenger ikke å være oppfylt, og det må heller ikke foreligge en rettslig pågripelsesbeslutning. Dommen utgjør pågripelsesgrunnlaget. Krav til strafferamme eller idømt reaksjon gjelder tilsvarende ved overlevering fra Norge til stater i EU utenfor Norden, se punkt 8.3.

Gjelder arrestordren soning av resttid, er det lengden av den opprinnelig idømte frihetsstraff som er avgjørende for om vilkåret om fire måneders fengsel eller annen frihetsberøvelse er oppfylt, og ikke resttiden, jf. RG 2010 s. 1560, som gjaldt en utleveringssak.

Paragraf 32 annet ledd gjør unntak fra kravet om at det må foreligge en rettslig pågripelsesbeslutning før det utstedes en arrestordre etter første ledd første punktum (strafforfølgning). Bestemmelsen får bare anvendelse dersom det er fare ved opphold, og er myntet på hastetilfeller hvor den ettersøkte f.eks. er på flukt. I så fall kan en skriftlig pågripelsesbeslutning fra påtalemyndigheten tre i stedet for rettens beslutning. Pågripelsesbeslutningen skal snarest mulig legges frem for retten for godkjenning, noe som i praksis betyr påfølgende virkedag.

Tredje ledd regulerer aksessorisk overlevering, se punkt 8.3. Arrestordren kan også omfatte forhold som ikke oppfyller krav til strafferamme eller reaksjon etter første ledd såfremt ett av forholdene gjør det. Ved overlevering til strafforfølgning er det etter ordlyden tilstrekkelig at det foreligger en pågripelsesbeslutning fra retten for ett av forholdene, men beslutningen må da gjelde et forhold som oppfyller strafferammekravet i første ledd første punktum. Aksessorisk overlevering reguleres ikke av parallellavtalen, og enkelte stater kan nekte overlevering for slike mindre alvorlige forhold.

Utstedelse av nordiske arrestordrer

Arrestordreloven § 33 oppstiller vilkårene for og regulerer kompetansen til å utstede nordiske arrestordrer. Bestemmelsen legger kompetansen til påtalemyndigheten, jf. første ledd. Arrestordreforskriften § 3 presiserer at slike arrestordrer i utgangspunktet utstedes av politijurister med utvidet påtalekompetanse etter straffeprosessloven § 67 tredje ledd annet punktum. Unntak gjelder hvis handlingen som ligger til grunn for arrestordren kan straffes med fengsel i mer enn ti år eller rammes av straffeloven kap. 17 (vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser) eller §§ 104 (krigsforbrytelse mot eiendom og sivile rettigheter), 105 (krigsforbrytelse mot humanitære innsatser eller kjennemerker), 108 (forbund om og tilskynding til folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse), 109 (overordnedes ansvar), 135 (terrorfinansiering) eller 136 (oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger). I slike tilfeller skal det innhentes samtykke fra statsadvokaten, jf. arrestordreforskriften § 3 annet ledd.

Arrestordreloven § 33 første ledd fastsetter at det kan utstedes en nordisk arrestordre hvis den ettersøkte med skjellig grunn kan mistenkes for å ha begått en straffbar handling som kan medføre fengsel. Det fremgår ikke av loven at det i tillegg må være utferdiget en pågripelsesbeslutning. I Prop. 137 LS (2010–2011) s. 43 synes det imidlertid å være forutsatt at påtalemyndigheten selv må gjøre dette før arrestordren kan utstedes. I alle tilfeller må vilkårene for pågripelse være oppfylt ved utferdigelsen av en arrestordre, ettersom denne innebærer en avgjørelse om pågripelse. Påtalemyndigheten må følgelig vurdere om vilkårene for pågripelse er oppfylt, jf. straffeprosessloven §§ 170 a og 174, i tillegg til kravet om skjellig grunn til mistanke.

Ved utstedelse av en nordisk arrestordre om overlevering til straffullbyrding må det foreligge en rettskraftig dom på fengsel eller annen frihetsstraff, jf. arrestordreloven § 33 første ledd annet punktum.

Paragraf 33 tredje ledd bestemmer at § 32 tredje ledd første punktum om aksessorisk overlevering gjelder tilsvarende, jf. også konvensjon om nordisk arrestordre art. 2 nr. 2.

Krav til nordisk-europeiske arrestordrer

Arrestordreloven § 32 fjerde ledd gir regler om utformingen av og krav til innholdet i arrestordren, og viser til § 5. Se punkt 10.3.2.1 om § 5. Arrestordren skal i samsvar med § 5 føres på skjema som er inntatt som vedlegg til arrestordreforskriften, jf. arrestordreforskriften § 1. Et riktig og fullstendig utfylt arrestordreskjema, skal gi grunnlag for den iverksettende stat til å treffe beslutning om pågripelse, varetekt og overlevering. Det skal ikke være nødvendig å vedlegge underliggende dokumenter, med mindre det kan bidra til å identifisere vedkommende, typisk foto og fingeravtrykk.

Hvis forholdet kan straffes med fengsel i minst tre år og omfattes av oppregningen («positivlisten») i arrestordreforskriften § 7, skal norske myndigheter opplyse om dette. I så fall trenger ikke den iverksettende stat å vurdere kravet til dobbel straffbarhet.

Arrestordren skal være skrevet på eller oversatt til et offisielt språk i den iverksettende stat, eller til et språk denne staten har godtatt, jf. § 32 femte ledd. Hvilke språk det enkelte land godtar, fremgår av statenes erklæringer til parallellavtalen. Norske myndigheter må selv besørge oversettelse.

I normaltilfellene vil den ettersøkte pågripes på bakgrunn av en etterlysning vedlagt den originale arrestordren. Før overleveringsprosessen kan igangsettes, må arrestordren imidlertid oversettes til et språk den iverksettende stat godtar. Fristen for når en fullstendig og oversatt arrestordre bør eller skal foreligge, varierer fra stat til stat, se nedenfor.

Krav til nordiske arrestordrer

Paragraf 33 annet ledd viser til § 5 for så vidt gjelder utformingen av og innhold i arrestordren, se punkt 10.3.2. Arrestordren kan skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk.

Oversendelse av arrestordrer

Arrestordreloven § 34 regulerer oversendelse av nordiske og nordisk-europeiske arrestordrer fra Norge og tilsvarer § 25 om oversendelse av arrestordrer til Norge, se punkt 10.2.2.

Etter § 34 første ledd første punktum skal arrestordren registreres i SIS eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, i praksis Interpol. Etterlysning i SIS vedlagt den originale arrestordren vil være den praktiske hovedregelen i de tilfeller norske myndigheter ikke vet hvor vedkommende befinner seg.

Når den ettersøkte har kjent oppholdssted, kan arrestordren «i tillegg» sendes direkte til myndigheten som har kompetanse til å fullbyrde arrestordren, jf. § 34 annet ledd. Til tross for den klare ordlyden gir forarbeidene uttrykk for at en slik fremsendelse kan skje i stedet for gjennom SIS, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 62. Oversendelse til stater i Norden kan skje direkte til lokal kompetent myndighet eller nasjonalt kontaktpunkt.

Ettersom det i en overgangsperiode – før SIS II ble tatt i bruk – ikke var mulig å registrere i SIS alle de opplysninger som § 5 krever, følger det av § 34 første ledd annet punktum at disse så snart som mulig skal ettersendes til kompetent myndighet i oppholdsstaten. Forholdet mellom første og annet punktum synes noe uklart. Ordlyden gjør ikke unntak fra kravet om at arrestordren skal vedlegges, da annet punktum knytter seg til selve etterlysningen i SIS. Bestemmelsen må imidlertid leses i lys av parallellavtalen art. 12 nr. 3 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 8 nr. 3 siste punktum, hvor det bestemmes at en etterlysning som ikke er vedlagt alle opplysninger som beskrevet i rammeverkene, skal likestilles med en arrestordre inntil den iverksettende stat mottar originalen. Regelen antas derfor å regulere tilfeller hvor arrestordren ikke vedlegges etterlysningen i SIS, slik at etterlysningen i seg selv utgjør et selvstendig grunnlag for pågripelse mv.

Pågripes en ettersøkt person på bakgrunn av en norsk etterlysning uten at arrestordren er vedlagt, oppstiller ikke bestemmelsen noen frist for når den denne må fremsettes. De enkelte statene har imidlertid satt egne frister for å oversende fullstendige arrestordrer. Fristene varierer fra 2 til 20 dager.

Før det registreres en etterlysning utenfor Norden, skal det innhentes samtykke fra statsadvokaten, jf. rundskriv G-02/2020 s. 41. Dersom saken gjelder overlevering til strafforfølgning fra en stat utenfor Norden, må det innhentes rettslig pågripelsesbeslutning, jf. § 32 første ledd.

11.2.3.2 Folkerettslige rammer

Se punkt 10.2.2.2 og 10.3.2.2 for en nærmere omtale av parallellavtalen art. 11 (arrestordrens innhold og form), 12 (oversendelse av arrestordre) og 13 (detaljerte prosedyrer for oversendelse av arrestordre) samt konvensjon om nordisk arrestordre art. 7 (den nordiske arrestordres innhold og form) og 8 (fremsendelse av nordisk arrestordre). Om kravet til strafferamme eller idømt reaksjon se punkt 8.3.2.2 og 8.3.3.2.

Kravet til kompetent rettsmyndighet («judiciel myndighed») og effektiv domstolskontroll av arrestordren («effektiv domstolsbeskyttelse») etter parallellavtalen art. 9, som tilsvarer EUs rammebeslutning art. 6, er omtalt i punkt 4.8.2.

