(1) Loven gjelder utlevering og overlevering til og fra Norge.

(2) Den som oppholder seg i Norge og er siktet, tiltalt eller domfelt for et straffbart forhold i en stat utenfor Den europeiske union (EU) og Norden, kan utleveres fra Norge til vedkommende stat etter bestemmelsene i loven her.

(3) Den som oppholder seg i Norge og er ettersøkt på grunnlag av en arrestordre eller nordisk arrestordre, skal pågripes og overleveres fra Norge til vedkommende stat etter bestemmelsene i loven her.

(4) For å få utlevert eller overlevert en person til Norge, kan norske myndigheter utstede en utleveringsbegjæring, arrestordre eller nordisk arrestordre etter bestemmelsene i loven her.

Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av avtale med annen stat.

Dersom ikke annet er bestemt i loven her, gjelder straffeprosesslovens regler så langt de passer.

I loven her menes med

• a. utlevering: overføring av en ettersøkt person fra staten personen oppholder seg i til en annen stat på grunnlag av en utleveringsbegjæring

• b. overlevering: overføring av en ettersøkt person fra staten personen oppholder seg i til en annen stat på grunnlag av en arrestordre eller en nordisk arrestordre

• c. utleveringsbegjæring: begjæring om utlevering

• d. arrestordre: krav til eller fra Norge eller en stat i EU utenfor Norden om pågripelse og overlevering, som er utstedt i samsvar med avtale 28. juni 2006 mellom EU og Republikken Island og Kongeriket Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i EU og Island og Norge eller Rådet for Den europeiske unions rammebeslutning 13. juni 2002 om den europeiske arrestordre og om prosedyrene for overlevering mellom medlemsstatene. I loven her kapittel 7 og 9 er arrestordre brukt som fellesbetegnelse på arrestordre og nordisk arrestordre, med mindre annet fremgår av den enkelte bestemmelsen.

• e. nordisk arrestordre: krav til eller fra en stat i Norden om pågripelse og overlevering, som er utstedt i samsvar med konvensjon 15. desember 2005 om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land. En arrestordre som nevnt i bokstav d og som er utstedt av en stat i Norden, skal også anses som en nordisk arrestordre.

• f. strafforfølgning: etterforskning og rettsforfølgning

• g. straffullbyrding: gjennomføring av idømt frihetsberøvende reaksjon

• h. den ettersøkte: personen en utleveringsbegjæring, arrestordre eller nordisk arrestordre gjelder.

Utlevering eller overlevering kan ikke skje dersom det vil være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon med endringer og tilleggsprotokoller som gjelder som norsk lov, eller andre menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av.

Utlevering eller overlevering kan ikke skje dersom det må antas å være alvorlig fare for at den ettersøkte på grunn av avstamning, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en spesiell sosial gruppe, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers, ville bli utsatt for forfølgelse som retter seg mot vedkommendes liv eller frihet eller for øvrig har alvorlig karakter.

(1) Utlevering til strafforfølgning eller straffullbyrding kan bare skje når forholdet, eller et tilsvarende forhold, etter norsk lov kan straffes med fengsel i 1 år eller mer. Utlevering til straffullbyrding krever i tillegg at dommen lyder på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av minst 4 måneder, eller at det med hjemmel i dommen er besluttet eller kan besluttes slik reaksjon.

(2) Utlevering for flere forhold kan skje selv om vilkårene i første ledd bare er oppfylt for ett av disse, såfremt de øvrige forholdene er straffbare etter norsk lov.

(3) Kongen kan inngå avtale med annen stat om utlevering for straffbare forhold selv om den frihetsberøvende reaksjonen som kan ilegges eller er ilagt er av kortere varighet enn fastsatt i første ledd.

(1) Utlevering til straffullbyrding kan ikke skje dersom det er særlig grunn til å tro at dommen som ligger til grunn for utleveringsbegjæringen, ikke bygger på en riktig vurdering av om den ettersøkte har begått forholdet.

(2) Utlevering til strafforfølgning kan bare skje når det i samsvar med den anmodende statens lov er avsagt en beslutning om pågripelse eller fengsling, eller en tilsvarende beslutning med samme virkning, som bygger på en vurdering av om den ettersøkte har begått forholdet. Vurderingen kan legges til grunn uten ytterligere prøving. I de tilfellene hvor norske myndigheter finner grunn til å foreta en selvstendig prøving, skal utlevering nektes dersom det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke om at vedkommende har begått forholdet.

(3) Ved avtale med annen stat kan det bestemmes at dommer eller beslutninger som nevnt i annet ledd, og som er avsagt av en domstol, skal godtas som grunnlag for utlevering til denne staten uten nærmere prøving av om den ettersøkte har begått forholdet.

(1) Utlevering kan ikke skje dersom det i Norge foreligger rettskraftig dom, rettskraftig forelegg eller annen endelig avgjørelse som er til hinder for videre strafforfølgning for det samme forholdet.

(2) Utlevering kan ikke skje dersom det i en annen stat enn den anmodende staten foreligger en rettskraftig dom for det samme forholdet, og denne staten er tilsluttet Europeisk konvensjon 13. desember 1957 om utlevering, eller dommen går inn under straffeloven § 8 første ledd bokstav a til c, og den ettersøkte ble

• a. frifunnet

• b. domfelt uten reaksjon

• c. domfelt, og reaksjonen er fullbyrdet eller under fullbyrding, eller reaksjonen eller den delen av den som ikke er fullbyrdet, er bortfalt etter domslandets regler.

(3) Annet ledd gjelder ikke forhold som helt eller delvis ble begått på den anmodende statens territorium eller et likestilt sted, eller var rettet mot en person, institusjon eller annet av offentlig karakter i denne staten, eller når den ettersøkte hadde et offentlig verv i vedkommende stat.

(1) Utlevering kan ikke skje dersom adgangen til strafforfølgning eller straffullbyrding for forholdet ville vært foreldet etter norsk lov. Selv om foreldelse ville vært inntrådt etter norsk lov, kan utlevering skje når siktelsen, tiltalen eller domfellelsen gjelder folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse og kan straffes med fengsel i 15 år eller mer.

(2) Dersom utleveringsbegjæringen er fra en av Schengen-statene Sveits eller Liechtenstein, skal vedkommende stats bestemmelser komme til anvendelse med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen.

Utlevering til fullbyrding av fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon som er idømt i fravær av den ettersøkte kan ikke skje, med mindre retten til rettferdig rettergang var ivaretatt eller den anmodende staten har gitt forsikring om at vedkommende har krav på å få saken behandlet på nytt med rett til å være til stede. Slik forsikring skal foreligge før retten avgjør om vilkårene for utlevering er oppfylt.

(1) Norsk statsborger kan ikke utleveres til strafforfølgning, med mindre hensynet til strafforfølgningen taler for at forfølgningen skjer i den anmodende staten, og

• a. statsborgeren har en særlig tilknytning til den anmodende staten, eller

• b. forholdet, eller et tilsvarende forhold, etter norsk lov kan straffes med fengsel i mer enn 6 år.

(2) Departementet kan gjøre utlevering av norsk statsborger til strafforfølgning betinget av at vedkommende tilbakeføres for å sone en eventuell fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i Norge.

(3) Norsk statsborger kan ikke utleveres til straffullbyrding, med mindre vilkårene i første ledd bokstav a eller b er oppfylt.

(4) Departementet kan nekte utlevering av norsk statsborger til straffullbyrding dersom straffen i stedet fullbyrdes i Norge.

