5 Utenlandsk rett

5.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget «skal se hen til hvordan de ulike folkerettslige regelverkene er innarbeidet i nasjonal lovgivning i andre deltakerland, spesielt i de nordiske land og i andre medlemsland i EU som det er nærliggende å sammenligne med».

Kapittelet gir på denne bakgrunn en oversikt over utleverings- og arrestordrelovgivningen i de nordiske statene Danmark, Sverige, Finland og Island (punkt 5.2), og i utvalgte europeiske stater, nærmere bestemt EU-statene Frankrike, Nederland og Tyskland, samt Storbritannia (punkt 5.3). Nærmere redegjørelse for de utvalgte statenes rett fremgår av punktene om utenlandsk eller nordisk rett i tilknytning til behandlingen av de enkelte temaene i utredningen.

De utvalgte statenes utleverings- og arrestordrelovgivning er i betydelig grad formet av hvilke folkerettslige forpliktelser statene er bundet av. Alle statene er tilsluttet utleveringskonvensjonen. De nordiske statene er forpliktet etter konvensjon om nordisk arrestordre. EU-statene og Island er tilsluttet parallellavtalen til EUs rammebeslutning. Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Sverige og Tyskland har gjennomført EUs rammebeslutning.

I samsvar med anbefalingene i Lovteknikk og lovforberedelse s. 35 er henvisningene til konkrete regler i utenlandsk lovgivning søkt utformet i tråd med vanlig praksis i vedkommende stat.

5.2 Norden

5.2.1 Danmark

Den danske utleveringsloven av 11. februar 2020 nr. 117 (lov om udlevering til og fra Danmark (udleveringsloven)) samler reglene om utlevering av lovbrytere og overlevering på grunnlag av en arrestordre i én lov. Loven ble vedtatt på bakgrunn av Lovforslag nr. L 78 (2019–20) og Retsudvalgets betænkning 30. januar 2020, og trådte i kraft 15. februar 2020.

I Danmark skjedde utlevering på sedvanerettslig grunnlag uten hjemmel i lov frem til den nordiske utleveringsloven (lov om udlevering av lovovertrædere til Finland, Island, Norge og Sverige) ble vedtatt 3. februar 1960. Nevnte lov ble forberedt gjennom et nordisk samarbeid om ensartet utleveringslovgivning mellom de nordiske statene. Den 9. juni 1967 ble den første alminnelige utleveringsloven (lov om udlevering av lovovertrædere) vedtatt. Denne gjaldt i relasjon til stater utenfor Norden, og ble også forberedt i et samarbeid mellom justisdepartementene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Den nordiske utleveringsloven ble opphevet i 2012, da reglene ble inntatt i den alminnelige utleveringsloven. I 2020 ble 1967-loven erstattet av en ny alminnelig utleveringslov.

Danmark ratifiserte utleveringskonvensjonen i 1962, første tilleggsprotokoll i 1978 og annen tilleggsprotokoll i 1983. Tredje og fjerde tilleggsprotokoll er ikke undertegnet, men reglene i protokollen er gjennomført ved lov.

EUs rammebeslutning ble gjennomført i utleveringsloven 1967 med virkning fra 1. januar 2004. I 2011 ble også rammebeslutningen av 2009 gjennomført i denne loven. Konvensjon om nordisk arrestordre ble ratifisert i 2007. Den ble gjennomført samme år og trådte i kraft i 2012. I tillegg er det inngått bilaterale utleveringsavtaler med Canada, USA og De forente arabiske emirater.

Utleveringsloven 2020 har elleve kapitler og 61 paragrafer uten overskrifter, og har tre vedlegg: EUs utleveringskonvensjon 1995, utdrag fra EUs utleveringskonvensjon 1996 og tredje tilleggsprotokoll til utleveringskonvensjonen. Den regulerer utlevering og overlevering mellom Danmark og alle stater i verden.

