14 Merknader til de enkelte paragrafene

Til kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Paragrafen angir lovens virkeområde. Den bygger på § 1 i utleveringsloven og i arrestordreloven.

Loven gjelder utlevering og overlevering av ettersøkte personer mellom Norge og andre stater, jf. første ledd. Den gjennomfører utleveringskonvensjonen og dens første og annen tilleggsprotokoll, parallellavtalen og konvensjon om nordisk arrestordre.

Annet ledd fastsetter at personer som oppholder seg i Norge og er siktet, tiltalt eller domfelt for et straffbart forhold i en stat utenfor EU og Norden, kan utleveres til vedkommende stat etter reglene i loven her. Hvorvidt en utleveringsbegjæring skal eller kan avslås, avhenger av om det foreligger en folkerettslig avtale med den aktuelle stat, og hvilke rammer denne eventuelt setter for avslag. Der det ikke foreligger en folkerettslig forpliktelse til utlevering, kan utlevering nektes på ethvert grunnlag. I alle tilfeller må lovens vilkår for utlevering være oppfylt for at utlevering kan skje.

Tredje ledd angir de to øvrige hovedkategoriene av stater: stater i EU utenfor Norden (EU-statene unntatt Danmark, Finland og Sverige) og stater i Norden. Overfor disse statene er Norge folkerettslig forpliktet til å pågripe og overlevere ettersøkte personer etter henholdsvis parallellavtalen og konvensjon om nordisk arrestordre. Plikten gjelder likevel bare så langt ikke noen av lovens grunnlag for å nekte overlevering kommer til anvendelse.

Fjerde ledd gir uttrykk for at loven også regulerer utlevering og overlevering til Norge. Det er gitt bestemmelser om dette i kap. 8, herunder om norske myndigheters utstedelse av utleveringsbegjæringer, arrestordrer og nordiske arrestordrer, jf. § 4.

Til § 2 Forholdet til folkeretten

Paragrafen fastsetter at loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av avtale med annen stat. Den viderefører folkerettsreservasjonen i arrestordreloven § 2 og utvider denne til å gjelde også for utlevering. Bestemmelsen tar opp i seg utleveringsloven § 26 annet ledd. Se utredningen kap. 7.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at loven blir anvendt i samsvar med folkerettslige regler Norge er bundet av. Bestemmelsen innebærer at ved motstrid mellom folkeretten og loven, går folkeretten foran, med mindre legalitetsprinsippet er til hinder for dette.

Bestemmelsen gjelder alle folkerettslige regler Norge er bundet av, enten de følger av folkerettslig sedvanerett eller av multilaterale eller bilaterale avtaler (traktater, konvensjoner, overenskomster, protokoller mv.). Særlig viktig i denne sammenheng er utleveringskonvensjonen, parallellavtalen, konvensjon om nordisk arrestordre og Norges bilaterale utleveringsavtaler. Også EMK og SP er sentrale. Det vises for øvrig til redegjørelsen for folkerettslige rammer for utlevering og overlevering i utredningen kap. 4. Loven må også anvendes i samsvar med folkerettslige begrensninger om immunitet og privilegier, se punkt 10.8.

Tilsvarende folkerettsreservasjoner finnes bl.a. i straffeprosessloven § 4, straffeloven § 2 og tvisteloven § 1-2.

Til § 3 Forholdet til straffeprosessloven

Paragrafen fastsetter at straffeprosesslovens regler gjelder så langt de passer dersom ikke annet er bestemt i loven her. Den viderefører utleveringsloven § 14 tredje ledd og arrestordreloven § 3. Se punkt 12.8.1.

Til § 4 Definisjoner

Paragrafen inneholder definisjoner. Den bygger på arrestordreloven § 4, og har ikke noe motstykke i utleveringsloven. Se punkt 6.6.

Bokstav a og b definerer to regelsett: utlevering og overlevering, jf. § 1. Både utlevering og overlevering er benevnelser for overføring av ettersøkte personer fra oppholdsstaten til en annen stat med sikte på strafforfølgning eller straffullbyrding (jf. bokstav f og g). Med «utlevering» menes slik overføring mellom Norge og stater utenfor EU og Norden, mens med «overlevering» menes tilsvarende mellom Norge og stater i EU eller Norden.

Bokstav c definerer en «utleveringsbegjæring» som en begjæring om utlevering, jf. bokstav a og § 1 annet ledd, dvs. en anmodning fra en stat utenfor EU og Norden til Norge om utlevering av en ettersøkt person, eller en tilsvarende begjæring motsatt vei. En «arrestordre» er en rettsavgjørelse – for enkelhets skyld benevnt som et krav – fra en stat i EU utenfor Norden om pågripelse og overlevering av en ettersøkt person, eller et tilsvarende krav fra Norge til en slik stat, jf. bokstav d. I lovens kap. 7 og 9 er «arrestordre» brukt som fellesbetegnelse på arrestordrer og nordiske arrestordrer, med mindre noe annet fremgår av bestemmelsene i kapitlene. Arrestordren utstedes i samsvar med parallellavtalen eller EUs rammebeslutning. EU-statene kan bruke arrestordreskjemaet som er vedlagt parallellavtalen, det europeiske arrestordreskjemaet som hører til EUs rammebeslutning 2002 eller skjemaet som ble endret ved 2009-rammebeslutningen. «Nordisk arrestordre» brukes om det samme mellom statene i Norden, og utstedes i samsvar med konvensjon om nordisk arrestordre med tilhørende skjema. En arrestordre fra en stat i Norden skal anses som en nordisk arrestordre selv om et av de andre skjemaene er benyttet, jf. bokstav e.

Bokstav f og g definerer «strafforfølgning» og «straffullbyrding». En utleveringsbegjæring, arrestordre eller nordisk arrestordre skal angi ett av to formål: Den ettersøkte skal utleveres eller overleveres enten for å bli strafforfulgt (strafforfølgning), eller for å fullbyrde en idømt frihetsberøvende reaksjon (straffullbyrding). Begrepene omfatter de alminnelige straffer, men også reaksjoner som ilegges utilregnelige lovbrytere.

Bokstav h definerer «den ettersøkte» som personen en utleverings- eller arrestordresak gjelder.

Til kapittel 2 Felles vilkår for utlevering og overlevering fra Norge

Til § 5 Menneskerettighetene

Paragrafen fastsetter at utlevering eller overlevering ikke kan skje dersom det vil være i strid med EMK med endringer og tilleggsprotokoller som gjelder som norsk lov, eller andre menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av. Den viderefører arrestordreloven § 8 annet ledd og § 18, jf. § 8 annet ledd, jf. parallellavtalen art. 1 nr. 3, men har et videre anvendelsesområde. Bestemmelsen er utvidet til også å gjelde for utlevering og omfatter i tillegg til EMK også andre menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av. Se punkt 8.5.

Utvidelsene innebærer neppe noen reell endring av gjeldende rett. Det følger allerede av menneskerettsloven §§ 2 og 3, utleveringsloven § 14 tredje ledd, jf. straffeprosessloven § 4, og arrestordreloven § 2 at utlevering eller overlevering som vil være i strid med menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av, ikke kan skje.

Utlevering og overlevering kan komme i strid med EMK art. 2 (retten til liv), art. 3 (forbud mot tortur), art. 6 (retten til rettferdig rettergang), art. 8 (rett til privat- og familieliv) og art. 14 (forbud mot diskriminering). Andre av konvensjonens artikler kan også være aktuelle. Bestemmelsen omfatter i tillegg andre konvensjoner som er inkorporert i norsk rett, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3, og andre menneskerettskonvensjoner Norge er folkerettslig forpliktet til å overholde.

Hva som kreves for at det skal foreligge konvensjonsbrudd, må vurderes i lys av den til enhver tid gjeldende praksis fra EMD. Også avgjørelser fra EU-domstolen er av betydning. Se nærmere punkt 4.3 om EMDs praksis og 4.8 om EU-domstolens praksis. EU-statene er tilsluttet EMK, og det er en presumsjon for at de handler i tråd med konvensjonen. For å kunne nekte overlevering på grunn av motstrid med EMK, må det foreligge konkrete holdepunkter for at en gjennomføring av overleveringen vil komme i strid med konvensjonen, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 52.

Lovutkastet har egne bestemmelser om visse krenkelser av EMK, jf. §§ 16 og 24 om fraværsdom og § 25 om livstidsstraff. Utlevering eller overlevering til livstidsstraff eller dødsstraff som vil være i strid med EMK art. 3, kan ikke skje. Se bl.a. punkt 8.7 om fraværsdom, 8.8 om livstidsstraff og 9.3 om dødsstraff.

Til § 6 Fare for forfølgelse

Paragrafen fastsetter at utlevering eller overlevering ikke kan skje dersom det må antas å være alvorlig fare for at den ettersøkte vil bli utsatt for forfølgelse på grunn av en av de angitte forfølgelsesgrunnene. Se punkt 8.6.

Bestemmelsen bygger bl.a. på utleveringskonvensjonen art. 3 nr. 2 og parallellavtalen art. 1 nr. 4. Den viderefører utleveringsloven § 6, med noen endringer. Bestemmelsen gjelder nå også ved overlevering. Videre vises det i stedet for «rase» til «avstamning», og «tilhørighet til en spesiell sosial gruppe» er inntatt som en forfølgelsesgrunn. Sistnevnte omfatter bl.a. kjønn og seksuell orientering. Justeringene er ikke ment å endre gjeldende rett.

Avslagsgrunnen oppstiller fire vilkår. Beviskravet, «det må antas å være», innebærer at det i utgangspunktet må foreligge objektive holdepunkter for at den ettersøkte vil bli utsatt for forfølgelse. Risikokravet innebærer at det må være alvorlig fare for forfølgelse. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at ettersøkte virkelig vil bli forfulgt. Avgjørende må være om risikoen er reell. Det må være alvorlig fare for forfølgelse på grunn av en av de angitte forfølgelsesgrunnene. Dessuten må det ettersøkte risikerer, være forfølgelse som har alvorlig karakter. Ved vurderingen av grunnlaget for forfølgelse og hva som skal anses å utgjøre forfølgelse, er det naturlig å se hen til de tilsvarende begrepene i flyktningkonvensjonen (jf. art. 1 A og art. 33) og utlendingsloven (jf. §§ 29 og 30).

Til § 7 Kriminell lavalder

Paragrafen fastsetter at utlevering eller overlevering ikke kan skje dersom den ettersøkte på handlingstidspunktet var under kriminell lavalder etter norsk lov. Den viderefører arrestordreloven § 8 første ledd bokstav b og § 18, jf. § 8 første ledd bokstav b, og gjennomfører art. 4 nr. 3 i parallellavtalen og i konvensjon om nordisk arrestordre. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i utleveringsloven, men den lovfester en avslagsgrunn som gjelder ved utlevering også i dag. Se punkt 8.11.

Den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år, jf. straffeloven § 20 første ledd. Så lenge de øvrige nordiske statene opprettholder den samme lavalderen, er bestemmelsen uten praktisk betydning overfor disse statene.

Til § 8 Amnesti

Paragrafen fastsetter at utlevering eller overlevering ikke kan skje dersom det i Norge er gitt amnesti for det samme forholdet. Den viderefører arrestordreloven § 8 første ledd bokstav a og § 18, jf. § 8 første ledd bokstav a, og gjennomfører art. 4 nr. 1 i parallellavtalen og i konvensjon om nordisk arrestordre samt Schengenkonvensjonen art. 62 nr. 2. Se punkt 8.14.

Avslagsgrunnen kommer bare til anvendelse når Norge har hatt jurisdiksjon til å strafforfølge forholdet utleverings- eller arrestordresaken gjelder.

Er den ettersøkte i Norge idømt straff og benådet for forholdet, kommer § 14, § 22 eller § 32, jf. § 22, til anvendelse.

Til § 9 Behandling eller avgjørelse av samme forhold i internasjonal eller overnasjonal domstol

Paragrafen fastsetter at utlevering eller overlevering ikke kan skje dersom behandling eller endelig avgjørelse i en internasjonal eller overnasjonal domstol er til hinder for videre strafforfølgning for forholdet utleverings- eller arrestordresaken gjelder. Den viderefører arrestordreloven § 8 første ledd bokstav j og § 18, jf. § 8 første ledd bokstav j. Det er et krav at reaksjonen, i tilfelle domfellelse, er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i utleveringsloven, men den lovfester en avslagsgrunn som gjelder ved utlevering også i dag. Se punkt 8.12.4.

Til § 10 Strafforfølgning for samme forhold i Norge

Paragrafen oppstiller en valgfri avslagsgrunn for det tilfellet at den ettersøkte er under strafforfølgning i Norge for det samme forholdet utleverings- eller arrestordresaken gjelder, jf. første ledd. Den viderefører arrestordreloven § 12 første ledd bokstav a og § 19, jf. § 12 første ledd bokstav a, og gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 8, parallellavtalen art. 5 nr. 1 bokstav b og konvensjon om nordisk arrestordre art. 5 nr. 1. Se punkt 8.12.4.

Bestemmelsen har ikke noe motstykke i utleveringsloven. Den innebærer at det nå fremgår uttrykkelig av loven at utlevering kan nektes dersom det er innledet strafforfølgning for det samme forholdet i Norge («konkurrerende strafforfølgning»). Dette er en presisering av adgangen departementet har til å nekte utlevering i slike tilfeller, med mindre Norges folkerettslige avtaler er til hinder for det, jf. f.eks. utleveringsavtalen med USA art. 7 nr. 1.

Dersom forholdet kan strafforfølges i både Norge og en annen stat, beror det på en hensiktsmessighetsvurdering hvor forfølgningen bør finne sted. I denne vil det bl.a. være relevant hvor langt saken har kommet, i hvilken stat bevisene er lettest tilgjengelig og eventuelle vitner befinner seg, om saken er en del av et større sakskompleks som forfølges i én av statene, og hva hensynet til den ettersøkte tilsier, jf. Ot.prp. nr. 39 (2007–2008) s. 16, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 53–54.

Når det er grunn til det, må norske myndigheter undersøke om det pågår strafforfølgning iNorge som kan være til hinder for utlevering eller overlevering.

Den ettersøkte skal få anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes, jf. annet ledd.

Til § 11 Avgjørelse av samme forhold utenfor Norden, EU og Schengen

Paragrafen oppstiller en valgfri avslagsgrunn for forhold som er rettskraftig avgjort i en stat utenfor Norden, EU og Schengen, og som for utleveringssakenes del ikke omfattes av § 14 annet ledd. Den viderefører arrestordreloven § 12 første ledd bokstav b og § 19 første ledd bokstav a, jf. § 12 første ledd bokstav b, og gjennomfører parallellavtalen art. 5 nr. 1 bokstav e og konvensjon om nordisk arrestordre art. 5 nr. 3. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i utleveringsloven, men lovfester en regel som er i tråd med utleveringskonvensjonen art. 9 nr. 4 og Schengenkonvensjonen art. 58 og departementets adgang til å nekte utlevering der ikke folkeretten er til hinder for det. Se punkt 8.12.4.

Første ledd første punktum fastslår at utlevering eller overlevering kan nektes for forhold som norsk påtalemyndighet har «kjennskap til» at den ettersøkte er rettskraftig dømt eller frifunnet for i en stat utenfor Norden, EU og Schengen (dvs. Schengen-statene Sveits og Liechtenstein). Er den ettersøkte dømt, gjelder det et tilleggskrav om at reaksjonen må være fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes.

Ved overlevering skal avgjørelser i stater utenfor Norden, EU og Schengen vurderes etter bestemmelsen her, mens avgjørelser innenfor disse områdene skal bedømmes etter § 22 eller § 32, jf. § 22. Hva gjelder utlevering, omfatter ikke bestemmelsen avgjørelser fra alle stater utenfor Norden, EU og Schengen; den er avgrenset mot § 14 annet ledd, dvs. stater utenfor Norden, EU og Schengen som er tilsluttet utleveringskonvensjonen eller avgjørelser i disse stater som går inn under straffeloven § 8 første ledd, jf. annet punktum.

Om den konkrete vurderingen i arrestordresaker vises det til Ot.prp. nr. 39 (2007–2008) s. 32, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 53:

«Hvorvidt strafforfølgning skal tas opp på nytt, vil bero på en rekke forhold, bl.a forbrytelsens alvor og karakter, om prosessen var tilfredsstillende utført og hvor streng straff som var idømt i tilfelle fellende dom. Etter departementets syn vil det i første rekke være myndighetene i den stat som utferdiger arrestordren som skal foreta denne avveiningen. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor norske myndigheter likevel bør avslå en arrestordre på dette grunnlag, for eksempel fordi den ettersøkte har vært bosatt i Norge i lang tid, og det synes klart at han eller hun tidligere har sonet en passende straff.»

Dette skal fortsatt legges til grunn i arrestordresaker. I utleveringssaker bør norske myndigheter imidlertid foreta en selvstendig vurdering, hvor de utenlandske myndigheters avveininger vil inngå som en del av avgjørelsesgrunnlaget.

Annet ledd gir den ettersøkte rett til å uttale seg før avgjørelse treffes.

Til kapittel 3 Særlige vilkår for utlevering fra Norge

Til § 12 Dobbel straffbarhet, strafferamme og reaksjon. Aksessoriske forhold

Paragrafen regulerer hvilke forhold som kan begrunne utlevering og viderefører med enkelte endringer utleveringsloven § 3. Den angir krav til dobbel straffbarhet, norsk strafferamme og lengden av idømt frihetsberøvelse ved utlevering til fullbyrding av dom og gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 2 nr. 1. Bestemmelsen regulerer også aksessoriske forhold. Se punkt 8.2.1 og 8.3.1.

Det er et grunnvilkår at forholdet utleveringsbegjæringen gjelder er straffbart i den anmodende stat og etter norsk rett.

Direkte angir bestemmelsen bare visse krav til straffbarhet etter norsk lov. Kravet om at forholdet også må være straffbart i den anmodende stat, utledes indirekte av § 1 annet ledd. Ved vurderingen av om forholdet er straffbart i den anmodende stat, kan norske myndigheter i utgangspunktet legge til grunn opplysningene fra utenlandsk myndighet.

Når det gjelder innholdet i vilkåret om at «forholdet, eller et tilsvarende forhold», kan straffes etter norsk lov, vises det til punkt 8.2.1. Der fremgår det bl.a. at utvalget har foreslått å klargjøre at også utilregnelige lovbrytere kan utleveres, og at norsk jurisdiksjon ikke skal inngå i kravet til dobbel straffbarhet. Begrepet «strafforfølgning» er i bestemmelsen forutsatt å omfatte også rettsforfølgning av utilregnelige, jf. lovutkastet § 4 bokstav f.

Første ledd første punktum fastslår at utlevering til strafforfølgning eller straffullbyrding bare kan skje når forholdet, eller et tilsvarende forhold, etter norsk lov kan straffes med fengsel i ett år eller mer. Dette er en endring sammenlignet med utleveringsloven § 3 første ledd, som krever fengsel i mer enn ett år. Kravet til strafferamme må være oppfylt på handlings- så vel som utleveringstidspunktet.

Første ledd annet punktum bestemmer at utlevering til straffullbyrding forutsetter at dommen lyder på fengslesstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av minst fire måneder, eller at det med hjemmel i dommen er besluttet eller kan besluttes slik reaksjon. Det er den idømte reaksjonens lengde som er avgjørende, ikke resttiden som gjenstår å sone, jf. ordlyden «lyder på». En begjæring om utlevering til fullbyrding av fengselsstraff på seks måneder, hvor det gjenstår to måneder å sone, kan ikke avslås med hjemmel i bestemmelsen her.

Kravet til strafferamme gjelder også ved utlevering til fullbyrding av dom. Det sikrer at utlevering bare skjer i saker av et visst alvor. Dette er en videreføring av gjeldende rett, men kravet fremgår nå uttrykkelig av ordlyden, jf. «krever i tillegg».

Annet ledd regulerer aksessorisk utlevering og viderefører med én endring utleveringsloven § 3 tredje ledd. Bestemmelsen fastslår at utlevering til strafforfølgning eller fullbyrding av dom for flere forhold kan skje selv om kravet til strafferamme eller lengden av idømt frihetsberøvende reaksjon i første ledd bare er oppfylt for ett av forholdene, såfremt de øvrige forholdene er straffbare etter norsk lov (krav til dobbel straffbarhet). Etter utleveringsloven § 3 var det i tillegg et krav om at de aksessoriske forholdene kunne medføre fengselsstraff eller anbringelse i anstalt i både anmodende stat og Norge.

Tredje ledd viderefører utleveringsloven § 3 annet ledd og gir Kongen hjemmel til å inngå avtaler om utlevering med lavere krav til strafferamme eller ilagt reaksjon enn fastsatt i første ledd.

Til § 13 Mistankegrunnlag

Paragrafen regulerer hvilke krav som stilles til mistankegrunnlaget mot den ettersøkte ved utlevering. Den viderefører i det vesentlige utleveringsloven § 10 første og tredje ledd. Ved utlevering til strafforfølgning foreslås det endringer sammenlignet med utleveringsloven § 10 annet ledd. Se punkt 8.4.1.

Første ledd gjelder krav til bevis for mistanke ved utlevering til straffullbyrding, og bestemmer at utlevering skal nektes når det er særlig grunn til å tro at dommen som ligger til grunn for begjæringen, ikke bygger på en riktig vurdering av om den ettersøkte har begått forholdet. Norske myndigheter skal i utgangspunktet legge til grunn vurderingen i den utenlandske dommen uten nærmere prøving.

Hva som utgjør en særlig grunn, må vurderes konkret. Det sentrale er om det er forhold som sår tvil om riktigheten av vurderingen i den utenlandske dommen av om den ettersøkte har begått forholdet. En særlig grunn kan være at rettergangen som ledet frem til dommen ikke ivaretok grunnleggende rettssikkerhetskrav, jf. EMK art. 6. Foregikk rettergangen på et språk domfelte ikke forstod, uten tilgang på tolk, vil dette kunne foranledige en mer omfattende prøving av mistankegrunnlaget. Er grunnlaget for begjæringen en fraværsdom, kommer i stedet § 16 til anvendelse.