11.2.3.3 Nordisk rett

Ved overlevering til Danmark fra stater i EU gjelder utleveringsloven 2020 §§ 45 til 49 om utstedelse, oversendelse og krav til arrestordren. Se punkt 11.2.2.3. Lovens § 50, stk. 1, og § 51, stk. 2, gir anvisning på en forenklet prosedyre for utstedelse av nordiske arrestordrer.

Overlevering til Sverige fra stater i EU utenfor Norden er regulert i förordning (2003:1178) om överlämnande till Sverige enligt en europeisk arresteringsorder. Utstedelse av arrestordrer til strafforfølgning og straffullbyrding er regulert i henholdsvis 3 og 4 §§. Paragraf 5 gir uttrykk for et forholdsmessighetsprinsipp for når en arrestordre kan utstedes. Arrestordren skal utferdiges på skjemaet vedlagt EUs rammebeslutning, jf. 6 §. Arrestordrer registreres av politiet i Schengen informasjonssystem (SIS) eller et annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, jf. 7 § 1 stk. Er det kjent hvilket land den ettersøkte oppholder seg i, kan arrestordren sendes direkte til den iverksettende myndighet i vedkommende stat. I så tilfelle skal påtalemyndigheten sørge for oversettelse og oversendelse etter 11 §, samt sende en kopi av arrestordren til politiet, jf. 7 § 2 stk.

Overlevering til Sverige fra stater i Norden er regulert i förordning (2012:556) om överlämnande till Sverige enligt en nordisk arresteringsorder. Den har bestemmelser om utstedelse, utforming og oversendelse av nordiske arrestordrer i 3 til 8 §§.

Overlevering til Finland fra stater i EU utenfor Norden reguleres i loven om europeisk arrestordre 2003 3 kap. Lovens 53 § angir krav til strafferamme eller idømt straff før det kan utferdiges en arrestordre. Påtalemyndigheten er tillagt kompetansen til å utstede arrestordrer, jf. 54 §. Reglene om krav til og oversendelse av utgående arrestordrer svarer til kravene som gjelder for innkomne arrestordrer, jf. 56 §, jf. 14 §. Arrestordren skal sendes gjennom SIS eller tilsvarende system eller, hvis den ettersøktes oppholdssted er kjent, direkte til kompetent myndighet i den iverksettende stat eller gjennom internasjonale kontaktkanaler, jf. 55 §.

Loven om nordisk arrestordre 2007 50 til 53 §§ regulerer overlevering til Finland fra stater i Norden. Bestemmelsene omhandler i det vesentlige det samme som nevnte bestemmelser i loven om europeisk arrestordre.

Den islandske arrestordreloven 2016 regulerer overlevering til Island på tilsvarende måte som den norske arrestordreloven.

11.2.3.4 Utvalgets vurderinger

Innledning

Parallellavtalen art. 3, 9, 11, 12 og 13 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 2, 7 og 8 legger klare rammer for utvalgets vurderinger. Arrestordreloven synes i stor grad å gjennomføre Norges folkerettslige forpliktelser på en egnet måte. Utvalget foreslår derfor å videreføre §§ 32 til 34, men likevel med enkelte endringer. Se lovutkastet §§ 62 til 64. Endringsforslagene skal sikre at norsk rett er i samsvar med EU-domstolens praksis, sørge for en reell og effektiv mulighet for norske myndigheter til å handle i hastetilfelle og for at norsk regulering er i overenstemmelse med parallellavtalen og konvensjon om nordisk arrestordre. Utvalget anbefaler ellers at enkelte spørsmål fortsatt reguleres i forskrift, herunder hvilket nivå i påtalemyndigheten som har kompetanse til utstede en arrestordre eller nordisk arrestordre.

Utstedelse av arrestordrer

Utvalget har vurdert om kompetansen til å utstede arrestordrer bør legges til domstolen i stedet for påtalemyndigheten. En slik løsning vil klart oppfylle EU-domstolens krav til effektiv domstolskontroll og uavhengig judisiell myndighet. Det vises også til at Danmark i sin utleveringslov fra 2020 flyttet kompetansen til å utstede en europeisk arrestordre fra justisministeren til domstolene. Den tidligere danske ordning var ikke forenlig med EU-domstolens tolkning av EUs rammebeslutning art. 6 nr. 1, jf. Lovforslag nr. L 78 (2019–20) s. 96.

Etter utvalgets syn synes det likevel mest fornuftig å videreføre gjeldende rett. I Justis- og politidepartementets høringsnotat om forslag til lovendringer for gjennomføring av parallellavtalen (desember 2009) s. 34 flg. foreslo departementet å legge kompetansen til påtalemyndigheten, og det kom ikke innvendinger mot dette i høringsrunden. Dette ble fulgt opp i Prop. 137 LS (2010–2011). Fra norsk side har man følgelig vurdert det som hensiktsmessig at arrestordrer utstedes av påtalemyndigheten. Utvalget presiserer videre at påtalemyndigheten har kjennskap til saken og er nærmest til å vurdere om denne skal prioriteres. Norge har også fått på plass nødvendige lovendringer for å sikre og understreke påtalemyndighetens uavhengighet fra den utøvende makt, jf. straffeprosessloven § 55. Den norske kompetansefordelingen er, i motsetning til den tidligere danske ordningen, forenlig med EU-domstolens praksis om uavhengig judisiell myndighet.

Utvalget foreslår at det gis nærmere regler om hvem i påtalemyndigheten som har kompetanse til utstede arrestordrer i forskrift til loven, og da slik at dette fortsatt skal gjøres av statsadvokaten.

Det kan reises spørsmål om den norske ordningen fullt ut tilfredsstiller kravet om effektiv domstolskontroll av arrestordren ved overlevering til strafforfølgning. For å fjerne tvil om at den norske ordningen oppfyller kravet, foreslår utvalget å lovfeste at retten, i tillegg til å utstede en pågripelsesbeslutning, skal ta stilling til om det er forholdsmessig å utstede arrestordren i den enkelte sak, jf. lovutkastet § 62 første ledd. Retten må avveie hensynet til sakens art og alvorlighet mot de konsekvenser som inngrepet må antas å få for den ettersøkte.

Utvalget finner ikke grunn til å lovfeste en ankerett over pågripelsesbeslutningen. Etter straffeprosessloven § 53, jf. Rt. 1995 s. 1258, er det i dag adgang til ny prøving og eventuell omgjøring av en pågripelsesbeslutning. Utvalget antar at omgjøringsmulighet er tilstrekkelig til å sikre kravet om effektiv domstolskontroll.

Arrestordreloven § 32 annet ledd om påtalemyndighetens kompetanse til å utstede pågripelsesbeslutninger i hastesaker foreslås endret. Det synes uklart om hjemmelen i tilstrekkelig grad ivaretar formålet om rask behandling hvor det er fare ved opphold. Bestemmelsen gjør tilsynelatende ikke unntak fra kravet om at det må utstedes en arrestordre, jf. § 32 annet ledd, jf. første ledd, noe som kan være tidkrevende. I Ruud mfl. s. 237 uttales det imidlertid at unntaket får anvendelse hvis «den ettersøkte er på flukt og kan rekke å unnvike fra det sted i utlandet hvor han er observert, før arrestordren foreligger». Uttalelsen gir inntrykk av at det ikke er nødvendig å utstede en arrestordre i disse tilfellene på grunn av hasteelementet. Utvalget antar derfor at bestemmelsen i praksis medfører at den ettersøkte kan etterlyses uten at det er utstedt en arrestordre.

Bestemmelsen sikrer heller ikke rask behandling i saker som gjelder straffullbyrding. Også da kan det foreligge behov for å gjøre unntak fra kravet om at det må utstedes en arrestordre, f.eks. der en som er dømt for å ha begått alvorlig kriminalitet rømmer fra fengsel, og det er fare for at vedkommende forlater landet.

For å sikre at norske myndigheter unntaksvis – i hastetilfeller – kan etterlyse en person uten at det også utstedes en arrestordre, foreslår utvalget at påtalemyndigheten kan beslutte å etterlyse vedkommende i SIS eller gjennom Interpol uten at det utstedes og vedlegges en arrestordre, jf. lovutkastet § 62 annet ledd første punktum. Forslaget sikrer formålet med arrestordresystemet; å hindre straffrihet for lovbrytere som forflytter seg over landegrenser. Dette er i samsvar med dansk rett, hvor riksadvokaten er gitt tilsvarende hastekompetanse.

Gjelder hastesaken strafforfølgning, må det ligge en pågripelsesbeslutning til grunn for etterlysningen. Av hensyn til hasteelementet foreslår utvalget at påtalemyndigheten gis kompetanse til å utstede en skriftlig pågripelsesbeslutning i disse spesielle sakene, se lovutkastet § 62 annet ledd annet punktum. Påtalemyndighetens pågripelsesbeslutning skal snarest mulig bringes inn for retten for godkjenning, dvs. påfølgende virkedag. Retten skal da prøve om vilkårene for pågripelse er til stede, samt vurdere om det er forholdsmessig å utstede arrestordren. Dersom vilkårene ikke er til stede, skal etterlysningen straks tilbakekalles. Gjelder forholdet straffullbyrding, utgjør den rettskraftige dommen grunnlaget for etterlysningen.

Det hefter tvil om en etterlysning i seg selv utløser plikter for den andre staten, bl.a. til pågripelse. Parallellavtalen art. 12 nr. 2 synes å forutsette at arrestordren skal vedlegges etterlysningen. Utvalget mener derfor at når hastekompetansen benyttes, bør påtalemyndigheten snarest mulig utstede en arrestordre og legge denne inn i SIS eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, eller fremsende den til kompetent myndighet i staten hvor den ettersøkte oppholder seg.