Formålet med den nye loven var å bringe lovgivningen i samsvar med EUs rammebeslutning. I lys av EU-domstolens praksis var det reist spørsmål om den danske påtalemyndigheten var tilstrekkelig uavhengig fra den utøvende makt, til at den kunne utstede arrestordrer. Avgjørelseskompetansen ble derfor overført til domstolene. For å sikre ensartede regler ble også kompetansen til å avgjøre saker om overlevering til Norden og utlevering til stater utenfor EU og Norden overført til domstolene. Departementet har dermed ikke lenger noen rolle i de danske utleverings- og arrestordresakene. Rigsadvokaten er sentralmyndighet.

Ellers innebar den nye loven i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett. Av materielle endringer nevnes imidlertid at det ble åpnet for utlevering av danske statsborgere også til straffullbyrding i stater utenfor EU og Norden. Overfor disse statene åpnet den tidligere loven bare for utlevering til strafforfølgning. Avslagsgrunnen humanitære hensyn, som gjaldt overfor stater utenfor EU og Norden, ble ikke videreført. I stedet ble det innført en utsettelsesgrunn for tilfeller der det foreligger tungtveiende humanitære årsaker, som gjelder overfor alle stater. Videre var det nytt at loven også regulerer utlevering og overlevering til Danmark.

Med utgangspunkt i de tre multilaterale folkerettslige instrumentene som er gjennomført i dansk rett, opererer loven med ulike regelsett overfor tre kategorier av stater: stater i Norden, stater i EU unntatt Sverige og Finland, og stater utenfor EU og Norden. I loven brukes betegnelsen «udlevering» i alle tilfeller.

Lovens kap. 1 regulerer lovens virkeområde (§ 1), og kap. 9 til 11 gir ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser samt regler om endringer i andre lover og om lovens geografiske virkeområde.

Kapittel 2 (§§ 2 til 8) oppstiller vilkår og avslagsgrunner for utlevering og overlevering fra Danmark som gjelder overfor alle stater. Kapittel 3 til 5 supplerer kap. 2 med vilkår som er spesielle for de tre kategoriene av stater. Kapittel 3 (§§ 9 til 12) gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre, og gjelder overfor stater i Norden. Kapittel 4 (§§ 13 til 17) gjennomfører EUs rammebeslutning, og gjelder overfor stater i EU unntatt Finland og Sverige. Kapittel 5 (§§ 18 til 29) gjennomfører utleveringskonvensjonen og gjelder overfor stater utenfor EU og Norden.

I kap. 6 (§§ 30 til 44) er det gitt regler om behandlingen av saker om utlevering fra Danmark, herunder om kompetansefordeling, bruk av tvangsmidler og frister. Kapittelet inneholder noen bestemmelser som gjelder for alle de tre kategoriene av stater, og noen som bare gjelder for de enkelte kategoriene. Kapittel 7 (§§ 45 til 52) regulerer behandlingen av saker om utlevering og overlevering til Danmark, og gjelder overfor alle stater.

Kapittel 8 inneholder regler om bruk av tvangsmidler overfor personer som er etterlyst i stater utenfor EU og Norden (§ 53), og om transitt (§ 54).

5.2.2 Sverige

I Sverige reguleres utlevering og overlevering i tre generelle lover med «förordninger» («forskrifter»), samt en særlig lov som gjelder overfor Storbritannia.

Utleveringsloven av 6. desember 1957 (lag (1957:668) om utlämning för brott) regulerer utlevering fra Sverige til stater utenfor EU og Norden. Loven erstattet utleveringsloven av 1913 (lagen den 4. juni 1913 (nr. 68) om utlämning av förbrytare).

Utlevering til Sverige fra stater utenfor EU og Norden reguleres i hovedsak av en forskrift av 1982 (förordning (1982:306) med vissa bestämmelser om utlämning för brott till Sverige).