Annet ledd regulerer krav til mistankegrunnlaget ved utlevering til strafforfølgning. Første punktum fastsetter at det i den anmodende stat må være avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling, eller en tilsvarende beslutning med samme virkning, som bygger på en vurdering av om den ettersøkte har begått forholdet. Med «tilsvarende beslutning» siktes det til en beslutning som har karakter av frihetsberøvelse, jf. Rt. 2009 s. 594 avsnitt 30–37. Det er også tilstrekkelig at det er tatt ut tiltalebeslutning. Beslutningen må være avsagt i samsvar med den anmodende stats lov, men trenger ikke nødvendigvis være fattet av en domstol. Det kreves ikke at norske myndigheter inngående vurderer hvorvidt reglene i den anmodende stat er fulgt. I alminnelighet vil en beslutning som nevnt innbefatte en vurdering om at det foreligger skjellig grunn til mistanke eller et annet kvalifisert mistankegrunnlag mot den ettersøkte.

Er vilkårene i første ledd oppfylt, bestemmer annet ledd annet punktum at vurderingen den utenlandske myndighet har gjort, kan legges til grunn uten ytterligere prøving fra norske myndigheter. Forutsetningen er at den andre staten har funnet at det foreligger skjellig grunn til mistanke eller nært opp til dette. Hvorvidt vurderingen kan legges til grunn, beror på en konkret helhetsvurdering. Det er i samsvar med gjeldende praksis særlig relevant om den anmodende stat står Norge nær, rettslig og politisk. Er det grunn til å ha tillit til at beslutningen er avsagt av en uavhengig domstol som har vurdert at det foreligger mistanke av kvalifisert styrke, er det normalt ikke grunn til å foreta noen nærmere prøving av mistanken mot den ettersøkte.

Tredje punktum regulerer tilfeller hvor norske myndigheter finner grunn til å foreta en nærmere prøving av mistankegrunnlaget. Utlevering skal nektes, med mindre norske myndigheter finner at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at vedkommende har begått forholdet som ligger til grunn for utleveringsbegjæringen. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, men etablerer bare en prøvingsrett, ikke en selvstendig prøvingsplikt, jf. ordlyden («kan»). Vilkåret skal ikke tolkes for kategorisk. En mistanke som ligger tett opp til «skjellig grunn» vil oppfylle vilkåret hvis dette ut fra en helhetsvurdering synes rimelig og fornuftig. Det bør ikke være avgjørende hvilket mistankenivå den fremmede stat opererer med eller hvilken formulering som er brukt, så lenge mistanken er tilstrekkelig kvalifisert.

Krav til mistankegrunnlag gjelder for både objektive og subjektive vilkår for straff. Hovedregelen må imidlertid modifiseres noe for personlige forutsetninger for skyld, idet også utilregnelige personer kan utleveres, se punkt 8.2.

Dersom den ettersøkte er begjært utlevert for flere forhold, må krav til bevis være oppfylt for hvert enkelt forhold.

Tredje ledd gir adgang til å inngå avtale med annen stat som gjør unntak fra kravet om prøving etter første og annet ledd.

Til § 14 Avgjørelse av samme forhold i Norge eller annen stat

Paragrafen gjelder forbud mot dobbeltstraff. Den regulerer betydningen av at det i Norge foreligger dom, forelegg eller annen endelig avgjørelse av det samme forholdet, og at det i andre stater som er tilsluttet nærmere bestemte folkerettslige avtaler foreligger dom for det samme forholdet. Bestemmelsen viderefører utleveringsloven § 8 og lovfester at endelige avgjørelser som er til hinder for videre strafforfølgning for samme forhold, er til hinder for utlevering, jf. utleveringskonvensjonen art. 9. Se punkt 8.12.4.

Første ledd gjelder endelige avgjørelser av det samme forholdet i Norge. Det følger av bestemmelsen at utlevering ikke kan skje for forhold som den ettersøkte er rettskraftig dømt eller frifunnet for i Norge. Dette omfatter bl.a. rettskraftige dommer. Både dom på straff og overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg er omfattet. Rettskraftige (vedtatte) forelegg omfattes også.

At det i Norge foreligger henleggelse eller påtaleunnlatelse for forholdet, er til hinder for videre strafforfølgning dersom den ettersøkte har vært siktet for forholdet og det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i straffeprosessloven § 74 henholdsvis første ledd første punktum eller sjette ledd (henleggelse), eller i annet, tredje, fjerde eller sjette ledd (påtaleunnlatelse). Hvilke avgjørelser som er til hinder for utlevering, må forstås i lys av EU-domstolens praksis, se punkt 8.12.3 og 8.12.4.

Sperrende virkning har også godkjent avtale fra mekling i konfliktråd, som ikke er vesentlig misligholdt, individuelt tilpasset plan fra oppfølging i konfliktråd og individuelt tilpasset ungdomsplan fra ungdomsoppfølging i konfliktråd.

Etter første ledd gjelder det ikke et krav om at reaksjonen eller dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes.

Annet ledd gjelder rettskraftig dom («final judgement») for det samme forholdet i visse andre stater. Utlevering kan ikke skje dersom det foreligger rettskraftig dom for forholdet i en annen stat enn den anmodende stat, forutsatt at denne andre staten er tilsluttet utleveringskonvensjonen eller forholdet går inn under straffeloven § 8 første ledd bokstav a til c. Sistnevnte viser til tilfeller der det i utlandet er avsagt en endelig dom som går inn under lov 25. mars 1977 nr. 22 om overføring av strafforfølgning fra eller til annet europeisk land (jf. konvensjon 15. mai 1972 om overføring av straffesaker), lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte (jf. gyldighetskonvensjonen og overføringskonvensjonen) eller «internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet» (jf. Schengenkonvensjonen). Leddet innebærer en viss utvidelse sammenlignet med utleveringsloven § 8 tredje ledd. Avgjørelser i andre stater enn de som omfattes av bestemmelsen her, skal vurderes etter § 11. Paragraf 11 oppstiller en valgfri avslagsgrunn som kommer til anvendelse dersom det samme forholdet er endelig avgjort i en stat utenfor Norden, EU og Schengen-området, som ikke omfattes av bestemmelsen her.

«Rettskraftig dom» i annet ledd omfatter i utgangspunktet ikke at det er gitt påtaleunnlatelse eller at strafforfølgning er innstilt i utlandet, men bestemmelsen bør av hensyn til dobbeltstraffreglenes karakter tolkes i lys av EU-domstolens praksis.

Det er et tilleggsvilkår etter annet ledd at den ettersøkte enten ble frifunnet, domfelt uten at det ble fastsatt noen reaksjon, eller domfelt og reaksjonen er fullbyrdet eller under fullbyrding, eller reaksjonen eller den delen av den som ikke er fullbyrdet, er bortfalt etter domslandets regler. «Bortfalt» omfatter f.eks. at forholdet er foreldet, eller at personen er benådet eller det er gitt amnesti.

Tredje ledd viderefører unntakene i utleveringsloven § 8 tredje ledd annet punktum, jf. utleveringskonvensjonen art. 9 nr. 3, Norges erklæring etter Schengenkonvensjonen art. 55 nr. 1 bokstav a, b og c samt straffeloven § 8 første ledd nr. 1 og 2.

Når det er grunn til det, må norsk påtalemyndighet undersøke om det foreligger avgjørelser i Norge som er til hinder for utlevering. Norske myndigheter har derimot ikke plikt til av eget tiltak å undersøke om det i utlandet er avsagt dom eller truffet andre avgjørelser som avskjærer videre strafforfølgning for samme forhold.

Til § 15 Foreldelse

Paragrafen regulerer foreldelse og viderefører utleveringsloven § 9, jf. utleveringskonvensjonen art. 10 og Schengenkonvensjonen art. 62 nr. 1. Se punkt 8.13.1.

Første ledd første punktum fastsetter at utlevering ikke kan skje hvis adgangen til strafforfølgning eller straffullbyrding «ville vært» foreldet etter norsk lov. Ordlyden klargjør at det skal vurderes om forholdet ville vært foreldet hvis det hadde vært strafforfulgt eller pådømt i Norge. Det skal dermed foretas en teoretisk vurdering av foreldelsesspørsmålet, herunder av om skritt som er foretatt i den utenlandske saken, ville avbrutt foreldelsesfristen hvis de hadde vært foretatt i Norge. Den konkrete vurderingen av om adgangen til enten strafforfølgning eller straffullbyrding ville vært foreldet etter norsk lov, foretas etter reglene i straffeloven kap. 15.

Første ledd annet punktum gjør unntak for situasjoner hvor siktelsen, tiltalen eller domfellelsen gjelder folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse og har en strafferamme på 15 år eller mer. Dersom en slik forbrytelse ikke var foreldet 7. mars 2008, følger det av straffeloven § 91 at den ikke foreldes. Folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser som har en strafferamme på 15 år eller mer og var foreldet før 8. mars 2008, kan gi grunnlag for utlevering i medhold av annet punktum. Om bakgrunnen for regelen vises det til Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 66–67 og 350. Utlevering etter annet punktum er likevel avskåret til stater som er tilsluttet utleveringskonvensjonen. Overfor disse kan utlevering ikke skje dersom forholdet er eller ville vært foreldet etter den anmodende eller anmodede stats rett, jf. konvensjonen art. 10.

Annet ledd gir en særregel om avbrytelse av foreldelsesfristen og viderefører utleveringsloven § 9 tredje punktum, jf. Schengenkonvensjonen art. 62 nr. 1. Er utleveringsbegjæringen fremmet av en stat som deltar i Schengen-samarbeidet, skal den anmodende stats bestemmelser komme til anvendelse med hensyn til avbrytelse og suspensjon av foreldelsesfristen. Særregelen gjelder ikke overfor Schengen-stater som er tilsluttet parallellavtalen eller konvensjon om nordisk arrestordre. I dag får den derfor bare anvendelse overfor Sveits og Liechtenstein. Av informative grunner er de to statene nevnt i lovteksten i stedet for «en stat som deltar i Schengensamarbeidet». Det er ikke tilsiktet realitetsendringer.

Til § 16 Fraværsdom

Paragrafen regulerer utlevering til fullbyrding av en fraværsdom. Den har ingen direkte parallell i utleveringsloven, men tar opp i seg deler av utleveringsloven § 10 og gjennomfører utleveringskonvensjonens annen tilleggsprotokoll art. 3. Se punkt 8.7.1.

Første punktum fastsetter at utlevering til fullbyrding av fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon idømt i fravær av den ettersøkte ikke kan skje, med mindre retten til rettferdig rettergang var ivaretatt eller det er gitt forsikring om at den ettersøkte har krav på å få saken behandlet på nytt med rett til å være til stede.

Hva som kreves for at retten til rettferdig rettergang var ivaretatt, må vurderes i lys av den til enhver tid gjeldende praksis fra EMD. Også avgjørelser fra EU-domstolen er av interesse, da avgjørelsene bygger på EMDs praksis. Dersom rettergangen ikke var i tråd med EMK art. 6, kan utlevering bare skje hvis den anmodende stat forsikrer at den ettersøkte har krav på å få saken behandlet på nytt med rett til å være til stede. Det er ingen automatikk i at det skjer en fornyet prøving i den anmodende stat selv om det avgis en slik forsikring. Den ettersøkte velger selv om vedkommende vil begjære ny behandling av saken. Dersom vedkommende begjærer en fornyet prøving av sakens realitet, må imidlertid den anmodende stat etterkomme begjæringen og gjennomføre ny rettergang. Den anmodende stat vil derimot ikke være forpliktet til dette hvis den ettersøkte avstår fra å fremsette en begjæring som nevnt. Se omtale av sentrale avgjørelser fra EMD og EU-domstolen i punkt 8.7.1.2 og 8.7.2.2.

Annet punktum fastsetter at forsikring som nevnt i første punktum skal foreligge før retten avgjør om vilkårene for utlevering er oppfylt. Påtalemyndighetens må ved sin forberedelse av saken vurdere om retten til rettferdig rettergang er ivaretatt og eventuelt innhente forsikring før saken bringes inn for rettslig prøving. Det er opp til retten å vurdere om det foreligger en tilstrekkelig forsikring.

Til § 17 Norsk statsborger

Paragrafen regulerer utlevering av norsk statsborger. Etter utleveringsloven 1975 § 2 gjelder et absolutt forbud mot utlevering av norske statsborgere. Se nærmere om begrunnelsen for forslaget om å oppheve det absolutte forbudet i punkt 8.9.2.

Første ledd angir vilkår for utlevering av norsk statsborger til strafforfølgning. Det er et grunnvilkår at hensynet til strafforfølgningen taler for at forfølgningen skjer i den anmodende stat. Det må foretas en konkret vurdering av mulighetene for og det hensiktsmessige i å gjennomføre en straffesak mot personen i Norge, sammenlignet med å utlevere personen, jf. også plikten etter utleveringskonvensjonen art. 6 nr. 2 til å vurdere strafforfølgning i Norge ved nektelse av utlevering. Normalt vil det være best og enklest at saken gjennomføres i den staten hvor lovbruddet er begått. Også hensynet til bevisførselen vil normalt tilsi at den gjennomføres der. Dette gjelder særlig når de viktigste bevisene, som bl.a. sentrale vitner, befinner seg i den andre staten.

Etter bokstav a kan utlevering skje dersom den ettersøkte har en særlig tilknytning til den anmodende stat, noe som beror på en konkret vurdering. Dersom den ettersøkte har eller har hatt bopel i den anmodende stat, vil vedkommende ofte ha en særlig tilknytning til landet. Tilsvarende vil familiære, økonomiske, kulturelle eller språklige bånd kunne innebære at det foreligger en særlig tilknytning. Personer med dobbelt statsborgerskap vil normalt ha en særlig tilknytning til det andre statsborgerlandet, men det må alltid foretas en vurdering av den reelle tilknytningen.

Ifølge bokstav b kan utlevering skje dersom forholdet, eller et tilsvarende forhold, etter norsk lov kan straffes med fengsel i mer enn 6 år. Bestemmelsen åpner for utlevering av norsk borger i tilfeller der det dreier seg om de mest alvorlige lovbrudd, selv om ettersøkte ikke har en særlig tilknytning til den anmodende stat.

Domstolene vurderer om vilkårene for utlevering etter første ledd er oppfylt. I tillegg vurderer domstolene på vanlig måte om de alminnelige vilkårene for utlevering er oppfylt, jf. § 42 første ledd.

Dersom retten kommer til at vilkårene er oppfylt, skal departementet foreta en konkret vurdering av om den norske statsborgeren skal utleveres eller ikke. Vurderingen er i utgangspunktet underlagt departementets skjønn, jf. § 44 tredje ledd. Departementet skal særlig vurdere forholdet til menneskerettighetene og den ettersøktes rettssikkerhet, og eventuelt innhente garantier og stille betingelser for utleveringen. Rettssikkerhetshensyn kan i mange tilfelle tale for utlevering; en straffesak blir normalt best opplyst i staten hvor lovbruddet er begått. Ivaretakelse av den ettersøktes grunnleggende rettssikkerhetsgarantier forutsetter imidlertid at vedkommende får en rettferdig rettergang innen rimelig tid. Det bør derfor også vurderes å stille betingelser om at saken avvikles med en viss hurtighet.

Annet ledd gjelder betinget utlevering av norsk statsborger. Departementet kan gjøre utlevering av norsk statsborger til strafforfølgning betinget av at vedkommende tilbakeføres for å sone i Norge. Adgang til å stille slik betingelse følger også av § 20 annet ledd, slik at dette er en presisering som synliggjør adgangen til å stille den aktuelle betingelsen.

Tredje ledd oppstiller vilkår for utlevering av norsk statsborger til straffullbyrding. Slik utlevering forutsetter at enten vilkåret i første ledd bokstav a eller b er oppfylt, og vurderingen er tillagt domstolene. Finner domstolen at vilkåret i bokstav a eller b er oppfylt, skal departementet foreta en konkret vurdering av om den norske statsborgeren skal utleveres eller ikke, på tilsvarende måte som etter første ledd.

Fjerde ledd angir en valgfri avslagsgrunn. Departementet kan nekte utlevering av norsk statsborger til straffullbyrding dersom straffen i stedet fullbyrdes i Norge.

Hvorvidt det skal stilles betingelse etter annet ledd eller en utleveringsbegjæring skal avslås etter fjerde ledd, må vurderes konkret, jf. § 44 tredje ledd.

Norsk statsborgerskap er i seg selv ikke tilstrekkelig grunn til å stille betingelser eller nekte utlevering etter annet eller fjerde ledd. Dette er i utgangspunktet mest aktuelt dersom den ettersøkte har en sterk og aktuell tilknytning til Norge, noe som beror på en samlet vurdering. Paragraf 26 første og tredje ledd, som gjelder ved overlevering, har lignende bestemmelser. Flere av de samme momentene vil være relevante ved departementets vurdering i forbindelse med utlevering. Det vises til merknadene til § 26.

Femte ledd bestemmer at dersom det er aktuelt å gjøre utleveringen betinget etter annet ledd eller nekte utlevering etter fjerde ledd, skal den ettersøkte få anledning til å uttale seg om hvorvidt vedkommende ønsker å sone i Norge. Dersom vedkommende ønsker å sone her, skal kriminalomsorgen anmodes om å uttale seg om hvorvidt det er faktisk og rettslig grunnlag for soning i Norge. Det må også avklares med den anmodende stat om denne aksepterer at dommen sones i Norge.

Soning i Norge vil etter dette bare være aktuelt når kravet om tilknytning er oppfylt, den ettersøkte ønsker å sone her, anmodende stat aksepterer at soning skjer her og det er hjemmel for soning i Norge. Se for øvrig merknadene til den lignende bestemmelsen i § 26 fjerde ledd.

Videre utlevering av norsk statsborger reguleres av § 20 første ledd bokstav b og § 47. Se punkt 9.2.1.

Et mindretall (Grøstad, Haug og Stoltenberg) foreslår en bestemmelse om grunnleggende humanitære hensyn (§ x) og har følgende merknad:

Til § x Grunnleggende humanitære hensyn

Paragrafen viderefører utleveringsloven § 7, se punkt 8.10.1. Bestemmelsen svarer til et forbehold Norge har tatt til utleveringskonvensjonen art. 1. Etter forbeholdet skal utlevering kunne avslås av humanitære grunner dersom utleveringen må antas å ville medføre uforholdsmessig alvorlige følger for vedkommende, særlig på grunn av hans alder, helsetilstand eller andre personlige forhold.

Vilkåret om at det må foreligge grunnleggende humanitære hensyn er ment å vise at det bare kan være aktuelt å nekte utlevering av humanitære grunner i spesielle unntakstilfelle. Det er ikke tilstrekkelig at utlevering vil få betydelige følger for den ettersøkte – utlevering er et alvorlig inngrep som i alminnelighet vil få slike følger for vedkommende.

Bestemmelsen videreføres uten realitetsendringer. Det må følgelig foretas en konkret helhetsvurdering. Av konkrete forhold det særlig skal legges vekt på, angir ordlyden den ettersøktes alder, helsetilstand og andre personlige forhold. Oppregningen er ikke uttømmende. Uttrykket «andre personlige forhold» omfatter hele den ettersøktes sosiale situasjon, inkludert vedkommendes tilknytning til Norge. Videre er det grunn til å legge vekt på lovbruddets grovhet og hvor lang tid det er siden det ble begått, samt arten og lengden av straffen den ettersøkte kan idømmes eller skal sone.

De personlige forholdene som taler mot utlevering, må i noen grad veies mot interessen den andre staten har i utleveringen. Det kan f.eks. være aktuelt å nekte utlevering i saker som gjelder lovbrudd som ligger langt tilbake i tid og etter norske vurderinger gjelder relativt bagatellmessige forhold, og det samtidig foreligger personlige forhold som alvorlig sykdom. Dersom det dreier seg om et alvorlig lovbrudd, er det normalt ikke grunn til å nekte utlevering, selv om personlige forhold taler mot utlevering.

Det må vurderes om det i stedet for å avslå utleveringsbegjæringen, er tilstrekkelig å stille betingelser etter § 20 annet ledd og innhente garantier fra den anmodende stat, se punkt 9.3. Det bør også vurderes om det foreligger tungtveiende humanitære grunner av en art som tilser at utleveringen bør utsettes midlertidig, jf. § 46 annet ledd.

Til § 18 Militært lovbrudd

Paragrafen fastsetter at utlevering for et militært lovbrudd bare kan skje når forholdet er straffbart som nevnt i § 12 første ledd etter ikke-militær straffelovgivning, såfremt ikke annet er bestemt i avtale med annen stat. Den viderefører utleveringsloven § 4 og samsvarer med utleveringskonvensjonen art. 4. Se punkt 8.16.

Til § 19 Politisk lovbrudd

Paragrafen gjelder utlevering for politisk lovbrudd og viderefører utleveringsloven § 5. Den bygger på utleveringskonvensjonen art. 3 nr. 1 og 3. Se punkt 8.15.1.

Det er foretatt en mindre endring ved at utleveringsloven § 5 første ledd annet punktum er flyttet til et nytt tredje ledd. Formålet med den endrede plasseringen er å presisere at bestemmelsen om at Kongen kan inngå avtale med annen stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske, gjelder i relasjon til bestemmelsene i både første og annet ledd.

Til § 20 Betingelser som kan stilles (spesialitetsprinsippet mv.)

Paragrafen angir betingelser som departementet kan stille for utlevering, og gir hjemmel for å stille ytterligere betingelser som det i den enkelte sak finner grunn til. Den viderefører langt på vei utleveringsloven § 12, jf. særlig utleveringskonvensjonen art. 11 (dødsstraff), 14 (spesialitetsprinsippet), 15 (videre utlevering) og 18 nr. 3 (varetektsfradrag). Se punkt 9.2.1, 9.3 og 11.5.

Adgangen til å stille betingelser og innholdet i disse påvirkes av Norges folkerettslige avtaler. Det er ikke nødvendig å stille betingelser som nevnt i første ledd overfor stater som er folkerettslig forpliktet til å etterleve disse, jf. «kan». Der den anmodende stat ikke har slik forpliktelse, er utgangspunktet at betingelsene skal stilles. Bestemmelsen kodifiserer det som har vært departementets praksis etter utleveringsloven.