(5) Dersom det er aktuelt å gjøre utlevering betinget etter annet ledd eller nekte utlevering etter fjerde ledd, skal den ettersøkte få anledning til å uttale seg om hvorvidt vedkommende ønsker å sone i Norge. Dersom vedkommende ønsker å sone her, skal kriminalomsorgen anmodes om å uttale seg om hvorvidt det er grunnlag for å sone i Norge, og det skal avklares med den anmodende staten om den aksepterer at soning skjer her.

(1) Overlevering kan bare skje når forholdet, eller et tilsvarende forhold, er straffbart også etter norsk lov.

(2) Overlevering til strafforfølgning kan bare skje når forholdet i den utstedende staten kan medføre fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i 1 år eller mer. Overlevering til straffullbyrding kan bare skje når dommen lyder på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av minst 4 måneder.

(3) Overlevering for flere forhold kan skje selv om vilkårene i annet ledd bare er oppfylt for ett av disse, såfremt de øvrige forholdene er straffbare etter norsk lov.

(4) Første ledd gjelder likevel ikke dersom den utstedende staten har opplyst at arrestordren gjelder

• a. forhold utført av en person som har medvirket til at en gruppe personer som opptrer med et felles mål, utfører

1. terrorhandling eller terrorrelatert handling som nevnt i artikkel 1 og 2 i Europeisk konvensjon 27. januar 1977 om bekjempelse av terrorisme og artikkel 1, 2, 3 og 4 i EUs rammebeslutning 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme

2. ulovlig handel med narkotiske og psykotrope stoff

3. drap

4. grov kroppsskade

5. kidnapping, ulovlig frihetsberøvelse eller gisseltaking, eller

6. voldtekt

under forutsetning av at forhold som nevnt i nr. 1 til 6 kan medføre fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i 1 år eller mer i den utstedende staten og er utført med formål om å fremme gruppens mål og med kunnskap om at deltakelsen vil bidra til gjennomføring av lovbrudd som ligger innenfor gruppens kriminelle formål, eller

• b. et forhold som i den utstedende staten bedømmes som et av forholdene som er nevnt i forskrift til loven og etter den utstedende statens lovgivning kan medføre fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minst 3 år, med mindre den utstedende staten selv krever dobbel straffbarhet for overlevering til Norge for tilsvarende forhold. Departementet gir forskrift om hvilke forhold kravet til dobbel straffbarhet ikke skal gjelde for på vilkår som nevnt i bokstaven her.

Overlevering kan ikke skje dersom det i Norge eller en stat i Norden, EU eller Schengen foreligger rettskraftig dom for det samme forholdet, og reaksjonen i tilfelle domfellelse er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes. Overlevering kan heller ikke skje når det i en stat som nevnt foreligger annen endelig avgjørelse, som er til hinder for videre strafforfølgning.

Overlevering kan ikke skje for forhold begått helt eller delvis i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske bilandene, eller andre områder underlagt norsk jurisdiksjon, dersom forholdet ikke er straffbart eller ville vært foreldet etter norsk lov.

(1) En arrestordre om overlevering til fullbyrding av fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon som er idømt i fravær av den ettersøkte skal avslås, dersom den ettersøkte ikke var orientert om tid og sted for rettsmøtet som førte til avgjørelsen og kunne forutse at det ville bli avsagt dom i vedkommendes fravær, eller retten til rettferdig rettergang av andre grunner ikke var ivaretatt.

(2) Arrestordren skal likevel etterkommes når den utstedende staten har gitt forsikring om at den ettersøkte har krav på å få saken behandlet på nytt med rett til å være til stede. Slik forsikring skal foreligge før retten avgjør om vilkårene for overlevering er oppfylt.

(1) Dersom forholdet som ligger til grunn for arrestordren kan straffes med en frihetsberøvende reaksjon på livstid, skal den avslås.

(2) Arrestordren skal likevel etterkommes når den utstedende staten har gitt forsikring om at straff som nevnt i første ledd vil bli vurdert omgjort eller unnlatt fullbyrdet, enten etter oppfordring eller senest etter 20 år. Slik forsikring skal foreligge før retten avgjør om vilkårene for overlevering er oppfylt.

(1) Overlevering av norsk statsborger eller person bosatt i Norge til straffullbyrding kan nektes dersom straffen i stedet fullbyrdes i Norge.

(2) Det skal stilles som betingelse for overlevering av norsk statsborger at overlevering videre for forhold begått før overleveringen til en annen stat som ikke overleverer egne borgere til Norge, ikke kan skje uten samtykke fra departementet.

(3) Overlevering av norsk statsborger eller person bosatt i Norge til strafforfølgning kan gjøres betinget av at vedkommende tilbakeføres for å sone en eventuell fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i Norge.

(4) Dersom det er aktuelt å nekte overlevering etter første ledd eller gjøre overlevering betinget etter tredje ledd, skal den ettersøkte få anledning til å uttale seg om hvorvidt vedkommende ønsker å sone i Norge. Dersom vedkommende ønsker å sone her, skal kriminalomsorgen anmodes om å uttale seg om hvorvidt det er grunnlag for å sone i Norge, og det skal avklares med den utstedende staten om den aksepterer at soning skjer her.

Dersom en arrestordre som gjelder norsk statsborger, er utstedt av en stat som ikke overleverer egne statsborgere til Norge, kan den avslås. I slike tilfeller skal saken sendes via riksadvokaten til departementet for avgjørelse etter at det foreligger rettskraftig kjennelse.

(1) En arrestordre kan ikke avslås for politisk lovbrudd.

(2) En arrestordre kan likevel avslås for lovbrudd som nevnt i første ledd dersom den er utstedt av en stat som ikke overleverer ettersøkte personer til Norge for politisk lovbrudd.

(3) Tingretten avgjør i tilfeller nevnt i annet ledd om et forhold som ligger til grunn for arrestordren er å anse som et politisk lovbrudd i kjennelsen av om vilkårene for overlevering er oppfylt. Dersom retten kommer til at forholdet er et politisk lovbrudd, skal saken sendes via riksadvokaten til departementet for avgjørelse.

(1) Den ettersøkte kan ikke holdes strafferettslig ansvarlig for noe annet straffbart forhold begått før overleveringen enn overlevering skjer for, med mindre

• a. vedkommende samtykker til utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding

• b. den ettersøkte har unnlatt å forlate staten vedkommende er overlevert til, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette

• c. den ettersøkte frivillig har vendt tilbake til staten vedkommende er overlevert til etter først å ha forlatt den

• d. strafforfølgningen eller straffullbyrdingen ikke vil medføre frihetsberøvelse

• e. kompetent norsk myndighet samtykker.

(2) Anmodning om samtykke etter første ledd bokstav e skal utformes i samsvar med § 48 og sendes som angitt i § 49. Samtykke skal gis dersom vilkårene for overlevering er oppfylt for det straffbare forholdet som anmodningen om samtykke gjelder, og på de vilkår som følger av eller stilles i medhold av loven her. Avgjørelsen skal foreligge innen 30 dager fra anmodningen ble mottatt. Reglene i kapittel 7 gjelder tilsvarende så langt de passer. Spørsmålet om samtykke skal likevel behandles skriftlig, med mindre retten beslutter muntlig behandling. Påtalemyndigheten sender anmodningen til den tingretten som avgjorde spørsmålet om overlevering. Det skal oppnevnes forsvarer.

(1) Den ettersøkte kan ikke overleveres videre til en stat i EU eller Island for noe straffbart forhold begått før overleveringen, med mindre

• a. vedkommende i den utstedende staten samtykker til videre overlevering

• b. den ettersøkte har unnlatt å forlate staten vedkommende er overlevert til, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette

• c. den ettersøkte frivillig har vendt tilbake til staten vedkommende er overlevert til etter først å ha forlatt den

• d. den ettersøkte ikke er vernet av spesialitetsprinsippet etter § 29 første ledd bokstav a til c eller e

• e. kompetent norsk myndighet samtykker.