Sverige ratifiserte utleveringskonvensjonen i 1959, første tilleggsprotokoll i 1976 og annen tilleggsprotokoll i 1979. Tredje og fjerde tilleggsprotokoll ble undertegnet i henholdsvis 2010 og 2012, men er ikke ratifisert.

Nevnte lov og forskrift kommer til anvendelse ved utlevering etter utleveringskonvensjonen og de to tilleggsprotokollene, en rekke FN-konvensjoner (som FNs konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer 1988, FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet 2000 og FNs konvensjon om korrupsjon 2003), Sveriges bilaterale utleveringsavtaler med Australia, Canada og USA og ved utlevering til internasjonale tribunaler slik som Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Ved utlevering til ICC gjelder også visse særregler, jf. bl.a. lag (2002:329) om samarbete med Internationella brottmålsdomstolen. Utlevering til eller fra Sverige kan skje selv om det ikke foreligger forpliktelse til dette etter en utleveringsavtale.

Utleveringsloven består av 1 til 26 c §§. Den er ikke inndelt i nummererte kapitler, men grupper av paragrafer har en felles overskrift. Lovens 1 § er uten overskrift og angir lovens anvendelsesområde. Videre er paragrafene gruppert under overskrifter om vilkår for utlevering (2 til 13 §§), prosedyren (14 til 22 §§), tvangsmidler i påvente av en utleveringsbegjæring (23 §), øvrige bestemmelser (24 til 26 c §§) og overgangsbestemmelser. Et særtrekk ved det svenske utleveringssystemet, er at svensk høyesterett er den eneste rettsinstansen som prøver utleveringsvilkårene.

Loven om europeisk arrestordre av 18. desember 2003 (lag (2003:1156) om överlämnande från Sverige enligt en europeisk arresteringsorder) regulerer overlevering fra Sverige til stater i EU utenfor Norden. Loven erstattet utleveringslovens bestemmelser med hensyn til overlevering til medlemsstater i EU med unntak av Danmark og Finland. Det er videre gitt bestemmelser om overlevering henholdsvis til og fra Sverige på grunnlag av en europeisk arrestordre i to forskrifter fra 2003 (förordning (2003:1178) om överlämnande till Sverige enligt en europeisk arresteringsorder og förordning (2003:1179) om overlamnande från Sverige enligt en europeisk arresteringsorder). Regelverket gjennomfører EUs rammebeslutning.

Arrestordreloven 2003 er inndelt i åtte nummererte kapitler, og har kapitteloverskrifter og underoverskrifter. Hvert kapittel begynner med 1 §. 1 kap. angir allmenne bestemmelser (1 til 4 §§). 2 kap. oppstiller vilkår for overlevering (1 til 6 §§), mens 3 kap. angir særskilte vilkår for overlevering av svenske borgere (1 §). 4 kap. har regler om den innledende behandlingen (1 til 9 §§), 5 kap. om beslutningsprosessen (1 til 9 §§) og 6 kap. om iverksetting av en avgjørelse om overlevering og etterfølgende avgjørelser (1 til 9 §§). 7 kap. inneholder regler om iverksetting av en frihetsberøvende straff til Sverige (1 §). 8 kap. angir øvrige bestemmelser (1 til 3 §§). I tillegg kommer overgangsbestemmelser.

Loven om nordisk arrestordre av 24. november 2011 (lag (2011:1165) om överlämnande från Sverige enligt en nordisk arresteringsorder) regulerer overlevering fra Sverige til de nordiske statene. Loven erstattet den nordiske utleveringsloven av 5. juni 1959 (lag (1959:254) om utlämning för brott till Danmark, Finland, Island och Norge). Det er videre gitt bestemmelser om overlevering henholdsvis fra og til Sverige i to forskrifter fra 2012 (förordning (2012:565) om överlämnande från Sverige enligt en nordisk arresteringsorder og förordning (2012:566) om överlämnande till Sverige enligt en nordisk arresteringsorder). Regelverket gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre.