Bokstav a viderefører utleveringsloven § 12 første ledd bokstav a nr. 1 til 3 (spesialitetsprinsippet). At den ettersøkte ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig for noe annet straffbart forhold begått før utleveringen enn utlevering skjer for, innebærer at vedkommende ikke kan rettsforfølges, dømmes eller frihetsberøves, med mindre det foreligger en unntakshjemmel som nevnt i bokstav a nr. 1 til 3. Spesialitetsprinsippet er imidlertid ikke til hinder for å etterforske nye forhold. For at den utleverte i 45 dager skal ha hatt «mulighet» til å forlate staten vedkommende ble utlevert til, kan det hverken foreligge fysiske eller faktiske utreisehindringer. Dersom vedkommende f.eks. holdes i varetekt, ikke får utstedt reisedokumenter, er innlagt på sykehus eller mangler økonomisk evne, er ikke vilkåret oppfylt. Fristen regnes fra hindringen opphørte.

Bokstav b viderefører utleveringsloven § 12 første ledd bokstav b, jf. bokstav a (videre utlevering).

Bokstav c angir at det kan stilles betingelse om at dødsstraff ikke kan fullbyrdes mot den utleverte, og viderefører utleveringsloven § 12 første ledd bokstav d. Er det risiko for at dødsstraff vil bli fullbyrdet mot den ettersøkte, må det innhentes tilfredsstillende garantier for at slik fullbyrding ikke vil skje.

Bokstav d har ikke noe motstykke i utleveringsloven, men har sammenheng med utleveringskonvensjonen art. 18 nr. 3. Etter bestemmelsen kan det stilles som betingelse at det skal gis varetektsfradrag for tiden den utleverte har vært frihetsberøvet i Norge i anledning utleveringssaken. Bestemmelsen får anvendelse ved utlevering både til straffullbyrding og strafforfølgning, forutsatt at det er utmålt eller skal utmåles straff.

Annet ledd gir hjemmel til å stille ytterligere betingelser som departementet finner grunn til. Bestemmelsen viderefører utleveringsloven § 12 annet ledd. Eksempler på betingelser det kan være aktuelt å stille, fremgår av punkt 9.3.1.

Utleveringsloven § 12 første ledd bokstav c og § 21 tredje ledd er ikke foreslått videreført. Overfor stater som ikke er tilsluttet utleveringskonvensjonen vil det imidlertid kunne være aktuelt å stille betingelser knyttet til provisoriske og ekstraordinære domstoler i medhold av annet ledd.

Til kapittel 4 Særlige vilkår for overlevering fra Norge til stater i EU utenfor Norden

Til § 21 Dobbel straffbarhet, strafferamme og reaksjon. Aksessoriske forhold

Paragrafen regulerer krav til dobbel straffbarhet, strafferamme i den utstedende stat ved overlevering til strafforfølgning og idømt reaksjon ved overlevering til straffullbyrding, og inneholder regler om aksessoriske forhold. Den viderefører arrestordreloven §§ 6 og 7 med redaksjonelle endringer, og gjennomfører parallellavtalen art. 3. Se punkt 8.2.2 og 8.3.2.

Første ledd viderefører arrestordreloven § 7 første ledd. Her fastslås hovedregelen om at forholdet, eller et tilsvarende forhold, må være straffbart både i den utstedende stat og etter norsk rett. Om innholdet i kravet til dobbel straffbarhet vises det til fremstillingen av gjeldende rett for den parallelle bestemmelsen i utleveringssaker, se punkt 8.2.1.1. Er vilkåret ikke oppfylt, skal overlevering nektes for det aktuelle forholdet. Unntak fra kravet til dobbel straffbarhet er gjennomført i bestemmelsens fjerde ledd.

Annet ledd viderefører arrestordreloven § 6 første ledd bokstav a og b. Første punktum fastsetter som vilkår for overlevering til strafforfølgning at forholdet som arrestordren gjelder, må kunne medføre fengselstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minst ett år i den utstedende stat. Norske myndigheter skal derfor normalt bare kontrollere at det fremgår av arrestordreskjemaet at den utstedende stat har opplyst at forholdet har høy nok strafferamme. Norsk strafferamme er ikke relevant.

Annet ledd annet punktum fastsetter som vilkår for overlevering til straffullbyrding at dommen lyder på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av minst 4 måneder. Det er idømt lengde som er avgjørende, ikke gjenstående resttid å sone. Også utilregnelige lovbrytere omfattes av bestemmelsen. Det er ikke nødvendig at strafferammekravet i annet ledd første punktum er oppfylt.

Tredje ledd regulerer overlevering for aksessoriske forhold og viderefører arrestordreloven § 6 annet ledd. Overlevering kan skje for aksessoriske forhold, forutsatt at forholdene oppfyller kravet til dobbel straffbarhet, med mindre unntakene i fjerde ledd kommer til anvendelse.

Fjerde ledd viderefører arrestordreloven § 7 annet og tredje ledd. Leddet bestemmer at kravet til dobbel straffbarhet ikke gjelder i to nærmere angitte tilfeller. Felles for disse er at det er opp til den utstedende stat å avgjøre om unntakene får anvendelse. Hvis den utstedende stat har opplyst at forholdet som arrestordren gjelder er omfattet av et av unntakene, skal norske myndigheter ikke prøve om forholdet er straffbart også etter norsk rett.

Unntaket i bokstav a viderefører arrestordreloven § 7 annet ledd og gjelder enkelte former for medvirkning til felles kriminell virksomhet. Begrepsbruken i bokstav a samsvarer med parallellavtalen art. 3 nr. 3 og skiller seg fra norsk juridisk språkbruk. Årsaken til at begrepsbruken ikke er tilpasset norske forhold, er at det er opp til den utstedende stat å avgjøre om forholdet faller inn under unntaket. Denne vurderingen skal norske myndigheter ikke overprøve, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) s. 51. Når det gjelder bakgrunnen for og innholdet i unntaket, vises det til proposisjonen.

Unntaket i bokstav b viderefører arrestordreloven § 7 tredje ledd og gjelder forhold som i den utstedende stat faller inn under positivlisten, jf. arrestordreforskriften § 6, og i den utstedende stat kan straffes med frihetsberøvelse i minst tre år. I tillegg må arrestordren komme fra en stat som heller ikke stiller krav til dobbel straffbarhet ved overlevering til Norge for tilsvarende forhold, se punkt 8.2.2.1. Fjerde ledd siste punktum gir departementet hjemmel til ved forskrift å fastsette hvilke forhold kravet til dobbel straffbarhet ikke skal gjelde for på vilkår som nevnt i bokstav b.

Til § 22 Avgjørelse av samme forhold i Norge, Norden, EU eller Schengen

Paragrafen regulerer forbud mot dobbeltstraff og viderefører i hovedsak, med en del redaksjonelle endringer, arrestordreloven § 8 første ledd bokstav c til i. Den gjennomfører parallellavtalen art. 4 nr. 2, 5 nr. 1 bokstav c, jf. Norges erklæring etter art. 5 nr. 2, konvensjon om nordisk arrestordre art. 4 nr. 2 og 5 nr. 4, jf. også Schengenkonvensjonen art. 54. Se punkt 8.12.4.

Overlevering kan ikke skje når det i Norge, en stat i Norden, EU eller en av Schengen-statene Sveits og Liechtenstein foreligger rettskraftig dom for det samme forholdet, jf. første punktum. Dette omfatter for Norges del dom på straff og overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. I tilfelle domfellelse, gjelder det et krav om at reaksjonen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes (håndhevingskravene).

Annet punktum omhandler andre endelige avgjørelser enn dommer, som er til hinder for videre strafforfølgning. Håndhevingskravene gjelder ikke for slike avgjørelser. Dette er en endring sammenlignet med arrestordreloven § 8 første ledd bokstav i. Det antas imidlertid at endringen har liten praktisk betydning, siden håndhevingskravene bare kommer til anvendelse i tilfeller hvor det er pådømt en reaksjon.

Bestemmelsen omfatter bl.a. at det i Norge foreligger henleggelse eller påtaleunnlatelse for forholdet. Om hvilke henleggelser og påtaleunnlatelser som er til hinder for overlevering, vises det til merknadene til § 14. Videre omfatter bestemmelsen, for Norges del, rettskraftig forelegg, godkjent avtale fra mekling i konfliktråd som ikke er vesentlig misligholdt, individuelt tilpasset plan fra oppfølging i konfliktråd og individuelt tilpasset ungdomsplan fra ungdomsoppfølging i konfliktråd. I alle tilfeller gjelder det et krav om at det ikke må være adgang til å gjenoppta forfølgningen.

Hvilke utenlandske avgjørelser som er til hinder for videre strafforfølgning, beror på lovgivningen i den aktuelle staten, og må tolkes i lys av EMD og EU-domstolens praksis.

Når det er grunn til det, må norsk påtalemyndighet undersøke om det foreligger avgjørelser i Norge som er til hinder for overlevering. Norske myndigheter har derimot ikke plikt til av eget tiltak å undersøke om det i utlandet er avsagt dom eller truffet andre endelige avgjørelser som avskjærer videre strafforfølgning for samme forhold, jf. ordlyden «er kjent med» i parallellavtalen art. 5 nr. 1 bokstav e.

Til § 23 Forhold begått helt eller delvis i Norge

Paragrafen gjelder forhold begått helt eller delvis i Norge og viderefører arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k, jf. parallellavtalen art. 5 nr. 1 bokstav g alternativ i, jf. Norges erklæring etter parallellavtalen art. 5 nr. 2. Se punkt 8.17.2 og 8.13.2.

Etter bestemmelsen kan overlevering til stater i EU utenfor Norden ikke skje for forhold som anses begått helt eller delvis i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske bilandene, eller andre områder underlagt norsk jurisdiksjon, dersom forholdet ikke er straffbart eller adgangen til strafforfølgning eller straffullbyrding for forholdet ville vært foreldet etter norsk lov.

Hvorvidt et forhold anses begått helt eller delvis i Norge, beror på beskrivelsen av gjerningsstedet og straffelovens regler. «Andre områder underlagt norsk jurisdiksjon» har samme betydning som i straffeloven § 4 annet ledd.

Bestemmelsen har bare selvstendig betydning når det er gjort unntak fra kravet til dobbel straffbarhet, jf. § 21, eller forholdet ville vært foreldet etter norsk lov.

Til § 24 Fraværsdom

Paragrafen regulerer overlevering til fullbyrding av en fraværsdom. Den viderefører arrestordreloven § 11 første og tredje ledd, med noen realitetsendringer, og gjennomfører parallellavtalen art. 8 nr. 1 slik den må forstås i lys av praksis fra EMD og EU-domstolen. Se punkt 8.7.2.

Første ledd fastsetter at en arrestordre om overlevering til fullbyrding av fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon idømt i fravær av den ettersøkte skal avslås, hvis den ettersøkte ikke var orientert om tid og sted for rettsmøtet som førte til avgjørelsen og kunne forutse at det ville bli avsagt fraværsdom, eller retten til rettferdig rettergang av andre grunner ikke var ivaretatt, jf. også § 5.

Hva som kreves for at retten til rettferdig rettergang var ivaretatt, må vurderes i lys av den til enhver tid gjeldende praksis fra EMD og EU-domstolen. Se omtale av sentrale avgjørelser fra EMD i punkt 8.7.1.2 og EU-domstolen i punkt 8.7.2.2. Dette vil kunne forandre seg over tid, og ordlyden tar høyde for en eventuell utvikling.

Annet ledd første punktum gjelder saker hvor retten til rettferdig rettergang ikke var ivaretatt. Bestemmelsen fastsetter at arrestordren i slike tilfeller likevel skal etterkommes når den utstedende stat har gitt forsikring om at den ettersøkte har krav på å få saken behandlet på nytt med rett til å være til stede. Se merknadene til § 16 for en nærmere omtale av hva dette innebærer. Bestemmelsen må leses i sammenheng med første ledd, jf. parallellavtalen art. 8 nr. 1; det vil ikke komme i strid med retten til rettferdig rettergang å fullbyrde en arrestordre hvis den iverksettende stat avgir nevnte forsikring. Er retten til rettferdig rettergang ivaretatt, skal det ikke innhentes slik forsikring, jf. f.eks. HR-2020-1701-U avsnitt 43.

Etter annet ledd annet punktum skal forsikring som nevnt i annet ledd første punktum foreligge før retten avgjør om vilkårene for overlevering er oppfylt. Påtalemyndigheten må ved sin forberedelse av saken vurdere om retten til rettferdig rettergang er ivaretatt og eventuelt innhente forsikring før saken bringes inn for rettslig prøving. Det er opp til retten å vurdere om det foreligger en tilstrekkelig forsikring.

Til § 25 Livstidsstraff

Paragrafen gjelder livstidsstraff og viderefører arrestordreloven § 11 annet og tredje ledd med noen redaksjonelle og språklige endringer. Den gjennomfører parallellavtalen art. 8 nr. 2. Se punkt 8.8.

EMD har i bl.a. storkammerdommen Kafkaris mot Kypros (GC), 12. februar 2008, avsnitt 97–98 uttalt at en dom på livstidsstraff ikke i seg selv er i strid med EMK art. 3, men at dersom det ikke finnes noen mulighet for løslatelse, rettslig eller faktisk, kan slik straff tenkes å være i strid med torturforbudet.

Første ledd angir utgangspunktet om at dersom forholdet som ligger til grunn for arrestordren kan straffes med en frihetsberøvende reaksjon på livstid, skal arrestordren avslås.

Etter annet leddførste punktum skal arrestordren likevel etterkommes når den utstedende stat gir tilstrekkelig forsikring om at straff som nevnt i første ledd vil bli vurdert omgjort eller unnlatt fullbyrdet, enten etter oppfordring eller senest etter 20 år. Ved vurderingen av hva som skal garanteres må det bl.a. sees hen til praksis fra EMD og EU-domstolen, se punkt 4.3 og 4.8. Annet punktum fastsetter at forsikringen skal foreligge før retten avgjør om vilkårene for overlevering er oppfylt. Det er opp til retten å vurdere om det foreligger en tilstrekkelig forsikring.

Til § 26 Norsk statsborger og person bosatt i Norge

Paragrafen gjelder overlevering av norsk statsborger og person bosatt i Norge. Den angir en avslagsgrunn samt betingelser som skal og kan stilles. Første ledd viderefører arrestordreloven § 12 annet ledd og gjennomfører parallellavtalen art. 5 nr. 1 bokstav f. Annet og tredje ledd viderefører i det vesentlige § 15 og bygger på art. 7 og 8 nr. 3. Fjerde ledd bygger på § 12 tredje ledd og § 15 annet ledd annet punktum. Se punkt 8.9.3 (om norsk statsborger) og 12.6 (om soningsoverføring).

Første ledd fastsetter at der den ettersøkte er norsk statsborger eller bosatt i Norge, kan overlevering til straffullbyrding nektes hvis straffen i stedet fullbyrdes i her.

Bestemmelsen tilrettelegger for at soning kan skje der det er mest hensiktsmessig, og er begrunnet i hensynet til den domfeltes sosiale rehabilitering.

Hvorvidt arrestordren bør avslås, beror på en samlet vurdering av en rekke objektive forhold som kjennetegner personens situasjon. Jo sterkere tilknytning den ettersøkte har til Norge, jo mer nærliggende er det å nekte overlevering.

Norsk statsborgerskap eller bosted her er ikke i seg selv tilstrekkelig til å nekte overlevering. Den ettersøkte må i tillegg ha en sterk og aktuell tilknytning til Norge. Om det foreligger en slik tilknytning beror på en samlet vurdering. Statsborgerskap og botid er særlig relevant. At den ettersøkte er norsk statsborger taler med tyngde for at vedkommende har en nær tilknytning til Norge. Statsborgerskap kan imidlertid være en tilknytningsfaktor av mer formell karakter og er derfor ikke avgjørende for vurderingen. Er den ettersøkte bosatt i Norge, er det særlig relevant hvilken stat vedkommende er borger av, og om overlevering skjer til denne eller en annen stat. Lengden, karakteren av og andre forhold ved botiden eller oppholdet i Norge er vesentlig for vurderingen i begge situasjoner. Også familiære og økonomiske forhold har betydning, herunder om og i hvilken utstrekning vedkommende har familie og nettverk i Norge. Det har også betydning om den ettersøkte har bodd i den utstedende stat, og om vedkommende har familie, økonomiske eller språklige bånd til denne staten. Hvilken straff det er aktuelt å fullbyrde vil kunne tillegges vekt, særlig hvis det er idømt en annen frihetsberøvende reaksjon enn fengselsstraff. Lengden på idømt straff vil også kunne spille inn. Er den ettersøkte under 18 år, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Selv om den ettersøkte har en sterk og aktuell tilknytning til Norge, kan andre momenter tilsi at arrestordren likevel bør etterkommes. Det vil bl.a. være tilfellet dersom personen også har en sterk og aktuell tilknytning til den utstedende stat.

Det bør vurderes om det istedenfor å nekte overlevering er tilstrekkelig å stille betingelse etter tredje ledd, jf. nedenfor.

Annet ledd angir at det for overlevering av norsk statsborger skal stilles som betingelse at overlevering videre for forhold som er begått før overleveringen til en stat som ikke selv overleverer egne borgere til Norge, ikke kan skje uten samtykke fra departementet. Dette er i tråd med adgangen departementet har til å nekte overlevering av norske borgere i samsvar med gjensidighetsprinsippet, jf. parallellavtalen art. 7 nr. 3.

Tredje ledd gjelder betinget overlevering av norsk statsborger og person bosatt i Norge og angir at overlevering til strafforfølgning kan gjøres betinget av at vedkommende tilbakeføres til Norge for å sone en eventuell fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon idømt etter overleveringen. De samme hensynene og momentene gjør seg gjeldende i denne vurderingen som i vurderingen etter første ledd, se ovenfor.

Fjerde ledd gir regler om uttalelse fra den ettersøkte og kriminalomsorgen. Det vises til merknadene til den lignende bestemmelsen i § 17 femte ledd og punkt 12.6 om soningsoverføring.

Til § 27 Norsk statsborger. Gjensidighet

Paragrafen regulerer overlevering av norsk statsborger og viderefører arrestordreloven § 10 annet ledd. Se punkt 8.9.3.

Hovedregelen er at overlevering ikke kan nektes fordi den ettersøkte er norsk statsborger, jf. parallellavtalen art. 7 nr. 1. Reglene om overlevering i loven her gjelder følgelig også for norske statsborgere.

Bestemmelsen gir imidlertid en særregel for tilfeller hvor en stat som ikke selv overleverer egne statsborgere til Norge, krever overlevering av en norsk borger. I slike tilfeller kan arrestordren avslås, jf. første punktum. Adgangen bygger på gjensidighetsprinsippet i parallellavtalen art. 7 nr. 3. Det gjelder ingen tilsvarende regel ved nordisk arrestordre.

Finner retten at vilkårene for overlevering er oppfylt, jf. § 54, sendes saken via riksadvokaten til departementet, jf. annet punktum. Departementet avgjør om avslagsgrunnen skal gjøres gjeldende, jf. § 56. Ordlyden legger ikke føringer for avgjørelsen, men et moment i vurderingen vil være hva slags forhold arrestordren gjelder. Det må også tas hensyn til Norges plikt etter utleveringskonvensjonen art. 6 nr. 2 til selv å vurdere strafforfølgning, og om strafforfølgning her vil by på særlige vanskeligheter, særlig når det gjelder bevisføringen. Det må også vurderes om det vil være tilstrekkelig å stille betingelse etter § 26 tredje ledd.

Til § 28 Politisk lovbrudd

Paragrafen gjelder politisk lovbrudd og viderefører arrestordreloven § 9. Den gjennomfører parallellavtalen art. 6. Se punkt 8.15.2.

Til § 29 Spesialitetsprinsippet

Paragrafen regulerer spesialitetsprinsippet ved overlevering til stater i EU utenfor Norden og viderefører med enkelte tilføyelser arrestordreloven § 16 første ledd bokstav a og annet ledd. Den gjennomfører parallellavtalen art. 30. Se punkt 9.2.2.

Unntatt i tilfeller som nevnt i første ledd bokstav a til e, kan en person som er overlevert fra Norge til en stat i EU utenfor Norden hverken rettsforfølges, dømmes eller på annen måte frihetsberøves for noe annet straffbart forhold begått før overleveringen enn overlevering skjer for, jf. første ledd.

Gir den ettersøkte avkall på vernet spesialitetsprinsippet gir, står staten overlevering skjedde til fritt til å strafforfølge eller fullbyrde dom mot vedkommende for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn overleveringen skjer for jf. bokstav a. Et slikt samtykke kan avgis samtidig som vedkommende samtykker til overlevering, jf. § 53 første ledd. Samtykke kan også avgis etter at overlevering har funnet sted.

Etter bokstav b og c faller vernet etter spesialitetsprinsippet bort dersom den utleverte personen frivillig oppholder seg i staten vedkommende ble utlevert til i 45 dager etter at personen hadde mulighet til å reise, eller vender tilbake etter først å ha reist ut. Se merknadene til § 20 om unntaket i bokstav b.

Bokstav d gjenspeiler unntakene i parallellavtalen art. 30 nr. 3 bokstav b til d.

Kompetent norsk myndighet kan samtykke til at den ettersøkte holdes strafferettslig ansvarlig for andre forhold begått før overleveringen fant sted, jf. bokstav e.

Annet ledd gir regler om utforming, oversendelse og behandling av anmodning om samtykke som nevnt i første ledd bokstav e. Første punktum viser til innholds- og språkkravene i § 48 og reglene for oversendelse av arrestordrer etter § 49. Annetpunktum bestemmer når samtykke skal gis, mens tredje punktum oppstiller en frist på 30 dager for å treffe avgjørelsen. 30-dagersfristen kan i enkelte saker være vanskelig å overholde. Fristoversittelse har ikke preklusiv virkning. Fristen er satt for å påskynde prosessen. Fjerde punktum bestemmer at saksbehandlingsreglene i kap. 7 gjelder tilsvarende så langt de passer. Det er særlig relevant å se hen til § 50, § 51 første, annet og fjerde ledd, § 53 første og tredje ledd, § 54, § 55 annet til syvende ledd og § 56. Hovedregelen i disse sakene er likevel skriftlig saksbehandling for retten, jf. femte punktum. Sjette punktum bestemmer at kompetent tingrett er den tingretten som i sin tid avgjorde overleveringskravet. Syvende punktum fastslår at den overleverte har rett til forsvarer.