(2) For anmodning om samtykke etter første ledd bokstav e gjelder § 29 annet ledd tilsvarende.

(3) Den ettersøkte kan ikke utleveres videre, med mindre kompetent norsk myndighet samtykker.

(4) Anmodning om samtykke etter tredje ledd skal sendes departementet og behandles etter reglene i § 47.

(1) Overlevering til strafforfølgning kan bare skje når forholdet i den utstedende staten kan medføre fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon. Overlevering til straffullbyrding kan bare skje når dommen går ut på frihetsberøvelse som nevnt i første punktum.

(2) Overlevering for flere forhold kan skje selv om vilkårene i første ledd bare er oppfylt for ett av disse.

Overlevering på grunnlag av en nordisk arrestordre kan ikke skje for forhold som det foreligger en avslagsgrunn for som nevnt i § 22.

Reglene om norsk statsborger og person bosatt i Norge i § 26 gjelder tilsvarende ved overlevering på grunnlag av en nordisk arrestordre.

(1) En nordisk arrestordre kan avslås for forhold begått helt eller delvis i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske bilandene, eller andre områder underlagt norsk jurisdiksjon, dersom forholdet ikke er straffbart etter norsk lov.

(2) Den ettersøkte skal få anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes.

(1) Den ettersøkte kan holdes strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn overlevering skjer for, med mindre

• a. overlevering ikke kunne skjedd for det straffbare forholdet etter §§ 5 til 9 eller 32

• b. overlevering kunne vært nektet etter § 34 og kompetent norsk myndighet ikke samtykker etter tredje ledd.

(2) Selv om vilkårene i første ledd bokstav b er oppfylt, kan vedkommende holdes strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn overlevering skjer for, dersom

• a. vedkommende i den utstedende staten samtykker til utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding

• b. den ettersøkte har unnlatt å forlate staten vedkommende er overlevert til, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette

• c. den ettersøkte frivillig har vendt tilbake til staten vedkommende er overlevert til etter først å ha forlatt den.

(3) Samtykke etter første ledd bokstav b skal gis dersom det ikke foreligger forhold som nevnt i §§ 5 til 9 eller 32. Samtykke kan likevel nektes dersom det foreligger forhold som nevnt i § 34.

(4) Anmodning om samtykke etter første ledd bokstav b skal utformes i samsvar med § 48 og sendes som angitt i § 49. Reglene i kapittel 7 gjelder tilsvarende så langt de passer. Spørsmålet om samtykke skal likevel behandles skriftlig, med mindre retten beslutter muntlig behandling. Samtykker ikke den ettersøkte til overlevering etter § 53 annet ledd, skal påtalemyndigheten sende anmodningen til den tingretten som avgjorde spørsmålet om overlevering. Det skal oppnevnes forsvarer.

(1) Den ettersøkte kan ikke overleveres videre til en stat i EU utenfor Norden for noe straffbart forhold begått før overleveringen, med mindre

• a. vedkommende i den utstedende staten samtykker til videre overlevering

• b. den ettersøkte har unnlatt å forlate staten vedkommende er overlevert til, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette

• c. den ettersøkte frivillig har vendt tilbake til staten vedkommende er overlevert til etter først å ha forlatt den

• d. kompetent norsk myndighet samtykker.

(2) Samtykke etter første ledd bokstav d skal gis dersom en arrestordre om overlevering fra vedkommende stat for forholdet ville blitt etterkommet etter reglene som gjelder for arrestordrer fra stater i EU utenfor Norden. § 35 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

(3) Første ledd får tilsvarende anvendelse ved videre utlevering.

(4) Anmodning om samtykke etter tredje ledd, jf. første ledd bokstav d, skal sendes departementet og behandles etter reglene i § 47.

(1) Når en stat før utleveringsbegjæring er fremmet har anmodet om det eller etterlyst en person som i denne staten er siktet, tiltalt eller domfelt for et straffbart forhold som kan begrunne utlevering etter loven her, kan straffeprosessuelle tvangsmidler samt båndlegging etter politiloven § 17 g brukes overfor vedkommende i samme utstrekning som i saker om tilsvarende forhold i Norge. Ved avgjørelsen av om vilkårene for å bruke tvangsmidler er oppfylt, kan opplysningene i anmodningen eller etterlysningen legges til grunn uten nærmere prøving av om den ettersøkte har begått forholdet, når det anses ubetenkelig.

(2) Straffeprosessloven §§ 96 flg. om oppnevning av forsvarer og § 186 første ledd om rett til ukontrollert samkvem med sin offentlige forsvarer gjelder tilsvarende. Rettens kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kapittel 26.

(3) Påtalemyndigheten skal uten opphold underrette departementet om en beslutning om bruk av tvangsmidler etter første ledd. Den andre staten skal underrettes om beslutningen, og om at tvangsmiddelbruken vil opphøre dersom utleveringsbegjæring ikke mottas innen en fastsatt frist. Tvangsmidler kan ikke lenger brukes dersom utleveringsbegjæring ikke er mottatt innen 4 uker etter pågripelsen. Retten kan i særlige tilfeller forlenge denne fristen.

(1) Utleveringsbegjæringen skal fremsettes på diplomatisk vei, når ikke annet er avtalt med vedkommende stat. Begjæringen skal oversendes per post eller på annen sikker måte.

(2) Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for det straffbare forholdet og så vidt mulig den ettersøktes

• a. statsborgerskap

• b. oppholdssted her i riket

• c. signalement, samt andre opplysninger som gjør det mulig å fastslå vedkommendes identitet.

(3) Ved begjæringen skal det vedlegges kopi av straffebestemmelsene som anses å ramme forholdet. Er det uforholdsmessig vanskelig å skaffe kopi, kan en redegjørelse for relevante straffebestemmelser tre i stedet for kopi.

(4) Ved begjæring om utlevering til strafforfølgning skal det vedlegges kopi av pågripelsesbeslutningen eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning, og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke om at den ettersøkte har begått forholdet.

(5) Ved begjæring om utlevering til straffullbyrding skal det vedlegges kopi av dommen.

(6) Begjæringen skal være skrevet på norsk, svensk, dansk eller engelsk eller ha vedlagt en oversettelse til et av de nevnte språkene.

(1) Departementet kan straks avslå en utleveringsbegjæring dersom det er åpenbart at den ikke oppfyller formkravene i § 38 eller vilkårene for utlevering ikke er oppfylt.

(2) Avslås ikke begjæringen etter første ledd, skal saken snarest sendes til påtalemyndigheten, som uten opphold skal gjennomføre nødvendige undersøkelser og bringe begjæringen inn for tingretten.

(1) Det skal oppnevnes offentlig forsvarer for den ettersøkte ved pågripelse etter §§ 37 eller 41, eller senest fra den tid påtalemyndigheten iverksetter undersøkelser etter § 39 annet ledd. Reglene i straffeprosessloven §§ 100 første ledd, 102 og 186 første ledd får tilsvarende anvendelse.

(2) Godtgjørelse til forsvarer skjer etter reglene i straffeprosessloven § 107. Andre utgifter i forbindelse med en utleveringssak dekkes av statskassen, men retten kan i særlige tilfeller bestemme at sakskostnader skal erstattes av den ettersøkte.

(1) Til fremme av undersøkelsen etter § 39 og for å sikre utlevering kan straffeprosessuelle tvangsmidler samt båndlegging etter politiloven § 17 g brukes overfor den ettersøkte i samme utstrekning som i saker om tilsvarende forhold i Norge. Ved avgjørelsen av om vilkårene for å bruke tvangsmidler er oppfylt, kan rettsavgjørelsen som vedlegges utleveringsbegjæringen legges til grunn uten nærmere prøving av om vedkommende har begått forholdet.