Arrestordreloven 2011 er inndelt i syv nummererte kapitler, og har kapitteloverskrifter og underoverskrifter. 1 kap. angir allmenne bestemmelser (1 til 4 §§). 2 kap. oppstiller vilkår for overlevering (1 til 6 §§). 3 kap. har regler om den innledende behandlingen (1 til 8 §§), 4 kap. om beslutningsprosessen (1 til 9 §§) og 5 kap. om iverksetting av en avgjørelse om overlevering og etterfølgende avgjørelser (1 til 8 §§). 6 kap. inneholder regler om iverksetting av en frihetsberøvende straff til Sverige (1 til 3 §§). 7 kap. angir øvrige bestemmelser (1 til 3 §§). I tillegg kommer overgangsbestemmelser.

Overlevering mellom Sverige og Storbritannia reguleres av lov av 23. juni 2021 med tilhørende forskrift (lag (2021:709) med kompletterande bestämmelser om straffrättsligt samarbete mellan Europeiska unionen och Förenade kungariket og förordning (2021:713) med kompletterande bestämmelser om straffrättsligt samarbete mellan Europeiska unionen och Förenade kungariket). Loven erstattet bestemmelsene i arrestordreloven 2003 med hensyn til overlevering til Storbritannia. Handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia (TCA-avtalen, se nedenfor) del 3 gjelder samarbeid om kriminalitetsbekjempelse og strafferettslig samarbeid, og får direkte anvendelse i statene, jf. Prop. 2020/21: 197 s. 16. Loven av 2021 gir utfyllende bestemmelser til deler av del 3, bl.a. til avsnitt VII om overlevering (art. 596 til 632).

5.2.3 Finland

I Finland reguleres utlevering og overlevering i tre lover, avhengig av hvor det er tale om utlevering eller overlevering til eller fra.

Utleveringsloven av 7. juli 1970 (lag om utlämning för brott) regulerer utlevering mellom Finland og stater utenfor EU og Norden. Loven har unummererte underoverskrifter og består av 1 til 48 §§, som er uten overskrifter. Loven har få regler om utlevering til Finland.

Finland ratifiserte utleveringskonvensjonen i 1971 og annen tilleggsprotokoll i 1985. Tredje tilleggsprotokoll ble undertegnet i 2010, men er ikke ratifisert. Finland har ikke undertegnet første og fjerde tilleggsprotokoll.

Finland har inngått bilaterale avtaler med bl.a. USA, Canada, Australia og Hong Kong.

Loven om europeisk arrestordre av 30. desember 2003 (lag om utlämning för brott mellan Finland och de övriga medlemsstaterna i Europeiske unionen) gjelder overlevering mellom Finland og medlemsstater i EU med unntak av Sverige og Danmark. Loven er inndelt i fem kapitler og består av 1 til 73 §§, som alle har overskrifter. Den gjennomfører EUs rammebeslutning.

Loven om nordisk arrestordre av 21. desember 2007 (lag om utlämning för brott mellan Finland och de övriga nordiska länderna) regulerer overlevering mellom Finland og de andre nordiske statene. Den erstattet den nordiske utleveringsloven av 3. juni 1960 (lag om utlämning för brott Finland och de övriga nordiska länderna emellan). Loven er inndelt i fem kapitler og består av 1 til 68 §§, som alle har overskrifter. Den gjennomfører konvensjon om nordisk arrestordre.

Mottar Finland en europeisk eller nordisk arrestordre fatter Helsingfors tingsrätt beslutning om overlevering. Denne sentraliseringen er i nordisk sammenheng et særtrekk ved det finske arrestordresystemet.

5.2.4 Island

På Island er utlevering og overlevering regulert i to lover.

Utleveringsloven av 17. april 1984 nr. 13 (lög um framsal sakamanna og aðra aðstoð í sakamálum) regulerer utlevering til stater utenfor EU og Norden. Loven har fem kapitler og 30 paragrafer uten overskrifter.