Ettersom parallellavtalen ikke har bestemmelser om aksessorisk overlevering, har utvalget til sist vurdert om arrestordreloven § 32 tredje ledd første punktum skal videreføres. De beste grunner taler for dette. En rekke stater har regler om aksessorisk overlevering. Bestemmelsen vil derfor ha praktiske følger; godtar iverksettende stat overlevering for aksessoriske forhold, kan strafforfølgning skje uten hinder av spesialitetsprinsippet, se lovutkastet § 62 tredje ledd første punktum. Utvalget bemerker at tilsvarende adgang foreslås videreført ved overlevering fra Norge, se punkt 8.3.2.4.

Ved aksessorisk overlevering til strafforfølgning er det etter § 32 tredje ledd annet punktum tilstrekkelig at pågripelsesbeslutningen er utstedt for ett av forholdene. Det er imidlertid tvilsomt om arrestordren oppfyller kravet til effektiv domstolskontroll hvis pågripelsesbeslutningen som ligger til grunn for arrestordren ikke omfatter alle forhold som den ettersøkte ønskes overlevert for. I rundskriv G-02/2020 s. 39 fremholdes det at pågripelsesbeslutningen bør omfatte alle forholdene man ønsker å strafforfølge for fordi det kan være usikkert om den iverksettende stat godtar en slik pågripelsesbeslutning. Utvalget foreslår derfor en lovbestemmelse om at pågripelsesbeslutningen må omfatte alle forholdene arrestordren gjelder, jf. lovutkastet § 62 tredje ledd annet punktum.

Utstedelse av nordiske arrestordrer

Arrestordreloven § 33 krever ikke at det utferdiges en pågripelsesbeslutning før det utstedes en nordisk arrestordre som gjelder strafforfølgning. Dette synes likevel forutsatt i Prop. 137 LS (2010–2011) s. 43. Konvensjon om nordisk arrestordre art. 7 nr. 2 krever på sin side at det utstedes en pågripelsesbeslutning ved aksessorisk overlevering. Tilsvarende må gjelde også ellers. For å bringe bestemmelsen på linje med konvensjonen og forutsetningene i forarbeidene, foreslår utvalget at påtalemyndigheten må utferdige pågripelsesbeslutning før det utstedes en arrestordre til de nordiske landene om overlevering til strafforfølgning. Se lovutkastet § 63 første ledd.

I forlengelsen av dette går utvalget inn for at det ved utstedelse av en nordisk arrestordre for aksessoriske forhold er tilstrekkelig at påtalemyndigheten utferdiger en pågripelsesbeslutning for ett forhold som oppfyller kravet til strafferamme, se § 63 annet ledd og motsetningsvis for arrestordrer ovenfor.

Til sist foreslår utvalget å gi påtalemyndigheten tilsvarende mulighet til å beslutte etterlysning i hastetilfellene uten at det er utstedt en nordisk arrestordre, som den som foreslås ved utstedelse av arrestordrer til stater i EU utenfor Norden, se § 63 annet ledd ovenfor.

Krav til arrestordrer og nordiske arrestordrer

For så vidt gjelder arrestordreloven § 32 fjerde og femte ledd og § 33 annet ledd, finner ikke utvalget grunn til å foreslå realitetsendringer, se lovutkastet § 62 fjerde og femte ledd og § 63 tredje ledd. Bestemmelsene gjennomfører parallellavtalen art. 11 og konvensjon om nordiske arrestordre art. 7 på en egnet måte. Det er begrensede muligheter til å foreslå endringer under henvisning til Norges folkerettslige forpliktelser.

Oversendelse av arrestordrer og nordiske arrestordrer

At arrestordren kan registreres i SIS eller annet system for etterlysninger etter arrestordreloven § 34 første ledd, er i tråd med parallellavtalen art. 12 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 8, og foreslås videreført. Etter § 34 annet ledd kan arrestordren «i tillegg» sendes direkte til kompetent myndighet i staten vedkommende befinner seg. Tilsynelatende må arrestordren registreres i SIS eller Interpol uavhengig av om den også sendes direkte. Hverken parallellavtalen eller konvensjon om nordisk arrestordre krever dette. Utvalget foreslår at arrestordrer skal kunne sendes gjennom SIS eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, eller direkte til den myndigheten i oppholdsstaten som er kompetent til å motta den, eller på begge måter. Se lovutkastet § 64 første ledd.

Arrestordreloven § 34 første ledd annet punktum forutsetter at norske myndigheter kan registrere en etterlysning i SIS uten å legge ved den originale arrestordren. Unntaket ble som nevnt gitt fordi det i en overgangsperiode ikke var teknisk mulig å legge inn alle opplysninger som kreves etter parallellavtalen art. 11 nr. 1 eller konvensjon om nordisk arrestordre art. 7 nr. 1 i SIS. I SIS II er det imidlertid mulig å legge arrestordren som vedlegg til etterlysningen, og arrestordren vil inneholde alle påkrevde opplysninger etter rammeverkene. Etter utvalgets forståelse får unntaket derfor ikke lenger anvendelse, jf. også parallellavtalen art. 12 nr. 3 og konvensjon om nordiske arrestordre art. 8 nr. 3 siste punktum. Unntaket foreslås av den grunn ikke videreført. Det er likevel foreslått å gi påtalemyndigheten kompetanse til i hastetilfeller å etterlyse en person uten at det også er utstedt en arrestordre, se § 64 annet ledd og nærmere om dette foran.

11.3 Spesialitetsprinsippet, videre utlevering og videre overlevering

11.3.1 Utlevering til Norge

11.3.1.1 Innledning

Spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre utlevering og videre overlevering ved utlevering og overlevering fra Norge er behandlet i punkt 9.2. For en mer utførlig redegjørelse for reglene enn det som er gitt i punktet her, og for en presentasjon av de relevante folkerettslige rammene, vises det til nevnte punkt.

11.3.1.2 Gjeldende rett

Hverken spesialitetsprinsippet eller forbudet mot videre utlevering eller videre overlevering er regulert i utleveringsloven ved utlevering til Norge fra annen stat. Norge er imidlertid forpliktet til å respektere begrensningene som ligger i prinsippene gjennom folkerettslige avtaler Norge er part i og antagelig også etter folkerettslig sedvanerett. I den enkelte utleveringssak kan en annen stat også stille betingelser i forbindelse med utlevering, herunder knyttet til prinsippene. Disse betingelsene må normalt aksepteres og overholdes før utlevering kan finne sted. I arrestordreloven § 28 femte ledd er dette presisert. Bestemmelsen regulerer norske myndigheters adgang til å videre overlevere en person som tidligere er utlevert til Norge.

For at spesialitetsprinsippet skal få anvendelse må forholdet norske myndigheter ønsker å rettsforfølge ha skjedd før utleveringen hit fant sted, og det må gjelde et annet forhold enn utlevering skjedde for.

Får prinsippene anvendelse og ønsker norske myndigheter å gå utenfor utleveringens «spesialitet», må det vurderes om vernet spesialitetsprinsippet eller forbudet mot videre utlevering eller videre overlevering gir, har bortfalt. Dette vil være tilfellet hvis vedkommende har unnlatt å forlate Norge, selv om personen i 45 dager har hatt mulighet til det, eller frivillig har returnert etter først å ha reist ut.

I andre tilfeller må norske myndigheter fremsette anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, videre utlevering eller videre overlevering til kompetent myndighet i den anmodede stat for å gå utenfor rammene av den opprinnelige utleveringen. Hvordan anmodningen skal fremsendes og hva den skal inneholde, fremgår ikke av utleveringsloven. Praksis er imidlertid at anmodningen uformes som en ordinær utleveringsbegjæring. Når det innhentes samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, gis personen i tillegg anledning til å uttale seg om de nye forholdene. Uttalelsen vedlegges samtykkeanmodningen, jf. utleveringskonvensjonen art. 14 nr. 1 bokstav a.

11.3.1.3 Nordisk rett

Den danske utleveringsloven 2020 § 51 forutsetter at danske myndigheter må respektere spesialitetsprinsippet. Bestemmelsen regulerer hvem som har kompetanse til å fremsette begjæring om samtykke til utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding overfor staten som har utlevert den ettersøkte. Den er taus om når samtykke må innhentes. Dette beror på hvilket internasjonalt hjemmelsgrunnlag som regulerer utlevering mellom Danmark og den aktuelle staten, og eventuelle vilkår fastsatt i forbindelse med utleveringen.

I Sverige følger det av förordning (1982:306) med vissa bestämmelser om utlämning för brott till Sverige 5 b § at en person kan samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet eller videre utlevering, såfremt dette fremkommer av en internasjonal avtale som er bindende for Sverige.

I Finland reguleres begrensningene som ligger i spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre utlevering ved utlevering til Finland uttrykkelig i utleveringsloven 1970 30 §, jf. 12 § 1 mom.

Island har ingen regulering av spesialitetsprinsippet eller forbudet mot videre utlevering ved utlevering til Island.

11.3.1.4 Utvalgets vurderinger

Utvalget går inn for å regulere spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre utlevering og videre overlevering ved utlevering fra en stat utenfor EU og Norden til Norge, jf. lovutkastet §§ 66, 67 og 68. Det er etter utvalget syn uheldig at det ikke fremgår av utleveringsloven at norske myndigheter må respektere utleveringens «spesialitet». Prinsippene er internasjonalt anerkjente og godt innarbeidet i utleveringsretten. En omtale av prinsippene vil også kunne virke som en påminnelse for norske myndigheter om hva som følger av folkeretten.

Utvalget har vurdert hvordan prinsippene skal reguleres, herunder om det er tilstrekkelig å regulere når norske myndigheter må innhente samtykke fra den anmodede stat eller om det også er hensiktsmessig å gi uttrykk for at prinsippene gjelder med mindre et lovfestet unntak får anvendelse.