(2) Når retten ikke bestemmer annet, skal en beslutning om å bruke tvangsmidler gjelde inntil begjæringen er avgjort, og utlevering i tilfelle er iverksatt, jf. likevel § 46. Den ettersøkte har rett til ny rettslig prøving av en slik beslutning når det har gått mer enn 3 uker siden beslutningen ble truffet eller sist prøvet.

(1) Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene for utlevering i §§ 5 til 9, 12 til 16, 17 første og tredje ledd, 18 og 19 er oppfylt.

(2) Domstollovens regler om adgangen til å føre forhandlingene for lukkede dører gjelder tilsvarende. Retten kan beslutte at det skal innhentes nye bevis og utsette forhandlingen. Rettsmøte kan unnlates dersom det anses ubetenkelig.

(3) Kjennelse avsies snarest mulig. Dersom den ettersøkte har samtykket til utlevering, jf. § 43, kan retten avsi kjennelse straks. Kjennelsen kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kapittel 26. Ankefristen er 3 dager. Anke har oppsettende virkning.

(1) Den ettersøkte kan i rettsmøte samtykke til utlevering.

(2) Samtykket skal nedtegnes med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å samtykke etter bestemmelsen her.

(3) Samtykket kan trekkes tilbake frem til kjennelsen etter § 42 er rettskraftig.

(4) Departementet kan gi forskrifter om samtykke som nevnt i bestemmelsen her.

(1) Dersom utleveringsbegjæringen er fra en av Schengen-statene Sveits eller Liechtenstein og den ettersøkte har samtykket til utlevering og ikke trukket samtykket tilbake, kan begjæringen behandles og avgjøres av den stedlige statsadvokaten. Utlevering skal skje dersom vilkårene i loven er oppfylt og det ikke foreligger forhold som tilsier at begjæringen bør avslås. Dersom statsadvokaten finner at begjæringen skal avslås eller er i tvil om den bør etterkommes, eller det foreligger konkurrerende anmodninger som nevnt i § 71 første eller annet ledd, skal saken sendes via riksadvokaten til departementet for avgjørelse.

(2) Den som har samtykket til utlevering etter første ledd, kan også samtykke til å bli strafforfulgt eller få straff fullbyrdet mot seg for andre straffbare forhold begått før utleveringen enn utlevering skjer for.

(3) Samtykket etter første ledd og avkallet på spesialitetsprinsippet etter annet ledd skal avgis i rettsmøte og nedtegnes med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å avgi dette. Samtykket kan trekkes tilbake frem til utleveringen er gjennomført. Saken oversendes i så fall til tingretten for behandling etter reglene i § 42. Et avkall på spesialitetsprinsippet kan ikke trekkes tilbake.

(1) Når det foreligger rettskraftig kjennelse, sender påtalemyndigheten straks saken til departementet, som snarest mulig avgjør om utlevering skal skje.

(2) Er det rettskraftig avgjort at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt, skal departementet avslå utleveringsbegjæringen og underrette den anmodende staten.

(3) Er det rettskraftig avgjort at vilkårene for utlevering er oppfylt, avgjør departementet om begjæringen skal etterkommes. I departementets vurdering inngår §§ 10, 11, 17, 20, 45 og 71. Eventuelle betingelser for utlevering inntas i vedtaket.

(4) Når det fremkommer omstendigheter eller bevis som tilsier at vilkåret i § 5 blir prøvd på nytt, kan departementet i særlige tilfeller også vurdere dette.

(5) Departementets vedtak kan ikke påklages.

(1) Dersom den ettersøkte i Norge er idømt fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon for et annet straffbart forhold, kan utlevering utsettes til vedkommende løslates eller utskrives fra fengselet eller institusjonen. Utlevering kan også utsettes dersom den ettersøkte i Norge er under strafforfølgning for et annet straffbart forhold.

(2) Midlertidig utlevering til strafforfølgning kan skje på betingelse av at den utleverte tilbakeføres til Norge så snart som mulig etter at strafforfølgningen er avsluttet. Ved avtale mellom statene kan det fastsettes andre betingelser for midlertidig utlevering. Dersom den ettersøkte er frihetsberøvet, skal det innhentes uttalelse fra kriminalomsorgen før avgjørelse treffes.

(1) Når endelig vedtak om utlevering foreligger, skal utlevering iverksettes så snart som mulig.

(2) Dersom det foreligger tungtveiende humanitære grunner, kan departementet beslutte at utleveringen utsettes. Utlevering skal iverksettes så snart disse grunnene ikke lenger foreligger. Departementets avgjørelse kan ikke påklages.

(3) Dersom personen som er besluttet utlevert ikke er fengslet på forhånd, kan vedkommende pågripes og varetektsfengsles etter reglene i straffeprosessloven §§ 175 flg. eller underkastes andre tiltak som nevnt i straffeprosessloven § 188 inntil utlevering kan iverksettes. Beslutningen om bruk av tvangsmidler skal ikke gjelde for lengre tid enn 4 uker fra endelig vedtak om utlevering foreligger. Når vedkommende unndrar seg eller hindrer utleveringen, løper fristen likevel fra den tid personen påtreffes eller hindringen bortfaller. Dersom det foreligger særlige grunner, kan retten beslutte at tvangsmidler skal brukes en bestemt tid utover fristen. Rettens kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kapittel 26.

(1) Departementet kan etter anmodning fra staten som en person er utlevert til, samtykke til at den ettersøkte holdes strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før utleveringen enn utlevering skjedde for. Det samme gjelder samtykke til videre utlevering av vedkommende til en annen stat for et straffbart forhold begått før utleveringen fra Norge.

(2) Samtykke kan bare gis dersom forholdet kunne begrunnet utlevering etter loven her. Dette spørsmålet avgjøres ved kjennelse av tingretten som tidligere har truffet avgjørelse i saken. Dersom saken ikke har vært prøvd for retten, skal tingretten hvor den ettersøkte sist oppholdt seg, avgjøre spørsmålet. §§ 40 og 42 tredje ledd gjelder tilsvarende.

(3) Anmodningen etter første ledd skal inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for det straffbare forholdet samt straffebestemmelsene som anses å ramme forholdet. Til anmodningen etter første ledd første punktum skal så vidt mulig vedlegges en forklaring fra den ettersøkte.

(1) Arrestordren skal føres i skjema som oppgitt i forskrift til loven og inneholde

• a. navn, adresse, telefon- og faksnummer og e-postadressen til den utstedende myndigheten

• b. den ettersøktes personalia og statsborgerskap

• c. opplysning om rettskraftig dom, pågripelsesbeslutning eller annen avgjørelse med samme rettskraft som ligger til grunn for arrestordren

• d. en redegjørelse for karakteren av det straffbare forholdet med en påpeking av straffebud som antas å omfatte forholdet

• e. en redegjørelse for omstendighetene rundt det straffbare forholdet, herunder tiden og stedet og graden av deltakelse fra den ettersøkte

• f. den pådømte straffen eller strafferammen som er fastsatt for det straffbare forholdet i den utstedende staten

• g. så vidt mulig andre følger av det straffbare forholdet.

(2) En arrestordre skal være skrevet på norsk, svensk, dansk eller engelsk eller ha vedlagt en oversettelse til et av de nevnte språkene.

(1) Arrestordren registreres i Schengen informasjonssystem eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, eller sendes til Kripos. Er den ettersøktes oppholdssted kjent, kan arrestordren sendes direkte til politimesteren på stedet der den ettersøkte oppholder seg.