Island ratifiserte utleveringskonvensjonen i 1982, og første og annen tilleggsprotokoll i 1984. Tredje og fjerde tilleggsprotokoll er hverken undertegnet eller ratifisert. Konvensjonen er gjennomført i utleveringsloven 1984.

Det er inngått en bilateral utleveringsavtale med USA.

Arrestordreloven av 7. juni 2016 nr. 51 (lög um handtöku og afhendingu manna til og frá Íslandi vegna refsiverðra verknaða á grundvelli handtökuskipunar) regulerer overlevering mellom Island og stater i EU og Norden. Loven har ni kapitler og 43 paragrafer, og er i det vesentlige utformet på samme måte som den norske arrestordreloven.

Arrestordreloven gjennomfører parallellavtalen og konvensjon om nordisk arrestordre. Den erstattet loven om nordisk arrestordre av 25. februar 2010 nr. 12 (lög um handtöku og afhendingu manna milli Norðurlandanna vegna refsiverðra verknaða (norræn handtökuskipun)), som i sin tid hadde erstattet den nordiske utleveringsloven av 14. mars 1962 nr. 7 (lög um framsal sakamanna til Danmerkur, Finnlands, Noregs og Svíþjóðar).

Konvensjon om nordisk arrestordre kap. 4 inneholder særregler om overlevering til og fra Island: Artikkel 26 nr. 2 gir Island en utvidet adgang til å avslå en nordisk arrestordre om overlevering av en islandsk statsborger. Island kan i utgangspunktet også nekte overlevering når arrestordren gjelder en politisk forbrytelse, jf. art. 27 nr. 2 og 4. De andre nordiske statene har en tilsvarende adgang til å nekte overlevering til Island. Etter art. 24 nr. 1 kan statene fritt overlevere videre innenfor Norden, med mindre overleveringen fra den opprinnelig utstedende stat til den nå utstedende stat ville blitt avslått etter nasjonal rett i henhold til art. 26 eller 27. Noen stater har på denne bakgrunn særregler for overlevering til og fra Island. Island har avgitt en rekke underretninger og erklæringer til parallellavtalen, bl.a. etter art. 6 nr. 2 om politisk lovbrudd og art. 7 nr. 2 om egne statsborgere.

5.3 Utvalgte europeiske stater utenfor Norden

5.3.1 Frankrike

I Frankrike reguleres utlevering og overlevering i straffeprosessloven av 31. desember 1957 (Code de procédure pénale).

Utlevering reguleres i første rekke av folkerettslige avtaler, som går foran nasjonal lov. Dersom det ikke foreligger en folkerettslig avtale, eller ikke alle forhold ved utleveringen er regulert av en foreliggende avtale, kommer straffeprosessloven §§ 696 flg. til anvendelse.

Blant de folkerettslige avtalene er utleveringskonvensjonen sentral. Frankrike ratifiserte konvensjonen i 1986, og annen, tredje samt fjerde tilleggsprotokoll i 2021. Første tilleggsprotokoll er derimot ikke undertegnet.

Ved utlevering til Sveits gjelder en forenklet prosedyre etter §§ 696-25 til 696-33. Disse gjennomfører EUs utleveringskonvensjoner 1995 og 1996.

Overleveringsreglene som gjelder mellom Frankrike og EUs medlemsstater fremgår av §§ 695-11 til 695-51. Bestemmelsene gjennomfører EUs rammebeslutning. Paragrafene 695-52 til 695-58 gir supplerende regler om overlevering mellom Frankrike og stater som EU har inngått særlige overleveringsavtaler med. Norge og Island er i denne kategorien. Bestemmelsene gjennomfører parallellavtalen.

5.3.2 Nederland

I Nederland er utlevering og overlevering regulert i tre lover.