På den ene siden må norske myndigheter respektere begrensningene som ligger i prinsippene under henvisning til folkerettslige forpliktelser og folkerettslig sedvanerett. Det kan derfor synes overflødig å gjenta utgangspunktene med tilhørende unntak i loven.

På den annen side bør forholdet til folkeretten synliggjøres, og det er ønskelig at loven er informativ og tydeliggjør sentrale prinsipper i utleveringsretten. Etter utvalgets syn er det tungvint om praktikerne må gå til forarbeidene, litteraturen eller folkerettslige avtaler for å gjøres kjent med hvilke forpliktelser Norge må etterleve ved utlevering hit. En tydelig omtale av prinsippene vil også bidra til rettslikhet ved utlevering til og fra Norge. Hensynet til samordning med arrestordreglene taler også for en tilsvarende regulering for utleveringssakene. Utvalget foreslår derfor å lovfeste at norske myndigheter må respektere spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre utlevering eller videre overlevering, med mindre ett eller flere av de klassiske unntakene gjør seg gjeldende. I tilfeller der unntak ikke kommer til anvendelse, må norske myndigheter fremme anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, videre utlevering eller videre overlevering overfor den anmodede stat for å gå utenfor utleveringens «spesialitet».

Utvalget har vurdert om krav til samtykkeanmodning skal undergis detaljerte regler, men har ikke funnet grunn til det. Selv om hensynet til forutberegnelighet og brukervennlighet taler for en slik regulering, vil det variere hvilke krav den anmodede stat stiller, og en detaljert lovregulering vil derfor gi begrenset veiledning. Anmodningen bør imidlertid som utgangspunkt svare til en ordinær utleveringsbegjæring, og det er naturlig å se hen til lovutkastet § 38 ved utferdigelsen av anmodningen. Gjelder anmodningen samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, skal anmodningen i tillegg så vidt mulig være ledsaget av en forklaring fra vedkommende, jf. utleveringskonvensjonen art. 14 nr. 1 bokstav a. Forklaringen skal som hovedregel avgis til en judisiell myndighet, men er norske myndigheter kjent med at den andre staten godtar politiavhør, er dette tilstrekkelig. Hvis den ettersøkte nekter å forklare seg, eller den anmodede stat ikke krever vedlagt en slik forklaring, kan den utelates.

Hvem som har kompetanse til å anmode om samtykket og hvordan anmodningen skal oversendes til den annen stat, bør etter utvalgets syn følge reglene for en ordinær utleveringsbegjæring, noe som er en videreføring av gjeldende rett og gjenspeiles nå i lovutkastet.

Til sist bemerker utvalget at den anmodede stat også kan stille andre betingelser i forbindelse med utlevering til Norge. Utvalget foreslår å tydeliggjøre at utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding, videre utlevering eller videre overlevering ikke skal skje i strid med eventuelle betingelser en annen stat har stilt for utlevering til Norge, se lovutkastet §§ 66 syvende ledd, 67 sjette ledd og 68 sjette ledd.

11.3.2 Overlevering til Norge

11.3.2.1 Gjeldende rett

Spesialitetsprinsippet

Arrestordreloven § 36 omhandler spesialitetsprinsippet ved overlevering fra stater i EU og Norden til Norge. Første og annet ledd gjelder nordisk-europeiske arrestordrer, mens tredje og fjerde ledd omhandler nordiske arrestordrer. Femte ledd gir felles regler for begge sakstypene.

Første ledd slår fast hovedregelen om at norske myndigheter ikke kan strafforfølge eller fullbyrde straff mot den overleverte personen for andre straffbare forhold begått før overleveringen fant sted enn det arrestordren omfattet. Hva som utgjør det samme eller et annet forhold kan noen ganger være vanskelig å slå fast. Vurderingen etter arrestordreloven beror på de samme momentene som etter utleveringsloven, se punkt 9.2.1.2.

Annet ledd lister opp en rekke unntak fra hovedregelen.

Den overleverte personen kan etter overlevering til Norge samtykke i unntak fra spesialitetsprinsippet for bestemte straffbare forhold begått før overleveringen fant sted, jf. annet ledd bokstav a. Forutsetningen er at samtykke avgis i retten, og at det protokolleres og vedtas.

Etter bokstav b kan vedkommende i den iverksettende stat, før overlevering finner sted, samtykke til å bli overlevert til Norge og samtidig gi avkall på vernet spesialitetsprinsippet gir, se tilsvarende arrestordreloven § 14 annet ledd ved overlevering fra Norge.

I bokstav c og d angis de klassiske unntakene fra spesialitetsprinsippet. Har den ettersøkte unnlat å forlate Norge, enda vedkommende i 45 dager har hatt mulighet til dette, eller returnerer etter først å ha reist ut, får ikke spesialitetsprinsippet anvendelse.

Dersom det nye forholdet bare kan straffes med bot, gjøres det unntak etter bokstav e. Det er strafferammen i straffebudet som er avgjørende, ikke straffutmålingspraksis.

Til sist kan staten som overleverte den ettersøkte på anmodning gi samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet, jf. bokstav f.

Tredje ledd fastsetter hovedregelen for nordiske arrestordrer om at den som er overlevert som utgangspunkt kan strafforfølges eller få straff fullbyrdet mot seg for andre forhold begått før overleveringen fant sted enn overlevering skjedde for. Unntak gjelder hvis det i den iverksettende stat foreligger et forhold som nevnt i arrestordreloven § 8 første ledd bokstav a til h eller det foreligger et forhold som nevnt i bokstav i (avgjørelse i stat i EU eller Schengen av samme forhold) eller j (behandling eller avgjørelse i internasjonal eller overnasjonal domstol av same forhold), jf. bokstav a.

Videre gjelder det unntak etter bokstav b: Er forholdet helt eller delvis begått i den nordiske staten som overleverte personen, og forholdet ikke er straffbart etter lovgivningen der, kan ikke norske myndigheter gå utenfor overleveringens «spesialitet» uten samtykke fra staten.

Selv om tredje ledd bokstav b i utgangspunktet er til hinder for å holde den ettersøkte strafferettslig ansvarlig for andre forhold begått før overleveringen, kan dette likevel skje hvis vedkommende selv samtykker til strafforfølgning for andre straffbare forhold før eller etter overlevering, eller vedkommende har hatt mulighet til å forlate Norge i 45 dager uten å benytte anledningen, eller returnerer etter først å ha forlatt riket, jf. fjerde ledd.

Femte ledd bestemmer at begjæring om samtykke etter annet ledd bokstav f eller tredje ledd bokstav b skal sendes til kompetent myndighet i iverksettende stat i samsvar med § 32 (nordisk-europeisk arrestordre) eller § 33 (nordisk arrestordre).

Videre overlevering

Arrestordreloven § 28 regulerer adgangen til videreoverlevering av en person som tidligere er overlevert eller utlevert til Norge. Reglene får bare anvendelse dersom forholdet er begått før overleveringen fant sted.

Paragraf 28 første ledd første punktum fastslår hovedregelen om at en person som er overlevert til Norge på grunnlag av en nordisk arrestordre, fritt kan overleveres videre til en annen nordisk stat for et straffbart forhold begått før overleveringen hit. Annet punktum bestemmer når en person som er overlevert til Norge på bakgrunn av en nordisk arrestordre kan videre overleveres til en stat i EU utenfor Norden. Dette kan skje hvis vilkårene i annet ledd bokstav a, c, d eller e er oppfylt, se nedenfor.

Annet ledd regulerer adgangen til videre overlevering til stater i EU og Island av en person som er overlevert til Norge på bakgrunn av en nordisk-europeisk arrestordre. Utgangspunktet er at dette ikke kan skje med mindre det foreligger et eller flere unntak hjemlet i bokstav a til e. Etter bokstav a kan den ettersøkte i retten skriftlig samtykke til videre overlevering eller til strafforfølgning for forholdet.

Samtykker den ettersøkte til overleveringen og til unntak fra spesialitetsprinsippet i den iverksettende stat, kan vedkommende senere fritt overleveres videre, jf. bokstav b. Det er altså avkall på spesialitetsprinsippet som gir grunnlag for videre overlevering. Bokstav b kommer ikke til anvendelse der vedkommende er overlevert fra en nordisk stat og senere begjæres overlevert til en stat i EU utenfor Norden, jf. første ledd annet punktum. Bakgrunnen er at konvensjon om nordisk arrestordre ikke har noe tilsvarende unntak som parallellavtalen.

Bokstav c og d gjelder de klassiske unntakene. Har vedkommende frivillig oppholdt seg i Norge i 45 dager etter endelig å ha blitt løslatt, eller vedkommende returnerer etter først å ha forlatt riket, gjelder ikke forbudet mot videre overlevering.

Etter bokstav e kan staten som overleverte den ettersøkte til Norge samtykke til at videre overlevering finner sted.

Tredje ledd knytter seg til annet ledd bokstav e. Hvis norske myndigheter mottar en arrestordre mot en person som tidligere er overlevert til Norge og det ikke foreligger et unntak etter bokstav a til d, skal påtalemyndigheten sende anmodning om samtykke til videre overlevering til kompetent myndighet i den iverksettende stat. Anmodningen skal utformes i samsvar med § 32 som gjelder utferdigelse av en nordisk-europeisk arrestordre.

Har staten som overleverte personen til Norge stilt særlige vilkår, kan ikke videre overlevering skje i strid med disse, jf. fjerde ledd.

Femte ledd regulerer videre overlevering der den ettersøkte først er utlevert til Norge. Om og når Norge kan videre overlevere vedkommende beror på eventuelle vilkår som er stilt for utleveringen, eller på bestemmelser i eventuell utleveringsavtale mellom den anmodede stat og Norge. Det må innhentes samtykke til videre utlevering fra den anmodede stat med mindre et av de klassiske unntakene får anvendelse. Kreves det samtykke fra den staten som utleverte den ettersøke, skal påtalemyndigheten umiddelbart sørge for at anmodning om samtykke blir sendt, jf. femte ledd annet punktum. Bestemmelsen får anvendelse også når utleveringen skjedde fra en EU-stat før parallellavtalen trådte i kraft.