Til § 30 Videre overlevering og videre utlevering

Paragrafen regulerer videre overlevering og videre utlevering fra stater i EU utenfor Norden etter at en person er overlevert fra Norge til vedkommende stat. Den viderefører med enkelte endringer arrestordreloven § 16 første ledd bokstav b og c, annet og tredje ledd. Den gjennomfører parallellavtalen art. 31. Se punkt 9.2.2.

Første ledd gir uttrykk for hovedregelen om at en person som er overlevert fra Norge til en stat i EU utenfor Norden, ikke kan overleveres videre til en stat i EU eller til Island. Det er imidlertid gjort unntak fra dette i bokstav a til e. Stort sett gjelder de samme reglene ved videre overlevering og spesialitetsprinsippet, og det vises til merknadene til § 29. Er ikke vedkommende vernet av spesialitetsprinsippet etter § 29 første ledd bokstav a til c eller e, kan videre overlevering skje, jf. bokstav d. Gir den ettersøkte f.eks. avkall på spesialitetsprinsippet, får dette også betydning for muligheten til å overlevere vedkommende videre.

Annet ledd bestemmer at reglene som gjelder for utforming, oversendelse og behandling av anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet gjelder tilsvarende for anmodning om samtykke til videre overlevering. Se merknaden til § 29 annet ledd.

Tredje ledd bestemmer at videre utlevering fra en stat i EU utenfor Norden til en stat utenfor EU og Norden bare kan skje hvis kompetent norsk myndighet samtykker. En anmodning om samtykke til videre utlevering behandles etter § 47, jf. fjerde ledd.

Til kapittel 5 Særlige vilkår for overlevering fra Norge til stater i Norden

Til § 31 Strafferamme og reaksjon. Aksessoriske forhold

Paragrafen regulerer krav til strafferamme i den utstedende stat ved overlevering til strafforfølgning og idømt reaksjon ved overlevering til straffullbyrding, og inneholder regler om aksessoriske forhold. Den viderefører arrestordreloven § 17 med redaksjonelle endringer og en språklig justering, og gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre art. 2. Se punkt 8.3.3 og 8.17.3.

Første ledd første punktum regulerer overlevering til strafforfølgning. Det er et vilkår for overlevering at forholdet som arrestordren gjelder i den utstedende stat, kan medføre fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon. Annet punktum regulerer overlevering til fullbyrding av dom. Det kreves at dommen går ut på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon. Annet punktum viderefører arrestordreloven § 17 første ledd bokstav b med en språklig endring. Det er nå uttrykkelig presisert at overlevering til fullbyrding kan skje for både fengselsstraff og annen frihetsberøvende reaksjon. I sistnevnte kategori faller bl.a. dom på tvungent psykisk helsevern og overføring til tvungen omsorg, jf. straffeloven § 30 bokstav c og d.

Det gjelder i utgangspunktet ikke noe krav til dobbel straffbarhet. Norske myndigheter skal derfor ikke vurdere om forholdet er straffbart etter norsk rett, med mindre forholdet helt eller delvis er begått på norsk territorium, jf. § 34.

Annet ledd regulerer aksessorisk overlevering og viderefører arrestordreloven § 17 annet ledd.

Til § 32 Avgjørelse av samme forhold i Norge, Norden, EU eller Schengen

Paragrafen gir § 22, som gjelder ved overlevering til stater i EU utenfor Norden, tilsvarende anvendelse ved overlevering til stater i Norden. Den viderefører i hovedsak arrestordreloven § 18, jf. § 8 første ledd bokstav c til i. Se punkt 8.12.4.

Til § 33 Norsk statsborger og person bosatt i Norge

Paragrafen gir § 26, som gjelder ved overlevering til stater i EU utenfor Norden, tilsvarende anvendelse ved overlevering til stater i Norden. Bestemmelsen viderefører arrestordreloven § 19 første ledd bokstav a og annet ledd, jf. § 12 annet og tredje ledd, og § 22, som bygger på konvensjon om nordisk arrestordre art. 5 nr. 5 og art. 6. Se punkt 8.9.3 og merknadene til § 26.

Til § 34 Forhold begått helt eller delvis i Norge

Paragrafen gjelder forhold som er begått helt eller delvis i Norge og ikke er straffbare. Den viderefører den valgfrie avslagsgrunnen i arrestordreloven § 19 første ledd bokstav b, og gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre art. 5 nr. 2.

Etter første ledd kan en nordisk arrestordre avslås for forhold som er begått helt eller delvis i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske bilandene, eller andre områder underlagt norsk jurisdiksjon, dersom forholdet ikke er straffbart etter norsk lov. Hvorvidt et forhold anses begått helt eller delvis i Norge, beror på beskrivelsen av gjerningsstedet og straffelovens regler. «Andre områder underlagt norsk jurisdiksjon» har samme betydning som i straffeloven § 4 annet ledd.

Bestemmelsen utgjør dermed et unntak fra utgangspunktet om at det ikke gjelder et krav til dobbel straffbarhet for overlevering mellom de nordiske statene.

Hvorvidt en arrestordre bør avslås, beror på sakens og de involverte personenes tilknytning til Norge og øvrige forhold som har betydning for om det er hensiktsmessig at forfølgningen skjer her eller i utlandet. Når påtalemyndigheten vurderer å avslå en nordisk arrestordre etter første ledd, skal den ettersøkte få anledning til å uttale seg om slike forhold, jf. annet ledd.

Til § 35 Spesialitetsprinsippet

Paragrafen regulerer spesialitetsprinsippet ved overlevering til stater i Norden og viderefører med enkelte tilføyelser arrestordreloven § 23. Den gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre art. 23. Se punkt 9.2.3.

Første ledd uttrykker utgangspunktet i konvensjon om nordisk arrestordre om at spesialitetsprinsippet i praksis er avskaffet innad i Norden. Det gjelder likevel to unntak: Dersom det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn som angitt i første ledd bokstav a, kan slik utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding likevel ikke skje. Tilsvarende gjelder dersom overlevering kunne vært nektet etter § 34 og kompetent norsk myndighet ikke samtykker til unntak fra spesialitetsprinsippet, jf. første ledd bokstav b.

Selv om vilkårene i første ledd bokstav b er oppfylt, bestemmer annet ledd at den ettersøkte kan holdes strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn overleveringen skjer for, hvis vedkommende samtykker til dette i den utstedende stat, jf. annet ledd bokstav a, eller ved at vedkommende gjennom sin frivillige opptreden ikke lenger er vernet av spesialitetsprinsippet, jf. annet ledd bokstav b og c. Se merknadene til § 20 om unntaket i annet ledd bokstav b.

I enkelte tilfeller må den utstedende stat innhente norske myndigheters samtykke for å strafforfølge eller fullbyrde dom mot den overleverte for andre straffbare forhold begått før overleveringen fant sted enn overlevering gjaldt, jf. første ledd bokstav b. Tredje ledd angir når et slikt samtykke skal og kan gis. Hovedregelen er at anmodningen skal etterkommes, med mindre det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn som angitt i bestemmelsen, jf. første punktum. Påtalemyndigheten kan også etter eget skjønn nekte å gi samtykke dersom forholdet helt eller delvis er begått i Norge og ikke er straffbart etter norsk rett, jf. § 34, jf. annet punktum.

Fjerde ledd gir regler om utforming, oversendelse og behandling av anmodning om samtykke som nevnt i første ledd bokstav b. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til § 29 annet ledd. Reglene i kap. 7 gjelder tilsvarende så langt de passer, og særlig relevant i denne sammenheng er § 50, § 51 første, tredje og fjerde ledd, § 53 annet og tredje ledd, § 54, § 55 og § 56.

Til § 36 Videre overlevering og videre utlevering

Paragrafen gjelder videre overlevering og videre utlevering fra stater i Norden etter at en person er overlevert fra Norge til vedkommende nordiske stat. Den viderefører arrestordreloven § 24 med enkelte tilføyelser, og gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre art. 24. Se punkt 9.2.3.

Statene står fritt til videre overlevering innad i Norden, jf. konvensjonen art. 24 nr. 1. Det er ikke funnet grunn til å innta dette utgangspunktet i loven.

Første ledd bestemmer at en person som er overlevert fra Norge til en annen nordisk stat, ikke kan overleveres videre til en stat i EU utenfor Norden for forhold begått før overleveringen, med mindre det foreligger et lovhjemlet unntak. Unntak gjelder dersom vedkommende selv samtykker til videre overlevering etter at overleveringen har funnet sted, jf. bokstav a. Den ettersøkte kan også overleveres videre hvis vedkommende har unnlatt å forlate staten vedkommende ble overlevert til, enda personen i 45 dager har hatt mulighet til dette, eller hvis vedkommende frivillig har returnert til den utstedende stat etter først å ha forlatt den, jf. bokstav b og c. Se merknadene til § 20 om unntaket i bokstav b. Personen kan også overleveres videre dersom kompetent norsk myndighet samtykker til det, bokstav d.

Annet ledd fastsetter i hvilke tilfeller samtykke etter første ledd bokstav d skal gis. Reglene om spesialitetsprinsippet i § 35 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Tredje ledd bestemmer i hvilke tilfeller den overleverte kan utleveres videre fra en nordisk stat til en stat utenfor EU og Norden. Utgangspunktet er at slik videre utlevering ikke kan skje, men det gjelder tilsvarende unntak som ved videre overlevering til stater i EU utenfor Norden, se ovenfor.

Mottar norske myndigheter en anmodning om samtykke til videre utlevering fra en nordisk stat, jf. tredje ledd, jf. første ledd bokstav d, får § 47 anvendelse, jf. fjerde ledd.

Til kapittel 6 Behandlingen av saker om utlevering fra Norge

Til § 37 Pågripelse, fengsling og annen bruk av tvangsmidler før mottak av utleveringsbegjæring

Paragrafen regulerer pågripelse, fengsling og annen bruk av tvangsmidler før mottak av utleveringsbegjæring. Den viderefører utleveringsloven § 20 med enkelte endringer, jf. utleveringskonvensjonen art. 16. Se punkt 10.10.2 og 10.10.5.

Bestemmelsen hjemler tvangsmiddelbruk i saker som haster, hovedsakelig for å fremme andre staters interesser gjennom å sørge for at ettersøkte personer ikke flykter før formell utleveringsbegjæring fremmes.

Første ledd første punktum fastslår at når en stat har bedt om det eller etterlyst en person som i denne staten er siktet, tiltalt eller domfelt for et straffbart forhold som kan begrunne utlevering etter loven her, kan straffeprosessuelle tvangsmidler samt båndlegging etter politiloven § 17 g brukes i samme utstrekning som i saker om forhold av tilsvarende art som strafforfølges i Norge. Dette innebærer en viss utvidelse av hvilke tvangsmidler som kan benyttes sammenlignet med utleveringsloven § 20, og omfatter bl.a. tvangsmidlene i straffeprosessloven kap. 14, 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og 16 d samt §§ 157 og 158.

Ved bruk av tvangsmidler før utleveringsbegjæring er mottatt, foretas det etter utleveringsloven en selvstendig prøving av om det er «skjellig grunn til mistanke» om at den ettersøkte personen har begått forholdet. Ettersom norske myndigheter på dette stadiet har begrensede opplysninger for å vurdere mistankegrunnlaget, fremgår det istedenfor av bestemmelsen at opplysningene i anmodningen om tvangsmiddelbruk eller etterlysningen kan legges til grunn uten ytterligere prøving av bevisene, såfremt det anses «ubetenkelig», jf. første ledd annet punktum. Dette er en endring av gjeldende rett. Det skal gjøres en konkret vurdering av de foreliggende opplysninger og omstendigheter. Straffeprosessloven § 170 a vil stå sentralt i vurderingen. Det vil være av betydning bl.a. hvilke tvangsmidler det er snakk om å bruke, hvilken tillit man har til rettssystemet i den andre staten og om den utenlandske avgjørelsen om tvangsmidler er truffet av en domstol. Ettersom utleveringsbegjæringen må fremmes så snart som mulig og innen en fastsatt frist, vil det i tilfellene som er omfattet av bestemmelsen være snakk om en begrenset periode.

Annet ledd viderefører gjeldende rett om bl.a. forsvarer.

Tredje ledd opprettholder deler av utleveringsloven § 20 annet ledd. Departementets adgang til å bestemme at bruk av tvangsmidler skal opphøre hvis det antar at det ikke er grunn til utlevering, er ikke foreslått videreført. Bestemmelsen fastslår for øvrig at påtalemyndigheten uten opphold skal underrette departementet om en beslutning om tvangsmidler etter første ledd. Den andre staten skal straks underrettes om beslutningen, og om at bruk av tvangsmidler vil opphøre hvis formell utleveringsbegjæring ikke er mottatt så snart som mulig og senest innen en fastsatt frist. Hvem som skal underrette den aktuelle staten, er ikke lovregulert. At det skal fastsettes en frist, er en lovfesting av praksis. Tvangsmidler kan ikke lenger brukes hvis utleveringsbegjæring ikke er mottatt innen fire uker etter pågripelsen. Retten kan i «særlige tilfeller» forlenge fristen.

Til § 38 Oversendelse og krav til utleveringsbegjæringer

Paragrafen regulerer oversendelse av og krav til utleveringsbegjæringer. Den viderefører med enkelte endringer utleveringsloven § 13 første til fjerde ledd og gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 12. Se punkt 10.2.1 og 10.3.1.

Første ledd fastsetter hvordan begjæringen skal fremsettes (oversendelsesvei) og på hvilken måte den skal oversendes (oversendelsesmåte). Utgangspunktet er at begjæringen må fremsettes via diplomatiske kanaler, men annen oversendelsesvei kan være avtalt i forholdet med den anmodende stat, jf. første punktum.

Schengen-statene Sveits og Liechtenstein kan i medhold av Schengenkonvensjonen art. 65 fremsette begjæringen direkte til Justisdepartementet.

Etter første ledd annet punktum skal begjæringen oversendes per post eller «på annen sikker måte». Utgangspunktet er at begjæringen skal innkomme per post eller med bud. Bestemmelsen utelukker imidlertid ikke alternative fremsendelsesmåter, såfremt metoden er sikker, f.eks. krypterte løsninger. Den tar også høyde for at det kan skje endringer internasjonalt, herunder utvikling av sikre digitale plattformer, og bestemmelsen er på denne måten ment å være dynamisk.

Annet ledd angir hvilke opplysninger utleveringsbegjæringen skal inneholde. Begjæringen skal alltid opplyse om arten av og tiden og stedet for det straffbare forholdet som ligger til grunn for den. På hvilket tidspunkt forholdet ble begått, har betydning bl.a. for spørsmålet om foreldelse (§ 15). Er den anmodende stat kjent med noen av opplysningene som er nevnt i bokstav a til c, skal begjæringen også oppgi disse. På bakgrunn av de særlige reglene som gjelder for norsk statsborger (§ 17), er det relevant å kjenne til den ettersøktes statsborgerskap, jf. bokstav a. Av praktiske hensyn er det også ønskelig med opplysninger om den ettersøktes oppholdssted her i riket, jf. bokstav b. Med sikte på å fastslå den ettersøktes identitet, er det dessuten behov for signalement og eventuelt opplysninger om andre forhold som gjør det mulig å fastslår vedkommendes identitet, jf. bokstav c. I praksis er fingeravtrykk og DNA av særlig betydning, men også kjennetegn ved personen kan være relevant.

Tredje ledd krever at det med begjæringen skal følge kopi av de straffebestemmelsene som anses å ramme forholdet. Er det uforholdsmessig vanskelig å skaffe kopi av bestemmelsene, kan en redegjørelse tre i stedet for kopi. Redegjørelsen må gi opplysninger som gjør det mulig for norske myndigheter å vurdere straffbarhet og strafferamme, jf. § 12.

Fjerde og femte ledd bestemmer at avgjørelsen som ligger til grunn for utleveringsbegjæringen, skal vedlegges i kopi. Siste del av fjerde ledd må sees i sammenheng med § 13 om krav til mistankegrunnlag. Som presisert i merknadene til § 13, skal kravet om skjellig grunn til mistanke ikke tolkes for kategorisk, se nærmere der om dette.

Sjette ledd regulerer krav til språk.

Til § 39 Innledende behandling

Paragrafen regulerer departementets innledende behandling av en utleveringsbegjæring og viderefører utleveringsloven § 14 første og annet ledd med enkelte justeringer. Se punkt 10.4.

Første ledd viderefører utleveringsloven § 14 første ledd. Ved mottak av en utleveringsbegjæring skal departementet gjøre en foreløpig vurdering av om begjæringen oppfyller formkravene, herunder de påkrevde opplysninger, jf. § 38, og om de materielle vilkårene for utlevering er oppfylt.

Er det åpenbart at begjæringen ikke kan etterkommes, kan departementet straks avslå den. Avslag kan f.eks. tenkes der utleveringsbegjæringen gjelder et forhold som ikke er straffbart etter norsk rett eller har for lav strafferamme, jf. § 12, eller dersom vedkommende er under kriminell lavalder, jf. § 7.

Er det aktuelt å avslå begjæringen fordi et av de materielle vilkårene ikke er oppfylt, kan departementet velge å innhente supplerende opplysninger før det treffer avgjørelse. Departementet har i utgangspunktet ingen plikt til dette. Utleveringskonvensjonen art. 13 angir imidlertid at hvis opplysningene som er fremsendt av den anmodende stat er utilstrekkelige til at den anmodede stat skal kunne fatte en beslutning etter konvensjonen, skal den anmodede stat be om å få tilsendt nødvendige tilleggsopplysninger. Kommer begjæringen fra en stat som er tilsluttet utleveringskonvensjonen, må departementet derfor ta hensyn til art. 13. Dersom begjæringen ikke oppfyller formalkravene i § 38, vil det være naturlig at departementet gir den anmodende stat anledning til å supplere begjæringen før den avslås.

Annet ledd angir at hvis departementet ikke avslår begjæringen etter første ledd, sendes saken snarest til påtalemyndigheten som uten opphold skal gjennomføre nødvendige undersøkelser og bringe begjæringen inn for rettslig prøving. Dette er i hovedsak en videreføring av utleveringsloven § 14 annet ledd, men med én endring, jf. nedenfor. Beslutningen om å sende saken til påtalemyndigheten er ikke et enkeltvedtak. Den ettersøkte har følgelig ikke klagerett over beslutningen. Fra saken sendes til påtalemyndigheten gjelder straffeprosesslovens regler så langt de passer, jf. § 3.

Utleveringsbegjæringer bør behandles raskt, og påtalemyndigheten bør behandle saken uten opphold. Formålet med undersøkelsene er å få klarlagt om vilkårene for utlevering er oppfylt, ikke å få oppklart det straffbare forholdet som begjæringen gjelder. Hvis utleveringsbegjæringen med vedlegg ikke gir norske myndigheter tilstrekkelige opplysninger til å vurdere om vilkårene for utlevering er til stede, kan påtalemyndigheten innhente tilleggsopplysninger fra den anmodende stat, se tilsvarende mulighet for retten etter § 42 annet ledd annet punktum. Hva som utgjør nødvendige undersøkelser, må vurderes konkret. Det avhenger bl.a. av hva den ettersøkte anfører og hvilken stat utleveringsbegjæringen kommer fra.

Som ledd i undersøkelsene må påtalemyndigheten sørge for at den ettersøkte blir gjort kjent med utleveringsbegjæringen og får anledning til å forklare seg. Noen forklaringsplikt har den ettersøkte ikke, idet vedkommende må anses som siktet, jf. straffeprosessloven. Den ettersøkte får oppnevnt forsvarer senest fra det tidspunktet påtalemyndigheten iverksetter undersøkelser, jf. § 40.

Påtalemyndigheten skal bringe saken inn for rettslig prøving også i de tilfellene hvor den mener at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Dette er en viss endring sammenlignet med dagens praksis. Hvis påtalemyndigheten anser det som klart at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt, kan saken bringes inn for tingretten uten at det gjennomføres undersøkelser. Påtalemyndigheten kan i et slikt tilfelle be om at retten avgjør saken uten muntlig forhandling, jf. § 42 annet ledd tredje punktum.

Til § 40 Rett til forsvarer

Paragrafen gir nærmere regler om forsvarerbistand i utleveringssaker. Den viderefører utleveringsloven § 16 med enkelte endringer. Se punkt 10.4 og 10.10.

Første ledd angir på hvilket tidspunkt det skal oppnevnes offentlig forsvarer for den ettersøkte. Det skal oppnevnes forsvarer fra den tid påtalemyndigheten iverksetter undersøkelser etter § 39 annet ledd selv om den ettersøkte ikke er pågrepet og fengslet i utleveringssaken, jf. §§ 37 og 41.

Annet ledd bestemmer at staten som utgangspunkt dekker utgiftene som påløper i forbindelse med en utleveringssak.

Til § 41 Pågripelse, fengsling og annen bruk av tvangsmidler etter mottak av utleveringsbegjæring

Paragrafen regulerer pågripelse, fengsling og annen bruk av tvangsmidler etter mottak av utleveringsbegjæring. Den viderefører med enkelte endringer utleveringsloven § 15, jf. § 19 annet ledd, se punkt 10.10.2 og 10.10.5.

Bestemmelsen gir hjemler for tvangsmiddelbruk til fremme av påtalemyndighetens undersøkelser, jf. § 39 annet ledd, og for å sikre utlevering.

Første ledd første punktum angir at straffeprosessuelle tvangsmidler samt båndlegging etter politiloven § 17 g kan brukes i samme utstrekning som i saker om forhold av tilsvarende art som strafforfølges i Norge. Dette er en viss utvidelse av hvilke tvangsmidler som kan brukes sammenlignet med utleveringsloven § 15, og omfatter bl.a. tvangsmidlene i straffeprosessloven kap. 14, 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og 16 d samt §§ 157 og 158. Tvangsmidlene kan bare brukes når det er forenlig med straffeprosessloven § 170 a.