(2) Ved feilsending skal den som mottok arrestordren, straks sende den videre til kompetent påtalemyndighet og varsle den som utstedte arrestordren.

(3) En etterlysning som er registrert i Schengen informasjonssystem eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, likestilles i hastetilfeller med en arrestordre, selv om det ikke er utstedt en arrestordre.

(4) Oversatt arrestordre bør så vidt mulig foreligge innen 7 dager etter at den ble etterspurt.

(1) Dersom arrestordren har vesentlige mangler, utgjør den ikke en arrestordre, og påtalemyndigheten kan avslå den straks. Før en arrestordre med vesentlige mangler kan avslås, skal den utstedende myndigheten være gitt en rimelig frist for å rette manglene.

(2) Avslås ikke arrestordren etter første ledd, skal påtalemyndigheten straks gjennomføre nødvendige undersøkelser og bringe arrestordren inn for tingretten.

(1) Arrestordrer skal behandles straks.

(2) For arrestordrer fra stater i EU utenfor Norden skal endelig avgjørelse så vidt mulig foreligge innen 60 dager etter at den ettersøkte ble pågrepet. Samtykker den ettersøkte til overlevering, skal endelig avgjørelse så vidt mulig foreligge innen 10 dager etter at samtykket ble gitt.

(3) For arrestordrer fra stater i Norden skal endelig avgjørelse så vidt mulig foreligge innen 30 dager etter at den ettersøkte ble pågrepet. Samtykker den ettersøkte til overlevering, skal endelig avgjørelse så vidt mulig foreligge innen 3 arbeidsdager etter at samtykket ble gitt.

(4) Dersom fristene i annet og tredje ledd ikke kan overholdes, skal påtalemyndigheten straks varsle den utstedende myndigheten om dette og om årsaken til fristoverskridelsen.

(5) Dersom den ettersøkte tidligere er utlevert eller overlevert til Norge og videre overlevering krever samtykke fra staten som utleverte eller overleverte personen, begynner ikke fristene i annet og tredje ledd å løpe før vedkommende stat har gitt samtykke.

(1) Den som er ettersøkt i forbindelse med en arrestordre, skal pågripes så snart som mulig dersom det ikke er klart at den må avslås. Er den ettersøkte under 18 år, skal pågripelse bare skje når det er tvingende nødvendig.

(2) Når politiet eller påtalemyndigheten i en stat i Norden anmoder om det før det er utstedt en arrestordre, kan pågripelse også skje etter reglene i straffeprosessloven kapittel 14, i samme utstrekning som i saker om tilsvarende forhold i Norge.

(3) Ved pågripelsen skal den ettersøkte straks informeres om arrestordren og dens innhold. Den ettersøkte skal også informeres om adgangen til å samtykke til overlevering. Når pågripelse skjer på grunnlag av en nordisk arrestordre, skal den ettersøkte også informeres om hvilke virkninger et samtykke har. Det skal oppnevnes forsvarer.

(4) Vil påtalemyndigheten holde på den pågrepne for å gjennomføre overleveringen, skal vedkommende fremstilles for tingretten med krav om fengsling etter reglene i straffeprosessloven § 183. Retten skal beslutte fengsling dersom vilkårene for pågripelse etter første ledd er oppfylt, unntatt når det ikke er grunn til å frykte at den pågrepne vil unndra seg eller hindre overleveringen eller formålet med fengslingen kan oppnås ved tiltak etter straffeprosessloven § 188. Retten skal legge opplysningene i arrestordren til grunn, med mindre de åpenbart er uriktige.

(5) Ved nordisk arrestordre skal den pågrepne ikke fremstilles for tingretten dersom personen er over 18 år og samtykker til overlevering. Fremstilling skal likevel skje dersom den pågrepne krever rettens prøving av om vilkårene for fengsling i fjerde ledd annet punktum er oppfylt, eller overlevering ikke kan forventes å skje innen 1 uke fra pågripelsen. Fremstillingsfristen løper i så fall fra den pågrepne fremsetter kravet eller trekker tilbake samtykket, eller fra det blir klart at overlevering ikke vil skje innen 1 uke fra pågripelsen.

(6) Dersom retten beslutter fengsling, skal den fastsette en frist for fengslingen på inntil 4 uker. Er den pågrepne under 18 år, skal fristen likevel ikke overstige 2 uker. Fristen kan forlenges med inntil 4 uker om gangen, men likevel ikke med mer enn 2 uker om gangen når den pågrepne er under 18 år. Den samlede fengslingstiden på grunnlag av en arrestordre kan ikke overstige 12 uker eller 6 uker på grunnlag av en nordisk arrestordre, med mindre det foreligger særlige grunner. Fristen for den samlede fengslingstiden gjelder likevel ikke dersom det foreligger en konkurrerende begjæring om utlevering, jf. § 71. Den gjelder heller ikke når den som er ettersøkt på grunnlag av en arrestordre tidligere er overlevert eller utlevert til Norge, eller når den som er ettersøkt på grunnlag av en nordisk arrestordre tidligere er overlevert fra en stat utenfor Norden eller utlevert til Norge.

(7) Andre straffeprosessuelle tvangsmidler samt båndlegging etter politiloven § 17 g kan brukes i samme utstrekning som i saker om tilsvarende forhold i Norge. Retten skal legge opplysningene i arrestordren til grunn, med mindre de åpenbart er uriktige.

(1) Ved en arrestordre fra en stat i EU utenfor Norden kan den ettersøkte samtykke til overlevering. Gis slikt samtykke, kan den ettersøkte også samtykke til å bli strafforfulgt eller få straff fullbyrdet mot seg for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn overlevering skjer for. Slikt samtykke og avkall på spesialitetsprinsippet skal nedtegnes i rettsmøte med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å avgi dette, og kan ikke trekkes tilbake.

(2) Ved en nordisk arrestordre kan den ettersøkte samtykke til overlevering. Samtykket skal avgis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å samtykke. Samtykket kan trekkes tilbake frem til overlevering er gjennomført.

(3) Departementet kan gi forskrifter om samtykke som nevnt i bestemmelsen her.

(1) Påtalemyndigheten bringer en arrestordre inn for tingretten, som ved kjennelse avgjør om vilkårene for overlevering er oppfylt. En nordisk arrestordre bringes bare inn for tingretten dersom den ettersøkte ikke samtykker til overlevering.

(2) Ved prøving av en arrestordre fra en stat i EU utenfor Norden skal retten vurdere §§ 5 til 9, 21 til 25 og 28 tredje ledd. Ved prøving av en nordisk arrestordre skal retten vurdere §§ 5 til 9, 31 og 32.

(3) Domstollovens regler om adgangen til å føre forhandlingene for lukkede dører gjelder tilsvarende. Opplysningene i arrestordren skal legges til grunn for rettens avgjørelse, med mindre de åpenbart er uriktige. Retten kan beslutte at det skal innhentes opplysninger og utsette forhandlingen. Rettsmøte kan unnlates dersom det anses ubetenkelig.

(4) Kjennelse avsies snarest mulig. Dersom den ettersøkte har samtykket til overlevering til en stat i EU utenfor Norden, jf. § 53 første ledd, kan retten avsi kjennelse straks og senest innen 1 uke. I andre tilfeller skal rettskraftig kjennelse så vidt mulig foreligge innen følgende frister:

• a. 45 dager etter pågripelsen av den ettersøkte ved en arrestordre fra en stat i EU utenfor Norden

• b. 21 dager etter pågripelsen av den ettersøkte ved en nordisk arrestordre.

(5) Kjennelsen kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kapittel 26. Ankefristen er 3 dager. Anke har oppsettende virkning.