Behandlingen og avgjørelsen av en arrestordre som omfattes av § 28, følger vanlige regler for overlevering, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 61.

Videre utlevering

Arrestordreloven § 37 første ledd fastsetter at en person som er overlevert til Norge på grunnlag av en nordisk-europeisk arrestordre, ikke uten samtykke fra vedkommende stat kan utleveres videre for et forhold begått før overleveringen fant sted, med mindre annet følger av overleveringsvedtaket.

Etter annet ledd er utgangspunktet at en person som er overlevert til Norge fra en nordisk stat som hovedregel ikke kan videre utleveres til en stat utenfor EU og Norden. Vedkommende selv, eller staten som overleverte vedkommende til Norge (jf. § 36 annet ledd bokstav f), kan imidlertid samtykke i videre utlevering. Unntak gjelder også dersom vedkommende frivillig forblir i Norge i minst 45 dager, eller frivillig returnerer til Norge etter først å ha forlatt landet, jf. henvisningene til § 36 annet ledd bokstav c og d.

Tredje ledd fastslår at en anmodning om videre utlevering avgjøres av departementet etter utleveringsloven.

11.3.2.2 Nordisk rett

Om dansk rett, se punkt 11.3.1.3.

Ved overlevering fra en stat i EU utenfor Norden til Sverige, kan vedkommende samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet etter förordning (2003:1178) om överlämnande till Sverige enligt en europeisk arresteringsorder 16 §. Den regulerer også hvordan svenske myndigheter skal gå frem for å innhente samtykke fra den iverksettende stat, jf. 17 §. Reguleringen er tilsvarende i nordiske saker, jf. förordning (2012:566) om överlämnande till Sverige enligt en nordisk arresteringsorder 15 til 17 §§.

Finland regulerer spesialitetsprinsippet og forbudet mot videre overlevering på tilsvarende måte som EUs rammebeslutning art. 27 og 28, jf. loven om europeisk arrestordre 2003 58, 61 og 62 §§. For så vidt gjelder overlevering fra en stat i Norden til Finland, svarer den finske reguleringen i det vesentlige til konvensjon om nordisk arrestordre art. 23 og 24, jf. loven om nordisk arrestordre 2007 55, 58 og 59 §§.

Den islandske reguleringen av spesialitetsprinsippet, videre utlevering og videre overlevering svarer i det vesentlige til reguleringen i den norske arrestordreloven.

11.3.2.3 Utvalgets vurderinger

Innledning

Utvalget går i det vesentlige inn for å videreføre arrestordreloven §§ 28 (videre overlevering), 36 (spesialitetsprinsippet) og 37 (videre utlevering), se lovutkastet §§ 66, 67 og 68. Parallellavtalen og konvensjon om nordisk arrestordre legger klare føringer for utvalgets vurderinger. Utvalget mener arrestordreloven regulerer prinsippene på en egnet måte. Bestemmelsene gjennomfører Norges forpliktelser etter parallellavtalen art. 30 og 31 samt konvensjon om nordisk arrestordre art. 23 og 24, og synliggjør forholdet til folkeretten. Dette bidrar til å gjøre regelverket tilgjengelig og informativt, og sikrer at norske myndigheter og lovens øvrige brukere enkelt kan orientere seg i hvilke folkerettslige forpliktelser som må etterleves ved utlevering eller overlevering hit.

Utvalget foreslår likevel en del mindre justeringer, primært for å harmonisere formkravene i tilfeller hvor den ettersøkte kan samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet eller videre utlevering eller videre overlevering. Det bemerkes i den anledning generelt at dersom den ettersøkte er under 18 år og har anledning til å samtykke som nevnt over, har også vedkommendes verge partsrettigheter i saken, jf. straffeprosessloven § 83.

Spesialitetsprinsippet

Regelen i arrestordreloven § 36 annet ledd bokstav a om at samtykke til avkall på spesialitetsprinsippet, etter at overlevering hit har funnet sted på bakgrunn av en nordisk-europeisk arrestordre, skal avgis i retten, er i tråd med parallellavtalen art. 30 nr. 3 bokstav f og foreslås videreført. Etter parallellavtalen er det videre et krav om at avkallet nedtegnes i samsvar med den utstedende stats nasjonale lovgivning. Det må gå klart frem at vedkommende har gitt avkall på spesialitetsprinsippet frivillig, vel vitende om konsekvensene. For å oppfylle kravene og harmonisere formkravene for samtykke til og fra EU-stater, foreslår utvalget at avkallet skal nedtegnes i rettsmøte med forsvarer til stede etter at retten har informert den ettersøkte om virkningene av å gi slikt avkall, jf. § 66 tredje ledd. Se tilsvarende krav i punkt 10.6.2.4 ved samtykke til avkall på spesialitetsprinsippet før overlevering har funnet sted. Det må være notoritet om at ettersøkte har gitt avkall på spesialitetsprinsippet med forsvarer til stede etter å ha blitt informert på et språk vedkommende forstod om konsekvensene av å gi slikt avkall. Hvordan notoriteten sikres, herunder ved protokollasjon, standardskjema eller lignende, er ikke avgjørende.

Ved overlevering til Norge på bakgrunn av en nordisk arrestordre etter arrestordreloven § 36 fjerde ledd er ikke samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet underlagt formkrav, i tråd med konvensjon om nordisk arrestordre art. 23 nr. 2 bokstav b. Selv om konvensjonen ikke oppstiller noen formkrav, mener utvalget harmoniserings- og systemhensyn taler for at samtykke i disse situasjonene bør underlegges tilsvarende formkrav som etter lovutkastet § 53 annet ledd om samtykke til overlevering til stater i Norden. Samtykket skal derfor avgis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å samtykke, jf. lovutkastet § 66 femte ledd. Dette vil sikre notoritet og ivareta den ettersøktes rettssikkerhet. Se nærmere om begrunnelsen for formkravene i punkt 10.6.3.4.

Videre overlevering

Arrestordreloven § 28 annet ledd bokstav a regulerer den ettersøktes samtykke til videre overlevering til en stat i EU eller Island etter at overlevering hit har funnet sted på bakgrunn av en nordisk-europeisk arrestordre. Samtykke skal gis skriftlig i retten. Regelen bygger på parallellavtalen art. 31 nr. 2 bokstav b, og er nærmest likelydende med art. 30 nr. 3 bokstav f. For å harmonisere formkravene for samtykke i overleveringssaker overfor stater i EU utenfor Norden, foreslår utvalget at samtykket skal nedtegnes og gis på tilsvarende måte som beskrevet ovenfor under spesialitetsprinsippet, jf. lovutkastet § 68 tredje ledd.

Er den ettersøkte overlevert til Norge på bakgrunn av en nordisk arrestordre, kan vedkommende i retten skriftlig samtykke til videre overlevering til en stat i EU utenfor Norden, jf. arrestordreloven § 28 første ledd annet punktum. Konvensjon om nordisk arrestordre art. 24 nr. 2 er taus om formkrav, men sier at samtykke skjer i henhold til reglene i den utstedende stats lovgivning. For å sikre harmoni og en helhetlig regulering, foreslår utvalget at samtykket skal avgis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede, etter at vedkommende er informert om virkningene av å gi dette jf. lovutkastet § 68 femte ledd.

Utvalget bemerker videre at arrestordreloven § 28 annet ledd bokstav a er utslag av parallellavtalen art. 31 nr. 2 bokstav b, men at bestemmelsen i dag er utformet annerledes enn avtalen. Etter parallellavtalen må den ettersøktes samtykke knytte seg til «overlevering til en annen [...] stat i medhold av en arrestordre». Artikkel 31 nr. 2 bokstav b krever tilsynelatende at samtykket konkret skal angi både det forhold det skal overleveres for, og staten det skal overleveres til, jf. Ruud mfl. s. 226. Paragraf 28 annet ledd bokstav a åpner derimot opp for at den ettersøkte kan samtykke til strafforfølgning for forholdet, uten at det er presisert hvilket land overleveringen skal skje til. Selv om bestemmelsen også i dag må tolkes i lys av Norges folkerettslige forpliktelser, jf. arrestordreloven § 2, slik at et samtykke til strafforfølgning trolig ikke er tilstrekkelig, går utvalget inn for å bringe unntaket i samsvar med parallellavtalen. Etter lovutkastet § 68 annet ledd bokstav a kan vedkommende nå kun samtykke til videre overlevering og ikke til strafforfølgning for forholdet. Med det forutsetter bestemmelsen at samtykket må gis i tilknytning til en arrestordre som er utstedt fra en annen stat enn den iverksettende stat.

Videre utlevering

En person som er overlevert til Norge på bakgrunn av en nordisk arrestordre kan videre utleveres til en stat utenfor EU og Norden hvis vedkommende samtykker til dette etter at overlevering hit har funnet sted, jf. arrestordreloven § 37 annet ledd, jf. konvensjon om nordisk arrestordre art. 24 nr. 2 bokstav a. Hverken loven eller konvensjonen oppstiller formkrav for å avgi et gyldig samtykke. For å harmonisere samtykketilfellene foreslår utvalget også her at samtykket må avgis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede, etter at vedkommende er informert om virkningene av å gi dette, se lovutkastet § 67 fjerde ledd.