Utleveringsloven av 9. mars 1967 (wet houdende nieuwe regelen betreffende uitlevering en andere vormen van international rechtshulp in strafzaken (Uitleveringswet)) regulerer utlevering fra Nederland. Loven har fem kapitler og 73 paragrafer uten overskrifter.

Kapittel 1 (§ 1) regulerer definisjoner, kap. 2 (§§ 2 til 12) oppstiller vilkår for utlevering, del 3 (§§ 13 til 45 a) inneholder saksbehandlingsregler, del 4 (§§ 46 til 51 a) regulerer annen rettshjelp og kap. 5 (§§ 52 til 63) gir sluttbestemmelser.

Nederland ratifiserte utleveringskonvensjonen i 1969, første og annen tilleggsprotokoll i 1982 og tredje tilleggsprotokoll i 2012. Fjerde tilleggsprotokoll er hverken undertegnet eller ratifisert. Konvensjonen og protokollene er gjennomført i utleveringsloven.

I tillegg er det inngått ti bilaterale utleveringsavtaler, herunder med Australia, Canada og USA.

Arrestordreloven av 29. april 2004 (wet tot implementatie van het kaderbesluit van de Raad van de Europese Unie betreffende het Europees aanhoudingsbevel en de procedures van overlevering tussen de lidstaten van de Europese Unie (Overleveringswet)) regulerer overlevering mellom Nederland og stater i EU. Loven består av fem kapitler og 85 paragrafer, og har to vedlegg (positivlisten og arrestordreskjemaet).

Kapittel 1 (§§ 1 til 4) regulerer bl.a. definisjoner og krav til arrestordren, kap. 2 (§§ 5 til 43 a) gir regler om overlevering fra Nederland, kap. 3 (§§ 44 til 48 a) om overlevering til Nederland, kap. 4 (§§ 49 til 58) om annen rettshjelp og kap. 5 (§§ 59 til 76) gir sluttbestemmelser.

EUs rammebeslutning er gjennomført i arrestordreloven. Med virkning fra 1. april 2021 ble den reimplementert gjennom endringer i loven, hovedsakelig som følge av at EU-domstolens praksis hadde medført at loven på noen punkter ikke var forenlig med rammebeslutningen.

Domstolsbehandlingen av arrestordresakene er sentralisert til én domstol: tingretten i Amsterdam (rechtbank Amsterdam).

Særlige regler om overlevering mellom Nederland og Island eller Norge er gitt i lov 26. oktober 2016 om gjennomføring av parallellavtalen (gjennomføringsloven) (Uitvoeringswet Overeenkomst tussen Europese Unie en Republiek IJsland en Koninkrijk Noorwegen (procedures overlevering)). Loven har fire paragrafer uten overskrifter.

Gjennomføringsloven § 1 bestemmer at overlevering mellom Nederland og Island eller Norge skjer etter reglene i parallellavtalen, nederlandske erklæringer til avtalen, den nederlandske arrestordreloven (med unntak som følger av gjennomføringsloven § 3) og loven selv. Paragraf 2 fastslår at overlevering skal nektes for forhold som etter nederlandsk lov anses begått helt eller delvis på nederlandsk jurisdiksjonsområde, eller forhold begått utenfor den utstedende stats jurisdiksjonsområde dersom det etter nederlandsk lov ikke kunne vært strafforfulgt om det hadde vært begått utenfor Nederland. Paragraf 3 bestemmer at arrestordreloven §§ 1 og 2 samt kap. 3 til 5 gjelder tilsvarende.

Det ble 14. juli 2021 også gitt en lov med særlige regler som gjelder overfor Storbritannia (Uitvoeringswet Handels- en Samenwerkingsovereenkomst EU – VK Justitie en Veiligheid). Lovens kap. 1, som har syv paragrafer, gjelder overlevering.