Første ledd annet punktum regulerer mistankegrunnlaget. Rettsavgjørelsen som følger vedlagt utleveringsbegjæringen, kan som utgangspunkt legges til grunn uten nærmere prøving av om den ettersøkte har begått forholdet. Avgjørende er om det er lagt til grunn at det er tilstrekkelig mistanke mot den ettersøkte, og ikke hvordan beviskravet er formulert i fremmed rett og om formuleringen tilsvarer det norske kravet om «skjellig grunn til mistanke».

Annet ledd regulerer varigheten av tvangsmidlene og den ettersøktes adgang til å begjære ny prøving av tvangsmiddelbruken, og viderefører utleveringsloven § 15 annet ledd, jf. § 19 annet ledd. Det følger av bestemmelsen at dersom retten ikke bestemmer annet, gjelder en beslutning om bruk av tvangsmidler inntil utleveringsbegjæringen er avgjort, og utlevering i tilfelle er iverksatt. Henvisningen til § 46 innebærer likevel at tvangsmiddelbruken i utgangspunktet ikke kan ha lengre varighet enn fire uker fra endelig vedtak om utlevering foreligger. Utgangspunktet om en frist på fire uker gjelder også når varetektsfengsling blir besluttet før endelig utleveringsvedtak foreligger.

Til § 42 Rettslig behandling

Paragrafen regulerer domstolsbehandlingen av en utleveringsbegjæring. Den viderefører i hovedsak utleveringsloven § 17 med redaksjonelle endringer. Se punkt 10.5.2.

Første ledd angir temaet for den rettslige prøvingen: Tingretten avgjør om det er adgang til utlevering etter loven. Bestemmelsen angir hvilke lovbestemmelser det tilligger domstolen å vurdere. Det innebærer en redaksjonell, men ingen materiell endring av gjeldende rett. Rettens prøvingsintensitet av de ulike vilkårene vil bl.a. bero på om den ettersøkte påberoper seg avslagsgrunnen. Vilkårene må prøves for alle forholdene som utleveringsbegjæringen omfatter.

Annet leddførste punktum gir domstollovens regler om adgangen til å føre forhandlinger for lukkede dører tilsvarende anvendelse. Dette er en videreføring av utleveringsloven § 17 første ledd annet punktum, men formuleringen er forenklet. Det vil fortsatt være domstolloven §§ 124 til 126 første ledd som særlig er aktuelle, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) s. 43.

Annet punktum bestemmer at retten kan beslutte at det skal innhentes nye bevis og utsette forhandlingen. Det viderefører utleveringsloven § 17 annet ledd tredje punktum og er utslag av prinsippene i straffeprosessloven § 294. Det kan under forhandlingene fremkomme opplysninger som gjør det nødvendig å gjennomføre undersøkelser eller innhente bevis for å avklare om vilkårene for utlevering er oppfylt. Retten kan i så fall beslutte dette og utsette forhandlingene. Dette er imidlertid ikke ment å være den normale fremgangsmåten.

Tredje punktum innebærer en endring av gjeldende rett: Domstolen kan beslutte skriftlig behandling av saken dersom dette anses ubetenkelig. Det kan f.eks. være situasjonen der den ettersøkte samtykker til utlevering, eller der påtalemyndigheten anfører at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt.

Tredje ledd regulerer fristen for rettens kjennelse og gir regler om anke. Kjennelse skal avsies snarest mulig, jf. første punktum. Dette fremgår ikke av utleveringsloven § 17, men antas å være målet også i dag. Både hensynet til den ettersøkte og de berørte statene tilsier at utleveringsbegjæringer blir avgjort så raskt som det er forsvarlig. Om bakgrunnen for at det ikke er en konkret frist, se punkt 10.9.2. Der den ettersøkte har samtykket til utlevering, kan retten avsi sin kjennelse straks, jf. annet punktum. Dette er i samsvar med § 17 annet ledd. Det er i disse tilfellene forutsatt at det ikke er behov for nærmere undersøkelser. Domstolen må fortsatt vurdere om vilkårene for utlevering er oppfylt.

Tredje tilfemte punktum regulerer anke og viderefører utleveringsloven § 17 tredje ledd. Rettens kjennelse kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kap. 26. Ankefristen er likevel tre dager, og anke har oppsettende virkning.

Til § 43 Samtykke

Paragrafen regulerer samtykke til utlevering. Den har ikke noe direkte motstykke i utleveringsloven, men har en side til utleveringsloven § 17. Se punkt 10.6.1.

Første ledd viderefører forutsetningen i utleveringsloven § 17 annet ledd første punktum om at den ettersøkte kan samtykke til utlevering.

Annet ledd oppstiller formkrav. Dagens utleveringslov har ikke tilsvarende eksplisitte formkrav. For at et samtykke skal være gyldig, må det nedtegnes med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er orientert om virkningene av å samtykke, herunder om forskjellene mellom den forenklede og ordinære utleveringsprosedyren, og om fristen for å trekke tilbake et avgitt samtykke. Formkravene skal sikre notoritet om samtykket, og om at det ble gitt frivillig og etter at ettersøkte var informert på et språk vedkommende forstod om konsekvensene av å samtykke og muligheten for å trekke det. Det er ikke avgjørende om notoriteten sikres ved protokollasjon eller ved bruk av et standardskjema eller lignende som den ettersøkte underskriver og som vedlegges rettsboken. Er den ettersøkte under 18 år, har også vedkommendes verge partsrettigheter i saken, jf. straffeprosessloven § 83.

Tredje ledd angir at samtykket kan trekkes tilbake frem til det foreligger rettskraftig kjennelse i saken. Hvis tingretten har ansett det som «ubetenkelig» å avgjøre saken etter skriftlig behandling fordi den ettersøkte samtykket til utlevering, jf. § 42 annet ledd tredje punktum, vil et tilbakekall medføre at saken må undergis ordinær behandling, dvs. muntlig forhandling. Det gjelder ingen formkrav for tilbakekallet.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om samtykke til utlevering.

Til § 43 a Særregler for Sveits og Liechtenstein

Paragrafen gir særregler for avgjørelse av utleveringsbegjæringer fra en av Schengen-statene Sveits eller Liechtenstein når den ettersøkte samtykker til utlevering. Den viderefører utleveringsloven § 17 a med noen mindre justeringer og gjennomfører Schengenkonvensjonen art. 66. Se punkt 10.5.2 og 10.6.

Førsteledd viderefører utleveringsloven § 17 a første ledd. Formuleringen «en stat som deltar i Schengensamarbeidet» er av informasjonshensyn erstattet med en henvisning til Schengen-statene Sveits og Liechtenstein. Saker etter bestemmelsen avgjøres som hovedregel av statsadvokaten, men i noen tilfeller skal saken sendes via Riksadvokaten til departementet for avgjørelse. I utleveringsloven gjaldt dette bl.a. tilfeller der «det foreligger konkurrerende begjæringer om utlevering». Det angis nå istedenfor at det gjelder der «det foreligger konkurrerende anmodninger som nevnt i § 71 første eller annet ledd», noe som innebærer at også situasjoner der det er fremmet en arrestordre i tillegg til en utleveringsbegjæring omfattes.

Annetledd angir at den ettersøkte i tillegg til å samtykke til utlevering, kan samtykke til å bli strafforfulgt eller få straff fullbyrdet mot seg for andre straffbare forhold begått før utleveringen enn vedkommende utleveres for. Dette omtales ofte som å gi avkall på beskyttelsen spesialitetsprinsippet gir, se punkt 9.2.

Tredjeledd bestemmer at et samtykke til utlevering og eventuelt avkall på spesialitetsprinsippet skal avgis i rettsmøte og nedtegnes med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er gjort kjent med virkningene av å avgi dette. Dette er i hovedsak en videreføring av formkravene i utleveringsloven § 17 a tredje ledd, men slik at det etter forslaget fremgår uttrykkelig at forsvarer skal være til stede når samtykke og avkall gis. Formkravene er de samme som ved utlevering til stater utenfor Schengen-samarbeidet, jf. § 43 med tilhørende merknader.

Det følger videre av tredje ledd at et samtykke til utlevering kan trekkes tilbake frem til utlevering er gjennomført. Saken blir i så fall sendt til tingretten for behandling etter de ordinære reglene som gjelder for utleveringsbegjæringer fra stater utenfor Schengen-samarbeidet. Også dette viderefører gjeldende rett. Tilsvarende gjelder dersom departementet fatter vedtak om utlevering og den ettersøkte deretter trekker samtykket tilbake. Det er bare et samtykke til utlevering som kan trekkes tilbake. Et samtykke til å bli strafforfulgt eller få straff fullbyrdet mot seg for andre forhold begått før utleveringen enn vedkommende utleveres for, kan ikke tilbakekalles, jf. tredje ledd fjerde punktum.

Til § 44 Departementets avgjørelse

Paragrafen regulerer departementets avgjørelse av om en utleveringsbegjæring skal etterkommes. Den erstatter utleveringsloven § 18. Se punkt 10.5.2.

Første ledd slår fast at påtalemyndigheten straks skal sende den rettskraftige kjennelsen til departementet, som snarest mulig skal avgjøre om utlevering skal skje. Kjennelsen sendes tjenestevei via riksadvokaten til departementet. Hvis den ettersøkte er under norsk strafforfølgning eller soner en dom, skal påtalemyndigheten gi uttrykk for om utsatt eller midlertidig utlevering er hensiktsmessig.

Annet ledd bestemmer at departementet må avslå en begjæring hvis domstolen har konkludert med at det ikke er lovlig adgang til utlevering. Dette fremgikk ikke direkte av utleveringsloven § 18, men er en videreføring av gjeldende rett.

Tredje ledd første punktum regulerer situasjonen der domstolen har konkludert med at det er lovlig adgang til utlevering. Departementet har i disse tilfellene en skjønnsmessig adgang til å avslå eller etterkomme begjæringen, og vil f.eks. kunne vektlegge om forholdet er begått helt eller delvis på norsk territorium eller om det fremstår som helt urimelig å tilstå utlevering ut fra de konkrete omstendighetene i saken. En eventuell folkerettslig avtale vil legge rammer for departementets vurdering, jf. § 2. Dette opprettholder gjeldende rett.

I annet punktum angis konkrete vurderingstemaer for departementets vedtak. I motsetning til etter dagens regelverk og gjeldende rett skal det ikke vurdere vilkårene som domstolen har vurdert, se likevel sikkerhetsventilen i fjerde ledd. I departementets vurdering inngår de fakultative avslagsgrunnene i §§ 10 og 11, samt om det skal stilles betingelser for utleveringen, jf. § 20. I saker som gjelder utlevering av norsk statsborger, jf. § 17, skal departementet foreta en konkret vurdering av om vedkommende skal utleveres eller ikke, og om det eventuelt skal stilles betingelser. Videre vurderer departementet om det er aktuelt med utsatt eller midlertidig utlevering, jf. § 45. Departementet avgjør også hvilken sak som skal få prioritet dersom det foreligger flere utleveringsbegjæringer som gjelder samme ettersøkte eller en utleveringsbegjæring konkurrerer med en arrestordre, jf. § 71. Når det gjelder det nærmere innholdet i disse vurderingene, vises det til de enkelte bestemmelsene med tilhørende merknader. Eventuelle betingelser som stilles inntas i departementets vedtak, jf. tredje punktum.

Fjerde ledd er en sikkerhetsventil. I utgangspunktet skal det ikke skje en dobbeltbehandling av vilkårene for utlevering. Det tilligger domstolene å vurdere de obligatoriske avslagsgrunnene. I noen helt spesielle tilfeller kan det likevel unntaksvis være behov for en fornyet vurdering av § 5, se den generelle drøftelsen av dette i punkt 10.5.2.4.

Femte ledd bestemmer at det ikke er klageadgang over departementets vedtak. Regelen innebærer en endring av gjeldende rett.

Til § 45 Utsatt og midlertidig utlevering

Paragrafen regulerer utsatt iverksetting av en avgjørelse om utlevering og midlertidig utlevering. Den viderefører med enkelte endringer utleveringsloven § 11 og § 18 annet ledd, jf. utleveringskonvensjonen art. 19. Se punkt 10.7.2.

Avgjørelseskompetansen ligger til departementet, jf. § 44 tredje ledd. I praksis er det imidlertid naturlig at avgjørelsen tas i samråd med påtalemyndigheten, siden utsatt og midlertidig utlevering kan reise påtalemessige spørsmål. Er den ettersøkte frihetsberøvet i Norge, må det innhentes uttalelse fra kriminalomsorgen før avgjørelse treffes, jf. annet ledd tredje punktum.

Første ledd regulerer utsatt utlevering og er utformet som en valgfri utsettelsesgrunn. Hvorvidt iverksettingen skal utsettes, beror på en konkret vurdering. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende lov. Når den ettersøkte fullbyrder fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i Norge for et annet forhold enn utleveringsbegjæringen gjelder, følger det av første punktum at utlevering kan utsettes inntil personen løslates eller utskrives fra fengselet eller institusjonen. Ordet «anstalten» er foreslått erstattet med «institusjonen», uten at det tas sikte på noen realitetsendring. I disse tilfellene skal utlevering som hovedregel utsettes, jf. utleveringskonvensjonen art. 19 nr. 1. Utlevering kan også utsettes på grunn av strafforfølgning i Norge for et annet forhold enn begjæringen gjelder, jf. annet punktum. Etter gjeldende utleveringslov skal utlevering utsettes dersom forfølgningen kan medføre frihetsstraff i minst to år, eller vedkommende holdes fengslet eller er underkastet tiltak i medhold av straffeprosessloven § 188. Etter den nye bestemmelsen vil dette kvalifikasjonskravet i stedet måtte inngå i den skjønnsmessige vurderingen, jf. foran. Første ledd er ikke til hinder for utlevering i kombinasjon med soningsoverføring til samme stat. Før vedtak om soningsoverføring kan treffes, må imidlertid utlevering være endelig besluttet.

Annet ledd gjelder midlertidig utlevering, som er et alternativ til utsatt utlevering. Når en av utsettelsesgrunnene i første ledd foreligger, kan utlevering til strafforfølgning skje på betingelse av at den ettersøkte tilbakeføres til Norge etter at forfølgningen er avsluttet, jf. første punktum. Hvorvidt den ettersøkte skal midlertidig utleveres, beror på et konkret skjønn. Til en midlertidig utlevering kan det også avtales andre betingelser mellom statene enn om tilbakeføring, jf. annet punktum og utleveringskonvensjonen art. 19 nr. 2. En betingelse kan være at den ettersøkte skal være frihetsberøvet eller underkastet andre tiltak under utleveringen.

Annet ledd tredje punktum bestemmer at når den ettersøkte er frihetsberøvet i Norge og det vurderes å gjøre utlevering betinget av tilbakeføring, skal kriminalomsorgen uttale seg før det treffes avgjørelse om midlertidig utlevering. Kriminalomsorgen skal uttale seg om hvorvidt det pågår en soningsoverføringssak, hvordan en midlertidig overlevering vil kunne påvirke den ettersøktes soningsforløp og rehabilitering, og om det er spesielle forhold ved den ettersøkte som det må tas hensyn til.

Til § 46 Iverksetting av utlevering

Paragrafen regulerer iverksetting av et endelig vedtak om utlevering og viderefører med noen endringer utleveringsloven § 19. Se punkt 8.10.1, 10.9.2 og 10.10.2. Bestemmelsen gir hjemmel for pågripelse og fengsling for å sikre utlevering, og angir en lengstefrist for tvangsmiddelbruk fra endelig vedtak foreligger.

Første ledd fastsetter at endelig vedtak om utlevering skal iverksettes så snart som mulig.

Annet ledd innfører en utsettelsesgrunn. Den bygger på arrestordreloven § 30 annet ledd, jf. parallellavtalen art. 26 nr. 4 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 19 nr. 5. Innføringen av utsettelsesgrunnen må bl.a. sees i sammenheng med at utvalgets flertall foreslår ikke å videreføre avslagsgrunnen i utleveringsloven § 7 om humanitære hensyn, se punkt 8.10.1.4.

Annet ledd første punktum fastsetter at departementet kan utsette utleveringen dersom det foreligger tungtveiende humanitære grunner. Dette er ment som en snever unntaksregel. Om utlevering skal utsettes, beror på en helhetsvurdering, og er opp til departementets skjønn. Det vil særlig være aktuelt å utsette utleveringen dersom det er åpenbar og tungtveiende grunn til å tro at utlevering vil sette den ettersøktes liv eller helse i fare. For eksempel kan dette være tilfellet dersom den ettersøkte er alvorlig syk og hensynet til å gjennomføre nødvendig behandling tilsier at utleveringen bør utsettes midlertidig. Er den ettersøkte under 18 år, kan kravet lettere være oppfylt, og utsatt utlevering bør vurderes. Utleveringen skal iverksettes så snart grunnene for utsettelse ikke lenger foreligger, jf. annet punktum. Departementets avgjørelse kan ikke påklages, jf. tredje punktum.

Det må vurderes om det i stedet for å utsette utleveringen, er tilstrekkelig å sette betingelser etter § 20 annet ledd og innhente garantier fra anmodende stat.

Tredje ledd viderefører med enkelte endringer utleveringsloven § 19 annet ledd om pågripelse og fengsling av den som er besluttet utlevert, men som ikke på forhånd er fengslet, inntil utlevering gjennomføres. En beslutning om tvangsmidler kan ikke gjelde for lengre tid enn fire uker fra endelig vedtak om utlevering foreligger, jf. annet punktum. I tilfeller hvor personen som skal utleveres unndrar seg eller på annen måte hindrer utleveringen, løper fristen på fire uker likevel først fra den tid vedkommende påtreffes eller hindringen bortfaller, jf. tredje punktum. Dette er en endring sammenlignet med utleveringsloven § 19, som klargjør at det er adgang til varetektsfengsling og bruk av fengslingssurrogater også når det har gått mer enn fire uker etter endelig vedtak. Retten kan forlenge fristen når det foreligger «særlige grunner», jf. fjerde punktum. Rettens kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes etter straffeprosessloven kap. 26, jf. femte punktum.

Til § 47 Samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet og videre utlevering

Paragrafen regulerer departementets samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet og til videre utlevering. Den viderefører utleveringsloven § 21 første til tredje ledd, jf. utleveringskonvensjonen art. 14 og 15, med enkelte endringer. Se punkt 9.2.1.

Første ledd forutsetter at departementet bare kan samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet og til videre utlevering på anmodning fra staten den ettersøkte ble utlevert til.

Annet ledd angir saksbehandlingsregler for saker nevnt i første ledd.

Tredje leddførste punktum bestemmer hvilke opplysninger en anmodning om samtykke etter første ledd skal inneholde. Ved anmodningen om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet skal i tillegg ettersøktes forklaring så vidt mulig vedlegges, jf. annet punktum. Det er tilstrekkelig at personen får anledning til å uttale seg om det nye forholdet før norske myndigheter treffer en endelig beslutning. Hvilken myndighet forklaringen må avgis til, beror på en konkret vurdering av sakens art og tilliten til staten som opptar forklaringen. I noen saker kan det være grunn til å kreve at forklaringen er avgitt til en judisiell myndighet, mens det i andre saker er tilstrekkelig at forklaringen er avgitt i politiavhør. Er ikke slik forklaring vedlagt, skal norske myndigheter søke å innhente denne.

Til kapittel 7 Behandlingen av saker om overlevering fra Norge til stater i EU og Norden

I lovens kap. 7 er «arrestordre», med mindre annet er presisert i paragrafene, brukt både om arrestordrer og nordiske arrestordrer, jf. § 4 bokstav d.

Til § 48 Krav til arrestordrer

Paragrafen gjelder krav til arrestordrer og nordiske arrestordrer og viderefører arrestordreloven § 5 første ledd og § 26, jf. parallellavtalen art. 11 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 7. Se punkt 10.3.2.

Første ledd lister opp hvilke opplysninger en arrestordre skal inneholde og slår fast at den skal føres på et særskilt skjema. Overfor stater i EU utenfor Norden, godtar norske myndigheter skjema som ligger vedlagt parallellavtalen, arrestordreskjema som følger som vedlegg til EUs rammebeslutning og EUs reviderte skjema for fraværsdommer. Nordiske stater kan i tillegg benytte skjema som er vedlagt konvensjon om nordisk arrestordre, jf. § 4 bokstav d og e.

Annet ledd angir i tråd med Norges erklæring til parallellavtalen at en arrestordre skal skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk, eller ha vedlagt en oversettelse til et av de nevnte språkene. Loven stiller ikke krav til kvaliteten på oversettelsen, men innholdet må være forståelig for norske myndigheter, særlig hva gjelder opplysningene som er påkrevd etter første ledd.

Til § 49 Mottak og oversendelse av arrestordrer

Paragrafen gjelder mottak og oversendelse av arrestordrer og nordiske arrestordrer. Den viderefører arrestordreloven § 25 første og annet ledd, jf. parallellavtalen art. 12 og 13. Tredje og fjerde ledd er nye. Se punkt 10.2.2.

Første ledd angir alternative kommunikasjonskanaler for å fremsette arrestordrer. Bestemmelsen fastsetter også hvilke norske myndigheter som er kompetent til å motta arrestordrer.

Annet ledd bestemmer at en arrestordre som er feilsendt, straks skal videresendes til kompetent påtalemyndighet. Den som mottok arrestordren, skal varsle den utstedende myndighet om oversendelsen.

Tredje ledd fastsetter at en etterlysning i Schengen informasjonssystem eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, typisk Interpol, i hastetilfeller skal likestilles med en arrestordre, selv om arrestordren ikke er utstedt. Dette er følgelig et unntak fra første ledd. Forutsetningen er at etterlysningen gjelder overlevering som faller innenfor lovens virkeområde etter § 1, og at saken utgjør et hastetilfelle. Prosedyren kan bare brukes helt unntaksvis, f.eks. i forbindelse med en pågående barnebortføringssak eller der gjerningspersonen er på flukt fra et alvorlig lovbrudd. Norske myndigheter har i så fall hjemmel etter § 52 for pågripelse og fengsling av den ettersøkte inntil arrestordren foreligger og oversendes kompetent norsk myndighet. Arrestordren bør foreligge på et språk som aksepteres etter norske regler innen syv dager.

Fjerde ledd angir at oversatt arrestordre så vidt mulig bør foreligge innen syv dager etter at den ble etterspurt. Fristen har ikke preklusiv virkning.