Arrestordreloven § 37 angir ikke hvordan anmodning om samtykke til videre utlevering skal fremmes overfor den iverksettende stat. Utvalget mener dette bør tydeliggjøres, og foreslår å lovfeste at anmodningen skal utstedes og oversendes på tilsvarende måte som en arrestordre eller nordisk arrestordre, se lovutkastet § 67 femte ledd.

11.4 Transittanmodninger fra Norge

11.4.1 Innledning

Ved utlevering eller overlevering til Norge, kan det være behov for transitt via en annen stat, og dermed nødvendig å anmode om tillatelse til transitt. Hverken utleveringsloven eller arrestordreloven har bestemmelser som regulerer transittanmodninger fra Norge.

Utlevering omtales i punkt 11.4.2, mens overlevering omtales i 11.4.3 og 11.4.4. Utvalgets vurderinger fremgår av punkt 11.4.5.

Transittanmodninger til Norge omtales i punkt 12.2.

11.4.2 Utlevering til Norge

11.4.2.1 Gjeldende rett

Dersom en person skal utleveres til Norge fra en stat utenfor EU og Norden, via en stat utenfor EU og Norden, er praksis at påtalemyndigheten utarbeider en anmodning om samtykke til transitt, som Justisdepartementet sender til transittstatens myndigheter. En transittanmodning til en stat utenfor EU og Norden skal i utgangspunktet følge de samme prosedyrene som en utleveringsbegjæring, jf. utleveringskonvensjonen art. 21 nr. 1 og 3.

Ved utlevering til Norge fra en stat utenfor EU og Norden, via en stat i EU eller Norden, gjelder prosedyrene for transitt etter parallellavtalen så langt de passer, jf. parallellavtalen art. 28 nr. 5. Utgangspunktet er at påtalemyndigheten sender transittanmodningen til transittstatens myndigheter (på samme måte som ved overlevering fra stater i EU utenfor Norden, se nedenfor).

11.4.2.2 Folkerettslige rammer

Se omtalen av folkerettslige rammer om transitt i forbindelse med utlevering fra Norge i punkt 12.2.2.2.

11.4.2.3 Nordisk rett

De nordiske statene har ikke lovbestemmelser som direkte regulerer utgående transittanmodninger i sine utleveringslover.

11.4.3 Overlevering til Norge fra stater i EU utenfor Norden

11.4.3.1 Gjeldende rett

Overleveres en person til Norge fra en stat i EU utenfor Norden, via en stat i EU eller Norden, er utgangspunktet at påtalemyndigheten anmoder transittstaten om samtykke. Transittstaten plikter å tillate transitt, så lenge visse opplysninger er gitt, jf. parallellavtalen art. 28 nr. 1.

11.4.3.2 Folkerettslige rammer

Se omtalen av folkerettslige rammer om transitt i forbindelse med overlevering fra Norge i punkt 12.2.3.2.

11.4.3.3 Nordisk rett

Den finske loven om europeisk arrestordre 2003 70 § bestemmer at om en ettersøkt skal transporteres til Finland via en annen EU-medlemstat, skal kompetent myndighet anmode om tillatelse til transporten. Anmodningen skal inneholde de samme opplysningene og sendes på samme måte som innkommende transittanmodninger, jf. 69 §.

11.4.4 Overlevering til Norge fra stater i Norden

11.4.4.1 Gjeldende rett

Ved overlevering til Norge fra en stat i Norden, via en annen stat i Norden, kreves ikke særskilt tillatelse til transitt, jf. konvensjon om nordisk arrestordre art. 21.

11.4.4.2 Folkerettslige rammer

Se omtalen av folkerettslige rammer om transitt i forbindelse med overlevering fra Norge i 12.2.4.2.

11.4.4.3 Nordisk rett

Etter den finske loven om nordisk arrestordre 2007 66 § 2 mom. behøver kompetent myndighet i Finland ikke å be om tillatelse til transitt når en ettersøkt person skal transporteres fra en nordisk stat til Finland over eller via en annen nordisk stat.

11.4.5 Utvalgets vurderinger

Utvalget går inn for å videreføre gjeldende rett med hensyn til utstedelse av transittanmodninger ved utlevering og overlevering til Norge. Utvalget har vurdert om kompetanse- og saksbehandlingsregler om dette bør lovreguleres. Folkerettslige avtaler kan bl.a. gi regler for utformingen av transittanmodningen og hvilke opplysninger som skal gis, jf. f.eks. utleveringskonvensjonen art. 21 og parallellavtalen art. 28. Hva som kreves vil likevel ofte avhenge av hva transittstaten krever, og dette kan variere mellom ulike stater. Utvalget har derfor kommet til at det ikke er hensiktsmessig å ha egne lovbestemmelser om utstedelse av transittanmodninger. Ved utforming av en transittanmodning til en stat i EU er det grunn til å se hen til lovutkastet § 72 annet ledd, som gjelder transittanmodninger til Norge ved overlevering mellom to stater i EU eller mellom Island og en stat i EU.

11.5 Varetektsfradrag

11.5.1 Innledning

Varetektsfradrag går ut på at tiden en person har vært frihetsberøvet i anledning en sak, skal komme til fradrag i straffen som senere skal utmåles eller allerede er utmålt. Varetektsfradrag er dermed potensielt en virkning av en utlevering eller overlevering. Fradraget beregnes etter reglene i straffeloven § 83.

Når en person utleveres eller overleveres til Norge, oppstår det spørsmål om det skal gjøres fradrag i straffen som utmåles eller er utmålt her, for tiden den ettersøkte har vært frihetsberøvet i utlandet på grunn av utleveringsbegjæringen eller arrestordren.

Ved utlevering og overlevering fra Norge står den anmodende eller utstedende stat overfor spørsmålet om det skal gjøres fradrag for varetekt som er utholdt i Norge. I disse tilfellene kan Norge være folkerettslig forpliktet til å opplyse om frihetsberøvelser som har skjedd her i anledning utleverings- eller arrestordresaken. Etter at en utlevering fra Norge er gjennomført, skal påtalemyndigheten underrette Justisdepartementet om antall dager den utleverte har vært berøvet friheten på grunn av utleveringsbegjæringen. I tråd med utleveringskonvensjonen art. 18 nr. 3 varsler departementet deretter den anmodende stat om dette, jf. rundskriv G-19/2001 del II punkt 3.2.5 (s. 45).

Med hjemmel i utleveringsloven § 12 annet ledd kan departementet dessuten stille som vilkår for en utlevering at varetekt som er utholdt her, skal komme til fradrag ved utmåling av straff i den anmodende stat.

11.5.2 Utlevering til Norge

11.5.2.1 Gjeldende rett

Utleveringsloven har ingen regler om varetektsfradrag. Varetekt som den ettersøkte har utholdt i utlandet som følge av en utleveringsbegjæring fra Norge, skal komme til fradrag i straff som utmåles etter at vedkommende er utlevert hit, jf. straffeloven § 83.

11.5.2.2 Folkerettslige rammer

Det følger av utleveringskonvensjonen art. 18 nr. 3 at den anmodede stat skal underrette den anmodende stat om tiden den ettersøkte har vært berøvet friheten på grunn av utleveringen. Artikkelen forutsetter at utholdt varetekt skal komme til fradrag i utmålt straff. Det samme er forutsatt i avtalen med Australia art. 18 nr. 3.

11.5.2.3 Nordisk rett

I forarbeidene til den danske utleveringsloven 2020 fremgår det at tiden den utleverte har vært frihetsberøvet i utlandet, skal komme til fradrag ved soning i Danmark når utlevering eller overlevering skjer for straffullbyrding, jf. Lovforslag nr. L 78 (2019–20) s. 97 og 137. Varetektsfradraget skal beregnes etter reglene i den danske straffeloven § 86, stk. 1.

11.5.3 Overlevering til Norge

11.5.3.1 Gjeldende rett

Arrestordreloven har regler om varetektsfradrag i § 35, som gjelder for overlevering til Norge fra stater både i EU og Norden. Bestemmelsen bygger på parallellavtalen art. 29 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 22.

Dersom en person overleveres til straffullbyrding i Norge, skal det gjøres fradrag i straffen for tiden vedkommende i anledning saken har vært frihetsberøvet i den iverksettende stat, jf. § 35 første punktum. Av annet punktum følger at det samme gjelder ved overlevering til Norge for strafforfølgning, dersom den som overleveres, idømmes fengselsstraff her.

11.5.3.2 Folkerettslige rammer

Det følger av konvensjon om nordisk arrestordre art. 22 nr. 1 og parallellavtalen art. 29 nr. 1 at alle varetektsperioder som er en følge av iverksettingen av en arrestordre, skal trekkes fra i den samlede tiden som skal sones i den utstedende stat som følge av en idømt frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse. Alle opplysninger om hvor lenge den ettersøkte har vært varetektsfengslet på grunnlag av arrestordren, skal oversendes fra den iverksettende stat til den utstedende stat når overleveringen finner sted, jf. begge artiklene nr. 2. Artiklene speiler EUs rammebeslutning art. 26 nr. 1, som bestemmer at det skal gjøres fradrag for enhver periode den ettersøkte har vært «varetægtsfængslet» på grunn av iverksettingen av arrestordren. EU-domstolens dom 28. juli 2016 i sak C-294/16 PPU JZ bidrar til å klargjøre bestemmelsen. EU-domstolen presiserte først at bestemmelsen bare etablerer et minimumsnivå av beskyttelse av den ettersøktes grunnleggende rettigheter (avsnitt 45). I avsnitt 57 uttalte EU-domstolen så at bestemmelsen skal forstås slik

«at foranstaltninger såsom husarrest i ni timer i løbet af natten kombineret med en overvågning af den pågældende person ved hjælp af en elektronisk fodlænke, med en pligt til dagligt eller flere gange ugentligt at give møde på en politistation på nærmere angivne tidspunkter og med et forbud mod at ansøge om udstedelse af rejsedokumenter til udlandet, henset til arten, varigheden, virkningerne og gennemførelsen af disse foranstaltninger set under ét, i princippet ikke er begrænsende i et sådant omfang, at de har en frihedsberøvende virkning, der kan sammenlignes med den, som følger af fængsling, og således kan anses for ‘varetægtsfængsl[ing]’ i den nævnte bestemmelses forstand, hvilket det imidlertid tilkommer den forelæggende ret at efterprøve.»