(1) Ved en nordisk arrestordre, der den ettersøkte har samtykket til overlevering, avgjør påtalemyndigheten så vidt mulig innen 3 arbeidsdager etter at samtykket er gitt om arrestordren skal iverksettes.

(2) Er det rettskraftig avgjort at vilkårene for overlevering ikke er oppfylt, skal påtalemyndigheten avslå arrestordren.

(3) Er det rettskraftig avgjort at vilkårene for overlevering er oppfylt, avgjør påtalemyndigheten så vidt mulig innen 3 arbeidsdager om arrestordren skal iverksettes. I påtalemyndighetens vurdering av en arrestordre fra en stat i EU utenfor Norden inngår §§ 10, 11, 26, 59 og 71. I vurderingen av en nordisk arrestordre inngår §§ 10, 11, 33, 34, 59 og 71. Eventuelle betingelser for overlevering inntas i vedtaket.

(4) Når det fremkommer omstendigheter eller bevis som tilsier at vilkåret i § 5 blir prøvd på nytt, kan påtalemyndigheten i særlige tilfeller også vurdere dette.

(5) Den ettersøkte kan klage over påtalemyndighetens vedtak. Straffeprosessloven § 59 a gjelder tilsvarende. Klagefristen er likevel 3 dager og klage har oppsettende virkning. Klageinstansen treffer sitt vedtak straks og så vidt mulig innen 3 arbeidsdager etter at klagen ble mottatt.

(6) Saksbehandlingsfristene i første, tredje og femte ledd løper fra påtalemyndigheten har mottatt tilstrekkelige opplysninger til å fatte vedtak.

(7) Når det er endelig avgjort om arrestordren skal iverksettes, skal påtalemyndigheten straks underrette den utstedende myndigheten. Avslag skal begrunnes.

(1) Rettskraftig kjennelse om at vilkårene for overlevering er oppfylt sendes departementet for avgjørelse når

• a. arrestordren gjelder en norsk statsborger og er fra en stat i EU utenfor Norden som ikke overleverer egne borgere til Norge, jf. § 27

• b. det er rettskraftig avgjort at arrestordren gjelder et politisk lovbrudd, og arrestordren er fra en stat i EU utenfor Norden som ikke overleverer ettersøkte personer til Norge for politisk lovbrudd, jf. § 28

• c. det i tillegg til en eller flere arrestordrer foreligger en utleveringsbegjæring mot den ettersøkte, jf. § 71.

(2) I departementets vurdering av en arrestordre fra en stat i EU utenfor Norden inngår §§ 10, 11, 26 til 28, 59 og 71. I vurderingen av en nordisk arrestordre inngår §§ 10, 11, 33, 34, 59 og 71. Eventuelle betingelser for overlevering inntas i vedtaket.

(3) Når det fremkommer omstendigheter eller bevis som tilsier at vilkåret i § 5 blir prøvd på nytt, kan departementet i særlige tilfeller også vurdere dette.

(4) Departementet treffer sin avgjørelse snarest og så vidt mulig innen 1 uke etter at saken ble mottatt. Fristen løper fra departementet har mottatt tilstrekkelige opplysninger til å fatte vedtak. Departementets vedtak kan ikke påklages.

(5) Når det er endelig avgjort om arrestordren skal iverksettes, skal departementet straks underrette den utstedende myndigheten. Avslag skal begrunnes.

(1) Den ettersøkte skal overleveres så snart som mulig etter at vedtaket om overlevering er endelig, og innen følgende frister:

• a. 5 dager ved overlevering til stater i Norden

• b. 10 dager ved overlevering til stater i EU utenfor Norden.

(2) Dersom særlige omstendigheter gjør det umulig å overholde fristen i første ledd bokstav a, skal påtalemyndigheten straks kontakte den utstedende myndigheten og avtale en ny dato. I slike tilfeller skal overlevering skje innen 5 dager fra den opprinnelige datoen.

(3) Dersom omstendigheter som ligger utenfor statenes kontroll hindrer overlevering innen fristen i første eller annet ledd, skal påtalemyndigheten straks kontakte den utstedende myndigheten og avtale en ny dato. Ved overlevering til stater i EU utenfor Norden skal overlevering i slike tilfeller skje innen 10 dager fra den nye datoen som blir avtalt.

(4) Dersom det foreligger tungtveiende humanitære grunner, kan overlevering utsettes. Overlevering skal iverksettes så snart disse grunnene ikke lenger foreligger. Påtalemyndigheten skal i slike tilfeller straks kontakte den utstedende myndigheten og avtale en ny dato. Ved overlevering til stater i EU utenfor Norden skal overlevering skje innen 10 dager fra den nye datoen som blir avtalt.

(5) Den som er fengslet på grunnlag av en arrestordre, skal løslates når fristene for overlevering etter bestemmelsen her er utløpt. Den ettersøkte skal likevel ikke løslates dersom det er avtalt ny frist for overlevering etter annet til fjerde ledd.

(6) Løslatelse på grunn av at fristene er utløpt, er ikke til hinder for bruk av de tvangsmidler som finnes nødvendige for å gjennomføre overlevering, med unntak av varetektsfengsling. Overlevering kan gjennomføres med tvang, og den ettersøkte kan pågripes for uttransportering. Reglene i § 52 gjelder med de begrensninger som følger av leddet her, så langt de passer.

(1) Dersom den ettersøkte har immunitet eller et privilegium med hensyn til rettsforfølgning eller fullbyrding i Norge, begynner fristene i § 51 første til tredje ledd ikke å løpe før påtalemyndigheten blir informert om at immuniteten eller privilegiet er opphevet.

(2) Dersom immuniteten eller privilegiet nevnt i første ledd kan oppheves av norsk myndighet, skal påtalemyndigheten straks anmode rette myndighet om å oppheve immuniteten eller privilegiet.

(3) Dersom kompetansen til å oppheve immuniteten eller privilegiet ligger hos en myndighet i en annen stat eller internasjonal organisasjon, skal påtalemyndigheten straks varsle den utstedende staten om at arrestordren ikke kan etterkommes før immuniteten eller privilegiet er opphevet.

(4) Departementet kan gi nærmere bestemmelser om saksbehandlingen i tilfeller som nevnt i annet ledd.

(1) Overlevering kan utsettes for å strafforfølge den ettersøkte i Norge for et annet straffbart forhold. Det samme gjelder dersom den ettersøkte skal fullbyrde en dom i Norge for et annet straffbart forhold.

(2) I stedet for å utsette overleveringen kan overlevering gjøres midlertidig på betingelser som blir avtalt skriftlig mellom påtalemyndigheten og den som har utstedt arrestordren. Dersom den ettersøkte er frihetsberøvet, skal påtalemyndigheten innhente uttalelse fra kriminalomsorgen før avgjørelse treffes.

(1) Dersom det foreligger en arrestordre om overlevering til strafforfølgning, og det er anmodet om det, kan påtalemyndigheten samtykke til midlertidig overføring av den ettersøkte for avhør i den utstedende staten.

(2) Samtykke skal ikke gis når det er klart at arrestordren vil bli avslått eller det anses nødvendig at den ettersøkte oppholder seg i Norge av hensyn til en straffesak eller behandlingen av arrestordren. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det tas hensyn til om overføringen vil forlenge frihetsberøvelsen av den ettersøkte. Den ettersøkte skal få anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes.

(3) Påtalemyndigheten beslutter tiden for overføringen og stiller de betingelsene som den finner nødvendige.

(1) Påtalemyndigheten kan utstede en begjæring til en stat utenfor EU og Norden om utlevering til strafforfølgning dersom det foreligger en avgjørelse om pågripelse truffet av retten. En begjæring om utlevering til straffullbyrding kan utstedes dersom det foreligger en rettskraftig dom på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon.