Til § 50 Innledende behandling

Paragrafen viderefører arrestordreloven § 5 annet ledd med redaksjonelle endringer og kodifiserer dagens praksis. Den viderefører også kravene om rask saksbehandling i § 14 første og fjerde ledd samt § 21 annet og fjerde ledd. Bestemmelsen har ingen direkte parallell hverken i parallellavtalen eller konvensjon om nordisk arrestordre. Se punkt 10.4.

Første ledd første punktum fastslår at en arrestordre med «vesentlige mangler» ikke utgjør en arrestordre, og at påtalemyndigheten i slike tilfeller kan avslå den straks. Et avslag etter første ledd innebærer at arrestordren ikke undergis rettslig prøving, se nedenfor. En arrestordre skal føres i et eget skjema og inneholde de opplysningene som er nevnt § 48. Gjør den ikke det, er den mangelfull. Det er imidlertid bare «vesentlige mangler» som gir grunnlag for avslag etter bestemmelsen. Hvorvidt det foreligger en slik mangel, må vurderes konkret. Veiledende for vesentlighetsvurderingen er om arrestordren inneholder tilstrekkelige opplysninger til at domstolen kan ta stilling til om vilkårene for overlevering er oppfylt. Gjelder f.eks. arrestordren overlevering til strafforfølgning og det ikke er opplyst om hvilken strafferamme forholdet har i den utstedende stat, må dette kunne gi grunnlag for avslag. Tilsvarende må gjelde der arrestordren ikke er oversatt til norsk, dansk, svensk eller engelsk.

Før avslag besluttes skal den utstedende myndighet gis en rimelig frist for retting, jf. annet punktum. Det følger av parallellavtalen art. 18 og konvensjonen art. 13 at iverksettende myndighet skal be utstedende stat om nødvendige tilleggsopplysninger dersom de mottatte opplysningene ikke gir grunnlag for å ta stilling til overleveringen. Annet punktum ivaretar konvensjonsforpliktelsene. Hva som er en rimelig frist, må sees i lys av forutsetningen om rask behandling og fristene for øvrig i arrestordresystemet. Fristen bør være mellom tre til ti virkedager, avhengig av mangelens omfang og om den ettersøkte er pågrepet, jf. rundskriv G-02/2020 s. 9. Fristen er ikke preklusiv. Påtalemyndigheten kan velge å akseptere en rettelse som blir gjort etter fristens utløp.

Bestemmelsen gir påtalemyndigheten hjemmel til å avslå en arrestordre med formelle mangler. Vurderer påtalemyndigheten det som klart at et av de materielle vilkårene for overlevering ikke er oppfylt, kan den ikke avslå arrestordren med hjemmel i bestemmelsen. Saken må i så fall sendes til domstolen.

Annet ledd bestemmer at når arrestordren ikke avslås etter første ledd, skal påtalemyndigheten straks gjennomføre nødvendige undersøkelser og bringe arrestordren inn for tingretten. Regelen har ingen direkte parallell i arrestordreloven. Påtalemyndighetens undersøkelser skal avklare om vilkårene for iverksetting av arrestordren er oppfylt. Det omfatter f.eks. å gjøre den ettersøkte kjent med arrestordren og gi vedkommende mulighet til å forklare seg om det som er relevant for arrestordresaken, herunder avklare om den ettersøkte samtykker til overlevering etter § 53. Vedkommende har status som siktet og har ingen forklaringsplikt.

I utgangspunktet skal en arrestordre inneholde de opplysninger som behøves for å ta stilling til om den kan iverksettes, og det vil i liten grad være behov for å gjøre undersøkelser. Dette må likevel vurderes konkret. Kravet om at påtalemyndigheten «straks» skal sende saken til tingretten, gjelder ikke før påtalemyndigheten har mottatt tilstrekkelige opplysninger til å behandle saken. Gjelder arrestordren overlevering til fullbyrding av fraværsdom (§ 24), kan det f.eks. være nødvendig å innhente garanti fra den utstedende stat før saken sendes til domstolen. Gjelder saken overlevering av norsk statsborger eller person bosatt her, og påtalemyndigheten vurderer det som aktuelt å avslå arrestordren eller stille betingelser etter § 26, bør påtalemyndigheten så tidlig som mulig avklare om den ettersøkte ønsker å sone i Norge, hvorvidt det er rettslig grunnlag for å sone her og om utstedende stat aksepterer at soning skjer i Norge, se nærmere punkt 8.9 og 12.6. Dette kan gjøres parallelt med at arrestordren fremmes for retten. Vurderer påtalemyndigheten det som klart at arrestordren ikke kan etterkommes, kan den bringe saken inn for retten uten å gjennomføre undersøkelser.

Til § 51 Frister for avgjørelse

Paragrafen angir de overordnede fristene for å avgjøre en arrestordre, jf. parallellavtalen art. 20 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 14. Den har ingen parallell i arrestordreloven. Se punkt 10.9.5.

Hensikten med lovfestingen er å synliggjøre fristene. Bestemmelsen må sees i sammenheng med §§ 54 til 56. Saksbehandlingsfristene for rettskraftig kjennelse og endelig vedtak i §§ 54 til 56 er satt for at Norge skal kunne oppfylle sine folkerettslige forpliktelser til å avgjøre arrestordrene innen fristene i art. 20 og 14. Fristene i § 51 har ikke preklusiv virkning.

Første ledd fastslår at arrestordrer skal behandles straks og gjenspeiler parallellavtalen art. 20 nr. 1 og konvensjonen art. 14 nr. 1.

Annet ledd gjelder arrestordrer fra stater i EU utenfor Norden og gjennomfører parallellavtalen art. 20 nr. 2 og 3. Endelig avgjørelse skal i disse sakene så vidt mulig foreligge innen 60 dager etter at den ettersøkte ble pågrepet. Dersom vedkommende ikke pågripes, gjelder straks-regelen i første ledd. Der den ettersøkte samtykker til overlevering, skal endelig avgjørelse så vidt mulig foreligge innen ti dager etter at samtykket ble gitt.

Tredje ledd omhandler arrestordrer fra nordiske stater og gjennomfører konvensjonen art. 14 nr. 2 og 3. Endelig avgjørelse skal så vidt mulig foreligge innen 30 dager etter at den ettersøkte ble pågrepet. Dersom vedkommende ikke pågripes, gjelder straks-regelen i første ledd. I samtykketilfellene skal endelig avgjørelse så vidt mulig foreligge innen tre arbeidsdager etter at samtykket ble gitt.

Fjerde ledd regulerer de tilfellene der fristene i annet og tredje ledd ikke kan overholdes, og gjennomfører parallellavtalen art. 20 nr. 4 og konvensjonen art. 14 nr. 4. Overskridelse av fristene medfører en varslingsplikt for påtalemyndigheten, men har ikke andre konsekvenser. Informasjonsplikten knytter seg til den endelige avgjørelsen av om overlevering kan skje, og ikke fristene som fremgår av §§ 54 til 56. Parallellavtalen angir at tidsfristene i disse tilfellene kan forlenges med 30 dager, mens konvensjonen bestemmer at avgjørelse skal treffes snarest mulig.

Femte ledd angir at der den ettersøkte tidligere er utlevert eller overlevert til Norge og videre overlevering krever samtykke fra den staten som utleverte eller overleverte vedkommende til Norge, begynner ikke fristene i annet og tredje ledd å løpe før vedkommende stat har gitt samtykke. Bestemmelsen viderefører arrestordreloven § 14 fjerde ledd tredje punktum og § 21 fjerde ledd tredje punktum, som gjennomfører henholdsvis parallellavtalen art. 24 og konvensjonen art. 17. Parallellavtalen art. 24 gjelder bare tilfeller der den ettersøkte tidligere er utlevert fra en tredjestat, mens konvensjonen art. 17 gjelder både der den ettersøkte er utlevert, eller overlevert fra en EU-stat.

Til § 52 Pågripelse, fengsling og annen bruk av tvangsmidler

Paragrafen gjelder pågripelse, fengsling og annen bruk av tvangsmidler. Den viderefører og slår sammen arrestordreloven §§ 13 og 20, jf. parallellavtalen art. 15 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 10, se punkt 10.10.5.

Første, fjerde og syvendeledd viderefører gjeldende rett, herunder presumsjonen om fengsling, se nærmere Prop. 137 LS (2010–2011) s. 54–55 og 57–58. Det er klargjort at fengsling av personer under 18 år bare kan skje når det er «tvingende nødvendig», jf. straffeprosessloven § 184.

Annet og femte ledd gir særlige regler om pågripelse i hastesaker og fremstilling for tingretten med krav om fengsling, som bare gjelder i saker om overlevering til stater i Norden. Leddene viderefører tilsvarende regler i arrestordreloven § 20, se nærmere proposisjonen s. 57–58.

Tredje ledd gjelder informasjonen som skal gis til den ettersøkte ved pågripelsen, og stadfester at det skal oppnevnes forsvarer. At den ettersøkte skal informeres om arrestordren og dens innhold, er en presisering av straffeprosessloven § 177. I saker om overlevering på grunnlag av en nordisk arrestordre skal den ettersøkte også informeres om hvilke virkninger et samtykke til overlevering har. Dette er fordi samtykke til overlevering kan medføre at den ettersøkte ikke skal fremstilles for retten.

Sjette ledd oppstiller frister for fengslingen og den samlede fengslingstiden, som svarer til fristene i parallellavtalen og konvensjon om nordisk arrestordre.

Syvende ledd gir hjemmel for å bruke «andre straffeprosessuelle tvangsmidler» enn pågripelse og fengsling, og er utvidet sammenlignet med arrestordreloven. Båndlegging etter politiloven § 17 g er likestilt med «andre straffeprosessuelle tvangsmidler».

Til § 53 Samtykke

Paragrafen regulerer samtykke til overlevering. Den slår sammen deler av arrestordreloven § 14 annet ledd og § 21 første og annet ledd. Bestemmelsen gjennomfører parallellavtalen art. 16 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 11. Se punkt 10.6.2 og 10.6.3.

Første ledd gjelder ved arrestordrer fra stater i EU utenfor Norden. Den ettersøkte kan i disse tilfellene samtykke til overlevering og til å bli strafforfulgt eller få straff fullbyrdet mot seg for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn vedkommende overleveres for (avkall på spesialitetsprinsippet). Den ettersøkte kan samtykke kun til overlevering, men ikke motsatt; man kan altså ikke motsette seg overlevering og samtidig samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet. For å være gyldig, må samtykke og eventuelt avkall nedtegnes i rettsmøte med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å avgi dette. Hvorvidt det skjer ved protokollasjon eller ved bruk av et standardskjema eller lignende som den ettersøkte underskriver og som vedlegges rettsboken, er ikke avgjørende. Det sentrale er at det er notoritet om at ettersøkte avga samtykke og avkall med forsvarer til stede etter å ha blitt informert på et språk vedkommende forstod om konsekvensene av dette. Den ettersøkte skal f.eks. informeres om at et samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet medfører at den utstedende stat kan overlevere vedkommende videre til en annen EU-stat uten å be Norge om samtykke, jf. parallellavtalen art. 31 nr. 2 bokstav c. Samtykke og avkall etter første ledd kan ikke trekkes tilbake. Er den ettersøkte under 18 år, har også vedkommendes verge partsrettigheter i saken, jf. straffeprosessloven § 83.

Annet ledd gjelder ved nordiske arrestordrer. Den ettersøkte kan i disse tilfellene samtykke til overlevering. I motsetning til for arrestordrer fra stater i EU utenfor Norden, skal den ettersøkte ikke spørres om vedkommende samtykker til å bli strafforfulgt eller få straff fullbyrdet mot seg for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn vedkommende overleveres for (spesialitetsprinsippet), se nærmere om begrunnelsen for dette i punkt 10.6.3.4.

For å være gyldig, må samtykket etter annet ledd gis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er orientert om virkningene av å gi samtykke. I praksis vil dette skje i et politiavhør som senere forelegges påtalemyndigheten. Det skal fremgå at den ettersøkte er gjort kjent med konsekvensene av å samtykke og mulighetene til å trekke det tilbake. Kravet om at samtykket må være skriftlig innebærer at den ettersøkte selv må undertegne. Dette kravet har sammenheng med at det i de nordiske sakene ikke er tilsvarende formelle rammer som i et rettsmøte. Hensikten er å sikre notoritet og ivareta den ettersøktes rettssikkerhet. Er den ettersøkte under 18 år, har også vedkommendes verge partsrettigheter i saken, jf. straffeprosessloven § 83.

Et samtykke i de nordiske sakene kan trekkes tilbake frem til overlevering er gjennomført. Det er ikke stilt nærmere krav til tilbakekallet. Saken skal i så fall behandles etter saksbehandlingsreglene som gjelder der den ettersøkte ikke har samtykket; dvs. rettslig behandling etterfulgt av vedtak fra påtalemyndigheten, jf. §§ 54 og 55. Dersom den ettersøkte klager over påtalemyndighetens vedtak, er klagen å anse som et tilbakekall av samtykket.

Et samtykke kan ha betydning for hvilke frister som gjelder for behandlingen av saken, jf. §§ 51, 54 og 55, samt hvilket nivå i påtalemyndigheten som kan avgjøre arrestordren.

Tredje ledd viderefører hjemmelen for departementet til å gi forskrifter om samtykke.

Til § 54 Rettslig behandling

Paragrafen regulerer den rettslige behandlingen av arrestordrer fra stater i EU og Norden. Den samler deler av arrestordreloven §§ 14 og 21 og viderefører i hovedsak gjeldende rett. Se punkt 10.5.5.

Første ledd bestemmer at påtalemyndigheten skal bringe en arrestordre inn for tingretten (jf. § 50 annet ledd), som ved kjennelse avgjør om vilkårene for overlevering er oppfylt. I likhet med arrestordreloven § 21 følger det av bestemmelsen at en nordisk arrestordre bare skal bringes inn for domstolsprøving dersom den ettersøkte ikke har samtykket til overlevering. Tilsvarende gjelder dersom den ettersøkte har trukket sitt samtykke.

Annet ledd angir hvilke bestemmelser som inngår i den rettslige prøvingen av om vilkårene for overlevering er oppfylt. Hvilke bestemmelser retten skal vurdere er betinget av hvilken stat som har utstedt arrestordren. Annet ledd har ingen parallell i arrestordreloven, men innebærer ingen materiell endring.

Tredje ledd gir domstollovens regler om adgangen til å føre forhandlingene for lukkede dører tilsvarende anvendelse. Regelen er ny i arrestordresaker, men har fremgått av utleveringsloven § 17 for utleveringssaker.

Tredje ledd angir videre at opplysningene i arrestordren skal legges til grunn for rettens avgjørelse, med mindre de åpenbart er uriktige. Leddet viderefører på dette punktet arrestordreloven § 14 tredje ledd første punktum og § 21 annet ledd tredje punktum. Retten kan beslutte at det skal innhentes opplysninger og utsette forhandlingen. Dette fremgikk ikke uttrykkelig av arrestordreloven, men er utslag av prinsippet i straffeprosessloven § 294. Det kan under forhandlingene vise seg at det er behov for å gjennomføre undersøkelser eller innhente tilleggsopplysninger for å avklare om vilkårene for overlevering er oppfylt. Retten kan i så fall beslutte dette og utsette forhandlingene.

Fjerde punktum innebærer en endring av gjeldende rett: Domstolen kan beslutte skriftlig behandling av saken, dersom dette anses ubetenkelig. Det kan f.eks. være situasjonen der den ettersøkte samtykker til overlevering, eller der påtalemyndigheten anfører at vilkårene for overlevering ikke er oppfylt.

Fjerde ledd gjelder frister for rettens avgjørelse og viderefører i hovedsak gjeldende rett. Det er presisert i første punktum at kjennelse avsies snarest mulig. Ved samtykke fra den ettersøkte til overlevering til en stat i EU utenfor Norden kan tingretten avsi kjennelse straks og senest innen en uke. Fristen løper fra rettsmøtet der samtykket ble gitt. I motsetning til arrestordreloven § 14 har bestemmelsen ingen frist for rettskraftig kjennelse i samtykketilfellene, se punkt 10.9.5.

Der den ettersøkte ikke har samtykket til overlevering, følger det av fjerde ledd at rettskraftig kjennelse så vidt mulig skal foreligge innen 45 dager ved overlevering til en stat i EU utenfor Norden, og innen 21 dager ved overlevering til en nordisk stat. Formålet er å sikre at Norge etterlever fristene som fremgår av parallellavtalen art. 20 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 14, jf. § 51. Fristene er ikke preklusive.

Femte ledd angir at rettens kjennelse kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kap. 26. Ankefristen er likevel tre dager, og anke har oppsettende virkning.

Til § 55 Påtalemyndighetens avgjørelse

Paragrafen regulerer påtalemyndighetens avgjørelse av en arrestordre fra stater i EU og Norden. Den samler deler av arrestordreloven §§ 14 og 21 og viderefører gjeldende rett, men klargjør at påtalemyndigheten unntaksvis kan vurdere om overleveringen vil være i strid med EMK eller andre menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av, jf. § 5. Se punkt 10.5.5.

Første ledd gjelder nordiske arrestordrer der den ettersøkte har samtykket til overlevering. Påtalemyndigheten skal da så vidt mulig innen tre arbeidsdager etter at samtykket er gitt avgjøre om overlevering skal skje, uten at arrestordren undergis rettslig prøving. Dette viderefører arrestordreloven § 21 første ledd første punktum.

Annet ledd gjelder begge former for arrestordre. For nordiske arrestordrer gjelder det saker der den ettersøkte ikke har samtykket til overlevering. Er det rettskraftig avgjort at vilkårene for overlevering ikke er oppfylt, må påtalemyndigheten avslå arrestordren. Dette gjelder også i tilfeller hvor saken i utgangspunktet faller inn under departementets avgjørelseskompetanse etter § 56 første ledd bokstav a til c, men hvor retten har kommet til at vilkårene for overlevering ikke er til stede. Påtalemyndigheten skal da ikke gjøre noen egen vurdering. Fristene i § 51 skal iakttas. Leddet har ingen direkte parallell i arrestordreloven, men er en opprettholdelse av gjeldende rett.

Tredje ledd regulerer påtalemyndighetens avgjørelse av en arrestordre fra en stat i EU utenfor Norden eller en nordisk arrestordre, der det er rettskraftig avgjort at vilkårene for overlevering er oppfylt. Bestemmelsen endrer ikke gjeldende rett. Påtalemyndigheten avgjør så vidt mulig innen tre arbeidsdager om arrestordren skal iverksettes, jf. første punktum. Annet og tredje punktum angir de bestemmelsene som inngår i påtalemyndighetens vurdering av om arrestordren skal iverksettes, herunder om det skal stilles betingelser for overleveringen etter § 26 annet eller tredje ledd eller § 33, jf. § 26 (norsk statsborger eller person bosatt i Norge). Betingelsene skal i så fall inntas i påtalemyndighetens vedtak, jf. tredje ledd tredje punktum.

Fjerde ledd er nytt og bestemmer at påtalemyndigheten i særlige tilfeller også kan vurdere § 5, når det fremkommer omstendigheter eller bevis som tilsier at dette vilkåret blir prøvd på nytt. Det skal i utgangspunktet ikke skje noen dobbeltbehandling av vilkårene som domstolen har vurdert. Fjerde ledd er en sikkerhetsventil for de helt spesielle tilfellene.

Femte ledd regulerer klage. Den ettersøkte kan påklage påtalemyndighetens vedtak. Det kan som utgangspunkt ikke klages over det som er rettslig prøvet, jf. likevel fjerde ledd. Reglene i straffeprosessloven § 59 a gjelder tilsvarende, men klagefristen er tre dager og klage har oppsettende virkning.

Sjette ledd gjelder fristberegning og viderefører deler av arrestordreloven § 14 fjerde ledd første punktum og § 21 fjerde ledd første punktum. Saksbehandlingsfristene i første, tredje og femte ledd løper fra når påtalemyndigheten har tilstrekkelige opplysninger til å fatte vedtak. Det kan f.eks. være behov for å innhente informasjon vedrørende spørsmål om soning i Norge i enkelte saker. Fristene begynner ikke å løpe før informasjonen foreligger.

Syvende ledd bestemmer at påtalemyndigheten skal underrette den utstedende myndighet om utfallet av saken. Et avslag på en arrestordre skal ifølge parallellavtalen art. 20 nr. 7 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 14 nr. 6 begrunnes.

Til § 56 Departementets avgjørelse

Paragrafen angir i hvilke tilfeller departementet avgjør om en arrestordre fra en stat i EU eller Norden skal iverksettes, og gir regler for saksbehandlingen. Den har ingen parallell i arrestordreloven. Se punkt 10.5.5.

Første ledd bestemmer at rettskraftig kjennelse om at vilkårene for overlevering er oppfylt skal sendes departementet for avgjørelse i tre tilfeller: Der arrestordren gjelder en norsk statsborger og kommer fra en stat i EU utenfor Norden som ikke selv overleverer egne borgere til Norge, jf. § 27 (bokstav a); når det er rettskraftig avgjort at arrestordren gjelder et politisk lovbrudd, og arrestordren kommer fra en stat i EU utenfor Norden som ikke selv overleverer ettersøkte personer til Norge for politiske lovbrudd, jf. § 28 (bokstav b); eller når det i tillegg til en eller flere arrestordrer foreligger en utleveringsbegjæring mot den ettersøkte, jf. § 71 (bokstav c).

Saken sendes fra påtalemyndigheten via riksadvokaten til departementet. Påtalemyndigheten skal i oversendelsen gi uttrykk for sin vurdering av § 59.

Annet ledd angir hvilke bestemmelser departementet skal vurdere. Dette avhenger av om arrestordren kommer fra en stat i EU utenfor Norden eller en nordisk stat. For tilfeller som faller inn under første ledd, skal departementet også vurdere om arrestordren skal avslås i medhold av de fakultative avslagsgrunnene. Videre tilligger det departementet å vurdere om det skal stilles betingelser for overleveringen, jf. § 26 annet og tredje ledd og § 33, jf. § 26. Eventuelle betingelser som stilles skal inntas i vedtaket, jf. tredje punktum.

I tredje ledd er det inntatt en sikkerhetsventil for de helt spesielle tilfellene. Fremkommer det omstendigheter eller bevis som tilsier at vilkåret i § 5 blir prøvd på nytt, kan departementet i særlige tilfeller også vurdere dette.