Avgjørelsen må ifølge Ruud mfl. s. 241 bety at den enkelte staten står fritt til å vurdere om fengslingssurogater skal anses som en frihetsberøvelse som skal gi grunnlag for fradrag.

11.5.3.3 Nordisk rett

Om dansk rett se punkt 11.5.2.3.

I svensk rett er det f.eks. gitt regler om varetektsfradrag i forskriftene om overlevering fra Sverige til EU (2003:1179), Norden (2012:565) og Storbritannia (2021:713). Det følger av forskriftene at den svenske påtalemyndigheten skal underrette den utstedende stat om frihetsberøvelser som har skjedd i Sverige på grunn av arrestordrene, jf. henholdsvis 20 §, 15 § og 3 kap. 12 §, jf. avtalen mellom Storbritannia og EU art. 624.2.

Den islandske arrestordreloven 2016 § 35 svarer til den norske arrestordreloven § 35.

I de finske lovene om europeisk arrestordre 2003 67 § 1 mom. og nordisk arrestordre 2007 64 § 1 mom. fremgår det at domstolen skal gjøre fradrag for frihetsberøvelser som er en følge av arrestordren, i en eventuell straff som den overleverte idømmes i Finland. Når en overlevering skjer for straffullbyrding, skal den ansvarlige ved regionfengselet sørge for at det blir gjort slikt fradrag, jf. begge paragrafene 2 mom. Varetektsfradraget skal beregnes etter reglene i 6 kap. 13 § i den finske straffeloven, jf. begge paragrafene 1 og 2 mom.

11.5.4 Utvalgets vurderinger

Utvalget anser det som en selvfølge at varetekt som er utholdt i utlandet som en følge av en norsk utleveringsbegjæring, arrestordre eller nordisk arrestordre, skal komme til fradrag hvis det er utmålt eller senere skal utmåles straff i Norge for forholdet som ligger til grunn for saken. Etter utvalgets syn bør dette komme klart til uttrykk i loven, også for utleveringenes del. Utvalget foreslår derfor en fellesbestemmelse om varetektsfradrag, som skal gjelde for alle utleveringer og overleveringer som skjer til Norge, se lovutkastet § 65.

11.6 Tilbakeføring av personer som er utlevert eller overlevert til Norge

11.6.1 Innledning

Utlevering eller overlevering kan skje midlertidig (punkt 10.7). Videre kan en utlevering eller overlevering gjøres betinget av at den ettersøkte returneres for soning etter at strafforfølgningen den skjedde for, er gjennomført (se særlig punkt 8.9). I begge tilfeller er det forutsatt en retur av den som ble utlevert eller overlevert, som ofte kalles en «tilbakeføring». Tilbakeføringen gjennomføres ved at personen blir sendt fra staten utlevering eller overlevering skjedde til og tilbake til staten den skjedde fra.

Utlevering omtales i punkt 11.6.2, mens overlevering omtales i 11.6.3. Utvalgets vurderinger fremgår av punkt 11.6.4.

11.6.2 Utlevering til Norge

11.6.2.1 Gjeldende rett

Utleveringsloven har ingen regler om tilbakeføring av personer som er utlevert til Norge og forutsatt tilbakeført.

11.6.2.2 Folkerettslige rammer

Utleveringskonvensjonen art. 6 gir statene rett til å nekte utlevering av egne statsborgere, og bestemmer at statene ved erklæring kan definere «statsborgere» i konvensjonens betydning. Konvensjonen har ikke regler om utlevering av egne borgere på betingelse av tilbakeføring. Artikkel 19 nr. 2 åpner imidlertid for midlertidig utlevering på vilkår som fastsettes ved avtale mellom statene.

11.6.2.3 Utenlandsk rett

Den danske utleveringsloven 2020 § 52 fastslår at en person som er frihetsberøvet i utlandet og midlertidig utlevert eller overlevert til Danmark for strafforfølgning, skal tilbakeføres når strafforfølgningen er avsluttet. Den gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 19 nr. 2, EUs rammebeslutning art. 18 og 24 nr. 2 samt konvensjon om nordisk arrestordre art. 20 nr. 2, jf. Lovforslag nr. L 78 (2019–20) s. 99–101. Med mindre annet er avtalt, skal personen være frihetsberøvet «under udleveringen». Ordlyden omfatter transporten til stedet hvor vedkommende skal frihetsberøves, selve oppholdet og transporten tilbake til den andre staten. Retten avgjør på begjæring fra påtalemyndigheten om personen skal frihetsberøves. De alminnelige reglene om siktede og forsvareren (retsplejeloven kap. 66) kommer til anvendelse. Retten skal sette en frist for frihetsberøvelsen, som kan forlenges. Personen kan bare underkastes tiltak som anses nødvendige for å sikre frihetsberøvelsens formål og opprettholdelse av orden og sikkerhet på stedet hvor den skjer. Frihetsberøvelsen kan skje i «arresthus», jf. retsplejeloven § 770, stk. 2.

Den svenske utleveringsloven 1957 26 a § fastslår at når en person er utlevert til Sverige for strafforfølgning på betingelse av tilbakeføring, skal Polismyndigheten sørge for at tilbakeføring skjer. Det følger av paragrafen at hvis personen ikke er frihetsberøvet og det anses nødvendig for å gjennomføre tilbakeføringen, kan Polismyndigheten holde vedkommende i varetekt i inntil 48 timer. Bestemmelsene synes å omfatte «samtliga former av återförande till den andra staten, såväl efter s.k. tillfällig utlämning som när en person ska återföras med anledning av att han eller hon har utlämnats till Sverige på villkor att en eventuell frihetsberövande påföljd som personen döms till i Sverige ska få verkställas i den andra staten», jf. Prop. 2016/17:57 s. 67–68. Nærmere regler er gitt i förordning (1982:306) med vissa bestämmelser om utlämning för brott till Sverige 9 a og 9 c §§.

Den finske utleveringsloven 1970 30 § 1 mom. fastslår at ved utlevering til Finland, skal betingelsene som er stilt i utleveringsvedtaket iakttas.

Den tyske loven om internasjonal rettslig bistand i straffesaker 1982 § 68 første ledd fastslår at den som er midlertidig utlevert til Tyskland på betingelse om tilbakeføring, skal tilbakeføres til avtalt tid, med mindre personen frafaller retten til tilbakeføring. Dersom det anses nødvendig for å sikre tilbakeføring, kan personen pågripes og fengsles etter annet og tredje ledd.

11.6.3 Overlevering til Norge

11.6.3.1 Gjeldende rett

Arrestordreloven § 38 første ledd fastslår at når en ettersøkt person er overlevert til Norge på betingelse av tilbakeføring etter at strafforfølgning er gjennomført her, skal påtalemyndigheten sørge for tilbakeføringen. Bestemmelsen gjelder ved overlevering fra stater i både EU og Norden. Lov om nordisk arrestordre 2008 hadde ingen tilsvarende bestemmelse.

I de spesielle motivene til § 38 er det henvist til parallellavtalen art. 8 nr. 3, jf. arrestordreloven § 15 annet ledd (EU) og § 22 annet ledd (Norden). Paragrafene fastslår at det som betingelse for å overlevere en norsk statsborger eller person bosatt i Norge til strafforfølgning, kan bestemmes at personen skal tilbakeføres for å sone en eventuell dom i Norge. Paragraf 38 regulerer motsatt situasjon, dvs. at en annen stat stiller en slik betingelse overfor Norge.

Det er overfor utvalget stilt spørsmål ved om § 38 gjelder også ved tilbakeføring etter midlertidig overlevering til Norge, jf. parallellavtalen art. 27 nr. 2 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 20 nr. 2 (dvs. motsatt av § 31, som regulerer midlertidig overlevering fra Norge).

Paragraf 38 gjelder tilbakeføring «etter at strafforfølginga er gjennomført», mens parallellavtalen art. 27 nr. 2 åpner for midlertidig overlevering til både strafforfølgning og straffullbyrding. Dette, sammenholdt med henvisningene i motivene, kan tyde på at departementet har hatt parallellavtalen art. 8 nr. 3-tilfellene i tankene.

Med henvisning til art. 8 nr. 3 er det i forarbeidene uttalt at «[v]ilkåret om tilbakeføring utgjer i desse tilfelle eit tilstrekkeleg rettsleg grunnlag for tilbakeføring til soning; det er ikkje i desse tilfella nødvendig med sak om soningsoverføring», jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 63. I rundskriv G-02/2020 s. 42 er dette nyansert ved at det uttales at det «i utgangspunktet» ikke er nødvendig med soningsoverføringssak. En soningsoverføringssak kan nemlig være påkrevd etter reglene i staten personen skal tilbakeføres til, jf. Ruud mfl. s. 248.

Når noen overleveres til Norge på betingelse av tilbakeføring, skjer tilbakeføring enten med hjemmel i arrestordreloven § 38, overføringsloven 1991 (EU) eller lov om fullbyrding av nordiske straffedommer 1963 (Norden), jf. Grøstad s. 225 og 229.

For eksempel har Nederland ved erklæring til parallellavtalen art. 7 nr. 2 knyttet tilbakeføringen av egne statsborgere og tilsvarende personer til overføringskonvensjonen. I slike tilfeller må norsk påtalemyndighet kontakte Kriminalomsorgsdirektoratet, som kan gi garanti for tilbakeføring og soningsoverføring, jf. ovennevnte rundskriv s. 42.