(2) Påtalemyndigheten anmoder departementet om å sette frem utleveringsbegjæringen.

(3) Departementet gjennomgår utleveringsbegjæringen og påser at den er i samsvar med eventuell avtale med annen stat. Utleveringsbegjæringen settes frem på diplomatisk vei eller på annen måte som godtas av vedkommende stat.

(1) Påtalemyndigheten kan utstede en arrestordre til en stat i EU utenfor Norden om overlevering til strafforfølgning dersom det foreligger en avgjørelse om pågripelse truffet av retten for et forhold som kan medføre fengsel i minst 1 år, og retten har kommet til at det er forholdsmessig å utstede arrestordren. En arrestordre om overlevering til straffullbyrding kan utstedes dersom det foreligger en rettskraftig dom som lyder på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av minst 4 måneder.

(2) I hastetilfeller kan påtalemyndigheten beslutte at den ettersøkte skal etterlyses internasjonalt uten at det er utstedt en arrestordre. Ved overlevering til strafforfølgning må påtalemyndigheten først treffe en skriftlig pågripelsesbeslutning. I slike tilfeller skal påtalemyndighetens avgjørelse snarest mulig bringes inn for retten for godkjenning.

(3) Arrestordren kan også omfatte forhold som ikke oppfyller vilkårene etter første ledd, såfremt ett av forholdene oppfyller kravene. I så fall må det ved utstedelsen av en arrestordre om overlevering til strafforfølgning foreligge en pågripelsesbeslutning truffet av retten som omfatter alle forholdene overlevering ønskes for.

(4) Arrestordren utformes i samsvar med § 48. Dersom forholdet kan straffes med fengsel i minst 3 år og kan anses som et forhold som nevnt i forskrift til § 21 fjerde ledd bokstav b, skal det opplyses om dette. Det samme gjelder når arrestordren gjelder medvirkning til felles kriminell virksomhet som nevnt i § 21 fjerde ledd bokstav a.

(5) Arrestordren skrives på eller oversettes til et språk som godtas av den iverksettende staten.

(1) Påtalemyndigheten kan utstede en nordisk arrestordre til en annen stat i Norden om overlevering til strafforfølgning dersom det foreligger en pågripelsesbeslutning truffet av påtalemyndigheten for et forhold som kan medføre fengsel. En arrestordre om overlevering til straffullbyrding kan utstedes dersom det foreligger en rettskraftig dom på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon.

(2) § 62 annet ledd første og annet punktum og tredje ledd første punktum gjelder tilsvarende. I så fall er det ved utstedelsen av en arrestordre om overlevering til strafforfølgning tilstrekkelig at det foreligger en pågripelsesbeslutning truffet av påtalemyndigheten som omfatter ett av forholdene overlevering ønskes for.

(3) Arrestordren utformes i samsvar med § 48.

(4) Arrestordren skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk.

(1) Arrestordrer og nordiske arrestordrer registreres i Schengen informasjonssystem eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold. Er den ettersøktes oppholdssted kjent, kan arrestordren sendes til kompetent myndighet i oppholdsstaten.

(2) En etterlysning som nevnt i §§ 62 annet ledd eller 63 annet ledd registreres som angitt i første ledd første punktum.

Når en person er utlevert eller overlevert til Norge for straffullbyrding, skal tiden vedkommende i anledning saken har vært frihetsberøvet i den andre staten komme til fradrag i straffen her. Det samme gjelder når en person er utlevert eller overlevert til strafforfølgning, dersom vedkommende dømmes til fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon her på grunnlag av det straffbare forholdet utleveringsbegjæringen, arrestordren eller den nordiske arrestordren gjaldt.

(1) Den som er utlevert til Norge, kan ikke holdes strafferettslig ansvarlig for noe annet straffbart forhold begått før utleveringen enn utlevering skjedde for, med mindre det foreligger forhold som nevnt i annet ledd bokstav c eller d, eller staten som utleverte vedkommende, samtykker. Anmodning om samtykke skal sendes som angitt i § 61. Til anmodningen skal så vidt mulig vedlegges en forklaring fra vedkommende.

(2) Den som er overlevert til Norge fra en stat i EU utenfor Norden, kan ikke holdes strafferettslig ansvarlig for noe annet straffbart forhold begått før overleveringen enn overlevering skjedde for, med mindre

• a. vedkommende etter overlevering samtykker til strafforfølgning eller straffullbyrding for bestemte andre forhold begått før overleveringen

• b. vedkommende samtykket til å bli overlevert til Norge og til å bli strafforfulgt eller få straff fullbyrdet mot seg for andre forhold begått før overleveringen

• c. vedkommende har unnlatt å forlate riket, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette

• d. vedkommende frivillig har vendt tilbake til riket etter først å ha forlatt det

• e. strafforfølgningen eller straffullbyrdingen ikke vil medføre frihetsberøvelse

• f. staten som overleverte vedkommende, samtykker.

(3) Samtykke som nevnt i annet ledd bokstav a skal nedtegnes i rettsmøte med forsvarer til stede etter at vedkommende er informert om virkningene av å samtykke.

(4) Den som er overlevert til Norge fra en stat i Norden, kan holdes strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn overlevering skjedde for, med mindre

• a. det i staten som overleverte personen foreligger forhold som nevnt i §§ 5 til 8, eller det foreligger forhold som nevnt i §§ 9 eller 32

• b. forholdet er begått helt eller delvis på territoriet til staten som overleverte vedkommende, eller et likestilt sted, og ikke er straffbart etter denne statens lovgivning, og vedkommende stat ikke samtykker til utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding.

(5) Selv om vilkårene i fjerde ledd bokstav b er oppfylt, kan vedkommende holdes strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før overleveringen i tilfeller som nevnt i annet ledd bokstav c og d, eller dersom vedkommende samtykker til dette. Samtykke som gis etter at overlevering hit har skjedd, skal avgis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å samtykke.

(6) Anmodning om samtykke som nevnt i annet ledd bokstav f og fjerde ledd bokstav b skal utstedes i samsvar med §§ 62 eller 63 og sendes til kompetent myndighet i staten som overleverte vedkommende.

(7) Den ettersøkte kan ikke strafforfølges og straff kan ikke fullbyrdes mot vedkommende i strid med betingelser som er stilt for utleveringen eller overleveringen hit.

(1) Den som er utlevert til Norge, kan ikke utleveres videre for noe straffbart forhold begått før utleveringen, med mindre

• a. vedkommende har unnlatt å forlate riket, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette

• b. vedkommende frivillig har vendt tilbake til riket etter først å ha forlatt det

• c. staten som utleverte vedkommende, samtykker.

(2) Anmodning om samtykke som nevnt i første ledd bokstav c skal sendes som angitt i § 61.

(3) Den som er overlevert til Norge fra en stat i EU utenfor Norden, kan ikke utleveres videre for noe straffbart forhold begått før overleveringen uten samtykke fra staten vedkommende ble overlevert fra, med mindre annet følger av overleveringsvedtaket.

(4) Den som er overlevert til Norge fra en stat i Norden, kan ikke utleveres videre for noe straffbart forhold begått før overleveringen, med mindre det foreligger forhold som nevnt i første ledd bokstav a eller b, eller vedkommende etter overleveringen samtykker til videre utlevering, eller staten som overleverte vedkommende til Norge, samtykker. Den ettersøktes samtykke skal avgis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede etter at vedkommende er informert om virkningene av å samtykke.

(5) Anmodning om samtykke som nevnt i tredje ledd eller fjerde ledd første punktum skal utstedes i samsvar med §§ 62 eller 63 og sendes til kompetent myndighet i staten som overleverte vedkommende.