Fjerde ledd bestemmer at departementet skal avgjøre om arrestordren skal iverksettes snarest og så vidt mulig innen en uke etter at saken ble mottatt. Arrestordreloven inneholdt ikke frist for departementets avgjørelse. Fristen er ikke preklusiv og må sees i lys av de overordnede fristene for å avgjøre en arrestordre eller nordisk arrestordre, jf. § 51. Det er ikke adgang til å klage over departementets vedtak. Dette er en endring av gjeldende rett.

Femte ledd fastslår at departementet skal underrette utstedende myndighet når det er endelig avgjort om arrestordren skal iverksettes. Avslag skal begrunnes, jf. parallellavtalen art. 20 nr. 7 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 14 nr. 6.

Til § 57 Frister for overlevering

Paragrafen regulerer fristen for å iverksette et endelig vedtak om overlevering og bygger på arrestordreloven § 30, jf. parallellavtalen art. 26 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 19. Det foreslås enkelte endringer for å bringe bestemmelsen i samsvar med rammeverkene, og for å møte et antatt behov for hjemler for bruk av tvangsmidler, se punkt 10.9.5 og 10.10.5.

Første ledd angir fristene for overlevering til stater i EU og Norden.

Annet tilfjerde ledd oppstiller unntak fra fristene i første ledd. Annet ledd gjelder bare for nordisk arrestordre, og bygger på konvensjon om nordisk arrestordre art. 19 nr. 3, som ikke har noe motstykke i parallellavtalen. Unntaket i tredje ledd, om omstendigheter som ligger utenfor statenes kontroll, gjenfinnes i både parallellavtalen og konvensjonen. Når det avtales et nytt tidspunkt ved overlevering til stater i EU utenfor Norden etter tredje eller fjerde ledd, skal overlevering skje innen ti dager etter den nye avtalte datoen. Konvensjonen har ikke noe tilsvarende krav om overlevering innen en bestemt frist, noe som er bakgrunnen for at tidagersfristen i tredje og fjerde ledd ikke gjelder overfor de nordiske statene.

Fjerde ledd regulerer utsatt overlevering ved tungtveiende humanitære grunner. Bestemmelsen viderefører arrestordreloven § 30 annet ledd, og gjennomfører parallellavtalen art. 26 nr. 4 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 19 nr. 5. Se punkt 8.10.2 om humanitære grunner og 10.7 om utsatt og midlertidig utlevering eller overlevering.

Fjerde ledd første punktum fastsetter at overleveringen kan utsettes dersom det foreligger tungtveiende humanitære grunner. Dette er ment som en snever unntaksregel. Som eksempler på tilfeller der det kan være aktuelt å utsette overleveringen viser parallellavtalen til tilfeller der det er åpenbare og tungtveiende grunner til å tro at overlevering vil sette den ettersøktes liv eller helse i fare. Er den ettersøkte under 18 år, kan kravet lettere være oppfylt. Overleveringen skal iverksettes så snart grunnene for utsettelse ikke lenger foreligger, jf. annet punktum. Etter tredje punktum skal påtalemyndigheten straks underrette den som har utstedt arrestordren og avtale en ny dato for overleveringen. Ved overlevering til stater i EU skal overleveringen skje innen 10 dager fra den nye datoen som blir avtalt, jf. fjerde punktum.

Femte ledd første punktum viderefører arrestordreloven § 30 tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at fristoversittelse medfører løslatelse, se nærmere om EU-domstolens praksis i punkt 10.10.3.2. Annet punktum presiserer at fristoversittelse likevel ikke skal medføre løslatelse dersom det er avtalt en ny dato for overleveringen, og fristene som da gjelder, ikke er oversittet. Oversittelse av fristene fritar ikke for plikten til å overlevere.

Påtalemyndigheten treffer avgjørelse etter annet til fjerde ledd, jf. § 55, med mindre avgjørelse skal fattes av departementet etter § 56. Departementets avgjørelse kan ikke påklages.

Sjette ledd er nytt og klargjør at en løslatelse som følge av oversittelse av fristene i bestemmelsen ikke er til hinder for bruk av de tvangsmidler som finnes nødvendige for å gjennomføre overleveringen, jf. første punktum. Ved løslatelse på grunn av fristoversittelse vil det imidlertid ikke være anledning til å beslutte varetektsfengsling (frihetsberøvende foranstaltninger, jf. EU-domstolens praksis), se punkt 10.10.3.2. Annet punktum gir selvstendig grunnlag for å gjennomføre overleveringen med tvang, og å pågripe den ettersøkte med sikte på transporten og gjennomføringen av overleveringen. Reglene om bruk av tvangsmidler i § 52 gjelder med de begrensninger som følger av første punktum, tilsvarende så langt de passer, jf. tredje punktum. Med hjemmel i bestemmelsen vil det f.eks. kunne være aktuelt å beslutte meldeplikt eller inndragning av pass e.l.

Til § 58 Immunitet og privilegier

Paragrafen gjelder tilfeller der den ettersøkte har immunitet eller et privilegium med hensyn til rettsforfølgning eller fullbyrding i Norge. Den viderefører arrestordreloven § 27, § 14 fjerde ledd annet punktum og § 21 fjerde ledd annet punktum. Bestemmelsen gjennomfører parallellavtalen art. 23 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 16. Se punkt 10.8.

Etter første ledd begynner fristene i § 51 første til tredje ledd for å treffe avgjørelse om overlevering ikke å løpe før påtalemyndigheten blir informert om at immuniteten eller privilegiet er opphevet.

Annet ledd gjelder tilfeller der immuniteten eller privilegiet den ettersøkte har i Norge kan oppheves av norske myndigheter. I slike tilfeller skal påtalemyndigheten straks anmode rette myndighet om opphevelse. Situasjonen er i praksis lite aktuell.

Tredje ledd regulerer tilfeller der det er opp til myndighetene i en annen stat eller et organ i en internasjonal organisasjon å oppheve immuniteten eller privilegiet. I slike tilfeller skal påtalemyndigheten straks varsle staten som har utstedt arrestordren om at den ikke kan etterkommes før immuniteten eller privilegiet er opphevet. Myndighetene i staten som har utstedt arrestordren avgjør om den vil ta kontakt med personens senderstat for å be om opphevelse.

Fjerde ledd inneholder en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi nærmere bestemmelser om saksbehandlingen i tilfeller nevnt i annet ledd.

Til § 59 Utsatt og midlertidig overlevering

Paragrafen regulerer utsatt iverksetting av en avgjørelse om overlevering og midlertidig overlevering. Den viderefører arrestordreloven § 31, jf. parallellavtalen art. 27 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 20. Se punkt 10.7.3.

Første ledd gjelder utsatt overlevering. Påtalemyndigheten kan beslutte å utsette iverksettingen av en overlevering for at den som er besluttet overlevert, skal kunne strafforfølges i Norge for et annet straffbart forhold, jf. første punktum, jf. § 55. Er personen dømt for et annet straffbart forhold i Norge, kan utsettelse besluttes for at vedkommende skal kunne sone straffen for dette forholdet i Norge, jf. annet punktum.

Annet ledd gjelder midlertidig overlevering. I stedet for å utsette iverksettingen etter første ledd, kan påtalemyndigheten beslutte å gjøre overleveringen midlertidig på nærmere betingelser som avtales skriftlig med den utstedende stat, jf. første punktum. Formålet med bestemmelsen er å gjøre det mulig å unngå lange forsinkelser i rettssaken i den utstedende stat på grunn av at den ettersøkte strafforfølges eller har blitt dømt i den iverksettende stat. Det kan f.eks. avtales når vedkommende skal tilbakeføres til Norge, og at den ettersøkte skal være frihetsberøvet under overleveringen.

Annet ledd annet punktum bestemmer at når den ettersøkte er frihetsberøvet i Norge og det er aktuelt å gjøre overleveringen betinget (midlertidig), skal påtalemyndigheten innhente uttalelse fra kriminalomsorgen før midlertidig overlevering besluttes. Kriminalomsorgen skal uttale seg om hvorvidt det pågår en soningsoverføringssak, hvordan en midlertidig overlevering vil kunne påvirke den ettersøktes soningsforløp og rehabilitering, og om det er spesielle forhold ved den ettersøkte som det må tas hensyn til.

Avgjørelseskompetansen ligger til påtalemyndigheten (jf. § 55 tredje ledd), med mindre det er departementet som avgjør arrestordren etter § 56.

Til § 60 Midlertidig overføring

Paragrafen viderefører arrestordreloven § 40, jf. parallellavtalen art. 21. Se punkt 10.7.3.

Bestemmelsen gir påtalemyndigheten hjemmel for å samtykke til midlertidig overføring av den ettersøkte for avhør i den utstedende stat, i tilfeller hvor den utstedende stat har anmodet om det.

Til kapittel 8 Behandlingen av saker om utlevering og overlevering til Norge

Til § 61 Utstedelse og oversendelse av utleveringsbegjæringer

Paragrafen gjelder utstedelse og oversendelse av utleveringsbegjæringer fra Norge til stater utenfor EU og Norden. Den viderefører deler av utleveringsloven § 23. Se punkt 11.2.2.

Etter første ledd er kompetansen til å utstede en utleveringsbegjæring lagt til påtalemyndigheten. Før det kan utstedes en begjæring om utlevering til strafforfølgning, må det foreligge en rettslig pågripelsesbeslutning, jf. første punktum. Ved utlevering til straffullbyrding må det foreligge en rettskraftig dom på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon, jf. annet punktum. Bestemmelsen oppstiller ikke krav til strafferamme eller reaksjon. Hvilke straffbare handlinger utlevering kan skje for, beror på lovgivningen i den aktuelle stat. Utleveringskonvensjonen art. 2 krever imidlertid strafferamme på fengsel i ett år eller mer, og ved utlevering til straffullbyrding må saken i tillegg gjelde dom på fengsel i fire måneder eller mer. Krav til strafferamme og eventuell idømt straff bør derfor tilfredsstille utleveringskonvensjons krav.

Før påtalemyndigheten igangsetter en utleveringssak, skal den påse at det er forholdsmessig. Det må foretas en konkret helhetsvurdering, hvor sakens alvor vil være særlig relevant.

Påtalemyndigheten anmoder Justisdepartementet om å fremme begjæringen overfor fremmed stat, jf. annet ledd. Begjæringen sendes tjenestevei via riksadvokaten til departement.

Departementet foretar en summarisk gjennomgang av begjæringen og påser at den er i samsvar med eventuell overenskomst med vedkommende stat, jf. tredje ledd første punktum. Er departementet kjent med at den aktuelle stat stiller særskilte formkrav, bør departementet påse at begjæringen er utferdiget i samsvar med kravene. Hefter det feil eller mangler ved begjæringen, bør påtalemyndigheten gis anledning til å rette disse.

I spesielle tilfeller kan departementet også vurdere øvrige hensyn, f.eks. om Norges utenrikspolitiske interesser og forholdet til den annen stat ivaretas dersom en utleveringssak igangsettes.

Tredje ledd annet punktum regulerer oversendelsesveien. Dersom den aktuelle stat godtar en enklere forsendingsmåte enn via diplomatiske kanaler, kan denne benyttes. Det er ikke nødvendig å inngå noen formell avtale om enklere forsendelsesmåter, men tilstrekkelig at den anmodede stat godtar dette. Normalt oversendes begjæringen ved post eller med bud, men om vedkommende stat godtar annen sikker forsendelsesmåte, kan denne tas i bruk.

Til § 62 Utstedelse av arrestordrer

Paragrafen gjelder utstedelse av arrestordrer til stater i EU utenfor Norden. Den viderefører i det vesentlige arrestordreloven § 32, jf. parallellavtalen art. 3, 9 og 11. Se punkt 11.2.3.

Etter første ledd er kompetansen til å utstede en arrestordre lagt til påtalemyndigheten. Før det kan utstedes en arrestordre om overlevering til strafforfølgning, må det foreligge en pågripelsesbeslutning fra retten for et forhold som etter norsk rett kan medføre fengsel i minst ett år. Retten må i tillegg ha vurdert og funnet at det er forholdsmessig å utstede en arrestordre i den aktuelle saken, jf. første punktum. Ved forholdsmessighetsvurderingen skal bl.a. sakens alvor veies mot de konsekvenser som inngrepet må antas å få for den ettersøkte.

For utstedelse av en arrestordre om overlevering til straffullbyrding er det et vilkår at det foreligger en rettskraftig dom på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av minst fire måneder, jf. annet punktum. Dommen utgjør et tilstrekkelig grunnlag. Det gjelder i disse tilfellene ikke et krav om at det foreligger en pågripelsesbeslutning.

Annet ledd første punktum fastsetter at påtalemyndigheten i hastetilfeller kan beslutte å etterlyse en person internasjonalt for pågripelse med sikte på overlevering uten at det er utstedt en arrestordre. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 64 annet ledd, som fastslår at en etterlysning etter annet ledd skal registreres i Schengen informasjonssystem eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold. Prosedyren kan bare benyttes helt unntaksvis, f.eks. i forbindelse med en pågående barnebortføringssak eller der gjerningspersonen søker å unngå straff for et alvorlig lovbrudd. Er det aktuelt å registrere en etterlysning med sikte på overlevering til strafforfølgning, må påtalemyndigheten først ha truffet en skriftlig pågripelsesbeslutning, jf. annet punktum. Pågripelsesbeslutningen skal snarest mulig bringes inn for retten for godkjenning, jf. tredje punktum. Retten tar da stilling til om vilkårene for pågripelse er oppfylt og forholdsmessigheten av å utstede en arrestordre, jf. første ledd. Imøtekommer ikke retten anmodningen, må etterlysningen straks tilbakekalles.

Dersom en domfelt person har rømt fra soning eller vedkommende må antas å ha flyktet fra Norge, er det tilsvarende anledning til å benytte hastekompetansen i annet ledd. Dommen utgjør et tilstrekkelig grunnlag for etterlysningen.

I tilfeller som nevnt i annet ledd skal påtalemyndigheten så snart som mulig utferdige en arrestordre i samsvar med første ledd og oversende denne etter reglene i § 64.

Tredje ledd gjelder aksessorisk overlevering.

Fjerde ledd regulerer krav til arrestordren, se merknadene til § 48.

Femte ledd gjelder krav til språk. Det fremgår av statenes erklæringer til parallellavtalen hvilke språk de ulike statene aksepterer. Parallellavtalen inneholder ingen frist for å fremsette oversatt arrestordre. Fristen kan variere fra stat til stat.

Til § 63 Utstedelse av nordiske arrestordrer

Paragrafen gjelder utstedelse av nordiske arrestordrer. Den viderefører med enkelte endringer arrestordreloven § 33 og gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre art. 2 og 7. Se punkt 11.2.3.

Første ledd første punktum fastsetter at påtalemyndigheten kan utstede en nordisk arrestordre som gjelder strafforfølgning hvis det foreligger en pågripelsesbeslutning truffet av påtalemyndigheten for et forhold som kan medføre fengsel. Påtalemyndigheten må selv vurdere om vilkårene for å beslutte pågripelse er til stede, jf. straffeprosessloven. Etter annet punktum kan påtalemyndigheten utstede en arrestordre til straffullbyrding når det foreligger en rettskraftig dom på fengselsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon.

Annet ledd første punktum gir § 62 annet ledd første og annet punktum (etterlysning i hastetilfelle) og tredje ledd første punktum (aksessorisk overlevering) tilsvarende anvendelse. Annet punktum fastsetter at det for å utstede en arrestordre om overlevering til strafforfølgning, er tilstrekkelig at det foreligger en pågripelsesbeslutning truffet av påtalemyndigheten for ett av forholdene overlevering ønskes for, se til sammenligning § 62 tredje ledd annet punktum.

Tredje ledd regulerer krav til arrestordren, se merknadene til § 48.

Fjerde ledd angir at arrestordren skal skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk.

Til § 64 Oversendelse av arrestordrer og nordiske arrestordrer

Paragrafen gjelder oversendelse av arrestordrer og nordiske arrestordrer og viderefører arrestordreloven § 34 med enkelte endringer. Den gjennomfører parallellavtalen art. 12 og 13 samt konvensjon om nordisk arrestordre art. 8. Se punkt 11.2.3.

Første ledd første punktum fastslår at en arrestordre kan registreres i Schengen informasjonssystem (SIS) eller annet system for etterlysning av personer som er mistenkte for straffbare forhold, i praksis Interpol. Ettersom norske myndigheter sjelden har kjennskap til hvor den ettersøkte oppholder seg, er den praktiske hovedregelen at det utstedes en arrestordre som vedlegges etterlysningen i SIS. Er den ettersøktes oppholdssted kjent, kan arrestordren alternativt eller i tillegg sendes direkte til den myndigheten i oppholdsstaten som er kompetent til å motta arrestordrer fra Norge, jf. annet punktum. Nordiske arrestordrer sendes direkte til kompetent myndighet eller til det nasjonale kontaktpunktet den iverksettende stat har utpekt.

Annet ledd fastsetter at en etterlysning som nevnt i § 62 annet ledd eller § 63 annet ledd skal registreres som angitt i første ledd første punktum, dvs. i SIS eller annet system for etterlysing av personer som er mistenkte for straffbare forhold.

Til § 65 Varetektsfradrag

Paragrafen viderefører arrestordreloven § 35. Den gjennomfører parallellavtalen art. 29 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 22, jf. også utleveringskonvensjonen art. 18 nr. 3, som krever oversendelse av opplysninger om utholdt varetekt i den anmodende stat som følge av utleveringsbegjæringen. Se punkt 11.5.

Bestemmelse gjelder ved alle utleveringer og overleveringer til Norge, både til strafforfølgning og straffullbyrding. Den fastsetter at varetekt som er utholdt i utlandet som følge av en norsk utleveringsbegjæring, arrestordre eller nordisk arrestordre, skal komme til fradrag i reaksjonen som er utmålt eller eventuelt skal utmåles her i riket. Fradraget skal beregnes etter straffeloven § 83.

Til § 66 Spesialitetsprinsippet

Paragrafen omhandler spesialitetsprinsippet ved utlevering og overlevering til Norge. Den viderefører i det vesentlige arrestordreloven § 36, og har ikke noe motstykke i utleveringsloven. Bestemmelsen gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 14, parallellavtalen art. 30 nr. 2 til 4 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 23. Se punkt 11.3.1 og 11.3.2.

Første ledd første punktum bestemmer at spesialitetsprinsippet gjelder ved utlevering til Norge. Se merknadene til § 20 om hva dette innebærer.

Spesialitetsprinsippet gjelder ikke dersom ett av unntakene i annet ledd bokstav c eller d kommer til anvendelse, eller staten som utleverte vedkommende til Norge, samtykker. Ønsker norske myndigheter å fravike prinsippet, og unntakene som nevnt i annet ledd bokstav c eller d ikke får anvendelse, må norske myndigheter fremme anmodning om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet overfor staten som utleverte personen til Norge. Anmodningen skal fremsettes på samme måte som en ordinær utleveringsbegjæring, jf. annet punktum. Anmodningen skal i utgangspunktet være ledsaget av en forklaring fra vedkommende, jf. tredje punktum. Det er sentralt at personen får anledning til å uttale seg om det nye forholdet før den anmodede stat treffer en endelig beslutning. Forklaringen skal som hovedregel avgis til en judisiell myndighet, jf. utleveringskonvensjonen art. 14. I enkelte saker kan det imidlertid være tilstrekkelig at forklaringen er avgitt i politiavhør, herunder hvis norske myndigheter er kjent med at den anmodede stat godtar dette. Kravet om å vedlegge en forklaring fra den ettersøkte, gjelder ikke unntaksfritt. Hvis personen nekter å forklare seg eller norske myndigheter er kjent med at den aktuelle stat ikke krever slik forklaring, kan den utelates. Ved utferdigelsen av anmodningen er det nærliggende å se hen til § 38, og eventuelle krav som følger av folkerettslig avtale med vedkommende stat.

Hovedregelen for arrestordrer fra stater i EU utenfor Norden er at en person som er overlevert til Norge ikke kan rettsforfølges, dømmes eller på annen måte frihetsberøves for andre forhold begått før overleveringen enn overlevering skjedde for, jf. annet ledd.

Det gjelder imidlertid en rekke unntak, jf. annet ledd bokstav a til f. For det første kan vedkommende etter overleveringen hit samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet for bestemte forhold begått før overleveringen, jf. bokstav a. Samtykket kan bare gis for konkrete forhold, jf. «bestemte». For å være gyldig, skal den ettersøktes samtykke nedtegnes i rettsmøte med forsvarer til stede etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å avgi dette, jf. tredje ledd. Hvorvidt det skjer ved protokollasjon eller ved bruk av et standardskjema eller lignende som den ettersøkte underskriver og som vedlegges rettsboken, er ikke avgjørende. Det sentrale er at det er notoritet om at ettersøkte avga samtykke med forsvarer til stede etter å ha blitt informert på et språk vedkommende forstod om konsekvensene av å gi samtykke.

Videre kan vedkommende, før overlevering til Norge, samtykke til overlevering og i den forbindelse gi avkall på vernet spesialitetsprinsippet gir, jf. bokstav b. Et slikt samtykke er ikke begrenset til bestemte straffbare forhold og kan gis mer generelt. Det avgis i samsvar med reglene i den aktuelle staten vedkommende befinner seg i, jf. parallellavtalen art. 16 nr. 3.

Annet ledd bokstav c og d gjelder de klassiske unntakene fra spesialitetsprinsippet. Se merknadene til § 20 om unntaket i annet ledd bokstav c.

Annet ledd bokstav e gjør unntak fra spesialitetsprinsippet for forhold som ikke vil medføre frihetsberøvelse og gjennomfører parallellavtalen art. 30 nr. 3 bokstav b til d.

Et siste unntak gjelder der staten som har overlevert vedkommende, samtykker, jf. bokstav f.