Annet ledd fastslår at når den som skal tilbakeføres ikke er fengslet på forhånd, kan personen pågripes og fengsles hvis det anses nødvendig for å få gjennomført tilbakeføringen. Reglene i straffeprosessloven § 175 flg. om pågripelse og fengsling gjelder for saksbehandlingen, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 64.

Avgjørelse om fengsling kan ikke gjelde for lengre tid enn ti dager hvis tilbakeføringen skal skje til en stat i EU, og bare fem dager når den skal skje til en nordisk stat. Dersom særlige omstendigheter gjør det umulig å tilbakeføre innen fristene, kan fengslingen forlenges med inntil ti dager i førstnevnte tilfelle, og fem dager i sistnevnte tilfelle.

Arrestordreloven § 40 gir i tillegg regler om midlertidig overføring av den ettersøkte for avhør i den utstedende stat, se punkt 10.7. Det er ikke gitt regler om slike overføringer til Norge.

11.6.3.2 Folkerettslige rammer

Parallellavtalen art. 8 nr. 3 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 6 fastslår at når en arrestordre om overlevering til strafforfølgning gjelder en statsborger eller person bosatt i den iverksettende stat, kan overlevering gjøres betinget av at personen, etter å ha blitt hørt, bringes tilbake for å sone frihetsstraffen eller frihetsberøvelsen avsagt i utstedende stat.

Artiklene speiler EUs rammebeslutning art. 5 nr. 3. Det følger av EU-domstolens praksis at den ettersøkte må tilbakeføres så snart som mulig etter at det foreligger endelig avgjørelse, jf. dom 11. mars 2020 i sak C-314/18 SF avsnitt 54.

Parallellavtalen art. 27 nr. 2 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 20 nr. 2 (midlertidig overlevering), og parallellavtalen art. 21 (midlertidig overføring), er omtalt i punkt 10.7.3.2.

11.6.3.3 Utenlandsk rett

Om dansk rett se punkt 11.6.2.3.

Den svenske loven om europeisk arrestordre 2003 8 kap. 1 § og nordisk arrestordre 2011 7 kap. 1 § fastslår at når en person er overlevert til Sverige for strafforfølgning på betingelse av tilbakeføring, skal Polismyndigheten sørge for at tilbakeføring skjer. Det følger av paragrafene at hvis personen ikke er frihetsberøvet og det anses nødvendig for å gjennomføre tilbakeføringen, kan Polismyndigheten holde vedkommende i varetekt i inntil 48 timer. Nærmere regler er gitt i forskrifter av 2003 14 § (EU) og 2012 13 og 14 §§ (Norden).

Den finske loven om europeisk arrestordre 2003 59 § og nordisk arrestordre 2007 56 § fastslår at ved overlevering til Finland, skal betingelsene som er stilt i overleveringsvedtaket iakttas. I sistnevnte lov er betingelser om tilbakeføring for soning nevnt uttrykkelig, og i lovens forarbeider understrekes det at reglene gjelder ved både betinget overlevering av egne borgere og bosatte og ved midlertidig overlevering, jf. RP 51/2007 rd s. 26–27.

Den islandske arrestordreloven 2016 § 38 tilsvarer den norske arrestordreloven § 38.

Den nederlandske arrestordreloven 2004 § 48 fastslår at betingelsene som den iverksettende stat har stilt for overlevering i samsvar med EUs rammebeslutning, er bindende for enhver person og ethvert organ som utøver offentlig myndighet i Nederland.

Reglene i den tyske loven om internasjonal rettslig bistand i straffesaker 1982 § 68 (se punkt 11.6.2.3), gjelder også overfor stater i EU (§ 78 første ledd) og Island og Norge (§ 98 annet ledd).

11.6.4 Utvalgets vurderinger

Utleveringsloven regulerer hverken tilbakeføring etter midlertidig utlevering eller etter utlevering av egne borgere til Norge på betingelse om tilbakeføring for soning. Etter utvalgets syn taler hensynet til klarhet, forutberegnelighet og sammenheng i lovgivningen for at også tilbakeføring av personer som er utlevert til Norge, reguleres. Dersom noen utleveres til Norge under slike forutsetninger, påligger det uansett norske myndigheter å sørge for at tilbakeføring skjer. At utvalget foreslår å åpne for utlevering av norske borgere på betingelse av tilbakeføring for soning, jf. lovutkastet § 17 annet ledd, er videre et argument for at også motsatt situasjon bør reguleres. Selv om utvalget ikke er kjent med at det er uttrykt behov for regulering av disse situasjonene i utleveringssaker, taler de nevnte hensyn og lovkravet for at det gis klare regler også her. Regler om tilbakeføring i utleveringssaker er dessuten gitt bl.a. i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland.

Når det gjelder utformingen av lovutkastet viser utvalget til at de folkerettslige rammeverkene har likhetstrekk som muliggjør felles regulering for utlevering og overlevering. Utvalget har vurdert både modellen i arrestordreloven § 38 og en bestemmelse som fastsetter generelt at betingelser som er stilt av andre stater, skal iakttas. Utvalget mener hensynet til klarhet og tilgjengelighet taler for gjeldende modell, og har derfor utformet en bestemmelse med utgangspunkt i § 38, men som skal gjelde i både utleverings- og arrestordresaker, jf. lovutkastet § 69.

Utvalget foreslår å klargjøre at den nye bestemmelsen skal gjelde både når Norge får utlevert personer til strafforfølgning på betingelse av tilbakeføring for soning, ved overlevering hit av et annet lands egne statsborgere og bosatte personer på betingelse av tilbakeføring for soning, ved midlertidig utlevering og overlevering samt midlertidig overføring til Norge.

Videre er det etter utvalgets syn behov for å klargjøre hjemlene for pågripelse og fengsling i tilbakeføringssituasjonene.

Arrestordreloven § 38 annet ledd hjemler pågripelse og fengsling når den som skal tilbakeføres, ikke er «fengsla på førehand». Løslates vedkommende etter strafforfølgningen i Norge, kan det reises spørsmål om personen kan pågripes og fengsles på nytt i medhold av § 38. Selv om personen som overleveres til Norge normalt vil være varetektsfengslet på eget grunnlag, ser utvalget at det kan være hensiktsmessig at hjemmelen formuleres klarere enn i dag.

Etter forslaget skal det ikke være tvil om at tvangsmidler, såfremt de alminnelige vilkårene er oppfylt, kan brukes også når den som skal tilbakeføres, har vært fengslet og senere er løslatt. Hjemmelsgrunnlaget er ment å dekke tilfeller både hvor den som skal tilbakeføres, er fengslet på forhånd, og hvor personen ikke er det.

Utvalget har funnet grunn til å foreslå ulike hjemler for tvangsmiddelbruk når noen er utlevert eller overlevert til Norge på betingelse om tilbakeføring for soning og der vedkommende er midlertidig utlevert, overlevert eller overført til Norge.

I tilbakeføring for soning-tilfellene bør pågripelse og fengsling kunne besluttes når det er nødvendig for å overholde tilbakeføringsplikten eller betingelse stilt av den andre staten. Dersom påtalemyndigheten ønsker å holde personen varetektsfengslet, bør vedkommende fremstilles for retten med krav om fengsling etter reglene i straffeprosessloven § 183. Tvangsmidler bør etter dette kunne brukes når det anses som nødvendig for å få gjennomført en tilbakeføring og det er forenlig med kravene i straffeprosessloven § 170 a. Det bør etter utvalgets syn ikke gjelde noen fengslingspresumsjon i disse tilfellene.

Når noen er midlertidig utlevert eller overlevert til Norge, vil det være stilt skriftlige betingelser for den midlertidige utleveringen. Det bør derfor etter utvalgets syn være hjemmel for pågripelse, og det bør gjelde en fengslingspresumsjon, jf. lovutkastet § 52 fjerde ledd første og annet punktum, som det foreslås å henvise til i bestemmelsen. Det betyr at dersom påtalemyndigheten ønsker å holde personen fengslet, skal vedkommende fremstilles for tingretten med krav om fengsling etter reglene i straffeprosessloven § 183. Retten skal beslutte fengsling med mindre det «ikke er grunn til å frykte at den pågrepne vil unndra seg eller hindre overleveringen, eller formålet med fengslingen kan oppnås ved tiltak etter straffeprosessloven § 188». Personen skal ikke holdes fengslet hvis noe annet er avtalt med den andre staten.

Etter utvalgets syn bør reglene som foreslås å gjelde ved midlertidig utlevering og overlevering også gjelde tilsvarende ved midlertidig overføring, jf. parallellavtalen art. 21 nr. 1 bokstav b, dvs. i motsatt situasjon av lovutkastet § 60. Hjemlene vil dekke transporten til stedet hvor vedkommende skal fengsles, oppholdet i Norge og selve gjennomføringen av tilbakeføringen til den andre staten.

Arrestordreloven § 38 annet ledd angir frister for pågripelse og fengsling med sikte på tilbakeføring. Det antas at fristene begynner å løpe idet selve tilbakeføringen skal skje. For midlertidig utlevering, overlevering og overføring er den foreslåtte hjemmelen for pågripelse og fengsling som nevnt ment å dekke hele perioden fra personen utleveres eller overleveres til Norge, til vedkommende er returnert i samsvar med forutsetningene. De folkerettslige rammeverkene synes ikke å kreve at det settes noen bestemt frist for fengslingen i disse tilfellene. Slike frister vil heller ikke passe særlig godt i de øvrige tilbakeføringstilfellene, bl.a. fordi det kan være påkrevd med sak om soningsoverføring etter den andre statens rett. Det foreslås derfor ikke å videreføre fristene.