(6) Videre utlevering kan ikke skje i strid med betingelser som er stilt for utleveringen eller overleveringen hit.

(7) Dersom videre utlevering kan skje etter bestemmelsen her, behandles utleveringsbegjæringen etter reglene i loven her.

(1) Den som er utlevert til Norge, kan ikke overleveres videre til en stat i EU eller Norden for noe straffbart forhold begått før utleveringen, med mindre det foreligger forhold som nevnt i annet ledd bokstav b eller c, eller staten som utleverte vedkommende, samtykker. Anmodning om samtykke skal sendes som angitt i § 61.

(2) Den som er overlevert til Norge fra en stat i EU utenfor Norden, kan ikke overleveres videre til en annen stat i EU eller Island for noe straffbart forhold begått før overleveringen, med mindre

• a. vedkommende etter overleveringen samtykker til videre overlevering

• b. vedkommende har unnlatt å forlate riket, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette

• c. vedkommende frivillig har vendt tilbake til riket etter først å ha forlatt det

• d. vedkommende ikke er vernet av spesialitetsprinsippet etter § 66 annet ledd bokstav a til d eller f

• e. staten som overleverte vedkommende, samtykker.

(3) Samtykke som nevnt i annet ledd bokstav a skal nedtegnes i rettsmøte med forsvarer til stede etter at vedkommende er informert om virkningene av å samtykke.

(4) Den som er overlevert til Norge fra en stat i Norden, kan overleveres videre til en annen nordisk stat for andre straffbare forhold begått før overleveringen. Videre overlevering til en stat i EU utenfor Norden kan bare skje i tilfeller som nevnt i annet ledd bokstav a til c og e. Samtykke som nevnt i annet ledd bokstav a skal avgis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede etter at vedkommende er informert om virkningene av å samtykke.

(5) Anmodning om samtykke som nevnt i annet ledd bokstav e og fjerde ledd annet punktum, jf. annet ledd bokstav e, skal utstedes i samsvar med §§ 62 eller 63 og sendes til kompetent myndighet i staten som overleverte vedkommende.

(6) Videre overlevering kan ikke skje i strid med betingelser som er stilt for utleveringen eller overleveringen hit.

(7) Dersom videre overlevering kan skje etter bestemmelsen her, behandles arrestordren etter reglene i loven her.

(1) Påtalemyndigheten skal sørge for at en person som er midlertidig utlevert eller overlevert til Norge eller utlevert eller overlevert hit for strafforfølgning på betingelse av tilbakeføring for soning, blir tilbakeført til den anmodede eller iverksettende staten.

(2) Den som skal tilbakeføres etter at en strafforfølgning i Norge er avsluttet, kan pågripes og holdes fengslet dersom det anses nødvendig for å overholde plikten til tilbakeføring eller betingelse stilt av den andre staten. Vil påtalemyndigheten holde på den pågrepne for å sikre eller gjennomføre tilbakeføringen, skal vedkommende fremstilles for tingretten med krav om fengsling. Straffeprosessloven § 183 gjelder tilsvarende.

(3) Den som er midlertidig utlevert eller overlevert til Norge, skal pågripes og holdes fengslet, med mindre annet er avtalt med den andre staten. § 52 fjerde ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende.

(4) Tredje ledd gjelder tilsvarende ved midlertidig overføring av en person før vedtak om overlevering er truffet i den iverksettende staten.

(1) Påtalemyndigheten skal på anmodning fra den anmodende staten beslaglegge ting som antas å ha betydning som bevis i saken utleveringsbegjæringen gjelder, eller som er utbytte av det straffbare forholdet. Det samme gjelder ting og utbytte som kan inndras etter straffeloven §§ 67 til 73, såfremt det ville vært adgang til inndragning etter den anmodende statens lovgivning. Departementet kan i forbindelse med avgjørelsen etter § 44 beslutte at ting som er beslaglagt, skal overgis til den anmodende staten.

(2) Påtalemyndigheten skal beslaglegge og overgi ting som antas å ha betydning som bevis i saken arrestordren gjelder, eller som er utbytte av det straffbare forholdet. Det samme gjelder ting og utbytte som kan inndras etter straffeloven §§ 67 til 73, såfremt den utstedende staten krever det, og det ville vært adgang til inndragning etter denne statens lovgivning. Når departementet avgjør arrestordren etter § 56, kan det også treffe beslutning om overgivelse.

(3) Plikten til overgivelse etter første og annet ledd gjelder selv om den ettersøkte er død eller forsvunnet.

(4) Påtalemyndigheten kan holde tilbake eller midlertidig overgi ting som kan ha betydning som bevis i en pågående straffesak i Norge.

(5) Overgivelse får ingen betydning for eksisterende rettigheter i tingene.

(1) Dersom flere utleveringsbegjæringer gjelder samme person, avgjør departementet hvilken begjæring som skal etterkommes.

(2) Gjelder en eller flere utleveringsbegjæringer og en eller flere arrestordrer samme person, avgjør departementet hvilken som skal etterkommes.

(3) Dersom flere arrestordrer gjelder samme person, avgjør påtalemyndigheten hvilken som skal etterkommes.

(4) Ved vurderingen av hvilken utleveringsbegjæring eller arrestordre som skal etterkommes, skal det blant annet legges vekt på stedet for og karakteren av de straffbare forholdene, når anmodningene er utstedt, og om de gjelder strafforfølgning eller fullbyrding av dom.

(1) Departementet kan tillate at en person som utleveres fra en fremmed stat til en annen fremmed stat, føres over norsk territorium, såfremt ikke personen er norsk statsborger eller §§ 5, 6, 18 eller 19 ville være til hinder for at det skjedde utlevering fra Norge til vedkommende fremmede stat for forholdet.

(2) Ved overlevering mellom to stater i EU eller mellom Island og en stat i EU skal departementet tillate at personen blir ført over norsk territorium dersom norske myndigheter har mottatt opplysninger om

• a. at det foreligger en arrestordre

• b. den ettersøktes identitet og statsborgerskap

• c. det straffbare forholdets art og rettslige karakteristikk

• d. omstendighetene rundt det straffbare forholdet, herunder tid og sted.

Skal overleveringen skje til en stat som ikke overleverer egne statsborgere til Norge, kan transitt likevel nektes dersom den ettersøkte er norsk statsborger. I andre tilfeller der den ettersøkte er norsk statsborger, kan det stilles betingelser for tillatelsen.

(3) Den som blir overlevert fra Danmark, Finland, Island eller Sverige til en av disse statene, kan uten særskilt tillatelse føres over norsk territorium.

(4) Annet ledd gjelder tilsvarende ved transitt av en person som skal utleveres fra en stat utenfor EU og Norden til en stat i EU eller Island på grunnlag av en utleveringsbegjæring.

(5) Bestemmelsene i §§ 41 og 52 om tvangsmidler gjelder tilsvarende ved transitt etter første til fjerde ledd så langt de passer.

(1) Kongen kan inngå avtale med annen stat om plikt til utlevering. Avtalen må ikke stride mot loven her.

(2) Utlevering kan skje etter loven her, selv om det ikke foreligger plikt til det etter avtale med vedkommende stat.

(1) Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

(2) Fra den tid loven trer i kraft, oppheves lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v., unntatt §§ 23 a, 23 b, 24, 24 a, 25, 25 a og 26, og lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven).

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

Første og annet ledd gjelder tilsvarende i saker etter utleverings- og arrestordreloven. Vilkåret om særlige grunner gjelder likevel ikke.

Det samme gjelder når det er fremsatt en anmodning fra utenlandsk myndighet om strafforfølgning og det ikke er adgang til å utlevere den ettersøkte til vedkommende stat.