5.3.3 Tyskland

I Tyskland er utlevering og overlevering regulert i lov om internasjonal rettslig bistand i straffesaker av 23. desember 1982 (Gesetz über die internationale Rechtshilfe in Strafsachen, forkortet IRG). Loven har 14 deler og mer enn 200 paragrafer med overskrifter.

I del 2 og 3 (§§ 2 til 42 og 43 til 47) er det gitt regler om henholdsvis utlevering og transitt, mens del 8 (§§ 78 til 83 j) gir supplerende eller avvikende regler om overlevering og transitt til og fra stater i EU, og del 13 (§§ 98 til 99) det samme overfor Island og Norge.

Den første paragrafen i del 8 (§ 78) bestemmer at de øvrige bestemmelsene i loven gjelder så lenge ikke annet er bestemt i nevnte del. På tilsvarende måte bestemmer den første paragrafen i del 13 (§ 98) at del 8 med noen unntak gjelder så langt ikke annet er bestemt i del 13.

Tyskland ratifiserte utleveringskonvensjonen i 1976, annen tilleggsprotokoll i 1991 og tredje tilleggsprotokoll i 2016. I 2019 undertegnet Tyskland også første og fjerde tilleggsprotokoll, men de er foreløpig ikke ratifisert. Konvensjonen og protokollene er gjennomført i lovens del 2.

EUs rammebeslutning er hovedsakelig gjennomført i lovens del 8, mens parallellavtalen er implementert i del 13.

I tillegg er det inngått nærmere 40 bilaterale utleveringsavtaler, herunder med Australia, Canada og USA.

5.3.4 Storbritannia

I Storbritannia reguleres utlevering og overlevering i utleveringsloven av 20. november 2003 (Extradition Act). Loven er inndelt i fem deler med unummererte underoverskrifter og består av §§ 1 til 227, som alle har overskrifter.

Storbritannia ratifiserte utleveringskonvensjonen i 1991, annen tilleggsprotokoll i 1994, samt tredje og fjerde tilleggsprotokoll i 2014, men har ikke undertegnet første tilleggsprotokoll.

Storbritannia trådte ut av EU 1. februar 2020, og etter utløpet av overgangsperioden 31. desember 2020, er Storbritannia ikke lenger bundet av EUs rammebeslutning eller part i parallellavtalen. Storbritannia og EU inngikk 30. desember 2020 Handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia (Trade and Cooperation Agreement – TCA), som ble gitt midlertidig anvendelse fra 1. januar 2021 og trådte i kraft 1. mai 2021. Avtalen skaper et nytt arrestordrebasert system for overlevering mellom EUs medlemsstater og Storbritannia. Dette samsvarer i flere henseender med EUs rammebeslutning, men det er også noen prinsipielle forskjeller. Blant annet bygger avtalen ikke på prinsippet om gjensidig anerkjennelse. Utleveringsloven ble endret ved Future Relationship Act 2020, som sørger for gjennomføring av TCA-avtalen.

Utleveringsloven del 1 gjelder overlevering til kategori 1-territorier, det vil i hovedsak si til stater i EU. Delen gjennomfører del 3 avsnitt VII (Overlevering) i TCA-avtalen.

Del 2 regulerer utlevering til kategori 2-territorier, dvs. territorier som Storbritannia har formell avtale med, gjennom utleveringskonvensjonen, The Commonwealth Scheme eller en bilateral avtale. Norge er blant disse statene, da både Storbritannia og Norge er tilsluttet utleveringskonvensjonen. Storbritannia har inngått over 30 bilaterale utleveringsavtaler og rundt 50 avtaler om annen internasjonal rettshjelp (mutual legal assistance-agreements).

Lovens del 3 gjelder utlevering til Storbritannia under TCA-avtalen. Annen utlevering til Storbritannia, som faller utenfor lovens anvendelsesområde, reguleres under det kongelige privilegium (the Royal Prerogative). Del 4 har bestemmelser om politiets myndighet, mens del 5 har diverse og generelle bestemmelser.