Fjerde og femte ledd gjelder for nordisk arrestordre. Utgangspunktet er i disse tilfellene snudd; spesialitetsprinsippet er som hovedregel ikke til hinder for å holde den ettersøkte strafferettslig ansvarlig for andre straffbare forhold begått før overleveringen enn overlevering skjedde for. Det gjelder likevel enkelte snevre unntak. Dersom det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn som nevnt i fjerde ledd bokstav a, kan norske myndigheter ikke gå utenfor overleveringens spesialitet. Videre gjelder det unntak etter fjerde ledd bokstav b hvis forholdet helt eller delvis er begått i den nordiske staten som overleverte, eller et likestilt sted, og forholdet ikke er straffbart i den staten, med mindre staten samtykker til unntak fra spesialitetsprinsippet.

Selv om fjerde ledd bokstav b i utgangspunktet stenger for utvidet strafforfølgning eller straffullbyrding, kan dette likevel skje hvis vedkommende selv samtykker før eller etter at overleveringen hit har funnet sted, eller hvis det foreligger unntak som nevnt i annet ledd bokstav c eller d, jf. femte ledd. Gir den ettersøkte avkall på spesialitetsprinsippet etter at overlevering hit har funnet sted, skal samtykket gis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede, etter at vedkommende er informert om virkningene av å avgi dette. I praksis vil dette skje i et politiavhør som senere forelegges påtalemyndigheten. Det skal fremgå at den ettersøkte er gjort kjent med konsekvensene av å samtykke. Kravet om skriftlig samtykke innebærer at den ettersøkte selv må undertegne. Her skiller reglene for nordiske arrestordrer seg fra øvrige arrestordrer. Det har sammenheng med at det i de nordiske sakene ikke er tilsvarende formelle rammer som i et rettsmøte. Hensikten er å sikre notoritet og ivareta den ettersøktes rettssikkerhet.

I de tilfeller der det er nødvendig å anmode om samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet fra staten som har overlevert en person til Norge, fastslår sjette ledd at anmodningen skal utferdiges som en arrestordre eller en nordisk arrestordre, og sendes til kompetent myndighet i den aktuelle stat.

Syvende ledd fastslår at den ettersøkte ikke kan strafforfølges eller få straff fullbyrdet mot seg for andre forhold begått før utlevering eller overlevering hit, dersom det strider mot betingelser staten har stilt for utleveringen eller overleveringen.

Til § 67 Videre utlevering

Paragrafen regulerer videre utlevering fra Norge av personer som tidligere er utlevert eller overlevert hit. Den viderefører arrestordreloven § 37, og har ikke noe motstykke i utleveringsloven. Bestemmelsen gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 15, parallellavtalen art. 31 nr. 4 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 24 nr. 2. Se punkt 11.3.1 og 11.3.2.

Første ledd bestemmer at en person som er utlevert til Norge, ikke skal utleveres videre for straffbare forhold begått før utleveringen fant sted, med mindre et av unntakene i bokstav a til c får anvendelse. Se merknadene til § 20 om unntaket i bokstav a.

Annet ledd regulerer hvordan anmodning om samtykke til videre utlevering skal fremmes overfor den staten som utleverte den ettersøkte til Norge, jf. første ledd bokstav c. Se merknadene til § 61 for en nærmere veiledning for oversendelse av og krav til anmodningen.

Tredje ledd slår fast at en person som er overlevert til Norge fra en stat i EU utenfor Norden, ikke kan utleveres videre for et straffbart forhold begått før overleveringen fant sted. Unntak gjelder om den iverksettende stat samtykker eller noe annet følger av overleveringsvedtaket.

Er en person overlevert til Norge fra en nordisk stat, kan vedkommende bare utleveres videre for et straffbart forhold begått før overleveringen fant sted hvis det foreligger forhold som nevnt i første ledd bokstav a eller b, eller vedkommende etter overleveringen samtykker til videre utlevering, eller staten som overleverte personen hit, samtykker, jf. fjerde ledd første punktum. Samtykke fra den ettersøkte gis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede, etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å avgi dette, jf. annet punktum. Se merknadene til § 66 femte ledd for en nærmere omtale av formkravene som gjelder når samtykke avgis.

Femte ledd regulerer situasjonen der norsk påtalemyndighet må anmode om samtykke til videre utlevering overfor staten vedkommende ble overlevert fra. Anmodningen skal utstedes som en arrestordre eller nordisk arrestordre, og sendes til kompetent myndighet.

Dersom staten som har utlevert eller overlevert en person til Norge stilte vilkår for utleveringen eller overlevering, kan ikke videre utlevering skje i strid med disse, jf. sjette ledd.

Kan videre utlevering finne sted etter bestemmelsen her, fastsetter syvende ledd at behandling av en utleveringsbegjæring som gjelder en person som tidligere er utlevert eller overlevert til Norge, skjer etter lovens regler om utlevering.

Til § 68 Videre overlevering

Paragrafen omhandler videre overlevering fra Norge av personer som tidligere er overlevert eller utlevert hit. Den viderefører i det vesentlige arrestordreloven § 28, og har ikke noe motstykke i utleveringsloven. Bestemmelsen gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 15, parallellavtalen art. 31 nr. 2 og 3 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 24. Se punkt 11.3.1 og 11.3.2.

Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om at en person som er utlevert til Norge, ikke kan overleveres videre til en stat i EU eller Norden for et straffbart forhold begått før utleveringen. Unntak gjelder når det foreligger forhold som nevnt i annet ledd bokstav b eller c, eller staten som utleverte vedkommende til Norge, samtykker. Er det behov for å innhente samtykke til videre overlevering fra den staten som utleverte den ettersøkte til Norge, skal anmodningen fremmes på samme måte som en ordinær utleveringsbegjæring, jf. henvisningen til § 61 i annet punktum. Se § 61 med tilhørende merknader.

Annet ledd gjelder videre overlevering til stater i EU og til Island av personer som tidligere er overlevert fra en stat i EU utenfor Norden. Utgangspunktet er at slik videre overlevering ikke kan skje, med mindre det foreligger et lovhjemlet unntak i bokstav a til e.

Vedkommende kan etter overleveringen til Norge samtykke til å bli overlevert videre til en annen stat i EU eller Island, jf. bokstav a. Bestemmelsen forutsetter at samtykket gis for konkrete angitte forhold og overfor den staten som har utstedt arrestordren, i tråd med parallellavtalen art. 31 nr. 2 bokstav b. For at samtykket skal være gyldig må kravene i tredje ledd være oppfylt. Se merknadene til § 66 annet ledd bokstav a, jf. tredje ledd, for en nærmere omtale av disse.

For øvrig gjelder de klassiske unntakene etter bokstav b, c og e. Se merknadene til § 20 om unntaket i bokstav b.

Etter bokstav d kan videre overlevering til en stat i EU eller Island fritt skje dersom den ettersøkte ikke er vernet av § 66 annet ledd bokstav a til d eller f (spesialitetsprinsippet). Samtykker den ettersøkte til overlevering til Norge, og i den sammenheng også til unntak fra spesialitetsprinsippet, er ikke vedkommende lenger vernet av forbudet mot videre overlevering, jf. henvisningen til § 66 annet ledd bokstav b. Det er avkall på spesialitetsprinsippet som gjør at forbudet mot videre overlevering bortfaller. Også et samtykke til unntak fra spesialitetsprinsippet som avgis i Norge, jf. § 66 annet ledd bokstav a, utgjør et unntak etter bokstav d.

Fjerde ledd gjelder videre overlevering til en stat i EU eller Norden av en person som tidligere er overlevert til Norge fra en annen nordisk stat. Etter første punktum kan videre overlevering til en annen nordisk stat, fritt skje. Derimot er adgangen til videre overlevering til en stat i EU utenfor Norden mer begrenset, jf. annet punktum. Dette kan bare skje om vedkommende etter at overlevering har funnet sted, samtykker, eller dersom et av de klassiske unntakene fra spesialitetsprinsippet kommer til anvendelse, se henvisningen til annet ledd bokstav a til c og e. For at samtykke til videre overlevering fra den ettersøkte skal være gyldig, må det gis skriftlig til påtalemyndigheten med forsvarer til stede, etter at den ettersøkte er informert om virkningene av å samtykke, jf. tredje punktum. Se merknadene til § 66 femte ledd for en nærmere omtale av formkravene som gjelder.

Er det behov for å anmode om samtykke til videre overlevering fra en stat som tidligere har overlevert en person til Norge, gir femte ledd regler for dette. Anmodningen skal utstedes som en arrestordre eller nordisk arrestordre, og sendes til kompetent myndighet. Har vedkommende blitt overlevert mellom flere EU-stater, er det bare nødvendig å innhente samtykke fra den staten som har foretatt den siste overleveringen, jf. EU-domstolens dom 28. juni 2012 i sak C-192/12 PPU West.

Sjette ledd bestemmer at overlevering videre ikke kan skje i strid med betingelser som er stilt for utleveringen eller overleveringen hit. Hindrer betingelsene overlevering, kan dette brukes som avslagsgrunn overfor staten som har utstedt arrestordren.

Kan videre overlevering skje etter bestemmelsen her, bestemmer syvende ledd at behandlingen av arrestordren som gjelder en person som tidligere er utlevert eller overlevert hit, skjer i samsvar med reglene for overlevering etter denne loven.

Til § 69 Tilbakeføring av personer som er utlevert eller overlevert til Norge

Paragrafen regulerer tilbakeføring av personer som er utlevert eller overlevert til Norge fra andre stater. Den bygger på arrestordreloven § 38, og gjelder både i saker om utlevering og overlevering. Se punkt 11.6.

Bestemmelsen gjelder i situasjoner som omfattes av parallellavtalen art. 8 nr. 3 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 6 (overlevering av egne statsborgere og bosatte til strafforfølgning på betingelse om tilbakeføring for soning), utleveringskonvensjonen art. 19 nr. 2, parallellavtalen art. 27 nr. 2 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 20 nr. 2 (midlertidig utlevering eller overlevering), og parallellavtalen art. 21 nr. 1 bokstav b (midlertidig overføring).

Første ledd fastslår at det er påtalemyndigheten som skal sørge for å gjennomføre tilbakeføringen. Praktisk gjennomføring må likevel skje med bistand fra politiet og kriminalomsorgen. Når tilbakeføring skal skje for soning, skal tilbakeføringen skje så snart som mulig etter avsluttet strafforfølgning (dvs. etter at det foreligger rettskraftig dom). Hvis det skal skje en soningsoverføring, vil det også medgå noe tid til soningsoverføringssaken. Ved midlertidig utlevering eller overlevering skal den ettersøkte returneres til avtalt tid.

Annet ledd gir hjemmel for å pågripe og fengsle personer som er utlevert eller overlevert til Norge for strafforfølgning på betingelse om tilbakeføring for soning. Den kan benyttes når personen ikke er varetektsfengslet på annet grunnlag, og gir selvstendig hjemmel når det er tilfellet. Etter første punktum kan den som er forutsatt tilbakeført, pågripes og fengsles dersom det anses nødvendig for å overholde plikten til tilbakeføring eller betingelse stilt av den andre staten. Saksbehandlingen følger de alminnelige reglene i straffeprosessloven § 175 flg., og tvangsmiddelbruken må være nødvendig og forholdsmessig, jf. § 170 a. Vil påtalemyndigheten holde på den pågrepne for å sikre eller gjennomføre tilbakeføringen, skal vedkommende fremstilles for tingretten med krav om fengsling, jf. annet punktum. Straffeprosessloven § 183 gjelder tilsvarende, jf. tredje punktum. Det gjelder ingen fengslingspresumsjon.

Tredje ledd første punktum gir hjemmel for pågripelse og fengsling av personer som er midlertidig utlevert eller overlevert til Norge. I disse sakene vil den andre staten som regel ha stilt som betingelse at vedkommende skal være frihetsberøvet under oppholdet i Norge. For slike situasjoner gir bestemmelsen en selvstendig hjemmel for fengsling, og den legger opp til at det ikke skal foretas en vanlig prøving av fengslingsvilkårene, jf. annet punktum, som viser til § 52 fjerde ledd første og annet punktum. Utgangspunktet om fengsling gjelder likevel ikke hvis det er avtalt med den andre staten at personen ikke skal være frihetsberøvet, eller når den andre staten ber om at fengslingen opphører. Hjemlene er ment å omfatte frihetsberøvelse under transporten til stedet hvor vedkommende skal fengsles, oppholdet i Norge for øvrig og selve tilbakeføringen til den andre staten.

Fjerde ledd fastslår at tredje ledd gjelder tilsvarende overfor personer som er midlertidig overført til Norge før vedtak om overlevering er truffet i den iverksettende stat.

Norske myndigheter skal i forbindelse med tilbakeføringen underrette den andre staten om tiden den utleverte eller overleverte har vært frihetsberøvet i Norge i anledning saken, se til sammenligning § 65.

Til kapittel 9 Andre bestemmelser

I lovens kap. 9 er «arrestordre», med mindre annet er presisert i paragrafene, brukt både om arrestordrer og nordiske arrestordrer, jf. § 4 bokstav d.

Til § 70 Beslag og overgivelse av ting

Paragrafen gjelder beslag og overgivelse av ting og bygger på utleveringsloven § 18 tredje ledd og arrestordreloven § 39. Den gjennomfører utleveringskonvensjonen art. 20, parallellavtalen art. 32 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 25. Se punkt 10.11.

Første ledd regulerer beslag og overgivelse av ting i utleveringssaker. Første punktum fastslår at beslag foretas av påtalemyndigheten på anmodning fra den anmodende stat. Annet punktum utvider plikten til beslag til ting og utbytte som kan inndras etter straffeloven §§ 67 til 73, såfremt det ville vært adgang til inndragning etter den anmodende stats lovgivning. Pliktens rekkevidde er dermed brakt på linje med den som gjelder i arrestordresaker, jf. annet ledd. Etter tredje punktum kan departementet beslutte overgivelse av beslaglagte ting i forbindelse med avgjørelsen av utleveringsbegjæringen etter § 44.

Annet ledd regulerer beslag og overgivelse av ting i arrestordresaker. Beslag foretas av påtalemyndigheten. Det er ikke nødvendig at den utstedende stat anmoder om det. Overgivelse besluttes som hovedregel av påtalemyndigheten, jf. første punktum. Annet punktum tilsvarer første ledd annet punktum. Det er ikke et krav etter annet punktum at det foreligger en beslutning om beslag i den utstedende stat, se motsetningsvis utleveringsloven § 24 annet ledd fjerde punktum. Tredje punktum fastslår at i de tilfellene der departementet avgjør arrestordren etter § 56, kan det også treffe avgjørelse om overgivelse.

Tredje til femte ledd viderefører arrestordreloven § 39 annet til fjerde ledd og gjelder både ved utlevering og overlevering.

Til § 71 Konkurrerende anmodninger

Paragrafen gir regler for avgjørelseskompetansen og vurderingen når det skal avgjøres hvilken av flere konkurrerende anmodninger som skal etterkommes. Bestemmelsen viderefører arrestordreloven § 29 med noen endringer. Den er i tråd med utleveringskonvensjonen art. 17, og gjennomfører parallellavtalen art. 19 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 15. Se punkt 12.1.

Første ledd fastsetter at dersom det foreligger flere utleveringsbegjæringer som gjelder samme person, avgjør departementet hvilken begjæring som skal etterkommes. Dette er en lovfesting av gjeldende praksis.

Annet ledd bestemmer at departementet avgjør hvilken anmodning som skal etterkommes i tilfeller der det foreligger en eller flere utleveringsbegjæringer og en eller flere arrestordrer som gjelder samme person.

Tredjeledd regulerer avgjørelseskompetansen når det foreligger flere arrestordrer som gjelder samme person, enten flere fra stater i EU utenfor Norden, flere fra stater i Norden, eller en eller flere fra stater i EU utenfor Norden og en eller flere fra stater i Norden. I slike tilfeller skal påtalemyndigheten avgjøre hvilken arrestordre som skal etterkommes.

Fjerde ledd angir hvilke momenter det skal legges vekt på i vurderingen av hvilken utleveringsbegjæring eller arrestordre som skal etterkommes. Regelen viderefører arrestordreloven § 29 tredje ledd, men gjelder også for utlevering. Momentene bygger på utleveringskonvensjonen art. 17, parallellavtalen art. 19 nr. 1 og konvensjon om nordisk arrestordre art. 15 nr. 1. Det må foretas en helhetsvurdering, hvor det legges vekt på alle omstendigheter. Oppregningen er ikke uttømmende. I tillegg til momentene nevnt i ordlyden kan det bl.a. være aktuelt å legge vekt på ettersøktes statsborgerskap og faste bopel, muligheten for videre utlevering eller videre overlevering til en annen stat, tidspunktet for når lovbruddene ble begått, hvor langt strafforfølgningen har kommet i de enkelte statene og når de ulike forholdene foreldes etter den utstedende statens rett.

Til § 72 Transitt

Paragrafen regulerer tilfeller hvor en person føres over eller gjennom norsk territorium (transitt via Norge) ved utlevering eller overlevering fra en fremmed stat til en annen fremmed stat. Den viderefører utleveringsloven § 22 og arrestordreloven § 41, og bygger på utleveringskonvensjonen art. 21 og gjennomfører parallellavtalen art. 28 nr. 1 og 5 samt konvensjon om nordisk arrestordre art. 21. Se punkt 12.2.

Første ledd gjelder transitt gjennom Norge ved utlevering fra en fremmed stat til en stat utenfor EU og Norden. Departementet har etter ordlyden valgfri adgang til å tillate transitt. Norge kan imidlertid være folkerettslig forpliktet til å tillate transitt. Blant annet er Norge som hovedregel forpliktet til å tillate transitt til stater som er parter i utleveringskonvensjonen, jf. art. 21. I enkelte tilfeller må transitt nektes; det gjelder dersom vedkommende er norsk statsborger, eller § 5 om menneskerettighetene, § 6 om fare for forfølgelse, § 18 om militært lovbrudd eller § 19 om politisk lovbrudd ville være til hinder for utlevering fra Norge til den staten som utleveringen skal skje til. Ordlyden er endret fra norsk statsområde til norsk territorium, uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring.

Annet ledd regulerer transitt over norsk territorium i tilfeller der en ettersøkt overleveres på grunnlag av en arrestordre mellom to stater i EU eller mellom Island og en stat i EU, unntatt overleveringer mellom to nordiske stater. Etter første punktum skal departementet tillate slik transitt hvis norske myndigheter har mottatt nærmere angitte opplysninger. I tillegg til opplysningene som fremgikk av arrestordreloven § 41 annet ledd, er det nå uttrykkelig fastslått at det også skal være mottatt opplysninger om at det foreligger en arrestordre, jf. parallellavtalen art. 28 nr. 1 bokstav b. Annet og tredje punktum gir særregler for transitt som gjelder norske borgere.

Tredje ledd gjelder transport over norsk territorium av en ettersøkt som skal overleveres fra en nordisk stat til en annen. Slik transport kan skje uten særskilt tillatelse fra norske myndigheter.

Fjerde ledd regulerer transitt over norsk territorium av personer som skal utleveres fra en stat utenfor EU og Norden til en EU-stat eller Island. Etter bestemmelsen gjelder annet ledd tilsvarende i disse tilfellene. Departementet skal som hovedregel tillate slik transitt, dersom norske myndigheter har mottatt opplysningene som fremgår av annet ledd, med den forskjell at det skal foreligge opplysninger om at det foreligger en utleveringsbegjæring istedenfor en arrestordre.

Femte ledd fastsetter at §§ 41 og 52 gjelder tilsvarende ved transitt så langt de passer. Bestemmelsen gir hjemler for tvangsmiddelbruk ved transitt gjennom Norge. Se nærmere punkt 10.10.2.4 og 10.10.5.

Til 73 Utleveringsavtale med annen stat

Paragrafen gjelder folkerettslige avtaler om utlevering med andre stater. Den viderefører deler av utleveringsloven § 26. Se punkt 12.3.

Første ledd fastsetter at Kongen kan inngå avtale med annen stat om plikt til utlevering, som ikke må stride mot loven her. Avtalen kan fastsette strengere vilkår enn det som følger av loven. Bestemmelsen gir Kongen fullmakt til å inngå folkerettslige avtaler om utlevering med andre stater.

Annet ledd fastsetter at utlevering kan skje etter loven, selv om det ikke foreligger plikt til det etter avtale med vedkommende stat. I noen stater følger det av lovgivningen at utlevering bare kan finne sted på grunnlag av folkerettslig forpliktende avtale med den staten det skal utleveres til. Bestemmelsen presiserer at dette ikke er tilfellet etter norsk rett. Regelen får betydning i to tilfeller: For det første når Norge utleverer til en stat Norge ikke har avtale om utlevering med. For det annet når det foreligger en folkerettslig avtale som gir adgang, men ikke plikt, til utlevering, dvs. når avtalens vilkår for utlevering er mer restriktive enn loven.

Til kapittel 10 Avsluttende bestemmelser

Til § 74 Ikraftsetting

Paragrafen gjelder lovens ikraftsetting.

Første ledd fastslår at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Annet ledd bestemmer at fra den tid loven trer i kraft, oppheves utleveringsloven, unntatt lovens bestemmelser om annen rettshjelp, og arrestordreloven. Unntaket for utleveringsloven kap. V (§§ 23 a, 23 b, 24, 24 a, 25 og 25 a) og § 26 har sammenheng med avgrensningen av utvalgets mandat, jf. forslagene til Straffeprosessutvalget i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov.

Til § 75 Endringer i andre lover

Paragrafen inneholder forslag til endringer i andre lover som følge av forslaget til lov om utlevering og overlevering til og fra Norge (utleverings- og arrestordreloven).

Til nr. 1

Overføringsloven § 13 foreslås endret slik at det som vilkår for inngåelse av ad hoc-avtale om soningsoverføring i forbindelse med utlevering eller overlevering, ikke skal gjelde et krav om «særlige grunner». Se punkt 12.6.

Nytt tredje ledd første punktum fastslår at § 13 første og annet ledd gjelder tilsvarende i saker etter utleverings- og arrestordreloven. Vilkåret om at det må foreligge særlige grunner for soningsoverføring, gjelder likevel ikke, jf. annet punktum. Hvorvidt overføring bør skje, beror på en konkret vurdering av om overføring vil være hensiktsmessig og lette den domfeltes sosiale rehabilitering.

Til nr. 2

Tillegget i annet punktum uttrykker prinsippet om enten å utlevere eller strafforfølge (aut dedere aut judicare). Se punkt 8.2.1.